Transcript Lommedalens Vel 1922-1942

\ ii ! '
i
Lommedalens Vel
1922
29. oktober
1942
87GA36710
s
Ex Libris
ijflWiiiiÉ \ m
[rsri
36
a Nasjonalbiblioteket
LOMMEDAL
RUTEN
G. KRYDSBY
Telefon: 59567
5 9 5 11
i
Guriby Sag & Høvleri
Bygningsmaterialer
BRØDRENE OLSEN
TELEFON 39 515.
Til medlemmer
i Lommedalens Vel:
Når De skal ha en elektriker,
benytt da:
KLAUS lEFDAL 5 C° %
AUT. INSTALLATØR OG RADIOFORHANDLER
BEKKESTUA
K.L
TELEFON
36889 II
35001
Bærums Sparebank
OPiRETTET 1878
HOVEDKONTOR OSLO
Prinsensgt. 26, <hj. Akersgt. Tlf. 10532, 10612, 15471.
FILIAL SANDVIKA
i «Budstikkene gard. Tlf. 38871, 38036,
FILIAL HØVIK
i «Jernbanegården»
(ihver måndag, tirsdag, torsdag og fredag kl. 17.30
—19.30). Tlf 36161.
FILIAL JAR
i «Jarhuset»
(hver tirsdag, torsdag og
fredag kl. 18—20).
Tlf. 36642.
Almindelige sparebankforretninger.
Trulsrud
Assortert landhandleri - Telefon 39633
Lommedalen.
Pi-iff
kl
isj ean stalt
har levert
©ill
klisjeene
i jubileumsheftet.
?
Adresse:
Mø II er gat en 24,
111
Oslo.
Telefon 22 435
f
"
*"
' '" —
11.
Bærum Privatbank
Qprettet 1918
utrører alle bankforretninger.
Bokser bortleies i vårt tyveri- og ildsikre bokshvelv.
Lommedalens Meieri A/s
Bestyrer Jon Bårdsgård.
OMSETNING AV:
MELK OG MEIERIPRODUKTER
TELEFON: 39513.
IV
Forord.
På årsmøte den 28. mars 1942 fikk styret i oppdrag å trykke be
retning til vellets 20 års jubileum.
Styret valgte som redaksjonskomité: Eivind Haa tveit, Hagbart
Skollerud, Egill Bø, Karoline Guri.by og Signora Bu rud. Som
formann i komiteen har førstnevnte fungert.
Redaksjonskomiteen bar sett det som sin oppgave å gi et lite billede
av det arbeide som Lommedalens Vel direkte og indirekte har utført til
nytte og gavn for denne del av vår kjære bygd.
Vi takker alle som på forskjellig vis har gjort det mulig for oss å
realisere planen ved utgivelsen av denne beretning. Og vi håper at den
tross krig og vansker må være som et pust ifrå svundne år. Som en
appell til oss alde om å sveise oss ennå sterkere sammen til felles arbeide
for ihjem og fedreland.
(Lommedalen i oktober 1942.
Hagbart Skollerud.
Eivind Haatveit.
Karoline Guriby.
Signora Burud
Egill Bø.
roiog
tii JSommedalens
20-års c/ag.
Vel møtt idag på Lommedalens gamle grunn,
vi håper alle på en god og festlig stund.
I vellet så vel som i et yrke
gir enighet og tro en dobbelt styrke.
Fra gode forsøk for å bedre våre kår,
det vokste fram og runder tyve år.
Vårt arbeid det har gått så støtt og godt,
vi takker alle dem som godene istand har fått.
Langs Lomma bussen durer kvikt avsted,
og ofte følger vi som passasjerer med.
Mens lampene de lyser over sti og vei
som tindrende fakler og viser lei.
Kommer posten hver dag i grønnkledd kasse,
og brevhuset oker i omfang og masse.
Ja, mangt har vi nådd og mer må til
om vi alle skal få det som vi håper og vil.
Vel har vi motgang og vansker idag,
men arbeidsto det manglet aldri i vårt lag.
La derfor ikke motgang elter mismot ta
det sunne omdømme som du bør ha.
Men meld dig inn og ta din del
av byrdene som fordeles i vårt vel.
Det gir grunnlag for en øket vekt,
når fredens goder atter når vår slekt.
Og kniper det for hardt på ditt humør,
så husk at slekten døiet trange tider før.
Vi håper på en framtidsdag
med gode, trygge kår for alle i vårt lag.
For laget er om dalens velferd rammen,
og det skal sveise oss til enhet sammen.
Fra hele dalen er vi møtt,
og setter kursen fram så jevnt og støtt.
Til ærlig arbeid for vår heim, vårt land
vi slutter ring med broderhand.
Og hilser nå hver gjest:
Vel møtt til vellets tyve-årsfest!
E. H
3
Solhaug forsamlingslokale.
Her ble Lommedalens Vel stiftet for 20 år siden.
Våre pionerer
Med Lommedalens Vel har en ny epoke i dalens -historie
tatt sin begynnelse. Vi vil ved denne anledning minnes de tre
menn som tok opptaket til dannelse av jaget. De har med sitt
framsyn og sin gode samfundsånid vist at de var gode sønner av
vår bygd.
Vi vet alle at det alltid ligger et utrettelig og målbevisst
arbeide bak, når noe nytt skal settes ut i livet. For ingen stor
eller liten sak med varig verd er født uten smerte og med seiers
lue om pannen. Det arbeide som ble utført i de første grunn
leggende år avtvinger all mulig respekt. Og Lommedalens Vel
har i løpet av de 20 år det har eksistert innfridd seiv de dristigste
forventninger man kan forlange av det. Og når vi i dag takker
for alle de goder vellet har skaffet oss, da tiHkommer takken i
første rekke de tre innbydere, — de som tendte samlingsvarden,
— de er all honnør verd.
4
Tryggve T. Johnsrud
Som en av innbyderne var
det ingen tilfeldighet at Trygg
ve T. Johnsrud ble valgt som
lagets første formann. Han
hadde nettopp de medfødte
egenskaper som kom vel med
når nye og utilvante forhold
skulde skapes, og nytt land
pløyes. De saker som helt til
i dag har hatt den mest vidt
gående betydning innen vellets
virkeområde ble gjennomført
innen han forlot kommando
broen. Han var ildsjelen som
aldri ga opp om sakene så
aldri så håpløse ut. Med aldri
sviktende pågangsmot og pågangsvilje stormet han alle hindringer
og oppnådde gjennombrudd. Han er en særpreget personlighet.
