Transcript Geiran, Finn: Skogfinnene i Lillomarka

For mange av oss er Lillomarka vårt nærmeste rekreasjonsområde både
sommer og vinter, men de færreste tenker vel over at dette er et landskap
som for noen hundre år siden var bebodd av skogfinner, dette underlige
folkeferdet som det knyttet seg så mye mystikk til.
Skogfinnene i Lillomarka
Av Finn Geiran
Finnskogen er jo et område øst for Glomma og nord for Kongsvinger, men gamle finneboplasser finnes også i andre skogsområder på Østlandet, så også i Lillomarka. Som perler på en snor
ligger de langs Den Gamle Hadelandsvei, den eldgamle ferdselsåren mellom Hadeland og fjordbunnen innerst i Viken. Vel
og merke har den aldri vært noen vei i vanlig forstand, men en
god gang- og ridesti.
Regnet nordfra finner vi Burås og Sinober eller Fautevangen.
Videre Nordskogen og Sørskogen. Om Lilloseter eller Kjulsetra,
som den tidligere ble kalt, er ryddet av etterkommere av finner er
mer usikkert, men utenkelig er det ikke. Alle plassene ligger i Nittedal kommune, og noen fortsatt bebygget og delvis bebodd. Helt
sør i denne kjeden, i den gamle gårdsskogen til Disen, finnes også
Badstubråten som nå knapt nok er et navn, men som tyder på at
det også her kan ha vært en finneboplass en gang i tiden.
Forhistorien
På slutten av 1500-tallet var det vedvarende uår i den østre del
av det som nå er Finland. Kombinert med et brutalt styre fra
den baltiske lensherren på Åbo slott, førte dette til et blodig
opprør som ble slått ned. Mange bønder i Karelen og Savolaks
tok da med seg familie og buskap og dro vestover gjennom Tavasteland til Østerbotten, der den eldste sønnen til Gustav Vasa,
Hertug Karl, regjerte. Nykommerne ble fraktet over Bottenviken, og de første slo seg ned i Vesterbotten. De neste ble tilbudt
flere års skattefrihet mot at de slo seg ned lenger vest, i Dalsland
og nordre del av Värmland, et landskap som ikke var ulikt det
de kom fra.
24
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g .
Hensikten til hertug Karl, som senere ble kong Karl den 9.,
var å befolke de store, øde skogsområdene. Han var redd for
at de ellers ville bli invadert av nordmenn. Nå skjedde imidlertid det motsatte. Første generasjon innvandrere slo seg riktig
nok ned på svensk side av den noe usikre grensen, men allerede
neste generasjon dro videre vestover og inn i Norge. Deres måte
å dyrke korn på ved svedjebruk var arealkrevende, og store barneflokker økte dessuten behovet for nye områder. I løpet av tre
til fire generasjoner var store skogsområder på Østlandet, og
spesielt rundt den nye byen Christiania, bebodd av et folkeferd
som snakket et underlig språk og som drev rene trolldomskunster der de dyrket korn opp av svarte berget.
F i n n e m a n n ta l l e t
Fra midten av 1600-tallet ble trelast fra skogene på Østlandet
en verdifull eksportartikkel, og de som eide – eller mente å eie
– skogen, så ikke med blide øyne på dyrkingen av rug etter en
metode som gikk hardt ut over vegetasjonen. Man hugget ned
et område, lot trærne tørke ett år og tente så på en stille vårdag, hvorpå man sådde rug i asken. Det ga et eventyrlig utbytte,
langt større enn den tradisjonelle metoden – i ett eller to år.
Deretter var marken utpint og man måtte hugge ned en ny teig.
Når så de nye landsmennene også tømte skogene for vilt og vannene for fisk, ble det besluttet å utrydde dem! Dette også fordi
de ellers var så helt annerledes enn de innfødte, med et underlig
språk som de ikke ga slipp på. Heller ikke den øvrige delen av
kulturen de hadde tatt med seg fra Finland. Tanken om etnisk
rensing er ikke ny!
