Transcript ROLF ENBUSK:

ROLF ENBUSK:
ØSTSAMENE
l NEIDEN
Utgitt av
Samenes landsforbund (SLF)
Trykkeriservice A.S., Lakselv, 1984
FORORD
«Skoltesamene i Neiden» er skrevet av Rolf Enbusk,
dattersønn av Marie Enbusk, som omkom ved en bilulykke i
1968. Rolf har fått god støtte og hjelp av andre østsamer
(skolter) i Neiden. Han var akkurat ferdig med sin utdannelse
(landbrukshøyskolen på Ås) da ulykken skjedde.
Vi, familien til Rolf, tror ikke at det var hans mening at dette
arbeidet skulle bli lagt i en skuff. Derfor har vi bestemt at folk
må få lov til å lese dette.
Vår advokat Wahl-Larsen arbeider med å få klarlagt om
hvem som har retten til heitene omkring Neiden.
Dette har man holdt på med i over 7 år. Det er utrolig lenge
og vi har mistanke om at myndighetene her driver
uthalingspolitikk. Fylkesmannen har gjort svært lite for oss
østsamer. Riktignok har han i begynnelsen av 1960 åra sendt
noen påbud til Fosshaug og bedt han flytte til et annet
beiteområde, eller slakte ned flokken. Hverken han eller de
øvrige myndigheter har påsett at Fosshaug har etterkomme!
disse påleggene.
Vi mener at Fosshaug driver ulovlig på skoltenes gamle beiteområder. Dette har jo fylkesmannen egentlig bekreftet i og
med at han har sendt påleggene.
Fosshaugs far, Ole Anders Magga, ble i 1929 ansatt som
gjeter i Vestre Sørvaranger reinbeitelag. Han eide da bare 2
simler. I dag eier hans familie hele flokken.
Dette som fra gammelt av var en kollektiv reindrift for
skoltesamer i Neiden og senere for Vestre Sørvaranger
reinbeitelag, drives og eies av en familie i dag. Manntallslista for 1983 kan bekrefte dette.
Vi har kjempet lenge for vår sak uten at kverken fylkesmannen, reindriftsadministrasjonen eller NSR har gjort noe for å
rette opp den uretten som er begått mot oss. NSR som roper
om at de skal ta vare på urbefolkningen og som har fått tilsendt våre dokumenter for mange år siden, har ikke gitt oss
den hjelpen vi mener å ha krav på som den eldste
urbefolkningen.
4
Tvertimot ser det ut for at de støtter denne illegale reindriften som Fosshaug idag driver på våre beiteområder. En kan
jo spørre seg seiv om hva slags lov og rett en er beskyttet
med?
Kan den som er stor, sterkest og frekkest bare ta annen
manns eiendom og atpå til få myndighetenes og folks velsignelse? En hører endog at det er synd på stakkars Fosshaug
hvis han må flytte frå Neidendistriktet med flokken sin.
Var det noen som syntes synd på oss da vårefedre så
brutalt ble avsatt og jaget frå sin egen flokk? Det var jo
nettopp hovednæringen til skoltene. Mange måtte ty til fattigkassen og noen døde av underernæring. Dette kan virke
ufattelig.
For bare 50-60 år siden kan slikt skje i vårt opplyste
samfunn. Finnes det ikke rettferdighet? Hvor er det blitt av
alle de som husker dette og kan bevitne det? Hvor er
myndighetene som skal påse at lov og orden overholdes?
Vi kan stille mange flere spørsmål uten at noen svarer.
Som nok leserne skjønner er vi bitre over en slik skjebne.
Hva må de to skoltereingjeterne ha følt når finske og norske
innvandrere laget lover over hodet på de og nektet adgang til
sin hevdvundne rettmessige reinflokk? Hva ville samer sagt
idag hvis noen gjorde slikt mot de? Vi håper at folk leser det
som Rolf Enbusk skrev for 15-20 år siden og tenker litt over
dette. Vi stanger fortsatt hodet mot veggen, og er ikke
kommet stort lengere. Nå lar vi Rolf tale vår sak.
Med hilsen
etterkommere etter østsamer (skolter) i Neiden
5
Østsamene i Neiden
De siste par vintre har det vært store stridigheter om hvem
som har retten til reinbeitene i Neidenområdet i SørVaranger. Det er blitt stridet om det er det såkalte Vestre SørVaranger Reindriftslag som har denne retten, eller om det er
de nåværende eiere av flokken, noen sjøsamer fra Bugøyfjord som har retten til reinbeiteområdet.
