Transcript Medlemsblad nr - Teatrets Venner

På første rad
Medlemsblad for Teatrets Venner i Trondheim nr 3 2012
Mona Jacobsen:
Lyst på nye roller
75-års
jubileum
Modige Janne
Marit - ny leder
Modige Janne
Kjære teatervenner!
Velkommen til ny teaterhøst,
selveste jubileums semesteret!
Trøndelag Teater er 75 år, en
respektabel alder; godt voksen –
erfaren – moden, et livd liv med
verdifull livserfaring som er viktig
å bringe videre for de som skal
føre livet videre…
På første rad
et medlemsblad for
Teatrets Venner
i Trondheim
I skrivende stund sitter jeg med morgenkaffen på min lille terrasse på cruisebåten
som nettopp har klappet til kai utenfor
Roma, eller for å være med presis Civitavecchia. Med Roma i
«ta-avstand» med sine mangfoldige kulturelle skatter er det lett å bli
ydmyk til livet og historien…
Med skulderen noe mere «i vater» er det forventningene til det som skal
skje i løpet av høsten kommer krypende…
Som nyvalgt styreformann i Teaterets Venner er det med skrekkblandet
fryd jeg møter høsten. Forventningene fra flere hold er mange – både
selvpålagte, fra medlemmene, styret og andre.
Trøndelag Teater er en kulturinstitusjon det står respekt av og som har
både et skuespillerensemble, en administrasjon og et personale som
«leverer» som det heter nå til dags. Så vidt jeg vet spiller de godt på lag
og da er det vår jobb som venneforening og være en så god «supporterklubb» som mulig samt å gi den enkelte teater-venn mange og gode opplevelser og tilbud.
Venneforeningen
for Trøndelag Teater
ble stiftet 29. juli 1939
Tekst: Wenche Strømdahl • Foto: Erik Johansen
REDAKSJONEN
Gerd Isern
Wenche Strømdahl
ADRESSE
Teatrets Venner
Postboks 3549
Hospitalsløkkan
7419 Trondheim
INTERNETT
www.teatervenn.no
Vårsesongen bød på mange vellykkede oppsettinger, personlig ble Gjengangere en opplevelse ut over det vanlige og mens HAIR appellerte til alle
generasjoner og ble en knallsuksess publikumsmessig.
E-POST
[email protected]
[email protected]
Høstens «Jeppe på Bjerget» innleder jubileumshalvåret og siden går det
slag i slag. Måtte samtlige både på og utenfor scenen, ha hatt en ferie
som har ladet batteriene og gjort alle klare for nye faglige utfordringer.
Teateret er et minisamfunn med mange elementer som må være på plass
for at vi som sitter i salen skal få den opplevelsen vi søker – noen flate
batterier får konsekvenser for totalopplevelsen.
KONTORTID
Torsdager 16 til 18
Akk ja, dette var noen smårefleksjoner i tidlige morgentimer … kaffen
er i ferd med å bli kald og croissantene fortært. Styreleder i Teaterets
Venner er klar for ny batteriladning det er bare å hive seg i shortsen og ta for seg.
Avslutningsvis oppfordrer jeg lesere av på Første rad om innspill slik at vi
kan forbedre oss. Ta gjerne direkte kontakt eller i form av et leserinnlegg.
Vel overstått sommer og vel møtt til høstens små og store oppsettinger
og evenementer – vennetreff, besøke i den nye teatercafe etc.
Med vennlig hilsen
Marit Fordal Døvre, styreleder
2
For halvannet år siden tok Janne permisjon fra Trøndelag Teater, leide
ut leiligheten sin og reiste til Oslo. Uten fast jobb. Etterhvert dukket
det imidlertid opp en filmjobb, en liten gjennomgående rolle i en TV
serie (”Halvbroren”), slik at hun hadde til livets opphold. Janne ville
nemlig ha et friår. To år hadde da gått siden hun mistet mannen sin,
Øystein Dillan Vardehaug, som ble rammet av ALS.
Telefon
73 80 51 43
STYRET
Marit Fordal Døvre (leder)
Astrid Nielsen Skauge (n.leder)
Elin Moxnes (sekretær)
Mariann Rødsjø (regnskap)
Bente Buarø (arrangement)
Org.nr. 981 369 084
Opplag: 700
Layout: Offset-Trykk Trondheim
3
Å ta sjanser er ikke noe nytt for Janne. Hun var
bare 15 år da hun bestemte seg for å reise til
Frankrike for å gå på internatskole. Hun ville ut
i verden og hun ville lære fransk. Dessuten er
hun attpåklatt, og hadde sett to storesøsken
som allerede var ute i det store, forlokkende
livet. Nå var det på tide å følge etter.
- Jeg hadde alltid vært sammen med mennesker som var eldre enn meg selv, dermed ble jeg
nok svært veslevoksen. Jeg hadde en íde om
at man måtte LIDE før man kunne bli voksen.
Og det fikk jeg virkelig prøve meg på i løpet av
året i Frankrike. Det ble beintøft! Ikke forstod
jeg språket godt nok, ikke trivdes jeg med de
to andre jentene på rommet, og jeg følte meg
helt isolert ute på landet i en diger granskog med full vinter. I tillegg var bostandarden meget
enkel. Det var ikke veldig koselig der.
Du kunne vel bare avbryte oppholdet og reise
hjem? Ta språklinjen på et gymnas i Oslo?