For Tryggve T. Johnsrud går aldri på akkord med seg seiv, det
får bære eller briste. Han er en uegennyttig idealist med sine
meningers mot.
Georg Kirkeby
er ennå en av våre mest aktive
medlemmer, som viser en leven
de interesse for vellets virke og
innsats. Ja, snakker man i dag
med Kirkeby om Lommedalen,
da glir samtalen uvilkårlig inn
på vellet og dets arbeide. Man
får en oppriktig følelse av at
vellet, det er Kirkeby's kjelebarn.
Vellet er for ham den røde tråd
som bør være det samlende, alt
omspennende midtpunkt i kam
pen for dalens velferd og trivsel.
Han er i sannhet en god og opp5
riktig velpatriot.
Hans Tasserud.
Når vårt vel i 1922 så dagens
lys, var det in tet rart i at Tasse
rud ble med blant dem som gikk
i bresjen. Tasseruds energiske
arbeide for dalens kulturelle frern
gang er vedkjent. Og det var ikke
minst hans fortjeneste når Loim
medalsruten så snart ble forlenget
helt frem til Oslo, idet det var
hans innflytelse som ble det av
gjørende lodd i vektskålen. Vi vil
ved vellets 20 års milepel minnes
ham for det utrettelige arbeide
han helt til sin død nedla i vellet,
og takke ham som den vel4déens
fanebærer han var. Tasserud har
for alltid risset sitt navn inn i
Lommedalens historie.
Lagets formenn
Tryggve T. Johnsrud
Peder Guriby
Hans Tasserud
Hagbart Skollerud
Hans Haug
Karl O. Johnsrud
Gutorm Tasserud
6
1922—1927
1927—1928
1928—1930
1930—1937
1937
1938—1942
1942—
Det første styre.
Hans Tasserud.
Georg Kirkeby
7
20 års beretning.
Den store sam-lingstanke å stifte et Lommedalens Vel ble
fremlagt på et møte på Solhaug den 14. mai 1922 av d'herrer
Tryggve T. Jolinsrud, iHans Tasserud og Georg Kirkeby, hvor 21
bygdefolk møtte og ga tanken sin fulle tilslutning. Til å -utarbeide
forslag til lover for vellet vaigtes: Karoline Guriby, Hans Tasserud,
Tryggve T. Jolhnsrud og Georg Kirkeby.
Etter et godt og samviittighetsfullt arbeide ifremla nemnda sitt
lovutkast på det ikonstituerende mote søndag den 29. oktofoer
1922, hvor lovutkastet ble vedtatt etter små endringer, og Lomme
dalens Vel erklært stiftet.
Valget av lagets første styre [fikk følgende utfall: Formann,
Tryggve Johnsrud, styremedlemmer: Karoline Guriby, Hans Tasse
rud, Georg Kirkeby og Gunda Kirkeby.
Det skal med en gang være sagt at Lommedalens Vei aldri
har vært plaget av arbeidsløsnet. Et vel er i overensstemmelse med
navnet en så altomfattende institusjon at det alltid vil være spørs
mål om [handlekraft, innsikt, uegennytte og samfundsånd.
Imidlertid vil det i denne beretning falle altfor langt å nevne
alle de utallige saker vellet bar tatt opp og tilfretsstillende løst.
Vellet er jo ennå ungt av år og er daglig midt oppe ide mange
muligheter av uløste arbeidsoppgåver. Vi skal ik'ke dvele for lenge
ved fortiden og de ting som forlengst er bragt i havn. Disse skal
bare anspore til stadig intensere arbeid og større dådsverk så vi
alltid setter full fart forover. I korte trekk vil vi derfor bare omtale
noen av de saker som vi mener er av den største fellesinteresse
og har hatt den største betydning for Lommedalens befolkning.
Og uten å gå i kronologisk orden senere vil vi begynne med det
arbeid som var oppsatt først på arbeidsprogrammet ved starten,
8
nemlig å få en læge på en
(høvelig stad i Vestre Bærum.
Den ting at dr. Sager tok
fast bopel så langt oppe i
bygda, ihar i mange tilfelle
vært mange til uvurderlig
hjelp og redning. Av andre
løste saker kan nevnes bedre
telefonsamband med Sand
vika som før automatiserin
gen, etter henvendelse fra
vellet, var utvidet fra en til
fire dobbeltlinjer. Videre fikk
de fleste veier i Lommedalen
godkjente navn etter forslag
fra vellet. Den overhåndta
PEDER GURIBY
gende støvplagen på Lom
formann
1927—1928.
medalsveien ble også en
velsak inntil Bærum kommune tok forebyggende forholdsregler mot den i de tørreste
sommermåneder. Postgangen for Skollerudgrenda var lenge en
lite tiltalende ordning, idet oppsitterne iher var uenvist til å hente
posten i Lommedalens Handelsforening. Det måtte nødvendigvis
bli rot når all denne post ble samlet i en kasse, likesom endel av
brevposten selvfølgelig ble mindre konifidentiell. iDet falt derfor
naturlig for vellet å søke Postverket om å få landpostbudet til å
legge ruten om Skollerudgrenda på opp- eller nedtur. Postverket
var meget imøtekomimende og innvilget søknaden den 22. mars
1923, så landpostbudet fra denne dato la veien om Skollerudgrenda
på nedtur.
Som en almennyttig sak meldte veispørsmålet seg ganske
snart, og dette ble i den første tid en ganske stor utgiftspost. Det
første lysnettet er senere så langt økonomisk evne har tilsagt det
blitt utvidet, en utvidelse som stadig er like dagsaktuell inntil de
hvite krull sender sitt lysstreif i alle mørke kroker av vårt veinett.
1 .forbindelse hermed krever vedlikehold og forbedringer så som
automatiske bryttere etc. ganske store summer og vil alltid bli en
fast post i årsregnskapene. Det førtes derfor som litt av en ironi
9
mot iikke-medlemmer når vi
i dag under krigens tegn
samles mens lampene i vei
lysnettet 'henger der mørke
og triste. Det er ikke alle
som forstår hvilken prektig
institusjon et vel er, men
stiller seg utenom og høster
hvor andre sår. Derfor er det
at de mørklagte lamper i dag
taler sitt tause men tydelige
sprog, og maner til sterk
oppslutning om vellets ar
beid og dets fellesbyggende
virke. Nå først forstår vi
hvilken uhyre fordel veilysef
HAGBART SKOLLERUD
er i de mørke nøst- og
formann 1930—1937.
vinterkvelder. Og de fleste
av oss sender sikkert en
vennlig tanke til de menn som realiserte denne store fellessak.
