Transcript Ikke lenger alene - gruppeveileder

1
Ikke
lenger
alene
Veileder i gruppebehandling av barn som
lever med vold i familien
2
Gruppeveilederen er utgitt av prosjektet «Barn som lever med vold i familien»
– et samarbeidsprosjekt mellom Alternativ til Vold (ATV) og
Senter for Krisepsykologi i Bergen (SFK). Prosjektet er finansiert av
Barne- og likestillingsdepartementet (BLD).
Veilederen kan lastes ned fra nettsidene til ATV, SfK og Bufetat.
Hjemmeside ATV: www.atv-stiftelsen.no
Hjemmeside SFK: www.krisepsyk.no
Hjemmeside BUF ETAT: www.bufetat.no
Redaktører: Øivind Aschjem ([email protected])
og Wenche Tobiassen Sanna ([email protected])
Form og ombrekking: Millimeterpress as
Trykk: Rolf Ottesen as
3
5
5
6
•Å vokse opp i utrygge og belastende familiesituasjoner har
alvorlige konsekvenser for barns utvikling og liv
6
DEL1: Definisjoner, målsettinger og avklaringer
7
Hvilke barn er denne veilederen tenkt å kunne hjelpe?
Hvordan definerer vi vold?
Hvor mange barn er berørt av vold i familien? Anbefalte bruksområder
9
9
10
11
DEL 2: Teoretisk bakgrunn
13
Vold er farlig Hva forteller barn selv om å leve med vold i familien?
Forstyrret tilknytning og oppfatning av mellommenneskelige forhold Barna er traumatiserte
Hva vet vi om virksomme faktorer i samtaler med barn med voldserfaringer?
• Finne noen å dele livserfaringene sine med
• Erfare økt forståelse av opplevelsen, samt å se mening og sammenheng i det som har skjedd • Få anerkjennelse for de valg barnet gjorde mens volden pågikk • Arbeide med de vonde minnene • Knytte sammen hukommelse og følelser • Bli gitt tid og trygghet 15
15
16
17
18
18
19
19
19
20
20
Temaer i barnegrupper
• Å bryte hemmeligheten om vold i familien • Følelser knyttet til volden og til omsorgspersoner • Å møte andre barn med lignende erfaringer
• Plassering av ansvar og skyldspørsmål • Å snakke om vold og normalreaksjoner hos barn som lever med vold i familien • Barnas trygghet • Å være i første fase i traumearbeidet • Å ha fokus på barnas egne ressurser og mestringsstrategier • Barnas selvbilde 20
20
21
21
21
21
21
21
21
21
Faglige vurderinger i forhold til utforming av og deltagelse i barnegrupper
• Volden må være avsluttet • Ønsker og tillater de voksne at barnet skal få nødvendig hjelp? • Hvordan vil barnet bli ivaretatt av sine omsorgspersoner mens de går i gruppe? • Ønsker barnet å delta i gruppen? • Etnisitet og fremmedspråklighet • Har barnet andre tilbud? • Har barnet utviklet en atferd som vanskelig kan håndteres i en gruppe?
• Oppsummering av eksklusjons­kriterier fra deltagelse i barnegrupper
• Hvilke unike voldserfaringer bærer barnet med seg?
22
22
22
23
23
23
24
24
24
25
innhold
Mandat Erfaringer veilederen bygger på
Innledning
4
• Kontinuerlig vurdering av sikkerhet og etablering av sikkerhetsplaner for mor og barn
• Valg av gruppeform
• Alderssammensetting og gruppestørrelse • Antall gruppeledere og roller dem imellom
• Tidspunkt – dag og klokkeslett • Fysisk miljø/nødvendig utstyr • Rekruttering • Forslag til rekrutteringstiltak
26
26
26
27
27
27
28
28
Samtaletilbud til omsorgsperson
28
Forberedelser til gruppestart
• Nødvendig kunnskap hos gruppeledere
• Barns utvikling • Omsorgssvikt • Vold
• Traumer og behandling av disse • Kartleggingssamtaler og vurdering av sikkerheten • Kartleggingssamtale med daglig omsorgsperson • Samtale med daglig omsorgsperson og barnet
• Samtale med voldsutøvende forelder
• Informasjon til barnas lærere
• Samtaletid for gruppeledere før og etter gruppemøte
29
29
29
29
29
29
30
30
30
31
31
32
Del 3: Gjennomføring av samtalegrupper
33
• Gruppemøte 1–10
35
Mal for hvert gruppemøte
Forholdet mellom gruppestruktur og gruppeprosess
Arbeid med mødre og fedre parallelt med barnegruppene
•Parallelle mødregrupper
•Samtaletilbud for far som har utøvd vold i familien
36
36
37
37
38
Uforutsette situasjoner
• Barnet uteblir
• Når det er mye uro i gruppen
• Ikke nok påmeldte barn
• Alvorlige konflikter og vold mellom de voksne
• En av gruppelederne blir syk
• Sterke følelsesmessige reaksjoner oppstår i gruppen
• Gruppelederne får nye, alvorlige opplysninger vedrørende barnets situasjon
• Gruppelederne blir truet av voldsutøver
• En av foreldrene trekker samtykket til gruppebehandling
• Barnet flytter tilbake til voldsutøveren
• Barnet må avslutte gruppen 39
39
39
39
39
39
39
40
40
40
40
40
5
Gruppemøte 1: Oppstart
Målsetting: Skape et trygt gruppeklima
41
41
Gruppemøte 2
Målsetting: Hva er vold? 43
43
Gruppemøte 3
Målsetting: Identifisere følelser knyttet til vold
46
46
Gruppemøte 4
48
Målsetting: Utforske barnas viktigste relasjoner
48
Gruppemøte 5
Målsetting: «Konsekvenser av volden i min familie»
50
50
Gruppemøte 6
Målsetting: «Hva har volden gjort med meg?»
51
51
Gruppemøte 7
Målsetting: Sikkerhet
53
53
Gruppemøte 8
Målsetting: «Hvem er mamma og pappa?»
54
54
Gruppemøte 9
Målsetting: Samtaler om fremtid 55
Gruppemøte 10: Siste møte
Målsetting: Avslutning og evaluering
57
57
Avsluttende kommentarer
Referanser
Fagskriv som kan lastes ned fra våre hjemmesider
Anbefalt litteratur og hjelpemidler
Filmer
Nyttige skjemaer
59
60
61
61
61
63
55
6
7
Mandat
Prosjektet «Barn som lever med vold i familien» er et samarbeidsprosjekt mellom Alternativ
til Vold (ATV) og Senter for Krisepsykologi (SfK). Prosjektet er finansiert av Barne- og
likestillingsdepartementet (BLD) og avsluttet i desember 2006 sin første treårsperiode. Det ble
forlenget i ytterligere tre år fra januar 2007.
Prosjektet består i hovedsak av 3 deler: 1) En systematisk gjennomgang av kunnskap på
området, 2) etablering av samtaletilbud for barn som har erfart vold i sine familier og 3)
formidling av kunnskap til sentrale aktører innen hjelpe- og rettsapparat. Det er også igangsatt
et forskningsprosjekt hvor målsettingen er å bidra til økt kunnskap om voldsutsatte barn, deres
livskvalitet og fremtidsgrunnlag.
Denne veilederen om samtalegrupper for voldsutsatte barn inngår i prosjektet og er en del av
mandatet gitt av BLD.
Erfaringer veilederen bygger på
Gruppeveilederen bygger primært på samtalegrupper gjennomført i Norge de siste årene, men
samsvarer i stor grad med internasjonale erfaringer.
Norske erfaringer med samtalegrupper for barn som har levd med vold i familien er begrenset.
Det første tilbudet ble ledet av Halldis Leira, som gjennomførte «Kurs i barns rettigheter» (1988,
1989a, 1989b, 2003). Hennes arbeid inspirerte flere til å sette i gang gruppeprosjekter, først og fremst
innenfor noen av krisesentrene. Alternativ til Vold i Telemark startet opp sine første barnegrupper
i 2002. Fra samme tid har søskengrupper for barn som lever med vold i familien vært et tilbud ved
Familievernkontoret i Sør-Trøndelag. Det er gjennom de siste årene utviklet lignende gruppetilbud
for voldsutsatte barn ved flere krisesentre og familievernkontor.
Totalt sett er det i prosjektet «Barn som lever med vold i familien» gjennomført 10 barnegrupper
– først i Telemark, dernest i Oslo, Drammen og Bergen. I prosjektperioden fra 2004–2007 ble det
dannet en prosjektgruppe rundt arbeidet med barn i gruppe. Denne gruppen hadde 10 samlinger
gjennom denne perioden. Prosjektgruppen besto av prosjektansatte og medarbeidere innenfor
ATV som arbeidet med barnegrupper, og i tillegg to prosjektmedarbeidere fra SfK. Veilederen
bygger på de oppsummerte erfaringene fra prosjektgruppen. Innholdet i veilederen trekker også
på fagkunnskapen og erfaringene til kollegaer ved Familievernkontoret i Vest-Agder, ABUP
i Kristiansand, Krise- og incestsenteret i Fredrikstad, krisesentrene i Follo, Moss og Oslo og
Familievernkontoret i Fredrikstad. Videre har psykolog Haldor Øvreeide bidratt med verdifulle
råd og veiledning. Fra Senter for Krisepsykologi er vi blitt inspirert av deres langvarige arbeid med
utvikling av metoder til bruk i terapigrupper for barn i krise og barn i krig. Marianne Straume og
Magne Raundalen har gjennom flere år arbeidet med grupper for barn etter tap av søsken eller
foreldre. Metodene brukt i de gruppene er senere blitt tilpasset et omfattende arbeid for oppfølging
av krigstraumatiserte barn. (Magne Raundalen et al 2005)
Gjennom prosjektperioden er det også gitt ut en rekke bulletiner som på ulike måter bygger opp
under og supplerer innholdet i gruppeveilederen (ref: www.krisepsyk.no og www.atv-stiftelsen.no).
Vi takker alle som har bidratt i prosessen med denne veilederen.
Øivind Aschjem og Wenche Tobiassen Sanna
ved Alternativ Til Vold – Telemark
Redaktører
8
Innledning
Trygghet er en grunnmur i barns utvikling, og familievold påfører dette
fundamentet harde påkjenninger. Å leve i en familie der det utøves vold,
gjør at barnets atferd blir organisert rundt det å være oppmerksom på
faresignaler. Dette kan skape en konstant «på vakt»-holdning fordi volden
preger all samhandling i familien. Utrygghet blir en normaltilstand der
barnet lever under konstant stress. Uforutsigbarheten i foreldrenes atferd
og temperament oppleves som en vedvarende belastning for barna.
Gjennom atferd som å være snill, grei og pliktoppfyllende eller ved sinne
eller aggresjon prøver barnet – bevisst og ubevisst – å regulere volden.
Å vokse opp i utrygge og belastende familiesituasjoner
har alvorlige konsekvenser for barns utvikling og liv
●● Hjernen blir påvirket gjennom traumer og kronisk stress. Barnets hjerne
bygges og utvikles i et tett samspill mellom gener og erfaringer.
●● Dersom barnets tilknytningsprosesser blir skadd, viser dette seg blant
annet gjennom vansker med å knytte seg på en god måte til andre
mennesker.
●● Traumer og kronisk stress kan svekke immunsystemet og gjennom det
gjøre barn mer sårbare for fysiske plager.
●● Den kognitive utviklingen blir påvirket. Hukommelsesprosesser,
læreprosesser og evnen til konsentrasjon blir forstyrret.
●● Reguleringssystemet for affekt blir påvirket. Mange barn med denne type
erfaring viser impulsiv destruktiv atferd og svekket evne til å regulere
eller håndtere negative/ubehagelige følelser. Når barnet lever i konstant
beredskap og utrygghet, får det konsekvenser for hjernens mestringsevne
i forhold til regulering av affekt.
●● Barnas atferd endres også direkte som følge av volden, og uttrykkes for
mange gjennom aggressive handlinger, impulsivitet, tilbaketrekking,
vansker med å knytte seg til andre barn, seksualisert destruktiv atferd,
rusmisbruk m.m.
●● Barnets opplevelse av seg selv, egne muligheter og tro på fremtiden blir
grunnleggende påvirket.
●● Barnet har det ikke bra som barn.
Disse punktene vil bli utdypet under avsnittet «Teoretisk bakgrunn for
barnegrupper».
9
del1
Definisjoner, målsettinger
og avklaringer
10
11
Hvilke barn er denne veilederen
tenkt å kunne hjelpe?
I denne veilederen har vi et spesielt fokus på barna som er vitne til eller
direkte utsatt for vold. I forhold til gruppetilbudet som skisseres, begrenser
vi oss til barna som har en mor som er utsatt for vold av barnets far/stefar.
Siden vi har liten erfaring med barn som har vært vitne til eller utsatt for
vold fra sin mor, har vi valgt å utelate disse i forhold til et gruppetilbud og
heller valgt å gi dem et individuelt tilbud.
Skadene på barna er like alvorlig enten det er far eller mor som utøver
denne volden mot den andre. Derfor mener vi at veilederen kan tjene som
et nyttig redskap også for denne gruppen. Selv om vi i vår utprøving ikke
har inkludert disse, mener vi at dette området bør utforskes nærmere for så
å iverksette tilbud også for disse barna.
I gruppearbeidet må vi også ta høyde for, og være sensitive for, at flere
mødre som er utsatt for vold av sin partner, på sin side kan utøve vold
eller destruktiv foreldreatferd overfor sine barn. Dette vil berøres under et
senere avsnitt om rekruttering til gruppene.
Hvordan definerer vi vold?
I boka «Aggresjonens psykologi» (2001) diskuterer Stål Bjørkly hvordan
man kan definere aggresjon og vold som en undergruppe av dette begrepet.
Han understreker at enhver definisjon av vold vil innebære mange
dilemmaer. Dersom definisjonen blir for snever, kan mange former for
psykisk mishandling og terrorisering falle utenfor, og den komplekse
dynamikken mellom aktørene i en familie vil i liten grad bli fanget opp.
Dersom vi velger en bred definisjon, kan vi stå i fare for å favne alle former
for krenkelser mellom familiemedlemmer, og begrepet kan dermed bli for
utvannet i forhold til de fenomener vi ønsker å beskrive.
American Psychological Assosiation (APA) definerer vold som
«aggressiv atferd som forårsaker eller truer med fysisk skade på andre»
(APA, DSM-IV, 2000). Denne definisjonen er relativt snever ved at den
relaterer voldsbegrepet mot direkte eller trussel om fysisk skade. Per Isdal
(2000) definerer vold som «enhver handling rettet mot en annen person,
som gjennom at denne handlingen skader, smerter, skremmer eller krenker,
får denne personen til å gjøre noe mot sin vilje, eller slutte å gjøre noe den
vil.» Denne definisjonen beskriver ikke spesifikke voldshandlinger, men
vektlegger voldens funksjon: at den utsatte blir kontrollert, ydmyket og
nedverdiget (Råkil, 2002). Volden kan være fysisk, psykisk, seksualisert
eller materiell, eller oppleves som en kronisk følelse av utrygghet.
Europarådet (1986) definerer vold i nære relasjoner som «enhver handling
eller forsømmelse som undergraver livet, den fysiske eller psykologiske
integriteten, eller friheten til annet familiemedlem, eller som alvorlig
skader utviklingen av hans eller hennes personlighet.»
Når vi forholder oss til vold i nære relasjoner, mener vi at det er viktig
med en vid definisjon for å fange opp den komplekse virkeligheten som
de voldsutsatte beskriver og som ikke kun begrenser seg til den fysiske
volden. For eksempel trenger ikke det å slå døren hardt igjen eller knuse
12
en dør isolert sett å være en voldelig handling. For barn med tidligere
voldserfaring vil imidlertid observasjonen av slike handlinger kunne
assosieres med tidligere erfaringer. Barnets redsel blir da aktivert og knyttet
til den sammenhengen som handlingen utspiller seg i. Derfor mener vi at
for eksempel en slik handling kan falle inn under voldsbegrepet.
Isdal (2000) fremhever den konstante frykten som den dominerende
voldsformen i en familie. Dette betyr å leve i konstant spenning og frykt for
nye voldsangrep. Risikoen for ny vold kan komme til å styre alt de utsatte
gjør, og atferden blir dermed strategisk for å unngå ny vold. For barn som
vokser opp i et hjem med vold, vil volden være en kronisk livsbetingelse
(Østvold & Gudmundson, 2006). En sentral dimensjon ved Isdals
definisjon er distribuering av makt i en familie. Volden spiller seg i stor
grad ut fra de som har mer makt mot de som har mindre makt. Barna vil i
en slik forståelsesramme stille nederst i makthierarkiet og være de som blir
utsatt for den største andelen av volden, enten som vitner eller som direkte
utsatte.
Voldsbegrepet vil naturlig tangere andre begreper, ikke minst
traumebegrepet. Som Atle Dyregrov påpeker, trenger ikke barn selv å
være utsatt for en alvorlig hendelse for å bli traumatisert. Å være vitne til
alvorlige hendelser, andres død eller alvorlige skader, kan også medføre
traumatiske ettervirkninger. Ikke minst er det å være vitne til gjentatt
vold mot foreldre en traumatisk opplevelse (Dyregrov, 1997). I nyere
forskningslitteratur omtales denne formen for traumer som Type IItraumer eller komplekse traumer.
Vi vil samtidig understreke at reaksjoner på traumer kan se svært
ulike ut. En hendelse kan være nok til å utvikle et reaksjonsmønster
ensbetydende med kompleks traumatisering, samtidig som man ikke
trenger å utvikle et komplekst traumatiseringsmønster dersom man er
utsatt for gjentatt vold eller gjentatte overgrep. Relatert til den gruppen av
barn som denne veilederen omhandler, er det viktig å vite at vedvarende
traumer i et barns liv, innenfor barnets eget omsorgssystem, på flere måter
er forskjellig fra enkeltstående traumer i barns liv. Det er forskjellig både i
forhold til skadeomfang og i forhold til strategier for hjelpeintervensjoner
(Raundalen, 2009). Dette vil bli ytterligere utdypet i den teoretiske delen.
Hvor mange barn er berørt av
vold i familien?
Hvor mange barn som lever med vold i familien, er et spørsmål vi ikke har
tilfredsstillende svar på. Den eneste store omfangsundersøkelsen om dette i
Norge ble presentert av NOVA høsten 2007.
Ideelt ville våre konklusjoner om omfang vært mer valide dersom
vi bygde på en rekke undersøkelser i Norge, bygd på data fra flere
metodiske innfallsvinkler og fra barn i ulike aldersgrupper. Omfanget som
vedrører vold mellom voksne i nære relasjoner vet vi noe mer om. Ut fra
undersøkelser om vold mellom voksne, kan det estimeres i hvilken grad
barn har vært berørt av denne volden. Vi anbefaler NIBRs undersøkelse av
vold mellom voksne i nære relasjoner for diskusjon av omfang (Haaland,
Schei & Clausen, 2005).
13
Vi har her valgt å begrense diskusjonen om hvor mange barn i Norge
som blir utsatt for eller er vitne til vold i sine familier gjennom å vise til
to undersøkelser. Den ene er Justisdepartementets tre målinger om vold
i nære relasjoner. Den første fant sted i 2003 og den andre ble foretatt
i 2005 og sist gjentatt høsten 2008. I en tilfeldig valgt uke ble det målt
henvendelser til politiet og det øvrige hjelpeapparat i Norge. Hovedfunnene
fra undersøkelsene i både 2003 og 2005 viste at det ble registrert 1600–2000
barn hos ulike instanser i løpet av den aktuelle uken. Disse barna var berørt
av vold og trusler fra noen de hadde nære bånd til. De fleste berørte barna
var under 15 år, og mange av dem var under skolealder (Lingås, 2004).
Den andre sentrale undersøkelsen vi vil vise til, er NOVAs
omfangsundersøkelse om vold mot barn i 2007 (Mossige & Stefansen
2007). Svarprosenten var på 77 %, og ungdommene var elever i siste klasse
på videregående skoler (17-åringer) spredt over hele landet. Det ble målt
direkte vold, vitne til vold og seksuelle overgrep. 2 % oppga høyfrekvent
vold, det vil si ti ganger eller oftere. 9 % fortalte at de hadde vært vitne
til vold fra far mot mor, mens 4 % oppga at de hadde sett vold fra mor
mot far. 6 % oppga at de hadde vært vitne til grov partnervold mot en av
foreldrene. 16 % hadde vært utsatt for grov krenkelse minst en gang. Det
er i tilknytning til denne undersøkelsen viktig å være klar over at svært
få ungdommer vil kunne huske vold påført dem i løpet av de fire første
leveårene. Likeledes er det grunn til å anta at mange barn som er utsatt for
vold ikke befinner seg i gruppen ungdommer som avslutter videregående
skole. Forskerne gjør også dette helt klart i sine kommentarer.