-Øystein hadde en dramatisk og intensiv
sykdomsperiode på 9 måneder. For oss alle
var det vondt, stort og vanskelig. Det er som
noen skjærer et hakk i kroppen din; det blir et
sår som trenger lang tid på å leges. Det vil for
alltid være et arr der som en må lære seg å
leve med. I fjor var jeg ennå sliten, og jeg jobbet mye på teateret. Jeg kjente behov for en
pause. Og for å være tilstede i livet til sønnen
min, ikke minst. Det å være aleneforsørger er
selvsagt en større jobb enn å være to som
deler på ansvaret. Så jeg fulgte magefølelsen
rett og slett, og flyttet til Oslo for et år.
Ble året slik du forventet?
-Jeg følte virkelig jeg tok en sjanse ved å bryte
opp fra alt her. Men det viste seg snart at det
skulle bli et fruktbart år på alle måter. Etterhvert fikk jeg roller i to andre TV-serier: ”Spesialenheten” og ”Hjem”. Dermed ble økonomien
4
romsligere. Men også faglig sett var dette fine
utfordringer. Jeg har alltid likt å jobbe med film,
fordi det krever enda mer klargjøring av
TANKEN,- en må rydde bort alt som gir feil
fokus. Det gies ikke så mange sjanser som på
teateret, hvor vi får nye muligheter kveld etter
kveld. Det er synd at ikke vi teaterskuespillere
utenfor Oslo gies flere muligheter til å filme.
Det ville vært utviklende og givende for oss.
Jeg håper virkelig på flere filmjobber selv om
jeg nå jobber på Trøndelag Teater igjen.
- Dessuten hadde jeg stor glede av å være i
nærheten av foreldrene mine, mens de ennå
lever i beste velgående. Jeg er Oslo-jente og
nå kom jeg på en måte ”hjem”. Fikk pleiet
kontakt med gamle venner og gjenoppdaget
byen min og sett teater. Og det aller viktigste:
ha kveldene fri og være sammen med sønnen
min.
- Å nei, det var helt utenkelig å gi opp dette
prosjektet. - Jeg husker søsteren min skrev i
et brev på høsten, at når jeg kom hjem til jul,
kunne jeg jo bare droppe å reise tilbake til
Frankrike. Jeg var helt forferdet over at hun
kunne foreslå noe sånt! Jeg fullførte året Alt
gikk mye bedre etterhvert - og idag har jeg
stor glede av å snakke flytende fransk.
- Da jeg kom tilbake tiil Oslo, krevde foreldrene mine at jeg skulle ta artium. Så da ble
det Bjørknes Privatskole. Der gikk jeg sammen
med motiverte elever, mange var eldre enn
meg. Det var moro og krevende. Tror det var
der jeg forstod verdien av å jobbe i et gruppefellesskap; vi jobbet stort sett i kollokviegrupper. Etter 2 år hadde jeg artium.
Det er nok ikke så mange skuespillere som har
jobbet som industriarbeidere. Det har Janne.
På Grefsen Metallvarefabrikk!
- Å jada, - jeg har jobbet med noe av det
mest helsefarlige som finnes: galvanisering av
metalldeler. Der stod vi hele dager og dyppet
deler i en galvaniseringsvæske som var enormt
etsende og luktet død og fordervelse.
Men etter et halvt år hadde jeg spart meg
opp nok penger til å reise. Jeg ville ha mer av
verden! Så jeg dro avsted sammen med en god
venninne,- til Italia. Vi skulle være der et halvt
år, men etter 3 måneder var vi blakke. Men vi
rakk å gå på språkkurs og vi rakk å forelske oss
i landet. Jeg er fremdeles veldig glad i Italia. Den
siste sommerferien Øystein og jeg og Emil
hadde sammen, var i Italia. Gode minner.
Etter først å ha gått utenom de mer opptråkkede stier i ungdommen, fulgte nå Janne et
mer velkjent løp: Romerike Folkehøgskole og
så Statens Teaterhøgskole.
- Jeg hadde i noen år hatt en hemmelig drøm
om å få jobbe med et eller annet ved et teater.
Som barn hadde jeg gått på Elisabeth Gordings Barneteater. Men det tok altså mange år
før det ble klart for meg at det var skuespiller
jeg ville bli. Det skjedde faktisk på Romerike
mens jeg stod på sidescenen og dro i snorer,
da visste jeg det. ”Det er skuespiller jeg skal
bli!!” Men jeg hadde en avslappet plan, regnet absolutt ikke med å komme inn med det
samme. Kanskje nettopp derfor, kom jeg inn på
første forsøk.
Etter tre tøffe år på skolen i en komplisert
klasse, ble det 2 gode år på Telemark Teater i
Skien. Jan Bull var populær sjef. Men så skjedde
det tragiske at han omkom i en bilulykke på vei
fra Oslo til Skien. Janne skulle egentlig ha sittet
på med ham, men en misforståelse gjorde at
hun tok toget istedet.
- Det var en grusom hendelse og det farget
oss alle på teateret i lang tid etterpå. Men jeg
skulle videre. Jeg hadde fått tilbud fra Otto
Homlung om å komme til Trøndelag Teater. Og
hit kom jeg i 1986. Jeg likte meg øyeblikkelig!
Og her har jeg fått utvikle meg med varierte
roller.
5
Roller du er spesielt glad for?
-Regine i ”Gjengangere”, Rebekka West i
”Rosmersholm”, Stevie i ”Geita eller hvem
er Sylvia”, Silje i ”Folkehelsa”, Janne i ”Pseudonymet”. Det er de jeg tenker først på.
Du var 2 år på det Norske Teateret
(1990-92 ) og kunne fortsatt der hvis du
hadde ønsket.
