Transcript FJELLPOSTEN
NR 2 2014 FJELLPOSTEN M e d l e m s b l a d f o r Å l e s u n d - S u n n m ø r e Tu r i s t f o r e n i n g 6 8 å r g . På vidvanke i Tafjordfjell Snøstorm! Enorm interesse for fjell og natur D-SUNNM UN G STF I N TU RI E ØR ÅLE S Førsteamanuensis Nora ved sosialantropologisk institutt OREN Det ligger i vår natur 1 Platou Ålesund har inngått samarbeidsavtale med Ålesund og Sunnmøre Turistforening. Avtalen gir alle medlemmer fast 15% rabatt på alle ordinære varer i vår butikk. Noen få produkter innen kajakk og elektronikk er unntatt fra rabattordningen. Vi har også nøkler til foreningens hytter, som utleveres til medlemmer mot depositum hos Platou. I perioder gir vi en ekstra rabatt på utvalgte bestselgere, som verdens beste turbukse fra Norrøna. In-Store NORRØNA SVALBARD FLEX 1 bukse Vannavstøtende softshell-bukse med stretch og meget god pusteevne for sommerturer i fjellet, og er Platous mest solgte turbukse så langt denne sommeren. Ikke rart - vi har aldri testet en mer allsidig turbukse. Buksen har et klassisk design, er laget av slitesterkt materiale, har sidelommer og regulering rundt anklene. Testvinner i buksetesten til friluftsmagasinet ”Ute” og favorittbuksen til han som skriver denne teksten! Vi vil at flere skal oppleve denne buksen og vet derfor at dette tilbudet vil glede mange av medlemmene. Medlemspris Platou Ålesund • 999,- 1500,- PS! Medlemskort må forevises. Langelandsveien 25 • Telefon 70 14 26 70 • www.platousport.com Bergen Grafisk as Verdens beste turbukse... Leder Utgiver: Ålesund-Sunnmøre Turistforening Øyvind Hunnes, leder ÅST fjor. Det gode veret vi har hatt spelar nok ei stor rolle, men det er ikkje tvil om att stadig fleire har fått augene opp for våre flotte fjellområder. Det er gledeleg å sjå så mange nye namn i besøksprotokollane og godorda som blir skreve i hyttebøkene er ikkje få. Finaste turområdet og beste hyttestandarden i landet er ord som går att. Vi har no 14 hytter der vi tilbyr overnatting frå Runde fyr i vest til hyttene i Tafjordfjella lengst aust. Sjølv om jubileumsåret har vore ein stor suksess kviler vi ikkje på laurbæra for det. 2015 er friluftslivets år i Noreg og dette vil vi markere med fleire arrangement. Vi starter med nasjonal åpning den 13. januar #nattinaturen «24 timer i friluft» Vi utfordrer alle våre medlemmer til å sove ute i friluft denne natta. Dette tar du sjølvsagt bilde av og husk #nattinaturen Eg ønsker alle ei riktig god jul og eit godt nytt turår. Husk hyttene våre er opne også om vinteren. Eg vil sterkt anbefale ein helgatur til Danskehytta i Januar frå Grotli. Januar er magisk i høgfjellet. ÅSTs styre i 2014 Leder: Øyvind Hunnes Styremedlemmer: Øyvind Hunnes, Frøydis H. Svisdahl, Oddbjørn Berge, Knut Gjerde og Per-Børge Flemsæter Varamedlemmer: Fride Tennebø, Merete Løvoll Rønneberg, Hilde Engeset Wille og Edmund Hofseide Administrasjon: Daglig leder, Linda Flem Kongensgate 17, 6002 Ålesund Telefon: 70 12 58 04 Hjemmeside: www.aast.no Mail: [email protected] Øyvind VÅR LOKALE TURPARTNER Produksjon: ekh.no M 24 1 - med energi for fremtiden 3 Ø M ERKE T ILJ 9 Tr ykksak 6 0 Jubileumsåret 2014 er på hell, og ÅST kan sjå tilbake på året som har gått med eit stort smil om munnen. Jubileumsåret har vore markert gjennom heile året med rekordmange turer med tilbud til folk i alle aldrer. Vi har i samarbeid med andre turlag på Sunnmøre aldri før fått så mykje folk ut på tur. I tillegg har vi hatt egne jubileumsturer kvar månad med stor oppslutning. Fleire av desse vil bli årlege turar vi vil gjennomføre fast kvart år framover. Her