Tar vi utgangspunkt i den høyfrekvente volden i denne siste
undersøkelsen, som ca. 2 % av norske barn er utsatt for, snakker vi om ca.
20 000 barn. Det er et omfattende tall. Ser vi på definerte populasjoner
barn, eksempelvis alle barn som kommer i kontakt med barnepsykiatrien
og barnevernet, snakker vi om helt andre tall. En undersøkelse fra BUPpopulasjonen konkluderte med at ca. 60 % av barna svarte at de hadde
blitt utsatt for alvorlig vold i sine familier, enten direkte vold eller seksuelle
overgrep. Barn som var vitne til vold mellom foreldrene, var ikke med i
denne undersøkelsen (Reigstad B., Jørgensen K. & Wichstrøm L., 2006). Ut
fra det vi i dag kjenner til fra norsk og internasjonal sammenheng, kan vi
trygt konkludere med at vold i barns liv utgjør et stort samfunnsproblem.
Svært mange barn lever i utrygghet i sine familier på grunn av vold, og vi
trenger å utvikle kunnskap om og strategier for hvordan disse barna kan
hjelpes.
Anbefalte bruksområder
Veilederen er primært utarbeidet til bruk i arbeid med barn som har levd i
familier hvor det har vært utøvet vold mellom foreldrene. Den er utformet
som et konkret verktøy for de som ønsker å starte barnegrupper og
inspirere hjelpere i denne prosessen. Veilederen har hovedfokus på grupper,
men kan også være nyttig i individuelle samtaler med barn. Konkrete
forslag til tiltak og metoder vil bli presentert og kan suppleres med egne
ideer og aktiviteter. Metodene kan tilpasses barn i ulike aldre og kan brukes
av hjelpere i ulike instanser, som familiekontor, BUP og krisesentre. Det
14
må understrekes at dette arbeidsverktøyet ikke må betraktes som eneste
tiltak for barn og unge med voldserfaring, men kan sammen med andre
hjelpetiltak for barn være et av flere nødvendige tilbud.
Det finnes mange modeller for dette arbeidet i Norden og internasjonalt,
blant annet Leira (1989a, 1989b), Roseby et al. (2005) og Peled et al.
(1995). Som i terapifeltet ellers er det en del skillelinjer mellom modellene
ut fra hvilket teoretisk grunnlag de baserer seg på. Samtidig ser vi at de
fleste modellene er preget av større likheter enn forskjeller. I flere av de
utenlandske manualene legges det opp til et bestemt antall samlinger der
ulike temaer er i fokus. Dette kan være et godt utgangspunkt når man ikke
er erfaren gruppeterapeut på området.
Når man begynner med grupper for barn som har erfart vold mellom
foreldrene, er det lett å forholde seg rigid til konkrete terapeutiske modeller.
Etter hvert som gruppelederne blir mer erfarne, vil det bli integrert
elementer fra ulike modeller og fra klinisk praksis med barn generelt. Det
viktigste er at de sentrale temaene i barnas liv og utvikling blir berørt og
arbeidet med i gruppene. Hovedfokus er rettet mot de hendelsene barna
påføres og de følelsesmessige skadene dette skaper. Vi presenterer en
form for tenkning og modell som først og fremst ønsker å fremme gode
terapeutiske prosesser hos det enkelte barn. Selve gruppekonseptet brukes
aktivt til å fremme dette.
I litteraturen er det flere som argumenterer sterkt for parallelle
mødregrupper (Roseby et al., 2005; Peled et al., 1995). Det er viktig å ha en
strategi for å møte mødrene før, under og i etterkant av gruppeprosessen
for å understøtte mødrenes betydning for barna i deres terapeutiske
prosess. I Kristiansand har Familiekontoret og BUP prøvd ut en modell
der de arbeider med barn og trygg forelder sammen i gruppe (Steinkopf et
al., 2006) Ved to av ATV-kontorene er det gjort erfaringer med parallelle
mødregrupper ledet av to terapeuter. En annen modell vi har prøvd ut er
å danne uformelle nettverk for mødrene mens de venter på at barna får
gjennomført sitt gruppetilbud.
Denne veilederen er rettet mot barn i skolealder. Selv om førskolebarn
ikke er omtalt i denne veilederen, vil vi peke på at det også er prøvd ut
grupper for disse barna. Blant steder som har prøvd ut dette er Bågen BUP
i Stockholm. Videre erfaring med gruppen førskolebarn vil være nyttig og
ønskelig å utvikle.
15
del2
Teoretisk bakgrunn
16
17
Vold er farlig
De neste sidene frem til avsnittet om; Barn er traumatiserte bygger på
psykologene Maren Østvold og Per G. Gudmundsen sin oppsummering
av det teoretiske grunnlag for barnegrupper som de redegjør for sin
hovedoppgave i psykologi «Min, din og vår historie. Gruppeterapi med
barn vitne til vold i familien.» (2006).
En rekke studier av barn som har vært eller er vitne til vold i familien
viser at barna har økt risiko for tilpasnings- og atferdsproblemer (Sternberg
et al 2006). Barna rapporteres å ha flere emosjonelle problemer – depresjon
og angst, de viser sosial tilbaketrekning, mindre sosial og kognitiv
kompetanse og har flere helseproblemer enn andre jevnaldrende barn
(Onyskiw, 2003; Calder, 2004). Å oppleve vold i familien kan virke inn
på læringsevnen på skolen, og det kan også påvirke barnas relasjonelle
kompetanse og føre til antisosial atferd, ungdomskriminalitet, rusmisbruk
og psykisk sykdom (Calder, 2004). De fleste barn som har vært utsatt for
eller vitne til vold i familien sliter med posttraumatiske problemer, og ca.
25 % oppfyller kriteriene for diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD)
(Sternberg et al 2006). I en studie av barn diagnostisert med PTSD fant
man at de to mest fremtredende stressorene var seksuelt misbruk og det å
være vitne til kronisk vold i hjemmet (Groves, 2002).
Hva forteller barn selv om å leve
med vold i familien?
Flere kvalitative studier gir beskrivelser av hvordan barn erfarer og er
påvirket av å leve med vold i familien. Studiene viser stor variasjon i barnas
opplevelser, men det finnes noen områder der barnas fortellinger viser
sammenfallende trekk.
Barn forteller først og fremst at de er redde og trenger å føle seg trygge
(Roseby et al 2005). Redselen for å bli forlatt er for mange en større trussel
enn volden. Ettersom barna ikke kan stole på de voksne, prøver de å
påvirke situasjonen for å sørge for trygghet. De forsøker å distrahere, trøste
eller løse problemene for foreldrene og bruker mye krefter på å forsøke
å bestemme hvor det er trygt og hvor det er farlig å være (Groves, 2002;
Roseby et al., 2005). Barna føler omsorg for foreldrene, og fokuseringen på
deres emosjonelle tilstand kan føre til at de overser egne behov og følelser.
Barna forteller at de ikke vet når volden vil opphøre og at trusler som ofte
er rettet mot moren blir tatt svært alvorlig. Mange lever lenge med det de
oppfatter som aktuelle dødstrusler mot moren (Metell et al., 2001).
Barna trenger og ønsker noen å snakke med, men hva og hvor mye
barna forteller er avhengig av følelsen av trygghet (Mullender et al., 2002;
Forsberg, 2005). Barna har et stort behov for å snakke med moren sin om
det som har hendt, men i mange familier er alle familiemedlemmene en del
av et «hemmelighetsnettverk» der trusler om straff fra voldsutøveren gjør
at barna ikke snakker med noen (Forsberg, 2005). Over tid betror en del av
barna seg til en person de stoler på, mens andre lukker seg inne og skjuler
aktivt volden for andre (Roseby et al., 2005).
18
Mange barn forteller at den psykiske volden oppleves som verst. Barna
beskriver en hverdag med uforutsigbarhet, en konstant følelse av beredskap
i dagene før den voldelige hendelsen inntreffer og nærmest total stillhet i
dagene etterpå (Weinehall, 2005).
Barn beskytter seg selv og andre på ulike måter. Passiv adferd er vanligst
for de yngste barna. En del forsøker å stenge volden ute og later som om den
ikke eksisterer, for eksempel ved å være opptatt med bråkete aktiviteter eller
det som er vanligst – ved å være helt stille (Mullender et al., 2002; Weinehall,
2005). Eldre barn har et videre spekter av strategier og mulige handlinger,
som det å holde seg unna huset, bli hjemme for å påvirke hendelser, løpe og
gjemme seg, rope etter hjelp og å fysisk gå imellom foreldrene for å forsøke
å beskytte søsken eller mødre. Barna forsøker å tilgi fedrene eller holder
følelsene i sjakk ved å aktivt nekte dem å slippe til. De benekter virkeligheten
ved hjelp av fantasi, ved å skape nye virkeligheter og ved å lyve overfor
seg selv (Weinehall, 2005). Noen barn forteller også om alkohol, rus og
selvmordsforsøk som taklingsstrategier (Weinehall, 2005; Mullender et al.,
2002).
Barna uttrykker både positive og negative følelser overfor forelderen, og
mer positive følelser overfor mor enn far (Weinehall, 2005). Følelsene for
foreldrene – og særlig faren – forandrer seg i takt med barnets og familiens
situasjon (Forsberg, 2005). Mange barn fortsetter å være redde for faren
selv om de ikke lenger bor sammen med ham (Metell et al., 2001). Samtidig
forteller barn om gode opplevelser og fredelige tider, og beskriver ikke
faren bare som ond og slem, men også med mange positive karakteristikker
(Forsberg, 2005; Weinehall, 2005; Peled, 2000).
Barna forteller om følelser av skyld og ansvar (Roseby et al., 2005), som
kan oppleves som en stor byrde. Eldre barn forteller om mer skyldfølelse enn
yngre barn (Groves, 2002; Roseby et al., 2005). De forteller også om følelser
som frykt, skam, svik og forakt (Weinehall, 2005).
Forstyrret tilknytning og oppfatning
av mellommenneskelige forhold
Barna vi har møtt i gruppene, har alle vært vitne til at mor er blitt slått og
truet av far/stefar. Studier viser at en oppvekst under slike belastende forhold
kan få alvorlige konsekvenser for barns tilknytning (Kagan, 2004; Mullender
et al., 2002). Barn som lever med vold i familien står overfor et paradoks, der
de som gir dem trygghet og kjærlighet også er de som utsetter dem for fare.
Volden mellom foreldrene «stjeler» psykologisk sett foreldrene fra barna hvor
den ene forelderen er den skremmende aggressive og den andre den redde
forelderen (Groves, 2002). Ifølge Bowlbys tilknytningsteori er barn biologisk
forhåndsinnstilt på å knytte seg til sine omsorgspersoner. Tilknytning er
et bånd som skal sikre overlevelse og trygghet. Barn vil nær sagt uansett
søke kjærlighet og omsorg hos foreldrene, men volden svekker foreldrenes
kompetanse til å utøve omsorg ( Bowlby, 1988). Mange av barna utvikler en
følelse av å ikke være kompetente eller viktige for andre, og de kan utvikle et
sårbart selvbilde (Groves, 2002; Mullender et al., 2002; Roseby et al., 2005).
Erfaringen med de nærmeste tilknytningspersonene kan bidra til en
forstyrret oppfatning av mellommenneskelige forhold (Roseby et al., 2005;
19
Mullender et al., 2002; Calder, 2004; Groves, 2002). Barna kan oppleve de
nære relasjonene som uforutsigbare og utvikle et stort behov for å sørge for at
livet blir mest mulig forutsigbart. En måte å oppnå dette på, er ved å begrense
de sansemessige og følbare områdene slik at deres informasjon, ideer og
konklusjoner forblir enkle, forutsigbare og konkrete. En følge av dette kan
være at opplevelsen av andre, og av seg selv, kan svinge mellom fullstendig
god og fullstendig dårlig (Roseby et al., 2005).
Vold mellom foreldrene, som er barnets primære voksenmodeller, lærer
barn at aggresjon er en del av nære relasjoner (Metell et al., 2001; m.fl.). En
slik læring virker hemmende på barnas sosiale evner og på fungeringen blant
jevnaldrende (Groves, 2002; Metell et al., 2001). Barna har lett for å feiltolke
de jevnaldrenes oppførsel, særlig i retning av planlagt og målrettet aggresjon,
og de kan oppleve at de alltid må være på vakt. Dette kan føre til at de
oppfører seg på en mistenksom og aggressiv måte.
Barna er traumatiserte
Skadevirkningene av å leve med vold i familien er alvorlige på alle alderstrinn,
og må adresseres så tidlig som mulig. Barnet rammes dobbelt fordi deres
egen utvikling blir destabilisert, men også fordi foreldrenes sensitivitet og
omsorgskapasitet blir betydelig svekket.
Barn som lever med familievold gjennomlever en serie med traumatiske
hendelser. Et traume kan forklares som overveldende og ukontrollerbare
hendelser som innebærer en ekstraordinær psykisk påkjenning for barnet
(Dyregrov, 1997). Barn trenger ikke selv å være direkte utsatt for alvorlige
hendelser for å bli traumatisert; å være vitne til alvorlige hendelser, andres
død eller alvorlige skader kan også medføre traumatiske ettervirkninger. Ikke
minst er det å være vitne til vold mot foreldre en traumatisk opplevelse. Det
er individuelle forskjeller på barn for hva som oppleves traumatisk. Dette må
man se i sammenheng med barnas historie, hvilken sammenheng hendelsen
skjer i, den mening barnet tillegger hendelsen samt barnets utviklingsnivå
og historie. Jo tidligere volden debuterer og desto lengre barna må leve i
den, jo mer alvorlig blir skadene. I internasjonal forskning snakker man i
dag ofte om Type I- og Type II-traumer, eller enkle og komplekse traumer.
Komplekse traumer er gjentatte traumer innenfor barnets omsorgssystem. Å
leve med ulike former for vold i familien, med gjentatte voldsepisoder over
tid, er en vanlig form for komplekse traumer ( Cook et al, 2003). Vanlige
traumereaksjoner hos barn er gjenopplevelser, mareritt, søvnproblemer,
uro, konsentrasjonsproblemer, angst, oppmerksomhetsproblemer, slitenhet,
tristhet, hukommelsessvikt og forstyrret tidsopplevelse.
Når vi jobber med traumer, er målet at barna skal kunne ta kontroll
over minnene og integrere disse i sin hukommelse i stedet for at minnene
kontrollerer dem. Da er det viktig at barna får bekreftelse, støtte og blir tatt
på alvor i forhold til hva de har opplevd. Her trenger barna aktiv støtte fra
sine foreldre på at det er lov å snakke om volden som har skjedd hjemme. Det
som hjelper barn best er å få slutt på volden og at barna blir trygge. Denne
tryggheten innebærer ikke bare at volden opphører, men også at barna får
fortalt sine historier. Videre blir det viktig for barnet å få en sammenhengende
historie med en begynnelse og slutt. Dette blir vanskelig å få til der volden
20
fortsatt pågår. Følelsene knyttet til traumene kan oppleves overveldende
for barnet. Det kan gjøre at barnet ikke «orker» å forholde seg til dem.
For å overleve kan barnet trenge å «spalte av» følelsene, eller «flykte» til et
annet sted (Anstorp, Benum & Jakobsen, 2006). Dette er en helt naturlig
overlevelsesmåte barn har for å beskytte seg selv. Noen ganger når vi snakker
om vold med barn kan vi oppleve at «vi mister dem». Plutselig er det som
om de er «en annen plass». Det kan oppleves som et fjernt blikk ut av vinduet
eller at de ikke hører når vi snakker til dem. Denne utkoblingsmekanismen
kan være helt nødvendig for barnet for å overleve traumene og for å klare å
beskytte seg så godt som mulig. Utkoblingen kan skje når noe i tilknytning
til traumet blir for tøft å tenke eller føle på, eller at man blir minnet på noe i
forhold til traumet. Barnet trenger ikke selv å være bevisst over at dette skjer.
Påminnere til traumet kan være en lyd, lukt, stemme, situasjon, minne osv.
Her vil hjernen instinktivt reagere og settes i aktivitet.
Hva vet vi om virksomme faktorer i
samtaler med barn med voldserfaringer?
Barn trenger først og fremst at volden tar slutt, at sikkerheten blir ivaretatt
og at omsorgspersonene tar ansvar for å gjøre nødvendige valg. Dette er
grunnleggende behov som barnet har, og som må være et fundament i våre
samtaler med voldsutsatte barn.
Barn som inviteres til samtalegrupper bærer med seg smertefulle erfaringer
når de møter oss som hjelpere. Barnets tanker om seg selv og andre er
formet av utallige situasjoner preget av avmektighet over volden som har
funnet sted. Mange av barna vi har møtt sier at de ikke har noen erfaring
med at volden er blitt snakket om, verken med deres omsorgspersoner eller
ulike hjelpeinstanser. Barn er svært lojale overfor sine foreldre, og er ofte
«verdensmestre» i å holde på familiehemmeligheter. Barnet kan ha liten
erfaring med å bli trodd, i tillegg til liten tro på at forandring er mulig. Som
voksne hjelpere blir vi gitt en mulighet til at barn kan snu disse erfaringene.
For å greie dette, trenger barnet hjelp til å:
Finne noen å dele livserfaringene sine med
I barnegruppene får de møte profesjonelle hjelpere som gir barnet anledning
til å dele sine voldshistorier i sitt eget tempo. Noen ganger kan det være
nødvendig å gå via en indirekte tilnærming til barnets egne voldshistorier.
Barnet inviteres da til å snakke om volden via historier om andre barn, bilder,
bøker osv. som kan knyttes til egne erfaringer. Her viser barna i gruppene
forskjeller på hvor mye de selv deler av egne erfaringer. Det er viktig å gå i
barnets eget tempo i forhold til hva det selv vil fortelle. Dette avhenger blant
annet av hvor trygt barnet føler seg. I gruppen er det viktig å normalisere
barnets reaksjoner og overlevelsesmekanismer, og å støtte barnet på å gå i eget
tempo i forhold til hva de vil fortelle i gruppen. Noen barn vil fortelle mye,
andre lite. Begge deler skal aksepteres og må forstås som nødvendige valg som
barnet gjør.
Barna vi har hatt i grupper sier selv at de trenger noen å snakke med. Å
møte andre barn med lignende erfaringer som dem selv, og se at de ikke er
alene, har vært av stor betydning for de barna vi har møtt i gruppene. Det kan
21
også være viktig at barnets opplevelser kan deles med andre som barnet stoler
på. Det kan f.eks. være en lærer, en klassekamerat eller et annet familiemedlem
som kan være en støtte for barnet.
Erfare økt forståelse av opplevelsen, samt å se mening
og sammenheng i det som har skjedd
Barn som lever med vold er ofte alene med å prøve å forstå hva som skjer. For
barn kan dette oppleves veldig forvirrende, skremmende og vanskelig. For å
beskytte seg selv, kan barna skape mening i det som skjer ved for eksempel å
legge skylden på seg selv. På den måten kan barnet oppleve mer kontroll. Et barn
kan for eksempel fortelle at «jeg prøver å være så flink jeg kan til å gjøre lekser
og rydde slik at pappa ikke blir sint.» Barna trenger voksne som kan hjelpe dem
til å sette sammen en historie hvor forvirringen erstattes med anerkjennelse om
at barnet har gjort det som er mulig. Barnet trenger å bli fratatt et ansvar for å
stanse volden, bl.a. gjennom å få kunnskap om at andre voksne skal ha denne
oppgaven, som f.eks. barnevern eller politi. Gjennom å få et språk om vold og
muligheter til å snakke om egne voldserfaringer kan barna få positive erfaringer
om at det tabubelagte går an å snakkes om og at de ikke er alene. Dette sier
barna virker lettende og støttende. Gjennom å snakke om volden og høre
andre barn fortelle, kan barna etter hvert få en sammenhengende historie og
mer kontroll over de vonde minnene. Mange barn går med et ønske om at ting
skal bli bra igjen i familien. Ofte er det imidlertid slik at volden kan ha ødelagt
muligheten for dette. Dette er også noe barn kan ha behov for å snakke om.
Få anerkjennelse for de valg barnet gjorde mens
volden pågikk
Barn som lever med vold i familien gjør bestandig det beste de kan når volden
oppstår. Barna gjør det de kan for å skape kontroll og mening i det som skjer.
Det kan være å gjemme seg under bordet, flykte til en fantasiplass, løpe til et
annet rom, beskytte mamma eller lignende. Denne grunnleggende sannheten
kan imidlertid stå i sterk kontrast til barnets egen skyldfølelse eller opplevelse
av ikke å strekke til. Det setter krav til gruppelederne å forsikre barnet om at det
gjorde det som var mulig, og å snakke med barnet om plassering av ansvar for
volden hos utøver.