Hvorfor kom du tilbake hit, tror du?
-Det er disse mennene, da, vet du! - Men fra
spøk til alvor: Trøndelag Teater er et strålende
teater å jobbe på, rett og slett. Ensemblet her
har alltid hatt en sterk posisjon. For meg har
det vært viktig å jobbe i et et ensemble. Å
være en del av en gruppe. Å skape noe i et
fellesskap. Jeg tenker at akkurat det ligger dypt
forankret i erfaringene fra barndommen min:
enebarnet som søker tryggheten i gruppen. Kanskje det er slik en psykolog ville sagt det?
Det er fascinerende å intervjue mennesker
som ikke er redde for det ubevisste. Som
evner å stille spørsmål til seg selv, lytte innover
i seg selv. La refleksjonen komme, finne nye
sammenhenger der og da. Janne beveger seg
i det landskapet. Det er som jeg er med på
hennes ”reiser”, så og si. Derfor flyr tiden så
fort. - Men nå må vi runde av. Hun skal nemlig
kjøre opp til hytta si i Stugudalen. Alene.
-Jeg har nok en sterk dualitet i meg: behov for
å være alene, men også å være en del av en
helhet. Jeg trives i mitt eget selskap, det gir ro
i hverdagen. Jeg kjenner at livet er en prosess, livet er i endring. Og jeg vet at alle ting
en møter i livet og kommer seg gjennom, gir
styrke. Livet lever. Det er sånn det skal være.
6
Jeg er redd monotonien, det repetetive. Hvis
det blir for mye dobbeljobbing f.eks., ( prøver
og spilling 6 dager i uka ) blir jeg bare sliten,
sur og dum. Faglig variasjon er det beste. I motsatt fall har jeg opplevd perioder der jeg ikke
har blitt brukt. Det er tungt å ikke kjenne seg
verdsatt. Det var bl.a derfor jeg tok permisjon
fra teateret og begynte å studere statsvitenskap i 2002. Det var en utfordrende og nyttig
erfaring. Det var også nyttig å gjøre noe helt
annet enn teater, fordi det fikk meg til å innse
at det likevel var skuespiller jeg skulle være.
“Det første jeg skal igang med er
”Jubileet” av Jo Strømgren.
Premiere 13. oktober på Gamle Scene.”
- Siden dengang har jeg følt at det er blitt mer
moro å være skuespiller, ikke så farlig som før.
Det handler kanskje om å lande i seg selv. Og
dermed våge seg mer utpå. Jeg tror jeg er blitt
en modigere skuespiller, rett og slett.
Det første Janne skal igang med er
”Jubileet” av Jo Strømgren.
Premiere 13. oktober på Gamle Scene.
- Jeg gleder meg til å jobbe med Jo igjen.
Sist var for 2 !/2 år siden da jeg spilte i
”Pseudonymet”.
- Og så kjenner jeg virkelig at TV-jobbingen har
gitt meg ny motivasjon for teateret!
7
PORTRETT INTERVJU
75-ÅRS JUBILEET SKAL FEIRES
Kristian Seltun gleder seg. Fordi endelig skal det åpnes for restaurantdrift i
Theatercafeen. Han håper å fylle den med liv og identitet både dag og kveld.
Han gleder seg til boken som kommer til jubileet og som forteller om
Trøndelag Teaters 75 år. Han gleder seg til å ta i bruk Gamle Scene som nå
har gjennomgått en stor opprustning. Han gleder seg til selve jubileumsdagen
13. oktober når Jo Strømgrens stykke har urpremiere på Gamle Scene.
Hva det heter? ”Jubileet naturligvis!
På hjemmebane har han også mye å glede seg over. I jubileumsåret er han
blitt pappa for annen gang. Ingegjerd heter hun. Teatersjefens private
jubileumsgave.
Tekst: Gerd Isern • Foto: Erik Johansen
Pappaperm er det ikke blitt tid til foreløbig.
Men til høsten skal det skje, lover Kristian
Seltun.
Hvem skal være sjef i stedet for deg?
Jeg kommer ikke til å være helt usynlig. Bare 50
prosent.
Hva synes du er det mest spennende av det som
skal skje i dette jubileumsåret?
Alt. Men jeg må innrømme at jeg er veldig
opptatt av at vi nå skal lage restaurant i Theatercafeen..
Det betyr at du på et vis også blir restauratør?
På et vis,ja. Men det er de som driver baren
i foajeen og noen flere som skal drive den.
Men jeg skal være aktivt med å sette sammen
vinkart. Det blir ikke pappvin. Vin på flaske. Selv
er jeg veldig glad i fransk og italiensk vin.
8
Det høres dyrt og eksklusivt ut?
Vi satser på gode viner til fornuftig pris.
Husets vin - både rød og hvit skal det bli. God
og rimelig.
Var det for å markere jubileumsåret at du fant
på å lage restaurant i Theatercafeen?
Nei, det var helt tilfeldig. Da jeg kom hit som
teatersjef opplevde jeg Theatercafeen som
vakker, men tom og pregløs. Jeg hadde ønske
om cafedrift, og da vi startet restaureringen
av Gamle Scene, var det et klokt hode som
sa: Hvorfor ikke restaurant i Theatercafeen og
kombinere det med all den tekniske opprustning på Gamle Scene. Det er det vi gjør nå
og hvis vi lykkes slik at Theatercafeen blir en
del av restaurantlivet i Trondheim hvor folk
stikker innom for en kopp kaffe eller middagfyller den med liv- så håper jeg det også vil slå
positivt ut også på teaterbesøket.
