Transcript 1905 OG 1940

E I N A R
M A S E N G
1905 OG 1940
EN LEKSJON
I MAKTPOLITIKK
OSLO 1953
FORLAGT AV JOHAN GRUNDT TANUM
SATT OG TRYKT I J. PETLITZ BOKTRYKKERI ( R O L F
RANNEM)
P A P I R FRA DRAMMEN PAPER M I L L S A/S,
DRAMMEN
BUNDET I M. F R E D R I K S E N & SØNNS
BOKBINDERI, OSLO
195375
FORORD
Med «leksjon i maktpolitikk» menes den leksjon som de
store stater selv gir oss, når de fra tid til annen åpner sine arkiver og
utgir aktsamlinger og offisielle redegjørelser for viktigere avsnitt av
sin utenrikspolitikk. Også de mindre stater utgir undertiden hvitbøker
og lignende. Norge har dog hittil vært svært forsiktig med det, for de
viktigste avsnitts vedkommende.
Denne bok er ellers et forsøk på å vise linjen som går fra
1905 til 1940 og deretter. Tråden i det historiske forløp er fattet et par
årtier før 1905 og er søkt fulgt fram til dagens store spørsmål for
Norge og hele Norden: basespørsmålet.
I en utenrikspolitisk utvikling som dekker % århundre er det,
selvsagt, alene de springende punkter som har kunnet omtales.
Oslo, mai 1953.
INNHOLD:
Kapitel I.
Da unionen løsnet
9
-II. Den omveltning i de store makters forhold til
hverandre som muliggjorde unionsoppløsningen ...
34
-III. Den Michelsenske utenrikspolitikken og 7. juni... 54
-IV. Betydningen av 7. juni for Norges senere utenrikspolitiske kurs
81
-V. Blokadepolitikken - den viktigste ytre-politiske
faktoren for Norge i vårt århundre
119
-VI. Da bukken ble satt til å passe havresekken
142
-VII. Kan en mindre stat som har erklært seg nøytral ha
en subsidiær politikk?
173
-VIII. 1807 og 1940. En sammenstilling
190
-IX. Vestens operasjon mot Norden 1939—40
210
-X. Tysklands foretagende mot Norden 1939—40
223
-XI. Kan et lite land stå utenfor en storkrig?
239
Noen alminnelige bemerkninger om litteratur og materiale benyttet under arbeidet
267
KAPITEL I
Da Unionen løsnet.
I den striden mellom den personlige kongemakten og
stor-mannsklassen, som så lenge hadde vært et hovedtrekk i Sveriges
historie, hadde Karl XV straks etter midten av 1800-tallet bukket
under for aristokratiet. De statsmannsevner som denne kongen hadde
hatt å sette inn, hadde stått i et sådant misforhold til den høyt-flyvende karakter av hans politiske planer at de drevne adelige
byråkrater som var hans motstandere, helt hadde kunnet sette ham i
bet.
Den personlige kongemakten skulle imidlertid få en come
back under etterfølgeren Oscar II (tiltrådt 1872), og det, eiendommelig nok, som følge av den modernisering av folkerepresentasjonen, som hadde funnet sted i Karl XVs siste tid.
Av det nye 2. kammers 190 mandater fikk bøndene ca. 130.
Der sammensmiddes hurtig et klassebevisst bondeparti, den første
demokratiske partidannelsen i Sverige. Den bitterhet som hadde
grodd hos bøndene gjennom århundrer over de byrder de hadde hatt å
trekkes med, fikk nå utløp. Med hensyn til grunnskatter,
militærutskrivning, skyssplikt og veivedlikehold hadde godseier
jorden vært begunstiget fremfor bonde-jorden, ennskjønt
kongemakten, i dens sterke perioder, hadde lykkes å f å i stand noen
utjevning.
Det begynte således i Sverige en virkelig klassekamp for
økonomisk og sosial omlegging av landet, på en tid da det norske
bonde-venstre ennå hadde bare et alment, liberalt program. Mens det
i Norge var menn fra den gamle frisinnede kretsen fra århundrets
midte, altså borgerlige, liberale ele9
menter som ledet bøndene, ville det svenske landtmannapartiet ikke
vite noe av de frisinnede. I den nye svenske riksdagen fantes der
ingen resonnans for disses lyrisk fargede veltalenhet, for det
idéprogram på grunnlag av mer eller mindre romantiske
nasjonalitetsbestrebelser som hadde utgjort grunnstammen i deres
system. I Sveriges riksdag konsentrertes blikket på bøndenes og
overklassens motstridende materielle interesser.
Så lenge en i Sverige ikke hadde behøvet å regne med noe
demokrati med politisk makt, hadde stormannsklassens
makt-bestrebelser gått ut på å forringe den personlige kongemakten.
Når nå en bondestand med temmelig aggressive klassekrav rykket
fram, måtte overklassen gjøre front mot den, og den innså snart at
den derved kunne ha nytte av kongemakten.
Aristokratiet hadde så meget mer behov herfor som det,
utenrikspolitisk sett, var blitt ikke så lite kompromittert i den tid det
under Karl XV hadde hatt makten. Det hadde riktignok sperret veien
for de frisinnede og Bernadottenes antityske og antirussiske politiske
program. Men det var dog, under presset av folkestemningen, blitt
dratt så vidt meget inn på den linjen, at det etter 1870, da Tyskland
og Russland, tilsynelatende fast forenet, sto som de triumferende,
ikke nyttet meget for den gamle regjerende kretsen å legge skylden
på kongehusets medlemmer personlig. De to landmaktene la for
dagen en tydelig uvilje mot Sverige, og den svenske riksdagen lot det
gå ut over det gamle regimes menn, dvs. spissene innen det adelige
byråkratiet.
Da Oscar II etter sin tiltreden resolutt la om den utenrikspolitiske kursen, ble regjeringsklikken overfor ham stående i en helt
annen stilling enn overfor forgjengeren. Overfor denne hadde
regjeringen kjent seg som den der representerte en klokere og
sunnere politikk. Overfor etterfølgeren med den nye kursen kjente
den seg belastet av egne tidligere synder. Regjeringen hadde kunnet
spille trumf overfor Karl XV og de liberale som han samarbeidet
med, fordi den hadde alt det i landet som ellers betydde noe politisk,
bak seg. Slik som den indrepolitiske stillingen var blitt på den nye
riksdagen, måtte den være glad, om den hadde kongemakten med seg
i den klassekamp som den så seg tvunget til å oppta. Et pågående
demo10
krati som det før ikke hadde vært noe tilsvarende til, hadde
forholdsvis plutselig skapt en helt ny konstellasjon av de politiske
faktorer i landet.
I den situasjon hvori de Forenede Riker var kommet etter de
foregående 25 års utenrikspolitikk, ble det en hovedoppgave å bringe
i orden deres forsvar, ikke minst Sveriges, som på grunn av landets
fastholden ved foreldede forestillinger, var skrøpelig. Det skulle i
Sverige nå ta tyve år med tallrike mislykkede forhandlinger mellom
partiene, innen oppgaven så noenlunde lykkedes. Bøndene fant alltid
den forlangte øvelses-tiden i en ny vernepliktsarmé for drøy i forhold
til det som ble tilbudt dem av lettelser i bondebyrdene. De
overveiende adelige byråkrater som i denne tiden innehadde
statsrådsstillingene, fikk kjenne sin politiske impotens. Det skulle
ikke styrke deres autoritet overfor den personlige kongen og hans
krets.
Oscar II kunne ved oppsetningen av sitt regjeringspersonale
velge og vrake som han ville. Mens Karl XV hadde måttet bøye seg
for diktat av et regjeringskollegium som han, tross sin
forfatningsmessige rett, ikke hadde politisk makt til å bytte ut med
menn etter sitt ønske, kunne Oscar II, etter behag, utvelge
medlemmene av regjeringene. Ministeriet kom nå ikke lenger til å
danne noen enhet. Det var ikke statsministeren som valgte sine
medarbeidere, men Kongen som utsa sine rådgivere, hvorav
statsministeren var en. Statsrådspostene var egentlig ikke politiske
tillitsposter. De var topp-punkter i embetsmanns-karriéren. Den
politiske tillit som utkrevdes var kongens. Dermed var dog ikke sagt,
at kongen ikke tok noe hensyn til riksdagen. Hensynet til denne
medvirket ved mange statsråd-demisjoner og -utnevnelser.
På lignende måte som overklassen under de forandrede forhold, hadde fått et behov for å støtte seg til kongemakten, ble det for
denne naturlig å støtte seg til aristokratiet. Bernadottene hadde ikke
nå, som under Karl XV, noe utenrikspolitisk program, som kolliderte
med dettes ideer og interesser. Det politiske program som
kongemakten nå hadde — å styrke landet, navnlig militært — var
sympatisk for det byråkrati som bar oppe statstanken og for de store
eiendomsbesittere. Det var bøndene som manglet interessen for det
og som ville
11
akseptere alene det minst mulige mot et maksimum av økonomiske
fordeler for seg. Forsvarets reorganisasjon måtte gjennomføres ved å
overvinne motstanden fra folkets trege masse. Dynastiet kom naturlig
til å støtte seg til overklassesamfunnet mot bondesamfunnet. De
borgerlige liberale fra 1850-årene og 1860-årene hadde vært folk,
som en kunne presentere i en salong, som med hensyn til opplysning
og dannelse kunne tevle med aristokratiet. Bøndene var en
underklasse som nedenfra søkte å snu opp ned på det gamle
samfunnet.
I Oscar II's tid hadde de priviligerte samfunnslag en kjensle
av at det begynte å trekke opp til en storm som skulle skake den
gamle sosiale ordningen, og at bøndenes reisning var den første
etappen i en omveltning. Derav det bondehat hos overklassen som
forfatterne fra den tiden skildrer, og den avsky som den priviligerte
klassen kjente for de enkelte aristokrater som gjorde felles sak med
bøndene. Demokrati, forsvarsulyst og samfunnsoppløsning var for
Oscar II tidens sykdom, som måtte bekjempes. Han så da de
konservative samfunnselementer som den personlige kongemaktens
naturlige medkjempere. Han fant derved i det Tyskland som han
lærte å kjenne ved sine familieforbindelser, den formel og det system
som han trengte: Forbundet mellom tronen, byråkratiet og representantene for det store jordbruk og storindustrien. Det var så meget
naturligere at han rettet blikket mot dette land, som det — etter
forgjengerens politiske nederlag — var nødvendig å søke en
forståelse med stormakten i syd. «Såkerligen har det ganska tidigt
stått klart for honom, at den yttre politikens om-orientering borde
kunna få inrikspolitiska återverkningar, som i hog grad gynnade hans
syften,» skriver en svensk forsker som har hatt adgang til nytt
materiale (Folke Lindberg). Kongedømmets makttilvekst fremsto
som et naturlig biprodukt av tysk-orienteringen. En tysk rapportør
som talte inngående med kongen skrev: «Det lar seg ikke bestride at
kongen, som er en klok mann, betrakter den politiske heldning mot
Tyskland som et støttende moment for sin indre politikk.»
I Norge finner vi en lignende utvikling: Forsoning og samarbeid mellom kongemakten og embetsaristokratiet. Da Fr.
12
Stang i 1861 var blitt kalt til regjeringen, var dette et verk av
Bernadottenes motstandere, særlig de i Sverige. Dynastiet hadde da
motvilje mot ham. Det fryktet at han, som embetsaristokratiets
representant ville opptre som eneherskeren overfor den Bernadottske
kongemakt.
Snart fikk Stang imidlertid, som vi vet, også Stortinget mot
seg. Men han, så lenge Stortinget i likhet med regjeringen, kunne
brukes som støtte for overklassens maktstilling i landet, hadde vært
meget sterkt for et samarbeid med Tinget, la han nå snart an på å
isolere statsrådene fra dettes innflytelse. Under den svære pågang
som embetsaristokratiet snart ble utsatt for fra Johan Sverdrups nye
partidannelse (fra 1870), kjente det snart i høy grad behov for
kongemaktens støtte. Stang slo an nye toner, talte om
nødvendigheten av sammenslutning mellom kongen og statsrådet,
om betydningen av de kongelige prerogativer. Han begynte å
interessere seg for å styrke «kronen», ment som fellesskapet av den
personlige kongen og hans innen aristokratiet utvalgte råd, mot det f
rem veltende demokratiet. «Herre Gud, la oss dog lære å stå
sammen,» skrev han. Det varte ikke lenge før den kjensle av
gjensidig solidaritet mellom den personlige kongemakten og
overklassen, som vi har sett oppstå i Sverige, fikk overhånd også på
vestsiden av Kjølen. Det at Stang sto som en klippe imponerte Oscar
II ikke så lite. Det var slike medarbeidere han nå hadde bruk for. I
mangelen av et 1. kammer i Norge ble regjeringen der et slags
overhus.
Også i Danmark var 1870- og 1880-årene konservatismens
tid, preget av forbundet mellom kongemakt og byråkrati pluss
godseiere, selv om Christian IX ikke hadde sådanne personlige
egenskaper som gjorde Oscar II til en ledende personlighet i de to
andre nordiske riker. Norden er ufrihetens hjem, det var våre to
«store», Bjørnson og Ibsen, enig om i 1879. Til en dansk venn skrev
Bjørnson noen ord som karakteriserer stillingen i Norden på denne
tid: Åpenbart har kongenes misjon vært den å beskytte de små mot de
store. Denne misjon er endt. Utviklingen har ført til forbundet
mellom kongen og de store. Hvorfor? Fordi begge nå har nok med å
verge sine privilegier, sitt fødte overtak, rikdommens, den fremmede
dan13
neises. Kongedømmet er i dag en assuransekasse for to å tre stender
(etter forholdene i de forskjellige land), stikk mot sin misjon av
«Guds nåde». Denne uttalelsen gir et fingerpek om hva kongemakten
hadde betydd for Bjørnson i den foregående perioden, i liberalismens
og skandinavismens tidsalder.
Kampen i Norge mellom den nye kombinasjonen og demokratiet, representert av Sverdrups bonde-venstre, tilspisset seg etter
hvert. For å verge sitt privilegiesamfunn skjøt Stang kongemakten
fremfor seg. Denne som de frisinnede, for ikke så lenge siden, hadde
søkt støtte hos mot det gamle styrende lag i landet, ble nå, for
venstre, trollet som det gjaldt å felle. Når kongen i denne striden,
viste seg å være så hård å vinne på, forklarte demokratiet seg dette
ved at han kunne regne med å ha Sverige, det større landet, bak seg.
En kan, i venstres kamp nå skjelne tre stadier:
På det første var embetsaristokratiet motstanderen: Kongen
var i hendene på en bande som satte ham opp mot folket og dets
representanter.
På det annet stadium ble kongemakten motstanderen: Ingen
må tro noen Bernadotte, skriver Bjørnson. Du er en for stor beundrer
av dem, sier han endog til Sårs. Det absolutte veto, de kongelige
diktamina og alt det personlige regimente ble brennemerket fra
landsende til landsende.
På det tredje stadium ble unionen fienden. «Det er klart for et
barn at var kongen ikke konge i Sverige, så våget han ikke dette høye
spillet! Unionen, sa venstre, bruktes til å binde Norges indre
frihetsutvikling, til å støtte opp under overklassens stilling i Norge.
Jo sterkere union, dess sterkere kongemakt og, under kongemaktens
beskyttelse, dess sterkere byråkrati og standsprivilegier. Kjenslen
som vaktes av at vi, i vårt indre stell, ble regjert fra Sverige, ble den
drivende kraften da unionen løsnet i sinnene. Den hadde større del
heri enn ubehaget som en del av folket kjente ved at foreningen ikke
ga likestilling for Norge.
Da folkestyret i 1880-årene hadde hatt sitt gjennombrudd,
ble det kravet om Norges enerådighet over sine utenrikske
anliggender som preget vår unionspolitikk. Men dette skulle aldri
kommet så sterkt som det gjorde, om ikke den bitterhet
hadde vært, som var blitt opparbeidet i den tiden den indre
maktfordelingskampen hadde rast.
En og annen gang fremholdt Bjørnson under
forfatnings-kampen, at om kongen stilte seg i spissen for folkeviljen,
da ville han atter bli konge i Norge, — at kongen ved å godta det
parlamentariske system, ville kunne sikre seg nordmennenes
unionsvennlighet. Dette var dog alene reminiscenser fra Karl X Vs
tid, da Bjørnson hadde sett med stor sympati hen til Ber-nadottene og
ofte henstilt at de — om ikke annet for sin egen posisjons skyld —
måtte kaste det Stangske åk av seg og gå folket i møte. Sentrum
måtte ta makten, hadde han dengang (på Karl XVs tid) skrevet. Med
sentrum hadde han da ment den frisinnede gruppen som sto i en
mellomstilling mellom embetsaristokratiet og det av J. Sverdrup ved
samarbeide med Jaabæk omkring 1870 skapte partiet.
Nå — i forfatningskampens tid (1880-årene) — var kongedømmet blitt en assuransekasse for overklassen og unionen et
maskingevær som man truet demokratiet Norge med!
I slutten av 1880-årene utskiltes der, som vi vet, innen
Sverdrups parti en venstre, «renere» fløy som fant parti-sjefen for
lunken. Under kampen mot den gamle sjefen kunne de radikale ikke
finne noe bedre våpen enn Bjørnsons unionsløsnings-program. Det
var det slagordet som fenget best.
Alt dette hadde sitt utspring i den ulykkelige begivenheten
før jul 1861, da Fr. Stang, animert av sitt ønske om makten, lot seg
bruke av svenskene*) så disse fikk gjort det av med den norske
regjeringen (Birch-Reichenwald—Ketil Motzfeldt) som da hadde tatt
opp arbeidet for Norges likestilling i unionen (Statholderspørsmålet
osv.). Hadde denne regjeringen som var under utvikling til en
frisinnet eller sentrums-regjering fått fortsatt sitt arbeid, ville den, i
tidens løp blitt møtt med et radikalere program på den indre politikks
område. Det parlamentariske styre ville uten større smerte blitt
adoptert og
*) Regjeringen de Geer spekulerte, under sin rent indre svenske
politikk, i svensk nasjonalisme. For alle staters ytre politikk har
indrepolitiske hensyn, i sin alminnelighet, langt større betydning, enn
folk flest er oppmerksom på. Det gjelder både små og store stater.
15
14
utviklingen mot folkestyre ville gått sin gang. En ville ha fått en
mildere overgang fra det gamle samfunnet til det nye. Det ville
visselig blitt indrepolitiske motsetninger; men disse ville ikke blitt av
den hårdnakkede art, at den regjerende partigruppe hadde behøvet å
klamre seg til kongemakten, og aller minst ville en frisinnet eller en
sentrumsregjering, med programmet Norges likestilling i unionen,
hatt noen tendens til å bruke den svenske kongen mot sine mer
demokratiske eller radikale motstandere. Så meget mindre som
bondevenstre i sosial henseende slett ikke var noe radikalt. En kan gå
ut fra at en stor del av stortings-bøndene ville ha sluttet seg til
sentrumsregjeringen. En sådan norsk regjering ville hatt prestisjen
som fulgte av at den gikk i bresjen for Norges fulle likestilling.
Om ulykken således hadde sitt utspring i 1861, var det i den
påfølgende langvarige kampperioden dog mange anledninger, da det
hadde kunnet vært bøtt på ulykken. I den første tiden var det Fr. Stang
som hindret dette. Senere kanskje mest kongen. I den svenske
folkerepresentasjonens forhandlinger deltok de svenske statsråder.
Hadde kongen i 1872 eller 1874 eller endog så sent som i 1880
akseptert samme ordning i Norge, ville utviklingen antatt en normal
karakter. Den agitasjon, hvis slagord vi har gjengitt, hadde da ennå
ikke fått pisket opp stemningen så sterkt. Venstres ledende menn som
i grunnen alle var av den liberale typen, ikke så svært ulik
Birch-Reichenwald, ville ha tatt opp tråden fra hans tid.
Etter riksrettsdommen var dette for sent. Den Sverdrupske
regjering som nå av et oppriktig hjerte tok opp likestillingspolitikken,
ble snart forkjetret. Nå dudde ikke annet enn eget norsk utenriksstyre!
Allerede omkring 1880 hadde Bjørnson i et brev skrevet at den dag
kommer da vi vil ha vårt eget diplomatiske ansvar. «Der er ikke
fjerneste tvil derom», skriver han. Men det var først i de følgende
kampår under striden om maktfordelingen innen Norge selv at tanken
etter hvert ble modnet og arbeidet inn i folkebevisstheten. «For Eder
(svenskene) er Foreningen en trygghet,» skriver han til en svenske,
«thi I er de større. For oss er den, sålenge vi eier en felles konge av
det troløse Bernadotte-hus, en idelig fare og kamp.» «Det store er
16
endelig utrettet, at det norske folk begynner å skille mellem kongen og
svenskene og ønsker den første fanden i vold og de
sidste til evige venner . Nordmennene har lært, at den
svenske kongen for oss er en bestandig fare.» De vil derfor ha
foreningen i form av et helt frivillig forbund, altså ingen unionskonge.
Foreningen med Sverige måtte få en ny form for overhodet å kunne
bestå. Så lenge man hadde en felles konge i foreningen, var denne for
nordmennene, mer eller mindre, et helvete, som visstnok hadde væpnet
våre krefter til motstand, men som aldri kunne gjøres om til et
himmerike! En annen versjon: Min evige mening er at forbindelsen
med Sverige er kjær. Kongehusets politikk var derimot slangen
i paradiset!
Det syn som nå lansertes var altså, at et forbund, en allianse var
ikke alene tilstrekkelig, men bedre. Da de to folk hadde felles interesser
utad og ingen årsak til kjegl med hverandre, så snart slangen var
fjernet, ville et sådant forbund bli av vang art! Det ville vise seg å være
10 ganger sterkere enn unionen! Jeg er så sikker på at det går bedre, når
ingen konge er mellomledd og blander seg i det, og altså folkene intet
annet mellomledd har enn aktelsen for hverandre! (1882). Noe annet
ytre anliggende enn det finske gas der ikke som tilhørte alene det ene
av landene, og i det står vi last og brast med Eder (svenskene) enten
samarbeidet mellom oss har den ene eller den annen form! Felles
opptreden utad, hvor våre felles interesser trues, er en selvfølge! Bestå
måtte samarbeidet, det var for naturlig og nyttig til å foruroliges eller
ødelegges av en renkefull kongeslekt!
I det norske venstres øyne ble det Tyskland, som Oscar II så
hen til med så stor sympati, snart trelldommens land. I 1870-årene
hadde de frisinnede i Norden vært nokså meget stemt for at vi holdt
sammen med Tyskland mot slaverne. Deres beveggrunn hertil hadde
for en stor del vært at ved samhold med tyskerne skulle vi kunne oppnå
det danske Slesvigs gjenforening med Danmark og Norden. Da dette
omkring 1880 hadde vist seg fåfengt, begynte man i Norge å se med
mer forståelse på Russlands stilling overfor sentralmaktene. Disses
2 - 1905 og
1940.
17
strev for å vinne kontrollen over de slaviske Balkan-landene ble ikke
sett på med noen sympati. Hva angår Russlands nord-flanke begynte
de frisinnede og venstrekretsene å rive seg løs fra Krimkrig-tidens
forestillinger. Finnland ville jo ikke bort fra Russland! Det ville alene
ha en selvstendig stilling i foreningen med Russland. Altså for
Finnlands skyld behøvet en ikke å avsky moskoviten! For øvrig: Var
det noen rimelighet i å stenge Russland ute fra havet? I å reise
folkehat mellom de nordgermanske folk og slaverne, som nå søkte å
samle seg til et stort verdensfolk? (Panslavismen.) Skulle vi med i en
rasekrig?
Ville vi ikke være med i noe slikt vanvittig eventyr, skriver
Bjørnson, så måtte vi reise en folkemening mot det. Her er planer i
gang om å dra oss inn i en anti-russisk blokk. De må tilintetgjøres!
Diplomatene får ikke bestemme over folkene. Disse skal bestemme
over seg selv! Mot en rase (slaverne) som aldri har gjort oss ondt, og
med hvis egen kamp vi har stor medfølelse, — nei på slikt eventyr
innlater vi oss ikke!
På en tid, da kong Oscar II gikk mer og mer inn på tysk side, skriver
Bjørnson: Har I svensker ikke sikret Eder selv for å slepes inn i en
rase-krig, så brister Foreningen på dette! (1884).
Norge ville ikke trekkes inn i en stormaktsallianse! For å
gardere seg derimot måtte det ha sin egen utenrikspolitikk!
Oscar II mente, som svenskene i sin alminnelighet har gjort siden
Poltava at Russland var fienden. Samtidig holdt han ikke Russlands
motpol England for å utgjøre en tilstrekkelig beskyttelse for det
Norden, som hadde landgrense til Russland. Det trengtes også en
landmakt! England selv hadde under 1800-tallet vist at det behøvet
de tyske landmakter til å holde Russland i sjakk, på dettes sydfront.
Tysklands innflytelse under oppgjøret mellom «bjørnen» og
«hvalen» på Berliner-kongressen i 1878 hadde gjort sterkt inntrykk
på den opplyste opinion i hele Europa.
Det var således både ytre politiske og indrepolitiske tanker
som brakte Oscar II til å se det stammebeslektede Tyskland som den
viktigste sikkerhet for de skandinaviske land. Det tyske keiserdømme
i Europas midte under Bismarcks ledelse sto for
18
ham som en garanti for Europas fred og samtidig som den pålidelige
representanten for de monarkiske og konservative prinsipper. Det var
der han fant Europas ballast.
Dette preget i temmelig sterk grad Oscar II's utenrikspolitikk.
Når Tyskland, under den herskende motsetning mellom England og
Russland, fant en viss politikk å være stemmende med sine interesser,
innstillet Norges og Sveriges utenrikspolitikk seg som regel deretter.
Fra midten av 1880-årene kom Tyskland i et stadig klarere
motsetningsforhold til Russland, og Oscar II kom derved, helt
naturlig til å se vår sikkerhet i et intimt forhold mellom Tyskland og
England. I 1888 talte kongen med premierminister Salisbury om
betydningen av Luleå—Ofotenbanen og dens tilknytning til det
russiske jernbanenettet. Han forsøkte å få den engelske statsmann til å
se at de av kongen fryktede russiske planer kunne være en fare for
England. — Som vi vet, hadde det så ofte vært England, som hadde
søkt å skremme oss med dem, for å oppflamme oss i anti-russisk
retning. — Kongen gikk nå så langt at han fremholdt det ønskelige i
at engelske krigsskip oftere besøkte skandinaviske havner.
Salisbury så på denne tiden Tyskland som en støtte for England mot
Frankrike og Russland. Det var på den samme tiden at den engelske
sendemann i Stockholm fremholdt overfor Foreign Office at den
norsk—svenske unions bibehold lå i Englands interesse. Han var redd
for at Norge, etter en uttreden av unionen, skulle bli et lett bytte for
Russland.
Da keiser Wilhelm II i 1896 sendte sitt impulsive telegram til
Boernes fører Kriiger, skrev Oscar II: Ledsen år jag over varje okad
«koldgrad» mellan de två stater vilka, så lange de sammanhålla,
utgjora stålet i den motforbundskedja som jag tror nodvendig — ja,
nodvendigare nu an någonsinn, mot den slaviska rasens ekspansiva
och den romanska rasens dissol-venta kraftforening til vår europeiska
historiskt vunna kulturs undergang.» — Under boerkrigen inntok
Oscar II en klart engelskvennlig holdning. Ved et besøk i London år
1900 vant han engelskmennenes hjerter ved sin åpent uttrykte
sympati for England under kampen, — stikk i strid med det svenske
utenriksdepartements ønske og mot tendensen i den norske og
19
svenske pressen. — Tyskland inntok, som bekjent under Boerkrigen,
tross keisertelegrammet til Kriiger, en klar vennskapelig holdning
overfor England i motsetning til hva Frankrike—Russland gjorde. —
I februar 1901 rapporterte den tyske sendemann i Stockholm at
kongen overfor ham hadde uttalt sin glede over de tysk—engelske
tilnærmelser «fordi han betraktet et nært forhold mellom Tyskland og
England som en naturlig motvekt mot russiske ekspansjonsønsker
mot den skandinaviske halvøy». I fortsettelse av tidligere forsøk
derpå forhandledes det før og straks etter århundreskiftet mellom
London og Berlin om en fullstendig allianse.
Det var ikke sjelden på denne tiden at det svenske
uten-riksstyre dvs. praktisk talt kongen, uttalte overfor den engelske
sendemann i Stockholm at det betraktet det nære vennskap mellom
England og Tyskland som den beste sikkerhet for Norge og Sverige.
Når tysk og engelsk presse ble bitre mot hverandre om forholdsvis
små ting i tiden om 1890 og årene deretter, ytret Oscar II stor
engstelse for at det skulle oppstå politiske komplikasjoner mellom de
to makter. Den engelske sendemann beroliget ham da med at slike
avisartikler betydde lite mot «the solid reasons of common interest
which recommend friend-ship between Gt. Britain and Germany.»
Oscar II's tyskvenn-lighet var kombinert med en engelsk-orientering.
«What would become of us — small constitutional countries, who
have fol-lowed in the footsteps of England, if any disaster happened
to her,» sa han til den engelske sendemann.
Det var i begynnelsen av 1890-årene at venstre i Norge, etter
å ha skallet av Sverdrup, hadde tatt opp Bjørnsons og Sårs'
programpost: eget norsk utenriksstyre. Kong Oscar II måtte betrakte
dette som praktisk talt ensbetydende med unionens oppløsning. Med
det syn som han hadde på Russlands hensikter overfor Norden og på
stormaktenes forhold til hverandre måtte han gå ut fra at av de tre
stormakter, for hvem Norden hadde størst interesse, næret to av dem,
England og Tyskland, et bestemt ønske om å opprettholde den
norsk— svenske unionen, ut fra den tanken at en sprengning av
unionen skulle kunne gi Russland muligheter til maktutvidelse. Da
kongen så en stor fare så vel i Frankrike som i Russland, måtte den
allianse som kom i stand mellom disse to makter (1892) — nettopp
på den tid det nye aktivistiske unions-programmet trådte inn i den
praktiske politikk vest for Kjølen — alarmere ham meget. En kan
forstå at han under disse omstendigheter vendte seg til makter som
han mente hadde interesse for unionens beståen for å få deres bistand
dertil. Det som lå nærmest for hånden var å få dem til å påvirke nordmennene, — åpne disses øyne for det farlige ved
unionsspreng-ningen, for den svake politiske stilling som Norge, etter
en sådan, ville få.
16. juni 1892 sa den engelske minister i Stockholm under et
besøk i Christiania til Steen som da var norsk statsminister:
«Opprettholdelsen av unionen mellom Sverige og Norge er en viktig
sak for Europa, og jeg ville være glad for å høre av Deres eksellense,
at ingen farer truet dens fortsatte beståen under det nåværende
dynasti.» Ministeren sa i samme forbindelse også at når et særskilt
norsk konsulatvesen skulle arbeide ved siden av en felles
representasjon, ville dette føre til uendelige praktiske vanskeligheter.
— Steen svarte at han personlig betraktet unionens opprettholdelse
som absolutt ønskelig for Norge og at han selv fant det viktig (was
most anxius to) å sikre dens beståen under den nåværende konge og
kongelige familie.
Den engelske minister skriver i sin rapport til Salisbury at*
Høyre i Norge tror at Russland—Frankrike oppmuntret Venstre, og at
Høyre håper på iallfall moralsk hjelp fra Tysklands side for
unionskongen til å opprettholde unionen, mens Venstre ikke så med
noen glede på Oscars vennskap med Tyskland.
Ministeren uttaler i sin rapport at han fant det nødvendig like
overfor Steen å understreke: «Vi (Storbritannia) er av den mening at
atskillelsen av de to kongedømmer eller enhver ting som ville gjøre
forbindelsen mellom dem svakere, ville være en ulykke som kunne ha
alvorlige følger i tilfelle en krig brøt ut i Europa.» Det er tydelig av
den diplomatiske korrespondanse som er kjent at dette var nettopp det
som Salisbury mente.
21
20
Det er vel sannsynlig at Englands innvirkning har hatt sin del
i at Stortinget i juli 1892 gikk med på, inntil videre å utsette
konsulatsaken.
I mars 1893 henviste Oscar II overfor den britiske sendemann til den store fare for Europas fred og lykke som det ville være,
om den union av de to skandinaviske riker skulle briste, som var ute
av stand til å angripe noen fremmed makt, men fullt i stand til å
opprettholde en fullkommen nøytralitet i en europeisk konflikt, så
lenge de var forenet. Han tilføyet at han hadde brukt de samme
uttrykk overfor andre makters ministre; hermed mente han utvilsomt
spesielt den tyske minister. Den engelske minister svarte kongen at
han var forvisset om at det regjeringsskifte som nettopp hadde funnet
sted i England, hvorved Salisbury var etterfulgt av Gladstone, ikke
gjorde noen som helst endring i Storbritannias ønske om at unionen
måtte opprettholdes og trives. Hennes Majestets regjerings mest
levende ønske var den lykkelige opprettholdelse av et parthaverskap,
som hadde medført så meget godt for Norden så vel som andre siden
1814.
Ministeren innrapporterte samtidig at Stortingets voldsomhet
hadde hatt den virkning å forene svensker av alle retninger. Skulle
det bli nødvendig for den svenske regjering å be om Riksdagens
støtte for endog en fysisk aksjon overfor Norge, ville den være
temmelig sikker på en stor majoritet derfor.
Det som unionskongen strevet for var for det første at de to
makter, hvis støtte overfor Russland han regnet med, skulle
overbevise nordmennene om at deres separasjonspolitikk var uklok.
Dernest at disse makter, i tilfelle av et norsk brudd skulle intervenere
overfor Norge for å bringe det til fornuft eller, iallfall, stille seg
sympatisk til en mulig aksjon fra unions-kongedømmets side mot
separatismen, ved hjelp av unions-vennlige norske og svenske
krefter.
Hva det første ønske angikk, er det helt klart, at England var
rede til å etterkomme det. I et memorandum satt opp i Foreign Office
i mars 1893 henvises det til de, etter engelsk mening, betraktelige
innrømmelser som Sverige, inspirert spesielt av utenriksminister
Lewenhaupt, gjorde overfor Norge i begynnelse av 1890-årene. Men
— sies det — «ingen av disse
har formådd å tilfredsstille Norge eller å få det til å avstå fra dets
drøm om en uavhengighet (independence) som nesten med sikkerhet
må komme til å vise seg skjebnesvanger for det som nasjon».
Det er tydelig at Storbritannias maktpolitikk på denne tiden
drev det til å opprettholde samarbeidet på den skandinaviske halvøy.
Det kan nevnes, sies det i memorandumet, at noen av de
ytterliggående norske politikere i sin animositet mot Sverige ikke har
veket tilbake for å gjøre seg til talsmenn for et arrangement ved
hvilket Russland skulle oppnå å bruke en isfri havn i Nord-Norge.
Hva det annet ønske angikk var England, iallfall under
Gladstones regime meget mer tilbakeholdent. Oscar II sa i mai 1893
til den britiske sendemann at hvis Stortinget gjorde det umulig for
kongen å regjere i Norge, var det dets og ikke hans skyld, om
ekstraordinære forholdsregler måtte tas for å redde unionen.
Sendemannen sa hertil, at det ikke syntes ham klokt, slik som
situasjonen ennå var, å tenke på ekstra-legale forholdsregler. Han
ville håpe at det norske Venstres voldsomme ferd mer var et tegn på
svakhet enn på styrke. England ville dypt beklage, om konflikten
skulle gå over til en væpnet strid. Det ville bli bare Russland som
fikk glede av det.
Disse uttalelser av sendemannen er inspirert av Gladstone
selv som hadde instruert ham om, at han skulle la falle noen vennlige
ord om at han trodde hans regjering hadde et alvorlig ønske om at
enhver politikk som gikk i retning av militær tvang mot Norge ble
meget omhyggelig overveiet fra juridisk så vel som fra politisk
synspunkt.
Gladstone etterfulgtes allerede i 1894 av Rosebery som ikke hadde
hans personlige interesse for Norge.
Venstres politikk i Norge skildrer den engelske sendemann i
1894 således: Det revolusjonære (!) partiet driver på, og vil ha en
egen norsk utenriksminister med en særskilt norsk
politikk, selv om den skulle være helt motsatt Sveriges .
Det er naturlig at det diskuteres i Sverige, hvilke skritt skulle tas, om
Stortinget forsøkte å erklære Norge for selvstendig.
Det synes temmelig klart, at England ikke ville opptre aktivt
23
22
til støtte for unionskongen. Det så også ugjerne noe militært påtrykk
fra dennes side. Men skulle noe sådant komme, ville det — etter det
inntrykk en får av de tilgjengelige dokumenter — forholde seg
nøytralt, — kanskje tilby sine tjenester som megler. Det skulle
antagelig ha rådført seg med Tyskland.
Den engelske sendemannen mente, at Venstre i Norge betraktet de europeiske makter som indifferente m. h. t. unionens
opprettholdelse, dessuten som interessent i at der ikke oppsto noen
fiendtligheter. Det lot til at Venstre stolte på at Europa ville forhindre
en maktanvendelse fra unionskongens side, — om nødvendig, ved en
intervensjon. Da en norsk statsmann «som var i den posisjon at han
visste hva der foregikk,» spurte den engelske sendemann hva
England ville gjøre hvis krig mellom de to land ble overhengende,
svarte sendemannen at England ikke tenkte seg muligheten av noe
slikt, da hans legasjon alltid hadde rapportert at den stolte på at
Venstre i Norge aldri ville drive sin sak så vidt, at der trengtes noen
avvergelse med makt. — Den norske politiker hadde erkjent at der
var mange innen Venstrepartiet som ikke bifalt den voldsomme
aksjon som noen av dets ledere drev, men han var redd for at
partidisiplinen ville hindre dem fra å gjøre sin innflytelse gjeldende.
Nordmennene er, skrev sendemannen hjem, meget nervøse i
anledning av russernes interesse for landets nordlige deler; men enda
synes de ikke å tenke på at en åpen strid med Sverige ville gi
Russland en anledning til å ta opp meget ubehagelige grensespørsmål
deroppe — nøyaktig det samme som Hagerup fremholdt i 1905.
Sendemannen fant dog en viss beroligelse i det faktum at så lenge
Venstres kamp gjaldt den indre maktfordelingen i landet hadde det i
Stortinget hatt en overvekt over den andre parten av ca. 50 stemmer;
mens det etterat det hadde besluttet å arbeide for et program, som
måtte bringe en strid med Sverige, hadde sett denne majoritet
skrumpe inn til 4 stemmer.
Når en minnes hvordan England i 1890-årene sto til de to
allierte makter Russland og Frankrike, er det fullkommen forståelig
at Oscar II under sine bestrebelser for unionens bevarelse som
forutsetning for et motstandsdyktig Norden, mente
å kunne regne med så vel England som Tyskland. Edward Grey har
karakterisert Englands stilling 1892—95 således:
«Det var mellom Storbritannia og Frankrike eller Russland
en stadig friksjon som ved den minste foranledning utviklet seg til
tvist og fiendskap. Grunn-bølgen av uvilje (the ground swell of
ill-will) la seg aldri. Britiske interesser støtte sammen med Frankrikes
og Russlands i mange deler av verden, og når interesser kolliderer er
en atmosfære av uvilje alltid farlig. Den svarteste mistanke trives i
den, som usunne vekster under en lav himmel i skummel luft.» — En
kan nesten tro at en leser om det nåværende forhold mellom de
angelsaksiske makter og Sovjet-Samveldet.
Det var på denne tiden at Russland begynte å få kontrollen
over Mandsjuria og fotfeste i Port Arthur. Det truet alvorlig Englands
ledende stilling i Det fjerne Østen. Den engelske pressen ville vite,
hvordan regjeringen tenkte å stoppe Russland. For å klare opp denne
situasjonen og den likeså spente i den Nære Orient fremkom den
britiske regjering allerede i 1895 og i 1898 med vidtgående forslag
overfor Tyskland om et nøye politisk samarbeid.
Det falt ikke i det engelske diplomatiets smak at svenskene i
sin alminnelighet hang fast ved deres fra århundrers politiske
samarbeid nedarvede forkjærlighet for Frankrike og hadde lite til
overs for Tyskland. Den engelske sendemannen fremholder for
Foreign Office sommeren 1895 at «Tyskland kunne være, og ville
sannsynligvis også være, en meget mektig beskytter i tilfelle av
trouble med deres ( svenskenes) store østlige nabo som de har en
stadig frykt for».
Tysklands holdning til det nordiske spørsmål i 1890-årene
var meget Jik Englands. Etter unionskongens ønsker lot det
nordmennene forstå at Norges politiske eksistens var sikret bare så
lenge det ble i unionen. Tysklands motsetning til Russland bestemte
denne holdningen på lignende måte som Englands motsetning til
Russland bestemte øyrikets politikk. De trodde begge at
unionsoppløsningen var et russisk ønske. I april 1892, altså kort før
den engelske minister talte med Steen, hadde den tyske gjort det. Da
Steen spurte ham hvordan de
25
24
europeiske maktene så på Norges strev, svarte han at de stater som
ønsket fredens bevarelse og Norges velferd, oppriktig ønsket at status
quo i Skandinavia ble opprettholdt. Den tyske sendemann fant det
også upraktisk å ha et konsulatvesen uavhengig av det felles
diplomatiet.
Sommeren 1892 ble Tysklands holdning innen Auswärtiges
Amt definert slik: Da vi tror å kunne regne med velvillig nøytralitet
fra den norsk—svenske unionen, vil enhver svekkelse av denne være
skadelig. Men Tyskland vil ikke foreta noen aktiv innblanding.
Påvirkningen av nordmennene må ikke gjøres på en sådan måte at
deres nasjonalfølelse såres. Tyske opptegnelser om unionskongens
konferanser i Tyskland*) synes å vise at han i 1892 hadde tenkt på
militærbesettelse av de større norske byer med norske pålitelig
tropper, om Stortinget ikke hadde firet. Den norsk-svenske minister i
Madrid Fritz Wedel Jarlsberg virket i 1892—93 etter Oscar II's
oppdrag og i samarbeid med tyske og engelske diplomater for å få
Venstre i Norge fra den egne utenriksminister.
Det tyske diplomatiet så med noen skepsis på unionskongens
muligheter til å tvinge nordmennene med makt. Noen inngripen fra
tysk side til støtte for det unionstro Sverige under en eventuell
kraftprøve med Norge, sådan som Oscar II, iallfall til sine tider, synes
å ha tenkt seg, var det tyske utenriksstyre ikke villig til. Lenger enn til
å gi Sverige frie hender og diplomatisk støtte ville det ikke gå, skjønt
keiseren personlig, somme tider viste seg interessert derfor.
Hadde unionskonflikten på denne tiden utviklet seg slik at
Russland hadde grepet inn, ville det ha utløst en europeisk krig.
Wilhelm II skal i begynnelsen av 1895 ha drøftet spørsmålet om
russisk ervervelse av en isfri havn i Norge med Salisbury som da
skulle avløse Rosebery som førsteminister. Begge skal ha ment at det
ikke kunne tolereres. Alt tyder imidlertid på at Russland ikke skulle
ha gått til noen aggresjon mot Norge.
Den svenske riksdags såkalte «Hemmelige utskott» ga 25. mars 1895
kongen og den svenske regjeringen fullmakt til militær inngripen i
Norge for å stoppe en skjebnesvanger anti*) Uten å foreta noen sammenligning kan en tenke på Quislings
hemmelige konferanser i Tyskland i 1939.
26
unionell revolusjon der og få i stand en tilfredsstillende fore-ningsakt.
Oscar II uttrykte overfor Riksdagen tillit til at Sveriges folk ville tre
fram som redderen av Nordens fremtid. Utskottet stillet alene det
vilkår, at alle fredelige midler først forgjeves var blitt prøvet og at det
hadde vist seg at de norske maktmidler som unionskongen rådet over,
var utilstrekkelige.
7. juni 1895 ga det norske Stortinget etter. Kort før hadde
Oscar II bedt Wilhelm II besøke seg, og i juli kom keiseren. Det viste
seg da at det pågikk en drakamp om unionskongen mellom kronprins
Gustav og dronning Sofia. Kronprinsen ville nå, etter de tyske
referater, fremkalle et brudd og et tvangsoppgjør med Norge for å få
en mer holdbar union. Dronning Sofia mente derimot at når det
norske Venstre hadde slått til retrett, burde det arbeides på en
forsoning; kongen burde akseptere en koalisjonsregjering.
Keiseren bedømte stillingen i Norden slik at noe annet
middel til å bevare unionen enn et oppgjør under tvang fantes det
ikke. — Det skulle jo også vise seg at nordmennene drev sin sak
gjennom. Den engelske sendemann i Stockholm skrev litt senere, da
Hagerups første regjering sto foran sin dannelse og de øyeblikkelige
utsikter således tegnet noenlunde lyse: «Nordmennene er et så stridig
folk, så besluttet på å oppnå sin fulle uavhengighet, at det neppe er
noe håp, om at en konflikt mellom de to folk til slutt kan bli unngått.»
Om svenskenes innstilling skriver han: «Møter er blitt holdt over hele
landet og med noen unntagelser har det vært enstemmighet for at
regjeringen må være fast i sin holdning overfor
broder-kongedøm-met.»
De to stormakter har således bedømt stillingen på vår halvøy
ens og noenlunde riktig.
Mens England fant at det var størst fare (fra Russland) ved å
la det gå til brudd, støttet den tyske keiser kronprinsens syn. Han
søkte, sa han, å føre nærmere sammen de germanske folk (heri
innbefattet han på dette tidspunkt det engelske). Herved utgjorde
Sverige og Norge en faktor. Det germanske Norden dannet den
venstre flanken for Tyskland (keiseren gikk altså da ut fra at
Tysklands front vendte mot øst). Jevnfør Bjørnsons ord i et tidligere
tidsavsnitt: «I Goterfolkets
27
kampe den nordre fløy vi tok.» — Keiserens råd var: Hold fast ved
unionen om så behøves med våpenmakt! Norges konge må tre tilbake
for unionskongen!
Oscar II var vaklende. Han fremholdt det som den engelske
sendemann hadde sagt ham, — at en åpen strid i Skandinavia var
farlig. Den var kanskje det som Russland ønsket for å få påskudd til å
gripe inn. Men så sa Oscar II også: Unionen slapper jag aldrig uten
strid på liv och död, så lange jag får svenskarne med mig! Og så
stillet han keiseren det spørsmål: Om Russland under en eventuell
krigstilstand mellom de to unionsrikene skulle ville blande seg inn i
tvisten og hjelpe Norge, kan da Tysklands ikke blott moralske støtte,
men også materielle hjelp påregnes? Noe bindende tilsagn herom i
form av en avtale fikk Oscar II ikke, åpenbart av den grunn at
keiserens rådgivere var mot at Tyskland skulle gjøre noe som vakte
ondt blod i Russland. Den balansepolitikk mellom de andre makter
som Auswärtiges Amt førte krevet forsiktighet, — at det ikke
utfordret noen av dem. Umulig er det heller ikke at Wilhelm II,
personlig, allerede på denne tid, kan ha hatt i tankene en helt ny
gruppering av maktene, nemlig det tysk— russiske samarbeid som
han senere skulle ta opp arbeidet for. Han svarte derfor Oscar II at
Russland vet at det finner Tyskland på sin vei, om det griper etter
Norge, selv om ingen avtale finnes mellom Tyskland og Sverige. Og
Russland ville også støte på Englands motstand. «In fast gleicher
Lage wie wir be-findet sich England.» På Tysklands og Englands
naturlige bundsforvandtskap kunne den svenske politikken for
unionens bevarelse bygge.
Dette var i slutten av september 1895. 7. oktober utnevntes
Hagerups koalisjonsregjering. Dronningen viste seg således å ha
større makt over kongen enn kronprinsen.
Løvland nevner i et brev 8. mars 1895 et rykte i Oslo om at
kongen søkte å få stormaktene, også England, til å øve press på
Norge, altså motvirke den da sterke separatistiske stemningen. Det
kan være sant, mente han. Men «Russland går neppe ærender for
Sverige. Og Englands regjering visstnok like så lite.» Løvland var på
den tiden kun mangelfullt orientert om maktenes forhold til
hverandre.
28
11. mars skriver han: «Går svenskene på, da må kongen ha
ervervet samtykke av stormaktene og føle seg sikker for Russ
land. Mulig hans vennskap med den tyske keiser hjelper ham
til å få frie hender mot Norge.»
De norske selvstendighetsmenn har likesom unionskongen på
et tidlig tidspunkt tenkt på dette: hvorledes stiller stormaktene seg?
Allerede i midten av 1880-årene skrev Bjørson at Norge trygt kunne
ordne sitt hus, for nettopp da var de store makter sterkt opptatt av
andre for dem større spørsmål. Hele Europa sto i halvspenn med
geværet og ventet på hverandre. Kongen ville ikke få noen hjelp av
dem!
Når Venstre i 1890-årene i sin alminnelighet har gått ut fra,
at de store stater ville komme til å forhindre en maktanvendelse ved
hjelp av svenske krefter, så har det nok gjort seg skyldig i en
feilbedømmelse. Russland ville vel hatt interesse av å stoppe en
«eksekusjon» i Norge. Men de to andre interesserte stormaktene så
med største mistro på Russland. På hold i Sverige som var mot en
tvangspolitikk overfor Norge ble det i 1895 foreslått at man skulle
spørre den russiske regjeringen om den medga eksekusjon. Mer enn
til en temmelig platonisk megling eller formidling ville det fra
maktenes side neppe kommet.
Da det i slutten av 1890-årene på ny ble spent mellom Norge
og unionsmonarkiet, kom alternativet tvangsoppgjør atter fram.
Oscar II var rede til i nødsfall å ta kampen. Det var ham imidlertid
meget om å gjøre for det tilfelle, å ha Europas dvs. særlig Tysklands
og Englands sympati. Spesielt var det viktig for ham å kunne stole på
Tysklands pålitelige vennskap. Han regnet også på at om Tyskland
ville gi dette tilkjenne overfor nordmennene ville det gjøre betydelig
inntrykk på dem. Han skrev i 1898 til sin minister i Berlin at den tilbakeholdenhet som Tyskland viste med hensyn til å la Norge vite at
det sto på unionskongens side, bidro i høy grad til at nordmennene
satte nesen i været, og ba ham provosere den nye leder av Tysklands
utenrikspolitikk Bülow til å ta mer energisk stilling. Men
Auswärtiges Amt som stadig drev sin balansekunst, ville ikke
eksponere seg for meget overfor noen av de andre store makter;
lenger enn til å påvirke nordmennene til unionstroskap fant det det
ikke opportunt å gå.
29
Imidlertid drev den spenningen som var oppstått straks før
århundreskiftet, over. Flaggsaken som det da vesentlig gjaldt, var
ikke stor nok til å ta et tvangsoppgjør på. I 1899 ble Lang-heim
utenriksminister. Han ville, likesom Lewenhaupt før 1895, berolige
nordmennene ved å gi dem partielle innrømmelser og foreslo snart
konsulatforhandlinger på vennskapelig grunnlag.
Oscar II ville i 1890-årene knytte De Forenede Riker til de
makter, som han regnet som en germansk gruppe, mot den
slavisk—romanske. Kongen så heri et middel til å motvirke
oppløsningen av unionen.
En slik blokkpolitikk, motivert for en ikke liten del i
unions-politiske hensyn, måtte stille seg meget usympatisk for det
norske Venstre. Det protesterte mot blokkpolitikken og proklamerte
nøytralitetspolitikken. Det krevet at stormaktsriva-liseringen ble sett
fra begge sider. Det kunne sies noe til gunst også for Russlands sak!
Bjørnson vek ikke tilbake for å skrive i den russiske pressen, så vel
som i den engelske, at Norge valgte den nøytrale linjen.
Som følge av erfaringene under Napoleons-perioden hadde
de nordiske riker tidlig på 1800-tallet tatt opp denne utenrikspolitiske
linjen. Fra 1800-tallets midte hadde de igjen forlatt den. Under det
trykk som de hadde kjent fra Øst hadde Sverige og Norge først søkt
støtte hos Vestmaktene og deretter hos det nye midtens rike i Europa.
Ved slutten av århundret vendte de nordiske land atter tilbake til
nøytralitetspolitikken — i en kjensle av at under enhver annen
politikk ble de utnyttet av den ene eller den andre blokken for dennes
egoistiske formål og i en kjensle av at det var en risikabel sak å stille
seg i et fiendtlig forhold til noen av dem. Danmark gjorde først denne
tilbakegangen, så Norge og til slutt Sverige. Når den falt så lett og
naturlig, kan det ha spilt en rolle at byråkratiet i Sverige og Norge
hadde betraktet Oscar I's og Karl XVs utenrikspolitikk som
eventyrlig og heller ikke hatt meget til overs for Oscar IIs
tysk-orientering. I denne konges tid var imidlertid, som vi har sett,
det byråkratiske apparat trukket så sterkt inn under kongens
innflytelse at Sveriges og Norges tilbakegang
30
til nøytralitetspolitikken ikke kunne skje mot kongens vilje. Det ble
ikke spørsmål om noen ny utenrikspolitikk før det i Oscar II's siste
regjeringstid oppsto en ny konstellasjon mellom de store makter.
Omkring år 1900 var dette ennå ikke skjedd.
Da militærmakten hadde vært kongens og aristokratenes
venn, måtte det demokratiske gjennombruddet i Norden henimot
århundreskiftet ledsages av uvilje mot militærvesenet og mot
militærutgiftene. Kaserneliv og langvarig soldatopplæring var noe
som hørte den gamle tid til! Idealet ble folkevæpningen. Systemet
skulle være «en skjønn i fedrelandskjærlighet oppvarmende
våpenøvelse» ute i distriktene. Man tok opp tradisjonene fra det
bondeinfanteri og folkevern som hadde eksistert for 3—4 århundrer
siden. Pasifismen ble en viktig artikkel i den nye trosbekjennelse,
ennskjønt enkelte av de demokratiske svenske ledere, som Emil Key
og fremfor alt Adolf Hedin innså at i en ekte nøytralitetspolitikk var
det solide nøytralitetsfor-svaret det essensielle punktet. I sin
alminnelighet holdt man ikke ut fra hverandre den pasifistiske
politikken og nøytralitetspolitikken.*)
I så henseende kom Danmark til å øve stor innflytelse på de
to andre nordiske land. De konservative kretser som fikk makten i
Danmark etter nederlaget i 1864 hadde en kjensle av at en omlegging
av Danmarks politikk var uunngåelig. Danmark kunne ikke eksistere
uten å vise noen hensyntagen til Tyskland. Mens Danmarks
forsvarssystem inntil da helt hadde hatt front mot syd, la de
konservative regjeringer etter 1864 hovedtyngden av forsvaret på
Sjælland, for at denne viktige strategiske posisjonen under alle
omstendigheter kunne holdes. Likesom det napoleonske Frankrike
hadde oppmuntret Danmark til å gjøre Sjælland til landets faste borg.
gjorde det Bis-marckske Tyskland det, for at England ikke skulle
kunne legge hånden på den viktige posisjonen mellom Nordsjøen og
Østersjøen.
Den energi med hvilken de dansk konservative drev sin
militærpolitikk igjennom, førte til en skarp forfatningsstrid.
*) Så sent som etter den siste verdenskrigen kunne den store granskningskommisjonen i Norge ikke holde disse to slags politikk klart ut fra
hverandre.
31
Også i Danmark kom indrepolitiske momenter til å innvirke på
politikken utad. Venstre i Danmark (bondepartiet) ble, under kampen
mot de regjerende høyregrupper, dratt inn på en antimilitaristisk
linje. Heri inntrådte det en endring først etter århundreskiftet, da
partiet ble spaltet, ved at dets radikale fløy skilte seg ut som et eget
parti. I det gamle venstre under Neer-gaards og I. C. Christensens
ledelse vant den naturlige kjenslen overhånd, at skal et land ikke bli
helt viljeløst i stormaktenes hender, må det ha et forsvar som vil
kjempe.
Det radikale parti hvori Peter Munch fikk stor innflytelse,
bekjente seg derimot til det syn at mot et alvorlig ment angrep fra syd
hadde Danmark ikke krefter til å ta opp et virkelig forsvar, at heller
ingen annen stormakt ville være i stand til å beskytte den største del
av Danmark mot et sådant angrep, at landets forsvar derfor burde
innrettes som et vaktvern. Dette var en ren pasifistisk politikk, og den
ble i Danmark meget av en f olkesak.
Allerede i den tiden da hele det danske Venstre var overveiende
pasifistisk, var denne folkerørslen blitt forplantet til Norge og
Sverige, til tross for at de naturlige forhold og dermed
forsvarsbetingelsene i disse land var helt andre enn i Danmark.
Det norske Venstres unionspolitikk etter bruddet med Johan
Sverdrup gikk ut fra den forestillingen at et land som ville være
nøytralt under stormaktenes rivalisering, bare behøvde å erklære
dette. Det var for å få gjort det at Norge måtte ha eget utenriksstyre.
Så lenge Norge hadde utenriks-styre sammen med det tysk-orienterte
Sverige, kunne det ikke, på en utvetydig måte, få proklamert sin
nøytralitet. Vår eneste fiende var der inne! Det var ingen annen vi
behøvde å forsvare oss imot!
I anledning av denne fiende ble det i Norge lagt inn et lite
mellomspill av militarisme. Den alminnelige dragningen i retning av
avrustning ble avbrudt for en tid av hensyn til Sverige.
På bunnen av folkesjelen var det dog fredsidéen som var den
sterke. Det skulle vise seg, så fort 1905-krisen og den 1.
verdenskrigen var overstått, at forsvarssaken av folket atter ble
betraktet som en Høyre-sak. Da het det atter: Det var på freden og det
fredelige kulturarbeid at Norge måtte innrette
32
sitt arbeid. Der hadde det sin ære og sin fremtid.*) Ja, endog i 1905
sa Ullmann: Når vi nå har oppløsningen i orden, så går vi til kamp
mot militarismen. Og selv en konservativ mann som Ebbe Hertzberg
sa i maistemningen 1905 til Schønning: Som republikk kunne Norge
antagelig ha gode sjanser for å oppnå en stedsevarende nøytralitet!
Når smålandene omkring århundreskiftet regnet med å kunne
ligge trygt mellom stormaktene, bare de selv ville, og når de
økonomiske fordeler ved en større enhet falt bort ved Sveriges
hensynsløse oppsigelse av mellomriksloven i 1897, var det ikke lett
for nordmennene å se noen fordel ved den norsk—svenske unionen.
Den Bobrikoffske politikken i Finnland i de nærmeste år
etter 1900 ble en vekker for et øyeblikk. Men det ble bare en
kortvarig episode. Da Russland i 1904 viste seg militært svakt og de
norsk—svenske forhandlinger som var begynt under inntrykket av
faren fra Øst ble avbrutt ved «lydrikepunk-tene», var det
psykologiske øyeblikket for Venstres nasjonale sak inne. Nå gikk det
opp for det norske Høyre at unions-kongedømmet ikke var noen
holdbar støtte for det, at dets vedhengen ved unionen svekket Høyres
stilling som forkjemper for de konservative interesser. Det ble redd
for å bli feiet vekk ved de neste valg, og ble hurtig nesten like så ivrig
som Venstre for å få Norge ut av unionen. Da Sverige ville beholde
Norge der, ble den felles monarks, unionskongens stilling uholdbar.
Norge holdt ham for å være svensk konge. Sverige fant at han
opptrådte for meget som norsk konge. Da begge landene hadde fått
parlamentarisk styre-system, kunne de, hver fra sin side, sette kongen
i bet ved å la ham stå uten regjering.
*) «Midt i en jerntid som ikkun tror den makt som våpnene
vinner. Du ligger rolig du høye Nord i åndens sollys og
skinner.»
Jonas Lie.
3 - 1905 og
1940.
33
KAPITEL II
Den omveltning i de store makters forhold til
hverandre som muliggjorde
unionsoppløsningen.
Hvorfor unions-kongen i 1905 ikke kom til å gjøre noe større
for å mestre situasjonen, og hvorfor han ikke gjorde mer for å bruke
det unionsvennlige lands makt mot det unionsfiendtlige land,
berodde for en vesentlig del på en stor omveltning i forholdet mellom
stormaktene som hadde funnet sted like før 1905.
Det europeiske system, hvori den skandinaviske unionen ble
regnet som et langt fra uviktig ledd, hadde i de ca. 25 første år av
Oscar H's regjeringstid vært så greitt: Mot Russland, mer eller
mindre sekundert av Frankrike, sto England. I en mellomstilling
befant Tyskland seg. — Etter hvert oppsto det mellom dette og
Russland et spent forhold, slik at St. Petersburg og Paris henimot
slutten av 1800-tallet ble alvorlig redd for at det nye store riket i
Europas midte skulle gå med England, og det var innen dette også en
innflytelsesrik krets som arbeidet for en sådan gruppering.
Den Bismarckske balansekunst hadde imidlertid hos tyskerne vunnet en sådan prestisje, at det var vanskelig å bringe riket til
å slutte seg helt til noen annen av de ledende makter. Det var noen få
som mente at dette var nødvendig, om ikke Tyskland skulle komme
ut for en stor ulykke. Blant dem ingen mindre enn den nye keiser
Wilhelm II. Denne som historien antagelig vil komme til å bedømme
noe annerledes enn opinionen har gjort etter sammenbruddet i 1918,
mente at Tyskland måtte skaffe seg en stor makt som alliert, og at
dette burde
være Russland. Det var så langt fra riktig det som Bismarck ved sitt
fall i 1891 søkte å få den tyske almenhet til å tro, at han måtte gå
fordi han holdt fast ved den såkalte reassuranse-avtale med Russland,
ved hvilken Bismarck hadde sikret seg mot at tråden til St. Petersburg
ble helt avklippet. Keiseren ville ikke alene fornye denne avtalen; han
ville oppgi balanse-politikken og bygge rikets politikk på vennskap
med Russland. Kansleren falt på sin for konservative indre politikk.
Det som keiseren siktet på var en f astlandsblokk av Frankrike, Tyskland og Russland. Et sådant kontinentalt forbund stemte
godt med tidligere tids langvarige russisk—tyske samarbeid, og det lå
også i fransk tradisjon fra Ludvig XIVs*) og Napoleon Fs tid.
Frankrike ville omkring århundreskiftet 1900 gjerne se rasert den mur
av gjensidig mistro som lenge hadde stått mellom de to land ved
Rhinen. Det fremkom også nå med sensasjonelle forslag, etter hvilke
den franske finans skulle muliggjøre en mot Englands interesser rettet
russisk— tysk—fransk jernbanebygging og økonomisk penetrasjon i
Midt-Østen.
I årene etter århundreskiftet var det i Russland to utenrikspolitiske retninger:
Tsaren og de konservative kretser om ham betraktet stadig
motsetningen til det med Japan samarbeidende England som den
hovedsakelige. Denne kretsen var nå, fremfor alt, opptatt av Asia,
hvor stridens eple var Mandsjuria og Korea. Den tenkte, på denne
tiden, ikke noe større på Balkan. Det fjerne Østen var for den alt.
Forbitrelsen mot England over at dette finansierte Japans militære
utfoldelse, over at det hjalp til med å bringe den japanske flåten på
høyden og over at det — som man trodde — avholdt Frankrike fra å
bistå, noe større, sin allierte Russland i Asia, var hos Tsaren stor. Han
var tilbøyelig til å regne på Tyskland i den asiatiske politikken.
En annen krets bestående av liberalt og vest-europeisk betonede, var stemt for sammen med Frankrike å søke tilknytning til
London. Denne delen av byråkratiet og sosieteten ble behersket av
den tyskfiendtlighet som hadde slått igjennom i Russland i
1870-årene i forbindelse med tyrkerkrigen dengang
*) I hans tid ble det riktignok kun planer.
34
35
og den for Russland så lite lykkelige Berliner-kongressen i 1878.
Denne mentalitet hadde nå fått nesten 30-årig tradisjon og næredes av
sådanne kretser i Paris' finans- og parlamentariske verden som
fremdeles var anti-tyske, og dernest av det slaviske folkeinstinkts
trang til samling av alle slaver. Det som hindret den vest-slaviske
folkegruppen fra å komme med her, var Donau-monarkiet og det
innnen dette dominerende tyske og madjariske aristokratiske element
som man i St. Petersburg antok hadde den tyske keiser i ryggen.
Motsetningen til denne og til Tyskland berodde meget på at den
liberale retningen i Russland, der betraktet liberale reformer som
nødvendige for å forminske utilfredsheten innen riket, trodde at
tsarens uvillighet hertil skyldtes Wilhelm II. Dette var riktignok ikke
tilfelle. Keiseren henviste tvert imot overfor tsaren til sin egen sosiale
reformpolitikk, den som hadde forårsaket hans brudd med Bismarck.
Til den vest-vendte, panslavisk innstilte retningen i Russland
hørte utenriksministeren Lamsdorff og hans etterfølger Isvol-sky
samt ingen mindre enn landets betydeligste statsmann Witte. Han så
med uvilje på de tyske staters Orient-politikk, og på ethvert forsøk fra
andre makters side på, i deres interesse, å få Tyrkia med i den
moderne utviklingen. Han fikk stoppet planene om en felles
jernbanebygging av kontinentalmaktene i retning av India.
Hadde Wilhelm II vært sterk nok til å overvinne den
Bismarckske tradisjonen og gjennomføre sin russiske alliansepolitikk
måtte han ha gjort panslavismen de nødvendige konsesjoner, gjort de
ofre overfor Russland som hadde vært nødvendige.
Den Bismarckske tradisjonen stilte seg hindrende i veien
også for et forbund av Tyskland med England. De i 1890-årene gang
på gang opptatte engelsk—tyske forhandlinger, siste gang fremdrevet
med sterk interesse av Neville Chamberlains far Joseph Chamberlain,
strandet sluttelig straks etter århundreskiftet, så vidt man kan se,
hovedsakelig, på Auswärtiges Amt, som feilaktig trodde at Tysklands
stilling var så sterk, at det fortsatt ville bli fridd til av så vel England
som den fransk— russiske blokken.
36
Chamberlain hadde på forhånd sagt til tyskerne, at om
forhandlingene brast, ville England gå til den andre siden.
Englands politiske historie, etter Spanias fall som stormakt,
hadde vært preget først av dets motsetning til Frankrike, så av dets
motsetning så vel til Russland som til Frankrike. I slutten av
1800-tallet begynte dertil en ny rival, Tyskland, å inngi England uro.
England innså nå at det måtte ha et forbund med en eller to makter
med sterke arméer. Men hvilken eller hvilke? Betegnende for
hårdnakketheten av Englands arvefiende-forhold til Frankrike er det,
at det først vendte seg til Russland, som avviste det, idet det ikke
trodde på oppriktigheten av dets tilbud. Deretter vendte England seg
på nytt til Tyskland. Det kjente nå hårdt de finansielle byrder etter
den nylig avsluttede Boerkrigen. Dets militære ledelse var
diskreditert. Dets regjering uten riktig autoritet.
Da det ikke ble noe med Tyskland gikk det engelske diplomatiet til Frankrike som det vant (1904) ved å innrømme det
Marokko. Frankrike hadde på denne tiden, etter Dreyfuss-krisen, en
desorganisert armé og trengte i høy grad en kraft-tilvekst, da dets
allierte Russland var opptatt med sin asiatiske ekspansjon. Delcassé
gikk snart inn for Ententen med samme iver, hvormed han, kort før,
hadde arbeidet for en mot England rettet Continental League.
Wilhelm II var en av de meget få tyskere som hadde skjønt at
Frankrike kanskje ville komme inn på den veien og at, i så fall,
Russland måtte gå enten med sin franske allierte og derved over på
den engelske siden eller med Tyskland. I siste tilfelle ville Frankrike
ikke våge å stå alene på fastlandet overfor de to store folkerike
landmaktene, men være tvunget til å søke tilslutning til dem. Således
ville da den kontinentale blokken, som det i 1901 hadde vært tilløp
til, men som det tyske diplomatiet da ikke ville betale prisen for,
allikevel kunne oppnåes! Det var kun to muligheter: Enten en
overveldende engelsk—fransk—russisk kombinasjon som, før eller
senere, ville trykke Tyskland til jorden. Eller en
russisk—tysk—fransk kombinasjon, som før eller senere ville berøve
England dets lederstilling i verden.
37
Wilhelm II hadde allerede tidlig festet seg ved Østersjøen,
som et område hvor Tyskland og Russland hadde felles interesser
overfor sjømakten. Østersjøen hadde for sjømakten alltid vært en
approach for å komme landmaktene til livs. En enighet her skulle
kunne føre de to landmaktene sammen i det politiske forbundet
keiseren ønsket. Hans sjanser til å lykkes i dette ble styrket, da
England i 1902 i sitt behov for en kraftig hjelpe-stat sluttet en allianse
med Japan. Dette ble nå i stand til å ta opp kampen med Russland om
Korea. Russland fikk således to fronter: mot en sjømakt i vest og mot
en sjømakt i øst. Spørsmålet om en ryggdekning for Russland i vest,
altså i Østersjøområdet, under oppgjøret i Østen ble aktuelt.
Allerede på den tiden da det ble forhandlet mellom London
og Berlin om et forbund hadde Wilhelm II latt Russland vite, at det
ville beskytte dets rygg, om det i Asia gikk til en så vidtgående
politikk at det ble innviklet i krig. Dette hadde hatt til følge at
Tysklands østgrense ble lettet noe for trykket av de russisk^
hærmasser og at Russland, etter å ha satt seg i besittelse av Port
Arthur, tok en forholdsvis stor del av sin flåte bort fra Østersjøen og
her således virkelig prisga seg selv til Tyskland.
Keiser Wilhelm II betraktet stengningen av Østersjøen som et
livsspørsmål for Tyskland. Han skrev i et alene for rikskansleren
bestemt memorandum, at det betydde en fordobling av Tysklands
kraft i en krig, om dette kunne støtte seg på Danmark. England aktet å
ombringe Tyskland med et par kølle-slag: und dass ist ohne
Dånemark leicht!
En stor del av den engelske pressen og av det engelske
diplomatiet trodde at det var inngått en avtale mellom Russland og
Tyskland, at Russland hadde fått sin ryggdekning i vest. I den
angelsaksiske pressen ble det berettet at Russland hadde lovet
Tyskland den kinesiske provins Petchili som lønn for medvirkningen
ved stengningen av Østersjøen.
I mars 1903 fremkastet keiser Wilhelm II overfor den russiske sendemann tanken om et forbund av de «nordiske» riker:
Danmark, Sverige, Norge, Russland og Tyskland «til beskyttelse av
Østersjøen». Sendemannen sa i forbindelse med dette anliggende: Jeg
kan si, mellom oss, Deres Majestet, at denne
Delcassé har en baktanke. Han vil arrangere seg med England på vår
bekostning. Bak vår rygg! Situasjonen minner meg om den som var i
begynnelsen av året 1854 før Krim-krigen!
Samtalen fant sted i anledning av at keiser Wilhelm nettopp
da skulle besøke København. Det er mulig at han har fremsatt sin
tanke der.
Ved en sammenkomst mellom keiser Wilhelm II og tsaren
høsten 1903, et par måneder før den russisk—japanske krigs
begynnelse, brakte tsaren Østers jø-inngangene og Danmarks stilling
på tale. Han var herved i tradisjonen fra Catharina II som hadde hatt i
tankene å gjøre Danmark til en slags russisk «admiralstat». Keiser
Wilhelm II sa at Danmark ikke ville kunne hindre at en stormakt som
ville Russland til livs passerte inn. Dertil sa tsaren: Det har Nelson
gjort allerede for hundre år siden, og britene eller amerikanerne vil
sikkert gjøre det samme på nytt. Hvis danskene ikke kan sørge for
ukrenkeligheten av deres farvann — hva de faktisk ikke kan — må
de bemyndige oss to som befinner oss i fare på grunn av denne
tingenes tilstand, til å gjøre det for dem, så at vi kan hindre enhver
fiende fra å komme inn i belter og sund, idet vi baserer oss på de
danske fort og København, og ikke behøver å vente til angriperen har
nådd den åpne Østersjø og satt seg i besittelse av København og alle
fartsledd til Østersjøen.» Det må minnes, at Russland på denne tiden
hadde en marine som langt fra var uanseelig. Tsaren mente, ifølge
Bülows notat, at saken burde diskuteres med den danske kongen
personlig. Det ble også gjort. Keiseren skriver om sin samtale med
kongen til tsaren bl. a.: «Han (Christian IX) erkjente åpent umuligheten for Danmark av å forsvare nøytraliteten mot en overlegen
sjømakt, eller å verge de danske farvann mot overveldende flåter.
Han holder den foreslåtte løsning, at Russland og Tyskland skulle
tilby å garantere Danmarks nøytralitet for å være akseptabel og sa at
en vekt var blitt løftet fra hans bryst.»
Tsaren svarte med et brev, hvori han uttrykte sin høyeste
glede og ba om at det tyske utenriksstyre skulle utarbeide utkast til en
avtale og forelegge det for Russland og Danmark. Stillingen i
Øst-Asia ble nå skjerpet fra dag til dag.
Men det tyske diplomatiet som ennå levde i
balansepolitikkens
39
38
tankeganger, var alt annet enn stemt for at det tyske riket, som det
trodde sterkt og uangripelig, skulle uten nødvendighet binde seg til å
forsvare de russiske Østersjøhavner, som var det russiske rikets mest
sårbare del, og således påta seg en stor krigsrisiko. Auswärtiges Amt
fremholdt overfor keiseren, at ikke alene ville England bli ute av seg,
men USA — som fremdeles, tross Englands begynnende
tilnærmelser til Frankrike, fastholdt programmet sammenhold av alle
teutoniske makter mot de romanske og slaviske — ville også bli
støtt. Den tyske sendemann i Washington innberettet, at der mente
man, at Russland ville ha en stor krig. I USA's øyne var Russland en
nasjon uten ære, hvis løfter intet verd hadde. Jødeforfølgelsene i
Russland hadde gjort et sterkt inntrykk på den amerikanske
opinionen.
Auswärtiges Amt fikk beveget keiseren til å skrive til tsaren
at det ville være det beste om tsaren selv skrev til den danske kongen,
«at om forslagene skal være akseptable for oss, må de i første rekke
være det for ham (den danske kongen) og at vi (tsaren og keiseren)
derfor vil be ham la oss høre hans ideer angående nøytralitets-saken
så utførlig som mulig». Auswärtiges Amts mening med denne
manøvren var at hele saken skulle falle bort, uten at Russland kunne
gjøre Tyskland den ringeste bebreidelse derfor. En kunne gå ut fra at
den russiske utenriksminister ikke delte tsarens interesse for saken.
Denne beregning slo også til. Russland synes ikke å ha henvendt seg
til Danmark.
Under krigen mot Japan fulgte keiser Wilhelm II en nesten
ostentativ støttepolitikk for Russland. I denne forbindelse kom
Dardaneller-spørsmålet opp. Russland hadde i Svartehavet foruten
den regulære flåten en såkalt frivillig flåte. Den siste passerte ut
gjennom stredene uten armering, men ble senere delvis innrettet som
hjelpekryssere. Den engelske regjering som var vår for Englands
stilling på havet, nedla i St. Petersburg en energisk protest og
erklærte at om den regulære flåten også løp ut av stredene, ville den
betrakte det som krigsårsak. Den tone som den engelske pressen,
som så Englands vei til India truet, samtidig anslo, opphisset på det
sterkeste russernes nasjonalkjensle; de russiske hjelpekrysseres
40
bedrifter fremkalte en tummel av begeistring hos dem. De begynte å
tale om å marsjere mot India.
Den tyske keiser stillet seg helt annerledes enn England. Han
oppfordret tsaren til å la den regulære Svartehavsflåten gå ut av
stredene til Øst-Asia, hvor den trengtes, og han ga endog råd om
måten på hvilken tyrkerne skulle kunne overraskes. Av alle
stormakter var Tyskland faktisk, på denne tiden, den eneste som var
villig til å la Russland sette seg ut over de ennå bestående
restriksjoner for Russland fra Krimkrigens tid. Dette forhindret
riktignok ikke den panslaviske retningen i Russland fra stadig å
utpeke Tyskland som den som la seg på tverke for Russlands
berettigede aspirasjoner i Balkan-omådet og den nære Østen. — Det
ble ikke til noe med den regulære russiske Svartehavs-flåtes utreise.
