Transcript Nr. 1 - 2013 - 142. årgang - Metodistkirkens Misjonsselskap

Nr. 1 - 2013 - 142. årgang
Innhold
Redaktør:
Karl Anders Ellingsen
Ekspedisjon og abonnement:
5
- En unik mulighet
6
Liberia for første gang
Den riktige formelen
Olav Helgesen
Postadresse:
P.B. 2744 St. Hanshaugen, 0131 Oslo
Besøksadresse:
8
50 års tjeneste
Akersbakken 37
Direktenummer:
Ellingsen:
23 33 27 27
Helgesen:
23 33 27 07
Fax :
23 33 27 01
E-post:
Redaksjonen: [email protected]
11
Optimisme i Sierra Leone
12
- Et vitne for pasienter
20
Våg mer!
Ellingsen: [email protected]
Helgesen: [email protected]
Abonnementspriser 2012:
12 måneder
420,-
6 måneder222,Studentabon. 12 mnd.
Bankgiro:
180,8220.02.83739
Nye medlemmer i Metodistkirken
Brobyggeren utgis syv ganger i året. Bladet
betales forskuddsvis. Abonnement
kan bestilles på internett, i
menighetene eller i ekspedisjonen.
Haugesund
Ane Cathrine Tysvær Nymoen
Abonnementet gjelder til skriftlig
oppsigelse skjer.
Grafisk form: Karl Anders Ellingsen
Trykk: Nr 1 Arktrykk as - 1850 Mysen
Larvik
Linn Hege Hansen
Jon Solbue Sørlle
Utgiver: Metodistkirken i Norge
Se også nettsiden:
www.metodistkirken.no
Dersom ikke annet er angitt, er bildene
Moss
Lita Haddal
Mie Haddal
Vigdis Nilsen
V
i prøver alle å finne den riktige formelen, den beste måten å
gjøre ting på. Noen ting gjør vi en gang, mens andre ting er
en langvarig prosess der vi bruker et liv på å forbedre formelen.
En ting som er en langvarig prosess er den misjonale tjenesten vi utfører som kirke og kristne. Gjennom årene utfører vi
tjenesten så godt som vi kan og forbedrer den stadig gjennom
skiftende tider og endrede samfunnsformer.
En skal være svært forsiktig med å kalle noe for ”den riktige
formel”. Det er vurderinger som raskt kan gå ut på dato. Likevel
er jeg mer enn fristet til å si at det ser ut til at Misjonsselskapet
vårt har funnet en formel som fungerer i vår tid.
”Partnership in Development” (partnere i utvikling/fremgang) har sine røtter i samarbeidet med Angola, ble videreutviklet og modnet som program i Liberia og har nå spredt seg til
entusiastiske metodister i Zimbabwe og Sierra Leone.
”Partnership in Development” har fått mange navn. CODEVPRO (Community Development Program) i Liberia, CELAD
(Community Empowerment for Livelihood and Development) i
Sierra Leone og Chabadza i Zimbabwe.
Det var under et seminar for bistandsmiljøet her hjemme i
høst at Chabadza skapte begeistring og en bredere interesse for
programmet.
Med stort engasjement fikk vi vite at i Zimbabwe fantes det
noe svært likt dette programmet allerede. Chabadza er et shonauttrykk som er betegnelsen for den hjelpen som en kan be om
når en er i gang med et prosjekt. Det kan være innhøsting, bygging eller en rekke andre ting som krever stor innsats og som
vil gi et bedre liv. En som har satt i gang et slikt prosjekt kan be
om Chabadza. Da vil andre være med og hjelpe til i en avgrenset
periode. Ingen vil hjelpe en som ikke selv entusiastisk legger ned
en betydelig egeninnsats.
Nå er det lokalsamfunn og menigheter i Liberia, Sierra Leone
og Zimbabwe som ber om Chabadza fra kirken sin - lokalt og
fra oss. Brønner, latriner, skoler, kirker, klinikker, møller, broer
Foto: Audun Westad
Magasin for
kristen tro, tanke og liv
og mye annet blir satt i gang med stor entusiasme. Vil du være
med? Hører du ropet om Chabadza?
Begeistringen og engasjementet i samarbeidslandene, svært
god evaluering fra oppdragsgiver i Norge og entusiasme hos
menighetene som deltar, tyder på at Misjonsselskapet har funnet
den riktige formelen.
Fortsatt er det de faste giverene som gir Misjonsselskapet
størst handlefrihet og fleksibilitet. Vi oppfordrer derfor alle til å
la seg verve til denne tjenesten.
Samtidig ser vi at engasjementet for misjonen finner nye
former. I dag blir det stadig vanligere med enkeltprosjekter.
Konkrete formål som en brønn eller en skole, gir entusiasme
langt utenfor misjonens ”kjernetropper”.
Det er også flere menigheter her hjemme som får seg vennskapsmenigheter i Afrika. Chabadza gir oss mulighet til å følge
landsbyer og menigheter gjennom år, samtidig som tjenesten lar
seg dele opp i avgrensede og oversiktlige enkeltprosjekter. Gjennom dette blir det mulig å danne bånd av vennskap og trosfellesskap på tvers av kontinenter og generasjoner.
Uansett form, vårt misjonale oppdrag står uforandret siden
Kristus ga oss det. Som metodister vil vi være lydhøre og går til
oppgaven med iver, både lokalt og internasjonalt.
fra Brobyggerens arkiv.
ISSN 1501-4983
Molde
Elida Østergaard
Hanna Bedringås
Innlegg til Brobyggeren
må være redaksjonen i hende
innen mandag 25. februar.
Petrikirken, Kjølberg
Pelagie-Lukanga-Maika
der metodister møtes på nettet
www.metodistkirken.no
- En unik mulighet for Sierra Leone
«Vi har fått en unik mulighet og hvis vi forvalter dette på en god måte vil det gi nye muligheter og nytt
livsgrunnlag til mange av de fattigste i vårt land» sa biskop John K. Yambasu da den nye samarbeidsavtalen mellom våre to kirker ble undertegnet i januar.
Kjærlighet
for hele verden
A
llerede da Jesus ble født satte Gud et tegn på himmelen,
så hele verden kunne se: En stjerne! Vismennene oppdaget den og fulgte tegnet. Fortellingen er et budskap om at Jesus
ble født for hele verden. Ingen grenser, verken kulturelle eller
religiøse, kan sperre det faktum at Guds kjærlighet gjelder alle
mennesker.
Svein Tindbergs "Abrahams barn" som ble spilt for over 50.000
mennesker i Oslo i fjor, er nå på vei over hele landet gjennom
Riksteateret. Vi hører stykket også settes opp i Stockholm. Her
får vi høre tekster fra de tre store religionene, jødedom, kristendom og islam, som alle har samme opphav, kaste lys på hverandre. Vi gjenkjenner den samme nerven, lengselen, oppdagelsen
av et Gudsnærvær i dem alle. Går man ned i dypet på religionenes indre liv og mystikk, møter vi akkurat det samme eksistensielle språket.
For å være tro mot Gud er det nødvendig å oppdage at vi alle
er skapt i Guds bilde. Gud, som skapte oss, har lagt evigheten
ned i alle menneskers hjerter. Derfor er det naturlig at vi dras
mot den samme Gud uansett hvor vi befinner oss på kloden. I
dypet er vi ett, men i fortolkningene skiller vi ofte lag. Det er
viktig å skille mellom Guds egen sannhet og våre forklaringer
om den. Det er ikke våre forklaringer som er hellige, men Gud!
Vi forstår stykkevis og delt, sier Paulus, på jorden ser vi oss
selv og Gud bare som i et speil. Først på den andre siden av
tidens grense vil vi se virkeligheten slik den i sannhet er. Derfor
bør vi ikle oss ydmykhet når vi definerer Gud, for vi har alle bare
sett en liten flik av sannheten. Alle religioner har sett en flik av
sannhet, slik at vi mer supplerer hverandres oppfatninger enn
kolliderer.
For oss som er kristne, er Jesus den største sannhetsfliken.
Dette er kristendommens store bidrag i verden: Vi har sett et
ansikt som forteller hvem Gud er, et ansikt som har sett ham fra
evighet av og i sin fulle og hele sannhet. Dette ansiktet forteller
både i ord og gjerning at Gud er en Far som elsker alle Han har
skapt. Han er en Gud som viser seg sårbar og avmektig, for at
vi aldri skal tro at Han bruker makten sin mot oss. På samme
måte er han tilstede i vår avmakt og sårbarhet. Han fjerner ikke
det såre og vonde med et trylleslag, men deler det med oss og
bærer våre skjelvende hjerter i sine egne naglemerkede hender.
Gud er en realistisk Gud, fordi Han er virkelig. Han forsoner seg
med livet Han har skapt, selv når det vender Ham ryggen. Han
ønsker å hjelpe oss å forsone oss med livet vårt og med Ham.
Han er bunnsålen i vårt liv, og Jesus forteller oss at bunnsålen
Gud alltid er full av nåde og kjærlighet.
4
Brobyggeren
Tekst og foto:
Torill Langbråthen
F
redag kveld 4. januar lander jeg på
Lungi flyplass utenfor Freetown i
Sierra Leone. Det er varmt og fuktig
og bekmørkt. Utenfor venter Louisa
Kamanda (programkoordinator for det
nye samarbeidsprosjektet) til et varmt
gjensyn – hun håper det er bra med alle
vennene i Norge.
Neste morgen drar vi inn til Metodistkirkens hovedkontor –og da vi kjører
inn til sentrum kjenner jeg igjen gater og
steder som var mitt hjem noen måneder
for over 20 år siden – minnene strømmer på. Det har vært mange lidelser her
i de vel ti årene (1991-2002) borgerkrigen
varte, men til tross for stor fattigdom gjør
de sitt beste for å bygge opp igjen denne
vakre byen. Jeg møter igjen folk med stor
gjestfrihet, varme hjerter og med en utrolig stå på vilje.
Louisa, Smart og Andrew som er våre
nye medarbeidere i Sierra Leone har alle
historier om tøffe tider og store utfordringer under krigen. I takknemmelighet
til Gud for at han berget dem gjennom
disse vanskelige årene, har de gitt avkall
på bra jobber i det private for nå å bruke
sin utdannelse, erfaringer og evner for å
jobbe i Metodistkirken. Vi kan være stolte
som får samarbeide med disse flotte og
dyktige folkene.
Guds nåde slik vi møter den i Jesus, er det vi skal dele med
andre. Der vi oppdager nåden, der er Kristus. "Forkynn evangeliet over alt," sa Frans av Assisi, "om nødvendig med ord". Heldig
er vi i dagens misjonsvirkelighet at vi skal få vise i gjerning hva
Guds nåde og kjærlighet er, og så kan de som er født og oppvokst i den kultur vi kommer til, forkynne med ord. De kjenner
den indre virkelighet og tradisjon deres eget folk forstår, og inn
i denne kan Guds kjærlighet formidles.
Det var dette Jesus gjorde i Galilea. Han befant seg midt i
karavanenes handelsknutepunkt, hvor kulturer og religiøse tradisjoner fra øst og vest, nord og sør påvirket folks tenkemåter.
"Det er bare en som er god", sa han, "det er Gud!" Dette budskapet spredte han gjennom kjærlighetsfulle gjerninger, selv om
det kostet hans eget liv. Det er denne kjærligheten det er viktig
å spre, for i møtet med den vil et menneske, uansett hvor det
kommer fra, gjenkjenne Gud i sitt hjerte.
Av Hilde Sanden-Bjønness
Dere har de siste årene sett bilder og
hørt historier fra prosjektene i Liberia –
og flere menigheter og grupper har påtatt
seg et speselt ansvar for å støtte ulike
prosjekt; vannpumper, latriner, mølle,
helseklinikker, skoler med mer. Våre
venner i Liberia har hatt et sterkt ønske
om at kirken i Sierra Leone også kunne få
et tilsvarende program. Forberedelser er
gjort, og i samarbeid med representanter
for kirka i Sierra Leone er det utarbeidet
prosjektdokument og søknad til Norad.
