Transcript Prost Gunnar Berg

”Den lærde norlandspresten” som tråkket sine barnesko på
Bergsbakkan i Sortasgrenda
Roar Aarnes
Tidlig på 1770-tallet fløy det en liten gutt rundt på Bergsbakkan i Sortasgrenda, - Gunnar Johnsen
Berg, gutten som senere skulle bli omtalt som ”den lærde nordlandspresten”, og som senere også ble
innvalgt til det andre ordentlige storting i 1818.
Han hadde ikke mange jevnaldrende unger å leke med i Sortasgrenda da han var liten. Bortsett fra
broren Nils som var 4 år yngre, så var det Torstein Hågensen i Røan som var bestekameraten. Derfor
ble det til at han gikk mye sammen med voksne, og kunnskapstørstig som han var, tilegnet han seg all
den lærdom og kunnskap han maktet. Han grov og spurte og var nysgjerrig på alt, og han viste seg
tidlig å være en evnerik gutt.
Gunnar Berg ble født i Hegra på gården Vestre Fordal (Gnr. 93 bnr. 1) den 2. november i 1764. Faren,
John Gunnarsen Fordal hadde overtatt denne gården etter sin far i 1755 og giftet seg med Riborg
Olsdtter Østkil i 1757. Året etter ble han imidlertid enkemann og giftet seg da med Sara Nilsdatter
Berg fra Østi-Berg (Gnr. 147 bnr. 1) i Sortasgrenda. De to får sønnen Gunnar. Etter at Saras far, Nils
Berg dør, selger de gården i Færbøgda og flytter til Berg i 1766 og overtar denne gården. Gunnar var
da enda ikke fylt 2 år.
I 1774 kom Prost Johan Støren til Stjørdal, og han var meget opptatt av folkeopplysning og
utdannelse. Han ansatte blant annet en av de første omgangsskolelærerne vi kjenner i dalføret,
kirkesanger Joen Ingvaldsen. Han merket seg også ved barn som hadde spesielle evner, og Gunnar
Johnsen fra Bergsbakkan i Sortasgrenda var en gutt som presten tidlig bet seg merke i. Gunnar var
ikke gamle karen da Prost Støren fikk gutten i skole hos sin sønn Henrik Eilert Støren. (Henrik Eilert
Støren studerte senere til prest og ble stiftsprost og sogneprest ved domkirken i Kristiansand 1795 og
sogneprest i Stavanger 1804.)
Gunnar viste store evner og var meget kunnskapstørst. Dette ble lagt merke til og snakket om, og
ryktene om denne evnerike guttungen fra Lånke nådde til slutt biskop Marcus Fredrik Bang, og med
hans omsorg ble Gunnar skrevet inn ved Throndhjems Skole i 1777. Biskop Bang var kjent som en
person som tok seg av og hjalp skoleelever som hadde behov for det. Gunnar var da 13 år gammel.
Throndhjems Skole ble etablert av biskop Marcus Fredrik Bang for ”allmuens barn” allerede i 1770.
Skolebygningen som lå i Mellomila ble trolig bygget 20 år før Bang kjøpte den for 200 riksdaler.
Her gikk Gunnar Berg i 5 år før han avla ”Exsamen Artium” i 1882. Året etter tok han ”Exsamen
Philosophicum” før han så reiste til København for å studere til prest.
Mens han studerer i København, frekventerer han Det Norske Selskab, den litterære selskapsklubben
for norske studenter, - et samlingssted for nordmenn i København. Møtestedet deres var madam
Juels Kaffehus i Læderstræde. Blant medlemmene var forfattere, diktere og filosofer i kretsen rundt
dikteren Johan Herman Wessel.
Johan Herman Wessel var aktiv i Det norske Selkab helt til han døde i København i 1785, og Gunnar
Berg ble godt kjent med ham i den perioden han studerte. Her ble Gunnar Berg også godt kjent med
innehaversken, madame Anne Catherine Juel.
Anne Cathrine Juel var prestedatter fra Jylland og hadde også rukket å bli presteenke før hun kom til
København på 1760-tallet. Her ble hun gift med en vinhandler og hun startet opp som cafévertinne. Et
privatrom i andre etasje ble utleid som klubblokale til ”Det Norske Selskab”, og her blomstret norsk
patriotisme i fri utfoldelse, kombinert med god mat og drikke. Her var hun klubbens vertinne og hun
hadde et godt lag med de unge studentene og studentene på sin side satte stor pris på hennes
omsorg, samtidig som de også hadde respekt for hennes myndige væremåte. Mange år senere
oppsøkte Madam Juel sin gamle venn Gunnar Berg, da han var prest i Lenvik i Troms.
Prost Gunnar Berg, - ”den lærde nordlandspresten” som tråkket sine barnesko på Bergsbakkan
Eilif Peterssens bilde ”En Aften i Det norske Selskab”, malt 1892. Mannen med hevet glass er Johan Herman Wessel, og
mannen i rød jakke er Johan Nordahl Brun. Til venstre bak Wessel står madam Juel; helt til venstre Karen Bach.