Da den russiske Østersjø-flåten ble sendt til Øst-Asia, ble
Russlands sjøfront ved Østersjøen ennå mer henvist til den beskyttelse
som Tyskland kunne gi den. På russernes utreise inntraff den bekjente
Doggerbank-affære, som brakte stemningen i England til å flamme
opp. Kort etter telegraferte tsaren til keiser Wilhelm: «Jeg har ikke ord
nok til å uttrykke min indignasjon over Englands fremgangsmåte. Det
er på høy tid å få satt en stopper for dette. Det eneste middel ville,
som Du sier, være at Tyskland, Russland og Frankrike straks blir
enige om et arrangement for å sette en stopper for engelsk— japansk
arroganse og uforskammethet. Skulle Du kunne utforme slik en avtale
og la meg få den? Så snart den var akseptert av oss, ville Frakrike
være nødt til å slutte seg til sin allierte (Russland). Denne
kombinasjon har ofte vært i mine tanker. Den ville bety fred og ro for
verden.» Utkast til avtale om felles forsvar ble også sendt til tsaren
som etter å ha konferert med sin utenriksminister skrev til keiser
Wilhelm II: «Den dagen vi undertegner denne avtalen, vil et stort
resultat være nådd! De tre land vil kunne kjenne ro og trygghet for at
ingen annen skal våge å true dem.» Det var stipulert at når avtalen var
inngått, skulle Russland gjøre det nødvendige for å få Frankrike til å
slutte seg til den.
Auswärtiges Amt hadde nå sluttet seg til keiserens politikk.
Bülow skrev begeistret til keiseren: Hadde man i Paris og
41
London den ringeste anelse om avtalen, så ville man gjøre alt for
ennå i siste øyeblikk å få avverget det tysk—russiske forbund!
Men det var nettopp det som ble gjort. London og Paris var
blitt høyst nervøse ved den tilnærmelsen mellom St. Petersburg og
Berlin, som den russisk—japanske krig hadde avfødt, og ved den
popularitet som den tyske keiser nå nød i Russlands hovedstad.
Den engelsk—franske Ententen var nettopp kommet i stand.
Som en konsekvens av den foretok England den bekjente omgruppering av sin flåte, slik at det i Nordsjøen kunne stille mot
Tyskland en tredobbelt overmakt av slagskip. Den storartede
oppbygging av britiske Nordsjø-baser begynte, og det het alminnelig
at England fikk slå til, mens det ennå var klart overlegent. «Tiden
arbeider ikke for oss!» En ivrig pågåer, Sir John Fisher, var kommet i
spissen for flåten. Hans idé var uten hensyn til Danmarks nøytralitet
å forsere Østers jø-inngangen, ødelegge den tyske flåten i dens
havner og landsette tropper på Tysklands nordkyst.
For England ville det imidlertid ikke være så meget vunnet
ved ententen med Frankrike, om Tyskland vant Russland, og dermed
skapte en kombinasjon som Frankrike vanskelig kunne stille seg
fiendtlig til. Russland var en faktor som en ikke kunne la gå over på
motsiden. London og Paris innså at en nå ikke kunne utfordre
Russland. Oppbrusningen navnlig i de engelske havnebyer ble hurtig
dempet. England gjorde ingen vanskeligheter med de Cardiff-kull
som den russiske admiral brukte underveis. Paris satte sine
forbindelser i St. Petersburg i sving. Ambassaderåden ved den
engelske ambassade der så på denne tiden at de fleste russiske aviser
sto i fransk sold. Og en dag fikk keiseren et telegram fra tsaren hvori
denne sier at forinnen han undertegner traktaten, må han vise franskmennene den! I Berlin gikk man ut fra at dette berodde på at
Russland var avhengig av de franske lån. Finansanliggendene spilte
nå, som alltid en stor rolle. Først bruktes engelske finans-midler til
Japan til å stoppe Russlands ekspansjon i Asia. Så bruktes franske
finansmidler til å hindre at Russland gikk sammen med Tyskland og
til å dra Russland inn i den engelsk—
franske kombinasjonen. — For å hindre at dette siste skjedde, altså
for ikke å drive tsaren i armene på England og for å holde muligheten
åpen for senere å komme til enighet med Russland, spilte man i
Berlin den elskverdige og forståelsesfulle. Keiseren skrev til tsaren:
«Hvis Du finner det nødvendig eventuelt å gjøre Frankrike kjent med
våre forhandlinger, før-enn vi er nådd til et arrangement, da er det
bedre for alle parter å fortsette den nåværende tilstand av gjensidig
uavhengighet og spontant understøtte hverandres politikk, så vidt som
utviklingen vil tillate det. Jeg er sikker på at vårt håp om å kunne
være nyttige for hverandre kan realiseres ikke bare under krigen, men
også under fredsforhandlingene.» Til den tyske sendemann i St.
Petersburg ble det skrevet: Det eneste riktige er at vi overlater til den
russiske regjering spontant og helt av seg selv å overveie hvorvidt og
når det vil ligge i Russlands interesse å fremkomme med forslag om
en tilnærmelse til Tyskland.
Den russiske Østersjø-flåten gikk etter en langvarig og
vanskelig reise til grunne i stredet utenfor Koreas sydspiss en ukes tid
før 7. juni 1905. Russland søkte fred. Staten ble truet av indre
uroligheter. Tsaren var over all måte bitter på England. Han var
lykkelig, da Wilhelm II, etter i juli 1905 å ha konferert med den
skandinaviske unions-kongen og -kronprinsen i Gefle, søkte et møte
med ham i den finske skjærgården og foreslo ham en tysk—russisk
avtale noenlunde etter samme linje som den som var fulgt høsten
1904.
Dette var på et tidspunkt, da en innflytelsesrik militær retning
i Tyskland ville benytte situasjonen, da Russland intet kunne gjøre for
å bistå Frankrike,*) til å slå dette land til jorden og til å rykke fram til
Kanal-havnene og sette skrekk i England. Den engelske
flåte-aktivismen fikk sitt motstykke i en tysk armé-aktivisme. Denne
var imidlertid ikke keiserens politikk. Hans mål var en
russisk—tysk—fransk gruppering. Han ville at Frankrike skulle
vinnes ved en felles russisk— tysk vennskapelig påvirkning.
Den i juli undertegnede tysk—russiske avtalen skulle av
*) Tsaren skriver i et brev at % av arméen og alle jernbanetropper var i
Mandsjuria.
42
43
Russland meddeles Frankrike for at dette skulle slutte seg til den.
Men Frankrike ville ikke vite av den, og den liberale, panslaviske
retningen i St. Petersburg som ville opphøre med aktiviteten i Asia
for at Russland kunne legge sin makt i vektskålen i Europa—Balkan,
Østersjøen og Åland — var bestemt mot avtalen. Tsaren skrev derfor,
etter et par måneders forløp, til keiseren at om Frankrike nektet
absolutt å tiltre, måtte avtalen gis et tillegg så den ikke kolliderte med
Russlands forpliktelser overfor Frankrike. Da dette land nå sto i et
nært vennskapsforhold til England, ville et sådant tillegg være det
samme som en annulering av traktaten.
Drakampen om Russland ble til slutt vunnet av England. Og
dermed kom England — i stedet for å gå inn i en germansk— engelsk
blokk mot en slavisk—romansk, som det ved århundreskiftet så ut til
— til å slutte seg til den slavisk—romanske mot sentralmaktene.
Helt å forstå dette at England klarte å dra Russland til seg,
kan en alene, når en minnes Berliner-kongressen i 1878, på hvilken
russernes aksjon for å vinne kontrollen over de tyrkiske streder ble
stoppet av England under Bismarcks medvirkning. Det russiske
byråkratiet hadde aldri tilgitt at Tyskland — som hadde hatt så stor
nytte av tilknytningen til Russland så vel i Napoleonstiden som under
gjennomførelsen av det tyske enhetsverket — ved denne anledningen
lot seg bruke mot sin gamle venn. Bismarck skal senere også ha sagt
at han ved denne anledning drev politikk som et herredstyremedlem.
Alle senere tysk—russiske avtaler, også reassuranse-traktaten av
1887 var fåfenge forsøk på å mure igjen den svære sprekken som var
oppstått i det gamle forhold. Witte som fikk i stand freden med Japan,
skriver i sine erindringer: «I tredve år har vi bygget jernbaner for en
krig i vest, og vi har ikke spart noen anstrengelser på denne kanten.
Og så kom krigen i det Fjerne Østen!»
Dertil kom det russiske aristokratis naturlige forkjærlighet for
franskmennene, og dets dragning mot Paris og dens glans. Dette
moment hadde i Napoleons-perioden vært viktig. Til tross for den
russiske stormannsklasses meget substantielle eksportinteresser på
det engelske marked den gang som senere,
hadde den hatt meget mindre affinitet til den engelske
gentle-man-typen. Men Berlin var for de russiske stormenn alene en
gjennomgangsstasjon. Den langvarige politiske forbindelsen mellom
Russland og Tyskland skyldes det politiske styre (tsarene var omtrent
helt av tysk blod) og var diktert av politiske
hensiktsmessighetshensyn: nødvendigheten av å dra de tyske stater
bort fra den tradisjonelle engelske innflytelse som de var under.
Tsar Nicholaus IIs tysk-orienterte politikk støtte innen det
russiske byråkratiet på en inngrodd mistro. Det mente at tyskerne
hadde oppmuntret til den tyrker-krig som førte til Russlands nederlag
på Berliner-kongressen og likeså til den russiske ekspansjon i det
fjerne Østen — alt i den hensikt å svekke Russland. Krigen i Østen
var upopulær. Det var meget lettere å vinne de slaviske folks
forståelse for Russlands «historiske misjon» på nærmere hold, i
Sydøst-Europa.
På denne tiden satte i Mellom- og Nord-Europa den store
bevegelsen inn for landbruksbeskyttelse for å redde det tradisjonelle
jordbruket her mot billig korn fra gunstigere stilte egner i verden. I
1904 ble det mellom Tyskland og Russland truffet en avtale hvoretter
det førstnevnte land skulle kunne etablere korntoll, men allikevel få
gunstige innførselsvilkår i Russland for sin industri. I en tid da det
ikke kjentes andre midler til regulering av utenrikshandelen enn toll,
måtte en beskyttelse mot oversjøisk korn også ramme det russiske.
Dette kunne ikke annet enn sette ondt blod hos den innflytelsesrike
godseierklassen i Russland, og gjorde et sterkt inntrykk på
finansministeren Witte. Eksportvanskeligheter for Russlands
hovedeksportartikkel korn innvirket på betalingsbalansen og brakte
Russland i sterkere behov av utenlandsk finans-støtte på en tid da f
inansieringsvanskelighetene i samband med krigen var store. Witte
var avhengig av datidens store finansmakt Frankrike. Det var en feil
av Wilhelm II at han av trykket fra de tyske agrarer lot seg formå til å
gjennomtrumfe handels-traktaten med Russland midt under dettes
krig.
Vi må imidlertid ikke glemme at Napoleon I heller ikke etter
1807 hadde villet betale den prisen som var nødvendig for
45
44
et varigere samarbeid med Russland, og at Hitler heller ikke ville
betale den i 1940—41.
Det må regnes Wilhelm II, som maktpolitiker, til gode at han
ville gjennomføre sin kombinasjon med Russland på et tidspunkt, da
den hadde gode utsikter til å realiseres dvs. mens
Russland—Frankrike ennå sto skarpt mot England. Tyskernes
tenkning dominertes dog da av den sterke ånd i Fried-richsruhe.
Den engelske sendemannen i Paris sa omkring 1905: «Berlin
synes å ha Napoleonske tendenser. England vil møte dem på den
samme måten som på Napoleon I's tid.» Det var, ikke minst,
politikken overfor småstatene han hadde i tankene.
Vi har hermed lært å kjenne det internasjonale klima, i
hvilket den norsk—svenske unions oppløsningsprosess kunne
fullføres. Vi har kjent hvor helt annerledes det var blitt etter
århundreskiftet, enn en tidligere lenge hadde vært vant til.
Mens England hadde stått som motmakten mot Østen, som
den makt som småstatene i nord kunne regne på å finne på Ruslands
vei, om det skulle ville forsøke seg på noe, ble England nå nødt til å
legge an på å vinne Russland.
Selv om det gjorde meget for å oppnå dette, kunne England
på ingen måte være sikker på at det ikke fikk å møte den kombinerte
tysk—russiske makten. For England kunne dette innebære en
strategisk revolusjon.
Mot de landmakter som hadde kontrollert Østersjøen og som
gjerne hadde villet beherske passasjen mellom denne og det store
hav, hadde sjømakten oftere kunnet føre støt av vidtrekkende
betydning. Ble nå sådanne aksjoner fra engelsk side umuliggjort,
ville allerede dette være alvorlig. Men ble de to landmaktene ved
Østersjøen, som etter år 1900, tilsammen måtte beregnes snart å råde
over anseelige mariner, istand til fra Østersjø-utgangen å støte ut i
Nordsjøen, ville situasjonen fra den franske marines glanstid, da
Englands sjøherredømme i verden ofte hang i en tynn tråd, være
vendt tilbake.
Ja, Tyskland, som var den av de to store stater ved Østersjøen, som befant seg nærmest dennes port, ville — etter det
flåteprogram det hadde besluttet straks før år 1900 — alene med sine
egne krefter kunne skape en situasjon som England lenge ikke hadde
behøvd å regne med.
Nå som i Napoleonstiden ble det spørsmål om å nyttiggjøre
seg småstatene, om å fange dem inn.
Øst-monarkene talte seg imellom om at når de var blitt enige,
så ville en rekke småstater gravitere mot deres blokk. De tenkte seg
endog at denne skulle kunne utvikles til et konti-nental-européisk
toll-forbund, en «Zollverein» og det ble i det samband endog brukt
uttrykket «en modernisert kontinental-sperring».
For å sprenge kombinasjonen mellom Russland og det
Frankrike som i 1807 behersket den tyske Østersjøkysten var
England den gang gått til sine aksjoner i Norden, ved hvilke det
behendig tumlet med de enkelte nordiske stater.
Etter Napoleonstidens avslutning var de nordiske farvann og kyster
trådt noe tilbake i strategisk betydning, sammenlignet med de østlige
middelhavstrakter. Men fra det 20. århundres begynnelse var vår trakt
i nord atter i relativt stigende betydning. Den Pommerske kysten var
for Englands nye hovedmotstander, Tyskland, mer sårbar, enn den
Finske Viken hadde vært det for Russland. Med kampmidlenes utvikling skulle Nordens råstoffer bli en hovedfaktor i striden mellom
sjømakten og den nye ledende landmakten Tyskland, hvis svake
punkt var nettopp råstoff knappheten.
Grunnlaget for Oscar II's unionsbevarende politikk var
dermed røket. Så lenge England sto mot Russland—Frankrike og,
herved, befant seg i noenlunde god forståelse med Tyskland, kunne
Norges og Sveriges konge regne med at to av de tre større maktene
som omga Norden, Tyskland og England, var interessert i den
skandinaviske unions opprettholdelse, som et ledd i deres
«motforbundskjede» (mot Russland). Unionen ble da for kongen et
ledd i den store germanske grupperingen mot Østen. — Men når
England søkte vennskap med Frankrike og dettes allierte Russland,
og sjømaktens tradisjonelle motsetning til den store Østmakten
således ble mildnet, samtidig som England så sin store fiende i
Tyskland, ble disse to sistnevnte makters interesser vis å vis Norden
helt kontrære.
47
46
I stedet for den tidligere solidariske interesse m. h. t. Norden, begynte
de nå snart her å motarbeide hverandre på det mest intense.
Englands diplomati hadde god rede på Oscar II's innstilling
overfor Tyskland. Det måtte regne med at de land han regjerte kunne
bli hjelpestater for Tyskland. Ja, vestmakt-diplo-matiet trodde også at
Tyskland ville kunne dra til seg Danmark, altså få i stand en hel
nordisk gruppe i tysk ledebånd. Mens to av de tre store, England og
Tyskland, før begge hadde vært redd for at den tredje, Russland, ville
dra nytte av en splittelse innen Norden, kunne det nå ikke være annet
enn velkomment for England at det Bernadottske Norden deltes opp
og ble opptatt med indre splid. Det kunne derved bli til så meget
mindre nytte for Tyskland. Den situasjon vendte tilbake, som hadde
bestått i tidligere perioder, at England hadde interesse av økonomisk
og politisk fotfeste ikke bare ved Østers jøinngangen og inne i
Østersjøen, men også på den Skandinaviske halvøys vestdel.
Da Tysklands sterke flåtehavner lå i Slesvig-Holsten, dels på
vestsiden ved Elbens utløp, dels på østsiden i Kielerbukten og her på
kort avstand fra de danske belter og sund, fikk farvannene syd for
den norske Sørlandskysten en meget stor interesse for den engelske
flåteledelsen. Engelske dokumenter som er blitt offentliggjort viser
hvilken sterk vekt England la på Østersjøinngangene og på de norske
havner ved Skagerak og Kattegat. Hvis Østersjø-maktene foretok seg
noe ved Sundene, ville England ikke betenke seg på å sette seg i
besittelse av støttepunkter nordenfor så nær Sundene som mulig, som
utgangspunkter enten for en forsering av Sundene eller for en
tilkorkning av dem. De nærmest beliggende støttepunkter som
Gøteborg og andre svenske vestkysthavner måtte antas å bli
hårdnakket forsvart, og likeså de norske Sørlands- og
Østlands-havner, så lenge de ble dekket av unionslandenes
fellesforsvar. Det ville være lettere å komme til rette med et Norge
som var sprengt ut av fellesskapet. Forhandlingene om vår
integritets-traktat godtgjorde at England la vekt på å kunne bruke
norske kystområder. Det ville ikke garantere Norges nøytralitet, men
alene dets integritet.
Det at den internasjonale situasjonen som var gunstig for den
norsk—svenske unionens bevarelse, ikke mer fantes, fikk
unionskongedømmet en kjenning av allerede i begynnelsen av 1903.
Kronprins Gustav som nå skjønte at de av Lagerheim igangsatte
forhandlinger om en ordning med eget norsk konsulatvesen ikke ville
føre fram, forhørte seg, likesom unionskongen hadde gjort ved
atskillige tidligere leiligheter, om der kunne regnes med Tysklands
politiske støtte om det kom til en svensk—norsk konflikt.
Den tyske utenriksledelses tanker herom finnes i interne
tyske dokumenter, som nå er kjent: Skulle Tyskland gi den
skandinaviske unionskongen løfte om hjelp i noen form, ville dette
sikkert bringe Tyskland i et skarpt motsetningsforhold til Russland.
Tyskland måtte være forsiktig i Norden, da Russland var vår for
andre stormakters opptreden her; det var særlig redd for at
Østersjø-passasjen skulle bli sperret for det selv.*) Det var visselig,
fortsatte Auswärtiges Amt, ikke utelukket at en samvirken mellom
Tyskland og England kunne komme i stand i de nordiske
anliggender, men man måtte regne med at England ville holde seg
tilbake. Med makt kunne ikke den skandinaviske unions fortsatte
eksistens sikres, uten på grunnlag av tysk—engelsk samvirken. Men
en sådan ville neppe bli til noen fordel for Tyskland.
Disse overveielser er en refleks av situasjonen mellom
maktene: Forbundsforhandlingene mellom England og Tyskland var
definitivt brutt. Tyskland sto isolert mellom Østen og Vesten. Det
tyske diplomatiet så ikke annen utvei enn å lavere forsiktig mellom
de andre. — Keiseren personlig hadde lyst til å gå sammen med
Russland på basis av de to store Østersjømakters felles interesser her
overfor den store sjø-makten; men han hadde ennå ikke gjort seg fri
fra yrkes-diplomatenes innflytelse. Den tradisjonelle mistroen til
Russland spilte en rolle også hos ham.
Keiserens ennå usikre orientering på denne tiden er tydelig:
På den ene siden ønsker han at unionen skal holde sammen, nærmest
med henblikk på Russland; på den andre siden skriver han: Jeg vil
ikke hindre Russland fra å sette
*) Russland var på dette tidspunkt en betydelig sjømakt.
48
4- 1905 og
1940.
49
seg fast i Norge. Det ville være en herlig trusel mot England! En
tysk—russisk samvirken i de skandinaviske anliggender skulle kunne
være fordelaktig for oss begge!
Konsekvensen av Tysklands uklarhet med seg selv, av dets
ulyst på dette tidspunkt til aktiv innsats i noen retning ble det svaret
som ble gitt til den skandinaviske unionskonge: at nordmennene fikk
innrømmet eget konsulatvesen, i nødsfall uten vilkår og
motprestasjoner; Sverige ville derved vinne en frist, under hvilken en
for unionen gunstigere konstellasjon eventuelt kunne vokse fram —
altså Lagerheims politikk. Et brev fra denne fra februar 1903 viser at
den svenske utenriksministeren nå hadde en kjensle av at blant
stormaktene kunne Norge kanskje også finne en venn. «Det funnes
alltid en van att åtaga sig Norges sak mot ett lämpligt vederlag
måhända!»
Kronprins Gustav sa i mars 1903, etter å ha fått det tyske
svaret, til den tyske sendemannen, etter dennes referat: Jeg er
fremdeles fast overbevist om at Norges løsgjøring fra Unionen kun
kan hindres ved en resolutt, eventuelt av våpenmakt støttet svensk
holdning. Han la til at han fant det vanskelig å danne seg en bestemt
oppfatning om Sveriges muligheter til, alene, ikke bare å erobre en
del av Norge, men å tvinge det til fred. Han skulle dog, om
situasjonen krevde det, kjenne som sin plikt med ettertrykk å forklare
situasjonen for det svenske folket og vekke det til bevissthet om at
dets fremtid lå i dets egne hender. For handling krevdes den svenske
riksdagens og hele nasjonens samtykke.
En av de kommentarer som etter 7. juni kunne leses i den
utenlandske pressen, var: Den er en følge av Russlands nederlag! En
kan se Englands finger i spillet!
Det er også riktig at om Russland i årene etter 1900 hadde triumfert i
sin verdenspolitikk, i stedet for å ligge under for det ved Englands
hjelp opprustede Japan, skulle der ha oppstått en konstellasjon i
verden, hvorunder en oppløsning av den skandinaviske unionen var
lite tenkelig.
Enten skulle Russland, som følge av den økende motsetningen til England gått sammen med Tyskland i en fastlands-blokk.
Eller skulle Russland blitt stående som den store Øst-
makten mot et England som hadde dratt Tyskland til seg; hadde
England trengt Tyskland, skulle det i sitt imperium hatt muligheter
nok til å gjøre det de konsesjoner, som var nødvendige for å vinne
det.
I det første av disse to tenkte tilfelle, ville den russisk—
tyske fastlandsblokken hatt interesse av et samlet Norden, således at
sjømakten ikke fikk muligheten til å vinne fotfeste der. I det siste
tilfelle ville den engelsk—tyske blokken ønsket at Norge og Sverige
forble stående sammen, for å gi halvøya den størst mulige
motstandskraft mot Østmakten, dvs. den situasjon som besto til
omkring 1903, ville ha forlenget seg.
Den store innvirkning som Russlands situasjon nødvendigvis
må ha på vår halvøys forhold, vil herved være klar.
Den maktfylde, som Russland hadde gitt oss et så sterkt
inntrykk av i de første år etter 1900, før det led sine store motganger,
hadde virket ganske sterkt på de norske unions-motstanderes syn.
Bjørnson gjorde nå en svingning mot pangermanismen som han
mente som et forbund av germaner, inklusive England, mot Østen.
Han førtes altså av den utenrikspolitiske situasjonen inn på Oscar II's
linje: Forbund av Skandinavia med Tyskland—England — den
anti-russisiske linjen hos kongen, som han før hadde angrepet. Selv
da de allianseforhandlinger som på denne tiden førtes mellom Tyskland og England, løp ut i sanden, og den engelske opinion mot
Tyskland fikk en meget skarp karakter, fastholdt Bjørnson denne
ideen om nødvendigheten av samhold ikke bare mellom alle nasjoner
av germansk avstamning (altså innbefattende England), men også
mellom de to land på den skandinaviske halvøy. Dette var en utvidet
skandinavisme og sto i forbindelse med hans ivrig forfektede
skandinavisme før 1864 og også med hans såkalte «nye signaler»
etter 1864, da han hadde gjort seg til talsmann for germansk
samarbeide. En fikk i 1903—04 se Bjørnson ved siden av Hagerup
mot Blehr. «Eget kunsulatvesen og egen utenriksminister er ikke
værd ufred i Norden.»
Bruddet i allianseforhandlingene mellom England og Tyskland var et stort vendepunkt. Ved de forandringer i den internasjonale
situasjonen som inntrådte etter dette, altså i tiden
51
50
1903—05, var der ikke lenger muligheter for noen stor sammenslutning av alle folk av germansk rot. Og det forhold som i
manges øyne hadde gjort en sådan sammenslutning så viktig, —
nemlig Russlands truende stilling — var forsvunnet ved dette rikes
nederlag overfor Englands allierte Japan.
Etter sin svekkelse var Russland nødt til å søke tilknytning
enten til Vestmaktene og deres finanskraft eller til det på dette
tidspunkt så sterke Tyskland. Begge to fridde også til Russland.
Spørsmålet var bare: Hvilken av de to retninger som fantes i
Russland, den vestvendte eller den tysk-orienterte, skulle få
overtaket.
Denne situasjonen ga Norden en beskyttelse overfor Russland. For kom den engelsk-vennlige klikken i St. Petersburg til
styret, ville den ikke ødelegge muligheten for et samarbeide med
sjømakten ved å foreta seg noe mot den skandinaviske halvøy. Og
hvis den tysk-orienterte kretsen kom til styret, kunne den ikke
forstyrre maktbalansen ved et inngrep mot Norden, hvis velvillige
samarbeid Tyskland søkte.
Det som karakteriserte den internasjonale situasjonen sommeren 1905, var den sterke motsetningen mellom England og
Tyskland. En kunne vente at England ville se med velvilje på et
skisma mellom de to land på den skandinaviske halvøy. Fra russisk
side kunne faren for en ensidig inngripen eller besettelse av land
tilhørende Norden regnes som fjernet. Men hvis samarbeidet mellom
keiseren og tsaren skulle være perfekt, hva en hos oss ikke kunne
vite noe om, kunne en vente en viss motstand fra deres side mot
skismaet. Det var da særlig keiserens holdning det ble spørsmål om.
Men å se unionen opprettholdt ved et samarbeid mellom de to store
Øster-sjømakter Russland og Tyskland, var intet sympatisk perspektiv hverken for for Bernadottene eller for de politiske kretser i
Sverige.
Våre aksjonsmenn i 1905 var godt orientert om Vestens
innstilling. Holdningen i Berlin, hvor deres forbindelser var mindre
gode, synes de før 7. juni å ha hatt liten rede på. En kan forstå at
Michelsen ble glad da han snart etter keiserens møte med Oscar II og
kronprinsen i en svensk havn 13. juli fikk spesiell beskjed fra Berlin
om at av dette møte kunne
52
Norge kun vente seg gode resultater. Dette stemte for så vidt også,
fordi de nordiske fyrstene ikke hadde vært noe stemt for å følge
keiserens henstilling å sette hårdt mot hårdt overfor Norge.
Mens faren fra Russland, som i lange tider hadde spilt så stor
rolle, faktisk aldri ble aktuell, ble faren fra England og Tyskland —
på grunn av kampforholdet mellom disse to makter — snart høyst
aktuell for Norden. Om den russiske faren hadde vært en oppfordring
til Norge og Sverige om å holde sammen, var den nye faren for
Norden, den fra de to så vitale sjømaktene ved Nordsjøen, en enda
langt større oppfordring til dem om i endrektighet å føre en felles
nordisk utenrikspolitikk.
Den omkastning som nettopp hadde funnet sted, muliggjorde
den unionsoppløsning som sterke indre krefter dro i retning av. Men
den stilte også det bydende krav at løsningen ble foretatt således at et
fremtidig samarbeid mellom dem ble tilrettelagt.
KAPITEL III
Den Michelsenske utenrikspolitikken
og 7. juni.
Vi har i forrige kapitel sett at under den nye grupperingen av
stormaktene, som var oppstått i årene før 1905, hadde de nordiske
stater fått stor betydning for dem. Hva Danmark angår, mente så vel
England som landmaktene ved Østersjøen at det var i ferd med å
trekkes inn i den tyske sfæren. Der var grunn til å tro, sa Wilhelm II
til den tyske sendemann i København, at Danmark selv etter hvert
ville finne at dets interesser under en stormaktskonflikt henviste det
til vår og, eventuelt, Russlands side. I et brevutkast til tsaren skrev
Wilhelm II: Da vi (Russland og Tyskland) aldri ville la døren til
Østersjøen falle i motstanderens hender i tilfelle av en krig, er disse
menn (der tenkes på den danske utenriksminister og andre danske
ledere) forberedt på en felles okkupasjon fra vår side, under
forutsetning av en garanti for at deres territorium ble uforminsket og
for at deres uavhengighet (independence) forble uantastet.
Dette syn var heller ikke så helt feilaktig. Og Vestmaktene
var ikke ukjente med de tendenser som fantes i Danmark. Deres
presse talte ofte om en dansk—tysk forståelse om Øster-sjøens
lukning. England ville ikke finne seg i Sundets og Beltenes
stengning, ble det ofte erklært av engelske diplomater.
Men for dette spørsmål hadde også Sverige stor betydning.
Det skulle vise seg da den 1. verdenskrig kom og danskene, så vidt
det sto i deres makt, sperret adgangen til Østersjøen for engelske
flåter, at det ganske meget ble spørsmål om hva Sverige ville gjøre,
om det på sin side av Sundet ville medvirke
til Østersjøens lukning, slik som Tyskland ønsket, eller om det ville
betrakte Sundet som internasjonalt farvann som burde holdes åpent.
— Den engelske regjeringen måtte omkring 1905 være forberedt på
svensk velvilje overfor Tyskland.
Fritz Wedel Jarlsberg, der omkring 1905 spilte en rolle som
minner noe om den som Herman Wedel Jarlsberg spilte hundre år
tidligere, fremholdt at i en europeisk krig hadde Norge andre
interesser enn Sverige. For Sverige var det naturlig å holde seg til
landmakten Tyskland; for Norge var det likeså naturlig å holde seg til
sjømakten i vest. — Denne forestilling om de to lands ulike interesse
i forhold til stormaktene i tiden omkring 1905 stemte like lite som
den tilsvarende, temmelig alminnelige forestillingen omkring 1807,
at Danmark ble dratt mot landmakten Frankrike, mens Norges
interesse trakk det til sjømakten England. Vår fellesregjering var
forut for katastrofen i 1807 bestemt på, i tvingende tilfelle, å gå med
England. Ulykken var at man hadde ikke satt statens kjerne-område,
Sjælland, i forsvarsstand. Sjømakten kunne derfor, ved et coup de
main, lett sette seg i besittelse av dette område. Dette skjedde under
så ydmykende omstendigheter for vår regjering og våre folk, at
tvillingrikene simpelthen ble skjøvet over i landmaktens armer.
Oscar II, som nøye fulgte den internasjonale utviklingen, har
i tiden 1904—05 forstått at den solidariske interessen av de to store
germanske makter*) for bibehold av den norsk— svenske unionen
var opphørt. Kongen var heller ikke blind for den forverrelse i
Tysklands stilling som var inntrådt ved Englands sensasjonelle
forståelse med Frankrike. Oscar II, som stadig hadde øyet åpent for
det som skilte Tyskland og Russland ad, så nå Tyskland omgitt av tre
mektige fiender: England, Frankrike og Russland, Han var ikke
romantiker som forgjengeren Karl XV på sin vis var. Kronprins
Gustav var det ennå mindre. Det var for dem ikke lenger noen naturlig idé å stille seg solidarisk med det mellom to fronter inneklemte
Tyskland. De var ikke til sinns å sette sin eksistens på det tyske
kortet. De fant det best med sine riker å stå
*) Det var på denne tiden alminnelig å regne britene som en germansk nasjon.
54
55
utenfor den nye kamppregede situasjonen som var oppstått i Europa.
Der var i 1905 ingen ulikhet i interesser mellom Sverige og Norge.
— På dette tidspunkt kan en si at Sverige hadde svinget tilbake til
nøytraliteten; hovedforutsetningen for en felles utenrikspolitikk av de
to land var således for hånden.
Mellom 1905 og 1914 fant det sted visse endringer i situasjonen, hvorom nærmere senere. Kong Gustavs holdning da den 1.
verdenskrigen brøt ut, må karakteriseres som nøytral, antagelig mer
nøytral enn den daværende svenske regjerings.
I de diplomatiske kretser hos Vestmaktene hvor Wedel
Jarlsberg hadde sin gang, ikke minst i Paris, holdt den oppfatningen
seg at Sverige i en europeisk krig ville slutte seg til Tyskland. Helt til
langt ut i den 1. verdenskrigen mente man dette.
Nordmenn som omkring 1905 var av samme mening, vendte
seg med styrke mot vest. Det var naturlig at de her møtte velvilje hos
et vest-diplomati som så Norge som det eneste nordiske land som det
kunne bygge på.
Når der innen det som ble regnet for den vestlige
(anti-moskovitiske) verden, ikke lenger fantes noen effektiv
stor-maktsgruppe (England + Tyskland) som så sin interesse i å
opprettholde unionen, måtte dette innvirke på Unionskongens og
kronprinsens syn på muligheten av å bevare unionen. Slik som den
internasjonale situasjon utviklet seg, hadde de ikke lyst til å bygge på
Tysklands støtte alene for å bibeholde unionen, og enda mindre på et
tysk—russisk samarbeid, som nå var en av de tenkelige
konstellasjoner.
Fra sommeren 1904 var det tallrike tegn til at særlig
kronprinsen interesserte seg lite for å holde på unionen og hadde
forsonet seg med å se den oppløst, med en egen Berna-dotteregent i
Norge.
Det var også naturlig at da det forsøk på en svensk—norsk
forståelse, som ble gjort i 1903—04, ikke førte fram, ble det innen
Sveriges politiske kretser for øvrig mange som fant det best å la
unionen løses uten noe «bråk». Betegnende er det at en mann som
Bostrøm etter 7. juni ville ha riksakten opphevet «uten krangel».
56
Flere av de europeiske hovedsteder har relativt tidlig regnet
med en unionsoppløsning. Allerede i 1890-årene brakte «The Times»
muligheten på bane. Da unions-kongen i 1901 ble tvunget til å
foreslå bygd grensefestninger som skulle sette det ene unionslandet i
stand til å føre en politikk som det andre unionslandet holdt for å
være en brytning av unionen, måtte utenlandske iakttagere se
hvorhen det bar. Hagerups tale i 1903 om at venstres linje kunne føre
til at kongen ble uten regjering i Norge, og at stortinget så måtte
innsette en regjering, var meget opplysende. — Oscar II skal allerede
lenge før 7. juni ha begynt å sette opp avskjedsproklamasjoner til det
norske folk. Da kongen i juni 1904 sa til Michelsen: Den som
oppløser unionen, ham skyter jeg, fortalte Michelsen det til Schøning
«med latterdøren på vid vegg».
I et brev til Michelsen av 5. juni 1905 skriver Wedel Jarlsberg: Jeg har lenge sett at det som nå skjer måtte komme og har jeg
benyttet alle leiligheter til for Europas statsmenn å klargjøre
situasjonen. — Han nevner særlig at han har talt med de engelske
sendemenn i Portugal og Spania. — Norge vil, sier han, bli
skueplassen for Englands og Tysklands sjalusi. Etter min oppfatning
sier han videre, er det ingen tvil om at det er England vi må holde oss
til.
Wedel Jarlsberg hevdet, at prins Carl av Danmark var den
kandidat som lettest kunne skaffe Norge Vestmaktenes støtte i
samband med oppløsningen. Allerede våren 1905 hadde han drøftet
dette med engelske sendemenn, som utvilsomt innberettet det til den
engelske regjering og konge. I mai 1905 skal innflytelsesrike
politikere i London ha sagt til Nansen at Norge hurtigst burde
innsette en provisorisk regjering. Alle dører i England sto åpne for
Nansen, har en engelsk statsmann sagt. Det var kanskje mer for
Norge enn for den store mann de åpnet. Nansen med sin popularitet i
Norge kunne trekke dette med seg. Det engelske diplomatiet har etter
all sannsynlighet på et forholdsvis tidlig tidspunkt begynt å legge
sine planer. Det har sett den sjanse som bød seg til å få innflytelse på
utviklingen innen det nordiske området. Tanken på et norsk—engelsk
fyrstefellesskap ble i London sett på med det største behag, og det er
et spørsmål om man ikke der var
57
så ivrig for det, at man gjorde løfter som det siden viste seg vanskelig
for den engelske regjering å innfri. Nansens noe dunkle tale under de
mange forhandlinger etter unionsbruddet, om Englands forpliktelser
overfor oss kan tyde på det. Interessant er det også det som Wedel
Jarlsberg skriver til den engelske sendemann i København i
begynnelsen av august 1905, da Norge følte et behov for engelsk
støtte: Vi har gjort alt vi kan for å fortjene Englands velvilje og vi
håper oppriktig og tror at det kan være i Englands interesse å være en
venn som Norge kan se hen til nå og i framtiden.
Den 25. mai 1905 omtales prins Carl av Danmarks kandidatur av den russiske sendemann i København i hans rapporter. Ved
Øresund utfoldet England nettopp på denne tiden en stor aktivitet for
å holde keiseren og tsaren i sjakk. 2. juni sa Michelsen til Hagerup at
han straks ville ha valg på ny konge foretatt. Hagerup fremholdt at
innen det ble tatt et definitivt brudd, burde Stortinget henvende seg til
kong Oscar og anmode ham om å yte sin medvirkning til unionens
fredelige oppløsning. Hvis Bernadottene ikke frivillig ga avkall, sa
Hagerup, ville Norge sannsynligvis ikke finne en villig tronkandidat
innen noen av de europeiske fyrstehus, aller minst innen det danske
kongehus, på hvilket man syntes nærmest å tenke. — I ukene før 7.
juni var prins Carl av Danmarks kandidatur blitt diskutert i de
ledende politiske kretser i Kristiania. Og da Wedel Jarlsberg noen
dager etter 7. juni ankom til Kristiania, fortalte han til Michelsen at
flere engelske ambassadører, uten foranledning fra hans side, hadde
talt med ham om prins Carl som en passende norsk konge.
Det har ikke vært vanskelig for de norske ledere å forstå, at
en oppløsning av unionen ville bli sett på med velvilje hos de nå
forbundne vestmakter, særlig i England. Den store betydningen av å
få denne makts hjelp ved oppgjøret med Sverige har stått levende for
dem. Prins Carl, Edward VII's svigersønn, var midlet dertil. Han ble
Norges første skritt i utenrikspolitikken. Ja, han ble det løsrivende
Norges utenrikspolitiske linje. Noe lett skritt å ta, var dette ikke for
regjeringen. Tilbudet til danskeprinsen, skriver Schøning i sin
dagbok da det på et senere tidspunkt ble kjent at det var gjort,
58
vekker på mange hold (republikanske) sterk indignasjon. Det ansees
for brudd på tro og lover, regjeringen har overskredet sin
kompentanse (like overfor Stortinget). — Regjeringen har åpenbart
funnet at når unionen skulle løses ved den ene parts overhugning av
båndet, forutsatte dette at Norge hadde en stormakts-tilknytning.
Blant de ting som gjorde unionsoppløsningen sympatisk i
Englands øyne, var det, at den kunne nyttes i dets strev for å vinne
Russland. Når dette på sin nordflanke fikk et svekket Norden og et
Sverige, mindre nyttig enn tidligere for Tyskland, ville Russlands
stilling lettes og dets behov for å stille seg imøtekommende overfor
Tyskland minskes. I samband dermed kunne traktatforholdene for det
nordiske området revideres. Den gamle novembertraktaten fra den i
russernes øyne forhatte Krimkombinasjonens tid var sluttet med
Sverige og Norge forenet. Når disse skiltes, kunne det hevdes at
denne mot Russland sluttede garantitraktaten dermed var falt bort.
Russland og dets allierte Frankrike ville ikke ta avstand fra denne
fortolkningen. Det måtte antas at disse to makter ville sette pris på en
ny ordning, hvorved Russland ble tatt med på like linje med
Vestmaktene som garant for den nye situasjonen i Norden. For alle
tre makter ville det være en fordel at man erholdt også Tysklands
garanti for den.
Samtidig la England an på å påvirke Sverige til å gå med på
unionsoppløsningen ved å stille dette land i utsikt en effektiv garanti
mot stormaktskrenkelser, bedre enn den gamle novembertraktaten,
som på grunn av forandringene i statenes forhold til hverandre ikke
lenger passet til situasjonen. Så Sverige behøvet, tross den svekkelse
det mente å lide, ikke være redd for Russland!
Det var en gammel tanke hos Bernadottene, at hvis Unionen
brast, måtte Sverige ha garanti eller støtte av stormakter. Oscar II
nevnte dette for den engelske sendemann allerede i samband med
unionskonflikten i 1893. Det ble innberettet til Foreign Office, som
således var oppmerksom på at garanti-behovet hos Sverige var et
moment som kunne benyttes til å få Sverige medgjørlig.
59
Den 18. mai 1905 har kronprins Gustav hatt en samtale med
den engelske sendemannen om oppløsningen, som han da regnet
med. Derunder ble spørsmålet om hvilke garantier Sverige, etter
oppløsningen, skulle kunne få for sin beståen, brakt på bane. Den 23.
i samme måned har den engelske utenriksminister hatt oppe til
overveielse i London Novembertrak-taten og garantispørsmålet, som
åpenbart har vært betraktet som viktig for lettelsen av skilsmissen.
Kronprinsen fikk i slutten av mai fra den engelske utenriksminister
også en skriftlig forsikring om at England med all kraft ville motsette
seg ethvert forsøk fra en fremmed makts side på sette seg i besittelse
av en havn på Norges kyst. Det er av interesse at Ber-nadottene har
hatt interesse derfor på et tidspunkt da de regnet med to av hverandre
helt uavhengige stater på halvøya.
Den 3. juni var Kronprinsen i Berlin for å drøfte garantispørsmålet med Bülow.
Det skulle vise seg senere, da den svenske opinionen var blitt
vekket ved det sjokk som den fikk ved unionsoppløsningen, at
Sverige ikke ville ha noen stormaktsgaranti for seg. Men omkring 7.
juni tenkte Bernadottene ikke slik.
Av de eventuelle støttemakter som vårt kongehus gjennom
lenger tid hadde satt sitt håp til, var England partner i den gamle
novembertraktaten. Kronprinsens tanker var derfor først gått til
London. Men en fikk prøve å få også Berlin med. Her fikk han
bekreftet, hva han vel allerede tidligere har skjønt, at på grunn av den
omkastning i de store makters forhold til hverandre som hadde funnet
sted siden de tysk—engelske allianseforhandlinger hadde mislyktes,
var Tyskland ikke lenger stort å regne med som støttemakt overfor
Russland. Allerede i begynnelsen av 1903 var dette blitt temmelig
åpenbart (se foregående kapitel). Bülow sa nå like ut til kronprinsen
at Tyskland ikke hadde noen vital interesse av om Russland
bemektiget seg en havn i Norden.
Kronprinsens reise gikk nå snart til London hvor han møtte et
smidigere diplomati. Her hvor man — likesom i Tyskland — søkte
Russlands vennskap, voktet man seg vel for å gi kronprinsen det
inntrykk at han banket forgjeves på døren for å få beskyttelse mot
Østen. Man erklærte seg tvertimot villig
60
til å gi sådan. Men Sverige måtte ikke komplisere situasjonen i
Europa ved å gjøre vanskeligheter med skilsmissen med Norge.
Sverige måtte påskynde avgjørelsen, således at alt hurtig kunne
komme i orden.
Kronprinsens sonderinger i Berlin og London bibrakte ham
således to motiver for en hurtig fredelig avvikling. For det første ville
en sådan redusere risikoen for internasjonale komplikasjoner for
Norden. For det annet ville en sikre seg velvilje hos England, som
alene var den makt som en nå kunne regne med for en garantiordning
for det svekkede Sverige.
Den oppfatning angående krisens løsning som kronprinsen
således tilegnet seg, kom snart til å stå i strid med den svenske
riksdags syn.
7. juni fremkalte i Sverige en reaksjon som gjorde det umulig
å oppheve riksakten uten videre. Den svenske regjering og riksdag ble
enig om at regjeringen bare skulle gis fullmakt til å forhandle med
representanter for Norge om vilkårene for en eventuell oppløsning.
Dette telegrafertes fra Stockholm til kronprinsen i London. Det passet
slik at den norske og svenske arveprinsen nettopp skulle gifte seg inn
i det engelske kongehuset. — Den 15. juni sender nå kronprinsen fra
London ikke mindre enn fire telegrammer til Stockholm, hvilke viser
hva press han var under fra den engelske konges og regjerings side.
1. telegram: Etter samtaler med mange ledende menn ber jeg
innstendig om at ingen vilkår stilles for unionens oppløsning, men at
forslag fremsettes for riksdagen om riks-aktens treden ut av kraft
snarest mulig. Vi risikerer ellers å tape Europas sympatier som vi nå
har.
2. telegram: Engelske utenriksminister sa meg allerede i går,
at England inntil videre ikke erkjenner norsk regjering, men ikke
lenge kan nekte å avhandie løpende saker med den norske regjering.
Søk å innvirke på riksdagen for min mening.
3. telegram: Meddel kongen og statsrådet, at jeg meget
bestemt fastholder mitt syn.
4. telegram: Kongen (den engelske) og Balfour
(premier-ministeren) fremholder under samtale i aften absolutt best
og verdigst ikke utsette den uunngåelige avgjørelse. Ytterligere
argument mot utsettelsen er at Russland kan bli den
61
første makt, som erkjenner norske regjering, således vinne norsk
takknemlighet og gjøre umulig avsluttelse av garanti-traktat, som
egentlig sikter på forsvar mot Russland.
Denne henspillen fra engelsk side på Sveriges behov for
sikkerhet overfor Russland, viser hvor viktig det var for England å få
Sverige til å føye seg, og at det brukte alle tenkelige argumenter for å
oppnå dette. Nordmennenes takknemlighet overfor Russland for en
snarlig anerkjennelse kunne åpenbart ikke svekke deres ønske om en
garantitraktat, som jo skulle gi sikkerhet overfor flere hold, bl. a.
overfor Sverige. Vi vet, som allerede nevnt, at England ville medta
Russland blant den nye garantitraktatens garanter på like fot med de
andre stormakter og overhodet gi garantitraktaten for Norge en
generell karakter. Russland gjorde heller ingen vanskeligheter med å
garantere hverken Norges nøytralitet eller dets integritet, mens
England kun ville garantere den sistnevnte. Det som Russland,
likesom også England, var imot, var en nordisk nøytralitetsblokk.
Maktene ville ikke ha noen nordisk politikk. Men nordmennenes
større eller mindre takknemlighet overfor Russland spilte her ingen
rolle. — Når det gjaldt ikke Norges, men Sveriges fremtidige
sikkerhet, og det var jo den som kronprinsen og Sverige mest hadde
for øyet, kunne nordmennene ikke ha noen innflytelse på hvilke
garantier stormaktene ville gi. Dette anliggende lå utenfor den norske
integritetstraktaten, som det på denne tid allerede var begynt å tales
om.
De samme synsmåter som Norges og Sveriges kronprins med
så stor energi fremholdt i sine telegrammer til Stockholm, ga Norges
og Sveriges sendemann i London Bildt offentlig uttrykk for i en
artikkel i Times den 19. juni 1905. (Alt i juni 1904 hadde Wedel
Jarlsberg fortalt i Kristiania at Bildt i et brev til Oscar II hadde
foreslått rikenes deling mellom hans sønner.) Det var da ikke så
underlig at den engelske utenriksministeren nå sa til den russiske
sendemann at det ville være vanskelig for ham ikke å gi «a respectful
hearing» til det som en norsk utsending måtte ha å si. Hverken St.
Petersburg, Berlin eller Wien ville motta norske delegerte.
Det press som England ved denne anledning la på Sverige,
62
bør ses i sambad med hovedlinjen i sjømaktens politikk overfor
Norden. I 1814 og straks forut derfor la England press på Norge for
at det skulle akseptere unionen. Men samtidig la det den gang press
på Sverige for å få dette til å gå med på at Norge ble stillet ved siden
av det som et fritt og selvstendig rike, forenet med Sverige alene ved
en felles konge. Forklaringen til denne politikken var denne: Hvis
Sveriges ønske om å styrke seg ved en sammenslutning av de to land
på vår halvøy var blitt umuliggjort, ville Bernadottes rolle i Norden
vært utspilt, og en kunne da imøtesett en tre-lands-union under en
nordisk fyrste. Da en sådan enhet i Norden ville være det
ufordelaktigste sett fra Englands synspunkt, foretrakk det det mindre
onde: en norsk—svensk union, men så lite fast som mulig.
I mellomtiden hadde situasjonen mellom maktene til sine
tider vært slik at England gjerne så en fast forening mellom Norge og
Sverige. Men under den situasjonen mellom maktene som var skapt i
de siste år før 7. juni, tok England opp den hovedlinjen som det
hadde fulgt overfor Norden siden den store Elizabeths tid: å holde
Norden splittet i flere mindre stater som var mer eller mindre usams
med hverandre. Dette var den naturlige politikken for den store
sjømakten overfor et råstoffområde som det nordeuropeiske, som
ikke alene hadde strategiske råstoffer som den ledende sjømakten var
avhengig av, men også en sjøfarende befolkning, som kunne satt det i
stand til å ta opp tevlingen med det store øyriket i vest. Det kunne
være farlig for dette om råstofflandene ble i stand til selv fullt ut å
utnytte sin monopolstilling.
Den rivalisering som spesielt i annen halvdel av 1800-tallet
ble så skarp mellom England og Russland, endret situasjonen, for så
vidt som det nå ble fordelaktigst for sjømakten å ha en
motstandsdyktig skandinavisk gruppe mot Russland. Risikoen som
en slik gruppe innebar for England, var ikke så stor. For med
dampkraften og jernskipene var de nordiske råstoffene ikke så viktige
som før, og England hadde dessuten ved det napoleonske Frankrikes
nedkjemping erholdt en maritim overlegenhet som det før ikke hadde
hatt.
I 1890-årene hadde den internasjonale situasjon derfor
63
vært slik at det større land innen den skandinaviske unionen kunne la
de norske venstrelederne føle sin makt.
Med Tysklands overtagelse av Frankrikes tidligere rolle som
Englands motspiller, vendte situasjonen seg. Den nye ledende
landmakten kunne dra seg til Sverige og de andre nordiske landene,
som Frankrike hadde kunnet gjøre det. Og også råstoffspørsmålet
kom nå atter i forgrunnen. Masse-hærene la beslag på de kjempende
makters ressurser og på råstoffer av enhver art i en grad som ingen
før hadde tenkt seg. Blokadevåpenet fikk en betydning som det aldri
før hadde hatt. Nordens råstoffer og Nordens beliggenhet, geografisk,
slik at den vanskeliggjorde sjømaktens blokade av den store
landmakten, ble momenter av første orden for de stores utenrikspolitikk. For å hindre en for seg farlig utvikling var England atter
henvist til overfor Norden å føre en splittelses-politikk. I denne
rammen må året 1905 ses.
Oscar II telegraferte til kronprins Gustav at han var fortvilet
over hans telegrammer. En ubetinget, umiddelbar anerkjennelse av
unionsoppløsningen var umulig på grunn av den rådende
folkemeningen i Sverige. — Da kronprinsen kom hjem, uttalte han til
svenske politikere at han var redd for at riksdagen skulle bringe i fare
de resultater som han hadde oppnådd ved sine forberedende
forhandlinger om en garantiordning for Sverige, og at det eneste
kloke nå var straks å gå med på unionsoppløsningen uten hensyn til
svensk kjensle-politikk. Til den engelske sendemannen sa
kronprinsen: Dessverre var det syn som han hadde fremholdt fra
begynnelsen av (unionens umiddelbare opphevelse) ikke blitt
adoptert, og hans egen posisjon var nå meget vanskelig. Følelsen av
indignasjon i Sverige hadde en tid vært så sterk at det ikke ville ha
vært trygt for det regjerende kongehus, som måtte tenke på sin
posisjon, om det hadde stillet seg i direkte motsetning til den
overveiende folkemening.
Allerede 9. juni hadde Michelsen fått telegrafisk beskjed fra
Wedel Jarlsberg at han til Kristiania ville bringe viktige meddelelser
om Englands og Frankrikes stilling til oss. Hva han hadde å meddele,
sa han i telegrammet, hadde langtrekkende betydning. — Wedel
Jarlsberg hadde av Englands og
Frankrikes representanter fått vite at Norge — hvorledes enn mulige
offentlige uttalelser av England og Frankrike måtte formes — ikke
behøvde å være bange for at hverken England eller Frankrike skulle ta
parti mot Norge. Vi måtte blott være forsiktige i vår opptreden og ikke
forlange noe som kunne kompromittere disse makter.
I midten av juni reiste Wedel Jarlsberg i regjeringens opp-*
drag ut for å gjennomføre «sin plan». Russlands diplomati tok mot
ham med åpne armer. I London hvortil han ankom straks etterat
kronprins Gustav var reist hjem derfra, var mottagelsen om mulig
enda hjerteligere. Den sto i skarpeste kontrast til den mottagelse som
Christian Fredriks utsendinger i 1814 hadde fått der, og likeså til den
holdning som den engelske regjering hadde lagt for dagen så sent som
i 1890-årene, da den ikke la noe skjul på det ubehag som voldtes den
ved tanken på at Norge og Sverige skulle ha hver sin utenrikspolitikk.
— Selv den lite sentimentale diplomaten Wedel Jarlsberg ble rørt over
den forståelse og hjelpsomhet han møtte hos alle i Englands
hovedstad. Men det er vel så, skriver han, at felles interesser skaper
felles venner.
Stillingen i Stockholm karakteriseres på dette tidspunkt
(straks etter midten av juni) av Wedel Jarlsberg som farlig.
Betegnende er det hva Løvland sa til ham: Svenskene må gjerne
skjelle og smelle, når blott fakta respekteres og fred erholdes. Men
følgene for de to lands fremtidige utenrikspolitikk? Det spørsmål ble
overskygget av øyeblikkets fare.
Når Norge skulle løse unionen, kunne det tenkes vanskeligheter fra to hold: fra stormaktene og fra Sverige. Pessimisten Hagerup
så faren fra begge disse hold, og han sa: Vårt land er ikke for
øyeblikket således stillet hverken økonomisk, finansielt eller militært,
at vi kan ta en krise uten å sette vår selvstendighet på spill.
Hagerup tenkte seg at stormaktene dels ville kunne legge
hindringer i veien for oppløsningen, dels ville kunne benytte
anledningen til å sette seg fast i Norge og innrette seg der på vår
bekostning. Også Benjamin Vogt var redd for at et brudd ville
medføre internasjonale vanskeligheter.
5-1905 og 1940.
64
65
Skulle Sverige sette seg til motverge, ville dette etter
pessimistenes oppfatning øke faren for stormaktsinngrep av en eller
annen slags, til Norges skade.
Optimisten Michelsen som var bedre underrettet, fikk rett hva
stormaktene angår. Russland hadde mistet en stor del av sin
handlefrihet. Med det labile forhold som besto mellom *de viktigste
maktene, og Russlands styrende krets spaltet i to leire, hvorav den ene
søkte Englands og den andre Tysklands vennskap, kunne Russland
ikke gå til noen aksjon. Hadde den sistnevnte russiske retningen- fått
overtaket, kunne de samarbeidende stater Tyskland og Russland
bestemt seg for å hindre unionsoppløsningen, men det var den andre
retningen som seiret. Michelsen hadde fått sine tropper til å tro at der
ingen vanskeligheter ville bli med de utenlandske makters erkjennelse
av den nye tingenes tilstand i Norge, og hans optimisme på dette
punkt ble ikke gjort til skamme. De utenlandske makter søkte å
overvinne Sveriges motstand.
Det var hos dette land vanskeligheten lå. Aksjonsmennene hadde også
hva det angår vært tillitsfulle. Schøning som nå var trådt ut av
regjeringen, men sto den nær, noterer at svenskene har innkalt det
såkalte Hemmelige Utskott til 15. juli. Men det imponerer ham ikke;
han slutter notatet slik: «Vår styrke består just deri, å komme når alt er
forbi,» synger vakten i «Røverne».
Det viste seg at dette ikke var noen realistisk bedømmelse.
«Vilkårene» var ikke hyggelige, til tross for at det som kronprinsen
fortalte fra London antagelig i noen grad har avdempet dem.
Begge land rettet nå sitt blikk mot stormaktene.
Berna-dotte-kandidaturen og prins Carl av Danmarks kandidatur ble
trekk i spillet for å vinne sympati og støtte. Hovedhensikten med det
Bernadotte-tilbud som Michelsen gjorde var å gi Europa et inntrykk
av norsk måtehold og hensyntagen. I Sverige vakte det imidlertid
raseri. Man stilte seg her skeptisk til oppriktigheten i tilbudet. Den
svenske regjeringen hadde allerede før 7. juni fått rede på den norske
planen med prins Carl av Danmark og på norske følinger som var
foretatt med sikte derpå. Michelsen og Løvland gikk ut fra at et
Bernadotte-tilbud
66
fremsatt etterat eller samtidig med at Norge overhugget knuten, ville
bli avslått. Og dette var en riktig beregning. Det skal være Michelsens
ord, at han gjorde tilbudet for å vinne fyrstenes fagforening. — Under
sin Europa-reise i juni måned gjorde Wedel Jarlsberg sitt ytterste for
å gi det inntrykk, at den norske regjerings Bernadotte-tilbud var
alvorlig ment.
Var Hagerups råd til Michelsen i dagene før 7. juni — at
regjeringen skulle vedbli å fungere som en kongelig regjering som
hadde demisjonert, mens kongen overveiet en anmodning fra
Stortinget til ham om å medvirke til en fredelig oppløsning — blitt
fulgt, er det tenkelig at en Bernadotte var blitt konge i Norge. For
Hagerup var det en viktig sak dette, at et tilbud fremsatt etterat
Stortinget hadde anmodet regjeringen om å regjere i dettes, navn,
måtte bli oppfattet som en krigserklæring både overfor kongen og
Sverige. Uten virkelig kjennskap til regjeringens diplomati, vedblir
han lenge etter 7. juni med å beklage at Michelsen, som han skrev i
dagboken, la an på å drepe Bernadotte-kandidaturen.
Når den engelske kongen Edward VII ikke lenge etter 7. juni
anbefalte kong Oscar å godta Bernadotte-tilbudet, har dette vel heller
virket i motsatt retning, da svenskene var tilbøyelige til å se
norsk—engelsk samarbeid i meget av det som da passerte.
Tilbudet fra Norge til prins Carl av Danmark var blitt
fremsatt under den uttrykkelige forutsetning at han overtok ledelsen
av unionsavviklingen og derved vant sin plass i Norden. Våre ledere
holdt det for viktig å ha en regent å sette opp mot Sverige under
forhandlingene.
Under kampen i Norge høsten 1905 for og imot republikken,
åpenbarte Michelsen at prins Carl om sommeren hadde vært villig til
å komme straks, men forholdenes makt hindret ham.
Ved riksdagsbeslutningen av 27. juli satte svenskene seg på
at det ikke kunne være spørsmål om noen konge i Norge, før unionen
var blitt oppløst ved overenskomst mellom de to land, og i den
sammenheng reiste «vilkårene» seg som en truende hindring. Det var
ikke godt å vite om noen fredelig overenskomst kunne komme i
stand. Ikke alene i Kristiania, men også i London begynte man å bli
urolig. I Kristiania
67
var det krefter som ville skride til kongevalg straks, innen Sverige
var gått med på unionens oppløsning.
Kronprins Gustav gikk nå, for å få alt i lås, den engelske
utenrikspolitikken temmelig langt i møte. Straks etter riksdagens
beslutning har han overfor den engelske sendemann uttalt, at når den
folkeavstemning som skulle skje i Norge, var foretatt, burde man
snarest se å få en avvikling i for-sonlighetens ånd ved hjelp av et
eller annet kompromiss, og det selv i det tilfelle at Stortinget skulle
foregripe den avvik-lingsgangen som den svenske riksdagen hadde
oppstilt. Dette kronprinsens standpunkt ble gjort bekjent for Wedel
Jarlsberg i København og førte til at denne i forbindelse med den derværende engelske sendemannen i begynnelsen av august fremkom
med visse forslag, som den engelske regjeringen viderega til den
svenske. Den svenske sendemannen i København hadde en mistanke
om at forslagets paternitet «var å søke i den engelske legasjonen eller
kanskje rent av i London». I virkeligheten førte forslagets
opprinnelse tilbake til den svenske kronprinsen hvis innstilling
riktignok for en stor del var blitt inngitt ham av den engelske
regjeringen. Da denne brakte forslaget til den svenske regjeringen,
viste det seg at denne holdt fast ved riksdagens standpunkt. Den ga
endog den svenske sendemannen i København en reprimande for at
han ikke straks hadde avvist forslaget, men gitt seg inn på en
diskusjon av det.
England oppga ikke hermed sine anstrengelser for ved utnyttelse av kronprins Gustavs kompromissinnstilling å få skapt en
situasjon, som foregrep den av den svenske riksdagen adopterte
metoden for en ordning i Norden. Wedel Jarlsberg trykket kraftig på
England, idet han minnet om det Norge hadde gjort «to merit the
kindness of England». Den engelske utenriksministeren fremholdt
overfor den svenske utsendingen i London at det måtte ligge i alle
interesserte parters interesse å finne en form, således at prins Carl av
Danmark provisorisk kunne tre fram som norsk kongsemne; og den
11. august telegraferte den engelske kongen — som på et tidlig
tidspunkt, med stor iver hadde hevdet at prisen skulle reise til Norge,
hvilke hindringer der enn stilte seg i veien derfor — til prins Carl:
Jeg råder deg til straks å reise til Norge og delta i forhandlingene
mellom dette land og Sverige. — Etter henstilling av
premierministeren og utenriksministeren skrev Edward VII derpå den
13. august til kronprins Gustav at den norske regjering hadde
fremholdt at forhandlingene med Sverige vanskelig kunne lede til
noe tilfredsstillende resultat, om det ikke ble tillatt prins Carl å overta
en ledende rolle i dem. Kongen henstilte at Sverige provisorisk
erkjente prins Carl som tronfølger. Da dette brev den 16. august ble
overlevert til kronprinsen, fremla denne det straks i en
regjeringskonferanse. Kronprinsen synes på dette tidspunkt å ha vært
på glid mot den populære oppfatningen i Sverige. To dager etter gikk
det av regjeringen godtagne svar til Edward VII: Den enstemmige
meningen i Sverige var at kandidatspørsmålet ikke kunne ordnes, før
unionen faktisk var blitt oppløst ved overenskomst mellom de to
land.
Om den svingningen i kongehusets innstilling som fant sted i
løpet av sommeren sier et notat av 6. september*) av justisministeren
: Kong Oscars stemning innebar således, i det minste for stunden, et
bestemt omslag fra den fredelige han tidligere hadde inntatt, til en
desidert krigersk. Kronprinsen gjennomgikk en tilsvarende utvikling.
Justisministeren skriver den 19. september, da Karlstadforliket var i
orden: Nå da det er for sent, er kongen villig til å gripe til våpen, og
kronprinsen står på samme standpunkt.
England som måtte akte seg for å skyve Sverige i armene på
Tyskland, avholdt i august 1905 Norge fra et fait accompli i form av
umiddelbart kongevalg. Wedel Jarlsberg uttalte at det ikke var
umulig at Sverige gikk til krig, om prins Carl med prinsesse Maud
ble valgt til Norge.
Hovedsaken for Norge på dette tidspunkt, da forhandlingene
med Sverige foresto, var at England ville tre i mellom, om de skulle
briste. De norske ledere søkte å stimulere England og appellere til
«Norges gode venn».
23. august sa Løvland til Hagerup at han hadde hatt anledning til å bli bekjent med at den engelske regjering to
*) Det var dagen før forhandlingene ble avbrudt, for at delegasjonene
kunne sette seg i forbindelse med sine regjeringer.
68
69
ganger hadde gjort energiske forestillinger i Stockholm mot
mobilisering.
Den ledende kretsen i vårt land tenkte seg nok allerede nå at
Norges fremtidige kurs måtte holdes nær opp til Englands. Særlig for
utenlandsnæringens menn falt det naturlig å tenke så. I den tiden det
norske høyre hadde vært unions-vennlig, hadde forretningsfolk på få
unntagelser nær vært høyremenn, shippingfolkene ikke minst
utpreget. Da høyrepartiet i Norge av indre parti-taktiske grunner ga
opp å kjempe for unionen, skjedde omslaget særlig utpreget innen
sådanne kommersielle kretser som hadde utenlands-forretninger vestover og ute i verden. Det var i den tiden at den vestvendte opinionen
begynte å oppstå som ble tydelig under den 1. verdenskrigen, og som
slo gjennom i 1930-årene.
Hva foretok nå Tyskland seg i anledning av at Vestmaktene
således som vi har sett, tok unionsoppløsningen i sine hender?
Hadde Tyskland i juni hatt i orden det samarbeid med Russland som
det søkte, kunne de to store Østersjøstatene ha gjort noe for å holde
unionen sammen som en overfor Vestens sjømakt relativt
motstandsdyktig gruppe.
Men på Bernadottene virket tysk-russisk samarbeid, som den
tyske utenriksledelsen nå ikke la noe større skjul på at den tilstrebte,
skremmende. Intet under at kronprins Gustav så hen til England og at
han omkring 7. juni kom så sterkt under engelsk innflytelse og under
Londons formaninger til hurtig å avfinne seg med det som skjedde i
Norge.
I juni 1905, straks etter Russlands store nederlag i
Tsu-shimastredet, visste ingen hva det skulle bli til med Russland.
Bülow skrev i et internt tysk dokument: Tyskland bør forsøke å
opprette de best mulige forbindelser med de skandinaviske land, søke
å vinne sympatier hos dem alle tre, søke å komme alle tre stadig
nærmere. Det tyske diplomatiet valgte på et tidlig tidspunkt den
politikken å vise seg imøtekommende overfor Norge for ikke å bidra
til å skyve det over til England.
I sitt møte med Oscar II og Gustav i en svensk havn 13. juli
skal keiseren ifølge svenske oppgaver ha sagt det samme som
70
ved tidligere anledninger — at Sverige burde holde fast ved unionen
om så behøvdes med våpenmakt. Men han kunne ikke nå som før
gjøre dette under henvisning til faren fra Østen. Han kunne ikke som
han før hadde gjort, erklære seg rede til å gjøre front mot Russland og
slett ikke, som tidligere, i samband med England. Tvert imot måtte nå
en samling støttet av Tyskland få front mot England.
Keiseren har neppe med noe ettertrykk henstilt om en
kraftfull politikk overfor Norge. Han har hurtig skjønt at
Bernadottene ikke ville motsette seg oppløsningen.
Det bekymret ikke lite den tyske utenriksledelsen at England
skulle få innflytelse og fotfeste i Norden, og i det øyemed spekulere i
dettes splittelse. Keiseren la i Gavle ikke skjul på sin frykt for at om
prins Carl av Danmark ble konge i Norge, ville den engelske
innflytelsen i Norden bli for stor. Ifølge et tysk notat skal dette ikke
ha gjort noen virkning på Bernadottene. Oscar II skal ha uttalt at
nordmennene aldri skulle tillate sitt kongehus å binde seg til noen
stormakt. Den svenske utenriksminister (Gyldenstolpe) skal ha sagt at
Norge ikke kom til å få noen utenrikspolitikk. Keiseren har etter
møtet i et telegram til Bülow sagt: Der hersket hos svenskene fullkommen likegyldighet for Norges skjebne; man syntes allerede å
regne sikkert med den danske kandidatur. Med den engelske
svigersønn på den norske trone er sannsynligheten av at England
legger sin hånd på Norge rykket meget i forgrunnen. I denne situasjon
synes det meg i første linje viktig å oppnå et nærmere forhold til
Danmark.
Det er tydelig at de Bernadottske fyrstene har forholdt seg
temmelig reservert under sitt møte med keiseren den 13. juli.
Auswärtiges Amt ville ikke gjøre sitt til å skyve nordmennene i
Englands armer og lot spre ut i Norge meddelelser som folk der forsto
slik, at keiseren hadde presset på for at Sverige skulle godkjenne
oppløsningen snarest.
Men Bülow skrev: Det skulle ikke skade om de norske statsmenn allerede fra begynnelsen får klart for seg at de risikerer det
gode forhold til Tyskland, om de lar seg lede alt for langt inn på
engelsk farvann.
Noen dager etter fyrstemøtet på den svenske kysten trådte
71
i Stockholm det Hemmelige Utskottet sammen i en sterk nasjonalistisk stemning. For å dempe den har England på denne tid —
etter hva en kan forstå — i Stockholm ført det motsatte språk av
keiserens: Ingen maktanvendelse overfor Norge!
Wilhelm II seilte fra Gavle over i den finske skjærgård hvor
hans anstrengelser for å få gjenopprettet det vennskapelige forhold til
Russland som Bismarcks balanse-politikk hadde forstyrret, virkelig
syntes å skulle krones med hell. Tsaren kjente seg, etter hva han skal
ha sagt, i samme stilling som Preussen etter Jena og Tilsit. Preussen
var den gang blitt oppreist ved Russlands hjelp. Nå kom Tyskland og
ville bistå med å bringe Russland på fote. Den 3. juni hadde keiser
Wilhelm II som på denne tid sto i et godt forhold til USA's president
Theodore Roosevelt, fått tsaren til å henvende seg til denne for
innledning av fredsforhandlinger med Japan. Disse var nå kommet i
gang, og tsaren ventet seg god hjelp av Roosevelt. Den 6. juni hadde
den franske regjering latt den nå sterkt engelsk-vennlige Delcassé
falle, og det syntes en tid som Frankrike ville samarbeide med
Tyskland. Sikkert er det at keiseren fant tsaren i en slik stemning at
det ikke falt vanskelig å få ham til å se på det nordiske problem på en
måte som stemte med den tyske politikks hensikter, nemlig samhold i
Norden i tysk-russisk interesse, og ikke på den måten som hadde
vært den tradisjonelle russiske (svekkelse av Norden).
Inntil 1718 hadde den russiske politikken sett Sverige som en
stat sterk nok alene til å ramme Russland alvorlig. I tiden
1718—1814 hadde den sett på Sverige som en stat, sterk nok til,
sammen med andre makter hvormed Sverige i denne tiden flere
ganger hadde alliert seg, å ramme Russland på en farlig måte.
Russland hadde derfor knyttet til seg Danmark—Norge, altså
arbeidet på Nordens splittelse. I tiden 1814—1848 hadde Russland
sett på Sverige—Norge som en kombinasjon som, sammen med et
russisk-vennlig Danmark, dannet en garanti for at Norden ikke ble
dratt inn i vestmaktenes sfære. Russland så på denne tiden med
mistenksomhet på de vestvendte tendenser som det trodde fantes i
Norge. Da Carl Johans etterfølgere gled over på Vestmaktenes side,
skjedde det atter en omkastning. Russernes politikk gikk nå ut på å
svekke Sve-
72
rige, på å beholde og utnytte den russiske innflytelse i Danmark og
på å motarbeide alle enhetsbestrebelser i Norden, enten de nå gikk ut
på en nøyere forening av Norge og Sverige eller på en tre-lands
union. Det at Tyskland fra ca. 1875 av ble sett på som en motstander
av Russland, endret ikke dette lands syn på Norden. En nordisk
gruppe kunne utnyttes mot Russland likeså vel av Tyskland som av
England.
Tysklands politikk omkring 1905 gikk ut på å stimulere
Russlands motsetning til England og få det med i en Continental
League. Som et ledd i denne politikk henviste Tysklands representanter til Englands interesse av gjennom nordisk farvann og ved
hjelp av nordiske støttepunkter å komme Russland til livs. Det
henvistes til faren ved at Norge kunne bli oppdelt, og til nytten for de
to øst-monarker av et så vidt mulig konsolidert og fra vest av
uantastet Norden, — selvfølgelig mer eller mindre, under
øst-monarkenes kontroll.
De foreliggende tyske referater om forhandlingene mellom
monarkene er utvilsomt farget, som så å si alle referater av politiske
samtaler. Uten å ta for godt alt som står i dem kan vi imidlertid gå ut
fra at de med hensyn til tsarens syn på prins Carl av Danmark som
konge i Norge er noenlunde riktige, at det i tsarens øyne betydde
fremtidig overveiende engelsk innflytelse i Norge, og at man derfor
burde arbeide for et annet kongsemne. Enn videre at tsaren kjente en
uro for at engelsk støttepunkt i Norge kunne gjøre Russlands havner
på Murmanskkysten verdiløse. Men især at han var bekymret for
Østersjøinngangen, for at England ved å besette f. eks. Kristiansand
kunne «stenge oss alle inne i Østersjøen». Det er også lite tvilsomt at
han er kommet tilbake til sin tidligere tanke, at man fikk overveie om
ikke Russland og Tyskland kunne garantere Danmarks integritet,
foråt man kunne være sikker på at de to store Østersjømaktene i
krigstid kunne føre forsvaret av Østersjøen foran Beltene. Keiseren
lovet tsaren at han skulle bringe spørsmålet på bane i København
noen dager senere.
Auswärtiges Amt frarådet imidlertid. Det hadde fått beretning om at den danske regjering, etterat spørsmålet for halvannet
års tid siden hadde vært oppe mellom de to keiserne
73
og den danske kongen — hadde forhørt seg i London om hvor lang
tid det ville ta for en engelsk flåte å nå de danske farvann.
Auswärtiges Amt oppfattet dette som et vink fra den danske regjering
til den engelske.
En engelsk flåte ble i juli—august sendt inn i Østersjøen for
å la Tyskland føle Englands sjømilitære overlegenhet og la Russland
forstå at det etter sine nederlag mer enn noensinne måtte regne med
Englands makt.
2. august telegraferte Wilhelm II til tsaren at han ikke hadde
funnet å burde utføre det oppdrag tsaren hadde gitt ham; Christian IX
og hans krets var nervøse ved vestmakt-pressens skriverier. Danmark
var, sa keiseren, under alle omstendigheter på glid over mot oss.
Auswärtiges Amt la stor vekt på at keiseren i København ikke sa noe
som tydet på at Tyskland søkte å dra Danmark nærmere til seg.*)
Forat England ikke skulle få den fyrste som keiseren kalte
dets svigersønn på Norges trone, anstrengte Tyskland seg i juni—juli
meget for å få kongehuset til å akseptere Berna-dotte-kandidaturen
som kunne gi håp om et enig, mot England relativt motstandsdyktig
Skandinavia. Men forgjeves. I København fant keiseren, som han sa i
sitt telegram til tsaren, alt arrangert av engelskmennene for Carl av
Danmark til Norge, så det intet var å gjøre dermed.
I den siste delen av august og under
Karlstad-forhandlin-gene, som begynte ved dennes utgang, holdt
England seg ganske meget tilbake. Den engelske sendemann i
Stockholm opptrådte svenskvennlig og uttalte seg forståelsesfullt om
det svenske standpunkt i grensefestnings-striden. Det engelske
diplomatiet ville ikke støte fra seg det største av de nordiske land,
Sverige. Oscar II var på dette tidspunkt blitt krigersk og meget
oppbrakt på den engelske sendemannen.
England fant det hensiktsmessig å overlate til Russland
*) Den tyske minister har i København skildret for keiseren Danmarks innstilling således: Danmark innser mer og mer
nødvendigheten av å stille seg vennlig til oss. Det er fortrolig med
den tanke at det, i tilfelle av en krigersk stormaktskonflikt, under
trykket av en douce violence, må gå inn på vår side.
og dets allierte Frankrike å gjøre démarcher i Stockholm. Det franske
diplomatiet sto nå i intim kontakt med det engelske og satte seg som
mål i det norske spørsmålet å koordinere Russlands politikk med
Englands.
Da England samtidig søkte å få Sverige til å føye seg ved å love —
for dette tilfelle — en garanti for Sverige mot Russland, kunne det
engelske diplomatiet på to måter gjøre seg nytte av Russland.
Parallelt hermed, la England an på å vinne Russland for sin almene
politikk ved å stille i utsikt november-traktatens avløsning med en for
Russland betydelig mer sympatisk ordning.
Under Karlstad-forhandlingenes første periode hadde partene stått
temmelig skarpt mot hverandre i festnings-spørs-målet. De norske
forhandlere hadde uttalt at Kongsvinger iallfall var det helt umulig å
oppgi. De svenske krevet alle fire festningsgrupper sløyfet.