Onsdag 9. januar 2013 ble samarbeidsavtalen mellom Metodistkirkene i Sierra
Leone og Norge undertegnet, en avtale
som skal vare i fem år og der målgruppen
er de mest utsatte unge, kvinner og barn.
Det er inngått en ny samarbeidsavtale mellom Metodistkirkene i Sierra Leone og Norge. Her
markerer misjonssekretær Tove Odland og biskop John Yambasu det nye samarbeidet.
Fakta om Sierra Leone:
Vel 5 mill innbyggere.
Mer enn 66% lever under fattigdomsgrensa.
Mer enn 40% av befolkningen er
under 14 år.
Forventet levealder 48 år.
35-41% kan lese og skrive.
Stor mangel på rent drikkevann.
Et av landene med høyest spebarnsdødelighet.
UMC Sierra Leone og daværende
biskop Humper spilte en viktig rolle
i fredsforhandlingene og var initiativtaker til samtaler med de brutale
opprørerne.
«Vi har fått en unik mulighet og hvis
vi forvalter dette på en god måte vil det
gi nye muligheter og nytt livsgrunnlag til
mange av de fattigste i vårt land» Biskop
John K. Yambasu
Jeg fikk mulighet til å besøke noen av
de prosjektene som kirken driver; flere
skoler, et sykehus, en helseklinikk og et
senter for foreldreløse og utsatte barn.
Det var imponerende å se dette arbeidet,
hvor ordentlig alt var til tross for svært
enkle forhold.
Vi er heldige som får være en del av en
kirke som virkelig bryr seg og som gjør en
Pasienter og pårørende venter i kø utenfor
Metodistkirkens helseklinikk i Tiama.
forskjell for mange mennesker.
Jeg gleder meg til det videre samarbeidet med kirken i Sierra Leone, Liberia og
Zimbawe – at vi kan lære av hverandre,
dele erfaringer og være i forbønn for hverandre!BB
Brobyggeren
5
Liberia for første gang…
og optimisme til for å kunne se for seg et
sykehus der! Men allerede i februar 2012
var det stor framgang. Lokalsamfunnet
har hele veien vist stor interesse for prosjektet og bidratt med sand og murstein,
som de har forpliktet seg til.
Anne Ng Forster er nyansatt bistandskonsulent på misjonskontoret.
Bli med på hennes første reise til Liberia. Her fikk hun møte menneskene og prosjektene hun så langt bare har lest om.
Tekst og foto:
Anne Ng Forster
M
ange inntrykk; varmen, fuktigheten, lyder og lukter. Imøtekommende og vennlige mennesker. Mange
nye ansikter, men også noen kjente. Fort
blir helt fremmede til nye venner, bare
fordi vi tilhører samme kirke. Tilhører du
Metodistkirken i Norge, ja da tilhører du
også Metodistkirken i Liberia! Det trygge
fellesskapet er der med en gang, og jeg
blir mottatt som en god venn.
Allerede dagen etter ankomst er vi på
vei ut i «bushen». Alle navnene på steder,
landsbyer og prosjekter som jeg kjenner
så godt på papiret og fra andres bilder,
skal nå bli mine egne erfaringer; mine
opplevelser og mine bilder.
Punktering
Vi kjører ut fra Monrovia; Jonathan
Kaipay, Tove Odland og jeg. Foreløpig
er veiene helt greie, men vi er blitt forberedt på hva som vil komme. Og Jonathan
har ikke overdrevet! Etter hvert som vi
kommer et stykke utenfor hovedstaden
blir veiene dårligere. Enten er det store
steiner som er underlaget, eller rød jord,
som de fleste stedene blir til gjørme. Vi
har en trygg og god sjåfør, men selv ikke
Jonathan er forskånet fra punkteringer. Vi
er på vei inn til Velley-ta, for å se på den
nye kverna de har fått, da punkteringen
er et faktum. Vi har ikke sett et menneske
på lang tid og forholdene på kjerreveien
ligger ikke på noen måte til rette for et
enkelt hjulskift. Da, ut fra ingen steder,
dukker det opp to menn som gjerne hjelper til! I skyggen fra gummitrær og regnskog blir reservedekket hentet fram og
jobben utført, og like umerkelig som de
dukket opp, forsvinner de inn i skogen
igjen. Englevakt…
6
Brobyggeren
Takknemlighet
Langt etter skjemaet kommer vi til VelleyTa hvor de venter på oss. Noen har gått en
times tid for å være der når vi kommer.
Kvinnene, som fram til nå har raspet både
kassava og hendene sine på stål-rasper,
gleder seg over å kunne vise oss bygget
som inneholder alt utstyret til den nye
kverna. Uken etter skal de få opplæring
i hvordan dette skal brukes. Kverna skal
sørge for inntekter fra landsbyer omkring,
som også skal bruke den. Befolkningen
i landsbyen er takknemlig for støtten til
kverna, og legger fram et ønske om å få
bilder og historier fra de som har bidratt
til at dette ble mulig, og på den bli kjent
med menneskene bak. Etter avslutningen
under det skyggefulle treet, vil de gjerne
vise oss at de har begynt å bygge skole!
Siden de har sett at det er mulig for en
liten landsby som deres å bygge kvern, så
er de ikke i tvil om at de også skal kunne
få til å bygge skole! Mange av de eldste i
landsbyen kan ikke lese eller skrive, men
dette er de enige om: Det viktigste for å
skape en framtid for barna i landsbyen, er
å gi dem skolegang!
Skoleprosjekt
Vi reiser av gårde til neste stopp. Fargene
blir mer intense i ettermiddagssolen,
mens varmen avtar noe. Vi skal rekke å
se nettopp et skoleprosjekt før mørket
faller på. Når vi kommer på besøk til
den avsidesliggende landsbyen Vartekeh
sent på ettermiddagen, ser det nesten ut
som de få husene langs veien står tomme.
Men allerede da vi har parkert bilen er det
noen mennesker som kommer oss i møte.
Dette er noen fra prosjektkomiteen som
har ventet på oss, og som gleder seg til å
vise oss den nye skolen. På veien innover
i landsbyen slutter flere og flere seg til
det lille følget vårt, og når skolen dukker
opp foran oss i ettermiddagssolen, er vi
mange som nyter synet!
Imponerende fremdrift
I enden av veien ser vi at den imponerende framdriften bare har fortsatt. I
grønne omgivelser har det reist seg et
grått murbygg i rekordfart. Den kvinnelige høvdingen som møter oss, sammen
med prosjektkommiteen, forteller at de
24 000 innbyggerne i områdene rundt ser
på dette sykehuset som løsningen på alle
helseproblemer; de har ikke tall på hvor
mange som aldri rakk fram til nærmeste
sykehus, men som døde underveis. Slike
tall vil med sykehuset i Compound 3, heldigvis endres!
Tilhørighet og fellesskap
Barn og voksne i landsbyen Vartekeh viser stolt frem den nye skolen som er bygget med gavene fra Sommerfesten og menigheten i Arendal.
Gaver fra Sommerfesten
Pengene som ble samlet inn på Sommerfesten på Drottningborg i sommer og fra
menigheten i Arendal, har ført til at fornøyde elever og foreldre kan vise fram
et nesten ferdig skolebygg. Etter en lang
regntid begynner nå veiene å tørke opp
igjen, og framkommeligheten for større
kjøretøy blir enklere. Byggearbeidet ved
Vartekeh Public School har stått stille en
periode fordi det har vært umulig å få
fram materialer til skolen, på dårlige veier
fulle av gjørme og vann.
Gleder seg!
Klasserommene står nesten ferdige, elevene er klare, flere lærere og rektor er allerede på plass. Dette er mennesker som
gleder seg over en ny framtid; skolegang
for både gutter og jenter, for små og store
elever! Nå går de over en time hver vei
til skolen, og det er for langt å gå for de
minste barna, og for lenge å være borte
for mange av jentene, som ofte tar større
del i arbeidet hjemme. Befolkningen i
tvilling-byene nærmest skolen er glad og
takknemlig for å kunne endre tradisjonen
som har gjentatt seg i generasjoner; manglende skolegang og utdannelse. I mars
2013 starter de en ny tradisjon: Skolegang
for alle!
på befaring på den gjengrodde tomta i
november 2011. Det skulle god fantasi
Prosjekter og mennesker som jeg kjenner
igjen fra bilder er plutselig levendegjort.
Deres virkelighet er blitt klarere. Deres
ønsker og deres behov enda tydeligere.
Da er det godt å vite at vi står sammen
om dette. Vi; folket og Metodistkirken i
Liberia og menighetene her hjemme. Med
en tilhørighet og et fellesskap på tvers av
landegrenser og kulturer! BB
Sykehus
Reisen vår fortsetter inn i natten, på humpete veier, og over «broer» av trestammer
som ser ut som de tilfeldigvis er falt ned
der, over elven. Dagen etter besøker vi et
sykehus i Grand Bassa som er et prosjekt
CODEVPRO har sammen med myndighetene i Liberia. På vei gjennom landsbyen i
distrikt 3, innover mot sykehusområdet,
forteller Tove om første gang hun var
Anne Ng Forster og Tove Odland prøver en ny vannpumpe i Liberia.
Brobyggeren
7
50 års tjeneste i Mursan - og en verdig avslutning!
I 50 år har klinikken i Mursan vært et senter for diakonal tjeneste i
et av de fattigste distriktene i den fattigste delstaten i India. Her har
misjonærer fra Norge ledet et omfattende arbeid som har påvirket og
forbedret livene til utallige mennesker.
Tekst og foto: Tove Odland
F
or 55-60 år siden kom det regelmessig et helseteam til Mursan og på en
veranda undersøkte de, behandlet og
vaksinerte barn og voksne fra landsbyen.
Teamet kom fra Metodistkirkens sykehus
i Vrindaban (India), og Borghild Sørensen
var som oftest med. Kongen i Mursan så
med stor velvilje på arbeidet og han ville
så gjerne at det skulle bli en fast klinikk
der! Han ville selv gi land for å bygge en
klinikk. Og slik ble det - i 1962 ble avtalen
inngått og Borghild og et par andre flyttet
til Mursan og klinikken ble et faktum.
Enorm utvikling
I de 50 årene som er gått har dette arbeidet blitt utvidet og endret - utviklingen
har vært stor, og det har nesten ikke vært
ende på alt som er gjort her. Etter at Borghild ble pensjonert i 1984, var det Reidun
Refsdal som overtok ledelsen - og det har
bare vært som et eventyr hva Reidun,
staben og misjonsvenner i Norge sammen
har fått være med på. Klinikker i Beswan
og Karhari, utdanning av omtrent 11 000
tradisjonelle jordmødre, hundrevis av
helsearbeidere utdannet, studenter både
fra India, Norge og Canada har hatt praksis, barnehage, kvinne- og ungdomsgrupper, kirke i Mursan og kapell i Karhari
og Beswan, omfattende Hiv/Aids arbeid
-- ja det er ikke ende på det! I hele 50 år
har dette senteret vært et kraftsenter og
betydd noe for hundre tusener av mennesker.
Vi har jo visst at samarbeidet mellom
kirkene våre måtte ta slutt en dag, og vi
hadde planlagt det på en god måte. Det
skjedde ting i India som gjorde at vi har
avsluttet litt annerledes enn tenkt. Det
gode er at klinikken i Karhari fortsetter
og at Metodistkirken i India aktivt vil
gjøre noe spesielt i Mursan. Vi håper også
at evangeliseringsarbeidet ut fra Beswan
fortsetter - evangelist Dinesh kjenner på
et sterkt kall til det og har kirken i ryggen.
8
Brobyggeren
Den nye biskopen har store og konkrete
planer for det!
Sterk avslutning
I desember fikk jeg være med på et verdig
og sterkt avskjedsarrangement i Mathura.
Jeg og andre hadde fått møtt staben flere
ganger etter at Mursan ble stengt i 2011,
vi har sørget sammen, grått sammen og
kjent på at det er så mye godt som har
skjedd og at det betyr at vi vil ha en kontakt og et fellesskap som aldri vil slutte.
På lunsjen vi hadde var det sterke taler.