Likeså har det nå i mange år vært strid om fiskeretten i
Neidenelven. For tiden er det et lag av alle fastboende i
Neiden, Neiden Fiskefellesskap, som mener å ha retten til og
som bestemmer hvordan fisket skal drives i hele Neidenelven. Der blir for eksempel solgt fiskekort til utenbygdsboende, mens alle fra Neiden får fiske fritt i elven. Enhver
form for garnfiske er blitt nektet de siste årene. Dette er det
noen som har sått seg i mot, og det er nå satt i gang rettsak
mellom disse garnfiskere og Neiden Fiskefellesskap.
Vi undertegnede vil nå på vegne av de gjenlevende skoltesamer i Neiden sende dette skriv til opplysning, for at dette
kan klarlegge vår sak.
Vi skoltesamer anser oss som de rette berettigede til reinbeiteområdet i Neidendistriktet. Reindriften i Neidendistriktet
har opprinnelig tilhørt skoltesamene og bare dem. l flere
hundre år da våre forfedre bodde i Neiden levde de av reindriften. De hadde reinene som et felles eie. Det var ingen
grenser her oppe.
Skoltesamene fikk ferdes fritt med reinene både på norsk og
finsk side. Disse Neidenskoltene hadde sine små gammer
oppe på vidda hvor de bodde om vinteren. Om sommeren
kom de ned til Neiden, hvor de hadde sine jordgammer eller
hytter, og hvor familiene deres levde. De bodde alle i et
område på statens grunn på omkring 50 mål jord som la nedenfor Skoltefossen i Neiden, og som de eide i lag. De dyrket
denne jorda i lag, og de delte all avlingen omhyggelig mellom
seg helt til minste gram.
Om sommeren drev de også laksefiske i Neidenelven. De
eide fiskeretten fullstendig enerådende i en strekning på omkring halvannen kilometer.
6
Skoltene i Neiden ernærte seg av laksefiske og reindrift.
Käpäläfisket eller livjelakguelle i Skoltefossen var av stor
betydning for skoltenes økonomi, men også dette fisket ble
fratatt ved myndighetenes og rettsvesenets hjelp.
l Skoltefossen, som er oppkalt etter Neidenskoltene, drev de
en sort laksefiske med kastegarn, som etter at kvenene innvandret, ble kalt «Kæpælæfisket». Alle skoltesamer som var i
stand til det deltok i fisket, og den oppfangede fisk ble delt likt
mellom alle skoltesamene liksom også høyet ble delt til siste
gram. Skoltene bekjente seg til den gresk-ortodokse kirke i
Russland, og helt fra midten av 1500-tallet har det stått et
gresk-ortodoks kapell ved Neidenelven. Men de hadde ingen
private eiendommer, eiendommene var felles og følgelig
hadde ikke boplassen for seg noen rett til elven. Det var
folket skoltesamene som hadde denne retten, liksom de også
sammen hadde reinbeiteretten. Så vil vi i det følgende etter
Väinö Tanners bok «Skoltelap-parna» gi en redegjørelse over
hvilke rettigheter, både til laksefiske og til reindrift, Neidenskoltene har hatt helt fra de tidligste tider og fram til for noen
år siden. Allerede så tidlig som år 1598 ser en hvor sterke
rettigheter skoltene har hatt. l den svenske fogden Oluf
Burmans intinerarium av år 1598 Danica Grenshandlinger,
Lappland mot Norge 1563-1603 S.R.A. leses: «Eene Øø
ligger Uthan føre Neudama fierd heetter Salem, och strecker
then Eene Enda sig till Raffuas Wono och ær en mæctig
stoor Øø Wæll tre store milor om kringh. Om Sommer tid
haffua lapparna alle sine Renor ther på gangendes.
7
Desse renortillhørende just Neidenlapper». Videre heter det
hos samme fogden samme år om vår andre næring laksefisket i Neidenelven:
«Neidama fors ther som Neudama lappar bruka effter lax
ther ær en vakker platz som rydzerna haffua och bruka
theris Handling om Sommertiidh Med Ståttlige hus
opbygde».
Etter Tanner beretter hr. Lillienskiøld år 1690 om Neiden- og
Petsamo området: «Fra Varanger til Neiden første Bye efter
Landesens Måde at tala, som af de Østhavs Finner ryske undersåtter besiddes». Den samme beretningen skriver hr.
Lillienskiøld at hele 18 Neidenskolter yder full skatt til den
norske stat. «Næringen søges ude i Hans kongl. Mayeestæts
Land og Strømme hvorfor de og Landens Commerce
undergives mens hviier dog under rusisk Lærdom og Ret».
Han skriver også at i slutten av 1600-tallet «begangades
Skogerøen av Neiden lapparna som reinbetsland».
Våre forfedre og fedre har altså årlig hatt reinene på
sommerbeite på Skogerøya, mens vinterbeitet har vært på
fastlandet. Deretter kan en nevne noe av det som finnes i hr.