Festningene var, fremholdt de, først anlagt etter at unionsstriden
hadde tilspisset seg; det ga dem deres særpreg. Svenskene, sa
Michelsen i Stortinget etterpå, hadde et helt arsenal av litteratur og
erklæringer (norske), som pekte på festningenes aggressive karakter.
Under forhandlingspausen (7.—13. september) ble situasjonen derfor
på begge sider betraktet som kritisk. Den norske delegasjonen hadde
det inntrykk at svenskene sto enige om sløyfning av alle festningene.
Det var dog i virkeligheten ikke tilfellet. Av den svenske regjerings
11 medlemmer holdt de 6 på at alle festninger skulle sløyfes, 5 på at
Sverige fikk slippe på Kongsvinger. Blant de 5 var
utenriksminsteren, som under forhandlingspausen pekte på at ved
krigersk påtrykk fra Sveriges side ville England ikke forbli passivt.
Dette moment var svenskene kjenslig for. Utenlandsk innblanding
betraktet de som høyst ubehagelig og i sine konsekvenser farlig. —
Det var en pinlig overraskelse for de fleste svensker at maktene stillet
seg som de gjorde. De hadde regnet med at etter brytningen ville
tvisten under en eller annen form bli trukket inn for det europeiske
forum, og at Norge herved ville komme til kort. — Justisministeren
Berg, som tilhørte majoriteten, var av den oppfatning, da meningsforskjellen innen regjeringen var blitt konstatert, at den kom-
75
74
promissløse politikken fordret en svensk nasjonal samling som
åpenbart ikke fantes; Kongsvinger-kravet fikk derfor falle. For dette
ble det således en majoritet på 6 mot 5. Alle var dog enig om at de
skulle prøve å få Kongsvinger sløyfet.
«The Times» hadde allerede straks etter 7. juni skrevet at
spørsmålet om unionen kunne løses alene med begge parters
samtykke, ikke var annet enn et rent akademisk spørsmål. Praktisk
talt var dens gjensidige karakter opphørt i samme øyeblikk som den
ene av partene var fast besluttet på å løse den. Den annen part hadde
da kun å akseptere situasjonen, hvis han ikke ville gjøre et
meningsløst forsøk på å opprettholde forholdet ved voldsmakt, —
altså det samme som kronprins Gustav da mente.
I forhandlingspausen skrev «The Times» nå: Vi kan ikke stå
som likegyldige tilskuere til voldsoppgjør av det nordiske spørsmål.
Hvis saken, som det nå synes, når et kritisk stadium, og hvis Sverige
intet hensyn tar til den mening vi har gjort gjeldende med hensyn til
voldgift, da stoler vi på at den britiske regjering iallfall på en
umiskjennelig måte gjør sin innflytelse gjeldende til fordel for
moderasjonen og freden. «Globe» skrev: Der er ingen tid å spille. En
antydning fra britisk side at de svenske krav om festningene er
urimelige, ville kunne medføre en fredelig løsning innen 48 timer. Vi
vil svikte vår plikt som verdens største sjømakt, om vi ikke
umuliggjør en væpnet konflikt ved den norske grense.
På den første forhandlingsdag etter pausen 13. september,
kom den russiske démarchen; dagen før, 12. september, hadde den
franske funnet sted. Begge land fant, ifølge det svenske referat, at de
«kunne icke annat ann högeligen ogilla» de svenske fordringer
overfor Norge. Den 14. september ga de svenske forhandlere
tilkjenne at de kunne gi noe etter, og dette fastholdt de til tross for at
kronprinsen og de i Stockholm gjenværende medlemmer av
regjeringen i et telegram til forhandlerne ga uttrykk for sin uro
derover, og over at forhandlingene trakk i langdrag. Den 15. på
kvelden så Michelsen situasjonen noe lysere og den 16. september på
kvelden tegnet det til enighet. Svenskene gikk også motstrebende
med på det norske krav om at den nøytrale sonen skulle være full76
stendig fredlyst, så den ikke kunne benyttes til militære operasjoner.
Den 15. september var det til de svenske forhandlere innløpet
følgende telegram fra den svenske sendemann i London, Bildt:
Sir T. Sanderson sier meg engelske regjering er oppriktig
anxieux at negociations Karlstad må få lykkelig slutt. Engelske
regjering er overbevist om en attitude généreux av svenske regjering
skulle bifalles av Europa og heve Sverige i alles aktelse. Lord
Landsdowne (utenriksministeren) har avholdt seg fra å sende
engelske minister i Stockholm spesielle instruksjoner i dette moment
critique, ti han ønsker unnvike ethvert skinn av mangel på tillit til
den svenske regjerings klokhet og moderasjon. Jeg (Bildt) tilråder
gjøre alt mulig for at negociations ikke må strande, ti ellers er en
engelsk intervensjon i noen form å forutse, og Englands sympati
skulle ikke være for oss. —
Altså: Det engelske diplomatiet holdt seg tilbake. Men i det
øyeblikk avgjørelsen i Karlstad skulle falle, fant det å måtte si sitt
ord.
Det kan ikke være tvil om at stormaktene bidro til å få den
skandinaviske unionen oppløst. Til den ene siden lot de forstå, at om
Sverige gikk til fiendtligheter, måtte det regne med intervensjon. Til
den andre siden beveget de Norge til ettergivenhet ved å betegne
vilkårene som akseptable og ikke innebærende noen ydmykelse. For
å oppnå norsk ettergivenhet har maktene overfor Norge lagt skjul på
det press de øvet på Sverige. Den norske delegasjon har i
forhandlingspausen hatt den oppfatningen at brast forhandlingene, så
var krigen sannsynligvis der; den norske regjering var rede til å gi
opp festningene. I stortingsmøtet, hvori Karlstad-fredsslutningen ble
vedtatt, sa Michelsen, at om Sverige hadde stilt urimelige fordringer,
hadde maktene vært villige til å ta seg av saken.
Tanken på å vinne en stormakts velvilje og bistand overfor
Sverige har spilt en viktig rolle under Norges aksjon i 1905. England
møtte dette norske strevet så langt som det var mulig, når det ikke
helt skulle støte Sverige, hva det hadde viktige grunner til ikke å
gjøre.
77
Også under de forhandlinger som ble åpnet som følge av
unionsoppløsningen, om garantiavtaler for de nordiske land, måtte
England manøvrere med stor smidighet mellom de kryssende
interesser. Norge ønsket garanti overfor Sverige, men England hadde
bruk også for Sverige. I denne situasjonen liksom ved selve
oppløsningen kunne det engelske diplomatiet utnytte det russiske
kortet.
Den tysk-fiendtlige retning i St. Petersburg, som viste seg å
være sterkere enn tsaren, fastholdt den tradisjonelle russiske
politikken å svekke Sverige. Foreign office møtte Russland i denne
bestrebelsen, men klarte å gjøre det på en sådan måte at det vant
Sverige og det nettopp ved å benytte seg av Russlands trykk mot det,
Den nye russiske Entente-vennlige utenriksministeren, Isvolsky, så en
oppgave i å befeste Russlands stilling i Østersjøen, nærmest mot
Tyskland, men på lang sikt også mot de makter som kunne ville
trenge inn i Østersjøen. Det konkrete spørsmål det dreiet seg om, var
å gjenvinne for Russland retten til å befeste Ålandsøyene. Isvolsky
mente å kunne utnytte det at England nå fridde til Russland, til å få
bort dette servitutt fra Russlands nederlagstid i midten av 1800-tallet.
Det engelske diplomatiet var ham imidlertid overlegent. Så
vel England som Frankrike mistenkte ham for bak deres rygg å føre
forhandlinger med Tyskland i Østersjø-spørsmålet, og således
forholdt det seg også. I Berlin hadde man ennå ikke tapt håpet om å
dra til seg Russland. Østers jø-spørsmålet var den gunstige
fellesplattformen, og tyskerne gikk derfor her russerne lengst mulig i
møte. Dette søkte Isvolsky å utnytte overfor Sverige, idet han for
dette pekte på at Tyskland intet gjorde for å støtte Sverige overfor
Russlands Ålands-krav. Men England forsto å gjøre mer ut av dette
momentet. Overfor Sverige trådte England fram som den der i
motsetning til Tyskland sto ved Sveriges side når det ble truet, og det
oppnådde hermed å vinne Sveriges velvilje for seg. Tyskland mistet, i
det samband, ikke så lite av sin gamle goodwill i Sverige, uten derfor
å vinne Russland som av det engelsk—franske diplomatiet litt etter
litt ble dratt over i den engelsk—franske Entente — det til tross for at
Isvolsky ikke kom noen vei hverken med Ålands-spørsmålet eller
med Bosporus-spørsmålet, som
han også hadde ment å kunne løse ved sin vest-orienterte politikk. Da
det kom til stykket, støtte han i begge spørsmål på Foreign office's
veto; men dette arbeidet så dyktig at St. Petersburgs uvilje i
anledning disse nederlag ikke vendte seg mot England, men mot
Tyskland; det hensynsløse østerrikske diplomatiet ødela riktignok
under Balkan-spillet meget for Berlin. — England var i
virkeligheten mer imot å slippe Russland fram til Bosporus enn
Tyskland var det. Men den pan-slavistiske retningen som var
kommet til makten i Russland etter dettes nederlag i Asia, var — ved
en sterk tradisjon — fiendtlig innstillet mot de tyske makter.
De interessante garantiforhandlinger for Norden førtes til
ende på en for England meget tilfredsstillende måte. Det engelske
diplomatiets arbeid i denne, for den videre utvikling av forholdet
mellom maktene så avgjørende perioden, hører til de vakreste blad i
dets fengslende historie.
Med så liten behendighet behandlet Centralmaktene nå
fremover Balkan-spørsmålene, at russernes interesse for den
sørslaviske folkegruppen stadig ble stimulert, til den 1. verdenskrigen gikk løs.
I denne krigen arbeidet Churchill og admiralitetet ivrig med
sin plan om at den engelske flåten skulle forsere Østersjøinn-gangen
og landsette en russisk hær på den pommerske kysten.
Den 2. verdenskrigen og utviklingen etter denne har vist at
inngangen til Østersjøen er og blir et nøkkelpunkt av første orden.
Sovjetsamveldet som. under Atlantpakt-ordningen ser med store
betenkeligheter på Vestmaktenes fly-virksomhet i Østersjøen og på
deres militære samarbeid med Danmark ved Sundet har i de seneste
årene hatt oppe det gamle spørsmålet om Østersj øens stengning.
Ifølge telegrammer til den danske pressen har det i engelske
admiralitetskretser vært uttalt: Sveriges deltagelse i det
nordatlantiske flåtesamarbeid vil sikre Vestmaktenes adgang til
Østersjøen. Svensk forståelse vil gjøre det mulig å tiltvinge seg
denne adgang, mens man uten svensk bistand i en eller annen form,
neppe vil være i stand hertil.
Hvorledes ville den internasjonale situasjonen stillet seg, om
Karlstad-forhandlingene var blitt brutt?
Det at Russland i 1905 ikke var aksjonsdyktig ville da ha
78
79
virket til skade for Norge. Det for det nordiske fellesskapet
interesserte Tyskland ville ha dominert hele Østersjøområdet, ja,
vært den europeiske situasjons herre. Ententen var på denne tiden på
ingen måte rede til noen krig. Frankrike befant seg, militært, i en
bølgedal. I England var de militære reformer som ble gjennomført
før 1914, ikke påbegynt. Den engelske flåten var overmektig. Men
den ville neppe ha kunnet gjøre om igjen det kupet den gjorde i 1807.
Dette lyktes, for en stor del, takket være det at England hadde
Sverige med seg. England hadde på forhånd kunnet oppmagasinere
krefter nær Østersjøinngangen på det svenske Riigen og i det svenske
Pommern. For sjømaktens motstander, Frankrike, var dengang
Holsten og Slesvig lukket. — Nå i 1905 var det landmakten
Tyskland som disponerte områdene like sør for Østersjøinngangen.
Ved Kongeåen sto det nær Lillebelt. Det inntok en så langt
gunstigere utgangsstilling enn dets forgjenger, Frankrike, hadde hatt
hundre år tidligere, at det etter all sannsynlighet ville ha vunnet
kappløpet om passasjen mellom Danmark og Sverige. Så meget mer
som det, i det tenkte tilfellet, ville hatt Sverige med seg. Med
herredømmet over Sundet ville tyskerne, slik som de hadde gjort i
Middelalderen, kunne ha bestemt utviklingen på den skandinaviske
halvøy og i hele Norden. — Så vidt ugunstig som gruppen
England—Frankrike—Russland sto i 1905 ville det, i tilfelle av et
svensk angrep på Norge, neppe kommet til noen storkrig, om den
tyske ledelsen ikke ønsket en sådan. Det gjorde den tyske keiser
ikke. Det er forståelig at England under Karlstad-forhandlingene ikke
ville garantere Norge mot svensk angrep. Men det la i vektskålen sin
politiske innflytelse. Englands trumfkort på denne tiden var dets
fremragende diplomati. Dette avverget en krig på et for unionen
ugunstig tidspunkt og brakte hjem en politisk seier for sin
maktgruppe under Marokko-forhandlingene i 1906 og de følgende
år. Det klarte i september 1905 og deretter å gjennomføre en nordisk
politikk, som flertallet i Sverige betraktet som en ulykke for Norden
og allikevel å vinne Sveriges vennskap og dra dette bort fra det
Tyskland som delte Sveriges syn på ønskeligheten av unionens
bibehold.
80
KAPITEL IV
Betydningen av 7. juni for Norges senere
utenrikspolitiske kurs.
I.
Hvilket billede hadde det norske folket og dets ledere i 1905
av den utenrikspolitiske situasjonen og av Norges stilling mellom
stormaktene?
Dertil kan svares: Folket hadde intet inntrykk av at stormaktenes rivalisering gjaldt ikke minst Norden og utgjorde en stor
fare for den. Og denne blåøyethet er forklarlig. Krimkrigen i midten
av 1800-tallet var visselig ikke glemt, men det var ikke noe større
kjent at Norge og Sverige den gang hadde vært brikker i sjømaktens
spill mot Russland. I det halve århundre som siden var hengått, var
det kriser mellom stormaktene gang på gang, men de gled så vidt
snart over at opinionen i Norge ikke la noe større merke til dem. —
En hadde også sett at da engelske firmaer, som omkring 1890 holdt
på å få herredømmet over malmområdene i svensk Norrland og
jernbanen fra dem til Narvik, kom i vanskeligheter, hadde sjømakten
ikke foretatt seg noe for å støtte dem. Både malmområdene og
transportveien til havet gled ut av engelske hender.
Etter århundreskiftet ble særlig engelsk politikks interesse
for de nordiske land snart levende. Men dette ble kun lagt merke til
av noen få. Almenheten visste at stormaktene kive-des om Egypt, om
Afghanistan og om Balkan, ja, sogar om Øst-Asia; men ikke at det
nå også gjaldt Norden.
Det eneste utenrikspolitiske forhold som forut for 1905 vakte
noen oppmerksomhet innen den norske almenhet, var
6 - 1905 og
1940.
81
det trykk som en i noen år hadde kjent fra russisk side, særlig i
Finnland.
Som følge av russifiseringspolitikken i Finnland etter århundreskiftet var der i 1902—1903 i begge landene på den
skandinaviske halvøy kommet en kjensle av, at de nok burde stå
sammen. Det samarbeid om en løsning av konsulatsaken, som kom i
stand etter svensk initiativ og som venstreregjeringen Blehr gikk inn
for, var bygget på gjensidig ettergivenhet, med den utenrikspolitiske
situasjon som bakgrunn.
Men dette samarbeid måtte ryke, på grunn av den indre splid
mellom to tendenser som lå innesluttet i samarbeids-politikken.
På den ene siden ville begge landene, like overfor den fare
som man mente fantes, vise oppriktig imøtekommenhet. Derfor gikk
nordmennene nå med på tanken om et særskilt norsk konsulatvesen
opprettet ved likelydende lover som ikke ensidig kunne forandres,
idet det større spørsmål om uten-riksstyrets ordning inntil videre ble
lagt på is. Og derfor gikk svenskene med på egne norske konsuler
uten samtidig befes-telse av det felles utenriksstyre med ansvar for
begge land; en kombinasjon av disse to ting hadde vært deres
standpunkt i den nærmest foregående tiden.
På den andre siden ville Sverige og mange i Norge at de
skandinaviske land, i betraktning av de ytre farer som truet dem,
skulle stå helt sammen utad, altså føre en enhetlig skandinavisk
utenrikspolitikk. Ut fra dette grunnsyn ble det viktig at det planlagte
norske konsulatvesens forhold til den eksisterende felles
diplomatiske representasjon ble regulert på en omhyggelig måte,
således at det ikke ble friksjoner mellom dem, men samarbeidet
mellom dem tvert imot ble sikret. I motsatt fall ville det lett oppstå
forviklinger mellom de to forenede riker, det som disse nå ærlig ville
beflitte seg på å unngå. Dette prinsipp ble åpent erkjent av den
norske venstreregjeringen. Tanken om de likelydende
reguleringslover skal endog ha hatt sitt utspring hos denne regjerings
statsminister i Stockholm, Quam. Regjeringen gikk med på at de
felles diplomatiske organer skulle kunne rette, ikke bare forespørsler,
men også ordrer til de norske konsuler.
Spørsmålet om samarbeidet mellom fellesinstitusjonen og
den helt norske konsulatinstitusjon fikk en særlig betydnig på grunn
av den utvikling som hadde funnet sted innen alle lands
utenrikstjeneste i den nærmest foregående tiden.
Den gamle oppdeling av utenriksrepresentasjonene i to
atskilte tjenestegrener, diplomati og konsulatvesen, stemte ikke
lenger med tidens fordringer som gikk i retning av en
enhets-representasjon, hvori de økonomiske anliggender ble varetatt
i nøye samband med de politiske. Særskilt konsulatvesen var saklig
sett noe som gikk mot utviklingen. Det lå derfor forholdsvis nær for
svensker å tenke at eget norsk konsulatvesen var en underfundig
måte å skaffe Norge en hel, selvstendig utenriksrepresentasjon, og
således i grunnen stridende med forutsetningene for det opptatte
samar» beid.
Allerede tidlig i 1800-tallet var spørsmålet om egne norske
konsuler kommet opp, og Sverige lot ikke da til å ha så meget imot
det. Men den gang var overalt diplomati og konsulatvesen omtrent
helt skilte tjenestegrener. Nå gikk de mer eller mindre over i
hinannen, og eget konsulatvesen for det ene unionsland ville nå få en
helt annen betydning enn før.
Nettopp fordi svenskene var på vakt mot at det norske
konsulatvesen ble en sprengkile for unionen og for den felles
utenrikspolitikk, ble de tilbøyelige til å søke å få reguleringsbestemmelsene slik at konsulene ble så vidt mulig underordnet
fellesrepresentasjonen. Men overfor dette måtte nordmennene
fastholde at det skulle være et eget norsk konsulatvesen. I de ganske
tallrike land hvor rikene ikke hadde noen legasjon, ville et norsk
konsulat faktisk komme til å virke som en diplomatisk
representasjon. Dette var svenskene naturlig nok redde for og ville
derfor at i slike land skulle fellesskapet i konsulatvesen bibeholdes.
De holdt dertil på at de norske konsulene ikke måtte tre i forbindelse
med fremmede lands sentralmyndigheter, at dette skulle være
forbeholdt de felles diplomatiske representanter. For Norges higen
mot å få noe for seg selv, måtte disse svenske synsmåter virke støtende.
83
82
Konsulatforhandlingenes oppgave var m. a. o. umulig — som
Jacob Schøning noterer i sin dagbok allerede i mai 1904, et halvt år
før Boströms «lydrikepunkter» ble kjent. Schøning skriver videre:
Det at det hele er en kunstig bygning som i praksis vil ramle sammen,
er ordningens største fortrin, for så får vi den større utskiftning:
unionens oppløsning. Etter hvert vant innen Venstre det syn
utbredelse at konsu-latsaken kun var et middel til å oppnå det videre
mål.
Det må også ha vært Løvlands tanke, når han 20. januar 1905
skrev: Får ikke det norske styret full trygd for at det norske
konsulatvesen skal være helt fritt og uavhengig både av den svenske
utenriksminister og av de felles diplomatiske sendemenn, som står
under den samme utenriksminister og ikke under norsk styremakt, så
må det nå ha en ende! Konsulatvesenet måtte være norsk fra topp til
rot!
Sigurd Ibsen som har skrevet at reguleringen av forholdet
mellom institusjoner som på en gang skulle være selvstendige og
samvirkende, var en veritabel eggedans (sirkelens kvadratur, kalte
Schøning det), har antagelig ment at forsøket med
konsulatforhandlingene ville gi en klarhet som måtte føre til unionens
oppløsning.
Det var en nokså alminnelig oppfatning i Norge i 1905, at når
Boström kastet «lydrikepunktene» inn i forhandlingene og derved
ødela disse, var sammenhengen den at Russlands nederlag i Østen
brakte panikken i Sverige i anledning av russifiseringen i Finnland til
å legge seg. Denne oppfatningen er ikke riktig.
Konsulatforhandlingene brast på grunn av de motstridende tendenser
som lå innesluttet i forhandlingsopp-gaven.* Dertil spilte svensk
indre-politikk inn. Det stemmer derfor heller ikke det som er blitt
hevdet at om regjeringen Blehr hadde fått fortsette og ikke var blitt
erstattet av samlingsregjeringen Hagerup, ville Blehr med sin store
forhand* Med de forhandlinger om militært samarbeid, som ble opptatt
mellom de nordiske land i 1948, forholdt det seg på en noe lignende
måte. Når Sveriges tanke var å skape en nordisk gruppe som sto på
egne ben, og når Norge ville skape en nordisk gruppe som gikk inn
som ledd i Vestblokken, var det lett å skjønne, hvordan disse
forhandlinger ville ende.
lingskunst ha fått i stand et eget norsk konsulatvesen, hvorved
unionen ville blitt sementert — til Norges skade.
Russlands nederlag har derimot i Michelsens øyne skapt en situasjon
som oppfordret til handling.
I den største del av 1800-tallet hadde det vært Norges politikk å vinne likestillethet i en union som ble betraktet som nyttig for
landet. I foregående kapitler er det vist hvorledes unionen mot slutten
av 1800-tallet løsnet i sinnene — dels i samband med den heftige
kampen om den indre maktfordelingen i landet, dels som følge av
Venstres iver for at vårt land skulle føre en fredelig nøytralitets- og
voldgiftspolitikk og fri seg fra Oscar II's blokk-politikk i
konservatismens tegn. Likestillethet var nå ikke lenger nok. Det
krevdes utskiftning av alt fellesskap, enerådighet!
Den motstandspolitikk fra det større unionslands side som de
norske aksjoner fremkalte, hadde tidens makter dvs. den
internasjonale situasjonen, for seg. Men det var å forutse at de
stemninger i Norge som var en naturlig følge av den svenske
motstanden og av svenskenes temmelig brutale sjakktrekk:
Mellomrikslovenes oppsigelse, ville få kraftig praktisk utslag, så
snart det ble en for Norge gunstigere internasjonal situasjon. Og det
ble det i tiden like før 1905.
Det er forståelig at de av tradisjon unionsvennlige kretser i
Norge var de seneste til å merke forandringen i verden. Hagerup
fremholdt at hvis Stortinget innsatte en provisorisk regjering og
dermed brøt unionen, ville russerne sette seg fast i Nord-Norge for å
vareta sine rettigheter like overfor et land, som ikke hadde noen av
maktene anerkjent regjering. Dette ville være så meget mer alvorlig
som vi ikke kunne være sikre på den finnmarkske befolknings egen
støtte, idet den russiske politikk hadde lagt an på å forespeile den
fordelene med en tilslutning til Russland. Til dette skal Pre-bensen,
ifølge Hagerups dagbok, ha sagt: «Russland ville ha en teoretisk
mulighet til å forsvare en intervensjon på den anførte måte; stillingen
der oppe var meget vanskelig!»
Overfor Hagerups tale om Russland som den største ytre
85
84
fare ved en oppløsning, fremholdt Michelsen 2. februar 1905, at det
daværende tidspunkt måtte være gunstig. Men Hagerup ville ikke
erkjenne det. Russlands motganger i Østen ville ikke hindre det fra å
sende 3—4 panserskip til Finnmark eller fra overhodet å forfølge sin
skandinaviske politikk. Han trodde at når dets vei mot øst ble lukket,
ville det heller bli skjøvet mot vesten. Hagerup var engstelig for at en
russisk intervensjon ville trekke også England og Tyskland til Norge,
og at det over våre hoder ville bli disponert over vårt land.
En får det inntrykk av Hagerups dagbok at denne meget
kunnskapsrike statsmann så den internasjonale situasjonen som det
ganske lenge hadde vært alminnelig å se den og som den også
fremdeles ble sett av de fleste i Sverige: som preget av Russlands
motsetning til Tyskland/England. Den russiske faren for
Nordskandinavia — lenge et hovedpoeng i Englands propaganda —
var blitt utgangspunktet for enhver betraktning av den ytre situasjon.
Men fra England ventet Hagerup seg nå ingen hjelp om
Norge skulle bryte med Sverige. I Stortingets spesialkomité uttalte
han 28. februar 1905: Særlig vil det som er skjedd i disse dager innen
kongehuset (arveprinsens forlovelse i London), sikkert berøve oss
ethvert håp om å få noen støtte fra England under en aksjon som i
første rekke vil rette sin brodd mot en med det engelske kongehus
besvogret regent. Straks før 7. juni sa han til Michelsen, at om
Bernadottene ikke frivillig ga avkall på Norge, ville dette
sannsynligvis ikke innen noen av de europeiske fyrstehus finne en
villig tronkandidat, I Stortinget uttalte han sin frykt for at vi skulle bli
stående internasjonalt ganske isolert. Den 20. august skriver han i
dagboken: «Umiddelbart før prins Gustav Adolfs bryllup i London
skulle den engelske kongen ha tatt det løfte av kronprinsen (Gustav)
at han skulle hindre krig mellom Norge og Sverige. Dette vil forklare
at kronprinsen og i det hele kongehuset så ivrig har virket for fred.
Måskje kan man si, at alene det nevnte bryllup har hindret krigen.»
Og under 23. august: «Man kan således visstnok med sannhet si at
det skyldes prins Gustav Adolfs bryllup at krigerske foranstaltninger,
ja vel
86
endog krigerske forviklinger ble unngått. «Aksjonen» har vært fulgt
av et enestående, på forhånd aldeles uberegnelig held.»
Hagerup har ikke forstått Michelsens diplomati, som jo også
lenge var et i høy grad «hemmelig diplomati».
Av aksjonens menn er det også få som har erkjent at en ny
gruppering av stormaktene hadde gitt oppløsningen av unionen nye
sjanser. I likhet med Hagerup, ser de faren fra Russland. Som
situasjonens springende punkt fester de seg ved dynastienes
beregninger. Ved å velge en dansk prins gift med den engelske
konges datter vil man knytte England til seg og bli grommere enn
Sverige som en gang bare får kong Edwards brordatter til dronning.
Etter republikaneren Schønings syn er Michelsens tilbud til prins
Carl av Danmark en smøring av den engelske kongefamilien.
Michelsen, som hadde Nansen og andre som rapportører, og
Sigurd Ibsen, som selv kjente de større makters forhold, var praktisk
talt de eneste som så hva den internasjonale situasjonen innebar.
Begge fant at Hagerup så feil, når han så sterkt fryktet Russland. Han
ble hånet for at han ville dra rusisske panserskip fra Port Arthur til
Finnmark.
Allerede 31. januar 1905 gikk Nansen til Hagerup, som da
ennå var statsminister, og fremholdt at tingene straks burde settes på
spissen. 11. februar fremholdt Michelsen overfor statsminister
Hagerup at Norge nå var bedre situert til å ta en selvstendighetskamp
enn det ville bli i en overskuelig fremtid. Det var et stort ansvar ved
ikke å benytte den be-søkelsens tid som det nå hadde. Herved kan
han ikke ha tenkt på den økonomiske situasjon som bedømtes som
alt annet enn glimrende, heller ikke på den militære, som det skulle
vise seg at han ikke hadde noen tillit til; han må ha tenkt på den
diplomatiske eller ytre-politiske konjunkturen.
Om Michelsen således har sett at den nye situasjonen mellom maktene ga en mulighet som før ikke eksisterte, til å løse
forbindelsen mellom de skandinaviske folk, har han og hans betrodde
rådgivere ikke med samme klarhet sett at denne situasjonen også
innebar en forøket fare for de nordiske land, at den derfor bydende
krevet at de to folk skiltes på en sådan
87
måte at det fremtidige samarbeid mellom dem ble best mulig
tilrettelagt.
Det nye internasjonale klima lettet en utbrytning av unionen.
Men den lettet også en fredelig oppløsning av den ved forhandling.
Denne siden av saken så ikke Michelsen. Det gjorde derimot Sigurd
Ibsen. Han kunne derfor møtes med Hagerup, som ville en slik
fredelig løsning, fordi han fra før av og fremdeles var gjennomtrengt
av den følelsen at de to folk måtte føre en felles utenrikspolitikk. Ut
fra sitt almene syn bedømte Hagerup det nordiske problem riktigere
enn Michelsen.
Vi blir nødt til å regne Ibsen og Hagerup som større statsmenn enn Michelsen.
Michelsen har søkt å overtale Ibsen til å være med på
aksjonslinjen. Han nektet det bestemt, og han uttalte seg til sine
regjeringskolleger med bitende spott om aksjonsmen-nene: «Det var
bare det å merke ved aksjonen, at Norge var et land på 2VA mill.
innbyggere med underlegne militære krefter og underlegne finanser;
det var blott overlegent i tallet av sine fallitter.» En må tilskrive det
Ibsens erkjennelse av den internasjonale utviklings nye store farer for
de nordiske folk, når han i 1904—05 tapte troen på sin egen
skapning fra tidligere år, den egne utenriksminister. Det gikk aldri
med ham, sa han til sine kolleger i statsrådsavdelingen, så ham måtte
vi hoppe over! Enten felles utenriksminister eller vennskapelig
skilsmisse! Ibsen kom etter hvert på en særdeles vennskapelig fot
med utenriksminister Lagerheim. Denne spiste hos Ibsen en fast dag
i uken, forteller Schøning.
Lagerheim, som fikk satt forhandlingene om konsulatsaken i
gang og søkte å holde dem ved like så lenge som mulig, var en
erfaren diplomat. Han var sikkert ikke blind for at forhandlingenes
oppgave var uløselig. Hans plan har antagelig vært å søke — ved
forhandlinger om de svevende spørsmål — å holde unionen sammen
så lenge, at de store utenrikspolitiske farer for Norden som da dro
opp og som han fra sin tid som minister i Berlin utvilsomt så, var
blitt mer alminnelig kjent for de to folk, idet han beregnet at det da
ville oppstå en solidere samkjensle mellom dem.
Overfor de norske statsmenn som, mens konsulatforhand-
lingene ennå lovet et resultat, ville ha dette forelagt nasjonalforsamlingene så fort som mulig, fremholdt Lagerheim, at det sikkert
ville gagne saken hvis den kom for riksdagen først i 1906; ti etter
hans bestemte mening ville valgene i 1905 skaffe en mer
imøtekommende og liberal riksdag enn den eksisterende.
Forhåpentlig er dette Lagerheims oppriktige mening, skriver
Schøning. En meget klok mann er han utvilsomt, føyer han til. —
Ibsen har fremholdt at Lagerheim, som ved sin tiltredelse hadde
funnet et helt svensk utenriks-vesen, hadde anstrengt seg ærlig for å
gjøre det til en i beste forstand unionell institusjon.
Aksjonsmannen Schøning mente da Boström i desember
1904 hadde fremkalt Lagerheims fall, at om denne hadde kunnet
hevde sine synsmåter innen den svenske regjeringen, ville dette ha
forplumret situasjonen mellom rikene og holdt liv i unionsdyrkelsen i
Norge. Til gagn for Norge, men til skade for unionen er han drevet
ut!
Det er kanskje ikke for dristig å påstå, at hadde unionen holdt
en 5—6 år lengre, så våre folk hadde fått øynene opp for den nye
stilling av stormaktene til hverandre og for hva denne innebar for
dem selv, særlig den store Marokko-krisen i 1911, ville unionen ikke
blitt oppløst. Unionstvisten berodde for en stor del på at det i Sverige
var et innflytelsesrikt høyre-parti i Riksdagens første kammer, som
den svenske regjering, på grunn av forfatningens art, alltid måtte ta
meget hensyn til, og hvis synspunkter avvek sterkt fra dem som rådet
i Norge. Men nettopp omkring 1905 hadde det nye liberale parti i
Sverige sitt gjennombrudd. Dette førte til at nye synsmåter ble
bestemmende i svensk politikk. Det er på ingen måte usannsynlig at
samarbeidet mellom de to land innen unionen, etter dette, ville ha fått
en annen karakter enn under de Boströmske ministerier i tiden før
1905. Den måten på hvilken unionen ble brutt, ga for en tid Høyre i
Sverige sjanser som det egentlig ikke skulle hatt.
De svenske liberale så vel som Lagerheim så, kan en si,
større på saken enn Boström og hans meningsfeller. Disse siste hadde
rett i sitt syn på konsulatspørsmålet, men de skjønte ikke hvor langt
utviklingen var kommet i Norge og
89
88
heller ikke hva den nye konstellasjonen mellom stormaktene innebar.
De liberale sa: La nordmennene få sine konsuler, så holder unionen
sammen inntil videre. Kommer tid, kommer råd!
I det ulykkelige virvar som unionsstridene fremstiller, fester
en seg, på svensk side, ved tre menn som, tilsammen, angir en linje:
Lewenhaupt i første halvdel av 1890-årene, Lagerheim i de første
årene etter århundrets slutt, kronprins Gustav i 1905. Denne siste
viste, tross påvirkningen fra dronningen, en sunn nøktern sans, som
skulle bekrefte seg ved utbruddet av den 1. verdenskrigen og i
samband med det fåfengte arbeid under denne for å ene de nordiske
land og derved vinne større uavhengighet for dem av de store
makter.
II.
I begynnelsen av året 1905 ble skismaet innen regjeringen
Hagerup klart: Michelsen ville øyeblikkelig ensidig aksjon. De to
statsministrene Hagerup og Ibsen ville forhandling med Sverige om
en oppløsning av unionen. De har visstnok — likesom Lagerheim —
på et tidspunkt ønsket forhandlinger med sikte på en felles
utenriksminister, men har innsett at Norge ikke kunne formås dertil.
De gikk derfor inn for en opphevelse av riksakten og for et
norsk—svensk samarbeid i frie former, for en skandinavisme i lutret
skikkelse, som Ibsen sa.
Statsministrene mente, etter det som de hørte fra Sverige, at
nordmennene ikke måtte tvinge svenskene til å oppløse unionen, for
det ville, om det lykkedes, føde hat og bitterhet for lange tider. Det
måtte finnes et forsonende fremtidsperspektiv! En ensidig
overhugging av knuten ville i Sverige bli betraktet som en fiendtlig
handling. Motstand ville bli en nasjonal æressak. Allerede i februar
1905 var den nasjonale kjenslen i Sverige sterkt oppjaget. I mars
skrev en konservativ, men måteholden svensk politiker til Hagerup:
Jag forutser även hår de besinningsfulla komma att stämplas som
forrädare.
Hagerup uttalte i Stortingets spesialkomité at adopterte vi
aksjonslinjen, satte vi vår selvstendighet på spill. I beste
tilfelle ville forholdet mellom de to folk for lang fremtid bli forgiftet.
Kløften mellom dem ville bli sterkt utvidet. Et sådant samarbeid
mellom de to folk som var en vesentlig betingelse for begges trygghet
og fremgang, ville bli umuliggjort. Ibsen hevdet det samme.
Aksjonsmennene mente at en forhandling om unionens oppløsning var en lang og vesentlig demonstrativ linje, uten realpolitisk
verd. Den ville bli en ørkenvandring. Øyeblikket krevde handling!
Herimot hevdet Hagerup og Ibsen at svenskene allerede var
langt på vei forberedt for en fredelig oppløsning av unionen. Mot den
moralske vekt av en enstemmig norsk folkevilje ville den ikke kunne
stå! Det var overveiende sannsynlig at deres linje ville føre til en
løsning! De to statsministre visste herom mer enn andre. Til Ibsen
skal kronprinsen ha sagt: «Når der mellom to nasjoner ikke er
samstemmighet om å ville leve videre i innbyrdes forening, kan ingen
makt i verden hindre at de skilles». En fremstående svensk politiker
som sto Hagerup nær, hadde skrevet til ham: Min over-tygelse år att
man vål garna slåppte unionen på hederligt vis, men aldrig låter sig
tvingas. Detta år som du vet, min mening och jag skulle illa bedoma
svensk lynne om det icke bleve den almånna. — En norsk observatør
som nøye kjente Sverige, mente at dette ikke ville ta risikoen å
forkaste et fra norske synspunkter avfattet forslag til en ny ordning,
når den kun ga garanti for at rikenes utenrikspolitikk ble drevet i
fellesskap.
Også aksjonsmannen Schøning, som oppholdt seg i Stockholm som medlem av statsrådsavdelingen, festet seg ved svenske
uttalelser, som viste at den strie fastholden av unionen der inne var et
tilbakelagt stadium. Det svenske Høyre ville heller la unionen ryke
enn gjøre noen innrømmelser overfor nordmennenes mening. Biskop
Billing: Heller vennskap uten union enn fiendskap innen unionen! De
som ubetinget holdt på unionen, var alene en del av de eldre fra
skandinavismens tid samt en del liberale som hadde tatt opp de
skandinaviske tradisjoner i håp om det norske demokratis innflytelse
på svenske sinn. Disse var til gjengjeld villige til nær sagt enhver innrømmelse innen foreningen. De henviste til at sammenslutning
91
90
atter var tidens politikk, og at de nordiske folks uavhengighet i
lengden ikke kunne bevares uten en forbindelse mellom dem. Ethvert
arrangement som sikret en fullt enhetlig utenrikspolitikk, fikk en gå
med på!
Det er ikke uten interesse en leser hva den engelske sendemann i Stockholm innrapporterte allerede i 1893, — at det svenske
næringslivs menn var av den mening at unionen var dømt og ikke
kunne holdes i live mer enn noen år.*)
Norske statsmenn, for hvem det fremtidige samarbeid sto
som noe ytterst maktpåliggende, måtte ha et rimelig håp om at en
overgang til samarbeid i frie former kunne gjennomføres på fredelig
vis.
Men like naturlig var det at de stormakter som betraktet
Sverige med mistro, helst så en brytning på halvøya, slik at Sveriges
krefter mer eller mindre ble opptatt av motsetningen til Norge, og
slik at de to stater kom til å føre hver sin politikk.
Ibsen har i 1906 bebreidet Hagerup at han ikke i 1905 med
tilstrekkelig kraft gikk inn for deres felles linje, som i virkeligheten
hele samlingsregjeringen straks etter nyåret 1905 sto enig om.
Hagerup har overfor denne bebreidelsen fremholdt at så lenge han
var statsminister, var han avskåret fra å tre fram og kjempe for sitt
program; hans partigruppe i Stortinget ønsket, da
konsulatforhandlingene var strandet, å stake ut partiets linje uten
påtrykk av regjeringen. Partigruppen handlet, skrev Hagerup, etter
det prinsipp: Du er vår leder; derfor får du følge oss! Og da det fra 8.
mars 1905 var blitt en ny regjering med «aksjonen» som program,
kjente han seg av loyalitethensyn avskåret fra å ta opp kampen fra
sitt og Ibsens program. I sin dagbok noterer Hagerup den 8. mars:
«Det er mulig at denne trang (i Spesialkomité og Storting) til å
besvare det svenske forhandlingsstandpunkt med en øyeblikkelig
«aksjon» kunne være blitt tilfredsstillet ved en fremgangslinje som
den av Ibsen og meg anbefalte, hvis partiet i tide under en energisk
ledelse var blitt søkt holdt sammen om et sådant program.» I
virkeligheten, skriver han et annet sted, sto. så vel de viktigere
høyreorganer som alle betydeligere menn innen partiet opprinnelig
på Ibsens og mitt standpunkt.
Det er nå etterpå ikke så vanskelig å se at så snart de to
statsministre merket den sterke uvilje som «lydrikepunktene»
fremkalte i landet — dvs. ved juletider 1904 — burde de ha latt
regjeringen tre tilbake, for på den måten å skaffe seg frihet til å
arbeide for sin løsning, på et tidspunkt, da landet, dvs. dets politiske
verden, ennå ikke definitivt hadde valgt linje.
Men Hagerup mente på det tidspunkt at han burde holde seg
passiv til velgerne fikk uttalt seg ved nye valg. Til Michelsen skrev
han like før jul bl. a.: «Jeg mener derfor, at vi må bli stående på vår
post, inntil enten kongen avskjediger oss eller Stortinget fatter noen
beslutning, som vi finner uakseptabel. Oppgir vi stillingen før, er jeg
bange historien vil bedømme det som en feig flukt fra vårt ansvar og
vår plikt.»
Ibsen har, ifølge Schønings dagbok, uttalt at han befant seg
ille i Hagerups selskap, at Hagerup gikk i hans klær, at det mellom
dem var en dyp forskjell, for han ville handle, men Hagerup bare
forhandle. Ibsen sa også 23. februar til Hagerup, ifølge dennes notat:
Man må ikke bibringe stortingsmennene inntrykket av at regjeringen
bare er full av betenkeligheter uten å ville noe positivt! Mens
Hagerup i regjeringens avskjedsansøkning av 1. mars forutsatte enda
et forsøk på en ordning innen unionen førenn de to land opptok
forhandlinger om dens oppløsing, ville Ibsen ikke ha noe slikt forsøk
eller forspill.
Så sent som i februar var det i virkeligheten ikke mer å gjøre
for de to statsministre. Tingen var den at disse nådde fram til å se sitt
eget program i klarere konturer først da aksjons-stemningen var
steget til storm. Det var da for sent. På et tidspunkt da de ennå hadde
kunnet gjøre noe for sin linje, var denne ennå ikke modnet slik hos
dem at de var klar til handling. De tenkte da at ved å temporisere
skulle de beholde ledelsen av utviklingen. Hagerup tenkte på
danskenes villedede nasjonalisme i 1864 og så det som en historisk
misjon å motarbeide sjåvinismen. Men denne rev ledelsen ut av statsministerens hender.
Den rev så å si alle som sto oppe i det politiske liv med seg.
Det gjelder også Michelsen, som i januar ennå var på
statsministrenes linje. I februar begynner han å dras mot
*) Dette gir noen forklaring til mellomrikslovens oppsigelse.
92
93
aksjonstanken. Men 16. februar sier Ibsen at Michelsens standpunkt
skifter fra dag til dag. Snart blir dog skillet mellom hans og Ibsens syn
markert. 8. mars 1905 skriver Hagerup : Michelsen er — med sitt
sterkt impresjonistiske naturell - blitt påvirket dels av den ham
utestående presse, dels av stemningen, særlig i hans hjemstavn. —
Det er dog også mulig at en viss tilbøyelighet til å la seg pirre av
spennende politiske situasjoner og, som det er blitt sagt, til å betrakte
politikken som en sport har medvirket til den rolle han har spilt.
Etter 7. juni skriver Schøning: Michelsen er øyeblikkets
mann; sist av alt befatter han seg med de lange linjer. — Han har
ingen idealitet over seg. (Det er republikaneren Schøning som
skriver.) Han er den smarte mann og han er forretningsmann; derfor
løste han unionen på handelsmaner.
Dette vil antagelig også bli ettertidens dom. Michelsen var
handlingens mann på den måten som en foretagsom forretningsmann
er det. Han slår til, når han mener den store sjansen er der, selv om
han vet at også risikoen er betydelig. Går det, så går det! Den
Østasiatiske krigen har vakt den spekulative ånd hos ham. I sin
private forretning skal han ha utnyttet den til en dristig spekulasjon,
som innbrakte ham en formue.
Stemningen som oppsto den gang dro også Høyre med seg.
Det er underlig, skriver Schøning hos Høyre å høre alle de
forbannelser, som dets gamle kullsviertro til unionen nå er omsatt til.
Som om det aldri har tenkt og talt annerledes om unionen enn at den
er «den pakt vi nå forpestes i». Hagerup er blitt dets Priigelknabe.
Hagerup skriver allerede 15. februar: På basis av denne stemning vil
der imperativt bli krevet enighet i Storting og regjering; og de der
bryter denne enighet, vil bli lyst i rikets akt.
Og 19. mars: Jeg tror at det under tidsomstendigheter som de
nåværende for en statsmann i min stilling skal større mot til å gå mot
strømmen enn å la seg bære av denne fram til en øyeblikkelig,
overveldende folkegunst. En russisk pressesensur kunne ikke virke
kraftigere til å kneble og terrorisere den offentlige diskusjon enn den
herskende folkeopinions trykk gjør det. — Man er åpenbart engstelig
for at der skal være
noen som står utenfor aksjonen og ansvaret for dens følger og som
kan berøve aksjonens tilhengere den beroligende følelse at alle
nordmenn står solidariske i va-banquepolitikken. Jeg har ennå ikke
truffet noen hvis mening om politiske spørsmål besitter noen vekt for
meg, der ikke deler mitt syn på aksjonen.
Folket, har en av aksjonens menn skrevet, var som et stemt
piano. Når en slo på strengene så sang hele verket. Men Hagerup og
Schøning nevner en del vitnesbyrd om tenkemåten hos bøndene, som
kan tyde på at aksjonen ikke hadde så sterk tilslutning innen folkets
brede lag, at den heller var satt i scene av de øvre lag. Hadde det vært
avstemning før 7. juni, ville det ikke vært så flusst med ja'ene, sa en
staut Opplands-bonde til Schøning. Avisene med deres ensidige og
fargede fremstillinger, særlig av utlandets oppfatning, dempet etter
Hagerups inntrykk den utbredte bekymring, som i virkeligheten
fantes. Blant embetsmenn og intellektuelle, som hadde bibeholdt
tradisjonen fra skandinavismen, var uroen stor; de holdt det
organiserte samarbeid mellom Norge og Sverige for å være
nødvendig for begge lands beståen som selvstendige riker; de ville at
det hele norske folk skulle bli hørt, innen båndet ble sprengt. Hele
landet talte om Christopher Bruuns protest; han var en mann, hvis
åndelige innsats i det 19. århundres Norge, kunne settes ved siden av
Bjørnsons.
Hagerup og Ibsen mente at massen av folket var mobilisert
ved sjåvinistiske slagord som at besøkelsens time var over Norden
og lignende.
De svenske liberales fører Staaff har skrevet at 7. juni kom
helt overraskende for Sverige. Man hadde trodd at en
sanksjonsnektelse muligens ville dra etter seg en av Stortinget innsatt
provisorisk regjering, men heller ikke mer; så ville forhandlingene
være begynt om en ny forening eller om oppløsning.
Da situasjonen i Karlstad ble forelagt for Stortinget 11.
september i forhandlingspausen, sa Michelsen at alle svensker hadde
følt 7. juni som en ydmykelse. Like overfor dette skulle festningenes
sløyfning være en oppreisning. Hele Sverige sto enig derom. De
liberale like meget som de andre. — Nå gikk,
94
95
som vi vet, i virkeligheten de liberale det norske standpunkt noe i
møte. Men det kan neppe være tvil om at rent kjenslemessig ble de
liberale i Sverige tatt sterkest av 7. juni.
Rent lammende — skriver Hagerup — virket den norske
forsvarsministers likefremme uttalelse i Stortinget 11. september
under forhandlingspausen i Karlstad at han anså krig sikker om
nordmennene ikke ga etter, og at vi da vanskelig ville ha noen utsikt
til å forsvare oss.
I denne situasjonen var det ikke få av aksjonsmennene som
lot Hagerup forstå, at hans linje hadde vært den rette. Formannen i
Noregs Ungdomslag skrev etter Karlstad-opp-gjøret til ham: Min
vyrdnad hev De no vunne. Og fleire vil med kvart takka for at De
gjorde Dykkar skyldnad og åtvara imot denne syrgjelege
aksjonspolitikken. (17. mai, det eneste blad som stilte seg mot
Karlstad, ble forbudt utdelt.) Selv hadde Hagerup allerede 14 dager
etter 7. juni skrevet i sin dagbok: Jeg ville ha foretrukket å beholde
unionen med alle dens ufullkommenheter, som tiden vel ville ha
avhjulpet, fremfor å se den brutt på den måte som skjedde. —
Schøning som før 7. juni ikke hadde trodd på noen bitter følelse i
lengden mellom de to folk, og som hadde hatt nokså små tanker om
Hagerup, fikk nå en meget stor respekt for ham.
Ibsen kunne triumfere. Han hadde skrevet til Michelsen og
Berner og besvoret dem å avslå de svenske vilkår som helt uverdig
for en fri nasjon. 11. september sa han til Schøning at han aldri hadde
fryktet faren utenfra, hverken fra Sverige eller Europa, men faren
innenfra, fra sine landsmenns mangel på mot og styrke og
utholdenhet. Den linje som var fulgt, hadde han advart mot. Men en
gang valgt måtte den selvfølgelig gås uten slingring. Atter fastslo han
sin linje som hadde vært å oppsi riksakten og, hvis Sverige etter en
forhandling ikke hadde gått med på oppløsning, da ta bruddet.
Våren 1906 skrev Ibsen offentlig at ville de skandinaviske
land unngå å bli interessesfære for de rivaliserende makter, ville de
hindre at der oppsto et nordisk Balkan-spørsmål, måtte de slutte seg
sammen om en felles utenrikspolitikk. Alene et forbund mellom dem
kunne trygge stabiliteten i Nord-Europa. Virkelige allianser, skrev
han, kan kun inngås mel96
lom likemenn. Hvor den ene part er ulike mektigere enn den andre,
blir forholdet et mer eller mindre maskert protektorat.
Ibsens tidligere kollega, Benjamin Vogt, kjente seg så støtt ved
artikkelen at han skrev til en felles kollega av dem, at på Ibsen kunne
man ikke legge den alminnelige gentleman-måle-stokk.
«Morgenbladet» hadde forut skrevet: «En særlig og varm takkebønn
vil stige for seieren i Karlstad over nedarvede hedenske
moralbegreper . . . den vil i fremtiden bli bokført som kanskje den
største av de seire, som Norge har vunnet i det nådens år 1905.»
Hagerup som ennå ut over høsten 1905 ikke hadde oppgitt
håpet om en Bernadotte-konge, hadde i sin dagbok den 11. oktober
1905 uttrykt frykt for den engelske preponderants som kunne bli en
følge av at vi fikk en konge som var gift med en engelsk prinsesse. I
Stortinget, skrev han, deles denne oppfatning av mange, også innen
Venstre. Særlig av Venstres bønder har flere (f. eks. Enge fra
Kristians amt og Bryggesaa fra Lister og Mandals amt) fremhevet
lignende synsmåter for meg. Samme dag hadde han skrevet til den
svenske utenriksminister, som var hans venn, at han var fylt med dyp
sorg over den måte hvorpå de to broderfolk har måttet skilles, og han
ba ham anvende sin innflytelse for at en Bernadotte kunne komme på
Norges trone, da det ville være et virksomt middel til å knytte de to
land sammen. Jeg forstår ikke, skrev han, hvorledes det kan være i
svensk interesse at Norges trone tilfaller en dansk prins, hvis
forbindelse med det engelske kongehus lett vil kunne gjøre engelsk
innflytelse til en faktor i norsk utenrikspolitikk. Utenriksministeren
(Wachtmeister) avviste med noen høflige ord henvendelsen, mens
Lagerheim på sommeren ennå hadde betegnet
Bernadotte-kandidaturen som en virkelig statsmannstanke.
Det lar seg tenke at med en norsk konge av
Bernadotte-familien kunne det blitt et mer effektivt skandinavisk
samarbeid under den 1. verdenskrigen, og at arbeidet i 1930-årene for
å få i stand et skandinavisk militært samarbeid kunne ha ført til et
resultat; i så tilfelle ville stormaktene avstått fra å forberede og
gjennomføre sin aksjoner mot Norge i 1940. — Men om en
Bernadotte-konge i Norge virkelig ville
7-1905 og
1940.
97
ha brakt et bedre samarbeid i Norden, vet vi intet om. Tross alt var
det Bernadottske kongehuset i unionstiden ikke upopulært ut over
landet i Norge. Bernadottene skulle nok gjerne sett en av sine der,
men de våget ikke på grunn av den sterke anti-norske stemningen i
Sverige.
De to kandidaturer symboliserte to slags politikk. Valget
mellom dem ble tatt da de som ville forlate unionshuset, på
forsommeren 1905 bestemte seg til å hoppe ut av vinduet i stedet for
å gå ned av trappen og til å søke en stormakts bistand til avvergelse
av de ulykker som dermed kunne være forbundet.
Allerede før Karlstad hadde Schøning i sin dagbok skrevet:
Den linje som blev valgt i vinter, burde ikke vært valgt. Hagerup får
rett! Og på årets siste dag skrev Schøning: Jeg spør meg selv atter og
atter: Hadde det kanskje allikevel, slik som det gikk etter 7. juni, vært
klokere å gå Ibsens linje? På høsten hadde han i en Kristiania-avis
tatt avstand fra Michelsens politikk. Et av byens ledende organer
hadde da forbauset seg over at «der utenfor asylene gis husly for så
abnorme foreteelser».
III
Den fraksjon i Stortinget som fant det for ydmykende å bøye
seg for Sverige, tok opp den Ibsen-Hagerupske tanken som gikk
tilbake til Bjørnsons fremkast i 1880-årene: Det fulle, solidariske
samvirke av to frie folk. Fraksjonen uttalte 11. september at den som
et alternativ til festningenes demolering bød Sverige et
forsvarsforbund og en forandring i den norske grunnloven, således at
Norges stridskrefter uten begrensning kunne medvirke til halvøyas
forsvar, hvor det trengtes.
Men dette var — som stemningen var blitt — ikke praktisk
politikk.
Stortingets flertall pekte imidlertid fremover. Berner uttalte
11. september 1905 at når unionen var løst, måtte vi søke et
fellesskap mellom alle tre nordiske land, til vern om deres frihet og
selvstendighet, et nøytralitetsforbund. På denne tiden var det å stå
fritt i forhold til de store makter ennå
98
en populær idé i Norge. Så nøye var det å erklære seg nøytral
forbundet med venstresynet i vårt land, at Løvland — tross den
velvilje som England hadde vist Norge i samband med
unionsoppløsningen -— ikke lenge etter denne begynte et strev for et
nordisk nøytralitetsforbund rettet ikke minst mot de tilbøyeligheter
han mente England hadde til å ville bruke nordisk territorium i en
krig. I Norges politikk ble nå en tid den skandinaviske idé og
nøytralitetsidéen kombinert.
Da Norge i 1906 tok opp forhandlinger med stormaktene om
å få anerkjent sin nøytralitet, fikk det vite hva det før ikke hadde
visst, at Norden var kommet i en farefull mellomstilling mellom
England og Tyskland. Det at Norden var blitt så å si et internasjonalt
brennpunkt måtte gjøre våre forhandlinger ytterst vanskelige, og de
ble ikke lettet ved den komplikasjonen, at Ruslands stilling mellom
de to antagonistene ikke var helt klar. For å få Russland trukket over
på sin side måtte England i visse henseende gå dette i møte — noe
som måtte gå ut over Norden.
England gikk ut fra at der var en forståelse mellom Tyskland
og Danmark om Østersj øens stengning. De engelske
ma-rinemyndigheter la stor vekt på under en krig å komme inn i
Østersjøen med landgangstropper mot Tysklands sårbare nordkyst,
og mente de hadde midler som satte dem i stand til å rydde en
eventuell sperring og bryte seg inn i Østersjøen; men da måtte de ha
baser i Sør-Norge for sine operasjoner mot Beltene. Tyskerne måtte
forhindres fra å besette de danske øyene på begge sider av Belter og
Sund.
England ville derfor ikke anerkjenne Norges nøytralitet og
heller ikke Danmarks; ti en nøytralisering av de danske øyer med
farledene som gikk forbi dem eller mellom dem, kunne bli en
folkerettslig hindring for passering i krigstilfelle. Tyskland ville
heller ikke noen anerkjennelse av Danmarks nøytralitet. Ti det kunne
bli nødt til å okkupere visse danske kyststrøk for å stenge
engelskmennene ute fra Østersjøen. De ville nødig bli belastet med
det odium å bryte en nylig inngått anerkjennelse av Danmarks
nøytralitet.
England og dets allierte Frankrike skulle nok gjerne ha sett
Sverige erklært nøytralt, for de var redde for at dette i en krig
99
ville ta parti for Tyskland. Men en nøytralisering av Sverige alene,
uten en nøytralisering av de to andre skandinaviske land var lite å
tenke på. Dessuten var Sverige redd for å bli trukket inn i
stormaktspolitikken ved en anerkjennelse fra maktenes side av dets
nøytralitet. Derfor kunne England når det avslo Norges nøytralitet, si
at det nok kunne ha gått med på den, om samtlige nordiske land ble
nøytralisert; det visste at dette var noe som ikke kunne skje.
Løvlands «Skandinaviske klausul» at Norges nøytrale stilling
ikke skulle være til hinder for at det sluttet forsvarsforbund med de
andre skandinaviske land for felles forsvar av samtliges nøytralitet»,
ville ingen av maktene ha. England ville ikke ha noen «Northern
League» hvori Sverige, som antokes å være tysk-orientert, ville få
ledelsen. England fryktet på denne tiden meget at Norden skulle
trekkes mot Central-maktene. Enda mindre ville Russland noe
nordisk forbund. Dets nye utenriksminister Isvolsky var
Entente-venn, med den beregning å utnytte dette vennskapet til å
vinne fordeler for Russland. Hans mål ble å forsterke dettes posisjon
i Østersjøen, nærmest med henblikk på Tyskland, samt i samband
dermed å svekke Sverige. Russland hadde i 1905 ikke lagt noe skjul
på at det ønsket å fjerne Norge fra Sverige. — Av de store makter var
Tyskland den som hadde minst mot den «skandinaviske klausul»;
men det likte heller ikke noe nøytralitetsforbund i Norden, da det
arbeidet på å få de nordiske land, iallfall de to av dem som lå ved
Østersjøen, til å gravitere mot Sentral-Europa.
Den norske regjering burde, da den så maktenes beregninger,
latt hele nøytraliserings- og garantispørsmålet falle. Sverige lot forstå
at det ville ta det ille opp om Norge trådte i et traktatforhold til
stormaktene uten en skandinavisk klausul. Det som det gjaldt om, sa
Sverige, var at halvøyas to land uten alle erklæringer og garantier var
enige om å hevde sin nøytralitet. Holdt de sammen herom, kanskje i
forening med Danmark, så var de temmelig trygge. Det var ønskelig
at ingen av de to land på halvøya gikk sin egen vei i forholdet til de
omgivende stormakter. Norge burde ikke nå slutte noen slags
særavtale om nøytralitet og dermed sammenhengende spørs-
100
mål. M. a. o. de nordiske land måtte ta nøytralitets-spørsmålet i sin
egen hånd og ordne det i fellesskap. Det var en farlig vei å arrangere
seg med stormakts-anerkjennelse eller -garanti!
Dette synspunkt skulle Sverige snart få høve til å understreke, da Isvolsky grep leiligheten til å reise Ålandsspørsmålet. Det
truet med å oppstå en russisk festning like utenfor Stockholms
skjærgård.
Den norske regjeringen ville imidlertid ikke gi slipp hverken
på stormaktsanerkjennelsen av dets nøytralitet eller
stor-maktsgarantien for dets integritet. Den fastholdt sitt forslag om
disse to ting til tross for at den la den «skandinaviske klausul» falle.
Ulykken var at regjeringen høsten 1905 hadde søkt overfor de
misfornøyde i Norge å dekke over sitt nederlag i Karlstad ved å si:
Men vi har fått den nøytrale sonen! Den er bedre enn festningene!
Og den skulle vi få stormaktsgaranti på! Da svenskene la for dagen
misnøye med Norges stormaktsforhandlinger, så regjeringen heri en
ytterligere grunn til å fastholde ønsket om stormaktsgarantien. Og
den mente å behøve sikring ikke alene for integriteten, men også for
nøytraliteten, for den skjønte at denne sto i fare i tilfelle av
stor-maktskrig.
Nå ble Englands motstand igjen aktuell. Etter megen vri-ing
på ordene kom det fram at det ville ikke anerkjenne noen nøytralitet
for Norge, selv om den skandinaviske klausul ble strøket. Norge ble
således nødt til å la hele nøytralitetsaner-kjennelsen falle, og la den
ønskede avtalen bli, kort og godt, en garanti for Norges integritet.
Den åpenlyse uvilje som Sverige nå la for dagen ved at Norge fikk
sin nøytrale sone garantert av stormaktene, satte den norske regjering
seg ut over. Men England krympet seg. Det prøvde to utveier: Først
den å få Norge til å frafalle enhver garanti for integriteten; denne
skulle således alene erkjennes av maktene. Så den utvei å få Norge til
å gå med på at Sverige sammen med stormaktene deltok i garantien
for Norges integritet. Den norske regjering ville ikke gå med hverken
på det ene eller det andre av disse to forslag. Om det første av dem
— at enhver garanti skulle bortfalle, foreligger det i Foreign Office et
notat sålydende: Vi sa nordmennene, da de valgte konge (prins Carl
av Dan101
mark) at vi skulle stille oss velvillig til en integritetstraktat. («The
Norwegians were told, when they chose a King (prins Carl av
Danmark) that we should look favourably on an inte-grity treaty.»)
Om det siste av forslagene, at Sverige skulle delta i en garanti, finnes
følgende notat: Jeg mener at nordmennene burde bringes til å
akseptere den . . . men vi kan ikke av hensyn til dynastiet bruke det
trykk som trenges. (I think that they (the Norwegians) ought to be
made to accept it . . . but we, for dynastic reasons, are unable to
apply the pressure required.)
Nansen, som hadde vært i kontakt med de ledende i London
siden våren 1905, ble ikke lite skuffet ved Englands politikk, som
den litt etter litt åpenbarte seg for ham. Men han hadde et tak på dem
der, fra 1905. Det var den gang ikke bare Norge som søkte og hadde
interesse av samarbeidet mellom Kristiania og London. England
hadde også hatt en interesse av det. Det så en fordel for seg i å få
dratt Norge bort fra Sverige og selv få innflytelse på dets
anliggender. Det hadde i den forbindelse forpliktet seg overfor Norge
på en måte som nå ga Nansen argumenter så vidt tungtveiende at de
ikke kunne neglisjeres.
Integritetstraktaten ble oppnådd senhøstes 1907 av Løvland,
som hadde slitt meget for å få et resultat. De norske diplomater som
hadde hatt mest med saken å gjøre, skulle gjerne sett at den ble stillet
i bero. Men regjeringen fant for sin prestisjes skyld og av hensyn til
stillingen overfor Sverige at det ikke kunne gjøres.
Det var ingen lett oppgave som på denne tiden forelå for det
engelske diplomatiet i det nord- og østeuropeiske området. Når det
dro til seg Norge i forbindelse med at det hjalp dette med å komme
løs fra Sverige, måtte det pådra seg uvilje fra dette land. Herved ble
oppnåelsen av et annet britisk mål vanskeliggjort: Å forebygge at
Sverige i en krig sluttet seg til Tyskland. Det gjaldt å oppnå en
svensk, så vidt mulig velvillig, nøytralitet overfor den ententen i
hvilken England nå ville ha Russland inn som en tredjemann ved
siden av seg og Frankrike. Men de styrende i Russland var nettopp
nå innstillet på fremstøt i vestlig retning, dels i Østersjøen, for å
gjenvinne
102
den fulle suverenitet over Ålandsøyene, dels i Svartehavet for å
styrke Russlands posisjon og gjenvinne rettigheter m. h. t.
utpasseringen. Reisningen av Ålandsspørsmålet alarmerte i høy grad
Stockholm. I Svartehavs-spørsmålet lyktes det virkelig den russiske
utenriksminister å få i stand en hestehandel*) med
Østerrike—Ungarn, som inntil nå alltid hadde satt seg imot
Russlands krav m. h. t. Dardanellene, slik at det mot bra vederlag for
seg, aksepterte de russiske ønskemål. — Hvorledes skulle England,
som så det som nødvendig å vinne Russland og som derfor hadde et
behov for å stille seg konsiliant overfor diplomatene i St. Petersburg,
klare denne floken? Sin Orient-posisjon ved de Tyrkiske streder, som
dekket hele Englands stilling i Midt-Østen, kunne det ikke under
noen omstendighet svekke. De tyske makter, som det ofte hadde hatt
nytte av overfor Russlands ekspansjon mot Middelhavet, kunne det
ikke nå bruke direkte; det var nettopp for å kunne møte
Sentralmaktene med tilstrekkelige krefter at England laget en
maktgruppe, hvori Russland skulle innta en viktig plass.
Floken klartes på følgende måte. Under den siste delen av det
norsk—svenske oppgjøret og under Norges garanti-for-handlinger
med stormaktene, viste England overfor Sverige all den forsiktighet
som det kunne. Det var nødt til å gi garantien for Norge, men
lykkedes å overvinne inntrykket av dette i Sverige og her endog å
vinne sympati, ved at det motsatte seg Russlands Ålands-ønsker.
Stockholmerne, som ikke kjente Edward VII's iver for å få sendt
prins Carl av Danmark til Norge forinnen Unionen var avviklet, ble
vunnet ved Kongens elsk-verdighet da han besøkte Stockholm,
etterat Østers jøspørs-målet var ordnet på en for Sverige i alle fall
foreløpig gunstig måte. — Russland blir vunnet ved innrømmelser i
Persia og Sentral-Asia. I de høyst kinkige Ålands- og
Svartehavs-spørsmålene kunne det engelske diplomatiet dra nytte av
de feil som den russiske utenriksminister hadde begått ved at
*Ideen som lå til grunn derfor var ikke uten ræson, nemlig å gi
Donaumonarkiet større innflytelse ved Donau og Russland større
innflytelse ved Svartehavet altså jenke sammen de to stormakters
interesser. Men den søktes realisert ved renkefulle og hasardiøse
metoder.
103
han i begge disse spørsmål bak vestmaktenes rygg hadde drevet
forhandlinger med tyskerne og østerrikerne. Da de sistnevnte på en
temmelig skrupelløs måte utnyttet det tak som de hadde fått på
Isvolsky, kom denne personlig i en pinlig stilling. Reaksjonen i det
nå panslavistisk innstillede St. Petersburg overfor det østerrikske
diplomatiet ble så sterk at Tyskland ble nødt til, for å dekke
Østerrike—Ungarn, å avgi en erklæring om at det stillet seg på dets
side. Det var da ikke så vanskelig å få den oppbrakte stemning i
Russland til å vende seg mot Sentralmaktene. — Mot hva en kunne
ha ventet seg, ble resultatet at Russland ble dratt nærmere til Vestmaktene, og at Sveriges tyskvennlighet ble holdt innen visse grenser.
Isvolsky måtte gå, men han tok hevn over de tyske makter. Da krigen
etter et iherdig arbeid fra hans side kom, skal han sa sagt: Dette er
min krig! Cest ma guerre å moi!
Hva Norden angår, ble resultatet et nederlag for nøytralitetspolitikken, og for den skandinaviske idé. Ondt ble gjort verre på
østsiden av Kjølen. Det brakte mange hos oss til enda mer å se hen til
stormakten i vest, — noe som etter hvert kunne utnyttes av denne.
Norge ble løst ut av sin naturlige sammenheng og skjøvet mot
Atlant-makten.
Løvland skal senere (1914) til svenskene ha sagt at Norges
garantitraktat etter 1905 var kommet i stand for å hindre England fra
å ta en norsk fjord; dette var noe som lå fjernt fra svenske interesser;
de to land på halvøya behøvet derfor ikke å se ublidt til hverandre for
denne traktatens skyld! — Denne uttalelsen gir et helt uriktig
inntrykk av det som virkelig skjedde. Den Michelsen—Løvlandske
regjering ville ha stormaktsgaranti overfor en mulig svensk revansje.
Denne garanti kunne alene England eller den Entente-gruppen som
England fikk i stand, gjøre effektiv. Ti den andre makt-gruppen, den
tyske, hadde intet imot en ny samling av den skandinaviske halvøy;
den ønsket den tvertimot. Stormakts-garantien hadde den virkning at
Norge og Sverige skiltes ytterligere fra hverandre og at Norge ble
henvist til det eneste alternativ som fantes til den skandinaviske
politikken, å søke beskyttelse hos vesten mot de farer som dro opp
for det på
104
grunn av verdens deling i to kampblokker. Garantitraktaten av
november 1907 var i realiteten en Vestmaktgaranti.
Hvorvidt det skulle bli England eller Tyskland som under en krig
besatte baseområder i Norge berodde på maktforholdet mellom dem;
det fra Sverige isolerte Norge ville ha mindre muligheter til å avvise
sådanne tiltak enn det med Sverige forenede skulle hatt. Det ville
også være vanskelig å skyte på den makt, som hadde gitt Norge den
garanti som det ønsket for sin eksistens som alene stående stat. Intet
under at det i Norge begynte å heves røster for at vi fikk lite på
England. —
Vårt naboland i sør, Danmark, ble dradd mot Tyskland. Vårt
naboland i øst, det nå alene stående Sverige, ble slitt mellom to
tendenser: å forskanse seg i en væpnet nøytralitet eller å søke
tilknytning til Tyskland.
Dette var den stilling hvori Norden ble latt etter at dets
forhandlinger med stormaktene i 1906—08 var avsluttet.
En kunne ha tenkt seg at Englands vegring ved å erkjenne
Norges nøytralitet og dets holdning i det hele under de vanskelige
forhandlinger ville ha åpnet de ledende nordmenns øyne for faren
ved å bli gjort til verktøy for stormaktene.
Stormaktsgarantien for Norges beskyttelsessone mot Sverige
var det klare uttrykk for Norges valg av utenrikspolitisk linje.
Løvland hadde 28. oktober 1905, altså straks etter Karlstad
uttalt: «Oppgaven må være å holde oss utenfor deltagelse i de
kombinasjoner og allianser som kan dra oss inn i krigs-eventyr med
noen av de europeiske krigerstater.» Også senere sa Løvland ikke så
sjelden at Norge måtte holde seg utenfor kombinasjoner som kunne
bli risikable.
Men dette program lot seg ikke gjennomføre. Det onde som
var skjedd i Karlstad, bestemte retningen. Sveriges holdning under
det siste avsnittet av Norges traktatforhandlinger og i tiden etter
traktatens undertegning drepte Løvlands skandinaviske tendenser.
Han så i denne holdningen ikke annet enn Sveriges gamle
overhøyhetslyster. Å se Norge regulere sitt forhold til stormakter
uten Sveriges inngripen og ledelse, det har opprørt Sveriges
formynderfølelse, skrev han vinteren 1908. Men Norge fikk ikke nå
venne svenskene til ettergivenhet, hvor det gjaldt Norges interesser
og verdighet!
105
Pressen på begge sider av kjølen ble høyst amper: Østenfra
fikk vi høre at vi var «Englands vasall», «stormaktenes klient,» osv.
Etter 7. juni hadde det for svenskene frembudt seg to veier:
enten å tvinge Norge med våpen til å gå inn i en holdbar union, eller
å skilles uten vanskeligheter. Sverige valgte en mellomvei, som måtte
føre til ulykker, nemlig å stille vilkår for unionsoppløsningen av en
sådan art at de måtte ydmyke Norge og skyve det bort fra samband
med Norden. Årsaken til denne Sveriges politikk er lett å se: Der var
på denne tiden en stor indre splid i landet. Det liberale partiet var
sterkt nok til å hindre krigen. Det konservative var sterkt nok til å
hindre et friksjonsfritt oppgjør. Derfor ble det en mellomvei som ikke
tilfredsstillet noen. I årene etter 1905 oppsto i Sverige en slags Don
Quichottisk stemning for en ny skandinavisk hel-statspolitikk. Denne
stemningen holdt såret blødende. «Tapet av Norge» kjentes som det
ikke kunne overvinnes. Den «oppreisning» Sverige hadde fått i
Karlstad kjentes utilfredsstil-ende. Det ga seg utslag i utfall mot
nordmennene. En av Hagerups gode venner i Sverige skrev: Den
uppfattningen har trangt djupt att norrmånnen som nation åro ett
oråttfårdigt slakte och den går icke bort kanske under generationer.»
Da enkelte norske, som for øvrig ikke var representative for
opinionen i Norge, fremholdt at den inngåtte traktaten ikke burde
stenge veien for felles skandinavisk forsvar, at Norge ikke ville svikte
når felles fare truet, fikk de skarpt svar fra svensk side: Alt det som
nå inntreffer hadde vi tidligere forutsagt: At en oppløsning av det ytre
fellesskap ville føre til at den ene part fikk interesser på ett hold og
den annen på et annet hold, og at dette ville lede til forskjellige
beregninger og kombinasjoner som ikke kunne føre til annet enn
nordisk splittelse og svakhet. Norge hadde bak Sveriges rygg søkt
Stormaktenes hjelp mot Sverige! Om Russland tok Nord-Norge til
Tromsø, ville Sveriges stilling ikke påvirkes synderlig derav. En
allianse mellom Norge og Sverige ville bli betraktet som rettet mot
Russland, og Sverige ville ikke gjøre noe som kunne fornærme
Russland. Norges og Sveriges interesser er altfor forskjellige til at en
militær samvirken lar
106
seg realisere. Hverken sammen med Norge eller med Danmark kunne
Sverige knytte sin skjebne! (1908).
Slik forherdet det svenske Høyre som innehadde regjeringsmakten under den største delen av perioden 1907—1914, seg overfor
Norge. Det talte mot Sveriges klare interesser, som det i
virkeligheten var seg selv bevisst.
Det konservative Sverige ble i tiden 1907—14 formanet av
ledende tyske statsmenn til å samarbeide med Norge for at dette ikke
skulle bli dradd vestover. Men atmosfæren på vår halvøy var for
ugunstig til at denne påvirkningen kunne nytte.
De aktivistiske kretsene i Sverige, som i samband med den 1.
verdenskrigen, skulle se Finnlands frigjøring fra Russland og nære
tilslutning til Sverige som dettes historiske misjon, stilte seg i tiden
før krigen meget kritisk til enhver tendens til orientering i retning av
Norge og Danmark.
Under de Svalbard-forhandlingene som fant sted før den 1.
verdenskrigen svarte Norge med sin forherdelse. I samband med
unionsoppløsningen hadde så vel England som Russland av lett
gjennomskuelige grunner animert Norge til å sikre Svalbard for seg.
Norge hadde nå ingen lyst til å søke Sval-bard-spørsmålet løst i
fellesskap av Norge og Sverige, slik som det siste landet ønsket.
Norge så kun sine spesielle interesser. En fikk ikke venne svenskene
til ettergivenhet hvor det gjaldt Norges interesser og verdighet!
Det er betegnende hva det tyske utenriksdepartement ved en
anledning skrev til sin sendemann i London: Det er utelukket at
Norge og Sverige vil stå ved siden av og sammen med hverandre i en
ny mellomfolkelig avtale.
IV.
Venstrepartiene i Sverige var blitt tatt sterkest av 7. juni.
Men de hadde forhindret at uakseptable vilkår ble fastholdt i
Karlstad. Og så snart den opprørte stemningen som reistes ved de
nordiske lands forhandlinger med maktene 1906—08 tillot det, søkte
de ved hjelp av det Nordiske Interparlamen-tariske Forbundet å få
knyttet trådene til nabolandene. De
107
tok opp arbeidet for: Nordisk nøytralitetsforbund, anerkjennelse av
en «skandinavisk klausul» om de nordiske lands rett til felles forsvar
av deres nøytralitet, og opprettelse av et sådant forsvar. Den
venstreregjering som tiltrådte i 1911 stillet seg sympatisk til dette
program. — Sigurd Ibsen uttalte i 1913 herom: Jeg er overbevist om
at en relativ trygghet vil kunne oppnåes derved at de nordiske riker i
fellesskap erklærer seg prinsipielt nøytrale i alle de stridigheter som
oppstår utenfor deres områder. — Han var også så djerv at han våren
1914, under inntrykket av den kommende krigen, holdt foredrag om
en ny norsk-svensk union. Av danskene var venstrelederne J. C.
