Transcript Les pdf fra Aftenposten

6
| Økonomimagasinet |
torsdag 7. februar 2013
I 2060 fyller Nora Duus Carlsen 52 år. Da vil hun ha mye
bedre økomoni enn dagens 52-åringer.
Full fart inn
i fremtiden
tekst Sigurd Bjørnestad
Frøydis Braathen
foto Signe Dons
I morgen skal statsminister Jens Stoltenberg
tenke lange tanker. Han legger frem Regjeringens perspektivmelding om norsk økonomi til 2060. Budskapet blir at oljelandet
Norge fortsatt må leve av smart arbeid.
Finansminister Sigbjørn Johnsen
sier det igjen og igjen: Arbeidskraft
er Norges viktigste ressurs. Olje,
kraft, kapital og oljepenger blir
småtterier i forhold.
Sammen med statsministeren skal
han i morgen legge frem stortingsmeldingen om norsk økonomi til 2060. På de
neste sidene ser Aftenposten på noen av de
viktigste økonomiske drivkreftene de nest
tiårene.
Budskapet fra Stoltenberg og Johnsen blir
at kunnskap, kompetanse, skaperevne og
hender og hoder vil være det aller viktigste
for vår materielle velstand mot 2060. Velstanden vil trolig fortsette å øke. Noe annet
vil være et markert brudd med historien.
Samtidig er nordmenn glade i fritiden sin.
Internasjonalt ligger Norge helt i bunnen i
gjennomsnittlig antall timer på jobben. Det
betyr ikke at vi er late.
Kjøper fritid
Nora Duus Carlsen(4 1/2)
Valget mellom arbeid og fritid er ett av uendelig mange valg som vil bli tatt på nasjonalt og personlig nivå de neste 50 årene. Når
inntektene øker, vil vi kjøpe mer av nesten
alt. Det gjelder også fritid. Men heller ikke
den er gratis. I økonomisk forstand er tapt
inntekt prisen for ekstra fritid.
Målet er ikke å jobbe mest mulig.
– Det gjelder å jobbe passe mye. Når vi er
rikere enn andre land, taler dette for at vi
ønsker å ta ut noe av rikdommen i økt fritid,
sier økonomiprofessor Steinar Holden ved
Universitetet i Oslo.
Hver norske arbeidstager jobber i gjennomsnitt drøyt 1400 timer i året. Bare to av
verdens rike land lå lavere i 2011, viser tall
fra den økonomiske samarbeidsorganisasjonen OECD.
Samtidig er yrkesdeltagelsen i Norge
blant verdens høyeste. Drøyt 71 prosent
av alle mellom 15 og 74 år var i jobb i
fjor. Det er det samme som på slutten av 1980-tallet. Den gjennomsnittlige årlige arbeidstiden
sunket med rundt 100 timer de
siste 25 årene.
Rundt 2,6 millioner nordmenn
er i jobb, og av disse jobber
drøyt hver fjerde deltid. Men
bildet er ikke rosenrødt,
og mange står utenfor:
Norge har 310 000 på
uføretrygd. 166 000
er på ordningen
med arbeidsavklaringspenger og prøver å komme tilbake i
arbeidsmarkedet. Om-
Lange linjer
XX
Langsiktige økonomiske analyser tar
utgangspunkt i tilgangen på ressurser.
Naturressurser, arbeidskraft, kapital, teknisk
fremgang og evnen til å utnytte alle ressursene bestemmer den langsiktige veksten
for økonomien.
XX
Pensjonsreglene og befolkningens størrelse
og sammensetning gir grunnlag for å spå om
de offentlige utgiftene på lang sikt.
XX
Virkningen av globale klimautslipp er blitt
en viktig ramme rundt alle langsiktige
fremskrivinger.