Arbeide med de vonde minnene
Traumeminner lagres på en annen måte i hjernen og hukommelsen enn
«vanlige» minner. Med vanlige minner tenker vi for eksempel på første
skoledag, fotballtreningen sist onsdag osv. På grunn av det sterke emosjonelle
trykket traumeminner har, integreres ikke disse minnene i den vanlige
hukommelsesprosessen. Traumeminnene er rå og ubearbeidede. En forutsetning
for at barna skal kunne begynne å bearbeide traumer, er at barna kjenner seg
trygge. Gruppen kan for barna være første fase av et traumearbeid, der man
kan jobbe for å etablere trygghet og et rom for å snakke om volden og ulike
normalreaksjoner hos barn. På den måten kan man jobbe for å skape et skille
mellom fortid, nåtid og fremtid. Dette kan gi barna større kontroll, ved at det
skapes et skille mellom nåtiden og traumeminnene som tilhører fortiden.
Mange av barna har ikke snakket med andre om volden før de møter
i gruppen. Litt etter litt kan vi i barnets tempo hjelpe det til å skape en
sammenhengende historie – som å legge et puslespill som til sammen lager et
22
helt bilde, med en begynnelse og en slutt. Dette kan være med på å gi barnet
spirer av håp og tro på at fremtiden kan bli annerledes.
Knytte sammen hukommelse og følelser
En del av barna vi møter, ønsker å beskytte seg mot de vonde minnene
ved å prøve å ikke tenke på dem. Noen ganger kan dette være vanskelig,
og de bruker ulike unngåelsesmekanismer for å beskytte seg mot de vonde
minnene. En gutt på 10 år sa at han ville være en glad gutt, og hver gang de
vonde minnene kom, hoppet han rundt på luftskyer. For mange barn er det
skummelt å huske. Det kan vekke til live redselen, angsten og traumene de har
forsøkt å beskytte seg mot. Å vise forståelse og respekt for den måten barnet
tar vare på seg selv er viktig. Etter vår erfaring er dette et tema som det er bra å
snakke om med barna i gruppen. Her er det viktig å kunne gi aksept til barna
om at man har ulike måter å ta vare på seg selv på – også i gruppen – og at alle
disse måtene er ok.
Et annet viktig tema i gruppene er barnets regulering av følelser i forhold til
sine voldserfaringer. Her har barna ulike erfaringer, og en del har gjerne hatt
behov for å beskytte seg mot å føle ved å bedøve følelsene sine – dissosiere.
Gjennom å bevisstgjøre barna på hvordan følelser og kropp henger sammen,
samt ulike graderingsøvelser av ulike følelser, kan barna bli gitt muligheter
til å jobbe med følelsene sine i tilknytning til volden. Barnet må gis støtte
når følelsene blir vanskelige. Barnet vil da kunne oppleve mer kontroll hver
gang historiene gjenfortelles. Dette vil hjelpe barnet til gradvis å kunne
mestre symptomene, så som angst, sinne, hjertebank, svimmelhet og andre
reaksjoner på å ha vært utsatt for ekstreme situasjoner.
Bli gitt tid og trygghet
Mange av barna har en lang voldshistorie med seg, og vil kunne trenge tid til å
kjenne seg trygge nok til å dele sine livserfaringer. Noen vil også kjenne på en
motvilje til å fortelle andre om det de har opplevd. Dette må vi som hjelpere
være klar over, og vi må tåle å ta imot barnets historie når det er klart for å
fortelle det. At barn ikke forteller om vold, kan som tidligere omtalt skyldes
barnets grad av uttrygghet, pågående vold og traumetrykk. Barnet kan også
oppleve det vanskelig å snakke om volden hvis omsorgspersonene og de rundt
barnet ikke makter å ta inn over seg det barnet forteller og unngår å møte
barnets uttalelser eller signaler.
Temaer i barnegrupper
Ut fra de overordnede vurderingene vi hittil har gjort rede for, vil
målsettingene med barnegrupper være:
n Å bryte hemmeligheten om vold i familien
Gjennom å snakke med andre barn og høre barns historier, kan barn
lettere klare å bryte tabubelagte «murer» og gjennom det hjelpes til å skape
en egen erfaringshistorie om eget liv som i større grad vil være preget av
stolthet, egenverdi og pågangsmot heller enn skam og skyld.
23
n Følelser knyttet til volden og til omsorgspersoner
Volden som utspilles i familien kan være svært vanskelig for barn å forstå.
Følelsene som utspiller seg kan være forvirrende og kaotiske. Barn sliter
ofte med motstridende følelser og opplevelser med begge foreldrene. Hvilke
følelser er legitime å vise og hvilke er ikke? Barn trenger hjelp til å snakke
om og sortere i dette landskapet.
n Å møte andre barn med lignende erfaringer
Barna trenger å oppleve at de ikke er alene. Dette kan ha en sterkere
terapeutisk effekt enn å møte en voksen hjelper til enkeltsamtaler.
n Plassering av ansvar og skyldspørsmål
Disse følelsene blir håndtert forskjellig av ulike barn. Gjennom dialog om
skyld og ansvar i gruppen, kan barna få støtte av hverandre.
n Å snakke om vold og normalreaksjoner
hos barn som lever med vold i familien
Barna snakker ofte nedsettende om egne reaksjoner og atferd når vold
skjer. Barna trenger å vite at dette er normalreaksjoner på sterke erfaringer
og at ulike barn håndterer disse reaksjonene på ulike måter for å overleve i
ekstreme situasjoner.
n Barnas trygghet
Fordi hverdagen til barna i så stor grad er preget av utrygghet, vil de være
svært sensitive for forhold og situasjoner som ikke er trygge. Det blir derfor
vesentlig å skape et trygt rom for barna i gruppene.
n Å være i første fase i traumearbeidet
Som en del av arbeidet for å skape større grad av trygghet, vil det være
nyttig å benytte strukturerte øvelser med sikte på å fremme opplevelsen av
trygghet, sammenheng, mening og anerkjennelse.
n Å ha fokus på barnas egne ressurser
og mestringsstrategier
Som for alle barn med smertefulle erfaringer, kommer egne ressurser og
positive mestringsstrategier ofte i bakgrunnen for alle negative hendelser og
opplevelser. Disse må derfor fremheves med sikte på å øke barnets positive
opplevelse av seg selv, sin livssituasjon og sine fremtidsmuligheter.
n Barnas selvbilde
Barna har ofte et grunnleggende lavt selvbilde, formet gjennom direkte
og indirekte voldserfaringer og gjennom opplevelser av at det ikke
finnes håp og muligheter. Arbeidet med å bedre barnets selvbilde er et
gjennomgående tema i alle gruppemøtene. Samtaler med barn i grupper
gir mange muligheter for så vel læring som trening. Fokus på positive
mestringsopplevelser kan være et viktig bidrag til dette.
24
Faglige vurderinger i forhold til utforming
av og deltagelse i barnegrupper
Vurderingene av følgende kriterier/avklaringer for deltagelse i gruppe bør
ikke gjøres alene, men sammen med en kollega eller i et team.
Volden må være avsluttet
For deltagelse i grupper, har vi satt som kriterium at barn ikke skal leve i
familier der volden er pågående. Den viktigste forutsetningen for vellykket
terapi må være at alt som kan gjøres for at volden blir brakt til opphør blir
gjort. Dette kan skje enten ved at voldsutøveren erkjenner sitt problem og
søker hjelp, og/eller flytter vekk fra hjemmet. En annen løsning vil kunne
være at utøveren avstår fra samvær mens behandlingen finner sted. Det
må gjøres grundige undersøkelser i arbeidet med barna for å vurdere
utsatthet i forhold til lojalitetskonflikter og risiko for ny vold. Vurdering
av sikkerheten og nært samarbeid med lokalt barnevern er nødvendig i
disse sakene. Å si at volden skal være avsluttet er en ønskesituasjon som i
praksis har vist seg vanskelig, siden volden kan være pågående selv om ikke
barnet lenger bor sammen med den som har utøvd vold. Barnet kan fortsatt
ha samvær med den forelder som har utøvd vold, og barnet kan fortsatt
leve med psykisk og latent vold. Dette har vært et stadig drøftingstema i
utvelgelse til grupper. Det har også vist seg at endringer i livssituasjonen til
barnet raskt kan endres mens barnet går i gruppe, f.eks. at far som har vært
i utlandet i lengre tid kommer tilbake, at far slipper ut av fengsel, at stefar
oppsøker og truer mor osv. Vi tenker at det ofte er slik at voldsutøveren
ikke har tatt et grunnleggende ansvar for volden, og at vi derfor i denne
situasjonen må stille visse kriterier som må drøftes for hvert enkelt barn.
Viktige kriterier er omtalt i de følgende punktene.
Et regjeringsoppnevnt utvalg har
foreslått endringer når det gjelder
krav om at begge foreldre må
samtykke til behandling.
NOU2008: 9 «Med barnet i fokus
– en gjennomgang av barnelovens
regler om foreldreansvar, bosted
og samvær»
1
Ønsker og tillater de voksne at barnet skal få
nødvendig hjelp?
Barn trenger å høre fra sine omsorgspersoner at det er ok å snakke om
volden og det som har skjedd hjemme. Som tidligere nevnt er barn svært
lojale overfor sine foreldre, så derfor er det ekstra viktig at barna får støtte
og får høre fra sine foreldre at det er ok å snakke om volden. Så langt som
mulig er det ønskelig å treffe begge foreldrene til separate samtaler om
gruppetilbudet dersom begge har samvær med barnet. I en slik samtale kan
man informere om tilbudet og viktigheten av at barnet får hjelp. Juridisk
sett skal de som har foreldreansvar for barnet samtykke til behandlingen.
Dersom en av foreldrene som barnet har samvær med ikke samtykker til
behandlingen, er dette et dårlig utgangspunkt for hjelp til barnet. I verste
fall kan behandlingen utsette barnet for større belastning og fare. Flere
samtaler med voldsutøvende far for å fremme barneperspektivet og vise
til viktigheten av gruppetilbudet, kan mange ganger føre til at han endrer
standpunkt og i beste fall også begynner en prosess hvor han selv søker hjelp
for sin voldsatferd. I situasjoner hvor dette ikke skjer, må det vurderes om
det skal fremmes en sak til barnevernet eller rettsapparatet hvor behandling
pålegges og barnet blir tilstrekkelig ivaretatt under og etter behandlingen.1
25
Hvordan vil barnet bli ivaretatt av sine omsorgspersoner
mens de går i gruppe?
Barn trenger aksept fra foreldrene på at det er lov å snakke om volden. Det
anbefales ikke at barnet har samvær med den som har utøvd vold mens
behandlingen pågår hvis far/stefar ikke har tatt ansvar for volden. Barna
trenger at omsorgspersonene kjenner til gruppeopplegget og er forberedt
på barnets reaksjoner, følelser og tanker som behandlingen kan skape.
Barna trenger at deres omsorgspersoner tåler å høre barnas egne ord på
sine opplevelser og det de har opplevd. Foreldre blir ofte overrasket over
at barna har fått med seg så mye av volden og husker dette så godt, langt
tilbake i tid. Barn er svært sensitive, og får ofte med seg mye mer enn
det foreldrene tror. Det er viktig at mor får støtte og et terapeutisk tilbud
parallelt med barna som går i gruppe. Når det gjelder vurderinger knyttet
til mor og barnets sikkerhet, kan dette drøftes med ev. barnevern og politi.
Ønsker barnet å delta i gruppen?
Barna som begynner i gruppe har ulik motivasjon. Noen barn viser
nysgjerrighet og ønsker med en gang å begynne i gruppen, mens andre
barn trenger lengre tid og er mer skeptiske. I denne prosessen spiller
barnets omsorgspersoner en viktig rolle. Barna trenger at foreldrene er
motivert for behandlingen. På den måten spiller foreldrene en viktig rolle
i å motivere barnet til gruppen. Noen ganger er det slik at de voksne har
større ønsker for barnets deltagelse enn barnet selv. Dette må forstås ut fra
en erkjennelse hos den voksne om at volden har skadet barnet alvorlig,
eller at det for noen skyldes et press fra andre. Enkelte barn trenger å bli
motivert før det er i stand til å fortelle sin historie, og et gruppetilbud
må derfor ikke presses på barnet. Å gi barnet god informasjon om
gruppetilbudet og varighet på forhånd, kan være med på å gi barnet
forutsigbarhet og en større forståelse av hva gruppen handler om. Dette kan
virke trygghetsskapende for barnet. Vår erfaring er at de fleste barn, etter
å ha vært med på de første gruppemøtene, fort finner seg til rette og ønsker
å fortsette.
Etnisitet og fremmedspråklighet
I noen av gruppene har vi hatt barn med ulik kulturell bakgrunn. Vi har
ikke brukt tolk i arbeidet med barna, men i mødregruppene er det blitt
brukt tolk. Dette omtales nærmere under kapittelet om mødregrupper.
Vi har bare gode erfaringer med å blande barn med ulik kulturbakgrunn.
For barn med annen etnisk bakgrunn, gjelder generelt de samme
vurderinger som for barn med etnisk norsk bakgrunn. Vi trenger å være
oppmerksomme på en del praktiske forholdsregler, som mattradisjoner og
feiring av ulike høytider, for at alle barna skal kjenne seg sett og ivaretatt. I
familier med annen etnisk bakgrunn må vi ofte gjøre sikkerhetsvurderinger
som går ut over mor, far og barn – men også inkludere det øvrige nettverk
som kan være sterkt involvert i barnets livssituasjon. Det vil noen ganger
være viktig i forberedelsen til gruppen å snakke med sentrale personer i
dette nettverket for å sikre barnets trygghet i gruppen.
26
Har barnet andre tilbud?
Det bør vurderes i hvilken grad det er nyttig for barn som tilbys
gruppebehandling å forholde seg til flere hjelpetilbud på samme tid. Dette
bør avklares og diskuteres individuelt i forhold til hvert enkelt barn. Det bør
vurderes nøye hvorvidt flere tilbud på samme tid har en positiv virkning eller
om det kan virke forstyrrende. Dersom flere tilbud opprettholdes, er det viktig
med god samordning mellom tjenestene og avklaring av ansvarsområder.
For noen barn vil tilbud om gruppesamtaler ikke være tilstrekkelig. Vår
erfaring viser at noen av barna kan slite med alvorlige PTSD-symptomer, som
gjør det nødvendig å tilby individuelle samtaler i løpet av gruppeperioden.
Det bør derfor settes av tid til individuelle samtaler i tillegg til gruppe, slik at
denne muligheten innfris.
Flere av barna vi har møtt i gruppene har behov for videre individuell
oppfølging etter at gruppen er avsluttet for å jobbe med bearbeiding av
komplekse traumer.
Har barnet utviklet en atferd som vanskelig kan håndteres
i en gruppe?
Her tenker vi på ulike former for psykiske og atferdsmessige vansker, som
alvorlig uro og utagering, alvorlig tvangsatferd, utpreget sosial tilbaketrekning,
psykoseproblematikk osv. Kartleggingen før oppstart kan vise at barnets atferd
ikke er forenlig med deltagelse i gruppe, og at barnet av den grunn må gis et
individuelt tilbud. Vi vil likevel påpeke at vi i gruppene har hatt rimelig høy
toleranse for barn som beskrives som relativt urolige, og opplever at også disse
barna har profittert på gruppetilbudet. Til barn som har utviklet alvorlige
vansker, kan vi gi et individuelt tilbud eller henvise til psykisk helsevern for
barn og unge. Det blir da viktig at den instans vi henviser til får detaljert
informasjon om den volden i barnets liv som vi kjenner til, og at vi eventuelt
kan innlede et samarbeid gjennom arbeid med andre deler av familien.
Oppsummering av eksklusjons­kriterier
fra deltagelse i barnegrupper
●● Dersom barn har samvær med en forelder som aktivt ikke støtter barnas
behandlingstilbud, vil dette kunne skape vanskeligheter. Barna kan oppleve
å komme i en lojalitetskonflikt til den av foreldrene som ikke støtter
tilbudet.
●● Lever barnet i pågående vold, der barnet bor sammen med voldsutøver,
tenker vi ikke at barnet bør gå i gruppe. Her trenger man først å jobbe for å
få barnet i sikkerhet og å få slutt på volden.
●● Er barnet svært traumatisert med aktive PTSD-symptomer, som har en helt
annen alvorlighetsgrad enn resten av barna i gruppen, er det nødvendig å
først jobbe individuelt med stabilisering og trygging av barnet før det på sikt
kan ha nytte av et gruppetilbud.
●● Barnet har utviklet alvorlige psykiske og atferdsmessige vansker som
vanskelig kan håndteres innenfor et gruppeformat. I noen situasjoner vil
dette være mulig å fastslå gjennom de første samtalene med barnet, men
det kan også vise seg etter hvert i gruppeprosessen. Da bør det vurderes å
henvise barnet videre til andre relevante instanser.
●● Hvis barnet opplever ny vold i hjemmet mens gruppen pågår, må
dette vurderes i hvert enkelt tilfelle. Situasjoner som kan oppstå er at
27
f.eks. mor flytter tilbake til voldsutøver og at volden fortsetter, mor
blir sammen med en ny kjæreste som utøver vold osv. Dette vil endre
barnets muligheter for trygghet. Det må i hvert enkelt tilfelle vurderes
hvilke tiltak man skal sette inn og hvilket tilbud barnet trenger. I slike
situasjoner må det vurderes om barnet skal tas ut av gruppen og gis et
individuelt tilbud. Det er i denne sammenheng viktig å ha kunnskap
og forståelse om at barn i gruppen knytter seg sterkt til de andre barna,
og at det for barnet kan oppleves som en avvisning og lite ønskelig å
bli tatt ut av gruppen. Det er gitt at man sender en bekymringsmelding
til eller kontakter barnevernet dersom man er bekymret for barnets
omsorgssituasjon.
Hvilke unike voldserfaringer bærer barnet med seg?
Barn som vokser opp i familier med vold, opplever volden på forskjellige
måter. Noen eksponeres gjentatte ganger for ulike voldshandlinger, mens
andre forteller om sjeldnere episoder. Felles for barna er at de kan fortelle
om den spenningen som preger et hjem med vold, og hvordan barna blir
svært sensitive på å tolke signaler og atferd. Hvordan lukker pappa opp
døren når han kommer hjem fra jobb, hvordan er stemmen til mamma?
Noen barn forteller om psykisk eller materiell vold, andre om fars fysiske
eller seksualiserte vold mot mor. Barn har også i ulik grad selv vært utsatt
for fysisk vold. Forskning viser at ca. 50 % av barn som har vært vitne til
vold også har vært utsatt for vold (Geffner et al., 2003). Noen barn vil i
detalj kunne gjenfortelle voldsepisoder, mens andre barn bare delvis vet
hva som skjedde. Barn kan også prøve å beskytte seg ved å prøve å koble
ut minnene. Mestringsstrategier som barn her kan benytte, er å koble
ut egne følelser, dissosiasjon, eller prøve å få fokuset over på noe annet,
f.eks. tegning, høre på musikk, bråke osv. For noen barn vil de voksnes
fortellinger om hva som skjedde etter hvert kunne bli barnets egen
oppfatning om hva som foregikk.
For en gruppe barn kan det også være slik at de ikke har en klar
oppfatning om hvem som er utøver og hvem som er utsatt. Gruppelederne
må på bakgrunn av nøye kjennskap til det enkelte barn vurdere om barn
med ulik voldserfaring skal i samme gruppe eller om gruppetilbudene skal
differensieres. Et eksempel på dette kan være at noen barn bærer med seg
erfaringer hvor far er voldsutøver, mens andre barn kan fortelle om mor
som den voldsutøvende.
Det må også foretas valg om søsken skal være i samme gruppe eller
gis separate tilbud. Dette tenker vi avhenger av hvor mange søsken det er
og søskengruppens alderssammensetting. Vi har erfaring med at søsken
har vært med i gruppene der hvor aldersforskjellen har vært liten. Ved
søskengrupper fra tre personer og oppover kan en egen søskengruppe
være et godt alternativ. Familievernkontoret i Sør-Trøndelag har gjennom
flere år hatt søskengrupper, og kan kontaktes for ytterligere informasjon.
28
Vurdering av sikkerhet og etablering av
sikkerhetsplaner for mor og barn
Ved å få kunnskap om familiens voldserfaringer og nåværende situasjon, kan
man gjøre faglige vurderinger basert på farlighet og sikkerhetstenkning rundt
familien. Arbeid med sikkerhetsspørsmål er nødvendig gjennom hele terapien
med både voksne og barn (Steinsvåg, 2007). I dette arbeidet inngår å lage
konkrete sikkerhetsplaner. Dette er også et tema vi har i barnegruppene, og
vi spør da etter barnas egne erfaringer og hva de tenker en sikkerhetsplan for
barn som lever med vold bør inneholde. Dette har ofte barna klare tanker om.