Christensen og Neergaard for nytt samarbeid, den radikale,
pasifistiske P. Munch mot. Christensen hadde sommeren 1905
foreslått for Michelsens utsending at Norge skulle ta den danske
kronprins til konge. Han har klarere enn noen annen dansk politiker
sett hvordan det isolerte Danmark på denne tiden ble dradd inn i
Tysklands maktområde og fryktet for at Norge på samme måten
skulle dras inn i Englands.
Det svenske Venstres skandinaviske strev før og under den 1.
verdenskrigen ble gjort til intet fra to hold: Fra det norske Venstre og
fra det svenske Høyre.
Løvland og Gunnar Knudsen kjente seg riktignok lettet ved å
høre nye toner fra Sverige. Til Erik Palmstierna (radikal og senere
sosialdemokrat) fortalte Løvland i 1913 under dyp bevegelse at han
straks før 7. juni hadde talt med den da syke svenske
venstrehøvdingen Adolf Hedin, som hadde omfavnet ham, grått og
sagt: De blir den siste norske statsminister i Stockholm! Jeg som hele
mitt liv har arbeidet for skandinavismen, gråter over dette; dog kan
kanskje nordboerne lettere finne hverandre når de er tre frie folk! —
Men bitterheten og mistroen mot Sverige innen det norske
Venstre som høsten 1905 hadde måttet tale til gunst for
Karlstadoverenskomsten, satt for dypt. De eneste norske som kjente
seg frigjort nok til å annamme den nye samarbeids-tanken, var de
som ikke hadde del i ansvaret fra den gang. Konow H sa endog i
Sverige, riktignok ved et godt bord, at hadde han tidligere kjent
stillingen i dette land, skulle hans
108
Skarnes-linje ikke blitt til, og heller ikke hans krav på krig høsten
1905.
Straks før krigens utbrudd 1914 fortsattes samarbeids-sakens
drøftelse på et møte i Kristiania. Bortsett fra Konow H som var
meget ivrig for et forbund, var nordmennene, særlig Løvland og
statsminister Knudsen, reserverte. Det svenske høyre var mot.
Den svenske utenriksminister sa, da krigen var begynt, at
grensen mellom England og Tyskland kunne gå over Kjølen* ; derfor
var en norsk—svensk nøytralitetserklæring nødvendig; danskene
behøvdes ikke tas med i erklæringen. — Det synes som om
utenriksministeren (Knut Wallenberg), tross det svenske Høyres og
statsminister Hammarskjölds ulyst, skal ha fått i stand et slags tilbud
til Norge om et forsvarssamarbeid. Det ble avvist av Norge. Da
Løvland i november 1914 ble spurt av en svensk venstreleder om en
tale han holdt i Venstreforeningen i Kristiania mot «samrøre», sa han
at han kunne akseptere konferanser mellom de to lands militære
staber om et felles forsvar av Nordskandina-via; ellers burde der ikke
være noen organisert samvirken. — Nordmennenes frykt for samrøre
brakte dem i 1916 til å forkaste et forslag om et fast nordisk
interparlamentarisk sekretariat — et slags «nordisk råd», som det
svenske venstre la megen vekt på. Det var fra dets side ment å skulle
bli en ryggrad for enhetsstrevet i Norden.
Forklaringen til alt dette var bl. a. at der i Sverige var en tysk
aktivisme og i Norge en Entente-aktivisme, — riktignok ikke meget
utbredt, men innflytelsesrik. Disse krefter slet landene fra hverandre.
Norge ble dradd mot Atlanteren. Det vender ryggen mot øst, som en
samarbeidsivrig svenske skrev, og ser vestover havet! Sverige fant at
Norge sviktet
*) Under krigen ble det en gang av Sverige gjort en henvendelse til Romania som av dette ble oppfattet som et forslag til
overlegning om en aksjon mot Russland, altså mot Ententen.
Romania spurte da Sverige om dette under alle omstendigheter kunne
regne med at Norge og Danmark ville bevare nøytralitet (overfor
Sverige). Dette viser hvordan man i det europeiske diplomati var
tilbøyelig til å se Kjølen som en skillelinje mellom de to blokkene.
109
viktige prinsipper, som de nøytrale pliktet i fellesskap å hevde.
Dette nye skisma i Norden skyldtes en faktor som ble — kan
en si — den store opplevelsen for generasjonen omkring 1914—20:
Den moderne blokaden.
Blokaden av tilførslene til et land gjaldt i tidligere tid alene
visse rent spesielle strategiske råvarer som fantes bare i noen enkelte
land, navnlig dem som engelskmennene kalte «naval stores». En
kornblokade slik som England hadde satt i verk mot Norge i
1813—14 for å tvinge det sammen med Sverige, var en meget sjelden
foranstaltning. De store blokadeoperasjoner under den napoleonske
kampperioden siktet fra begge sider på å hindre motstanderen fra å få
solgt sine eksportvarer og derved erverve valuta til å føre krig utenfor
hjemlandet. Blokaden var da et finansielt kampmiddel. Det rettet seg
ikke mot den alminnelige befolknings levevilkår.
Opplysningsfilosofien i de kontinentale land på 1700-tallet og dens
etterfølger liberalismen på 1800-tallet hadde lykkes å innarbeide den
humane tankegangen at selve folkene skulle kunne leve sitt liv, om
de organiserte militære krefter ble engasjert i en strid. I begynnelsen
av 1900-tallet hadde dette syn fått sitt uttrykk i en internasjonal
avtale, den såkalte London-deklarasjonen, som de engelske
konservative dog hadde forhindret den engelske regjering fra formelt
å slutte seg til.
Imens hadde det funnet sted en utvikling som gikk i en helt
annen retning og som almenheten ikke hadde sett konsekvensen av:
Den industrielle masseproduksjonen, masse>-hærene med deres
enorme utstyr og forbruk, som i krig måtte legge beslag på
befolkningens arbeidskraft til fortrengsel av produksjonen for det
sivile behov. Alle krigførende måtte få et skrikende behov for
tilførsler utenfra. Da krigen som kom i 1914, snart viste at rent
militært ville ingen av motstanderne få bukt med den andre, ble det
avgjørende kampmidlet å ramme produksjonskraften, dvs. selve den
alminnelige befolkningen hos motstanderen, hindre alle tilførsler til
denne så vel som til motstanderens hær og flåte.
London-deklarasjonens humane system ble feiet vekk.
110
Vårt århundres blokadekrig er — likesom bombingen av
sivilbefolkningen og andre metoder for massakreringen av denne —
uttrykk for den brutalisering av menneskets mentalitet og den
kjensleløshet, som er biprodukter av den moderne industrialismen.
England fikk på grunn av sin eksepsjonelt gunstige beliggenhet foran den mellomeuropeiske kysten et tak på situasjonen
som ingen i smålandene på forhånd hadde tenkt seg muligheten av.
Det ville være feilaktig herav å dra den slutningen at
engelskmennene er slettere i sin politiske moral og hensynsløsere i
sitt maktstrev enn andre nasjoner. Om disse hadde vært i samme
situasjon, ville de forholdt seg omtrent på samme måten.
Menneskenaturen er omtrent den samme i øst og vest.
De nøytrale land ble overrumplet av den i 1914 utbrudte
krigs totalitære karakter, av den overordentlige brutalisering av
kampmetodene som den brakte. Deres opinion vegret seg lenge ved å
akseptere den. Den hadde vanskelig for å forsone seg med at noe som
hadde vært regnet for kulturens største landvinning så plutselig skulle
gå tapt.
Helt uselvisk var dette ubehag hos de nøytrale ikke. For
blokademakten måtte helt naturlig søke å dra inn i blokade-området
sådanne nøytrale land som grenset til den blokerte motstanderen eller
hvorfra denne kunne få tilførsler.
Og ikke nok med det. Mens alle krigførende før alltid hadde
hatt en motvilje mot å skaffe seg flere fiender enn nødvendig, kunne
det for blokademakten nå være fordelaktig å ha til fiende nøytrale
land som grenset opp til den blokerte motstanderen. Når et slikt land
ble innviklet i krig, ble dets produksjonskraft beslaglagt for denne og
kunne ikke lenger være til nytte for motstanderen. M. a. o. nøytrale
land var kommet i en mer farefull stilling enn en før hadde behøvet å
regne med.
For Sverige fantes det en ytterligere grunn til å se med
kritikk, for ikke å si uvilje på den blokerende sjømakten.
111
Mens en på 1800-tallet hadde vennet seg til å se Vestmaktene som en
beskyttelse mot Østen, fikk en nå se det sørgespill at England og
Tyskland som så lenge hadde samarbeidet, og på 1800-tallet ofte mot
moskoviten, rev hverandre i stykker, og som en utbredt svensk
opinion mente, bare til Asias vinning. Hvordan kunne England, uten
hensyn til kultur og sivilisasjon benytte Russland for sin
maktpolitikk! Også Venstre i Sverige var redd for at Russland skulle
trenge frem til Oder og at slaverne skulle få overmakten i Europa, —
det samme som Vesten for tiden frykter så sterkt.
Det hadde ikke hjulpet meget at England i 1908 hadde
stagget Russlands festningsplaner på Åland, øygruppen like utenfor
Sveriges hovedstad. Russland hadde på ingen måte oppgitt dem. Da
krigen kom, satte det i gang arbeidene der. Samtidig førtes der i
Finnland en klar undertrykkelsespolitikk; det var ikke lenge mellom
hver gang det til Stockholm kom finske patrioter, som bad Sverige gå
inn for dem. — Svenskene hadde i 1908 vært redde for tysk—russisk
samarbeid. Det hadde minsket tyskernes goodwill i Sverige ikke lite,
til fordel for England. Men det hadde senere vist seg, tydelig for alle,
at Russland og England gikk sammen. Og det var Russlands aggressive panslavistiske politikk ved Balkan og Donau som utløste
den store krigen. Denne viste at Tyskland hadde det største besvær
med å holde den russiske lavinen tilbake. I Londons gater frembød
skarer av de vakreste damer russiske knapphullsflagg.
Fra omkring 1912 arbeidet det seg i Sverige fram en retning
for tilknytning til Tyskland. Sveriges interesser pekte ut Tyskland
sone «den enda vännen». Da krigen begynte oppsto det en stemning
som ikke ueffent er blitt betegnet som «retts-aktivisme».
Rettsinstinktet i folket reagerte mot det voldsomme brudd som den
moderne blokadepolitikken innebar. Det at denne førte til at svenske
firmaer traff avtaler med de fremmede legasjoner, ble betraktet som
en alvorlig trusel mot Sveriges selvstendighet. Dertil virket frykten
for og hatet til Russland. — Denne retningen omfattet også mange av
Venstre, folk som i sin alminnelighet var vestorientert. Erik
Palm-stierna skriver således i sin dagbok for 4. august 1914: Våre
«fornufts-sympatier» må, av hensyn til faren fra Russland, være for
Tyskland. —
I Norge så vel som i Danmark bedømte utenriksministerne
blokadepolitikken omtrent på samme måte som deres svenske
kollega gjorde det. Statsminister Knudsen likeså. Men Norge lå langt
sterkere enn Sverige under inntrykket av Englands makt.
Da den totalitære krigen gjorde sitt inntog i historien, så folk
den enorme politiske betydningen av et fenomen, som de før hadde
betraktet alene fra økonomisk synsvinkel: De forskjellige lands
spesialisering på særskilte produksjons- og virk-somhetsgrener, den
internasjonale økonomiske sammenfilt-ringen som i løpet av et
århundre hadde gitt verdensøkonomien et helt nytt preg. Nå begynte
folk å forstå at denne internasjonale arbeidsdelingen, med sterkt
utviklede uten-landsnæringer og dekning fra utenlandske kilder av en
meget stor del av folkenes behov, hadde gitt de store sjø- og
finans-stater en enorm, tidligere ukjent makt over småstatene, som
var blitt økonomiske «complements» til de store. Småstatene begynte
nå å få en anelse om at denne utviklingen som var drevet fram under
slagordet: Maksimal effekt av de eksisterende produksjonsfaktorer,
også for en stor del hadde hatt rent pekuniære og politiske motiver.
Takket være den økonomiske avhengighet hos de små, som således
var oppstått, kunne blokadepolitikken sette gjennom nesten hva den
ville overfor små land med overutviklede utenlandsnæringer.
Det var imidlertid ikke alle småstater som var like svake.
Sverige med sin mer allsidige produksjon og med sin relativt
begrensede virksomhet på havet, var betydelig mer motstandsdyktig
enn Norge med sitt sterkt ensidig utviklede næringsliv.
Ved omlegninger av produksjonen og planmessig varebytte
og behovsdekning skulle Nordens befolkning kunnet forsynes på en
tilfredsstillende måte under krigen. Men verden ble på denne tid ennå
i det store og hele behersket av liberalismens ideer. En slik
planøkonomi var opinionen i Norden på ingen måte forberedt på.
Danskene var innstillet på å fortsette sin import av formidler og sin
eksport av foredlede land-mannsvarer, nordmennene på å seile og
fange og selge trefor-
112
8 - 1905 og 1940.
113
edlingsprodukter og malmer, slik som de var vant til. Noe
interskandinavisk varebytte av større betydning kom det ikke til
under krigen.
På grunn av sin økonomisk sterkere stilling kunne Sverige
føre en selvstendigere og mer energisk handelspolitikk. Det utnyttet
således den omstendighet at det var transittland for trafikken
vestenfra, ikke alene til Tyskland, men også til Blo-kademaktenes
allierte Russland, — til å skaffe seg selv atskillig import vestenfra.
Det gjorde endog fordring på at når det slapp fram en viss transitt til
Russland, skulle det kunne transitere en liknende varemengde til
Tyskland. Men på den måte blir jo vår blokade av Tyskland
nøytralisert! sa engelskmennene.
Danmark, og især Norge var i langt større utstrekning enn
Sverige nødt til å bøye seg. Intet gir prestisje og propa-gandakraft,
som makten. Det føltes etter hvert ikke som så ydmykende å bøye
seg for den Ententen som så sterkt fremhevet at den kjempet for
sivilisasjonens sak.
Fra Norge gikk påvirkningen til de svenske
venstrepoli-tikere. Christian Lange er her i Stockholm, noterer Erik
Palm-stierna i sin dagbok 19. februar 1916. Hans meddelelse om
oppfatningen i norske regjeringskretser bekrefter hva vi tidligere har
erfart, om den uro, med hvilken man i Norge følger vår politikk.
Skylden til at Malmø-politikken*) har rent ui i sanden, legges helt og
holdent på den Hammarskjöldske regjeringen. — 1. september 1916:
Nordmennene er fryktelig redde for ethvert «samrore». Danmark og
Norge finner Hammarskjöld å være en ulykke. 13. oktober 1916: Fått
brev fra Castberg som etter sin reise til Paris og London er meget
bekymret over Hammarskjölds forbliven ved regjeringsmakten. Han
betrakter ham som en fare for hele Norden, da de internordiske
ministermøter får smak av ham i Ententens øyne. Castberg
*) Hentyder til «Kongemøtet» i Malmø i desember 1914. Det
svenske Venstre hadde jublet over dette. «Siden Karl XVs dager er
ikke en så bemerkelsesverdig handling blitt utført.» Høyre hadde
vært surt. Møtet ga blokademakten som var mistenksom mot alt
skandinavisk samarbeid, inntrykk av at der var langt mer derav, enn
det i virkeligheten var.
114
synes å mene, noterer Palmstierna, at den som ikke har ofret sitt blod
for den «felles saken», ikke har noe å si til om, når freden skal
gjøres.
Denne påvirkningen var ikke uten virkning på de svenske
venstrepartiene som under den første halvdelen av krigen var
temmelig sterkt under inntrykket av blokadens hensynsløshet. Da
Palmstierna i november 1915 reiste til Kristiania, London og Paris,
skrev han i dagboken at han hadde hilst på den engelske sendemann i
Norge Findlay, som han kaller «lord Cro-mer.» Han betraktes som
den som styrer landet, noterer han, «en overdrivelse med atskillig
sannhet, ti handelslivet kontrolleres av engelskmennene som om
Norge var en dominion.» — Etter tilbakekomsten til Sverige fra
denne reisen endres tonen i dagboken ikke så rent lite:
Hammarskjöld har bundet oss til en teoretisk linje som kan bli
skjebnesvanger for hele vår fremtid! Ved sin doktrinære innstilling
river Hammarskjöld opp sambandet med Norge og Danmark og
skaper en urolig atmosfære omkring Sveriges regjering.
Når Ententen hadde medgang i krigen, så venstrepartiene
tydeligere uklokheten i den retning som Hammarskjöld hadde gitt
Sveriges politikk. For oss (venstrepartiene), noterer Palmstierna, blir
det en oppgave å ordne det slik at Sverige ikke ved fredsslutningen
står som det slagne Tysklands nærmeste venn og dras med i dets
vanskeligheter, men forblir fritt. En til beste for England graduert
innretning av vår nøytralitetspolitikk er det beste for Sverige! Fra
London hører han at den svenske sendemannen der er blitt kjed av å
være «paraply» for Hammarskjöld, som kunne la Sverige dø, bare
det skjedde for den siste levningen av folkeretten. — Venstrepartiene
mistenkte regjeringskretsen for å ville provosere tvister med
Ententen for å tvinge Sveriges politikk inn under tyskhetens tegn. Da
det i Sverige etter hvert ble mangel på melk, sukker osv. og prisene
steg, speidet opposisjonspartiene etter det psykologiske øyeblikket,
da den Hammarskjöldske regjeringen kunne veltes. Men, sier
Palmstierna, det er jo kongen som velger statsrådene, og det finnes
nok av håndfaste karer omkring Kongen, som kan mobiliseres mot
riksdagen!
115
Den mot Ententen opphissede opinionen skulle støtte et slikt tiltak!
Venstrepartiene var alt annet enn konsolidert.
Ved krigens utbrudd hadde det vært tegn til en bred samling i
landet. Staaf og Branting som i månedene før krigen hadde stått
meget skarpt mot den Hammarskjbldske opprust-ningspolitikk, ga da
etter. Men de store spørsmål, som krigen reiste, fremkalte snart en
indre kamp og «hets» som etter hvert fullstendig utartet. Det var i
forbindelse hermed at det gamle overklase-Sverige skulle komme til
etter krigen å måtte vike plassen for demokratiets Sverige. Dette
søkte, som naturlig var, under kampen, kraft hos nordmennene, som
for ikke så lenge siden hadde reist seg mot det gamle herskende lag i
sitt land, og som nå stadig klarere tok plass ved siden av de makter,
hvis blokadepolitikk Hammarskjölds og Lindmans Sverige betraktet
som en undertrykkelse.
I denne strid kvaltes alt edelmod, noterer Palmstierna; kun
dårlige motiver ble lett fram. Den såkalte «Frihetstiden» fra
1700-tallets Sverige gjenoppsto. For sine venner erkjente Branting:
«Jeg er Entente-politiker.» Et svensk parti fikk sine ideer i Ententens
legasjoner, et annet parti fikk dem hos tyskerne. Fra begge sider
foregikk det klappjakt, på henholdsvis Entente-aktivister og
tysk-aktivister. — De radikale kretsene var på ingen måte i sin helhet
alltid på Ententens side. En rekke av deres beste penner var
tysk-aktivister, vesentlig på grunn av Finnland og Åland. Finnenes
«nye aksjonslinje» beruset mange svensker, særlig når tyskerne
hadde stor fremgang på Østfronten. Men det taltes jo ofte også om
separatfred mellom Tyskland og Russland, og da svinget stemningen
til fordel for Ententen. Mange kjente seg dratt mot to hold. Så sent
som henimot slutten av 1916 advarte Palmstierna blokade-makten
mot å spenne buen til bristningsgrensen. Svenskene ville slutte opp
som én mann mot rettskrenkelse! Venstre festet seg ikke lite ved det
at Ententen stillet seg så kjølig til de nordiske ministermøtene. Denne
maktgruppen, skrives det i dagboken høsten 1916, som beruser seg i
følelsen av at ideelle mål signer dens våpen, forstår stadig mindre at
nøytralitet hos andre nasjoner har sin berettigelse.
Flertallet innen venstrepartiene i Sverige var ikke ytter-
lighetsmenn. Flertallet gikk ikke lenger på sin kant enn til
nøytralitetens fastholdelse, selv om den tenktes noe graduert til fordel
for Vesten. Men også for denne politikken hadde Venstre bruk for
støtte i nabolandene. Det krevet alltid, overfor høyreregjeringene,
nær samvirken med de øvrige skandinaviske regjeringer. Det så heri
et middel til å hindre at Sverige ble drevet bort fra sin stilling som
uavhengig stat mellom Russland og England, mellom Østen og
Vesten. Men Ven-stre-partiene hadde i virkeligheten ikke noe videre
mot til å danne regjering; derfor var de redde for å stille krav til
regjeringen, som kunne smake av ultimatum. — Mange mente å se
Hammar skjold bak presseartikler som advarte mot å demonstrere
altfor meget vennskapet med Norge.
Var det i Sverige i tide blitt dannet en regjering på Venstres
program, som også, vest for Kjølen, var Gunnar Kund-sens og Ihlens
program (disse var på ingen måte Entente-aktivister), ville dette ha
kunnet konsolidere den skandinaviske halvøy på nøytralitetslinjen.
Men i Sverige hadde de konservative krefter makten like til
senhøstes 1917, til et tidspunkt da krigen begynte å nærme seg sin
slutt. Da ble regjeringen Edén-Hellner dannet av liberale som sto
ikke så svært langt fra Høyre. Branting ble tatt inn, men ble betraktet
som farlig for Sveriges utenrikspolitikk; han gikk av allerede i
begynnelsen av 1918.*)
De forhandlinger med Ententen, som var den nye regjerings
egentlige oppgave, om tilførsler til forbedring av svenskenes nå noe
knappe spiseseddel, kom ikke større i gang før ut på det nye året.
Den svenske regjeringen førte disse forhandlinger praktisk talt helt
uavhengig av de øvrige skandinaviske regjeringer. Den kunne på
grunn av Sveriges faste holdning under krigen, oppnå en avtale som
skilte seg temmelig sterkt ut fra den som Norges omtrent samtidig
oppnådde. Den krevet og fikk adgang til fortsatt å levere relativt
meget mer til Tyskland, og Sveriges ytelser til England ble relativt
langt mindre enn Norges.
Dette trakk ikke Sverige i retning av skandinavisk samarbeid.
*) Gjennom byråkratiet bibeholdt Høyre meget av sin
innflytelse.
116
117
Når kampen innen Sverige var så livlig, og dens utgang
under den største delen av krigstiden så usikker, og det svenske
Venstre la så vidt stor vekt på å få støtte i Norge, og det regjerende
Høyre på å isolere Sverige fra påvirkning derfra — kunne det fra før
vanskelige forhold mellom de to riker ikke undergå noen virkelig
bedring under krigen, tross de liberales og Gustav Vs gode vilje.
Hvor har Malmø-politikken og den nye skandinavismen tatt veien?
spurte Palmstierna. Han klaget over at Sverige ble isolert fra Norge.
Etter at unionsbåndet var sprengt, hadde Norge to muligheter
: Enten å søke tilknytning hos sine granner, eller å søke den hos en
stormakt, som ikke kunne være noen annen enn sjømakten i Vesten.
Den 1. verdenskrigs blokadepolitikk kom i det kritiske øyeblikket og
avgjorde saken. I kapitel V er det redegjort nærmere for de
skandinaviske lands handelspolitikk under krigen.
118
KAPITEL V
Blokadepolitikken — den viktigste ytre
politiske faktoren for Norge i vårt århundrede.
I
Kong Gustavs initiativ til kongemøtet i Malmø noen måneder
etter at den 1. verdenskrigen var begynt, tør en kanskje se som en
gjenopptagelse av den holdning han hadde inntatt i de 2—3 første
måneder etter 7. juni. — Det er ofte blitt sagt at de tre land med dette
møte viste utlandet at det nå atter var enighet mellom de nordiske
land, og at dette ytterligere ble gjort klart ved de skandinaviske
ministermøter, som begynte i 1916.
Men for de to makter vi under krigen daglig hadde å gjøre
med — England og Tyskland — var det umulig å skjule at de tre land
fremdeles hver for seg kjempet sin egen kamp, og at noen enhet i
deres utenriks- og forsvarspolitikk ikke fantes.
Om Sverige i denne krigen lå forholdsvis trygt, fordi ingen av partene
hadde noen interesse av å krenke det, var dette ikke tilfelle hverken
med Danmark eller med Norge.
Var den engelske planen om en offensiv inn i Østersjøen ikke
falt bort på grunn av det som hendte på andre krigsteatre, men satt i
verk, ville hverken Sverige eller Norge ha støttet Danmarks
nøytralitetsforsvar. — Og hadde flåtemaktene ved Nordsjøen
forgrepet seg på norsk kystområde, ville svenskene ikke ha møtt opp
til dets forsvar sammen med nordmennene.
Skagerak-slaget viste hvor usikkert utfallet av den tysk—
engelske sjømilitære tevlingen var. Slaget brakte store over119
raskelser. Visse konstruksjonsfeil ved de engelske skip og visse
artilleristiske fortrinn hos de tyske brakte i kort tid til bunns en rekke
prektige engelske slagenheter. Hadde de to flåter fått ny kampkontakt
neste dag, kunne slike momenter ha gitt overvekten til tyskerne. I
sjøkrig vil tilfeldigheter alltid spille stor rolle, likeså tekniske
momenter, som av utenforstående er lite påaktet. Visse finesser ved
det optiske utstyr av sikteappa-ratene eller ved granatenes tennrør var
utvilsomt av betydning for de tyske skips skytning, og slike ting kan
på sjøen bringe vendingen i et slag.
Vi kan vel være nokså sikre på at etter en sådan vending ville
et område på den norske kyst snart blitt søkt besatt. Tyskerne ville da
ikke veket tilbake for noe, som kunne ha muliggjort større aktivitet i
deres sjøkrigsførsel og åpnet dem adgang til Atlanteren.
Når tyskerne holdt seg så vidt tilbake med sin kampflåte som de
gjorde, og når de sjanser som de enkelte ganger hadde, ikke resulterte
i videregående offensive foretagender, når vi således unngikk, ved
sådanne, å bli trukket inn i krigen, var dette et hell — intet annet.
Det at det norsk—svenske fellesforsvaret bortfalt ved
unionsoppløsningen, svekket oss overfor begge de makter som
kjempet om herredømmet i Nordsjøen. Hadde fellesskapet i
for-svarshenseende bestått, ville det ha kommet Norge til gode at
begge krigførende så ugjerne så at Sverige kom inn i krigen på
motpartens side.
Når en fra det militære område vender seg til det handelspolitiske og økonomiske, støter en på den viktige kjensgjerningen,
som vi har pekt på allerede i IV kapitel, at hvert av de nordiske land
siden det industrielle gjennombruddet omkring det siste
århundreskiftet hadde lagt så sterk vekt på sine uten-landsnæringer,
til relativ fortrengsel for hjemmemarkeds-næringene. En forholdsvis
stor del av hvert nordisk folks behov ble tilfredsstillet ved at ydelser
til utlandet ble omvekslet med behovsvarer derfra. En del av denne
vareutvekslingen var interskandinavisk; i den utstrekning de nordiske
folks behov ble dekket herved, fantes det således en selvstendig
behovs-
120
dekning uavhengig av utenforstående økonomiske stormakter. Men
den nordiske selvforsynings område var etterhånden forminsket
(allerede før år 1900 hadde den norsk—svenske mel-lomriksordning
opphørt), mens vår vareutveksling med de store industri- og
finansmakter var øket.
Situasjonen var altså den, at hvert av de nordiske land i høy
grad avsatte sine produkter og tjenesteytelser på verdensmarkedet, og
i samme grad fylte sine behov derfra.
Den krigførende part som behersket havene, hadde heri et
maktmiddel til overfor de nordiske land å oppnå for det første deres
medvirkning til den blokade av Tyskland som sjømakten fant så
viktig, for det annet deres overlatelse til sjømakten av nordisk
tonnasje og nordiske produkter som vestmaktene ville ha, og det til
relativt billige priser.
Hensikten med Vestens blokadepolitikk var å avskjære tilførselen til Tyskland, og ikke til de nordiske land. Disse be-høvet
ikke å lide noen mangel, om de lot sjømakten få sin vilje, dvs. om de
gikk med på to vilkår: for det første å gi garantier for at de varer de
fikk vestenfra forble innen landet, for det annet å innskrenke, om
ikke helt å stoppe, sine egne produkter og ytelser til Sentralmaktene,
og levere Vestmaktene det de ønsket av tonnasje og varer, til priser
som de godtok.
Det at de nordiske land herved led pekuniær overlast, var
ikke avgjørende i en krigstid så alvorlig som den daværende. Det
som disse land fryktet, var
1) at de fra tysk side skulle bli utsatt for represalier og
overfall. Krigens utfall var uvisst; Tyskland kunne en dag få
handlefrihet overfor oss.
2) at de, fra Vestmaktenes side, skulle bli underkastet et
kontroll-system som innebar en beskjæring av deres selvstendighet
og suverenitet.
Disse bekymringer for de håndgripelige ulykker som truet de
nordiske land, var hos deres styrende klasser nøye forenet med visse
bekymringer av ideell eller, kan en kanskje si, av moralsk art. Det
gjaldt her forestillinger som hadde et par århundrers hevd:
Var det riktig av en stat, som hadde det store privilegium å
stå utenfor en krig, å gjøre en utpreget forskjell mellom de
121
to krigførende?*) Var dette forenelig med dens plikt? Særlig den
svenske statsminister Hammarskjöld mente at det nøytrale land kunne
ikke tjene som skueplass for økonomiske operasjoner siktende på å
bryte motstanderens motstandskraft. Han protesterte mot den
behandling som den engelske regjeringen underkastet nøytrale land
for hårdere å ramme motstanderen, og mente at Sverige måtte nekte
sin medvirkning til denne sjø-maktens politikk.
Dernest var det den forestillingen at en nøytral stat ikke —
selv om den skulle se en fordel i det — kunne svikte visse almene
prinsipper som var blitt de siviliserte staters fellesarv, og etter hvilke
nasjonene satt inne med en umistelig rett til å benytte det «frie hav»
og ha samkvem med andre nasjoner. Dette var en forestilling som
gikk tilbake til 1700-tallets naturrett og som hadde fått sin prestisje
ved langvarig propaganda og ved utallige kamper i frihetens tegn.
Hammarskjöld så en oppgave i å hevde disse prinsipper ikke blott for
Sveriges skyld, men i alle staters, også de krigførendes interesse. Og
det måtte gjøre dette, selv om det skulle koste oppofrelser! Det var
ikke for å være velvillig mot Tyskland**) at han førte den politikk
som han gjorde, men for å opprettholde prinsipper, som sivilisasjonen
ikke kunne fornekte!
Da blokaden var en kampmetode som siktet på å berøve den
sivile befolkningen dens levegrunnlag, kjentes det som det var
humanitetens og kulturens sak som sto på spill.
Det har i Sverige riktignok også vært hevdet en annen oppfatning :
Når det på det handelspolitiske område ble en så sterk spenning mellom Sverige og sjømakten, så skyldtes ikke dette —
*) Blant de mange foranstaltninger som de nordiske land
måtte ta under krigen, ble det selvsagt også sådanne som var partiske
for Tyskland. Særlig var det tilfellet i Sverige, i noen grad vel også i
Danmark, kanskje minst i Norge. Allikevel betraktet de nordiske
statsmenn deres medvirkning i etablering av Englands store blokade
mot motstanderen som noe særskilt, som noe som ga deros hele
politikk et ofte pinlig følt preg av ensidighet.
**) Det er også erkjent av hans motstandere at Hammarskjöld
på ingen måte var til sinns å gå i tysk ledebånd; og de to svenske
regjeringer som etterfulgte hans regjering under krigen enda mindre.
122
som regjeringen og almenheten trodde — Englands overgrep og
Sveriges mot disse rettede hevdelse av folkerettslige rettigheter.
Motsetningen som oppsto, hadde sin årsak i den tysk-Vennlige
opinionen i Sverige som fremtvang hensyntagen til Tysklands
interesser. Hadde det ikke vært dette moment, skulle Sverige ha ført
en realistisk politikk, diktert av hensynet til landets materielle
forsyning! Den svenske nøytraliteten ble en for Tyskland velvillig,
altså mer eller mindre partisk, nøytralitet og måtte for
Entente-maktene fremstille seg som suspekt.
Med den sterke selvfølelse som var det sentrale draget i
Hammarskjölds personlighet, tildelte han seg selv den ærefulle rollen
å være folkerettens redningsmann, har en svensk historiker skrevet.
Om en trekker sammenlikning med et land som var avgjort
Entente-vennlig, som Norge, vil en kanskje se klarere i denne striden
mellom de to svenske oppfatningene.
Det er liten tvil om at de i Norge som hadde ansvaret for
landets handelspolitikk, kjente Vestens blokadepolitikk som farlig og
pinlig av flere grunner:
Den medførte betydelige økonomiske vanskeligheter, iallfall
for stat og kommuner, og for eksportørene til Tyskland.
Den kunne lett ført til tyske desperate skritt av uberegnelige
konsekvenser for oss; blokaden foranlediget som bekjent den tyske
ubåtkrigen, mot hvilken vi ikke hadde noe middel til å forsvare oss.
Den medførte et kontrollsystem som undertiden kjentes som
uutholdelig.
Den tvang oss til en politikk som føltes uforenelig med den
upartiskhet som de brede lag instinktmessig kjenner som en «fair»
holdning selv om de ikke bryr seg noe større med sivilisasjonens
umistelige prinsipper.
Om alt dette var det i Norge ikke noen større uenighet. Helt
annerledes i Sverige, hvor partipolitikken kom til å spille inn: Mot
Høyres tysk-vennlighet protesterte Venstre med Entente-vennlighet.
Derav kom den motsetningen i synet på handelspolitikken, som det
ikke var noen foranledning til i Norge, hvor det ikke fantes noen
tyskvennlighet med politisk innflytelse. Mens Sverige som følge av
de her nevnte indre motsetninger
123
hadde tre regjeringer under den 1. verdenskrigen, sto i Norge
Venstre-reg jer ingen urokket under hele perioden.
Men den spartes ikke for konflikter med blokademakten.
Ihlen kjente dem som høyst ubehagelige. Han ble betegnet som pro
german, ikke fordi han var det, men fordi blokademakten hadde
interesse av å svekke ham i hans landsmenns øyne. De danske ledere
la for dagen en nesten forbløffende for-handlingsdyktighet. Men
deres syn på blokadepolitikken var omtrent som de andre
skandinavers.
En ytterligere klarhet i den svenske kontroversen vil vi få,
når vi minnes hvor skarpt Norges ansvarlige ledere under den første
delen av den 2. verdenskrigen, da landet var blitt enda mer
vest-orientert enn under den 1. krigen, reagerte på sjømaktens
blokadepolitikk:
8. september 1939 opplyste utenriksministeren i Stortingets
utenrikskomité at den engelske regjering hadde fremsatt forslag til en
handelsavtale. «Det var sagt tydeleg frå at dette var med tanke på å
leggja økonomisk trykk på Tyskland.» Han selv hadde sagt: «Det
kunde ikkje vera noko som den norske regjeringa eller ein nøytral
stat kunde ha noko med å leggja trykk på Tyskland, men at vi på vår
side hadde sett oss fyre at vi vilde halda uppe ein normal handel til
alle sider so vidt råd var.» Hambro at at det engelske krav «jo i
realiteten er uhørt å by noen selvstendig stat». 16. september
insisterte England på så fort som råd var å få en avtale om norsk
tonnasje til engelsk bruk. Kunne der ikke fort komme i stand en slik
avtale, måtte den engelske regjeringen bruke den makt den hadde til
å stanse kullutførselen til Norge. Mowinckel, som var skipsreder, sa
at Englands krav «er jo ganske forferdende krav overfor et nøytralt
land.» Det ble i komiteen endog antydet at når England før krigen
hadde så å si tvunget Norge til å kjøpe kull av det og bundet det til å
ta 70 % av sin kullinnførsel fra England, var dette gjort for å ha et
maktmiddel overfor det.*)
Ved årsskiftet 1939—1940 sa utenriksministeren om han*) Herved hindredes vår utvikling til selvhjulpenhet på
jernbane-driftens område, elektrifiseringen.
delsforhandlingene med England: «Eg må seia at ho (England) gjekk
ikkje fram på heidersmanns vis mot Nor eg i denne saka.»*)
II
Da det er Vestmaktene, som har hatt overtaket i den psykologiske krigsføringen, som i 1900-tallets kampperiode har fått en så
fremskutt plass, har den nordiske offentlige opinionen ikke hatt lett
for å fatte rekkevidden av den dyptgripende revolusjon som den
moderne blokadepolitikken i virkeligheten er. I IV kapitel er det pekt
på dette vendepunktet i vår klodes utvikling. På dette sted i
fremstillingen vil det kanskje være nyttig med enda noen ord å
klargjøre dets konsekvenser.
Etter renessansen hadde et antall store makter gjennom fire
århundrer ført en tevlingsstrid, hvorunder de hadde delt verden
mellom seg. Til enhver tid hadde det vært to makter som kjempet om
lederstillingen. Men de andre kom dem så vidt nær i makt at de, ved
å gå enten til den ene eller til den annen av hovedkonkurrentene,
dannet en balanserende faktor, som gjorde det mulig at en slags
likevekt ble gjenopprettet, når balansen ved store avgjørelser var gått
tapt.
Striden var i disse århundrer ført med militære midler. Men
finansieringen av disse var det store spørsmålet, slik at en kan si at
det i realiteten hadde vært en finans- og handelskamp. For
finansmidlene ble innvunnet ved handel. De produkter det ble
handlet med, ble for en ikke liten del innvunnet ved militær
maktutfoldelse. Det var derfor et samspill av militære, finansielle og
kommersielle operasjoner.
Det var et hårdt system. Men det hadde vært mulig for
verden å bestå og endog gjøre betydelige fremskritt. 1700-tallets og
1800-tallets humanisme hadde trukket opp visse grenser for
kampmetodene således at den brutalitet og de ødeleggelser som
kamp naturlig fører med seg, ikke hadde hatt fritt løp.
Da den første storkrigen på 1900-tallet begynte, tenkte en
*) Det syn de norske lederne hadde på blokadepolitikken hindret dem
ikke fra i mellomkrigstiden og etter den 2. verdenskrig begynnelse å
innstille sin politikk på sjømakten. Ut av de tilsynelatende sterke ord
taler der en resignasjon.
124
125
seg at den også skulle føres etter denne normen. Men da de franske og
russiske hærer, i stedet for etter planen å trenge inn i Tyskland og der
diktere freden, av tyske hærer ble tvunget tilbake på fransk og russisk
område, hvor frontene stabilisertes, forsto de allierte makter, at de
ikke kunne fremtvinge en avgjørelse med den konvensjonelle
kampmetoden. De så seg derfor om etter en ny.
Den økonomiske utviklingen i de foregående generasjoner
hadde på dette tidspunkt skapt et antall overbefolkede industri-stater
avhengige av import fra verdens råstoffland. Dermed hadde
blokadevåpenet, som tidligere ikke hadde kunnet avgjøre noen
storkrig, fått en ny karakter. Til den parten som kontrollerte
verdenskommunikasjonene bød det seg fram som det krigsavgj
ørende våpen som denne parten nettopp trengte, — og den tok det i
anvendelse.
Den grep så meget begjærligere etter det nye våpen, som
tapene under de fåfengte forsøk på å oppnå en avgjørelse med den
konvensjonelle, rent militære metoden steg til millioner. Det var
fortvilelsen, smerten og hatet som drev på da den nye krigsmetoden
ble til. Og den brakte, hos begge parter, disse krefter til det
herredømme som etter hvert har satt verden i en slags kronisk
panikk-tilstand.
Det betydde ikke meget at ledelsen for de små nasjoner som
sto utenfor den 1. verdenskrigen, protesterte i humanitetens navn mot
den nye måten å føre krig på. De nordiske utenrikspolitiske ledere,
som Hammarskjöld, Ihlen og Scavenius, tenkte vel kanskje mest på
det som lå dem nærmest, deres egne lands velvære. Dog hadde deres
mostand mot blokadepolitikken en dypere grunn. Propagandaen og de
seirende makters prestisje har utvisket det av vår generasjons
bevissthet. Men historien kommer til å minnes det.
Krigsguden kunne nå ramme selve folkene som tidligere
hadde vært beskyttet av hærenes frontlinjer. Den direkte metoden var
så meget enklere enn den gammeldagse indirekte metoden, ved
hvilken en under store tap måtte bryte fiendens mot-standsvilje for så
først å kunne trykke på de politiske organer og det folk som sto bak
disse.
Bombardementet av den sivile befolkningen sluttet seg,
126
under den 2. krigen, som det logiske supplement til avsnøringen av
befolkningens livsnødvendige forsyning.
Med dette store tidsskifte falt alle hemninger vekk. Den
underjordiske krigen med dens snikskytten, bandittvesen,
re-pressalier og tortur, som lenge hadde vært holdt borte fra krigene
som illegale metoder, ble det tredje elementet i vårt århundres strid.
Denne utvikling kom plutselig på de uinnvidde. Men den
hadde vært forberedt i stillhet gjennom mer enn en generasjon. Det
«moderne gjennombrudd» i siste fjerdepart av 1800-tallet, som alle vi
eldre hadde vært så stolte av, hadde forberedt den nye tiden.
Undergravningen av den gamle etikk, som så mange store forkynnere
og tenkere hadde bygget opp, industrialismens kaldhamrede
mentalitet og den uhemmede individualismen og konkurranse-ånden
og meget annet hadde skapt en atmosfære som gjorde det naturlig for
de politiske ledere ikke å vrake noen kampmetode, bare den var
effektiv.
Om den nye økonomiske situasjonen som viktige lands
befolkning befant seg i, ga krigslederne muligheter til å ramme selve
folkene, og til å ramme dem særlig hårdt fordi den nye teknikk ga
dem før ukjente midler i hendene til avsperring av vareførselen så vel
som til ødeleggelser bak motstandernes frontlinjer, så hadde ikke
lederne behøvet å utnytte disse muligheter. I stedet for å sette alt inn
på å slå motparten til jorden kunne lederne ha stillet seg den
oppgaven å stabilisere det likevekt-system som fantes ved
1900-tallets begynnelse. Ved bibehold av dette system kunne de
gamle kulturstater ha bestått noenlunde uantastet. De kunne da ha
anvendt de midler som kulturen hadde gitt dem i hende til litt etter litt
å heve de underutviklede stater. Krigen som begynte i 1914, kunne
vært avsluttet med en negociated peace slik som de tidligere
storkriger ble avsluttet i den tiden statsmennene ennå så at en krig
måtte føres på en slik måte at den kunne muliggjøre en fred av noen
varighet.
Den nye mentaliteten har krevet unconditional surrender.
Den har medført eksplosjoner av fanatisme innen noen av de største
nasjoner og innen de fleste av de underutviklede folk. Den har i tider
da de rent militære våpen har hvilt, iallfall mel127
lom de store, ført til den kalde krigen, til de mest radikale økonomiske sperringer og systematisk psykologisk warf are siktende på
folkereisninger innenfor motpartens grenser, til en permanent tilstand
som har mer likhet med krig enn med fred. De etterblevne folkeslag
venter kun på det øyeblikk, da de er blitt tilstrekkelig opplært, til å
falle over kulturnasjonene med de metoder som disse selv har
introdusert i den siste menneskealder. De vil nå bli anvendt, bare
enda brutalere, mot dem selv.
Ikke minst tragisk fremstår for vårt blikk sjømaktens egne
ledere. Lloyd George så forholdsvis snart at den 1. krigen måtte
avsluttes med måtehold. Men de ånder som han selv hadde reist,
kunne han ikke trolle bort igjen. Neville Chamberlain, Samuel Hoare,
Halifax og andre av de mer tradisjonsbundne engelske ledere så at det
burde komme i stand en forsoning og utjevning innen den del av
verden, som de betraktet som den avgjørende — Vest- og
Mellom-Europa. Av de fire største stater her hadde England sitt
verdensrike og dermed forutsetningen for et bytte av egne
industriprodukter med råstoff -landenes mat- og råmaterialproduksjon. Frankrike hadde ved siden av sine kolonier sitt rike,
underbefolkede hjemmeområde. Problemet ble det å skaffe det
overbefolkede Italia områder i Afrika og det overbefolkede Tyskland
muligheter til bytte av industriprodukter mot råmaterialer fra Donauog Balkan-området organisert på grunnlag av en politisk preferanse
for Tyskland innen dette området. Denne planen betydde en slags
gjenopprettelse av Donau-monarkiet, som det engelske diplomatiet
hadde betraktet som et nødvendig politisk arrangement under
størstedelen av 1800-tallet.
Et arrangement som det her antydede ville ha tilfredsstillet
Russland like lite som Donau-monarkiet hadde gjort det. Men
Russland trengte etter revolusjonen og ennå i 1930-årene fred. Dets
befolkningsutvikling og økonomiske fremskritt ville etter noen tid ha
nødvendiggjort nye arrangementer. Men imens ville tid være blitt
vunnet, og Tyskland inklusive Donau-om-rådet, som omkring 1930
oppviste foruroligende økonomiske og sosiale forhold, kunne imens
vært stabilisert.
Den retningen som ved hjelp av en ordning som her nevnt,
128
ville spare verden for den nye krigføringen og de vidtrekkende
ulykkestilstander som den måtte føre med seg, ble som vi vet, slått
ut. Tross engelske politikeres anstrengelser sluttet den 1. krigen med
en fred, som den tyske opinion ikke kunne slå seg til ro med.
Nasjonalsosialismen feiet brutalt vekk det tyske demokratiet, som
ikke hadde formådd å oppnå en revisjon av freden. Det tyske
demokratiet oppflammet det engelske og det nordiske mot det
«gjenreiste» Tyskland. Det lyktes den nye ånds menn å få England til
å se «Munchen»-politikken som en ydmykelse for seg. Churchills
retning vendte seg til Russland, som imidlertid ikke hadde noen fidus
til England og som gikk sammen med Tyskland. Den 2. storkrigen
ble uunngåelig. Den nye krigføringen feiret triumfer enda større enn
under den 1. krigen. Stillingen i øyeblikket preges av en
big-busi-ness-politikk fra den del av verden som ligger relativt
beskyttet mot Østens maktmidler. Denne politikk er helt naturlig
krassere enn det langt sterkere utsatte Vest-Europa ønsker den. Østen
som regner med at tiden arbeider for den, søker å møte USA's
metode med smidighet. Men situasjonen kan ikke karakteriseres
annerledes enn som høyst farlig.
III
Det var under den 1. verdenskrigen en maktpåliggende sak
for samtlige nordiske land å verge seg mot sjømaktens
blokade-politikk. Allikevel var de ikke i stand til i dette å føre en
felles eller samlet politikk.
Den kanskje alvorligste saken for Norge både den gang og
for ettertiden var kontrollsystemet. Den inntrengen som skjedde av de
krigførendes organer på våre enemerker og i våre indre anliggender,
føltes av alle tenkende som et pinlig inngrep i landets suverenitet,
som vel ingen hadde tenkt seg muligheten av å skulle oppleve, som
en beskjær else av vår selvstendighet, langt alvorligere en den som vi
noen gang kjempet med Sverige om.
Blokaden ble, som den varme Entente-venn Wilhelm
Keilhau har uttrykt det, båret inn over våre grenser og fikk sine forreste linjer etablert midt mellom våre forretningsmenn.
9 - 1905 og
1940.
129
Dette opphørte visselig nokså snart etter krigen. Men denne
opplevelsen satte sine merker.
Når en ser at landets evne ikke rekker til å skaffe borgerne
den nødtørftigste beskyttelse, når en ser at det ikke lykkes landet å
prestere et organ som kan stå skjermende mellom de pågående makter
utenfra og de enkelte borgere — firmaenes bransjeorganisasjoner var
for svake hertil — når forretningsmenn som ønsker å drive en legitim
forretning, ser at de ikke har noen annen utvei enn å gi seg over til
enten den ene eller den annen utenlandske makt, åpne sine bøker, ta
imot hvilke instruksjoner og avgjørelser som helst uten å knurre, når
en ser landets næringsdrivende stand delt i to leire, tilhørende hver sin
av de krigførende, — da begynner noen hver å revidere sine
oppfatninger om ett og annet.
Det er uomtvistelig at de andre nøytrale land kjempet hårdere
på dette punkt. I Holland og Danmark fikk regjeringene opprettet
landssentraler, i formen private, men under regjeringenes beskyttelse
og i realiteten offisielle, til sentral behandling av de innenlandske
firmaers mellomværender med de krigførende. Selv om disse
landssentraler også måtte finne seg i mangt og meget, og var nødt til å
føre en meget elastisk politikk, sto de dog til en viss grad som et
bolverk mellom det innenlandske næringsliv og de utenlandske
makter. I kraft av sin sentrale stilling og sine regjeringers
ryggdekning kunne de regulere innholdet av garantierklæringene,
overhodet våre borgeres forpliktelser overfor utlandet, på en mer
tilfredsstillende måte enn det kunne skje der hvor sentrale
institusjoner manglet.
Da Norge i 1915 lot seg drive inn på bransje-avtalenes vei,
dvs. avtaler mellom de enkelte bransjer og blokademakten, hvortil
kom tallrike individuelle firma-avtaler — betydde dette et alvorlig
nederlag for landet.
Også Sverige søktes av blokademakten brakt inn på denne
veien. Men regjeringen møtte det med kategorisk avslag. Den
motarbeidet også energisk direkte forbindelser mellom svenske
firmaer og de utenlandske myndigheter. Et fullstendig offisielt
sentralorgan, Statens Handelskommisjon, kontrollerte de næringsdrivendes transaksjoner med utlandet. Enhver garanti130
erklæring som ikke var godkjent av den, var ugyldig. En sådan
sentral kunne ikke snues rundt fingrene, som det kunne skje med
småorganisasjoner av firmaer. Det var nok mange i Sverige den gang
som var leie for at det kom inn til landet så lite varer. Men for
ettertiden fremstiller det seg ikke som så alvorlig, at en den gang
måtte se å finne ny utveier og klare seg med det en hadde.
Hva svartelistene angikk, holdt Sverige på det at de endelige
svenske varemottageres navn ikke skulle oppgis av den sentrale
svenske organisasjon; denne skulle med sin garanti dekke importen.
Da Sverige mot slutten av krigen så seg nødt til å fire i dette
anliggende, oppnådde det at det på listen bare skulle oppføres firmaer
som hadde gitt de allierte myndigheter villedende oppgaver eller
omgått svenske eksportforbud.
Det garanti- og kontrollsystemet hvori hele
blokadepolitikken fikk sitt substantielle uttrykk, kom som vi vet, litt
etter litt på oss. Til en begynnelse i forholdsvis uskyldige former. De
krigførende lot da selv nesten til å skamme seg over sine fordringer.
Gradvis ble erklæringene innholdsrikere. Denne
inn-snøringsprosessen var så overordentlig farlig, fordi den var
snikende. Da Norge i 1915 lot den sentrale handelsavtale det da
kunne ha fått, gå fra seg, var det ikke klar over den om-slyngning
som landet undergikk. Alle forsøk senere i Norge på å få
garanti-systemet over på en bedre basis mislykkedes.
Denne sak ble den sentrale i vår krigshandelspolitikk også av
den grunn at garantiforpliktelsene litt etter litt berøvet Norge
herredømmet over dets egen produksjon, og overhodet en betraktelig
del av dets handlefrihet. Et eksempel: Erklæringer for smøreolje etter
bransjeavtalen for denne varegruppen hindret statsbanenes
lokomotiver fra å gå på Kornsjølinjeii! Eksportprodukter, ved hvis
fremstilling det var brukt bare ubetydelig av en artikkel dekket av
garanti overfor Vesten, var hjemfallen til å selges til en eneste kjøper,
Vesten, og ble betalt deretter.
Det gjaldt den gang for nøytrale land å kunne råde over
produktene av sitt arbeid. Ved mange produkter kunne arbeidet spille
en så overveiende rolle at det fremstillet seg som urimelig at landet
ikke skulle kunne disponere over produktet, selv om
131
råvaren skrev seg fra en krigførende, og enda naturligere var den frie
disposisjonsrett, når det til fremstillingen var anvendt en mindre
driftsfornødenhet utenfra, representerende en minimal del av
produktets verdi. De nøytrale land søkte å forhandle seg til visse,
noenlunde rimelige regler for å sikre seg rådigheten over sine
produkter. De land som forhandlet ved sin regjering eller ved en
sentral institusjon nær forbundet med regjeringen, kunne oppnå
atskillig. Derimot viste det seg at bransjeorganisasjoner så å si intet
kunne oppnå. — Sverige ville for produk-sjonsfornødenheter
importert fra nøytrale oversjøiske land ikke anerkjenne noen
innskrenkning i rådigheten over de dermed fremstilte varer.
Den innfiltrede karakter av de spørsmål som hang sammen
med kontrollordningen, var en av årsakene til at den norske regjering
her fikk utrettet så lite. Da man våknet, var man allerede bundet, og
når man skulle prøve å rive seg løs, måtte man alltid spørre: Kan det
nytte? Mange av de bånd som bandt, kunne man ikke se. Det var en
gang på tale å få en lov svarende til den svenske «krigshandelslov».
Men gi den tilbakevirkende kraft kunne man ikke, og man hadde ikke
en sådan oversikt over de allerede inngåtte forpliktelser at man kunne
vite hva en slik lov kunne nytte. En fabrikk kunne f. eks. av en enkelt
driftsfornødenhet, som visselig kun utgjorde et lite element i dens
virksomhet, men som den iallfall måtte ha, kanskje ha forsynt seg for
lang tid fremover med vidtgående «produktklausul».
Hvilken nytte for seg blokade-makten så i grunnsetningen: del
og hersk,fikk vi ofte erfare. Etter den store import-avtalen med de
angelsaksiske makter som ble inngått i 1918 etter at 'USA var gått inn
i krigen, skulle hele Norges import dekkes av den norske stats garanti.
Staten opprettet også et antall sentraler for denne ordnings
gjennomførelse. Men allikevel ville -England ikke gi slipp på
bransjeavtalene og den kontrollen over vårt lands næringsliv som det
hadde fått ved hjelp av dem. Disse avtalene var under forhandlingene
om den store avtalen blitt ;oppsagt fra alliert side for å sette press på
Norge. Nå ble de ikke alene gjenopplivet; det ble fremtvunget nye; da
våpenstillstanden ble sluttet, ble det arbeidet med flere bransje-
132
korporasjoner for istandbringelse av stadig nye slike avtaler.
Det meste av den handelspolitiske elendighet under den 1.
verdenskrigen og en god del av den finansielle jammer etter
den, har sitt utspring i den spesielle måten, på hvilken kontrollog garantivesenet ble ordnet.
Det ville vært underlig om et nederlag som vi led på dette
kapitale punkt, skulle blitt uten innvirkning på nasjonens men-talitet.
I hele hæren så enhver at Kongens bue var for veik; Opplevelsen
pekte fremover mot den nasjonale ynk i 1930-årene, da Norge
vanskjøttet sitt forsvar og stolte på at England skulle klare ertene for
det, med den følge at landet ble ført inn i stormaktenes krig og fikk et
nytt skisma med Sverige, for så å bli trukket helt inn i den ene
maktblokken.
IV
Det er utvilsomt at det større Sverige med sin rikere utenrikspolitiske erfaring og større motstandskraft kunne verge seg bedre
enn mindre nøytrale land. Herav tør en vel kunne dra den slutningen
at hadde Norden holdt sammen, ville vi overfor blokadepolitikken
ikke ha lidt et så pinlig nederlag. — Det danske systemet, som hadde
atskillig likhet med det hollandske, var en mellomvei mellom det
norske, som knapt åpnet rom for noen virkelig sentral ledelse, og det
svenske som oppviste en forholdsvis høy grad av sentralisering og
kanskje hadde et vel doktrinært preg. Ensartede systemer noenlunde
som det danske i de tre land, samarbeidende med hverandre, ville gitt
oss en helt annen holdning.
Et hovedpunkt i Sveriges politikk overfor bldkaden var at det
brukte egne varer og tjenester (f. eks. frakttjenester) som hadde verdi
for Vesten, til å skaffe seg varer fra denne, på slike vilkår som det
selv syntes det kunne akseptere. Dette var den såkalte positive
utvekslings- eller kompensasjonspolitikken. I tillegg hertil kom de
negative ytelser som det ga Vesten ved at det forpliktet seg til ikke å
gi de og de ytelser til Tyskland. Dette var den negative
kompensasjonspolitikken.
133
Blant de positive ytelser som Sverige ga, var
gjennom-førselstillatelser for varer mellom de Vest-allierte og
Russland. Det holdtes et regnskap for denne trafikk, liknende
kompensa-sjons-regnskapet for Sveriges vareutveksling med Vesten.
I Norge kom den negative kompensasj"onspolitikken snart i
gang. Således fikk landet tilførsler til fiskeribedriften osv. fra vest,
mot å forplikte seg til å unndra Tyskland bestemte mengder av
fiskevarer produsert i Norge. Den såkalte leide-brevsavtale med
Tyskland er et eksempel på den samme politikk anvendt til den andre
kanten. Ved denne avtalen forpliktet man seg på norsk side til å
unndra Vestmaktene visse deler av den norske tonnasjen.
I Norge fremholdt bl. a. professor Skeie, som var medlem av
provianteringskommisjonen at våre utvekslingsaktiver burde
anvendes positivt slik som Sverige gjorde; på den måten ville vi
kunne sikre vår vareforsyning på rimelige vilkår, altså unngå de
sterke bindinger som oppsto ved det nettopp skildrede
ga-ranti-systemet, slik det etterhånden ble utviklet.
Våre motspillere kviet seg heller ikke for å sette inn sine
utvekslingsmidler, så de fikk mest mulig ut av dem. De sa: Norge
skal få det og det kvantum kobber, om vi får det og det kvantum kis.
Norge skal få det og det kvantum kull, om vi får den og den mengde
tonnasje; kulltilførselen gjorde de avhengig av at bransjeavtaler kom i
stand etter deres konsept.
Spørsmålet om Norge skulle oppta den positive
kompensa-sjonspolitikken, ble et av de store prinsippspørsmål hos
oss under krigen. I ett tilfelle ble det gjort; mot tonnasje fikk vi kull.
Men ellers gikk våre positive ytelser til Vestmaktene betingelsesløst.
Hver gang det var spørsmål om at Norge skulle gjøre sine
prestasjoner avhengig av motytelser, ble tanken oppgitt av den norske
regjering — etter kortere eller lengre betenkning. Motivene herfor var
flere:
Regjeringen synes å ha næret en frykt for at hvis Norge viste
noe initiativ på dette område, hvis Norge tok opp de krig-førendes
eget prinsipp, ville dette bli oppfattet som en for-mastelighet, som
kunne komme landet dyrt å stå. Man gikk ut fra, syntes det, at særlig
Vestmaktene betraktet det som en
134
selvfølge, at de fikk de produkter fra Norge som de hadde bruk for, at
det ville bli sett på som en slags frekkhet om man på norsk side satte
betingelser herfor. Til en viss grad intimiderte de krigførende Norge,
og man kan forstå at den norske regjering, — så få militære
maktmidler den forføyet over, og så usikkert som alt fortonet seg, —
ble hemmet av en viss nervøsitet i denne forbindelse.
Imidlertid funksjonerte Sveriges kompensasjonspolitikk,
uten at de krigførende, så vidt vites, noen gang antydet krigs-trusler.
Det til tross for at det Hammarskjöldske Sverige hadde ord på seg for
særlig steilhet mot Vestmaktenes handelspolitikk, og til tross for at
Sverige i sin kompensasjonspolitikk ikke minst benyttet seg av sin
stilling som transittland mellom Vestmaktene og Russland. Dette var
noe som den norske regjering var bange for, da det syntes å være et
nokså sterkt skritt av småstater å utnytte sin militær-geografiske
posisjon overfor de store krigførende makter. De nordiske land sto
her i en ubehagelig stilling mellom barken og veden. Den svenske
regjering hadde imidlertid nerver til å utnytte dette moment, skjønt
det var å friste faren for nøytralitetskrenkelser. Dette moment bidro
vel sitt til å inngi den norske regjering mistro til
kompensasjonspolitikken.
Det spilte heller ikke liten rolle at den norske ledelse for sent
fikk forståelsen av, hva landet i virkeligheten hadde av aktiver, av
verdi for Vestmaktene. Man visste jo at våre skip var verdifulle. Men
skipsfartsnæringen er mer enn noen annen individualistisk innstilt,
ikke minst i Norge. Skipene var spredt for alle vinder og deres
engasjementer, timecharterkontrakter osv. som bandt dem fremover,
var et så uoversiktlig emne, at få visste hva tonnasjen kunne utgjøres
til. Det var Englands initiativ som her brakte oss den klarhet, som vi
på et tidlig tidspunkt skulle ha skaffet oss selv, og da de andre tvang
oss til å gjøre en handel med vår flåte, brakte vi ikke det ut av denne
som vi burde. — Av vår vareproduksjon visste man nok at enkelte
artikler var verdifulle, ikke bare for tyskerne; men man var ikke vant
til at Norge hadde noe å bety i den internasjonale handel. Man tenkte
at for Ententemaktene, som hadde hele den store verden åpen, ville
de norske varemengder
135
ikke bety stort. Man var ikke klar over den spesielle karakter av disse
og over krigssituasjonens spesielle krav. Der manglet innsikt og mest
av alt mot. Der manglet en tilstrekkelig frigjort personlighet. Fremfor
alt var det nødvendig for anlegget av vår handelspolitikk å ha et
sammenfattende blikk for alle Norges ytelser, ti det var totaliteten av
dem, som ga landet en ut-vekslingsmasse som det selv ikke visste at
det eide.
Det var en omstendighet av nokså stor viktighet for Norges
krigshandelspolitikk at nettopp en del av de norske firmaer som
leverte verdifulle ytelser, kontrollertes av utenlandsk kapital og
innflytelse, og at personer knyttet til sådanne firmaer og avhengige av
sådan innflytelse innehadde betydningsfulle posisjoner i Norge.
Av forretningsmenn, som sto foretagender med viktige
kompensasjonsobjekter nær, var det ikke så sjelden å høre fremholdt
at det de hadde å yte hadde liten verdi for de krigførende — disse
hadde allikevel så nok av varen — og at de norske bedrifter var
bundet på en sådan måte at Norge i virkeligheten ikke hadde noe
herredømme over produksjonen. Det er naturlig at disse uttalte seg
så; ti det var først totaliteten av våre aktiver som ga oss en posisjon,
og der var hos oss praktisk talt ikke bransjemenn som hadde oversikt
over det hele. — Imidlertid lot det seg ikke unngå at vi under krigens
senere stadier, da alt ble satt mer på spissen, måtte mønstre våre
aktiver, og under forberedelsen av Amerika-overens-komsten kom
kompensasjonsprinsippet temmelig meget fram. Men da var det
allerede gått for langt. Ved mangfoldige særavtaler var våre ytelser
allerede bundet og lagt beslag på, således at en positiv
handelspolitikk knapt nok mer lot seg oppta. Hva vi under
forhandlingene da vesentlig hadde igjen å by, var negative ytelser.
Spørsmålet: kompensasjonspolitikk eller ikke, rommet ikke
alene den spesielle sak, om Norge, likesom Sverige, skulle føre
overfor de krigførende en formelig kompensasjonsavreg-ning.
Spørsmålet var i virkeligheten ensbetydende med det, om Norge
skulle føre en positiv politikk på grunnlag av sine handelspolitiske
midler, eller om det skulle overlate de krigførende initiativet og
innskrenke seg til, etter som fordringene
136
fra det annet hold fremkom, å føre en uthalende og passivt
avvergende politikk, uten innsetning av egne virkemidler. Stort sett
valgte Norge den siste linje. Dette skrev seg ikke fra noen mangel på
levende nasjonal vilje hos våre ledende menn. Det kan heller ikke
være delte meninger om at Ihlen var en sjelden dyktig mann.
Situasjonen var for stor for et landsstyre som hadde vært helt
selvstendig i knapt 10 år, og som siden dets opprettelse for hundre år
siden, hva utenrikspolitikken angikk, hadde beveget seg på ett eneste
spor, det statsrettslige forhold til Sverige.
Den daværende norske statsminister, Gunnar Knudsen, har
uttalt at den unødige hardhet med hvilken de engelske myndigheter
for fram mot Norge, fortjente en meget sterk karakteristikk. Men en
offensiv kan alene stanses av en motoffensiv, av initiativ fra
motpartens side. Vi har ikke rett til å rette noen bebreidelser mot den
engelske blokadepolitikken overfor Norge. Bebreidelser har vi kun å
rette mot oss selv, fordi vi ikke alltid gjennomskuet våre motspillere,
og fordi vi ikke brukte de handelspolitiske midler vi hadde. Norge
var i den heldige situasjon å forføye over varer og ytelser som Vesten
trengte for sin krigsførsel. Våre nitrater, svovelmaterialer og
smelteverksprodukter samt vår tonnasje utgjorde en så vidt stor andel
av det som sto til Vestens rådighet, at de langt fra var noen quantité
négligeable. Vi sto egentlig bedre enn Sverige; dettes landbruksvarer,
treforedlingsprodukter og jernmalm, var viktige for Tyskland, men
ikke så meget for Vesten.
Vår administrasjon var ikke i stand til å utnytte de kort vi
hadde. Ikke alene det at vi sjelden eller aldri formådde å møte den
annen parts initiativ med eget initiativ eller en selvstendig plan, og at
vi derfor, alt i alt, var hjemfalne til nederlag. Men i rent teknisk
henseende, under forhandlinger og ved istandbringelse og redigering
av avtaler var vi vår motpart underlegen.
Vårt store kompensasjonsobjekt, vår handelsflåte, ble knapt
nok utnyttet handelspolitisk. Inntil våren 1917 var der, uten noen
motytelser å tale om, overlatt til Ententen 1 million bruttotonn. På
denne tid begynte den tyske motblokade i farvannene om
Storbritannia. Det gjaldt for England i den kritiske tiden
137
som nå kom, for enhver pris å opprettholde skipsfarten til Storbritannia.
Det kastet i vektskålen sine kull. Gikk Norge med på en av
England foreslått ordning med disponering av engelsk tonnasje og
norsk tonnasje allerede i alliert tjeneste på en viss måte (det dreiet seg
om ombytning av trader) samt på overlatelse til alliert tjeneste av en
ytterligere betraktelig norsk tonnasje, som inntil da hadde vært i helt
nøytral fart, skulle Norge få kull. Ellers ikke.
Norge kunne hertil ha sagt at de norske varemengder som
gikk til Ententen, allerede var fullt vederlag for Englands
kull-leveranser som for øvrig for en stor del anvendtes til fremstilling
nettopp av disse varemengder. — Det som Norge særlig måtte tenke
på i denne tid, da USA trådte inn i krigen og enda større
forsyningsvanskeligheter kunne ventes, var å betinge seg en viss
tilførsel vestenfra av levnetsmidler og andre nødvendighetsartikler,
uten helt å stoppe eksporten til Tyskland, noe som det var redd for å
gjøre.
Ved trusel om å beslaglegge norske skip tiltvang England seg
imidlertid den begjærte tonnasjen. Når unntas ca. 400 000 brutto-tonn
som Norge måtte forplikte seg overfor Tyskland til ikke å la komme
Ententen til gode, fikk England nesten hele den norske handelsflåten
som da var på omtrent 2 millioner bruttotonn. Til gjennomførelse av
ordningen måtte den norske regjering få i stand en lov som forbød
norske skip å legge opp eller forbli opplagt. Og dette skjedde uten at
Norge fikk annet løfte av England enn at det «skulle medvirke til at
USA tillot Norge vedblivende å motta det kvantum av tilførsler som
til-iredsstillet Norges eget behov, overensstemmende med de vilkår
som den britiske regjering hadde stillet for dennes import». Denne
ubestemte formulering var ingen hjelp for oss.
Det er opplysende å legge ved siden av hverandre de to
handelsavtaler som Sverige og Norge fikk med Vesten som resultat
av de langvarige forhandlingene etterat USA var blitt krigsdeltager.
Begge land skulle få en noenlunde bra forsyning vestenfra. Men
vilkårene herfor var meget forskjellige. Sverige fikk av sine viktigste
produkter adgang til å utføre til Tyskland 314 million tonn jernmalm
og 250 000 tonn cellulose og papir.
138
Det som Ententen skulle få av begge varegrupper var betydelig
mindre. For dette kvantum forpliktet Ententen seg til å betale priser
som var bra. Norge fikk adgang til å utføre til Tyskland mindre enn
10 % av sin elektrokjemiske industris produkter og av sine
gruveprodukter. Den til Tyskland tillatte eksport av fiskevarer var
mindre enn 15 % av den normale totaleksport. Av norske
treforedlingsprodukter skulle praktisk talt intet gå til Tyskland.
Sverige måtte gå med på å oppgi navn på de svenske importører av
varepartier vestenfra, men svartelistesystemet ble ordnet på en
rimelig måte. Im-portsystemet skulle som før organiseres av Statens
Handels-kommisjon. Norge måtte gå med på at det kontrollsystem
som de engelske myndigheter hadde bygget opp i vårt land, skulle bli
stående. Sin kontrolladgang over det norske næringsliv ville England
ikke slippe. — Sveriges viktigste middel under forhandlingene var en
forholdsvis liten tonnasje på 400 000 tonn dødvekt*) (inkl. 100 000
tonn d.w. som tidligere var befraktet til England), hvorav det slapp til
200 00 tonn for fart i de av tyskerne erklærte sperreområdene og 200
00 tonn for alliert fart utenfor disse områder.
Det ga Sverige en posisjon at Ententen så nødig så det gå inn
i krigen. Forskjellige skritt som Sverige foretok i krigens løp og som
er nevnt i kap. VII gjorde den nervøs for det. Særlig Russland ønsket
for enhver pris at Sverige ble utenfor. Den russiske regjering var
utrettelig i å oppfordre den engelske regjering til ettergivenhet mot
Sverige i handelspolitiske spørsmål, skriver en svensk forsker som
har sett arkivene (Torsten Gihl).
Det var så langt fra at Norge ble tatt hensyn til fordi det var
så Entente-vennlig; det var det motsatte som var tilfellet. Det
dokumentertes på en drastisk måte, hvor lite Norge var blitt.
Hadde de to land på vår halvøy stått i godt samarbeid, som så
mange ønsket det i årtiene før 1905 og i det året, skulle de ha trukket
Danmark nærmere inn til seg. Alle tre lands innsikt, erfaring og
posisjon skulle ha kommet hvert av dem til gode.
*) 1 dødvekt tonn er betydelig mindre enn 1 bruttotonn.
139
En ensartet kompensasjonspolitikk i de tre land, under stadig
samarbeid og gjensidig støtte, ville ha gitt resultater og en helt annen
holdning av Norden under krigen enn den som verden fikk se. Den
skulle hos våre folk ført til en mentalitet som kunne sikret
samarbeidet mellom dem i mellomkrigsperioden. Vårt næringsliv
skulle ha fått en annen innstilling Den tendensen til ikke å regne noe
med nabolandene — den tilbøyeligheten til å betrakte eget lands
næringsliv som et tillegg eller anneks til de store makters økonomi
som så lett oppsto ved at ethvert av landene hadde innrettet sitt
næringsliv så sterkt med henblikk på salg til og kjøp fra
verdensmarkedet — skulle ha veket for et delvis nytt syn. Norden
skulle atter blitt en realitet.
Intet viser tydeligere hvor dårlig det sto med enighets-tanken
i Norden enn det at det intet av betydning ble gjort for å utvide den
inter-skandinaviske vareutvekslingen. Innen hvert enkelt land kunne
varebyttet og behovstilfredsstillelsen økes ved at varer som normalt
importertes, ble erstattet med produkter som ellers bruktes til andre
formål. Men langt mer kunne oppnås i denne retningen, innen det
større, nordiske området. Den utvidelsen av den nordiske
selvforsynings-sektor, som derved skulle kunne oppnås, ville ha gjort
disse land betydelig mindre avhengige av tilførsler fra de
krigførende. At de nordiske lands samlede dyrkede areal og andre
naturressurser var tilstrekkelig til å føre 12 millioner mennesker
gjennom en krigsperiode av en enda større varighet, enn den vi fikk,
forutsatt at de foretok den nødvendige tilpasning, er utvilsomt. Men
bare det at det i tide var blitt organisert et inter-skandinavisk
varebytte, ville ha betydd meget. I stedet avtok varebyttet mellom de
tre land under krigen fra år til år. Det skyldtes for ikke liten del de
krigsførendes handelspolitikk. De store makter har aldri med noen
glede sett på samarbeid mellom små stater. Da det på privat initiativ
ble begynt undersøkelser om muligheten av et større skandinavisk
varebytte, var det for sent; de tallrike avtaler med deres mange
forpliktelser hadde på det tidspunkt berøvet landene, især Norge og
Danmark, rådigheten over deres produkter. Først i slutten av
140
juni 1918 kom det til en virkelig beslutning av de tre regjeringer om å
samarbeide økonomisk.
Hammarskjöld, som hadde deltatt i Karlstad, hadde en kjølig
innstilling til nabostatene. Den ble ikke mindre kjølig ved at
nordmennene, ved noen anledninger da det var spørsmål om en felles
nordisk aksjon mot de krigførendes politikk overfor de nøytrales
handel, fant det svenske og undertiden også det danske standpunktet
for stritt av hensyn til England. Etter et av de nordiske møtene het det
i protokollen at ved diskusjonen om åtgjerder i anledning av de
krigførendes krenkninger konstatertes der at visse vanskeligheter
fantes for en fellesopptreden på grunn av ulikheten i de tre rikers
vilkår.
I 1917 ville den danske kongen ha et møte i Kristiania av de
tre monarker. Kong Gustav sluttet seg til denne tanken som
realisertes i november 1917. På gallamiddagen på det slott hvor han
før hadde residert som Norges regent, uttalte kong Gustav: Jeg skulle
ikke være ærlig hverken mot meg selv eller mot historien, om jeg sa
at det som hendte i 1905 har kunnet glemmes. Brytningen av
Foreningen tilføyet enighetstanken et dypt sår, til hvis legning jeg fra
min side sterkt ønsker å bidra. Det er derfor, Deres Majestet, at jeg i
dag har innfunnet meg her for å si Deres Majestet og den tidligere
unions-broder: La oss skape en ny forening, ikke av det gamle slaget,
men en forståelsens og en hjertets forening, hvis livskraft jeg håper
skal være av en mer bestående natur enn den tidligere. Det første
vilkåret herfor er at vi, særlig under de nåværende vanskelige
utenrikspolitiske forhold, står trofast ved hverandres side for å verne
og opprettholde den strenge og upartiske nøytralitet, som de tre
nordiske riker har proklamert under den nåværende verdenskrig. —
Dette vakte ikke liten oppmerksomhet utenfor Norden.
Entente-landene trodde det skulle bli alvor med de nøytrale staters
samarbeid, som de så på med megen mistro og uvilje.
Deres frykt viste seg ugrunnet, hva den aktuelle situasjon
angikk. Hva fremtiden angikk fattet de nordiske land imidlertid i
1918 en beslutning som kunne bety noe for fremtiden: å undersøke
mulighetene for gjennomføringen av økonomisk samarbeid etter
krigen.
141
KAPITEL VI
Da bukken ble satt til å passe havresekken.
I
Slik som den 1. verdenskrigen forløp for Norge, handelspolitisk, føltes den som et nederlag. Vi fikk kjenne hvor små vi var.
Denne kjenslen hang i til den neste storkrigen, da våre ledere igjen
bitterlig fikk beklage seg over at blokademakten viste det
engelskvennlige Norge en særlig hårdhendthet: Slike krav som til
Norge reiste ikke den engelske regjeringen til Sverige eller Danmark!
Og hva ga Sverige England sammenliknet med hva vi ga det?
Dette at England allerede under den 1. verdenskrigen så
tydelig hadde vist at det ventet at Norge så å si stillet seg til dets
disposisjon som en slags hjelpestat, ja, at det regnet dette som en
selvfølge, frembrakte riktignok hos noen nordmenn en reaksjon som
ikke var gunstig for blokademakten. Var det derfor den hadde lettet
unionsoppløsningen i 1905? Og det en løsning som ikke alene
opphevet unionen, men fremkalte et skisma mellom de to nasjonene
på halvøya. Var det maktpolitisk beregning som lå under dette? Hos
disse nordmenn steg atter den gamle tanken fram om samarbeid. Mon
tro det ikke var bedre for et land som Norge å utgjøre sammen med
beslektede land en enhet som til en viss grad kunne stå på egne ben
enn å la seg innsmøre i stormaktspolitikkens nett? De to norske
lederne Gunnar Knudsen og Ihlen som under den 1. krigen tappert
hadde kjempet i den brenning av særinteresser, vinne-lyst og
stormaktsinnflytelser som slo opp om dem, gikk med interesse inn for
det arbeid for utvidet økonomisk samarbeid som ble satt i gang etter
krigen.