Schnitlers eksaminationsprotokoll. Der omtales at «Neidenfinnene betaler til den Norske-stad i skat 4 rdl. og til den
russiske 22 rubler». Dette og det foran siterte viser at skatten
har våre forfedre alltid betalt. Selv om de har måttet betale
skatt til to riker, har de klart sine forpliktelser ofte bedre enn
den øvrige befolkningen i landet vårt.
Konservator Ø. Vorren skriver om samene i «Reindrift og
nomadisme»: «Det ser imidlertid ut som fjellsamene i vest og
sør-vest iallfall fra midten av det 18. årh. stadig har trengt
fram i østlig retning. Videre omtaler Schnitler om reindriften
omkr. 1740 at man regnet Varangerfjellsamene som de
østligste av de egentlige norske fjellsamer.
Varangerfjellsamer og skoltesamer hadde før delvis brukt
beitemarker om hverandre.
8
Dog var Bugøyfjord «råmerke» mellom dem ved kysten.
Sør- og østsida av denne fjord skulle således brukes bare av
skoltene mens Varangerfjell-samene skulle holde seg på
vestsida av den». Dette skriv skulle tydelig utelukke sjøsamer
fra Bugøyfjord eller fra andre steder å drive med rein på
Neidenskoltenes område. l professor K. Lems beskrivelse
over Finnmarkens lapper he-ter det om Neidenelven:
«Paa den østhavske side af Varangerfjorden befindes en
temmelig god lax-elv kaldet Neidens elv. Oppe i elven
forekommer fos, hos hvilken bemelte lapper fanger lax med
kastegarn og oven for samme med stængsler».
Følgende viser så hvilke mengder laks Neidenskoltene har
fått, slik at de har kunnet leve godt av sine næringer før disse
ble frarøvet dem. Hr. Berdal omtaler år 1789 «att
Neidenlapparna det året intill 25. juli hade fått 400 Vaager
é 20 kg lax. Jacob Fellmann vet og å berette i 1820 om
Neidenskoltene:
«Laxfangsten i Neiden fjord eller ælv har en del somrar
upp-gått til 400 lispund» (3200 kg).
Finnmarksposten nr. 13 for 1881 inneholder en artikkel om
laksefisket i Finnmarks elver 1876-79. Der står imidlertid om
Neidenelven bare at «Skoltelapparne sætter seg i mot at
gjøre fossen farbare for laxen». Dette skulle igjen vise at det
er skoltesamene som har hatt den fulle og hele retten til
laksefisket i Neidenelven, og når disse en gang har satt seg i
mot å gjøre fossen farbar for laksen, så har ingen kunnet
gjøre noe ved det.
Det er vanskelig å tenke seg etter alle disse øvrighetspersoners bindende uttalelser, hvorav noen til og med er tatt
med i domsavsigelser, at skoltenes velervervede enerett til
reindriften og til laksefisket er kunnet bli fratatt dem. Men
dette er dessverre like fullt skjedd.
Her vil vi nevne noen utdrag fra 1930-dommen som også
fastsetter våre rettigheter, selv om denne dommen nok av og
til gjør seg skyldig i enkelte feilvurderinger.
9
Skoltene hadde i sitt samfunn sine egne innbyrdes lover.
Det kunne hende at de tok en ikke-skolt inn i sitt samfunn,
slik som en ser et eksempel på nedenfor, men flere kunne de
aldri tillate å ta. På et sted i dommen fra 1930 om fiskerettighetene i Neiden heier det:
«l begynnelsen av det 18. århundre begynte innvandringen
av kvener til Neiden. Den første var Peter Riesto, som
antakelig kom i 1811 eller 1813. Der bodde da bare skolter.
Paul Ekdahl som er nevnt under rettsaken av 1930 kom
etter egen forklaring til Neiden i 1842. Efter oppmålinger
avholdt av lensmann Arestrup 23-25. okt. 1844 ble der 30.
jan. 1845 utstedt amtssedler til Paul Ekdahl og 6 skolter på
jordstykker ved Neidenelven mellom Kobholmen og Skoltefossen. Samtlige er tinglyst 21. juli 1845. Amtsedlene er
bortsett frå grensebeskrivelsen likelydende og tillegger
blant annet erhververen. Rett til i forening med naboene at
drive laksefiskerier i Neidens elv fra Kobfossholmen oppad
til en ovenfor falende fors».
l dommen av 1848, angående samme sak, er det ikke opplyst hvorfor der i Ekdahls og skoltesamenes amtssedler var
inntatt en uttrykkelig uttalelse om laksefisket i Neidenelven.