Det ble åpnet med bønn og gode ord fra
pastor Lall og tilsynsmann Sylvester.
Reidun ga en historikk og takket beveget
alle for hva de har vært som medarbeidere, hvor viktig det har vært. Både Nils
Atle Krokeide og jeg fikk komme med
hilsener og takke for så godt samarbeid
vi har hatt og hvor mye det har betydd.
Legen Valyan takket og sa at han gledet
seg over å kunne fortsette i Karhari. En
rørende tale av Mewa - som takket for
over 40 års tjeneste, som takket for samarbeid og kjærlighet. Jeg har aldri hørt ham
tale før, så det ble så spesielt. Vi fikk blomster - evangelisten Dinesh overrakte dem.
Det var fargerike buketter som uttrykte
mer enn mange ord.
I desember var staben samlet for å markere avslutningen på 50 års klinikk i Mursan, India.
i 50 år har klinikken i Mursan vært et fyrlys for Guds omsorg og kjærlighet.
Det ble servert mye god mat på markeringen.
Avsluttet, men ikke glemt
Vi hadde en flott og velsmakende lunsj vi snakket sammen, trakk fram gode og
noen vanskelige minner - men mest av alt
kjente vi på fellesskap, vennskap og en
ro. Det var en verdighet over dette som
gjorde et dypt inntrykk. Staben som var
der gledet seg over den gode maten - det
var et synlig bevis på at de virkelig er blitt
satt pris på, at deres trofasthet har blitt
sett og forstått i 50 år! Det er jo bare så
stort. Det som er blitt gjort og undervist,
det vil ikke bli glemt. Tusen på tusen har
fått et bedre liv på grunn av hva Borghild
og Reidun har stått i spissen for. De har
fulgt kallet og holdt ut i gode og vonde
dager - de har tjent i Jesu navn og det vet
og kjenner alle!
BB
Sterke øyeblikk da misjonær Ragnhild Refsdal ble omringet av staben som ville ta farvell med sin leder gjennom så mange gode og innholdsrike år.
Pastor Lall og Nils Atle Krokeide hilste.
Brobyggeren
9
En vannpumpe til Omega
Julaften samlet menigheten i Porsgrunn inn 17.940 kroner til en vannpumpe til landsbyen Omega i
Porsgrunn. Med senter i Flekkefjord ble det i fjor samlet inn over 500.000 kroner til en ny ambulanse
til Zimbabwe. Dette er noen eksempler på hvordan lokalt engasjement og konkrete mål kan få engasjementet til å nå nye høyder. Det gir spennende vyer for fremtidens samarbeide.
Optimisme i Sierra Leone
Det har vært et historisk år for misjonen og for oss som kirke. Vi har fått et nytt samarbeidsland. Det er
svært sjeldent og vi har spurt misjonsrådets Aart Huurnink om å fortelle om prosessen og møtet med
metodistene i Sierra Leone.
I
Tekst: Karl Anders Ellingsen
Porsgrunn ble det satt en ny rekord for
juleofferet. Lokale forbindelser og et
konkret og bredt fengende mål kan være
noe av grunnen. Slik presenterte menigheten prosjektet i menighetsbladet sitt:
Nå er den nye Metodistkirken som
bygges i Omega under tak. Det er allerede
stor aktivitet der på tross av at den ikke er
innviet enda, og heller ikke er helt ferdig.
For fortsatt mangler dører, vinduer og
inventar. Hver søndag er det likevel først
søndagsskole for både barn og voksne,
og deretter gudstjeneste. På gudstjenestene samler de 70-80 mennesker i et voksende fellesskap. Det er prestene i Nagbe
Metodistkirke, den neste største metodistmenigheten i Liberia, som har hovedansvaret for Omega.
Pastor Arne G. Ellingsen besøkte
Omega i 2009, og han gleder seg stort når
vi viser han bilder av kirken og forteller
at virksomheten vokser. ”Vi så allerede
den gang en enorm vilje lokalt til å bygge
kirken. Menigheten i Porsgrunn har
vært med å samle inn penger til prosjektet. Derfor er det så flott å se at pengene
kommer til nytte”, sier han.
Misjonssekretær Tove Odland er nettopp kommet hjem etter et besøk i Liberia. Hun kan fortelle om stor aktivitet og
utbygging av området rundt kirken. Tidligere soldater - også barnesoldater - som
har levert inn våpnene sine, har kjøpt
tomter her. Det betyr at kirken vil kunne
få en stor betydning for forsonings- og
gjenforeningsarbeidet etter en borgerkrig
hvor 250 000 mennesker ble drept.
Infrastrukturen ble ødelagt under
krigen, og mange byer mangler fortsatt
strøm og tilgang til rent vann. Men i
Omega er nå en vannpumpe på plass. Den
ligger tett inntil kirken og er tilgjengelig
for alle som bor i området. Dette betyr
veldig mye for folk. De får tilgang til rent
vann, noe som igjen betyr bedre helse og
et bedre liv for alle. Vannpumpa er allerede i flittig bruk. Noen timer hver dag
blir den låst for at den ikke skal bli utslitt,
og for at brønnen ikke skal tømmes.
Vannpumpa kostet kr. 15.000. Vi håper å
samle inn den summen på julaften slik at
vi kan betale for pumpa i Omega.
10
Brobyggeren
Fakta
Foto: Tove Odland
I
juni 2012 reiste Aart Huurnink sammen
med misjonssekretær Tove Odland og
konsulent Nils Atle Krokeide til Sierra
Leone. Deres oppdrag var å utarbeide en
prosjektplan sammen med representanter for Metodistkirken i Sierra Leone.
Ryktene går
Arne G. Ellingsen fra Porsgrunn besøkte Omega i 2009. Her står han i det som skal bli
sykehuset. Denne julen samlet menigheten inn nesten 18.000 kroner til vannpumpe.
Metodistkirken i Liberia er et av de
eldste og største kirkesamfunnene i
landet. Deres målsetting er ikke bare
å bygge kirker og holde gudstjenester,
men at Guds kjærlighet skal nå ut til
hele folket. Derfor samarbeider de med
myndighetene om å tilby helse-, jordbruks- og utdanningsprogram i tillegg til
fredsbevarende tiltak og gjenforening av
folket. Dessuten sørger de for rent vann til
mange landsbyer. ”Det er flott å se hvordan kirken kan være til stede for alle som
bor der”, forteller Tove Odland til menighetsbladet.
er aksjonen på Sommerfesten for et sykehus i Liberia.
Med et konkret mål som kan oppnås og
avsluttes er det lettere å få frivillige som
kaster seg inn i arbeidet for en periode.
Med et konkret mål som en vannpumpe, en skole eller en klinikk er det
mulig å trekke inn lokalsamfunnet rundt
menigheten. Dette gir jo menigheten en
tydeligere plass lokalt og en profil som
stemmer med vårt ideal.
Med et konkret mål blir aksjonen også
avsluttet på et tidspunkt. Det gjør det
langt lettere å trekke folk med i aksjonen.
Misjonsarbeidet er inne i en endringsprosess. Det en trenger mest av alt er faste
givere. Mennesker som i tillitt til misjonens vurderinger gir dem et fast ubundet
beløp hver måned. Dette gir misjonens
styre handlingsrom og mulighet til å
planlegge langsiktig.
Det er vanskelig å rekruttere faste
givere. Det krever et engasjement ut over
det vanlige.
Det som griper om seg og er spennende, er populariteten til de konkrete og
avgrensede aksjonene og til vennskapsmenighetene.
En annen ting vi ser er at flere og flere
menigheter får sitt eget prosjekt. Det skjer
gjerne gjennom det at en får en vennskapsmenighet. Dette gir store muligheter for å gjøre arbeidet mer personlig.
Gjennom et lengre samarbeid blir en kjent
med hverandre gjennom brev, bilder, film
og personlige besøk.
Vennskapsmenigheten kan også ha
preg av konkrete aksjoner. Den samme
landsbyen kan ha behov for brønn,
latrine, kirke, skole, en bro, elektrisitet og
så videre. Gjennom en langsiktig avtale
vil en kunne se menneskers liv forandre
seg og generasjoner bli løftet frem. Dette
vil prege alle som er med.
Misjonsselskapet har en mange menigheter som ønsker å få en norsk vennskapsmenighet. Kanskje det er noe for din
menighet?
K. A. Ellingsen/BB
De konkrete og avgrensede aksjonene
gir oss mulighet til å engasjere langt flere
og nå langt utenfor menighetene. Gode
eksempler er allerede nevnt fra Porsgrunn og Flekkefjord. Et annet eksempel
Forhistorien til reisen ligger i nabolandet
Liberia. Her har vi prosjektet CODEVPRO
som vi samarbeider om med Metodistkirken i Liberia. Dette begeistrer ikke bare
oss og de fra Norge som evaluerer det.
Metodistene og landsbybefolkningen i
Liberia er svært begeistret for dette. Dette
fikk metodistene i nabolandet høre om.
Når de fikk mer informasjon om CODEVPRO, fant de ut at dette var noe de svært
gjerne ville være med på.
Biskopen i Sierra Leone tok derfor kontakt med Tove Odland på en årskonferanse i Liberia og inviterte oss til å starte
et lignende samarbeid med dem. Den
gang var det ikke mulig, men i 2011 åpnet
det seg en mulighet og en ny kontakt ble
etablert.
Møter i Sierra Leone
På reisen sist juni møtte de tre fra Norge
en rekke kirkeledere og erfarne prosjektmedarbeidere fra Metodistkirken i Sierra
Leone.
Aart Huurnink ble imponert over forarbeidet og over interessen for hvordan
CODEVPRO fungerer.
I tradisjonelt bistandsarbeid kan det bli
en drakamp om å få prosjekter til ”sine”
områder.
I dette prosjektet er det et stort fokus
på prosessen. I utgangspunktet er det
ingen som vet hvor de enkelte prosjektene
kommer til å ende.
Først skal prosessen fastlegges sentralt, deretter går invitasjonen ut til lokalsamfunnene via menighetene. Der vil
det lokale engasjementet og initiativet gi
Aart Huurnink i møte med metodister i Sierra
Leone. Nå er samarbeidet i gang!
- Vi er EN kirke. Det
opplevde jeg veldig sterkt
i Sierra Leone.
søknader som vil vurderes i sentrale fora.
Her er det innholdet i prosjektene som vil
styre avgjørelsene. Dette setter store krav
til lokalt engasjement, styring og egeninnsats.
Optimisme
- Jeg ble imponert over deres optimisme
og innsats. Det er et land som er sterkt
preget av en langvarig borgerkrig. Overalt så vi sårene etter krigen. Historiene om
kampene og de mange døde og skadde
var sterke. Likevel er det optimisme som
preger dem, forteller Aart.
Det er en krevende oppgave som kirkens ledelse har i Sierra Leone. Lange
reiser på trafikkfarlige veier og stor
arbeidsmengde. Dette prosjektet vil øke
arbeidsmengden, men de ser det som så
viktig at de tar på seg dette med glede.
Vi har et oppdrag
For begge parter er dette et misjonalt
prosjekt. Det er diakonalt i formen og
tilfredsstiller alle krav for statlig støtte.
Aart Huurnink
58 år, lege. Bosatt i Stavanger.
Gift, fire barn.
Menighetsrådsleder i Stavanger og
styremedlem i Misjonsselskapet.
Erfaring fra Nødhjelpsprosjekt i
Libanon for Kirkenes Verdensråd og
sykehus/diakonalt arbeid i Lesotho i
Sør-Afrika for lokal kirke.
Sierra Leone
Naboland til Liberia. Seks millioner
innbyggere. Majoriteten er muslimer,
men kristne er en betydelig minoritet. Landet har en tradisjonell religiøs
tolleranse som preger landet.
Likevel var det klart for Aart fra første
andakt under besøket at dette prosjektet er en viktig del av metodistkirkens
misjon. Biskop Yambasu sa det følgende
måte: Å gå i Jesu navn er det aktive ordet i
metodismen : del og gjør en forskjell..
- Vi er EN kirke. Det opplevde jeg
veldig sterkt i Sierra Leone, sier Aart.