Men først måtte myndighetene skaffe en oversikt over hvor
mange de var. I 1686 ble det organisert en opptelling – Finnemanntallet. Det viste seg å være langt flere enn man hadde
trodd. På den tiden var de dessuten begynt å bli assimilert i den
øvrige befolkningen. Myndighetene tok derfor til vettet, ingen
ble utryddet fordi de var av finsk slekt. Etter hvert skjønte man
også at det var et hardført og dyktig folkeferd. Større skogeiere,
blant dem brødrene Bernt og Peder Anker lot på 1700-tallet finnene sitte på sine boplasser mot arbeidsplikt i skogen, riktig nok
under til tider svært harde betingelser.
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g .
25
I dag er Finnemanntallet et verdifullt historisk forskningsmateriale som viser at bl.a. mange av boplassene på Krokskogen, i
Nordmarka og i Lillomarka er opprinnelige finneboplasser.
Burås
Denne plassen ligger rett øst for Movann stasjon. Via Greveveien og en blåmerket sti er man etter en snau halvtimes gange
oppe på en høyt og fritt beliggende plass med flott utsikt nordover, inn i Nordmarka og ned i Nittedal. I dag er det bare en
koie for tømmerhoggere der, men tuftene etter den tidligere bebyggelsen finnes fremdeles. Hovedhuset, som fortsatt eksisterer
som en rødmalt løvenskioldstue, ble i 1920 flyttet til eidet mellom de to Movannene. Den stua har vært ganske stor. Jordene
på Burås er i ferd med å gro igjen, men også de vitner om en
større skogsgård.
Skogen omkring tilhørte opprinnelig gårder i Nittedal, men
ble kjøpt opp av Baron Harald Wedel Jarlsberg en gang på 1800tallet og ble derfor kalt «Barronskauen» på folkemunne. Det
var for øvrig den kjente skiløperen Lauritz Bergendahl som i
mange år var Løvenskiolds skogforvalter for denne østre delen
av Nordmarksgodset.
Plassen ble ryddet av en annen Lauritz, Lauri Finne i 1694,
altså etter at Finnemanntallet ble tatt opp. Dette forteller at finnene den gang var i ferd med å bli godtatt. En mer spekulativ
forklaring er at Lauri hadde Svarteboka, og da var det ikke tilrådelig å jage han bort fra plassen.
Hvordan Hadelandsveien gikk nordover fra Burås, er usikkert. Kanskje gikk den vest for Varingskollen i det faret som
senere ble Greveveien, men mest sannsynlig fulgte den lia ned
mot Slåttemyra og bortover mot Laskerud, også det en gammel
finnerydning, og derifra ned til Åneby i Nittedal. Sørover gjennom Lillomarka har man en sikker kilde i biskop Jens Nilssøns
visitasbøker fra slutten av 1500-tallet. I disse bøkene ble biskopens visitasreiser beskrevet pilskudd for pilskudd, som altså var
et lengdemål.
26
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g .
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g .
27
Plassen ble ryddet av Erich Finne i tiden før Finnemanntallet, og regnes som en av de eldste finneboplassene i denne del
av Marka. Han var husmann under Skøyen, kom fra Sunne i
Värmland og hadde fire barn. Han hadde ikke «forbrukt skog
eller drevet skytteri eller fiskeri udi Schoug eller March», og var
vel da i ferd med å bli assimilert i storsamfunnet.
Nor d sko g e n
Sinober i 1920årene.
28
S i n o b e r / Fa u t e va n g e n
Vi tar Den Gamle Hadelandsvei sørover opp forbi Ormetjernet
og er etter et drøyt kvarter inne på Fautevangen eller Sinober,
som er et nyere navn. Det skriver seg fra en oppsitter fra Sinoberrud i Nannestad som på slutten av 1800-tallet slo seg ned
på plassen. «Sinoberu’n» var en vidgjeten spillemann og sto for
musikken ved alle slags anledninger både her inne på skauen
og nede i bygda. «Et godt Ord var også nok til at faa Klunk i
hans Fele, især naar det kunde ledsages av en Skvæt fra Flads­
ken. Mang en Kvæld – både Vinter og Sommer – har jeg lyttet til hans underlig stemningsfulle Feletoner og beundret hans
Gjæstfrihed» skriver I.H. Borrebæk i sine ungdomsbetraktninger fra Lillomarka.