Vi ønsker alle at riden snart vil forandre seg så vi fortsatt kan få
utbygd lysnettet og igjen sette strømmen på så veilyslampene som
lysende 'bauner vil være med å gjøre vellet til det samlende midt
punkt for alt samfundsbyggende arbeide i vår krets.
En av de største poster på bevi Ign in gsbudsjettet i vellet har
stadig vært bidrag til vedlikehold og reparasjon av veier, og her
vil vi spesielt hefte oss ved Gamleveien fordi den er mange sitt
hjertens barn.
Den første bevilgning til Gamleveien ble gitt på årsmøtet den
14. mars 1925, og fra denne stund er bidrag til Gamieveien blitt
en fast utgiftspost på vellets årlige budsjett. Det har imidlertid
vært så, og det vil sannsynlig bli så for fremtiden at de person
lige lo"kalinteresser fra de ulike deler av dalen gjør seg gjeldende
når de forskjellige bevilgninger er under debatt. Og bevilgningene
til Gamleveien gjør ingen unntagelse herfrå. Det er en logisk
konsekvens at denne vei i egenskap av sin lengde og sin trafikk
messige belastning vil ha behov for vedlikehold og reparasjoner i
et så stort omfang at det alltid vil tynge mer eller mindre på
10
budsjettet. Det sier seg seiv
at det er en forståelig grunn
til å ikritisere, men dog med
visse modifikasjoner det for
hold at oppsitterne som sog
ner til Gamleveien er satt i
en særklasse når det gjelder
posten bevilgninger til repa
rasjon og vedlikehold av
veier, idet alle bidrag til
denne vei er gitt betingelses
løst. Imidlertid er en hen
synsløs kritikk urettferdig når
det gjelder Gamleveien, da
forholdet her er langt mer
komplisert enn ellers. Det
HANS HAUG
er en kjennsgjerning at den
formann 1937.
ne vei ved en heldig eller
übetenksom
manøvre
av
våre veimyndigheter, på tross av at det ikke er 'mulig å få den
nedlagt som offentlig gjenno«mgangsvei, er overlatt til sin egen
skjebne og således må sees som en byrde der er pådyttet Lomme
dalens befolkning. Så lenge som våre offentlige veimyndigheter ikke
sørger for åfå denne vei innlemmet i det offentlige veinett, der
den rettelig hører hjemme, er Lommedalens Vel i kraft av sin
grunnleggende idé, den første til i fellesåndens og sambørighetens
navn å yde den nødvendige hjelp så ikke veien blir liiggende som
en skamplett der snor seg gjennom dalen.
Dernest er Gamleveien, om den er omlagt og forbedret fra
«forna da'r» en del av den gamle iKongsvei, denne sagnomsuste
eventyrvei over Kro'kkleiva. Veien som bærer bud fra forhistorisk
tid, fra forfedres kamp og slit og vern om folk og land. Den er
et kulturminne som vi i ærbødig takknemlighet over forfedres verk
bør trygge og verne.
Som et av de tørste og uten tvil det betydningsfulleste tiltak
i vellets historie var iverksettelsen av bilruten Lommedal—Sandvika den 1. juli 1923, som siden ble forlenget til å gjelde strek
ningen Lommedal—
med sidearm til Øfcn. For
11
uten det energiske arbeide
det første styret utførte i
denne sak, bør i takknem
lighet nevnes det klarsyn og
den velvilje de kommunale
myndigheter viste ved å yte
ruten i dens første leveår
økonomisk stønad og således
muliggjorde tiltaket.
Verre var det å få våre
statsmyndigheter og Oslos
myndigheter til å innse det
berettigede krav Lomme
dalen hadde til samband
med hovedstaden gjennom
en bilrute.
Men den 23.
KARL 0. JOHNSRUD
juni 1928 var også forbin
formann 1938—1942.
delsen med Oslo en kjenns
gjerning.
Hva Lommedalsruten har betydd for befolkningen og for det
pulserende arbeidsliv er det umulig å besvare med eksakte tall.
Ett er sikkert, den har i stor utstrekning vært med å virkelig
gjøre slagordet: «By og land, band i band!» For Lommedalens
produksjons- og omsetningsliv har ruten betydd uendelig meget.
Og det vil i denne forbindelse være urettferdig å unnlate å nevne
turisttrafikken. Om ikke bele denne trafikk av sportsglad ungdom
betyr så meget økonomisk, så skal det sies til Oslos ros, at den
stort sett sender en sunn og frisk ungdom inn i våre omgivelser,
og er med og høyner friluftslivet blant vår egen ungdom som med
respekt og kjærlighet til den frie natur følger det gode eksempel
under mottoet: «En sunn sjel i et sunnt legeme».
Som en direkte følge av turisttrafikken har salg og leie av
hyttetomter og hytter vært av den største økonomiske interesse
for Lommedalen.
Det var nok allerede før Lommedalsruten startet et om
fattende hytteliv i skogene våre; men det er neppe noen som vil
nekte at ruten er uten andel i den enorme oppsving i byggevirk
somheten av hytter de siste år. Vi tar neppe meget feil når vi
12
anslagsvis setter antallet av hytter i Lommedalen til ca. 300. Den
kapital som på denne måte direkte og indirekte er tilført dalen
lar seg neppe fiksere, men at den samlet har betydd noe kan
ikke bortforklares.
Hva skaffer ikke bøndene seg av kontant driftskapital til jord
bruket ved bortleie av egne oppsatte hytter? Den kontante drifts
kapital som jordbruket i egenskap av det lange driftsomløp har
så lett for å mangle, men som betyr så meget hvis det skal hvile
ro og trygghet over driftsforholdene. Denne biinntekt har i mange
tilfeller vært en fast inntektskilde for de fleste selveiende bønder
i Lommedalen.
Med andre ord: Bilruteforbindelsen med Oslo er med å Skape
økonomiske og kulturelle imuligheter i -mange retninger, og Lom
medalsruten er blitt en populær samferdselsrute blant det tra
fikerende publikum, noe utviklingen ifølge oppgåver og foto på
annet sted i beretningen tilfulle beviser.