I noen situasjoner vil begge foreldrene være enige om at volden har skadet
barnet og at de derfor legger til rette for at barnet skal få nødvendig tilbud.
Ut fra de opplysninger vi får presentert, vil det også kunne være mulig å gjøre
vurderinger i forhold til mors mulighet til å yte god nok omsorg for sitt barn
i den aktuelle situasjonen. Mor kan selv være i stor krise og ha behov for et
hjelpesystem rundt seg for å klare å ta vare på seg selv og barna. Her kan
samarbeid med barnevernet i forhold til ulike hjelpetiltak være nyttig, samt
at mor kan få et eget individuelt hjelpetilbud for egne traumeminner. I tillegg
kan det for noen mødre være til hjelp med foreldreveiledningsprogram som
barnevernet kan hjelpe til med å få igangsatt.
Valg av gruppeform
Det er gjort ulike erfaringer med hensyn til åpen eller lukket gruppe. De
fleste gruppemodellene internasjonalt har valgt å definere gruppene som
lukket og med et bestemt antall gruppemøter (10–12 møter). Noen modeller
har vært organisert som åpne grupper. Enkelte krisesentre driver åpne
grupper for barn – hvor nye barn kommer til hele tiden, mens andre flytter
bort fra krisesenteret. Vår erfaring bygger både på åpne og lukkede grupper,
men vi har i denne veilederen valgt å beskrive en lukket gruppe med et
bestemt antall gruppemøter og med et bestemt tematisk innhold for hvert
møte.
Alderssammensetting og gruppestørrelse
Gruppene vi beskriver i denne gruppeveilederen er rettet mot barn fra
skolealder og opp til 13 år. Et viktig spørsmål er hvor stor aldersspredning
det skal være i gruppene. Internasjonal erfaring er ikke entydig på dette
spørsmålet. Noen har satt sammen grupper med stor aldersspredning, mens
andre deler det inn i mer snevre aldersgrupper.
Det optimale i forhold til barns kognitive utvikling er å ikke ha større
sprang enn to år mellom den yngste og eldste i gruppen, eks. 7–9 år eller
10–12 år. På grunn av at rekrutteringen til gruppene kan være vanskelig,
er det naturlig at man diskuterer sammensettingen i hvert enkelt tilfelle. I
noen grupper kan det gå helt fint at en 9-åring er med i en gruppe med 10og 11-åringer; i andre tilfeller vil ikke dette passe i forhold til hvor barnet er
i utviklingen. Med hensyn til gruppenes størrelse, anbefales en øvre grense
på seks barn og minst fire barn i gruppen. Dette på bakgrunn av at barna i
tilstrekkelig grad skal få mulighet til å bli sett og fulgt opp i sin prosess.
29
Antall gruppeledere og roller dem imellom
Både i prosessen før gruppestart, i arbeidet underveis og i oppsummeringen
og formidlingene av erfaringene i etterkant, er det nødvendig å være to i
dette arbeidet. Vold som tema i barns liv er komplekst og opprivende, og
vi har kjent på det sterke behovet for å dele erfaringene med hverandre.
Sikkerhetsvurderingene som må gjøres forut for og underveis i
behandlingen krever et kollegafelleskap hvor man inngående kan drøfte og
vurdere dette. Under selve gruppegjennomføringen er vår erfaring at man
trenger å være to, for å kunne spille på hverandre og sammen bidra til å
trygge barna i gruppen. Ved å være to gruppeledere, er det også enklere å
gi individuell støtte til de barna som trenger det i gruppeprosessen, f.eks.
dersom barna blir overveldet av traumeminner.
Vi har prøvd ut ulike måter å fordele rollene mellom oss. Det kan
gjøres et valg hvor en av terapeutene har det overordnede ansvaret for
rammene og gjennomføringen av gruppen. Denne har ansvar for at viktige
vurderinger om sikkerhet og andre forhold er gjort ved gruppestart.
Videre leder terapeuten gruppeprosessen, og delegerer og spiller på den
andre terapeutens deltagelse. Disse rollene avtales klart på forhånd og
gjennomføres gjennom hele gruppeprosessen. Et annet valg kan være å
fordele de ulike oppgavene mellom gruppelederne. Det viktigste å påpeke
er at ingen av terapeutrollene i sin form er tenkt å være autoritære og
skremmende, men varme, omsorgsfulle og støttende.
Tidspunkt – dag og klokkeslett
I en arbeidssituasjon preget av mange arbeidsoppgaver og stort
arbeidspress, er det viktig at ledelsen og kollegaer gir sin aksept og
tilslutning slik at barnegruppene gis høy prioritet. Barnegruppene bør
ha faste dager og faste klokkeslett. I forkant av gruppen er det viktig å
bruke god tid på planlegging av gruppen og programmet, samt god tid
på kartleggingsarbeid med foreldre og barn som kan være aktuelle for
gruppen. En idé er å sette opp en semesterplan over hvordan man vil legge
opp arbeidet, og plotte inn alle gruppemøtene samt legge inn god tid til
forarbeid og etterarbeid etter hvert møte. I tillegg bør det settes av god tid
til evaluering av gruppetilbudet etter at gruppen er ferdig. Vi anbefaler å
dele ut en oversikt til både foreldre og barn over antall gruppemøter, samt
tidspunkt for gruppen. Dette gir barna en forutsigbarhet for hvor lenge
gruppen vil vare. I grupper med mindre barn (7–9 år) anbefales det å lage
en kalender som viser hvor mange gruppemøter som gjenstår, og som kan
vises i starten av hvert møte.
Fysisk miljø/nødvendig utstyr
Det må letes frem lokaliteter som tilfredsstiller aldersgruppen og de
arbeidsoppgavene som skal gjennomføres i gruppen. Det er hensiktsmessig
om grupperommet er det samme gjennom hele perioden – både for at
barna lett skal kjenne seg igjen og at de gis muligheten til å prege rommet
med tegninger, bilder o.a., men også fordi nødvendig utstyr ikke behøver
å bli flyttet fra gang til gang. Store barn kan greie seg med et vanlig
grupperom, mens de minste barna kan ha behov for større muligheter
til fysisk utfoldelse. Med nødvendig utstyr menes blant annet tegne- og
malesaker, papir, flippover, bøker og mapper til tegninger barna har laget.
30
Rekruttering
En viktig erfaring er at det er knyttet store utfordringer til rekruttering av
deltagere. Dette viser med tydelighet at barn som lever med vold i familien
lever i et skyggelandskap, og at vi som hjelpere i urovekkende liten grad
greier å nå frem til dem. Noen gruppeledere vil arbeide i sammenhenger
hvor krenkede barn finnes i stort antall, men også innenfor slike rammer
kan det by på problemer å rekruttere tilstrekkelig antall barn.
Forslag til rekrutteringstiltak
●● Annonser i avisene om gruppetilbudet som skal starte.
●● Sende ut informasjon til aktuelle samarbeidspartnere i god tid før
planlagt gruppestart.
●● Tilby å informere på ulike møter hos samarbeidspartnere.
●● Be om tid på planleggingsdager i barnehager og skoler for å informere
om tilbudet.
●● Spør voksne klienter dere selv har om deres barn kan ha behov for
samtalegrupper.
●● Spør om de voksne klientene til kollegaer har barn som trenger et
gruppetilbud.
●● Mist ikke motet selv om disse forslagene ikke fører frem. Start
rekrutteringsarbeidet forfra igjen.
Samtaletilbud til omsorgsperson
En bred erfaring forteller oss at det beste for barnet er at mor også får
hjelp. Mor trenger hjelp for egen del som en partner utsatt for vold. Volden
som har angrepet hennes rolle som omsorgsperson for barnet gjør at hun
trenger hjelp til å bli sensitiv overfor barnet sitt for å bli oppmerksom på
barnets erfaringer, barnets utvikling og barnets videre behov. Da vil hun
i større grad være i stand til å gjøre det hun kan for å gjøre livet til barnet
trygt og støtte barnets terapeutiske prosess. At mødre har andre hjelpere
enn oss i livet sitt, er en god ramme for barnet. Vi vil senere beskrive
en utprøvd modell for parallelle mødregrupper. Dersom det ikke finnes
rammer/ressurser for å drive parallelle mødregrupper, noe som ofte er
tilfelle på mindre arbeidssteder, kan noen av de samme prinsippene/
erfaringene innarbeides i en mindre ressurskrevende modell der vi møter
mødrene felles ved gruppestart, underveis og ved gruppeslutt.
31
Forberedelser til gruppestart
Nødvendig kunnskap hos gruppeledere
For mange gruppeledere vil møtet med barn som lever med vold i familien
være en ny erfaring. Det er viktig å ha kunnskap på ulike områder for best
mulig å forstå barnets behov og reaksjoner og møte disse på en trygg og
riktig måte. De følgende punktene er beskrevet mer utfyllende andre steder
i veilederen, men vi vil nok en gang understreke betydningen av disse.
Barns utvikling
Barn blir forstyrret i sin normale utvikling ved å oppleve vold i familien.
Dette kan gi seg uttrykk på ulike måter, så som problemer med innlæring,
konsentrasjon, regulering av følelser, uro i kroppen og et negativt selvbilde.
Å leve med vold preger også barnets hjerneutvikling. Vi vet at barnehjernen
er sårbar for tilstander i omgivelsene. For barn som lever i en vedvarende
konfliktsituasjon med foreldrene vil hjernens utvikling bli skadet.
Omsorgssvikt
Barn som lever med vold i familien, utsettes for omsorgssvikt i varierende
grad. Det er viktig for gruppelederne å ha kjennskap til de ulike
reaksjonene barn kan få som følge av dette.
Vold
Man må kjenne voldens psykologi og konsekvenser av vold i nære
relasjoner. For å kunne forstå barnets situasjon, er det nødvendig å ha
grunnleggende kunnskap både om voldsutøver og den voldsutsatte. Det er
altså ikke tilstrekkelig å bare ha kunnskap om barns reaksjon på vold, men
også hva som kjennetegner de voksnes situasjon.
Traumer og behandling av disse
Barna i gruppene er preget av å ha levd med vold i familien, og de trenger å
få god faglig hjelp. Det er viktig at man som gruppeterapeut har kunnskap
om traumer og traumebehandling. Gruppene tilbyr barna muligheter
gjennom ulike terapeutiske metoder til å snakke om sine erfaringer. For
mange av barna vil gruppene fungere som første fase i traumearbeidet,
der et viktig mål er å etablere et trygt rom for barna. Samtaler om skyld og
ansvar er sentrale begreper i gruppene.
Kravet til kunnskap må imidlertid ikke oppfattes som så omfattende
at dette hindrer oppstart av grupper for barn. Parallell eller forutgående
veiledningserfaring fra andre kollegaer eller andre instanser som innehar
den kunnskapen gruppelederne ikke har, vil i de fleste situasjoner være
tilstrekkelig.
32
Kartleggingssamtaler og
vurdering av sikkerheten
Kartleggingssamtale med daglig omsorgsperson
For å kunne gjøre et best mulig arbeid med barna i gruppen, er det
nødvendig med en grundig kartleggingsfase før barna inviteres.
Forberedende samtaler med den av foreldrene som har den daglige
omsorgen er den første samtalen som finner sted. Dette er et viktig
arbeid, så beregn god tid på dette. Vi vil anbefale å sette av 1–3 timer til
kartlegging med barnets daglige omsorgsperson. I tillegg til informasjon
fra gruppelederne om det planlagte innholdet i gruppen, er det av stor
betydning at omsorgspersonen gir informasjon og detaljert kunnskap
om barnets voldserfaringer, barnets utvikling og reaksjoner. For mange
voksne er det en ny erfaring at deres barn får anledning til å fortelle
om volden til andre. Av den grunn settes det også av tid til å fortelle
den voksne om naturlige reaksjoner som kan forventes hos barnet i
tilknytning til gruppesamtalene. Brosjyren «Små vitner til vold» (Netland
Simonsen & Steinsvåg, 2007) kan være nyttig i dette arbeidet. I samtalene
blir det vektlagt å spørre om barnas ulike kompetanseområder, ressurser
og interesser som vi underveis i gruppen benytter oss av. Like viktig som
å snakke med barna om volden de har opplevd, er det å styrke barnas
sterke sider. Et annet tema i denne samtalen er at barnets omsorgsperson
får vite betydningen av at barnet må gis frihet til å fortelle sin versjon av
hva det har opplevd og at barnets historie i så liten grad som mulig skal
farges av den voksnes erfaringer.
Det vil også være slik at noen barn har høy motivasjon for å delta,
mens andre barn trenger å motiveres, noe det kan gis råd om under
denne samtalen. Med hensyn til motivasjon, kan dette også gjelde den
voksne. I denne innledende fasen møter gruppelederne både foreldre som
er oppfordret av barnevernet eller andre hjelpere til å ta imot tilbudet og
foreldre som av eget initiativ har tatt kontakt. Det er derfor viktig under
dette møtet å få den voksnes aksept og forståelse for behandlingen, og
videre å få samtykke til at gruppelederne kan møte barnets lærere.
Samtale med daglig omsorgsperson og barnet
Det må legges mye arbeid i å skape en trygg inngang for barnet
til gruppesamtalene. Noen barn har selv bedt om å få snakke med
noen, mens det for andre barn er et valg som er foretatt av den
voksne. Barn som vokser opp i familier med vold, har lang læring i
at hemmeligholdelse og taushet har vært en måte å overleve på i en
uholdbar situasjon. Barn er svært lojale overfor sine foreldre. Det er
nettopp på grunn av dette at barn trenger å få høre fra foreldrene sine at
det er ok å snakke om volden.
Barn har inngått en taushetens allianse med begge foreldrene, og
vil derfor kunne oppleve friheten og til og med oppmuntringen fra en
av foreldrene om å dele voldserfaringen med andre som vanskelig. Et
tidligere sett med regler som styrte familien blir erstattet, og barnet må
gis tid til å forholde seg til dette. Det første møtet med barnet og den
som har daglig omsorg må derfor ha som hovedpoeng å gi barnet tro på
33
at hjelperen ønsker å forstå barnets situasjon, anerkjenne barnet for alt
det har holdt ut med og gi det håp om at forandring er mulig. Dette kan
bare gjøres dersom barnets situasjon og behov er i hjelperens bevissthet.
Allerede på dette tidspunktet må barnet få vite at det ikke har skyld og at
det er de voksnes ansvar.
Barnet trenger å få høre det vi vet om hva det har opplevd. Videre
trenger barnet informasjon om hvordan gruppemøtene er tenkt lagt opp,
hvor mange som skal være med, hvor lenge møtene varer, få se rommet
hvor gruppen skal være hvis dette er mulig, samt få vite navnet eller hilse
på den gruppelederen som ev. ikke har mulighet til å være med på denne
samtalen.
Samtale med voldsutøvende forelder
Det er viktig at voldsutøver – i de tilfellene der dette er mulig – også
får god informasjon om gruppens innhold og betydningen av at barnet
får mulighet til å snakke om volden og sine opplevelser, samt at utøver
støtter opp om dette.Barn som får tilbakemelding om at utøveren går
med på eller ønsker at barnet skal delta i en barnegruppe, kan få en
lettere inngang og kjenne seg tryggere i gruppen. Denne samtalen kan
være vanskelig å gjennomføre, men det viser seg også at mange voksne
som har utsatt barnet sitt for vold anerkjenner barnets behov for hjelp.
Som tidligere nevnt kan det være situasjoner hvor barnets deltagelse
i en gruppe ikke harmonerer med utøverens ønske. Dette vil kunne
representere en stor hindring for barnet. Den endelige avgjørelsen i
forhold til om barnet skal delta i behandlingstilbudet må ligge hos
den som har det daglige omsorgsansvaret. Det må imidlertid gjøres
vurderinger og eventuelle beslutninger i forhold til om deltagelse
i barnegruppe bidrar til å skape ytterligere konflikter for barnet i
tilknytning til samværsordninger. Det må da tas avgjørelser på om
barnet ikke skal tas inn i gruppen eller om samværet innstilles i tiden
gruppetilbudet varer. Det anbefales i disse tilfellene å søke råd og
veiledning hos kollegaer eller barnevernet.
Informasjon til barnas lærere
Barnegrupper vil noen ganger kunne foregå på dagtid, og kan
derfor føre til fravær. Dersom det er mulig, anbefaler vi å legge
gruppemøtene til etter skoletid. Uansett om møtet legges til skoletiden
eller ikke, bør hovedlærer til hvert av barna i gruppen inviteres til en
informasjonssamtale med gruppelederne. Det kan vurderes om barnets
omsorgsperson skal delta på denne samtalen.
Hensikten med denne samtalen er å informere om gruppens innhold
og å gi en kort innføring om barn som vokser opp med vold i familien og
konsekvenser av dette. Et annet viktig mål er å få informasjon fra skolen
om barnet – hvordan barnet oppfattes, reaksjoner hos barnet og barnets
sterke sider. For noen barn vil det være nødvendig å få ekstra leksehjelp
og oppfølging dersom enkelte fag blir ekstra skadelidende ved fravær fra
skolen.
Lærere trenger også å få informasjon om mulige reaksjoner hos barna.
Noen barn vil ønske å fortelle sine medelever hvorfor de er borte fra
skolen ukentlig, mens andre ikke vil at noen skal vite det. Gruppelederne
34
bør også søke informasjon om hvordan det enkelte barn fungerer på
skolen. Alt som gis av informasjon om barnet, vil være av verdi når
gruppen settes i gang. Vi har god erfaring med å gi lærer/sosiallærer
mulighet til å kontakte gruppelederne underveis når det er behov.
Samtaletid for gruppeledere før og etter gruppemøte
Gjennomføring av samtalegrupper for barn som har opplevd vold i
familien er tidkrevende. Vi har tidligere fremhevet at det må settes av tid
til blant annet forberedelser internt, kartleggingssamtaler og evaluering.
Under gjennomføringen av gruppemøtene er det nødvendig for
gruppelederne å møtes i god tid før gruppestart, i tillegg til å sette av tid
til samtale etter at barna har gått hjem. Dette skyldes dels forberedelser
og rydding av praktisk karakter, men like viktig er den mentale
forberedelsen i forkant og oppsummeringen etter gruppeslutt.
Det skjer mye i hvert gruppemøte, og mange hendelser her kan
være av avgjørende betydning for barnet. Det å sette av god tid etter
gruppemøtet, vil bidra til å knytte det avsluttede møtet sammen med
neste møte i gruppen. Av den grunn bør det settes av god tid til både
forberedelser og etterarbeid for å kunne møte det enkelte barn med
respekt.
35
del3
Gjennomføring av
samtalegrupper
36
37
Kort presentasjon av innhold og
målsetting for gruppegangene
Som anført tidligere i veilederen, anbefales det i forhold til lukkede
grupper et bestemt antall gruppemøter hvor sentrale temaer gjennomføres.
Erfaringer viser at 10 møter kan være et tilstrekkelig antall for å oppnå den
ønskede effekt. Vi vil imidlertid presisere at for noen barn vil dette være
et utilstrekkelig antall møter. Behandling av traumer krever ofte lang tid
både hos barn og voksne, og setter krav til gruppelederne om å være nøye
i sin observasjon i forhold til forandringer hos barnet. Et oppsett for 10
gruppemøter kan for eksempel se slik ut:
n Gruppemøte 1
Åpning og presentasjon av gruppen og det enkelte barn. Informasjon om stedet,
taushetsplikt og hvorfor man er samlet. Oversikt over antall gruppemøter. Skape
trygghet.
Et av de viktigste målene er at barnas historie og erfaringer skal være i
sentrum og få rom. Dette medfører som tidligere nevnt at gruppelederne må
ha kunnskap om barnas voldserfaringer, og videre at det utvises stor grad av
innlevelse og forståelse for det enkelte barn. Det første møtet kan for mange
være både vanskelig og spennende, og hvordan gruppelederne møter barnet og
den voksne vil være av betydning. En måte å ivareta dette første møtet på kan
være at gruppelederne i forkant av møtet skriver ned navnene på barna, danner
et bilde av hvert enkelt barn og tenker gjennom hvordan de tror barnet ønsker
å bli møtt. Søren Kierkegaards beskrivelse av hemmeligheten i all hjelpekunst
er nettopp å finne barnet og hjelpe der det er for å kunne lykkes i å føre det til et
bestemt sted. Dette stedet skal for barnet oppleves trygt og forutsigbart.
n Gruppemøte 2
Hva er vold? Utforske temaet vold sammen med barn. Bryte
hemmeligheten – på ulike måter dele erfaringene med vold, og dermed vise
for barna at de ikke er alene og at det de har opplevd er galt.
n Gruppemøte 3
Identifisere følelser knyttet til vold. Følelsesbarometer. Snakke om ansvar
og skyld.
n Gruppemøte 4
Familien og vennene mine. Utforske barnas viktige relasjoner. Tegne
mamma, pappa og søsken. Finne måter å beskrive dem på.
n Gruppemøte 5
Hva har volden gjort med min familie? Om livet i familien – og hvilken
rolle barnet har i familien. Hva er lov og hva er ikke lov? I hvilken grad blir
atferden styrt av volden i familien?
n Gruppemøte 6
Hva har volden gjort med meg? Normalreaksjoner på vold. Frata ansvar
og skyld.