- Det er en utfordring for oss å opprettholde misjonsengasjementet her i Norge
når misjonærene våre ikke alltid er nordmenn lengre. Men dette prosjektet er det
metodistene i Sierra Leone som skal bære
sammen med oss. Vi blir invitert til å
være med. Dette prosjektet krever mye av
alle som er involvert. Mest av våre partnere i Sierra Leone, men også av oss, både
med forbønn, fellesskap, samarbeid og tilføring av midler.
Jeg håper at vi i Norge kan se det
engasjementet som jeg fikk møte i Sierra
Leone. Da vil vi i enda større grad oppleve oss som en del av en verdensvid og
åpen kirke. Da kan vi også bli flinkere til
å lære av hverandre, sier Aart med sterkt
engasjement.
Nå er avtalene signert og arbeidet med
å utruste kirken til å lede prosjektet er i
gang. Vi vil få høre mye om samarbeidet
med Sierra Leone i årene som kommer.
Håpet er at vi skal få et like godt forhold
til dem som vi har bygd opp med metodistene i nabolandet Liberia.
BB
Brobyggeren
11
- Et vitne for pasienter og ansatte ved uselvisk tjeneste
Dette var Borghild Sørensen sin hovedoppgave. Allerede som barn
kjente hun kallet til tjenesten som misjonær. Som voksen tjenestegjorde hun 35 år i India og startet arbeidet i Mursan. Her er noen
glimt fra et liv i misjonens tjeneste.
B
orghild var født 31. august 1920 i
Meløy i Nordland. Hennes far døde
få år etter at hun var født. Hennes mor,
Anna, giftet seg på nytt da Borghild var
åtte år gammel, med pastor Pauli Sørensen som på den tiden hadde sin tjeneste i
Narvik. Etter hvert vokste familien til en
stor søskenflokk på ni barn, og som den
eldste måtte Borghild ta mye ansvar for
sine yngre søsken.
Kallet vokser tidlig
Allerede fra barndommen av var Borghild
interessert i misjonsarbeidet. Bare ni år
gammel bestemte hun seg for å bli sykepleier etter å ha vært med sin far på besøk
på sykehus. Mens andre piker på hennes
alder leste noveller, leste hun bøker om
David Livingstone, William Carey, Stanley Jones og andre pionermisjonærer,
sammen med alt hun kunne komme over
av misjonsstoff gjennom Metodistkirkens
misjonsarbeid. Slik vokste kallet til å bli
misjonær fram.
Men samtidig prøvde hun å fortrenge
det og unnskylde seg ved ӌ tenke at en
misjonær var en som gikk med bibelen
under armen og prekte”. Samtidig brukte
hun et bibelvers som forsvar, nemlig Jeremia 1.6: ”Men jeg sa: Akk, Herre, Herre!
Se, jeg forstår ikke å tale; for jeg er ung.” I et
foredrag hun holdt i Hammerfest (1999),
fortalte hun: ”…til tross for Guds løfter,
strittet jeg imot og mistet den nære kontakten med Gud på grunn av min strihet.
Men Gud lot meg ikke være i fred.”
Betaniensykepleier
Borghild tok først sin utdannelse ved
Betanien Sykepleieskole i Oslo, før hun
tok kurs som laboratorietekniker ved
Betanien Hospital i Skien. Etter ett år som
praktikant der, ble hun sendt for å arbeide
i Hammerfest. Oppholdet her varte ikke
lenge, for Borghild måtte flykte da tyskerne startet sin ”brent-jord-politikk” i
landsdelen. Det ble en dramatisk uke i båt
langs en minelagt norskekyst – først til
Harstad og deretter Brønnøysund. Under
12
Brobyggeren
flukten hadde de med seg flere syke og
hardt skadde pasienter.
Tilbake ved Betanien i Oslo ble hun
sendt til Innherred sykehus i Levanger.
Her møtte hun Åsta og Kåre Eriksson,
senere misjonærer i Zimbabwe. Under
en av Kåres prekener kjente Borghild seg
truffet, og da de etterpå sang ”Hør nå
høstens Herre mildt deg kaller…” ble hun
”helt slått ut” da de kom til koret: ”Glad
jeg svarer, her er jeg, send meg”. Om samtalen med pastor Kåre Eriksson dagen
etter, skrev hun ”at nå lot jeg Gud ta over
mitt liv”.
Over: Borghild Sørensen i Betanienuniform.
Til venstre: Borghild Sørensen (bakerst til
høyre) sammen med staben og frivillige.
Til India med båt
Etter jordmorskole i Bergen, gikk turen
til England for språkstudier. Hun var nå
antatt som misjonær av Metodistkirkens
misjonsstyre i USA, og i oktober 1949 gikk
hun om bord i en kombinert passasjer og
fraktbåt som skulle ta henne til Bombay.
Turen ble dramatisk, da båten kolliderte i
tåke i Biscayabukta. Men som hun skriver:
”…ved et Guds under gikk det bra”. I følge
kapteinen var det på grunn av Borghild
og to svenske damer at skipet ikke sank….
3. november 1949 gikk hun i land i
Bombay, i det som skulle bli hennes hjemland de neste 35 årene. Her arbeidet hun
først ved Creighton-Freeman Christian
Hospital i Vrindaban. Hennes første oppdrag var som leder av barneavdelingen på
sykehuset, og lærer på sykepleieskolen. I
tillegg begynte hun med studier for å lære
å snakke hindi.
Etter 5 år i India reiste hun til Tennessee i USA hvor hun tok utdannelse som
helsesøster. Tilbake i Vrindaban ble hun
nå ansvarlig for klinikkarbeid i fire ulike
landsbyer. I tillegg fortsatte hun å undervise sykepleiestudenter, tok aktivt del
i kirkens virksomhet, og ”hjalp til med
revisjon av regnskapene til flere skoler og
college”.
Klinikken i Mursan
Før Borghild reiste hjem for et friår i Norge
i 1961, var hun med og la ned grunnsteinen til klinikken på Mursan. Borghild var
en allsidig dame, og hadde selv laget tegningene til bygningen. Mursan var 45 km
fra Vrindaban, og et lite kongedømme.
Kongen ville at kirken skulle starte opp
et arbeid blant hans folk, og ga derfor en
tomt hvor man kunne bygge opp misjonsstasjonen. Da hun kom tilbake året etter,
var den første bygningen ferdig. Her fikk
Borghild et rom på ni m² som skulle bli
hennes hjem i nesten 10 år. Stue, kjøkken
og bad delte hun med en indisk sykepleier.
Hjemmefødsler
Tidlig i 1963 startet Borghild og hennes
team opp med å assistere ved hjemmefødsler. Denne tjenesten ble fort så populær, at fødende snart kom langveisfra til
klinikken for å få hjelp. Misjonsstasjonen
ble bygget ut, og i 1964 fikk de endelig
elektrisitet. Med støtte fra britiske myndigheter startet de i 1972 opp et vaksinasjons- og familieplanleggingsprogram i
stor skala, og året etter et ernæringsprogram for barn under fem år. Borghild
skriver at ”det var kjempestort å oppleve
hvordan underernærte barn begynte å
legge på seg, og vise livsglede ved å le
og leke”. Vaksinasjonsprogrammet var
så vellykket at kikhosten ble borte, og
kopper heller ikke ble et problem. Den
største utfordringen for arbeidet, var
overtroen som gjorde at kvinner hadde
problemer med å godta sykehusbehandling og undersøkelse av gravide.
Etter hvert fikk Borghild hjelp fra
Norge. Først ved at Inger Lise (Samuelsen) Solberg kom ut og arbeidet sammen
med henne. I 1978 ble så Reidun Refsdal
hennes assistent. Klinikken behandlet nå
12.000 pasienter i året, og antall fødsler
var gått fra 28 til mer enn 300 pr år.
Kirken bygges
Før Borghild i 1984 avsluttet sin misjonstjeneste i India, fikk hun oppfylt sin drøm
om en egen kirke i Mursan. Metodistmenigheten hadde på den tiden omtrent 30
medlemmer.
I India hadde Borghild minst åtte pleiebarn som hun tok ansvaret for. Hun
sørget for at de fikk sin utdannelse, og
alle disse har siden sett på henne som
mamma. En av dem, Kamla som nå er
bosatt i USA, besøkte Borghild sommeren
før hun døde.
Tilbake i Porsgrunn bodde hun
sammen med sin mor så lenge moren
levde. Hun kjøpte seg bil og reiste mye,
deltok på misjonskonferanser i USA, og
fulgte opp kontakter med venner i India,
USA og Norge.
For Borghild var også familiefellesskapet viktig. For tantebarna var hun en
spennende dame som de beundret og
så opp til. De arrangerte basarer, loppemarkeder og kakelotterier for å samle
inn penger til arbeidet hennes. Klassen til tantebarnet Tone hadde fadderbarn i India, Sunita, som ”gikk i arv” på
Stridsklev skole. Tantebarna husker at
når Borghild kom hjem fra India, hadde
hun med mange rare gjenstander gjemt i
grønt papir. Både søsknene og tantebarna
husker fortsatt lukten av møllkuler som
hun måtte bruke når hun pakket for sine
lange reiser.
Borghilds søsken beskriver henne som
veldig glad i barn, med godt humør, glad
i sang og musikk, og en som elsket naturen – spesielt fjellturer. En av turene som
alltid vil bli husket, var da hun skulle
fiske i et fjellvann. De innrømmet overfor meg at hun fikk den dårligste stanga
og de dårligste slukene. Likevel var det
Borghild som fikk den største ørreten de
noen gang hadde sett. Borghild var glad
i å spille spill med familien, men hatet å
tape. Hun var flink til å fotografere, noe
som gjorde at hun alltid hadde med lysbilder til misjonsmøter.
Et vitne
Om sitt liv og sin tjeneste sa Borghild i et
intervju med ”Kristelig Tidende” i 1985:
Min hovedoppgave har vært å vitne ved
å vise min tro overfor både pasienter og
sykehusansatte i uselvisk tjeneste, uten
hensyn til kaste, økonomi eller status.”
Hun forteller at denne holdningen sto i
en sterk kontrast til den behandlingen de
kunne vente seg fra ”hedenske institusjoner”.
For omtrent fire år siden flyttet Borghild til Frednes sykehjem, og her sovnet
hun stille inn tirsdag 25. oktober 2012, 91
år gammel.
Et langt liv i Herrens tjeneste var
avsluttet. En tjeneste som har betydd forandring, håp og liv for utallige mødre
og barn i India. Et liv der kjærligheten
til Kristus og hennes medmennesker var
drivkraften.
Vidar Sten Bjerkseth
Brobyggeren
13
Be for misjonsarbeidet!
Ukraina
Gatebarn – og familesenteret St. Luke arbeidet blant barn- og familier i faresonen.
Omtrent 25 barn, ungdom og unge mødre bruker senteret. Tilbud om middag og leksehjelp,
engelskundervisning, åpen barnehage, veiledning i samtalegrupper og arbeidstreningsprogram.
Zimbabwe
Chabadza
Navnet på Partnership in Development- programmet i Zimbabwe. Et shonaord med vid
betydning; Det er enten en forespørsel om hjelp - eller et tilbud om hjelp, i et arbeid eller tiltak
som allerede er planlagt eller i gang. Et begrep som beskriver tanken bak alle Partnership in
Development-programmene.
Sierra Leone
CELAD - Community Empowerment for Livelihood and Development
Samarbeidet vårt i Sierra Leone; et Partnership in Development program. Skal bidra til bedre sosialt -,
økonomisk - og bærekraftig livsgrunnlag og et ressurssterkt samfunn. Starter opp i 2013.
Litauen
Familiesenter med etter skoletid-tilbud, aktivitetsdager, engelskundervisning og støttegrupper.
Hjemløse får tilbud om å vaske klær, og mens de venter får de en kopp kaffe eller en suppe-bolle.
Seniorklubben har månedlige møter med aktiviteter, gymnastikk og den gode samtalen i fokus.
Angola
Skoleprogrammet POSOCA, med 8 skoler og 3200 elever. Dette er foreldreløse barn fra
slummen i hovedstaden Luanda. Imponerende nok fullfører nesten 100 % .