Dette forhold skyldes at det var skoltene alene som innehadde beite- og fiskeretten, og som hadde med seg fra den
gang de var under Russland. De enkelte eiendommene i seg
sjøl hadde ingen fiskerett, det var kun skoltene som i fellesskap utøvde rettighetene, og derfor kunne det ikke stå noe
om en felles fiskerett i kvenenes amtssedler.
l 1930-dommen står det at:
«Kastnotfisket i fossen har ingen hjemmel i amtssedlene».
Det påståes at: «Det er en bruk som man har tillatt seg på
statens grunn. Fellesfisket er i det hele ikke en rettstilstand,
men en faktisk tilstand, bygget på fri overenskomst og det
omfatter bare statens grunn. Man ser da også at oppsitterne
for hvert år har måttet bli enige om fellesfiske og formene for
det». Men her må bemerkes at rettens oppfatning er feilaktig.
10
All fiske av skoltene har helt fra begynnelsen lenge før
grensereguleringen vært drevet likeså har de bosatt seg på
statens grunn. Kastenotfisket (Kæpælæ) er den første
fiskemåten som skoltene benyttet, allerede midten av år
1500, og er nettopp et av de virke som skoltenes særrett
bygger på. Videre heter det i 1930-dommen:
«Vad laksefisket i Neiden angar finner retten, at skoltelappene i 1775 var et etter tidens forhold et avgrenset
bygdelag, som faktisk øvet rådigheten over laksefisket i
Neidenelven. Det var intet i resolusjonen av 1775 § 6 som
sto i strid hermed. Da skoltelappene i 1834 helt kom under
Norge og bygdelaget blev øket ved innvandring særlig fra
Finnland, var det vel helt i resolusjonens ånd, at laksefisket
i elven blev et felles gode. Dette felles gode har
befolkningen under øvrighetens medvirkning senere nytt
godt av».
Her fastlegger 1930-dommen først våre rettigheter til laksefisket, men fortsettelsen viser at ikke engang retten har hatt
noen respekt for disse rettighetene.
For skoltenes avgrensede bygdelag ble da ikke øket da
kvenene innvandret. Så sent som i 1906 er en klar over at
skoltenes livsopphold er fisket i Neidenelven og reindriften i
Neidendistriktet. Den 3. juli 1906 uttaler Sør-Varanger
herredstyre til Landbruksdepartementet enstemmig bl.a.
følgende:
«Neidens innvånere har en gammel og velbegrunnet
hevdsrett til dette fiske, staten derimot har aldri gjort noget
for dets utvikling, og har fra gammel tid ikke hatt nogen
anpart i utbyttet. Fisket i Neidenelven har sammen med
andre rettigheter på den såkalte statens grunn dannet
betingelsen for at dalen overbodet ble befolket. Dette
tilhørte skoltelappene lenge før denne del av landet kom
under norsk administrasjon, og når disse lapper efter
grensereguleringen i 1826 valgte å bli boende i Norge, var
det vel forutsetningen at de måtte få beholde de kilder til
livsopphold de hittil hadde hatt».
11
Det er her nevnt at Neidens innvånere har hevdsrett til det
omtalte fiske. Disse innvånere er uten tvil skoltene da det er
de som har bodd her fra gammel tid og fordi hevdsretten ble
opphevd i 1874. l amtmann Urbyes utredning til Landbruksdepartementet av 1. juni 1909 heter det:
«Forholdet i Neiden inntil grensen fastsettes mot Russland
antages at ha været dette, at de norskrussiske finner i
Neidenbyen har søkt at hævde for seg eneret til laksefisket
i elven og at dette er lykkes dem».
Dette støttes også av uttalelser i forarbeider til protokollen
av 7. aug. 1834 om grenseavtalen. l dommen av 1930 heter
det derimot:
«Retten er enig med amtmann Urbye i at Neidenskoltene
ikke i 1826 eller 1834 ble tilsikret noen traktatmessig rett til
laksefiske i Neidenelven».
Deretter nevnes det noe om at en slik traktat ble laget for
Pasvikskoltenes vedkommende.
Hva som forundrer oss Neidenskolter er hvordan amtmann
Urbye før grensefastsettelsen har vært klar over vår enerett til
fisket og hvordan han etter grensefastsettelsen har fratatt oss
denne retten. Det er nemlig en vesentlig forskjell i Neiden- og
Pasvikskoltenes situasjon. Om amtmann Urbye ikke har vært
klar over denne forskjellen eller om han med vilje har
forandret mening slik, er uvisst for oss. Men i alle tilfelle har
han oppfattet Neiden- og Pasvikskoltenes rettigheter som
like. Etter vår mening måtte Pasvikskoltene nødvendigvis bli
tilsikret traktat til deres fiske siden de seiv ble boende på
russisk side, mens deres fiskeplasser skulle ligge på norsk
side av grensen. Neidenskoltene derimot ble værende på sin
boplass ved Neidenelven hvor de hadde sitt kapell og sin
fiskeplass. Vi forstår det derfor slik at Neidenskoltene ikke
skulle behøve noen traktat for å bevise sin eldgamle rett.
l 1930-dommen blir da dette også påpekt:
«Tinget i Vadsø 22. august 1663 viser at kong Christian IV
også har krevet skatt og lydighet, og Neiden ble regnet til
kronens strømme. - Neiden var allerede før 1826 en bygd.
