Transcript PD Presteveien som går mellom Eidanger og Siljan, ble anlagt sent

ENDELIG LØRDAG
14 Lørdag 28. juli 2012
PD
Presteveien – innfa
P
resteveien som går
mellom Eidanger og
Siljan, ble anlagt sent på
1300- tallet. Årsaken var
Svartedauden som
avfolket store deler av
bygdene og la mange
gårder øde. Dette betydde at det var for få mennesker til å holde egen
prest i hvert herred. Dermed bestemte kirken at
presten i Eidanger også
skulle ta seg av de kirkelige handlingene i Siljan, eller Slemdal som
bygda het den gang.
Veien som ble opparbeidet
gjennom
Bjørkedalen
til
Oklungen, var en ridevei. Fra
nordsiden av Oklungvannet ble
veien ført over heia gjennom
Årholtdalen mot Svarteberget,
som ligger i skillet mellom de to
gamle herredene, til Slemdal.
Ordningen med felles prest varte i nær 500 år, helt fram til
1847 da Eidanger igjen ble eget
prestegjeld. Etter den tid hørte
annekset Slemdal noen år under
Gjerpen prestegjeld.
Restaureringsarbeid
Den gamle ferdselsveien over
heia fra Oklungen, har for en
stor del vært holdt i hevd fram
til våre dager. Men gjennom
Bjørkedalen
grodde
den
sammenhengende
rideveien
etter hvert til med kratt og skog,
og andre steder ble den kultivert
av iherdige bønder som utnyttet
jordsmonnet. Porsgrunn Rotary
Klubb begynte først på 1990tallet, sammen med Porsgrunn
og Omegns Turistforening, et
omfattende restaureringsarbeide
for å gjenskape prestens gamle
ridevei.
Presten bodde på Mo (nå
Moheim), og han benyttet seg
av den gamle gårdsveien når
han tok fatt på turen mot Siljan.
I dag er den gamle herredsveien
lagt om og går ikke lenger
gjennom tunet til de ulike gårdene, men mer snorrett og prak-
TERRENGSYKLING: Teddy Chiu og jeg var innstilt på å sykle, men på den første del av turen mot
Oklungen, ble det helst å trille sykkelen.
tisk gjennom dalføret. Restaureringsarbeidet på 90- tallet startet
fra Nordal i Bjørkedalen og
strakte seg til grensen mot Siljan
i Årholtdalen, en avstand på
rundt 6,5 km.
Minner fra middelalderen
lever ennå. Navn som Presteekra og Presteseter finnes fortsatt i Bjørkedalen. Gamle steinsetninger og hulveien forteller
om
menneskelig
aktivitet
gjennom flere hundre år. IL
Hauken har laget en natursti
langsmed rideveien som viser
severdigheter, naturopplevelser
og tilbakeblikk på historiske
hendelser, omtalt på lett synlige
tavler langsmed den blåmerkede
løypa.
Vi startet vår ferd mot annekset Slemdal, fra Nordal, som ligger langt nord i Bjørkedalen. Et
lite opplysningsskilt på høyre
side av hovedveien forteller
hvor en må ta av for å komme
inn på prestens vei mot sine
lengstborteboende sognebarn.
På vestsida av bilveien, er det
gjort plass for parkering. Her er
det også satt opp ei stor og iøynefallende
informasjonstavle
med kart over turområdet og
supplerende opplysninger for
OPPLYSNINGSSKILT: Ved Nordal i Bjørkedalen er det satt opp
et interessant skilt som viser turområdet.
turgåere.
Like etter at vi kom over ei lita
bru som er bygget over jernbanesporet, tok vi av fra den gruslagte gårdsveien og bar syklene
ned ei pent forseggjort tretrapp.
Dermed var Teddy Chiu og jeg
på samme vei mot Siljan, som
utallige prester hadde vært før
oss. Prestene rei den gang på
sine firbeinte venner mens vi
var utstyrt med tohjulinger, godt
forspent med ulike giralternativer.