«Sinoberu’en» var en så sterk personlighet at han ga stedet et
nytt navn, i motsetning til hva som var vanlig når en plass ble
tatt i bruk av nye mennesker. Da tok de gjerne plassens opprinnelige navn. Så sent som da Nydalens Skiklub bygde sin hytte på
stedet like før forrige århundreskifte, het plassen Fautevangen
eller Skøyenseter etter gården Skøyen i Nittedal.
Det var gårdsdrift her, kombinert med servering på vinterstid, til innpå 1950-tallet. Senere er stedet bygd ut av kommunen til det serveringsstedet vi kjenner i dag. Det ble i mange år
drevet av Marit og Johan Myhre, et populært vertskap som nok
måtte slite tungt, veiløst som stedet lenge var.
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g .
Fra Sinober tar vi stien sørover mot Sørskogen. Etter en stund
må vi ta av til venstre fra Den gamle Hadelandsvei for å finne
Nordskogvangen, en nesten gjengrodd lysning i skogen ned mot
Nordskogtjernet. Her finner vi en tuft med en grue, som forteller at også her har det en gang i tiden bodd mennesker. Tuften
er ikke stor, så det må ha vært trangt om plassen i den vesle
stua. Det er finneplassen Nordskogen, også den under Skøyen
i Nittedal. Vi vet ikke hvem som ryddet den eller når den ble
ryddet, men den er den mest typiske av alle finneboplassene i
Lillomarka, beliggende i en sørvendt skråning ned mot et tjern.
Like bak plassen finner vi en ås med det talende navnet Brenn-
Skiløpere foran
uthusene på Sinober i 1920-årene.
Stedet var allerede
dengang et populært utfartssted,
ikke minst fordi
Nydalens Skiklub
alt i mange år
hadde hatt sin
hytte på stedet.
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g .
29
berget. Det var gjerne slik de ville ha det, de gamle finnene, når
de kunne velge.
Plassen ble drevet til et stykke inn på 1900-tallet. Den siste
brukeren var «Nordskoggubben», Lars Norskauen. Han fant
kona si i nærheten, på Vestskauen eller Kølabonn, en enda mindre plass nord på Holåsen, like vest for Nordskogen. De hadde
seks barn, men da alle utvandret til Amerika og kona døde, ble
det stusselig for den gamle, som flyttet ned til Nittedal etter at
stua brant ned og resten av husene forfalt. I dag vitner bare tuften av stua, noen røslige rydningsrøyser og et rustent plogjern
om den veldige innsatsen som må ha vært nedlagt her for å livberge en familie.
Man kan undre seg over hva de levde av. Noe korn dyrket de
sannsynligvis, men svedjebruk var ikke vanlig på 1800-tallet.
De som en gang ryddet plassen, benyttet nok denne metoden,
men den ble ikke holdt i hevd her i Marka på samme måte som
i det området som i dag heter Finnskogen. Dertil var nærheten
til storsamfunnet for stor. Så kan det vel tenkes at det ble felt
en og annen «matælg», fisk var det i vannene, og bær var det
nok av, men ellers så livnærte de seg vel som skogsarbeidere for
dem som eide skogen, her som andre steder i områdene rundt
Christiania.
Selv om den er i ferd med å gro igjen, består Nordskogvangen fortsatt. Den er verdt en tur, et av de vakreste stedene i hele
Marka, og kanskje det stedet der du kommer nærmest den
gamle skogfinnekulturen.
S ør sko g e n
Det er ikke så lange veien fram til Sørskogen. Det er den siste
gården som var i drift. Alf og Aslaug Sørskogen drev den til 1977
da sønnen Atle overtok. Det ble vel for ensomt her inne, så etter
noen år flyttet også han ned til Nittedal. Atle reiser imidlertid
fremdeles innover til Sørskogen, i hvert fall hver helg når det
er skiføre, og betjener det som litt ambisiøst (i følge et tidligere
skilt på stueveggen) ble kalt en kafé. Nybakte boller med sukkerglasur er å få. Det samme er en skarp solbærtoddy, noe som
har hjulpet mang en skiløper på hjemvei.