. .
En sak fra de senere år som kanskje ruver mindre, men
som ikke bør undervurderes, er fjernelsen av de stygge, skjem
mende, uensartede postkasser og oppsettelsen av nye standard
kasser. Vi har her vært med å skape et mer tiltalende ansikt ut ad
som vidner om orden og estetisk sans. Et ansikt som vil være med
å heve førstehåndsinntrykket av dalen og gi den et sunnt og re
spektert omdømme langt utenom vår egen bygds grenser.
Som en av de største saker i den seneste tid er opprettelsen
av eget brevhus, som av Sandvika postkontor ble innvilget fra 1.
juni 1938. Brevhuset fikk tilhold på Lommedalen Kafé med fru
Harriet Lillejordet som bestyrer. I og med opprettelsen av brev
huset, som overveiende blir -drevet med vellets midler (statstil
skudd kr. 5.00 pr. måned), er et lenge følt savn avhjulpet. Verdi
postgangen i Lommedalen tok før brevhusets start så lang tid
at seiv våre fjellbygder i enkelte tilfeller måtte sie* å ha en langt
mer tidsmessig postgang. Med den utvikling som Lommedalen har
gjennomgått i de senere år, iføles det imidlertid urettferdig at
vellet skal bære de forhøyede utgifter som økningen i verdipost
gangen medfører. Rammen for brevhuset er som bekjent forlengst
sprengt, så tiden (for en revisjon av vellets andel av driftsomkost
ningene er inne. Da nærinigslivet i Lommedalen er i rask vekst,
er økede porto- og skatteinntekter et faktum. Det er derfor å
13
håpe,
at
det
er
utgifspo,
et
og
av
tidspørmål
når
imøtekor
poståneri
i kretsn,
postmbæringe
og
et
Som
av
en
epok
saker
er
nedlagt,
om
og
Og
meld
vil
hjelp
vi
at
velt
få
slektr
14
yndige
dal
i ly
vil
av
Kolsåguben
og
har
viktge
arbeid
er
ofret
så
hel
vil
enst
sin
åren
og
som
sarmfun
Lomedøl
få
ale
en
med,
rik
da
og
i arv.
Den
og
lit
om
tjens.
tilnærmesv
komiend
mange
strev
ihver
i velts
føleig
vært
ofervilj
til
arbeid
om
mindre
en
bestå,
i arbeidt,
på
at
bli
har
megt
kraft
apelr
aktiv
forutsenig
men
krav
opretls
vilde
Men
om
dyktigse
fule
bare
til
i tviklnge.u
som
gåt,
våre
gjøre
tilsu
til
Kan
er
mandos
vi
år
anet
den
om
absolute
Noe
histore.
som
ike
seg
20
av
sikert
ånd.
dise
mange
ungdoms
komer
har
i omedalnsL
i åren
løst
den
tilbakesr
ser
velt
krav
med
bieholdt.
sterk
man
avlster
retfdig
men
blir
hemsko
staen
vårt
vardekt.
vaker
skal
vi
vugea
samen
å
Det nåværende styre.
Øverst «fra venstre: Eivind Haatveit, sekretær, Gatorm Tasserud,
formann, Gulbrand Haug, nestformann. Nederst tilvenstre fru
Harriet Lillejordet, og tilhøyre fru Annette Johnsrud, kasserer.
15
Kvifor har vi vell?
Det synest kanskje rart å koma med eit slikt spørsmål nå
etteråt vellet i tjuge år har drive trutt med allmennyttige tiltak,
men når ein ser kor mange det er som ennå står utafor vell
arbeidet, så er det aiikevel 'full grunn til å spørre om det.
Det er ikkje rett å se på vellet som eit lag eller samanslut
ning ein er med i eller ikkje, alt etter som ein har lyst.
Vellet har tii oppgave å arbeide til beste for oss alle i bygda,
men første vilkåret for at det s'kal lukkast, er då at alle tar del i
arbeidet. Nå lar det seg ikkje godt gjøra for oss alle å få bein
veges nytte av alt det som blir gjort, men vi bør ikkje stå utafor
vellet for det. Det har og vore hevda at det vilde vera betre om
kommuna tok seg av det arbeidet som vella nå gjør. Det kan vera
sant nok, men i ei så stor kommune som Bærum, med stadig vek
sande folketal, fell det så mange og ulike lokale krav at kommuna
vanskelig kan rå med det så snøgt som folket ønsker det. Her er
det då at vellet etter beste evne må skjøte til, og jo sterkare vellet
er, jo fortare og betre vil noe bli gjort. Moralsk set skulde difor
kvar og ein kjenne seg pliktig til å støtte vellet med årspenger
som ein ellers betaler skatt til kommuna. Og hugs det at eit felles
gode blir i lengda og det beste for kvar einskild.
Gutorm Tasserud.
16
Lommedalsruten fra starten til nå.
Ved Magnhild Johnsen.
«Lommedalsruten» kjørte sin tørste tur til Sandvika 11. juli
1923. Den tørste passasjer som betalte penger på bussen, var
Bård Kristian Eide, Lommedal. Ru ten trafikertes tre ganger daglig
og 'ble kjørt med en 12 seters Republic bil. Det var nærmest en
lastevogn som det var laget tak over, og med 2 langbenker i. Den
var luftig og fin, men når det føle uvær 'ble det rullet ned noen
sorte sidetrekk. Benkene var bare plariker som det var satt imitert
trekk på, men så fornøyde som folk var da har de ikke vært siden.
Ru ten oie da støttet med et bidrag av Bærum kommune i årene
1923, 24, 25 og 26 med henholdsvis kr. 3000.00, 2500.00, 2000.00
og 1500.00. Taksten var da kr. 1.50 fra Lommedalen, 1.20 fra
Bærums Verk og kr. 1.00 fra Bryn kirke pr. tur til Sandvika. Må
nedskort for voksne kr. 40.00 pr. måned og -kr. 18.00 pr. måned
for ungdom som søkte skole.
Den 14. juni 1928 ble kjøringen forlenget helt til Oslo med
8 turer om dagen. I september 1931 ble sideruten til Økri startet.