I 1786 avlegger Gunnar Berg ”Examen theologiae” og han holder sin ”Dismisprædiken” i 1790 til
karakteren ”laudabilis”; - rosverdig. Etter at Gunnar Berg var uteksaminert teolog, reiste han tilbake til
Trondheim hvor han ble huslærer og ”famulus” (personlig assistent) for sin velgjører biskop Bang, og
senere for Bangs etterfølger, biskop Johan Christian Schønheyder.
Sogneprest til Lenvik
12 oktober 1792 ble Gunnar Berg innsatt som sogneprest i Lenvik i Troms. Her virket han i 13 år og
mens han var her ble han gift med Anna Colban i 1794. Hun var søster til sognepresten i Vågan, Erik
Andreas Colban og datter av Skipper James William Colban og kone Kristine Grøn i Trondheim.
Gunnar Berg hadde helt fra sine skoledager i Trondheim kjent familien Colban. Erik Andreas var to år
eldre enn Gunnar, men de gikk et par år sammen på Throndhjems Skole og de var også sammen et
par år ved universitetet i København.
Etter at Gunnar Berg inntrer som sogneprest i Lenvik ser vi ut fra prestens korrespondanse en økt
aktivitet ved prestekontoret i Lenvik. Gunnar Berg påpeker ovenfor biskop Schønheyder det dårlige
skolestellet i sognet. Han lager et overslag på hva det vil koste å bringe kirkebygningen opp på et
anstendig nivå. Han sender brev til det Kongelige Missions Collegium hvor han påpeker de
kummerlige boforhold han har på prestegården, og han kommer med konstruktive foreslag til hvordan
ting kan rettes på og søker om lån for å fullføre dette. Prestegården besto den gang av gamle hus
som prost Irgens hadde flyttet dit 40 år tidligere og husa var ikke blitt vedlikeholdt de siste årene og
var rett og slett skrøpelige. Han tar initiativ til opprette en ”Enkegaard for Lenvigs Kalds PræsteEnker”. Han besvarer henvendelser fra sine overordnede, - biskop, fogd og amtmann på en grundig
og gjennomtenkt måte og han gir klart uttrykk for sine bestemte meninger, - kommer med forslag og
ser saker fra flere vinkler, før han typisk kunne avslutte på denne måten: ”Disse er ringe Tanker ang.
omrørte Decisions Poster. De blev vidløftigere, end Sagens viktighed krævde dem. Formalitæter ere,
vel brugte, gode; men ofte blottes deres Svaghed, og de gavne da aldeles intet, naar kun anbringes
for at bryde Folk, som have andet at bestille, end at svare paa dem.”
Ovenfor amtmannen påpeker han den dårlige legeordningen i distriktet: ”Lægen som skulde være til
Raad og Hielp, boer i den søndre Deel af Fogderiet; Den Fattige mangler Leilighed til at søge hans
Raad, betaler sin Skilling i Fiskevogen, blir syg og døer, uden at kunne spørge ham, eller hvilket, er
skieldent, bliver ved at lide uden Haab om Hielp.” I et langt brev kommer han med forslag hvordan
legeordningen kunne forbedres. Han foreslår at legen reiser rundt i distriktet et par ganger i året for gi
forebyggende behandling og opplysning om sunnhetsstell. Han avslutter slik: ”Maatte kun ikke min
Røst være raabet i Ørkenen!”
Roar Aarnes 2011
Side 2 av 11
Prost Gunnar Berg, - ”den lærde nordlandspresten” som tråkket sine barnesko på Bergsbakkan
Gunnar Berg hadde også humor, noe som kommer til syne i en brevveksling han har med gjestgiveren
på Gibostad; - Gabriel Zachariasen. Zachariasen prøvde å lure seg unna tienden for noe fisk han
hadde kjøpt i Hekkingen. Berg ber sedvanlig i brevs form om en redegjørelse på hvorfor Zachariasen
ikke betaler sin tiende. Zachariasen besvarer henvendelsen, men prøver allikevel å vri seg unna
skatten. Til slutt i sitt svar tilføyer Zachariasen at han har slaktet en okse, og er usikker på hvor mye
ku-skatt han skal betale for den. Dette gjør han for å være sarkastisk ovenfor presten, for han er
meget klar over at han ikke skal betale kuskatt for en okse. I sitt tilsvar til Gabriel Zachariasens
redegjørelse skriver Gunnar Berg:
”Efter 15 Ugers Forløb modtog jeg endelig i Gaar fra Dem en Epistel, som skulde betyde Svar paa mit
Brev av 15. Nov. foregaaende Aar, uagtet jeg havde nu ganske opgivet Haabet om at beæres med
noget Svar. Ligemeget kunde det næsten have været, naar det ikke var efterrettelig.
Så følger en lang og krass imøtegåelse av Zachariasens forklaringer og han fortsetter: ”Skrive De i
Drømme? Eller er Deres øverste Etage i Confusion?”
Til slutt kommenterer han Zachariasens usikkerhet rundt kuskatten: ”Allersidst komme De og med
Anmeldelse om Kotienden for 1802, hvortil Deres Samvittighed føier: at De have slagtet 1 Oxe, og
veed ikke, hvor meget Tiende deraf skal betales. Denne Oxe maa ligesaa have givet Melk. Er det saa,
da kan jeg i noksom beundre Deres Genie til at drage Saft og Kraft af alle Ting. Men, uagtet De intet
melde om, enten De have pattet den, eller mælket og ostet dens Melk; saa skal Tienden deraf dog, for
Opfindelsens Sieldenhed, være Dem herved ganske og aldeles eftergivet.