Hva med menyen?
Kontinental. En bistromeny – en blanding av
cafe og restaurant..
Hva med Lørdagscafeen. Må den vike for restauranten?
Nei. Den fortsetter som før. Også forestillingene vi har i forbindelse med julen.. Men vi
mister den fleksible bruk av scenen som vi har
hatt.
TYVE MILLIONER TIL GAMLE SCENE
Gamle Scene får en kraftig og nødvendig
opprustning,sier Seltun..- Hele sceneriggen er
fjernet. Vi har byttet ut det elektriske anlegget,
varme og ventilasjon. Publikum vil ikke merke
det. Den eneste forbedring de vil se er at trekket på stolene er nytt. Den samme rødfargen,
men det ser mye fresjere ut.. Vi tar bort en
stolrad slik at det blir romsligere.
Dette blir dyrt?
20 millioner. Vi finansierer det med lån og
egenkapital.
Ny jubileumsbok blir det også.
Hvem skriver den?
Det er Johan O. Jensen og Thoralf Berg. Til
forskjell fra de to tidligere jubileumsbøkene
Trøndelag Teater har utgitt og som har vært
25 års beretninger, så har vi denne gang valgt
å fokusere på de 75 år. Det blir en praktbok
med mye billedmateriale. Den er delt opp i
frittstående artikler. Jeg håper den blir å finne
under mange juletrær i år.
JUBILEUMSFORESTILLINGEN
13.oktober skal det jubileres på Gamle Scene.
Urpremiere på Jo Strømgrens ”Jubileet”.
Var det vanskelig å finne et stykke for å markere
jubileet?
Jeg var helt klar da styret spurte hvordan jeg
ville markere jubileet. På at jeg ikke ville ha
noen kavalkade. Jeg ville ha en ordinær forestilling. Jo Strømgren er den fra Trøndelag som
har markert seg internasjonalt. Det er jo også
veldig greit med en scenekunstner som lager
alt selv. Både manus, regi, scenografi, koreografi, kostymer og musikk. Det handler om et
jubileum på et hvilket som helst teater, og han
har laget en åpning som svarer til vårt jubileum.
Men så går alt galt. Hovedrolleinnehaveren
kjører i fylla, krasjer og ender på sykehus med
gips fra topp til tå.
Selve jubileumsdagen 13. oktober er sammenfallende med en markering 7. oktober hvor
man minnes drapene på Falstad.
Teateret vil minnes Henry Gleditsch. Noen
skulptur av ham har vi ikke, men vi vil tenne lys
foran det store fine maleriet av ham for hedre
minnet om Trøndelag Teaters første teatersjef,
sier Kristian Seltun.
Blir det stor festivitas på selve jubileumsdagen?
I forkant av premieren blir det et eget arrangement. Det blir lukket forestilling for inviterte og teatrets ansatte. Festmiddagen holdes
på Teatret .
9
LETT Å STYRE
Du har vært teatersjef her i to og et halvt år Hva
har vært det mest utfordrende for deg?
Det å få timeplaner og kalendere til å gå opp.
Det er som å legge et puslespill og å få kabalen
til å gå opp. Det er en manøvrering Men
Trøndelag Teater er lett å styre. Det er positivt
uformelt. og en glede å jobbe her. Alle jobber
bra sammen på tvers av fag.. Vi får ofte tilbakemelding fra gjestende kunstnere om at det er
god atmosfære her.
Du sier selv at du kan sitte til 2013-14. Hva
håper du man vil skrive om deg når hundreårsberetningen skal skrives?
Jeg vil håpe restauranten får et langt og godt liv
og at man synes vi har skapt noe kunstnerisk
bra.
Hva gleder du deg mest til under jubileumsfeiringen?
“Til flere ting, men jeg gleder
meg veldig til å spise middag
i Theatercafeen.”
Takk for meg!
I 1961 sluttet jeg som skuespiller ved Trøndelag
Teater. Hvorfor? Jo fordi jeg var med i en aldeles
forferdelig operette som het “Knickerbocker
Holiday! Jeg skulle danse kokett på scenen i
tresko og samtidig svinge yndig med en sopekost. Det var lite moro. Fire år hadde jeg
vært ansatt på Teateret. Var blitt godt etablert i Trondheim med mann
og barn. Hvis jeg skulle fortsette ved Teateret måtte jeg finne meg i å spille i stykker som jeg ikke likte. Det må faktisk de fleste skuespillere. Og det er beundringsverdig at de klarer det. Jeg klarte det ikke. Jeg sa opp. Det var ikke lett. Og jeg
husker hva skuespiller Georg Richter sa til meg: “Du kommer nok snart tilbake”.
Men jeg kom ikke tilbake. Jeg ble journalist i Adresseavisen I 27 år - flotte år og spennende oppgaver.
Men da jeg sluttet der og ble spurt av “Teaterets Venner” om å skrive i deres blad, så sa jeg ja. Jeg kunne
jo ikke bare drive dank. Så skjedde det rare. Dess mer jeg var på Teateret, i garderober og på scenen, i
den gamle skuespillerfoyeren, så merket jeg at jeg var hjemme. Etter 27 år i Adresseavisen så var Teateret
fremdeles stedet jeg hørte til! Jeg merker det så godt minuttene før teppet går opp på premierer. Det er en
herlig og spennende følelse, men jeg slapper faktisk mer av i min publikumsstol enn når jeg sitter ved PC`n
og skriver. Jeg fryder meg når det går godt der oppe på scenen. Og motsatt.