12
Hverken grænseoppgangen i 1826 eller protokollen av
1834 kunde krenke velervervede rettigheter. Selv om det
var riktig at bygdens enerett til fiske skyltes forholdet til
Russland, kunde eneretten ikke fratas invånere derved at
de blev norske undersåtten».
l Væinø Tanners bok «Skoltlapparna» heter det:
«Pontopidan framhållar år 1790 att De saa kalade Russiske
Finner i Peisen, Pasvig og Neiden kunne existera utan
kredittgivning fra Vardø handelsfaktori ehnru de enligt
upplysning på tinget i Vadsø, betala 10 rubel i rysk skatt
och framhållas de såsom ett exempel på att æven den
norska befolkningen borde komma tillrætta utan kredit».
Så godt stilt har våre forfedre
vært dengang. Men i de neste
130 år har skoltene mistet sin
velstand. Det synes for oss
skolter som om kvenene og
myndighetene har gått sammen
om å innskrenke våre rettigheter
og for å la skoltene bli dårligst i
samfunnet. Hvor dårlig skoltene
fikk etter hvert viser et utsnitt av
Tanners bok fra 1926:
«Skoltesamholdet i Neiden besto Jogar Ivanowitz var en ivrig
1. jan. 1926 av 5 familier
talsmann for skoltenes rettigheter. Han døde i 1981 og fikk
med sammenlagt 27 personer.
Av dem var 15 ublandede skolter, aldri oppleve at norske
myndigheter ga hans folk opp1 familiefar var kven, 1 husmor
reisning for rettighetstapene.
finsklapp, 10 barn kvenskolter.
Skoltesamholdets samlede renantal anslåes till 50 a 100
dyr, men blott 2 familier eigde nu mere avlsren, de tre
ovrige var nesten helt utblottade på renar. Det økonomiske
tillståndet ær i alla fall dårlig, tre familien drage helt eller
delvis på fattigunderstød».
Det synes ganske klart at skoltesamene er blitt diskriminert.
l hvert fall viser følgende noe merkelig ved 1930-dommen.
13
Et sted står det:
«Den enerett som opprinnelig var hos Varangerfinner og
senere gikk over på Neidenfinnene skyltes utøvelsen i
alders tid. Senere er denne utøvelsen gått over til hevdsutøvelse. Også den tid som ligger før 1826 må således tas
med».
Her viser altså dommen frå 1930 klart at Neidenskoltene
hadde visse særrettigheter. Men et annet sted i dommen står
det:
«Heller ikke hadde de (dvs. skoltesamene) i 1834 adgang til
å påberope seg noen særrett til Neidenelven hjemlet i
alders tids bruk, i det noen sådan særrett dengang iallfall
ikke besto for andre norske borgere som nedsatte seg i
distriktet, alle norske borgere skulle etter grenseoppgjøret
stå likt. En alders tids bruk kan heller ikke ha utviklet seg i
tiden etter 1826 eller 1834. Dertil er tiden for kort og
utviklingen dessuten kjent. Heller ikke ved hevd kan en
særrett stiftes for en ubestemt og vekslende krets av
personer».
Den siste domsavsigelsen synes ganske uklar. Skoltene har
plutselig etter at grensen er blitt regulert ikke noen som helst
slags rettigheter, seiv om disse rettighetene er blitt klart påpekt tidligere i ene og samme domsavsigelse.
Skoltene kunne da vel i hvert fall umulig uten noen som
helst slags begrunnelse frarøves sine særretter selv om
grensen ble fastsatt. Hvorfor skulle plutselig våre særretter
forsvinne selv om en grensetraktat ble laget? Skoltene skulle
da vel i 1826 eller 1834 forlengst ha vunnet sine særretter
som en heydbunden rett, og dette er da også påpekt i 1930dommen.
Pasvikskoltene fikk traktat på sitt laksefiske på den norske
siden av grensen. Hvor sterke deres rettigheter var ser en
ved at den norske stat rett og slett måtte løse ut disse
fiskeplasser av skoltene da etter den første verdenskrig
Pasvikskoltenes område kom under Finnland.