Den var temmelig vanskelig å få gjennomført, da veien fra Bryn
yrke var så smal, men Krydsby ydet et bidrag til å lage møte
plasser for, og ruten ble da tatt imot med stor begeistring. Da
ble kjøringen enda mere utvidet med 10 turer fra Lommedal og 7
turer fra Økri. Slik fortsatte kjøringen til krigen jkom 9. april 1940.
Etter den tid har det stadig vært forandringer, således at nå kjø
res det tre turer til Oslo og 4 turer til Sandvika om bverdagene
fra Lommedal og en tur til Oslo og to turer til Sandvika fra Økri.
Søndagene er det nå bussforbindelse bare med Kolsåsbanen, og
ruten kjører to furer på formiddagen og 4 furer om ettermiddagen.
Til denne kjøring blir det benyttet to busser som det er montert
vedgenerator på, da det er streng rasjon på bensin og dieselolje,
som man ikke får lov å benytte til søndagskjøring. Under normale
forhold var dieselolje-foilbrUket ca. 7500 liter pr. måned, mens
rasjonen nå er 1540 liter pr. måned.
Rutens beholdning av materiell er nå 6 busser, men det har
ikke latt seg gjøre å anskaffe noe nytt etter at krigen kom, men
man båper på en bedring når alt ordner seg.
17
En takk til rutebileier Krydsby
Når man skal skrive Lom
medalens Vels 20 års beret
ning, må man uvilkårlig tenke
på en mann som i ca. 20 år,
ifølge kontrakt med vellet, har
kjørt «Lommedalsruten», Lom
medal—Sandvika—Oslo, nem
lig gårdbruker og rutebileier
Gunner Krydsby.
Gunner Krydsby er en i alle
deler hyggelig, jovial og imøte
kommende mann, som har
gjort alt for å tilfredsstille
kravene til en førsteklasses bil
rute. Lommedalsruten har der
Gunner Krydsby.
for også et bilmateriell som er
på nøyde med, det beste på
rutebilenes område.
Han har også vært særdeles imøtekommende for å tilfreds
stille bygdens behov med ftensyn til turkjøring og forskjellig annen
nødvendighetskjøring utenom de ordinære ruter.
Gunner Krydsby er en arbeidsom og virkelysten kar, som
foruten å 'kjøre «Lommedalsruten» for vellet, driver sin gard på
en utmerket måte. Han får også tid til med sin traktor å hjelpe
andre i onnetider med pløying, harving og kjøring av selvbinder.
Og møter du ham med sin beste venn hesten en vinterdag i tømmer
skogen utfor de bratte bakker, er ihan kanskje i sitt aller beste
lune. Du ser straks det kjente smil og glimt i øyet idet han farer
forbi.
På denne merkedag har Lommedalens Vel all grunn til å si
Gunner Krydsby hjertelig takk for hans oppofrelse og imøtekom
menhet til alle de krav som vellet har stillet til «Lommedalsruten».
18
ommedal
sett med en innflytters øyne
Ved Signora Biirud
Skogkledde åser er det jeg ser
hvorhen jeg vender mitt øye.
Skrånende opp de fra dalen seg ter
vakkert mot himmelens høye
lyseblå kuppel som kvelver seg
over det vakre sted,
og som om kvelden med stjerner på
gir det en stille fred.
I syd ser jeg Kolsås som former seg lik
en mur så kraftig og steil.
Som stengende står for et videre syn
ut mot fjordens blinkende speil.
I nord strekker skogen seg langt avsted
og omgir myrer og vann.
Her var det at hulder og troll iholdt til.
Slikt fortelles i våre sagn.
I dalen er velstelte garder og hjem
lunt mellom busker og trær.
Med bugnende aker og kløvereng
som vokser så villig her.
For dalens folk elsker den arven de fikk
og bolder den godt i stand.
De gjør sin plikt imot barn, imot bygd
og sitt kjære fedreland.
19
Nede i dalsøkket Lomma går
stadig sin rinnende gang,
Her er det buldrende liv liver vår
når tømmeret veltes fra land.
Da den får hjelp av bekker små
som styrter seg ut i flokk.
De yder sin hjelp med en juiblende sang
der de løfter tømmer og stokk.
Langs elvens kant, ved skogens sti,
ja nøyt oppå åsens topp,
i hver en helling og ojerkeli
det hytter vokser opp.
Små og idylliske ligger de vel
i ly av berg og ur,
hvor fuglekvitter fra morgen til kveld
setter liv i den vakre natur.
Norge vårt land! Den lil le del
vi her har fått av din mull;
vernes den skal og stelles vel.
Den er oss et kostelig gull.
Og når solen kaster sitt gylne skjær
fra aftenhimlen i vest,
da vet vi at nettopp i dalen 'her
er det vi liker oss best.
5. B.
20
Krigen i Lommedalen og på Krokskogen 1716.
Av Magnus Tveten.
Historien om den store nordiske krig eller eleveårskrigen
som den kalles, er i sine store trekk gjennom skoler og 'historie
bøker kjent av ihvert menneske i Norge. Den har alltid vært om
fatte! med stor interesse, uten tvil fordi krigens hovedpersoner er
de to helteskikkelser Carl den 12te og Tordenskjold. Stadig ut
kommer 'det på svensk ny litteratur om Carl den 12tes liv, som
også er blitt filmet, og her i Norge er utkommet Iste 'bind av et
stort verk som skal klargjøre krigens gang ut fra militært stand
punkt. [Krigen var en ren erObringskrig.
Foruten grensetraktene og Halden ihadde også Asker, Bærum
og Ringerike «føling med fienden» i 1716.
I denne artikkel skal vi bare minne om det som gikk for
seg i Lommedalen og i kjente trakter på 'Krokskogen.
En skulde jo tro at Lommedalen, som særlig med den tids
kommunikasjoner var å regne for en temmelig avsides liggende
dal, kunne føle seg trygg, men når de der allikevel fikk en temme
llig hard påkjenning under denne krig, så var grunnen ene og
alene den at veien til Ringerike gikk gjennom dalen. Det var for
resten ikke rare veien, men den var brukt i flere hundre år. Vi
har en beskrivelse av veien fra 1594, da biskop Jens Nilsen på
sin visitasreise til Ringerike med sitt følge dro gjennom Lomme
dalen (Bærum I. s. 145). Senere er jo veien som bekjent omlagt
og utbedret, men har utspilt sin rolle som hovedvei til Ringerike
etteråt veien om Homledal ble bygget i 1858.
