Transcript Aftenposten 14.01.14 - Kjersti Annesdatter Skomsvold

Retriever - Nyhetsklipp
27.01.14 18:20
Røft og skjørt om ulevd liv - <p>Av Kjersti Annesdatter Skomsvold</p>
 AFTENPOSTEN MORGEN 14.01.2014 Side 11
a
b
B 11 / 24 C
|
Tirsdag 14. januar 2014
Kultur
Anne Marit Jacobsen er røff mot seg selv i en forestilling som
blir mer allmenngyldig i annen del.
Røft og skjørt om ulevd liv
Teater
Jo fortere jeg går, jo mindre
er jeg
Av Kjersti Annesdatter
Skomsvold
Nationaltheatret, Amfiscenen
Dramatisert av Anne Marit Jacobsen
og Skomsvold
Regi: Margreth Olin
Komponist: Rebekka Karijord
Scenografi og kostyme: Dagny Drage
Kleiva
Videodesign: Tormod Ljunggren
Premiere 11. januar, spilles til 28. mai
En språklig muskuløs liten roman om
en ensom kvinne
Det er sjeldent en debutroman
finner veien til scenen. Men Nationaltheatrets dramatisering
kan gi inntrykk av at det bare er
å riste i grenene for at onelinerreplikkene skal løsne. Kjersti Annesdotter Skomsvolds Jo fortere jeg
går, jo mindre er jeg er en språklig
muskuløs liten roman om en ensom kvinne.
Mathea Martinsen, spilt av
Anne Marit Jacobsen, lider av sosial angst og en invalidiserende
form for sjenanse. Etter at hun ble
gift, med den mest unnselige gutten i skolegården, har hun betraktet livet fra bak en kjøkkengardin.
Hverdagen er full av utfordringer,
som å gå i butikken. Det tar hun
igjen ved å betrakte andre med
et like nådeløst og ironisk blikk
som hun har på seg selv. Men ingen ser henne.
«Leve. Gripe dagen», lyder Anne
Marit Jacobsens første replikk. Så
ser hun storøyd på salen: «Jeg vet
ikke hvordan man griper dagen.
Jeg får begynne med dødsannonsene, som jeg pleier.» Replikkene
sitter. Men monologformen er
krevende: Hvem snakker hun til?
I en roman kan man reise til månen, men i teatret er vi i samme
rom, her og nå, og det er en alltid latent trussel mot illusjonen.
Første del virker litt uforløst. Litt
sosialdrama, men ispedd absurd
og selvutleverende stand up-humor. Anne Marit Jacobsens barneansikt får henne til å virke så utlevert. Samtidig som nettopp det
barnlige ved henne tilfører en rå
energi. Hun er både slem og røff
mot seg selv.
Innestengt ekteskap
Det er også en annen person med
i romanen, hennes mann, Epsilon
(Nils Golberg Mulvik). Etter pause fører hans tilstedeværelse til
at det kommer inn en ny dynamikk. Samspillet fører også til at
Jacobsen får frem andre nyanser.
For når Mathea møter verden med
nedlagte våpen, blir Epsilon tvunget til å spille rollen som ridder.
Selv om ekteparets barnløshet, og
anskaffelse av en hund som erstatning, er et overtydelig bilde, gir
det innestengte og uforløste ved
ekteskapet forestillingen overføringsverdi. Jacobsen viser Mathea
som den som klamrer seg fast, og
som får Episilon til å synke.
Mulvik fremstiller Epsilon som
konform og snill, eller selvutslettende, men med et glassaktig fravær. Epsilon er jo bare et hildringsbilde, han døde for lenge siden.
Det gjør det hele litt spooky og
kan minne om de ofte tragikomiske stykkene til Jon Fosse hvor de
kryssende tidsplanene fører til at
forskjellen mellom indre og ytre
Nils Golberg Mulvik og Anne Marit Jacobsen i Jo fortere jeg går
jo mindre er jeg, Nationaltheatret. FOTO: LP LORENTZ
virkelighet brytes ned. I Margreth
Olins regi følges det opp gjennom
bruken av videoprojeksjoner.
På slutten ligger Anne Marit Jacobsen i sengen, samtidig som
man ser henne drukne på en film.
Den svømmende hunden gir asso-
siasjoner til Vildanden, og
forestillingen en ring ti
Jacobsens ikoniske Hedv
også det norske og ibsen
Matheas livsangst og ule
Therese Bjørneboe
Unnskyld mormor.
Karbonadene dine
har fått en seriøs konkurrent
https://web.retriever-info.com/go/?u=https%3A%2F%2Fweb.retriev…09&x=8ec7d4ba997bdec5f6062441b5d2cfa5&d=020002201401141618907
Side 1 av 1