38
n Gruppemøte 7
Sikkerhet. Fokusere på hva barna kan gjøre når volden oppstår. Hvilke råd
har de til andre barn?
n Gruppemøte 8
Hvem er mamma og pappa? Møte forskjellige reaksjoner og følelser barna
har i forbindelse med mor og fars atferd.
n Gruppemøte 9
Fremtidshåp, drømmer og viktige beslutninger.
n Gruppemøte 10
Avslutning og evaluering.
Mal for hvert gruppemøte
Innledning/oppstartsritual: Samme hver gang, utenom den første gangen
Målsetting: Hvilket hovedtema ønskes det å arbeide med i gruppen denne
gang?
●● Materialer: Hvilke hjelpemidler trengs for arbeidet i gruppen?
●● Prosedyre/metoder: Hvilke metoder benytter vi for å arbeide med
hovedtemaet?
●● Avslutning: Samme hver gang, utenom den siste gangen
●●
●●
Første og siste gruppemøte skiller seg fra hovedmønsteret fordi temaet
da nettopp handler om oppstart og avslutning. I begynnelsen kan det
oppleves trygt å holde seg til den foreslåtte strukturen i manualen. Etter å ha
gjennomført noen grupper, vil mange oppleve å stå mye friere i forhold til
form og innhold, og i større grad integrere egen klinisk erfaring. De temaene
vi skisserer som fokustema i gruppene, kan med andre ord arbeides med på
en rekke forskjellige måter. Vi vil videre i veilederen presentere ulike metoder
for å jobbe med de forskjellige temaene.
Forholdet mellom gruppestruktur og
gruppeprosess
Vår erfaring er at det trengs en relativt høy grad av struktur for å fremme
trygghet til barn som i utgangspunktet er lite trygge på andre mennesker, men
ikke så mye struktur at barnas kreativitet og formidlingsbehov blir kneblet
eller låst. Det er utfordrende å finne denne balansen.
Tilnærmingsmodellen vi presenterer er preget av en relativt fast struktur
som kan understøtte barnas trygghet til å formidle viktige erfaringer,
men samtidig ikke så rigid at den hemmer barnas mulighet til å uttrykke
seg. Strukturen er ment å legge forholdene til rette slik at det enkelte barn
kan få uttrykke seg på sine premisser og arbeide med sine individuelle
utviklingsbehov. Det er viktig her å understreke at struktur ikke er synonymt
med strenghet, men med aktiviteter, gjøremål og metoder som gjør det lettere
for barna å oppholde seg i gruppen, bli kjent med de andre og få mulighet
39
til å uttrykke egne erfaringer. Strukturen kan brukes aktivt når gruppen blir
«utflytende» for å få barna til å samle seg om det felles arbeidet. Strukturen
kan løses opp noe når barna etter hvert blir tryggere på hverandre og i større
grad klarer å regulere atferden selv i forhold til målsettingene med gruppen.
Arbeid med mødre og fedre parallelt
med barnegruppene
Før vi går videre med å beskrive det direkte arbeidet gjennom de 10
gruppemøtene, vil vi skissere noen erfaringer vi har i forhold til et parallelt
arbeid med mødrene og fedrene gjennom den perioden behandlingen
pågår.
Parallelle mødregrupper
For enkelte av barnegruppene gjennomførte vi parallelle mødregrupper
med to terapeuter. Bakgrunnen for å starte disse gruppene var kunnskapen
om at morsrollen svekkes når mor utsettes for vold, lever med trusler om
vold eller lever med ettervirkningene av vold. Barn har behov for en mor
som evner å erkjenne og anerkjenne voldens virkninger på sitt barn og som
gjenerobrer morsrollen. Gjennom å ha en parallell mødregruppe, ønsker
vi å styrke mors rolle generelt, samt gjøre henne bedre i stand til å møte de
spesifikke behovene barna har etter å ha levd med vold.
Gruppen må ha en klar målsetting. Det er nødvendig at mødrene får
hjelp til å se barnas situasjon tydeligere, og at de hjelpes til å bli tryggere
i sin utøvelse av morsrollen med tanke på de voldsrelaterte problemene
barna deres har. Dette må tydelig formidles til mødrene, både gjennom
forsamtaler før gruppen starter og når mødrene møtes felles første gang.
I det første møtet inviteres mødrene til å presentere seg og hvordan
volden har påvirket dem som familie og i særdeleshet hvordan den har
påvirket barnet. Ønsket er gjennom denne presentasjonen å tydeliggjøre
at temaene i løpet av gruppemøtene vil være barna, deres opplevelser og
mødrenes relasjon til barna, og at voldstemaet vil stå sentralt.
Sentrale temaer i mødregruppene vil være vold, virkninger av vold,
trygghet, hvordan bearbeide vonde opplevelser, hvordan stille seg til/
regulere samvær med faren og hvordan styrke morsrollen. Det vil være
ulike måter å arbeide med temaene på. Et forslag er å veksle mellom
samtale og enkle oppgaver. Eksempler på slike oppgaver kan være: Hva
er vold? Hva tror du barnet ditt oppfatter som vold? Erfaringsmessig vil
mødrene ha mange tanker om disse spørsmålene. Et tilbakevendende tema
i gruppene er: Hva er bra for barna i forhold til det de har opplevd? Spesielt
nevnes bekymringen for om barna vil få det vanskeligere ved å bli minnet
om volden.
Et annet viktig tema i gruppene er trygghet. I mødregruppen handler
dette temaet i stor grad om hvordan mor kan ivareta barnets og egen
sikkerhet på best mulig måte. Videre vil et sentralt tema være mødrenes
tanker om fars samvær med barna. Dette er store og vanskelige spørsmål,
som mødrene ofte vil være ambivalente til. Mor kan for eksempel vurdere
at barnet ikke har godt av samværet med far, men samtidig være redd for
40
at det vil være for farlig å nekte samvær. Hun kan også ha tanker om at
barnet trenger å ha kontakt med sin far. I disse samtalene blir det viktig å
hjelpe mor til å gjøre vurderinger knyttet til hva som er til barnets beste.
I mange tilfeller vil hun ha vært utsatt for sterkt press fra far. Dette er et
vanskelig tema, som gjør at mor raskt kan kjenne seg utilstrekkelig og
maktesløs i sin mulighet til å beskytte barnet. For at dette temaet skal bli
ivaretatt på en god måte, kreves det at gruppelederne har god kjennskap
til hvilke andre instanser som kan spille en rolle i beskyttelsen av barn i
disse situasjonene.
En utfordring i slike grupper er å holde fokus på barna. En metode
vi brukte i arbeidet med mødregruppen var at gruppelederne tok med
materiell og oppgaver fra barnegruppen hvor disse mødrenes barn var
deltagere. Dette dannet grunnlag for samtaler om hvordan mødrene tenkte
barna ville reagere og forholde seg til oppgavene. Ofte viste dette seg å være
en god innfallsvinkel til samtaler om hvordan mødrene tolker og forstår
barna sine og hvordan de kan møte barnas behov. Erfaringsmessig vil
også mange mødre stille spørsmål om hvorvidt barnets bekymringsfulle
oppførsel er et resultat av barnets forsøk på å håndtere en vanskelig
livssituasjon eller om det heller er snakk om vanskelige, men normale
utviklingsfaser i barnets liv. I disse samtalene gis gruppelederne muligheter
til å flette inn kunnskap og erfaring om voldens virkninger. Foreldre med
barn som har vært vitne til vold vil ha en tendens til å tenke at virkningene
av volden på barna er mindre enn de faktisk er. Samtaler i gruppen om
dette temaet vil derfor ofte føre til at mødrene blir tvunget til å se tydeligere
hvilke skader volden har påført barna. For at disse samtalene ikke skal være
overkjørende, må de føres på en måte som gjør at mødrene opplever seg
støttet og at de ser at de kan bidra med noe overfor barna sine i dag.
Arbeid med slike grupper krever en viss «krisemobilisering» for
gruppelederne. Man må forvente at det kan skje kriser i mødrenes liv som
vil gjenspeile seg i gruppen, og som man må finne løsninger på underveis.
Samtaletilbud for far som har utøvd vold i familien
I den grad det er mulig og relevant å komme i kontakt med far, er dette
ønskelig. I noen tilfeller har ikke far lenger kontakt med barnet og heller
ikke foreldreansvar, noe som gjør at det ikke er naturlig å treffe far til
samtale.
Målet for disse samtalene må være å få en forsikring om at voldsutøveren
har forstått hvilken skade barna er blitt påført, og at disse skadene ofte vil
forsinke og vanskeliggjøre et nært og trygt forhold mellom utøveren og
barna. Dette må tas i betraktning når de ønsker å bygge opp et forutsigbart
og omsorgsfullt forhold til sine barn. Uten erkjennelsen av ansvar for
volden, vil ethvert forsøk på forsoning med sine barn være en nytteløs
prosess.
Samtaler med far kan også være et viktig terapeutisk bidrag i hans
liv i retning av å ta ansvar for volden. Underliggende og direkte kan vi i
samtalene med fedrene informere og oppmuntre dem til å søke hjelp. På
tilsvarende måte som barnets omsorgspersoner ofte opplever det, vil også
voldsutøverne kunne få en ny og utvidet forståelse for hva barnet har sett
og hørt. De mest positive gruppeprosessene med barn kan vi se hos de som
har fedre som selv går til behandling for sine vansker.
41
Sjelden bor barnets foreldre sammen når barnet begynner i
samtalegruppen. Konfliktnivået vil ofte være høyt, og risikoen for fortsatt
vold vil være til stede. Vi anbefaler derfor at nødvendige samtaler om
barnet foregår ved at terapeuten møter mor eller far hver for seg til
individuelle samtaler. Dette vil ivareta barnet og den voldsutsattes sikkerhet
på best mulig måte.
Uforutsette situasjoner
I løpet av gruppetiden vil det alltid oppstå uforutsette situasjoner. Det
vil ikke være mulig å forutse slike utfordringer, og vi har derfor valgt å
presentere noen av de problemstillingene som kan oppstå. Det anbefales
at disse gjennomgås før oppstart. Ved å ha tenkt gjennom spørsmålene, vil
vi som gruppeledere kunne opptre med størst mulig grad av tydelighet og
trygghet.
n Barnet uteblir
Diskuter med en kollega. Ta kontakt med mor for å få vite bakgrunnen for
uteblivelsen umiddelbart etter gruppemøtet. Vurder om det er tilrådelig å
gjøre et nytt forsøk på å ta barnet inn i gruppen igjen. Dersom uteblivelser
gjentar seg uten forhåndsinformasjon, bør videre deltagelse i gruppen
revurderes. Dersom et av barna i gruppen slutter, må de andre få en
forklaring.
n Når det er mye uro i gruppen
Bruk strukturen i gruppen til å «holde ro i rekkene». Skift aktivitet dersom
det glir helt ut. Barna er oversensitive for strenghet og sinne – dette kan
fremkalle sterk angst og uttrygghet. Spill på hverandre som gruppeledere.
Sitt nær de mest urolige barna. Prøv ut om et klapp på skulderen eller
direkte og varm dialog hjelper. Dersom det er en urolig gruppe, husk også å
ivareta de som er stille og som kanskje ikke sier noen ting.
n Ikke nok påmeldte barn
Se under avsnitt om rekruttering. Prøv nye runder for å gjøre tilbudet kjent
i hjelpeapparatet. Det er best å fortelle om det til andre hjelpere direkte.
Invitér deg inn i ulike sammenhenger.
n Alvorlige konflikter og vold mellom de voksne
Det må da vurderes om barnet skal bli værende i gruppen eller ikke.
Det kan i slike tilfeller være bedre å føre barnet over i en individuell
behandlingsrelasjon, frem til den nye konflikten har roet seg. Barnet vil selv
ha en viktig stemme i denne avgjørelsen, spesielt dersom dette skjer mot
slutten av gruppeprosessen.
n En av gruppelederne blir syk
Dersom en av gruppelederne blir syk, er det vår anbefaling at gruppemøtet
avlyses. Nødvendigheten av at det er to voksne til stede understrekes.
Mangel på to gruppeledere kan skape utrygghet og utageringer, noe som
kan være skadelig for en videre trygg prosess. Blir en gruppeleder syk over
tid, må det hentes inn en erstatning for denne.
42
n Sterke følelsesmessige reaksjoner oppstår i gruppen
Det vil kunne komme sterke følelsesmessige reaksjoner i gruppen,
noe som vil utfordre oss gjennom gruppeprosessen. En viktig strategi
er – som beskrevet under gruppemøtene – å systematisk gjennomføre
ulike avslapnings- og «trygt sted»-øvelser. Det forebygger uhåndterbare
reaksjoner. Er det barn som reagerer sterkt på et tema vi er inne på, er det
viktig at dette barnet får tid og omsorg av den ene gruppelederen. Ofte kan
det være bra å ta barnet ut på et naborom alene, inntil barnet har samlet
seg igjen. Det er i situasjoner som dette viktig å formidle at slike reaksjoner
er helt vanlig for barn som har opplevd sterke hendelser i familiene sine og
formidle det som normalreaksjoner på traumer.
n Gruppelederne får nye, alvorlige opplysninger
vedrørende barnets situasjon
Det må vurderes hvilken informasjon det er snakk om. Barnevern, politi
eller andre instanser må koples inn om nødvendig.
n Gruppelederne blir truet av voldsutøver
Dersom dette skjer, bør vi ha lav toleranse og anmelde forholdet til politiet.
Det må også vurderes om det må settes inn ekstra sikkerhetstiltak for mor
og barn.
n En av foreldrene trekker samtykket til
gruppebehandling
I utgangspunktet er dette et dårlig grunnlag for barnet til å fortsette. Barnet
trenger – på et visst nivå – foreldrenes støtte til at de kan gå i gruppen. Vi
viser til tidligere kommentarer om faglige vurderinger knyttet til deltagelse
i barnegrupper.
n Barnet flytter tilbake til voldsutøveren
Om dette skulle hende, blir det spesielt sentralt å arbeide nært med
voldsutøver for å motivere han til å støtte barnet sitt og gjøre livet trygt for
barnet videre. Vi får anta at i de sakene dette skjer, er dette fordi far blir
vurdert som en trygg omsorgsperson for barnet. Om vi har grunn til å tro
at dette ikke er tilfelle, må situasjonen vurderes på nytt. Dette gjelder også i
forhold til barnevernet og rettsapparatet.
n Barnet må avslutte gruppen
Det kan skje at barnet flytter fra stedet underveis, eller at andre ting gjør at
barnet vil/må slutte. Forklar de andre barna grunnen til dette, og marker
avslutningen for barnet det gjelder.
43
Gruppemøte 1: Oppstarti
Vær bevisst på følgende punkter ved gruppemøte 1:
●● Be omsorgspersonen om å følge barnet til gruppemøtet, for gjennom det
å bidra til tryggheten.
●● Gruppelederne må være til stede umiddelbart når barnet kommer. Ikke la
det vente.
●● Ønsk det enkelte barn velkommen med håndtrykk og navn.
●● Vis den samme respekten for barnets omsorgsperson.
●● La barnet bestemme om omsorgspersonen skal være med de første
gangene (mest aktuelt for de mindre barna).
●● Gruppelederne kan introdusere barna for hverandre med fornavn.
●● Det er viktig å gi god og tydelig informasjon om plassen barnet er
kommet til, gruppetilbudet, taushetsplikten og grupperegler.
Målsetting: Skape et trygt gruppeklima
Målsettingen med første gruppemøte er at barna skal overvinne sin angst
i forhold til gruppestart, og begynne prosessen med å skape et trygt og
samlende gruppeklima. I tillegg presenteres volden som felles tema for
hvorfor barna er samlet i denne gruppen.
Materialer
Mat og drikke
●● Permer/bokser til å samle ark i
●● Lys til lysritualet
●● Ark og tegnesaker
●● Flippoverark
●● Navneskilt
●●
●●
Prosedyre/metoder
●● Åpningssekvens for gruppen evt. med mødrene tilstede.
●● Bli kjent-prosedyre
●● Tegne navneskilt – «Hva er unikt for deg i familien?»
●● Regler for gruppen
●● «Trygg plass»-øvelse. (Beskrivelse av denne øvelsen se side 45)
I denne veilederen presenteres ulike muntlige innledninger til diverse
oppgaver og temaer. Disse er i kursiv og er ment som forslag.
Velkommen
Velkommen til oss. Dette har vi gledet oss til, samtidig som vi har vært litt
spente. Det har kanskje dere også vært? Vi skal være sammen mange ganger,
og det tror vi er lurt fordi det vi skal snakke om kan være veldig vanskelig
for noen. Vi (navnet på terapeutene) har jo møtt dere før og vet at dere ikke
kjenner hverandre, men vi vet at dere alle sammen har opplevd noe likt. Dere
har alle sammen vært redde hjemme og opplevd at pappa har utøvd vold mot
mamma. Det er nettopp derfor dere er samlet her i denne gruppen – fordi
dere har ganske like erfaringer i familiene deres. Og det vet vi at mange barn
setter pris på å snakke om med hverandre.
Vi ønsker at dette rommet skal være et trygt sted, selv om det vil bli fortalt
historier som kan være vanskelige både å fortelle og å høre. Noen av dere
44
synes kanskje det kan være lett å fortelle om det som har skjedd hjemme.
Andre synes det kan være vanskelig å fortelle. Begge deler er like mye lov. Det
er ingen som skal presse dere til å snakke i gruppen – det bestemmer dere helt
selv.
Mat og drikke
Når det gjelder å servere mat i gruppen, bør det tenkes gjennom hva som
skal være hensikten med serveringen. Dersom det er fordi barna er sultne,
kan det være lurt å starte opp med mat. Dersom hensikten skal være å
gi barna et pusterom og et hyggelig sosialt samvær, kan pauser med mat
legges midt i gruppemøtet eller eventuelt som en avslutning.
Regler for gruppen
Forslag: Vi ønsker ikke å ha så mange regler i denne gruppen, men det er
viktig at dere vet at det som blir fortalt i dette rommet, skal vi ikke snakke
med andre om. Noen ganger kan det allikevel komme frem viktige ting som
vi som voksne må gjøre noe med. Da er det viktig å vite at vi hele tiden vil
samarbeide med dere om det som må gjøres. Og så er det viktig at vi er snille
mot hverandre og så langt som mulig ikke snakker mer enn én om gangen i
gruppen.
Vi tenker at det er fint å lage felles grupperegler i løpet av første
gruppemøte. Barna kan selv være med på å komme med forslag til
grupperegler, som en av gruppelederne skriver opp på flippover. Dette er
med på å gi struktur til gruppen. Vår erfaring her er at vi begrenser oss til
tre til fem regler. De reglene som er blitt felles for alle gruppene er følgende:
●● Vi skal ikke snakke om hverandre utenom gruppen.
●● Vi skal ikke snakke stygt om hverandre.
●● Vi skal snakke en om gangen.
●● Vi skal høre på de andre når de snakker.
Presentasjon av det enkelte barn
La det enkelte barn presentere seg med navn, alder, hvor det kommer fra
og kanskje en ting barnet liker å gjøre. Finn en presentasjonsform som
er ledig og ikke høytidelig. En fin form er at barna tegner sine personlige
navneskilt, og i tillegg til navnet skriver på en ting som er helt spesielt
for dem i familien. «Jeg er flink til å synge.» «Jeg er eneste jente i familien
utenom mamma.»
Dersom det er naturlig, kan det være en god idé å spørre om noe av det
vanskelige allerede så tidlig. Barna vet hvorfor de er invitert, så derfor kan
de ofte kunne utfordres tidlig. Let allerede på dette tidspunktet etter noe
ved barnet som du vil anerkjenne.
Lysritualet
Forslag: Vi har med et lys til hver av dere. Det vil vi tenne hver gang vi møtes,
og vi begynner i dag. Vi tenner et lys for deg, Mari, og vil takke deg for at du
vil være sammen med oss i gruppen. Vi vil også tenne et lys for deg, Morten,
og takke deg for at vi fikk vite at du både hadde gledet og gruet deg til å være
sammen med oss.