14
Den norske stat kjøpte i 1925 pasvikskoltenes hevdvunne rettigheter til laksefiske i
de norske fjordene Bøfjord og Jarfjord for 12 000 gullkroner. På dette dokumentet
fraskriver skoltene i Pasvikdalen sine rettigheter, både for seg selv og sine etterkommere. Også skoltene i Neiden mistet sine fiskerettigheter, men de fikk ikke
noen erstatning av myndighetene.
Hvordan det så skulle forklares at Neidenskoltene og bare
dem skulle miste alle sine rettigheter ved grensereguleringen,
er svært vanskelig å forstå.
l vårt land har altså skoltenes rettigheter etterhvert blitt
tilintetgjort, mens de av skoltesamene som ble værende på
den finske siden av grensen fremdeles uinnskrenket får drive
sine gamle næringer.
Finnland mistet det område der skoltene opprinnelig bodde,
men det ble sørget for at skoltene fikk nye boplasser hvor de
fikk rikelige områder som var velegnt til å drive reindrift, fiske
og fangst som har vært skoltenes næringar gjennom alle
tider. Selv om Finnland ble mer utarmet under krigen enn
Norge, ble det sørget for at alle skoltefamilier fikk hus å bo i,
slik at de fikk en sjanse til å starte på nytt.
Det viser seg også i dag at skoltesamene i Finnland er
kommet seg bra, selv om disse områdene nord for Enaresjøen som de er blitt tildelt har vært mindre givende enn
deres gamle land. De aller fleste familier har i dag en så stor
reinflokk at de har et tilfredsstillende økonomisk grunnlag av
reindriften.
Vi som derimot ble boende på den norske siden av grensen
ble litt etter litt frarøvet våre rettigheter og er nå en liten
gruppe folk som har måttet ty til andre næringer for å kunne
livberge oss.
15
Således er skoltene etterhvert en etter en flyttet bort frå
Neiden, og i hivert fall bort frå «Skoltebyen» for å skaffe seg
noe å leve av, istedenfor å bli boende der forfedrene har
holdt til i hundreder av år.
l 1930-dommen heter det og at
«En særrett ikke kan stiftes for
en ubestemt og vekslende krets
av personer». Denne folkegruppen
som Pontopidan omtaler som et folk
som ikke trenger kredittgivning og
som blir statuert som et eksempel
for nordmennene, vil retten ha til
Olli Ivanowitz var bror til
å være en ubestemt og vekslende
Jogar. I likhet med sin bror
krets av personer.
fikk han aldri oppleve noen
For oss skolter lyder slik omtale
form for oppreisning fra de
som en fornærmelse, vi blir kalt for
norske myndigheter.
omstreifere eller for noe bortimot tatere,
og vi er forundret over at slikt kan ha blitt stående som en
gjeldende dom. Da er det kan hende ikke så rart at de slu
kvenene gjorde alt for å undertrykke skoltene, når også
myndighetene og retten klart viser likegyldighet når det
gjelder vår eldgamle rett. Deretter vil vi nevne at
betegnelsene skolt, skoltesame, skoltelapp, russefinn og
Neidenfinn ofte er blitt forvekslet i de forskjellige domsavsigelsene f.eks. i 1930-dommen. Vi vil minne om at alle de
nevnte betegnelser gjelder for det ene og det samme, nemlig
«nuortalazzak». De nevnte betegnelser er ofte blandet
sammen med betegnelsen finn, som en i eldre tid kalte for
kven. Når en har ment skoltesame har en sagt finn, som
noen har folket som finnlender, mens andre har folket det
som skolt. Av den grunn er det oppstått mye uriktig i mange
domsavsigelser, som en må være oppmerksom på, og som
en bør gjøre alt for å rette på. Det som er nevnt ovenfor om
1930-dommen mener vi er et eksempel på dette. Først sies
det klart at Neidenfinnene har visse særretter. Men et annet
sted sies det at Neidenskoltene ikke har noen særretter.
l det hele syntes vi denne overgangen fra finn til skolt har
vært et hardt slag for oss.
16
Straks våre forfedre kom i kontakt med nordmennene og
kvenene, fikk vi betegnelsen skolter. Det var en betegnelse
som våre forfedre sikkert ikke likte å høre, men like fullt er
den blitt stående. Da vi fikk denne betegnelsen syntes alle å
begynne å motarbeide oss, og ta
fra oss våre levevilkår.
Som en ser ovenfor var dessverre
også retten med på dette. Vi ble kalt
for skolt som ikke betyr noe penere
enn skalle. Det var vel ingen som
likte å bli kalt for en skalle, seiv om
nok også våre forfedre av og til
kunne være skallete.
