Transcript Beirut, byen få forstår seg på Are Kalvø Livet etter HF - er

Studentmagasinet for Det humanistiske fakultet
UiB nr. 3 2013 20. årgang
Beirut, byen få forstår seg på
/ REISESKILDRING FRA MIDTØSTEN
Are Kalvø
/ KJÆRLEIK TIL FORFATTAREN
Livet etter HF - er det noe?
/ OM STUDENTTILVÆRELSENS (DYSTRE?) ENDE
LEDER 3
VALGHØST / Hverdagsskildringer i valgtiden. 5
MASTERSTUDENTEN / Ingrid Margrete Torvaldsen ser ting over alt. 6
FAGPRESENTASJON / Pratisk informasjon om praktisk informasjonsarbeid 8
Redaktør
Linn Hellebust Kristiansen
[email protected]
Journalistansvarleg
Mari Mulelid
[email protected]
AFGHANSKE FLYKTNINGER TIL NORGE / Unge håp om en lysere fremtid 11
"BY THE END OF THIS TOUR YOU WILL FALL IN LOVE WITH BEIRUT"
/ Reisereportasje 12
Fotoredaktør
ARABERVERDENS GLEMTE ARVESØLV / Razzia 19
Tilla Tine Bårdsdatter Bønes
[email protected]
ALLE SOM ER GLADE ER LIKE, DE ANDRE ER ULYKKELIG PÅ SIN MÅTE
Layoutsjef
Fay Tveranger
[email protected]
PR-sjef
Ingvild A. Jansen
[email protected]
/ Skjønnlitterær vandring i Paris
20
JEG ER EN POTET, OG SOM POTETER FLEST KAN JEG BRUKES TIL ALT
/ Hva kan du egentlig brukes til i arbeidslivet? 26
Redaksjonssekretær og
økonomiansvarleg
LIVET ETTER HF - ER DET NOE? / Essay om tilværelsen etter studiene
Stilling ledig
MACHWOOD / Refleksjoner rundt Hollywoodfilmens kvinneroller
Bloggredaktør
Marianne Aasen
Journalistar
Keren Rebecca Marthinsen,
Mari Mulelid,
Marianne Aasen,
Linn Hellebust Kristiansen,
Ingvild A. Jansen
Fotografar & illustratørar
Tilla Tine Bårdsdatter Bønes,
Marianne Aasen
Keren Rebecca Marthinsen,
Linn Hellebust Kristiansen
30
UNG KVINNE MED STOR STEMME / Teaterstykket Anne Franks dagbok
KJÆRLEIK TIL FORFATTAREN
/ En journalists kjærlighetsærklæring til Are Kalvø
34
ANSVAR OG ANSVARSLØSHET / Med paralleller til Hamsun 42
KONSTANT JUBILEUMSKAVALKADE / Men hva er det vi feirer? 44
PENSUMFRITT / Fire på Atriumkontoret
47
Layout
Fay Tveranger,
Ingvild A. Jansen,
Tilla Tine Bårdsdatter Bønes
IKON SOMMERMINNE
IKON er Atriums visuelle
seksjon som består av bidrag frå
studentar ved Det
humanistiske fakultet.
Framside
Jan Ferdinand Pedersen
Eksterne bidragsytarar
Kawa Gharji,
Neste tema: ARKITEKTUR
Send inn ditt bidrag til
[email protected]
Det humanistiske fakultet
Sydnesplass 9, 5007 Bergen
[email protected]
Besøk oss på:
www.atrium.b.uib.no
2
28
Trykk Bodoni
Atrium kjem ut to gongar i semesteret.
Magasinet vert gjeve ut med stønad frå Det humanistiske fakultet og Kulturstyret.
Desse står utan redaksjonelt ansvar.
32
Fersk høst,
ferskt magasin
Tekst: Linn Hellebust Kristiansen
[email protected]
Semesteret er godt i gang- med eller uten
deg på slep. Time waits for no man, og studenter er intet unntak. For mange representerer januar en ny start, når boblevannet er
konsumert og fyrverkeriet har stilnet- nytt
år, nytt liv. For andre er det våren, hvor solen smelter det gamle og avdekker det nye.
For en student er det kanskje høsten. Nytt
semesterbevis med ny farge. Nytt pensum,
nye mennesker, nye forventninger og utfordringer, nytraktet kaffe i koppen og blanke
ark i kladdeboken. Den skarpe høstluften
klarner tankene, og tar deg bort fra den
døsige sensommeren, tilbake til Nygårdshøyden. Man begynner å kjenne den gamle,
nye hverdagen på kroppen, men den er
slettes ikke så verst.
Vi i Atrium er også i gang for fullt, med
litt fersk blod i redaksjonen, og selvfølgelig
et magasin spekket med nye ideer, personer
og steder vi vil dele med deg. Selv om de
fleste av oss er klare for høsten og dens
varmende klisjeer om koppevis med te og
gode bøker under pleddet, er det fortsatt
hyggelig å tenke tilbake på ferieminne-
ne, som er tema i bildespesialen IKON. I
semesterets første nummer tar vi deg med
til den fascinerende kaosbyen Beirut (og
farlig nær den syriske grensen!) "By the end
of this tour, you will fall in love with Beirut".
Vi holder oss fortsatt i Midtøsten, og utforsker Araberverdens glemte arvesølv. Hvis du
heller vil til Hollywood og reflektere rundt
kvinnelige stereotyper i filmindustrien,
les Machowood. Eller hva med en skjønnlitterær svipptur til Paris? Du kan også bli her
i Bergen, hvor du møter Masterstudenten Ingrid som skriver om tingenes tilstedeværelse i litteraturen, eller lese om Teaterkjellerens følelsesladde oppsetning av Anne
Franks dagbok. Are Kalvø er, i likhet med
frøken Frank, også ganske skriveglad, og får
derfor en kjærlighetserklæring til sitt forfatterskap presentert i denne utgaven. Og
dette er bare noen av de tekstlige godbitene
vi har å by på. Så om du er på lesesalen, ute
i høstsolen eller sitter innpakket i pleddet,
nyt den herlige høstens første Atrium!
Leder 3
Tekst: Eline Hystad
Valghøst
[email protected]
Illustrasjon: Tilla Bønes
[email protected]
9. september 2013, 08:12. Norsk høstmorgen med skjerf og vindjakke. Jeg gjesper og
skrur opp lyden på musikken i hodetelefonene. Strekker meg opp på tå og sjekker
postkassen. Ingen post, ingen mennesker,
bare Klassekampen og Dagens Næringsliv
gratis til de som vil ha.
På fortauene ligger det oransje-brune
høstløvet sammen med slitne SV-flygeblader. Gjerdene som skjermer for helikopterlandingsplassen til Haukeland er dekket
med store bilder av en regnvåt Erna Solberg
som sier at «Norge trenger nye ideer og
IKON
Gina Raanaas Tandberg
4
Valghøst. Høstvalg. Mandatfordelinger, sperregrenser, offensive debatter,
og meningsmålinger. Nå har alle bestemt seg for hva de vil stemme på, og
politikk er ikke lenger noe samtaleemne.
bedre løsninger». Jeg tråkker over en haug
med knust glass, balanserer forsiktig på
murkanten på siden av veien, og ser meg
selv i speilbildet fra butikkvinduene. Ikke
engang Nygårdsparken er våken så tidlig.
Jeg trekker jakka enda tettere rundt meg.
På Høyden foreslår plakater fra Tjen Folket
at jeg skal boikotte valget. Idet jeg drar
bomullsgenserermene over fingrene byttes
det sang på mobilen min, og Beth Gibbons
begynner å synge om at ingen elsker meg
som du.
På Torgallmenningen står det tomme
valgboder med slitt hvitmaling. Ingen
står utenfor med brosjyrer, bare noen få
er samlet i Miljøpartiet De Grønne sin
boks. Prøver de å sanke de siste stemmene?
Eller kanskje de bare rydder opp? Det har
begynt å regne, og brosteinene blir glatte
og skumle. Jeg holder på å skli, men klarer
å hente meg inn igjen. Tenker at det er rart
at de har lagt valget til høsten. Det er akkurat som om alt blir enda mer alvorstynget, mørkt og avgjørende på denne måten.
Rundt i hele landet er skoler stengt slik at
de kan brukes til valglokaler. Vi avleverer
høytidelig valgkortet, og forteller hvor vi
kommer fra. Deretter viser vi gyldig legitimasjon og trer inn i avlukket. Krysser av
på parti, putter valgseddelen i en brun konvolutt, lukker igjen konvolutten, og putter
konvolutten i stemmeurnen. En seremoniell utskifting av statsminister og regjering
mens bladene faller tungt ned på asfalten
og alt blir kaldere.
Jeg sender en SMS og lurer på om folkehøgskole-venninnen min har stemt. Svar:
«Neei. Det har jo ikke noe å si om jeg stemmer uansett! Du, da?» Håpløst svar. Håpløst
å finne svar til svaret også. Jeg kan være
lærer-mamma-kjedelig-gammel og skrive
trygt og klokt tilbake: «Joda, mange bekker
små, vet du! Dessuten må alle bidra dersom
vi skal opprettholde et godt demokrati!» Jeg
kan også være hipp-avslappet-realist-frisjel
og svare kult for å unngå videre problemer:
«Du sier noe. Det er jo ikke sånn at den ene
stemmen fra meg endrer ting noe særlig.»
Jeg velger den gyldne middelvei. «Ja, okeeei. Vett’ke helt, får se..» Trykker «send»,
og lar det heller være. Jeg synes vi gjør det
unødvendig vanskelig for hverandre.
Mot slutten av seminargruppen blir
det kjølig stemning når argumenter for og
mot blå-blå regjering begynner å spres i
klasserommet. En høylytt gutt og en like
høylytt jente er helt uenige, og resten fniser forsiktig rundt dem. Klokken begynner
å nærme seg 17.00, vi skal snart gå uansett.
Diskusjonen ender med røde kinn og oppgitte håndgester mens læreren dysser det
ned og smiler av det sterke pågangsmotet
til tjueåringene. «Man skal jo ikke snakke
politikk med folk man ikke kjenner!» hører
jeg noen si i andre enden av rommet. Skal
man ikke? Hvordan skal man da bli kjent
med dem? Jeg vil vite og lære av hva andre
velger, og diskutere hva som er best. Hvorfor skal vi holde erfaringer og kunnskap for
oss selv? Hvorfor så hemmelig valg?
Om kvelden blar jeg nedover alle
valgresultatene, alle prognosene, og alle
reaksjonene. Prosentpoengene er snart talt
opp, og det er bare et par kommuner som
mangler. Snart er valgvakene avsluttet, og
vi har fått sett alle politikerne holde taler
for å oppsummere årets valg. Konkurranseinstinktet sprer seg på sosiale medier,
og alle som egentlig ikke tenkte de skulle
stemme kommer på hvorfor de burde ha
gjort det. Twitter er fullt av syrlige og sarkastiske ordvendinger. Erna Solberg smiler
matt, men med ekte glede. Jens Stoltenberg
takker for seg. Radioresepsjonen prater
raskt i bakgrunnen mens jeg spiser druer
og tenker på om det i det hele tatt finnes
noe alternativ til måten vi gjør det på. Har
det egentlig noe si hva jeg stemmer på? Er
jeg med å bestemme? Ja, jeg er jo det. Jeg
er med, jeg er på et lag, og jeg har konkurranseinstinkt som alle andre. Om vi ikke
hadde hatt stemmerett og demokrati hadde
det uten tvil vært kamp for å få det. Det er
jo noe av det vi er mest stolt av i Norge, måten vi har organisert styresettet vårt på.
10. september 2013, 09.42. Jeg småløper ned betongtrappene og går gjennom
dagens agenda i hodet mitt. Været er ikke
så ille, himmelen er full av lette, gråhvite
skyer. I hånda har jeg en pose med restavfall jeg kaster før jeg låser opp sykkelen og
tråkker bortover den grove grusen. Beth
Gibbons synger i dag óg, hun lurer på om
jeg egentlig ville. Regjeringen er endret,
men foreløpig ikke så mye annet.
Dikt 5
Ingrid Margrete
Thorvaldsen ser
ting over alt.
I masteroppgaven på Nordisk litteratur skriver hun om hvordan Tomas Espedal skriver om dem.
Tekst: Mia Julie Wiland
[email protected]
Foto: Linn Hellebust Kristiansen
[email protected]
- Det er som den stripete sofaen. Ingrid
seg et kjøkkenredskap til forelesningen og
peker på sofaen som står overfor oss på Ad
beskrive det.
Fontes.
-Plutselig så vi visper og bokser på en
- Hvor kommer den fra? Hvordan ble
helt ny måte. Ikke bare som bruksgjenden slitt? Hva minner den deg om? Hva
stand, men estetisk, og vi ble klar over
forteller den? Hva er sofaen i seg selv?
historien til tingen, og hvordan tingen
Kanskje bestemoren
taler til oss. Hva har
din hadde en slik sofa
vært i denne boksen og
og du tenker på henne
hvem har hatt den før?
hver gang du ser den.
I blant syns jeg det er deilig Eksempler på at ting blir
Ting i litteraturen
brukt for å vise noe anå legge vekk mediafjeset
er ofte mer enn bare
eller mer enn selve
til Tomas Espedal og bare net,
selve tingen. Ser vi
tingen, finner vi over alt
dykke ned i bøkene og de i litteraturen.
nærmere brukes de
han skriver om
for eksempel til å vise
Noen av de Ingrid dro til
leseren noe hun eller
Danmark med ble igjen
han kan kjenne seg
for å skrive masteren
igjen i og koble minner til. I 2012 var Ingrid
sin der. Selv dro Ingrid hjem til UiB med
på utveksling i Danmark. Det var der hun
en helt ny teori i sekken. Den tar mellom
ble introdusert for tingteorien.
annet for seg hvordan man kan fortelle ved
-Utvekslingen var fantastisk! Spennenhjelp av ting.
de å se hvordan undervisningen er på et annet universitet, og spennende å bli presenTingteori
tert for nye tekster og tilnærmingsmåter.
Hva er tingteorien egentlig?
På faget Tingteori i dansk samtidslitMens vi snakker utbroderer Ingrid.
teratur ble studentene bedt om å ta med
-Tingene har alltid vært tilstede i
litteraturen. Vi har alle blitt fortalt om
6
symbolverdien i ting og at man kan bruke
dem som metaforer. Tingteorien utforsker
dette og mer. Den tar for seg hvordan man
kan fortelle ved hjelp av ting. Man kan for
eksempel fortelle at noen har flyttet ved å
skrive om flekken på veggen der det pleide
å henge et bilde. Ved å beskrive flekken kan
man si noe om hva den som ser flekken
føler om den som har flyttet. Uten å nevne
selve flyttingen eller den utflyttede personen. Feltet er nytt i Norden og det er derfor
mye å ta tak i både av nye og gamle tanker.
Et eksempel er spenningen mellom hva tingen symboliserer og hva vi som mennesker
knytter til tingen opp mot det Kant kaller
”ding an sich”. Tingen i seg selv, uavhengig
av vår erkjennelse av den.
sjangerblandende og vare. Når jeg leser dem
oppstår det en suggesjon som drar meg videre, samtidig som jeg får lyst til å begynne
på begynnelsen igjen fordi det er så mange
Nordisk Litteratur
små detaljer jeg ikke har fått med meg førIngrid er en av dem som har prøvd seg fram
ste gang jeg leser.
til riktig studie. Gjennom juss, engelsk og
- Hvis jeg som ikke har lest noe av Espedal
en bachelor i litteraturvitenskap har hun til
skal plukke opp en bok nå. Hvilke skulle
slutt havnet på nordisk. Det kjentes riktig,
det være?
godt og jordnært.
- Imot kunsten, er svaret uten nøling.
- Hvilke reaksjoner fikk du på val- Personen han skriver om sørger over tapet
get av tema til
av hans mor og ekskone.
masteroppgaven?