142
Da den 1. verdenskrigen i 1918 hadde nærmet seg slutten,
hadde den såkalte Nansen-kommisjonen så å si tatt ledelsen ut av
regjeringens hender for å få en avtale med U.S.A. som var langt
ringere enn den som Sverige fikk samtidig. Det var da ikke så
underlig at Gunnar Knudsen og Ihlen tok opp den tråden som var
blitt klippet over høsten 1905, — tanken om det solidariske samvirke
av to frie folk. De hadde ikke sluppet nøytralitetssynet. Regjeringens
forsvarsminister Holtfodt ble da, og så lenge han levet ledet av dette
synet. Et utvidet økonomisk samarbeid kunne sette Norden i stand til
også politisk å stå mer på egne ben.
Da det henimot krigens slutning, i Sverige var blitt dannet en
regjering som, mer enn de to høyreregjeringene i krigstiden, gikk inn
for den upartiske nøytralitet, kunne det synes som tiden var kommet
for de tanker som det svenske venstre hadde arbeidet for innen det
Nordiske Interparlamentariske Forbundet. Dette hadde under hele
krigen holdt fram tanken om samarbeid i Norden, når den sluttet.
De interesser som gikk i annen retning, viste seg imidlertid å
være de sterkeste.
De nordiske ministermøtene under krigen hadde Ententen
kommentert kjølig. Når krigen nå var sluttet med den lærdom at
blokaden var det avgjørende kampmiddelet, kunne en ikke vente at
sjømaktene skulle se med velvilje på noe som hindret dette
kampmiddels virkning, nemlig selvstendige nøytrale land. Når de var
små og isolerte, kunne de bøyes under blo-kademaktens vilje. Men
en relativt uavhengig nøytral stats-gruppe liggende nettopp der hvor
den var mest sjenerende for blokaden av landmaktene, nemlig ved
Nord- og Østersjøen, måtte fra Vestens synspunkt fremstille seg som
helt uakseptabelt. Det har alltid vært så at når en krig er blitt vunnet
ved en metode, regner lederne med at denne vil bli den avgjørende
også i den neste. De militære har aldri hatt tilstrekkelig fantasi til å
tenke seg noe annet. Den propaganda-for-melen at verdenskrigen
skulle bli den siste krigen, var de erfarne nok til ikke å tro på.
Motarbeidelsen fra Vestmaktenes side av planene om en
samvirken mellom de nordiske nøytrale kunne ikke skje åpent;
143
om den ble gjennomskuet, ville den selvsagt mislykkes.*) En del av de
nøytrale lands opinion måtte erobres, og ved dens arbeid måtte slaget
vinnes.
Helt utelukket er det ikke at Ententen i 1918 hadde gitt
Sverige en så gunstig handelsavtale, fordi den ville stimulere de
krefter i det land som ikke ville ha noe med de andre skandinaviske
land å gjøre. Da den svenske forhandlingsleder i desember 1918 kom
over til London, skrev han hjem at Sveriges utsikter m. h.t. avtalen var
særskilt ugunstige, bl. a. på grunn av Hammar skjolds diplomatiske
uhøflighet. Men forhandlingsresultatet ble godt. — Det kunne for
sjømaktene være nyttig at det største nordiske land, uten hvilket en
nordisk politikk ikke kunne bli noe av, gjorde den erfaring at det sto
seg på å forhandle alene.
Noe av det som den skandinavisk innstillede kretsen i det
Nordiske Interparlamentariske Forbundet hadde vært mest interessert
for, var den felles varetagelse av de nøytrales interesser ved krigens
slutt. Denne kretsen tenkte seg en nøytral konferanse til behandling av
folkeretts- og fredsspørsmålene. Heri lå det en viss tendens til å søke å
føre verden tilbake til den humane ånd som hadde besjelet en så stor
del av den opplyste almenhet, før krigsguden i 1914 var blitt sluppet
løs.
De makter som hadde vunnet krigen ved skrupelløse
blo-kademetoder, kunne ikke ha megen interesse for disse bestrebelser. Da de nordiske stater etter den liberale svenske regjerings
dannelse i slutten av 1917, satte spørsmålet på sitt program, og i 1918
oppnevnte sakkyndige for i samarbeid med de nordiske
interparlamentariske grupper å bearbeide det, skulle ikke dette gjøre de
seirende stormakter mer stemt for det skandinaviske samarbeidet.
Vestmaktenes prestisje i dette øyeblikk og den makt de hadde
lagt for dagen overfor Norge under krigen, var egnet til å virke sterkt
på opinionen i vårt land. Den Entente-akti*) Den kjente danske industrimann og politiker Alex. Foss som
under og etter krigen hadde fått innblikk bak kulissen, sa engang:
Strevet for nordisk samvirke betraktes av England som et slags opprør.
144
visme som hadde vært kjennbar i Norge under den siste delen av
krigen, ble forsterket etter denne.
På lignende måte som England etter de store styrkeprøvene
med Frankrike hadde satt alt inn på å overbevise verden om at det var
frihetens sak som det hadde reddet, mot tyranniet, brukte det nå den
moderne psykologiske krigførings alle midler for å få de utenfor
striden stående stater til å se Øyriket som forkjemperen for
sivilisasjonen. Ved hjelp av Folkeforbundet dro Vestmaktene det
demokrati som nå i Vest- og Nordeuropa overalt brøt gjennom, til
seg. Ikke minst la de an på å vinne de små nasjoners brede opinion.
Det var ikke lett for denne å se de overstatlige organisasjoner som det
de var, instrumenter for maktpolitikken.
Vårt næringslivs orientering vestover ga Vestmaktenes
politiske arbeid overfor Norden en verdifull støtte. Våre forretningsfolk hadde under krigen måttet få et sterkt inntrykk av
Vestens makt og økonomiske ressurser. En kan forstå at deres blikk
og planer nå gikk den veien. Ut på verdensmarkedet! —
Om Staten ved løsningen av sine oppgaver under krigen i
viktige hensender var kommet til kort, hadde våre forretningsmenn,
særlig innen utenlandsnæringene, greidd sin oppgave: å tjene penger.
Deres synspunkt at våre skip og fabrikker måtte gjøres
inntektsgivende, hadde hevdet seg. Krigskonjunkturen var blitt
utnyttet. Utenlandsnæringens menn gikk inn i 1920-årene med en
prestisje som brakte dem over deflasjonens kalamiteter og
velbeholdne inn i den nye krigskonkjunktur, som begynte, da
Tyskland i 1934 beredte seg til å bryte Versailles-fredens bånd og
lenker.
Den innretning av Norges næringsliv som en hadde kunnet
iaktta allerede omkring århundreskiftet som følge av våre spesielle
naturherligheters økede betydning og verd, og vår skipsfarts
utvikling, hadde vist sine politiske virkninger allerede i 1905. Det var
ikke bare et tilfelle, det lå også en tanke eller en pekepinn i det at 7.
juni-reg jer ingens sjef var en skipsreder fra Vestlandet, at en av
Østlandets ledende redere sto ved hans side i regjeringen, og at
formannen i Stortingets spesialkomité hørte hjemme i et
skipsredermiljø på Sørlandet.
10 - 1905 og
1940.
145
Den sistnevnte lot seg tross sitt åpne syn for nødvendigheten av en
samlet skandinavisk utenrikspolitikk, dra over på Michelsens linje.
Da skipsfartens utøvere er vant til å ta sjansen og ofte ikke
viker tilbake for hasardiøse transaksjoner, var det heller ikke
unaturlig at rederne i 1905 tenderte mot den løsningsmetoden som
valgtes: De så en konjunktur som kunne utnyttes; en hasard var
dermed forbundet, men det fikk stå til!
Etter unionsoppløsningen ble begge de skandinaviske land,
hver for seg mindre selvhjulpne enn de hadde vært da de på
1800-tallet dannet en større økonomisk enhet, og de la også nå, hver
for seg, enda større vekt enn før på oppbyggingen av
utenlandsnæringene. For Norge ble denne tendensen så utpreget, at
det måtte dra Norge ytterligere ut av sambandet med Norden og
henimot Vestens økonomiske stormakter.
Under hele den rustnings- og kampperioden som verden har
befunnet seg i siden omkring 1905, og den konjunkturen som den har
medført for våre råvareressurser og utenlands-næringer, har disse
menn beholdt sin innflytelse og evne til mer eller mindre å lede
utviklingen.
Mer nordisk samarbeid betydde at mer produksjonsfaktorer
ble lagt på fremstilling av varer for et relativt mindre marked og
særlig varer for direkte forbruk. Det var naturlig at
utenlandsnæringenes menn da alltid pekte på verdensmarkedet og på
våre spesialbransjers muligheter der. Eksportnæringenes representant
i den norske delegasjonen for forhandling om et utvidet økonomisk
samarbeid i Norden var dog interessert for denne saken.
Dette arbeid ble torpedert av de kretser i Norge som ble dratt
mot Vesten og som begynte å få smak for en allianse med denne.
Deres slagord: «Intet samrør», fikk en god klang i norske ører på et
tidspunkt da de dirigerende stormakter i Genéve søkte å inngi
småstatene der den forestillingen at i Folkeforbundet var en stemme
en stemme, og at deres røst her betydde meget mer enn medlemskap i
regionale avtaler som småstater innbyrdes kunne slutte.
Regjeringen Blehr—Ræstads tilbakedragning av den norske
delegasjon til de nordiske økonomiske samarbeidsforhandlinger
146
var et motstykke til, og også et svar på Sveriges oppsigelse i 1897 av
den økonomiske mellomriksordningen.
Otto Blehr hadde på grunn av sine samarbeidsforhandlinger
med Lagerheim i årene før 1905 vært satt utenfor det politiske liv i en
lang periode. Da han i 1920-årene atter trådte inn i det, var det ikke å
vente at han skulle ha noen glede av den slags forhandlinger. Han la i
stedet sin elsk på Genéve. Hans utenriksminister, Ræstad, hadde
under krigen vært den første som offentlig reiste spørsmålet om
nøytralitetspolitikken egentlig lenger passet for Norge.
Den omgrupperingen av stormaktene som hadde funnet sted
straks Ræstads generasjon var blitt voksen, var innledningen til en av
de største kampperioder som verden har sett. At 7. juni kom på den
tid, var ingen tilfeldighet. Den bestemte Norges plass i kreftenes
oppstilling for den store dysten. Det som hendte omkring 7. juni
bestemte Norges kurs fram til i dag.
I 1920-årene begynte de menn som ved unionsoppløsningen
hørte til de litt eldre årsklassene og som da ennå hadde sett
nødvendigheten, men også vanskeligheten ved, for det nye Norge å
føre en politikk så det unngikk å bli drabantstat — å gå bort eller
miste sin innflytelse. En ny krets av intellektuelle vokste opp, for
hvem nøytraliteten ikke var noen hjertesak.
Det klare, kompromissløse syn på nøytralitetsproblemet som
menn som Sigurd Ibsen, Løvland, Irgens, Ihlen og Holt-fodt hadde
hatt, behersket ikke lenger våre ledere. Dette kunne selvsagt ikke
skjules for den makt i Vest som med interesse fulgte vår utvikling.
Dette var det skjebnesvangre som har dradd alt det andre etter seg.
II
Norges tydelige anti-nordiske innstilling i begynnelsen av
1920-årene virket på Sverige. Mens den svenske trontalen i 1919
uttalte håpet om at det nordiske samarbeid skulle fortsette etter
krigen, og trontalene i 1920-21 også nevnte samar-beidspolitikken,
berørtes dette spørsmål overhodet ikke i trontalene de følgende år. De
borgerlige partier tok på sine pro147
grammer i årene 1919-21 opp et punkt om nytten av samarbeid i
Norden, men lot det i årene deretter falle bort. Det siste offisielle
skandinaviske ministermøte fant sted høsten 1920. Deretter forekom
ingen slike møter før ut i 1930-årene.
Denne avkjøling hindret ikke at private sammenslutninger
arrangerte et stort antall nordiske møter, om hvilke en svensk forsker,
som har gitt en utmerket oversikt over utenriksdebatten i Sverige i
mellomkrigsperioden, har sagt at de fremstillet en viss konvensjonell
skandinavisme, en omkring sam-hørighetstanken kretsende retorikk.
(Herbert Tingsten.)
Da den danske høyreleder Christmas Møller i en
riksdags-debatt i 1929 uttalte seg for interskandinaviske
forhandlinger om forsvarsspørsmålet, vant han liten gjenklang. Av de
store svenske aviser var det i 1920-årene alene Göteborgs
Handels-tidning som holdt tanken om et nordisk forbund levende.
Den kritiserte gang på gang den svenske regjerings uvilje mot å ta
initiativ i denne saken. Kulturskandinavismen, sa den, var velment,
men dens verdi var begrenset. Hjalp vi, ved behov, til med å stenge
Sundet eller å forsvare forhugningen ved Systerbäck (Finnlands
grense til Russland), så forsvarte vi dermed også oss selv! — Norges
og Danmarks tvist om Grønland styrket den separatistiske ånd.
Svenske militære kretser så i 1920-årene, som alltid, østover.
Sverige hadde etter deres mening ikke noen vesentlige interesser
felles med Danmark og Norge. Det taltes i de kretser om danskenes
egoisme og om det norske ansiktet, som vendte mot vest. Men om
Finnland ble erobret av Russland, risikerte Sverige angrep. Sveriges
politiske verden hadde imidlertid på denne tiden liten sympati for
Finnlands utenrikspolitikk som ble stadig sterkere preget av den
såkalte «ektfinske» rørslen. Denne vant i Finnland sterk støtte innen
agrar- og samlingspartiene og delvis innen sosialdemokratiet. Den
dro Finnland mot en samarbeidspolitikk med de Baltiske land på østsiden av Østersjøen. Å kjøre Sverige fast ved den finske utenrikspolitikks mulige konsekvenser ville være med åpne øyner å
utsette vårt land for farer som vi kan unngå, om vi følger vår
tradisjonelle politikk, skrev den svenske Social-Demokraten. Et
svensk—finsk fellesskap ville på den ene siden styrke den
148
allerede sterke finske sjåvinismen, på den andre siden øke Russlands
mistro mot både Sverige og Finnland. Undén skrev at en stormakt
som England kunne betrakte det som klok forsvarspolitikk å gå til
krig for å hindre Tyskland fra å rykke fram til kysten av Belgia; men
skulle et land som Sverige søke å stanse et aggressivt Russland ved
Finnlands grense, ville dette være nært beslektet med den idé å begå
selvmord av frykt for døden.
Tingsten sammenfatter den svenske debatten i 1920-årene
om det nordiske samarbeidet derhen, at det var en slags konkurranse
mellom strevet for en samvirken med alene Norge og Danmark og
strevet for en samvirken med Finnland. Der hvor det var en sterkere
kjensle for Norge og Danmark, var det som regel kjølig innstilling
overfor Finnland, og omvendt. Venstre og særlig sosialdemokratene
graviterte mer mot Norge og Danmark, høyre mer mot Finnland. Den
svenske radikalismen har, sier han treffende, i lange tider mottatt
impulser fra nabolandene i vest og sør; for mange innen det svenske
Høyre har Finnland fra gammelt av fremstått som den nasjonale
politikks symbol. I Norge og Danmark hadde demokratiet allerede
for noen tid siden brutt gjennom, og der hadde nedrust-ningstanken
lenge vært populær. Den finske staten kunne betraktes som
bolsjevismens overvinner og forsvarsviljens fremste representant i
Norden, men også som et arbeiderfiendtlig regime. Danmarks
hevdelse av sin stilling overfor Tyskland, og Norges orientering i
retning av England vakte hos venstrepartiene i Sverige ikke så liten
sympati.
Overfor de store makter og det av dem opprettede Folkeforbund sto den svenske opinionen temmelig samlet.
Vestgruppen hadde i krigen vist seg å være situasjonens
herre, dels fordi den behersket adkomstlinjene til de største rå
vareområdene, dels fordi den ennå kunne hevde sin prestisje overfor
de fleste folk innen den asiatiske og afrikanske verden.
I stedet for å bruke sin makt til å befeste den likevekten
mellom store og små stater som hadde vært å finne før krigen, med
de jenkninger som det var behov for, hadde vestgruppen ved hjelp av
sin nye krigføring fremtvunget en ve-
149
sentlig ny politisk status i Europa og skapt en omfattende internasjonal sammenslutning for å befeste denne status og gi den
legitimitetens preg.
De utenforstående tidligere nøytrale stater, hadde lettere for å
gjennomskue uklokheten ved denne politikk, enn de nasjonene som
hadde sett millioner av sine beste sønner dø. Men de tidligere
nøytrale folk hadde ikke alle et like uhildet blikk, og de hadde heller
ikke alle like stor politisk erfaring. I denne henseende måtte der være
en viss forskjell mellom Sverige og Norge.
I Sverige oppsto det alminnelig misnøye med at de nøytrale
statene ikke fikk delta i forbundspaktens utarbeidelse, med at
Forbundet ble gjort til en slags garant for den uholdbare
Versaillesfreden, med at de beseirede stater ble utelukket fra
Forbundet, enn videre med den sterke stormaktsinnfly-telse i
forbundsrådet, med den utilfredsstillende ordningen av den judisielle
proseduren osv. Forbundet ble i Sverige betegnet som en
maktkombinasjon i frihetens, likestillethetens og broderskapets
forkledning. Det var vesentlig håpet om at det utilfredsstillende
forbundet noenlunde snart skulle utvikles til en virkelig freds- og
rettsorganisasjon, som fikk Sverige til å melde seg inn.
Hovedpunktet i Sveriges stilling til Forbundet i 1920-årene
var at Forbundet måtte gå inn for å få Versailles-ordningen omdannet
til en på rettens prinsip bygget ordning. En viss almen sympati for
den tyske motstanden og de tyske revisjonskravene ble et vesentlig
drag i svensk opinion. Under medvirkning av svenske
sosialdemokrater fordømte Internasjonalen i en rekke resolusjoner de
seirende makters diktat. De økonomiske sanksjoner i Forbundspakten
ble betraktet som en eventuell fortsettelse av den krigsmetoden med
hvilken Vestblokken hadde vunnet krigen; medvirkning i sådan metode stred mot det svenske folks følelse for rett og humanitet! I den
største delen av den svenske pressen ble det alminnelig å fremstille
særlig Frankrikes politikk som tåpelig eller endog forbrytersk. Denne
politikken måtte føre til en nasjonalistisk reaksjon i Tyskland og
dermed til en ny krig. En gang vil Tyskland komme til å bryte seg ut
av sin celle og
150
det med den vanvittiges fryktelige kraft, skrev Social-Demo-kraten.
Det felles håpet om at fornuften skulle seire, fikk partiene til
å enes om loyalt arbeid av Sverige innen Forbundet. Høyre som for
ikke lenge siden hadde oppfattet demokratiets frembrudd i Sverige
som en fare for kulturen og den sosiale ordningen, godtok på denne
tiden i det store og hele de gjennomførte indre reformer i Sverige.
Det viste seg etter hvert å arbeide ganske bra sammen med det
sosialdemokrati som nå hadde stillet sosialiseringsspørsmålet på
fremtiden, og som så det parlamentarisk-demokratiske regime som
hovedsaken. — Partiene til venstre var tilbøyelige til i krigene og
konfliktene å se noe tilfeldig, noe som egentlig berodde på manglende innsikt. De holdt fast ved troen på interessenes naturlige
harmoni. Denne optimisme deltes ikke av Høyre, som så statene som
naturlig konkurrerende enheter, som måtte kjempe for å hevde seg.
1920-årenes erfaringer viste den siste oppfatningens riktighet. Det meget fortjenestfulle arbeid som Sverige nedla i Genéve
for å få utformet bestemmelser om en behadling av mellomfolkelige
tvister ved upartisk voldgift og på grunnlag av alminnelige
rettsprinsipper førte ikke fram. De makter som så Forbundet som en
forsvarsorganisasjon for den ved krigen fremtvungne ordning, la hele
vekten på å gjøre forbundet til et internasjonalt politi, som kunne
utføre makt-aksjoner når det behøvdes. Sverige var blant de
medlemmer som mest energisk og systematisk motsatte seg denne
tendensen. Rettstanken, sa Branting, måtte fremstå som Forbundets
eneste rettesnor. Rådet måtte unngå ethvert skinn av i noe spørsmål å
være et talerør for den ene eller den andre makt-gruppen! Alle tvister
burde løses ved voldgift eller fredelig oppgjør, etter visse normer,
ikke ved krig eller maktspråk! Om rettsprinsippene ble tillempet, slik
at rettferdigheten skjedde fyldest, så ville det ikke lenger oppstå noen
sterke motsetninger mellom statene. Om en sådan ordning ble
oppnådd, hadde Sverige intet imot garantier for gjensidig
maktbistand. Men i en således ordnet verden skulle slik bistand ikke
behøves. Nedrustningen ble derfor et hovedkrav.
151
Forslaget om den såkalte Genéveprotokoll som falt i midten
av 1920-årene, var det store forsøket på å få i stand, som Branting
uttrykte det, en Magna Charta for verdens fred, på å få retten til å tre i
våpnenes sted. «Vil man gå til roten av problemet, da gjelder det
åpent og ærlig oppgjør mellom de stater som kjenner seg å stå i
motsetningsforhold til hverandre» !
Motstanden mot innmeldelse i Folkeforbundet hadde i
Sverige vært forholdsvis sterk. I den svenske Folkerepresentasjon
hadde 238 stemt for og 114 mot, i den norske 100 for og 20 mot; i
Danmark ble beslutningen enstemmig; men et stort antall medlemmer
nedla sine stemmer. Sverige hadde imidlertid stillet seg positivt til
forbundet og hadde i tillit til det foretatt en betydelig nedrustning.
Som ventelig var, ble omkring 1930 reaksjonen sterkest i
Sverige og det ikke minst i de kretser her som hadde hatt størst
forventninger, de borgerlig liberale. De begynte nå så smått å gå over
til Høyres kritiske innstilling. Folkeforbundet ledes, sa «Dagens
Nyheter» i en typisk leder på denne tid, av stormaktene. Som rettens
beskytter har det gjort fiasko i flere viktige tilfelle: — Vilna, Korfu,
Ruhr! Dog hadde det sin betydning at det førte statsmenn sammen fra
alle verdens hjørner! Göteborgs Handelstidning erkjente likeledes
Folkeforbundets prinsipielle verdi, men var høyst ironisk mot det:
Den som vil nyte medborgerlig tillit i dette land, må tro på Folkenes
Forbund. Han får ikke se skeptisk på dets virksomhet. Vil han fram,
må han ha en massiv tro! Da skal han med patos fremholde at vi i
tillit til Forbundet kan og bør avruste. Han skal finne andektige
lyttere! — Selv innen sosialdemokratiet begynte frafallet. Det var et
medlem av dette partiet som allerede i 1931 vakte mosjon i riksdagen
om utredning av spørsmålet om Sveriges befrielse fra
sanksjonsforpliktelsene. Disse medførte risiko for Sveriges
inndragning i krig, samtidig som de kunne antas å være uvirksomme
ved konflikter, hvori stormaktsinteresser var engasjert! —
Det hadde i Sverige stadig vært en viss motsetning mellom to
mål: Revisjon av freden og bevarelse av Folkeforbundet; partiene på
høyre-siden var tilbøyelige til å velge den
152
første linjen, partiene på venstre-siden den andre, men med
minskende energi etter som tiden gikk. Medlemstallet i Den Svenske
Foreningen for Nasjonenes Forbund var i 1925: 335, i 1932: 150.
Sammenlign disse beskjedne tall med den tilsvarende engelske
forenings medlemstall 800 000 i slutten av 1920-årene!
På denne tiden kommer den økonomiske verdenskrisen som
etter hvert brakte nasjonalsosialistene til styret i Tyskland. Straks
etter midten av 1930-årene begynte man i Sverige å skjønne at den
nye katastrofen som mange hadde spådd, var i anmarsj.
Dermed inntrer en interessant vending i Sveriges innstilling
til Forbundet og særlig til den gjensidige militær-støttes prinsipp.
Hittil hadde den svenske opinionen vendt seg fiendtlig mot de stater
som med makt opprettholdt en, som den mente, urettferdig ordning i
verden. Nå vendte den seg fiendtlig mot de stater som med makt ville
forandre denne ordningen. Logisk lar de to innstillinger seg forsvare:
Urettferdige internasjonale tilstander skulle beriktiges, men alene ved
fredelig kjennelse eller fredelig formidling! Mens sanksjonssystemet
hadde vært fordømt når det forutsattes anvendt mot dem som ønsket
rimelige forandringer, ble det hilst med tilfredsstillelse, når det nå ble
spørsmål om å holde dem i tømme som ville ta seg selv til rette. —
Da Italia gikk til krig i Etiopia og sanksjoner ble besluttet i Genéve,
ble den sanksjons-vennlige retningen i Sverige helt dominerende. Nå
skulle det for første gangen vise seg at Nasjonenes Forbund kunne
betvinge en fredsbrytende stormakt! Dermed var grunnen lagt for
rettens herredømme i verden! Utenriksministeren i den
sosialdemokratiske regjeringen, Sandler, uttalte at medlemsstatenes
mobilisering «til kollektiv handling for å få mellomfolkelig
rettsordning respektert, det var en vinning som ikke fikk måles med
dagens små målestokker! Herved hadde verden unngått å drive ut i
almen utrygghet»! Veien for menneskeheten ligger nå klar, skrev en
av de store aviser. Høyre og Bondeforbundet sluttet seg til
regjeringen.
Høyre hadde etter Hitlers overtagelse av styret i Tyskland
holdt klart fast ved de demokratiske metoder, selv om det
153
undertiden, før sanksjonspolitikken ble aktuell, hadde latt skinne
gjennom en viss sympati for Tysklands kamp for likestilling.
Regjeringen, som satt i den kritiske perioden i siste halvdel av
1930-årene, møtte ikke noen egentlig opposisjon fra de større partier
utenfor regjeringen.
Det var av sine egne folk regjeringen ble presset. Mens denne
ville at man skulle nøye seg med å stoppe den freds-brytende staten,
ønsket en stor del av partiet at sanksjonene skulle ta knekken på den
fascistiske politikken og diktatur-systemet i sin helhet; gang på gang
rettet de sosialdemokratiske organer oppfordringer til den italienske
arbeiderklassen om å gjøre opprør. Da den såkalte Hoare-Laval'ske
forliknings-planen, ble fremlagt, ble den mottatt med voldsom
indignasjon. Denne planen, som var typisk for stormaktenes vanlige
interessepolitikk, hadde til hensikt å bevare Italia for Vest-blokken og
dermed styrke denne like overfor den fredsbryter som var farligere
enn Mussolini, nemlig Hitler. Men den doktrinære innstilling som
behersket en stor del av den svenske opinionen på denne tiden, ville
ikke vite av den slags interessepolitikk, eller av at forbundet ble gjort
til instrument for maktpolitikken.
Da det våren 1936 ble klart at de ledende makter i forbundet
ikke ville gjennomføre sanksjonene med full kraft, og at Italia ville
triumfere, førte skuffelsene til et nytt omslag i den svenske opinionen:
Forbundet hadde nå vist sin uduelig-het! Særlig ble kritikken rettet
mot England, hvis ledere erklærte at fredens bevarelse måtte settes
høyere enn forbunds-paktens bestemmelser. Stormaktene ble anklaget
for det som var skjedd; kun en og annen gang pektes det på de små
staters uvilje til å påta seg militære sanksjonsforpliktelser.
De borgerlige partier fremholdt at Sverige ikke alene skulle kreve
handlefrihet med hensyn til deltagelse i sanksjoner, men helt avvise
tanken på å medvirke i dem, altså tilbakegang til nøytralitetslinjen.
Gjorde Sverige fordring alene på handlefrihet, ville dette være det
samme som intet utenrikspolitisk program å ha. Det som var
inntruffet, hadde vist at en økonomisk blokade kunne få samme følger
som en militær aksjon, ved at den blokerte staten betraktet blokaden
som en krigs-
154
handling. Alt måtte nå settes inn på å trygge landets egen sikkerhet.
Forsvaret måtte styrkes, og samvirken med andre nordiske stater
tilveiebringes!
Det skulle imidlertid vare to hele år, eller til våren 1938,
innen den svenske regjeringen tok skrittet helt ut og erklærte seg ute
av stand til å medvirke ved sanksjoner, altså stillet seg på det
standpunkt å søke, under alle forhold, å stå utenfor en stormaktskrig
som ikke berørte Norden.
Saken var at det ute i regjeringspartiet var en sterk motvilje
mot helt å ta avstand fra sanksjonsprisippet. Under en krig mellom
Folkeforbundets stormakter og det nasjonalsosialistiske Tyskland
burde ikke Sverige nekte å kjempe for den gode sak. Det vi må streve
etter, skrev Social-Demokraten ennå så sent som i november 1937, er
ikke å manøvrere oss ut av Folkeforbundet, men å gjøre vårt beste
for å bidra til i solidaritet med andre folk, å gjengi den internasjonale
organisasjonen dens handlekraft og myndighet! Det taltes innen disse
kretser stadig om kollektiv sikkerhet, om samhold mellom de
demokratiske og fredselskende nasjoner, om å gjøre forskjell mellom
angripere og angrepne. Ubestridelig var det at det kunne komme
situasjoner da en nøytralitet ikke ble forsvarlig for et frihets- og
kulturfolk som det svenske! Den senere sosialdemokratiske
forsvarsminister Vougt krev endog i sitt blad at virkelig svensk
nøytralitet var umulig å gjennomføre i en konflikt, hvori Tyskland
var part. Tyskland behøvde den svenske malmen, og dets
motstandere måtte hindre at dette behov ble tilfredsstillet. Sverige
måtte disponere sine stridskrefter først og fremst til forsvar mot den
stat som således ble blokert og som kunne kjenne behov for å bryte
blokaden. Men henblikk på Russlands tilknytning på denne tiden til
Folkeforbundet uttalte Vougt noe som man neppe skulle ha ventet i
Sverige — at man ikke kunne komme fra at de små folk nå levet
under beskyttelse av Sovjets bajonetter.
Utenriksminster Sandler var på grunn av stillingen innen sitt
parti nødt til å forme de ganske tallrike utenrikspolitiske innlegg han
gjorde i 1936—38 slik, at de kunne tas til inntekt så vel for
nøytraliteten som for den kollektive sikkerheten. Først 4. april 1938
tok han tydelig avstand fra den tanken at
155
det svenske sosialdemokrati i noen situasjon skulle samarbeide med
folkeforbundsmaktene mot Tyskland. Fra dette tidspunkt ble tonen i
partiets presse endret. Nøytralitetslinjen var slått
gjennom.
Når partiene til venstre, som hadde avsky for nasjonalsosialismen, etter megen indre motstand til slutt valgte nøytralitet i
tilfelle av en kamp, som for dem gjaldt om nasjonalsosialismen eller
den demokratiske humanismen skulle vinne overtaket i Europa, har
den betraktningen vel vært viktigst at de små staters militære innsats
ikke kunne bli avgjørende. Hvorfor da ofre seg? Dessuten den
betraktningen at ut av en krig i våre dager kan man ikke redde noen
ideelle verdier. Ut av en sådan katastrofe kan det alene komme hat og
nye motsetninger. Men noe som også spillet en rolle, var en sunn
kjensle av at stormaktene i forbundet heller ikke representerte så høye
idealer. Russland med sitt diktatur kastet en skygge over det angivelig
demokratiske fellesskapet. Sannsynligvis var man heller ikke i sitt
innerste så sikker på at den nasjonalsosialistiske retnings seier skulle
føre til helt ødeleggende resultater. Avgjørende var til syvende og sist
den kjensle man hadde av at det var umulig å få svenskene, som ikke
direkte ble truet av noen, til å gripe til våpen for å møte farer som
tross alt var uvisse og lå i fremtiden.
Da den svenske utenriksminster i april 1938 etter megen
usikkerhet stillet seg på nøytralitetslinjen, uttalte han seg også for
første gang med noenlunde klarhet for forsvarsmessig samarbeid med
de andre nordiske land: Nordens samlingslinje var den felles streven
for ikke å dras inn i krig! Det gjaldt å få i stand en til militære
anstalter utvidet nøytralitetsberedskap!
III
Med det bilde vi nå har av mellomkrigstidens svenske
politikk, vil vi ikke ha vanskelig for å se i hvilke henseender de andre
nordiske lands innstilling, og da særlig Norges, skilte seg fra
Sveriges.
På grunn av sin orientering mot den store sjømakten som var
førstemann innen den internasjonale organisasjonen, så
156
Norge fra første stund av hen til dette med større tillit og velvilje enn
Sverige kunne gjøre. Versailles-avtalen ble kritisert også i Norge.
Men opinionen kunne ikke der, som i Sverige, betrakte
Folkeforbundets verdi som avhengig av om det lyktes det å få
Versailles-ordningen helt og holdent omdannet. I Norge fant
Vestmaktene en gunstigere jordbunn for sin propaganda: At den av
Folkeforbundet garanterte ordning i verden var den som rett og
rettferdighet tilsa, og at forsøk på å omstøte den var voldsverk! De
fant i Norge villigere ører, når de fremstilte seg som fredens og
sivilisasjonens voktere, som de små nasjoners eneste beskyttelse i
verden. Det var naturlig at Norge hadde større tillit til Folkeforbundet
som fredsgaranti enn Sverige, hvor det var temmelig alminnelig å se
forbundet som en maktorganisasjon på gammel imperialistisk basis
til sikring av seierens frukter for den som hadde skapt
organisasjonen.
Da det etter noen tid viste seg at fredsgarantiens betydning
var langt mindre enn ventet, var de svenske lederne snarere til å
vende tilbake til det egne nasjonale grunnlaget, snarere til å vende
internasjonalismen ryggen enn de norske.
Det svenske Høyre kunne — takket være at det i 1920-årene
så hurtig aksepterte det demokratisk-parlamentariske systemet — i
hele mellomkrigstiden beholde en relativ stor politisk innflytelse.
Ikke så sjelden kunne Høyre i utenrikspolitiske spørsmål trekke
venstrelederne over til sine standpunkter og endog sette dem i stand
til å få massen av deres partier med seg.
I de første 25 år etter unionsoppløsningen hadde det i Sverige
vært partiene til venstre som hadde ivret eller iallfall arbeidet for å
gjennoppta samarbeidet med Norge og den nordiske politikken. —
De hadde ikke lykkes dermed. Først da den internasjonalismen som
Folkeforbundet legemliggjorde, begynte å svekkes, ble det i Sverige
gehør å vinne for sam-arbeidstanken. Og det var nå Høyre som tok
den opp.
Internasjonalismens system og Nordismens system fremstilte
seg i mellomkrigstiden som en slags alternativer. Av de svenske
politiske partiene kom Høyre til å representere den mest utpregede
nordiske orienteringen. (Noe tilsvarende fikk en ikke se i Norge.)
157
Under det siste 10-året før utbruddet av den 2. verdenskrigen
vant Høyres oppfatning i dette spørsmålet i stadig høyere grad
tilslutning innen andre partier. Den kom etter hvert til å prege
regjeringspolitikk og regjeringserklæringer. Den svenske
utenriksministers viktige tale den 4. april 1938 innebar, sier Tingsten, i
virkeligheten en ny formulering av synspunkter som i en årrekke var
blitt fremført i autoritative innlegg fra Høyrehold.
For Høyre sto samarbeidet i Norden, i høyere grad enn for de
andre partier, som en slags erstatning for Folkeforbundet. Stadig mer
bestemt ble det fremholdt at den nordiske blokken burde utgjøre en fra
Forbundet skilt og av dette helt uavhengig enhet. Innen visse kretser
var propagandaen for Norden på samme tid en slags propaganda mot
Folkeforbundet. Innen partiene til venstre var man derimot tilbøyelig
til i det nordiske fellesskapet å se et komplement eller et utfyllende
tillegg til Folkeforbundet.
I de nordiske lands stilling til Folkeforbundet kan en skjelne
tre perioder: Den første går til henimot midten av 1930-årene, da
Folkeforbundet støter sammen med de revi-sjonsbegjærlige stater. Den
annen periode dannes av kampen mot disse. Den tredje omfatter tiden
fra forbundets nederlag (1936) til den 2. verdenskrigs utbrudd.
Den første perioden var for Norge temmelig problemløs. Vår
opinion holdt forbundet for å være en lovende organisasjon. Den
hadde sine ufullkommenheter. Men den kunne forbedres. Noe angrep
truet oss ikke. Forsvaret kunne reduseres. Det eneste land i Norden,
som i denne tiden la noen interesse for dagen for politisk fellesskap,
var Finnland som kjente seg utrygg overfor Russland. Men i Finnland
hadde den nordiske orienteringen å konkurrere med en mer
nasjonalistisk og aktivistisk tendens som gikk ut på tilslutning til
Tyskland.
I denne første perioden, som dekker den største del av mellomkrigstiden, hadde alle land, også de nordiske, å kjempe med store
økonomiske vanskeligheter. Den konvensjon mellom Norge,
Danmark, Sverige, Belgia, Holland og Luxemburg (senere også
Finnland) som ble avsluttet i Oslo i 1932, den såkalte
Oslo-konvensjonen, er betegnende for den måten hvorpå
158
Norge søkte å lette sin stilling. De deltagende stater forpliktet seg, så
vel i forhold til andre land som innbyrdes, til å virke for forbedring
av vilkårene for handelsomsetningen. Dette tiltak siktet således på å
intensivere den internasjonale arbeidsdelingen i sin alminnelighet,
ikke på å søke å danne en høyere mer uavhengig økonomisk enhet av
mindre land, som hittil hver for seg hadde hatt et uforholdsmessig
stort varebytte med enkelte store industri- og finansstater.
Oslo-konvensjonens tendens gikk mot den nordiske
samarbeidstanken. — Det initiativ som i 1934 ble tatt av Sverige og
hvorved de nordiske land oppnevnte delegasjoner med oppgave å
fremme det økonomiske samarbeid i Norden, gjaldt alene
vareomsetningen under rådende toll- og lignende forhold. Spørsmålet
om innbyrdes lettelser med sikte på en beriktigelse av de nordiske
lands økonomiske struktur for at de kunne oppnå en større samlet
selvforsyning, ble ikke tatt opp. De overlegninger som noe senere
fant sted om ekstraordinært varebytte under en eventuell ny krig, var
ikke nådd ut over et forberedende stadium, da den 2. verdenskrig
kom.
De handelspolitiske tiltak som ble gjort i Norden i
1930-årene, siktet ikke på at våre land skulle slå inn på nye veier, slik
som tanken hadde vært med de undersøkelser som ble besluttet av de
nordiske regjeringer på slutten av den 1. verdenskrigen.
Da Folkeforbundets gjensidige bistands-system skulle stå sin
prøve i den kritiske perioden i midten av 1930-årene, kunne en ha
ventet at Norge med helt hjerte, og ivrigere enn de andre nordiske
land, hadde gått inn for sanksjonene. Men denne demokratiets
solidariske kamp mot fredsbryteren vakte ikke den brennende hug i
det norske folket som i det svenske. — Annerledes ville det antagelig
vært om England hadde proklamert den Hellige Krig og navnlig
deltatt i oljesanksjonene, hvor det kunne hatt en innflytelse også på
den andre angelsaksiske stormaktens holdning. Norge hadde da, tross
sine skipsfartsinteresser, måttet delta i disse sanksjoner. Nå be-høvet
det ikke gjøre det, — fordi Vestmaktene fant den riktigste politikk å
være å søke å skille Italia fra Tyskland. Da England sviktet
solidaritetsprinsippet, gjorde Norge det også.
159
Dets skipsfartsinteresser rangerte det også ved denne anledning ved
siden av England.
Sverige ble således — eiendommelig nok — det av de nordiske land hvor kampen kom til å stå om en burde la det solidariske
bistandssystemet falle. Det holdt her hårdt innen solidaritetsprinsippet, som i sin alminnelighet lenge hadde ligget den
brede arbeiderklassen i blodet, ble oppgitt; det holdt hårdt innen den
svenske regjeringen kunne få trukket konsekvensene av de store
folkeforbundsmedlemmers opptreden og erklære Sverige nøytralt. Da
det var kommet derhen, gjorde hverken Norge eller Danmark noen
vanskeligheter ved å følge. Det syntes ikke som det kostet menn som
Mowinckel og Koht så stor overvinnelse. For dem var det lokkende at
deres land kunne stå utenfor den krigen som de fryktet, og de trodde i
denne tiden, likesom Sandler i Sverige og P. Munch i Danmark, at de
skulle kunne bli utenfor. Menn som Christian Lange og Hambro som
lenge hadde vært talsmenn for Norge i Genéve, hadde på ingen måte
lyst til å slippe solidaritets-syste-met; men de ble trukket med.
To dager etter Sandlers tale av 4. april 1938 erklærte de fire i
Oslo forsamlede nordiske utenriksministre at de nordiske land ville
holde seg fjernt fra de maktgrupper som skaptes i Europa, og ville
gjøre alt som sto i deres makt for ikke å bli dratt inn i en krig mellom
disse grupper.
Nå — i den siste av mellomkrigstidens tre perioder — trengte
spørsmålet om det nordiske samarbeidet seg fram. Det hadde ikke
vært aktuelt så lenge Norge, Danmark og Sverige sto ved siden av
hverandre som likestillede parallelt handlende medlemmer av den
internasjonale organisasjonen, hos hvem de regnet mer eller mindre
på trygghet. Selv om de overfor denne organisasjonen hadde jenket
seg sammen til nøyaktig ensartet politikk — noe som de ikke gjorde
— ville ikke dette ha vært noe egentlig nordisk samarbeid; ti det som
i Genéve hadde betydning, var forholdet mellom det enkelte medlem
og helheten, ikke forholdet mellom de enkelte medlemmer innbyrdes.
Men når de nordiske land tok avstand fra de store
folke-forbundsstater og dermed fra det internasjonale systemet,
160
kunne de ikke komme utenom dette spørsmålet: skulle de stå hver for
seg eller skulle de stå sammen?
I tiden 1936—38 da det var usikkert hvordan det svenske folket
definitivt skulle stille seg, kunne Sandler like så lite tale tydelig om
nordisk samarbeid som om frafall fra eller fastholden ved det store
bistandssystemet, for det dreiet seg her om to sider av samme
spørsmål. Nordens styrke lå i den samlede motstanden fra hver for
seg væpnede land, ble det ofte sagt. Men om denne motstanden
skulle gjøres av hvert land separat for seg, eller om den skulle
samordnes, slik at alle hjalp til hvor som helst innen Norden det
trengtes, ble aldri klart. Det ble overdekket av uttalelser om at
Nordens felles mål under en stormaktskonflikt var å verge sin egen
selvbestemmelsesrett til den politikk som kunne holde samtlige
Nordens land utenfor en krig, og liknende flertydige formler. En
mann som Undén hadde i denne tiden talt klart mot forsvarsforbund.
Da Folkeforbundets sikkerhetssystem var oppgitt, fortsattes i
Sverige debatten om det nordiske forsvarsfellesskapet. Den ble
preget av en alminnelig positiv, prinsipiell velvillig holdning til
fellesskapet. Den tvil lå imidlertid under, om et nordisk forbund
kunne bære oppe et kollektivt sikkerhetssystem for sine medlemmer,
om det ikke ville vise seg å være en romantikk, som det hadde vært
på 1800-tallet. Det var dem som var redd for at Norden ved en krig
skulle splittes på tre forskjellige linjer. I Danmark hadde Stauning i
1937 — riktignok til forferdelse for en meget stor del av hans
landsmenn — erklært at et nordisk forsvarsforbund var en utopi. Å
sysle alvorlig med den tanken ville skape farer og ikke sikkerhet.
Norge ble betraktet som mer avvisende enn Danmark. En kan da ikke
undre seg over at den svenske statsminister i begynnelsen av 1939 i
forsiktige formuleringer tok avstand fra for-svarsforbundstanken.
Den var ennå ikke modnet hos våre folk, sa han. På annet kompetent
hold pektes det på at et nordisk forsvarsforbund krevet et gjensidig
fullt kjennskap til landenes utenrikspolitikk; dertil var disse ennå
ikke beredt. Men det store flertall av uttalelser i Sverige gikk ut på at
om ideen til et fullt forsvarsforbund ennå ikke var moden, burde et
11 - 1905 og
1940.
161
felles nordisk forsvar etableres når et av landene ble utsatt for angrep.
Sverige ville da ikke på forhånd være forpliktet til å unnsette et
nordisk land, som lot seg lokke inn i en stormaktskonflikt. Der pektes
på tre nordiske strategiske områder for hvilke et spesielt felles forsvar
var viktig: Nordskandinavia, Øresund og Ålandsøyene.
Tanken om å få i stand partielle felles-nordiske
forsvars-ordninger for bestemte strategiske områder møtte en viss
motstand når det gjaldt Åland, da en del svensker fryktet for at
Finnland på grunn av sine tyske tendenser kunne trekke Sverige bort
fra nøytraliteten. Sådan frykt bortfalt hva Norge angikk når det gjaldt
områder på Skandinavias vestdel.
Interessen i Sverige for et felles svensk—finsk forsvar av
Åland og dermed for et svensk—finsk forsvarsfellesskap til vern for
de to østligste nordiske lands fred, var så sterk at full enighet derom
mellom de to land uten større vanskelighet oppnåddes i 1938. Sverige
overvant den skepsis, som det under mellomkrigsperioden hadde hatt
overfor Finnland, og gjorde en virkelig stor innsats for å dra dette
land over til den nordiske orienteringen.
For oss var det Nordskandinavia som var det utsatte, ja, det
skjebnesvangre området.
Av den interessante sammenstilling som Tingsten har gjort av
svenske politikeres og organers uttalelser, får en det bestemte
inntrykk at det alene var Norges negative innstilling som hindret at
det før den 2. verdenskrigen brøt ut, kunne realiseres en til
Ålands-planen svarende felles norsk—svensk forsvarsordning for
Nordskandinavia eller kanskje endog en norsk—svensk—finsk
ordning. Om den var blitt innskrenket til alene Norge og Sverige ville
den sikkert ikke blitt møtt med innsigelse fra Sovjetunionen, da denne
var meget interessert i at stormakter ikke fikk fotfeste i Nord-Norge.
Norges negativitet i 1938—39 berodde i første linje på at det ikke
kjente seg truet av noe angrep. I øst lå Sverige og Finnland for å ta
imot. Tyskland i sør kunne ikke ha noen interesse av å trekke Norden
inn i en krig, — hva der var en korekt bedømmelse. Fra vest, endelig,
kunne det ikke tenkes noen aksjon mot Norge!
162
Optimismen hva Vesten angår, kan nå synes underlig, Under
en stor krig som nylig var gjennomkjempet, var det blitt introdusert
en ny krigføring som hadde vist seg avgjørende En rikholdig
militærlitteratur hadde senere forkynt at den i forsterket form ville bli
fremtidens krigføring. En måtte derfor i en ny krig, fra sjømaktens
side vente seg blokade-operasjoner av militær karakter mot dens
motstanders forsyningskilder i Norden, overhodet energiske
foretagender mot landmaktenes nordflanke.
Når Vestmaktene — tross dette — ved hjelp av sitt Folkeforbund og dets ideologi hadde fått de små nasjoner til å gå ut fra at
fra Vestens side kunne intet ondt ventes, og at det var disse makter
som var de små nasjoners beskyttere, så var dette en propagandaens
triumf. — Også Sveriges politiske ledelse hadde ligget under for
denne. Blant politikernes mange argumenter for ikke å bygge på
Folkeforbundet hørte en aldri det mest nærliggende: Om
hovedmedlemmene av Forbundet, Vestmaktene, av strategiske
grunner skulle foreta aksjoner mot Norden, var det utenkelig at
Forbundet kunne brukes mot dem!
Sveriges blikk dras mot øst. For Nordskandinavia sås
Russland som aggressøren. Åland la to ganger under mellomkrigstiden, først omkring 1920 og så straks før den 2. verdenskrigen,
beslag på det svenske folks sterke oppmerksomhet. Men under denne
krigen spilte Åland hverken for Russland eller for Tyskland noen
større rolle. For dem begge, var det den Finske Viken og dennes
nord- og sørside som hadde betydning.
Sveriges oppmerksomhet ble ved Finnlands krig 1939—40
trukket enda mer østover. Men så snart Sverige merket at den
aktuelle faren mot den norsk—svenske halvøya kom fra vest,
erklærte det uten nølen at det ville forsvare seg også mot den siden
med alle midler.
Da den norske regjeringen, etterat den 2. verdenskrigen var
kommet i gang, begynte å kjenne seg truet og å tenke på beskyttelse
og forsvar, regnet den på å erholde dette hos sjø-makten, — hos den
stormakten, som for sin krigføring hadde bruk for å krenke Norge!
Det ble med andre ord bukken som ble satt til å passe havresekken.
Av partiene i Norge var det bare det ubetydelige partiet
163
under Quislings ledelse som ville, med Norges og Nordens egne
midler, holde landet utenfor krigen dvs. sette opp og bruke alle
tilgjengelige forsvarsmidler for å holde ute av landet begge
krigførende parter. Med en sådan forsvarspolitikk, som Sverige for
sin del betraktet som den selvfølgelige, måtte Tyskland betraktes som
potentiell fiende, men Vestmaktene måtte også betraktes som
sådanne, ja, erkjennelsen derav var det viktigste, fordi det var disse
makter som av strategiske grunner trengte å sette seg i besittelse av
norsk område.
Et av de spørsmål som en stiller seg, når en tenker tilbake på
den tiden er dette:
Om Quisling hadde latt være å stifte noe parti, altså holdt seg
unna den indrepolitikken, som gjorde ham upopulær, og anvendt sine
evner på å vinne tilhengere for sitt rent utenriks-og forsvarspolitiske
nøytralitetsprogram, ville han da ha kunnet trekke Norge inn på den
samme politikken som Sverige? Sannsynlig er det ikke at han kunne
ha vendt den strømmen som førte Norge mot krigen. De krefter som
dro Norge og Sverige fra hverandre, var for sterke. Det var
særinteresser oppstått ved en ensidig utvikling av det enkelte nordiske
land i retning av makter ute i verden.
IV
Tross den økonomiske krisen omkring 1930 fikk
utenlands-næringene i mellomkrigstiden en enda større betydning enn
før. Jordbruket ble askeladden. Prosessen foregikk på den måten at de
spesielt kapitalistisk organiserte næringers inntekter ble drevet opp
sterkere enn bygdenæringenes, slik at disse drenertes for
produksjonsfaktorer. Denne prosess i retning av å gjøre Norge til et
«complementary» land, som det het, til et tillegg til de
stor-kapitalistiske lands økonomi, og den økonomiske og finansielle
«penetrasjon» eller infiltrering som derav fulgte, gjorde landet stadig
mer avhengig av havets herskerinne og knyttet det til denne. Mens det
tidligere hørtes bare en og annen røst for at Norge på grunn av sin
handelsflåte måtte gå med England, om det ble tvunget inn i en krig,
ble denne oppfatningen nå mer alminnelig. I begynnelsn av
164
30-årene var vår handelsflåte nådd opp i 6 mill. tonn d. w., hvorav 5
mill. tonn i fart. Det var da dem som begynte å bli betenkelige ved
denne ensidighet i vårt næringsliv. I en plan som ble utarbeidet fra
arbeiderpartihold, ble 5V2 mill. tonn antydet som en rimelig grense.
Men rederne økte år etter år tonnasjen, så den ble 7,2 mill. tonn d. w.,
da den 2. verdenskrig brøt ut. Dertil kom at redernes innflytelse i
landet var relativt større enn den andel av nasjonalinntekten som
deres næring representerte. Vi var med pund- og dollarlenker bundet
til Atlant-maktene.
Ekspansjonen av flåten har som vi vet senere fortsatt slik at
den for øyeblikket (midten av 1953) er betydelig større enn i 1939.
Den mest typiske hjemmemarkedsnæringen jordbruket, er i samme
tid gått relativt tilbake. Siden 1945 har det tapt omkring 50 000
arbeidere. Den skipsbygning som nå foregår for Norge, finner sted til
byggepriser som står i sterkt misforhold til fraktmarkedet for tiden;
den sluker en uforholdsmessig del av landets løpende valutainntekter.
At Norge ad denne utviklingslinjen, som det så å si skjebnebestemt
drives fremad på, ikke øker sin politiske uavhengighet, vil enhver
forstå.
Men allerede i mellomkrigsperioden trakk handelsflåten
Norge bort fra dets tidligere uavhengige nøytrale linje, omtrent på
samme måten som koloni-besittelsen har gjort enkelte andre mindre
stater avhengig av stormakter. Et anskuelig bilde av hvordan det gikk
til at Portugal i sin tid ble bundet til England, får vi hos en engelsk
historiker som ganske tørt sier: Vi hadde den faktiske makt over
Portugals kolonier. Det skulle derfor ikke så sterke trusler til for å få
Portugal til å orientere seg i retning mot oss.
På samme tiden — dvs. i mellomkrigstiden — satte den
Monsen'ske antimilitarisme inn for full fres. Om en stormakt satte
seg i besittelse av støttepunkter i Norge, skulle det ikke gjøres
motstand. Dette sto i god samklang med det syn, som fremtredende
menn ikke lenger la synderlig skjul på, at vi måtte ikke stelle oss slik
at vi kom i krig med England. Det begynte å gå til ende med vår
tradisjonelle nøytralitetspoli-
165
tikk, som krevde forsvar, og det på samme måten mot begge
krigførende.
Den Ræstad'ske anti-nordiskhet og den Monsen'ske pasifisme
var viktige utviklingstrin mot den situasjonen som vi omsider befant
oss i i 1940.
De erfaringer om blokadepolitikken som Norge hadde høstet
i den 1. verdenskrigen, ble glemt hurtigere enn ønskelig kunne være.
Det var dog nordmenn på hvem de hadde gjort så sterkt inntrykk, at
de mente, at landet i en ny krig måtte opphøre med de krigsfarligste
økonomiske forbindelser med de krigførende og hjelpe seg mer med
sine egne ressurser.
I mellomkrigstiden savnet en ikke orienteringer og advarsler
fra Norges utenrikske representanter. Det ble pekt sterkt på de
nordiske råstoffer, især på jenmalmen, og advart mot i en ny krig å
drive det samme balansespillet med våre produkter til de krigførende
som i den 1. verdenskrigen. Vi måtte omstille oss fra tankegangen fra
denne krig, da vi var oppsatt på å gjøre business. Vi fikk gi avkall på
å levere strategiske råstoffer til de krigførende. Det var ikke noe offer
som var for stort, om det kunne holde landet utenfor en ny krig. Om
dette standpunkt ble gitt til kjenne før krigen var begynt, ville begge
parter vite at motparten ikke kunne styrke seg på de nøytrales
ressurser. Og de ville da også planlegge på det grunnlag, at de selv
ikke kunne gjøre dette. Tyskland måtte også handle således, om den
skandinaviske halvøy satte seg i god forsvarsstand. Besette
Skandinavia for råstoffenes skyld var noe som Tyskland ikke kunne
tenke på. Mangelen på skandinavisk fellesforsvar var situasjonens
springende punkt og store ulykke. Den militære svakheten gjorde
Norge redd for å stoppe vareførsel til Tyskland.
En nøytralitetspolitikk som den nettopp angitte forutsatte
samarbeid med Sverige. Den store malmkilden var på den svenske
siden. Om Norge hadde avstått fra eksport til Tyskland av sine
strategiske råstoffer, ville det ikke derved ha eliminert faren som truet
det fra blokadepolitikken. Norge måtte forsvare seg, fordi de svenske
malmrikdommene lå som en mektig magnet, som dro blokademakten
mot Norges kyster. Om det således kan sies at Norge ble dradd inn
for Sveriges
166
skyld, så er ikke dermed Norges politikk frikjent. For begge land
fulgte den samme praksis: å balansere mellom de krigførende ved å
yte dem varer og tjenester av mer eller mindre krigsviktig art.
Anklagen gjelder det at Norge — overrensstem-mende med den
innstilling det etter hvert var drevet inn på — lukket øynene for det
elementære forhold at vår halvøy utgjør en enhet forsyningsmessig,
blokademessig og forsvarsmessig. Hadde lederne sett dette og den
situasjon som blokaden hadde brakt halvøya i, måtte de ha drøftet
situasjonen for å finne en utvei til å avverge den truende ulykken.
Åpningen av arkivene kan modifisere det syn som her er
fremsatt. Men en vet så meget om tankegangen den gang at det er
lite sannsynlig.
De samme betenkeligheter som ovenfor nevnt mot i en ny
krig å yte de krigførende krigsviktig hjelp ble fremsatt offentlig.
Noen fortjeneste ved å ha sett faren ved den var det for øvrig
ikke. For sjømakten la i mellomkrigstiden ikke minste skjul på at det
i blokaden ville bli gjort helt arbeid i en ny krig, og ikke et halvt som
i den forrige.
Det kan ikke være noen tvil om at svenskene var oppmerksomme på spørsmålet og hadde det oppe til overveielse. Østen
Undén, som da ikke var medlem av regjeringen, var i et foredrag 9.
mars 1939 som ble lagt merke til, inne på saken.
Men Sverige hadde en del midler til å forsvare seg, og det
viste seg også å kunne unngå krigsulykken. Det var Norge som var
det mest utsatte landet, av den enkle grunn at det lå på den siden av
halvøya som vendte mot blokademakten, og at det hadde så svakt
eget forsvar.
Hvorfor ble det aktet så lite på de tegn og advarsler, som
ramte selve kjernen i vårt utenrikske problem?
Var det fordi vår økonomi var blitt så beroende av
uten-landsnæringens avsetning at vi måtte fortsette med den? Eller
var det fordi forretningsfolks pekuniære interesser var så mektige at
de dominerte den politiske ledelsen? Eller var det truselen fra
Tyskland som tvang de skandinaviske land til fortsatt å levere til det
de strategiske råstoffene?
Den 29. mars 1940, dagen etter det historiske møtet i det
167
øverste krigsråd i London som besluttet å sette i gang aksjonen mot
Norge med sikte på de svenske malmgruvene som endelig mål, talte
Churchill i radio: «Det faktum at mange av Europas småstater
terroriseres ved nazi-vold og brutalitet til å forsyne Tyskland med
materialene til dets krig, kan påføre hele verden en forlenget prøvelse
med umåtelige følger i mange land. Vi har den største medfølelse
med disse fortapte land (these forlorn countries), og vi forstår deres
farer og deres synspunkter; men det ville ikke være riktig eller
stemme med almen interesse, at deres svakhet skulle gi aggressøren
styrke og få menneskehetens lidelsesbeger til å flomme over.»
Den oppfatning at det var tysk terror som gjorde at Sverige
leverte Tyskland jernmalm — som var det avgjørende blo-kadeobj
ektet for Vestmaktene hva Norden angikk, — bestyrkes ikke av de
offentliggjorte forhandlinger mellom Sverige og Tyskland. Tyskerne
visste også at om de rykket inn i Sverige, ville gruvene bli ødelagt så
grundig at Tyskland ville gå tapt av malmen.
Avgjørende var imidlertid den handelspolitikk som de
skandinaviske land besluttet seg til på forhånd for tilfelle av en krig.
Om Sverige hadde sagt greitt fra at Tyskland under en krig like så lite
som England ville få malm og andre spesielt krigsviktige materialer
og den skandinaviske halvøys forsvar var blitt organisert som et
felles svensk—norsk forsvar, ville Tyskland ha måttet planlegge sin
forsyning på annen måte. Det ville ikke blitt spørsmål om noe
inngrep mot malmen fra Vestmaktene, og Norden ville ha vært spart
for umåtelige ulykker.
Den ulykksalige forestilling om utenlands-næringens absolutte nødvendighet hadde stor makt ikke alene over forretningsmennene i Norden, men også over dens politiske ledere. Det at
vi under den 50-årige kampperioden etter 1905 ikke så sjelden har
fått fantastiske priser for våre spesielle varer og ytelser har hatt stor
psykologisk betydning.
En skal ikke legge skylden på folket. For dette hadde sikkert
tatt de ofre som en reduksjon av importen og en nordisk
selvhjelppolitikk hadde medført. Noen hel stopp av varebyttet med
verden utenfor Norden hadde det for øvrig
168
ikke behøvet å bli. England hadde sikkert lagt beslag på en del av vår
tonnasje og ville antagelig ha betalt derfor. Å stille den frivillig til
rådighet kunne vi ikke ha gjort under en nøytralitetspolitikk som her
tenkt.
Det som gjorde at de norske lederne var ute av stand til å
forstå stillingen, var ikke alene krigskonjunkturens ubevisste makt
over dem, men også det at de var blitt hengende fast i tankeganger
som ikke lenger stemte med tiden. De tenkte i begrepene fra den
liberale tid. Men denne var slutt. Verden var atter kommet tilbake til
de nakne maktmetoder som stort sett hadde rådd siden
middelalderens enhetsrike gikk til ende.
For det første var våre ledere ikke klar over at krigføringen
hadde forandret seg, slik at råstoff-strategien hadde fått en
dominerende rolle og at dermed blokadepolitikken i vestmaktenes
øyne hadde fått en sådan betydning at alle hensyn fikk vike for den.
For det annet hadde de ikke kunnet løsgjøre seg fra visse
rettssynspunkter som hadde hatt noen innflytelse på den praktiske
politikk i en begrenset periode, men som ikke betydde stort i den
harde tid vi nå var kommet inn i. Våre ledere førte sin politikk etter
spilleregler som ikke lenger var gjeldende. Her lå den farligste
synkvervingen. — Koht, som var en kulturpersonlighet av rang,
kunne tross sin stigende uro ved blo-kademaktens tiltak, ikke bryte
seg ut av trollkretsen av sine en gang for alle ervervede forestillinger.
Den juridiske norm som var satt opp for en nøytral stats
plikter (konvensjonene av 1907), forbød ikke en nøytral stat å
eksportere sine produkter til krigførende. Her kom altså den gamle
motsetningen mellom jus og politikk. En kunne ventet at Koht, som
ikke var jurist, men historiker, skulle ha sett helt politisk på
spørsmålet. Men det var det han ikke gjorde. «Fylgjer vi
konvensjonane frå 1907, sa han, så er vi usårlege mot alle klager. I
det minste kan ingen med rette klaga på oss.» Han satte noen lit til
dette.
Det var bare en liten del av malmstrømmen fra Norden til
Tyskland, som kunne stoppes på vestsiden av halvøya. Storparten
gikk fra østsiden. Blokadeledelsen innså snart at strømmen måtte
stoppes ved kilden. I os måtte å stemmes. Blokade169
makten måtte på en eller annen måte legge sin hånd på gruvene. Den
norske ledelsen så ikke rekkevidden av dette. Koht anstrengte seg
vinteren 1940 for å få malmtransporten mest mulig skjøvet fra Narvik
over på Østersjøhavnene. Om denne bygdepolitikk, som så bort fra at
halvøya blokademessig sett var en enhet, hadde ført til at ingen malm
gikk ut over Narvik, at alt ble sendt over Østersjøen, ville dette ikke
ha hjulpet oss. I vintermånedene 1940 var transportene over Narvik til
Tyskland faktisk meget ubetydelige i forhold til det månedskvan-tum
Norrlandsmalm som Sverige, regnet over hele året, sendte til
Tyskland. At Vestmaktene siktet ikke bare på transportene, men på de
områder, hvorfra malmen kom, hadde utenrikske representanter gjort
oppmerksom på.
Kun under én forutsetning hadde Norge noen sjanse til å
komme helskinnet fra en situasjon som den der fantes vinteren
1939—40, da det fra Skandinavia gikk store mengder av krigsviktige
varer til et krigførende Tyskland: At det satte seg i god forsvarsstand
til begge kanter og samvirket militært med Sverige. Men det var for
våre ledere intet som var mer usympatisk enn dette.
Utenriksledelsen gikk ut fra at likesom blokaden i den 1.
verdenskrigen hadde foregått på sjøen, ville den gjøre det nå. — Men
forholdene var nå annerledes. Den gangen betydde Sverige så meget
for balansen mellom de krigførende, og mer etter som utmattelsen hos
de kjempende parter steg—at de ikke turde røre ved det. — Nå gjorde
Vestmaktene seg, på grunn av Sveriges deltagelse for Finnland, håp
om at Sverige ikke skulle sette hårdt mot hårdt ovenfor dem. I den 1.
krigen var det russer-frykten som fikk Sverige til å helle mot
Tyskland. Nå da Russland ble regnet å stå sammen med Tyskland
skulle det være sjanse til å dra Sverige over på den engelske siden.
Den norske utenriksledelsen regnet med at blokade-mak-tens
fordringer overfor oss til slutt ville fremkalle en tysk aksjon mot
Norge og således dra Norge inn i krigen, men den regnet ikke med at
denne aksjon ville bli alvorligere enn at sjømakten kunne avverge den
— altså også beskytte oss. — Et så vidtgående blokadeforetagende
fra Vesten som å utruste en stor landgangsoperasjon til Norge for
gjennom dette å ramme
de Norrlandske gruve-områdene eller overfor Sverige tiltvinge seg
kontrollen over dem — tenkte seg våre ledere ikke muligheten av. De
hadde i mellomkrigstiden hatt andre ting å tenke på enn å studere den
1. verdenskrigen og ta konsekvensene av den.
Nå kommer vi til spørsmålet om det siste ansvar: Skyldtes
blindheten hos de ledende at de ubevisst var under forretningsstandens — utenlandsnæringenes — innflytelse? Under den psykiske
makt av det pekuniære synspunkt at hvordan tidene enn er, så skal det
tjenes penger? Var det politikerne som dominerte forretningsstanden?
Eller var det forretningsstanden som dominerte politikerne?
Leserne vil selv kanskje være best i stand til å svare på dette
spørsmål.
Når vi i dag tenker på utviklingen siden 1905, går våre tanker
tilbake til den argumentasjon som Bjørnson og Sårs forut derfor
hadde brukt for å få bukt med den sterke unions-vennlighet som inntil
deres tid ubestridelig hadde rådet i Norge:
Når hvert av landene fikk sin egen utenrikspolitikk ville de
komme til å arbeide meget bedre sammen utad, enn de kunne gjøre så
lenge de var lenket sammen — en litt forandret versjon av den frase
med hvilken Karl Johan etter 1814 søkte å møte svenskenes kritikk
over at nordmennene hadde fått så stor selvstendighet, over at det
ikke var blitt smidd sammen en virkelig enhet på halvøya.
Særlig ville en kunne regne med, sa Bjørnson og Sårs, at det frie
Norge ville gå inn for det felles forsvar med større iver enn det i
unionen bundne Norge med dets lydrikemerker. Et Norge med
selvstendighetens æresfølelse ville bli til langt større hjelp for
Sverige! Vi nordmenn er, skrev Sigurd Ibsen, ved å hevde vår
selvstendighet, så langt fra separatister at vi tvertom baner veien for
en fremtidens sammenslutning!
I Stortingets beslutning og adresse til kong Oscar av 7. juni
sies det derfor: Den dag, da Norge kårer sin egen konge til å bestige
Norges gamle trone, vil innlede en æra av trofast
171
170
sammenhold i Norden til vern om de nordiske folks frihet og
selvtendighet. Dette var ikke høflighetsfraser overfor Sverige. Det
var uttrykk for en bona fide tankegang som var inngitt folket av dem
som hadde drevet fram unionsoppløsningen.
Norges uvillighet i mellomkrigstiden til et samarbeid med
Sverige, av virkelig reell art, også i forsvarshenseende, var en
hovedårsak til at Norge kom inn i krigsulykken. Linjen går fremover
fra 1905 til 1921, da Regjeringen Blehr veltet den Gunnar
Knudsen—Ihlen'ske samarbeidspolitikk, videre til 1940, da vår
regjering av den engelske ble rykket over til den ene krigførendes
hovedkvarter i London, og til 1949 da vi gikk inn i det av U.S.A
ledede atlantiske militærsystemet.
Bjørnson og Sars hadde også som hovedargument hatt at
Norge kunne ikke fortsette med felles utenrikspolitikk med Sverige,
da det i dette land var mektige krefter som ville dra begge land inn i
en alliansepolitikk, inn på en eventyrpolitikk. Det var for farlig for et
lite land!
Nå har hvert land sin utenrikspolitikk. Og Norge er gått inn i
en stormaktsallianse, som vil kunne bringe farer ikke alene over
Norge, men også over Sverige, og over Danmark.
172
KAPITEL VII
Kan en mindre stat som har erklært seg
nøytral ha en subsidiær politikk?
Da vi skilte lag med Sverige, var oppløpet til den 1. verdenskrigen begynt. Stormakten i sør, Tyskland, ville ha Norden samlet
som en gruppe som den regnet som velvillig innstilt mot seg.
Stormakten i vest, England, ville ha Norden oppløst.
Tyskland fryktet et engelsk fremstøt med flåte og
landset-ningstropper mot Østersjøen og ønsket å ha en trygghet for at
de to stater ved inngangen ikke føyet seg etter sjømaktens ønsker
eller samarbeidet med den mot Tyskland. Dette land så helst at
Danmark, hvis geografiske situasjon gjorde det til den viktigste av de
to Sund-statene, selv skulle være i stand til å holde engelskmennene
unna. Men da det kunne tenkes at Danmark ikke klarte dette, og at
Tyskland kunne finne det nødvendig å gjøre sikkerhetstiltak som
berørte Danmarks nøytralitet, var det meget om å gjøre for Tyskland
å få tilsagn om at Danmark heller ikke i dette tilfelle ville stille seg
ved sjømaktens side.
Den tyske generalstabssjef sa til den danske statsministers
utsending: Tillater De England å benytte Deres territorium eller yter
De kun en fingert og utilstrekkelig motstand, ja, så er det min
overbevisning at Danmarks siste time er slått. Men for øvrig: Vi vil
ikke bryte Deres nøytralitet. Kan De holde Dem englenderne fra
livet, så kan De kanskje bli utenfor det hele; men det må vi forlange.
Danmark traff aldri noen avtale med Tyskland om saken.
Men i den tiden I. C. Christensen var landets ledende mann, ble der
brakt til Tysklands kunnskap uttalelser fra hans og uten-riksmisterens
side, som ga Tyskland en viss rett til å gå ut fra,
173
at Danmark ville innrette seg overensstemmende med Tysklands
ønsker. Innflytelsesrike danske menn var av den oppfatningen at
landet lå innenfor Tysklands maktområde, og måtte føre en politikk
deretter — tross 1864. Danmark tok snart også, ved innretningen av
sitt forsvar konsekvensen herav, ennskjønt Christensens partifelle
Neergård arbeidet ivrig og ikke uten resultat for at Sjællands
befestninger skulle anordnes således at de hadde front til begge sider.
Den danske spesielle utsending uttalte et par år etter 1905 til
den tyske generalstabssjef: Hos alle ansvarlige danske statsmenn
gjorde den overbevisning seg nå sterkt gjeldende, at Danmark under
ingen omstendigheter burde stå ved siden av Tysklands motstandere
og at dersom opprettholdelsen av Danmarks nøytralitet måtte vise seg
umulig under en engelsk—tysk krig, ville vi gå med Tyskland. (Den
alminnelige danske opinion var, som bekjent, annerledes innstillet.)
De øvrige medlemmer av den danske regjering og de andre
partigrupper ble ikke underrettet om de førte underhånds-samtaler.
Men da Danmark i august 1914 sto foran det tenkte tilfelle, — da
Tyskland anmodet Danmark om å minesperre Sund og Belt for å
hindre en engelsk forsering, handlet den da sittende regjering, den
radikale, uten å kjenne til den tidligere regjeringssjefs
tilkjennegivelser til Tyskland, i deres ånd. Den la, til Tysklands
tilfredshet, sperringen, som en antok ville være England imot, etter
den holdning som denne makt i den foregående tid hadde inntatt til
spørsmålet om Østersjøens sperring.*) Passasjen ble riktignok
samtidig gjort utjenlig som en utfallsport for den tyske flåten.
I. C. Christensen som i 1914 fremdeles sto i det politiske liv,
behøvet ikke å røpe hva han i sin regjeringstid hadde foretatt. Det
kom fram først etter krigen, og ble da en av de største politiske
sensasjoner som Danmark har hatt.
Den danske regjering avga ved krigens begynnelse i 1914 en
erklæring noe forsiktigere formet enn den som I. C. Chri*) Denne foranstaltningen stred med de nordiske
nøytralitetsregler som også Danmark hadde vært med på å utferdige
en tid før krigen begynte. Men det var Danmarks rett å modifisere
reglene, om det fant det nødvendig.
174
stensens spesielle utsending hadde gitt. Danmark ville ikke, sa
regjeringen, i noe tilfelle slutte seg til Tysklands motstandere. —
Dette rommet to muligheter: Hvis Tyskland gjorde sikkerhetstiltak til
nytte for seg på dansk territorium, kunne Danmark enten forholde seg
passivt eller yte et nøytralitetsf orsvar, men således at det ikke gikk
inn som deltager i krigen på Englands side som dettes allierte. Dette
siste poeng ble helt klargjort: Selv krigerske begivenheter på dansk
område ville ikke bringe Danmark til å oppgi nøytraliteten. — Det
betydde at ingen begivenhet kunne gjøre Danmark til parthaver i
krigen.
Østersjø-spørsmålet hadde i årene mellom 1905 og den 1.
verdenskrigen vært blant dem som interesserte England, Tyskland og
Russland mest.*) Selv etterat Vestmaktene i 1907 var kommet til det
arrangement med Russland som ble grunnlaget for de tre stormakters
våpenbroderskap i den 1. verdenskrigen, mistenkte det engelske
diplomatiet, så vel som det franske, Russland for bak deres rygg å
føre forhandlinger med Tyskland om en lukning av Østersjøen, — og
det gjorde det også. Det var i denne forbindelse at
understatssekretæren i Foreign Office 5. februar 1908 skrev til sin
venn, den britiske sendemann i St. Petersburg: Om
Østersjø-inngangen forblir åpen i krigstid, så er det alt vi ønsker.
Hvis Tyskland søker å stenge den, vil vi betrakte oss som absolutt fri
til å gjøre hva vi vil og endog til å ignorere Norges integritet, i det
tilfelle vi skulle behøve en basis på den norske kysten. Av disse
grunner er avtalene om Nord- og Østersjøen neppe verd det papir de
vil bli skrevet på, da vi vet at Tyskland har gjort forberedelser til å gå
inn i Danmark i tilfelle av krig med oss.
Under forhandlingene om de nevnte avtaler hevdet Foreign
Office at Danmark var forpliktet til å holde sine Sund og Belter åpne.
Ti Danmark hadde aldri fått noen rett til å stenge dem, i motsetning
til Tyrkia som ved traktavslutningen etter Krimkrigen hadde fått en
rett til å lukke sine streder. Det var riktignok den kjedelige ting at
England i 1854 ved Krimkrigens begynnelse hadde anmodet
Danmark om å lukke Øre*) Da de allierte etter den 2. verdenskrigen tok det tyske
utenriksdepartements arkiver, fant de et rikholdig dossier med den
betegnende titel: «Die Neutralitåt Dånemarks und der Schutz der
Ostsee».
175
sund for den russiske flåten. Men Danmark hadde heldigvis da nektet
å gjøre dette, under henvisning til at Danmark ville være nøytralt. Av
notater i Foreign Office fra årene etter 1905 fremgår det, at om
Danmark skulle finne på å lukke for England, ville dette gripe inn.
Mellom 1908 og 1914 ble situasjonen en del forandret på
grunn av den tyske marines vekst og Kieierkanalens tilkomst. Da
danskene ved utbruddet av 1. verdenskrig foretok sin sperring gjorde
engelskmennene gode miner til slett spill. De grep ikke inn straks.
Men gikk i gang med forberedelser til å forsere inngangen til
Østersjøen. Denne aksjon ble innstillet som følge av begivenhetene på
Russlands sørfront (Gallipoli).
Da den 1. verdenskrigen begynte, ga den svenske utenriksminister 3. august (det var dagen før England trådte inn i krigen) til
den engelske sendemann følgende uttalelse: Om England ikke begynte
krig, var han overbevist om at Sveriges nøytralitet skulle kunne
bibeholdes; om England begynte krig, fryktet utenriksministeren at
ytterst alvorlige omstendigheter kunne inntre, som skulle tvinge
Sverige til å velge den ene eller den andre siden, og det var hans
personlige mening at det i betraktning av den alminnelige opinions
holdning skulle bli umulig for Sverige å kjempe på samme side som
Russland. Samtidig mobiliserte Sverige.
