Transcript Haiene av Jens Bjørneboe – et sosialrealistisk verk

Norsk
Mappeoppgave 1 - høst
16.09.2010
Haiene av Jens Bjørneboe – et sosialrealistisk verk
I denne oppgaven har jeg valgt å ta for meg Jens Bjørneboes roman Haiene som kom ut i
1974. Jeg vil trekke ut sentrale trekk fra handlinga, og se dem i lys av den litteraturhistoriske
perioden sosialrealismen som var gjeldene for norsk litteratur på 70-tallet. Til slutt i oppgaven
vil jeg se på ulike muligheter for hvordan verket kan benyttes i undervisning på
ungdomstrinnet.
Den sosialrealistiske perioden skiller seg ut ved dens politiske diktning (Andersen,
2001). Forfattere måtte ta stilling til samfunnsmessige, politiske standpunkter. Mange var
inspirert av studentopprøret i Paris i 1968 da 30 000 studenters demonstrasjon mot elendige
internatforhold, ble starten på en venstreradikal tidevannsbølge som hadde dønninger i hele
Europa og deler av Asia (Voksenopplæringsinstituttet, u.å.). Et sentralt tema som ofte gikk
igjen i den sosialrealistiske perioden, var arbeiderklassens sosiale forhold. Forfattere som for
eksempel Dag Solstad, med blant annet 25. septemberplassen, var spesielt representative
innen dette emnet (Voksenopplæringsinstituttet, u.å. og Rottem, u.å.).
Jens Bjørneboe var også inspirert av disse trendene, og hans politiske meninger
kommer tydelig fram i boka. Hele handlinga gjenspeiler Bjørneboes syn på verden, verdens
skjebne og den ideelle verden, hvilket kan begrunnes med at skipet i boka på flere måter kan
tolkes som vår egen verden (Kristiansen, 1995). Som Bjørneboe selv skriver: ”Hun var ikke
uten likhet med den klode vi alle står om bord på, med Gea, jorden, - som også svever i
rommet.” (Bjørneboe, 1974, s. 54). Denne verden som legges for dagen beskriver Bjørneboe
som en indre kamp mellom alle de ulike folkegruppene, og skipets offiserer som lar det skje,
mens de lever i den luksusen de som overordnede er berettiget til. Han trekker dermed linjene
til sitt syn på verden i dag hvor mange utviklingsland kjemper nytteløse kamper mot
hverandre, mens de rike, kapitalistiske landene lever sine egne liv, uten å løse noen konflikter.
Handlinga i boka blir dermed en slags parallellhandling der alt som skjer med skipet og dets
mannskap, blir et symbol på det som skal skje med verden og dens befolkning. Dette viser
Bjørneboe oss både ved sitatet ovenfor hvor han sammenligner skipet med jorden, og ved at
han ved flere anledninger trekker linjer mellom mannskapet og verdens befolkning. Han sier
blant annet: ”Mannskapet? Noe annet ord fins jo ikke for denne underlige forsamling av folk
fra alle hjørner og kanter av kloden, i alle farver og alle raser, befolkninger fra allverdens
dokker og havnebyer, samlet på barken ”Neptun” til hennes siste seilas…” (Bjørneboe, 1974,
s. 19), ”Slik – og med denne besetning; afrikanere, asiater, amerikanere, australere og
1
Norsk
Mappeoppgave 1 - høst
16.09.2010
europeere om bord – seilte Sancta Vénere mot sydøst, ut i de luftklare, lange dønningene på
Stillehavet.” (Bjørneboe, 1974, s. 54) og ”…de eneste av hele den opprinnelige tredve manns,
ikke besetning, men befolkning, på Neptun…” (Bjørneboe, 1974, s. 164).
Bokas tittel, Haiene, er et sentralt symbol. Haiene fremstilles som ”…heslig som alle
helvetes djevler tilsammen…” (Bjørneboe, 1974, s. 61). De beskrives også som svært
primitive på bakgrunn av at deres eneste funksjon er å tilfredsstille deres evige, kontinuerlige
sult. I avsnittet over kobler jeg skipet i romanen med verden. Hvis vi ser på haiene i det
samme perspektivet, kan vi tolke dem og deres dyriske sult som et symbol på verdens
griskhet. Haienes evige jag etter mat blir da en parallell til verdens, og kanskje spesielt
kapitalistenes (hvilket jeg vil presisere senere), jag etter å nå sine individuelle mål. På samme
måte som haiene ikke skyr noen midler for å nå sine mål; ”…så ble udyret lempet til sjøs
igjen. (…) Det røde blodvannet kokte av hai, som var hisset til vannvidd av blodlukten og
kjøttsmaken.” (Bjørneboe, 1974, s. 76-77), skyr heller ikke mannskapet (verdens befolkning)
noen ting for å oppnå sine mål; ”…en helt dyrisk kamp. De sloss for å drepe hverandre.”