Sorg er et tema som det
- De fleste har ikke
har blitt skrevet vanvittig
hørt om teorien, og
mye om opp igjennom
Man kan for eksempel
synes kanskje det
fortelle at noen har flyttet historien, likevel opplehøres litt svevende
ved å skrive om flekken på ver jeg at
og spesielt ut. Når
Espedal
veggen
man ikke kjenner
klarer å
til teorien kan være
skrive
vanskelig å forstå hva
om det
jeg vil. Men jeg har
på en ny
en flott veileder som har satt seg inn i teorimåte. Hvordan han bruker
en og oppfordrer meg til å utforske. Jeg har
tingene er en del av det. I
også kontakt med min tidligere foreleser i
Imot kunsten bruker han
Danmark, som nettopp har levert doktorflere sider på å la hovedpergrad om tingteori i dansk litteratur. Det
sonen betrakte en rose. Uten
er utrolig befriende og spennende å jobbe
at han skriver det eksplisitt
med noe som er så nytt; man står fritt til å
skjønner leseren at rosen er
stake ut sin egen vei gjennom det teoretiske
hovedpersonens avdøde ekslandskapet. Det er ikke 10 tekster av andre
kone. Det er et godt eksemsom har utforska temaet som du er nødt til
pel på at tingene som vi kan
å forholde deg til.
slå opp og få definisjonen av
i en ordbok kan bære med
Tomas Espedal
seg noe mer. De kan også
- Det samme gjelder vel ikke Tomas Espedal.
vekke tanker og minner i
Han har jo fått veldig mye oppmerksomhet
leseren som ikke forfatteren
rundt de siste bøkene sine, spesielt i media?
har skrevet ned.
I blant syns jeg det er deilig å legge
vekk mediafjeset til Tomas Espedal og bare
Arbeidet
dykke ned i bøkene og det han skriver om.
- Har du flyttet inn i den såDet er spennende å bli kjent med et helt forkalte masterboblen enda?
fatterskap. Det har vært gøy, interessant og
- Det er enda en stund til jeg
relevant å lese hele forfatterskapet til Espeskal levere så helt innflyttet
dal, og jeg vil gjerne bruke så mange bøker
vil jeg ikke si at jeg er.
som mulig i oppgaven, jeg har enda ikke
- Jeg har ofte tenkt at det må
helt bestemt meg. De første bøkene hans er
være fint å studere litteratur
ikke særlig gode, men viser imidlertid en
fordi man kan droppe å gå
interssant tingforståelse, smiler hun.
på lesesalen, koke seg en
– Jeg liker mye bedre de som kommer
kopp te og krølle seg opp i
etterhvert. Han utvikler seg og skriver på
en stol med en bok og likeen helt annen måte. Bøkene er poetiske,
vel så er det å studere.
Ingrid smiler.
- I første fase av lesningen stemmer beskrivelsen din; da kan man sette seg tilbake, og
nyte studievalget sitt. Men dette er bare en
liten del av analyseveien; senere drar man
seg i håret, leser tunge litterære teorier,
sitter til langt på natt, og funderer til man
blir grå over små nyanseforskjeller i det litterære språket - som kan gjøre stor forskjell.
Det er jo et arbeid å studere litteratur også;
selv om det er utrolig spennende.
- Hvordan har arbeidet med masteren påvirket deg?
- Den største forandringen er vel at nå ser
jeg ting over alt.
7
Praktisk informasjon om
praktisk informasjonsarbeid
PRAKTINF er eit emne som går både i haust- og vårsemesteret.
Tekst: Mari Mulelid
[email protected]
Om du har byrja på ein bachelorgrad i
kjem til å handle om både å finne frem,
anten kjønnsstudium, nordisk, språk og
sile og velje relevant informasjon. I denne
informasjon eller språk og interkulturell
samanheng, noko som er veldig relevant
kommunikasjon, eller berre er interessert i
for alle studentar eigentleg, kjem det frem
kommunikasjon og spreiing eller motta”…etikk ved bruk av informasjon frå anking av informasjon kan dette emne vere
dre…”. Korleis ein formulerer seg blir stadig
noko for dine frie studiepoeng. Gjennom
nemnt i samband med dette emnet, og difor
dette emnet vil du lære korleis ”…ein finn
er språklege ein viktig faktor. Korleis skrive
og vurderer informasjon, korleis ein brukar
og uttrykke seg er sjølvsagt vitalt for å fremskriftspråket som verktøy, og korleis ein i
me ein presis bodskap, dette både knytt til
det heile best kan få formidla ein bodskap
bruk i både det private og det offentlege.
på ein effektiv måte.”
ette er ikkje berre eit
Med andre ord korleis
teoretisk emne, men
bruke språket på best
inkluderer også ei
Om du kunne tenkje deg
mogeleg måte for å frempraksisperiode.
me på ein presis måte
Praksisperioden
å jobbe med informasjon,
den informasjonen som
inneberer
at studenkommunikasjon og
skal sendast.
tane blir utplassert
eksponering i media kan
Gjennom dette emi ulike bedrifter og
dette vere noko for deg.
net skal studentane bli
organisasjonar rundt
kapable til å jobbe med
om i Bergen, som kan
kommunikasjonsoppvere alt i frå Bybanen
gåver i arbeidslivet. Som student skal ein
til Bergens Tidende. Her jobbar studentane
få trening i praktiske kommunikasjons- og
med kommunikasjon og informasjon av
informasjonsoppgåver, og lære seg korleis
ulike slag som er innanfor behovet til den
arbeid med kommunikasjon kan gå føre
aktuelle bedrifta. Arbeidsoppgåvene kan til
seg. I det heile gjev dette emnet ein viktig
dømes gå ut på å betre bedrifta si eksponeinnføring i korleis mottakaren av inforring i sosiale media, til intervju og informamasjon står i kommunikasjonsaspektet.
sjonsskriv. Ein utruleg god mogelegheit for
Ergo korleis informasjonen gjennom aktivt
studentane, kor kvardagen har ein tendens
arbeid med språket blir formulert med mottil å vere mykje teoretisk arbeid i staden for
takaren i mente.
praktisk. Emnet får også besøk av aktørar
PRAKTINF er delt opp i ulike deler som
frå arbeidslivet, som underviser og kjem
studentane kjem til å gå gjennom. Emnet
8
med nyttige tips og teori som er relevant
for emne.
Om du kunne tenkje deg å jobbe med
informasjon, kommunikasjon og eksponering i media kan dette vere noko for deg.
Eller du nyfiken på korleis slikt arbeid blir
utøvt, og du kunne tenkje deg å lære meir
om korleis ein kommuniserer informasjon
på ein slik måte at bodskapen blir presist
og nøyaktig oppfatta, i tillegg til at du treng
ønskjer meir digital kompetanse kan dette
vere eit emne du bør sjå nærare på.
Krav til søkjarar:
** Studentar på 3. året i bachelorprogrammet
Språk og informasjon med PRAKTINF som
obligatorisk emne.
** Øvrige studentar med studierett ved UiB,
prioriterte etter karaktersnitt.
** Studentar som ønskjer å ta emnet, må
registrere undervisningsmelding i Studentweb innan gitt frist. Opptak blir kunngjort
innan undervisningsstart.
** Søknadsfrist hausten 2013 er 20. august.
KJELDER:
–– http://www.uib.no/emne/PRAKTINF (30-09-13
–– http://www.uib.no/emne/PRAKTINF#emnebeskrivelse (30-09-13)
IKON
Isabelle Sarah Borchsenius
9
Afghanske
flyktninger til
Norge
Det er nesten 12 år siden Taliban-regimet falt og Afghanistan fikk en ny regjering. En regjering som hadde
stor støtte både av det afghanske folk og det internasjonale samfunn. En slik støtte har ingen andre afghanske
regjeringer de siste 100 årene hatt. Afghanistan har lenge hatt en høyere andel av sin befolkning levende i
utlendighet enn noe annet land i verden. Troen på en bedre fremtid førte til at mange vendte tilbake fra nabolandene. De var entusiastiske over endringene som hadde skjedd. De håpet å vende tilbake til et land uten krig
og konflikter. I 2005 ble dette håpet knust, etter at Taliban gjenvant noe av sin kontroll over landet. De forårsaket sosial uro og problemer ved å sprenge broer, brenne skoler, og ved å lage generell utrygghet for normale
mennesker.
Tekst/Foto: Kawa Gharji
Det ble tydelig for mange unge afghanere at
krigsherrer, narkotikasmuglere, og en svak
og korrupt regjering på den ene siden og en
økende trussel fra Taliban på den andre, ga
lite håp for en lys fremtid for landet. Av den
grunn bestemte mange seg for å flykte til
vestlige land. Flesteparten var klar over de
potensielle farene de kunne møte på veien.
De visste at båtflyktninger druknet mellom
Indonesia og Australia eller mellom Tyrkia
og Hellas. De visste at deres jevnaldrende
frøs i hjel liggende i fryserne til trailere
mellom Frankrike og England. De visste
at dersom noe skulle skje dem på veien
kom smuglerne til å redde seg selv først
og bruke dem som skjold mot kulene til
grensepolitiet i Iran, Pakistan og Tyrkia. De
visste at de kanskje kunne bli utnyttet som
sexslaver av smuglerne. Likevel valgte de å
forsøke å flykte til et tryggere land i håp om
å få seg en utdanning og en lysere frem-
10
tid, ettersom utryggheten og problemene i
Afghanistan var mye større enn farene de
risikerte å møte på veien.
Det er vanskelig å kunne forstå andres
sorg og smerte uten selv å ha opplevd det
samme. Vi forstår ikke hvordan det er å ha
tannverk inntil vi opplever det selv. Det er
det samme med smerten av å leve i eksil,
i fortvilelse og omgitt av ødeleggelse. Når
innbyggere i rike land vil reise på ferie
utenlands trenger de kun å ta med seg passet sitt og kjøpe en billett. For mennesker
fra den tredje verden derimot, og spesielt
fra krigsherjede områder som Afghanistan,
starter nedverdigelsen allerede ved inngangen til utenlandske konsulater. Disse består
av alt fra å måtte avsløre meget private
opplysninger til lange intervjuer og timevis
med ventetid. Det er heller ingen garanti
for at en kan få visum selv etter å ha gjennomgått en slik prosess. Så starter ydmykelse på nytt i møtet med immigrasjonsmyndighetene, som betrakter de med mistanke
på flyplassen, bruker urimelig lang tid på
å sjekke pass fra enkelte land, og utsetter
dem for irrelevante spørsmål som kun er til
for å plage utvalgte passasjerer.
Immigrasjonsmyndighetene i rike
land har en liste med navn på 30-70 land
der innbyggerne skal behandles på en viss
måte ved grenseoverganger. Det er ikke på
grunn av alfabetet at Afghanistan topper
denne listen. Det er på grunn av frykten for
terrorismen, narkotikaproduksjonen og den
religiøse fundamentalismen. Ingen bryr
seg om at mennesker med slike hensikter
(sannsynligvis) har anledning til å anskaffe
seg falsk dokumentasjon. Resultatet er at
det er de normale innbyggerne som får lide,
og de som reiser illegalt og blir smuglet
risikerer livet.
Smerten av å leve i eksil og borte fra
miljøet vi vokste opp i, språket vi lærte fra
våre mødre, maten vi er vant med, venner
og ikke minst familie blir enda tøffere når
man må flykte i meget ung alder. Selv om
en av utseende ser halvvoksen ut, er man
som tenåring meget avhengig av støtte
fra lærere og foreldre. Tenåringer er også
sårbare for påvirkning fra miljøet rundt
dersom ikke foreldrene følger tilstrekkelig
opp. En stor andel av flyktningene er tenåringer, og de vanskelige rutene og volden fra
smuglerne og grensepolitiet kommer som
et stort sjokk for dem.
Volden og mishandlingen majoriteten
av disse unge menneskene blir utsatt for,
eller blir vitne til, er verre enn den volden
vanlige mennesker opplever i løpet av et
helt liv. Samtidig har kulturen de er oppvokst i ilagt dem store moralske restriksjoner. Dette gjør at majoriteten ofte ikke vil
forklare de ekte grunnene for deres flukt.
Den svake Afghanske regjeringen har
fritatt seg selv både fra ansvaret med utdanning og opplæring. De ikke klarer heller
ikke å stå for sikkerhet og andre grunnleggende behov for befolkningen; normale
ansvarsområder for en stat. De fleste av
utviklingsprosjektene som er implementert i Afghanistan er laget for å gi inntrykk
av, og mulighet for å rapportere endringer.
Ikke for faktisk å skape forbedringer i
samfunnet. Skolebøkene er fylt opp med temaer knyttet til spesielle etniske, religiøse
og språklige problematikker som påvirker
elevenes mentalitet. Samtidig promoterer
krigsherrene sin kultur med drap, gambling, narkotrafikk og pedofili (må ikke
forveksles med homofili). I løpet av de siste
to årene har 406 saker med æresdrap, seksuelle overgrep og drap blitt rapportert. Siden
mange familier ikke rapporterer slike saker
er det meget sannsynlig at det virkelige
tallet er 10 ganger høyere. Mennesker med
slike grufulle erfaringer kan derfor ikke
snakke om sine erfaringer til myndighetene. De foretrekker derfor å fortelle oppdiktete historier til immigrasjonsmyndighetene i landene de reiser til. Historier som ikke
nødvendigvis er særlig overbevisende.
Årsaken disse unge flyktningene oppgir
som grunn til å søke asyl virker ofte ikke
særlig overbevisende på mottagerlandet.
Ungdommene blir derfor etter noen år deportert tilbake til opprinnelseslandet. Det
finnes eksempler på flyktninger som har
kommet til Norge som 13-åringer, etter særdeles farefulle ferder, for så å vente i mer
enn 5 år i limbo før de blir fortalt at de må
reise hjem igjen. Siden de i denne perioden
ikke har vært anerkjent som flyktninger får
de ikke utdanning og bare 300 timer med
norskundervisning. Tiden de har til overs
bruker de til venting, usikkerhet og ensomhet. Hva kan de håpe på når de reiser tilbake? Å være i et ukjent miljø, skamfull over
måten man har blitt behandlet på tidligere,
gjør det vanskelig å være et positivt medlem av samfunnet. Landet deres har ikke
klart å beskytte dem ved å ivareta deres
behov da det trengtes, og håpet deres har
blitt knust i Norge eller i et annet europeisk
land. Nå er spørsmålet: Hvilke muligheter
finnes det for disse unge menneskene? Har
de noe annet valg enn å delta i kriminalitet,
narkotikatrafikk eller terrorisme?
Som medmennesker på den samme planeten bør vi føle oss ansvarlige. Disse unge
menneskene har lidd en bitter skjebne. Tar
vi ikke vare på dem i dag vil ikke planeten
være et bedre sted i morgen. Morgendagen
kan bli verre enn i går og i dag.
11
«By the end of
this tour you will
fall in love with
Beirut»
12
BÅTENE: Jeg tror lyktene på disse båtene i Tyr blir brukt for å varsle Israelske båter
som patruljerer en kilometer fra kyststripen.
r
.
Tekst/Foto: Marianne Aasen
[email protected]
Det finnes utvilsom tapre og velmenende forsøk på å lage en turistvennlig reisebok om Beirut, men forfatterne
av slike bøker må enten ha blitt gale eller dødd i forsøket. Slike bøker finnes nemlig ikke. Denne artikkelen er en
overlevelseshåndbok om byen som få forstår seg på.
Beirut helt uforberedt
Beirut, Beirut. Flyplassen gir allerede en
liten forutanelse om hva som venter meg.
Sommervarmen treffer meg i ansiktet idet
jeg går ut av flyet. Den er fuktig og klam,
akkurat som de svette kroppene i het kamp
foran bagasjebeltet. Koffertene ligger litt
hulter i bulter, en fra Sveits, en fra Russland, en fra Norge – den var visst min. Skal
man komme seg noen vei, må man brøyte.