kan eg nemne blant anna skitur gjennom Tafjordfjella og ikkje minst den nye signaturruta Hjørundfjorden rundt. Ein spektakulær tur rundt Hjørundfjorden som er innom fleire av hyttene våre. Medlemstalet aukar jamt og trutt. Vi er no oppe i over 6800 medlemmer, og vil kome over 7000 medlemmer i løpet av neste år. Eit svært gleldeleg tal, men vi har plass til fleire. Det har vorte gjennomført markedsundersøkelser som viser att 10% av befolkninga trur dei er medlem av Turistforeninga, så etter kva folk trur kunne godt medlemstallet vore dobla. Dette arbeider vi aktivt med – få dei som trur dei er medlem til å bli medlem. Det vil gjere oss i stand til å tilby eit enno betre turtilbod – merke rutene våre enno betre og utvide hyttenettet vårt enno meir. Dette vil også føre til att dei som allereie er medlem får enno meir valuta for sitt medlemskap. I skrivande stund er ikkje sesongen over, men det er allerede klart vi har ny rekord i antall overnattinger på fleire av hyttene våre. Enkelte har auke på 20-30% i forhold til i Forsidebilde Brefører, turleder, tidligere styreleder, og nåværende leder av ÅST sitt Råd Børre Vegsund. Her fotografert på fellestur for DNT på 1960-tallet. Det ligger i vår natur Grillkveld midt på vinteren, liksom! – klart det, sa Perry Holen i Spjelkavik Idrettslag – kan skjønne det, sa Per Ove Stølen i Vikabørsen – Så fint, da kjører vi i gang, sa vi i ÅST Inspirerende å samarbeide med positive folk! Seniorene i SIL fyrte opp heisa slik at vi kunne frakte opp grillkull og mat, ketchup og sprøstekt løk. Herrene i Vikabørsen låste opp teltet og satte på varmen. Sammen gløttet vi spente nedover bakkene. Der kom en gruppe. Der en gjeng til. OJ! Hodelykter i råsa fra Skåthaugen! Enda flere folk!! På det meste var det en uavbrutt rekke av folk i alle aldre opp bakkene. Så startet turheisa og det ble skikkelig folksomt på toppen. Basert på billettsalget i heisa anslår vi at omtrent 500 personer hadde takket ja til invitasjonen til grilling i vinterkvelden. Grillkullet ble endelig klart og det ble trengsel foran gruene. Inne i det varme teltet gikk praten løst rundt bordene. Utenfor takket man for sist, ønsket godt nyttår, og trivselsfaktoren var svært høy. Mulig jeg forestilte meg det, men det stilnet kanskje litt da blåtimen satte inn? Timen da lyset 4 svinner. Først umerkelig. Stadig blåere. Detaljene viskes ut. Noen ensomme lys tennes. Gatelysene er oransje, industrilysene blå. Og ute på Kvalen på Runde blinker den røde fyrlykta uavbrutt og trygt. Vi hadde lovet fyrverkeri for å feire 125 årsjubileet. Ikke det største og flotteste, men en litt smålåten salutt som åpnet et jubileumsår med rekordstort aktivitetsnivå. I løpet av året har vi gjennomført 160 programfestede aktiviteter, og ca 40 trilleturer. Blir omtrent 200 turer, dugnader, kurs og samlinger det! Hjertelig, og stor takk til alle tillitsvalgte og frivillige i undergruppene våre som gjør dette mulig. Den 14. desember gjør vi det en gang til, og da feirer vi at Jubileumsåret er vel overstått. Hjertelig Velkommen Snakk med oss om næringsforsikring. Kontakt din lokale representant i Ålesund, Svein Løvik på tlf: 909 79 075 eller e-post: [email protected] 5 På vidvanke i Tafjordfjell Et 50-årsminne 6 Det er påske, datoen er onsdag 25 mars 1964, det er seint på dag og mørket er i ferd med å innhente meg i bakkene fra Stuguflåten mot Brøste. Det er kaldt, skiene gir godt feste, men finner jeg ei seng for natta? Av: Børre Vegsund Så ser jeg lys i et vindu, knakker på døra, litt etter blir den åpnet. Det er en kar i døråpninga, litt opp i åra, men