Og så liker jeg å intervjue skuespillere. De byr på seg selv. De er så åpne. Jeg synes særlig det har vært moro
å møte de unge skuespillerne. Noen kommer direkte fra Teaterhøyskolen.aAndre fra teaterutdannelse
andre steder i verden. De er så mye flinkere enn det vi var. Vi som var de første kull på Teaterhøyskolen.
De kan både synge, danse, akrobatisere og spille. Og de tør slippe seg mye mer løs enn det vi gjorde da vi
begynte.
Det har vært mange fine teateropplevelser, og det håper jeg fortsatt å oppleve selv om jeg nå slutter som
både redaktør og journalist i bladet. Jeg skal fortsatt sitt i salen og glede meg til at teppet går opp for levende liv.
55 intervjuer og artikler har jeg skrevet siden jeg begynte i “På første rad”. Jeg tror det er på tide at jeg sier
NOK ER NOK.
Jeg slutter med en god følelse fordi min gamle kollega i Adresseavisen, Martin Nordvik, har sagt ja til å
overta både som redaktør og skribent. Da vet jeg at bladet er i de beste hender. Og så er det Wenche da!
Wenche Strømdahl! Ikke bare kjenner Teateret ut og inn som skuespiller i mange år, men som har vist seg
også å være en glimrende journalist. Jeg er ganske stolt over at det var jeg som overtalte henne til å begynne å skrive. Nå har vi to jobbet sammen en god stund.. Det har vært en glede. Og med Wenche og Martin
“På første rad” vet jeg at det blir kjempebra.
Lykke til begge to!
Og takk til alle dere teatervenner som har likt bladet vårt.
Ingegjerd og storebror Lasse gleder seg til at
teatersjefen tar pappaperm til høsten.
10
Hilsen Gerd Isern
11
Monas muntre vemod
Mona Jacobsen stortrives foran huset i Vanvikan
Hun feier over Trondheim Torv som en frisk sommervind. Mona Jacobsen
har enda en gang krysset Trondheimsfjorden med hurtigbåten, det er hennes
nesten daglige pendling fra hjemmet i Vanvikan til arbeid på Trøndelag Teater.
Hun er med i Jeppe på Berget, som åpner høstsesongen, og fryder seg over
at prøvetiden er full av lek og latter. Men dette er en fridag, og hun har sagt ja
til en samtale over et glass vin på Lille, - selv om hun synes det beste hadde
vært å unngå enhver eksponering i media.
Tekst: Martin Nordvik • Foto: Erik Johansen
- Skriv at jeg kan takke teatret for alt.
Nesten alt.
Sier Mona, og understreker samtidig at mer har
hun egentlig ikke å si.
- Det sa du sist vi skulle lage intervju også.
- Når var det?
- For nokså nøyaktig førti år siden……
Etter en imponerende skuespillerkarriere har
Mona – ubegripelig nok når man ser henne
– holdt på såpass lenge i faget at avrundingen
nærmer seg. Ingen av oss liker egentlig å tenke
på det, men det gir i det minste påskudd til litt
mimring. Den beskjedne ungjenta som startet
ved Trøndelag Teater i 1964, har siden vært i
rampelyset – for det meste i mange betydningsfulle roller. Svært mange, - for en god
stund siden passerte hun hundre roller og selv
holder hun ikke lenger rede på antallet.
- Jeg har vært heldig, sier hun bare. – Når du
starter på den ene oppgaven før du er helt
ferdig med den forrige, blir det ikke mye tid til
misnøye og misunnelse.
12
Mange ganger i løpet av samtalen minnes
Mona med glede roller som både var krevende
og givende, og selv om resultatet som regel ble
utmerket, startet det nesten alltid med gråt og
tenners gnissel. – Det skyldes mest at jeg totalt
mangler selvtillit. Hver gang jeg får en rolle,
tenker jeg - dette klarer jeg ikke. Jeg er ingen
skuespiller som analyserer, borer, graver og
diskuterer; jeg må lese tekst, lytte til instruksjon
og nærme meg rollefiguren mer intuitivt. Når
spilleperioden er over, legger jeg den skikkelsen
bak meg. Da husker jeg heller prosessen –
helst som en lystbetont periode.
Monas skyhet er legendarisk, men like kjent
er det at hun på scenen mangler hverken
løssluppenhet eller mot til eksponering. Da det
nevnte intervjuet ble gjort for førti år siden,
var hun allerede viden berømt for sin opptreden i Trøndelag Teaters oppsetning av David
Hares «Den herskende klasse», hvor hun, så
vidt vites - som den aller første - opptrådte
splitter naken på hovedscenen.
- Det var virkelig bølger da, - jeg hadde mine
tvil – men stolte på regissør Kjetil Bang-Hansen. På prøvene var jeg likevel nokså anspent,
13
når vi kom til denne scenen. Det meste ble
forsøkt, - bl. a. ba Kjetil meg én gang å ta en
liten konjakk før prøven for å se om det hjalp,
men det gjorde det selvfølgelig ikke. En dag
ropte Kjetil fra salen: Vær profesjonell, for faen!
Det ble nøkkelordet, - da var jeg i rollen og
hadde det etter hvert veldig moro i spilleperioden. Det har ofte vært en styrke senere
å minnes regiropet når det butter imot: Vær
profesjonell!
Medieoppmerksomheten var bare småtteri
i forhold til det Mona Jacobsen opplevde i
1967 da den danske kunstneren Jørgen Nash
gjestet Studentersamfundet i Trondheim og
la opp til en happening hvor Mona havnet i
begivenhetenes sentrum. – Jeg var sammen
med en arkitektstudent og lot meg rive med av
stemningen i Storsalen. Da noen studenter entret scenen i blanke messingen, fulgte jeg med.