En Forsigtighed ved deslige og andre Deres Melkedyr vil jeg dog anbefale Dem, som er: at De ikke
mælke for stærkt; thi det er da at befrygte, at De tilsidst melke Blod, og De – tabe Melken.”
Det skal tilføyes at Gabriel Zachariasen gjorde opp for seg og betalte tienden 10. november 1804.
I perioden mens Gunnar Berg var sogneprest i Lenvik, har han antagelig vært hjemme i Lånke i en lengre periode, for i
ministralboka for Stjørdal ser vi at han har vært i Lånke og holdt preken her 2. juledag 1792.
I 1795 får Gunnar og Anna sitt første barn, - en datter og hun blir døpt Sara etter sin farmor i Sorta.
Dessverre dør Sara til stor sorg den 3. juledag samme år, - ”efter 19 ugers hoste”.
Men 9. april året etter kommer gleden tilbake til prestegården, for da blir ekteparet beriket med en
sønn. Han får navnet Marcus Fredrik etter farens velgjører, biskop Markus Fredrik Bang.
I Folketellinga fra 1801 står Gunnar Berg oppført i Lenvigs sogn som ”Sognepræst og
forligelsesscommisair”. Her er han oppført med kone og tre barn, samt konas brordatter på 14 år
(datter til sognepresten på Vågan) og et tjenerskap på hele 8 personer:
Gunner Berg
Anne Colban
Marcus Fridrich Berg
John Berg
Kirsten Grøn Berg
Jonette Kristine Colban
Anne Bergitte Walnum
Poul Sørensen
Ole Nielsen
Elen Pedersdtr
Guru Abrahamsdtr
Rachel Isaksdtr
Lisa Andersdtr
Siri Johnsdtr
Roar Aarnes 2011
Husbonde
hans kone
deres barn
deres barn
deres barn
konens broderdtr
tjenestefolk
tjenestefolk
tjenestefolk
tjenestefolk
tjenestefolk
tjenestefolk
tjenestefolk
tjenestefolk
37 aar
34 aar
5 aar
3 aar
1 aar
14 aar
24 aar
44 aar
24 aar
62 aar
27 aar
23 aar
19 aar
8 aar
Sognepræst og forligelsesscommisair
Side 3 av 11
Prost Gunnar Berg, - ”den lærde nordlandspresten” som tråkket sine barnesko på Bergsbakkan
I 1802 blir Gunnar Berg oppsøkt av sin gamle vertinne fra ”Det Norske Selskab”, - madame Anne
Cathrine Juel. 10 år tidligere, i 1792, var det holdt avskjedsselskap i ”Det Norske Selskab” for madame
Juel. Hun skulle da følge med et av klubbmedlemmene som husbestyrerinne til Norge. Det var Tobias
Brotkorb Bernhoft som hadde fått prestekall i Måsøy i Finnmark. Det hadde
utviklet seg et spesielt forhold mellom de to mens Tobias var student og
madame Juel skulle følge den unge presten til Måsøy. Dit kom de i 1792 og
madame Juel bodde i prestegården sammen med presten. I 1797 fikk
Tobias ny stilling i Tranøy i Troms. Her giftet han seg med en mye yngre
kvinne som han fikk to barn med. Dessverre døde Tobias kun 38 år gammel
og dermed sto plutselig madame Juel uten inntekter til livets opphold. Hun
oppsøker da sin gamle venn Gunnar Berg i Lenvik og bor hos ham i nesten
5 år før hun flytter til Trondheim og får losji i Tomas Angels hus. Der døde
madame Juel av slag den 18. november 1809, og hun er gravlagt på
domkirkegården i Trondheim.
Den 27. januar 1802 var det brann på Værnes prestegård i heimbygda Stjørdal. Alle uthus, 9 i tallet
ble lagt i aske og 300 tønner korn og all redskap gikk med i brannen. Det var prost og magister
Lorentz Wittrup som bodde på prestegården da. Skaden etter brannen ble taksert til 3000 riksdaler.
Som støtte til sin kollega i heimbygda ser vi ut fra regnskapene at Gunnar Berg i september 1802
sender 5 riksdaler som ”Min gave til den brandlidte Sogneprest i Størdalen, Provst Mag. Wittrup”
Mens Gunnar Berg var prest i Lenvik, hadde han også ansvar for posten og han er nevnt som
poståpner i perioden 1792 – 1805.