han ber meg komme inn. Jo, jeg kunne godt få overnatte på loftet hvis jeg hadde sovepose. Og det hadde jeg. «Pipa lek litt, men e fire med bjørkeved og det e’kje ilt fer augom». Det var en trivelig mann, ungkar. Kaffe og en god prat blei det også før jeg tørna inn. Tross ei litt lekk pipe, et slør av røyk og lukt av tørr bjørkaved, sov jeg godt på loftet. Skjærtorsdag Neste morgen fikk jeg kaffe og en enkel frokost. Han viste meg grensene for garden , fortalte om gardsdrifta, om jakt og fiske, før jeg kom meg av gårde. Å betale for oppholdet var det ikke snakk om. Jeg takket pent for meg og daffet av gårde i nydelig solskinn innover Brøstdalen med det klassiske motivet av Karitind og Pyttegga på netthinna. Herlig! Pyttbua dukket fram der den skulle. Overraskende nok ikke overfylt, for det kunne den være rundt påsketider i de åra. Men mat, varme, prat med hyggelige mennesker om løyper, vær, smurning ble det før en krøp i posen. Brefører fra DNT i 1960 årene. Børre Vegsund. Langfredag Samme gode været. Jeg gikk libero oppover mot Benkehø og Torsvatn med mål Torsbu. I ettertid har har jeg fundert på hvorfor jeg gikk aleine denne påsken; vanligvis var Arnvid og/eller Idar fast følge på slike «ekspedisjoner». I bakhodet hørte jeg DNT’s ruteinspektør Claus Helbergs påskeformaninger: Gå aldri alene i fjellet..( Få har vel gått så mye og alene som han over tregrensa) Men noe må man jo ha å tenke over langs det uendelige isflaket som heter Torsvatnet. 7 Børre utenfor Torsbu i 1964. Så er Torsbu der: Halvt nedsnødd og smekkfull av påskevandrere. Gamle Friisbua er omtrent fullstendig borte i snøbrøyta. Torsbu ble oppført i 1961 av DNT, ble bygget som standardhytte med 10 køyer. Men her ble det madrass på gulvet. Og atmosfæren inne i hytta kunne skjæres med kniv: Ei ram lukt av svette, Joikakaker og skismurning. Men sove gjør man til tross for en uhemmet kakofoni av kroppslige lyder i alle varianter. Påskeaften Jeg slår følge med tre andre som skal ned til Billingen, men jeg skal til Grotli. De kjører friskere enn meg og snart er jeg alene. I ei rask unnakjøring ned mot gjeterhytta (Tverrådalshytta) i Torsdalen, går jeg overende. Ingen hals- eller beinbrudd riktignok, men den ene Gullsplitkein-skien knekker bak tuppen. Så er det fram med reservetupp av aluminium, og på merkverdig vis klarer jeg å klinke den på plass med medbragte spiker. Nå begynner jeg klyvingen over Vuluegga. Jeg må opp ca.500 meter. Dette er ingen merka løype og det er bratt i enkelte parti. Jeg husker jeg tenkte skredfare, men det gikk bra. Og jeg visste med meg selv at dette ikke helt var etter boka. 8 Så gikk det unna ned i Vuludalen, jeg runda Rundhaugane, og så var Gamlegarden på Grotli der. Og kvelden var redda. Her vanka det varme senger, mat og øl og hyggelig prat med et par Ålesundfamilier som hadde fast tilhold her i påsken. Det ble seint før jeg var i seng. 1. Påskedag Idag skulle jeg til Kaldhusseter. Kartet mitt lå igjen på Torsbu. Men de gamle amtskartene fra 1880-årene hadde egentlig begrenset verdi. Følgelig ni-leste jeg Randersboka og prøvde å memorere løypebeskrivelsen fra Grjotli til Kaldhusseter over Reset, før jeg litt seint dro fra Gamlegarden. Denne turen hadde jeg ikke gått tidligere. Til Hamsevika gikk det greit. Det lave partiet mellom Krosshø og Heillstuguegga måtte være Reset, tenkte jeg. (i dag vet jeg bedre) Følgelig dro jeg på oppover i nordlig retning , og etter en god times marsj så jeg et vann. Aha! Tenkte jeg, Fetvatnet. Full av optimisme dro jeg på. Men vannet var lengre enn jeg hadde forestilt meg. Bitende kaldt var det også blitt og aluminiumtuppen iset. Det skulle bli godt å komme fram til Kaldhusseter. Jeg passerte ei demning og det begynte så smått å gå nedover. Stor var forundringen da jeg etter div. unnabakker sto foran en «ruin», egentlig to ruiner og en temmelig bratt styrtning mot dalen.