(Bjørneboe, 1974, s. 18).
I boka kan vi se mange tydelige spor av at Bjørneboe, som så mange andre
sosialrealistiske forfattere, var inspirert av den venstreradikale bølgen som jeg tidligere har
nevnt. Tidlig i boka gjør han det også klart at 1900-tallet ville bli noe spesielt, han skriver:
”Denne høsten 1899 tenkte jeg også meget på en annen reise, som snart skulle begynne;
seilasen inn i et nytt århundre.” (Bjørneboe, 1974, s. 17). Bjørneboe har også tidligere, før
boka kom ut, uttalt at dette spesielle, en katastrofe, ville inntreffe i 1980-årene (Kristiansen,
1995). Han mente at verden trengte, og ville oppleve, et ”mytteri” hvor verdens fattige
samles, og tar et oppgjør med kapitalismens stormakter. Denne katastrofen vil føre alle de
ulike folkegruppene nærmere hverandre, og danne et ideelt samfunn hvor ingen er overordnet
noen annen (Kristiansen, 1995). Dette, ifølge Bjørneboe, ideelle samfunnet oppnår
mannskapet når de når øya etter den store katastrofen. ”Efter hvert dannet vi et samfunn, hvor
ingen var herrer og ingen tjenere. Det sto i sterk kontrast til de innfødtes samfunn av
høvdinger, underhøvdinger, medisinmenn og undersåtter.” (Bjørneboe, 1974, s. 213).
Bjørneboe mente at selv om vi ville oppnå det ideelle samfunnet, ville vi fortsatt ha problemer
og vanskeligheter, men han sier imidlertid ikke noe om hva slags vanskeligheter (Kristiansen,
1955).
Tauet, som er et gjennomgående symbol i boka, kan tolkes som det samholdet som
skal til før verden kan oppnå det ideelle samfunnet jeg beskrev i avsnittet over.
2
Norsk
Mappeoppgave 1 - høst
16.09.2010
Verdenssamfunnets redning fra den store katastrofen vil kun realiseres hvis menneskene lærer
å forstå og respektere hverandre, og skaper det samholdet tauet representerer. I slutten av
boka blir tauet, eller samholdet, brukt nettopp som en livline som redder mannskapet.
Bjørneboes venstreorienterte (anarkistiske) meninger kommer også frem flere steder i
boka. Blant annet skriver han om den urettferdigheten som råder i store byer som London og
Paris hvor det var enorm forskjell på fattig og rik. Han skriver blant annet: ”Det har ofte
forundret meg at nettopp England, verdens rikeste og mektigste land, herskeren over et
imperium som strekker seg kloden rundt, behersker av verdens bank- og børsvesen, seierherre
på alle jordens hav, - steller så dårlig med sine egne undersåtter, sine egne barn.” (Bjørneboe,
1974, s. 59) og ”…fattigkvarterene, slummen – befolket av arbeidsløse, tiggere, og arbeidere
som er så underbetalte at grensen mellom dem og tiggerne er hårfin.” (Bjørneboe, 1974, s.
60). Ved å ta avstand til sine medoffiserer, som kan tolkes som verdens kapitalistiske krefter,
viser Bjørneboe også tydelig sin politiske tilhørighet. For eksempel sier han: ”…min uvilje
mot kapteinen og førstestyrmann og min motbydelighet for tredjestyrmann. (…) Og dessuten,
disse mennene, disse tre hvite offiserer i verdens største handelsflåte, - de var mine likemenn,
mine kolleger, og offiserkamerater…” (Bjørneboe, 1974, s. 70). Han tar også tydelig parti
med mannskapet forut, som kan tolkes som ”resten av verden”, eller arbeiderklassen: ”Min
sympati lå avgjort på mannskapets side (…) Mannskapet virket riktignok rått, brutalt og
primitivt, men hva og hvem hadde gjort dem slik? Jo, min sympati var hos dem.” (Bjørneboe,
1974, s. 155).