Nash klippet av meg kjolen, og alle ble kroppsmalt. Jeg tenkte vel ikke på at det ble tatt bilder
og at disse kunne havne i pressen. Verst var
det at jeg havnet på forsiden av billedbladet
NÅ. Jeg forsøkte på alle vis å forhindre at mine
foreldre fikk se det; hva ville de si i det borgerlige miljøet på Eiksmarka?
- I Bærum? Du har jo gitt deg ut for å være
nordlending?
- Det er dekning for det også, for hele min
bakgrunn finnes nordpå. Jeg ble født i Glomfjord under krigen og var bare to år da
familien måtte rømme til Sverige. Da freden
kom, havnet vi i Bærum, hvor jeg vokste opp i
nærheten av Ila sikringsanstalt, der far arbeidet.
Det var en trygg og grei tilværelse – men lite
inspirerende for meg. Jeg fikk f.eks. ikke lov til
å være med i skoleteater, men en dragning må
jeg ha hatt.
- Hva var drivkraften?
- Det må være en trang til å bli sett – tiltrekke
seg andres oppmerksomhet. Egentlig ønsker
jeg jo det motsatte, har bestandig fablet om et
14
stille liv på bondegård med hest og høner. Ikke
et sekund har jeg hatt lyst til å bli kjendis.
Mona sier det var flaks og tilfeldigheter som
førte til at hun ble elev ved Trøndelag Teater,
som ble hennes annet hjem. – For en flott
arbeidsplass, - jeg blir varm om hjertet bare jeg
tenker på det. Vemodig er det også – men jeg
merker at mange av minnene knytter seg til
morsomme oppgaver og fine stunder.
Her har hun hatt en lang og variert karriere –
med noen få avbrekk, et par sesonger henholdsvis i Fjernsynsteatret og Den Nationale
Scene i Bergen. Stor dramatikk har hun virkelig
fått bryne seg på – som hovedrollene i Frøken
Julie, Hedda Gabler og Det gode menneske fra
Sezuan.
Utfordringer har det også vært på det private
plan. Mona giftet seg med naturforskeren Terje
Skogland og fikk to døtre.
- Terje var mye ute i felten, så jeg måtte rett
og slett ta med barna i teatret, hvor hyggelige kolleger tok seg av dem mens jeg var på
prøver eller forestilling. Heldigvis går det riktig
bra med dem, Marija er ernæringskonsulent og
underviser i yoga i Oslo, og Sarah er danser og
skuespiller i Los Angeles.
Da Terje skulle ha et opphold i Afghanistan i
NORAD-regi, ble Mona og deres baby på fire
måneder med.
- Vi ante heldigvis ikke hva vi ga oss ut på, - da
hadde vi kanskje snudd. Samfunnet vi kom til,
manglet det meste, og vi opplevde hårreisende
transportetapper i vill natur. Men det gikk, - og
etterpå merkes det at slike opplevelser gjør
noe med en. Vi har så lett for å ta våre goder
som en selvfølge.
Ikke et sekund har jeg hatt lyst til å bli kjendis.
- Jeg fikk fri fra teatret og dro nordover.
Opplevde det nesten uvirkelig – som å være
med i en film i den iskalde, forurensede byen
Monchegorsk. Kom akkurat tidsnok til at Terje
og jeg fikk tatt avskjed.
Etter dette var Mona alene i mange år. Fant
etter hvert ankerfeste i et hyggelig hus i
Vanvikan og etablerte seg med feriehus på den
greske øya Antiparos. Nå har hun kjæreste,
og hennes fortelling omkring dette er rene
kjærlighetsnovellen.
- Hva med en avskjedsrolle?
- Jeg ble spurt om det – men sa nei takk. Men
jeg håper jo likevel å bli brukt i fremtiden også.
- Bruk meg! Jeg er her, jeg.
Jeg vil jobbe!
Etter et oppdrag i katastrofeområdet
Tsjernobyl ble Terje Skogland kreftsyk, men det
stoppet ikke hans forskertrang.
Under en ekspedisjon på Kola-halvøya ble
tilstanden kritisk.
15
PRISVINNERE
Kunstnerisk pris 2012
Hvem synes du fortjener Kunstnerisk pris for sesongen 2011-2012?
Retningslinjer:
«Kunstnerisk Pris blir hvert år tildelt en ansatt ved Tøndelag Teater som i løpet av
siste år har utført en kunstnerisk prestasjon av særlig stort format. Prisen består
av statuetten «Pas de deux i manesjen» i bronse aav Tone Thiis Schjetne.
Var det noen som imponerte deg og som du ønsker skal få prisen?
Send oss ditt forslag, men husk at det står flere kunstnere bak en forestilling, ikke
bare skuespillere.
Send ditt forslag til styret:
Teatrets Venner, Postboks 3549 Hospitalsløkkan, 7019 Trondheim
eller
[email protected]
Prisen er planlagt utdelt 15.oktober 2012.
Vi ønsker derfor ditt forslag til kandidat innen 1-oktober 2012.06.05
Her er forestillingene sesongen 2011-2012:
Ingrid Bergstrøm og
Pål Christian Eggen
var glade da de
mottok Teaterets
Venners kunstneriske
pris 2011 for sin
innsats i ROCK´N
ROLL WOLF.