(Rødalen) Jeg tok av meg skiene og begynte å gå nedover. Det ble uframkommelig bratt, grønne isfall hang utfor hamrene og det ble vanskelig å få fotfeste i skaren. Og det begynte å mørkne. Heldigvis hadde jeg fornuft nok til å snu. Tlbake til ruinene. (så vidt jeg har forstått var disse endepunkt for TK-taubane ved Kassane i forbindelse med Viksvatn-utbyggingene) En skavl hadde lagt seg inntil en av veggene og dannet et lite tak. Dette ble mitt leie for natten. Det blei skikkelig kalt, men været var godt, og med en god sovepose og en sjelden klar stjernehimmel over meg, hadde jeg det ikke så verst. Litt mat hadde jeg også, og en liten spritkoker hvor jeg freste litt medbragt bacon. En røysekatt dukket opp og fikk svoren. Omsider sovnet jeg med spørsmålet surrende inne i hodet: Hvor var jeg? 2. Påskedag Ja, hvor var jeg? Oppover mot det som jeg i dag vet heter Fetegga går ei forsenkning. Dit måtte jeg. Sekk blei pakka og på med skiene. Fortsatt godt vær, så det var ingen nød. Kommet opp på kanten ligger et ubeskrivelig panorama av tinder og breer brettet ut mot Nordals- og Geirangerfjell. Og der ligger forsyne meg Lodalskåpa og «Josten». Så faller blikket ned i dalen og der ser jeg noe menneskeskapt; en el-linjetrasé. Et enkelt resonnement forteller meg at denne må føre til mennesker. Men det er langt og bratt dit ned, så av med skiene som ble surret til sekken, og derpå begynte jeg en baklengs nedstigning. Hvor mange hundre steg jeg sparka meg nedover har jeg aldri regnet på, men i høydemeter er det i overkant av 300. Jeg husker ennå krampen i lårene og redselen for å gli ut. Og hva skulle jeg ikke ha gitt for isøksa mi her!! Men ned kom jeg og livet kom nok en gang «inn fra høyre». Nå dro jeg forbi det ordentlige Fetvatnet, unnabakke ned til Kaldhussætervatna. Og jeg kjente røyklukta fra Kaldhusseterhytta, jeg var ulidelig tørst og gledet meg til mat og bøttevis vann å drikke. Men så: Stengt hytte da jeg kom fram!. Betjeningen var dratt for påsken! Nå sto jeg ned Kaldhusdal-kneika, gikk innom og banka på i stova hos Olav Kaldhusdal. Da han åpna døren spurte jeg om jeg kunne få litt vatn å Kåre Walderhaug. Påska 1954 på Pyttbua. Foto Kåre Walderhaug. drikke. «Kom inn, kom inn», sa han. Det var herlig å kunne sette seg på en stol og få slukket tørsten. Men Olav insisterte på at jeg skulle ha kaffi og nokke å bite i. Når sant skal sies, det var uendelig godt å få strukket beina i ei lun og varm stove. Han lurte på hvordan jeg hadde kommet meg ned og om det var mye snø i fjellet. Og jeg visste at dette var en person som både bodde i, kjente og leste fjellet på en annen måte enn vi «amatører» som sneiet innom fjellheimen for opplevelsens skyld. Så du tørde å kome ned frå Kaldhussetra i dag då? Ja?? Oss gjenge å venta Litlejordfonna», sa Olav. Jeg måtte bare medgi at det var godt jeg ikke visste noe om det. Mens vi satt slik å prata, hørte jeg et bulder og koppene klirret svakt på asjettene. Det høres ut som om ho går nå, sa jeg litt spent. Olav sat framoverbøyd uten å foretrekke ei mine: «Nei, ditta e berre en liten spir attom huset.», sa han rolig. Etter dette gode møtet endte påsketuren 1964. Resten er prosaisk; på ski og til fots ned til Tafjord, siste båt til Valldal var gått, og natta blei tilbrakt i et kaldt rom på pensjonatet hos presten. 