14
Brobyggeren
Liberia
CODEVPRO - Community development programme
Et samfunnsutviklingsprogram. Startet opp i 2007. Bidratt til at over 200 000 mennesker har fått et bedre
liv. Tilgang til trygt drikkevann og toaletter. Bedre helsetilbud. Plass på en skole. I tillegg er det gitt støtte til
jordbruk, fedrift og broer.
India
I år avslutter Metodistkirkens Misjonsselskap sitt arbeid i India, og Reidun Refsdal kommer
hjem, etter 35 års fantastisk tjeneste. Det er gledelig at klinikken og kapellet i Karhari skal
fortsette som før. Alle barna i skoleprogrammet får skolepenger fram til slutten av juni 2013.
For dem som har et eller to år igjen av utdanning eller skolegang, vil vi sørge for at de får støtte
til dette.
Brobyggeren
15
Fullt hus på vinterleir
Klart for ny påskeleir til Zimbabwe
Etter to suksesser er det
igjen klart for påskeleir i
Zimbabwe. Metodistkirkens
barne- og ungdomsforbund
(MBU) og Misjonsselskapet
(MM) samarbeider om det som
blir en opplevelse for livet.
I
Utegruppa koste seg i snøen - som det var MYE av i år. Vinterleiren til MBU ble en suksess!
D
et var vinterleir på Gautefall denne
romjulen og. MBU kan melde om
fullt hus og meget god stemning. Med
ledere var det 73 samlet til leir i Telemark.
Denne gang kunne alle til og med reise
hjem med alle bein i behold.
Innholdet var som det skal være på
vinterleir. Lederne trekker frem den gode
stemningen, både sosialt og åndelig, som
preget leiren.
Mange reiste nok hjem med gode
minner fra snøballkriger av episk karakter.
Leirens egne band imponerte alle med
sin dyktighet og stå på vilje.
Leierens tema var Wesley’s tre regler.
”Do no harm”. ”Do good”. ”Stay in love
with God”. Det ga utgangspunkt for
mange gode samtaler.
Til venstre: Helene Benedicte Granum laget
taco til oss alle. Det blir ikke bedre enn taco!
Fellestannpuss er visst den nye store tingen på vinterleirene. Sosialt er det i alle fall.
16
Brobyggeren
år er det tredje gangen det arrangeres påskeleir til Zimbabwe. Det er
samarbeidet mellom MBU og MM som
har gjort dette mulig. Målsetningen
er å la norske metodistungdommer få
se og møte metodister og prosjekter i
samarbeidslandene våre.
Denne gangen er det barne- og ungdomskonsulent Camilla Gaarn Røed
som er leirsjef. Hun har med seg 12
ungdommer - alle jenter, og lederne
Tove Odland, Jon Løvland, Frøydis
Grinna, Raghnild og Lars Søreide.
- Hvor skal dere være i Zimbabwe?
- Vi skal reise og oppleve flere
steder i Zimbabwe. Først og fremst
skal vi være på Mutambara. Vi vil også
besøke Africa University, Harare og få
være turister ved Victoria Falls, forteller Camilla.
- Hva skal dere gjøre?
Påskeleirene er fulle av nære og sterke opplevelser. Her et møte med fadderbarn i 2007.
- Vi skal møte lokale ungdommer og
oppleve på nært hold prosjektene som vi
driver i samarbeid med Metodistkirken i
Zimbabwe. Vi håper å få overbrakt en del
utstyr fra Speiderkorpset vårt til speidergruppa på Mutambara.
Det vil også bli tid til å få oppleve Vic-
toria Falls og få være med på safari over
grensen til Botswana.
- Jeg gleder meg og er spent. Jeg har
aldri vært i Afrika før. Derfor gleder jeg
meg spesielt til å se prosjektene og møte
menneskene jeg har lest om.
K. A. Ellingsen/BB
Minneord
siste 14 år av sitt liv bodde hun i Lunderskov i Danmark.
I august 2012 ble Bjørg hedret for sin
store innsats - hun ble æresmedlem av
Theodore Mission og i Hospitalets foajé
er det nå en ærestavle med navnet hennes
på. Det er landsbyens og sykehusets konkrete uttrykk for hvor mye hennes tjeneste og innsats betydde. Det ble sagt om
henne at hun var en folkehelt! Hun tok
imot æresbevisningen med stor ydmykhet - og om ikke andre hadde fortalt om
det, så ville hun holdt det for seg selv!
Til tross for sykdom og vanskelige
dager, hadde Bjørg en vilje til å stå på og
få gjennomført det hun ville. Hun var
trofast i kirken og en god venn. Dette
kom ikke minst til uttrykk da hun den 8.
januar 2013 ble bisatt. Kirken var full av
venner og det var en overflod av blomster.
Bjørg Lillian Næss
Tidligere misjonær Bjørg Lillian Næss
døde etter lang tids sykdom den 29.
desember 2012. Hun ble 87 år gammel.
Bjørg ble utdannet som sykepleier
på Betanien i Oslo og tok jordmorutdanning før hun som 28 år gammel dro
til India som misjonær i 1952 utsendt
av Metodistkirkens Kvinneforbund i
Norge. Hun var i denne tjenesten i 11
år.
Sammen med misjonær Sten Nilsson fra Sverige var hun med på å bygge
opp Theodore Mission - med kirke, klinikk og senere sykehus. Sykehuset er
fremdeles i full drift under ledelse av
Sten Nilssons barn. Theodore Mission
ligger i delstaten Bihar.
Det fortelles at da Bjørg først kom til
landsbyen, ville ikke folket der akseptere henne. Hun var en fremmed. Men
da hun en dag kunne bruke sin jordmorkompetanse til at en geitekilling
kom velskapt til verden, ja da forsto
Camilla Gaarn Røed er barne- og
ungdomskonsulent og leder for påskeleiren.
Faksimile fra lokalavisen der hennes æresmedlemsskap ved klinikken blir omtalt.
folk at hun var dyktig - og hun ble tatt inn
i varmen!
Bjørg Næss var født og vokste opp i
Drammen og etter sin misjonstjeneste
flyttet hun tilbake til sin barndomsby.
Hun var en periode overjordmor på
Drammen sykehus, senere arbeidet hun
på et alders- og sykehjem i Mjøndalen. De
I stor ærbødighet og takk lyser vi fred
over hennes minne.
Lars Erik Nordby Tove Odland
Forstander
Misjonssekretær
Brobyggeren
17
MISJONSSELSKAPET
YTELSER 2012
MENIGH.
FASTE
MBU'S
MK'S
OFFER
GIVERE
AVD.
MISJ.GR.
ARENDAL
9 171
BERGEN CENTRAL
12 000
8 000
MESSER
ANDRE
SUM
GAVER
90 000
2012
2011
29 350
148 521
99 710
7 250
128 300
135 550
36 500
BERGEN FØRSTE
1 650
27 900
21 100
50 650
47 300
BODØ
2 210
1 200
8 100
11 510
18 330
DRAMMEN
4 399
8 250
31 350
57 099
55 914
7 700
7 700
7 490
200
200
2 200
13 100
EGERSUND
ELVERUM
FINNSNES
FLEKKEFJORD
8 417
4 500
29 152
9 900
FREDRIKSTAD
12 000
6 000
5 700
14 050
45 600
70 517
65 788
572 249
617 301
167 078
42 850
62 600
63 010
HALDEN
10 138
31 950
42 088
47 506
HAMAR
5 550
16 800
22 350
28 425
HAMMERFEST
4 758
5 500
10 200
20 458
14 733
7 200
8 900
16 100
15 475
49 550
120 321
109 027
HARSTAD
HAUGESUND
HORTEN
HVITTINGFOSS
HØNEFOSS
14 098
28 900
2 000
8 400
12 173
15 600
6 050
16 450
41 603
23 751
1 600
25 351
30 157
3 790
29 950
33 740
36 232
65 200
119 294
152 904
11 110
11 110
7 500
KJØLBERG
2 400
7 500
44 194
KONGSBERG
200
200
900
KRAGERØ
KONGSVINGER
4 650
4 650
20 690
KRISTIANSAND
9 000
9 000
9 850
44 200
85 282
72 538
39 621
64 453
59 394
-
-
-
LARVIK
LILLESTRØM
9 082
12 000
11 832
13 000
20 000
LISTA
MOLDE
10 138
MOSS
7 685
27 000
MYSEN
8 550
18 688
23 810
17 400
52 085
63 691
7 100
7 100
9 835
OSLO CENTRAL
11 226
28 500
229 051
77 650
346 427
342 765
OSLO GRÛNERLØKKA
15 963
8 300
63 700
40 820
128 783
50 863
5 974
21 500
29 500
60 174
58 250
54 249
4 500
56 555
141 950
257 254
204 724
7 720
-
7 720
55 420
31 100
45 130
27 130
22 960
30 178
38 416
300
300
200
OSLO BJØLSEN
PORSGRUNN
3 200
SANDEFJORD
SANDNES
8 750
SARPSBORG
7 218
5 280
SIGERFJORD
SKIEN
11 630
SKÅNLAND
5 400
24 850
51 880
49 643
3 000
5 600
8 600
9 775
78 053
147 861
84 161
STAVANGER
40 988
28 820
SVOLVÆR
15 000
5 500
TISTEDAL
10 094
2 400
TROMSØ
8 237
TRONDHEIM
10 000
5 810
11 010
3 057
-
20 500
10 550
58 100
87 414
68 760
11 120
19 357
13 524
52 875
55 932
42 548
ØSTÅSEN
22 442
9 100
43 300
74 842
60 215
ÅLESUND
3 648
1 000
13 300
17 948
14 200
40 000
40 000
40 000
388 884
514 535
223 230
3 745 203
BLÅKLOKKEN, BERGEN
-
DIVERSE
-
6 000
119 651
TOTALSUM 2012
376 297
310 400
154 334
212 229
382 751
2 309 192
TOTALSUM 2011
425 783
289 435
100 890
211 723
314 022
1 360 111
Oversikten viser de beløp som er innkommet til
misjonskontoret t.o.m. 17. januar.
18
Brobyggeren
Fadderprogrammet er ført under "andre
Fasteaksjonen (Kirkens
gaver", til sammen kr. 997.300,- (816.113,- i Nødhjelp) er ikke med i
2011)
oversikten.
2 701 964
Unge tanker om livet i Kamerun og Norge
Opplevelsene er mange og sterke for Marianne Munz. Hun er aktiv i Centralkirken i Oslo, og tar nå et
skoleår ved Hald Internasjonale Senter. Som en del av skoleåret er hun seks måneder i Kamerun.
Marianne Munz
sammen med
noen lokale barn
i Ngaoundéré i
Kamerun.
V
i er så utrolig heldige som bor i Norge.
Det sies at det er like stor sjanse for å
vinne i lotto, som å bli født i Norge. Et land
med muligheter, med god økonomi og et
fungerende velferdssystem. Det er ikke
alle som har det like bra som oss. Visste
du at 80 % av verdens ressurser fordeles
på 20 % av verdens befolkning? Det betyr
at kun 20 % av ressursene blir igjen til de
resterende 80 % av befolkningen. At dette
er en ganske så urettferdig fordeling, det
tror jeg vi alle kan være enige om.
Mange forskjeller
Etter drøye tre måneder i Kamerun har
jeg lært mye om forskjeller. Jeg kan ikke si
at jeg har kommet inn i kulturen, men et
lite innblikk har jeg fått.
Her i byen Ngaoundéré, hvor jeg bor på
misjonsstasjonen til Det Norske Misjonsselskap, ser jeg store forskjeller rundt
meg, hvor enn jeg går. Det er forskjeller
mellom fattig og veldig fattig, mellom
hvite og svarte, mellom gamle og unge,
mellom gutter og jenter.
Som en 19 år gammel jente som har
vokst opp med likestilling som selvfølge
er det ikke alltid like lett å være vitne til
diskriminering av jenter, utslitte arbeidere som får luselønn, og døve barn som
ikke blir prioritert til skolegang av foreldrene. Slike situasjoner er vanlige for
menneskene her, med årsaker som for
eksempel kultur og tradisjoner, despera-
sjon og fattigdom. Ettersom det ikke er
riktig å irettesette andre menneskers levemåte er det mye man må finne seg i, selv
om det i blant er lov å virkelig si ifra og
komme med forandringer.
