Transcript Tre paver sloss om makten

Kjære bruker
Denne pdf-filen er lastet ned fra Illustrert Vitenskap Histories
hjemmeside (www.historienet.no) og må ikke overgis eller
videresendes til en tredje person.
Av rettighetshensyn er noen av bildene fjernet.
Med vennlig hilsen
Redaksjonen
3
KIRKESTRID
paver sloss
Siden 300-tallet har
biskopen i Roma
AVIGNON
hatt tittelen pave
PISA
og vært leder for
den katolske kirke.
ROMA
På 1300-tallet blir
imidlertid pavesetet
flyttet til Avignon i
Frankrike. Flyttingen utløser blant annet en 40 år lang strid
om hvem som egentlig er pave.
AV PELLE STAMPE
SØR-EUROPA/1378
Sent på 1300-tallet ble
den katolske kirke splittet
i to – delt mellom én pave i
Roma og én pave i Avignon.
Europas konger måtte
velge side. Kaoset var
komplett da det ble innsatt
en tredje pave i Pisa.
.
Urban 6
Roma
D
en gamle paven hadde trukket
sitt siste sukk og lukket øynene
for alltid. Som sin siste viktige
gjerning i embetet hadde han året før, i
1377, flyttet pavesetet fra eksilet i Avignon i Sør-Frankrike tilbake til den hellige byen Roma.
17 kardinaler hadde nå som oppgave
å utpeke en arvtaker. For å få arbeidsro
hadde de søkt tilflukt i Vatikanets festning Engelsborg ved bredden av elva
Tiber. Bare her følte de seg trygge for
folkemassene i Roma som høylytt forlangte en italiener som ny pave.
En av kardinalene foreslo at de skulle utnevne Bartolomeo Prignano, erkebiskopen av Bari i Sør-Italia. Prignano
var italiener og i tillegg kjent som en
from og medgjørlig mann – han måtte
da være den perfekte kandidat.
Kardinalene mente at Prignano lett
kunne overtales til å flytte pavesetet tilbake til Avignon. Her hadde pavene hatt
sin residens siden 1309, avbrutt av den
gamle pavens beslutning om å flytte tilbake til Roma. Luksuspalasser hadde
skutt opp i den sørfranske byen, og kirkens folk hadde vent seg til en overdådig
livsstil. I samme periode hadde Roma
forfalt, og kardinalene ville ikke bo i en
by preget av uro. Kardinalene gledet seg
til vakre Avignon, men de skulle få seg
en ubehagelig overraskelse.
Den 8. april 1378 ble Bartolomeo Prignano innsatt som pave under
nektet å
Urban 6. vignon da
n
e
ll
e
b
e
R
iA
avesetet
flytte til p ar blitt valgt. Han
v
han først å å bli i Roma, ...
p
e
rt
te
is
s
in
navnet Urban 6., og samme ettermiddag
kalte han kardinalene i Vatikanet inn til
det første møtet. Nøyaktig hva slags edder og galle Urban spydde ut over forsamlingen, sier ikke kildene noe om.
Det som imidlertid er sikkert er at den
ellers så føyelige italieneren nektet plent
om makten
AKG/BRIDGEMAN/AKG
Clemens 7.
Avignon
... dermed utpekte kardinalene enda
en pave, den medgjørlige Clemens 7.,
som flyttet til Avignon. Nå hadde kirken
offisielt to paver samtidig ...
å flytte fra Roma og forbannet kardinalenes ekstravagante livsstil i så skarpe ordelag at de forlot møtet dypt rystet.
Kirken splittes i to
De neste månedene viste Urban at han
mente alvor. Til tross for mange opp-
Alexander
5.
Pisa
... og 30 år se
ne
en pave. Kom re, i 1409, kom det no
k
promisset A
innsatt i Pis
a, men verk lexander 5. ble
en paven i R
eller paven
oma
i Avignon vi
lle anerkjen
ne ham.
fordringer nektet han å flytte pavesetet
tilbake til Avignon. Gang på gang kritiserte Urban kardinalenes levemåte –
også offentlig.
Blant de 17 kardinalene som hadde
valgt Urban befant de tolv franske seg,
og de var opprørte over den nye pavens
kritikk. Kardinalene trakk seg tilbake til
byen Anagni øst for Roma, og her erklærte de pavevalget for ugyldig. Begrunnelsen var at Romas opprørte borgere ikke
hadde tillatt et fritt valg; kardinalene hadde derfor bare valgt Urban fordi de fryktet for sitt liv. Nå utnevnte kardinaleHistorie 8 • 2007
59
KIRKESTRID
ne Robert av Genève til pave Clemens 7.