XX
Rundt den langsiktige banen vil økonomien
svinge i takt med at bedrifter, forbrukere og
politikere – hjemme og ute – fatter avgjørelser i ulike retninger i takt og utakt med
hverandre.
trent like mange er syke og hjemme fra jobben en vanlig dag.
I sum tilsvarer uføre, arbeidsavklaring og
syke rundt en fjerdedel av antallet som er i
jobb.
I dette mangfoldige bildet er det noen som
ønsker å jobbe mer og noen som ønsker å
jobbe mindre i tiårene som kommer. Antallet hender og hoder er likevel bare halve
historien. Like viktig er det å gjøre tingene
smart og å gjøre smarte ting. Forskning,
nyskaping og omstillinger bestemmer om
norsk økonomi opplever i stagnasjon eller
fortsatt vekst de neste tiårene.
Stoltenberg og Johnsen sender et klart signal ved å legge frem meldingen i et auditorium på Universitetet i Oslo.
Noe å leve av
Spørsmålet «Hva skal vi leve av i fremtiden?»
er en evig gjenganger i det økonomiske ordskiftet.
– Vi skal, som i dag, leve av arbeid. Hva vi
produserer om 50 år er nok like vanskelig å
forutsi som det var i 1960 å forestille seg dagens elektronikk og servicedominerte økonomi, sier LOs sjeføkonom Stein Reegård.
Han peker på at nær halvparten nå jobber i
privat tjenesteyting, og at bare drøye 20 prosent er tilbake i vareproduksjon.
– Tendensen vil nok fortsette fordi det er
tjenester vi trenger mer av når vi blir rikere
og eldre. Og i mange serviceområder er det
ikke så lett å erstatte arbeidstagere med maskiner, sier han.
På motsatt side av bordet mener næringspolitisk direktør Petter Brubakk i NHO det er
vanskelig å vurdere hvilke næringer vi lever
av og hva rammebetingelsene vil være for
norsk økonomi så langt inn i fremtiden.
– Norge vil fortsatt være preget av et høyt
kostnadsnivå, som vil være en utfordring for
konkurranseutsatt næringsliv. Norske bedrifter må levere varer og tjenester basert på
høy kompetanse og velorganiserte virksomheter. Det er rimelig å tro at mye av det vi lever av i Norge fremdeles har en tilknytning
til naturressurser, som vi har mye av og som
etterspørres av andre, sier han.
| torsdag 7. februar 2013
Økonomimagasinet |
9
2060. Det har alltid vært umulig å si hvordan fremtiden blir – bortsett fra at den vil bli bedre.
Men selv Norge får føle den demografiske revolusjonen som nå går over verden.
Hurra for fremtiden
Kommentar
Ola Storeng
å Økonomiredaktør
2060, det er lenge til, det. Da er det våre
barnebarn som styrer verden. Så langt
frem er det Regjeringen skal forsøke å se
i Perspektivmeldingen som legges frem
i morgen.
Det er ikke lett. Vi kan gå femti år tilbake i tid. Kunne vi i 1963 forestille oss
hvordan Norge ville se ut i 2013?
I 1963 hadde bare et mindretall TV.
Uansett var skjermen svart det meste av
døgnet.
Men alle hørte på radio – på den eneste stasjonen vi hadde. Oslos gater var
angivelig folketomme da Radioteateret
sendte kriminalhistorien om Chicagogangsteren Dickie Dick Dickens for første gang for 51 år siden.
Et rasjonert folk
Valutamangel og rasjonering hadde i
årene etter 1945 styrt Norge. For frem til
1961 var bil fremdeles en rasjonert vare,
med mindre den kom til Norge som
ledd i en byttehandel med «statshandelslandene» øst for jernteppet.
Men noe var underveis. I 1959 sendte
det danske reiseselskapet Tjæreborg de
første nordmenn på chartertur – til Mallorca.
Det fikk ikke plass i stortingsmeldingene.
Der sto det i stedet om behovet for å
bygge campingplasser når nordmenn i
stadig større antall ville kjøpe bil og dra
på ferie med telt på biltaket.