Den 3. mars 1805 overtar Gunnar kallet som sogneprest i Ibestad og han tiltrådte året etter. Ibestad
var nok et mer attraktivt kall enn stillingen som sogneprest i Lenvik, Hans siste regnskap over ”Lenvigs
Kald” datert 3. januar 1806 viser at det ikke var direkte lukrativt å være prest i Lenvik. Regnskapet
viser at de totale inntektene var 330 riksdaler og utgiftene var 509 riksdaler, - altså et underskudd på
179 daler som han måtte dekke selv. Lønninger til tjenestefolk utgjør kun 70 riksdaler. Han hadde to
drenger og 6 tjenestepiker i tjeneste. Mesteparten av kostnadene er til mat, - rug- hvete- og byggmel,
men han kjøper også 2 tønner ”Rostokker malt” og 1 tønne ”Engelsk malt” til brygging og ”1 tønne
Dansk Kornbrændevin, ”½ anker fransk Brændevin” og ”½ anker rød Vin”. Han har mye besøk av
tilreisende, noe han også kommenterer i regnskapet: ” Lenvig er et Sted i Alfarvei, hvor Reisende
jevnlig tage ind. Der gaaer meget med, som kan spares paa et afsidenes Sted. Det er umulig – det har
jeg af 13 Aars kostbare Erfaring befundet – her at komme ud med Embedsintkomsterne. Derfor
forlader jeg Stedet, uagtet jeg arvede en Deel med min Kone, som en gieldbunden Mand. Men jeg
takker Gud, at jeg endda undgik det bitreste af alt, hva der kunde have rammet mig, i Lenvig at
bortrykkes fra en Familie, som ved min Død vilde blevet et Rov for Mangel.”
Roar Aarnes 2011
Side 4 av 11
Prost Gunnar Berg, - ”den lærde nordlandspresten” som tråkket sine barnesko på Bergsbakkan
Sogneprest til Ibestad.
Allerede mens han var sogneprest i Lenvik, ble også Gunnar Berg utnevnt som prost i ”Senjen” prosti.
Dette skjedde i 1804 og han hadde dette embetet helt frem til 1817.
I 1805 overtar Gunnar kallet som sogneprest i Ibestad og flytter med sin familie inn på prestegården i
Ibestad i 1806.
Gamle Ibestad kirke og Ibestad prestegård. Utsnitt av akvarell av Hans J. F. Berg 1867
Ibestad gamle kirke hvor Gunnar Berg var sogneprest var en av de eldste steinkirker i landsdelen.
Kirka ble antagelig bygd på slutten av 1200- tallet eller tidlig 1300. Kirka ble revet i 1879.
Prestegårdstunet ligger like ved kirka. Ibestad prestegård ligger på nordøstsida av Rolla, den ene av
de to øyene som utgjør Ibestad kommune.
Prestegården slik den ser ut i dag. Hovedbygningen er den samme som Gunnar Berg bodde i. Den ble oppført i perioden 17581776. Gunnar Berg foretok ombygninger i 1822 og sogneprest B. Blom gjorde senere ombygninger i 1881.
Foto: Torbjørn Andersen, Arkitekturguide for Nord-Norge og Svalbard
Roar Aarnes 2011
Side 5 av 11
Prost Gunnar Berg, - ”den lærde nordlandspresten” som tråkket sine barnesko på Bergsbakkan
Mens de bor på Ibestad er det den tragiske hendelsen inntreffer den 24. mai 1808. Hans kjære hustru
Anna Colban Berg dør i barselsseng, 41 år gammel. Hun dør ”idet Øieblik hun ved Lægens hjælp var
forløst med et dødfødt Pigebarn”. Senjas eneste lege og jordmor var tilstede under fødselen, men
allikevel sto ikke livet til å reddes.
Sorgen var stor og Gunnar satt igjen med 5 små barn i alderen 2 til 12 år.
Året etter, den10 april 1809, gifter Gunnar seg på nytt.
I kirkeboka står:
”Prost Gunner Berg, Sognepræst for Ibbestads Menighed og Madam Rebekka Elisabeth Lund, født
Kildal. Forlovere: Jens Bing Dons og Nils Nicolaÿsen Norman. Vielsen forrættet af Hr. Nils Norman,
Sognepræst til Tranøe Præstegjeld”.
Rebekka var datter til tidligere sokneprest til Ibestad, Mikal Heggelund Kildal og hun var enke etter
Peder Borch Lund, sogneprest til Øksnes. I sitt første ekteskap hadde Rebekka seks barn og alle ble
med mora til prestegården på Ibestad, så det ble etter hvert en stor barneflokk å forsørge.
Forloverne Jens Bing Dons og Nils Nikolaisen Norman var svogere. Jens var gift med søstra til Nils
Normann, Ingeborg Normann. Jens Bing Dons var personen som bygde opp handelsstedet Hamnvik i
Ibestad. Han fikk bevilling på gjestgiveri og handel, han drev jektebruk, og dessuten var han
poståpner, og han sørget for at Hamnvik ble tingsted og sentrum i bygda. En av Gunnars sønner,
Gunnar Berg d.y. giftet seg senere med Jens Dons datter, Maren.
Nils Nikolaisen Normann hadde nettopp kommet til Ibestad året før, og var en svært holden mann.
Sammen med søstera hadde han arvet sin far, - trondheimsborgeren Nikolai Normann på Elgsnes.
Nils eide flere gårder i Vesterålen og Kvæfjord og var gjestgiver, handelsmann og jekteskipper på
Andsnes. Dette solgte han for 7300 riksdaler i 1808 og slo seg ned på Ibestad. Dette er den samme
Nils Nikolaisen Normann som Gunnar Berg senere kom i konflikt med, - en konflikt som tilspisset seg
og varte i mange år.