Det første Clemens gjorde var lydig
å etterkomme de franske kardinalenes
ønske om å flytte pavesetet tilbake til
det fredelige Avignon.
Pavene splittet Europa
Den avsatte paven nektet å godta nederlaget. Han erklærte straks utnevnelsen
av Clemens for ulovlig. Begge pavene
lyste hverandre i bann, det vil si at de
kastet hverandre ut av kirken. Dessuten
utnevnte begge nye kardinaler, slik at
hver av dem hadde et fulltallig kardinalkollegium. Nå hadde kirken to paver.
Denne situasjonen hadde den katolske kirke prøvd tidligere. Man hadde
opplevd flere ganger at det ble utpekt
såkalte motpaver. Men vanligvis sto det
en konge eller keiser bak den alternative paven. I 1378 var situasjonen en
helt annen. For første gang noensinne
var det kirken selv som hadde utnevnt
to sittende paver. Begge pavene hadde
et fulltallig kardinalkollegium bak seg,
de hadde hvert sitt byråkrati, og begge
krevde hele Vest-Europas lojalitet.
Skismaet, som splittelsen av kirken
ble kalt, kom derfor til å dele ikke bare
kirken, men hele den kristne verden.
Kirken var en så stor del av folks liv at
ingen regent eller borger kunne la være
å engasjere seg i kirkekrisen. Europas to
ledende stormakter, Frankrike og England, utkjempet på denne tiden hundreårskrigen, de to landene valgte derfor å
støtte hver sin pave. Frankrike og deres allierte – Skottland, Spania og kongeriket Napoli – støttet Clemens i Avignon. England og deres allierte – Flandern og Portugal – støttet Urban i Roma.
Det samme gjorde de skandinaviske landene, Polen, Ungarn og de fleste av de
mange tyske og italienske fyrstene.
Kongene var blitt sterkere
Paven hadde vært den mektigste personen i den kristne verden i hundrevis av
år. Gud var en realitet for alle, og kirken
formidlet kontakten til det guddommelige. Derfor var alle – konge som tigger –
avhengig av kirken. Den sikret at man
ikke havnet i helvete.
I løpet av 1300-tallet hadde imidlertid kirken mistet en stor del av sin makt
over Europas herskere. Kongerikene
hadde vokst seg sterkere, og de mektigste herskerne turte nå å utfordre kirken
moralsk og politisk.
Pavesetet hadde også mistet status og
makt fordi det flyttet til Avignon i 1309.
Den italienske halvøya der pavesetet
opprinnelig holdt til, hadde i løpet av
1200-tallet blitt åsted for et kaos av stridigheter mellom utallige små bystater.
Pavestaten ble konstant innblandet i
disse konfliktene.
Praktpalasset
står fremdeles
Pavesetet i Avignon skulle ha et
palass som svarte til pavens jordiske og himmelske makt. I årene
1335 til 1364 ble derfor det storslåtte Palais des Papes bygget. Da
bygningen sto ferdig, var den med
sine 11 000 m2 det største gotiske
byggverket i Europa. I tillegg til å
være administrasjonsbygning, residens og kapell, var stedet også en
festning med tykke murer og brystvern. Innvendig ble palasset overdådig utsmykket med fresker, gobeliner, malerier, statuer og utskårne
tretak. Mens det pågikk slukte byggearbeidet det meste av pavesetets
inntekter.
Frem til den franske revolusjon
i 1789 var Avignon eid av pavestaten. Under revolusjonen ble Avignon
erobret og Palais des Papes plyndret. Under Napoleon ble palasset
omgjort til kaserne og fengsel og
fungerte som det fram til 1906, da
det ble gjort om til museum.
Avignon
i dag
Luksusliv fikk hard kritikk
CORBIS
SCALA
Pavenes
luksusliv kostet,
så de tok seg
godt betalt for
bispeembeter
med tilhørende
bispestav.
Beslutningen om å flytte til Avignon vakte høylytt kritikk. Kirkens folk var rasende over at paven kunne forlate den hellige byen
Roma der alle de viktigste apostlene lå begravet. Dessuten var mange makthavere og kirkefolk redde for
at paven i Avignon ville komme under
den franske kongens kontroll – med god
grunn. I 1309 var den sittende paven selv
fransk, og han utnevnte en rekke franskmenn til kardinaler slik at de kom i flertall.
Flyttingen til Avignon skadet kirkens
uavhengighet. Særlig engelskmennene var opprørt over at en fransk pave
satt i det fransktalende Avignon omgitt
av franske kardinaler som støttet den
franske kongen.