Folk skuler, sukker, knurrer og stønner
oppgitt mens jeg stammer mine unnskyldninger. Idet de svette håndflatene mine får
fatt på kofferthåndtaket, kauker en stemme
like bak meg: «Yalla! Yalla!». Jeg snur meg
fort og får øye på en rasende type på vei rett
mot meg. «Khalas!» peser en gammel krok
like ved øret mitt. Han har en diger koffert
på slep. Paret som jeg trodde var ute etter
meg, braker sammen i en krangel så å si
over hodet mitt. Den unge mannen prøver å
rive kofferten ut av hendene til gamlingen,
mens gamlingen kniper fast og kjefter tilbake. Plutselig kaster også familiens kvinnelige skrikestemmer seg inn i handgemenget,
og det hele begynner å ligne et gateslagsmål. Så mye bråk om hvem som skal bære
en koffert. Jeg tar med meg min egen og
stikker min vei.
å glo. Idet jeg runder gatehjørnet passerer
«No pictures, please. No pictures»
en «fempassasjerer» fylt med flere en fem
Beirut kryr av interessante ting å ta bilde
passasjerer. Bilen senker farten og ruller i
av. Problemet er at du ikke kan ta bilde
sneglefart forbi fotgjengerfeltet. Jeg kjenner
av det. Beiruts enerådende spesialitet er å
denne velkjente prikkingen i kroppen som
verve arbeidsledige menn til et mylder av
aldri lurer deg når du blir betraktet. Jeg
religiøse sekter og politiske organisasjoner.
snur meg sakte og møter åtte til ti par blikk
Mennene blir satt til å henge opp «fotofelhengende ut av oppler» (eller turistfeller, kall
rullede vinduer. De
det hva du vil) i form av
glor på meg. Jeg ser
flagg, plakater og vimpler
Plutselig kaster også
tilbake. De stirrer
på hver vegg og gatehjørne.
like ufortrødent
Dermed gjemmer de seg,
familiens kvinnelige
på meg. Jeg prøver
gjerne fire-fem av ganskrikestemmer seg inn
meg på et forsikgen, bak vindu, smug og
i handgemenget, og det
tig smil. Plutselig
hushjørner klar til å leke
hele begynner å ligne et den tredje intifada med inbryter bilen ut i en
gateslagsmål.
kaskade av smil,
tetanende utlendinger. De
vink og jubel. Slik
mest fotoskye av alle libaer altså libaneserne.
nesere er likevel militæret.
Skumle, men samtidig Midtøstens vennligDet er et problem fordi det finnes enda flere
ste folkeslag. Et lite smil kan som regel løse
soldater enn det finnes halvfanatiske sektde fleste problemer i Libanon.
medlemmer. Militæret er for så vidt milde
mot turister, men mild på libanesisk betyr
ikke nødvendigvis grei på norsk. Obskøniteten i denne bakvendte fotomanien finner
sitt eksempel i et makabert militærmuseum litt utenfor Beirut. Den består av rasert
krigsruin fylt med gamle tankser, våpen og
kanoner. Og gjett tre ganger: man har selvfølgelig ikke lov til å ta bilder av den.
Stirringen
Det finnes angstkurs hvor mennesker med
araknofobi utsettes for edderkopper. Blyge
mennesker kan på lignende måte kurere seg
med Beirut. Jeg våkner første morgen opp
til en by full av stirrende mennesker. Den
første jeg treffer på er moralpolitiet til studentboligene (som viser seg å være mer av
en religiøs ortodoks misjonsskole). Denne
seige gamlingen har virkelig forstått hvordan man får nervene på høyspenn. Morsket
er hans leveregel, og han svarer verken
på smil eller nikk fra oss dødelige utlendinger.¬ Utenfor skoleporten er det rigget
opp en militærbrakke med soldater som
ikke har noe annet å gjøre om dagene enn
Militærlimet
MILITÆRSKULPTUREN som det er strengt
forbudt å ta bilde av. Guiden svettet nervøst
da vi likevel snikfotograferte denne makabre
ruinklossen fra motorveien.
Militæret er en av de få tingene dette
sektseparerte landet klarer å samles om.
Og kanskje er det derfor hele Beirut kryr
av militær. Den libanesiske hæren er, som
libanesere flest, ikke til å forstå seg på. De
elsker blant annet å bastonere seg i gamle
ruiner og nedslitte hus fra borgerkrigen.
Disse husene fyller de til randen med tankser, kanoner, bomber, pistoler og alskens
militærkjøretøy. Bevoktningen av disse
byggene overgår selv Den Amerikanske
Sikkerhetstjenestens hysteri under Obamas
Nobelbesøk i 2009. Disse militæroppsetningene kunne sikkert gitt mang en veteran fra
13
"DU ER GAL" sier en lokalperson når jeg
viser ham bildet og spør hvem flagget
representerer. «Du kan jo ikke bare spasere
rundt og ta bilder av alt mulig!» er svaret
jeg får. Mange turister spekulerer i hva
disse flaggene egentlig representerer. De
henger nemlig over alt og i forskjellige farger
og mønstre. Dette flagget tilhører Amalbevegelsen, en tidligere milits og nåværende
religionpolitisk sjiaorganisasjon.
talt). Etter litt typisk orientalsk knuffing
og munnhuggeri i ankomsthallen gir min
bror etter for den mest ivrige av taxihaiene
(jeg vet ikke hvor mye dette var av samtykke, som behov for å komme seg vekk fra
infernoet og hjem til hotellet). De spaserer
forbi den normale taxikøen til en bortgjemt
krok. Min bror begynte å protestere. Dessverre liker taxihaien dårlig at noen prøver
å lure seg unna lureriet hans. Min bror går
tilbake til taxikøen og prøver å snakke med
de andre taxisjåførene. Taxihaiene (det
kom flere til) følger etter ham og roper til
de andre taxisjåførene på arabisk. Plutselig stiger den «normale» taxiprisen med
titalls dollar. En av taxihaiene setter strek
over det hele. Han river (og dette er ingen
overdrivelse, min bror har en sterk neve)
til seg min brors koffert og småjogger mot
sin egen taxi. Min bror løper etter og roper:
«STOPP!» Han krangler tilbake kofferten
sin og søker dekning i ankomsthallens spiseavdeling. Dette hjelper lite. Libanesiske
taxihaier er nemlig tålmodige jegere. Han
venter i synsavstand til min bror hadde
spist seg ferdig. For å gjøre en lang historie
kort: Min bror gir seg til slutt i en av taxihaienes vold. Det fristet ham lite å spasere
til fots gjennom de Hizbollahkontollerte
områdene, forklarer han når han endelig
kommer frem. Jeg er bare glad han slapp fra
det hele med livet i behold. Dog med en litt
letter lommebok.
andre verdenskrigveteran post-traumatisk
trent samme katt og mus-jakt som Tom og
stress, om slike fortsatt er å oppdrive. I tilJerry. Taxiene tuter og jeg hopper i været.
legg finnes talløse brakker med vaktposter
Tut og hopp. Hopp og tut. I Beirut fungerer
som skuler olmt på de
taxiene også som busfotokåte turister som
service, og de tuter på
tilfeldigvis måtte snike
fotgjengere for å kapre
Tre timer etter at
seg forbi. Og turister
til seg kunder, men så
«endestasjonen»
finnes det naturligvis
snart de ser en vestlig
ikke mange av under
turist tar de helt av.
hadde passert, ble jeg
slike forhold.
Et godt eksempel
informert av noen
på dette er min brors
vennlige medpassasjerer besøk til Libanon. Da
Taxiplage
at jeg nå var i nærheten
En verre hverdagsplage
jeg fikk høre hvordan
enn taxisjåførene fintaxisjåførene hadde fart
ner man neppe noe sted i Beirut. De er mer
med ham på flyplassen kunne jeg knapt tro
innpåslitne enn tyrkiske tobakkselgere. De
mine egne ører. De kaster seg over ham som
første dagene har jeg og taxisjåførene omhaier over et ferskt måltid mat (bokstavelig
14
Haikebuss
Bussene går til både by, fjell og strand. Det
finnes to enkle bussregler. Regel nummer
en heter haikeregelen: Det finnes ingen
busstopp, bare busser. Passasjerene kan
hoppe av og på hvor de vil. Det kan nevnes
at dette systemet kan føre til særdeles halsbrekkende manøvrer fra bussjåførenes side.
Særlig når det finnes fire bilrekker mellom
bussen og haikeren, i en fart på hundre og
førti kilometer i timen. Når du har haiket
en buss er regel nummer to: Spør deg frem.
Det finnes ingen kart eller rutetider. Det
kan nevnes at undertegnede selv lærte reglene gjennom smertelig erfaring. Tre timer
etter at «endestasjonen» hadde passert, ble
"DETTE ER MILITÆRET VÅRT". Denne plakaten var det nærmeste jeg kom et bilde av Beiruts
omfattende militære nærvær. Når jeg tar bildet kommer en gammel man løpende mot meg og
hakker meg advarende på skulderen med en finger. Jeg snur meg og ser et par soldater fikler
med geværene sine og myser nølende i min retning.
jeg informert av noen vennlige medpassasjerer at jeg nå var i nærheten av den syriske grensen.
for glatt retrett. Ingenting vondt ment om
de religiøse.
Mariastatuer
Libanesiske suvenirer
Hvor selger libaneserne suvenirene sine?
Hvorfor kan de ikke rigge opp normale
turistsjappe som alle andre fornuftige storbyer på denne jord? Det viser seg at suvenirhandelen er like bakvendt som alt annet i
byen. Bakvendt skriver jeg. Libaneserne har
ikke orden i noe som helst system. Libaneserne har som vane å gjemme suvenirene
sine helt bakerst i butikker med mye annet
skrot. Jeg har heldigvis et par greie libanesiske venner som jeg kan spørre til råds. De
viser meg en koselig sjappe på et gatehjørne
jeg har passert hver bidige dag i over tre
uker. Eierne er hyggelig nok, men interesserer for mange andre ting som ikke lar seg
forene med suvenirsalg. Butikken viser seg
å være et religiøst senter for armensk katolske (en sekt «made in Libanon»). Jeg har en
lang samtale med de salige. Faktisk har jeg
det riktig hyggelig, helt til de forteller om
ganske intime samtaler med Jesus Kristus.
Jeg har for så vidt ingenting imot Frelseren,
hadde det ikke vært for at han døde for over
totusen år siden. De påstår til og med at de
kan helbrede folk, og spør meg om jeg ikke
har noen helseplager... Etter mange uker
har jeg allerede innarbeidet en god rutine
De fleste kristne i Libanon viser oppviser
mer begeistring for sin religion en den
generelle statskirkeregistrert her til lands.
Det er ikke uvanlig å finne et par, i noen
områder et par hundre, små templer med
Maria-statuer langs veiene. Dersom en
bønn til alteret i bakgården er for hverdagslig, kan man enkelt ta en søndagstur til en
av landes mange gigantiske mariatårn som
er plassert på fjelltopper rundt om kring i
landet. «Libanon er et hellig land» forklarer
en guide til en samling tause turister. Deler
av landet tilhører egentlig det gammeltestamentlige Hellige Land. Selv om Libanon
er et moderne land merker jeg tydelig nærværet av religionene. «Libanon, mer enn ett
land, er det et budskap» står det skrevet på
et hellig monument. Det finnes et mylder
av ulike sekter og trosretninger i Libanon.
Landet er kanskje et eksempel fordi de lever
i fred, men det er en skjør fred.
Hizbollah
Libanon er selvsagt kjent for å huse terroristorganisasjonen Hizbollah. Hizbollah er en
bitter fiende av Israel og sverger på å ikke
hvile før det nevnte landet er hvisket ut av
kartet. Sagt på en annen måte: Hizbollah
AL-AMINE MOSKEEN. Mens noen er fordypet
i bønn og lesing av hellige skrifter, ligger
andre og snorker på teppet, eller tukler
med sin splitter nye iPhone. Vil du ha noe
å drikke? Spør guiden min. Det er midt i
Ramazan (muslimenes fastemåned).
Dessuten er ikke alle
hizbollahmedlemmer
så skumle som man
skal ha de til. De
morer seg blant annet
over å stikke ulike
hizbollahsuvenirer i
ansiktet på vettskremte
turister i Bekaadalen.av
den syriske grensen.
er kommet for å bli en ganske god stund.
Organisasjonens lokale legitimitet hviler på
to hovedpunkter: De hevder at de forsvarer
Libanon mot fienden i sør. I tillegg driver
de et omfattende veiledighetsprogrammer,
blant dem sykehus, utdanningsinstitusjoner og nyhetskanaler. Det har vært snakk
om å avvæpne Hizbollah til fordel for den
libanesiske hæren, men etter det siste israelske bombetoktet tviler jeg på at det finnes
jordsmonn igjen til slike ideer.
Til tross. De færreste libanesere jeg har
snakket med liker Hizbollah, hvis de da
ikke er hizbollahmedlemmer selv. Dessuten er ikke alle tilhengerne (da mener jeg
de ubevæpnede) så skumle som man skal
15
EN GAMMEL STATUE er, med sine kulehull
og avbrukne arm, det eneste som
står igjen av det gamle sentrum før
borgerkrigen. Libaneserne ser ingen
grunn til å mimre med en smertefull
fortid – kranene i bakgrunnen er en god
illustrasjon på dette. Det bygges over alt
i byen.
henne kapser, flagg og en T-skjorte, som
de mener vil se bra ut på sønnen hennes.
Jeg tror turistenes og selgernes uenighet
kan oppsummeres med et nøkternt
sitat av en israelsk sikkerhetsagent: «En
manns terrorist er en annen manns
frihetsforkjemper».
ha de til. De morer seg blant annet over å
Skikkelige piker drar ikke på
stikke ulike hizbollahsuvenirer i ansiktet
sand
på vettskremte turister i Bekaadalen. Det
I varme og kjedsommelige dager ønsker
skjer i samme intifada-ånd jeg har opplevd
jeg meg en sandstrand med sjøluft og
tidligere i oppholdet. Lokalbefolkningen
mild bris. Jeg spør hotellverten om
har kanskje ikke fått med seg at
veibeskrivelse til en strand like i nærheten.
Han blir både rød, gul og blek
Hizbollah ble erklært en
i ansiktet. Med lav stemme
terroristorganisasjon av
EU den samme dag som
og gravalvorlig ansikt sier
Personlig gaper
han til meg: «Vær så snill.
vi er der. Eller kanskje de
Ikke gå dit alene». Når jeg et
bare liker å se reaksjonen
jeg målløs når
par uker senere går dit med
vår, merkelige turister.
jeg finner ut at
en venninne skjønner jeg
De sniker seg blant annet
den smekre og
bak en australsk turist
fort hva hotellverten mente.
bikinikledde
For å si det slik: for meg
og plasserer en kaps
kvinnen på en
med Hizbollah-logo på
gikk dråpen da en tannløs
gamling foreslo at jeg skulle
hodet hans. Australieren
felles guidet tur
hopper bakover og koster
egentlig er en turist holde fast i en slimete line
seg febrilsk på hodet
mens han leide meg ut i
fra Saudi Arabia.
vannets dyp (svake jenter
mens araberne skrattler
og elskverdig insisterer
kan jo ikke svømme da gitt).
Libanesiske ungdommer er
på at han vil trenge den
ikke så konservative som man kanskje
mot solen. «Five dollar, only for you my
dear!» ler de, og: «It looks nice on you».
skulle tro. De tar seg gjerne en liten fest nå
og da, noen hver kveld. Men til stranden
Australieren virker ikke særlig enig. «Nei,
jeg vil ikke kjøpe de greiene. Nei jeg vil
går de ikke, i hvert fall ikke de jeg snakket
med. For mye sladder, svarer de når vi
ikke kjøpe» piper stemmen til en annen
spør. Dessuten bader skikkelige piker kun i
turist nesten panisk mens selgerne tilbyr
IKON
Aslak Rismyhr Bakkeland
16
lukkede og kjønnsseparerte bassenganlegg.
Gode badestrender finner man imidlertid
i de konservative hizbollahkontrollerte
områder mellom Sidon og Tyr (kanskje
andre steder også, men etter en måneds
opphold har jeg til gode å finne dem). Her
er både bikini og badedrakt ikke bare lov,
DET LOKALE DRIKKEVANNET.
men vanlig. Menn og kvinner. Enslige og
familier. Alle koser seg på en langstrakt
sandstrand uten at noen parter forstyrres.