Fortsett lystenningen til alle barna har fått sin personlige takk og sitt lys
tent.
45
Velkomstsang
I noen av gruppene har vi hatt en sang vi har sunget hver gang i
begynnelsen av gruppen og som har bidratt til å samle gruppen. Barn i
samtalegrupper lærer seg å vente på faste ritualer, som en fast sang, og
etterlyser dem om de mangler.
Avslutning
Barna har gjennomført en stor prestasjon etter gjennomføring av
gruppemøtet. For første gang kan de kanskje ha satt ord på ekstreme
påkjenninger og kommet i nærheten av sterke følelser. Like viktig som en
god og trygg inngang til gruppen, er det å gjøre avslutningen trygg. Dette
kan gjøres på flere måter. Avslutningen kan inneholde høytlesning fra en
bok, en fortelling, en kort oppsummering av hva som har skjedd denne
gangen eller en annen samlende handling (se liste over anbefalt litteratur).
Takk for i dag
Forslag: Nå skal vi avslutte gruppen for i dag. Vi skal reise oss og lage en ring,
og så skal vi holde hverandre i hendene. Jeg vil gjerne begynne.
Snu deg mot barnet ved siden av deg og fortsett: Maria, takk for at du har
vært her i dag – du er god nok som du er!
Maria snur seg mot den neste i ringen, og så gjentar alle det samme til alle
har sagt takk for i dag. Hjelp barna til å fullføre denne avslutningen.
Morten, takk for at du har vært her i dag – du er god nok som du er!
Gruppemøte 2i
Målsetting: Hva er vold?
Utforske temaet vold sammen med barn. Bryte hemmeligheten, og på ulike
måter dele erfaringene med vold. Dermed viser man at barna ikke er alene,
og at det de har opplevd er galt.
Materialer
●● Mat og drikke
●● Lys til hvert barn
●● Permer til å samle materiale i
●● Flippover
●● Tegnesaker
●● Sinna Mann-bok
●● Filmen «Sinna Mann.»
Prosedyre/metoder
●● Åpningssekvens
●● Lysritual
●● Ukeskjema
●● Flippover med overskriften «Hva er vold?»
●● EMDR-øvelse, ressursinstallering (s. 47)
●● Avslutning: Lese en historie
●● Avslutningsritual
46
Innledning: Lystenning
Tenn et lys til hvert enkelt barn, og si en positiv kommentar fra forrige
gruppemøte til hvert barn for å styrke barnas selvbilde og skape en
atmosfære av anerkjennelse og trygghet: Jeg så at du hørte så fint på Lisa
når hun fortalte om mammaen sin forrige gang, og det synes vi er veldig
bra. Det gjør så godt for Lisa og for alle å bli lyttet til på den måten du
gjorde det.
Ukeskjema
Til hvert gruppemøte får barna utdelt et ukeskjema, inndelt i dager med
en «klokke» under, med ordene veldig bra, bra, litt dårlig og veldig dårlig,
der barnet kan tegne inn med visere hvordan dagene i uken har vært for
dem. Gå gjennom denne øvelsen i starten av hvert gruppemøte (se vedlegg,
barometer).
Tema: Hva er vold?
Barna i samtalegruppen har vært utsatt for ulike voldsformer, og bærer
derfor med seg forskjellige erfaringer. Tidlig i gruppeprosessen er det
derfor viktig at barna gis anledning til å presentere sin forståelse av
begrepet. Snakk med barna og forklar ulike voldsformer. Skriv ned ulike
voldsformer på flippover, og spør barna om de har noen eksempler på
psykisk vold (f.eks. bruk av stygge ord osv.), materiell vold (f.eks. knusing)
og latent vold (hvordan volden virker i kraft av å ha vært til stede og skapt
utrygghet). Gi barna eksempler, som Mari på 12 år som så mamma bli slått
av pappa da hun var 9 år. Pappa har ikke slått mamma etter dette, men Mari
blir veldig redd for at pappa skal slå mamma igjen når han blir sint.
Barn i samtalegrupper skal ikke presenteres for en gitt definisjon. Det er
barnets fortellinger om volden som skal danne et fundament for alt videre
arbeid i gruppen. Ofte vil barnas fortellinger og oppfatninger om vold
uttrykkes på andre måter enn de vi som voksne vil gjøre.
Forslag: Tegn huset og vold som skjer i huset
Som vi har snakket om tidligere, er dere alle sammen forskjellige. Dere
kommer fra ulike familier, fra ulike steder, har ulike navn og forskjellig alder.
Men én ting har dere felles, og det er at dere har vært redde eller lei dere for
det som har skjedd hjemme.
I dag skal vi begynne å snakke sammen om det som har vært vondt og
vanskelig for dere, og det skal vi gjøre ved å bruke det store arket vi har hengt
opp på veggen. Som dere ser, har vi tegnet et stort hus på arket, men ikke noe
mer. Det vi vet er at inne i dette huset har det skjedd noe som har gjort at
dere er blitt redde.
Vi vil at dere skal begynne å fortelle oss hva dere tenker på når vi skriver
ordet VOLD helt øverst på arket. Vold er et vanskelig ord, fordi det kan bety
så mye forskjellig. Hva betyr det for dere?
Vi har god tid også i dag. Blir vi ikke ferdig denne gangen, kan vi fortsette
neste gang. Det kan godt hende at vi har noen spørsmål til dere underveis.
Vi vet at dette er en vanskelig oppgave og at det kan kjennes litt skummelt å
snakke om det, men vi gjør et forsøk.
Etter hvert som hustegningen på veggen blir fylt med ord som
beskriver hva vold er for barna, kommer det frem et mangfoldig bilde av
47
voldsbegrepet. Skriv gjerne det enkelte barns navn i tilknytning til de ulike
voldsformene. Fordelen ved å bruke en felles tegning, er at det gir barna
en anledning til å se volden på avstand samtidig som de kan oppleve et
fellesskap som binder dem sammen. Ved å se hva andre barn i gruppen
har opplevd, kan dette være med på å gi barna en opplevelse av at de ikke
er alene om sine erfaringer. Gruppelederen kan stille spørsmål åpent i
gruppen om hvorvidt flere av barna kan kjenne seg igjen i det som skrives
opp på flippoveren. Barna kan rekke opp hånden hvis de kjenner seg igjen,
og gruppelederen kan oppmuntre barna til å se seg rundt i rommet og se at
andre også har opplevd noe av det samme som dem. Dette kan gi barna en
viktig opplevelse av fellesskap og av ikke å være alene om sine opplevelser.
Vår erfaring er at dette gir barna en trygghet på at det er i orden å snakke
om vold i gruppen, og åpner opp for at barna etter hvert kan dele flere av
sine voldserfaringer i gruppen.
Introduksjon til øvelser
For mange av barna vil det være en helt ny erfaring å snakke om vold.
De fleste barna har etter vår erfaring ofte vært svært alene om å holde
på familiehemmeligheten. Vold som tema vekker gjerne mange følelser
og minner hos barna. Det er viktig å være oppmerksom på dette som
gruppeleder, og formidle til barna at det er normalt å reagere på ulike måter
når vi snakker om et så vanskelig tema som vold. Gi barna eksempler på
at barn kan reagere med å bli lei seg, urolige, stille, miste konsentrasjonen,
«flykte til et annet sted» eller få opp bilder i hodet av ulike episoder med
vold hjemme – og at dette er helt normalt. Gi også barna informasjon om at
noen kanskje kan føle seg slitne etter gruppen eller huske mer av hva som
har skjedd hjemme. Gi støtte til barna på at dette er helt normalt.
Presiser også at barna ikke trenger å snakke om det de har opplevd
dersom de ikke vil. Erfaringen viser at de over tid likevel vil fortelle etter
hvert som volden snakkes om i gruppen. Mange av barna har ikke klare
ord for det de har opplevd. Erfaringene er ofte ikke satt i en meningsfull
sammenheng og lagret i hjernen på en måte som gjør at barna uten videre
kan hente frem disse minnene. Å sette et – om aldri så mildt – press på
dem om å huske og snakke om episoder, vil skape stress og opplevelse av
smerte hos mange. Det må vi forklare barna med forståelige ord.
Forslag: Vi vet at det kan gjøre vondt å snakke om volden og alt som
har skjedd hjemme. Det er som med et sår på armen. Når du tar på
desinfiserende salve eller væske, kan det gjøre vondt – det svir. Men dersom
du ikke desinfiserer såret og bare lar det være i fred, kan det utvikle seg til en
infeksjon, og da kan man over tid bli mye sykere. Slik er det også med vold
hjemme. Det vil i begynnelsen ofte være vondt å tenke på det eller snakke om
det, men over tid vil det gjøre mindre vondt. Det sier andre barn med slike
erfaringer som vi har snakket med tidligere.
Introdusere trygghetsøvelse for barna
Dette kan gjøres på ulike måter. En måte er å hjelpe barna til å finne et
sted der de kan føle seg trygge. La dem tenke seg det tryggeste stedet i hele
verden. Dette kan være et sted de har vært eller et fantasisted. Ved å knytte
dette trygge stedet til ulike sanseinntrykk som lukt, smak, temperatur
eller lyd, vil effekten av øvelsen kunne bli sterkere. Deretter kan de puste
48
tre ganger helt ned i magen. La barna deretter fortelle om sitt trygge sted.
Merker de en forandring? Si til barna at denne øvelsen kan de også selv
gjøre når de trenger det for å skifte fokus og få kontroll på vonde tanker
og følelser. Gruppeledere må være oppmerksomme på at ikke alle barn
vil greie å gjennomføre en slik øvelse med ønsket resultat. Det vil da være
viktig at gruppelederne tar ansvar for å trygge relasjonen sammen med
barna i øyeblikket, og definere det til å være det trygge stedet her og nå.
Forslag til selvbildeøvelse (bygd på EMDR-prinsippet)
Be barna gå sammen to og to, og be dem si til hverandre mens de klapper
på hverandres hender – annenhver i kryss og annenhver på egne skuldre i
kryss, som i en klassisk barnelek – «Det er ikke min skyld – jeg er god nok
som jeg er!»
Avslutning
●● Lesing fra en historie.
●● Kort runde der barna sier noe om hva de likte med gruppen i dag og hva
de ikke likte.
●● Avslutte med å stå i ring og holde hverandre i hendene og si: «Takk for at
du har vært her i dag – du er god nok som du er!»
Gruppemøte 3i
Målsetting: Identifisere følelser knyttet til vold
Hjelpe barna til å identifisere følelser de kan ha kjent på i forbindelse med
vold. Snakke om ansvar og skyld. Bruke historier om andre barn og deres
tanker rundt skyld og skam.
Materialer
●● Mat og drikke
●● Lys til hvert barn
●● Permer til å samle materiale i
●● Flippover
●● Stor papirrull, med store nok ark til å kunne lage et omriss av hver
barnekropp i gruppen
●● Malesaker
●● Tegnesaker
●● Sinna Mann-bok
●● Sinna Mann-film
Prosedyre/metoder
●● Åpningssekvens
●● Lysritual
●● Ukeskjema
●● Flippover med idémyldring over følelsesord knyttet til vold
●● Maleoppgave: «Hvor i kroppen sitter følelsene knyttet til vold? Hvor stor
plass har de i kroppen min?»
●● Følelsesbarometer
49
Øvelse: «Jeg er god nok som jeg er – det er ikke min skyld!»
Avslutning: Lese en historie
●● Avslutningsritual
●●
●●
Gjennomføring/metoder
Lage en liste på flippover sammen med barna over flest mulig følelsesord
som de har til vold. Tegne omriss av barna, mens de ligger på gulvet. La
barnet skrive navnet sitt øverst. La barnet male inn i papirkroppen sin ulike
følelser de har kjent på i forbindelse med vold, hvor i kroppen disse sitter
og hvor stor plass de tar i barnets kropp.
Følelsesbarometer
Barna får utdelt hvert sitt ark, med et opptegnet barometer fra 0 til 10. La
barna skrive navnet på f.eks. tre følelser under barometrene, f.eks. trist,
sint, glad. Jobb med nyansering av følelser. Spør barna om de kan huske
en episode de var trist, en der de var sint og en der de var glad, og be dem
skissere på barometeret hvor trist, sint og glad de var på en skala fra 0 til 10,
der 0 er å ikke kjenne følelsen i det hele tatt og 10 er å kjenne følelsen mye.
Når barna er ferdig med dette, tar man en fellesrunde der de som vil kan
dele det de har skrevet ned. Noen gode spørsmål knyttet til denne øvelsen
kan være:
●● Hva gjør du vanligvis når du føler denne følelsen?
●● Kan du noen ganger føle en annen styrke på denne følelsen?
●● Hva gjør du da, og hvordan er det ulikt?
●● Hva får deg til å få denne følelsen?
●● Når du føler deg svært …, hva kan få deg til å føle deg litt annerledes?
●● Hva når du kjenner deg bare litt …, hvordan er det?
Øvelse/ressursinstallering
«Jeg er god nok som jeg er. Det er ikke min skyld.» Barna kan stå eller sitte i
ring. Legg høyre hånd på venstre skulder, venstre hånd på høyre skulder og
klapp rytmisk annnenhver gang samtidig som du sier; «Jeg er god nok som
jeg er – det er ikke min skyld.»
En annen måte er å klappe seg vekselsvis på høyre og venstre lår
samtidig som den samme setningen uttales. Prinsippet er bilateral
stimulering. Bruk fantasien og finn din måte. Denne øvelsen kan også
barna oppfordres til å bruke hjemme.
Introduksjon til tema skyld og skam
Vis til eksempler der andre barn har trodd at volden var deres skyld fordi
de f.eks. ikke hadde lagt seg da pappa ba dem om det, og så begynte
mamma og pappa å krangle, og så endte det med at pappa slo mamma. Hva
tenker dere om dette? Har dere opplevd noe lignende?
Når disse temaene snakkes om i gruppen, er det viktig å huske på å
●● formidle til barna at volden er utøvers ansvar
●● snakke om ansvar og skyld
●● avslutte denne sekvensen med: «Jeg er god nok som jeg er – det er ikke
min skyld!»
50
Avslutning
●● Lese en historie
●● Hva likte du med i gruppen i dag, og var det noe du ikke likte?
●● Avslutte med å stå i ring og holde hverandre i hendene, og si til hverandre
på rundgang: «Takk for at du var her i dag – du er god nok som du er!»
Gruppemøte 4i
Målsetting: Utforske barnas viktigste relasjoner
Utforske barnas viktige relasjoner – familien og venner. Tegne mamma,
pappa og søsken. Finne måter å beskrive dem på.
Materialer
●● Mat og drikke
●● Lys til hvert barn
●● Permer til å samle materiale i
●● Store tegneark
●● Tegnesaker
●● Malesaker
●● Family Dialogue Set
●● Sinna Mann-bok
●● Sinna Mann-film
Prosedyre/metoder
●● Åpningssekvens
●● Lysritual
●● Ukeskjema
●● Tegne familien
●● David Kvebæks skulpturtest
●● Family Dialogue Set
●● Øvelser: «Jeg er god nok som jeg er – det er ikke min skyld!»
●● Avslutning: Lese en historie
●● Avslutningsritual
Gjennomføring: «Dette er familien og vennene mine»
Barna lever i en situasjon preget av ubalanse. Mange vil kjenne seg
ensomme, og samhandlingen med andre familiemedlemmer og venner
vil ofte være vanskelig. Med ønske om å bli kjent med barnet, og ikke
minst å la barnet få presentere viktige personer som det forholder seg til,
anbefales dette å være et av hovedtemaene i gruppene. Av erfaring er det
knyttet sterke følelser til denne utfordringen – følelser av både negativ
og positiv karakter. Det kan være følelser knyttet til tristhet i situasjoner
hvor barnet presenterer viktige personer det ikke lenger har kontakt med,
sinne eller frykt når voldsutøver blir vist frem, glede når en god kamerat
eller et kjæledyr blir fortalt om eller tristhet når navn og fortellinger om
voldsutsatte personer i familien blir snakket om. I tillegg vil temaet kunne
være vanskelig fordi barnet kan bli minnet på voldshendelser når familien
blir presentert. En viktig erfaring er at mange barn synes dette er en
51
spennende og flott oppgave, ikke minst fordi barnet da også får anledning
til å fortelle om vennlige familiemedlemmer og venner. Det kan også hjelpe
barnet til å huske bedre – ikke bare når det gjelder voldshendelser, men
også at de gode minnene får bedre plass.
Det er viktig at barna får mulighet til å vise alle disse sidene i all
sin kompleksitet, ikke minst også overfor voldsutøver. Målsettingen
med en helhetlig intervensjon i barnas liv over tid, er at de gode sidene
ved omsorgspersonene – de som gjør barna trygge – skal fremmes på
bekostning av volden og de sidene som gjør barna uttrygge.
I det følgende gis forslag til gjennomføring av dette temaet:
Forslag: Vi kjenner jo nesten ingen i familiene deres, selv om vi har møtt noen
av dem før gruppen startet. I dag og noen ganger fremover vil vi gjerne at dere
skal fortelle oss litt om de andre i familien og venner dere har. Hva betyr hver av
dem for dere? Hvem er eller var pappa/stefar for dere? Hva vil dere fortelle om
mamma? Kan dere snakke med dem om det som er vanskelig? Det må ha vært
kjempevanskelig å være alene når dere var redde, men kanskje noen av dere har
hatt et kosedyr som har gjort det litt lettere. Kosedyrene er også på en måte med
i familien, så vi vil gjerne vite litt om dem også.
Som dere forstår er det ikke bare familien deres vi ønsker å vite litt om,
men også venner dere har. Venner er kjempeviktig, og for mange er det å
kunne ha en god venn å snakke med det aller viktigste. Kanskje har noen av
dere også voksne venner – på skolen, i idrettslaget eller andre steder – som er
viktige for dere?
Som dere ser, har vi satt noen figurer dere kan bruke. Noen av dere har
stor familie, men det er det ikke sikkert alle har. Kanskje dere ikke husker
navnet på alle engang, men det er ikke så farlig. Har noen lyst til å begynne?
Om det blir vanskelig, skal vi hjelpe dere.
I forbindelse med dette temaet er det viktig å benytte hjelpemidler. Det
blir lett uoversiktlig å bare skulle fortelle. Det er gjort gode erfaringer med
David Kvebæks skulpturtest og Family Dialogue Set. En ide kan også være å
tegne de forskjellige familiemedlemmene og venner, og la tegningene henge
på veggen så lenge gruppen varer. Dette kan tjene som en påminning om at
barnet ikke er alene. Det kan også tas bilder av familien slik den fremstilles
gjennom figurer, og la disse henge på grupperommet.
Denne oppgaven tar ofte lang tid, og gir gruppelederen gode muligheter
til å bli godt kjent med barnet. De andre medlemmene i gruppen vil delta
med stor nysgjerrighet og iver, og er vel så ivrige etter å spørre som de
voksne.
Ta hensyn til barnas alder under arbeidet med dette temaet. De yngste
barna vil ha mindre tålmodighet og gjøre det nødvendig å bruke kortere tid
på denne sekvensen enn de eldre barna.
Å fortelle om familie og venner tar den tid det tar. Foran oss på et bord
eller på gulvet er vi vitne til et barns liv. Husk å behandle Lego-figurer,
dukker og treskulpturer med respekt. For barnet er de levende.
52
Avslutning
●● Øvelser: «Det er ikke min skyld – jeg er god nok som jeg er!»
●● Historielesing
●● Hva likte du med gruppen i dag? Noe du ikke likte?
●● Avslutte med å stå i ring og holde hverandre i hendene og si:
«Mohammed, takk for at du har vært her i dag – du er god nok som du er!»
Gruppemøte 5i
Målsetting: «Konsekvenser av volden i min familie»
«Hva har volden gjort med min familie?» Om livet i familien – og hvilken
rolle barnet har i familien. Hva er lov og hva er ikke lov? I hvilken grad blir
atferden styrt av volden i familien? Frata ansvar og skyld.
Materialer
●● Mat og drikke
●● Lys til hvert barn
●● Permer til å samle materiale i
●● Flippover
●● Store tegneark
●● Tegnesaker
●● Malesaker
●● Videokamera
●● Enkle kostymer
Prosedyre/metoder
●● Åpningssekvens
●● Lysritual
●● Ukeskjema
●● Tegne en voldsepisode jeg husker godt, og hvor jeg var da volden pågikk.
●● Rollespill: Lage en historie sammen med barna om vold i familien, der
barna kan komme inn og spille ulike alternative løsninger.
●● Øvelser: «Jeg er god nok som jeg er – det er ikke min skyld!»