Entente-maktene som holdt Sverige for å være temmelig
meget på Tysklands side, måtte nå frykte for at Sverige godvillig
kunne oppgi sin nøytralitet til fordel for Tyskland.
Det var spesielt situasjonen ved Sveriges sørlige kyster som
var ømtålig. Sverige var tilbøyelig til å se spørsmålet om stengning av
passasjen inn i Østersjøen på en annen måte enn Danmark. For
Sverige ville den medføre en ulempe som ikke kom i betraktning for
Danmark. Den ville vanskeliggjøre forbindelsen, så vel for svenske
orlogsfartøyer som for svenske handelsfartøyer, mellom svenske
havner på vestkysten og det øvrige Sverige, overhodet det sjøverts
samkvem mellom de to hav som beskyllet landets kyster. Det hadde
derfor vært et populært syn i Sverige, at Sundet burde lates åpent i
overensstemmelse med det prinsipp at det burde være fri gjennomfart
176
gjennom sund som forbandt to frie hav. Sverige var således ved
krigens begynnelse lite lysten på å imøtekomme Tysklands ønske om
å medvirke til Sundpassasjens lukning, ved foranstaltninger på sitt
territorialvann. Den svenske regjeringen var i sin alminnelighet heller
ikke noen venn av skandinavisk felles opptreden.
Men skulle tyskerne, for å gardere sin stilling i Østersjøen,
foreta seg noe som kom til å berøre svensk territorium, måtte
Entente-maktene være forberedt på at Sverige ikke ville verge seg
herimot. Da det var en nokså alminnelig forestilling i landet at dette
ikke kunne bli utenfor krigen, men egentlig bare hadde å velge side,
ville en handling utenfra kunne bli oppfattet som en force majeure,
som fremtvang krigsdeltagelse. Selve statsministeren Hammarskjöld
ventet at russerne med et kup satte seg i besittelse av Boden festning.
Tyskland ble av en stor del av den svenske opinion betraktet som
landets naturlige venn for avvergelse av «faren fra Østen». Selv
innen liberale svenske kretser var det et nokså alminnelig syn at en
måtte ikke gjøre samme motstand mot et tysk som mot et russisk
nøytralitetsbrudd.
Om Tyskland foretok noe, måtte dette altså formodes å dra
Sverige inn i krigen, ikke mot Tyskland, men mot de Allierte makter.
4. august erklærte imidlertid kong Gustav til den russiske
sendemann at Sverige ønsket å opprettholde fredelige og vennskapelige forbindelser med Russland, og at Sverige ikke var bundet
av noen forpliktelser til å bryte med nøytraliteten, som den svenske
regjeringen, så vidt det kom an på den, var fast besluttet på å
opprettholde. — Denne erklæring sto i overensstemmelse med en
forsikring som kongen allerede flere dager før hadde avgitt til den
tyske keiser, at Sverige i en tysk—russisk krig under ingen
omstendigheter skulle stå på Tysklands fienders side; en lengre
gående forpliktelse overfor Tyskland kunne han på denne tid ikke
påta seg. Dette var omtrent det samme som Danmark på den samme
tiden erklærte overfor Tyskland, og innebar således ikke mer enn det
at Sverige, for tilfelle av at dets territorium ble berørt ved noen slags
aksjon (også tysk), ikke skulle bli parthaver i krigen på de alliertes
side.
12 - 1905 og
1940.
177
Men stillingen syntes farlig. Den 4. august gikk England inn i
krigen. Sverige ble betraktet som Tysklands presumptive allierte. En
preventiv krig mot Sverige var blitt en mulighet. Den russiske
Østersjøflaten belaget seg i virkeligheten også på et angrep på den
svenske.
Det som det nå var viktig å få fram, var en erklæring fra tysk
side om at det ikke ville forgripe seg på Sverige og, selvsagt, en
sådan holdning fra tysk side at Entente-maktene kunne vente at
Tyskland ville respektere Sveriges ønske om å være utenfor krigen.
Tyskland erklærte også i en note at det ville respektere Sveriges
nøytralitet, så lenge denne ikke ble krenket av motparten og så lenge
Sverige ikke foretok noe fiendtlig skritt mot Tyskland, men inntok en
mot Tyskland velvillig nøytralitet. —
Vestmaktene ville nødig avse noe av sine militære krefter
mot Sverige og inntok en avventende holdning.
Den svenske regjerings opptreden i dette tilfelle er av en
svensk forsker blitt kalt en lek med ilden. For et lite land som ligger
mellom store kjempende, å erklære seg nøytralt, men allikevel si eller
vise at force majeure utenfra kan drive det til å gå med, og da på en
viss side som den holder for å være «den rette» — altså antyde en
subsidiær politikk — er i sin alminnelighet også langt fra å være
ufarlig.
Men farens størrelse beror på de spesielle omstendigheter i
hvert enkelt tilfelle.
Vår tanke går uvilkårlig til Norge vinteren 1939—40, da vårt
land av Tyskland bedømtes å stå på motstanderens side og av det
mistenktes for ikke å ville forsvare seg noe større mot et
vestmaktinngrep, men la seg av et sådant dra inn i krigen mot
Tyskland.
De to tilfelle er selvsagt i mange henseender forskjellige. Den
krigførende part, som Norge ble antatt å ville føye seg for, England,
ventet lenge med å ta standpunkt til Norges nøytralitet. Det ga først 3
uker etter krigens begynnelse og da visstnok etter purring fra norsk
side, tilsagn om å respektere vår nøytralitet, mens den part som var
engstelig for vår holdning, Tyskland, allerede dagen etter
krigsutbruddet hadde erklært å ville respektere vår nøytralitet. —
Men viktigere var
178
de reelle forhold: I 1914 og senere kunne ikke Entente-maktene ved
noen preventiv aksjon mot svensk kyst hindre den tyske marinen fra
å ta sine forholdsregler i Sundet, eventuelt på svensk territorium.
Særlig Russland hadde liten lyst på å foreta noe som kunne dra
Sverige inn i krigen; dets overledelse stoppet den operasjonen den
russiske Østers jøf låten ved krigens utbrudd hadde innledet for å
lamslå den svenske flåten. — Ententen søkte ved beroligende midler
å få Sverige til å holde seg stille. Den avfant seg under krigen med
atskillig som Sverige foretok seg til gunst for tyske interesser.
Sentralmaktene holdt en sammenhengende front fra den Persiske
bukt til Østersjøen. Skulle denne fronten bli utstrakt i nord til
Nordishavet, ville det på ingen måte ha tjent Ententens interesser. —
Hadde Russland vist seg sterkere under krigen, er det ikke godt å vite
hva det, over nordisk område, ville ha foretatt seg for å kunne rekke
sine forbundne hånden. Men som stillingen var, tenkte det ikke på
det.
Den avvergende makten, som i 1914 var England, kjente således ikke noen oppfordring til en aksjon av preventiv art. Tyskland
hadde ingen muligheter til å bruke svensk land eller territorium for å
komme England til livs.
Helt annerledes var forholdene i Norge i 1939—40. Animert
som sjømakten var av sin «historiske» strategi, så den det som
krigsav-gjørende å omfatte Tyskland fra nord og avskjære det fra
dets forsyningskilder i Skandinavia. Dette var for Tyskland en så
alvorlig sak at det måtte søke å avverge det. En preventiv aksjon var
visstnok et vanskelig foretagende. Men ved hjelp av sitt sterke
flyvåpen gjorde Tyskland seg håp om å klare det. De norske
stridskrefter betydde for Tyskland ikke noe nevneverdig tilskudd til
motstanderens kraft; Sveriges oppslutning på Tysklands side hadde
Entente-maktene i 1914 betraktet som en ikke uvesentlig militær
styrkelse for deres motstander.
I Norges situasjon vinteren før 9. april var det høyst dristig å
antyde en til nøytralitetspolitikken subsidiær politikk, slik som den
norske utenriksminster gjorde det, f. eks. i et møte i Stortingets
utvidede utenrikskomité 22. desember 1939: «Um då spursmålet
melder seg at vi likevel kjem i den tvangssituasjonen at vi so å segja
blir drivne inn i krigen, då er det klart
179
at vi må vita kva side vi vil stå på. Då får vi ikkje taka altfor
sentimentale umsyn, då får vi tenk ja på dei vilkåra vi lever i og kven
det tenar oss best å vera i lag med, det er heilt klart.»
Men når innstillingen i Sverige i 1914 var en sådan at Tyskland kunne ha dratt det inn i krigen på sin side, må en spørre seg: Hva
var grunnen til at det ikke gjorde det?
Om risikoen for preventiv aksjon fra engelsk side til forebyggelse av tyske nøytralitetskrenkelser var liten, kunne risikoen for
en tysk aggresjon i det øyemed å få Sverige som med-kjemper mot
Russland synes å være stor. Finnene ville i tilfelle øyeblikkelig ha
reist seg. For Russland ville nettopp den situasjonen være oppstått
som Aleksander I fryktet så sterkt i 1812 — at svenskene og finnene
kunne gå mot St. Petersburg og bringe den russiske hæren mellom to
motstandere, en fra Østpreussen og en fra den Finske Vikens bunn.
Tyskland ville effektivt ha kunnet bistå svenskene og finnene ved den
Finske Viken med flåte og teknisk utstyr — noe som Napoleon I ikke
hadde det i sin makt i 1812. — Russland gjorde også, så lenge det
deltok i den 1. verdenskrigen, alt for å hindre at Sverige ble dratt inn i
den og var meget redd for situasjonen i Finnland.
Når Tyskland ikke slo inn på en sådan strategi som her nevnt,
ligger vel forklaringen mest i det forhold som er pekt på i forrige
kapitel — at det for en krigførende i nåtidens massekamper, spesielt
for en krigførende part som er under blokadepress, er ytterst viktig å
ha fredelige forbindelser med land, hvis produksjonskraft ikke er lagt
beslag på ved egen krigsdeltagelse. Var Sverige blitt krigsdeltager,
kunne det blitt smått med de viktige tilførsler av svensk-produserte
varer som Tyskland erholdt under krigen.
Men heri skulle det ligget et motiv for England til å provosere
Sveriges inntreden i krigen. Det var Sverige også flere ganger under
krigen engstelig for, og atskillige militære forholdsregler ble tatt for
det tilfelle. Den engelske regjeringen hadde to hensyn å veie mot
hverandre. På den ene siden fordelen av å unndra Tyskland den
svenske produksjonskraften og av å kunne blokere Sverige
fullstendig; på den andre siden: ulempene ved å bringe Russland i en
så betrengt militær
180
stilling at det gikk til separatfred med Tyskland, noe som det oftere
var spørsmål om. Sikkert er det at Russland under denne krigen
oftere oppfordret sine vestallierte til å vise forsiktighet og måtehold
overfor Sverige.
Hva Østersjø-inngangen angår, var det ingen nødvendighet
for Tyskland å krenke svensk landterritorium. Skulle sjø-makten
trenge inn i Østersjøen, måtte det skje gjennom Store Belt. Men for
dette sto Danmark. Øresundet mellom Danmark og Sverige kunne
ikke passeres av de større skip. Når Sverige ved krigens begynnelse
var lite villig til å sperre sin del av passasjen gjennom Sundet, ville
det vesentlig ha betydning for engelske ubåters inntrengen. Tyskerne
kunne selv, bl. a. med minefelter, utenfor svensk territorialfarvann,
legge atskillige hindringer i veien for dem. Da det viste seg at de
engelske ubåtene allikevel kom inn og endog sammen med russiske
opererte fra Ålands-øyene, ble tyskerne senere under krigen mer
energiske overfor Sverige, og for å unngå konflikt føyet dette seg da,
og stoppet den såkalte Kogrunnsrennen, ennskjønt dette neppe stemte
med en upartisk nøytralitet.
Sjømaktens blokadevåpen var i den 1. verdenskrigen sterkt
nok til å bringe den seiren — tross blokadens ufullkommenheter. Da
den 2. verdenskrigen kom, ble det for Vestmaktene et hovedpunkt på
grunnlag av de forrige gang innhøstede erfaringer, å etablere en
fullstendig blokade, særlig med hensyn til malm og olje.
I den 1. verdenskrigen fant ikke England å kunne foreta noe
mot Sveriges jernmalm. Det var ennå visse hemninger som ikke var
overvunnet, og klarhet over blokadens betydning kom først
etterhånden. Blokademakten anvendte visselig sine handelspolitiske
maktmidler til å minske eksportmengden til Tyskland, men like til
krigens slutt mottok dette årlig 4 å 5 millioner tonn svensk jernmalm.
Noe tiltak fra Tysklands side mot Sverige for å avverge militær
vestmakt-aksjon mot dets råvarekilder var derfor under denne krigen
ikke påkrevet. Tyskland hadde ikke under hele krigen så vidt en kan
se, noen tanke på aksjon mot Sverige. Ennskjønt det oftere ble påstått
på forskjellig svensk hold, viste Tysklands regjering ingen iver for å
få Sverige inn på sin side. Noen nevneverdig
181
fare for preventiv krig fra Ententens side kunne det da heller
ikke bli.
På grunn av denne relative trygghet fra begge sider kunne
Sverige føre en handelspolitikk, som nordmennene fant desperat, og
danskene undertiden farlig, og det svenske Høyre som sto for denne
politikken kunne beholde sin ledende stilling til langt inn i det fjerde
krigsåret.
Sverige kunne også gjøre noe som nå fremstår som en
overvurdering av dets evne: Det kunne sette noe inn på å motvirke
krigens utvidelse. Som allerede nevnt, sa Sverige 3. august til England,
at om England gikk inn i den krigen som allerede var brutt ut mellom
Russland og Tyskland, kunne dette føre til at Sverige kom inn i den på
den motsatte siden. For et nøytralt land var dette en temmelig
understreket subsidiær politikk. Den katastrofen som man en tid hadde
fryktet, at de to maktene ved Nordsjøen som begge var så viktige for
Norden, England og Tyskland, skulle brake i hop, virket så
skremmende på den svenske statsledelsen at den fant å måtte gjøre sitt
for å hindre den. Da det senere (forsommeren 1915) truet med Italias
og Romanias inntreden i krigen, foretok Sverige lignende skritt med
den begrunnelse at situasjonen for de gjenbli-vende nøytrale land ville
forverres og at Tyskland ville bli ivrigere for å samle alle tenkelige
krefter i kampen for germams-men. Det ble først trodd at dette var
alene en kongelig utenrikspolitikk. Men den svenske regjeringen hadde
drøftet den og tatt ansvaret for den.
I London, Paris og Oslo korset man seg over at Sverige kunne
føre en så pro german politikk og gjøre henvendelser som måtte
oppfattes som krigstrusler mot Ententen. Denne kunne ikke vite hvor
meget det lå i dem. Likeså opprørtes det svenske Venstre, skjønt det
erkjente riktigheten av at det betydde en alvorlig fare for Sverige at nye
stater gikk med i krigen. Utenriksministeren (Wallenberg) sa til en av
venstrelederne at han ville komme til å handle på samme måten om
noen ny stat — han nevnte Holland, Norge, Danmark — skulle vise
seg tilbøyelig til å gå inn i krigen.
I London synes man ikke alene å ha truffet visse forberedelser
for det tilfelle at Sverige skulle gå inn i krigen, men også
182
å ha overveiet det spørsmål hva som nå ville være gunstigst for
Ententen: Enten at Sverige fortsatt ble utenfor krigen, eller at det ble
motstander. Kanskje skyldes det Russland at London ble stående på
den mening som inntil da hadde rådet. Edward Grey hørte meget på
Russland. Den svenske militær-attasjé i London fikk, da disse
begivenheter fant sted, meddelelse fra en venn i War office at
England hadde planer om en landstigning i Skandinavia — hvor
kunne han dog ikke få vite.
Det at Sverige under denne krigen viste seg i stand til å gå
inn med den besluttsomhet for de nøytrales prinsipper og interesser,
som det gjorde, bidro utvilsomt meget til at det i Sverige ved den 2.
verdenskrigs utbrudd var en så langt sterkere nøytralitetsvilje enn i
Norge.
I denne nye krigen var situasjonen langt farligere enn i den
første, vesentlig på grunn av blokadens langt radikalere art.
England og Tyskland hadde nå på en måte byttet roller. Det
var nå ikke fra Tysklands side, men fra Vestmaktenes side at Sverige
kunne vente militær krenkelse, og den var av en langt alvorligere art
enn det var spørsmål om fra tysk side under den 1. verdenskrigen. —
Det Tyskland som en vestmakt-aksjon mot Sveriges malmområder
ville gå ut over, var fast besluttet på å gripe inn. Derav Sveriges iver
for å overbevise Tyskland om at det ville møte en vestmaktaksjon
med den mest besluttsomme motstand. I denne situasjonen ville en
svensk antydning om en subsidiær politikk vært livsfarlig. Og
svenskene la heller ikke skjul på at de holdt Norges politikk med et
subsidiært standpunkt for å være ulykkesbringende for oss.
I februar 1940 sa den svenske utenriksminister (Gunther) i en
tale: «Hvis Sveriges nøytralitet krenkes av en stormakt — f. eks.
Tyskland — er det ikke Tysklands angrep på Sverige som er
avgjørende etter britisk synspunkt, men det er Sveriges mangel på
evne eller vilje til å avverge nøytralitetskrenkelsen, Derigjennom
opphører Sverige å være noytral i forholdet til Storbritannia, og
følgelig opphører Storbritannia å betrakte Sverige som et nøytralt
land.»
183
Den norske utenriksministers reaksjon på denne uttalelsen
viste tydelig nok at han tok den til seg. Det som Gunther hadde ment å
si, var at de skandinaviske land, og ikke minst Norge, måtte akte seg
for å antyde en manglende vilje til å avverge den krenkelsen av
Nord-Skandinavias nøytralitet som en da fryktet på grunn av Englands
energiske blokadepolitikk med henblikk på malmområdene der. —
Den svenske utenriksminister hadde iallfall delvis — for å bruke et av
Vinjes uttrykk — slått på skækene, men ment merra.
I et tilbakeblikk i februar 1947 sa den nåværende svenske
utenriksminster: Når det hevdes at en nøytral stat burde hatt en
subsidiær politikk å falle tilbake på, om nøytralitetspolitikken
mislyktes, høres dette, ved første inntrykk, rimelig. Men
nøytralitetspolitikkens dilemma er at en kunngjøring av en slik
subsidiær linje undergraver nøytralitetspolitikken. Anta, f. eks., at den
svenske regjering erklærte seg nøytral men samtidig ga til kjenne for
det svenske folk at om vi ble angrepet, ville Sverige gå i krig på de
alliertes side. Vi skulle da allerede under krigens tidligere avsnitt
direkte ha provosert begge de stridende til å gå til angrep på oss.
Hadde vi gitt til kjenne den hensikt under ingen omstendigheter å
komme i krig med de allierte, skulle Hitler sikkert ikke ha ventet med
å gå inn i Sverige.
I Norge hadde ikke regjeringen «gitt til kjenne» for folket, at
om vi ble invadert, ville vi gå med de allierte. Men så meget var sagt
av fremskutte menn, at England visste så noenlunde hva det kunne
regne med. Den 18. februar 1940 uttalte Englands representant under
et besøk i vårt utenriksdepartement at fremtredende norske
privatmenn overfor den britiske legasjon endog var fremkommet med
oppfordring til å gripe inn på norsk territorium.
Også en jevnføring mellom Danmarks politikk i 1914, da det
imøtekom Tysklands ønske om å få farledene ved dets kyster sperret,
og Norges politikk i 1940 har sin interesse.
Det daværende danske regjeringsparti, det Radikale, har som
vi vet, hevdet at Danmark ikke gjorde annet enn å gjennomføre sin
erklærte nøytralitetspolitikk.
184
Var passasjene latt åpne, og flåter utenfra var trengt inn i
Østersjøen, måtte disse for gjennomføringen av sin operasjon ha
benyttet områder på dansk land som støttepunkter. Det var derfor
nødvendig å sperre passasjen.
Om vi slutter oss til den motsatte oppfatningen at forholdsregelen innebar en avvikelse fra nøytraliteten, må vi være oppmerksomme på ulikhetene mellom Danmarks situasjon i 1914 og
Norges i 1940: Da Danmark føyet seg etter Tyskland, foretok det en
handling som styrket Tyskland defensivt, men la hindringer i veien
for offensive tiltak fra dets side. De viktigste passasjer ble sperret
også for den tyske flåten; den kunne hverken benytte dem som
utfallsporter eller som retrettlinjer etter operasjoner foretatt i
Skagerak og Nordsjøen. — Den sterke slagflåten som Tyskland
hadde under den 1. verdenskrigen, kunne det vanskelig utnytte på
grunn av dens utilfredsstillende basering inne i hjørnet av den vinkel
som dannes av den jyske vestkyst og den tyske nordsjøkyst. Den
tyske overledelsen kom derved til å føre en lite aktiv sjøkrigsførsel.
Den gjorde intet for å skaffe flåten en større operasjonsfrihet —
hverken ved besettelser av baseområder på den norske kysten eller
ved offensiv utnyttelse av Storebelt. Under krigens eneste store
sjøslag (Skagerak-slaget) kom kampen mellom hoved-massen av
flåtene ikke riktig i gang, idet mørket kom på, og neste dag fant de
hverandre ikke. Det berodde nok på at tyskerne var usikre, fordi
forbindelsen med deres baser var så prekær.
Det som Vestmaktene i 1940 ville foreta mot Norge, og som
det var viktig for dem at Norge ikke motsatte seg — hverken alene
eller sammen med Sverige — var en klar offensiv aksjon. Om Norge
overfor den ikke verget sitt territorium, var dette noe som måtte
fremkalle en tysk motaksjon mot Norge. I 1914 aksepterte England
Danmarks opptreden, fordi det foretrakk at dette la sperringen
fremfor at Tyskland la den. Det regnet med eventuelt å kunne
sprenge den. Danmark behøvet i 1914 ikke frykte noe preventivt
tiltak fra den part som kunne tenkes å bli skadelidende. Edward VII
hadde noen tid før meddelt Danmark at det ikke måtte regne med
aktiv hjelp fra England så hurtig at en tysk besettelse av Danmark
185
kunne forhindres; utsendelse av den engelske flåten til dansk farvann,
er en farlig sak, sa han, og kan ikke ventes, i hvert fall ikke i krigens
første fase. — Dette oppfattet de danske myndigheter som en
godkjennelse fra engelsk side av at Danmark gjorde det som var
nødvendig for å unngå en tysk besettelse, som for Englands
krigføring ville bety en større ulempe, i tilfelle det skulle bestemme
seg til å søke å trenge inn i Østersjøen; dette var for øvrig noe som
danskene ikke trodde på muligheten av. Og det skjedde jo heller ikke.
Danmark ble utenfor den 1. verdenskrigen.
Da den svenske regjering i januar 1939, altså straks før den 2.
verdenskrigen, ble enig med den finske om felles befestning av
Ålandsøyene — den såkalte Stockholms-planen — satte Russland
seg imot, idet det gikk ut fra at det ene av de land, som samarbeidet
om denne planen, nemlig Finnland, var mer eller mindre fiendtlig
innstillet til Russland og velvillig innstillet overfor Tyskland som da
ennå ikke hadde sluttet samarbeidsavtalen, «Ribbentroppavtalen»,
med Russland av august 1939. Det var derfor, mente Russland, et
skritt vekk fra nøytralitetspolitikken av Sverige, når dette tok opp
militært samarbeid med Finnland om Åland, som var et for den tyske
sjø-strategi viktig område. Den svenske regjering trakk 2. juni 1939
tilbake den proposisjon til riksdagen om bifall av planen, som den en
måned tidligere hadde fremsatt.
Den 18. juni uttalte Undén, som på det tidspunkt dog ikke var
medlem av regjeringen, at planen utgjorde en avvikelse fra den
absolutte nøytralitetspolitikk. — Slik som de interesserte stater på
den tid oppfattet situasjonen, kan denne karakteristikk være
forståelig. Men utenriksminister Sandler hadde under hele sitt arbeid
med saken understreket at øyenes befestning var nødvendig for en
gjennomførelse av en felles svensk—finsk nøytralitetspolitikk.
Når en utenfor en strid stående stat tar forholdsregler hvorved
den ikke har til hensikt hverken formelt eller reelt å være partisk for
noen av partene, så er denne politikk fra vedkommende stats
synspunkt nøytral. Det hindrer naturlig-
186
vis ikke at en krigførende part bedømmer den å være unøytral.
Bedømmelsen av politiske handlinger vil alltid være subjektiv.
Den svenske regjering var også etter sin tilbakedragning av
proposisjonen stemt for, tross Sovjetunionens innsigelse, å sette
planen ut i livet.
Ribbentropp-avtalen skapte imidlertid en ny situasjon. Et
viktig motiv i Sverige for Stockholmsplanen hadde vært at under en
storkonflikt kunne en vente et tysk—russisk kappløp om Åland.
Dette motiv falt nå bort. Det var ikke usannsynlig at de to store
Østersjø-maktene ville la Åland ligge i fred. Fra Sveriges side ble
intet foretatt.
En spør seg: Hvis det svensk—finske forsvarsfellesskapet
var kommet i stand i begynnelsen av 1939, hvordan ville så Nordens
stilling vært, da Sovjetunionen ut på høsten 1939, etter å ha fått av
Tyskland en forholdsvis vidtgående handlefrihet i Østersjøområdet,
tok opp forhandlinger med statene omkring den Finske Viken?
Disse forhandlinger hadde, som det skal redegjøres for i kap.
XI, allerede pågått noen tid. Etter verdenskrigens utbrudd var det
Russlands hensikt å føre dem til ende, men på en sådan måte at riket
ikke ble innviklet i militære operasjoner. Den russiske regjering innså
at sådanne lett kunne føre til at unionen kom med i storkrigen, som
den ønsket å være utenfor. Den hadde tenkt at det heller ikke overfor
Finnland skulle bli nødvendig å bruke militære maktmidler.
Hadde det svensk—finske forsvarsfellesskapet på forhånd
vært en fullbrakt kjensgjerning, ville det mellom Sovjetunionen og de
interesserte nordiske statene utvilsomt være kommet til en ordning
ved forhandlinger. Det var Russland bekjent at det i Sverige, i langt
større grad enn i Finnland, var krefter som var på vakt mot Tyskland,
og Sverige ville i tilfelle også ha virket modererende på Finnland,
således at en ordning som den som Mannerheim og Paasikivi fant
akseptabel (se kap. XI) var blitt realisert.
I dette tilfelle ville Vestmaktenes tiltak mot
Nord-Skandi-navia etter all sannsynlighet uteblitt, og Norden skulle
sluppet å bli dratt inn i krigen. For det var Sveriges medkjensle med
Finnland, og Sveriges uvilje mot det med Tyskland så å si
187
allierte Russland, som brakte det engelske diplomatiet til å tro at
Sverige ikke ville gjøre noen alvorligere motstand mot et tiltak fra
Vestens side for forhindring av malmutførselen fra Sverige til
Tyskland. Hadde Finnland vært intakt og forsvarsmessig
sammenlenket med et klart nøytralt Sverige, hadde Vestmaktene
måttet stille sine blokadeplaner mot den nordiske malm og sitt
foretagende mot Norden overhodet i bero.
En kan tenke seg at England, senere, da det — likesom under
den 1. verdenskrigen — var blitt alliert med Russland ville ha satt i
verk operasjonen mot Skandinavia. Men Russland ville sikkert, like
så bestemt som i den 1. krigen, ha satt seg imot den. Samarbeidet
mellom Sovjetunionen og dens vest-allierte var, som vi vet, langt
mindre godt enn tsarstyrets under den 1. krigen. Unionen hadde under
den 2. verdenskrigen en sterk motvilje mot vestmaktbesettelsen av
Nord-Norge.
Sandlers idé i 1938 og 1939 å tilveiebringe et
forsvarsfelles-skap av iallfall to nordiske land var en statsmanns idé.
Den gikk ut fra det sunne syn at ethvert konsolideringstiltak i Norden,
styrker dennes utsikter til å bli utenfor en konflikt mellom de store
makter.
Den Sandlerske politikken innbyr til sammenligning med
Scavenius og Munchs politikk ved den 1. verdenskrigs utbrudd: å
sperre Danmarks Sund og Belt. I begge tilfelle hadde de nordiske
statsmenn alene det mål å hindre at deres land ble inndratt i krig. Det
var derfor de ville sikre, militært, visse av sine områder, som
krigførende kunne ville søke å bruke for deres krigføring. I begge
tilfelle fikk foranstaltningene i manges øyne en tvilsom nøytral
karakter, fordi en makt (England forut for den 1. krigen og Russland
forut for den 2. krigen) betegnet dem som unøytrale.
Den norske regjerings avvikelse fra nøytraliteten i 1940 var
av en annen art. Det dreiet seg her ikke om noen
forsvars-foranstaltning, men om det motsatte, om unnlatelse av
forsvars-foranstaltninger, om å la landet åpent for inngrep av den ene
krigførende. Nettopp fordi vi ikke under noen som helst omstendighet
ville komme i krig med den ene stormaktsparten, kom vi i krig. Det at
landet ville innskrenke seg til protester og eventuell «symbolsk»
motstand, kunne, på grunn av de
188
mange opplysningsmuligheter som begge krigførende hadde i
Norden, ikke skjules for dem, iallfall ikke for England.
Dette var en langt farligere politikk enn den danske i 1914
og den svenske i 1938—39. I ingen av disse tilfelle var det noen
sterkere krigsrisiko. Det ble i ingen av disse tilfelle av det nøytrale
landet ført noen egentlig subsidiær politikk, selv om det innen
landene selv (Danmark i 1914 og Sverige i 1938—39) var
partigrupper eller fraksjoner som betegnet den førte politikken som
unøytral.
Moralen av det her fortalte er denne: En mindre stat som
ønsker å være nøytral, begår en lettsindighet om den antyder en
subsidiær politikk. Den krigførende stormakten som den
på-lissom-nøytrale staten kan ventes å ville føye seg for, vil da fristes
til å krenke denne, om den mener at dette er til nytte for dens
krigføring. Og dette kan føre til en preventiv aksjon fra den
skadelidende stormakten, om denne bedømmer skaden som alvorlig
for seg. Hvis den eventuelle skadelidende nødig vil ha den
«nøytrale» til motstander blir dennes risiko mindre. Den nøytrales
risiko vil avhenge av omstendighetene i det individuelle tilfelle, da
stormaktenes reaksjoner vil bero på styrkegraden av deres interesser i
den ene eller den andre retningen.
En politikk som føres av en mindre stat utelukkende i dennes
nøytralitetsforsvars interesse, kan bli betegnet som unøytral av en
stormakt som mener at den er gunstigere for motparten enn for den
selv. Også en sådan politikk er belastet med en krigsrisiko, som må
veies forinnen politikken velges. Men den er ingen subsidiær politikk
som trer i stedet for en annen, «ekte» nøytralitetspolitikk. Subsidiær
politikk kan en med rette tale om kun i de tilfelle da den prinsipale
politikken ikke er ment å skulle gjennomføres med alle de midler
som staten rår over.
189
KAPITEL VIII
1807 - 1940
I Nordisk Tidskrift, 1952, hf. 1—2 har professor Koht, som
var Norges utenriksminister i 1940, sammenholdt dette år med 1807.
Han finner det karakteristiske ved de to historiske forløp å være at så
vel i 1940 som 1807 voktet begge krigførende på at de nøytrale ikke
ble til hjelp for den andre parten. Bare mistanken herom var nok til å
bringe dem til å gripe inn. Under de omstendigheter var et angrep på
oss nærmest uunngåelig. Det hele var et spørsmål om hvem som kom
først.
Etter dette skulle det ikke være så meget å utsette på den
Nygaardsvold—Kohfske utenrikspolitikken. — De to krig-førendes
opptreden overfor oss måtte bedømmes noenlunde likt. — Den
slutning ligger også nær, at noen alliansefri politikk for Norden heller
ikke nå for tiden har noen sjanse.
Det som faktisk hendte i 1807, ligger noenlunde klart. Litteraturhenvisninger sløyfes derfor.
Ved inngangen til 1800-tallet sto striden mellom sjømakten
England og den ledende landmakten, Frankrike. Som en tredjemann
opptrådte Russland, som ved Katharina H's forbløffende
utenrikspolitikk på 1700-tallet hadde reist seg som den tredje
«store».
England blokerte Frankrike fra sjøen, og dette svarte med å
blokere England fra landsiden. Et viktig mål for deres
sper-rings-politikk var å hindre motstanderen fra å få de for dens flåte
så viktige nordeuropeiske strategiske råvarene tre, jern, tjære, hamp
osv. De nordiske statene, inklusive Russland, som den gang ble
regnet til dem, ble derfor viktige. Øresund ble det springende punktet.
190
En kunne tenke seg at den nordeuropeiske gruppen, i strevet
for å få avsatt sine råvarer, ville hatt helning mot England, den største
konsumenten av disse varer. Men så ble det ikke. Det var av største
betydning for oss at England ikke ble enekjøper av våre ytelser, slik
at det selv kunne bestemme hva det ville betale for dem. England
hadde en hard praksis for å hindre at noe av disse varer nådde
Frankrike. — I siste halvdel av 1700-tallet ble Danmark—Norge
dradd inn i en, mer eller mindre under Russlands ledelse stående,
gruppe av temmelig anti-engelsk karakter.
Det er sagt om Andreas Peter Bernstorff at han hadde et klart
blikk for hvor dypt Dannmark—Norge stakk, hvilke stormer det
kunne utholde, og når det måtte minske seil og gå i havn. Det var
imidlertid hans politiske system — det nordiske forbund gruppert om
Russland eller med Russland som ryggstø — som brakte det
dansk—norske statsskipet ut i den store stormen, på en tid da han
selv ikke lenger sto for styret.
Nelson skrev etter en av de første engelske aksjonene mot
Østersjøinngangen: «Jeg anså det nordiske Forbund for å være lik et
tre, hvorav Russland var stammen og Sverige og Danmark grenene.
Hvis jeg kunne få tak på stammen og hugge den ned, ville grenene
naturligvis falle. Det var min hensikt å forsøke å ødelegge den
russiske flåten.»
Men når England skulle ramme hovedmannen innen
nord-gruppen, kunne det ikke la den norsk—danske flåten ligge
intakt bak den i Østersjøen inntrengende engelske flåten.
Selv om Danmark—Norge ingen disputt hadde hatt med
England om konvoi-spørsmålet eller noe annet hovedspørsmål i
Englands blokadepolitikk, ja, selv om vi i år 1800 hadde latt være å
slutte oss til det da gjenopprettede væpnede forbundet av
nord-landene, ville situasjonen for oss, vis å vis England, ha vært den
samme. Det var nødvendig, sa Nelson, å stenge den norsk—danske
flåten inne og putte nøkkelen i lommen.
Regjeringen i København hadde, da 1800-tallet gikk inn,
valget mellom bare to veier: enten å tilkalle engelskmennene og
sammen med dem vende seg mot sine granner og dermed også
konsentrere hele sin eksport og skipsfart innen Englands
191
maktområde, eller å sette seg i forsvarsstand ved Sund og Belt og
sørge for at de andre Østersjø-statene ga den sådan bistand som
trengtes for å holde engelskmennene stangen. Også om den første
veien var blitt valgt, måtte England hatt visse garantier; det måtte hatt
nøkkelen eller kanskje vår flåte; for det visstet at det var krefter som
dro Danmark—Norge henimot de andre statene i nord.
Men en flåtemakt med de tradisjoner som vår den gang hadde,
stryker ikke så lett flagget. Vår regjering var meget øm for flaggets
ære.
Stort sett holdt Danmark—Norge følge med nabostatene. Men
— det gjorde ikke det som var nødvendig for å møte det slag som
måtte komme. Det ble hindret i det av sin engelsk-vennlighet.
Mens Vest-og Sør-Tyskland, Belgia og Holland, Sveits og
Nord-Italia var temmelig mottagelige for det demokratiske
likhetssystemet, som franskmennene på denne tiden overalt brakte
med seg, og fant en tilknytning til Frankrike naturlig, var uviljen mot
den franske radikalismen lenger østpå og nordpå i Europa sterk. I de
mer rene jordbruksland her var godseierstanden relativt urokket. De
tyske deler av det dansk— norske monarki var klart anti-franske og
derfor pro-engelske. Og Danmark—Norge styrtes på den tiden av en
krets av menn som ble mer eller mindre behersket av tyske ideer og
kjensler. De avskydde usurpatoren Bonaparte og ønsket hans undergang.
Det dansk—norske utenriksstyret hadde valget mellom to
slags politikk. Det prøvde det umulige: å forene dem.
En flåte kunne den gang seile på havet, uten at noen andre visste om
den førenn den var ved angrepsmålet. Da seil-krigsskipene krevet et
overordentlig stort mannskap, som vesentlig måtte tas fra
handelsflåten, ble større utrustninger ikke foretatt, uten at det var noe
særlig som sto på. — Det var således ønskevilkår for en angriper,
forutsatt at han kunne treffe sine forberedelser ubemerket. For det
første ble den angrepne selv tatt med sine skip liggende avrigget og
ubemannet. Dernest kunne forbundsfellene ikke komme den angrepne
til hjelp, uten etter en lang forberedelsestid. I Øster192
sjøen var isforholdene en faktor. Tidlig på våren kunne de nordiske
stater ikke forene sine flåter. Russland ville derfor at samtlige stater i
det nordiske forbundet skulle ha sine orlogsflåter basert ved Sundet.
Men dette ville vår regjering, av hensyn til England, ikke gå med på.
Vår regjering hadde heller intet ønske om å gå til en stengning av Østersjøen — det som Russland og Frankrike ofte var ivrig
for. Når vår regjering ikke sto fremmed for tanken, var det alene for
med denne truende muligheten å formå England til måtehold overfor
vår handel. — Det er intet nytt at medlemmene av en «pakt» har
divergerende hensikter, og at de mindre av dem dras med på noe som
de i grunnen slett ikke vil.
Den engelske regjering ble aldri trett av å mane oss til å
konsentrere vår forsvarskraft på den Holstenske grensen mot
franskmennene. London ønsket ikke noe av England uberoende
kraftsentrum på Sjælland.
Vår regjering gjennomskuet ikke dette. Den var ikke, mentalt,
forberedt på en attakk fra vest. Hvor ulykkesvars-lende ting der enn
spurtes derfra, ble vårt styre ved med å håpe det som det ønsket, at
stridsspørsmålene kunne bli ordnet i minnelighet. Den holdt det for
viktig ikke å støte engelskmennene for hodet. Denne
illusjonspolitikken sammen med Englands press avholdt vår regjering
fra å sette Sjælland med sin flåte i forsvarsstand.
Den svenske regjering tilbød seg å bygge batterier ved
Hålsingborg for å bistå med å sperre Sundet mot et angrep på
København. Vår regjering avslo et slikt kombinert dansk—
norsk—svensk kystforsvar, til tross for at kanonene i Helsingør ikke
rakk over til den svenske siden — fordi den visste at London var så
sterkt imot alt nordisk samarbeid over Sundet.
Fra britisk side ble det gjort tre fremstøt mot vår nøkkelposisjon ved Østersjøinngangen: I 1800, i 1801 og i 1807.
I 1800 ble det i instruksjonen for den utsendte admiralen sagt
at England var redd for sin handel i Østersjøen. Skulle det bekrefte
seg, skulle admiralen destroy their (Danmark—Nor13- 1905 og
1940.
193
ges) naval resources, navnlig vår flåtes basis, og ta eller ødelegge vår
flåte. — Denne var ikke, da engelskmennene seilte opp, i
funksjonsdyktig stand og våre forbundsfeller nådde ikke fram. Vi ble
tvunget til å gi oss i det da særlig omstridte konvoi-spørsmålet.
Engelskmennene seilte hjem i den troen at de hadde skremt oss til å
oppgi samarbeidet med de andre nord-statene.
Vår regjering vedble med samarbeidet. Men den tok ikke de
nødvendige forsvarsforanstaltninger.
I 1801 hadde den engelske aksjonen til mål å tvinge oss til
klart å skille lag med de andre land i nord. Var det nødvendig for å
oppnå målet, fikk byen København ikke spares. Alt som fantes av
flåte-fornødenheter ved vår basis skulle føres til England.
Vi ble på ny overrasket med uutrustet flåte. Det lyktes kun å
få en del uoppriggede såkalte defensjonsskip ut på reden, bemannet
med uøvede, i all hast leiede eller frivillige folk. Resultatet ble at vi
måtte forplikte oss til å la vår flåte forbli liggende innestengt og
uutrustet. Den engelske admiralen fikk nøkkelen. Hadde den svenske
flåten rukket fram, hva den søkte å gjøre, og forenet seg med våre
defensjonsskip, ville angrepet ha kunnet avslås.
Da den engelske flåten skulle foreta den samme operasjonen i
Karlskrona, for etterpå å gå mot de russiske baser i Reval og
Kronstadt, som under alle omstendigheter skulle ødelegges, sammen
med de derværende flåter, kom det en meddelelse fra tsaren om at han
ville forhandle med England, om den engelske flåten opphørte med
fiendtlighetene. Tsaren skjønte det bar galt i vei. Helt over hodene på
den dansk— norske og den svenske regjering ga han nå etter på
viktige prinsipper, som forbundet hadde satt seg til mål å hevde.
Vår regjering reagerte på dette med å sende sin utenriksminister til London for å tilby Danmark—Norges tilslutning til
England. Den tenkte seg at London nå, som ved forskjellige tidligere
leiligheter, kunne ønske å dra oss bort fra Russland! Dette skritt ble en
fiasko, av den grunn at begge de to store, så vel England som
Frankrike, nå fridde til Russland. England ville ikke støte Russland
ved å knytte til seg det viktige
194
landet ved Østersjøinngangen, som så lenge hadde vært Russlands
venn.
Også Sverige ble støtt. Det erklærte seg villig til å slutte seg
til Frankrikes politiske system. For å sette Sverige i stand til med
kraft å slutte opp om Frankrikes krigshandels-politikk overfor
England, burde Frankrike medvirke til Norges forening med Sverige!
Herved ville det skapes en skandinavisk stormakt som ved sitt
samarbeid med Frankrike ville muliggjøre dettes hegemoni i Europa!
Det ble tilbudt Frankrike å bygge krigsskip i Karlskrona, hvor det var
krigsviktige materialer i overflod.
Dette svenske skrittet mislyktes av samme grunn som det
nettopp nevnte dansk—norske i London. Napoleon så de muligheter
som Russland, den nye sterke stormakten i nord, bød, også til å
skaffe Frankrike de krigsviktige råstoffene fra Russland fram til
Frankrike ad Svartehavet og Middelhavet, den mot England best
beskyttede transportveien.
Sverige gikk da til England. — Da det hadde vist seg at
Russland, tross sin ettergivenhet overfor England i 1801, ikke slapp
sin for England høyst sjenerende politikk på havet, og i denne
politikken møttes med Frankrike, var det av stor viktighet for
England å få et fotfeste i Nord-Europa. Og Sverige hadde en stor
eksporthavn som ikke var avhengig av passasjen forbi Sjælland,
nemlig Göteborg. I 1803 oppnådde Sverige tilslutning til England. —
Krigen mellom dette landet og Frankrike var brutt ut på nytt etter
Amiens-fredens avbrytelse. Sverige ble etter hvert trukket helt inn i
sjømakt-blokken. Den svenske kongen mente at som krigførende
makt i en seirende blokk skulle Sverige få ordnet spørsmålet Norge.
Sjømakten hadde nå også bruk for Danmark. Når kampen
pågikk i Mellom-Europa mellom Frankrike og England og dettes
kontinentale hjelpestater, lå Danmark i venstre flanke av de mot øst
fremtrengende franske arméer. De danske øyene lå nettopp på den
rette plassen som et basisområde hvor Frankrikes motstandere kunne
oppmagasinere militær kraft for i rette øyeblikk, på kort hold, å kaste
den inn mot franskmennenes forbindelser med hjemlandet. Også
Danmark— Norge — ble det sagt — måtte gjøre sitt for å verne
Europa
195
mot det 19. århundres Belsebub, Napoleon. Det ble stillet i utsikt en
utvidelse av sitt territorium.
Vår regjering skulle nok også gått med, hvis den hadde trodd
at maktene skulle kunne beskytte dens område mot Frankrike. Hadde
Preussen i 1805 villet delta i den såkalte 3. koalisjon, var vi kommet
med i denne, der som bekjent ble knust ved Austerlitz. Vår
sendemann hadde fått fullmakt til å undertegne under den
forutsetning. Men Preussen holdt seg i 1805 ennå tilbake.
Den dansk—norske regjeringen var således i årene etter 1801
meget villig til å slutte seg klart til den fransk-fiendtlige leiren. I disse
årene hadde vår handel og sjøfart en rekke gunstige år. Det var en tids
avmatning i de stores økonomiske kamp.
Da Napoleon etter sine seirer i 1805 og 1806 kontrollerte en
betydelig større del av fastlandets kyster enn før, kunne han sette i
gang en skjerpet blokade av sjømakten fra landsiden av. Og da den
russiske tsaren, som i 1805 egentlig mot sin vilje var blitt trukket inn
i den engelske allianseblokken, som skulle lide så store nederlag, nå
atter kom inn på den gamle linjen fra Katharina IIs og Pauls tid, som
gikk mot Englands interesser, begynte situasjonen for Dam
ark—Norge å ligne den som hadde vært i årene 1800 og 1801.
Allerede før Aleksander I møttes med Napoleon i Til sit
hadde han den tanken at de andre stater i nord, Danmark— Norge og
Sverige—Finnland, skulle slutte seg til de store land-maktene i
kampen for «havets frihet». Derved ville det, mente han, dannes en
sjømakt som ikke alene var i stand til å forsvare Østersjøen, men som
også ville kunne tvinge England til å akseptere liberale prinsipper for
vareførselen på sjøen.
I forgrunnen av den store politikken trådte nå atter the
Northern Confederacy og, som den engelske sendemann sa: «The
Danish fleet was the principal means which the Northern Nations (i
disse innbefattet han Russland) possessed and the capture of it
weakened most materially the Northern Confederacy.»
Den dansk—norske regjering voktet i 1806—07 med et
196
skarpt øye sin landgrense i Holsten, hvortil de franske arméer nå
rykket fram. Den hadde tatt opphold i monarkiets tyske del så langt
sør som mulig, i Kiel, i et fransk-fiendtlig og følgelig engelskvennlig
miljø. Den erklærte gang på gang i London at den ville ikke lukke
sine havner for engelskmennene. Overskred franskmennene grensen,
ville der øyeblikkelig bli skutt; Danmark—Norge ville stille seg på
Englands side! Om de til fastlandet hørende deler av monarkiet ikke
skulle kunne holdes, ville regjeringen og hæren trekke seg over til
øyene. Den regnet med, sa den, at den med sin flåte i Storebelt og
med Englands og Sveriges bistand, kunne holde Sjælland. Regjeringen ga altså grei beskjed om at om den ble tvunget ut av
nøytraliteten, ville den velge den engelske siden.
I London var regjeringen imidlertid redd for at når Russland
sluttet seg til det franske systemet, ville det trekke med seg
Danmark—Norge. England hadde etter krisen ved Øresund i 1801 da
Danmark—Norge hadde villet slutte seg til det, skjøvet
Danmark—Norge tilbake i Russlands armer og måtte derfor nå, i
1807, regne med at Danmark—Norge var avhengig av Russland.
Skulle det kunne rives fra dette, kunne det etter den engelske
regjerings oppfatning skje alene ved en radikal inngripen. England
ville nå ha Danmark—Norge over til seg som en hjelpestat, som det
fullstendig kunne dirigere. De «Havets stolte Svaner» som var den
dansk—norske stats bærende kraft, kunne derfor ikke forbli til dens
frie disposisjon. England måtte ta dem i sin varetekt.
Med skjerpingen i den økonomiske krigføringen var de råstoff eksporterende lands disputt med England blitt gjenopplivet og
dermed også i København, til en viss grad, ånden fra de
nordeuropeiske forbunds tid. Den engelske sendemannen rapporterte
at Danmark—Norges holdning ville bestemmes av Russland, og den
engelske regjeringen oppfattet dette land som en fiende, så snart den
hørte at de to keiserne var kommet på speaking terms. Det som
engelskmennene var mest spente på, da de i august 1807 fremsatte sitt
ultimatum overfor vår regjering, var dette om København skulle få
russisk hjelp.
Hvorvidt den engelske regjeringen bedømte den dansk—
norske riktig, vet vi ikke. Men visst er det at København-regje197
ringen betraktet ikke alene med skrekk, men også med respekt,
samarbeidet mellom Russland og Frankrike. «Dette mektige, for ikke
å si monstruøse forbund» fryktet den, «ville bestemme Europas
skjebne».
Som bekjent ville opposisjonen i det engelske Parlamentet
hatt en aksjon av mildere art enn den som ble satt i verk.
Danmark—Norge burde, under tvangen av den engelske flåten, vært
formådd til å slutte forbund med England, slik at Danmark—Norge
med sin egen flåte hadde deltatt på Englands side, og de to stater i
fellesskap hadde holdt Østers jø-inngangen. Vår regjering ønsket
også, da engelskmennene seilte opp, en akseptabel form for
samarbeid. Det var utleveringen av flåten, som forhåndsbetingelse for
ethvert samarbeid, som den ikke kunne akseptere.
En kan imidlertid ikke klandre den engelske regjeringen for
dens metode. Englands landstyrker var begrensede. Hadde vår
regjering, etterat en engelsk—dansk—norsk allianse var inngått, fått
tid på seg til å samle sine ressurser på Sjælland, og fått frihet til å
disponere sin flåte, spesielt i vintertiden da de engelske krigsskip på
grunn av isforholdene vanskelig kunne ferdes noe større i danske
farvann, ville det ha vært iallfall en betydelig risiko for at
Danmark—Norge, under russisk—fransk press, hadde svinget over til
Englands motstandere. Var derimot vår flåtebasis ribbet og ødelagt og
flåten bortført, spilte det forholdsvis liten rolle hva Danmark—Norge
gjorde eller ikke gjorde. Det ville da stå engelske så vel krigs-som
handelsskip fritt for å ferdes i Østersjøen, når det passet dem. Det var
for England hovedsaken.
For Danmark—Norge var det ingen patentløsning av dets
to-frontproblem å gå inn i storkrigen på den «rette» siden, like så lite
som for Sverige. Dette hadde i 1803 gått inn på den siden. Det dro
etter seg svære ulykker.
England slo til på Sjælland så hurtig at vår regjering ikke kom
seg til å ta de skritt som situasjonen etter Tilsit gjorde nødvendig.
Krisen i juli-august 1807 fant Danmark—Norge like så uforberedt
som krisene i 1800 og 1801. Den del av hæren som var kampberedt,
sto i Holsten. Vår flåte lå avtaklet, slik at det trengtes 6 uker for å få
den i funksjonsdyktig stand.
198
Vår regjering var i 1807 i den stilling at den måtte holde vakt til to
kanter: Den fryktet Frankrike og var på Englands side mot dette. Men
på samme tid hadde den viktige menings-interesser som gikk mot
Englands politikk.
Regjeringen oppgave var derfor å ordne seg slik at den kunne
forsvare seg ikke alene mot Frankrike (og overfor press fra Russland),
men også mot England.
Den posisjon fra hvilken en slik dobbelt vakt kunne holdes,
var Sjælland. Øya ved Østersjøinngangen var den avgjørende
strategiske sentralstillingen.
Stillet overfor denne to-frontoppgaven hadde vår regjering
disponert sine militære ressurser så feilaktig som vel mulig.
De styrker som den holdt i Holsten, kunne ikke hindret
Frankrike fra å besette den jyske halvøya og Fyn. — Hadde
regjeringen derimot samlet sine militære krefter på Sjælland, og holdt
de festningsverker som beskyttet vår flåtebasis der, i god stand, samt
sørget for et rimelig beredskap for den store flåten, ville denne
sentrale delen av staten, så vel som Norge, vært uangripelig for
franskmennene.
Dermed ville det dansk—norske spørsmålet for England
kommet i et nytt lys. På den ene siden ville England fått en sikkerhet
for at vi kunne møte et fransk angrep med effektiv motstand. Den
retning i England som fant et overfallslignende engelsk angrep på
Sjælland for krasst, som mente at noen muligheter for at Frankrike så
raskt kunne stenge Østersjøinngangen og sette seg i besittelse av vår
flåte ved dens basis, var det i virkeligheten ikke, — den ville ha fått
overtaket. — På den andre siden ville det, overfor en sådan
dansk—norsk forsvarsdisponering som nevnt, vært meget vanskelig,
for ikke å si umulig, å gjennomføre en engelsk overrumpling.
Det at Sjælland så lett kunne overrumples, var for England en
fristelse. Napoleon sa til vår utsending: Hvis I hadde hatt Eders
tropper på Sjælland i stedet for i Holsten, ville I ha frelst Eders flåte.
Og hvad ville I vel kunne utrette med Eders 20—30 000 mann mot
min armé i åpen mark i Holsten?
Et Danmark—Norge som hadde holdt fast i sin hånd
«vakt-skipet» Sjælland, skulle ha brakt England til å henvende seg
199
til oss, omtrent som parlamentsopposisjonen ville. Vi ville da uten
videre kommet med på den rette siden. Og om vår regjering hadde
funnet å burde forbli alliansefri, ville en slik politikk ikke vært uten
sjanser. For ingen av motstanderne hadde lyst til å skyve den staten
som behersket Østersjøinngangen i armene på den andre.
En alliansefri politikk ville selvsagt ha vært lettere å gjennomføre, om begge de nordiske stater hadde vært sammen om den.
Historien om 1807 har også sitt skandinaviske poeng:
Noe som i høy grad lettet England angrepet på Sjælland, var
at det, takket være sin allianse med Sverige, hadde kunnet
opp-magasinere i svensk Pommern store styrker, bl. a. tyske tropper,
som det plutselig kunne kaste i land på Sjælland. Det lettet også
Englands operasjon, at det kunne støtte seg til Sør-Sveriges kyst. Hvis
ikke England hadde kunnet råde over Sverige som basis mot
Danmark—Norge, ville det etter all sannsynlighet ha henvendt seg til
vår regjering på en mindre krenkende måte. — 11940 var det Norge
som Sjømakten skulle bruke som basis mot Sverige.
Englands motiv til å få oss til å disponere som skjedd, var at
det ville ha mulighet for selv å gripe inn ved Sundet. Det ønsket ikke
der å ha en stat som kunne være i stand til å nytte stillingen også mot
England. En stat som har en slik av naturen skapt sentral posisjon
som Danmark—Norge da hadde, og en slagdyktig flåte kan, så vel til
den ene som til den andre siden si: Hold deg unna, ellers slutter jeg
meg, med den trumf jeg rår over, til den andre parten! Trang, Viking,
ej for når, skrev Tegner, omtrent på denne tiden, vendt mot England.
«Hva regjeringen i London hadde krevet som Danmark— Norges
første plikt, at det skulle være forsvarsløst overfor den selv, var blitt
til virkelighet», skriver historikeren Edv. Holm.
— Selv da den danske hæren i Holsten ble forminsket en del i 1806
for ikke å utfordre Frankrike etter Jena-slaget, fant vår regjering av
hensyn til England ikke å burde sende mannskapene over til
garnisonsstedene på Sjælland. — England gjorde innsigelse mot den
minste utbedring av festningsverkene omkring flåtebasisen og mot
enhver antydning til utrustning av den der liggende flåten.
200
Det som våre ledere i 1807 falt på, var deres ideologiske innstilling til gunst for det mot «tyrannen» kjempende England. Herved
kom de til å stole på at Sjællands forsvarsløse tilstand ville gi
England sikkerhet for Danmark—Norges politikk.
Etterat vi har gjenkalt i minnet begivenhetene ved
1800-tallets inngang, vil vi lett kunne se likhetene og ulikhetene mellom den gang og 1940.
Den gang ville Frankrike, og til visse tider også Russland,
trekke Danmark—Norge inn i sin blokk og bruke oss mot motstanderen. England ville forebygge dette. Hadde England vært trygg
på at vi ville og kunne verget oss mot landmaktenes press, navnlig
holdt Østers jøinngangen og flåten vår fast i vår egen hånd, og ikke
latt oss dra inn i samarbeid med Russland, ville England i 1807 latt
oss i fred. For da ville det hatt det som det behøvde—adgang til
Østersjøen når det bare ikke krenket Danmark — altså fri bane for
sine operasjoner mot landmaktenes flanke og åpen transportvei til
England fra Nordens råstoffkilder. — Der blir således en vesentlig
forskjell mellom de to motstanderne den gang. Landmakten var, hva
vår stat angikk, i hovedsaken den aggressive. For den var det ikke
nok at England lot Danmark i fred. Den måtte selv ha kontrollen over
Østers jøinngangen. Sjømakten var i 1807, hva vår stat angikk, i
hovedsaken, den avvergende.
I 1940 ville Vestmaktene, for å gjennomføre sin krig, vinne
makten over nordisk område. Hva Tysklands hensikter angår, ville
det være urimelig å si at støttepunkter på den norske kysten ikke var
ønskelig for det. Av den slags kan en aldri få for meget. Men på
grunn av Englands sterke overlegenhet på havet den gang, kunne
støttepunkter oppe ved Norskehavets kyster, uten landforbindelse
med hjemlandets ressurser, kun være lite nyttige; det var mot
Kanalkysten Tyskland trengte på, for å vinne virkelig verdifulle
sådanne. Baser i Norge kunne ikke veie noe mot de store fordeler
Tyskland hadde av at den skandinaviske halvøy forble utenfor krigen.
— Den aggressive parten, hva Norden angikk, var således
Vestmaktene. Disse hadde ikke noe preventivt motiv; de mente tvert
imot at det var til nytte for dem, at landmakten krenket Norge, at
Tyskland ble foranlediget til å avse kraft til Norden og bre sine res201
surser ut i de periferiske områdene der. De regnet med her å være
overlegne. — Tyskland var, hva Norden angikk, den avvergende
parten.
Når en gjør det preventive motivet til den alminnelige forklaringen til begivenhetene i 1807 og i 1940, at det for begge partene i
disse to epoker bare gjaldt å være den første, så de kunne forebygge et
fryktet tiltak av motparten, vil leseren miste poenget, nemlig at det i
begge epoker kun var den ene av dem som hadde alene preventivt
motiv.
Vender vi oss så til det lille landet, vil vi finne en skarp
kontrast mellom dets opptreden i 1807 og i 1940.
I 1807 så vår regjering det som sin oppgave å holde staten
utenfor krigen, og den handlet etter det. Overfor begge motstanderne
la den tydelig for dagen at den ville forsvare seg mot den franske
blokken. Mot denne, på statens sørgrense, hadde den sin f elthær
konsentrert. Når den ikke hadde sikret militært den enda langt
viktigere sentrale posisjonen Sjælland og holdt flåten her slagferdig,
hvilket ville ha gjort det umulig for land-maktene å overvelde oss,
berodde det på at England hadde forhindret det, — av hensyn til egne
planer som det skjulte for vår regjering. England gjorde seg herved til
nytte vår engelsk-vennlige innstilling. — Vår regjering la ved sine
disposisjoner for dagen sin tillit til England og sin vilje til å stå
sammen med det. Men nettopp ved dette kunne England overrumple
den.
Også i 1940 så vår regjering det som sin oppgave å holde
landet utenfor krigen. Men — den lot samtidig forstå at vi ikke under
noen omstendigheter måtte komme i krig med England. Mot
nøytralitetsbrudd fra England måtte vi ikke gjøre væpnet motstand.
(Se bl. a. professor Arne Ording i «Norges Krig» I.) — Det var to ledd
i den norske regjerings program. Men det siste var således beskaffent
at det måtte tilintetgjøre det første, det primære leddet.
Den norske regjering kan ikke i 1940 ha hatt noen tro på at
landet kunne holdes utenfor krigen. Den sto under et sterkt inntrykk på
den ene siden av Vestmaktenes aggressive hensikter, på den annen
side av Tysklands besluttsomhet til å gripe inn, om Norge føyet seg
for motparten. Våre ledere var inn202
siktsfulle menn, som må ha innsett at en antydning fra vår side om
ikke å ville gjøre væpnet motstand mot vest måtte trekke over landet
aksjoner så vel fra den kanten som fra den andre kanten.
Det kan ha bidratt til å dra lederne inn på deres politikk at de
syslet med tanken på 1807. Det års historie ble tatt som et bevis på at
i en storkrig var det ikke til å unngå at vi ble trukket inn. Det som det
gjaldt om, var å velge rett side. I 1914 har vi ikke noe vitnesbyrd om
at våre ledere på en lignende måte var besatt av minnet om 1807. I
årene før 1940 var det kommet til et ideologisk moment: Om vi i
1807 var kommet på tyrannens side, burde vi nå denne gangen sørge
for å komme på den andre siden! Risikoen ved dette taksertes ikke så
høyt. England hersket, som i 1807, over bølgene. Sørget vi for å være
på dets side, kunne Tyskland neppe ramme oss annet enn i den
sørligste delen av landet. Her virket den forestillingen, som hadde
vært vanlig når storkrig truet i senere tid, at stormakter kunne komme
til å besette visse avsnitt av vår kyst, altså rent lokalt. At tyske
styrker skulle kunne møte sjømaktens i det strategisk avgjørende
avsnittet, Nord-Norge, og at tyskerne skulle kunne klare det som var
forutsetningene derfor, nemlig å vinne kontrollen over hele den
sønnenforliggende delen av Norge — det tenkte vi oss ikke, like så
lite som de engelske ledere gjorde det.
Blir det lagt effektive hindringer i veien for en krigførende
parts aggresjon, behøver den andre parten ikke foreta noen
avvergende aksjon.
Det passet ytterst dårlig for den tyske ledelsen at den våren
1940 måtte foreta en operasjon i Norden og til denne avse krefter
som den nettopp da høylig tiltrengte annetsteds. Det som fremtvang
den tyske aksjonen, var sjømaktens historiske overlegenhet og
handlefrihet i de periferiske områdene — i nord som i sør. (Se bl. a.
T. H. Hinsley: Hitler's strategy. Cambridge 1951.)
Norge (og Sverige) hadde imidlertid hatt det i sin makt, ved
forsvarsforberedelser og klare erklæringer, å bringe England til å
avstå fra tiltak i Skandinavia.
203
Av hensyn til sine begrensede landkrefter har England alltid,
når det var spørsmål om en operasjon, måttet overveie nøye om det
«lønnet seg» å avse de for dens gjennomførelse nødvendige styrker,
dvs. om det var forsvarlig av hensyn til krigens behov som helhet.
Men fremfor alt måtte England ta politiske hensyn. Forsvaret
av de små nasjoner hadde på 1800-tallet vært en så viktig bestanddel
av Englands politikk at det måtte bruke diplomatiske midler når det
skulle trekke småland med seg: argumenter, propaganda, økonomisk
og politisk press, men ikke det åpne, voldelige angrep som i 1807. Det
ville våren 1940 ha vært ugjørlig for England å lande i Norge om det
hadde vært klar over at det måtte bryte seg fram med makt, på samme
måten som det visste at det måtte ha gjort det f. eks. i Sveits. Den
anseelige retningen i England, som fryktet det da nøytrale USA's
reaksjon, og som var redd for å skyve Russland sammen med
Tyskland, ville ha fått overtaket.
Hadde Norge brukt sin situasjons muligheter, kunne det ha
reddet seg.
Det poeng å velge rett side, ikke å velge som i 1807, besatte i
begynnelsen av den siste krigen våre politikere i den grad at de så bort
fra det som var det egentlige poenget omkring 1807: At
Danmark—Norge kunne ha unngått katastrofen om det hadde utnyttet
den nøkkelstilling, som dets viktige strategiske situasjon og dets
maritime ressurser ga det. Det sto i en sterk mellomstilling mellom de
stridende. — I begge epokene hindret ideologiske og kjenslemessige
momenter vår regjering fra å føre en rasjonell sikkerhetspolitikk.
11807 og i 1940 lå Danmark og Norge like forsvarsløse. Men
sammenhengen dermed er i de to tilfellene meget forskjellig:
I 1807 ønsket den avvergende parten, England, ikke at vi skulle
være i forsvarsstand. Den aggressive parten, Frankrike, var
- hva som kan synes like så merkelig — mer interessert der
for. Napoleon regnet antagelig med at Russland ville formå
Danmark—Norge til å slutte seg til landmaktene, så Frank
rike ikke behøvde å avse krefter til et foretagende mot Sjæl
land.
I 1940 la den avvergende parten, Tyskland, helt naturlig,
204
fra først av interesse for dagen for at vi skulle være i stand til å verge
vår nøytralitet. Når vi ikke det gjorde, og de tyske aksjonsplaner
derfor tok form, bortfalt naturligvis denne interessen.
Hva vår egen stilling til vernet angår, hadde vår regjering i
1807 ingen tanke på å gjøre seg selv forsvarsløs. Dens forsett var
tvert imot å forsvare seg mot Frankrike sammen med England. Etter
dettes ønske og anvisninger hadde den lagt an sitt forsvar.
I 1940 var det vi selv som hadde gjort oss forsvarsløse ved å
unnlate å mobilisere. — Om den parten som vi ikke ville komme i
krig med, nemlig England, skulle lande i Norge først, og vår hær —
nøytralitetsvernet kallet — hadde stått på full feltfot, ordnet i sine
regulære enheter og forband, og konsentrert på de strategiske
punktene, hvordan ville det ha sett ut? Hos hærens ledere var den
tradisjonelle nøytralitetspolitikken fast forankret. På alle trin,
gjennom krigsskoler, høyskole, generalstab osv. var det blitt betraktet
som en forutsetning for forsvarsvesenet i Norge at ingen fremmed
makt skulle være i tvil om at den som overskred Norges grense,
uansett hvem han var, ville møte motstand. Hærens befal var
forholdsvis lite berørt av den pro-engelske aktivismen i 1930-årene.
I 1807 kom den avvergende parten, England, fram til angrepsmålet en god stund før den andre parten hadde tenkt på å sette
seg i bevegelse. Derfor kunne opposisjonen i England hevde at det
var slett ingen overhengende fare som kunne berettige til et plutselig
og krast tiltak. Det var tanken på vår flåte, som Admiralitetet under
hele Napoleonsperioden hadde hatt på hjernen, som satte regjeringen
i panikk. Men denne flåten var sommeren 1807 ikke truet. Den
engelske kritikken da og senere har også henvist til at det som de to
keisere etter Tilsit først skulle foreta seg, var å formå England til en
fred. Hvis det ikke gikk, og kun da, skulle de tvinge
Danmark—Norge inn i sin blokk. Deres tvangsinngrep mot Norden
var således betinget.
Den oppfatning som Tyskland gjorde seg vinteren 1940 at
Vesten forberedte en operasjon mot Nord-Skandinavia, berodde på
mer enn mistanker. Da provokasjonsmomentet spilte
205
en ikke liten rolle for Vesten, lot den en del av forberedelsene foregå
for nesten åpen scene. Pressen i London la endog for dagen sin
tilfredshet med den uro og angst som var oppstått i Berlin, fordi en
forutså en engelsk aksjon i Norden, som Tyskland ikke hadde
muligheter til å avbøte! Det var således ønskevilkår for den
avvergende partens etterretningsvesen, mens London i 1807 visste
meget lite om hva de to keiserne ville gjøre, og handlet mest etter
intuisjon.
I 1940 kunne den aggressive parten lett kommet før den
avvergende. I vår tids krigføring følger slag og motslag hverandre
raskt. Undertiden kan det siste komme før det første. Det er ikke det
avgjørende. Det avgjørende er partenes motiver.
Når vi til slutt ser på vår regjerings politikk da katastrofen
inntraff, vil vi finne at den i begge tilfellene sluttet forbund med den
parten som hadde villet dra oss inn i krigen for å utnytte oss. Ikke
noen av gangene gikk vi med den som ville avverge det.
I 1807 var dette resultat omtrent gitt. En nåtidsbetrakter kan
se Englands fremferd den gang i sammenheng med den konflikten
som i mer enn et halvt århundre hadde bestått mellom den store
sjømakten og de nordiske råstofflandene, og således til en viss grad
forstå den. Men samtiden i Danmark— Norge så ikke så langt tilbake.
Det at det engelske angrepet hadde lykkes så godt, nettopp på grunn
av vår lojalitet overfor England og vår partitagen for dette i tiden
nærmest før 1807, opprørte almenheten i den grad at en kamp på
Englands side, på dettes vilkår, kjentes umulig. Likeså en nøytral
dansk— norsk politikk. Det skulle også vært nær sagt umulig å fått
Frankrike, med den makt som det hadde på fastlandet, til å respektere
den.
En lignende vanskelighet var det i 1940. — Av de tre alternativer som gas, var en samgåen med Tyskland utelukket. Det var jo
heller ikke for vår skyld at Tyskland ville avverge den engelske
aksjonen. — Men også en kamp ved Englands side stillet seg
vanskelig. Da vår hær ikke var mobilisert, kunne vi lite utrette
militært utenfor Nord-Norge. Og Tysk206
land erklærte ikke å ville antaste kongeriket Norges integritet og
politiske uavhengighet nå eller i fremtiden. I denne situasjonen
oppnevnte Stortinget en delegasjon for å forhandle og treffe avtale
om «en fredelig ordning av militærinvasjonen». Hadde Tyskland nå
ikke hatt noe krav m. h. t. det norske styres sammensetning, skulle
Norge passivt avfunnet seg med okkupasjonen, som Danmark gjorde.
Men ville det på havet så dominerende England ha respektert
dette? 14. april 1940 uttalte den norske utenriksminister: Om vi fra
norsk side kunne gå med på en ordning med en konstitusjonell
regjering og forlik med tyskerne, ville «tilhøvet til England bli så
farlig for oss, at det av den grunn synest mest umogeleg å la Noreg
koma i slikt samarbeid med Tyskland». Som vi vet, erklærte England
ikke Danmark krig. Det hadde helt fra før den 1. verdenskrigs tid gitt
Danmark en slags frihet til best mulig å ordne seg med Tyskland.
Danmark hadde jo ingen grav mellom seg og tigeren! England kunne
ikke hjelpe det! Norge derimot betraktet England som liggende
innenfor sitt maktområde. Ved en krigserklæring fra dets side ville
vår handels- og fangstflåte vært tapt.
Den norske regjering gled snart inn i krigen på Englands side.
Den politiske linjen som vår regjering valgte i 1807, løp den
store engelsk—franske kampperioden ut. Den linjen med sjømakten
som vår regjering valgte i slutten av 1930-årene, løper fremdeles.
Vårt århundres kampperiode, hvis hoveddeltagere er angelsakserne og russerne, er ennå ikke avsluttet.
Den rollen som tyskerne — den «tredje faktoren» — har spilt
i denne perioden, er viktig: Skulle deres innsats mest svekke Vesten?
Eller skulle den mest svekke Østen? Men tyskerne kunne ikke vunnet
noen av verdenskrigene uten som alliert enten med Vest eller med
Øst, og etter den eventuelle seiren måtte Tyskland innen den
triumferende kombinasjonen ha nøyet seg med en annen plass. Det er
et synsbedrag, når en har sett Tyskland som den ene av de to største.
Hvis et sammen med Vestmaktene seirende Russland i 1918 hadde
satt opp fredsbetingelsene, ville motsetningen mellom Østen og
207
Vesten etter all sannsynlighet snart blitt like stor som den er i dag;
Donau-området ville under panslavismens press antagelig allerede da
ha sluttet seg til Russland. Innsiktsfulle folk innen Vesten så i slutten
av 1930-årene endog en seier over Tyskland som en ulykke, fordi
Russland, i så tilfelle, ville komme til å rage opp som en koloss, langt
farligere enn Tyskland hadde vært (se den franske ambassadør
Coulondres bok: De Stalin å Hitler).
Den egentlige tevlingsstriden har stått mellom Vesten og
Østen, helt siden Russland i 1904 kom i kamp med Englands allierte
Japan, selv om Russland, på grunn av den tyske faktorens
innvirkning, på grunn av det ofte meget kompliserte trekant-spillet,
har fått kjempe som Vestens våpenfelle. Det engelske diplomatiet har
ofte forstått å utnytte den kontrast som finnes mellom germanernes
og slavernes tenkning og lynne.
I denne sammenhengen må vi sette inn den norske politikken
som fremkalte 9. april og det som senere logisk har fulgt. Danmark
og Norge er brakt inn i et kampforhold farligere enn det de kom i i
1807. Nå som i Napoleons-perioden er den skandinaviske løsningen
av Nordens sikkerhetsproblem blitt eliminert.
Av det vi etter hvert har erfart om tankene innen vår
regjeringskrets, vet vi at Nygaardsvold i 1940 advarte mot de
pro-engelske ivrere. Vestens foretagende mot Skandinavia ville
forene Russland med Tyskland, sa han. Kjent er nå også Kohts,
Trygve Lies og Ljungbergs uttalelser om hvor pinlig de følte det, at
Vesten siktet på å angripe Sverige, og at vi medvirket til å gi dette
angrepet fremgang. Ledernes uttalelser om at det var Vesten som
ville dra Norge inn i krigen, og at Tyskland hadde interesse av at
Norge ble utenfor, er likeledes blitt gjort kjent.
Når den regjerende kretsen tenkte slik, hva måtte de norske
kretser kjenne som så nordisk samarbeid som en nødvendighet, om
Norden skulle ha noen fremtid? For ikke å tale om dem, hos hvem
den germanske samkjenslen — for ikke så lenge siden forkynt av
våre første åndelige førere — ennå var en levende kraft? Eller dem
som så et forbund mellom Tysk208
land og den store Østmakten som den største ulykken av alle? Det
var ingen annen enn Hitler som forpurret det.
Det norske folket ble slitt i stykker i tre grupper: Den
pro-engelske, den pro-tyske og den pro-russiske. Hatets mørke
makter trengte inn i de tusen hjem. Ikke så sjelden sto bror mot bror
og sønn mot far. Det var den første ulykken som kom. Den andre
ulykken var at Norge og Sverige ble revet fra hverandre for annen
gang i vårt århundre. Den tredje at vi er dratt inn i den nye krigen før
den er begynt, som kampterreng for to med fantastiske våpen
utrustede maktblokker.
Slike ulykker medførte ikke vårt valg i 1807 av den «gale»
siden. Nordmennene og danskene sto begge loyalt sammen om sitt
felles lovlige styre og dettes politikk. Noen «Quisling-retning»
kjenner vi ikke hos oss fra den tiden, om vi ikke skal betegne som en
sådan det pro-engelske brukseierpatriciatet på det norske Østlandet,
som ville ha «eget utenriksstyre», og som siktet på å løse Norge ut av
monarkiet. Men folket fulgte det ikke. Det sto trofast ved sitt
tradisjonelle styre og tok de savn og trengsler som fulgte, inntil
maktspråk utenfra skilte rikene ad.
14 1905 OG
1940
209
KAPITEL IX
Vestens operasjon mot Norden 1939—40.
Det betydningsfulle ved T. K. Derrys bok om felttoget i
Norge i 1940 er at det offisielle England enda en gang, og med full
klarhet, peker på den «historiske» strategi som sjø-makten har fulgt i
sin kamp med landmaktene: å utnytte sin økonomiske overlegenhet
og sin verdifulle bevegelsesfrihet på havet til operasjoner i de
periferiske områdene i landmaktenes flanker. Dit har England kastet
sine ekspedisjonskorps og derved: 1) vunnet hjelpestater, som ellers
ville holdt seg utenfor kampen, 2) lagt hånden på råstoffkilder som
motstanderen dro seg til nytte, 3) tvunget denne til avvergende
operasjoner som har ført til store tap for ham og til fastbinding av en
uforholdsmessig del av hans krefter; alene truselen om tiltak av
sjømakten mot områder i landmaktens flanker bandt store deler av
dennes krefter.
Derrys bok er en virkningsfull illustrasjon til den lære som
de engelske statsmenn så ofte har forkynt, at det sterkeste våpen som
England besitter, er avskjæringen av motstanderens tilførsler, også
fra nøytrale land. Når England forsøker å ta hensyn til de nøytrales
interesser, betyr det, som Chamber-lain sa 4. april 1940, at England i
en viss utstrekning forhindres i sine blokade-operasjoner.
The Ministry of Economic Warfare var i 1940 overbevist om
at hvis Tyskland ble berøvet sin malmtilførsel, ville det ikke kunne
føre krig ut over 12 måneder. I 1938 hadde Tyskland, etter engelsk
beregning, importert 22 mill. tonn jernmalm. Siden krigen begynte,
hadde blokaden stoppet 91/? mill.