Rene paradiset spør du meg. Særlig i
Midtøsten. Personlig gaper jeg målløs når
jeg finner ut at den smekre og bikinikledde
kvinnen på en felles guidet tur egentlig er
en turist fra Saudi Arabia. Libanon slutter
aldri å overraske.
Old rent. New rent.
Et raskt overblikk over Libanons
infrastruktur gjør en smertelig klar over
store kontraster. Et nedfallent hus med
kulehull fra borgerkrigen står ofte side
om side med et funklende nytt Gulf-
arabisk milliardhotell. Mange libanesere
skammer seg over de gamle ruinene, som
er en smertefull påminnelse om en krig de
helst vil glemme. Det størst og grimmeste
symbolet av dem alle er det en gang så
stolte Holyday Inn. Det ble sagt under
borgerkrigen at den som kontrollerte
Holyday Inn også kontrollerte Beirut.
Hotellet er formelt eid av en nåværende
og litt halsarrig Saudi Arabisk prins som
nekter både å rive, selge eller bygge nytt.
Det er dermed et av mange ruiner som
står som fanget i tid (og som militæret
har inntatt med sin tidligere påpekte
stil). Kilden til problemet er hovedsakelig
å finne Libanons lite gjennomtenkte
OLD RENT. De færreste
huseiere tar seg råd til å vedlikeholde hus de bare får 50 cent (2 norske kroner) i leie for.
eiendomslover. Eier man noe i Libanon
så er det et eierskap til evig tid. Dør man,
så er ikke det noe problem. Man har jo
et drøss med barn, barnebarn, oldebarn,
søstre og onkler av oldebarn og søskenbarn
som kan dele på arven. Problemet er at
de bor i utlandet. Noen vet de ikke en
gang om sin svært så luksuriøse arv:
Mangfoldige ruinhauger som ingen
kan gjøre noe med. Andre er som den
nevnte Saudi Arabiske prinsen: De vil
ikke eller gidder ikke å gjøre noe med
eiendommen. Ofte er slike eiendommer
kilde til mange familiekonflikter, hvor
partene ikke enes om hva som skal gjøre
med den oppstykkede arven. Det finnes
eiendomsfirma som har spesialisert
seg på disse tilfellene. En fullt sponset
tur med cruiseskip, spahotell og en
sjekk på millioner av dollar hjelper
ofte på slike krangler. For mange
familier er disse turene som den reneste
familiegjenforeningen.
En annen fasett av Libanons
eiendomsproblemer ligger i en gammel
lov som på folkemunne kalles: Old rent.
New rent. Old rent er husleiekontrakter
som ble signert før borgerkrigen og den
medfølgende inflasjonen. New rent er
leiekontrakter signert etter borgerkrigen.
Old rent-kontraktene går, i likhet med
eiendomsretten, uten tidsbegrensning i
arv. Resultatet er at en betydelig andel av
Libanons befolkning betaler en husleie på
noe som tilsvarer en tjuekroning i norsk
utleiekontekst. Resten av leietakerne,
som har New rent-kontrakter, sitter
naturlig nok igjen med skyhøye leiepriser.
Huseierne er selvfølgelig ivrige på å jage
ulønnsomme leieboere ut av boligblokkene
sine. De fleste lar husene stå og forfalle,
og håper leietakerne til slutt flytter ut
av ruinene. Andre huseiere tyr rett og
slett til vandalisme. Her skjuler det
seg mange historier, og jeg snakker om
historier som selv får gamle Al Capone
skrøner til å blekne. Døde rotter og
søppeldumping på dørstokken tilhører de
mer hyggelige, men når vi nevner hærverk,
trusselbrev og ildspåsettelse er vi snart
inne i mørkere korridorer den libanesiske
utleievirksomheten.
17
Mitt beste råd er: Bare reis!
Beirut er ikke en by man planlegger å
reise til. Det er en by man bare reiser til.
Beirut er virkelig en by av kontraster. Den
merkeligste by blant byer. Beirut har byrom
og hjerterom til alt og alle. Og libaneserne
er med sitt gode humør og vennlige lynne
de vennligste verter for sitt land. Vakre
Beirut. Midtøstens Paris, men det var før
borgerkrigen. Overskriften jeg har valgt er
et sitat fra en av de få dugelige turistguider
i Beirut. Turguiden fra Walk Beirut leder
oss glatt gjennom alle kontrastene som
får oss turister til å klø oss i hodet. Han
forklarer, og gjør og gjør oss klar over enda
mer. «By the end of this tour you will fall in
love with Beirut» påstår han. Kanskje hadde
han rett, men mitt opphold føltes mer som
et gammelt ekteskap: Litt elsk og hat om
hverandre. Beirut kan ikke forklares. Det
må bare oppleves.
KORSFARERNE var en tur innom Libanon en gang i forrige årtusen. De fikk det plutselig travelt med å bygge borger, sårbare som de var, blant
lokalbefolkningen som naturligvis ble litt arge over nykommerne som raserte, voldtok og drepte i manntall. De hadde ikke tid til å hogge ut og
transportere stein fra et steinbrudd lengre inn i landet. Derfor brukte de porøse sandstein fra kyststripen, og forsterket veggen med å kutte og
stappe inn noen gamle romerske og greske steinkolonner som de fant like i nærheten.
18
Araberverdens
glemte arvesølv
Hva er vår europeiske kulturarv? Og hva består den av? Verdens kulturer, språk og kulturelle
fenomener kjenner ikke til Copyrightloven. De stjeler hvor de kan stjele og løper over
landegrenser og kontinenter. Ofte er den kulturen vi tror er vår egentlig lånt av andre. Denne
serien i fire deler vil belyse den glemte arabiske kulturarven som gjemmer seg i europeisk kultur.
Tekst: Marianne Aasen
[email protected]
Razzia kommer fra det arabiske ordet
«ghazw», «ghazi» og «ghazwah», og
betyr noe lignende raid, invasjon
og militærekspedisjon. Ordet
stammer opprinnelig fra de arabiske
nomadestammene som hadde sitt liv og
virke lenge før Muhammads tid. Beduinene
brukte ordet om en spesiell militærstrategi
hvor fastboende og fiendestammer ble
utsatt for et mangtallig stormangrep.
Ofrene ville vel heller kalle det den rene
røvervirksomheten. Målet var ikke mer
komplisert enn å rane så mange hester,
kvinner, geiter og andre verdigjenstander
en kunne få med seg. «Ghazi» var en
betegnelse brukt om et medlem som
hadde spesielt lang fartstid - i det som
historikeren W. M Watt kaller «nomadenes
nasjonalsport». Flatterende nok.
Hvordan kom ordet inn i
Europeisk språk?
Ordet razzia kom som en blindpassasjer
gjennom europeernes koloniseringsgalskap
og snek seg senere inn i språket. En
gang på begynnelsen av 1800 - tallet satt
en europeisk general i Algerie og rev
seg i håret. Den arabiske fienden var,
slik en annen general beskrev det: «..en
fiende uten «fiendtlige stillinger.. ingen
festningsverk.. ingen hær, ingen avgjørende
slag.. en soldat kan ikke en gang holde
på en kvadratmeter som han har betalt
med sitt eget blod». Sagt med andre ord:
Europeernes krigsmagi fungerte ikke under
slike forhold. Arabernes «razzia»-strategi
overgikk europeisk krigsmaskineri med
noe så simpelt som sin simpelhet: Angrip
og stikk! Franskmennene ble så frustrerte
at de til slutt bestemte seg for å svare med
samme mynt, og som kolonister flest tok de
gjerne strategien et skritt videre, men det
er en helt annen historie. Ordet reiste så
videre fra franskmennenes militærspråk, til
europeernes hverdagsspråk.
Razzia nå til dags
Enkelte politikorps har forelsket seg i
såkalte stormangrep som de kaller «razzia».
Dagbladet skrev for et par år siden om
gjentatte «narkotikarazzia» på osloskolene.
Det var neppe nomaderaid og militære
angrep elevene tenkte på da de klaget til
avisen. Likevel ligger noen av elementene
innbakt i uttrykket. Man vil anta at politiet
kom tallsterke og overrumplende under
slike «razziaangrep». Det er heller ikke
til å stikke under en stol og at enkelte av
elevene følte politiets gjennomsøkning var
den reneste rasering av private eiendeler.
Tyver har også lært et og annet av de
arabiske nomadekrigerne. Man sier gjerne
at «tyven raserte leiligheten før han dro
sin vei med tyvegodset» eller «leiligheten
var fullstendig rasert etter at tyven hadde
stukket av med det han ville». Det er
kanskje tyven som i størst grad har forstått
den opprinnelige betydningen av «ghazi»
(les: den som gjør razzia).
19
Alle som er glade er like, alle
andre er ulykkelige på sin
måte.
Tekst/Foto: Keren Rebecca Marthinsen
[email protected]
20
Det er slutten av september, det er fortsatt
varmt, det er sommer i Paris. Jeg går rundt
som en tilskuer. Så mange timer jeg har
brukt på å sitte å se på serier, nå går jeg
rundt i en virkelighet som ikke føles
virkelig. Det er lørdag. For meg føles det
ikke som om det er lørdag. Alle dager er
lørdag, eller mandag. Det er det samme hva
dagene heter, de kommer og går slik som
menneskene rundt meg. Jeg er kledd i sort
og glemmer at jeg lever. Jeg bare ser, ser
rundt meg, på menneskene som går rundt.
Jeg tror ikke de ser meg. Ingen kommer bort
i meg, ingen snakker til meg, ingen ser på
meg. Jeg er kledd i sort og jeg observerer.
Jeg stopper utenfor et stort bygg som
har alle rørene på utsiden. Foran bygget er
det en åpen plass, som er fylt av mennesker.
I mengden ligger et par. De ligger og ser
på hverandre. De er kanskje 16-17 år. De
er helt oppslukt i hverandre. De ligger
der, som om de er de eneste i hele verden.
Det er vindstille, og «Redemption Song»,
som spilles av en musikant bærer godt i
gjennom luften.
Den rolige atmosfæren blir brått brutt
av et skrik fra en dame med koffert. Ordene
hennes er ment til en mann, mannen hun
sloss med. Hun tar hånden sin ned i en
søppelkasse og kaster det hun finner på
mannen. Jeg står inntil en trestamme og
ser på. Mange rundt meg har også stoppet
for å se på. Vi ser henne skrike. Mannen
blir sint, slipper taket i henne og gripper
søppelposen fra spannet. Han tømmer alt
i posen ut over henne. Hun hyler. Mannen
som hun krangler med jobber på butikken
rett ovenfor søppelkassen. En butikk som
selger kort, suvenirer og slike ting som
turister tror de trenger når de er på besøk
i slike byer. Jeg retter blikket tilbake mot
dama. Kanskje kofferten hennes inneholder
alt hun eier. Hun ser sliten ut, og det er
åpenlyst at hun ikke har skiftet klær på
mange dager. Hun skriker: «Pourquoi
tu m’a dit bonjour? Pourquoi?» Mannen
flyr på henne igjen. Det kommer noen i
mellom dem, river dem fra hverandre og
holder den sinte mannen. Øynene hans
lyser, han skriker og veiver med armene for
å komme seg løs. Jeg kjenner den ampre
atmosfæren. Alle står passive rundt, som
meg. Det er som om alt har stoppet opp og
at det kun er mannen og dama som beveger
seg. De blir dratt fra hverandre men sinnet
lyner mellom dem. Jeg ser sinnet, men jeg
kjenner ingenting.
Paret ligger fortsatt oppslukt av
hverandre, akkurat som om de ikke kan
høre. Han holder hånden sin på magen
hennes og smiler til henne. Hun smiler.
Jeg kan bare se munnene deres, men ikke
øynene. Hun har på seg en rød genser. Han
har på seg gul t-skjorte. De ligger på et grønt
teppe.
Jeg er kledd i sort, jeg snur ryggen til.
Jeg går.
Jeg går forbi mennesker jeg ikke vet
hvem er. Jeg er alene i Paris. Alene blant
tusenvis av mennesker. Jeg ser på dem, men
de ser ikke på meg. De fleste går sammen
med noen. Noen går og triller på en vogn,
med en liten gutt i som gnager på en kjeks.
Tenk å være et barn i en vogn, bli trillet
rundt fredfull og uvitende. Han har et
hodeplagg som skjermer for solen.
Solen svir i øynene mine. Jeg tenker at
jeg ikke har vasket håret på flere dager, eller
rettere sagt flere uker. Jeg vet at jeg bor et
eller annet sted, i sjette etasje, hvor jeg har
god utsikt. Dersom det begynner å brenne
der jeg bor, så har jeg ingen rømningsvei.
Ingen brannalarm eller røykvarsler og
jeg varmer maten på gass, men jeg føler
meg trygg likevel for jeg har balkong. Jeg
bor like ved en brannstasjon. Så dersom
det begynner å brenne kan jeg bare gå ut
på balkongen og vente helt til redningen
kommer. Håper de har lang nok stige. En
tjuefem meter lang stige. Jeg har aldri vært
noe spesielt god i matte, beregne avstand
og slik, men jeg vet at dersom jeg hopper,
så går det ikke så bra. Selv om jeg kjører
fortere når jeg kjører bil og ikke vet om jeg
har god nok klaring på begge sider. Da føler
jeg at det er tryggere å trykke på gassen enn
å bremse, så det kan hende at jeg i brannens
hete føler det er bedre å hoppe enn å vente.
Jeg står og venter på at det skal
bli grønn mann. På andre siden av
sebrastripene står det et ufattelig vakkert
menneske. I det det blir grønt går vi over,
og jeg ser på dette flotte mennesket og det
ser på meg, i det vi krysser hverandre. Når
jeg har kommet over ser jeg at jeg har gått
i feil retning, så jeg blir stående igjen for å
vente på grønt. Det vakre mennesket har
gjort det samme og står igjen foran meg
akkurat som i stad. Vi krysser hverandre
igjen og blikkene våre møtes. Jeg må smile.
Det er den første personen som hadde sett
meg i hele dag. Jeg var kledd i sort, men jeg
smilte.
Et menneske som ser ut av et lukket
vindu ser aldri så mye som en som ser i
igjennom et som er åpent, men dersom
vinduet ikke var der, ville vi ikke kunne
sett forskjell på om glasset var foran oss
eller ikke. Det er akkurat som luft. Det
samme som med lyset, lyset gjør at vi
ser, mens mørket gjør oss usynlige. I det
øyeblikket disse tankene farer igjennom
hodet mitt kommer en bil i full fart. Den
ser meg ikke. Naiv nordmann som jeg er
tror jeg at bilen skal stoppe, men heldigvis
har jeg en refleks som får meg til å kaste
meg fremover. Bilen bråstopper. Det
kommer sure toner ut av bilvinduet: jeg
svarer tonene med å forklare at det var
grønt lys. Jeg går videre og føler at jeg lever.
Jeg ser for meg en blodig person kledd i
svart. Lurer på hvor lang tid det hadde tatt
før noen ville gått bort til meg. Jeg lurer på
hva som ville skjedd med de der hjemme,
kroppen min og bilen som var skyldig. I
denne byen er jeg som sand i et timeglass,
ingen betydning bare en del av mangfoldet.
Jeg kunne blitt påkjørt på en helt vanlig
mandag, eller helt uvanlig. Jeg ser på
klokken, følger sekundviseren som tikker
og kjenner at hjertet slår.
Jeg puser inn og ut, jeg er kledd i sort.
21
IKON
Mari Mulelid
IKON
Taija Korhonen
23
f
IKON
Linn Hellebust Kristiansen
IKON
JEG ER EN POTET,
OG SOM POTETER FLEST,
KAN JEG BRUKES TIL ALT.
Det er ingen hemmelighet at det er vanskelig å finne sin profesjonelle «greie» i dag der mulighetene
er uendelige. Er du det som på akademisk folkemunne omtales som «potet» så kan du glede deg til det
kleine spørsmålet ved det fremtidige jobb-intervjuet. «Jasså, så du er poteten blant søkerne. Hva kan du
da?»