●● Avslutning: Lese en historie
●● Avslutningsritual: «Hans, takk for at du har vært her i dag – du er god
nok som du er!»
Gruppemøte 4 og 5, slik vi har skissert, går over i hverandre, og
gruppemøte 5 overlapper med gruppemøte 6. I gruppemøte 5 ønsker vi
i større grad å fokusere på barnas liv i familien og hvordan familien som
helhet fungerer i hverdagen i lys av volden. Hvordan forholder de seg til de
ulike familiemedlemmene, og hvordan forholder familiemedlemmene seg
til hverandre? Hva gjør barna for å regulere volden i familien? Barna har
mange unike eksempler på dette når vi snakker med dem om det. Her må
vi som i gruppemøte 2 gå frem svært forsiktig, og være oppmerksom på at
barna kan bli overveldet av egne og andres historier. Da må vi stoppe opp
og innføre pusteøvelser og trygghetsøvelser som kan hjelpe barna til å få
kontroll over kroppslige angstreaksjoner.
53
Tegne/filme en voldsepisode
Det er mange måter å gjøre dette på. Barna kan tegne en voldsepisode
som vi forteller om eller en fra deres eget liv. I noen av gruppene ble
barna bedt om å regissere en voldsepisode som hadde skjedd; de andre
barna ble tildelt roller og alt ble filmet på DVD. Etter å ha tegnet, spilt og/
eller filmet en episode, kan barna snakke om denne episoden sammen. I
gjennomgangen kan vi stille spørsmål som: Hvordan er det å være Lisa/
deg i denne situasjonen? Hadde Lisa/du noen å snakke med etterpå om det
som hadde skjedd? Fikk Lisa/du snakke om dette senere med noen? Hvilke
konsekvenser fikk denne voldsepisoden i familien? Tenker dere at alle barn
har det slik som Lisa?
Teater/ Rollespill
Mange barn liker å spille teater. Sammen kan man finne frem til en episode
som skjer i familien, fra barnas liv eller en tenkt episode. Så kan barna spille
ut ulike hendelsesforløp og snakke om det som skjer i en trygg ramme. I
samtalene rundt denne øvelsen kan vi hjelpe barna til å plassere ansvaret
der det hører hjemme: hos den som utøver volden. Videre kan øvelsen gi
barna trening i å tenke alternative måter å håndtere vanskelige situasjoner
og følelser på, som et ledd i det å ikke bringe volden videre i eget liv.
Gruppemøte 6i
Målsetting: «Hva har volden gjort med meg?»
Normalreaksjoner på vold. Hvordan har jeg klart å overleve? Hvor henter
jeg krefter fra? Barns overlevelsesmekanismer. Frata ansvar og skyld.
Materialer
●● Mat og drikke
●● Lys til hvert barn
●● Permer til å samle materiale i
●● Flippover
●● Store tegneark
●● Tegnesaker
●● Malesaker
●● Film: «Jag sa att jag hadde en mardrøm.»
●● Sinna Mann-film
Prosedyre/metoder
●● Åpningssekvens
●● Lysritual
●● Ukeskjema
●● Skrive normalreaksjoner på vold på flippover. Forklare normalreaksjoner
som mareritt, konsentrasjonsvansker, gjenopplevelser.
●● Spørre barna om de har kjent på noen reaksjoner. Hvordan har de
reagert? Spørre om noen kjenner seg igjen i det som kommer opp. Ha
håndsopprekning. Se at andre barn også har reagert på samme måte.
54
Vise filmen «Jag sa at jag hadde en mardrøm». Snakke om hvordan barn
gjør så godt de kan for å overleve.
●● Spørre om hva barna har gjort for å overleve.
●● Lag en tegning om dette.
●● Øvelser: «Jeg er god nok som jeg er – det er ikke min skyld!»
●● Avslutning: Lese en historie
●● Avslutningsrituale: «Mette, takk for at du har vært her i dag – du er god
nok som du er!»
●●
Barna har et stort behov for å sette egne reaksjoner inn i en
«normalramme». De trenger å få bekrefte at de ikke er unormale, men
reagerer på en normal måte i en livssituasjon som er skremmende og ikke
er som den skal være. Og de trenger å få snakke om hva de selv og andre
barn i tilsvarende livssituasjoner gjør for å overleve med vold.
«Hva har volden gjort med meg?»
Vold påvirker barn på ulike måter. Noen har vært til stede gjennom å
være øyenvitner, mens andre har hørt volden fra andre rom enn der den
foregikk. Voldens ettervirkninger har alle i gruppen erfart gjennom fysiske,
psykiske og materielle skader. For de aller fleste har dette på samme tid
vært en skjult virkelighet som de nå inviteres til å dele med andre. Det er et
vågestykke og en heltemodig handling som barna står overfor i møte med
dette spørsmålet.
Noen hovedpunkter kan det være fornuftig å minne om og som kan
brukes i samtale med barna i dette gruppemøtet:
●● Frykt/bekymring for selv å kunne bli skadet under voldsutøvelsen.
●● Ulike psykiske/fysiske reaksjoner ved å tenke på volden.
●● Frykt/bekymring for at andre skulle kunne bli skadet.
●● Skyld over ikke å ha forhindret volden.
●● Frykt for at noen skal få vite om hva som har skjedd hjemme.
●● Frykt for oppbrudd i familien.
●● Volden hjemme vil ha påvirket forhold til venner og prestasjoner på
skolen.
●● Barna kan ha kjent seg ensomme og erfart tap av venner.
●● Barna kan ha mistet muligheten til å ta del i vanlige aktiviteter, enten
fordi kreftene ikke strekker til eller fordi de har tatt på seg oppgaven med
å forsøke å forhindre volden.
●● Frykt/bekymring for fremtiden.
●● Sinne mot foreldrene.
Forslag:
Dere har latt oss få vite en del om hva dere har opplevd hjemme og hva som
har gjort dere redde. I dag skal vi snakke om hva volden har gjort med dere.
Dette vet vi er vanskelig å snakke om. Noen av dere vil sikkert kjenne inni
dere at det gjør vondt, og kanskje dere ikke vil fortelle oss mer enn dere har
gjort. Det er helt greit. Du bestemmer hva du vil at vi skal få vite og når vi
skal få vite det.
Vi vet jo litt om hva vold gjør mot barn, selv om vi ikke har opplevd det
samme som dere, så vi kommer til å hjelpe dere underveis.
Som dere ser, ha vi hengt opp et bilde av et barn på veggen i dag. Det
55
kan være både en gutt og en jente. Alderen på barnet på veggen vet vi heller
ikke, men det gjør ikke noe. Sett deg godt til rette sammen med de andre, og
kikk bort på bildet av det barnet. Tenk deg at det barnet er deg, og at du skal
fortelle oss hva som skjer med det barnet når det er redd eller lei seg for det
som skjedde hjemme. Hvis du vil, kan du godt skrive det opp på tegningen
eller be en av oss om å gjøre det.
Gruppemøte 7i
Målsetting: Sikkerhet
Jobbe med sikkerhet som tema. Fokusere på hva barna kan gjøre når vold
oppstår. Lage en sikkerhetsplan. Hva trenger barna av hjelp når de er redde?
Materialer
●● Mat og drikke
●● Lys til hvert barn
●● Permer til å samle materiale i
●● Flippover
●● Tegneark
●● Tegnesaker
●● Videokamera for ev. å filme deler av gruppemøtet.
Prosedyre/metoder
●● Åpningssekvens
●● Lysritual
●● Ukeskjema
●● Introdusere temaet sikkerhet. Spørre barna hva de kan gjøre når vold
oppstår. Spørre om noen har noen erfaringer som de selv har opplevd
som de ønsker å dele. Lage en sikkerhetsplan sammen med gruppen.
Skrive ned på flippover.
●● La barna lage sin egen sikkerhetsplan og skrive ned tre ting som de synes
er viktigst. Denne sekvensen kan gjerne filmes og ev. vises ved gruppens
avslutning.
●● Øvelse: «Jeg er god nok som jeg er – det er ikke min skyld!»
●● Avslutning: Lese en historie
●● Avslutningsritual
Vi behandlere er ofte usikre på om vi skal lage sikkerhetsplaner for barn,
fordi vi – med rette – mener at det ikke er barnas ansvar å få slutt på eller
regulere volden på noen måte. Den samme holdningen hadde vi når vi
begynte å arbeide med denne gruppen barn. Realiteten er derimot at
det ofte ikke er 100 % slutt på volden i barnas liv. Selv de mest motiverte
voldsutøvende foreldre – som går i terapi og arbeider aktivt med å få slutt
på volden – klarer ikke dette over natten. Det tar tid, og for mange tar det
flere år. I denne perioden – hvor barna enten møter voldsutøvende foreldre
i samvær eller bor sammen med dem – er det fare for nye voldsepisoder i
barnas liv. For mange barn vil realiteten være at det kan være fare for nye
voldsepisoder i hele deres oppvekst, fordi voksenverdenen ikke klarer å
56
beskytte dem tilstrekkelig. Da er det ikke rart at mange av barna spør oss
direkte: «Hva er best for meg å gjøre dersom han blir voldelig igjen?»
Samtidig må vi understreke at det er i samtale med foreldrene at
sikkerheten først og fremst skal arbeides med. I gruppen kan vi gjennom
konkrete eksempler snakke med barna om hvordan de best mulig kan
ta vare på seg selv i situasjoner med vold. Og vi kan sammen formulere
konkrete punkter som kan være lurt å huske på. Gjentatte punkter som har
kommet opp i disse samtalene er følgende:
●● Ha klart telefonnummeret til noen kjente å ringe til – og til politiet.
●● Ikke gå mellom mor og far i episodene (fratar også skyld for ikke å gjøre
det).
●● Søke hjelp hos andre i familien eller naboer/venner.
●● Puste dypt og si til seg selv at det går over – at mamma klarer seg.
●● Fortelle om det til oss så snart som mulig.
●● Fortelle det til noen på skolen – helsesøster, lærer eller sosiallærer.
Gruppemøte 8i
Målsetting: «Hvem er mamma og pappa?»
Hvem er mamma og pappa (eventuelt stefar/stemor)? Møte barnas
beskrivelser av foreldre/steforeldre. Videre gi barna anledning til å fortelle
om ulike reaksjoner de har hatt i møte med sine omsorgspersoner og deres
atferd. Viktig å vise stor åpenhet både for negative og positive fortellinger –
dette av respekt for barnets forhold til sine nærmeste.
Materiale
●● Mat og drikke
●● Lys til hvert barn
●● Permer til å samle materiale i
●● Flippover
●● Tegneark
●● Tegnesaker
Prosedyre/metoder
●● Åpningssekvens
●● Lysritual
●● Ukeskjema
●● Hvem er mamma og pappa? Tegne mamma og pappa.
●● Følelsesbarometer. Følelser jeg kjenner på når jeg tenker på mamma og
pappa. Ulike skaleringer. Snakke om ambivalente følelser, både gode og
vonde i forbindelse med mamma og pappa/stefar.
●● Øvelser: «Jeg er god nok som jeg er – det er ikke min skyld!»
●● Avslutning: Lese en historie
●● Avslutningsritual
«Hvem er mamma/pappa?»
Barn i voldsfamilier lever ofte i skyggen av sine foreldre. I denne rollen er de
tvunget til å observere begge sine foreldre – ikke minst for å kunne beskytte
seg selv når ny vold oppstår.
57
Andre oppgaver de blir påtvunget kan være å skulle megle mellom
foreldrene, trøste dem eller beskytte søsken. I disse situasjonene skaper
barna bilder og forestillinger om de voksne som de sjelden eller aldri får
anledning til å fortelle til andre. Mange barn vil ikke belaste foreldrene
med sine tanker om dette, og bildene blir derfor en konstant belastning for
barnet.
Barnas følelser knyttet til de voksne trenger å bli formulert, noe som er
hensikten med å invitere barna inn i dette temaet.
Forslag
De fleste av dere har vært veldig alene når dere har vært redde eller triste.
Noen ganger har dere sikkert blitt trøstet, men ofte har de voksne nesten glemt
at dere har vært der. Vi tror at dere har tenkt mye på både mamma og pappa.
Vi vet at dere har vært redde, og kanskje også sinte, og noen ganger veldig
triste. Men dere har sikkert ikke bare hatt det vanskelig hjemme. Mamma
og pappa har vært glade, dere har ledd sammen og også gjort vanlige ting
sammen.
I dag har vi lyst til å få vite litt om hva slags bilder eller tanker dere har om
mamma og pappa. Det gjelder forresten ikke bare mamma og pappa; for noen
kan det være mammas kjæreste eller pappas kjæreste det handler om.
Dere har fått farger og hvite ark foran dere, og vi ber dere sette dere hver
for dere og tegne mamma og pappa, eller de nye kjærestene deres, slik dere
ønsker. Ansikter kan kanskje være lurt å tegne. Noen vil tegne ett ansikt,
mens andre vil tegne to. Det bestemmer dere. Det er for eksempel lov å være
sint på og glad i samme person. Ta dere god tid, og spør oss om dere trenger
hjelp underveis. Etterpå skal vi snakke sammen om det dere har tegnet.
Dette er også en krevende øvelse for barna. For første gang blir de gitt
anledning til å fargelegge, tegne og fortelle om erfaringer de har vært
helt alene om. Innestengte følelser – som kan ha mer intensitet i seg enn
barnet kanskje er klar over – må bli forstått, tatt vare på og respektert av
gruppelederne.
Gruppemøte 9i
Målsetting: Samtaler om fremtid
Snakke om barnas fremtidshåp, drømmer og viktige beslutninger. Snakke
om gruppeavslutningen neste gang. Planlegge denne sammen med barna.
Materiale
●● Mat og drikke
●● Lys til hvert barn
●● Permer til å samle materiale i
●● Fine brevark og konvolutter
●● Tegneark
●● Tegnesaker
58
Prosedyre/metoder
●● Åpningssekvens
●● Lysritual
●● Ukeskjema
●● Snakke om barnas fremtidshåp og drømmer. Hvordan er livet ditt om 10
år? Hva ønsker du for fremtiden? Hvordan vil du ha det?
●● Skriv et fremtidsbrev til deg selv om hvordan du vil ha det som voksen.
Hva er drømmene dine? Brevet er bare ditt, og du bestemmer selv om du
vil dele noe av det du har skrevet med gruppen eller ikke.
●● «Trygt sted»-øvelse.
●● Snakke om at neste gang er siste gruppemøte. Planlegge dette
gruppemøtet sammen med barna. Hva ønsker de å spise? Spørre barna:
«Hvordan er det for deg å tenke på at gruppen nå nærmer seg slutten?»
●● Øvelser: «Jeg er god nok som jeg er – det er ikke min skyld!»
●● Avslutning: Lese en historie
●● Avslutningsritual
Fremtidshåp, drømmer og viktige beslutninger
Barnets tanker om fremtiden formes i møte med betydningsfulle voksne.
Tidlige trygge erfaringer peker mot en trygg fremtid, mens utrygge
erfaringer bærer med seg risikoen for det motsatte. Håpet om en god
fremtid har imidlertid plass hos alle barn. Barn som lever med vold i
familien trenger vår hjelp til å kunne våge å skape ønsker om en god
fremtid og å ta viktige beslutninger som kan trygge dem fra å oppleve nye
krenkelser.
Som barnets hjelpere er vi de betydningsfulle voksne som kan være
avgjørende for hvorvidt barnet får anledning til å oppleve en trygg fremtid.
Dette temaet er godt å arbeide sammen med barna om. På tross av vold,
skal det arbeides frem muligheter for at barnet skal kunne se fremover med
forventning. Selv om barnet har et sviktende selvbilde, kan kreftene til å
overleve komme til syne gjennom møtet med andre barn i gruppen og oss
som hjelpere.
Forslag
Vi har frem til i dag snakket mye sammen om ting som har skjedd i livet
deres. Nå nærmer vi oss slutten på samtalene våre og skal se fremover.
Vi håper at dere har fått litt mer tro på at fremtiden kan bli tryggere og
bedre enn mange av dere forestilte dere før dere kom med i samtalegruppen. I
dag skal vi snakke om ønsker dere har for fremtiden og valg dere har bestemt
dere for etter at vi har vært sammen disse ukene.
Som dere ser, har vi hengt opp store, hvite ark på veggene i rommet.
Bare navnene deres står skrevet der. I tillegg står det to overskrifter: HÅP og
VIKTIGE TING JEG HAR BESTEMT MEG FOR. Det betyr at dere skal få
to spørsmål av oss i dette gruppemøtet. Det første spørsmålet er: «Hva er mitt
største håp for fremtiden?» Det andre spørsmålet er: «Kan jeg bestemme meg
for én ting som kan hjelpe meg til å nå dette målet?»
Etterpå skriver vi opp på de hvite arkene de svarene dere har kommet frem
til. Husk at det behøver ikke være så store mål – kanskje noe veldig lite. Det
bestemmer dere selv.
59
Dette er et tema av stor betydning, og det kan ha bærende kraft i lang tid.
Gjør derfor mye ut av å markere hvor verdifullt det er å formulere ønsker
om en god fremtid. La barnet stå på en stol, klapp for det, gi en medalje
eller på andre måter forsterk barnets valg.
Gruppemøte 10: Siste møtei
Målsetting: Avslutning og evaluering
Materiale
●● Mat og drikke (f.eks pizza og brus siden det er siste møte, avklart
sammen med barna i forrige møte)
●● DVD og TV for å vise evt.videoer barna har laget
●● Diplomutdeling ev. annen markering
Prosedyre/metoder
●● Ønske velkommen til gruppens avslutning
●● Lysritual
●● Invitere med barnas omsorgspersoner til gruppeavslutningen
●● Ev. vise video som barna har laget
●● Utdeling av materiale barna har laget i løpet av gruppen
●● Evaluering
●● Avslutningsritual
Avslutning og evaluering
Bakteppet for barnas deltagelse i gruppen er hemmeligholdelse og
maktesløshet. Alt arbeid som er gjennomført i løpet av gruppetiden har hatt
som mål å motvirke disse negative kreftene gjennom å løfte opp barnas historie
og behov. For de aller fleste av barna i gruppen har denne perioden vært den
viktigste i kampen for å gjenvinne troen på egen verdi. Avslutningsmøtet
vil derfor ofte være preget av glede, men også tristhet over at noe verdifullt
nærmer seg en avslutning.
Det anbefales å bruke god tid på å gå gjennom tiden dere har vært sammen i
gruppen. Se etter forandringer fra første gang dere møttes til dere nå skal gå fra
hverandre. Hjelp barnet til selv å se hva som har skjedd i løpet av gruppetiden,
og legg vekt på og anerkjenn disse forandringene. Endringer som anerkjennes
har ofte langt større kraft enn det som fremkommer i dialog med en selv.
I denne fasen er det også av stor betydning å se om barnet trenger mer
hjelp enn gruppetilbudet har maktet å tilby. Sentrale spørsmål er om behovet
for å fortsette i en ny gruppe eller tilbud om individuelle tilbud er til stede.
Det er også viktig å få klargjort om det er forhold i barnets liv som forhindrer
trygghet og forutsigbarhet. Det kan være en utrygg samværsordning, sviktende
omsorg fra en eller begge av foreldrene eller om skadene barnet er påført
fortsatt hemmer det betydelig.
Et samtaletilbud for barn vil ikke være like betydningsfullt for alle
deltagerne. For noen vil det være livreddende, for andre et skritt i retning av
å gjenvinne trygghet i livet. Felles for alle skal være en stolthet over at en eller
flere biter i et krenket liv er kommet på plass.
60
Evaluering av samtaletilbudet kan gjøres på flere måter. Det kan spenne over
et utall metoder, fra en uformell samtale til mer formaliserte metoder. Forslaget
som følger er ment som en inspirasjon, og har vært brukt i noen barnegrupper.
Evaluering
Forslag: Det var ikke mye vi visste om hverandre den første gangen vi møttes,
men når vi nå har vært sammen så mange ganger er det helt annerledes. Vi
har ledd sammen, vært triste og alvorlige sammen, men også lekt sammen.
Det har vært noen spennende uker, hvor dere har fortalt oss om
hemmeligheter som har vært skumle; vi har delt historier som har vært triste,
men også fortellinger som har fortalt oss at dere har vært modige og sterke.
I dag vil vi gjerne vite hvordan det har vært for dere å være med i gruppen
og hva som har forandret seg for dere.
Når vi nå skal avslutte tiden sammen, har vi tenkt å gjøre det på følgende
måte…
Heng opp et flippoverark med barnets navn skrevet øverst og med følgende
overskrifter under barnets navn: FØR – NÅ – DE ANDRE.
Tegn en søyle under hvert navn og skaler fra 0 til 10, og inviter barna en
og en opp til sitt ark.