210
tonn årlig import. Det gjaldt nå å stoppe de 10 mill. tonn som
Tyskland beregnedes årlig å få fra Sverige. 10 % av den svenske
malmen til Tyskland utskipedes over Narvik. 90 % direkte fra
svenske havner. Hvor meget vesen det fra engelsk side enn ble gjort
av de 10 %, som skipedes sørover i den norske leden, var det dog de
90 % som det for London var om å gjøre å stanse. Da det var liten
utsikt til å trenge inn i Østersjøen, måtte malmstrømmen bindes ved
kilden. Derry legger ikke noe skjul på at målet var svensk Norrland.
Han har dermed gitt de små land interessante muligheter til å
stille de store staters planer og tanker, slik som de } virkeligheten har
vært, opp mot det diplomati og de politiske manøvrer som de
utfolder når de skal sette disse planer i verk.
Vestmaktene gjorde våren 1940 to forsøk to get a footing in
Scandinavia og navnlig i Sverige, som ledd i deres krigføring mot
Tyskland, — første gang i mars, annen gang i april.
Den første gangen ville de utnytte de beleilige omstendigr
heter da finnene kjempet mot russerne. Vestens beslutning fattedes i
Supreme War Council 5. februar 1940.
2. mars overleverte den engelske minister til den svenske
utenriksminster en note, hvori det sies, at da finnene nå er i høyeste
nød, ville Vestmaktene sende et korps til deres hjelp. Det måtte
passere over Nord-Norge og Nord-Sverige. For å beskytte Sverige
ville Vestmaktene yte en utstrakt militær assistanse.
Generalstabsoverlegninger og forhandlinger mellom regjeringene om
samarbeid mot Tyskland ble foreslått.
I et notat har den svenske utenriksminister skrevet: «Ved den
samtale som utspant seg om denne noten, erklærte jeg ikke å kunne
akseptere å diskutere den ut fra synspunktet: hjelp til Finnland. Jeg sa
at den måtte betraktes ut fra synspunktet: Storbritannias
krigsforetagende mot Tyskland og Russland og
dets interesse av å forhindre Tysklands råvareforsyning».
«På mitt innkast at det forekom mange som mente at man på britisk
og fransk hold snarere foretok intervensjon i Norden i hensikt å
forlegge striden dit, uttalte Mr. Mallet (den eng. mi211
nister) at en sådan oppfatning var unfair. Jeg bekreftet imidlertid at
dette var en almen oppfatning her i landet.»
Samme dag mottok den svenske kongen et håndbrev fra
Daladier, hvori meddeltes at Frankrike var klar til å sende over
Narvik 50 000 mann. Det var et ledd i en almen angrepsplan mot
Sovjet, som skulle settes inn, deis gjennom Finnland, dels mot
Kaukasus.
3. mars sa generalsekretæren i det franske utenriksdepartement til den svenske minister at den franske regjerings opptreden
diktertes av folkets oppriktige ønske å bevare Finnlands
uavhengighet. — Samme dag meddelte det svenske utenriksdepartement den engelske minister Sveriges avslag på
gjennom-marsj-begjæringen. I et notat skriver den svenske utenriksministeren: «Mr. Mallet (den engelske minister) tok svaret meget
unådig og erklærte: I will forward this reply to my Government who
will be extremely disappointed. You abandon the Finns to their fate.»
Vestens presse gikk etter dette i gang med å stille Sverige «i
skottgluggan for icke att saga vid skampålen». Leon Blum mente at
ekspedisjonskorpset måtte sendes, selv om Sverige og Norge ikke ga
tillatelse. 12. mars spurte Labour i Parlamentet den engelske
statsminister om England var beredt til å krenke de skandinaviske
lands nøytralitet. Spørsmålet fikk intet svar. — Samme dag sa
Daladier i Kamret, at Sverige hadde truet med å rive opp
jernbaneskinnene fra Narvik for å hindre Vestens tropper fra å
komme Finnland til hjelp. Men i Sverige var der, sa han, sterke
meningsbrytninger; det kunne bli mulig å iverksette gjennommarsjen
med hjelp av modige svenske arbeidere! — 11. eller 12. mars
anmodet den engelske minister på ny om gjennomfartstillatelse, men
fikk til svar at Sverige fremdeles måtte svare bestemt nei, da følgen
ville bli at Norden ble. dratt inn i storkrigen med ulykkelige
konsekvenser for hele Norden. Den påfølgende natten ble den
finsk—russiske freden kjent.
Derry skriver nå i sin bok: «The Allies for their part, while
sincere in protesting their desire to save Finland, certainly had other
objects in view to which they gave less publicity.» Videre skriver
han: «De manøvrer som de allierte brukte for
212
å få finnene til å be dem om hjelp, var nettopp av den slags knep som
tyskerne var snare til å få teften av.»
«Den plan som ble godkjent 5. februar,» skriver Derry,
«forutsatte to eller flere allierte brigader*) på den finske fronten, men
la hovedvekten annetsteds.» De store krefter som i alt forutsattes
anvendt — 100 000 engelskmenn og 50 000 franskmenn — skulle
over Narvik og over Trondheim gå til Sverige. Norge sønnenfor
Trondheim tenktes holdt med små styrker, vesentlig et par bataljoner
i Bergen.
150 000 mann er, for denne perioden av krigen, store tall,
skriver Derry; men ikke for store, om de engelske stabsjefer hadde
rett i det som de sa, at planen var vår «første og beste sjanse til å
tilrive oss initiativet og forkorte krigen».
Stabssjefene diskuterte det som talte for og imot tanken om
uten videre å kaste tropper i land i Norge i håp om at nordmennene
ville avfinne seg dermed. Men ikke førenn på ettermiddagen den 12.
mars approberte regjeringen instruksjonene til de militære sjefer
along these lines — and even then the execution of our plans still
presupposed some degree of acquiescence, at least, on the part of the
Norwegian and Swedish Governments.
Derry sier ikke mer, men et fransk referat som ble kjent
allerede i 1940, forteller at Churchill på et møte den 8. mars i
Krigskabinettet hadde uttalt frykt for at den norske holdning kunne
hindre hjelpen til Finnland, navnlig ved den første landstigningen i
Narvik. De allierte burde derfor, mente han, fra første øyeblikk vise
sin makt ved Narvik — ikke foreta noen egentlig landing med vold,
men demonstrere sin makt for å unngå å gjøre bruk av den. Churchill
tenkte seg sendt til Narvik en eskadre på en krysser og noen
destroyere, som hurtig skulle kaste i land en bataljon som en
forberedelse for ankomsten av den første større troppetransporten.
I sitt møte 9. mars i War Office uttalte
planleggings-komiteen for det skandinaviske foretagende at
Narvik-land-setningen uten større vanskelighet burde kunne skje som
Churchill hadde tenkt seg den.
*) Engelske brigader svarer omtrent til regimenter etter
kontinentale og nordiske begrep hittil.
213
Selv reiste Churchill 11. mars til Paris for i siste øyeblikk å
hindre den finsk—russiske freden. Sammen med Daladier erklærte
han overfor den finske sendemann at om Finnland var enig, ville
Vestens foretagende øyeblikkelig bli satt i verk; Norge og Sverige
ville ikke mer bli spurt, bare underrettet.
Da landsetningen planlagt for mars aldri ble av, takket være
den finsk—russiske fredsslutningen, var det ingen grunn for de
engelske leder til å komme tilbake til dette punkt. Men Chamberlain
sa i sin erklæring i Parlamentet 2. mai 1940 at Tyskland kunne i
mars, om Narvik-foretagendet var gått i lås, ha angrepet Trondheim
og andre havner i det vestlige Norge. Vestmaktstyrker ble derfor, sa
han, gjort klare for å okkupere disse stedene. Men lederne av dem
hadde fått instrukser om å iverksette okkupasjonen bare i et av
følgende to tilfelle: Enten at de ble oppfordret til det av den norske
regjering, eller at Norges nøytralitet allerede var blitt krenket. — Han
nevnte ikke hovedpunktet Narvik.
Etter finnenes kapitulasjon, skriver Derry, måtte de allierte
overveie, hvorledes de nå i stedet skulle legge fram sitt generelle
argument, — at den norske fortolkning av de nøytrales rettigheter ga
Tyskland en urimelig fordel —, på en slik måte at amerikansk og
annen nøytral opinion ble stemt gunstig for Vestmaktene, i tilfelle av
et tiltak fra deres side.*)
Det annet tiltak for å trenge inn i Sverige ble besluttet i siste
del av mars måned. Planen som nå var uttenkt, var denne:
Okkupasjonsakten skulle innledes med et forspill av mer uskyldig art
(Churchill: minor and innocent): Minelegging av den norske leden, så
at de tyske malmskipene ble tvunget ut av det norske sjøterritorium.
En gikk ut fra at tyskerne ville svare på dette med en eller annen
motaksjon mot Norge, f. eks. fremstøt mot et par havner i det sørlige
Norge, som var den
*) After the Finnish surrender the Allies had to consider
instead how to present their general argument, to the effect that the
Norwegian interpretation of neutral rights conferred an unreasonable
advantage upon Germany, in such a way as to conciliate American
and other neutral opinion, (s. 22.)
214
eneste delen av landet som tyskerne antokes å kunne nå. Når disse
foretok et slikt skritt, kunne den norske opinion regnes å ville se med
tilfredshet at England kom til hjelp. (s. 15: This (laying of minefields)
in turn, it was supposed, might be fol-lowed by German
counter-action against Norwegian territory, and this, by the
acceptance by Norway of an Allied occupation of Narvik and the
three southem ports). Til gjennomføring av denne okkupasjonen
utstedtes der i de første dager av april seilingsordrer for i alt 3
engelske brigader med en del spesial-våpen. Forsterkninger skulle,
etter behov, følge. Narvik som var hovedsaken, skulle — ved hjelp av
18 000 mann franske tropper — bygges ut til en solid basis. Den
nærmeste oppgaven her oppe var besettelsen av jernbanen fram til den
svenske grensen; men tanken var, som det sto i instruksjonene at omstendighetene skulle føye seg slik at troppene kunne overskride denne
og besette jerngruvene og viktigere sentra i Nord-Sverige «as the
champions of Sweden against aggression, actual or hypothetical».
Derry legger intet skjul på at planen med provoseringen av
tyskerne var utarbeidet, fordi Vestmaktenes strategi tiltrengte some
justification in the eyes of the world og at det, fremfor alt, var the
American attention de måtte ta hensyn til. USA var den gang nøytralt
og sto sterkt på de nøytrales rettigheter.
Denne 2. planen for innrykningen i Sverige illustrerer et
hoveddrag i det engelske diplomatis arbeid: Dets ulyst til å støte den
almene opinionen, dets aldri avslappende omhu for å få tingene lagt
til rette, slik at England fremstår som championen for det rette og det
gode i verden, især som beskytteren av de svake, som den stat som de
små nasjoner med trygghet kan se hen til. På denne oppgaven skjerpet
det engelske diplomatiet sine evner. Det var så meget mer nødvendig
som Englands strategi var av den art at den lett måtte kollidere med
smålandenes interesser. Når England allikevel så ofte kunne vinne
dem og også utnytte dem for sine formål, skyldtes det meget dets
økonomiske makt, og dets herredømme over smålandenes tilførsler,
men dog kanskje mest dets smidighet, dets evne til å utnytte alle
sjanser, til å finne utveier av alle situasjoner, kort sagt: dets politiske
begavelse. — Hadde det ikke
215
utenpå sin hårde panserkledning hatt et så mykt og vennlig utseende
gevandt, skulle England aldri oppnådd sine enestående politiske
resultater.
Den nye planen hadde imidlertid et par delikate punkter:
Å legge miner på et nøytralt lands sjøterritorium var ikke etter de
folkerettslige lærebøker. For å få opinionen til å akseptere denne
åtgjerd, ble det i pressen og på annen måte fremhevet det urimelige i
at fienden som tilsidesatte de internasjonale rettsregler når dette
passet ham, vant gehør hos de nøytrale for at disse regler skulle
iakttas på det nøyeste, når det var til nytte for ham og til skade for
Vestmaktene. Disse som for en stor del kjempet for de mindre staters
regning, kunne ikke nå lenger la seg binde av de «tekniske»
rettsregler. De holdt seg nå for berettiget til ikke lenger å respektere
det norske territorialfarvanns privilegium av nøytralitet. Folkeretten
hadde alltid anerkjent at når krigførende systematisk brukte illegale
metoder, hadde motstanderen rett til å ta «appropriate action».
Protestene fra de nøytrale mot engelsk tilsidesettelse av de
«tekniske» regler skyldtes ikke noen virkelig kjensle for disse reglers
hellighet (da de jo ikke ble iakttatt fra den andre siden), men frykten
for konsekvensene! Ved en sterkere utnyttelse av Vestens
blokadevåpen kunne krigen føres til en snar slutt og hundretusener av
menneskeliv spares!
Denne vel turnerte argumentering fikk overfor Norge og
Sverige uttrykk i de kjente noter av 5. april og i forskjellige
meddelelser de følgende dager. Opinionen i USA som den særlig
siktet på, var også tenkt å skulle beskjeftiges på en særlig måte på
den tid mineleggingen i Norge fant sted, nemlig med en annen
minerings-aksjon: Nedslipning av flodminer i Rhinen for å stoppe
trafikken der. Vi trodde, skriver Derry, at denne aksjons nyhet og
dristighet kunne bortlede USA's oppmerksomhet fra the possible
illegality of our intended action off the Norwegian coast.
6. april erklærte Englands representanter i Oslo og Stockholm at den britiske regjering ikke hadde til hensikt å landsette
tropper i Skandinavia, hvis ikke tyskerne tvang den til det ved selv å
foreta aksjon.
Mineleggingen fant planmessig sted 8. april uten fore-
216
gående varsel. Den engelske ambassade i Oslo har riktignok etter
krigen erklært at de allierte samtidig med sin note til den norske
regjering av 5. april kunngjorde mineleggingen. Men Derry bekrefter
nå det som vi alltid har trodd, at noen previous warning om den
skulle ikke gis til den norske regjering.
Vestens foretagende ble den 9. april krysset av Tysklands
foretagende. Allikevel har det stor politisk interesse det som Derry
skriver om hvorledes hovedakten i Vestens foretagende var tenkt satt
i verk. Det mest delikate punkt i Londons plan var atter dette:
Hvorledes Vest-troppenes okkupasjon av de norske havnene skulle
innledes.
Landgangsekspedisjonene skulle «take immediate advantage
of the somewhat vaguely defined moment when» — som det het i
instruksjonene — «the Germans set foot on Norwegian soil, or there
is clear evidence that they intend to do so».
For Vestens okkupasjonstropper var det åpenbart viktig å
komme i land før tyskerne. Om troppene til Stavanger og Bergen,
sier Derry, at de skulle sendes med så hurtige skip (kryssere) at det
var rimelig grunn til å anta at de kunne komme en tysk landgang på
disse steder i forkjøpet.
Med andre ord: Det var for Vestens ekspedisjon en tydelig
fristelse til å følge instruksjonens ord (å gå i land når der var clear
evidence that the Germans intended to do so), slik at de selv ble
første mann i vedkommende norske avsnitt.
Men planens poeng var nettopp dette at Norges goodwill
skulle vinnes av Vestmaktene ved en forutgående tysk aksjon mot
Norge. Denne tyske krenkelsen kunne vanskelig få noen virkning på
Norge, førenn den var et faktum, og var blitt kjent av folk og
regjering.
Det er naturlig nok at Derry har vanskelig for å gi oss et klart
bilde av hvordan den engelske ledelsen egentlig hadde tenkt seg
forløpet.
Et sted (s. 233) skriver han: «Alle våre planer var stort sett
basert på den antagelsen at vi skulle gjøre det første trekk.» Et annet
sted (s. 236): «Tyskerne slo til der hvor vi lenge hadde overveiet å slå
til.» Han fremhever også (s. 21) hvilken fordel tyskerne hadde deri at
de ikke skydde å gjøre «the first step». Det var vanskelig å overlate
dem denne fordelen. Men
217
England ville ikke, sier han, tiltvinge seg adgang til Norge like
overfor positiv motstand av regjering og folk.
Vestmaktenes okkupasjon av norsk område skulle etter
planen skje ved flere suksessive landganger, og disse skulle, etter
Derrys redegjørelse, kun finne sted if evidence of a suitably
(tilsvarende) hostile German reaction to the mine-laying were
available immediately.
Det avgjørende for spørsmålet om hvilken av partene etter
den engelske planen skulle ta the first step, er imidlertid hvordan de
første engelske landgangsstyrkene, fortroppene, ville forholdt seg. Og
det er, etter det som Derry skriver, tydelig at det var ikke den
engelske ledelses mening at disse skulle vente med å sette foten på
land, til en fikk se hva virkning på Norge den tyske aksjonen fikk. På
s. 22 skriver han at der den 6. april var truffet spesielle arrangements
mellom den engelske regjeringen og stabssjefene for å unngå enhver
tøven i siste minutt; ekspedisjonen hadde fått bemyndigelse to sail at
once when the moment came, fordi tyskerne kunne komme foran oss
i Stavanger eller i et kappløp med oss om Bergen eller endog om
Trondheim. Det regnedes med sporadic, temporary resistance from
misguided Norwegians. De britiske landgangsoperasjoner skulle,
skriver han s. 24 nederst, være betinget av Englands evne til ved
diplomatisk press i sentrum og lokal formidling å unngå alvorlig og
aktiv motstand av nordmennene. In point of f act there would have
been token resistance and consequent delays.*)
*) I en norsk lagmannsrettssak, har kommandør Hovdenak
ifølge pressereferat forklart at 8. april om kvelden kom der melding
om at engelske styrker var underveis for å møte tyske. Senere kom
der engelsk melding om at tyske stridskrefter var underveis med
norske havner som mål. 9. april kl. 1,30 kom melding om at de
norske sjøforsvarsdistrikter kunne vente britiske styrker. På grunnlag
av dette trakk den norske admiral tilbake en tidligere gitt ordre om å
legge ut miner i Oslo-fjorden. Det var på dette tidspunktet, sa
kommandøren, ingen avtale mellom England og Norge; meldingen
fra Komm. Admiral om kontraordren om den norske minelegging ble
oppfattet som en underretning til distriktssjefene, om at
engelskmennene, fra norsk synspunkt sett, var ute i fredelig hensikt,
— en underretning som en ikke kunne få fram på annen måte. — Den
omhyggelig utarbeidede engelske plan har, å dømme etter dette, tatt
sikte på å komme i samarbeid med de norske militære myndigheter,
så
218
Diskusjonen hos Derry om hvem som først ville satt foten på
norsk grunn, i tilfelle av at den engelske planen var gått etter
beregning, har imidlertid ingen avgjørende betydning for vurderingen
av Englands politikk.
Det er fullkommen klart at Vestmaktene, som et ledd i deres
krigføring ville bemektige seg deler av den skandinaviske halvøy;
Englands plan var stort sett basert på det at England skulle være den
første til å okkupere Norge; ingen annen tenktes å ha makten til å
forhindre det. Det var sjømakt-tradisjon «to strike the first blow».
Men for å lette den politiske siden ved denne operasjonen ble
der arrangert et forspill, idet tyskerne provosertes til å foreta en
aksjon, som man mente, i verdens øyne, skulle berettige (warrant)
okkupasjonen, men være utilstrekkelig til å forhindre den (Derry s. 24
øverst). Derfor Churchills triumf -rop kort etter 9. april: Hvor
lykkelig var ikke denne tyske aksjonen for England! Og det var
England som hadde provosert den, sa han stolt.
Sammenhengen blir spesielt tydelig når en tenker på det at til
å ta seg av de tyske krefter som antokes å bli satt inn mot noen
kystavsnitt i Sør-Norge, skulle Vestmaktene anvende bare en liten del
av sitt ekspedisjonskorps mot Norge. Hovedparten av dette skulle gå
til Nord-Norge, hvor vi, skriver Derry, ikke et øyeblikk trodde at vi
skulle møte tyskerne.
Foråt dette karakteristiske trekk ved foretagendet ikke skulle
virke for påfallende i de skandinaviske folks øyne ble det i
Vestmaktenes noter til disse av 5. april talt en hel del om Finnland —
om de skandinaviske lands hindring nylig av en effektiv hjelp for
finnene, om nye angrepsfarer mot disse fra landmaktenes side, om
Vestmaktenes faste vilje til å hjelpe dem — på tross av Norge og
Sverige; videre om Sovjets planer mot Nord-Norge. Også ved dette
tilfellet skulle henvisningen til russisk aggressivitet overvinne
Nordens motvilje mot å bli dradd inn av Vesten. Samarbeid av de
skandinaviske land med
snart tyske stridskrefter mot norske farvann meldtes, således at
engelskmennene kunne «take the first step» uten å risikere væpnet
norsk motstand.
219
Tyskland til vern om nordisk land ville — sto det i notene — bli
betraktet som rettet mot Vestmaktene.
Det er belysende for den tillit som England har inngitt de
små nasjoner at dette språk ikke ble forstått av dem den 5. april og de
følgende dagene.
Og den setningen som var rosinen i pølsen, that the Allies
give notice that they reserve the right to take such measures as they
may think neeessary to prevent Germany from obtai-ning Norway's
and Sweden's resources — denne setningen gjorde heller ikke noe
inntrykk på adressatene. Den svenske minister i London skrev hjem:
«Noten torde icke utgöra inn-åtgärder i notens anda for närvaranda ej
planeras från de allie-rades sida, utan vara beräknat bl. a. på att
tilfredsställa opinionen i det egna landet.» — Det svenske
utenriksdepartementet skrev: «Tillgängliga upplysningar tyda på, att
några konkreta åtgärder i notens anda for närvaranda ej planeras från
de allie-rades sida.» — Den norske minister i Londons første
inntrykk var at notens punkter om Nord-Skandinavia var uten aktuell
betydning og at punktet om de alliertes rett til å ta de åtgjerder som
de fant nødvendige for å hindre Tyskland fra å få Nordens råstoffer,
heller ikke inneholdt noe som nødvendigvis gjorde stillingen mer
akutt enn før.
Denne reaksjonen fra våre representanters side minner om en
lignende mentalitet umiddelbart før det engelske angrep på den
norsk—danske flåtebasisen på Sjælland i 1807.
Da «dagen» kom på en helt annen måte enn Vesten hadde
tenkt seg, tilpasset det franske og det engelske diplomatiet seg hurtig
til situasjonen. Den franske statsministeren skrev straks til den
svenske statsminister at Frankrike ville gjøre alt for Sveriges
uavhengighet og uberørthet, og at en særskilt delegasjon øyeblikkelig
ville bli sendt til Stockholm. Allerede 9. april rettet den engelske
sendemann en forespørsel til den svenske utenriksminister om
Sverige ikke tenkte på å komme Norge til hjelp enten ved å erklære
Tyskland krig eller ved å sende tropper over den norske grensen for å
kjempe mot tyskerne. — I et notat oppsatt i det svenske
utenriksdepartement samme dag, sies det lakonisk:
«Utenriksministeren besvarte begge spørsmål benektende».
220
Et par dager etter (12. april) meddelte den franske delegerte
som nå allerede var ankommet til Stockholm at Vestmaktene aktet
med sterke krefter å foreta en landgang i Nord-Norge; den delegerte
ønsket i en energisk tone at Sverige skulle bistå dem. Han fikk det
svar at Sverige ville holde seg nøytralt og med våpen møte ethvert
forsøk på å trenge inn på svensk område, hva enten det ble gjort fra
den ene eller den annen parts side. Da den franske delegerte ønsket å
få vite noe om hvordan Sverige ville disponere sitt forsvar, fikk han
intet svar herpå. Han sa da, ifølge det svenske notat om samtalen,
temmelig mislynt at her kom han og ga tillitsfullt opplysninger om
Vestens planer, men fikk selv ingenting høre. Etter delegasjonens
tilbakekomst til Paris ble det derfra fremholdt overfor den svenske
regjering at Frankrike fant Sveriges forsvarskrefter fordelt i altfor
små forband langs kystene; forsiktigheten krevet i stedet massive
troppekonsentrasjoner til forsvar av kystene, men et stykke
tilbaketrukket fra disse. — Sverige hadde på denne tiden i
Norrbotten, altså i malm-området, en styrke på 100 000 mann, i vel
sammensveisede forband, mens der i den sørlige delen av landet, var
relativt få tropper. Oppfatningen på initiert holdt var åpenbart at den
fremste faren som truet Sverige, gjaldt malmområdene og forbindelsen dit vestenfra. De svenske myndigheter trodde ikke den
gang på noe angrep på Sverige fra tysk side. De avga som bekjent de
mest kategoriske erklæringer om at de ville verne landets nøytralitet
mot angrep på Nord-Sverige fra vest.
Den 2. mai ga Chamberlain i Parlamentet en erklæring, hvori
han bl. a. sa: «For omkring en måned siden ble det besluttet å holde
visse små styrker klare for å okkupere de vestnorske havnene på kort
varsel, ifall Tyskland skulle angripe Sør-Norge. Det vil således være
klart at enhver påtenkt aksjon fra vår side på norsk område var
betinget av tidligere krenkelse av Norges nøytralitet fra Tysklands
side.»
Med utgangspunkt i denne erklæringen har den britiske
ambassade i Oslo etter krigen sendt ut følgende erklæring: «Det er
ingen sannhet i den påstand som nylig er fremkommet om at en
britisk invasjonsstyrke var på vei til Norge den 9. april eller
tidligere.» Rent formelt kan dette ha sin riktighet,
221
da det igangsatte invasjonsmaskineri straks før 9. april var gått i stå
på grunn av at de krigsskip som skulle transportere fortroppene,
plutselig ble beordret til annen tjeneste, — en ordre som nå beklages
fra engelsk side, Men reelt sett er den engelske ambassades
erklæring, etter det som nå er opplyst, uriktig. Invasjonen var satt i
gang ved seilingsordrer utstedt i dagene 4.—7. april, og i denne
invasjonen var Narvik-landingen hovedsaken.
Det er imidlertid fullt naturlig at den engelske statsminister
den 2. mai 1940 ikke omtalte denne hovedsaken. Det gjaldt på denne
tiden å få Sverige, som var målet for den nå under full utvikling
værende engelsk—franske ho vedekspedis jonen mot Nord-Norge, til
å vende sine våpen mot Tyskland.
Man kunne spørre seg, sa Chamberlain mot slutten av sin
erklæring den 2. mai 1940, hvorledes det hadde vært mulig at
Tyskland — tross de alliertes forholdsregler for å besette norske
vestkysthavner til beskyttelse mot tysk angrep — lyktes å
forekomme de allierte. Svaret var enkelt: Det var ved et lenge
planlagt omsorgsfullt utarbeidet bedrageri mot et intet ondt anende
og nesten ubevæpnet folk.
Derrys bok sprer verdifullt lys over Englands metode i krigføring og diplomati. Avgjørende for bedømmelsen av de krigførende
parters foretagender mot Norden i 1940 er imidlertid jevnføringen av
de motivene som, på de to sider, lå til grunn for foretagendene. For å
kunne foreta en sådan jevnføring er det nødvendig å gi et overblikk
også over utviklingen av Tysklands foretagende mot Norden. Dette
har Derry knapt nok gjort noe forsøk på. Hans bok er, hva angår
Tysklands aksjon i Norden, langt mindre tilfredsstillende enn andre
britiske historieskriveres arbeider om den siste krigen.
222
KAPITEL X
Tysklands foretagende mot Norden 1939—40.
Engelskmennene er i verdens øyne sjøfarernasjonen. Men de
med engelskmennene beslektede folk rundt om Nordsjø-bassenget
står dem ikke etter som sjømenn. Det som har gitt England fortrinnet
fremfor dem, er øyrikets gunstige strategiske posisjon. Handelen
følger som kjent krigsflagget. — Da tyskerne hadde sin storhetstid
som sjømakt i middelalderen og opp til midten av 1500-tallet, hadde
engelskmennene ennå ikke riktig oppdaget havet. Men da Holland
etterfulgte Hansaen som den ledende sjømakten, begynte England
snart å ta opp tevlingen. Når engelskmennene så i den siste halvdel
av 1600-tallet, kunne ta luven fra hollenderne, var det ikke fordi de
hadde bedre sjømenn og admiraler og skip enn dem, men fordi de lå
så gunstig til geografisk at de kunne vanskeliggjøre hollendernes
adgang til osean-handelsrutene. Hollenderne ble hindret i å f å hjem
rikdommene fra deres veldige oversjøiske besittelser, og de ble
hindret fra å gripe inn på Atlanterhavet mot engelskmennenes
osean-trafikk. I krysser- og kaperkrigen mot motstanderens handel,
hvilken svarte til våre dagers ubåt-krig, lå hollenderne — i sitt
innelukkede søndre hjørne av Nords jø-bassenget — under, og dette
avgjorde utfallet av den store engelsk—hollandske militære
styrkeprøven på havet som pågikk i nesten et halvt århundre.
I vårt århundre har tyskerne, vis å vis engelskmennene, vært
handikappet på lignende måte. Fra sin «døde vinkel» mellom Jylland
og Friesland har den tyske flåten ikke hatt noen manøverfrihet. Den
engelske flåten har geografisk hatt en
223
sterk fordel. I den 1. verdenskrigen opprettet engelskmennene en
sperring av Nordsjøens søndre utløp ved Dover—Calais og en
sperring ved dens nordre utløp mellom Shetland og Norge; den
sistnevnte sperringen skulle Norge hjelpe til å gjøre fullt effektiv. Så
vel for undervannsbåter som for overvannsfartøy ble Nordsjøen etter
hvert en lukket dam, som tyskerne knapt kunne komme ut av.
Ved et blikk på kartet vil enhver forstå hva dette betydde for
utfallet av den første store kampen i vårt århundre. Inneklemt som
Tyskland ligger mellom østmakten Russland, Alpene og Frankrike,
har det en for svak råstoffbasis til å bære en kamps byrde noen lengre
tid, medmindre det kan bryte seg ut vestover havet. Blokaden
knekket det i 1918.
I den 2. verdenskrigen hadde Tyskland fått et politisk samarbeid med Russland og i samband dermed en viss tilførsel av mat og
råstoffer. Men Hitler var full av mistro mot Russland og regnet ikke
med dets fortsatte velvilje, med mindre Tyskland viste seg sterk nok
til å overmanne Vesten.
De tyske sjømilitære ledere var helt besatt av problemet fra
den 1. verdenskrigen: Hvorledes skulle de bryte seg ut av Nordsjøens
fangenskap? Hvorledes skulle de skaffe seg adgang til verdenshavet?
Med overvanns-fartøyer var det nå ikke mulig, slik som det
hadde kunnet tenkes under den første krigen, da Tyskland i visse
perioder hadde omtrent like mange capital ships som England. Da
den andre krigen brøt ut i 1939, hadde Tyskland bare to gamle
slagskip, to slagkryssere, tre såkalte lomme-slag-skip og åtte lettere
kryssere — en helt ubetydelig styrke sammenholdt med Englands.
De to flåter var som 1 til 10. Den tyske sjøkrigsledelsen hadde villet
bygge opp en overvanns-flåte. Men Hitler — som inntil vinteren
1938—39 håpet at Tysklands førerstilling i den sørøstlige delen av
Mellom-Europa (Donau- og Balkanområdet) skulle kunne oppnåes i
samarbeid med et England, som foretrakk tyskerne ved Donau
fremfor russerne, — hadde ikke brydd seg om hva de tyske admiraler
ønsket. Han hadde i 1935 sluttet den kjente flåteavtalen med
England, etter hvilken den tyske flåten ikke skulle være større enn ca.
1/3 av den engelske. Den begrensede byggetillatelsen
224
for Tyskland som herved oppnaddes, hadde Hitler i årene 1935—39
ikke på langt nær utnyttet. Det vitner om atskillig overfladiskhet, når
Derry anfører den tyske admiral Wege-ners bok av 1929 om den 1.
verdenskrigens sjøstrategi som bevis for at Tyskland i 1939 ville
utflankere Englands gunstige strategiske sperrestilling i nord ved
besettelse av den norske kyst, for derfra å operere mot Atlanterhavet.
Wegeners ideer i den retning bygget på forutsetninger som ikke var
forhånden i 1939.
Enda mer vil det kanskje overraske almenheten at der heller
ikke med hensyn til ubåter, som i den 1. krigen hadde vært den
alvorligste trusel mot England, fra tysk side var gjort noen
forberedelser for en effektiv krigsførsel. Tyskland hadde i 1939 bare
26 ubåter skikket til atlantiske operasjoner. Når en tar hensyn til
nødvendig hviletid og utreise- og hjemreisetid, behøves der tre båter
foråt der alltid skal være én i virksomhet. Tyskland var altså høsten
1939 i stand til å holde alene 8—9 ubåter på Englands handelsruter.
Raeder hadde forlangt 300 båter foråt der til enhver tid kunne være
minst 90 i Atlanteren. Etter det byggeprogram som Hitler hadde gått
med på og som var i kraft da den siste krigen begynte, ville
nybyggingen knapt strekke til å erstatte de beregnede tap, altså ikke
medføre noen økning av ubåtenes antall.
Da det vinteren 1938—39 viste seg at England ikke fulgte
Chamberlains politikk — å la Tyskland forsterke seg til å bli en
anselig motmakt mot Østen, — men i stedet adopterte Churchills
politikk, kunne ikke Hitler gå i gang med noen maritim opprustning.
En sådan ville ikke gitt Tyskland noen sjømakt førenn etter mange år.
Hitler mente at Tysklands forsyningssituasjon snart ville bli
prekær, at Tyskland måtte skaffes mer livsrom, og at den elan som
drev de tyske folk fremad etter dets revolusjon i 1930-årene, måtte
utnyttes, innen den svant hen. Han mente også at i en rekke
henseender arbeidet tiden for Tysklands motstandere. Det måtte altså
handles snart.
Det diplomatiske spillet skjøv også på, navnlig Englands
garantitraktat våren 1939 med Polen, hvorved dette land så å si fikk
ledelsen av utviklingen i sine hender; dernest Russ15 - 1905 og
1940.
225
lands følere straks etterpå for å komme til en forståelse med Tyskland
og derved styrke dette.
Kort sagt: Hitler ville, på tross av Tysklands sterke sjømilitære underlegenhet, ha en snarlig avgjørelse med England—Frankrike. Han hadde i sine tanker følgende muligheter:
1) Når Tyskland var dekket til den russiske siden, ville
Vestmaktene ikke kunne bistå Polen. Dette ville derfor snart
kapitulere; og maktesløse som England—Frankrike derved måtte føle
seg, skulle de kunne være stemt for forhandlinger og for en
negociated peace.
2) Om dette slo feil, skulle Tyskland ha det i sin makt å
overvelde Frankrike, berøve England dets fotfeste i det kontinentale
Vest-Europa og skaffe seg selv en militær basis mot England vest for
Calais—Dover; denne situasjonen skulle kunne muliggjøre
fredsforhandlinger med England.
3) Glippet denne sjansen, ville det være mulig fra basene vest
for Calais og i Biscaya-bukta å føre en så effektiv krig mot Englands
innfartsveier fra Atlanteren ved hjelp av det overlegne tyske fly og en
ved forsert bygging istandbrakt undervannsflåte, at England etter
noen tids forløp ville finne det å være den beste poltikken å enes med
Tyskland, når dette intet fordret som rokket ved Englands
verdensposisjon.
De ledende kretser innen Tysklands hær og flåte betraktet
oppkomlingen Hitler som en fusentast. De kunne ikke følge hans
ideer. Under inntrykket av det som — tross Tysklands uhyre innsats i
den 1. verdenskrigen — den gang var mislykkes for det, var de mot
en ny tapbringende vestfront-krig. De fryktet et nytt Verdun. De
trodde ikke det ville lykkes å nå fram til Kanalen og Frankrikes
vestkyst. De regnet også denne gangen med en stengt Nordsjø.
For å komme ut av trollsirkelen i rommet mellom England—
Shetland—Norges vestkyst rettet iallfall en del av marine-lederne sitt
blikk mot den makt, som i denne krigen, i motsetning til i den forrige,
ville samarbeide med Tyskland, nemlig Russland. Dette lands
nordkyst på Kola fortsatte sørover i den norske kysten. De tyske
flatekrefter var nå for svake til å forsere seg ut mellom Shetland og
Stad. Skulle Tyskland gjøre seg uavhengig av denne sperringen, altså
skaffe seg et
226
brukbart utgangspunkt for operasjoner på havene med en
undervannsflåte, måtte det samarbeide med Russland. Straks krigen
begynte, fikk Tyskland anledning til å benytte en basis på russisk
område øst for Varangerf jorden, ved Polarnope, og hadde atskillig
nytte av den. Raeder og Donitz var interessert for at det
tysk—russiske samarbeid skulle utvides forbi Finnmarkskysten og
sørover, like til Trondheim. De tenkte seg Troms tildelt russerne og
at Tyskland skulle få kjøpt et antall ubåter av Russland og få
anledning til å bygge sådanne der så vel som i Italia.
Raeder hadde i sin kjente konferanse med Hitler 10. oktober
1939 kun for øye selve kysten i Norge og støttepunkter på denne. Der
forutsattes ikke noen tysk kontroll av selve landet. Da vi vet at
Raeder fant det umulig for tyske overvannsfartøyer å hevde seg
overfor de engelske sjøkrefter utenfor den norske kysten, må han ha
tenkt seg forbindelsen mellom de påtenkte tyske støttepunktene i
Norge og Tyskland — den såkalte «Nach-schuz» — opprettholdt
vesentlig via Russland, altså over Kvite-havet og Leninkanalen.
Den 10. oktober 1939 da Raeder skjønte at Tysklands forslag
etter Polens kapitulasjon om fredsforhandlinger med England ville bli
tilbakevist, foreslo han, at ubåtbyggeprogrammet, med henblikk på
mulighetene ved et samarbeid med Russland, skulle utvides til å gi 20
å 30 ubåter pr. måned, selv om det skulle skje til fortrengsel for
hærens og flyets behov.
Hitler ville imidlertid ikke ha noe videregående makkerskap
med Russland. Det var også mange i Tyskland som på denne tiden
tenkte seg at Russland ville benytte seg av de muligheter som det
hadde fått til å skaffe seg fast fot i Narvik. Hitler avviste i det hele
tatt sjøkrigsledelsens program for krigsførselen. Forslaget om de
norske baser, sa han at han ville tenke på. Men han ofret det ikke
noen oppmerksomhet før i midten av desember. Raeders forslag om
større byggeprogram for ubåt-flåten ble avvist, likeså hans forslag om
at ubåtene skulle kunne senke fiendtlige handelsskip uten varsel.
Den 9. oktober, altså dagen før Raeders nettopp nevnte konferanse med ham, hadde Hitler selv formulert sitt program for
227
den videre krigføringen i det kjente memorandum som gikk alene til
sjefene for de tre grener av krigsmakten. I dette viktige dokument sies
det:
Ved Polens kapitulasjon var det blitt mulig for Tyskland, som
så lenge hadde vært uoppnåelig: At det kunne samle hele sin kraft på
en eneste front, vestfronten. Men noe vennskap av lengre varighet
med Russland kunne det ikke regnes med. Heller ikke samarbeidet
med Italia og med Japan kunne ventes å bli ved så lenge, om ikke
Tyskland snart kunne oppvise avgjørende resultater i krigen. USA var
en meget usikker faktor. Tiden arbeidet ikke for Tyskland, men mot
det. Det gjaldt også dets forhold til Belgia og Holland. Hvis ikke
Tyskland besatte disse land, ville Vestmaktene komme til å gjøre det,
eller tvinge Belgia og Holland til å samvirke med seg. Hitler så i det
hele store farer for Tyskland ved en lang krig. England ble stadig
kraftigere.
En enda større fare ved en lang krig var Tysklands begrensede
mat- og råvareforsyning. Og den aller største at Ruhrproduksjonen —
forutsetningen for Tysklands motstandskraft — var så utsatt for
angrep. Ruhr var Tysklands Achilles-hæl. Hovedproblemet her var
luftangrepene, og jo lenger krigen varte, jo vanskeligere ville det bli å
bevare Tysklands luftover-legenhet, spesielt om Belgia og Holland ble
okkupert av Vestmaktene. Ruhr kan ikke erstattes, sier Hitler. Men da
denne vår svakhet er like godt kjent av England og Frankrike som av
oss selv, vil Vestens krigsførsel streve etter å ramme dette mål, koste
hva det koste vil. Ja, jo mindre England og Frankrike kan håpe å
ødelegge de tyske væpnede styrker i virkelige slag, jo mer vil de søke
å skape betingelsen for en langt uttrukken utmattelses- og
tilintetgjørelseskrig, jo mer sikkert blir det at de vil gjøre en slutt på
den belgisk—hollandske nøytraliteten.
Både Belgia og Holland, sier han, ønsker å opprettholde sin
nøytralitet, men er ute av stand til å motstå et lengere press fra
Englands og Frankrikes side. Bevarelsen av deres kolonier,
opprettholdelsen av deres handel og dermed sikringen av deres indre
økonomi, ja, av deres liv, avhenger helt og holdent av Englands og
Frankrikes vilje. Derfor er begge land i sine beslutninger avhengig av
Vesten. Hvis England og Frankrike
228
lover seg et lykkelig resultat til prisen av Belgias nøytralitet, er de
når som helst i stand til å anvende det nødvendige press. De behøver
ikke åpent angripe disse land. Uten å pådra seg det odium å bryte
nøytraliteten kan de tvinge Belgia og Holland til å oppgi sin
nøytralitet. Som et motiv derfor i den øvrige verdens øyne er det
tilstrekkelig å skildre faren for et tysk nøytralitetsbrudd og gjøre full
propagandaeffekt av dette, så at Belgia og Holland betrakter seg som
truet og ber om engelsk— fransk hjelp.
Sannsynligheten, ja, vissheten av et slikt engelsk—fransk
tiltak forsterkes ved den uomtvistelige kjensgjerningen at fra Vestens
synspunkt ville Tysklands kontroll av det belgisk— hollandske
området være en av de få faktorer som ville være til noen hjelp for
Tyskland i en lang krig.
Så lenge et nøytralt Belgia og et nøytralt Holland ligger som
en beskyttelses-sone foran Ruhr, er luftangrep mot dette området
ennå temmelig vanskelig og artilleribeskyting umulig. Men hvis den
belgisk—hollandske nøytralitet opphører, ville sørvest-Ruhr kunne
beskyttes med superkanoner og Diissel-dorf endog med vanlig
langtrekkende artilleri.
Tysklands militære midler overfor England, sier Hitler
videre, er flyvåpenet og ubåtene. Tysklands mangel på
over-vannsfartøyer kan det ikke rettes på når en krig først er begynt.
Ubåtene kan, hensynsløst brukt, bli et overordentlig våpen mot
England. Det tyske ubåtvåpens svakhet ligger i dets hjemmebasers
store avstand fra operasjonsområdet, i den meget store fare som er
forbundet med båtenes reiser til og fra dette område, og i truselen fra
engelsk—fransk side mot deres hjemmebaser. Opprettelsen av
ubåtbaser utenfor det ugunstig beliggende hjemme-området ville bety
en enorm forøkelse av våpenets effektivitet. — Flyet er ikke i stand
til å utføre virksomme operasjoner mot Englands industrisentrer og
dets sørlige og sørvestlige havner, som er spesielt viktige i krigstid,
så lenge det er tvunget til å operere fra vår smale tyske Nordsjø-kyst,
som ligger langt tilbaketrukket fra England. (Det må erindres at
bombeflyene den gang hadde en meget kort aksjonsradius.) Hvis det
belgisk—hollandske område skulle komme i Vestens hender, ville
det fiendtlige fly være i stand til å bombe
229
Tysklands industrielle hjerte, det behøvde ikke å fly mer enn 1/6 av
den distanse som de tyske bombere måtte tilbakelegge for å nå viktige
mål hos Vestmaktene. Men hvis vi kunne bruke Holland og Belgia
eller området vestenfor Calais som utgangspunkt for våre fly og våre
ubåter og vår minelegging av Englands kyster, så ville England uten
tvil kunne tildeles et dødelig slag, selv om det selv forsøkte de
sterkeste mothugg. En slik forkortelse av flydistansen ville bli spesielt
viktig p.g.a. vår bensinknapphet. Med mindre bensinbeholdning ville
flyene kunne medføre mer bomber, og de ville kunne gjøre flere turer
pr. dag. — Alt dette er grunner for Vestmaktene til å sikre seg
Holland, Belgia, på samme tid som det tvinger oss til å komme dem i
forkjøpet.
Hitler nevner deretter Tysklands spesielle slagvåpen: kombinasjonen av tanks og stupfly, enn videre dets overlegne
anti-tankskyts og antiluftskyts, og ikke å forglemme, den enestående
gode ånd som fantes hos de tyske tropper. Tyskland har i dag en
overlegenhet som det aldri noen gang har hatt! De kommende
måneder, sa han, vil ikke gi oss noen vesentlig større offensiv kraft,
men de vil gi motstanderne meget større defensiv kraft, spesielt p.g.a.
Englands forberedelser. Hitler kommer således fram til det resultat at
nå er tiden til å slå til. Der er ingen tid å spille.
Den plan som Hitler utviklet i dette memorandum og i taler
og direktiver i samband dermed var: Ved en fremrykning gjennom
Holland og Belgia skulle en så stor del som mulig av Frankrikes armé
gjøres kampudyktig og England tvinges til å forlate fastlandet, således
at den franske Kanal- og Atlanterhavskysten kom i tysk besittelse og
dermed det nødvendige ut-gangsområde nåddes for å formå England
til et settlement.
Den 1. verdenskrigen, sa han, hadde vist nødvendigheten av
denne strategi. Ved en omfattende svingning den gang av den tyske
hærs høyre fløy langs Kanalkysten, skulle slutten på den krigen blitt
en annen!
Når den tyske hæren, som han bestemt trodde, var kommet
fram til den franske kysten, behøvde Tysklands industriproduksjon
ikke lenger flyte i de store land-bataljers bunnløse svelg. Den kunne
da omlegges til å styrke flåten og flyet for krigen
230
mot England. Tiden ville da ikke mer være på Englands side. Når
England ikke mer kunne opprettholde kampen på fastlandet, behøvde
ikke Tyskland lenger å blø seg til døde til lands.
I et direktiv av 9. oktober, samme dag som memorandumet
utgikk, sas hensikten å være å vinne en basis som bød gode utsikter
for en luft-og sjøkrigsførsel mot England samt å skaffe full
beskyttelse for det umistelige Ruhrdistriktet.
Hele Hitlers oppmerksomhet høsten og vinteren viedes gjennomførelsen av denne hans plan — så fort som mulig. Den var i hans
øyne the decisive war-winning method. Etter hvert overbeviste han
seg selv om at planen ville føre til krigens slutt. England ville, mente
han, la snakke med seg, om angrepet på Frankrike kom snart nok og
var tilstrekkelig overveldende.
Han avviste samtlige de forslag fra flåteledelsen som siktet
på allerede straks å ta opp kampen med England: Forslaget om den
såkalte «beleiring av Storbritannia», forslaget om den økte
ubåt-byggingen, forslaget om å skaffe ubåtbaser i Norge. Alt dette
ville bety prioritet for sjøkrigen og beslagleggelse av stridsmidler og
produksjon som trengtes for angrepet på Vestfronten. Først måtte
utgangsposisjonen her i vest vinnes. Deretter skulle sjø- og flykrigen
og minekrigen mot Englands til-førseler og vitale sentrer komme, —
ført fra vestbasene og ikke fra Norge eller Nord-Russland som var
langt mindre egnet derfor. Fra den franske kysten ville ubåtene ha
den viktigste engelske osean-ruten mot Bristol — og St.
Georges-kanalene like utenfor sin stuedør.
Det var den 6. oktober 1939 at Tyskland foreslo England
forhandlinger om en fred, som få dager etterpå ble avvist. I tiden fra
nå av til midten av desember kjenner vi et betydelig antall direktiver
o. lign. fra Hitler; men ikke i en eneste av dem er baser på den norske
kysten nevnt. Det var ved Bretagne’s og Biscaya's kyster han ville ha
dem, ikke bare fordi de her lå nærmere ubåtenes operasjonsområder,
men også fordi basene her ville stå i lett forbindelse med det
vesttyske industriområde. Slik som Raeder hadde lagt fram saken,
forutsatte oppnåelsen og driften av baser i Norge et visst samarbeid
med russerne, noe som bød Hitler meget imot.
231
I sitt memorandum av 9. oktober beroliget han dem som var
utålmodige etter å begynne sjø- og luftkrigen mot England med, at
når de vestlige utgangsområdene var nådd, ville kampen for å bryte
den britiske motstands viljen med kraft kunne opptas. Før kunne det
ikke gjøres. Hitler argumenterer på flere steder tydelig mot sine indre
motstandere, mot dem hvis tanker gikk i banene fra den forrige
krigen. Han sier at han vil slå ned all opposisjon fra deres side.
Vest-offensiven skulle begynt i november, men kunne ikke
da settes i verk p.g.a dårlig vær, som hindret masseinnsatsen av fly,
en faktor som ble betraktet som avgjørende for den valgte
krigsmetoden på Vestfronten. Derpå kom der utsettelse på utsettelse
p.g.a. været.
Hitler ble nå engstelig for at motstanderen kunne finne på en
aksjon, — at han ved en offensiv fra sin side kunne tilrive seg
initiativet og oppnå en suksess på et annet operasjonsteater, således at
den plan som han satte alt inn på, ble opp-veiet eller svekket i sin
virkning på den militære helhetssituasjonen
Allerede noen uker etter krigens begynnelse 1. september
1939 hadde den tyske flåtes etterretningsvesen meldt at England
hadde til hensikt å skaffe seg baser i Norge, bl. a. Narvik. Den tyske
flåteledelsen hadde god kjennskap til Englands syn på Nordens
betydning, når det gjaldt å komme Tyskland til livs. Churchills, John
Fishers, Lloyd Georges bøker, de diplomatiske aktsamlingene og
meget annet materiale hadde gitt full og oppsiktsvekkende
opplysning herom, likeså om årsaken til at de planlagte foretagender i
Norden i den 1. krigen ikke var kommet til utførelse, særlig den
konflikt som etter Gallipoli-affæren oppsto mellom den ledende
admiralen Fisher og den engelske regjeringen.
Da Raeder 10. oktober 1939 fremholdt for Hitler den positive
fordelen for Tyskland ved besettelsen av deler av den norske kysten:
At Tyskland ville få utfallsporter til Nord-Atlanteren, hadde han, i
spissen av sin P. M. om spørsmålet pekt på de motiver som tvang
Tyskland til å hindre engelskmennene fra å
232
skaffe seg fotfeste i Norden: Disse ville derved beherske
Øster-sjøinngangen, flankere Tysklands operasjoner mot England og
øve trykk på Sverige; de ville lettere kunne istandbringe sin
minesperring av Nordsj øens nordre utløp på høyde med
Shet-landsøyene.
Når en ser bort fra ubåtflåtens ledelse, som fra sitt synspunkt
helt naturlig var for å besette baser i Norge, var den høyere tyske
flåteledelsen gjennomgående av den oppfatning at et nøytralt Norge
var så fordelaktig for Tyskland at besettelse av baser ikke lønnet seg.
Det var kun en overhengende fare for engelsk aksjon mot Norge som
kunne berettige til et sådant skritt.
Men Hitler var ikke i høstmånedene så engstelig for denne
saken; han regnet på dette tidspukt med å kunne sette i verk sin
offensivplan, før Vestmaktene ble ferdig med de nødvendige
forberedelser for deres offensiv.
Raeder har allerede ved denne anledning pekt på vanskelighetene ved en tysk aksjon i Norge. Tyskland hadde små sjøstridskrefter, og operasjonene ville bli kostbare for det. Jo lenger nord
i Norge, jo vanskeligere ville det bli for tyske over-vannsfartøyer å
holde sjøen overfor de tallrike engelske orlogs-menn. Navnlig var
Narvikproblemet svært. Tyskland kunne miste hele sin flåte. Var det
heldig, måtte det regne med å miste tredjeparten. — Dette var en helt
korrekt bedømmelse. De største tapene ble også i Nord, og heroppe
kunne engelskmennene etter forgodtbefinnende sette i land tropper.
Disse momenter kan ha virket på Hitler.
Da hans offensiv nå måtte utsettes fra måned til måned,
oppsto en ny situasjon.
I midten av desember 1939 ble det i tyske yrkesmilitære
kretser alminnelig hevdet at krigen ville tapes for Tyskland om de
allierte gjorde landgang på den skandinaviske halvøy. Sverige ville
komme fullstendig under Englands innflytelse, og Tyskland ville bli
berøvet sin tilførsel av svensk malm. Krigen ville bli ført inn i
Østersjøen, slik som admiral Fisher hadde ivret for under den 1.
verdenskrigen; han hadde betraktet et angrep her som krigsavgj
ørende. At Churchill hadde god lyst på Østersjøen, var alminnelig
kjent. De tyske marine233
autoriteter pekte på at i et slikt tilfelle ville den tyske flåtes krigføring
mot England bli helt lammet. Tysklands sårbarhet for luftangrep ville
sterkt økes.
Raeder henviste også nå til at den engelske flåten, etter en
lykkelig gjennomført tysk besettelse av norske havner, fremdeles ville
være herre utenfor Norges nordligere kyster. Men det var helt
utelukket, mente han, at Norge fikk falle i Englands hender! Og nå
innså også Hitler fullt ut dette. Det var blitt klart for ham at
Vestmaktene kunne, ved en aksjon i Norden over Narvik for å
avskjære malmtilførselen til Tyskland og lenger sørpå i Skandinavia
for å føre krigen inn i Østersjøen, overtrumfe hans egen vest-offensiv.
Men han var så sterkt av den oppfatning at det beste for
Tyskland var et Norden stående utenfor krigen, at han ikke ville
bestemme noe om en preventiv aksjon der. Han så at en sådan ville
kreve stor innsats og bringe store tap, og derved svekke
vest-offensiven. Han ville, så sant det var mulig, unngå det nordiske
foretagendet.
Den siste ordren fra Hitler for et øyeblikkelig angrep på
Frankrike ble utstedt 13. januar 1940. Det skulle starte 20. januar. Da
de klimatiske forhold umuliggjorde dette, og vinteren tegnet til å bli
hard, kom Hitler til den overbevisningen at foretagendet mot Norden
måtte tas med som et nødvendig onde. Den første egentlige
foranstaltning for dette foretagende kom 27. januar, da det ble satt opp
en planleggingsstab.
Hitler var ennå uviss om Frankrike-foretagendet eller
Norge-foretagendet skulle tas først. Ble det Frankrike, kunne
Norge-aksjonen bli unødvendig.
Altmark-affæren i midten av februar som gjorde et voldsomt
inntrykk, og de innstrømmende meddelelser om at Vestmaktene nå, i
samband med kampen i Finnland, hadde fått den lenge ønskede
leiligheten til å sende et ekspedisjonskorps til Norden, fikk Hitler til
med kraft å gå inn for Norge-foretagendet. I en viktig konferanse på
høyeste plan som fant sted 23. februar hevdet Raeder det syn at det
fordelaktigste for Tyskland var et nøytralt Norge, men engelsk
okkupasjon av dette måtte forhindres, da den ville bety at krigen ble
ført inn i Østersjøen. 1. mars utstedte Hitler en ordre hvori det heter:
234
Die Entwicklung der Lage in Skandinavien erfordert es, alle
Vorbereitungen dafür zu treffen, um mit Teilkräften der Wehrmacht
Dänemark und Norwegen zu besetzen. Hierdurch soll englischen
Übergriffen nach Skandinavien und der Ostsee vorgebeugt, unsere
Erzbasis in Schweden gesichert und für Kriegsmarine und Luftwaffe
die Ausgangsstellung gegen England geweitert werden.
Hovedmotivet angis her å være det forebyggende. Den
engelske historiker F. H. Hinsley ved Cambridge-universitetet, som
har forfattet en meget god oversikt over Hitlers strategi (1951),
skriver også: Norge-foretagendets chief object was to prevent British
encroachment in Scandinavia and the Baltic. - - - This point provides
the reason for his (Hitlers) interest in Norway and explains why he
had reconciled the Norwegian plan with his major objective (the
attack on France). Apart from the obvious defensive need to forestall
an Allied occupation of Norway, he was anxious to prevent any
move which would deprive the planned defeat of France of its
intended finality.
Når det i ordren av 1. mars som siste moment blant motivene
nevnes at Danmark og Norge vil være en utvidelse av de tyske
våpens utgangsstilling mot England, kan dette ha vært gjort for å
gjøre planen mer smakelig for de tyske militære kretser som stillet
seg kritisk til den, fordi den stred mot alle prinsipper for
sjøkrigføring, og som så flere minus enn fordeler ved den. Eller det
kan være gjort for å villede dem som hadde mistanker om at Hitler
ville søke den egentlige ut-gangsstillingen mot England i
Vest-Europa.
Ordren legger en særlig vekt på at de styrker som skal avses
for Norden, må være så små som mulig. Ordren gikk ennå kun ut på
at forberedelser skulle treffes. Hitler forbeholdt seg selv å ha tilsyn
med foreberedelsene.
Men 3. mars treffer han beslutning om at Norge-aksjonen
skal gå foran Vest-offensiven og dermed ble det.
En konferanse på høyeste plan den 9. mars domineres helt av
overbevisningen om at Vestmaktenes aksjon var en besluttet sak, og
at det tyske preventive foretagende måtte påskyndes. De rent
militære motiver for en tysk inngripen i Norden var
235
nå blitt de overveiende. Den tyske vestoffensiven ville gjøre de
franske, belgiske og luxemburgske malmforekomstene tilgjengelige
for den tyske jernindustri. For å lette besettelsen av de nordligere
norske havner, ble det overveiet å besette disse fra «Basis Nord» øst
for Varangerf jorden, altså å foreta en kraftoppladning på
Murmanskkysten på forhånd, i likhet med den kraftoppladning som
England foretok i svensk Pommern for dets angrep på Sjælland i
1807.
Etter Finnland-krigens slutt ble Raeders betenkeligheter ved
det uortodokse ved Norge-planen sterkere. Men den 26. mars
aksepterte han den, under trykket av Hitlers impuls. Hans final
forecast was, skriver Derry, that Britain was likely to strike first at
Germany's trade in neutral waters in hope of a German reaction
which would occasion a British landing (in Norway). Den plan som
ble besluttet i London den 28. mars hadde man således i Berlin vær
av allerede to døgn før! Leka-sjer fra de innviede vestmaktkretser må
ha forekommet. Rae-der fant det best å handle raskt, bl. a. av den
grunn at nettene snart begynte å bli kortere.
Et begrep om det forbløffende kjennskap som de tyske
militære myndigheter i slutten av mars 1940 hadde til de beslutninger
som omtrent samtidig ble fattet i London, får en i de rapporter fra den
svenske marineattasjeen i Berlin, som Sverige har offentliggjort,
navnlig om hans samtaler med de tyske marinestabssjefer 28. mars og
2. april (den siste dag ble de tyske seilingsordrene utstedt).
England har ikke så sjelden kunnet vinne avgjørende seire
ved den underretning som dets fortrinlige intelligence service har
kunnet skaffe det. Denne gangen var det England selv som hadde
opplyst motparten. Det var så trygg på at dets makt til sjøs skulle
hindre motparten fra å krysse dets planer, at det brukte disse til å
provosere ham til — som det trodde — fåfenge tiltak.
Da Tyskland skulle foreta to krevende aksjoner omtrent
samtidig, ble vinteren 1940 enhver tysk industriproduksjon i andre
militære øyemed utelukket. Tross marinemyndighetenes klager var
ubåtbyggeprogrammet ikke større i juni 1940 enn det hadde vært ved
krigens begynnelse, og arbeidet lå etter
236
programmet. I løpet av det første krigsår ble det fullført 35
Atlantgående ubåter, mens 28 gikk tapt til sjøs. Alt ble kastet av i det
nærmeste krav: at England ble berøvet sin basis på Kontinentet. Når
det var gjort, skulle prioriteten gis til flåte og fly!
Raeder oppnådde heller ikke noe med sine forestillinger om
at det tyske fly skulle bistå marinen i kampen mot Englands tilførsler.
Hans anstrengelser for å få farvannene omkring Storbritannia erklært
for forbudt sone, innenfor hvilke de nøytrale skip kunne angripes
uten varsel, ble avvist. Allerede da England den 27. november 1939,
som en represalie mot Tysk-lannds bruk av magnetiske miner, hadde
utvidet sin blokade fra å omfatte alene tysk import til å omfatte også
tysk eksport, hadde Raeder ivret for tysk represalie i form av en for
alle flagg forbudt sone omkring Storbritannia. Men Hitler hadde
bestemt at alt sådant fikk vente til vestoffensiven var utført.
I likhet med England var Tyskland engstelig for det nøytrale
USA's reaksjon. Angrep på nøytral shipping ble av Hitler kun
godkjent innen den av USA selv erklærte sone, hvori amerikanske
skip var forbudt å seile, og hvor der således ikke kunne oppstå noen
incidents med USA.
Tysklands suksess i mai og juni i Vest-Europa fikk virkninger som Hitler hadde beregnet. De tyske ubåtene forlot sine
hjemmebaser ved Nordsjø-kysten og i Østersjøen og opererte fra
baser i Biscaya. Deres effektivitet ble nesten fordoblet på grunn av de
korte reiser og utvidelsen langt ut i Atlanteren av deres effektive
virksomhetsområde. Den tyske okkupasjonen av Kanalhavnene og
særlig overføringen av det tyske flyvåpen til nye fremskutte baser
førte også til stor økning av de engelske skipstap. Den engelske
skipsfarten sønnenfor Irland måtte opphøre. Tilførslene til England
måtte dirigeres til de nordligste britiske havner. Rutene ble lenger og
tonnasjen dårligere utnyttet. Den engelske flåtes eskortekrefter ble
alvorlig redusert under operasjonene i Norge og evakueringen fra
Dunkirk. Den franske flåtes eskortekrefter ble helt eliminert. I slaget
om Englands handelsruter viste månedene juni, juli,
237
august 1940 større tap enn de foregående 9 måneder tilsammen.
Englands posisjon ble alt i alt sterkt forverret.
Tyskland fikk nå, overfor England, den gunstige utgangsposisjonen som Frankrike hadde hatt i de par århundrer under hvilke
det flere ganger var nær ved å fortrenge England fra førsteplassen på
sjøen.
Hinsley skriver: The invasion of Norway was a defensive
move to forestall the danger — the real danger — of a British
occupation. The defeat of France, apart from the positive gains which
resulted, drove Great Britain from the Continent, with all the
consequences that that implied for German defence, economy and
freedom of manoeuvre. Hitlers strategy upp to the fall of France was
eminently successful, skriver han et annet sted. His calculation that
Great Britain might give in, if it did not prove accurate, was not
unreasonable.
238
KAPITEL XI
Kan et lite land stå utenfor en storkrig?
I.
Det som Tyskland oppnådde med sitt foretagende mot
Norden i den siste verdenskrigen, var at sjømaktens historiske
strategi: å komme landmaktene til livs i deres flanke — ble hindret.
Norden ble gjort utjenlig som utgangspunkt for operasjoner mot
Østersjøen. Der ble ingen militær trusel mot Tyskland fra nord. Og
noe som den gang av lederne på begge sider ble tillagt nesten enda
større vekt: Det lyktes ikke sjø-makten å bryte handelssamkvemmet
mellom Tyskland og Sverige, — den store malmleverandøren.
Det tyske foretagende mot Norden var en vidtgående strategisk flankedekning: i ly av den kunne Hitler utføre den
vest-offensiv, som han regnet for så avgjørende at han i eksalterte
øyeblikk mente den ville føre til den største seier i verdenshistorien.
Fra den samlede krigsførsels synspunkt ville det selvsagt ha
vært enda fordelaktigere for Tyskland om Norden hadde forsvart seg
selv, således at Tyskland ikke hadde behøvet å ta av sin kraft til det.
Men fra og med «Altmark»-affæren i midten av februar 1940 hadde
den tyske ledelsen ingen tro på at Norge ville verge sin nøytralitet.
Det som Tyskland oppnådde med sin flankedekkende operasjon i Norden, var alene en negativ vinning: At Vesten ikke vant de
fordeler for seg som den siktet på.
Og denne flankedekningen ble meget dyr. Tanken på de
uunngåelige omkostninger ved den trykket på forhånd så vel Hitler
som de yrkes-militære kretsene.
Det viste seg også at Tyskland ble, praktisk talt, ute av
239
stand til å sette inn noen sjøstridskrefter i operasjonene i mai og juni
ved Kanalkysten, hvor de ville hatt stor betydning. Churchill har
senere sterkt fremhevet dette at Tysklands flåte ble spolert i Norge.
Dette innvirket ugunstig på invasjons-mulighetene (av England)
høsten 1940 — langt mer enn tyskernes besittelse av norskekysten
lettet en sådan invasjon. Derry sier i sin bok at de tyske baser i Norge
som flankerte de Britiske øyer, forøket faren for invasjon av England.
Men det er ingen tegn til at disse tyske baser spilte noen rolle for den
omfattende diskusjonen av sjansene for en invasjon av England
høsten 1940.
Derrys bemerkninger om at de tyske basene i Norge svekket
Englands kontroll av de nordlige tilgagene til Atlanteren, er heller
ikke treffende; et land som hadde tapt så meget av den lille
overvannsflåten det hadde, kunne ikke gjøre noe på verdenshavene
uten med ubåter og fly. «Bismarck»s tur i Atlanteren straks den var
ferdigbygget i mai 1941, var ikke annet enn et forvovent husarritt. De
tyske baser i Norge som fikk noen virkelig betydning, var de som
hjalp Tyskland til å sjenere Vestens fart på Nordrussland. Men på
denne saken tenkte den tyske ledelsen ikke våren 1940.
En kanskje enda alvorligere omkostning ved Tysklands
Norgesforetagende var det at så store tyske krefter ble bundet der for
krigens varighet. Den splittelse av landmaktens krefter som
sjømakten kan framkalle ved sine omfattende operasjoner i de
periferiske områdene i landmaktens flanker, eller ved sine muligheter
til å foreta sådanne, har i alle store kriger vært et viktig moment.
Propagandaen fikk oss til å tro at tyskerne hadde fordel av å være her
under krigen. Det var England som hadde fordelen av det. På dette
punkt viste sjø-maktens «historiske» strategi seg virksom.
Raeder skal ha arbeidet for en fredsslutning med Norge,
således at Tyskland skulle begrense seg til her å opprettholde en del
militære støttepunkter langs kysten, men overlate nordmennene
resten av landet. De tyske kretser som motarbeidet alle bestrebelser i
denne retning, jevnfør forkastelsen fra tysk side av
«riksråds-ordningen», arbeidet til fordel for Tysklands motstandere.
240
Den iver som okkupasjonen av Norge fremkalte hos nordmennene til å hjelpe England på sjøen, spesielt innen handelsflåten,
måtte, fra tysk synspunkt, også regnes som en langt fra uvesentlig
omkostning ved det tyske foretagendet mot Norden.
Forat en krigførende stat skulle gå til et så våget og med
allehånde alvorlige ulemper så belastet foretagende som den tyske
ekspedisjonen til Norge i 1940, måtte den ha tvingende grunner.
Den «krigsvinnende» operasjonen mot Vest som den tyske
overledelsen vinteren og våren 1940 var i ferd med å sette i gang, og
som den satte hele sin lit til, truedes med å bli spolert av et initiativ
fra motstanderens side på et annet krigsteater. En avvergende
flankedekning her nord var noe som den tyske ledelsen ikke kunne
komme utenom, hvor ondt det enn gjorde den å detachere hertil
krefter, som burde vært anvendt på vestforetagendet.
Vestens omfatningsforetagende i nord innbrakte den en
gevinst, selv om den ikke ble så stor som tilsiktet.
På tross av den rekke av engelske og franske verker som i de
senere årene har gitt sann opplysning om de krigførende stormakters
motiver, er den i 1940 skapte legenden om 9. april ennå levende.
En så kyndig mann som general Lindbåck-Larsen har i
Aftenposten for 7. januar 1953 skrevet: «Det som de (tyskerne) var
ute etter var herredømmet over den norske vestkysten til bruk for sin
Atlanterhavsstrategi, sikkerhet mot at Sør-Norge skulle bli basis for
de vestallierte, og kvelertak på Sverige».
Historikeren Magne Skodvin har i det siste fastholdt den
oppfatning at det tyske foretagende i nord var et offensivt tiltak. Det
var ikke bare gjort for å hindre de alliertes aksjon i nord.
Når forestillinger som dokumenter og offisielle redegjørelser
har gjort uholdbare, kan holde seg så hårdnakket, må det ha
sammenheng med tidens alminnelige innstilling.
Som vi vet, er fra begynnelsen av 1930-årene den troen blitt
søkt innarbeidet i folket at et lite land ikke kan stå utenfor
16 - 1905 og
1940.
241
en verdenskonflikt. Men hvis det var så at Tysklands angrep på
Norden i 1940 kunne ha vært unngått om vi hadde holdt
engelskmennene unna, ville denne troen ikke kunne opprettholdes ;
for det kan ikke være noen tvil om at Norge og Sverige kunne ha
umuliggjort vestmaktaksjonen mot Norden, om de hadde gitt grei
beskjed om at de ville møte den med sine forenede krefter. Altså må
Tysklands foretagende mot Norden ha et selvstendig aggressivt
motiv!
I 1914 hadde vårt lands ledelse en bestemt tro på at landet
skulle kunne holdes utenfor den krigen som begynte, og den førte en
politikk deretter.
I 1940 hadde de regjerende ikke lenger noen virkelig tro på
at landet kunne holdes utenfor krigen. Deres tanker gikk tilbake til
1807 — den siste gangen Norge kom inn i ufred; de tok det års
historie som et bevis på at i en storkrig var det ikke til å unngå at vi
ble trukket inn. Det som det gjaldt, var å velge den rette siden! —
Også den Quislingske kretsen i Norge var overbevist om at de
skandinaviske land ikke, som i den 1. verdenskrigen, kunne bli
stående utenfor konflikten; de ville bli dratt inn.
Dette nye synet på nøytralitetens mulighet var, for en del, et
resultat av den verdenspolitiske utviklingen i 1930-årene, av den
store ideologiske spaltningen som forberedte den nye verdenskrigen.
Etter den var nøytraliteten noe forkastelig noe — hva enten man så
fienden i Tyskland eller i Russland eller i det kapitalistiske Vesten.
Det var denne livsoppfatningen, kan en kalle den — at en måtte være
med, og på den rette siden — som brakte så mange, og det av de
bestemmende i landet, til å mene at på samme måten som vi i
Napoleons tid uunngåelig var blitt trukket inn, ville vi i Hitlers tid
likeså uunngåelig bli det. Årsakssammenhengen var ikke den
omvendte. Det var ikke ved en realistisk analyse av stillingen før
1807 og før 1939 at lederne var blitt brakt til den overbevisningen at
en alliansefri politikk ved de to anledningene var håpløs.
Den maktblokken vi i samband med den siste krigen ble
trukket inn i, har nå etterpå hatt interesse av å beholde oss. Til støtte
herfor opprettholdt den lenge den forestillingen at Tyskland i 1940
gikk til angrep på Norge for å bruke det for
242
sin krigføring. Da Sovjetunionen nå hadde inntatt Tysklands plass,
var det ikke å tenke på for Norge å bli utenfor en ny storkrig!
Fremkomsten av diplomatiske og militære aktstykker i de
senere årene, i forbindelse med det studiet av den store strategien
som denne krigen har gitt impulsen til, begynner imidlertid nå å gjøre
det vanskeligere å opprettholde den troen at det er en umulighet for et
lite land å stå utenfor en storkonflikt.
Når en av de stors kjempende har en front hvor den i
hovedsaken har alene den interesse at motstanderen ikke får fotfeste
for sine operasjoner, vil den naturlig ønske at her liggende nøytrale
land ikke slipper motstanderen til og selv påtar seg denne
forsvarsoppgaven. Enhver makt, selv den største, er underkastet
krigens første lov: at kreftene anvendes der hvor de kan gi positive
resultater, at de ikke avledes derfra til operasjonsteatre, hvor der
alene er det negative å vinne, at motstanderen holdes unna.
I det samband er det av interesse å merke seg kontrasten
mellom den tyske okkupasjonen av Norge i 1940 og den i forbindelse
dermed stående okkupasjonen av Belgia straks etterpå: I den
førstnevnte var det preventive motivet så helt overveiende, at en
knapt kan tale om motiv i retning av å vinne positive fordeler, selv
om de innen en enkelt forsvarsgren, marinen, ikke var helt
fraværende. I Belgia og Holland var det positive eller aggressive
målet for Tysklands strategi — å oppnå en tysk kontroll over
kyststrekningene mot England og Biscaya — overveiende. Ennskjønt
Tyskland — etter det som var kjent om særlig de franske bestrebelser
både før 1914 og ved begynnelsen av den nye verdenskrigen for å
vinne Belgia som basis for operasjoner mot Tysklands sårbare
nordvestfront — også måtte tenke på den ting å forekomme
motstanderen.
Men om Tyskland hadde hatt en sikkerhet for at Vestmaktene
ville la Belgia og Holland uantastet, ville Tyskland sannsynligvis
allikevel ha krenket og gjort bruk av disse mellom de store
krigførende liggende strategisk viktige småland. Når den belgiske
regjeringen i de siste årene før den 2. verdenskrigen med så stor iver
holdt på en alliansefri politikk,
243
var det kanskje mest av den grunn at alene denne politikken kunne
holde det belgiske folket sammen. Alliansepolitikken skulle ha satt
den nasjonale enhet overstyr.
Betraktet fra fransk side stillet situasjonen m. h. t. Belgia seg
omtrent på samme måten, som sett fra tysk side: Der var samtidig en
positiv og en negativ målsetting: vinne et viktig militært område for
egen hær og hindre motstanderen fra å vinne et sådant for sin.
Vestmaktene hadde større betenkeligheter enn Tyskland ved å
utfordre den nøytrale opinionen i verden. Jevnfør deres omhu for å
gjennomføre aggresjonen mot den skandinaviske halvøy på en sådan
måte at særlig det nøytrale U.S.A's opinion ikke ble for såret. En kan
dog ikke avvise som urealistisk det syn som Hitler ga uttrykk for i
sitt memorandum av 9. oktober 1939: At tiden ikke arbeidet for
Tyskland; under presset særlig av den franske opinionen, ville
Vestmaktene, etter som tiden gikk og de engelske rustninger skred
fremad, overvinne sine betenkeligheter og sette det nødvendige press
på Belgia, slik at de kunne rykke Ruhr-området inn på livet.
Flere århundrers historie har vist at de såkalte Low
Countries, navnlig det nåværende Belgia, ikke har kunnet stå utenfor
en krig som føres i Vest- og Mellom-Europa.
Men en kan ikke, ut fra Belgias situasjon, dømme om
Norges og Sveriges; disse land ligger, geografisk, helt annerledes.
Det karakteristiske ved the Low Countries's strategiske
stilling helt fra 1500-tallet av har vært at begge motstanderne i de
store europeiske krigene, både sjømakten og landmakten, har hatt så
vel en offensiv som en defensiv interesse av dem. England har hatt
bruk for dem som en fremskutt bastion for forsvaret av de Britiske
øyer, men også som et brohode for operasjonene på Kontinentet mot
landmakten. Denne har hatt bruk for the Low Countries til dekning
for sine sårbareste områder (det gjaldt i tidligere århundrer
Frankrike, like så meget som Tyskland i vårt århundre), men også
som et springbrett for å komme over til øyriket eller for å øve press
på dette.
Det karakteristiske for den gruppe av mindre land hvortil
244
Norge hører, og som danner den eurasiske landmassens
nord-vestfront mot Atlanteren, er dette: I motsetning til hva tilfellet
har vært med the Low Countries, har disse land i Norden for
sjømaken ikke hatt noen nevneverdig defensiv betydning; for når
landmaktene ville England til livs, søkte de til Kanalkysten sør for de
Britiske øyene; derimot hadde den nordeuropeiske landgruppen
betydelig offensiv interesse for sjømakten under dennes «historiske»
omfattende strategi mot landmaktene. — For disse siste hadde den
nordeuropeiske landgruppen vesentlig defensiv betydning; de ønsket
disse land liggende som nøytrale, så de utgjorde en dekning mot
operasjoner fra sjømaktens side — og et av krigene uberørt område
hvorfra landmaktene kunne erholde forsyninger. Sjømakten hadde en
sterk interesse av å avskjære motstanderen fra disse forsyninger, og
dessuten i eldre tid av selv å legge beslag på dem for sin egen bruk.
