Transcript Rett på lekter - Norsk Skogbruk

Rett på lekter
Lekteren fungerer både som
en flytende dalstasjon og som
brygge for videre transport.
– Vi er oppvokst langs fjordene og vet at mye av den fineste skogen står der det ikke
tåles veibygging. Derfor kom vi fram til at taubane direkte til lekter var best, forteller Jan
Terje Skåtevik i Marvik Skog as fra Suldal.
Tekst Per Fossheim
Foto Nils Olaf Kyllo
Marvik Skog as startet i september opp en prøvedrift med
vinsjing av tømmer direkte til
lekter i Hylsfjorden i Ryfylke.
Prosjektet drives fram til midten
av desember. Deretter blir det
en evaluering av erfaringene for
å finne ut om det er økonomisk
og teknisk forsvarlig å satse på
denne driftsteknikken.
– Det pågår forhandlinger om
hvordan vi skal fortsette. Vi har
godt håp om å finne en løsing,
forteller Jan Terje Skåtevik.
Bare en omlasting
Skåtevik har maritim bakgrunn
og har jobbet i tolv år på kystbåt.
Sammen med kameraten Svein
Inge Øvrebø, som er tømrer og
småbruker, ville de forsøke noe
nytt og fattet interesse for skogsdrift med taubane rett til lekter.
Derfra losses tømmeret rett på
båt som frakter det til industrien.
12
– Svein Inge har tatt med seg
sine to brødre som driver hogst
og kjører banen, mens jeg har det
maritime ansvaret. Det fine med
denne metoden er at det ikke
blir terrengslitasje i det hel tatt
og vi har kun en omlasting i hele
produksjonsprosessen, forteller
Skåtevik.
Lite erfaringer
For knappe 40 år siden var det
spredte forsøk i Møre og Romsdal med tømmerdrift direkte
til lekter og ferge på sjøen. Prestasjonene varierte på grunn av
dårlige taubaner, og trærne måtte
kvistes i terrenget så man slapp
å få hogstavfallet om bord på
fartøyet. Sist på 70-tallet var det
forsøk med tømmerdrift til flåte
i Kviteseidvatnet i Telemark i
regi av Norsk Institutt for Skogforskning. Her ble helstammer
vinsjet ned og lagt i et «basseng»
som rommet 70-80 m3. Stålwire ble så slått rundt det fulle
«lasset», og tømmeret fløtet til
industri. Ellers i verden har vi
opplysninger om omfattende
taubanedrifter direkte til sjø på
vestkysten av Kanada, til elvene i
Kroatia, og sikkert mange andre
steder.
– Vi begynte å lete på nettet, vi
var en på skogdag og kikket på
en Ovren vinsj, senere Konrad
vinsj og vi kom i kontakt med
Skogservice i Siljan. Derfra ble
det tur til Østerrike med opplæring på kabelbane, forteller
Skåtevik.
Støtte til testperiode
– Vi ville komme i gang raskt,
men det gikk to år. Underveis
ble Innovasjon Norge kontaktet,
de stilte seg etter hvert positive
til å støtte i en prøveperiode,
forteller Skåtevik. Moderne vinsj
på lekter som plattform er en
driftsmetode som ikke tidligere
er testet.
– Vi fikk oppfølging i tømmer­
aptering av Vestskog og etter at
banen var i gang kom vi i kon-
takt med kompetansemiljøet hos
Skog og landskap, sier Skåtevik.
Lekteren som er leid inn til
formålet er 65 meter lang og 17
meter bred. Oppå den er det
montert en Caddy taubane fra
Konrad Forstechnik i Østerrike.
Den har 22 millimeter fast bærekabel og selvgående løpekatt av
type Woodliner 3000. På lekteren arbeider en gravemaskin med
kvisteaggregatet Woody 60 med
kvisting, kapping og sortering av
tømmeret. Her blir sagtømmer
og massevirke sortert i lunner
langs kanten på lekteren.
Må være større
– Støtten var for å få erfaring i
testperioden. Nå vet vi det som
trengs og har lært hva som skal
til for å få ustyret til å fungere
optimalt. Vi trenger bedre
fortøyningsvinsjer og en større
lekter som er minst 80 ganger
20 meter, forteller Skåtevik. Lekteren er bardunert til land både
foran og bak, samt med anker.