Sørskogen var et skikkelig motstandsreir under krigen. Her
30
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g .
lå en tropp milorgkarer fra Nittedal den siste krigsvinteren. Alf
hjalp til med å frakte slipp ned fra Holåsmåsan og gjemte våpnene i åsen bak gården. Stedet blir fremdeles, i hvert fall av gamle
folk, kalt «Stengunberget». Atle kan godt huske at han som liten
gutt med store øyne så gutta bli lært opp i å ta fra hverandre og
sette sammen våpnene. Alf og Aslaug måtte også sørge for mat
til guttene. Det skjedde nok på uortodoks vis, men elgkjøttet
smakte, sammen med potetene og kålen som ble dyrket inne
på en bortgjemt åkerlapp. For dette fikk de Kongens fortjenest-
medalje i gull etter krigen, men like stor pris satte de nok på
at Nittedal kommune førte fram elektrisitet til gården noen år
senere. Alfs far var den navngjetne Stor-Johan, opprinnelig fra
Lillosetra, og Aslaug kom fra Jensrud i Nitedalsmarka.
Plassen ble ryddet av Anders Finne og er nevnt i Finnemanntallet fra 1686. Han hadde finske foreldre, var da 30 år gammel
og «hafuer it Norsch Quindfolch» og ett barn. Stedet het da
Skøyenskauen og Anders var husmann under Skøyen, også han
tydeligvis i ferd med å bli assimilert. Stedet heter senere Søskauen eller Søndre Skogen, som det står på et gammelt kart.
Den første selveieren var Hans Olsen som fikk skjøte på plassen
i 1833. Eierne skrev seg Sydskogen på 1800-tallet. Gården kom i
den nåværende familiens eie i 1850-årene.
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g .
Sørskogen i
1950-årene. Det er
ikke så mye som
er endret fra den
tiden.
31
finsk blod i årene, og mange boplasser ble ryddet av etterkommere av skogfinner også etter Finnemanntallets tid.
Kjul i Nittedal hadde seter her fra slutten av 1700-tallet. Den
og skogen omkring ble kjøpt av bonden på Lillo på begynnelsen
av 1800-tallet, og det ble setret her fram til 1820-årene. Da var
det nesten slutt på seterdriften i Aker. Deretter var stedet husmannsplass under Lillo og senere under Linderud. Dette var
en vanlig utvikling. Først finnerydning, så seter under den gården som skogen tilhørte. Deretter husmannsplass og så til slutt
selveierplass. For Lilloseter gjaldt det siste fra 1878. Skogeierne
hadde behov for folk til å se etter skogen. Arbeidskraft trengte
de også. Det står fremdeles en driftsbygning i skråningen på
nordsiden av serveringsstedet, men den gamle stua er revet.
I en periode tidlig på 1900-tallet var både plassen og skogen
omkring eid av lærer Olaus Gillebo fra Grefsen. Han solgte setra
en gang etter første verdenskrig, men beholdt en del av skogen.
Fra da av ble setra benyttet som overnattings- og serveringssted, og det er fra denne tiden at navnet Lillomarka stammer.
På tidligere oversiktskart har hele dette området mellom Gjø-
Johan Olsen
(1858–1933) og
Randine (1858–
1909) Sydskogen.
Store-Johan, som
han ble kalt, var
født på Lilloseter,
og kjøpte Sørskogen i 1882. Han er
far til Alf og bestefar til Atle, som nå
eier Sørskogen.
Lilloseter i 1920årene. I dag finnes
bare det største
uthuset i bakgrunnen. Den nåværende sportsstua
ligger bakenfor
fotografen.
Lilloseter/Kjulseter
Veien videre mot Lilloseter går på østsiden av Kjulstjernet
(mens skiløypa går på vestsiden). Med furutrær langs bredden
har nok de som fremdeles snakket finsk, kaldt den Mäntyranta
– Furustranda.