Flyttingen ble i tillegg en dyr fornøyelse. I Avignon skjøt det opp et overdådig pavepalass, og pavesetet beveget seg
raskt langt bort fra idealet om ydmykhet
og fattigdom som kirken bygget på. Det
ble oppført praktfulle kardinalpalasser,
og kardinalene konkurrerte om hvem
som kunne holde den mest storslåtte
banketten med mat servert på gulltallerkener. Samtidig vokste pavesetets byråkrati, og det ble brukt en formue på diplomati og leiesoldater.
Pengene rant ut av kassen, derfor satte pavene nå i gang et storstilt salg av
kirkelige embeter, bønner for avdøde,
messer og gudstjenester. Som betaling
for et embete forlangte pavesetet for eksempel et beløp tilsvarende en årslønn.
Kritikken av pavenes luksusliv ble
stadig mer høylytt opp gjennom 1300-
tallet. Fransiskanermunkene gikk for eksempel til harde angrep på paven – med
det resultat at munkeordenens påstand
om at Jesus og hans disipler ikke hadde
eid jordisk gods ble dømt kjettersk.
Da Urban i 1378 nektet å bo i Avignon, skyldtes det både det uhemmede
forbruket og de tette båndene til den
franske kongen.
Tre paver samtidig
Med en pave i Roma og en i Avignon –
og et Europa splittet mellom de to – var
alvoret i situasjonen åpenbar for kirken,
men årene gikk uten at det kom til en
løsning. Både Urban og Clemens døde
og ble erstattet av nye paver i de to setene. Kirkens folk prøvde å få til all verdens kompromisser: Begge pavene skulle
trekke seg samtidig. Begge nektet. Fredsmeglerne foreslo da at Europas herskere skulle fjerne den politiske og økonomiske støtten til begge pavene slik at de
ble tvunget til å gå av. Den planen lyktes heller ikke. Etter 30 år med to paver
hadde kardinalene fått nok. De to kardi-
nalkollegiene ble enige om å trekke støtten til de sittende pavene. Sammen kalte de inn til et kirkemøte i Pisa.
Endelig bare én pave
Året etter utnevnte de to kollegiene en
felles pave. Han het Alexander 5. Samtidig ble pavene i både Roma og Avignon
avsatt. De to nektet imidlertid å anerkjenne avgjørelsen og nektet hardnakket å gå
av. Nå fantes det ikke to, men tre paver.
De neste fem årene var preget av
kaos, men til slutt fikk den tyske keiseren lagt så mye press på den nyutnevnte
Pisa-paven at han kalte inn til nok et kirkemøte i 1414. Det tok tre år før alle ble
enige om å tvinge de tre pavene til å gå
av og utnevne en ny felles pave. I 1417
ble pave Martin 5. innsatt i Roma – og
den store pavekrisen var over.
Til tross for at kirken var gjenforent,
var pavesetet nå betydelig svekket. Flere konger tillot bare paven å virke med
tillatelse fra regenten. Andre begynte å
vurdere om det skulle opprettes selvstendige nasjonale kirker. Andre igjen
foreslo at paven skulle være underlagt
et eget råd, styrt av folk fra alle de vesteuropeiske landene. På begynnelsen av
1400-tallet var dette et ekstremt forslag, men pavens makt var så svekket at
han i 1434 måtte avfinne seg med å bli
satt under administrasjon av et slikt råd.
Det gikk imidlertid bare 25 år før en
pave igjen fikk så mye makt at han offisielt kunne fordømme ideen om at paven var underlagt noen annen myndighet enn Gud.
Midt på 1400-tallet hadde pavesetet
derfor formelt samme makt som før flyttingen til Avignon, men 150 års splittelse
hadde satt dype spor. Paven hadde mistet sin opphøyde status, han var ikke den
kristne verdens midtpunkt lenger, men
leder av en sterkt kritisert institusjon belastet med overforbruk og korrupsjon.
LES MER:
●
Joseph H. Lynch: The Medieval Church, Longman Group,
1992 ● R.W. Southern: Western Society and the Church in
the Middle Ages, Penguin Books, 1990
●
Paver i Avignon: www.provence-hideaway.com/218.html ●
Paveskisma: en.wikipedia.org/wiki/Western_schism
SCALA
Først i 1417 fikk den katolske kirke lagt striden bak seg – nå kunne man feire innsettelsen av én felles pave. Martin 5. het mannen som
til manges usigelige lettelse var alene om paveverdigheten. Kirkens anseelse ble imidlertid aldri den samme etter den langvarige krisen.
Historie 8 • 2007
61