Transcript Plumpt, drøyt, og lett å like

23
Stavanger aftenblad · mandag 3. november 2014
Kultur
Stand up Anmeldelse
TaTer går
i TenesTe
KnaKende
god
Thriller
Roman
hh
Terry Hayes:
hh
Jeg er pilegrim
hh
Oversatt av
Peter A.
Lorentzen
hh
791 sider
hh
Bazar forlag
hh
Mesterlig roman om en soloterrorist og
et dødelig angrep på USA.
hh
Aina Basso
hh
Finne ly
hh
252 sider
hh
Samlaget
hh
Innlevande om
konflikten mellom
romanifolket
og storsamfunnet.
Terry Hayes (63) brakdebuterer med en thriller i særklasse.
Hayes har lang erfaring: Som
21–åring ble han USA–korrespondent for The Sidney Morning Herald, der han blant annet
dekket Watergate–affæren. Senere skrev han manus til «Mad
Max» 2 og 3, «Dead Calm»
med Nicole Kidman, «From
Hell» med Johnny Depp og
«Paycheck» med Mel Gibson.
En ung kvinne blir funnet
drept på et nedslitt hotell i New
York, alle identifiserende kjennetegn er oppløst av syre. Gjerningskvinnen har bare lånt én
bok på biblioteket: Læreboken i
etterforskningsteknikk til agenten med kodenavn «Pilegrim» –
helten i historien.
Samtidig jobber en radikal
muslim – Saraseneren – med et
djevelsk angrep som vil drepe
store deler av USAs befolkning.
Pilegrim må dra til Tyrkia for
å finne Saraseneren. Dekkhistorien er at han skal etterforske
et mistenkelig dødsfall. Vår helt
må både løse krimgåten og fange terroristen.
Historien blir fortalt på en veldig klar og lettfattelig måte. Vi
følger Pilegrim skritt for skritt
gjennom kapittel etter kapittel.
Han er en sympatisk hovedperson. En klok og briljant etterforsker, som er god til å skyte. Men
Pilegrim er ensom, og føler seg
fanget av de hemmelige tjenester. Han er en plaget mann, et
adoptivbarn som drømmer om
å finne kjærligheten.
Saraseneren er heller ikke
vanskelig å skjønne. Han ser sin
far bli halshugd i Saudi Arabia
og sverger hevn over det saudiske kongehuset. Slett ikke ulikt
Osama Bin Laden.
Gjennom hele boka får vi små
frampeik om at noe kommer til
å gå galt. Det er slike drypp som
gjør at en alltid må lese litt videre. Hayes har skrevet en skikkelig sidevender.
Innimellom serveres visdomsord av denne typen: «En
mann blir utbrent lenge før omdømmet hans blir til aske».
Alt med denne thrilleren virker realistisk, samtidig som den
suser av Hollywood. «Jeg er Pilegrim» er solgt til 22 land og
MGM har kjøpt filmrettighetene. Jeg gleder meg til filmen.
Gunnar Gran
[email protected]
Dagens
langtur
Norsk barnebokforfatter
til Singapore
hh
Tone Almhjell opplever fortsatt interesse for
debutboken «Vindeltorn». Nå setter forfatteren kursen til Singapore
skrivefestival, melder
Gyldendal.
hh
Boken hennes, som
først ble lansert i USA,
og deretter oversatt til
morsmålet – ble omtalt
som «Harry Potters lillesøster» av anmelderne
da den utkom i fjor.
hh
Nå har Almhjell blitt
invitert som foreleser på
den store litteraturfestivalen Singapore Writers
Festival. (NTB)
Den fremste skjønnlitterære
formidlaren av den norske romanikulturen er utan tvil prislønna Britt Karin Larsen som i
perioden 1997-1999 skreiv ein
1864 sider lang romantrilogi om
taterane sitt omstreifarliv frå
1900 fram til vår tid.
Gjennom si fjerde bok og andre vaksenroman knytt til romanikulturen, «Finne ly», gitt
ut med støtte frå taterane sitt
kulturfond, følgjer sunnmørske Aina Basso (f. 1979, debut
2008) opp dette arbeidet med å
synleggjera den historiske konflikten mellom det reisande folket – også kalla fantane – og det
norske bondesamfunnet.
På bokomslaget slåst det fast
at vi befinn oss på Finnskogen
i 1849. Då får den 22-årige taterjenta Hanna huspost hos ein
aldrande, namnlaus gardbrukar og enkemann med to vaksne søner. Dette er mogleg berre
fordi ho skjuler familiebakgrunnen sin. Ingen må få vita at den
drikkfeldige faren hennes blei
drepen i eit knivslagsmål, at
mora sit på Christiania tukthus,
og at ho sjølv er på rømmen,
noko som blei mogleg berre fordi ho valde å ha sex med ein ekkel, korrupt fangevaktar.