Tekst: Taija Korhonen
[email protected]
Foto: Tilla Tine Bårdsdatter Bønes
[email protected]
26
Humanistene biter negler og tenker
Mange års utdanning og verdifull
litt «grøss og gru» når spørsmålet om jobb
og fremtid skal besvares. Noen vet ikke
helt hvor de ønsker å jobbe, mens andre
har en klar ide om det ene eller det andre.
Vet man i hvilken kasserolle en ønsker
å ende opp så er en i det minste et skritt
nærmere drømmen om å få seg jobb etter
endt utdanning. Fordelen med å vite hva
man vil er at klørene kvesses ekstra godt
før jobb-jakten starter slik at en er beredt
til kamp. Drømmen om å ende opp i
forlagsbransjen er kanskje gjennomførbar
dersom man er forberedt på realiteten
som venter. Den lure studenten påtar seg
kanskje et verv eller to i studentavisen som
bokanmelder for å bedre sine odds, så kan
en skryte til sin fremtidige arbeidsgiver om
de kunnskaper man har tilegnet seg under
studietiden. Sannheten er at konkurransen
om å ende opp i den utvalgte
kvalitetssuppen er blodig og tøff. Her er
det Darwins prinsipp om «den sterkestes
rett» som gjelder. Men det trenger likevel
ikke å være umulig.
kunnskap skal lønne seg og dette burde
egentlig være en klar selvfølge. Slik er
det dessverre ikke. En av grunnene er
at utdanning er et allment gode og ikke
lenger noe som er forebeholdt «eliten». En
konkurrer med den pretensiøse gjengen
på private og offentlige elite-skoler som er
studenter med en ting til felles: Drømmen
om en feit lommebok og bil som er bedre
enn naboens. Dette er gjengen hvor svært
mange egentlig bare studerer med den
fremtidige inntekten i mente, og som
legger engasjement på en laber andre eller
tredjeplass.
Dessverre er kunnskapen deres
nevenyttig og ettertraktet hos de fleste
bedrifter som ser med et kritisk blikk på
den cv som ikke har et klart og definert
studiemål. Det er lettere å se verdien i
økonomen fremfor historikeren, nettopp
fordi det ikke er vanskelig å skjønne
hva økonomen kan. Litt verre er den
med historikeren som kanskje også skal
forklare hva han/hun har tilegnet seg av
ferdigheter.
Her er det vår jobb å utdype hva vi er
flinke på og hva vi ikke er så flinke på, og
kanskje legge til at «Dette er jeg villig til
å lære», med et stort selvsikkert smil om
munnen.
For her gjelder det virkelig å utdype
hvorfor man er en mye bedre kanditat
enn økonomen, it-ingeniøren og juristen.
En kan f.eks skryte av gode analytiske
ferdigheter, et reflektert tankesett,
engasjement innen det magiske feltet
og evner til å jobbe strukturert med
arbeidsoppgaver selv når ikke «lærer»
maser på en. For det er vel kanskje
en av de største forskjellene på en
universitetsstudent og en høyskolestudent? At universitetsstudenten er
selvstendig, engasjert, studerer av genuin
interesse og derfor kjenner sitt felt godt.
Dette burde vel være alle arbeidsgiveres
drøm fremfor en som bare er interessert
i å «gjøre en jobb», nettopp fordi at det
å bare gjøre en jobb ikke nødvendigvis
gjør vedkommende til en unik og sjelden
arbeidstaker.
«Heldigvis» er det ikke bare
humanisten som sliter med å få seg
jobb etter endt utdanning. Når både
sivilkøkonomen og juristen ikke lenger
har en sikker fremtid i vente sier det
seg kanskje selv at vi går et beinhardt
jobbmarked i møte. For bare ti år siden
var en tilfeldig akademisk master mer enn
nok, nettopp fordi en master var sjelden
vare.
I dag spiser den allminnelige studenten
akademiske tekster til middag, studerer til
han eller hun blir grå i håret, og balanserer
mellom tusen ulike verv på fritiden. Da
sier det seg kanskje selv at veien ut til
arbeidsmarkedet blir smal og trang?
Men tilbake til det store
spørsmålet; Hva kan egentlig poteten
brukes til, og kan den brukes til «alt»? Det
kan virke som om det er svært fordelaktig
å vite hva en ønsker å jobbe med, men
samtidig skal en heller ikke være skuffet
dersom man ikke får det som en vil.
Ryktet sier at en humanistisk master ikke
nødvendivis gir relevant jobb, men sjansen
for å bli skuffet er tross alt mindre dersom
en setter opp et alternativ «en, to, tre og
fire». Å sysle med noe i studietiden er visst
nok gull verdt, og gir cven kjøtt på beina.
Da kan en skryte av å ha gjort noe «annet»
enn å bare ha sittet med nesen i boken
og legge til; «Dette har jeg lært på min
akademiske reise». Deltidsjobb er alltids
gunstig å ha for arbeidserfaringen sin del,
uavhengig om det er en deltidsjobb på
Rimi eller som forskerassistent. Da kan en
i allefall jobbe, kanskje tilegnet seg en «stå
på vilje», lært hvordan en skal håndtere
stress og ikke minst hvordan en skal
forholde seg til faste arbeidstider. For når
alt kommer til alt så er vel all erfaring god
erfaring?
slutt, og det gjør man.
Det kan se ut til at den velkjente
retorikken om at poteten kan brukes til alt
delvis stemmer og at definisjonsmakten
ligger i studentenes hender.
En må selv finne ut
hvilken kasserolle en har som mål å ende
opp i og heller ikke da vil en være sikret.
Alt håp er på ingen måte ute, men mye
handler om hvilke valg en tar som student
og hvilke intensjoner en selv har angående
sin fremtidige karriere. Dersom en tenker
«smart» og tar de rette valgene underveis,
ender en kanskje opp med drømmejobben
og havner omsider i sin velfortjente
kvalitetssuppe?
Et viktig og kanskje avgjørende
moment er at en bør være en mobil,
tilpasningsdyktig potet og helst villig til
å flytte til Nordkapp dersom mulighetene
skulle ligge til rette for det. Det er ingen
hemmelighet at byene er ettertraktet og
først og fremst tildeles studentene som er
«rik på erfaring», har en ettertraktet faglig
bakgrunn, og muligens begge deler. Men
det viktigste er tross alt at en finner seg en
interessant, kanskje også relevant jobb til
27
Livet etter HF
- er det noe?
Min opplevelse av studenttilværelsens ende.
Tekst: Karoline Skuldal Christiansen
[email protected]
Illustrasjon: Vetle Nes O'Shaughnessy
[email protected]
Da jeg gikk på 100-nivå i engelsk husker
jeg godt at jeg gikk på et møte på
Sydneshaugen skole, som hadde tittelen
«Livet etter HF». Møtet ble holdt av
optimistiske mennesker som fortalte
om stressende måneder uten penger fra
Lånekassen og uten noe jobb etter endt
grad på HF. De holdt på å miste håpet,
fortalte de, men så ordnet det seg til slutt.
Etter en stund der de utforsket alle
tenkelige kanaler, så fikk de gode jobber
som de trivdes med. Solskinnshistorier,
alle. Møtet var ment som en forsikring
til studentene om at det slett ikke var så
dystert å gå ut fra HF og inn i arbeidslivet
som en kanskje skulle tro.
Vel, enhver historie må nødvendigvis
være unik, og mitt møte med livet som
arbeidssøker etter å ha fullført min
mastergrad er slett ingen walk in the park.
Nå er høstmørket på vei inn for full guffe,
både innvendig og utvendig. Alt; planter
og insekter og alle bladene på trærne, dør
sakte.
Det samme gjør den kreative og
kritiske tenkningen som gjorde studietiden
så utrolig givende. Dagene fylles av å søke
jobb, kveldene av å stirre ut i mørket som
senker seg stadig tidligere. Ut av mitt
vindu på Kronstad ser jeg kulde og regn,
tåkekledde fjell og dryppende trær. Dette
28
er livet etter HF. Kaldt, ubarmhjertig og
mye alle utfordringene og oppgavene, som
stadig mørknende.
jeg på det tidspunktet bare ville bli ferdig
Kanskje oppleves det slik fordi slutten på
med, har preget hele meg og min måte å
studietiden er slutten på så mye av det jeg
tenke på.
har vært vant til, og har elsket. Plutselig
får årstidene en annen betydning, våren
Det å være ferdig føles som å miste litt av
er ikke lik eksamensstress fulgt av frihet,
ungdommen sin. Når man er ferdig med
høsten er ikke lik den avslappede starten
en grad er
det på tide å begynne
på et nytt semester etter
å bidra til samfunnet.
en ferie tilbragt i en
Være voksen.
helt annen verden. Hele
Uansvarlige dager der
Dette er livet etter HF.
livssyklusen er endret.
det faglige og sosiale
Kaldt, ubarmhjertig og
Året er ikke fordelt som
blandes med en god
stadig mørknende.
intervaller gjennom
dose øl, mye latter og
årstidene, med fri, arbeid,
seine kvelder, det er
oppgaver, pugging og den
en saga blott. HF var
egne, litt kvalme, følelsen før eksamen.
mer enn noe følelsen av felleskap.
Året blir monotont, og årstider glir i
Å få omgi seg med mennesker som
hverandre.
studerer språk, religion, litteratur, kultur,
historie og filosofi, å få fordype seg i disse
En kan være så lei mens en holder på! Jeg
fagene, har vært givende både menneskelig
husker mitt stadige behov for å skynde
og faglig sett. Disse fagene gir deg kanskje
meg, bli ferdig. Jeg skyndet meg så
ikke de største konkurransefortrinnene på
voldsomt med å bli ferdig med oppgaver,
arbeidsmarkedet, men de gir andre fordeler
med eksamener, med semestre og med år.
som egentlig ikke kan måles.
Det var så deilig å bli ferdig, deilig å kunne
En av disse fordelene er hvordan jeg,
slappe av.
som en tidligere HF-er, nå forholder meg
Jeg løp stadig mot en målstrek som
til følelsen av ensomhet. Det er ikke noe
nærmet seg, men først nå, når løpet er kjørt
å frykte, å skamme seg over eller å prøve
(so to speak), innser jeg hvor mye HF har
å unnslippe. Ensomheten som omfatter
gitt meg, som jeg overhodet ikke klarte
hele meg etter en fullført mastergrad blir
å ta innover meg mens det pågikk. Hvor
en naturlig del av en ny og forbausende
innholdsløs hverdag. Den følelsen av å
være alene på lesesalen med sin egen
oppgave, ikke få det til, og å slite med sin
egen tekst, blekner fort.
Nostalgien fremhever hvordan selv i
de tøffeste tider i innspurten, så hadde alt
jeg kjempet med et mål som ga tiden og
frustrasjonen min mening. Tiden har blitt
tommere, og kanskje er meningsløshet en
HF-er sin verste fiende. Enda godt at mine
mange år på HF har utstyrt meg med flere
forståelsesfulle vennskap og flere andre
verdener, som jeg kan ta med meg inn på
rommet mitt, enn jeg har tall på.
Litterære figurer har alltid vært mine
venner, det var en av hovedgrunnene til at
jeg så gjerne ville studere litteratur.
Så lenge jeg kan lese er jeg aldri helt
alene, aldri helt fanget i min egen håpløse
situasjon. Det å stirre ut i høstmørket og
tenke på et høstdikt av John Keats mens
jeg reflekterer over ensomhetens natur og
mine egne følelser, det er en HF-gave jeg
setter umåtelig stor pris på.
Where are the songs of Spring?
Ay, where are they?
Think not of them, thou hast thy
music too,—
While barred clouds bloom
the soft-dying day,
And touch the stubble-plains
with rosy hue;
Then in a wailful choir
the small gnats mourn
Among the river sallows, borne aloft
Or sinking as the light wind
lives or dies;
Grip tiden som student, den er flyktig,
herlig og over så altfor fort. Sjansen til å
fylle tiden din med det du syns er viktig,
mulighetene til å engasjere deg. Utvikle
deg som person, bli dannet. Her får for
eksempel jeg sitte og fylle sidevis med
mine egne tanker og følelser, egoistisk
velte meg rundt i min egen opplevelse
av virkeligheten som jeg kan vinkle og
formulere som jeg vil.
Ordfattig har jeg aldri vært, og nå får
jeg altså det privilegiet å gjøre noe som
jeg elsker, å skrive, og skrive om noe jeg
tør påstå jeg har ekspertkunnskap om;
min egen erfaring. Og spør du meg er det
jommen en fin gave fra HF, det også.
Livet etter HF er ensomt. Det er
inntektsløst og det er fullt av bekymringer
og våkenetter. Enkelte ganger virker det
HF var mer enn noe
følelsen av felleskap.
som om morgenen aldri skal komme. Ingen
dag, ingen blek sol. Det blir tidvis helt
forferdelig trist å føle seg så ubetydelig og
nytteløs. Men litteraturen forsikrer meg og
gir meg håp om at det alltid vil komme en
ny dag. Det gjør det. Og nå, etter HF, venter
jeg i spenning. Klar.
29
enden på Hollywoods kvinneforlis. Med
fare for å høres ut som en harnisk feminist:
Det ligger dessverre mye mer gugge å hente
opp fra Hollywoods filmlokaler.
Anita Sarkeesian, en gressrotfeminist fra
Youtube, bestemte seg for å sette krav
til at filmene måtte vise to kvinnelige
karakterer, som snakket om noe annet enn
menn, i minst seksti sekunder. Det er ikke
så mye å be om, når men tenker på filmer
som er en halvannen time lange og som
stort sett består av dialoger. De aller fleste
av de mest sette, berømte og premierte
filmene fra Hollywood klarer ikke å passere
sekstisekunderregelen. De fleste viser klarer
ikke å vise til noen sekunder i det hele tatt.
En av grunnene til Machowood er så
mannesentrert er kanskje at det ikke består
av stort annet enn mannlige filmregissører.
Bare 3 prosent av filmene fra topp-100 listen
fra 2007 hadde kvinnelige regissører. Da
er det ikke mange kvinner å velge mellom
dersom Oscar komiteen ønsker å gjøre et
uvanlig valg i det årlige «osceradeballet».
For å øve Hollywood rettferdighet: Kathryn
Bigelow er den eneste kvinnelige regissøren
som har vunnet prisen for beste regissør
i oscarprisens åttitre år lange historie.
Jeg ligner kanskje en bitter feminist når
jeg skriver dette: Filmet hennes The Hurt
Locker handlet hovedsakelig om, ikke
overaskende, menn.
Mer en seksti sekunder
Stereotyper
Machowood
Ingress: Hollywoodfilmer har ikke vært det samme etter at jeg
ble klar over hva de egentlig inneholder. Ikke det at filmene er
dårlig eller kjedelig. Effektene er underholdende nok, men rent
intellektuelt irriterer jeg meg. For hvorfor stikker mennene bestandig
av med helterollene?
Tekst: Marianne Aasen
[email protected]
Hollywood burde bli omdøpt til
Machowood. Har du noen gang tenkt på
hvor mange filmer som fremmer menn som
helter og hovedpersoner? Og i motsatt fall,
hvor få filmer som viser en historie fra et
kvinnelig perspektiv? I 1985 ble bechdeltesten oppfunnet av Alison Bechdel, en
kvinnelig tegneserieskaper, for å måle
kvinnelig nærvær i spillefilmer. Hun
promoterte testen gjennom tegneserien
Dykes to Watch Out For. Testen ble ganske
populær, og har til dags dato sin egen
nettside, hvor nye filmer evalueres og
lagres på den svært så lange svartelisten.
Opplegget er enkelt, for å bestå testen må
filmene oppfylle fire enkle kriterier:
1. Har filmer mer enn to kvinnelige
karakterer?
2. Har de navn?
3. Snakker de med hverandre?
4. Snakker de om noe annet enn menn?
Dette burde jo på et vis være en nedre
grense for å måle kvinnelige nærvær.
Enklere kan det ikke bli. Likevel blingser
omtrent 90% av dagens hollywoodfilmer
på en, eller flere av testens fire punkter.
Blant noen eksempler er: The Dark Knight,
Slumdog Millionare, Shrek, Wall-E, Pirates
of Caraibbean, The Wedding Singer, X-Men,
Lord of the Rings, Tom Raider, med flere.