Ungdomstid i Kamerun
Her i Kamerun har jeg blitt spesielt fascinert av ungdomskulturen. Vi er med
i ungdomskor i kirken, og har fått et lite
innblikk i hva det vil si å være ungdom
i Kamerun. Det er stor forskjell mellom
den kamerunske og norske ungdomskulturen. En av de største forskjellene er at
ungdommer her vokser opp mye fortere
enn ungdom i Norge. Flere av jentene i
koret har allerede barn, og de er rundt
min alder. Fedrene har stukket av, og de
er etterlatt alene, med et barn de egentlig
ikke har råd til å forsørge.
Stemplet som husmor
En av arbeidsplassene mine er en husmorskole. Her går jenter som ikke har fullført
annen skolegang, så her lærer de håndarbeid, matlaging, husarbeid og litt engelsk.
Flere av disse jentene har barn og noen er
også gift. Jentene er fulle av liv, de smiler
og prater, og strever med engelsken, som
både jeg og de vet at de egentlig aldri får
bruk for, ettersom hovedspråket her er
fransk. Det har vært med delte følelser
jeg har jobbet på husmorskolen. På en
side er det givende å lære bort engelsk til
jenter som omtrent ingen andre i samfunnet bryr seg om, men likevel er det ikke å
legge skjul på at disse jentene er allerede
stemplet til å bli husmødre, underordnet
mannen som godt mulig er utro, eller som
kanskje praktiserer flerkoneri. Det er trist
og opprørende å innse, men det er realiteten. Likevel, slikt burde det være mulig å
forandre på.
Takknemmelighet
Som ungdom har man hele livet foran seg,
og det er vår generasjon som skal drive
verden videre. Ved å oppleve et så annerledes samfunn åpnes øynene, og man
ser verden og sitt eget liv på en ny måte.
Ting som var viktige før er gjerne ikke så
viktige nå lenger. Det skapes et engasjement og en entusiasme som man sjelden
finner andre steder. Denne entusiasmen
og engasjementet for en bedre verden må
få utløp når man kommer hjem, for det er
noe unikt.
Til slutt vil jeg komme med en oppfordring til alle metodister: takk og sett pris
på alle muligheter du har fått, bare ved
å bo i Norge. Vi har tak over hodet, mat
på bordet og et samfunn som tar vare på
oss. Det er uvurderlig, og i grunnen har
man ikke behov for noe mer. Og til alle
ungdom: du er fremtiden, og verden er
avhengig av din innsats.
Marianne Munz/BB
Ta kontakt med misjonskontoret
ved evt. spørsmål.
Brobyggeren
19
Sommerfesten 2013:
i 2.klasse og oppover til de som begynner
i 5.klasse. Her blir det mange spennende
aktiviteter, morsomme bidrag på misjonsmarkedet, bibeltimer og mye, mye mer!
VÅG MER!
Tweensleir
Dette er for de som begynner i 6.klasse
og opp til de som skal begynne i 8.klasse.
Denne leiren ble arrangert for første gang
i fjor, og i år gjentas suksessen! Disse
barna får sine egne leirledere, leirsjef og
leirprest. Her legges alt til rette for at det
blir et program tilpasset akkurat dere!
Våg mer! er temaet for Sommerfesten 2013. Gjennom forkynnelse,
lovsang, undervisning og fellesskap vil vi få muligheten til å ta
utfordringen å våge mer!
P
å hvilke områder tror du Gud utfordrer deg til å våge mer? Bibelen snakker om at vi skal bruke det Gud har lagt i
oss, utvikle oss, bryte grenser og nå mål.
Det handler kanskje om å våge litt mer
av det du allerede vet Gud har kalt deg
til, eller kanskje overrasker Gud og kaller
deg til noe nytt? Her er det masse å oppdage, og vi tror Gud har planer for både
sommerfesten og deg! Derfor anbefaler vi
alle å ta turen til Drottningborg i sommer.
formidler at det aldri er for seint, uansett
hvordan ting ser ut.
Ungdomsleir
Roar Fotland
Barnesang på kveldsmøte sist Sommerfest.
MBU presenterer…
Leirene under årets sommerfest vil selvsagt være preget av alt man kan ønske seg
av sommer, venner, Gud, mat og moro!
MBU fortsetter sitt energiske leirarbeid
og vil i år som i fjor tilby fire ulike leire.
Marcus Olsson
MINIOR-barnas Sommerfest
Dette er for barn fra ett år og opp til de
som begynner i 1.klasse. Minior samles
under bibeltimene, seminarene og kveldsmøtene. Her lærer barna om Jesus, har
ulike aktiviteter både inne og ute og koser
seg masse!
Juniorleir
Denne leiren er for barn som skal begynne
Årets hovedtaler er Marcus Olsson fra
Sverige. Han er gateprest i Gøteborg,
hvor han jobber for å nå de som av ulike
årsaker ikke går i kirka til vanlig. Han
er også engasjert i å hjelpe sosialt utsatte
barn og ungdommer. Marcus har jobbet
innen flere kirkesamfunn og er ansatt i
Gemensam Framtid. Han er en mye brukt
forkynner ved ulike økumeniske konferanser. Han brenner for å formidle håp i
håpløse tilfeller og for å være en røst som
20
Brobyggeren
Bibeltimene vil holdes av Roar Fotland.
Han er førsteamanuensis i misjonsvitenskap ved Menighetsfakultetet i Oslo, samt
utnevn til lærer ved Metodistkirkens teologiske seminar. Han har flere år bak seg
som menighetsprest og som misjonær
i Liberia. Han brenner for at Metodistkirken skal bli en tydelig misjonal kirke,
som både er og gjør misjon hjemme og
ute, både gjennom Ordets forkynnelse og
gjennom diakoni.
forkynne på søndagens familiegudstjeneste. Jarle Waldemar har nettopp begynt
i 50% stilling som barne- og familiepastor i Klippen pinsemenighet på Sandnes.
Utover det reiser han rundt som barneevangelist, slik han har gjort på fulltid de
siste årene.
Jarle Waldemar har vært på sommerfesten de to siste årene, til stor glede og
inspirasjon både for barn og voksne. Vi
gleder oss til en sommer til med Jarle!
I neste nummer av Brobyggeren vil vi
bli bedre kjent med Marcus og Roar.
Anders Skarpsno
Jarle Waldemar
Som de to foregående årene vil Jarle
Waldemar komme og ha forkynnelse for
minior og juniorleiren. I tillegg vil han
Det legges opp til varierte seminarer og
Anders Skarpsno er én av årets seminarholdere. Anders Skarpsno er en herlig kar
som brenner for lovsang, og han er en av
de få som er så heldige at han får drive
med lovsangtjeneste på heltid. Han har
Denne leiren er for de som skal begynne
i 9.klasse og oppover, og den leiren som
starter allerede onsdag 24.juli – altså en
dag før alle andre! Dette er sommerens
møtested for ungdom! Her blir det fulle
dager med sommer, Jesus og venner!
Sommerfestkomiteen
Sommerfesten 2013
25.-28. juli
Drottningborg vgs, utenfor Grimstad
Her kan du bestille overnatting og mat
med ulike løsninger og priserklasser.
Det er både muligheter til å campe ute
eller bo inne på internat. Leirene har
sine egne pakkepriser. I alle menigheter vil det være mulig å få en brosjyre
med ytterligere informasjon. I tillegg
vil fortløpende oppdatert informasjon
legges ut på nettsiden: metodistkirken.
no/sommerfesten. Her kan du også
melde deg på.
ledet lovsangen i flere år på ”Get Focused”
hvor 2000 ungdommer har deltatt hvert
år. Anders ønsker først og fremst å være
med på å utruste lovsangere i Norge. I tillegg til å holde seminar, vil han sammen
med bandet sitt holde lovsangskonsert
med ungdommelig preg.
Fjære kirke
Tradisjonen tro vil det være kveldsgudstjeneste i Fjære kirke. Dette er stedet for
stillhet, ettertanke og ro. Et godt sted å
avslutte dagen, på en av sommerfestens
allsidige dager. I denne kveldsstunden
kan du også få ta del i nattverden.
I tillegg blir det som vanlig både fotballturnering og misjonsmarked, foruten
familiegudstjeneste på søndag.
Har du bestemt deg for å bli med til Drottningborg enda? Sommerfestkomiteen har kommet
langt med planleggingen. Fra vanstre: Erik Pedersen, Jan Bjønnes, Esther Christine Rolfsen,
Dag Harald Andersen, Kristin Tønne, Tom G. Johnsen og Michael Bradley Posejpal.
Brobyggeren
21
Sammen på vei mot livet
Av Knut Refsdal
I Kirkenes Verdensråds (KV)
nye misjonsdokument tydeliggjøres det at misjon omfatter
alle aspekter av livet, og med
bakgrunn i dette presenteres en
helhetlig forståelse av misjon,
der blant annet evangelisering,
diakoni, dialog med mennesker
av annen tro, politisk arbeid og
vern om skaperverket inkluderes
i misjonsbegrepet.
K
irkenes Verdensråds nye misjonsdokument (”Sammen på vei mot livet:
Misjon og evangelisering i endrede landskap”), som skal få sin endelige form på
Generalforsamlingen i Busan, Sør-Korea i
2013, opplever jeg som en stor gave til verdens kirker! Misjon er ikke noe vi driver
med som kirke. Misjon er noe vi er.
Det grunnleggende perspektivet i
dokumentet er hentet fra Jesu ord i Joh
10:10: ”Jeg er kommet for at dere skal ha liv
og overflod.” Det tydeliggjøres at misjon
omfatter alle aspekter av livet, og med
bakgrunn i dette presenteres en helhetlig
forståelse av misjon, der blant annet evangelisering, diakoni, dialog med mennesker av annen tro, politisk arbeid og vern
om skaperverket inkluderes i misjonsbegrepet.
Tenkedagen
T
enkedagen er jentespeidernes internasjonale dag – det offisielle navnet
på dagen er «World Thinking Day». Dagen
feires hvert år den 22. februar. I 2013 er det
80 år siden verdens speiderjenter første
gang gav «a penny for your thoughts».
Fremdeles samler speidere inn penger for
å vise solidaritet, men nå er nok pennyen
byttet til en tjuekrone. WAGGGS (jentenes internasjonale speiderorganisasjon)
har over noen år konsentrert seg om FN
sine milleniumsmål – i 2013 er det helse
for gravide og småbarn som står i fokus.
Tenkedagen ble innstiftet i 1926 – på
den fjerde verdenskonferansen for jen-
22
Brobyggeren
tespeidere. Konferansen bestemte at det
skulle være en spesiell dag da jentespeidere over hele verden skulle tenke på
hverandre og gi en oppmuntring til speidersøstre andre steder. Datoen 22. februar
ble valgt fordi dette var fødselsdagen til
speiderbevegelsens grunnlegger Robert
Baden-Powell, og til hans kone Olave
Baden-Powell som da var World Chief
Guide (verdensspeidersjef for jentene).
Seks år senere, på den syvende verdenkonferansen for jentespeiderne i 1932, ble
det bestemt at man skulle gi en presang
på Tenkedagen – fordi det jo var fødselsdagen til Baden-Powells. Presangen skulle
være frivillig, og den skulle være liten –
slik at alle som ville hadde råd. Dermed
kom tradisjonen med å donere en "penny"
til det som skulle bli Tenkedagsfondet.
Olave Baden-Powell skrev 1. november
1932 sitt første brev til alle verdens speiderjenter – og her ba hun jentespeidere
verden over om å gi en liten gave: «Ville
det ikke i år være fint å kunne gi en ting - i
tillegg til våre tanker - som kan være med
å utvikle vår bevegelse som vokser sakte
år for år, og som vi ønsker at skal vokse
seg større.»