Sognepresten på Tranøy het også Nils Normann og det var han som foretok vielsen. Han var halvbror
til Gunnars første kone Anna Coldeban, så Gunnar og Nils var gamle kjente. Allerede mens Gunnar
var prest i Lenvik tok disse to prestene initiativet til å etablere ”Senien Provincialboksamling” og
senere et leseselskap på Ibestad, et av de første av sitt slag i Norge. Både Gunnar og Nils var
opplysningsprester eller såkalte ”potetprester”. De var opptatt av folkeopplysning og så det som en
viktig oppgave å gi folk kunnskap slik at de bedre kunne klare seg sjøl – selv i vanskelige tider.
Gunnar Berg og samene
I Astafjord forekom det utstrakt menneskehandel omkring år 1800. Her foregikk det salg
av barn blant annet til Ibestad prestegjeld, - det var unge mennesker fra Nord-Sverige
og Finland. Dette var barnehandel eller ”hvit slavehandel”, og den hadde flere årsaker. I
enkelte tilfeller tok flyttsamene barna med til Norge mot foreldrenes vilje for å selge dem
i Astafjord for egen vinst. Men oftest kom de frivillig, da nød, fattigdom og armod drev
Roar Aarnes 2011
Side 6 av 11
Prost Gunnar Berg, - ”den lærde nordlandspresten” som tråkket sine barnesko på Bergsbakkan
foreldrene til å la barna forlate redet. Det var mange munner og mette, økonomien skral
og muligheten til å overleve var svært utsatt.
Barnehandelen var på denne tid blitt så stor at Gunnar Berg så det nødvendig å gripe
inn.
I det store nødsåret 1812 skriver Gunnar Berg til Finnmarkens amt at barnehandelen
hadde tiltrukket seg stor oppmerksomhet fordi den delvis foregikk i smug og fordi noen
av de kjøpte var ”vannartede”, likeså at handelen hadde foregått i lengre tid enn
kirkebøkene kunne syne og fortelle. Han nevner flere personer med navn, - både barna,
og personene som har kjøpt dem.
Og Gunnar tilføyer:
”Såre var det å ønske at der måtte settes grenser for denne her lenge i svang gående
menneskehandel, især i en tid som nærværende, da man ikke har trang til å kjøpe
foreldreløse barn eller tyver fra et annet kongerike. Av begge deler finnes forråd nok, i
hvert sogn i vårt land”.
Brevet som Gunnar Berg sendte til amtmannen virket etter hensikten, for det kom ordre
fra fogden om at det skulle leses kunngjøring på kirkebakken om at de som for ettertiden
kjøpte barn av ”lappene” skulle underkastes tiltale og straffes.
Gunnar Berg var etter sigende den som fikk slutt på handelen av kvenbarn fra NordSverige og Finland til Salangen, Gratangen og Lavangen. Inntil hans tid sies det at fem
prosent av konfirmantene var kjøpt for en våg mel eller en geitebukk, i høyden en kvige.
Inntil Gunnar Berg kom til Ibestad, ble alle samer gravlagt utenfor kirkegården, - i
flomålet i Polden. Gunnar ga dem plass på den norske kirkegård, noe som hurtig
medførte at den ble for liten. Ny kirkegård måtte opprettes og denne ble innhegnet med
stein fra Andørja.
Det var også Gunnar Berg som brøt tradisjonen i Ibestad med å føre etnisk opphav av
samene i kirkeboka. Tidligere prester hadde markert disse som ”finn”.
Gunnar Bergs signatur
Enkemann igjen
Den 27. mars 1814 dør hans kjære hustru Rebekka Elisabeth, - kun 44 år gammel, og Gunnar blir
igjen enkemann. Han var da 50 år gammel og sorgen var stor. Kun et halvt år tidligere hadde
ekteparet blitt velsignet med datteren Anne Rebekka.
Året etter, - den 16. mars ble Gunnar utnevnt til sogneprest i Lødingen, men sorgen tynget ham
fortsatt, og han så mørkt på å måtte bryte opp fra sitt embete i Ibestad med sine små barn. Han søkte
derfor om å få fortsette som sogneprest for Ibestads menighet, og den 3. august ble søknaden
innvilget og han fikk løyve til å fortsette i sitt gamle embete.
I 1817 sa han fra seg prosteembetet på Senja på grunn av sykdom, men han fortsatte som sogneprest
i Ibestad. Samme året ble han også valgt inn som representant på det 2. ordentlige storting. Han ble
valgt inn for Finmarkens amt (da Troms ikke var opprettet enda), men han vegret seg på grunn av
helsa. Unnskyldningen om dårlig helse ble ikke umiddelbart godtatt, så han måtte be sin gode venn og
nabo, gjestgiver Jens Bing Dons om å bekrefte at han hadde svak helse og led av hodepine og store
Roar Aarnes 2011
Side 7 av 11
Prost Gunnar Berg, - ”den lærde nordlandspresten” som tråkket sine barnesko på Bergsbakkan
ryggsmerter. Amtsforsamling godtok til slutt søknaden om fritak fra å møte på stortinget, og hans
suppelant, - Hans Christoffer Klæboe møtte derfor fast i hele perioden.