Listen er lang og stadig voksende, og
skulle jeg bare fått med de viktigste ville
ikke denne teksten bestått av stort annet.
Allerede i 2013 har den fått et tilskudd på
hele 130 filmer. Dessverre er ikke dette
30
Enkelte akademikere klør seg i hodet
En trofe i litteratursjangeren betyr
over Hollywoods manglende vilje (eller
et mønster av en karakter eller
evne) til å føye seg etter århundrets
hendelsesforløp. Bruker man en trofe
likestillingstrend. Professoren Stancy L.
for ofte, blir det fort en klisje. Den
Smiths forskningsrapport fra 2007 viser til
hjelpeløse(og gjerne vakre) prinsessen, den
en del interessante
onde(og gjerne stygge)
tall angående dette.
skurken og den tapre (og
For å øve Hollywood
Kvinner utgjør 51
gjerne kjekke) helten er
rettferdighet: Kathryn
prosent av verdens
alle velkjente klisjeer fra
befolkning, men
både litteratur og film.
Bigelow er den eneste
får 29,9% av de
I Machowood elsker
kvinnelige regissøren som
snakkende rollene
man klisjeer, særlig
har vunnet prisen for beste
i spillefilmer. Det
når de kan brukes på
regissør i oscarprisens åttitre kvinnelige karakterer.
finnes kanskje en
mangel på interesse år lange historie.
Her følger en liste over
om dette temaet
kvinnelige trofeklisjeer
(muligens fordi
i Hollywood. De er så
også et flertall av forskere er menn, men
velbrukte at vi knapt kjenner dem igjen
dette blir ren spekulasjon) for det har i
eller reagerer på dem når vi ser dem:
senere tid ikke blitt gjennomført lignende
Demonkvinnen: Det kryr av dem
kjente forskningsprosjekter.
i hollywoodfilmer. Onde kvinner.
Den årlige oscarutdelingen er et
Hekselignende kvinner. Onde kvinner som
kroneksempel på kvinners manglende
ofte forfører menn med sin sensualitet.
tilstedeværelse i Hollywood. Bare to av
De har alle en ting til felles: De har et
oscarvinnerne fra 2009 kan sies å passere
vulgært seksuell ytre og stort sett ingen
bechdeltesten. Seks filmer passerte i
personlighet. «Kvinner kan ikke styre
2012. Tre av dem gjorde det med så korte
sine seksuelle lyster og bruker dem for
scener at man lett kan gå glipp av dem
å forføre menn,» sa man om kvinner i
ved et øyeblikks glipp med øynene. Bare
middelalderen. Vi får håpe Hollywood en
fire av de femti siste oscarvinnerne viste
eller annen gang også vil vokse ifra dette
en historie fra et kvinnelig perspektiv.
stadiet.
Den mannevonde: Hun er en sterk
symptomene. I så fall har jeg et godt råd å
og stigmatiserende stereotyper som burde
og selvstendig kvinne. I Hollywood er en
komme med: I stedet for å plage publikum
få ethvert feministisk nakkehår til reise
selvstendig kvinne ofte det samme som
med groteske og helt sikkert dyre effekter,
seg. Jeg har ingenting imot at Hollywood
en ensom kvinne (der vil si, hun lengter
kan de spare pengene og bruke dem på
bruker stereo-typer. Lignende klisjeer
innerst inne etter drømmeprinsen),
psykolog!
brukes også på mannlige roller. Hollywood
barnslig eller aggressiv. I romantiske
Jernkvinnen: Kvinner tar seg ofte dårlig
har likevel et problem fordi de langt oftere
komedier så vel som actionfilmer viser hun
ut som ledere, skal man tro Hollywood.
gir de gjennomtenkte rollene til menn.
ofte sin selvstendighet ved å grunnløst
De få gangene en kvinnelig rolle spiller
Kvinner er som regel dekorative statister
angripe tilfeldige menn på gaten.
en lederperson
som skal gi handlingen
Hollywoodregissørene fniser kanskje
er hun som regel
litt mer gli.
og syns dette er både morsomt og søtt.
ond, følelseskald,
Publikum lurer derimot i det stille på hva
samvittighetsløs
Når døden
det er som feiler disse kvinnemenneskene.
eller ulykkelig.
inntreffer
Engelen: Hun dukker som regel opp i
Og jeg syns denne
Døden er lik for
filmer om deprimerte menn, mistilpassede
kontrasten er ganske
alle. Både kvinner
menn, menn med en mørk fortid. De er
slående i forhold
og menn dør i
gjerne enfoldige, klengende, overdrevent
til de mannlige
hollywoodfilmer, men
positive og det virker ikke som om de har
lederkarakterene.
de dør på forskjellige
noe liv for seg selv. De lever kun for å hjelpe
måter. Ofte brukes
menn med sine demoner eller for å lykkes
Filmer for
en kvinnes død for å
her i livet og har ikke mye annet å bedrive
jenter
fremme historien til en
tiden med, skal man tro hollywoodfilmene.
Hollywood lager
mannlig hovedkarakter.
Det er ikke uvanlig at historiske kunstnere,
riktig nok filmer og
Mens kvinnene tenderer
forfattere og andre kjente personligheter
serier som retter seg
til å dø som overfalte,
har utpekt en kvinneperson som sin
mot et kvinnelig
misbrukte eller voldtatte
skytsengel og inspirasjonskilde (og det
publikum. Dette er
ofre - har gjerne
er jo for all del vennlig gjort). Vi lever
vel og bra, tenker
mennene privilegiet
likevel i et nytt århundre hvor kvinner like
en kanskje? Men
av å dø som helter,
gjerne kan ha sine egne talent, karrierer og
hvordan fremstiller
hevnere, supermenn
hverdagsproblemer.
disse filmene
og martyrer. Kvinnens
Guttejenten: Noen har også kalt
kvinner og deres
(gjerne groteske) død er
Foto: TM & © DC Comics.
henne «smurfejenten», etter historien om
hverdag? Hva bryr
ofte et springbrett for en
smurfene: Et samfunn av smurfemenn lever
hovedkarakterene seg om? Hva snakker de
mannlig heltekarriere. Batman, Spider-Man,
lykkelig for seg selv og uten de plagsomme
om? Og til hvem? Jeg vil analysere en kjent
Gladiatoren, Braveheart er eksempler fra
kvinnemenneskene kan gjøre det de vil.
film som et eksempel: Hvem husker vel
en lang liste hovedkarakterer som kommer
En vakker dag kommer en smurfejente
ikke filmen Bridget Jones Dagbok, med den
sterkere og modigere fra tapet av en kvinne.
og forstyrrer freden.
søte og litt tomsete
Fenomenet går igjen i
hovedrollen spilt av
Likestilling
mange filmer. En kvinne
Renèe Zelleweger.
Likestillingen har kommet langt i våre
blant mange menn. Hun
Er ikke en Bridget
dager. Dessverre henger Machowood litt
Kvinner er ofte dekorative
er gjerne en guttejente.
Jones
en
koselig
etter. Det er synd fordi unge mennesker
statister som skal gi
Ofte i et guttesamfunn.
film for oss jenter?
bruker mye tid på filmer og serier,
handlingen litt mer gli.
Eller hun kan være
Her får vi jo servert
og flesteparten av dem kommer fra
en hverdagsplage
alt i pose og sekk:
Hollywood. Filmbransjen har blitt en del
som forstyrrer den
et kvinnelig
av vår kulturarv, sammen med tegneserier,
søte ungkarstiden. Jeg mistenker at
perspektiv, flere kvinnelige
bøker og annen litteratur – men hvilken
Hollywood putter inn denne kvinnerollen
hovedkarakterer og litt latter med på
kultur fremmer de? Hva vil våre fjerne og
som ren dekorasjon, men dette blir rene
kjøpet. Likevel kan vi ikke overse et faktum
forhåpentligvis mer moderne oldebarn
spekulasjoner fra min side.
like latterlig som filmens hovedkarakter:
tenke om disse filmene? Jeg mener ikke
Den manngale: Forekommer ofte i
Bridget Jones klarer ikke en gang å kravle
at menns historier ikke er verdt å lytte til.
«jentefilmer». Hun tenker bare på en ting: å
seg over den simple bechedeltesten. Fra
Eller at kvinner ikke bør stereotypes. Eller
finne drømmeprinsen.
«Miss. Jones» til den grinete moren hennes.
at menn aldri stereotypes. Selv om mange
Graviditetsmonsteret: Graviditeten
De snakker bare om en ting gjennom hele
klisjeer ofte også brukes om menn, brukes
vises ofte som grotesk befruktning av en
filmen: Menn og atter menn. Filmen får
de oftere og mer negativt om kvinner. Her
overmenneskelig eller overjordisk makt,
rett og slett ikke en lykkelig slutt før Jones
ligger problemet. Mennenes stemmer er
som gir fødsler til demoner, bastarder,
finner sin drømmeprins, Mark Darcy,
viktige, interessante og verdt å lytte til.
smådjevler og hva det måtte være. Det
som kanskje er filmens egentlige helt.
Men det er også kvinnenes.
er ikke ukjent fenomen at menn kan få
Et skrekkelig faktum er at de færreste av
KILDER
traumer når koner og kjærester presser dem
Hollywoods feminine «gavepakker» takler
med på fødsler. Det kan jo hende at noen av
bechedeltesten. I tillegg er disse filmene og
–– http://www.flickr.com/photos/14721802@
N06/7566474842/sizes/h/in/photostream/
hollywoodregissørene lider av de samme
seriene fullpakket med enfoldige karakterer
IKON
Francesca Alviani
31
Tekst: Mari Mulelid
[email protected]
Foto: Den Nationale Scene
Ung kvinne med stor stemme
Anne Franks Dagbok hadde premiere 14. september. Atrium var tilstede for å oppleve og melde stykket.
Eg sit meg ned på ein plass i Teaterkjelleren.
Eg veit kva for ei historie som ventar på å
bli framsynt for publikum. Eg gruar meg
allereie til slutten. Eg blir møtt av musikk
når vi kjem inn i lokale – gamaldags
musikk, truleg frå tretti- eller førtitalet.
Det skapar med ein gong ei bestemt
tidsstemning. Det står ei svart scene midt
framfor for oss. På kvar side av scena
sit skodespelarane, delt opp i menn på
eine sida og kvinner på den andre. Dette
sender meg med ein gong bilete i hovudet
av scener eg har sett frå framkomsten til
konsentrasjonsleirane der menneskjene
blei delt opp etter kjønn. Tankane mine er
ikkje blant dei lysaste. Som ein kontrast til
dette sit skodespelarane og smiler og syng
med på songane som verte spelt. Dei verkar
glade. På scena er det ein sirkel av ulike par
med sko, både for herrar og damer. I midten
av denne sirkelen ligg ei bok, ei med eit
rutete karakteristisk mønster – liknande
dei bileta eg har sett av Anne Frank si
32
dagbok. Tankane om kva eg kjem til å sjå
raser gjennom tankane mine.
Stemma til Anne Frank er av dei
sterkare kaliber. Ei unik jente som allereie
i sin unge alder av tretten år kunne
formulere seg på ein slik måte i skrift
at det seinare kunne bli publisert. Ikkje
berre kjende ho på dei erfaringane ho
gjekk gjennom, men klarte å sette ord
på kjenslene. I det vesle annekset der dei
budde trengte ho eit utlaup for alle dei
tankane og kjenslene ho hadde. Anne Frank
sa i løpet av stykket: «Eg føler eg aldri har
hatt ein ven som eg kan tru meg til» – det
var nettopp denne funksjonen dagboka
«Kitty», dagboka hennar, fekk. Ho blei den
venen ho kunne tru seg til med alt.
Stykket tek plass på ei lita scene.
Skodespelarane må knuffe i kvarandre
til tider for å kome frem, på same måte
familien Frank og sine medbuarar måtte
på det vesle annekset dei budde på.
Denne kjensla med at scena er overfylt
representerer på ei god måte korleis det
måtte ha vore å ikkje ha eit privatliv når
ein bur så tett på andre. Ikkje berre er det
to jødiske familiar som bur der, men etter
kvart kjem også tannlegen Dussel. Ikkje
fordi dei hadde nok plass eller trengte ein
til å dele liva deira med, men fordi hadde
dei ikkje sagt ja til at Dussel kunne ha
kome, hadde dei nekta ein person ei sjanse
til å kome ut på andre sida av krigen.
Skodespelarane gjorde ein formidabel
jobb med å få frem dei personane som vart
skildra i frå Anne Frank sitt subjektive
perspektiv. Den pinlige Peter, prektige
Margot, hennar problematiske forhold
til mora, og hennar beundring av faren.
Det kranglande og ufine ekteparet Van
Damm, og seinkomaren Dussel. I dagboka
ser vi berre menneskjene gjennom
auga og oppfatninga til Anne, medan i
stykket prøvar dei å fortelje historia til
menneskjene med eit meir objektivt syn.
Eit døme er då herr van Damm har blitt tatt
i å stele mat. I staden for å berre avskrive
han som tjuv, kjem desperasjonen og
frustrasjonen som fekk han til å handle slik
frem var korleis Anne ikkje klarte å kome
han gjorde frem i ei samtale mellom herr og
overeins med mora hennar, men ho som
fru van Damm.
vanlegvis er så flink med ord klarer ikkje
Mellom dei ulike scenene kjem Anne
heilt å setje fingeren på kva det er som
frem på spissen av scena og framsyner ulike
har skjedd. Frustrasjonen, gleda, angsten,
monologar, alle siteringar frå dagboka.
kjærleiken og entusiasmen som Anne til
Desse gjev publikum på en elegant måte eit
ulike tider ytrar kjem utruleg godt frem
innblikk i dagboka og ikkje minst i Anne
gjennom Wilmann si tolking. Eg sit tilbake
Frank sitt hovud. Monologane er nydeleg
med aningar av dei kjenslene som Anne
framsynt av Ine Marie Wilmann, og blir
og hennar medmenneskjer må ha gått
til tider så personlege
gjennom. Spesielt kvar
og ladd av kjensler
gong Miep kom med
Ine Mari Wilmann har at eg høyrte fleire i
forsyningar for å lukte
gjort ein formidabel debut ”frisk luft som vinden”
publikum som sleit
med å holde på sine
viste tydeleg at saknet
på Den Nationale Scene.
eigne kjensler.
som Anne hadde til
Ine Mari Wilmann
verda utanfor som ho
har gjort ein formidabel debut på Den
var så glad i.
Nationale Scene. I rolla som Anne Frank
På slutten av stykket står Otto Frank
er ho utruleg autentisk og så inderleg
åleine. Dei andre skodespelarane har delt
entusiastisk. Spesielt gjennom Anne sitt
seg igjen etter kjønn slik dei sat i byrjinga.
forhold til Peter, som byrjar meir som
Otto fortel i ein monolog kva som skjedde
to fiendar som irriterer kvarandre med
etter dei vart teken. Etter kvart som han
både vilje og uvilje, men seinare utviklar
fortel om dei ulike forferdelege skjebnane
seg til ein uskyldig og unik forelsking.
til familien sin og sine medmenneskjer –
Eit anna forhold eg meinte kom godt
kjem dei ein etter ein og legg sitt par med
sko på scena. Der står sju tomme par sko
på scena, og ein mann som held ei dagbok.
Stykket er no kome rundt til byrjinga. No
er det berre tomme sko på scena. Tomme
sko, som ein gong hadde ein eigar. Der ligg
også dagboka som fortel historia til desse
menneskjene som ikkje lenger treng sko.
Det minner meg om dei bileta eg har i
hovudet med haugar med tomme sko som
ligg igjen saman med tomme koffertar,
familiebilete og minner. Det som vart
liggande igjen etter menneskjene blei ført
vekk med toga.
Det var ei fantastisk framsyning.
Historia til Anne Frank og hennar familie
vart fortalt med den respekt og verdigheit
som den krev. Eg vil absolutt anbefale
denne framsyninga til alle eg kjenner og
ikkje kjenner. Eg sit igjen med ein umåteleg
kjensle av urettferd. Eg skulle så inderleg
ønskje at Anne Frank veks opp. Som
stykket understrekar meir enn ein gong,
og som dagboka hennar er eit eksisterande
godt bevis på, så ønskja ho å bli ein kjend
forfattar. Heldigvis blei ho det, synd at det
ikkje blei eit anna tilhøve.