For speidere og grupper som vil markere Tenkedagen, har NSF et eget fordypningsmerke. I tillegg lager WAGGGS
hvert år en omfattende aktivitetspakke
som er klar til bruk på www.worldthinkingday.org – LYKKE TIL!
Berit Roll Elgsaas
Korpsleder
KV utfordrer kristne og kirker til å
være levende og dynamiske budbringere
av evangeliet og understreker at de gode
nyhetene ikke først og fremst er diakonale og politiske handlinger, men Guds
gjerning i Jesus. Evangelisering defineres
som: Ӂ dele sin tro og overbevisning med
andre, å invitere dem til etterfølgelse,
enten de tilhører andre religiøse tradisjoner eller ikke.”
I avsnittet ”Spirit of Liberation” kan
man lese en slags ”trosbekjennelse” der
det blant annet heter at Guds hensikt
med verden er å gjenskape (”re-create”)
det Gud allerede har skapt i kjærlighet
og visdom. Jeg mener at denne visjonen
for alt det skapte på avgjørende måter
gir mening til den nåværende verden, til
menneskets historie og til våre liv. Fordi
Guds hensikt er gjenskapelse lever vi i
troen på at det å ta vare på skaperverket,
å gjøre godt mot andre mennesker og å
arbeide for godhet, rettferdighet og fred,
er noe som vil bli brukt av Gud i Guds
arbeid for å gjenskape verden.
I det perspektivet må vi i tillegg til
barmhjertighet, også snakke om rettferdighet. For mens barmhjertighet har å
gjøre med sjenerøsitet, noe som kommer
fra menneskers gode vilje og som kan
trekkes tilbake nær sagt når som helst, er
rettferdighet resultat av sosiale strukturer
som garanterer menneskelige rettigheter.
Derfor tar dokumentet, ikke overraskende, til orde for at kirken må bidra til å
utfordre og endre urettferdige systemer,
maktstrukturer og økonomiske, sosiale,
kulturelle og politiske systemer som opprettholder fattigdom, diskriminering og
dehumanisering. Dette har alltid vært
viktige anliggender i KV-sammenhenger.
Det nye denne gangen er altså den sterke
vektlegningen av også andre sider ved det
kristne vitnesbyrdet.
Som metodist er jeg vant til å snakke
om to former for hellighet: Personlig hellighet og sosial hellighet. Personlig hellighet har med vårt åndelige liv å gjøre,
vår gudsrelasjon. Den sosiale helligheten
har med våre relasjoner til medmennesker, samfunnet og resten av skaperverket å gjøre. Disse to kan ikke rives fra
hverandre, men er begge konsekvenser
av at Guds Ånd hele tiden virker. Overalt. Det er ikke slik at vi bringer Ånden
ut til steder der Ånden ikke er, for Ånden
- Vi kan gjøre en forskjell
er overalt. Derfor beskrives misjon i KVdokumentet som ”å slå følge med Ånden
(”joining in with the Spirit”) og forstå
dens virke i verden”.
Som kristne tror vi at verden er Guds
verden og at både mennesket, samfunnet
og resten av skaperverket er i behov av
frelse. Den amerikanske metodistteologen Theodore Runyon snakker om ”hellig
misnøye med urettferdige strukturer”
som er i strid med Guds hellighet og som
derfor må forbedres. Aktivt samfunnsengasjement, blant annet for fred og rettferdighet, og vern om skaperverket, er derfor
naturlige konsekvenser av en levende
gudsrelasjon.
Dette er ikke noe som kirken har
funnet på i nyere tid. Dette har alltid
vært en viktig del av kirkens arbeid.
Dette engasjementet har røtter tilbake
til Det gamle testamentets profeter, og
ikke minst til Jesus. Det er interessant å
lese hva som var Jesu første offentlige ord
etter at han stod fram og tok fatt på sin tjeneste. I synagogen i sin hjemby Nasaret,
åpnet han bokrullen og leste fra profeten
Jesaja: ”Herrens Ånd er over meg, for han
har salvet meg til å forkynne et godt budskap
for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at
fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for
å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år
fra Herren” (Luk 4:18-19).
Senere viste Jesus hva dette betydde i
praksis: Vi kan ved flere anledninger lese
om at han mettet mange mennesker, noe
som viser at han brydde seg om menneskenes sult og om menneskenes forhold til
hverandre (Matt 14:13-23, 15:29-39). Også i
liknelsen om den barmhjertige samaritan
- om mannen som ble slått ned av røvere,
men som både en prest og en levitt på vei
til tempeltjenesten gikk forbi - viste Jesus
at menneskers nød og behov har førsteprioritet, ikke religiøse forskrifter (Luk
10:25-37). Med dette og andre ting bandt
Jesus religiøst liv og omsorg for menneskers velbefinnende sammen som to sider
av samme sak.
Som kirke er vi kalt til å være budbringere av evangeliet på mange måter. Vi er
kalt til å bringe hele evangeliet til hele
verden. Det er mitt håp at dette dokumentet kan bidra til å bygge broer mellom
ulike retninger innen kirkene og lede oss
alle til en dypere forståelse av hva det vil
si å være kirke i vår tid.
BB
- Jeg gleder meg til å lære mer om hvordan jeg som troende og vi
som kirke kan gjøre en forskjell, sier Vetle Karlsen Eide, leder for
Metodistkirkens Diakoni- og Evangeliseringsråd.
F
or 8. – 10. mars inviteres alle metodister til en særdeles spennende
konferansehelg i Bergen. Temaet for konferansen er ”Guds nåde – vår respons”.
- Jeg er ekstra glad for at Kjell Nordstokke kommer. Han er en av de fremste i verden når det kommer til temaet
diakoni. Han er en dyktig kommunikator som på en helt spesiell måte evner å
motivere enkeltmennesker og til å formidle diakonale grunnsannheter på en
forståelig og inspirerende måte. Ellers
får vi bidrag bl.a. Are Blomhoff, direktør
ved Stiftelsen Betanien, biskop Christian Alsted, Helene B. Lovelace, diakon
i Litauen, Torhild Ruud, Bjørg Helene R.
Granum, Solfrid Therese
Johansen, Olav Øgreid, Kari Hay, Liv
Berit Carlsen, Lars Erik Nordby, Susanne
Kralik, Marit Kristine Hanssen m. fl.
- Metodistkirken ønsker å legge til
rette for at mennesker kan vise omsorg
for sine medmennesker at inkluderende
fellesskap kan leves ut, at vi sammen kan
arbeide for fred rettferdighet og at vi kan
vise solidaritet med hele skaperverket.
Vetle Karlsen Eide gleder seg til 8. til 10.
mars. Da er det konferanse i Bergen!
Konferansen skal inspirere, gi rom for
den gode tanke og gi oss mulighet til å bli
berørt.
Det koster ikke noe å delta på konferansen. Alt du betaler er transport til Bergen
og overnatting. For mer informasjon om
konferansen, kontakt Vigdis-Merete Rønning på Metodistkirkens hovedkontor
eller les mer på www.metodistkirken.no.
Vel møtt til Bergen! BB
Brobyggeren til speidergruppene
Brobyggeren og Speiderkorpset har blitt
enige om at det skal sendes et gratis
eksemplar av Brobyggeren til alle de
aktive speidergruppene våre.
Ved å gjøre bladet tilgjengelig i speiderlokalene håper vi skal være med og
bedre informasjonsstrømmen i kirken.
Speiderkorpset forplikter seg til å
levere mer stoff til bladet, slik at speiderarbeidet blir enda mer synlig i kirken.
Både Speiderkorpsets styre og Brobyggerens redaksjon gleder seg over det gode
samarbeidet og ser frem til et enda mer
lesverdig blad.
BB
Brobyggeren
23
BETANIEN
Alt i elektriske installasjoner
Vollebekkveien 2b - P.b. 24 Vollebekk. 0516 Oslo
Tlf. 22 07 08 80 - Fax 22 07 00 75
www.betanienoslo.no
NOTABENE
Nytt medlem
i Haugesund
Vi gratulerer
Nye medlemmer i Molde
Gerald Mustard 75 år
Det skjer i
Metodistkirken
2013
02. februar
03. februar
1. - 2. mars
08. - 10. mars 12.-14. april
20. mai
30. mai - 2. juni
25. - 28. juli
06. oktober
17. november
Trosopplæringsseminar, Hovedkontoret
Misjonsdagen 2013
Kallsweekend, Oslo
Diakonikonferanse, Centralkirken Bergen
Speidernes Korpsting i Flekkefjord
Pinsestevne, IMCO Oslo
Årskonferansen 2013, Centralkirken Oslo
Sommerfesten 2013, Drottningborg
Solidaritetsdagen 2013
MBU-dagen 2013
En gledesdag i Haugesund! 2. des 2012 ble
Ane Cathrine Tysvær Nymoen tatt opp
som medlem. Menigheten har Myldredag
første søndag hver måned. Samlingen
avsluttes med felles lunsj og vi hører det
er god oppslutning om fellesskapet.
Ny adresse
Pastor Roy-S. Johansen
Wilbergjordet 21 D
1605 Fredrikstad
Telefon: 69 39 04 41
Mobil: 41 55 97 99
e-mail: [email protected]
web: www.pastorroy.dinstudio.no
24
Brobyggeren
Søndag 30. desember 2012 var en stor dag i
Molde menighet. Da ble Elida Østergaard
(til venstre på bildet) og Hanna Bedringås
tatt opp som medlemmer. Vi gratulerer!
Sang,
musikk
trosopplæringen
og
kreativitet
i
Det er fortsatt noen plasser ledig til seminaret i Akersbakken, lørdag 2. februar kl
1000-1800. Vi tror det blir et spennende og
lærerikt seminar, der du må regne med
å være en ikke bare lyttende, men også
aktiv deltager. Seminaret koster kr 250,som dekker undervisning, materiell og
mat.
Mer informasjon finnes på www.metodistkirken.no/der. Påmelding til VigdisMerete Rønning, vmr@metodistkirken.
no eller telefon 23 33 27 20.
Tidligere rektor ved Metodistkirkens Teologiske Seminar og Studiesenter, Gerald
Mustard, fyller 80 år mandag 18. mars.
Mustard er utdannet metodistprest fra
USA og underviste i mange år i faget pastoralteologi, veiledning og sjelesorg før
han giftet seg med sin norske Anne Marie
og flyttet til Norge hvor hun ble prest
i Den norske Kirke mens han fikk stillingen som rektor ved Metodistkirkens
Seminar og Studiesenter i Bergen.
Gerald Mustard er en kombinasjon
av faglig dyktighet og personlig varhet
i møte med mennesker som gir tillit og
etterlater gode spor. Han har gjennom sitt
arbeid fått være med og prege utdannelsen og den ballast som våre prester har
fått møte tjenesten sin med. Han omtales
med varme av sine tidligere studenter.
Gerald bor med sin Anne Marie, i Porsgrunn nå når de begge er pensjonert.
Hans mange venner og kolleger gratulerer Mustard med dagen og ønsker alt
av Guds velsignelser også for dagene som
kommer.
For Metodistkirken i Norge
Karl Anders Ellingsen
Brobyggeren
25
Vi gratulerer
Tove Odland 70 år
Metodistnorges ubestridte misjonsleder, diakon Tove Odland, fyller 70 år 20.
februar. Fargerik og med Saudabakgrunn
har våkne metodister hatt et forhold til
navnet hennes gjennom snart fem årtier,
fra hun flyttet til Oslo som ganske ung og
begynte som sekretær på Ragnar Horns
advokatkontor, sa ja til å være redaktør for søndagsskolebladet Barnevennen, sa ja til frivillige oppdrag innenfor
Metodistkirkens Ungdomsforbund og
senere Metodistkirkens Misjonsselskap
Til minne om
– inntil hun i 1982 ble arbeidende leder
for Misjonsselskapets styre og et par år
senere overtok som misjonssekretær da
Juell Nordby takket av.
Siden har hun vært der. I løpet av årene
har hun opparbeidet seg en innsikt og
erfaring som kvalifiserer henne til betegnelsen ”nestor” innenfor norsk misjon og
bistandsarbeid.