Gamle tufter
Høyt gras gjorde det umulig å
bestige syklene til å begynne
med. Den blåmerkede løypa var
imidlertid ikke vanskelig å
finne, og vi hadde i stedet en
grei fottur, leiende på våre godt
utstyrte terrengsykler. Interessant opplysningstavler måtte en
bare ta seg tid til å stoppe ved,
de gjorde turen mer spennende
og innholdsrik. Innimellom var
det noen strekninger hvor vi
hoppet opp på syklene, men for
det meste ble det å gå.
Vi tok matpausen ved Kåsa
gård, som i sin tid ble utskilt fra
Prestegården, på en kolle med
utsikt mot et lite vann, tett inntil
et stømførende gjerde. Neste
opphold gjorde vi på tuftene
etter Flata gård som ble nedlagt
på 1950- tallet. Bjørkedal historielag har restaurert den gamle
stolpeboden og ryddet grunnen
etter gården som lå i Prestegårdsskogen, opprinnelig en
husmannsplass, skilt ut fra Prestegården. Her har historielaget
organisert en bålplass under
blikktak, med muligheter for å
lage seg varm mat og drikke.
Rideveien videre passerte inn
til Presteseter hvor presten brukte å ta inn for mat og hvile. Like
etter passerte vi et opplysningsskilt som fortalte om Haukeraas
bruk, oppført i 1874. Her fantes
i sin tid en stor dampmaskin
som drev to oppgangsgrinder.
Sagbrukets beliggenhet hadde
stor betydning for at jernbanen
ble lagt akkurat i denne traseen
først på 80- tallet.
Vi kjempet oss videre framover, stort sett gående og bare
unntaksvis oppå syklene. Gleden var derfor stor da den
trange, knuslet stien gikk over i
grusvei på nordsida av Olungvannet, tilrettelagt for biltrafikk.
Da hadde det gått nesten to strabasiøse timer fra turen startet
ÅRHOLTGRANA: Denne grana bukket under som følge av barkebilleangrep omkring 1980. Nå blir det hedret med egen stand.
LOKALKJENT: Birger Austad tegner og
ved Nordal. Beboerne på Stusrød, gammel skysstasjon, også
dette opprinnelig en husmannsplass og hvilested for presten,
fikk besøk denne dagen, først og
fremst for å fylle opp vannflaskene, og dernest for å spørre om
prestens vei videre mot Siljan.
Med forrettet sak bar det
videre, opp en forholdsvis bratt
skråning, langsmed et elvegjel,
mot skogen som strakte seg nedover mot kulturlandskapet. Stien
videt seg ut, nå var det ingen tvil
om hvor en skulle gå og trille
syklene uten å bli våt på beina.
De nærmeste trærne spente røttene sine over veien og gjorde
det noe rufsete å sykle etter at
den verste stigningen hadde gitt
seg. Likevel, det var først nå vi
følte at vi var på sykkeltur. Til
hest hadde det nok vært greit
selv like fra Nordal, men syklister anbefales å knytte seg til
Presteveien ved Stusrød.
Årholtdalen
Årholtdalen er skogkledd, det
finnes mye drivverdig skog i
dette dalføret. En sildrende bekk
som vi trasket langsmed, gav
nye toner til fuglenes etablerte
sangkor. Andre naturlyder regis-
ENDELIG LØRDAG
PD
Lørdag 28. juli 2012
15
allsporten til Siljan
forteller hvor den gamle presteveien gikk gjennom Siljan.
trertes ikke, og firbeinte dyr
holdt seg på trygg avstand fra
bråkete mennesker. Vi stoppet
idet vi så ei nylagt bru over til
andre siden av den smale bekken. – Hvorfor ei bru her? kunne
en fristes til å tenke, for det var
ikke vanskelig å komme tørrskodd over på den andre sida.