Foto: Den Nationale Scene
33
Kjærleik til
forfattaren
han jobba med Frode Øverli (Pondus).
Kreative geni er absolutt ettertrakta, må eg
seie.
Are Kalvø byrja å skrive bøker i ein
ganske ung alder. Hans fyrste bok, Absolutt
Oslo, kom ut i 1994 då han var 25 år
gammal. Den var truleg ein reaksjon på
korleis det var å vere ein nordmann frå
distriktet og frå Noregs vakre kyst, som
flytta til den særeigne hovudstaden. Kalvø
seier at boka har blitt ei kult-bok, og at det
betyr at svært få har kjøpt den. Eg kan ikkje
fortsette å ramse opp alle detaljane av Are
Kalvøs rike og allsidige karriere. Radio,
bøker, aviser, fjernsyn og scene er i grove
trekk kva Kalvø har gjort dei siste par tiåra.
Framtidsutsikta
Eg har ein kjærleik til ein forfattar, ein kjærleik eg må fortelje
gjennom forfattaren sitt liv, arbeid og spådd framtid.
Tekst: Mari Mulelid
[email protected]
Hallo, og hjarteleg velkomen til fyrste
sending i semesteret, neste innslag på
programmet er "Ei utsegn om kjærleik til
forfattaren" skrive av Mari Mulelid. Det er
kanskje ikkje så normalt å starte ein tekst
i eit magasin lik ei hallodame i NRK1, men
det er heller ikkje så normalt å starte ei bok
på den måten heller. Det var nemleg slik
Are Kalvø starta boka Men Fjernkontrollen
min får du aldri. I denne boka skriv han
om media, ergo må han sjølvsagt inkludere
faktiske innslag av media langs heile
"programmet" i boka. Å skrive innanfor
konvensjonar er kanskje ikkje akkurat i
gata til Kalvø, noko eg trur var blant dei
fyrste trekka med forfattarskapet
Forfattaren sjølv
Are Kalvø blei født i 1969 og vaks opp på
Stranda i Møre og Romsdal. Han skriv om
sin eigen oppvekst: ”Dei vanlige greiene:
Lærer å snakke, gå, lese, skrive...” Han
skriv vidare at nokon fotballproff ble han
heldigvis ikkje. Han valte heller å følgje
sine aspirasjonar for satire, sin fantastiske
humor og sine evner for å sette saman ord
til å bli underholdning i både et skriftleg
og munnleg format. I 1988 gjorde Kalvø
revydebut i Stranda si fyrste russerevy:
”Syd o’ skam”. Ein noko yngre mann var
på dette tidspunktet merkeleg nok russ og
var nesten ferdig med sin tid ved Stranda
Vidaregåande Skule. Allereie seinare på det
34
året blei Kalvø med i sin andre revy saman
med gode vener frå heimbygda: ”Barn inga
hindring”.
Etter tida som elev ved den
vidaregåande skulen ble vår kjære Kalvø
ein skribent som jobba frilans. Der han
blant anna saman med ein kompis gav ut
eit hefte, eller ifølge Kalvø sjølv var det ei
bok som berre var litt tynnare, som tok
for seg lokalhistorier og dialektuttrykk
(typisk av menn i frå Sunnmøre). Dette
heftet kom da ut i eit audmjukt opplag i
følje forfattaren sjølv. Etter ein braksuksess
med den ”tynnare” boka, gave Kalvø seg
ut på den første turneen sin, der han viste
fram teaterstykket ”Idyll! Idyll?” som
er inspirert av Monty Python og Hotel i
Særklasse (merkeleg nok blant mine eigne
personlege favorittar). Før Kalvø tok til å
ble ein såkalla skikkeleg student skreiv han
ein del for lokalavisa Sunnmøringen på
Stranda. Studenttida blei tilbrakt i Norges
hovudstad, Oslo. Der tar han mellom anna
sosiologi, statsvitskap og kunsthistorie,
og sitter igjen med ”ein av nittitalets
pussigaste utdanning”. Medan og etter
studietida si, byrja Kalvø verkeleg å slå på
den kreative stortromma. Han har vore
spaltist i både aviser og blader, radiokåsør
i NRK, programleiar i NRK nattradioen
og i Hallo i Uken, både skriv og syne frem
scenehumor. Han har også assistert andre
kunstnarar med sine verk. Til dømes har
På heimesida si har Are Kalvø allereie
skreve ut korleis framtida kjem til å sjå
ut. Bør kanskje understreke at det blei
skreve ein del tid før året 2009. Det er
nemleg slik at han skulle i det året bli
arrestert for planlegging av eit attentat
mot kongefamilien, og blir kasta i fengsel.
Sjølv om det var meininga å bomme på
dei, og det heile var eigentleg kritikk
mot media sitt umodne forhold til
kongefamilien sine privatliv. I fengselet
skriv han sjølvbiografien På sporet av den
tunge timen, som han ikkje gjer ut endå.
Han slepp ut av fengsel etter elleve år. På
dette tidspunktet føler han seg einsam og
utstøytt i Noreg og drar til Frankrike. Han
føler seg endå meir einsam og meir utstøytt
i Frankrike, sidan dei ikkje snakkar engelsk,
eller han ikkje snakkar fransk. Han drar
derfor til England. Etter fleire år i England,
får han seg jobb ved en radiostasjon. På
dagen til den fyrste sendinga dør Kalvø
einsam og åleine på rommet sitt i England.
Ein skurk som heiter Frank Forrester stal
manuset til Kalvø sin sjølvbiografi og i 2041
får han Nobelprisen i litteratur. Om dette er
så sannsynlig tviler jeg på, spesielt sidan vi
allereie har passert året 2009.
Skriftleg og munnleg humor
Min kjærleik til Kalvø byrja med at eg såg
han på TV, mest truleg på NRK. Eg kan ikkje
ha vore så gamal, for eg hugsa det nesten
ikkje, i tillegg til at han ikkje hadde noko
grått hår endå. Kjærleiken fortsette å vekse
gjennom dei mindre tekstane eg las av han.
Slike tekster av Kalvø finn ein over heile
Noreg. I aviser, magasin, mindre aviser,
og ikkje minn på Verdsveven. Spesielt på
heimesida til Kalvø (som han tidlegare
kalla ”den nynorsk-kalvønistiske ordbok”)
finn ivrige lesarar ein konsentrasjon av
kortare tekster. Kalvø er stort sett ein kåsør,
både i skrift og på radio. Han har smoge
seg inn på den skjønnlitterære arenaen
med sin fyrste roman Nød (2004). Utan tvil
ei utruleg morosam og høgst usannsynleg
bok. Men samlinga av dei kortare tekstane
er utradisjonelle kåseri både i form og
innhald. Mine favorittar frå heimsida
arekalvo.no er mellom andre ”Korleis kan
vi bli kvitt bokmålet?”, ”Kunsten å vere
homo” og ”Ananas-festivalen”. Eg kan òg
anbefale ”Kåseri om nynorsk” som ligg ute
på YouTube.com, som er ein innføring i kva
det vil seie å vere ein nynorskbrukar. No er
det kanskje ikkje rart at eg kan i ti lange og
sju breie
Eit snitt av eit underhaldande
forfattarskap
Den fyrste boka eg las av min kjære helt,
Kalvø, var boka Men fjernkontrollen min
får du aldri (1997). Ei bok eg likte spesielt
godt, kanskje ein av grunnane til dette var
at det eg elskar å prate drit om tabloidaviser
og nyhende på fjernsynet. Kven elskar
ikkje å slenge drit om VG eller Dagbladet
ein gong i blant? Boka er konstruert på
utruleg finurleg måte – den tek lesaren
gjennom ”ein dag” i media, som inkluderer
både elektroniske og papirmedium.
Boka startar med ei hallodame, vakkert
teikna av ein anna helt, nemleg Knut
Nærum. Kalvø har skrive at boka måtte
eigentleg ha illustrasjonar og innslag av
teikneseriestripar for at boka skulle vere
«eit fullverdig alternativ til TV». Eit verdig
alternativ er det absolutt, sidan boka
inkluderer hallodame, reklamepausar
mellom kapitla slik at lesaren (eller sjåaren)
kan hente seg ein Cola eller springe på do.
Mellom fjernsynsteateret og Pacific Beach
som det blir kalla i boka kjem også ein del
avisartiklar fram.
Medan Kalvø tek opp avismediet
påpeiker han kor absurde overskrifter som
kjem fram for å gjere sakene enkle, men
også interessante for dei fleste lesarane, til
dømes «Hasjmann Sex-drept». Eg ana ikkje
ein gong kva ei sånn overskrift eigentleg
prøvar å fortelje, men sidan det handlar
om dop og sex, må det jo få mange lesarar
verkar det som om journalistane tenkjer.
Ein anna ting han nemner med tanke
på avisar er uansett kva sak avisa skal
skrive om, om det i det heile teke handlar
om kroppen, meir spesifikt bryst set ein
sjølvsagt inn eit eller fleire bilete av bryst,
slik at lesarane ikkje skal gløyme kva
bryster er for noko.
Det viktigaste poenget med denne
boka er ikkje naudsynt kva som er feil
med media osb, men at media eksisterer
faktisk som ein form for ein spegel av
samfunnet. Det er dette lesarar flest blir
dradd mot. Til sjuande og sist blir dette
ein kritikk mot det kjendis- og sexfikserte
samfunnet vi lev i, og kva folk flest vil ha.
Korleis kan ein kritisere overskrifter som
«Hasjmann Sex-drept», når ein godt veit
at ein aldri hadde lest ein artikkel med
overskrifta «narkotikarelatert drap under
eksponerande omstende».
Foto: Eirik Newth
Andre bøker eg må nemne er Kalvø sin
fyrste skjønnlitterære roman, Nød (2004).
Ein utruleg usannsynleg, men morosam
roman som byrjar med at protagonisten
vinn i lotto og reiser difor til Addis Abeba
i Etiopia grunna den dårlege samvita han
hadde fått «Då eg var femten, stal eg pengar
frå svoltne ungar i Etiopia». Noko han no
som nybaka lottomillionær vel å gjere noko
med. Ein skjønnlitterær reise til Etiopia,
som vis frem urettferd, svolt og lottomillionærar frå eit perspektiv du truleg ikkje har
sett dei før.
Neste bok eg skal nemne er ein uoffisiell oppfølgjer til ein litt meir kjend bok, Bibelen 2 (2002). Den er veldig lik sin forgjengar, den er svart med gullskrift på tittelen
på omslaget. Sjølv om boka er litt tynnare
enn den føre boka, er den framleis delt opp
i mindre bøker med evangelistar og det
heile. Ein veldig positiv skilnad mellom
disse er at det er med illustrasjonar, til mi
store glede. Ikkje minst en svært realistisk
(karikatur) av korleis Jesus ville ha sett ut.
Historia byrjar med at Jesus kjem tilbake til
verda i Lørenskog på starten av 2000-talet.
Jesus fortsett der han slapp (då han døydde
på korset), i same sjargong og kledning. Han
merkar at dette fort ikkje held mål i moderne Noreg, og må difor modernisere seg. Han
blir konktakta av eit kommunikasjonskonsern som kan hjelpe han å kommunisere
med folket på ein bra måte. Det ender opp
med at ingen forstår nokon ting som helst,
sidan desse kommunikasjonsrådgjevarane
ikkje kan skrive noko tekst på ein enkel
måte. Jesus blir misforstått og klarer ikkje
å modernisere seg. Han går gjennom ein
typisk kjendistilvære, der han til etter kvart
blir med i eit tvilsamt rockeband. Men som
fleire kjendishistoria kjem han seg på beina
til slutt. Bibelen 2 handlar i stor grad om
Jesu tilbakekomst, fall, og oppstode.
Slik eg les boka vil eigentleg Kalvø illustrere ved å bruke skinnheilage Jesus kva
rampeljoset eller kjendistilvære gjer med
menneskjer. Den kan også bli lese som ein
kommentar på kommunikasjon i samfunnet. Desse kommunikasjonsrådgjevarane
gjorde eigentleg bodskapane vanskelegare å
forstå. Med andre ord kommunikasjonen i
det informasjonssamfunnet vi lev i, er ikkje
blant den enklaste å forstå. Gjerne skulle vi
ha følgt etter mottoet til Rema 1000: «det
36
enkle er ofte det beste», noko som er ganske
sant.
Når ein snakkar om å vere politisk korrekt, eller politisk ukorrekt når det kjem til
innvandrarar kan ein gjerne dra opp boka
Kunsten å vere Neger som Kalvø gav ut i
1996. Boka er konstruert som ei slags innføringsbok for korleis lesaren, som då er ein
innvandrar, skal vere om han vil bli integrert og akseptert av det norske samfunnet.
Den fortel korleis ein skal oppføre seg i dei
ulike delane av landet, basert på dei ulike
norske stereotypane. Boka instruerer også
korleis timeplanen til ein ideell innvandrarar bør sjå ut. Noko som er heilt urealistisk,
sidan det berre etterlet berre ein time til
søvn. Den kritiserer til sjuande og sist dei
urealistiske krava som blir satt av haldningar frå nokre nordmenn som ytrar litt meir
enn kva dei har vett til. Til og med ikkje
ideelle nordmenn kan fylle slike krav.
Siste boka eg vil nemne er Absolutt Oslo
(1994), det er neste boka av Kalvø eg skal
lese. Som nordvestlending har eg kanskje
ein smule tankar om korleis Oslo og menneskjer frå Oslo er, og kjem sikkert til å like
denne boka som tek opp ulike stereotypar
og fenomen knytt til Oslo. Denne boka er
òg ein leik med stereotypiar og fordommar,
lik anna verk av Kalvø. Den boka blir som å
sjå hovudstaden gjennom auga til ein nordvestlending som har emigrert til Oslo.
Ein seriøse tanke bak humoren?
Slik eg ser det prøver Kalvø å skjerpe lesaren.. Ein kan seie at Kalvø i nokre av verka
sine set søkelyset på ulike negative aspekt
ved samfunnet som ikkje er så bra, og gjerne kan betrast. Kanskje vil Kalvø at lesarane sine skal bli betre menneskjer. Kanskje
Kalvø er en moderne, lettare og morsommare versjon av Charles Dickens?
Are Kalvø er en veldig morosam forfattar, standupkomikar, programleiar osb.
Kalvø stoppar aldri å underhalde meg. Det
er kanskje denne evna å alltid få meg til å le
og på same tid få meg til å tenkje kritisk på
et eller anna aspekt ved det moderne samfunnet som har spirt denne ovundringa og
kjærleiken eg har til forfattarskapet til denne sunnmøringen som truleg er «prega av
eit liv mellom fjord og fjell» som han skriv i
Kunsten å Vere Neger. Med dette vil eg takke dykk for at de har følgt med på dagens
innslag, og ønskje dykk ein fin kveld.
Foto: Eirik Newth
37
IKON
Vibeke Pedersen
38
IKON
Linn Hellebust Kristiansen
39
IKON
Isabelle Sarah Borchsenius
40
IKON
Isabelle Sarah Bochsenlus
41
Ansvar og
ansvarsløshet
Knut Hamsun viser seg virkelig som en tidløs forfatter. Hans siste bok, skrevet og utgitt etter at han ble
diagnostisert med varig svekkede sjelsevner, har denne særegne evnen til å være spesifikk for sin tid
men samtidig kommunisere med lesere på et nivå helt uavhengig av tid og sted, som er det som gjør
litterære verk og forfattere til klassikere.
Tekst: Karoline Skudal Christiansen
[email protected]
Knut Hamsun er en av våre største forfattenoterer han, det er jeg, men ikke noe verre
re. Han sympatiserte også med Nazi-Tyskenn det. Han skriver om hvordan det å
land. Disse to delene av Hamsun var for
frata ham ansvaret for sine handlinger
mange vanskelig å forene, så i årene etter
umyndiggjør ham, tvinger ham inn i en
andre verdenskrig ble det bestemt at
rolle som virrete gamling, en rolle han ikke
Hamsun skulle sitte både på gamlehjem,
kjenner seg igjen i. Han blir nektet adgang
sykehus og psykiatrisk sykehus. De fleste
til Nasjonalbiblioteket. Enda, som han selv
av oss kjenner til hvorkommenterer, han sikdan psykiater Gabriel
kert har skrevet noen av
Langfeldt konkluderte
bøkene som står der inne.