Utrettelig og utholdende leder for en
bitteliten og enkel administrasjon av
et misjonsarbeid som nok er noe mer
Solfrid Johansen 60 år
Mange Bjørnelv
Diakon Solfrid Johansen fyller 60 år 5.
mars 2013.
Solfrid er født og oppvokst i Tromsø.
Hun var aktivt med i menigheten der fra
søndagsskolen og oppover. Hun tok et
standpunkt som en kristen da hun var
17 år og ble medlem av menigheten som
19-åring.
Solfrid utdannet seg til sykepleier ved
Betanien i Bergen og reiste i 1977 tilbake
til Tromsø og ble ansatt ved sykehuset.
Solfrid ble misjonskontakt og med
økende kunnskap vokste det frem et
kall til tjeneste. Dette ble bekreftet på en
Nordnorgeskonferanse i Bodø. Hun ble
akseptert og i 1984 begynte studiene og
forberedelsene. Hun skulle egentlig til
India, men fikk ikke visum på grunn av
indiske myndigheters frykt for kristne.
Det ble et behov for en sykepleier i
Liberia, og i 1986 reiste hun dit som misjonær. Det ble to gode år i Liberia og Solfrid
reiste hjem til Tromsø. Her videreutdannet hun seg til helsesøster og arbeidet som
det i Balsfjord. I 1993 ble hun helsesøster
for flyktninger i Tromsø.
I 1996 ble hun ansatt som kontorsekretær i en deltidsstilling ved misjonskontoret i Oslo. Her fikk hun blant mye annet,
ansvaret for fadderordningen.
Her vokste det frem et kall til å bli
diakon. Hun fullførte mastergraden i 2010
og ble ordinert i 2011.
Solfrid brenner for menighetsdiakoni
og for menigheten hjemme i Tromsø. Det
var derfor helt riktig for henne da hun ble
utnevnt til tjeneste som diakon i Tromsø
i en deltidsstilling. Hun har i tiden siden
pendlet mellom menigheten i Tromsø og
misjonskontoret i Oslo.
Solfrid ble på grunn av endringer ved
misjonskontoret sagt opp fra stillingen og
avslutter sin tjeneste der ved utgangen
av mars måned. Hun fortsetter tjenesten
som diakon i deltid i Tromsø.
Solfrid er trofast i bønnetjenesten og er
en omsorgsperson. Hun er nøyaktig, lojal
og svært pliktoppfyllende. Solfrid vil bli
savnet av kollegaene på Hovedkontoret.
Hennes mange venner, kolleger og
medarbeidere gratulerer henne på det
varmeste med dagen!
For Metodistkirken i Norge
Karl Anders Ellingsen
Nytt medlem i Petrikirken
Søndag 2. desember 212 ble Pelagie-Lukanga-Maika opptatt som medlem. Hun er metodist fra
Kongo og kom som flyktning til Norge for snart 6 år siden. Petrikirken menighet har tatt varmt
imot henne og ønsker henne Guds rike velsignelse i fremtiden.
Nye medlemmer i Larvik
I desember hadde Larvik gleden av å ta opp to nye medlemmer av menigheten. De nye
medlemmene er Linn Hege Hansen og Jon Solbue Sørlle. Her sammen med menighetens pastor
Tom G. Johnsen.
26
Brobyggeren
omfattende enn folk flest får inntrykk av.
Stadig på farten for å følge opp prosjekter i Angola, Liberia, Zimbabwe, India og
nå Sierra Leone. Svært langvarige verv
innenfor Metodistkirkens Internasjonale
Misjonsråd, General Board of Global
Ministry, har også betydd mye for norsk
metodismes misjonsinnsats.
For oss i Norge har det hørtes litt rart ut
når kirkens ledere og tillitsvalgte i samarbeidslandene våre har titulert henne med
”Iron Lady” (jernkvinnen). Våre assosiasjoner er nok svært anderledes enn deres.
De hedrer henne med tittelen for utholdenhet, trofasthet, trygghet og evne til å
gjennomføre det vi starter på. Det er en
ærestittel som sies med respekt og kjærlighet.
For Tove er tjenesten i kirken et kall.
Hun ble da også ordinert til diakon i 1999.
For oss som arbeider sammen med
henne, enten det er som kollegaer eller frivillige, er det med vemod vi ser at hun er
inne i sitt siste tjenesteår før pensjonering.
Tove har gjennom sin tjeneste og
enorme kontaktflate hatt stor innflytelse
på kirkens liv og vært helt sentral i vår
misjonale tjeneste. Når kirkens nyere historie skrives, vil Toves navn være en gjenganger.
Hennes mange venner, kolleger og
medarbeidere gratulerer henne på det
varmeste med dagen!
For Metodistkirken i Norge
Karl Anders Ellingsen
Mange Bjørnelv døde fredfullt 30. november 2012.
En vakker vinterdag i 1925 kom Magne
til verden i Tromsø. Han vokste opp med
mor, far og to eldre søsken. Hjemmet bar
preg av en god balanse mellom lek og
alvor. Den likevekten tok Magne med seg
videre i livet.
Magne var en familiemann. Rundt
atten år gammel fant han sin kone Alfhild. Og det var bare dem to, sier Alfhild.
De giftet seg 16. august 1947. Alfhild kan
se tilbake på 65 års ekteskap med mange
gode minner. Magne var en omtenksom
og snill mann. Alfhild og Mange fikk to
barn. Ann Marit og Laila, siden kom det
svigerbarn, barnebarn og nå to oldebarn.
Han stortrivdes sammen med barna sine.
Barna forteller at Magne levde et aktivt
liv. Med trofast kirkegang og turer enten
til sjøen eller opp på fjellet. Barnebarna
forteller også om en aktiv og leken bestefar, som fant på mye gøy. Det behøvde
ikke være så avansert, men han bestefar
gikk alltid skikkelig inn i leken.
Magne var en troende mann. Han tok
budskapet i bibelen på alvor. Han mente
det var noe som var hellig og alvorlig her
i livet. Selv ble Mange en aktiv mann i
kirken. Han var med på søndagskolearbeidet, juniorarbeidet, musikklaget,
menighetsrådet og menighetslivet generelt.
Magne ble brukt som lokalpredikant i
sin egen kirke og i andre kirkelige sam-
menhenger. En periode var han også prestevikar for Tromsø Metodistmenighet.
Magne var en aktiv idrettsutøver og
avholdsmann. Han spilte fotball, var
dommer, sterkt engasjert i avholdsbevegelsen. Han så hvordan alkoholmissbruk
rammet ikke bare den det gjaldt, men
også barn og familie. Magne så det var
mye å vinne på det forebyggende arbeidet
avholdsbevegelsen bidro med. Rusomsorgen sto hans hjerte nær. Noe som og førte
til flytting rundt om i landet, til ulike
institusjoner. Steder som kan nevens er
Skatval, Skien, Tønsberg, og Skatval igjen.
Til slutt ble Alfhild og Magne boende her i
Trondheim. Men brannen for de svakeste,
for barne- og ungdomsarbeide hadde
Magne selv som pensjonist.
Magne var en situasjonskomiker. Han
kunne se det komiske og artige som
kunne komme til å skje i ulike situasjoner,
og hjalp gjerne til for å gjøre dem morsomme. Men Magne var aldri skadefro.
Han brukte sin humoristiske sans til å
løsne opp blant folk og skape kontakt.
Han var flink til å gi komplimenter
til folk. Hans kommunikasjonsevner bar
preg av åpenhet og ærlighet, både på
tomannshånd og fra talerstolen.
Magne var en grunnleggende god
mann. Han var tydelig på hva han trodde
på og at han var en kristen. Han brukte
de passende anledninger til å snakke med
folk om åndelige verdier og om evangeliet.
30. november sovnet Magne fredfullt
inn i troen på sin frelser og har reist hjem
til Jesus og han får hvile i fred der.
Våre tanker går nå til Alfhild og Ann
Marit og Laila, svigerbarn, barnebarn og
oldebarn, som ikke lengre har Magne hos
seg.
Vil lyser fred over Magne Bjørnelv sitt
gode minne!
Pastor Rune J. Larsen forettet bisettelsen torsdag 6. desember fra Metodistkirken i Trondheim.
for Trondheim menighet
pastor Rune J. Larsen
Brobyggeren
27
Til bords
J
eg er blitt fascinert av et TV-program. Det går i sin andre
sesong nå på TV2, og har til og med vunnet priser. Programmet heter ”Til bords med fienden”. Konseptet er at en journalist
og en kokk drar til ulike konfliktområder i verden. De presenterer konflikten og møter mennesker med hver sine perspektiver
på saken. De viser også en god del av stedet, kulturen, og ikke
minst matkulturen. Og så er poenget med programmet å gjennomføre et måltid med representanter for de ulike sidene i konflikten rundt samme bord.
Det er dette med måltidet som fascinerer meg, og ikke minst
tanken som ligger bak. Det å spise er en selvsagt del av tilværelsen. Det å spise sammen med noen er også noe vi gjør ofte. Vi
snakker om å dele bord og seng når et par flytter sammen. Tenk
på hva lunsjpausen har å si på arbeidsplassene? Tenk hvor viktig
måltidet er i ulike feiringer, som bryllup, 50-årsdag, konfirmasjon, og hvor mye arbeid vi legger i å tenke ut hvem av gjestene
som skal sitte sammen.
Hjemme hos oss er vi veldig glad i å invitere gjester, gjerne
på måltider som tar sin tid både å lage og å nyte. Det å invitere
noen hjem på et måltid er for oss å by på oss selv, invitere noen
til å være vennene våre eller å utdype et vennskap som er der
allerede. Det handler om å servere vennene våre et spennende
måltid med retter vi har tenkt ut og lagt arbeid i å servere, gjerne
med god vin til. Ikke minst handler det om samtalen rundt
bordet, den gode samtalen om du vil, om å kunne prate om alt
fra bare tull til å ta for oss de dype, livsnære temaene. Noen
ganger inviterer vi gjester som ikke kjenner hverandre fra før.
Det er selvsagt ekstra spennende. Og resultatet har vel også vært
varierende. Noen ganger er det en vellykket sammensetning, og
mennesker møtes hos oss som treffes igjen i andre sammenhenger og fortsetter samtalen og fellesskapet. Andre ganger viser
det seg at gjestene ikke har så mye til felles, og samtalen går litt i
stå. Heldigvis er det veldig sjelden vi har opplevd det.
For det er noe med måltidet, det fører mennesker sammen.
Måltidet innbyr til samtale, til fellesskap og til å by på seg selv
overfor de andre, enten man er gjest eller vert. Det er det TVprogrammet har som en slags visjon. Et godt måltid er egnet til
å få ulike parter til å snakke sammen, tåle hverandres historie,
se saken fra de andres perspektiv, og kanskje – kanskje finne en
vei videre. Nå har ikke programmet skapt varig fred noe sted,
til det er nok gjestene rundt bordet for få. Men all fred begynner
med mennesker som er villig til å møte hverandre, og måltidene
har vært et slikt forsiktig møte der noen våger å høre de andres
historie, våger å sette seg ned, gå inn i et fellesskap og oppleve
både maten og samtalen sammen.
Det hele minner meg om nattverd. Nattverden er også et
måltid, og den ble innstiftet ved et festmåltid. Når vi går til nattverd går vi også inn i et fellesskap – fellesskap med Jesus som
er verten, men også med de andre nattverdgjestene. Der er vi
gjester ved Jesu bord, vi sitter skulder ved skulder, alle blir sett
og møtt av verden, alle får den samme serveringen og verten byr
på seg selv. Nattverden er et fellesskap som også har som mål at
vi reiser oss og går derfra og tar vare på noe av fellesskapet, at vi
behandler hverandre som venner, som likeverdige. Vi sendes fra
nattverdbordet ut i tjenesten for kjærlighet, rettferdighet og fred.
Dermed har nattverden og TV-programmet noe til felles – tjenesten for kjærlighet, rettferdighet og fred. Jada, de skal også
lage god TV. Men jeg lot meg i alle fall inspirere.
Men ønske om fred, gode samtaler, og kulinariske opplevelser!!
Hilde Marie Movafagh
Baktanker