Hittil har jeg omtalt Bjørneboe og Peder Jenssen, som fører pennen gjennom boka (og
som er andrestyrmann på skipet), som samme person. På mange måter kan en si at jeg har
gjort rett i det. Navnelikheten mellom Jens og Jensen kan tyde på at Bjørneboe uttaler seg
gjennom sin hovedkarakter (Wandrup, 1984). Jeg baserer likevel ikke antagelsene mine bare
på navnlikhet. Jens Bjørneboe nevner i et intervju med NRK sine politiske synspunkter hvor
han lovpriser anarkismens idé, og forkaster autoriteter og jurister, som han anser som
maktsyke (Ringnes, 1976). De samme synspunktene finner vi igjen hos Peder Jensen som
avskyr de grådige, pengegriske medoffiserene, og beundrer personligheter som marxisten Tai
Fun (skipets kokk), og anarkisten Christian Hellmuth (skipets båtsmann). Philip Houm skriver
i en bokanmeldelse utgitt i Dagbladet (1974) at Jensen har lånt Bjørneboe sine tanker,
kunnskaper og ideer. En annen nevneverdig likhet mellom Bjørneboe og Jensen er deres frykt
for frihetsberøvelse. Bjørneboe var sterk motstander av retts- og fengselsvesenet, og han
mente at disse instansene hadde snudd den opprinnelige hensikten, rettferdighetens utøvelse,
3
Norsk
Mappeoppgave 1 - høst
16.09.2010
til det motsatte (Andersen, 2001, Ringnes, 1976). Peder Jensen er også veldig opptatt av
frihet, og det kommer fram flere steder i boka: ”Hva jeg egentlig satte pris på, var min
individuelle frihet, min uavhengighet og min egen måte å tenke på…” (Bjørneboe, 1974, s.
156). Jensen opplever også å miste sin frihet i forhold til at han ufrivillig adopterer den unge
dekksgutten Pat, hvilket han ser på som et stort tap. Han sier blant annet: ”Saken var at han
nådeløst insisterte på å være min ”sønn”. Det passet meg ikke. Mitt liv var mitt eget. (…) Jeg
var ikke bundet til noen, og jeg ville ikke være det. Jeg måtte være uavhengig, og ingen skulle
være avhengig av meg.” (Bjørneboe, 1974, s. 106). Han får også desperate innfall når han
innser at han har tapt alt han bryr seg om; frihet og selvstendighet. Han vil slå noen, eller
hoppe over bord.
Som jeg nevnte i innledningen var arbeidernes sosiale forhold et viktig tema i
sosialrealismen, og Bjørneboe tar også opp dette i Haiene. Som jeg tidligere har nevnt
beskriver han ved flere anledninger forholdene i fattigkvarterene i London og Paris, men også
mannskapets sosiale forhold blir nærgående beskrevet. Om matrasjonene skriver han for
eksempel: ”…Tai-Fun var kunstner, (…) i å få dårlige, billige og ytterst knapt tilmålte råvarer
til å bli spiselige for mannskapet forut. (…)provianteringen ombord på min elskede St. Vénere
helt enkelt var skandaløs…” (Bjørneboe, 1974, s. 103).
Hittil har jeg sett på hvordan Haiene er skrevet i forhold til Bjørneboes politiske
meninger og standpunkter, og sett hvordan han oppfyller sosialrealismens ”krav” om den
politiske og sosiale diktningen. I det følgende vil jeg se nærmere på ulike måter dette verket
kan brukes i undervisningssammenheng i ungdomsskolen.
De klare politiske og samfunnsmessige temaene gjør at et tverrfaglig arbeid i norsk og
samfunnsfag kan være et godt utgangspunkt for et undervisningsopplegg basert på Haiene.
Spesielt aktuell er boka innenfor politikk, om anarki, marxisme og kapitalisme, men også
innen historie. Elevene kan for eksempel dra lærdom fra 1800-tallets England, om
klasseforskjeller og undertrykking av arbeiderklassen. Ikke minst er den store forskjellen
mellom fattig og rik svært essensiell i forhold til å trekke linjer til dagens USA hvor
forskjellene mellom fattig og rik bare øker (Nilsen, 2004). For å kunne finne disse elementene
i teksten vil en nærlesing og analyse av boka være nødvendig. Om læreren ønsker å ha fokus
på nettopp den samfunnsmessige delen av boka, kan det som Anne-Kari Skardhamar (2001)
kaller en marxistisk litterær analysemetode være nærliggende å bruke. Denne analysemetoden
baserer seg på å finne de politiske synspunkter som settes høyere enn andre, og de
samfunnsmessige problemer som kritiseres i teksten.
4
Norsk
Mappeoppgave 1 - høst
16.09.2010
For å kunne tilpasse undervisningen til hver enkelt elev kan det være en god idé å la
dem lage et hørespill av teksten. Når det gjelder tidsbruk og formatet på oppgaven, vil en
inndeling av teksten i utdrag kanskje være fornuftig. Ved å la elevene jobbe med hver sin del
av teksten, for i ettertid å høre, samtidig som en leser den, vil både den auditive og visuelle
sansen aktiveres, og elevene vil ha større muligheter til å få med seg handlinga (Larsen
Damsgaard, 2003). Nå vil elevene allerede være gjennom det første trinnet, opplevelse
gjennom lesning, i den modellen Skardhamar (2001, s. 85) har satt opp for arbeid med
litterære tekster.