Det var vel ved de tider alminnelig å ha våpen (børser) på
gårdene. Jakten spilte sikkert en større rolle enn nå. Skogen lå
fike inn på, og der var det både stor- og småvilt, og dessuten
21
rovdyr; bjørn, ulv, gaupe og rev. Børsa var god å ta til også når
de lå på tømimerirugst og milebrenning. Ifølge (historien om Kampen
«skjøt Ole Nilsen bare i det ene året 1814 tre fiullvoksne bjørner
og en voksen ulv, likeså sikjot han en bjørn i 1818, og i 1819 en
ulvegaupe.» Den siste bjørn i Nordmarka ble skutt i 1880-årene.
Merkelig nok var Bærum kommunes største post på budsjettet
for 1838 skuddpremie til fogedkassen for gaupe 10 spd. 1 mark
8 skil Iling.
Bøndernes skyteferdighet kom vel med, da det ble nødvendig
å forsvare seg mot den «Schenden og Brenden» som de res hus
og ihjem ble utsatt ifor.
I Bærumsboken il. s. 451-—452 er tatt inn en søknad fra
bønder i Lommedalen om å få ettergitt en murkt på 108 rdl. som
de var dømt til å betale på grunn av en ulovlig sfcoghugst oppe
ved Trehjørningsvannet, (idet ringerikingene ihevdet at dette skog
stykke ikke hørte til Lommedalens ålmenning. Saken gikk i femten
år, og da den siste søknad ikorn inn i 1720, fikk den følgende an
befaling av stiftsamtmann Wilhelm de Tønsberg, som sier at det
i sannihet vilde være disse fattige mennesker til ruin om de skulde
betale omtalte sum. Han anfører dessuten som anbefaling at bøn
derne «fortjener det gode eftermæle at udi det første fiendtlige
indfald i aar 1716 erviste de saa stor troskab og mod imod fienden
at de lu\kkede øinene til paa mange svensker, både udi fiendens
anmarsdh til Krokskogen og hans retirade efter slaget derfrå
igjen.» Kongen resolverte da: «Beviiges aller naadigst at dennem
108 rdl. maa efterlades, dog uden konsequence.»
I sin søknad, som de selvfølgelig har fått en skriver tøl å
utarbeide, fremstiller de sin stilling så elendig som mulig, og bl. a.
påstår de at «fienden ganske har utplundret og fordervet os». Om
nå dette er en overdrivelse, så er det iallfall et faktum at fienden
brente tre garder i Lommedalen, nemlig Kirkeby, Bjerke og Truls
rud.*) Også andre steder i landet for svenskene under denne krig
frem «med vold og plyndring». Bønderne i Lommedalen har satt
seg til motverge, slik som det fremgår av W. d. Tønsbergs ut
talelse, og vi kan jo alltid ha en forestilling om hvorledes en slik
*) Ifølge .fogedregnskapene ble også gården Lysaker brent da sven
skene dro der forbi.
22
geriljakrig i Lommedalen har artet seg. Tradisjonen skal jo holde
seg i minst 200 år. Den nåværende generasjons besteforeldre har
hørt om striden av sine besteforeldre. Det skal bl. a. være blitt
drept tre svensker helt oppe ved Jordbærhaugen, og stedet kalles
ennå Svenskesletta. Det skulde også være grunnen til at svenskene
brente de tre gårdene på tilbakemarsjen fra Nordkleiva. Etter
det som foran er nevnt, kan vi gå ut fra at dette ikke er skjedd
uten motstand fra lommedølingenes side.
Mens vi har utførlige beretninger om det som gikk for seg
ved fiendens marsj over Hakedal og Hadeland, og likeså om kam
pene på Norderhov, synes det ikke å foreligge skriftlige beret
ninger om begivenhetene i Lommedalen, utenom nevnte ord av
stiftsamtmannen. Derimot har vi en redegjørelse for det som gikk
for seg på Nordkleiva, skrevet av prost Faye 1865. Det var bøn
der fra Hallingdal, Valdres og Ringerike som sammen med sol
dater utgjorde den norske styrke. Ved Carl den 12tes innfall i
Norge ble nemlig bønderne på mange steder opbudt til assistanse
for den norske hær.
Det kunde være av interesse om folk i Lommedalen eller på
Bærums Verk kunde meddele om andre episoder fra krigen enn
her nevnt.
Før vi går over til å sitere Fayes oeretning, må vi minne om
at da Carl den 12te med sine tropper den 22. mars 1716 rykket
inn i Kristiania, hadde den norske hær under general Lutzow
trukket seg tilbake til Gjeltébækk i Lier. Allerede den neste dag
ble oberst Lowenstjerna med 600 ryttere sendt ut mot de norske
ved Gjellebekk, men retirerte etter en del forpostfektninger og
såtte seg fast ved Ravnsborg ved Hvalstad, hvor de så hadde leir
i over en måned.
På grunn av terrengforholdene hadde den norske hær en så
gunstig stilling ved Gjellebekk at den såre vanskelig kunde for
drives fra sin postering ved frontangrep fra Ravnsborg.
Kong Carl besluttet derfor å sende ut en rytterekspedisjon,
som skulde forsøke over Hadeland, Hakedal og Ringerike å omgå
de norskes stilling og så falle den i ryggen samtidig med at der
ble gjort et anfall ira Ravnsborg. Da Ringeriksveien over Krok
skogen var sperret ved forhugninger på Krokskogen, tole den len
gere vei om Hadeland valgt. Carl den 12te besluttet senere også
23
å gjennømbryte forihugningene på Krokkleiva, for derigjennom å
bane seg vei til Ringerike og enten falle Liitzow i ryggen eller
bemektige seg Kongsberg. Han håpet at stillingen lett kunde tas,
da ryktet gikk at den valdreske almue hadde gjort seg oppsetsig
og var gått hjem. «an sendte derfor den 15. april ut 200 mann
infanteri av Schlippenbachs regiment opp på Krokskogen for å
rydde av veien de nedfelte trær og forskansninger som bønderne
hadde anlagt. Dagen etter kom oberst Sohlippenbach etter til
Bærums Verk med 800 mann for å følge etter fortroppen, men
til lykke for de norske fikk fogden Lars Mikkelsen, som for
svarte stillingen med 340 bønder, nettopp samme dag den omtalte
unnsetning av 150 soldater under kaptein Choucheron, og dessuten
oberst Scholler med 50 dragoner.