I perioden etter sin andre kones død var Gunnar en nedbrutt person. Det var krig, uår og blokade i
årene mellom 1808-1815. Som prest var han også leder for bygdekommisjonen med ansvar for de
fattige, og en av de viktigste oppgavene var å sørge for at sognebarna fikk mat og korn til livets
opphold. Dette var en oppgave som han tok meget alvorlig, noe vi kan se ut fra henvendelsene og den
omfattende brevveksling han hadde med myndighetene. Her beskriver han situasjonen for familier og
enkeltpersoner med navns nevnelse og understreker den prekære situasjonen blant annet på denne
måten: ”Udsigtene for Familiens Ophold er fortvilende. Uden muligste Hjelp fra det kongelige Korn
Oplag vil deres Liv ikke frelses fra Hungerens drebende Nød.”
I denne perioden brukte nok Gunnar også penger fra egen lomme for å hjelpe sine sognebarn. I 1812
var hans samlede inntekter på 669 riksdaler og 3 mark, mens utgiftene beløp seg til hele 1516
riksdaler. Over 800 daler brukte han på korn og melvarer. På den tiden besto husholdningen på
prestegården av 19 personer og i enkelte onner kunne han ha opp mot 40-50 personer i kosten. ”Hva
her gaar til Korn og Melvarer er græsseligt” skriver han i 1811. Dette året høstet han kun to tønner
korn for hver tønne han sådde, og året etter. – i 1812, det som i Trøndelag ble kalt ”storkleinåret”, var
avlingen enda dårligere.
I tillegg til nød og uår, innskjerpet også staten avgiften på tienden
som kirka og presten fikk av allmuen. Staten krevde 40% av denne
tienden og i Nord-Norge var dette i hovedsak fisketiende, og denne
var også blitt endret fra å bli betalt i naturalia til å bli betalt i rede
penger, noe som også prestene tapte på. Og på toppen av det hele
så ble heller ikke tienden justert i takt med det kraftige fallet i
pengeverdi. Dette ble til slutt så ille at Gunnar Berg skrev brev til
kong Frederik VI. Han beskriver urimeligheten og legger ingenting
imellom, og han avslutter brevet slik: ”Aldrig vægrede jeg mig ved at
bære Byrder med mine Medundersaattere, og vilde derfor nu heller
ikke have fremkommet med denne min underdanigste Begiering,
naar ikke den haarde Nød tvang mig til at erklære: jeg formaar det
ikke. Det smerter, allernaadigste Konge! I tiltrædende Alder, uden
egen Brøde, at see sig i Fare for Mangel paa daglig Brød – og end
dobbelt maa det smerte en Fader for 12 Børn, hvilke kuuns have Ret
Kong Frederik VI
til at vente noget mer, end Livets blotte Opholdelse.”
Gunnars brev til kongen hjalp ingen ting, og hans bitterhet overfor
myndighetene avtok ikke mye med årene, - selv ikke etter at Norge løsrev seg fra unionen i 1814. Et
par år senere uttrykker han igjen sin vrede over de danske myndigheter: ”Den danske Regjerings
Collegium hvis Adferd mod Geistligheden hadde skilt mit Hjerte fra Danmark lenge før Tractaten af
14de Januar 1814, syntes fast ei at erindre Geistligheden, uden naar Skatteforordningen skrives.”
Gunnar Bergs økonomi tok seg opp igjen, og allerede i 1816 var han nest største skatteyter i Ibestad
etter gjestgiver Jens Bing Dons. I løpet av 1820-åra forbedret økonomien seg ytterligere og han døde
som en holden mann og etterlot seg over 3000 daler til sine arvinger.
Moralens vokter
Gunnar Berg fylte også sin oppgave som moralens vokter i sognet og innrapporterte pliktoppfyllende
alle utslag av løsaktighet og utukt. Han var oppgitt over alle barn som ble født utenfor ekteskap : ”De
er ikke så nøye med hvem de legger seg med, bare de slipper å ligge alene”. Samtidig som han
rapporterte uekte fødsler med detaljerte opplysninger om foreldrene og deres bakgrunn, kunne han
også vise raushet og hjertelag for de som hadde havnet i ”uløkka” og ellers hadde vist god vandel
oppførsel. Straff for denne type overtredelser var leiermålsbot og forvisning fra bygda i flere år, gjerne til et fiskevær i Finmark.
Gunnar Berg skilte ikke mellom fattig og rik når det gjaldt moral. Mest kjent er hans konflikt med sin
tidligere forlover Nils Normann, svogeren til gjestgiver Jens Bing Dons. Nils ble utpekt som far til to
uekte barn med tausa Karen Sivertsdatter. Første gang påtok han seg farskapet, men da det andre
barnet ble født i 1820 innrapporterte Gunnar ham til amtmannen for hor og leiermål. Kanskje lå det en
annen tidligere konflikt bak, men Gunnar Berg grep samtidig fatt i et gammelt rykte om at Nils også
skulle være far til et barn i Lenvik i 1809. Normann reagerte umiddelbart med illsinne og skjelt presten
ut etter noter og påsto blant annet at han var en ”lumsk Efterstreber” og satte også ut en del rykter om
ham og påsto at presten hadde sjikanert ham fra prekestolen. Gunnar tar til motmæle og dette gjør
Roar Aarnes 2011
Side 8 av 11
Prost Gunnar Berg, - ”den lærde nordlandspresten” som tråkket sine barnesko på Bergsbakkan
han skriftlig. Her langer han ut den ene kraftsalven etter den andre og ber ham gå i seg selv: ”Da vilde
De, til Deres Gavn, erfare det, De aldrig før har tenkt: at der er slet ingen Ypperlighed med Dem; at
Deres overdrevne Indbilskhed er Latterlighed; at Deres mageløse Hadefuldhed imod hver, som ikke
staar paa Pinde for Dem, eller som skulde kræve Dem for Tilgodehavende, eller støde an imod Deres
Eitikettes Bud, eller som skulde sige Dem det uskyldigste Ord, som ikke behagede Dem – Tænk
herved paa den Mand som spøgede med Dem om Silkestrømperne, hvilket de aldri kan forlade ham –
er en Hyene, som skræmer alles Hjerter fra Dem; at Deres iderlige Kalfatring af alle Mennesker er en
Væmelighed for hver som har nogen moralsk Følelse, og at dette alt og meget mer, er Mangel af
christelig Sands. Jeg kunde endnu lægge meget hertil, men jeg troer at dette kan være nok til at
begynde, og, om De vil Dem vel, fortsætte Deres Selvprøvelse.”