12 - 2011
Lektertaubanen sett ovenifra.
Inn mot land er det laget baugspyd av tømmerstokker denne
gangen, men dette vil bli laget
mer permanent i en fremtidig
konstruksjon.
Østerrikske taubaner leveres
ikke med samme riggeutrustning
som norske. Her er vi vant med
at mesteparten av tømmeret skal
vinsjes nedover, og riggingen av
taubanen foregår i motbakke.
Derfor er de norskproduserte
taubanene utstyrt med riggevinsjer med tynne riggeliner.
I Østerrike vinsjes tømmeret som
regel oppover og da trengs ikke
dette riggeutstyret. Skog og landskap har derfor bygget vinsjer for
syntetiske riggeliner som er ettermontert på flere østerrikske taubaner, også på denne lektertaubanen. – Rigging av bære­kabelen
ble utrolig mye lettere med det
nye riggeutstyret, tidsforbruket
gikk ned, og mannskapet var
ikke så slitne når jobben var
gjort, forteller Skåtevik.
Ikke marked for groten
Når banen er rigget produserer
den like mye som en hvilken som
helst tilsvarende taubane. Men
den spesielle utfordringen på
lektertaubanen er hogstavfallet!
På Vestlandet er Grot fortsatt et
biprodukt som må kjøres tilbake
til terrenget, enten ved at kviste-
12 - 2011
I 1978 ble det med Iglands Alpevinsj drevet tømmer rett til en flåte på
Kviteseidvannet.
maskinen lemper det i land eller
ved hjelp av et nett som snurpes
sammen om dagens produksjon
av Grot og kjøres opp i terrenget
med løpekatten. Begge deler er
tidsheft, men for karene som bor
på lekteren i campingvogn hele
uka, så er dette kveldsarbeid etter
mørkets frembrudd. Det er få
kjøpere av flis fra fersk Grot, slik
at bunting, båtfrakt til tørkeplass
og flising etter tørking kan være
en av mulighetene i fremtiden.
Tømmerbåten henter tømmeret hver tredje uke. Når den
legger seg inn til lekteren bruker
den bare tre-fire timer å lesse
over 500-600 kubikkmeter.
Ingen alternativer
– Det er mye tømmer som står
langs fjordene på Vestlandet helt
ned til sjøen. Terrenget er ofte
ikke tilgjengelig med veibygging, så en slik flytende dalstasjon kunne være å betrakte som
en del av infrastrukturen langs
kysten på lik linje med veier og
kaier, og få tilskudd på samme
vilkår som dem. Investeringene
er store for et privat firma som
vil satse på en lektertaubane,
men ser vi for oss 12-15.000 m3/
år, med en førstehåndsverdi på
tømmeret på 4-5 mill kroner.
Med en samfunnsmessig verdi
5-10 ganger høyere, så vil det å
gi tilskudd til en eller flere lektertaubaner være en samfunnsmessig meget god investering. Det
terrenget disse karene avvirker
vil ikke bli tilgjengelig med veibygging i dette omløpet i hvert
fall, så hele kvantumet er netto
tilvekst til øvrig avvirkning,
mener seniorrådgiver i Skog og
landskap, Nils Olaf Kyllo.
Stor investering
En lekter er en båt uten motor til
framdrift. Den flyttes med taubåter og har et stort flatt dekk,
lasteevnen er rundt 12-1400
tonn. – Vi antar at en fullgod
lekter til dette bruket vil koste
rundt tre millioner kroner. Med
kabelbane må vi regne med
en totalinvestering på rundt
syv millioner. Vi har tilsagn
om lokalt lån som er rente og
avdragsfritt i tre år på 30% av
totalinvesteringen. Samtidig
håper vi på ny støtte fra Innovasjon Norge, sier Skåtevik.
– Vi har brukt to år og har
fått god hjelp av Suldal Vekst,
Ipark Haugaland, Innovasjon
Norge, Skog og landskap og
Suldal kommune bygdeutvikling
som har til oppgave å hjelpe
grundere. Vi tror det er framtid
i skog­bruket og håper dette kan
ut­vikles til å bli en arbeidsplass
med normal lønnsevne, avslutter
Jan Terje Skåtevik.
Jan Terje Skåtevik kikker på tømmervendingen før kvisting på lekterdekket.
13