Ved å stadfeste at
med at Knut Hamsun
Ved å stadfeste at
hadde varig svekkede
Hamsuns sjelsevner var
Hamsuns sjelsevner var
sjelsevner, og derfor
svekkede ble forfatteren svekkede ble forfatteren
ikke burde fengsles.
mindre politisk farlig,
mindre politisk farlig,
«De tænkte Dem
lettere for folk å godta.
lettere for folk å godta.
ikke det tilfælde at jeg
En viss ansvarsfraskrivelkunde være utilfreds
se gjør nemlig det; letter
med denne avgjørelse,
på trykket og flytter på
De glemte at jeg i forhørsretten og altid setyngden i det viktige skyldspørsmålet. Lesnere har ståt inde for det jeg hadde gjort og
ningen min av Hamsuns klare argumentaimøteså dom.» Dette er ordene den nesten
sjon og ønske om å bli tatt alvorlig nok til å
90 år gamle Knut Hamsun skriver i et
bli dømt som en tilregnelig mann får meg
brev til riksadvokaten der han protesterer
til å reflektere rundt ansvarlighet og hvormot behandling han får. Han ønsker å bli
dan ansvaret for egne handlinger kan bli
dømt for sine handlinger som et voksent
flyttes rundt av politisk beleilige grunner.
og tilregnelig menneske. I sin siste bok,
Jeg undres på hvorfor disse tankene gir en
På Gjengrodde Stier der dette brevet står
så voldsom gjenklang i hodet mitt. Så komgjenfortalt, forklarer han at han slett ikke
mer jeg på det. Selvfølgelig.
har svekkede sjelsevner. Døv og gammel,
Tankene rundt ansvarsfordeling har
42
dukket opp mange ganger i hodet mitt
denne høsten. Rundt årets valg har det
vært mye god politisk debatt, og mye
drittslenging. Jeg ble virkelig opprørt da
Carl I. Hagen skrev sin facebook status om
hvordan Anja Weløy Aarseths død lå på
den rødgrønne regjeringens kappe. Virkelig
opprørt! For hvordan er det mulig i en så
grusom situasjon, å legge ansvaret på noen
annen enn gjerningsmannen? Man skulle
da virkelig tro at for de aller fleste av oss
ikke engang ville drømme om å legge skyld
og ansvar for handlingen som ble begått på
andre enn gjerningsmannen. Mannen som
selv valgte hva han gjorde onsdag kveld 28.
august.
Jeg hadde også litt den samme reaksjonen rett etter valget. Da det plutselig virket
populært å sammenligne terroristen Anders Behring Breivik med hele Fremskrittspartiet, og på den måten antyde at partiet
måtte ta en del av ansvaret for 22. juli 2011.
At Breivik var medlem av partiet en stund
er jo et kjent faktum. Men å dytte ansvar
for en terrorists vanvittige handlinger over
på et politisk parti er meningsløst. At dette
politiske partiet har fått mange stemmer
fra befolkningen og nå på demokratisk vis
skal inn i regjeringsforhandlinger, er også
Det Hamsun skriver
om ansvarlighet er treffende,
og som så mye annet han har
skrevet oppleves det for meg
som leser boken som stadig
relevant.
et kjent faktum. Det er ikke dermed slik at
ikke kan direkte sammenlignes med Hamdet nå blir greit å anklage FrP for Breiviks
suns sak på slutten på 1940 tallet, er det liketerrorhandlinger og å tvinge partiet til å
vel noe i Hamsuns uttrykksform som speiler
påta seg ansvaret for grusomhetene begått
de tankene jeg har gjort meg rundt dagens
av et tidligere medlem.
mediesaker. Hans forståelse av viktigheDet er ikke en sittende regjering eller et
ten av at ansvaret for egne handlinger blir
politisk parti som må
forstått og respektert, og
holdes ansvarlig når
hva det har å si for både
skyld skal fordeles. Det
den som skal straffes og
La oss legge tyngden
er gjerningsmennenes
for samfunnet, blir stadig
skyld, det er de som
av ansvaret der det hører utdypet. Forfatteren Knut
har ansvar for det de
Hamsun viser også i sin
hjemme.
har gjort, de som skal
siste bok, utgitt få år før
straffes for den krihan døde, sitt geni. Sin
minelle handlingen. Og å begynne å flytte
forståelse av mennesker. Og hans refleksjorundt på ansvaret av beleilighetsgrunner,
ner rundt sin egen sak og egne opplevelser
for å tenne følelser i en valgkamp, vinne
er fortsatt aktuelle for våre nyhetssaker i
frem i et politisk spill, få oppmerksomhet
dag. Det Hamsun skriver om ansvarlighet
og pressedekning, det blir galt på så mange
er treffende, og som så mye annet han har
måter. Det fratar gjerningsmennene litt av
skrevet oppleves det for meg som leser boden skylden de med rette har blitt tildelt.
ken som stadig relevant.
Å si at «hadde han bare sittet i fengsel eller
Derfor er det passende å avslutte med
gått på avrusning hadde dette aldri skjedd»
Hamsuns egne ord til riksadvokaten:
er ikke bare spekulativ ønsketenkning, det
«Jeg var indtil for nylig ikke helt en
er å skyve en del av ansvaret fra personen
hvemsomhelst i Norge og verden, og det passom begikk handlingen til systemet. Derset mig ikke å henleve resten av mine dager
med blir gjerningmannen litt mer ufarligi en slags amnesti fra dem uten ansvar for
gjort, det blir implisert at det er litt mindre
mine handlinger.»
hans feil at en ung kvinne er død. Og det er
Den ansvarsfraskrivelsen media noen
uholdbart.
ganger sprer, den må vi være observant på.
Det som skjedde på Utøya var helt og
Nå som da. For den har noe å si for hvordan
fullt Anders Behring Breiviks feil. Ikke FrPs.
vi oppfatter gjerningsmennene og grunnene
Det som skjedde i Ålesund i slutten av auderes til å handle som de gjør. Det er, som
gust i år, det er helt og fullt den 23 år gamle
Hamsun med rette påpeker, fundamentalt
drapsmannen sin feil. Ikke regjeringens. La
viktig.
oss legge tyngden av ansvaret der det hører
hjemme.
KILDER
Til tross for at disse nye sakene som
–– http://no.wikipedia.org/wiki/Fil:Hamsun_bldsa_HA0269.
denne høsten har rullet gjennom avisene
jpg
43
Konstant
jubileumskavalkade
Alle vil jubilere. Hvem som er jubilanten er mindre viktig.
Tekst: Mia Julie Wiland
[email protected]
Foto: Tilla Tine Bårdsdatter Bønes
[email protected]
Opplevelsen som forsvinner i
mylderet.
løsninger. Hva betyr vel innholdet så lenge
navnet til arrangøren kommer på plakaten.
Det runde røde, Studentersamfundet i
Jubiléene er på radaren til de som styrer
Trondheim, fyller 100 år. Jeg, som er en ung
landet vårt og for de som deler ut midler
student, opplever storheten. Jeg møter trapå vegne av den norske stat. Terje Lyngdisjonene. Hedersbemerkninger stikkes inn
stad, teatersjef ved Sogn og Fjordane teater,
i stramme skjortebryst, sitater fra tidligere
ropte varsko i fjor. Departementet gikk ut
tunger trekkes frem som sannheter. Det
og krevde at kulturlivet skulle markere
var de som gjorde Samfundet til det det er i
staten Norges jubiléer. I tildelingsbrevene
dag. Det er fest. Én av mange.
til institusjonsteatrene fantes det krav om
Året var 2010, og Stuat teatrene skulle
dentersamfundet delte det
komme med bimed Bjørnstjerne Bjørnson
drag for å kaste lys
Det hele kan ses som et
og Ole Bull. Jeg tenkte
over markeringsårikke så mye på det da, men slags forsøk på å fortsette
ene 2013 og 2014 og
nå merker jeg desto flere
feire stemmerettsnasjonsbyggingen, men
jubiléer på kroppen. De
og grunnlovsjubiléikke som et forsøk på å
er over alt! Det jubles, det
et. To store hendellage kunst.
jubileres og alle vil ha fjær
ser for den norske
i jubileumshatten. Jubiléet
stat. For Lyngstad er
er veien til oppmerksomheten prosjektet
denne programstyringen et alvorlig brudd
ditt ikke ville fått på egne ben. Ikke minst
på armlengdes avstandsprinsippet. For kuler det jubileum som skal til for å få penger
turdepartementet var det noe annet, i hvert
i kassa. Alle vil ha midler og alle vil bli
fall frem til Lyngstad pekte på overtrampet.
sett. Det skrikes om oppmerksomhet til
Kulturdepartementet ønsket nok å markere
man blir hes i stemmeretten og glemmer
seg for folket. Effekten av markeringene
den egentlige jobben. Jubilanten druknes i
skulle være at alle så hva de, den norske
eget eksponeringsbehov. Nyskapingen lider
stat, har fått til. Vi skulle se fremskrittet.
under beleiligheten. Genuin kunnskapsDet hele kan ses som et slags forsøk på å
formidling ser seg nødt til å vike for lette
44
fortsette nasjonsbyggingen, men ikke som
et forsøk på å lage kunst.
Jubileumsoppskriften
Det går an å hente noe mer spennende enn
en seiersparole fra dette. Man trenger ikke
gå i tog og rope hurra for fremskrittet. En
løsning er selvsagt den enkle. Vi kan sette
opp Ibsen en siste gang før skuespillerne
som fortsatt husker stykket fra forrige gang
dør. I den jubileumsindustrien som vokser
frem som følge av de mange jubiléene kan
det virke som om det er en utstrakt bruk
av enkle løsninger. Her er oppskriften:
Det skal skrives en bok, det skal settes opp
teater og kureres utstilling, den lokale
utdanningsinstusjonen skal ha konferanse,
og vi må ikke glemme at det selvsagt også
skal designes et frimerke. Jubiléet skal opp
i den kulturelle skolesekken, og må lene
seg tungt på den kulturelle spaserstokken.
Alle gode lokale krefter skal inviteres til å
delta som del av programmet, uten videre
kvalitetssjekk.
Min hjemkommune fyller 50 år i år.
Jeg spår at boken som skrives vil bli kjøpt
av kommunen og siden delt ut til ulike
besøkende som holder tale, tilreisende utstillere, eller andre som på en annen måte
utsetter seg for hogg. Disse skal få gleden
av å lese denne fremstillingen av hva en
øykommune ytterst ute i Hardangerfjorden
betyr. Det kommer neppe til å være en sjelsettende opplevelse.
Det finnes selvsagt noen jubiléer som
klarer å bruke historien for å kaste lys over
det som skjer i dag. Det kan gå bra. Det
finnes jubiléer som gjør meg oppstemt, og
ikke irritert. Det gode jubiléet er både tilbakeskuende og nyskapende. Gir en ny innfallsvinkel og skaper refleksjon. Fortiden er
på mange måter et annet land, og historikere en form for fortidens sosialantropologer.
Akkurat som vi forstår andre samtidige
kulturer ut fra vår egen, ser vi også fortiden
med nåtidens briller. Den gode jubiléet er
en arena der inspirert kunst kan ta tilbake
sin rolle som samfunnskritiker og kommer
med sine bidrag til vår kollektive erindring
av fortiden. Det gode jubiléet er også en
skikkelig bra feiring!
Motstykkene til det gode jubiléet er
mange. Kanskje det er jubiléet som ser på
nåtiden med fortidens briller, eller rettere
sagt briller som slett ikke er relevante.
Vinklinger som ikke klarer å aktualisere
fortiden, eller si noe meningsfylt om samtiden. Se for deg et språkår uten majoritetsspråket? Jeg husker 1905-jubileumet som et
ekstra klistremerke mitt kull kunne stryke
Det gode jubiléet er også
en skikkelig bra feiring!
på russebuksene. Skrekkscenariet er et
1814-jubileum uten blikk til menneskerettenes eller suverenitetens stilling i samtidens
Norge.
Stormannsgale støtteordninger
Det er sjelden nødvendig å jubilere for jubiléets skyld. Skal man dra i gang et jubileum
bør det være fordi man har noe stort å feire,
ikke fordi støtteordningene for kulturlivet presser frem prosjekter med store ord
som de mest støtteverdige! Når jubiléene
breier seg ut over på alle scener og muséer
er det ikke rart at temaet for jubiléet vris og
vendes for å kaste lys over andre saker enn
selve jubiléene og jubilanten. Må man ha
en frontfigur som er 200 år gammel for å få
frem budskapet sitt om dagen i dag?
Vi må skille mellom de som gjør noe bra
og de som gjør noe trygt og følger oppskriften! Et jubelår er navnet på et høytidsår
som ifølge 3 Mos 25,8 skulle feires hvert
50. år, altså etter hvert 7. sabbatsår. Det har
gått en liten inflasjon i den katolske kirkens
jubelår også, nå feirer de hvert 25. år. Det er
likevel sjelden nok til at jubelåret beholder en viktig egenskap. Nemlig å være noe
sjeldent og spesielt. Siste jubelår ble feiret i
2000, da besøkte mer enn 8 mill. pilegrimer
Roma.
Man gidder ikke å gå til Roma hvert
år. I 2006 skulle vi gå for Ibsen. I 2007 for
Wergeland og Lie, 2008 for Hauge og Tvett,
i 2009 for Hamsun, 2010 for Bjørnson, i
2011 for Nansen/Amundsen og 2012 for
Egner. I år skal vi gå for Collet, vi skal gå for
stemmerettsjubiléet, Ivar Åsen, Munch og
Kirsten Flagstad. I konsertsalene rundt om
kring i landet skal vi gå vi for Verdi og for
Wagner. Vi skal går for filosofiens år og vi
skal gå for Kierkegaard. Det kan ikke bare
være jeg som begynner å bli sår i bena.
45
IKON
Gina Raanaas
Mia Julie
Tandberg
Wiland
46
Fire på
Atriumkontoret
En kald og klar torsdagskveld i september sniker jeg meg unna
obligatoriske oppgaveinnleveringer for å ta en kjapp tur innom
Atriumkontoret i fjerde etasje på Sydneshaugen skole.
Vi har nemlig bestemt oss for å gi leserne et lite innblikk i hva vi i
Atriumredaksjonen leser på fritiden. Eller kanskje vi bare var ute i
siste liten med en av de faste spaltene våre. Hvem vet.
Tekst: Ingvild A. Jansen
[email protected]
Foto: Linn Hellebust Kristiansen
[email protected]
Karoline Christiansen
Isabelle Borchsenius
Eline Hystad
Master i Litteraturvitenskap, jobber i studieadministrasjonen i Glasshuset
Bachelor i Nordisk og Medievitenskap, utvekslingsstudent fra Berlin
Bachelor i Litteraturvitenskap
Jeg leser veldig mye forskjellig. Alt fra krim
til gamle klassikere. Akkurat nå leser jeg
om igjen en fantasyserie som heter The
Malazan Book of the Fallen. Denne er veldig
nerdete.
Jeg leser gjerne studentmagasiner og alt
sånt som kan finnes av studentaviser.
Leser mye nyheter fra Tyskland og Norge.
Har ikke så mye tid til å lese romaner som
ikke står på pensum, fordi jeg studerer
litteratur.
Akkurat nå leser jeg Frihetens øyeblikk av
Jens Bjørneboe og en essaysamling av Frode
Grytten som heter 50/50.
Linn Hellebust Kristiansen
Master i Medievitenskap
Jeg er nettopp ferdig med Det dyrebare av
Linn Ullmann. Og jeg har begynt på Det vi
kan stå for av Geir Lippestad.
47
Atrtium trenger deg!
skribenter
fotografer
grafisk designere
illustratører
Kontakt oss på
Atrium.uib.no