Høst 2011
Mistero Buffo
Håndverkerne
Helg
Tolvskillingsopraen
En liten irritasjon
Et juleeventyr
Vår 2012
Arturo Ui
Gjengangere
Hair
Unge dramatikere
G7
17
Møte med Marit
Teatrets Venner har fått ny leder, Marit Fordal Døvre.
En drivende dame med mange interesser. Hun har erfaring fra Historielag,
Rotary og Ringve Museums Venneforening. Hun benytter seg flittig av byens
kulturtilbud, både konserter, teater og utstillinger. I tillegg til dette har hun en
krevende jobb som partner i HEADVISOR, et landsdekkende rekrutteringsbyrå som holder til på Pirsenteret.
Tekst: Wenche Strømdahl • Foto: Erik Johansen
-Vi har forstått at du rett og slett ble headhuntet til denne lederjobben?
-Jada, der fikk jeg smake min egen medisin! Men jeg trengte ikke lang overtalelsestid. I jobben
min har jeg en rådgivende funksjon, i dette vervet har jeg en utøvende lederfunksjon. En fin
vekselvirkning. Så skader det ikke å ha et stort kontaktnett. Jeg tenkte øyeblikkelig rekruttering.
Du vet ordtaket ”Snekker´n ser spiker overalt” . Der har jeg nok målsettingen klar, det er mange
potensielle medlemmer der ute.
TRONDHJEMSPIE
Marit har levd hele sitt liv i Trondheim. Den kulturelle dannelse fikk hun ved Almas Danseskole
og barnekomediene på Trøndelag Teater. Så ble det Husflidsskole, før hun utdannet seg til
sosionom.
-I hele min yrkeskarriere har jeg hatt ett hovedmål: å få folk i funksjon. Det være seg attføring,
barn med lærevansker eller svaksynte. Så det var igrunnen en naturlig overgang da jeg i 1986
begynte som konsulent i Trønder Personal Vi jobbet i hovedsak med å rekruttere folk til lederstillinger. Da var vi nærmest en pionerbedrift. Jeg drev så mitt eget firma i 10 år, før jeg ble
partner i HEADVISOR.
AMBISJONER
-Jeg pleier å si: ”en SITTER ikke i et styre, en ARBEIDER i et styre. Jeg vil at vi skal være effektive og grundige. Teatrets Venner besitter kapital som skal komme teateret til gode, både som
investeringer og som stipendier til personalet. Vi er jo faktisk ”den snille onkelen” som kan trå
til når vi syns det er riktig å gi en ekstra håndsrekning. Det er en hyggelig side ved jobben. - Så
skal vi ha flere medlemmer! Vi vil også gjerne verve litt yngre faste publikummere. Variasjon i
medlemsmassen skaper større energi og entusiasme.
Teatrets Venner har fått ny leder,
Marit Fordal Døvre.
OPPLEVELSER
-Tilslutt, Marit, må du gi et par eksempler på store opplevelser du har hatt på TrøndelagTeater.
-”Spelemannen på taket” gjorde inntrykk. Det ble nakent og sterkt gjennom minimalismen i
scenografien. ”Cabaret” syns jeg også var flott. Og vårens ”Gjengangere”. - Men nå gleder jeg
meg til å se ALT som settes opp. Da blir det nok mange store opplevelser etterhvert!
19
En skuespillers beretning om livet i en provinsby
Tekst: Espen Klouman Høiner • Foto: Erik Johansen
Jeg runder hjørnet øverst i gågåten, Nordre gate, inn til
Kongens gate. Klokken er halv seks på ettermiddagen.
Akkurat nå skinner sola, men jeg vet at det ikke vil vare særlig
lenge. Sola ofrer ikke mange strålene på denne provinsbyen
midt i landet vårt.
Jeg runder hjørnet, og kommer inn til Kongens
gate, mens jeg sipper til den doble cortadoen i papp jeg kjøpte på Dromedar kaffebar,
denne kaffekjeden som virker suveren og uten
nevneverdig konkurranse i byen. Det virker
som alle kjøper kaffe sin der. Alle de unge, kule
studentene og livsnyterne i tjue-åra i hvert
fall. Da gjør jeg også det. Selv om jeg har bikka
tredve. Jeg runder hjørnet inn til kongens gate
mens jeg sipper til den doble cortadoen i papp
og nyter de eksklusive solstrålene som varmer
ansiktet mitt. Det er mandag. Det kunne egentlig vært en hvilken som helst dag, bortsett
fra søndag, som er fridag, men en hvilken som
helst annen dag i uken for jeg runder alltid
hjørnet øverst i Nordre gate med en dobbel
cortado i hånda klokken halv seks på ettermiddagen, men i dag er det mandag, det merker
jeg meg, fordi sola skinner på ansiktet mitt.
Ellers er alt som det pleier å være. Fra Kongens
gate strener jeg over byens torv, passerer den
18 meter høye statuen av vikingkongen byens
befolkning er så glad i - går tvers gjennom byens store kjøpesenter, krysser gaten, prindsens
gate, uten å vente på grønt lys, som vanlig, det
blir jo aldri grønt lys i denne provinsbyen. Da
jeg har kommet meg over veien gjenstår det
bare noen få trappetrinn opp til døren og inn
til målet, men jeg stopper alltid opp her, i en ti
20
sekunders tid, ikke fordi jeg vil, men fordi kroppen begynner å stritte i mot. Spenningen som
har ligget undertrykt i kroppen denne mandagen, spenningen jeg alltid føler på, uansett
hvilken dag det er, bortsett fra søndag, som er
fridag. Denne spenningen øker alltid i intensitet
når jeg har krysset prindsens gate, og bare har
noen få trappetrinn igjen før jeg har kommet
fram til målet. Klokken er ti over halv seks. Det
er 1 time og tyve minutter til det braker løs.