I denne ulike interesse som den nordeuropeiske
statsgrup-pen frembød for de store rivaler, — at den for den ene krigførende parten hadde vesentlig alene defensiv betydning — lå dens
sjanse til å være utenfor. Når den verget seg mot sjømakten, kunne
den regne med å bli latt uantastet av landmakten.
Det har riktignok ikke i alle kampperioder vært så. I 1807
ville landmakten vinne kontroll over inngangen til Østersjøen for å
holde sjømakten England ute av den. Men dette var ikke bare i
defensivt øyemed. Det var et ledd i Kontinentalsperringen,*) som var
landmaktens kampmetode mot England; dessuten var det diktert av
ønsket om å få de den gang viktige nordiske orlogsflåter innrangert
på landmaktens side. England hadde således et preventivt motiv for
sitt angrep på Sjælland i 1807. Men det hadde også som subsidiær
hensikt**) å beholde denne øy som en basis for operasjoner i
Østersjø-området. Det var således, fra begge sider, blandede
*) Sperringen av Englands salg til Mellom-, Nord- og
Østeu-ropa, og sperringen av Englands import herfra av strategiske
råvarer, tre, jern osv.
**) På grunn av omstendigheter som inntraff lot denne hensikten seg ikke virkeliggjøre.
245
preventiver og aggressive motiver, i likhet med hva tilfellet
gjennomgående har vært i the Low Countries.
Siden den tid er imidlertid store forandringer inntrådt i de
nordiske lands stilling:
Deres råstoffer, tre, trekullsjern, hamp, tjære osv., som var så
viktig for sjømaktens seilskipsflåter, har mistet sin strategiske
betydning. Landmakten kan ikke rette noe slag mot sjømakten ved å
stoppe disse tilførsler til den.
Blokadevåpenet som i eldre tid hovedsakelig rettet seg mot
motstanderens eksport, for å hindre ham i å vinne finans-midler til
hans krigføring, retter seg nå mot motstanderens import. Det er nå så
langt fra at landmakten vil hindre sjømakten i å selge sine varer til
landmaktenes land, at den tvert imot vil ha mest mulig av tilførsler.
Landmakten kan heller ikke nå vinne noen nevneverdig
styrke ved å trekke de nordiske krigsflåter inn på sin side mot
sjømakten.
Den gruppe av mindre land som Norge tilhører kan derfor nå
for landmakten ikke tjene som noen offensiv faktor mot sjømakten.
Det er en feiltagelse å tro at russiske flybaser i Norge vil ligge
USA nevneverdig nærmere enn russernes nåværende baser.
For ubåtkrigen mot sjømaktenes transporter på havet kan Russland
bruke sin nordkyst øst for Finnmark. Denne kysten som lenge var å
betrakte nesten som et nordisk appendiks, er i det siste tatt
systematisk i bruk av Russland, økonomisk og militært.
Skal landmakten kunne ramme sjømakten på noen avgjørende
måte, må den imidlertid søke til andre fronter. Hitler søkte til den
engelske kanalen og Biscaya. Sovjetunionen vil, i sin helt globale
krigføring, i tilfelle søke til fronter, som ligger enda lenger borte fra
oss.
For sjømaktens krigføring mot landmakten derimot har vår
landgruppe fremdeles sin interesse i offensiv henseende. Dens
historiske strategi har i kampperioden etter år 1900 hatt sterk
oppmerksomhet rettet mot Norden, så vel når Tyskland var
motstanderen som når Russland var det.
Sjømaktens planlagte operasjon mot Norden under den 1.
verdenskrigen hadde det positive mål å komme landmakten til livs
fra nord. Når den ikke kom til utførelse, berodde det på uforutsette
begivenheter på andre krigsteatre.
Vestmaktenes tiltak mot Norden i 1939—40 hadde et klart
positivt mål: De ville som et ledd i deres krigføring mot Tyskland
bemektige seg deler av den skandinaviske halvøy. De søkte derved
selvsagt å hindre motstanderen fra å foreta noe som kunne
vanskeliggjøre eller komme på tvers for deres eget forehavende. Men
de hadde ikke noe selvstendig preventivt motiv; de regnet ikke med
at Tyskland skulle være i stand til å besette Norge og ad den vei
vinne noen militær fordel av betydning overfor Vesten; de søkte
endog å provosere tysk tiltak mot Norge.
Også i den nåværende situasjon er Norden fra sjømaktenes
synspunkt en offensiv faktor. For at deres strategiske bombefly skal
kunne rette drepende slag mot det indre av Sovjetunionen bør det
helst støttes av en jet jager eskorte, som på grunn av sin begrensede
rekkevidde kan ha god nytte av fremskutte baser i Norge og
Danmark.
Når vi nå har fått omtrent full rede på hvorledes det gikk til
at Norge kom med i den siste krigen, har dette ikke bare historisk
interesse. Det har den største praktiske betydning at vi nå vet hva vi i
1949 ennå ikke kunne være så helt klar over, at slik som de
skandinaviske land ligger til, har de for landmakten, i det store og
hele,'alene defensiv interesse. Kan de klare å ligge uberørt av
sjømaktens foretagender skulle de ha gode sjanser til å være utenfor
en krig mellom de store.
Propagandaen har tumlet en god del med vår historie. Tre
skjebneår i denne: 1807 da vi ble dratt inn i krigen om Frankrike,
1940 da vi ble dratt inn i krigen om Tyskland, og 1949 da vi ble dratt
inn i den væpnede vest-øst-rival-iseringen, har vært kombinert på en
måte som har tjent bestemte interesser.
De historiske legender som i tidenes løp har vært skapt av
politiske grunner, er talløse. Noen av dem har figurert i de historiske
lærebøker gjennom århundrer og gjort sin virkning fra slekt til slekt.
247
246
Det falske bilde som har vært gitt av forhistorien til 9. april har ikke
liten skyld i at Norge nå er kommet i en så betrengt situasjon.
II.
Om Østersjøen har de tre store makter England, Russland og
Tyskland gjennom tidene drevet et karakteristisk tre-kant-spill. Når
Tyskland ingen betydning hadde som flåte-makt, så Russland alltid
med uro hen til Vestens sjømakter og det samarbeidet ofte med de
mindre Østersjøstatene for å holde Vesten utenfor Sund og Belt. —
Når Tyskland var sjø-makt, var truselen fra vest mot Østersjøen
mindre kjennbar for Russland; Tyskland kunne da på effektiv måte
møte Vestens flåter ved inngangen. For Russland ble den tyske flåten
nå truselen. Tysklands geografiske posisjon mellom de to andre
maktene satte det i stand til å bekjempe Vesten, men også i stand til å
foreta en konsentrasjon mot Russland, særlig i moderne tid etter
Kiel-kanalens bygging.
Tyskland søkte, når det sto i kamp med Russland, å komme
dette til livs i dets nordflanke, særlig i den Finske Viken, men også
mellom denne og Kvitesj øen — altså å anvende den typiske
sjømaktstrategien mot landmakten Russland.
Det kunne riktignok også hende at tyske og russiske bestrebelser forenet seg for å holde Vesten ute av Østersjøen. Det var en
konstellasjon som England høyst ugjerne så, og som det satte meget
inn på å forebygge. Dets maritime press i Østersjøen søktes rettet så
mot den ene, så mot den andre av de to store landmaktene, og ofte
søktes de mindre Østersjøstatene utnyttet for sjømaktene.
Et eksempel: Da det i 1885 var spent mellom England og
Russland, meddelte den russiske regjering Sverige, at den ville
komme til å besette Gotland, om Sverige ikke på en utvetydig måte
underrettet England om, at dettes flåte ikke ville bli tillatt å benytte
havnen Färösund under operasjoner i Østersjøen. Den svenske
regjering ga da den engelske en sådan meddelelse.
Når vi minnes Østersj øens historie, kan vi ikke undre oss
over at Finnland lenge har vært en viktig faktor i Russlands
defensive system. Hva enten det var Vestmaktene eller Tyskland som
var dets motstander, så Russland på Finnland som et
beskyttelsesområde for seg.
På 1800-tallet hadde Englands flåter ofte truet den Finske
Viken. Og da Tysklands moderne krigsflåte oppsto omkring 1900,
fikk Russland kloss inn på seg en makt som, når den ønsket det,
kunne kaste hærer i land sør eller nord for denne Viken. Bobrikoffs
russifiseringspolitikk i Finnland i årene etter århundreskiftet må ses
på denne bakgrunn. Likeså den nye russifiseringsperiode som kom
da Russland kjente at krigen med Tyskland*) nærmet seg.
I samband med den 1. verdenskrigen kom det til
sjøopera-sjoner og landsettinger så vel på nordsiden som på sørsiden
av den Finske Viken og, i tilknytning dermed, ble Finnland løsgjort
fra Russland. Under intervensjonskrigen mot Sovjetunionen presset
engelskmennene på i den Finske Viken og benyttet herunder finsk
territorium. Da Tyskland samtidig ble slått helt ut som sjømakt, ble
det nå en tid de kapitalistiske Vestmaktene, som Sovjetunionen
tenkte seg kunne ville bruke de mindre Østersjøland som
oppmarsjområder mot det kommunistiske Østen.
I slutten av 1930-årene forandret situasjonen seg atter. Om
den nybyggede tyske flåten ikke var noe å komme med på
verdenshavene, kunne den iallfall spille mester i Østersjøen. På
denne tiden hadde Russland overvunnet den svak-hetstilstand det var
blitt brakt i på den 1. verdenskrigens tid. Det var ikke unaturlig at
Sovjetunionen begynte å tenke på sikkerhetsforanstaltninger, og at
den i den forbindelse søkte å gjenvinne periferiske områder som var
gått tapt under dens svakhetsperiode.
Om vi ser på hva der senere er hendt med Finnland, vil vi,
kanskje med noen forbauselse, finne at Russlands krav har vært
preget av et visst måtehold.
Da den internasjonale situasjonen under Hitlers ledelse av
Tyskland ble tilspisset, ønsket Sovjetunionen visse garan*) Den 1. verdenskrigen.
248
249
tier for at Finnland ikke støttet makter som kom i krig med
Sovjetunionen. I august 1938 fremsatte også Finnland forslag om en
finsk—russisk avtale inneholdende en forsikring om at Finnlands
nøytralitet skulle opprettholdes og at ingen stormakt skulle bli tillatt
å få fotfeste på finsk jord i den hensikt å ramme Sovjetunionen.
Denne ønsket imidlertid noe mer. Den ville ha støttepunkter på finsk
område og foreslo i 1938 for den finske øya Hogland i den Finske
Viken en ordning som minner om Russlands forslag til Norge senere
om Svalbard. Finnland skulle befeste øya; men planleggingen av
arbeidet skulle foregå i samarbeid med Sovjetregjeringen. Og skulle
ikke Finnland makte forsvaret av øya, var russerne rede til å påta seg
oppgaven.
Sovjetunionen fremholdt at ble et angrep ført gjennom den
Finske Viken, var Leningrads sikkerhet avhengig av at øyene der
kunne disponeres av Russland til dens forsvar.
Noe forslag om grenseregulering på det Karelske neset kom
russerne ikke med på dette tidspunkt. Her gikk Finnlands grense, nær
Leningrad. Da Finnland i 1809 var blitt forenet med Russland, var
Viborg len, som da siden midten av 1700-tallet hadde vært løsrevet
fra Finnland, atter blitt lagt til dette, og Viborg lens østgrense gikk
ikke langt fra den store russiske byen. Mange hadde dengang ment at
grensen gikk for nær St. Petersburg.
Det har sin interesse å nevne at da en svensk
venstre-politiker under den 1. verdenskrigen sa til Edward Grey at
det finske folks undertrykkelse skapte uro i Sverige, svarte den
engelske utenriksminister: Ja, men Russland har en vanskelig stilling.
Finnland grenser like til St. Petersburg. Tenk om vi skulle ha en
fremmed nasjon bosatt i Kensington!
Finnland kunne i 1938—39 ikke gå med på de russiske forslag, som ville være et skår i landets suverenitet. Men Manner-heim
som da var alene militær sjef i landet, var for at Finnland på en eller
annen måte burde gå russerne i møte. Han mente at konsolideringen
av Finnlands forhold til Sovjetunionen var en betingelse for
Finnlands samarbeid med det øvrige Norden, og sådant samarbeid
var etter hans syn nødvendig for Finnlands fremtid.
250
I 1938 hadde Finnland og Sverige ført forhandlinger om til sikring av
de to lands nøytralitet å opprette et felles forsvar av Ålands-øyene,
og i januar 1939 ble den såkalte Stock-holmsplanen herom
preliminært vedtatt av de to land.
Mannerheims politikk var at Finnland, gjennom innrømmelser på de punkter som Sovjetunionen hadde reist, skulle få
dennes godkjennelse av Stockholmsplanen, som det første skritt til et
nordisk forsvars-fellesskap. På denne tiden — vinteren 1939 — da
Sovjets forhold til Vestmaktene var alt annet enn godt, og da Sovjet
ennå ikke hadde oppnådd noen forståelse med Tyskland, var de
nordiske lands utsikter til å vinne Sovjet for en sådan politikk
forholdsvis gode.
Mannerheim ville endog for å oppnå det store målet tilby
Sovjetunionen å flytte grenselinjen nærmest Leningrad noen mil mot
vest for å imøtekomme Russlands sikkerhetsbehov. Tsar-regjeringen
hadde i tiden før den 1. verdenskrigen ønsket at en del grensebygder
nærmest St. Petersburg skulle fraskilles det daværende
storfyrstendømme Finnland. Under fredsforhandlingene i Dorpat i
1920 etter Finnlands atskillelse fra Russland hadde spørsmålet om en
grenseregulering på det Karelske Nesset og om øyene i den Finske
Viken spilt en stor rolle. Russernes krav var da blitt avvist.
De finske myndigheter tenkte imidlertid i 1938—39 at en
regjering, som våget å komme med forslag om innrømmelser til
russerne, straks ville bli styrtet. De innså ikke at et land, gjennom
innrømmelser, kan forsterke sin stilling.
Den russiske forhandler som i mars 1939 var kommet til
Helsingfors, fikk reise hjem tomhendt. Russlands motstand
umuliggjorde snart Stockholmsplanen. Allerede i midten av april
1939 begynte den russiske tilnærmelse til Tyskland som førte til den
tysk-russiske pakten i august. Ved denne ga Hitler — som Napoleon
hadde gjort i Tilsit i 1807 — iallfall til en viss grad Russland frie
hender mot Finnland.
Samtidig med samtalene med Tyskland hadde Russland
sommeren 1940 forhandlet med Vestmaktene for å få dem med på at
i tilfelle Randstatene ble utsatt for sterkt tysk trykk eller tysk angrep,
skulle Russland kunne rykke inn i disse stater, selv om de ikke
ønsket det. Finnland skulle visstnok stille
251
Åland, Hangø og øyene i den Finske Viken til den tenkte russisk—engelsk—franske alliansens, dvs. til Russlands, forføyning.
Men Russland synes ikke å ha ført disse forhandlingene med Vesten
for alvor.
Høsten 1939 kunne Russland fremsette sine ønskemål overfor Finnland med større kraft. Dog frafalt russerne i løpet av de
forhandlinger som nå begynte, sitt først fremsatte forslag om
bas-område på Hangø, de ville nøye seg med én øygruppe utenfor
den finske kysten østenfor Hangø. Angående Åland fremsattes det
ingen fordringer. Mannerheim og enkelte andre fremstående finner,
som kjente det nye Russland, var for et kompromiss på grunnlag av
det siste russiske forslaget, men Finnlands politiske ledelse gikk ikke
med derpå; «vinterkrigen» begynte.
Denne krigs slutt i midten av mars 1940 etterlot hele Norden
i en høyst kritisk situasjon.*) Sovjetunionen hadde avbrutt sin
fremmarsj mot Helsingfors for ikke å bli dratt inn i den pågående
storkrigen. Den fryktet fremdeles vestangrep mot den
Fenno—skandiske kalotten hvis uantastede stilling den var vår for.
Finnlands, Sveriges og Norges anti-russiske og pro-engelske
innstilling på denne tiden falt ikke i Russlands smak. Finnland, på sin
side, kjente seg påtvunget en hard og urettferdig fred.
(Moskva-freden.) Det vilkår i freden som påla Finnland å bygge den
såkalte Sallajernbane i retning mot Uleåborg ble av finnene oppfattet
som særlig truende: Russland sikret seg en operasjonslinje som skar
Finnland av på midten og innesluttet hele den sydlige delen av landet
i en sekk. —
Da Vestens foretagende mot Nordskandinavia var blitt avvist
sommeren 1940, kom den tyske okkupasjonen av Nord— Norge i
stedet for den av russerne fryktede engelsk—franske; tyskerne nådde
fram til Nord—Finnlands landgrense.
Etter Tysklands store seier over Vestmaktene i 1940 ble mistroen
mellom det Hitlerske Tyskland og Sovjetunionen etter hvert
kjennbar; den tradisjonelle tysk—russiske rivaliseringen ved Donau
og på Balkan blusset opp. Finnland kom derved
*) Var «vinterkrigen» i Finnland unngått, ville Vestmaktenes
foretagende mot Norden neppe blitt noe av. Se kap. VII foran.
252
mellom barken og veden, pa den samme måten som før den
tysk—russiske samarbeidsperioden tok til. Finnene som ikke lenger
kunne vente noen støtte fra Vestmaktene, kjente det i september
1940 som en stor lettelse, da den såkalte finsk— tyske transittavtale
kom i stand. Tyskerne fikk den ordnet for å kunne sende forsyninger
etc. gjennom Østersjøen til Nord—Norge, over finsk territorium;
men finnene, som på denne tiden ventet en russisk gjennopptagelse
av operasjonene mot Finnland, så avtalen som en slags garanti fra
tysk side mot en sådan katastrofe.
I slutten av oktober 1940 meddelte den svenske regjering
Finnland at den var rede til å drøfte ikke bare et forsvarsforbund,
men også et statsforbund mellom Sverige og Finnland, under
forutsetning av at Finnland ikke planla noen revansje-krig. 25.
oktober avga den finske regjeringen den erklæringen at landet ikke
omgikkes med noen angrepsplaner, og at Finnland stadig var villig til
å forhandle på basis av Moskva-fredens grenser.
Slik som situasjonen den gang var, kunne et svensk—finsk
samarbeid ikke gjennomføres. Tanken var blitt møtt med bestemt
motstand av Russland, siden «vinterkrigen» sluttet. I desember 1940
motsatte Sovjetunionen seg, to ganger, kategorisk og i truende form
det påtenkte forbundet.
I november 1940 hadde der som kjent vært forhandlinger i
Berlin mellom Molotov og Hitler. Denne hadde da nokså tydelig vist
at han ikke ville gå med på noen russisk kontroll over Finnland. Men
finnene fikk ikke vite noe om disse forhandlinger før i mai 1941, på
et tidspunkt da Tyskland og Russland nesten hadde fullendt sin
oppmarsj mot hverandre.
Situasjonen i dette øyeblikk minnet meget om den som
hadde vært sommeren 1812, da Napoleon rykket mot Moskva.
Hadde Russland da måttet avdele betydelige krefter mot det av
Bernadotte ledede Sverige, som gjerne ville gjenvinne det nylig tapte
Finnland, ville striden antagelig tatt en annen vending enn den
gjorde. For Alexander ble det en hovedsak å vinne Bernadotte. —
Russland hadde sommeren 1941 all grunn til å konsentrere hele sin
kraft mot den tyske offensiven. En kunne ha ventet at den
omtenksomme Stalin, som synes å ha
253
hatt megen respekt for finnene, skulle ha søkt å unngå den skjerping i
forholdet mellom Finnland og Russland som inntrådte vinteren og
våren 1941. Når de russiske ledere på denne tiden behandlet det
finske problemet på den måten som de gjorde, må det tas som et tegn
på at de regnet med at tyskerne så så store fordeler for seg i
samarbeidet med Russland at de ikke ville gå til krig med dette.
Stalin traff riktignok alle forberedelser også for en sådan eventualitet.
Med all sin klokhet synes han dog ikke helt å ha forstått en mann
med Hitlers psyke. Han har regnet med ham som en maktpolitiker av
den vanlige typen.
Var vinterkrigen blitt unngått — hva den kunne ha vært —
ville Finnland også kunne ha bevart sin fred under den tysk—
russiske krigen. Det kan ikke være noen tvil om at de finske lederne
— menn som Paasikivi, Ryti og Mannerheim — hadde et oppriktig
ønske om at Finnland ikke skulle bli blandet inn i den. Men det sto
ikke i deres makt. Finnene kjente seg truet av Russland. Tysklands
prestisje var i juni 1941 overveldende. I den første krigen hadde
finnene kjempet en fortvilet kamp alene. Nå var Tyskland ivrig for et
våpenbrorskap. Russland regnet, da krigen med Tyskland var et
faktum, med å se finnene på tyskernes side og begynte angrepet på
Finnland.
Det er av viktighet å merke seg at den finske ledelsen betraktet den kampen som den nå førte, som Finnlands separate
forsvarskrig mot Russland. Tyskland anstrengte seg atskillig for å få
finnene til å delta i angrep på Leningrad og på Mur-manskbanen,
altså delta i Tysklands krig. Finnland gikk ikke med på sådant; det
innskrenket seg til en forsvarskrig for sine grensetrakter. — Norge
hadde da dets krig for nøytraliteten var endt i juni 1940, stått foran
det samme spørsmålet: Skulle de stridskrefter som det hadde i behold
og de som det kunne organisere og opplære, vies alene frigjøringen
av Norge, eller skulle de gå inn i Vestens militære system og kjempe
med for Vestens krigsmål i sin alminnelighet, altså gå inn som en
parthaver i en storkrig med maktpolitiske mål? Spørsmålet var av
stor prinsipiell betydning, særlig i betraktning av den rolle som de to
krigførende hadde spilt ved Norges inndragning i krigen.
254
III.
Den måten, på hvilken freden i 1944 kom i stand mellom
Sovjetunionen og Finnland, og på hvilken forholdet mellom disse to
stater har utviklet seg siden, viser at om Sovjetunionen fører en
ekspansjonspolitikk på én front, er det ikke dermed sagt at den fører
en sådan på alle fronter.
Sovjets utenrikspolitikk beveger seg, i temmelig høy grad, i
tradisjonelle baner. I over 200 år har Russlands politikk siktet på å
vinne kontrollen over passasjen mellom Middelhavet og Svartehavet
og områdene deromkring. Men det har i denne tiden ikke foretatt
noen aksjon mot den Skandinaviske halvøy. Den store Katarina og
hennes sønn Paul og sønnesønn Alexander I, som er de som etter
Peter den Store har gitt hovedretningen av Russlands politikk, var i
det store og hele innstilt på å samarbeide med Norden, for å ha denne
på sin side mot de vesteuropeiske maktene; de kunne utnytte den ene
nordiske stat mot den annen og undertiden opptre tyrannisk; men de
la ikke an på å undertvinge dem. Finnland har stått i en særstilling,
fordi det danner nordsiden av den viken som fører inn mot St.
Petersburg, senere Leningrad. Men det kan med gode grunner
hevdes, at Finnlands løsgjøring fra Sverige og forening med Rusland
i 1809 mer skyldtes finsk separatisme og Napoleons storpolitiske
kombinasjoner enn det russiske styres ønsker.
I det siste hundreår har Russland deltatt i fem større kriger.
De fire av dem gjaldt Orienten og spesielt inngangen til Svartehavet,
den femte gjaldt Øst—Asia. Ingen av dem gjaldt den skandinaviske
halvøy, og Russland foretok ikke under noen av disse krigene noe
som tydet på at det ville angripe den.
Men det hindret ikke at særlig Sverige så å si alltid fryktet
russisk angrep.
Grunlaget til denne russerskrekken ble lagt av den veltalende
propaganda mot «tyranner og slaver» på 1700-tallet, da Sverige søkte
å gjenvinne sin posisjon i den østlige delen av Østersjøen. Den er
blitt stimulert og utnyttet av sjømaktene, som under sin politikk
omkring 1700 for å bryte den nordiske stormakten hadde gjort seg
nytte av Russland, men som så snart
255
begynte å kjenne seg sjenert av den nye stormakten i nord.
Herjingene i tidens løp på Sveriges østkyst kunne ikke være uten
virkning. Det er neppe noen av dem som i de siste par hundre år har
hatt våre folks ører — likefra Kjellgren og Tegner til Arnulf
Øverland — som ikke har vært inne på emnet. «Vagn op, thi de
kommer, de kommer fra øst» skrev Wergeland, «ti tusinde vel eller
flere. Men bag dem er sjøer med bevr ende kyst, og nordmænd her
foran dem ere». «Fån-rik Ståls Sågner» har virket, skjønt Runeberg
der ikke omtalte russerne med uvilje.»
I Sverige, og likeså i Norge, var det i 1890-årene og fram til
1905, for omtrent alle, et aksiom at om Norge ble løsrevet fra
Sverige, ville Russland gå til aksjon mot Nord-Norge.
Unionskongens krets spilte med ikke liten behendighet på
russerfrykten. Et moment som virket sterkt, var de finske patrioters
iver for å skremme opp Sverige med Russland. Et tredje moment var
de svenske forsvarsvenners behov for et argument i den langvarige
kampen mot Landtmannapartiets «tråskhet» i hærordningsspørsmålet.
I Sverige dukket ideen om «arvefienden» alltid opp, når det var
spørsmålet om forsvarets ordning. — I Danmark som har søkt å dra
nytte av Russland på en helt annen måte, finnes ikke den i de to andre
land så vanlige forestillinger.
Forut for den 1. verdenskrigen var det i Sverige en utbredt tro
at Sverige ikke kunne unngå å bli dradd inn i en stormakts-krig.
Faren var selvsagt Russland, som hadde en naturbe-stemt dragning
mot havn ved Atlanteren! Russifiseringspoli-tikken i Finnland og
formodet eller virkelig russisk spionasje holdt på denne tiden
svenskene i ånde. En svensk publisist rammet oppfatningen når han
skrev at Sverige var av Russland «inrutat som et slaktdjur». På
ledende hold i Sverige mente man at når krigen kom, ville Russland
med kup søke å bemektige seg Sveriges nøkkelpunkter.
En svensk forsker som har sett arkivene (T. Gihl), har nylig
skrevet at i virkeligheten finnes det ingen som helst grunn til å anta at
det i Russland forelå noen hensikt å angripe Sverige i årene før den 1.
verdenskrig, og formodentlig heller ikke tidligere under hele perioden
1809—1914. Derimot viser ar-
kivene at det i årene før denne krigen var en uro i Russland for at
Sverige skulle rykke mot det under en tysk—russisk krig. Den
russiske generalstab har i et memorandum av 1. mars 1914 uttalt:
«Selv om Sverige like til nå unnviker å slutte en allianse med
Tyskland, må man dog regne med muligheten av at det kan komme
til å opptre mot Russland. Derpå tyder den uvennskapelige holdning
det i den senere tid har lagt i dagen overfor oss.» På samme hold ble
separatistiske tendenser i Finnland betraktet som en trusel mot den
russiske hovedstads sikkerhet.
Da Tyskland ønsket om ikke nettopp Sveriges deltagelse i en
krig med Russland, så iallfall en meget velvillig nøytralitet fra svensk
side, var det naturlig at Berlin søkte å øke angsten i Sverige for faren
fra Østen. Sven Hedin og andre tyskven-ner hjalp kraftig til hermed.
Under den 1. verdenskrigen var Sverige, etter det som
arkivene viser, ikke noensinne truet av Russland; den aksjon som den
russiske Østersjøflaten ville gå i gang med i de første dagene av
krigen ble stoppet av overledelsen.
Under den første delen av den 2. verdenskrigen kjente
Russland seg omtrent like meget truet som Tyskland ved Vestens
planer og foretagender mot Nordskandinavia. Senere ble det
Tysklands okkupasjon av Danmark og Norge som sjenerte det.
Russlands interesse i denne krigen var — likesom Tysklands — at
Norden ble utenfor den. Det erkjennes også åpent på svensk hold, at
truselen mot Skandinavias fred ikke kom fra landmaktene, men fra
sjømaktene.
Det svenske forslaget overfor Norge og Danmark i 1948
—49 om et felles nordisk forsvar av et nøytralt Norden, med front
mot begge kanter, hvilte på erfaringene fra de to storkrigene i vårt
århundre og fra tidligere kriger.
I en tredje storkrig vil landmaktens interesse, hva Norden
angår, være omtrent som under de to vi har opplevet. De strategiske
grunnforhold har ikke forandret seg. De trekker nå, enda sterkere enn
før, Russlands eventuelle offensive innsats henimot Persiske Viken
— Suez — Nordafrika. At Vestblok-ken, i den psykologiske
krigførings tidsalder, overfor oss understreker at det er vi som er
særskilt truet, er naturlig.
256
257
17 - 1905 og 1940.
U.S.A. kan være i sin gode rett, når det over hele verden vil
bekjempe det sosialistiske samfunnssystem som Sovjetunionen
representerer. Men for oss gjelder det å være klar over at i denne
kampen vil U.S.A. benytte alle midler som den psykologiske
krigføringen rår over, til å trekke store og små stater inn i sin leir.
Har vi ikke øynene oppe for dette, vil vi være ute av stand til å føre
en realistisk sikkerhetspolitikk.
Når England, som den ledende sjø- og finansmakten, ved
flere anledninger i vår historie har søkt å dra Norden inn i sine
kriger, og når det også har vært læremester for andre i den politikken
å utnytte den ene nordiske stat mot den andre, så har ikke dette vært
fordi England har stilt seg mindre edle mål enn andre stormakter. Det
har vært fordi de geogra-fisk-strategiske forhold har ligget slik at det
har vært henvist til denne politikken. På lignende måte stiller det seg
nå for U.S.A.
I den tiden Tysklands flåte rådet i Østersjøen, måtte Russland legge stor vekt på at Finnland holdt en utenrikspolitisk kurs, slik
at Russland kunne stole på det. Finnland burde, mente russerne, stille
seg forståelsesfullt til de sikkerhetstiltak som Russland fant
nødvendig for seg. Det burde ikke være mulig å bringe Finnland til å
gå inn på den makts side som måtte ville trenge fram mot områdene
omkring og nord for den Finske Viken.
Disse sikkerhetstiltak kunne ikke være sympatiske for finnene; de gjaldt grensereguleringer og forføyningsretten over øyer
tilhørende finsk territorium. Men kravene var ikke større enn at
Finnlands fremste statsmenn fant de burde aksepteres. De øyene
russerne ville bruke, hadde for finnene ikke noen stor betydning,
skjønt det selvfølgelig var et onde å få fremmed støttepunkt så nær
egen kyst.
En må tenke på en noe lignende sikkerhetspolitikk fra
Tysklands side overfor Danmark og Sverige forut for den 1.
verdenskrigen med henblikk på Østersjøinngangen. Vi har i VII
kapitel redegjort derfor og for Danmarks og Sveriges politikk overfor
de krigførende ved den anledning.
Også Norges stilling mellom landmakten og sjømakten
under den første delen av den 2. verdenskrigen kan tjene til
258
belysning av Finnlands situasjon. Tyskland var redd for sjømaktsaksjon mot sin nordflanke og søkte allerede i september
1939 med iver å få sikkerhet for at Norge ville verge sin nøy
tralitet, også mot Vesten. Tyskland fordret ikke garantier av
noen slags, men lot tydelig forstå at det ville skride til hand
ling, om Norge ikke forsvarte seg mot inngrep fra den andre
krigførende parten.
Da den tyske landgangen ble foretatt, søkte Tyskland å få
den norske regjeringen til å se denne som en nødvendig
sik-ringsåtgjerd fra tysk side, og til å godta den som en av sjømakten
fremtvunget preventiv aksjon. Den hadde ikke, sa Tyskland, til mål å
minske Norges integritet eller selvstendighet i fremtiden. Tyskland
gjorde imidlertid det diplomatiske feilgrep å fordre en bestemt
tysk-orientert (riktignok også for tysk—engelsk samarbeid ivrig)
nordmann som regjeringssjef. Da dette måtte oppfattes som et
inngrep i Norges selvstendighet, strandet forhandlingene om en
fredelig ordning av den tyske militær invasjonen. — Det som brakte
Norge til så siden å stille seg militært sammen med den stat, som for
sin krigføring ville foreta en aggresjon mot vårt land, var den innflytelse og makt som England hadde over norske intereser og norsk
tankegang. Jfr. særlig IV, V og VI kapitel foran.
Finnene var ved den 2. verdenskrigs begynnelse enda
skarpere innstilt overfor Russland enn den danske opinion hadde
vært innstilt overfor Tyskland før den 1. verdenskrigen. Også
skarpere enn nordmennene var innstilt overfor Tyskland i
begynnelsen av den 2. verdenskrigen. Samtidig trodde finnene ikke,
da de finsk-russiske forhandlinger i Moskva ble brutt i november
1939, at Russland ville gå til aksjon, skjønt deres beste
Russlandskjennere varslet derom. Derav kom det som senere fulgte.
Finnlands stilling mellom landmakten og sjømakten er nå
ikke helt den samme som den var i den tiden Tyskland var Russlands
motstander. Vestens sjømakter er lenger borte enn Tyskland var. Og
ved Nordishavet finnes det nå ingen finsk kyst hvor de kan gå i land.
For Russlands sikkerhet i nord er det Sjælland som er blitt det
springende punktet.
259
Opinionen i Norden har i etterkrigstiden sett Sovjetunionens
stilling til de nordiske land i lys av dens politikk overfor landene på
dens sørligere fronter. Men vi bør ikke se bort fra forskjellen i sosiale
og rasemessige forhold. Overfor Nord-europa virker ikke den
panslavismen som har vært en så sterk drivkraft til å samle Donauog Balkanland med Russland. Den som har sett Donau- og
Balkanlandene, og kjenner disses sosiale forhold, har vanskelig for å
delta i den panikk som har grepet den vestlige verden, etterat disse
land ved den siste krigs slutning sluttet seg til russernes sosiale
system.
Det var ved det såkalte kup i 1948 i Tsjekkoslovakia intet
som skilte det ut fra den politikk som alle stormaktene har praktisert i
de siste århundrer.
Når det gjelder Sovjetunionens politikk overfor oss her i
nord, kan vi ikke lukke øynene for det faktum at Russland hverken i
den 1. storkrigen i vårt århundre eller i den 2. har truet den
skandinaviske halvøy med noe angrep, at det tvert-imot under den 1.
krigen oppfordret Vestmaktene til måtehold i deres politikk overfor
Sverige og i den 2. krigen oppfordret Tyskland til det samme, og at
det i den 2. krigen prinsipielt ønsket Nordskandinavia liggende
uantastet av stormakter. Det har kun vært i de perioder, da Russland
har vært alliert med Vestmaktene, at det har ønsket kontroll for seg
eller sine vestallierte over nordskandinavisk kyst, av hensyn til sine
tilførsler fra Vesten.
Når en har dette i minne, kan en meget vel forstå at Sovjetunionen etter den siste storkrigen har vært relativt måteholden
overfor Finnland, — mer måteholden enn de fleste ventet, da denne
krigen sluttet med at Sovjetunionen sto som den ubestridte herre i
Østersjøområdet.
Noen riktig nøytral stilling har Finnland riktignok ikke kunnet opprettholde; det har måttet slutte en støttepakt med Sovjetunionen — et arrangement noenlunde som det som Unionen fikk i
stand med Persia etter den 1. verdenskrigen. Men bare hvis Finnland
trenger hjelp, skal russiske styrker komme det til unnsetning, og det
er ikke russerne alene som skal avgjøre om en sådan situasjon er
oppstått. Regjeringene i Helsingfors og Moskva skal avgjøre det i
fellesskap.
260
I 1951 sa statsminister Kekkonen: «Vi kommer til å forsvare
oss mot ethvert angrep som blir rettet mot oss eller mot
Sovjetunionen, dersom Finnland blir utnyttet for et angrep mot øst.»
Det må vel forstås således, at om det blir en krig mellom de store,
uten at Finnland eller noen av landene på den skandinaviske halvøy
blir søkt benyttet som oppmarsjområde mot Østen, har Finnland
ingen forpliktelse til å la russiske stridskrefter rykke inn i landet. Det
skulle da stå utenfor krigen.
Men om Finnland ikke kjenner seg truet av noe angrep, kan
det selvfølgelig tenkes at Sovjetunionen allikevel ikke er trygg for at
motparten vil la være å foreta noe offensivt mot den
Fenno—skandiske kalotten for å komme Unionen til livs, og at den
derfor insisterer på at russiske styrker, som en
forsiktighetsforanstaltning, skal fremskytes til Finnland. En slik
fremskytning ville skaffe Sovjetunionen en bedre ut-gangsstilling for
en eventuell «preventiv» aksjon mot Nord-Norge.
La oss, som en parallell, se på vårt eget lands stilling, når der
oppstår krig i andre deler av verden, og den norske regjering ikke
kjenner seg truet av noe angrep fra russisk side. I det tilfelle har
Norge, etter det nå gjeldende regime, rett til å bestemme at
vestmaktstyrker ikke skal plaseres på norsk område.
Norge skulle således, iallfall teoretisk, ha en noe uavhengigere stilling overfor Atlantblokken enn Finnland har overfor
Sovjetblokken.
Så helt urimelig er dette heller ikke. For veststridskrefter i
Norge ville med dette som utgangspunkt, kunne foreta visse
offensive aksjoner mot Sovjetunionen, med større effekt enn fra
Vestens eget område. Mens Sovjet-stridskrefter i Finnland derfra
ikke ville kunne foreta noe mot de angelsaksiske land som de ikke
like godt kunne foreta fra eget område.
En vil herav se hvorledes den geografiske plaseringen av
forskjellige land bestemmer deres militærpolitiske stilling.
Nord-Norges og Finnlands stilling frembyr stor likhet. Fra Vest vil
de neppe antastes, uten at angrepet har til formål å ramme
Sovjetunionen. Fra dennes side vil Norge, i den nå
261
herskende stilling i verden, neppe antastes uten som en forebyggende
aksjon. Det hindrer naturligvis ikke at der kan oppstå en slik
situasjon i verden, at Østen finner det klokest en gang for alle å sikre
seg herredømmet over den Fenno—skan-diske kalotten. I så fall vil
Nord—Norge og Finnland være i samme stilling. Den historiske
erfaring har ikke vist at Sovjetunionen har hatt noen tendens dertil.
Dens ekspansjon har siktet på andre mål og gjør det også i den
nåværende verdenssituasjonen. »
Finnland har for Sovjetunionen offensiv betydning overfor
Sverige og Nord-Norge. Men kan hele den skandinaviske halvøy
vedbli som et utenfor de stores krig liggende fredlyst område, har
Finnland i den nåværende situasjonen i verden for Sovjetunionen
alene betydning som et beskyttelsesbelte.
Vi kan vel alle være enige om, at kunne de tre stater som har
del i den Fenno-skandiske kalotten konstitueres som et fullkomment
nøytralt buffertområde med felles forsvar, så effektivt som det kunne
settes opp av Norge, Sverige og Finnland tilsammen, ville det bety en
betraktelig sikkerhet og en verdifull konsolidering for
Nord—Europa.
Det nå eksisterende traktatforholdet mellom Finnland og
Sovjetunionen ville da kunne legges på den basis som Finnland
foreslo overfor Sovjetunionen i 1938: At Finnland ikke skulle inngå i
allianser rettet mot Russland eller tillate andre stormakter å få
fotfeste i Finnland. Noen stor forandring fra det nå eksisterende
traktatforhold ville dette ikke bety. For skulle Finnland trues alvorlig
av et angrep vestenfra, er det gitt at russiske tropper ville komme til å
rykke inn i landet, hvordan enn avtalen mellom dem lyder. På
lignende måte: Skulle det true alvorlig med større oppmarsj av
vest-strids-krefter i Nord—Norge måtte vi regne med russisk innrykning der.
Poenget er å gjøre enhver aksjon fra vest usannsynlig ved en
klar presisering fra vår side av at vi ikke åpner landet for fremmede
stidskrefter, uten ved angrep eller trusel om angrep på vårt land, altså
ved en politikk som den vi burde ha fulgt i 1940.
Til tross for Norges tilslutning til A-pakten, er det, så vidt
262
vites, ikke kommet noe russisk krav til Finnland om en nærmere
forsvarsmessig sammenslutning med Sovjetunionen. Derimot har
verdenspressen brakt rykter om at Russland ønsker en
kompensasjonshandel med Finnland, således at det nåværende
Nord—Finnland inngår i Russland, mot at tilsvarende russiske
områder lenger sørpå overlates til Finnland. Også under tidligere
finsk—russiske forhandlinger har russerne undertiden foreslått bytte
av territorier. Når det dreier seg om områder som er meget tynt
befolket, eller hvor der på de to sider av den eksisterende grensen bor
beslektede befolkninger, kan sådanne arrangementer tenkes
gjennomført forholdsvis lett.
Som ofte påpekt har det sin store betydning for Finnland og
dermed for hele Norden at Sverige er alliansefri og uten amerikanske
baser. Likeså at Norge ikke åpner landet for Vestens stridskrefter, så
lenge det ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep av
Sovjetunionen.
Skulle ryktene om makeskifte medføre riktighet, må det tas
som et tegn på at Sovjetunionen tviler på at Norge kan gjennomføre
sin linje i basespørsmålet.
Det vil herav sees hvorledes Norge, Sverige og Finnland
som deler mellom seg den Fenno—skandiske kalotten, henger
sammen. Deres felles ønske er å stå utenfor en ny storkrig og ikke å
la seg dra inn i den, om den går løs et annet sted i verden, f. eks. i
Midt—Østen. Det er altså den gamle nøytralitetspolitikk som en,
med eller mot sin vilje, må søke å følge. Kek-konens bekjente
uttalelser om det ønskelige i at Norden ble nøytralt i en ny krig, kan
også tyde på at Sovjetregjeringen ikke nå fastholder sin motstand
mot et nordisk forsvarsfelles-skap inklusive Finnland med
nøytraliteten som mål, — at Sovjetunionen ser et sådant fellesskap
som en dekning for Finnland og dermed for seg selv. Med den «nye»
kursen i Sovjetunionen kan det tenkes at denne stiller seg enda
velvilligere til et slikt nordisk forsvarsfellesskap enn da Kekkonen
uttalte seg.
Oppbyggingen av U.S.A.-baser rundt de eurasiske
land-maktene (en har i verdenspressen sett en oppgave om at
U.S.A.'s flyvåpen nå skal ha militære plasert og i tjeneste i
263
29 land) stimulerer helt naturlig Sovjets anstrengelser for å styrke seg
defensivt på visse fronter og offensivt på andre — et naturlig prinsipp
for alle store stater.
Det store spørsmålet for oss er om Russlands nordvestfront er
en defensiv eller en offensiv front. Det kan kun besvares ved en
analyse av den strategiske situasjon, på bakgrunn av de historiske
erfaringer.
Norge skulle, om det tyder disse erfaringene rett, ha sjanser
til å stå utenfor en ny verdenskonflikt.
Men et lite land som er besluttet på å gjøre sitt ytterste for å
bevare sin fred, må på forhånd klargjøre sin stilling ved erklæringer,
som ikke tillater noen tvil om dets virkelige hensikter.
Et land som ligger mellom store motstandere og hvor disses
aggressive og preventive hensikter krysses, vil dog — hvor klokt det
enn legger an sin politikk — alltid ha en prekær stilling. Den
preventive parten vil alltid spørre seg: Vil det nøytrale landet stå fast
ved sin vilje til å være utenfor striden? Denne parten vil alltid være
redd for å komme for sent? Som den tyske marinestabsjef 28. mars
1940 sa til den svenske marineattache: Ingen vil gjøre innbruddet
først hos tredjemann, men ingen vil heller komme for sent!
Englands oppfatning i 1807 at Frankrike og Russland ville
foreta noe mot Danmark—Norge, spesielt mot Sjælland og den der
liggende norsk—danske flåten, var ikke grunnet på kjensgjerninger;
den var alene en slutning ut fra den alminnelige situasjonen etter
keisermøtet i Tilsit. Forskningen har senere kunnet konstatere at
landmaktene ikke hadde tenkt på så snart å sette seg i bevegelse mot
Sjælland. I Tilsit var det avtalt at landmaktene skulle søke å formå
England til fred før de foretok noe annet.
Et lignende løst grunnlag har Tyskland i vår tid hatt for sin
oppfatning at Vestmaktene ville bringe Belgias og Hollands
nøytralitet til opphør. Den var i det vesentlige en slutning ut fra den
alminnelige økonomiske og strategiske situasjonen og den kunnskap
som fantes om Vestens militære planer og bestrebelser.
Tysklands oppfatning i 1940 at Vestmaktene sto i begrep
med en aggresjon mot den skandinaviske halvøy, var underbygget på
en helt annen solid måte, — av den grunn at Vestmaktenes knusende
overlegenhet til sjøs ga dem den troen at motstanderen ikke kunne
hindre deres foretagende. De diskuterte det nesten åpent.
Dette var et unntagelsestilfelle. Som oftest vil en være
usikker med hensyn til motstanderens hensikter. Og når alt står på
spill, er lederne tilbøyelige til å ta drastiske forholdsregler (som i
1807).
Hvis det ikke blir noen forandring i det som Norge har
fastslått i sin noteveksling med Sovjetunionen høsten 1951, skal
Norge, om der oppstår en krig mellom U.S.A. og Sovjetunionen,
ikke la sitt territorium bruke som utgangsområde for militære
handlinger mot Sovjetunionen, med mindre der skjer et angrep av
denne mot Norge eller det foreligger kjensgjerninger som innebærer
trusel om sådant angrep.
En konsolidering av Norges forhold til Sovjetunionen burde
på grunnlag herav ikke være umulig.
Det standpunkt som Norge inntar med hensyn til besettelse
ved fremmede tropper av baser i Norge, skulle ut fra Russlands
sikkerhets-synspunkt, i realiteten innebære omtrent det samme som
det den finske regjering før utbruddet av den 2. verdenskrigen ville
fastslå overfor Sovjetreg jer ingen — at Finnland ikke ville tillate at
en fremmed stormakt fikk fotfeste i Finnland for angrepshandlinger
mot Sovjetunionen (se Manner heims Minnen II s. 76).
En ser imidlertid at aviser og forfattere ikke sjelden angir
Norges særstilling innen A-pakten å være den, at det ikke vil åpne
baser for fremmede stridskrefter i fredstid. Denne formulering kan gi
rom for den fortolkning, at så snart der utbryter en krig mellom de
store, skal sådanne baser kunne etableres, uansett hvor den utbrutte
krigen foregår. Sveriges ambassadør i Washington uttalte nylig at om
en storkrig skulle bryte ut, skulle Sverige utvilsomt med en gang bli
omgitt av land (pluralis) inndratt i krigen.
Det ville være bra om unøyaktige uttrykksmåter og feiltolkninger ikke fikk lov til å bre seg.
264
265
Mannerheim har i slutten av 1940-årene i et tilbakeblikk pekt
på den overordentlige betydning det hadde å overvinne den
splittelsen innen det finske folk som oppsto i den opprørte tiden da
Finnland skiltes fra Russland etter den 1. verdenskrigen; dernest på
nødvendigheten av skandinavisk forsvarssamarbeid som middel til å
overbevise Russland om Finnlands vilje til nøytralitet under de stores
kamp. Han mente at om et sådant samarbeid hadde vært realisert og
rimelige innrømmelser var gjort for å minske Sovjetunionens
mistenksomhet og imøtekomme dets defensive behov i Østersjøen,
ville Finnlands to kriger med Russland vært unngått. Sovjetunionen
var i 1940, sier han, ikke i prinsippet motstander hverken av Finnlands skandinaviske orientering eller av Stockholmsplanen, etter hva
Russlands representant i Stockholm, Kollontay, hadde bekreftet.
Mannerheim peker på at med et nordisk forsvarsfellesskap
ville Norge ikke blitt dratt inn i krigen i 1940. Dermed ville
utgangsstillingen for den videre utviklingen i Norden blitt en helt
annen. Finnlands krig med Russland 1941—44 ville da sannsynligvis
ikke kommet i stand. Ansvaret, sier han, for de ulykker for Norden
som begynte i slutten av 1930-årene, og hvis slutt vi ennå ikke har
sett, faller tungt på dem som sto i veien for et nordisk samarbeid.
Tvedrakt innen egne rekker hugger skarpere enn fremmed sverd og
indre splid åpner døren for inngrep utenfra!
Disse refleksjoner har på flere måter adresse til oss i vår nåværende
situasjon.
266
Noen alminnelige bemerkninger om litteratur
og materiale benyttet under arbeidet.
Etter den 1. verdenskrigen ble der offentliggjort diplomatiske
aktstykker i en utstrekning som verden inntil da ennå aldri hadde sett
etter noen kampperiode. Hos to av hoveddel-tagerne, Tyskland og
Russland var der kommet helt nye politiske regimer; opinionen som
mente at nå fikk det komme fram hva de gamle makthaverne hadde
forsyndet og hvilket ansvar de hadde for de ulykker som var overgått
folkene. Vestmaktenes ledere, som hadde fått sine folk til å tro at de
ingen skyld hadde, kunne vanskelig motsette seg de krav som kom
fra den kant om full oppklaring av årsakene til den store katastrofen;
demokratiene hadde reist kravet om «åpent» diplomati.
I de bindsterke publikasjoner som ble utgitt om Englands,
Tysklands, Frankrikes og Russlands førkrigspolitikk, fikk verden et
overordentlig rikt og høyst opplysende materiale om de store makters
politikk fra 1870-årene fram til den 1. verdenskrigen. Som et
verdifullt supplement dertil kom de ledende statsmens memoarer. I
England Greys, Lloyd George', Churchills, John Fishers og mange
andre framskutte statsmenns. Dertil levnetsbeskrivelser over sådanne
forfattet av nærstående, bl. a. over Edward VII. En fikk tsarens og
Wilhelm IIs korrespondanse, Bülows, Tirpitz', Isvolskys og Poincarés
erindringer — for bare å nevne noen av hovedmennene. Også embetsmennene i de ledende utenriksdepartementer åpenbarte en del av
de forhandlinger de hadde være med på, og offentliggjorde
privatbrever og antegnelser, således Sir Charles Har267
dinge fra Foreign Office og Michael Taube fra det tsaristiske
utenriksdepartement. En oppregning av de tørre titler på bare det
viktigste av disse publikasjoner ville gi en liten bok.
Av det som det hermed spredtes lys over, var det viktigste for
de nordiske land vel den merkelige omkastning i de store makters
forhold til hverandre, som fant sted i årene etter siste århundreskifte,
og den spesielle interesse som Nordens farvann, kyster og råstoffer,
som følge derav, fikk for de to maktblokker som oppsto — en
interesse langt sterkere enn den som Norden hadde frembudt for den
store politikken under de to—tre foregående slektledd.
På bakgrunn av de opplysninger som nå forelå, kom den
norsk—svenske unionens oppløsning til å stå vesentlig annerledes
enn før. Mens vi norske hadde gått ut fra at vi hadde «tatt saken i vår
egen hånd» og dermed truffet en ordning som alle utenfor vår halvøy
hadde å innrette seg etter, ble det nå klart at det som hendte i 1905, i
temmelig stor utstrekning bestemtes av internasjonale faktorer og
forhold. Den Michel-senske utenrikspolitikk hadde hatt sine grunner
til å skjule seg for nordmennene, som mente at det var de selv som
skulle velge mellom kongedømme og republikk. De store staters
aktpubli-kas joner fortalte nå — f ør enn det viktigste av det norske
materialet var blitt gjort kjent — en god del om det utenrikspolitiske
spillet som var blitt ført omkring unionsoppløsningen.
Om den nye krigføringsmetoden som var slått gjennom i
storkrigen og som de nordiske land hadde fått så sterk føling med —
altså om blokaden, råstoffene, forsørgelsesproblemene og
nøkkelposisjonene, som gjorde det mulig for sjømaktene å adoptere
denne krigføringen — utkom der i mellomkrigstiden en overordentlig
rik litteratur, navnlig på engelsk og fransk. Denne diskusjonen gikk
tilbake på de bekjente verker, som allerede før århundreskiftet var
blitt utgitt i London av den amerikanske sjøstrateg capt. Mahan om
The influence of sea-power upon history. Det var dennes teorier som
hadde fått sin utfoldelse. Noe unaturlig var dette ikke; for det var den
moderne industrialismen som skapte forutsetningene for den nye
krigføringen rettet mot motstanderens levegrunnlag, og
industrialismen fikk i U.S.A. sin mest utpregede utformning.
268
Karakteristisk nok var det også en amerikaner, S. B. Fay,
som i mellomkrigstiden ble banebrytende for en realistisk bedømmelse av de europeiske stormaktene, med sitt kjente arbeid: The
Origin of the War.
For folk i Norden ble imidlertid, under mellomkrigsperioden,
alt dette i det store og hele en lukket bok.
Folkeforbunds-pakten innebar en godkjennelse av
diktat-freden etter den 1. verdenskrig, og folkeforbundsideologien
måtte derfor bygge på forestillingen om den beseirede parts eneskyld
og om Vestmaktene som fredens makter, som ikke hadde annet mål
enn å beskytte den mellomfolkelige rettsorden og følgelig de mindre
stater, også de i Norden. At disse makter skulle ha brukt små land for
sin maktpolitikk, var noe som en vanskelig kunne tenke seg.
Det var langt behageligere å la seg innvugge av denne vakre
ideologi enn å pløye seg gjennom aktstykker.
Det var kun en og annen nordisk diplomat og militær som
innlot seg på dette, og som derfor kunne se det trykk som Norden
hadde vært gjenstand for under den 1. krigen i sammenheng med
Ententens dannelse etter århundreskiftet, som en motgruppe mot
sentralmaktgruppen.
Når den militære og blokademessige krigføringen sås som en
konsekvens av den omkring 1905 skapte konstellasjonen, var det
ikke vanskelig å innse at det alene var et hell som gjorde at Norden
unngikk å bli trukket, også militært, inn i den 1. krigen. Sjømaktens
interesse av å komme landmakten til livs i dens nordre flanke var så
åpenbar at en ikke kunne regne med at dette hell ville repetere seg i
den nye krig, som Versailles-freden lett ville kunne trekke etter seg.
De meget få nordiske politikere — en kan sikkert telle dem
på en hånds fingre — som ved hjelp av det verdifulle
opplys-ningsmateriale, som fantes tilgjengelig for alle, hadde gjort
seg opp et realistisk bilde av Nordens situasjon, ble helt døyvet av
folkeforbundsideologien og de dirigerende forbundsmedlemmers vel
beregnede propaganda. I samband med den 1. krigen var den
moderne psykologiske krigføringen blitt utformet på vitenskapelig
basis. Vi her oppe var et lett bytte for den. Det var likefrem
uhyggelig å se hvor hurtig man — under
269
innflytelse av den — glemte blokadeerfaringene og den strategiske
situasjonen som bevirket at Norden ble trukket inn i blokaden. De
redegjørelser for blokaden som ble forfattet for Norge av Keilhau, for
Sverige av K. Bergendal og for Danmark av E. Cohn vant ingen
større interesse hos almenheten, som mente at en nå fikk være ferdig
med den elendigheten; heller ikke en analyse som ble foretatt i tre
artikler i «Samtiden» (1928) av «Aasmund» (Einar Maseng). Både
Mowinckel og Koht hadde i 1930 blokaden i sine tanker; men de
tenkte at den i en ny krig ville arte seg omtrent som den var utformet
under det siste krigsåret, 1918, — at den altså ville innskrenke seg til
operasjoner på sjøen. At den i en ny krig ville ta formen også av
militære operasjoner til lands eller fra luften for å ramme råvarekilder
tilhørende nøytrale land, m. a. o. formen av aggresjoner mot nøytrale
lands territorium, tenkte de seg knapt muligheten av.
Sverige hadde i mellomkrigstiden en fyldigere og mer
militært betonet utenrikspolitisk debatt enn Norge. Over denne debatt
har Herbert Tingsten gitt en utmerket oversikt i sin bok: Svensk
utrikesdebatt mellan vårldskrigen. Men i Sverige så vel som i
Finnland fordunklet den nedarvede rus-serfrykten synet. Under den
1. krig hadde Russland ikke alene vært ivrig for at Sverige skulle bli
utenfor krigen, men hadde også påvirket England til måtehold
overfor Norden. Allikevel kunne de nordiske ledere intet gehør
vinne, som mente at Russland, likesom landmaktene overhodet — i
motsetning til sjø-maktene — så på Norden vesentlig ut fra sitt
sikkerhetssyns-punkt, og at man derfor, ved å gjøre for oss relativt
mindre innrømmelser egnet til å tilfredsstille dette, kunne oppnå et
overfor nordisk nøytralitet og forsvarsfellesskap velvillig Russland.
Den utenrikspolitisk interesserte svenske opinion så faren for
landet i de store landmaktene i Østersjøen; for de fleste var fienden
Russland; for særdeles mange var den Tyskland. Forestillingen om et
kappløp mellom disse om Ålandsøyene, som under den 2. krigen
skulle vise seg ikke å ha noen betydning, likefrem hypnotiserte den
svenske almenheten. At der var noen fare fra Vesten, tenkte ingen
seg, like lite som noen gjorde det i Norge, ja, kanskje enda mindre, ti
her var det virkelig en
270
håndfull mennesker, på hvem krigserfaringene ikke hadde vært helt
spilt.
I stedet for å drøfte hva som behøvdes av forsvar for å holde
Norden utenfor en ny krig, konsentrertes diskusjonen i de nordiske
land, særlig i Norge og Danmark, lenge på spørsmålet om hvilken
plikt en nøytral stat hadde til å holde forsvar. Folkerettslærde som
den norske regjering benyttet som konsulenter, doserte at det i så
henseende klarte seg med et vaktvern som kunne føre noe som ble
kalt etikette-forsvar. Vaktvernet ble lenge de største partiers
prinsipielle standpunkt. —- Da forsvarsinstinktet mot slutten av
1930-årene begynte å røre seg innen disse partier, rettedes det helt
mot den tyske ideologien. Dette trengte de nøkterne strategiske
synspunkter om mulig enda mer i bakgrunnen. Statenes
parlamentariske trykksaker fra 1930-årene er en verdifull
opplysningskilde.
Det ble en oppvåknen for den norske og den svenske utenriksledelsen, da det i desember 1939 gikk opp for dem at sjø-maktene
ville drive de skandinaviske land ut av deres nøytralitet og inn i den
nye storkrigen. Se Scharffenbergs «Norske Aktstykker» og den
svenske Kvitboken «Forspelet». Men de nordiske lederes oppfatning
av situasjonen forvirredes nå ikke lite derav at Finnland, på grunn av
et ulykkestilfelle, får en kalle det, var blitt innviklet i krig med
Russland. Til tross for at Mannerheim og Paasikivi fant å kunne
akseptere det siste, reduserte russiske forslaget, som av
Sovjetunionen ble betegnet som et minimum for sikringen av dens
posisjon i den Finske Viken, og ved hvilket så vel Åland som
Hangoavsnittet ville vært reddet, fant Helsingfors å måtte avvise det,
— mer eller mindre av indrepolitiske grunner. Den finsk—russiske
krigen kunne utnyttes av Vesten til å lede Nordens oppmerksomhet
vekk fra risikoen for Vest-tiltak mot Norden, ja, til å forberede
stemningen i Norden, så den kunne finne seg i sådanne tiltak uten alt
for megen motstand. Vestmaktene fant nå veltalende uttrykk for den
skandinaviske fellesskaps interesser.
En av de ulykkelige følger av den finske «vinterkrigen», var
at Russland nå satte seg bestemt mot et nordisk forsvarsfellesskap.
Men da krigen var endt 3—4 uker før 9. april, og truselen om et
vest-tiltak fremdeles var der, skulle det intet
271
hinder ha vært for en begrenset norsk—svensk forsvarsavtale for
Nord-Skandinavia. En sådan skulle, i 11. time, ha kunnet sikret
Norden mot å bli inndratt i krigen. På dette tidspunkt var de norske
lederne imidlertid kommet til det at Norge neppe ville kunne holdes
utenfor krigen, og at hovedsaken da var å komme inn på den siden, fra
hvilken de regnet med å få effektiv beskyttelse.
I det samband henviste den norske utenriksministeren til 1807
da vi var kommet på den «gale» siden, på grunn av at vår regjering,
som han mente, ikke hadde valgt i tide. Denne interessante parallell er
behandlet i nærværende boks VIII kapitel. De lesere som måtte ha
interesse av å se på materialet, henvises, for den norsk—danske
parten, til Edvard Holms, Erik Møllers og Linvalds skrifter, for den
engelske parten til Hansard's Parliamentary Debates, historikeren
Holland Roses skrifter, The Cambridge History of British Foreign
Policy og diverse levnetsbeskrivelser over engelske ledere, navnlig
Canning.
Den norske debatten i 1930-årene er hittil lite omhandlet av
dem som sysler med historie. Professor Skeie skal i sine senere år ha
befattet seg meget med den. Men dette har ennå ikke fått noe litterært
utslag. De omfattende forsvarsdisku-sjoner som resulterte i den
såkalte «hærordning av 1933» frembyr meget stor interesse. Se
således Stort. Med. 23/1930, hvori bl. a. finnes betenkninger av de to
siste store forkjemperne for et av stormaktene så vidt mulig
uavhengig, nøytralt Norge eller — iallfall hva Holtfodt*) angår —
nøytralt Norden. Videre Innst.il. 11 / 1932 og den definisjon
Stortingsdebatten gir om saken.
Debattene i Stortinget om landets forsvars- og utenrikspolitikk fra 1933 fram til 1940 hvilke, i parentes bemerket, var
betydelig interessantere enn de etter den siste krigen forekommende
utenrikspolitiske debattene, bør sammenholdes med de tilsvarende
drøftelser i den svenske Riksdagen. Her kom «hær-ordningen av
1936» i stand ved samvirken mellom de borgerlige partier under
motstand fra sosialdemokratene. Men i realiteten var disse også for at
Sverige skulle ruste for å hindre at
landet ble dratt inn i den truende krigen. I Sverige likesom i Norge,
var Høyre det parti som virket mest energisk for forsvaret; det
kritiserte ofte sosialdemokratene i regjeringen for blindhet for
situasjonens krav. Det som slår en sterkest i Norge, er hvor
overordentlig vanskelig Nygaardsvold og Mowinckel hadde for å
rive seg løs fra sin pasifistiske ideologi. Særlig den sistes ansvar er
stort. Hadde han, som også var for Norges nøytralitet, sett
nøytralitetens politikk uten påvirkning av mellomkrigsideologien,
ville de borgerlige partier, sammen med forsvarsvennene innen
Arbeiderpartiet, kunnet satt igjennom et tilfredsstillende
krigsberedskap, slik som det opp-nåddes i Sverige.
Den svenske debatten intensivertes i slutten av 1930-årene
og omfatter et stort antall uttalelser i riksdagen, navnlig
remissdebattene 1937—40 og enda flere uttalelser i foredrag, radio,
mindre skrifter og brosjyrer samt tidsskriftartikler. Et bekvemt
overblikk —også over—Ålandsspørsmålet — gir Ting-stens bok.
Høyst interessant diplomatisk materiale finnes i den av det svenske
utenriksdepartement etter den 2. krigs slutt ut-givne og allerede
nevnte kvitboken: «Forspelet», som anbefales sterkt til studium:
På finsk side henvises navnlig til Mannerheims og Tanners
erindringer og til Finnlands «blå-hvita» bøker. Gunthers arbeid som
svensk utenriksminister har ennå ikke funnet den vurdering som det
fortjener.
Det danske materiale angående «Forspillet» utmerker seg
ved stor fullstendighet. Således finnes der i den danske parlamentariske undersøkelseskommisjons beretning stenografiske
referater av eksaminasjonen av P. Munch som hadde den danske
utenrikspolitikks alle tråder i sin hånd, samt av de militære lederne.
Da en hadde begynt å skjønne at krigen 1914—18 ikke var
noen avsluttet styrkeprøve, men heller det første avsnittet av en
langvarig tevling, som visse makter søkte å dra også Norden inn i,
hadde dette oppe hos oss, som overalt ellers, stimulert studiet av den
nærmest forutgående perioden. I tiden 1870— 1914 måtte utspringet
ligge til de store tildragelser som en opp-
*) Den andre var Gjelsvik.
272
18 - 1905 og
1940.
273
levet. Folk våknet opp for betydningen av at diplomatiske akter i så
stor utstrekning var blitt gjort tilgjengelige. — Aage Friis' og andre
danske historikeres store arbeid for å rede ut det som hendte i de
dager da Oscar II og Christian IX var konger i Norden, vil være
endel kjent også i Norge. Derimot kan det kanskje være nyttig å
gjøre den norske lesekretsen oppmerksom på det store
forskningsarbeid som er utført i de par siste årtier i Sverige av menn
som Karl Hildebrand, Folke Lindberg, Torsten Gihl, E. Thermænius,
Heckscher, far og sønn, Arvid Hessler, Torsten Petré, Gustav
Hellstrom, Hirsch-feld, Brusewitz, Wåhlstrand, Einar Hedin m. fl.
Takket være dette arbeid har vi fått et korrektere og langt mer
nyansert bilde av de skandinaviske lands politikk i årtiene før 1914,
enn den den Sårs—Kohfske historieoppfatningen hadde kunnet gi
oss. Navnlig har vi kunnet bedre se Nordens samspill med de store
makter og den så viktige sammenfletningen av den indre politikken i
våre land med den ytre. I den forbindelse kan nevnes den
norsk-amerikanske historiker Knaplunds utgave av innberetninger
fra de engelske sendemenn i Stockholm i 1880-og 1890-årene. Ellers
er det, etter utgivelsen av Kohts standardverk om Joh. Sverdrup
forholdvis få norske bidrag til dette tidsroms historie. Jens Arup
Seips overordentlig fengslende analyse av det norske
embetsaristokratis siste dager står i en stilling for seg.
Med forventning imøteser en nå Lindbergs arbeid:
«Skan-dinavien i utenrikspolitikken i årene 1905—08,» likeså det arbeid av Worm-Muller om 1905, hvorved han har kunnet benytte
praktisk talt alt det materiale som finnes om emnet. Det kjennskap til
unionsoppløsningen vi har erholdt ved Sig. Ibsens, Wedel Jarlsbergs,
Blehrs, Hagerups, Schønings, Løvlands m. fl.'s skrifter og papirer
samt ved de ganske tallrike dagbøker, antegnelser osv. som belyser
oppløsningsprosessens første stadier under siste tredjedel av
1800-tallet, har riktignok allerede satt oss i stand til å se
sammenhengen.
Når 4. del av bind III av Den Svenska utrikespolitikens Historia, omfattende tiden 1872—1914, i sin tid utkommer, vil
almenheten erholde et oversiktsverk til største hjelp for forståelsen
av vårt århundre.
274
Med åpningen av statens arkivskatter gikk Danmark i
spissen, idet det allerede omkring 1920 offentliggjorde viktige
aktstykker om Danmarks utenrikspolitikk i tiden 1903—14. I det
siste har Sverige tatt ledelsen med sine allerede utgivne kvitbøker
samt med den nettopp nevnte «Svenska utrikespolitikens historia»
som nylig er begynt å utgis. Bind IV, omfattende 1914—19, av
Torsten Gihl foreligger allerede. Bind V omhandlende 1919—39,
som forfattes av den fremstående Uppsalaprofessor Erik Lonnroth,
vil forhåpentlig snart følge. Bind III for tiden 1792—1914 vil
antagelig kreve lenger tid.
Mens det var partipolitikken som fremtvang Danmarks
liberalitet omkring 1920, har partipolitikken i Norge vært en hindring
for våre arkivers åpning. Av hensyn til det partis prestisje som har
ledet landet i årene før og etter 1940, var det nødvendig å
opprettholde legenden om det skamløse tyske overfallet, så lenge
krigens vånder ennå behersket folkets følelses- og tankeliv. Først når
det var gått så lang tid, at etterkrigstidens problemer hadde trengt ut
av folkets bevissthet krigstidens ulykker, således at det ikke lenger
var dem, men helt nye spørsmål som bestemte velgerfolkets
innstilling — først da var det rådelig å la folk beskjeftige seg med
forspillet til 9. april.
Den norske «Undersøkelseskommisjonen av 1945» brakte en
del verdifullt materiale, navnlig historikerne Bergsgårds og Sverre
Steens utredninger. Den førstnevntes arbeid er såvidt vites, den
eneste utenrikspolitiske oversikt hittil, ved hvilken norske
sendemenns innberetninger er blitt benyttet. Om det ved utgivelsen
ble lite lest, vil det ha blivende verd. Det kan en derimot ikke si om
kommisjonens betenkning angående sammenhengen med Norges
inndragning i krigen og ansvaret derfor. Den ble, ennå før trykket var
tørket, spolert av Churchills og Reynauds bøker; den førstnevnte
hadde allerede straks etter 9. april triumfert over at det var lykkes
England å få provosert tyskerne til å gå til Norge. Allikevel kunne vi
hos oss holde den dyrebare legenden ved live i den tid som trengtes,
takket være den borgerlige presses loyalitet. I mange år var det ingen
annen enn overlege Scharffenberg som offentlig om-
275
talte publikasjoner som kunne skade legenden, ennskjønt det
forekom nok av sådanne.
Det opplysningsmateriale vi har fått etter den 2. storkrigen,
er enda mer ubegrenset enn mellomkrigstidens. Mens utgivelsen den
gang ble foretatt av arkivenes rette eiermenn, som til en viss grad
kunne frisere publikasjonene, er den nå foretatt av motstanderne.
Først hadde tyskerne strømmet ut over mange fremmede land og blitt
i stand til å offentliggjøre meget av disses arkivmateriale. Så
strømmet de andre inn i Tyskland og ble i stand til å offentliggjøre
store mengder av der funne materialer. Aktstykkene er blitt
ammunisjon i den psykologiske krigføringen, eller den kalde krigen.
Vesten og Østen har begge brukt dem for å søke å godtgjøre for
verden at motstanderen*) har ført den mest hensynsløse
maktpolitikk. Men de har også spillet en rolle for den indre
politikken. For Rey-naud f. eks. var det om å gjøre å vise at han
hadde sett klarere enn Daladier, Gamelin og Weygand. Churchill
hadde det menneskelige ønske å vise at han hadde vært smartere enn
Cham-berlain og Halifax. Når slike hensyn kom inn, spilte det liten
rolle om man ødela legender som smålandenes statsmenn trengte for
sin politikk, om man avkledte seg i småstaters øyne. Noen politisk
ulempe derved var det egentlig ikke. I London f. eks. hadde man
gjennom et par generasjoner sett Nordens fire stater, som alle hadde
en og samme interesse, gnis mot hverandre, ute av stand til å forene
deres krefter for å holde stormaktene unna. Intet under at man regnet
med, hvordan det enn gikk, å kunne ha Norge til sin forføyning. Når
levestandarden var blitt nær sagt livets hele innhold, kunne en alltid,
når det dreiet seg om et så vidt fåtallig folk, ved hjelp av noen
smuler fra den rikes (dollar-landets) bord vinne den goodwill som
trengtes.
Når det under krigen opparbeidede folkehatet skulle tilfredsstilles, måtte også dette medføre vidtgående avkledninger. I
forbindelse med Niirnbergprosessen er det lagt fram enormt med
materiale, som er belastende ikke bare for den ene krigførende
parten. Det som karakteriserer den første tiden etter en krig er
massenes hysteri og de «seirende» lederes overmot;
det varer riktignok ikke lenge før disse oppdager at ingen har seiret,
at alle har tapt. Nå har aktørene i prosessen innsett at den var en
dumhet. — Imidlertid vil vi kunne ha særdeles stor nytte av det store
antall akter som gir sann opplysning om de krigførendes stilling til
Norden og om de nordiske statsmenns reaksjoner derpå. Disse akter
spillet en rolle under Quislingprosessen. Så vidt forstås, kan der
ventes publikasjoner som vil interessere særlig den norske almenhet.
Det som er utkommet alene i Vesten av aktsamlinger, av
memorarer, av levnetsbeskrivelser og av redegjørelser for forskjellige avsnitt av den siste storkrigs forhistorie og forløp, er
tilstrekkelig til å fylle store biblioteker. Skulle noe av det særskilt
fremheves, måtte det være de store engelske og amerikanske serier
omfattende dokumenter, fremlagt i forbindelse med
Niirnbergprosessen, og de nå pågående angelsaksiske publikasjoner
av egne og tyske dokumenter vedrørende krigens forhistorie. Endog
det britiske Admiralitetet som alltid har holdt sine indre anliggender
innenfor et jernteppe, har nå løftet en del på dette. Jfr. Assmanns og
Derrys bøker og kapitel IX i nærværende bok.
For å få et grunnlag for studiet av dette materiale anbefaler
det seg å se i de to store standardverker The Cambridge History of
British Foreign Policy og The Cambridge History of the British
Empire, som utkom allerede i mellomkrigsperioden. Dertil i det
franske standardverket «Peuples et civilisa-tions» og Driaults og
Sorels verker om Frankrikes politikk under revolusjonen og
Napoleon.*) Det er først ved det lange perspektivet at en kan se den
store linjen i sjømaktenes og landmaktenes politikk og strategi
overfor de mindre kystlandene og forskjellen mellom dem. Av helt
ny litteratur som viser de store makters metoder overfor bl. a.
landene i Nord-Europa eller spesielt overfor disse, skal det pekes på
de engelske forfatterne: Liddell Hart, J. F. C. Fuller, A. H. Burne,
Cyril Falls, Hinsley, Derry, Consett samt pseudonymet T 124. De
suppleres av franske forfattere som Sayous, Georges Valois,
*) Kanskje også i Heidelberg-professoren Wolfgang
Windelbands oversiktsverk: «Die Auswärtige Politik der Grossmåchte
in der Neu-zeit».
*) dvs. deres nåværende motstander.
276
277
P. C. Vincennes, Paul Reynaud og Jacques Mordal. Tyske verker
herom er og begynt å bli tallrike. Men samtiden torde ennå ikke være
moden for å tillegge disse noen større vekt.
De norske samlinger som Stortinget og Scharffenberg har
utgitt, fortjener en stor lesekrets. De kvitbøker det norske
utenriksdepartementet har utgitt, hovedsakelig om vårt forhold til
Sverige, gir nyttig opplysning i spesielle emner men gir lite om de
sentrale spørsmål for Norge og Sverige. Departementet sammen med
andre norske institusjoner forbereder nå, så vidt forstås, et større
antall oversikter og akt-publika-sjoner om spesielle emner, i første
rekke om Altmark-saken. Dette må hilses med glede. Men det som er
aller mest nødvendig, er dog en samlet utgave av alle aktstykker som
har interesse for Norges utenrikspolitikk i hele perioden 1905—40.
Det er de autentiske dokumenter vedrørende denne politikken som
man bør la få tale. Det vi trenger, er en publikasjon omtrent som den
i 1920-årene i England utgivne British Docu-ments on the origin of
the war, som i mange henseender var mønsterverdig. Oversikter i
artikkel- eller avhandlingsform gir forfatterne et for stort spillerom
ved avgjørelsen av hva som skal tas med, og hva som ikke skal tas
med.
Til denne bok er det i ubetydelig utstrekning benyttet utrykt
materiale, om forfatteren enn, på grunn av sitt tidligere arbeid,
kjenner en god del av dette. Dels fordi det viktigste på nåværende
stadium er å vinne overblikket, å se den lange linjen. Herfor rekker
det trykte materialet. Dels fordi bruken av arkivene er underkastet
visse begrensninger. De forfattere som sysler med Den Svenska
Utrikespolitikens Historia synes å ha vært tidlig ute og erholdt en
viss preferanse, så lenge deres arbeid pågår, hvilket det intet er å si
på.
De luker, unøyaktigheter og misoppfatninger som måtte
finnes i denne bok vil det senere etter eventuelle arkivstu-dier kunne
rådes bot på.
278
RETTELSER:
s. 12: 12. linje nedenfra: et viktig komma er uteglemt
foran ordet «stormakten».
s. 80: 8. linje nedenfra: siste ord på linjen skal være
«Ententen» i stedet for «Unionen».
s. 177: 8. linje nedenfra skal det stå: «hadde avgitt til den
tyske keiser».
s. 267: 5. linje ovenfra skal det stå: «opinionen der
mente».
s. 272: 9. linje nedenfra skal det stå: «og den definitive
stortingsdebatten om saken».