Det gikk så langt at Gunnar Berg nektet Normann nattverd, hvorpå Nomann klaget til biskop Krogh i
Tromsø. Biskopen kjente nok til forholdene i Ibestad, for han ber da Gunnar Berg om å henvise
Normann til nabosognet, slik at hann kunne få sin nattverd der. Tvisten mellom Berg og Normann gikk
så langt at Normann brakte saken helt opp til justisdepartementet. Han ble frikjent for to av forholdene
etter å ha avlagt benektelsesed, mens datteren Maren Nikolina som han vedgikk farskap til, lyste han i
”Kuld og Kiøn”, slik at hun fikk halv arverett i forhold til et ektefødt barn.
Natt til 19. august 1827 dør ”Herr Prost Gunder Berg, Ibbestad”, i en alder av 63 år, og den 28. august
blir han gravlagt fra Ibestad kirke. Han var aktiv helt til det siste og døde antagelig plutselig. Siste
vinter og våren han levde, virket han også som prest i nabosognet Tranøy, mens de ventet på at ny
prest skulle innsettes der.
Prost Berg var en lærd mann. Historikeren Ole Andreas Øverland omtaler ham som ”den
lærde nordlandspresten Gunnar Berg”. Gunnar Berg etterlot seg forskjellige håndskrifter av historisk
og topografisk innhold, blant annet en skildring av Lenvik sogn, og et skrift om presteskapet i
Trondheim og Tromsø stift. Foruten at han etablerte Senjens Provencialbibliotek sammen med
prestekollega Nils Normann i nabosognet Tranøy, hadde også Gunnar Berg en imponerende privat
boksamling som var på hele 1112 bind da han døde i 1827. Nesten halvparten av dette var bøker av
religiøs karakter, men han hadde også bøker som omhandlet filologi, historie, geografi, estetikk,
filosofi og jus.
Gunnar Berg var medlem av Selskapet for Norges Vel som ble opprettet i 1809 etter initiativ fra
fremstående embetsmenn, blant andre grev Herman Wedel-Jarlsberg. Året etter stiftelsen var
medlemstallet 1450, men kun 10 av disse kom fra Nord-Norge. Gunnar Berg meldte seg senere ut av
selskapet i protest, da han mente at myndighetene behandlet geistligheten dårlig ved blant annet å
pålegge prestene den omtalte avgiften på 40 % av tienden. I 1816 ble han invitert inn i selskapet igjen,
men betakket seg høflig. Allikevel støttet han senere selskapet med å bidra med 10 daler til utgivelse
av Snorre Sturlasons Kongesagaer på norsk.
Gunnar Berg virket som sogneprest i Ibestad i 22 år, og viste en stor omtanke for sine sognebarn. Ikke
minst under nødsåra, og dødstallene i Ibestad hadde nok vært betydelig større uten hans innsats.
Denne innsatsen har nok også medvirket til hans svært positive ettermæle. Han etterlot seg en stor
etterslekt. Gunnar Berg er blant annet stamfar til slektene Dons og Berg i Ibestad og Svolvær.
Like utenfor inngangsdøra til sakristiet i Ibestad kirke er Gunnar Berg gravlagt sammen med sine to
koner, Anna Coldeban og Rebekka Elisabeth Kildal Lund.
Etterslekt
Barn i sitt 1 ekteskap med Anna Coldeban:
1. Sara (oppkalt etter sin farmor i Sorta) f. 1795 – d 1795
2. Markus Fredrik Berg f. 1796 - d. 1850
Han tok senere juridisk embetseksamen og ble først fullmektig og senere byråsjef ved
Revisjonsdepartementet. Han døde i Karlsbad i 1850.
Roar Aarnes 2011
Side 9 av 11
Prost Gunnar Berg, - ”den lærde nordlandspresten” som tråkket sine barnesko på Bergsbakkan
3. John Berg, f. 1798 – d. 1829
Druknet ved Hundholmen,
4. Kirsten Berg. f. 1800
Gift første gang med handelsmann Lars Thodal Walnum. Senere gift med prost Christian Bull,
sogneprest til Buksnes, senere til Vågan.