Jeg har greid å holde kroppen i sjakk hele dag,
slik jeg holder den i sjakk hver dag, bortsett fra
søndag, som er fridag, da driter jeg i det - men
alle andre dager må kroppen holdes i sjakk.
Jeg lurer kroppen med mitt rutinemessige liv,
inntil klokken slår ti over halv seks. Kroppen
vet nemlig at det braker løs om en time og
tyve minutter. Disse siste 80 minuttene stritter kroppen i mot. det er meg mot kroppen.
Men Klokken syv hver bidige kveld står jeg på
scenen på teatret i denne provinsbyen midt i
landet vårt. Kroppen ønsker ikke å utsette seg
for den påkjenningen det er å stå på scenen
hver bidige kveld. Det er en evig kamp. Men jeg
vinner mot kroppen hver eneste gang. Viljen er
sterkere enn kroppen.
Bortsett fra på søndager, da har jeg fri og lar
kroppen bestemme.
21
Styret i TV
Arrangement
Prinsessedrama
Torsdag 30. august - Studioscenen
Kun venneforestilling
Jeppe på bjerget
Valgt på årsmøte 5. mars 2012
Leder
Marit Fordal Døvre
[email protected]
m: 911 97 760
a: 73 54 54 75
Nestleder:
Astrid Nielsen Skauge [email protected]
m: 958 15 207
Regnskap:
Mariann Rødsjø
p: [email protected]
m: 907 60 70
P: 72 55 49 97
a: [email protected]
a: 06866
Sekretær:
Elin Moxnes
Arrangement: Bente Buarø
[email protected]
m: 986 33 326
[email protected]
m: 959 79 550
Lørdag 8. september - Hovedscenen
Kun venneforestilling
Redaktør:
Gerd Ima Isern
[email protected]
m: 482 69 352
a: 73 92 66 42
Jubileet
Revisor:
Karl Tore Johansen
[email protected]
m: 915 10 270
Mandag 15. oktober - Gamle Scene
Vennetreff/Prisutdeling
Ship o`hoi
Mandag 5. november - Studioscenen
Kun venneforestilling
Jul i Prøysenland
Lørdag 17. november - Hovedscenen
Kun venneforestilling
Du skal få høre fuglesang
Mandag 26. november - Teaterkjelleren
Vennetreff 1 time før forestilling
Vi reserverer billetter til alle vennefore-stillingene. Vær ute i tide, for billetter som ikke blir hentet ut senest 10 dager før forestilling kan bli solgt
til andre.
Vi tar forbehold om endringer som følge av at teatret endrer sine planer.
Vi holder fast ved ordningen å avholde venne-treff/venneforestillinger på første
spillekveld etter premiere – 1 time før forestilling.
22
Redaksjonskomité:
Wenche Strømdahl
[email protected]
Martin Nordvik
[email protected]
m: 480 00 954
m: 951 98 718
P: 72 55 89 41
Trøndelag Teater
Sentralbord:
73 80 51 00
Markedsavd./gruppebestilling:
73 80 50 50
Bilettbestilling:
73 80 50 00
Kontakter:
Teatersjef
Kristian Seltun
Direktør
Berit Tiller
Billett
Inger teigland
Markedsavd. Merete Wist Adde
Driftsjef
Karstein Sivertsen
[email protected]
[email protected]
[email protected]
[email protected]
[email protected] m = mobil
p = privat
a = arbeidssted
918 53 325
917 22 717
900 77 404
957 63 004
902 50 193
23
Husk at du også kan melde inn nye venner på www.teatervenn.no
Hvis du ikke vil klippe i bladet, send oss opplysninger per brev eller E-post
O Medlemsskapet er en gave (1 år betales av verver)
(medlemsnummer står på medlemskortet ditt)
Medlemsnummer verver: ...............................................................................................
Er vervet av; ...........................................................................................................................................
Navn nytt medlem: ............................................................................................................................
Adresse: ...................................................................................................................................................
Postnummer / sted: .............................................................................................................................
Telefon: .....................................................................................................................................................
Mobiltelefon(er) for SMS-nyheter: ...........................................................................................
E-postadresse for teaternyheter: ...............................................................................................
O Parmedlem
O Bestevenn
O Enkeltmedlem
Navn nytt medlem: ............................................................................................................................
Adresse: ....................................................................................................................................................
Postnummer / sted: ..............................................................................................................................
Telefon: .....................................................................................................................................................
Mobiltelefon(er) for SMS-nyheter: ...........................................................................................
E-postadresse for teaternyheter: ...............................................................................................
O Enkeltmedlem
O Parmedlem
O Bestevenn
Medlemskap i Teatrets Venner koster kr. 300.- per år for enkeltmedlemmer,
kr. 400.- for parmedlemmer (felles medlemskort) og kr. 600.- for Bestevenn.
Skriv tydelig - bruk helst blokkbokstaver.
Ja, jeg vil bli medlem!
Svarsending 9104
0098 OSLO
Teatrets Venner
B-postAbonnement
B-postAbonnement
Returadresse:Returadresse:
Teatrets
Venner,
Trøndelag Teater
Teatrets Venner,
Trøndelag
Teater
Postboks
3549
Hospitalsløkkan
Postboks 3549 Hospitalsløkken, 7419 Trondheim
7419 Trondheim
KLIPP HER