Men årsaken var grei; her har
nemlig kommunale myndigheter (eller kan det være skogeierne?) slått til med en rasteplass.
Fire tømmerstokker plassert i en
firkant med grue i midten. Men
det var likevel et lite byggverk
som fanget interessen. Ei stor
trerot var vakkert plassert under
et tak, og et skilt fortalte historien til Orholtgrana: «Født 1795 –
FLATA GÅRD: Denne stolpeboden er pent restaurert av Bjørkedal historielag.
død 1980. Høyde 44 meter –
volum 9,5 m3.» Grunnen til at
grana ikke oppnådde å bli 200 år
gammel, var billeangrep som
tok knekken på dette treet og
mange andre trær i området
under den velkjente «barkebillekrigen».
Denne dagen var det myggen
som tok imot oss. Oppholdet ble
derfor kortvarig, før vi trillet
syklene videre oppover. Mulighetene for å klyve opp på
syklene ble flere og størrre etter
som vi nærmet oss en skogsbilvei. – Himmelsk deilig, utbrøyt
jeg i ren glede over å få mer luft,
bredere oversikt og større fart på
sykkelen. Et ekorn og noe som
ligner på en mink, kanskje en
mår, to stykker sågar, sprellet
over veien tretti meter unna. Vi
var altså registrert og ble ønsket
velkommen.
Neste skilt fortalte om en sidevei opp til Årholtstua. Dette var
tidligere en plass under Austad i
Siljan og stedet var bebodd til
slutten av 1800-tallet. Hytta som
står der i dag, ble satt opp like
etter krigen. Navnet Årholt
kommer av treslaget or, og folk i
Siljan bruker Orholt når de
snakker om disse traktene. Men
Presteveien ble ledet utenom
Årholtstua, uvisst av hvilken
grunn.
Rundt Siljan
Nå var vi på utkikk etter et sted
å raste. Etter noen små utforkjøringer med blikket delvis rettet
opp mot Svarteberget, stoppet vi
ved Bakkanestua, de første
husene etter Stusrød. Her bodde
det folk til like etter krigen. På
noen avkutta trestammer satt en
godt, og med plass til en liten
oppdekning mellom seg, kunne
en vanskelig bedre ha det. Kaffe
på termos, nistemat og noen kjøpekaker på lur gav energi til
kropp og sjel.
Derfra var det rein utforkjøring ned mot hovedveien
mellom Siljan og Kvelde. Nedi
bakken kom en mann mot oss på
sykkel, hardt tråkkende. Den
første tobeinte vi hadde sett
sidene vi forlot Stusrød. – Han
er tøff, tenkte jeg og lurte på om
jeg hadde orket å tråkke opp den
lange, bratte bakken. – Hei! Jeg
var usikker på om jeg torde å
stoppe han, men sprekingen
hadde allerede gått av sykkelen.
– Er dette veien mot Siljan?
spurte jeg nærmest for å få kon-
takt. – Ja, han nikket smilende
og uten å hive det minste etter
pusten. Vi presenterte oss, og
benyttet anledningen til å undersøke om den siste traseen vi
hadde syklet. Han visste mye
om dette Birger Austad, som
fortalte at han var 80 år og stadig ute og trimmet i nærmiljøet
sitt. – Nyere undersøkelser, fortalte han, - viser at presten nok
sannsynligvis rei om Årholtstua.
Han plukket med seg en kvist,
satte seg ned på huk midt i veien
og tegner et lett forståelig kart i
grusen.
Vi takket for korrektivet, Teddy og jeg, satte oss på syklene
og trillet den siste kilometeren
ned mot hovedveien. Derfra la
vi turen mot Heivannet, Kikkut,
rundt Børsesjø før kursen ble
korrigert i retning sør, - mot
kysten og hjemlige trakter. Men
før vi kom så langt, tok vi oss tid
til litt mat på kinarestauranten
ved Hjellevannet i Skien.
TEKST OG FOTO:
Per Chr. Nagell Svendsen