Som ramme for romanen
finst to Eilert Sundt-sitat. Dei
signaliserer at soga om Hanna tar utgangspunkt i ein faktisk kvinnelagnad, og at taterane midt på 1800-talet blei møtt
med nærmast groteske fordommar sjølv hos den lærdaste representanten for den norske
majoritetskulturen.
Hovud- og eg-personen Hanna må forhalda seg til både den
røffe odelsguten Harald og den
langt mjukare veslebroren Johannes, også han tildelt ei egstemme i boka. Dette inneber at
tilbakeblikka og kontrastmontasjane blir mange og markante. Sanning, fridom, naturpoesi,
lys, lengt og kjærteikn står mot
løgn, fangenskap, mørke, frykt,
vald og død. Medan Harald er
mistenksam overfor Hanna, blir
Johannes sjalu, forelska, forheksa. Når fantefolket dukkar opp,
og mat blir stolen, grip lokalmiljøet til våpen mot det dei kallar
«tiggarar, tjuvpakk, bråkmakarar».
Men meir bør knapt seiast
om den dramatiske slutten som
denne illevarslande teksten målmedvite byggjer opp mot.
Steinar SivertSen
Plumpt, drøyt,
og lett å like
Stand up
Dag Sørås
hh
Folken, fredag kveld.
hh
Halvannen time.
4
Noen komikere klarer å
holde det gående i halvannen time uten å gå
på tomgang. Dag Sørås har en
sjargong som neppe hadde fungert på andre dialekter enn de
fra våre tre nordligste fylker.
Med andre ord: Har du problemer med å høre store mengder
kreativ bannskap og blasfemi, er
det bare å skygge unna. Vi som
er mer åpne for denne typen virkemidler, hadde imidlertid mye å
glede oss over.
Først og fremst er det imponerende at en eneste mann uten
andre hjelpemidler enn mikrofon og litt drikkevarer, klarer å
holde på oppmerksomheten til
et fullsatt Folken i fredagsform i
halvannen time. Spesielt den siste halvtimen, når det begynner å
skorte litt på både manus og konsentrasjon. Antakelig skyldes det
at mannen er så lett å like. Han
er åpenbart engasjert i en hel del
sosiale og politiske problemstillinger, oppgitt over et utall variasjoner av dumme folk, og har en
del veldig folkelige sider som det
er lett å relatere seg til. Men akkurat disse elementene kan også
bli svakheter, fordi han noen ganger blir så forbanna på urettferdighet og politisk idioti at indignasjonen skygger for humoren.
Han innser det heldigvis selv.
– Sorry, det ble mer hat enn humor, kommenterer han etter en
tirade mot målstyringen i skolen.
Det må man jo bare gi ham rett i.
Arbeidshest
Sørås er mer humoristisk arbeidshest enn verbal virtuos, og
redder seg ofte inn med slagferdighet og timing, som når han
lett brydd ikke lenger kan ignorere den høylydte publikummeren som brøler et eller annet
som ingen forstår. Eller de mange gangene mot slutten, når han
tilsynelatende har glemt hvilket
resonnement han skulle i gang
med, og redder seg over på noe
annet, et lite sekund før den pinlige stillheten inntreffer. I sine
beste øyeblikk er han sykt løyen.
Som når han med varme i stemmen snakker om skjønnheten
ved hevn, eksemplifisert i sjimpansen Julius som kaster ting
han finner der solen aldri skinner på alle de dumme sørlendingene som står og glor på ham.
Halvpinlig
Politisk ukorrekt kan ofte være
morsomt. Å gå langt over streken
for all anstendighet kan være veldig morsomt. Men det er samtidig et sjansespill. Når pedofilivitsen ikke treffer, når de livaktige
beskrivelsene av smertefull og
absurd porno treffer bakken med
et klask, når de mange upassende situasjonene som inneholder
kjønnsliv der det aldri burde ha
vært bare får oss til å le av høflighet og fordi vi skjems litt, da
begynner minuspoengene å tikke inn. Du skal være uvanlig god
for å komme unna med å være så
drøy som Sørås. Han klarer det
dessverre bare nesten. Litt for
ofte blir det bare plumpt og halvpinlig.
Heldigvis var det meste av fredagens show på Folken på et annet og mye mer interessant nivå.
Det skal noe til å ikke humre når
Sørås sammenligner Med Israel for fred med «Med Behring
Breivik for raseharmoni», svenskeknugen med Joffrey i «Game
of Thrones» og uttrykker sin beundring for Assads evne til ikke
å bry seg om kritikk. Det er ikke
grensesprengende, han slår inn
en og annen åpen dør rett som
det er, men samtidig er det en
klar styrke at han finner så mye
stort og smått å irritere seg over.
Sørås klarer å holde på oppmerksomheten, han frambringer latteren vel så ofte som det litt høflige smilet, men han hadde vært
enda bedre hvis han hadde kuttet bort en tredel av showet. Kanskje med hovedvekt på den siste.
Kine Hult
[email protected]
Dag Sørås beveger seg hårfint mellom veldig morsomt og bare drøyt.
Han klarer ikke alltid å holde balansen. Foto: Fredrik reFvem