Men kvenene holdt trofast på
Boris Ivanowitz var en av
skallebetegnelsen, og til sist begynte
skoltenes, som ble avsatt
som hovudvokter fra sin
til og med skoltene selv å bruke
egen reinflokk.
betegnelsen. Av denne betegnelsen
og av hvordan vi ellers ble behandlet
av den øvrige befolkningen, kan vi nok ha fått ikke så rent få
mindreverdighetskomplekser. Skoltene i Neiden har etter
siste krig gjort alt for å skjule sin eksistens, noen har til og
med flyttet bort fra «skoltebyen» for å unngå å bli kalt for
skolter. Kvenene røvet nok til seg fellesfisket i Neidenelven
ved hjelp av sitt fiskefellesskap, og utvisket dermed skoltenes
særrettigheter. Men allikevel har de utallige ganger måttet
støtte seg til vår urgamle rett når de senere har villet bevise
sine rettigheter. Et eksempel er protesten av 1955 fra Neiden
Fiskefellesskap mot sprengningen av skoltefossen. Det står
der:
«Møte av samtlige oppsittere i Neiden, som er eiere av
fiskeretten i Neidenelven anmoder herr fylkesmannen om å
foranledige at departementet straks stepper de planlagte
sprengningsarbeider i skoltefossen i Neiden. Vi vil presisere
at vår eiendomsrett til fisket i Neidenelven i det vesentlige
grunner seg i det eldgamle fellesfiske som bygdefolket
driver i kæpælækulpen. Vi hevder at enhver unaturlig forandring i elvene soleklart vil gå ut over vår hevdmessige
måte å drive fiske på.»
17
Først sies det her at samtlige oppsittere i Neiden er eiere av
fiskeretten i Neidenelven. Disse samtlige er nettopp de innflyttere som dannet Neiden Fiskefelles-skap, og som røver til
seg våre rettigheter. Så blir det presisert at deres eiendomsrett til fisket grunner seg i det eldgamle fellesfiske, og at
enhver unaturlig forandring i elvene vil gå utover deres
hevdmessige måte til å drive fiske på. Dette er uten tvil
ganske selvmotsigende og skulle vise hvilket svakt grunnlag
kvenenes rettigheter bygger på.
I det øyeblikket kvenene røvet til seg vårt fellesfiske, så
mistet også dette fisket enhver form for hevdrettigheter.
Da det ble dårlige tider i Finnland, kom det i begynnelsen av
det 19. århundre en masse innflyttere fra Finnland til Neiden.
Disse fikk utmålt jord ved elvene, og noen av jordene fikk da
antakelig fiskerett utenfor eiendommene. Men den strekningen hvor skoltesamene hadde rådighetsretten over fisket i
Neidenelven fikk ikke innflytterne fiskerett ved utmålingen.
Da innflytterne så hvilke fordeler skoltesamene hadde av sitt
«Kæpælæfiske» og sitt fellesfiske ellers i elven, ville også de
gjerne komme med på dette.
Skoltenes rådighetsområder var nemlig det beste lakseområdet langs hele Neidenelven.
Kvenene, som hadde fått utmålt jord ovenfor og nedenfor
skoltenes rådighetsområde, fikk i stand en sammenslutning,
hvor de etter sigende ville fiske i lag. Men denne sammenslutningen var bare et skalkeskjul for å røve til seg skoltenes
hevdbundne fiske. De kloke og slu finnlendere fikk etter konstant press narret skoltene til å tro at det var jorda som hadde
fiskeretten og ikke folket. Kvenene fikk dermed skoltene til å
tro at det var de, siden noen av jordene deres antakelig
hadde fiskerett, som også hadde retten til å drive skoltenes
hevdvundne fellesfiske.
Skoltene måtte til slutt etter de utallige overtalelser og
trusler tro på disse, som for dem tross alt syntes å være så
lærde. Innflytterne overtalte til og med noen av skoltene til å
bli med på en rettssak i 1930 for å skaffe fellesområdet deres
grunnrett. På grunn av myndighetenes passivitet fikk kvenene
rotet seg til at de til slutt overtok skoltenes fellesfiske.
18
Da myndighetene var særdeles passive, måtte skoltene til
slutt gi etter for overmakten, og skoltene ble rett og slett jaget
bort fra «Kæpælæfisket».
l dag har vi ikke noen rettigheter. Dette fisket som i flere
hundre år har vært skoltenes næring blir i dag oppdelt til ca.
60 såkalte parthavende. Det er til og med gått så langt at
mange av skoltene hvert år må søke om såkalte gavepart for
i det hele å få delta i sitt Kækælæfiske, så hvis de er heldige
kanskje få opptil 10 kg laks.