Etter noen minutter er vi framme i jordekanten i det nordøstre hjørnet av Lillosetra. Om dette er en finneboplass er usikkert. Hvem som først slo seg ned her, vet vi ikke. Den er ikke
nevnt i Finnemanntallet fra 1686, men det behøver ikke å bety
noe. Mange av de som bodde inne på skogene den gang hadde
32
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g .
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g .
33
vikbanen og Nittedal betegnelsen Grefsenmarka, mens nittedølingene gjerne ville kalle det Nittedalsmarka all den stund store
deler av området ligger i denne kommunen. Man må vel imidlertid tro at navnet Lillomarka er kommet for å bli. Det samme
gjelder det nyere serveringsstedet som ble bygget på den gamle
setervollen.
B a d s t u b r åt e n
Veien videre til Badstubråten går fortsatt langs Den Gamle Hadelandsvei, oftest blåmerket som en tydelig sti utenfor de skogsbilveiene/lysløypene som er opparbeidet i senere år. Veien krysser Bispebekken og fører ned mot Breisjøen før den svinger opp
mot Revlikollen og ned til Evensetermyra. Deretter opp i åsen
under Linderudseterhøgdene og ned til veikrysset mot Tonsenhagen. Herifra går veien bratt opp under Storhaug, og på en hylle i åssiden finner vi Badstubråten, en tidligere husmannsplass
under Disen. Det er kun navnet som indikerer en finneboplass,
og stusselig må den i så fall ha vært. Men fremdeles kan eldre
folk huske en slette i skogen som tyder på at det har ligget en
rydning her, med størrelse til knapt å kunne fore ei ku.
Det var i dette området Brantelars skjøt Trollharan slik det er
skildret i Asbjørnsen og Moes En tiurleik i Holleia. Brantelars
var en storjeger som bodde i en stue «neante Grefsen», men
som jaktet i områdene omkring Linderudseter og i lia ned mot
Alnsjøen. Da holdt han gjerne til i Badstubråtan. Noe mer skal
ikke gjengis her; det vil ta for stor plass, men det er en spennende historie som forteller mye om folkelivet inne på skogene
omkring Christiania for ca. 200 år siden.
man kan jo tenke på at de i virkeligheten forteller om tidligere
generasjoners harde kamp for å overleve.
Kilder
Eivind Heide: Lillomarka gjennom tidene. Eget forlag. Oslo 1981
Trygve Christensen: Skogfinner og Finnskoger. Eget forlag Oslo 2002
H.O. Christophersen: På gamle veier og nye stier i Oslomarka. Gyldendal. Oslo 1957
H.O. Christophersen og Trond A. Svensson: Marka fra A til Å. Universitetsforlaget. Oslo 1984
Bildene er hentet fra Eivind Heides bok Lillomarka gjennom tidene.
Historielaget ved Ola Vaagbø har laget en DVD der han har tatt med seg
lederen av laget på en forsommertur gjennom Lillomarka. Der berettes det
om livet langs Den gamle Hadelandsvei. Vi møter både beboere og andre
brukere av Marka, og vi hører om Lauri Finne som hadde Svarteboka, om
andre finner og om Alf og Aslaug Sørskogen som fikk Kongens fortjenestmedalje i gull for sitt motstandsarbeid under krigen. Hvordan du kan få tak
i DVD-en ser du på side 2 i dette heftet av På Jakt og Vakt.
T i l e t t e r ta n k e
Andre veier kunne vært valgt og andre plasser passert, men når
man i fred og ro slentrer gjennom Marka, kommer man tett inn
på det livet som en gang ble levd her inne. Har man med seg et
godt kart, vil man dessuten kunne finne fram til mange steder
med navn som også forteller om et annet liv. Slåttemyra er et
slikt sted, Slengfehøgda likeså, eller Merramyra og Kolås, for å
nevne noen. For oss er stedene og navnene ren romantikk, men
34
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g .
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g .
35