Den skjulte olje
Ingen ante at vi et snaut ti år senere, i
1969, skulle finne olje.
I 1962 måtte vi lage klærne våre selv.
50 000 jobbet i tekstilindustrien. Nå er
de 5 000 igjen. Nå kan vi kjøpe klær fra
utlandet.
Derfor har arbeidskraften flyttet på
seg. Antall sysselsatte ved hoteller og restauranter er mer enn doblet, fra 35 000
i 1963 til 80 000 personer i dag.
Ingen slår helse- og sosialsektoren. Antall ansatte er økt med over 400 000 til
en halv million personer.
Vi er blitt helsearbeidere og lærere og
«Ungdommen
vil ikke lenger ta
kostnadene ved å
holde folketallet
oppe, i hvert fall
hvis de må betale
selv.»
oljearbeidere som, iført tekstiler fra Asia,
går på restaurant, når vi da ikke er ved
Middelhavet, Kanariøyene og Thailand
på ferie.
Ingen var i nærheten av å tegne et slikt
fremtidsbilde i 1963.
Vekst og klima.
Det er like vanskelig å forestille seg livet
i 2060.
Men noen trender er tyngre enn andre.
Den økonomiske produktiviteten vil
fortsette å øke, slik den har gjort nesten
uten avbrudd i hvert fall 200 år. IT-revolusjonen er bare ved sin begynnelse.
Derfor kan vi kanskje håpe at veksten
vil få et nytt innhold, slik at det også blir
lettere å få ned CO2-utslippene.
Befolkningsrevolusjonen
Det åpne spørsmålet er hvor mye av velstandsveksten de yrkesaktive vil få beholde selv.
Verden er nemlig på vei inn i en demografisk revolusjon, som nesten snur
verdenshistorien på hodet. I de rikeste
landene vil ikke ungdommen lenger ta
kostnadene ved å holde folketallet oppe,
i hvert fall hvis de må betale selv.
I Japan er folketallet forlengst begynt
å falle. I enkelte deler av Europa får kvinnene i gjennomsnitt bare ett barn, som
om de levde i Kina.
I Norge går det bedre, og vi har i tillegg stor innvandring.
Men levealderen øker hos oss også. I
en nyttårstale presenterte statsminister
Jens Stoltenberg følgende regnestykke:
Hvis levealderen fortsetter å øke i sam-
me takt i årene fremover, kan barn som
fødes nå leve i 100 år – i gjennomsnitt.
Arbeidet adler
Derfor vil finansminister Sigbjørn Johnsen i morgen snakke om betydningen av
å fortsette å arbeide langt opp i årene.
Og det kommer – selvsagt – til å skje.
Det kommer til å tvinge seg frem.
Men virkningen skal ikke overdrives.
Neste generasjon kommer temmelig
sikkert også til å få flere år som pensjonister enn den foregående generasjon.
Det kan bli et bra liv.
Minibar og personlig trener?
Men i morgen vil vi nok også få høre at
det vil bli et dyrt liv. Daværende finansminister Kristin Halvorsen slo an tonen
da hun la frem den forrige perspektivmeldingen for fire år siden.
«Det jeg blir mer og mer overrasket
over, er hvor mye økt standard koster»,
sa hun.
Prislappen for hver ny reform som
gjennomføres innen helse og omsorg i
dag, vil dobles når antall eldre også dobles.
Kristin Halvorsen tegnet et egentlig
dystert bilde av utsiktene for fremtidens
finansministere.
«Se for dere en haug 68-ere med gåstol.
De vil ikke gå stille i dørene».
Noe må til slutt gi etter, også for klimaets del. Kanskje blir den nye virkeligheten i 2060 kortreiste pensjonister som
ikke lenger får fly, men som til gjengjeld
blir tilbudt langreist mat og vin fra hele
verden.
[email protected]