Spørsmål 1:
«Hvordan hadde du det før du kom inn i gruppen? 0 betyr at du hadde det
kjempedårlig, mens 10 betyr at du hadde det helt topp.
Spørsmål 2:
«Hvordan har du det nå etter at vi har vært sammen i gruppen?»
Spørsmål 3:
«Hvordan tror du vennene dine oppfatter deg nå? 0 betyr at de ikke har merket
noen forandring, mens 10 betyr at de har merket at du har forandret deg.»
Under hvert av spørsmålene er det viktig å spørre om detaljer knyttet til det
tallet barnet kommer frem til.
Avsluttende samtaler med barnas omsorgspersoner
og lærere
Ved gruppeavslutning inviteres både omsorgspersonene og barnas lærere på
nytt. Dette kan gjøres på et felles møte for begge gruppene eller holdes atskilt.
For noen av barnas omsorgspersoner vil det være best om denne samtalen er
en individuell samtale. Viktige punkter i disse samtalene vil være om barna har
fått en bedre livssituasjon eller om det fortsatt er hindringer som må forseres
for at barna skal få tilbake sine rettmessige behov for trygghet og stabilitet.
Om nødvendig må videre hjelp defineres og planlegges sammen med barnas
omsorgspersoner.
61
Avsluttende kommentarer
Barn som lever med vold i familien befinner seg ofte i et skyggelandskap
og stemmene deres blir sjelden hørt. Denne tausheten har skjebnesvangre
følger som ikke bare forstyrrer barndommen, men som kan gjøre et helt liv
vanskelig å leve. Gjennom gjenkjennelse og anerkjennelse av andre barn
kombinert med et trygt voksent lederskap vil skadene kunne reduseres.
Gruppeveilederen er å betrakte som en invitasjon til hjelpere som
på ulike måter ønsker å bidra til at redde barn skal få tilbake en trygg
livssituasjon. Vi har ønsket å dele av våre erfaringer, gi ideer og skape
inspirasjon til å etablere samtalegrupper for barn som har levd med vold i
familien. For noen av leserne vil mye av det som er omtalt i veilederen være
gjenkjennbart i forhold til samtaler med barn i ulike livssituasjoner, mens
det for andre vil være å bevege seg ut i et ukjent landskap.
Uansett erfaringsbakgrunn er det imidlertid slik at det barn ikke kan
snakke om, har de ofte vondt av.
Dette er det et felles ansvar for oss som hjelpere å gjøre noe med.
Lykke til.
Langesund, august 2009
Wenche Tobiassen Sanna og Øivind Aschjem
62
Referanser
Anstorp, T., Bernum, K. & Jakobsen, M.
(2006). Dissosiasjon og relasjonstraumer.
Integrering av det splittede jeg. Oslo:
Universitetsforlaget.
Bjørkly, Stål. (2001). Aggresjonens psykologi.
Psykologiske perspektiver på aggresjon.
143 s, tab, ill. Oslo: Universitetsforlaget,
2001
Bowlby, John (1988): A secure base.
New York. Basic Books
Calder, Martin C. (2004) Towards a
framework for assessment and intervention.
Russell House Publ. Dorset.
Cook, Blaustein, Spinazzola og van der
Kolk, dir. (2003). http://www.nctsnet.
org/nctsn_assets/pdfs/edu_materials/
ComplexTrauma_All.pdf (Norsk sammendrag:
www.k©risepsyk.no/Temasider/cptsd/
komplekse%20traumer.htm)
Dyregrov, A. (1997). Barn og traumer. Bergen: Sigma forlag. Ny utgave år 2000 på
Fagbokforlaget.
Forsberg, H. (2005). Talking feels like you
wouldn’t love Dad anymore: Children’s
emotions, close relations and domestic
violence. In M Eriksson, M. Hester, S.
Keskinen, & K. Pringle, K. (eds) Tackling
Men’s Violence in Families. Nordic Issues
and Dilemmas (pp. 49-67). The Policy Press:
Bristol.
Geffner, Robert; Igelman, Robyn Spurling &
Zellner, Jennifer. (2003). The effect of intimate
partner violence on children. The Haworth
Maltreatment & Trauma Press, New York.
Groves, Betsy McAlister (2002). Children who
see too much. Lessons from the child witness
to violence project. Beacon Press. Boston.
Haaland T, Clausen Sten-Erik, Schei B. NIBRrapport 2005:3, Vold i parforhold – ulike
perspektiver
Isdal, P. (2000). Meningen med Volden. Oslo:
Kommuneforlaget.
Leira, H.K. (1989a). Fra tabuisert traume
til anerkjennelse og erkjennelse. Del I. Om
arbeid med barn som har erfart vold i
familien. Tidsskrift for Norsk Psykologforening,
27, s.16-22
Leira, H.K. (1989b). Fra tabuisert traume
til anerkjennelse og erkjennelse. Del II. EN
modell for intervensjon med barn og unge
som har erfart vold i familien. Tidsskrift for
Norsk Psykologforening, 27, s. 99-105
Leira, H. K. (2003). Det gode nærvær.
Kulturens psykologiske betydning.
Fagbokforlaget Oslo
Lingås, Vibeke Stang (2004). En uke med
vold. Et øyeblikksstudie av hjelpeapparatets
arbeid i saker om vold i nære relasjoner.
Nasjonalt kunnskapssenter om vold og
traumatisk stress (NKVTS), Oslo. (Det er
senere av KVTS gjennomført tilsvarende
undersøkelser i 2005 og 2008)
McCloskey, Laura Ann; Walker, Marla
(2001). Posttraumatic Stress in Children
Exposed to Family Violence and Single-Event
Trauma. Journal of the American Academy of
Child & Adolescent Psychiatry: January 2000
– Volume 39 – Issue 1 – pp 108-115
Metell, Barbro; Eriksson, Maria; Isdal, Per;
Lyckner, Birgitta og Råkil, Marius (2001).
Barn som ser pappa slå. Gothia forlag.
Mossige, Svein og Stefansen, Kari (2007):
Vold og overgrep mot barn og unge.
En selvrapporteringsstudie blant avgangselever i videregående skole. NOVA rapport
20/2007
Mullender, A., Hague, Iman, U., Kelly, L.,
Malos, E., and Regan, L. (2002). Children’s
Perspectives on Domestic Violence. Sage
Publications.
Netland Simonsen, Hanne og Steinsvåg, Per
Øystein (2004) Små vitner til vold.
Informasjonshefte til barn som lever
med vold i familien. (www.bufetat.no/
?module=Articles;action=ArticleFolder.
publicOpenFolder;ID=2213)
Kagan, Richard (2004). Rebuilding
Attachments with Traumatized Children:
Healing from Losses, Violence, Abuse, and
Neglect. Haworth Maltreatment & Trauma
Press, New York.
Onyskiw, J. E. (2003). Domestic Violence and
Children’s Adjustments: A Review of Research.
In R. Geffner, R. Spurling Igelman, & J. Zellner
(eds) The Effects of Intimate Partner Violence
on Children (pp.11-47). The Haworth
Maltreatment & Trauma Press. An Imprint of
The Haworth Press, New York.
Leira, H.K. (1988). Kan anerkjennelse av det
umulige bli erkjennelse av det mulige? Fra
tabubelagte traumer til kurs i barn og unges
rettigheter. Prosjekt-rapport til NAVF
Peled, Einat og Davis, Diane. (1995).
Groupwork With Children of Battered
Women. A practitioner’s Manual. SAGE
Publications, Thousand Oaks.
Peled, Einat (2000). Parenting by men who
abuse women: Issues and dilemmas. British
Journal of Social Work. Vol.30.
Raundalen, Magne; Lorentzen, Gustav
& Dyregrov, Atle. (2005) Gruppearbeid
i flyktningfamilier. Barnegrupper og
foreldreveiledning. Pedagogisk Forum. Oslo.
Raundalen, M. (2009) Bulleteng 6: Om
skadevirkninger. Utgitt i prosjektet; Barn som
lever med vold i familien. Kan lastes ned fra
SfK eller ATV sine nettsider.
Reigstad, B., Jørgensen, K., Wichstrøm,
L. (2006) Diagnosed and self-reported
childhood abuse in national and regional
samples of child and adolescent psychiatric
patients: prevalences and correlates. Nord J
Psychiatry. 2006;60(1):58-66.
Roseby, Vivienne; Johnston, Janet; Gentner,
Bettina; Moore, Erin. (2005) A safe place to
grow. A group treatment manual for children
in conflicted, violent, and separating homes.
HMTP, New York.
Råkil, M. (red.) (2002). Menn som mishandler kvinner – norske behandlingserfaringer og kunnskapsstatus. Oslo:
Universitetsforlaget.
Steinsvåg, Per Øystein (2007) Få slut på
våldet – om säkerhetsarbete för barn. Kapitel:
I Eriksson, Maria (red.) Barn som upplever
våld. Nordisk forskning och praktik.
Stockholm: Gothia Förlag.
Steinkopf, Heine; Laukvik Leite, Ragnhild;
Gjedrem Spikkeland, Gunhild; Karlsen,
Linda og Lunde, Paul Magne (2006)
Kontroll, terapi eller begge deler? –
Samarbeid om familievold mellom politi,
barnevern og familiekontor. Fokus på
familien, Årgang 2006, Nr 04
Sternberg, K.J., Baradaran, L.P., Abbott, C.B.,
Lamb, M.E., & Guterman, E. (2006). Type
of violence, age, and gender differences in
the effects of family violence on children’s
behaviour problems: A mega-analysis.
Developmental Review, 26, 89-112.
Østvold, Maren & Gudmundson, Per
(2006) Min, din og vår historie. En studie
av gruppeterapi med voldsutsatte barn.
Hovedoppgave Psykologisk Institutt,
Universitetet i Oslo.
Weinehall, K. (2005). «Take my father away
from home»: children growing up in the
proximity of violence. In: E. Eriksson, M.
Hester, S. Keskinen & Pringle, K. Tackling
men’s violence in families. Nordic issues and
dilemmas. Bristol, UK: The Policy Press.
63
Fagskriv som kan
lastes ned fra våre
hjemmesider
Raundalen og Jon-Håkon Schultz Hjelp
– pappa slår: en trist historie som ender
bedre enn ventet. Forfattere: Magne.
Utgiver: Pedagogisk forum. 2008
Alternativ Til Vold
www.atv-stiftelsen.no
Magne Raundalen. Barna på Krisesenteret
– en samtaleguide. Pedagogisk Forum.
2008
Senter for Krisepsykologi
www.krisepsyk.no
Bulleteng
Bulleteng
Bulleteng
Bulleteng
Bulleteng
1:
2:
3:
4:
5:
Introduksjon til tema
Sikkerhetsarbeid
Om arbeid med barn i gruppe
Voldsutsatte mødre og omsorg
F edre som utøver vold og
omsorg
Bulleteng 6: Om skadevirkninger
Små vitner til vold: Et informasjonshefte om
barn og vold til foreldre berørt av vold
Sluttrapport fra prosjektet 2004 – 2007
(sendes ved henvendelse pr mail)
Barnefordelingssaker
der det er påstander om vold
Psykologfaglig informasjon til dommere,
advokater og sakkyndige. Gitt ut av BLD og
Justisdep. (Den kan lastes ned fra BLDs ,
ATVs og SfKs nettsider).
Kartleggingspakke for voksne og barn;
de som utøver vold og de som blir utsatt for
vold (kan sendes ved henvendelse pr mail)
En manual for individuelt arbeid med barn
vil bli ferdig snarlig – og vil da legges ut
på våre nettsider.
Anbefalt litteratur
og hjelpemidler
Eriksson, Maria (red. 2007) Barn som
upplever våld. Nordisk forskning och
praktik. Stockholm: Gothia Förlag.
Eriksson, Maria., Källström, Cater, Åsa,
Dahlkild-Öhman, Gunilla., Näsman,
Elisabet (red, 2008). Barns röster om våld:
Att tolka och förstå. Gleerups, Malmö
Mullender, Audrey (2006) What Children
Tell Us: ‘He Said He Was Going to Kill Our
Mom’. Kapitel i: Humphreys, Cathy &
Stanley, Nickey (eds.) Domestic Violence
and Child Protection – Directions for
Good Practice. London: Jessica Kingsley
Publishers Ltd.
Schultz, Raundalen (2008) Kan vi snakke
med barn om alt? Pedagogisk forum.
Barometer «måleinstrument for
sinnsstemninger» (eksempler vedlagt, kan
skaffes ved henvendelse til SfK)
Family Dialogue Set
(ved bestilling, bruk e-postadresse
[email protected])
David Kvebæks skulpturtest
(Modum Bad, på forespørsel)
Forslag til evalueringsmetode hentet
fra arbeidet med barnegrupper ved
Senter for Krisepsykologi
Sagakort, OH-kort, Cope (interaktive kort):
www.OH-Cards.com
Terapeutiske historier
(UNIPUB forlag, ISBN 82-7477-080-3)
Terapeutiske bilder utarbeidet ved Senter for
Krisepsykologi. Inngår som ekstramateriell
(DVD) til boka. Barn på Krisesentersamtaleguide. Pedagogisk Forum 2008.
Magne Raundalen Merete Holmsen.
Vi bor her fordi pappa slår mamma.
Veiledningshefte for samtaler med barn på
Krisesenter. Henvendelse til Krisesenteret
i Moss. Postboks 2093, 1521 Moss. Tlf
69250550.
Filmer
Annka Ernst, «Jag sa at jag hadde
en mardrøm», Sveriges Kvinnojourers
Riksförbund, tlf. +45 (0)8-642 64 01
Denne filmen anbefaler vi å vise. Den
illustrerer på en god måte hva barn tenker
og gjør i situasjoner med vold. Samtidig
er den en god illustrasjon på samtaler
med barn hvor de anerkjennes for sine
overlevelsesstrategier. Gjennom samtaler
rundt denne filmen, kan barna få hjelp til å
se seg selv og sin familie bedre, bli fratatt
sin skyldfølelse og få styrket sitt selvbilde.
«Sinna Mann» Anita Killi.
www.filmbutikken.no
Om filmen Sinna Mann: Filmatiseringen
av Sinna Mann er laget av Anita Killi. Den
bygger på boka av samme tittel skrevet av
Gro Dahle og illustrert av Svein Nyhus. I
denne filmen følger vi Boj som lever i en
familie med vold. Filmen gir et nært bilde
av hvilke påkjenninger redde barn utsettes
for og at de er avhengig av andre for å
bli sett og beskyttet. I filmen sender Boj et
brev til kongen hvor han spør om det er
hans skyld at pappa slår. Brevet fører til
at kongen reiser hjem til Boj og inviterer
pappaen til slottsparken hvor han skal få
den hjelpen han trenger.
I Skuggan av våldet
Filmen kan kjøpes gjennom
www.masenfilm.se, [email protected]
En film om barn som vokser opp i hjem der
en mor utsettes for vold fra en far/stefar og
om barn som ofte blir glemt og hvor barnets
stemme sjelden blir hørt.
64
Nyttige
skjemaer
65
INVITASJON TIL SAMTALEGRUPPER FOR BARN
(uten parallell mødregruppe)
Sted og dato ___________________________________
Vi, ___________________________________, inviterer ___________________________________ til å delta i en
barnegruppe som skal ha oppstart (dato og klokkeslett).
Gruppen skal ha faste møtedager.
Målsettingen med samtalegruppene er at barna som har felles opplevelser kan se at de ikke er alene om å ha
opplevd vold. Videre at barna selv, sammen med de voksne, kan hjelpe hverandre til å finne gode løsninger
for å mestre hverdagen.
Vi ønsker at du som omsorgsperson gir samtykke til at ___________________________________kan delta i
gruppen og til at vi kan snakke med deg noen ganger underveis i prosessen med barnegruppen.
Fyll ut den nederste delen og lever den til en av gruppelederne, enten før eller ved oppstart av gruppen.
Velkommen til barnegruppen
!
Hilsen
___________________________________
Jeg, ___________________________________, samtykker til at ___________________________________
(omsorgspersonens navn)
(barnets navn)
deltar i samtalegrupper i regi av ___________________________________
66
INVITASJON TIL SAMTALEGRUPPER FOR BARN
(med parallell mødregruppe)
Sted og dato ___________________________________
Vi, ___________________________________, inviterer ___________________________________ til å delta i en
barnegruppe og en parallell mødregruppe som skal ha oppstart (dato og klokkeslett).
Barne- og mødregruppen skal ha faste møtedager.
Målsettingen med samtalegruppene er at barna som har felles opplevelser kan se at de ikke er alene om å ha
opplevd vold. Videre at barna selv, sammen med de voksne, kan hjelpe hverandre til å finne gode løsninger
for å mestre hverdagen.
Vi ønsker at du som omsorgsperson gir samtykke til at ___________________________________ kan delta i
barnegruppen, og at du samtidig forplikter deg til å delta i den parallelle mødregruppen og gjennom det
støtter opp om den hjelpeprosessen som barnet ditt vil gå gjennom.
Fyll ut den nederste delen og lever den til en av gruppelederne, enten før eller ved oppstart av gruppen.
Velkommen til barnegruppen
!
Hilsen
_________________________________________________________________________
Jeg, ___________________________________, samtykker til at ___________________________________
(omsorgspersonens navn)
(barnets navn)
deltar i samtalegrupper i regi av ___________________________________
Jeg forplikter meg også samtidig til å delta i parallell mødregruppe.
67
SAMTYKKE TIL OPPHEVELSE AV TAUSHETSPLIKTEN
Jeg ___________________________________ samtykker til at ___________________________________ lærer
fritt kan uttale seg til terapeutene for barnegruppen i regi av ___________________________________
Dersom det vurderes nødvendig for mitt barns beste, kan også informasjon gå fra
___________________________________ til skolen.
___________________________________ (foresatt)
___________________________________ (sted og dato)
68
INVITASJON TIL INFORMASJONSOG SAMARBEIDSMØTE
Vedr: ___________________________________
(barnets navn)
Sted og dato ___________________________________
___________________________________ starter opp med nye barnegrupper fra dato ______________________
Barnegruppene vil vare frem til ______________________ med evalueringspunkter underveis.
I den forbindelse ønsker vi å invitere deg som ___________________________________ sin lærer til et
fellesmøte for lærere her hos oss (dato og klokkeslett).
__________________________________ (navn) er et av barna som skal være med i en barnegruppe.
Målsettingen er å bearbeide negative opplevelser og hendelser hvor barna har erfart å ha vært redde på
grunn av sterke konflikter og ulike former for vold i hjemmet. I forbindelse med bearbeidingen som vil skje i
gruppene, kan barna få ulike reaksjoner som kan påvirke deres atferd. Slike ting ønsker vi å snakke med dere
lærere om, samt å fortelle dere litt om hvem vi er og hvordan vi tenker å jobbe med barna.
Den som har det daglige omsorgsansvaret for barnet har gitt fritak fra taushetsplikten slik at vi på et fritt
grunnlag kan snakke sammen til beste for barnet.
Vi ønsker deg velkommen til oss. Dersom du ikke har anledning til å komme, er det fint om du kan gi
tilbakemelding til oss.
Vennlig hilsen
___________________________________
69
BEKREFTELSE PÅ GRUPPEDELTAGELSE
Sted og dato ___________________________________
Det bekreftes herved at ___________________________________ deltar i gruppebehandling. Dette er et tiltak i
regi av ___________________________________. Gruppebehandlingen hadde oppstart ____________________
Det vil i starten være ukentlige møter. Etter hvert går vi over til annenhver uke frem til jul.
Da vil gruppene bli evaluert, og det vil bli gjort en vurdering om gruppen skal fortsette etter jul og videre
utover vårhalvåret ___________________________________
Vennlig hilsen
___________________________________
70
EVALUERINGSSKJEMA
Hvordan var det å være i gruppen? (sett ring rundt tallet)
VIKTIG
0________1________2________3________4________5________6________7________8________9________10
NYTTIG
0________1________2________3________4________5________6________7________8________9________10
VANSKELIG Å VÆRE I GRUPPEN
0________1________2________3________4________5________6________7________8________9________10
BRA FOR MEG
0________1________2________3________4________5________6________7________8________9________10
HJELPER Å SNAKKE OG SKRIVE
0________1________2________3________4________5________6________7________8________9________10
HAR LÆRT NOE
0________1________2________3________4________5________6________7________8________9________10
VIKTIG Å TREFFE ANDRE
0________1________2________3________4________5________6________7________8________9________10
FOR MANGE GANGER
0________1________2________3________4________5________6________7________8________9________10
FOR FÅ GANGER
0________1________2________3________4________5________6________7________8________9________10
SKULLE HA SNAKKET MER OM:
________________________________________________________________________________________________
________________________________________________________________________________________________
________________________________________________________________________________________________
71
72