De norske forhugninger var ikke oppført på den vei som nå
fører til Ringerike, denne var dengang ikke anlagt. Den gamle
vei gikk ]/8 mil nordøstlig for Klevstua gjennom en meget trang
fjellkløft eller skar som nå kalles Nordkleiva. Her var det at de
norske oppkastet sine forhugninger på et sted som ennå kalles
Skansen. Daniel Ramus, Anna Kollbjørnsdatters sønn og farens
ettermann som sogneprest, lot reise en minnestøtte på stedet som
han prydet med sine vers, som er å lese i T. op. Yorn. 30, 137.
Som prøve kan tjene — «Her møtte Ghoucheron med norske vovet
trøie, så døden lukte straks på svenske øie».
Forhugningene ble i største hast utbedret, og Choucheron ord
net sine folk således at han mellom to soldater såtte en bonde —
og såtte ut her og der forposter med befaling at når de så fienden
komme, måtte de holde seg i skjul, i stillhet gi kapteinen varsel
og legge seg platt ned. Derpå gav kapteinen en gudelig formaning
til sine folk og oppmuntret dem til å gjøre sin plikt. Det var også
på høy tid at alt ble ordnet, for en time etter kom major Nieroth
anrykkende med 2—300 mann, av livilke en fenrik med 24 mann
gikk i spissen. Choucheron fioldt seg ganske stille inntil de kom
like in på ham. Da lot han gi fyr, nvorved de 24 ble strakt til
jorden med unntagelse av fenrikken og en mann som skjulte seg
bak et stort tre. «Hvem tør skyte her?» ropte de etterfølgende
svensker, som deretter to ganger stormet forskansningene, men
ved den intense ild, som varte en times tid, ble major Nieroth
skutt gjennom akslen og kaptein Moller ble hardt såret.
24
De svenske etterlot 28 døde på stedet, og fikk en mengde
sårede, hvorav 26 ible fanget. Mange svensker reddet livet ved
under den heftige skyting å kaste seg på jorden og krype bort,
da det allerede var mørkt, og de norske som ventet fornyet an
grep iholdt seg innen de res forskansninger.
De tiloversblevne svensker trakk seg om natten tilbake og
nådde neste morgen Bærums verk, medførende deres major, kap
tein og flere sårede, som ble forbundet på verket.
«Kaptein Choucheron», ytret en samtidig, «viste ved denne
anledning særdeles god konduite, løitnant Green, som i førstnin
gen ble såret, holdt dog ut under hele angrepet, og førte seg vel
opp.»
De bønder som stod hos kapteinen, stod seg vel, men da
første skudd var løst, løp de som ingen offiserer hadde. Av våre
ble bare to drept og foruten kaptein Green bare to menige såret.
Nieroths uhell betok oberst Schlippenbach lysten til å gjenta for
søket på å trenge inn i Ringerike. Han tøvet derfor et par dager
på Bærums verk. Da kom kongen seiv derut, ledsaget av general
Delwig, De red begge hen til 'Krokkleiva, men etter 2—3 timer
kom de tilbake til verket. Carl den 12te red straks tilbake til Chri
stiania. Schlippenlbach fikk to dager etter ordre om å vende til
bake til byen med sitt regiment.
Etter dette samlet Carl den 12te sine tropper og dro bort
fra Ohristiania, og dermed var felttogsplanen mislykket.
«På Hiranplassen, den nåværende Benteplassen, bodde da
en Karin Rasmusdatter Hiran, som ble en kjent kvinne på den tid,
idet hun etter anmodning fra den norske kaptein lot seg ta til
fange av svenskene og innbildte dem at den norske postering var
«fortifisert» med stort mannskap og hadde resolvert å ville gjøre
utfall og antaste «de svenskes Leier i Jonsrud». Svenskene bet
øyensynhg på. Resultatet ble iallfall at de trakk seg tilbake.
Hiran er en av de mange plasser på Krokskogen, ryddet av
finner, kalles i daglig tale Benteplassen, høytideligere Bente Finne.
Hiran er rydningsmannens finske slektsnavn (Hiranen).
Begge de to helteskikkelser i elveårskrigen fikk en tragisk
død. Vi slutter med å sitere Sverre Steens korte og 'treffende be
retning om. Carl den 12tes fall ved Halden (fra Det norske folks
liv og historie): «Om aftenen søndag 11. desember 1720 stod
25
Carl ved brystvernet til en løpegrav, halvt beskyttet og så på
arbeidet. Fra festningen fortsattes skytingen tross mørket. Med
ett seg kongen sammen. En kule hadde gått tvers igjennom hans
hode fra tinning til tinning. Den svenske (heltekonge, Norges
ibitreste fiende, var død. Under hans ledelse hadde Sverige en tid
stått som det mektigste rike i Nordeuropa, men hans egensindig
het hadde også styrtet landet ut i de sværeste ulykker. Mange
svensker mente at Carl stod iveien for fedrelandets frelse, og
ønsket ham bort. Nå var han død. Men hvor kom den drepende
kule fra? Kanskje kom den fra festningen, skjønt avstanden var
lang, og kulen har hatt stor kraft, kanskje kom den fra svenskenes
egne løpegraver, et velberegnet snikskudd?»
M. T.
26
Lover
for Lommedalens
v el.
§ i.
Vellets navn er Lommedalens Vel og dets oppgave er å vareta kretsens
interesser.
§2.
Medlemskap.
Medlemmer av Lommedalens Vel kan alle kretsens voksne innbyggere
bli mot å betale i årspenger for gårdbrukere, huseiere og andre eiendoms
besittere kr. 8.00, og for alle andre kr. 4.00. Mann og kone betaler som
for enkelt medlem, og har samme plikter og rettiglheter. Stemmerett har
alle som har betalt sin kontingent for siste år, og intet medlem kan uten
gyldig grunn unndra seg pålagte verv.
§3.
Styret.
Vellet lades av et styre på 5 medlemmer, hvorav 2 kvinner. Dessutan
vel ges 2 varamenn og 2 revisorer. Formannen velges direkte av årsmøtet
hvert år, for de øvrige 2 års funksjonstid. Styret velger hvert år innen
sin midte nestformann, kasserer og sekretær, og styret er beslutnings
dykti.g når minst 3 styremedlemmer er tilstede. I tilfelle stemmelikhet
gjør formannens s'temme utslaget. Det føres bok over styrets og vellets
møter.