Neste steg i denne modellen er den litterære samtalen. Her legges det vekt på en
strukturert, godt forberedt, lærerstyrt samtale hvor tre typer spørsmål skal være representative.
Det er identifikasjonsspørsmål, som har som mål å knytte leseren tettere til teksten. Med
andre ord; å aktualisere teksten for leseren, i forhold til at eleven skal kunne sette seg inn i
karakterenes situasjon. Den andre typen spørsmål er refleksjonsspørsmål hvor autentiske
spørsmål har som mål å føre til en diskusjon eller meningsutveksling i klasserommet. Den
siste typen er overføringsspørsmål. Denne typen spørsmål går også på å aktualisere teksten
for eleven, men mer i retning av å trekke linjer til dagens samfunn. Det siste trinnet i modellen
er et etterarbeid fra elevens side (Skardhamar, 2001). Denne måten å jobbe med litteratur på
er helt i tråd med Lev Vygotsijs teori om den proxymale utviklingssonen. Her vil da elevene
forhåpentligvis nå et høyere kunnskapsnivå gjennom språklig interaksjon med lærer, bok og
medelever (Säljö, 2008). I tillegg finner vi igjen den litterære samtalen som metode i to av
hovedområdene i LK06; både under muntlige tekster, hvor elevene blant annet skal utvikle
språklig kompetanse til å kunne delta i et aktivt samfunnsliv, og i språk og kultur, hvor
kunnskap om den norske litterære utviklingen står sentralt (Kunnskapsdepartementet, 2006).
Gjennom denne oppgaven har jeg tatt for meg Haiene av Jens Bjørneboe, og forklart
hvorfor jeg mener romanen er representativ for den sosialrealistiske perioden på 70-tallet. Jeg
har tatt for meg både sosiale og politiske forhold i boka, som er en fellesnevner for både
Bjørneboe og perioden. Til slutt har jeg også reflektert over hvordan verket kan brukes i
skolen, både i et pedagogisk og didaktisk perspektiv.
5
Norsk
Mappeoppgave 1 - høst
16.09.2010
Referanseliste:
-
Bøker/Artikler:
o
o
o
Andersen, P. T. (2001) Norsk Litteraturhistorie. Oslo, Universitetsforlaget.
Bjørneboe, J. (1974) Haiene. Oslo, Gyldendal forlag.
Houm, P. (1974, 21. oktober) Peder Jensen og hans udødelige elskede.
Dagbladet.
o
o
o
Kristiansen, I. S. (1995, 25. juni) Mot de siste tider. Dagbladet.
Larsen Damsgaard, H. (2003). Med åpne øyne. Oslo, Cappelens forlag.
Säljö, R. (2008). Læring i praksis. Et sosiokulturelt perspektiv. Oslo, Cappelen
akademisk forlag.
o
Skardhamar, A-K. (2001) Litteraturundervisning. Teori og praksis. Oslo,
Universitetsforlaget.
o Wandrup, F. (1984) Jens Bjørneboe – mannen, myten og kunsten. Oslo,
Gyldendal forlag.
-
Internettsider:
o Aschehoug videregående (u.å.). Lokus. Hentet den 17.09.2010 fra:
http://www.lokus.no/content?marketplaceId=4872691&languageId=1&logical
Title=content_item_1000_8311451
o Ringnes, H. (1976). Intervju med Jens Bjørneboe. Hentet den 30.11.2010 fra:
http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/393654/
o Kunnskapsdepartementet. (2006). [Elektronisk utgave]. Læreplan for
kunnskapsløftet. Oslo. Hentet den 17.09.2010 fra: http://wwwlu.hive.no/team/t09u/documents/Kunnskapsloeftet.pdf
o Nilsen, K. (2004, 21 juli). USAs rike er blitt rikere, de fattige fattigere.
Aftenposten. Hentet den 16.09.2010 fra:
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article832284.ece
o Rottem, Ø. (u.å.). Dag Solstad – utdypning (NBL-artikkel). Store Norske
Leksikon. Hentet den 30.11.10 fra:
http://www.snl.no/.nbl_biografi/Dag_Solstad/utdypning
6
Norsk
Mappeoppgave 1 - høst
16.09.2010
o Voksenopplæringsinstituttet (u.å.). Litteraturhistorie – sosialrealismen. Hentet
den 13.09.2010 fra:
http://www.statvoks.no/konsept/norsk2/litthist/perioder/sosialreal.html
7