5. Gunnar Berg f. 1803 - 1861
Slo seg opp som handelsmann i Svolvær (i Vaagen). Han arbeidet først som handelsbetjent
hos sin svoger Lars Thodal Walnum (1798-1829) og fikk kjøpe halve gården, Nedre Svolvær, i
1828 for 3000 spesidaler. Samme år startet han bygging av våningshus og to brygger, og i
1831 fikk han gjestgiverbevilling.
Gunnar var gift med Maren Andrea Dons, datter til handelsmann Jens Bing Dons i Ibestad.
(Hamnvik handelssted ble grunnlagt av Jens Bing Dons i 1794. Dons var farmasøyt, og kom
nordover til Ibestad fra Trondheim da han var 20 år gammel.)
Nordlandsmaleren Gunnar Berg som malte den berømte syklusen ”Slaget i Trollfjorden”, var
sønnesønn til handelsmann Gunnar Berg og oldebarnet til Prost Gunnar Berg fra
Sortasgrenda.
6. Sara Berg (oppkalt etter sin farmor i Sorta), gift med proprietær Erik Leganger Coldevin som
var handelsmann og godsbesitter på Melbu. Erik Coldevin døde ved en drukningsulykke og
Sara fortsatte handelen på Melbu etter ektemannens død.
En av Nord-Norges største industrigründere, - Christian Fredriksen var barnebarnet til Sara og
Erik Coldevin.
Barn i andre ekteskap, med Rebekka Elisabeth Kildal Lund:
1. Anna f. 1810 – d. 1810
2. Anne Rebekka f. 1813 – d. 1832
ugift
Gunnar Bergs slekt i Sorta
Gunnar hadde 4 yngre søsken:
1.
2.
3.
4.
Nils
Riborg
Halvor
Sara
1767 - 1819
1770 - 1854
1774 - 1824
1779 - 1835
Nils
Broren Nils overtok farsgården da Gunnar sa fra seg odelsretten i 1793. Nils er også nevnt som
trompetblåser ved dragonene. Han drev gården til rundt 1803. Da delte han gården i to og solgte den
ene delen (Gnr. 147 br. 1) til Amund Nilsen Lillemoås og den andre (Gnr. 147 br. 2, Nordjal’e) til
broren Halvor, og flyttet selv med kone og 6 barn og bosatte seg på Melhus i Åsen. Her døde Nils i
1819, 52 år gammel.
Riborg
Riborg ble gift med John Nilsen Hofstad (Gnr 132 br. 1) i 1792. 55 år gammel ble hun enke, og hun
fortsatte å drive gården i 12 år til før den eldste sønnen fikk skjøte med forbehold om at hun skulle
beholde bruksretten i enda 15 år. Riborg døde i 1854, 84 år gammel. John og Riborg fikk 7 barn og
etterslekta er foruten Hosfstad, - Ydsti, Vold, Kvål og Stræte.
Halvor
Roar Aarnes 2011
Side 10 av 11
Prost Gunnar Berg, - ”den lærde nordlandspresten” som tråkket sine barnesko på Bergsbakkan
Halvor var glassblåser. Rundt 1803 kjøpte han Nordjal’e (Gnr. 147 br. 2) av storebroren Nils og drev
denne gården til han døde i 1824, 50 år gammel. Gården er fortsatt i slektens eie. Alle eiere og
brukere av Nordjal’e har vært etterkommerne i rett linje etter Halvor Johnsen Berg.
Sara
Lillesøstra Sara giftet seg i Ner-Eidum (Gnr. 154 br. 3), først med med John Johnsen Eidum i 1805.
Etter 4 års ekteskap ble hun enke, og hun giftet seg 2 år senere med John Haftorsen Mørset som så
overtok gårdsdrifta i Ner-Eidum. Han druknet i Stjørdalselva i 1820. Året etter giftet Sara seg for tredje
gang, denne gang med Sivert Sivertsen Østkil. Sara var da 42 år gammel. Sivert Østkil deltok i det
såkalte Jämtlandstoget og beleiringen av Jerpen skanse i juli 1809.
Sara dør i 1835, 56 år gammel. Hu hadde barn i alle 3 ekteskap.
Kilder:
Stjørdalsboka Bind III, Lånke Herad
Biographiske Efterretninger om Geistligheden i Trondhjems Stift
Andreas Erlandsen
Biographiske Efterretninger om Geistligheden i Tromsø Stift,
Andreas Erlandsen
Stjørdal Ministralbok 1755 – 1780
Stjørdal Ministralbok 1781 – 1797
Lenvik Ministralbok 1784 – 1820
Lenvik Sognepræsts Kopibok 1776 - 1830
Ibestad Ministralbok 1801-1824
Ibestad Klokkerbok 1776 – 1808
Folketellingen 1801
Menneskehandel i Åstafjorden,
Artikkel i Gratangsværingen av Harald Eugèn Hanssen
Astøingan, Årbok 2003 og 2006
Artikler av Oddbjørn Knutsen
Vandrere i Grenseland
Hans Kristian Eriksen
Fra København til Måsøy
Bent Jacobsen
Det norske selskab 1772-1812
Andreas Hofgaard Winsnes
Nationalitetene i Troms fylke, særlig i ældre tid
J. Quigstad
Arkitekturguide for Nord-Norge og Svalbard
Roar Aarnes 2011
Side 11 av 11