§4.
Ordinære møter.
Årsmøtet avholdes hvert år i mars måned. Det innkalles med 14 dagers
varsel. På årsmøtet behandles:
1. Forhandlingsb ok.
2. Regnskap i revidert stand.
3. Arbeidsplan for kommende år.
4. Innkomne forslag.
5. Valg.
6. Eventuelt.
Hailvårsmøtet blir å avholde i oktober hvor styret bør fremlegge ar
beidsplan for det kommende år.
§ 5.
Ekstraordinære møter.
Styret kan sammenkalle medlemsmøte så ofte det ifinner dette nød
vendig, eller når minst 10 av vellets medlemmer forlanger det.
§6.
Lovforslag.
1. Forandring i disse lover kan bare skje på årsmøtet ,og forslag herom
må være styret i hende minst 4 uker i forveien. Avskrift av eventuelle
forslag til lovendring sendes allle stemmeberettigede medlemmer 8 dager
før årsmøtet. Til forandringens vedtakelse kreves % «flertall av de mø
tandes stemmer.
2. Vellets oppløsning kan vedtas med % flertall. iHvorledes vellets aktiva
skål disponeres, avgjøres med alminnelig flertall.
27
Medlemsliste.
Alfsen, Pauline og Kristian
Aspelund, Trygve
Austad, Lovise og Daniel
Bakke, Ingeborg og Aasmund
Bakke, Ninni og Karl
Bakken, Margit og Helge
Bielke, Eva og Gil lis
Brattebakk, Olga og Konrad
Bredesen, Iver
Bu rud, Anna og Karl
Burud, Aslaug og Einar
Burud, Olaug og Fredrik
Buruid, Signora og Hans
By, Anna og Mauritz
By, Hilda og Ingebret
Bye, Margit og Johan
Bye, Tihora og Johan
Bærum kommune (skolehusene)
Bø, Asia og Egill
Bø, Gudbrand
Bø, Jenny og Kolbjørn
Bø, Marit og Olav
Baardstgaard, Ida og Jon
Eine, Helga og Johan
Eine, Johanne og Hans
Grorud, Karoline og Harald
Guriby, Borghild og Kaare
Guri by, Ellen og Hans
Guriby, Karoline og Peder
Gøtesen, Annette og Hans
Hagen, Gunhild og Olav
Hagesveen, Elin oig Arne
Haug, Anna og Gulbrand
Haug, Emilie
Haug, Harriet
Haug, Magnhild og Johannes
Haug, Mathilde og Arnt
Haug, Otilie og Kristian
Haug, Sara og Thor
Haugen, Karoline og Jørgen
Hemmingsby, Marry og Alfred
Haatveit, Elise og Eivind
Johansen, Hjørdis og Karl
Johansen, Per
Johnsen, Magnhild og Kristian
Johnsrud, Annette
Johnsrud, Helga og Kristian
Johnsrud, Judith
johnsrud, Kirsten og Torleiv
Johnsrud, Magda og Jon
Johnsrud, Marie og Karl
Jordbærhaugen, Anton
Jordbærhaugen, Karoline og Einar
Kampen, Olga og Martin
28
Kihl, Aslaug og Helge
Kirkeby, Dagny og Øistein
Kirkeby, Gunda og Georg
Kirkeby, Ingeborg og Trygve
Kirkeby, Martin
Kirkeby, Mauritz
Kirkeby, Rønnaug og Olav
Krokskogen Pelsdyrfarm %
Krydsby, Ingeborg og Trygve
Krydsby, Margit og Andreas
Krydsby, Ragnar
Krydsby, Randi og Gunner
Krydsby, Signe og Lars
Larsen, Elin og Sverre
Larsen, Signe og Mauritz
Lillejordet, 'Harriet og Thor
% Lommedal Skifabrikk
Martinsen, Gudrun og Olav
Mikkelsen, Johanne og Hilmar
Nilsen, Dagmar og Sifrin
Olsen, Ragnhild og Gunnerius
Paulsberg, Fanny og Aksel
Pedersen, Anna og Peder
Pettersen, Otilie og Kristoffer
Ruud, Marie og Martin
Rønneberg, Johan
Seim, Sigrid
Skollerud, Birgit og Per
Skollerud, Gunda og Hagbart
Skollerud, Lina og Tormod
Solvang, Harald
Solvang, Marie og Jørgen
Solvang, Nora og Herman
Sustad, Helga
Sæther, Jenny og Ole
Saarheim, Hjørdis
Tasserud, Dagny og Hogne
Tasserud, Inger og Gutorm
Tasserud, Kitten
Trulsrud, Lisken og Lars
Trulsrud, Magnhild og Henry
Trulsrud, Martin
Trulsrud, Ragnhild og Einar
Wensaas, Hilda og Mauritz
Wensaas, Magnhild og Jørgen
Wensaas, Nils C.
Øverberg, Borghild og Olvar
Aamodt, Anna
Aamodt, Harald
Aamodt, Lydia og Kristen
Aamodt, Marit og Lars H.
Aamodt, Martha og Lars
Aamodt, Mathilde og Martin
Aasen, Helga og Bjarne.
Ing. M. O. Schøyens
Bilcentraler s
Centralbord 15900
OSLO
v
Lommedalens
hande lsfo rening
Tlf. 39512
Fosli Skaftefabrikk
Innehaven
Aasmund Bakke.
Telefon:
395 2
0
Hammerskaft - sleggeskaft - økseskaft
hakkeskaft.
Gjødning skalk
Støpesand og støpesingel.
FRANZEFOSS BRUK A.s
Postboks 92, Sandvika
—
VI
Telefon 38 503 - 38 703.
"
ii
r
i
il-,-
,
—-
-
»-»
"'
'
'
'
LOMMEDALENS
TREVAREFABRIKi
Dører
vinduer
trapper
innredninger
kjøreredskaper
m. m.
Telef: 39514.
39620.
Kristen O. Aamodt
Sag
&
Høvleri
Bygningsmaterialer
Telefoner:
Sagen og Høvleriet 39501. - Arne Aamodt 39 569.
VII
V
/s Lommedal Skifabrikk
PROFILSTAVEN
BONNA-SKI
/
Sandvika Bok- og Papirhandel
A/s
finner De alltid godt utvalg av ny og eldre
litteratur.
ALT 1
PAPIR
VIII
i
«