Da kvenene så at myndighetene ikke gjorde noe med at de
overtok skoltenes fellesfiske, ville de gjerne prøve å røve til
seg reindriftsnæringen også. Myndighetene kontaktet i
begynnelsen to av våre forfedre for at de skulle ha
skysstasjon og at de samtidig skulle passe de fastboendes
kjørerein. På den måten kom de fastboendes rein inn i
skoltesamenes flokk. Da skoltene var ærlige øktes kvenenes
reintall etter hvert. De sluttet seg også sammen i et lag under
navnet Neiden fisker- og gårdbrukerforening. Denne
foreningen brukte så dette navnet til skalkeskjul for i årene
som fulgte bare å beskjeftige seg av reindriftssaker. Der ble
til og med arbeidet instrukser for reindriften, som visstnok er
de første som utenforstående har sått opp for eiere av reinen
i sin egen flokk.
Den spesielle østsamiske
sledetypen - saan, ble bare brukt på
Kola og i Sør-Varanger.
Da dette fikk skje uten at myndighetene grep til, begynte
kvenene etterhvert å betrakte skoltene mer som leide reinvoktere enn som eiere av sin egen hjord. Og til slutt var de
frekke nok til å betrakte seg som eiere av hele flokken.
19
l 1928 ble Neiden fisker- og gårdsbrukerforening rekonstruert og fikk navnet Vestre Sør-Varanger Reindriftslag. Nu
syntes kvenene å være sikre i sin sak. Det blir nemlig samtidig med rekonstruksjonen utarbeidet lover. Disse presiserer
i sin første paragraf lagets formål:
«a) at reinholdet skjøttes på en forsvarlig måte så at det kan
bli av størst nytte for de fastboende.
b) at reinhold ikke ble gjenstand for de enkeltes spekulasjon
men er en binæring for distriktets fattige befolkning».
l 1929 blir så de to nevnte skoltesamer rett og slett oppsagt
av fylkesmannen etter henstilling frå reindriftslaget. Samtidig
blir vår reinflokk omdøpt frå skolteflokken til Vestre SørVaranger Reindriftslags flokk. Nu blir altså reinflokken helt
røvet fra våe slekts hender. De to av våre som hadde fått
være som tjenere i sin egen flokk på sitt eget beiteområde,
ble også bortjaget. Det var vel som belønning for at vi skolter
hadde påtatt oss å bevokte de innflyttede kveners kjørerein
og lære utenforstående reindriftens kunster. Dermed var
også den andre næringen, reindriften, frarøvet oss på samme
måte som laksefisket.
Heller ikke da grep myndighetene inn for å verne om våre
rettigheter, men tvertimot syntes de bare å velsigne kvenenes
uriktige handlinger.
Reindriftslaget fikk fritt leide av myndig-hetene til å lage i
stand de nevnte lovvedtak. Disse viser tydelig at det er
kvenene og bare dem som skal ha alle rettigheter. Det står
nemlig at reinholdet skal være en binæring for distriktets
fattige befolkning (kvenene). Da vil det si at skoltene
fullstendig ble utestengt frå reindriften ved at kvenene
begynte å nytte for seg skoltenes siste hovednæring som sin
egen binæring. Da skoltene var avsatt, ansatte reindriftslaget
en sjøsame til passer for reinen. Denne mannen satte seg til
reindriftslagets disposisjon. Han var dermed med på å
dokumentere riktigheten av lagets dannelse og at det nå var
lagets som eide skolteflokken.
20
l 1958 sa denne mannen opp stillingen som Vestre SørVaranger Reindriftslags reinvokter. Og etter de mange år han
hadde hatt stillingen fikk han av reindriftslaget et minne som
for oss skolter synes som en belønning for den urett laget og
passeren sammen hadde klart å begå mot skoltene.
Disse handlingene mener vi er meget urettferdige og
uriktige. Begge våre næringer ble fratatt oss, et urgammelt
kulturfolk ble rett og slett utestengt fra sine næringer som de
har drevet i hundrevis av år. Det høres ganske utrolig at slikt
kan ha skjedd i vårt velutviklede land for ikke mange årene
siden. l dag strides uvedkommende og utenforstående om
hvem som skal arve mest av våre rettigheter til laksefiske og
til reindriften, mens vi skolter selv er avskrevet blandt de
levende. En kan spørre seg seiv om hvem det er som er ansvarlig, og hvem som skal erstatte det vi har måttet lide og
bringe tilbake det vi har tapt de siste årtiene!
SLUTT
NB!
Mikit Ivanowitz har skannet heftet ”Østsamene i Neiden”. Heftet har
familien satt sammen av Rolf Enbusks notater til et hovudfag om
skoltenes reindrift. Dessverre omkom Rolf i en bilulykke (1968) og
rakk aldri å gjennomføre sitt planlagte hovedfag.
21