9 ÅST sett fra Kristiania En inhabil tekst om verdens beste forening Av Eivind Eidslott JEG HAR BLITT BEDT om å skrive en tekst hvor jeg ser ÅST litt utenfra. I fysisk forstand er ikke dette noe vanskelig. Jeg bor ca. 600 000 meter fra Standalhytta, i en by som er omringet av flatmark og skog. Folk som bor her har ikke studert Kolåstind fra toppen av Nøre Sætretind en skyfri dag i begynnelsen av mai. Folk som bor her tror Slogen er et maleri, et kunstverk, en illusjon. Folk som bor her har gjerne spist soft-is i Geiranger sentrum, men har aldri gått i fjellsida – høyt over den speilblanke fjorden – til Gomsdalen. Folk som bor her har ikke lest bøker av Sakarias Ansok, fyrt opp i vedovnen på Vellesetra en iskald januarkveld, drukket cappuccino på lekteren i Brosundet. Folk her har ikke badet i Hjørundfjorden etter å ha stått på ski ned fra Skårasalen. De vet ikke at man absolutt bør stikke oppom Naushorn på fotturen mellom Veltdalshytta og Reindalseter, og at du bør legge denne turen til en torsdag, for torsdager serveres det potetball på den betjente hytta. De vet ikke at potetball er det beste som fins – og at bacalao kommer på andreplass. Med andre ord: herfra er det lett å se ting litt utenfra. HVIS MAN SKAL forsøke å se ÅST litt utenfra, så kan det – i tillegg til å bo i denne byen omringer av flatmark og skog - lønne seg å samarbeide med en førsteamanuensis ved Sosialantropologisk institutt. La oss si at sosialantropologen Nora ble sendt ut på et 90 dagers feltstudium hos ÅST. Hvordan burde hun forberede seg? Først og fremst burde Nora kle seg opp i De10 vold-ull (både underbukse, stillongs og trøye bør kjøpes på fabrikkutsalget i Langevågen), GoreTex-jakke (ikke ny, den må være litt brukt og skitten), fjellbukse med forbløffende mange lommer, fjellstøvler (den mykeste varianten som fortsatt er stegjernskompatibel), en DNT-lue hvor designet består av en milliard små T-er og en anatomisk dagstursekk med snusfornuftig innhold. For å forberede seg på ett års smalltalk med sunnmøringer burde Nora se gjennom samtlige episoder av «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu», lese tre årganger av både Møre og Møre-Nytt, se den nye katastrofefilmen «Bølgen», studere årsregnskapet til Ulsteingruppen, lytte til band som The Margareths og Highasakite, pugge navnene til spillergruppen i AaFK og google viktige stikkord som «Gange-Rolv», «fogderistrid», «oppussing av trappene til Fjellstua», «sprenging av Fuglefjellet», «Sukkertoppen», «nasal», «minikraftverk», «Ivar Aasen», «monstermaster», «IKEA på Moa» og «spise skilpadde på Walderhaug bakeri og konditori lørdag formiddag». HVILKE FUNN VILLE sosialantropologen Nora trukket fram i sluttrapporten sin etter det tre måneder lange oppholdet hos ÅST? Sannsynligheten er stor for at hun ville lagt vekt på noen av disse mer eller mindre tilfeldige observasjonene: • En forunderlig stor entusiasme for ferjer. Medlemmer i ÅST snakker ofte svært romantisk om ferjesamband som for eksempel SolavågenFestøya, Magerholm-Sykkylven og – ikke minst – sambandet Store Standal-Trandal-Sæbø-Lekneset. Kvaliteten på kaffe og/eller sveler om bord kan lett skape langvarige samtaler hvor utenforstående faller av underveis. • En levende diskusjon rundt temaet Tafjordfjella vs. Sunnmørsalpene. Historisk sett har Tafjordfjella fått mest oppmerksomhet i ÅST. Her er det flest hytter, flest merkede stier og flest folk. Men akkurat nå seiler Sunnmørsalpene i medvind. Det snakkes, skrives og vandres Hjørundfjorden rundt. Patchellhytta bygges stadig større og har snart 600 sengeplasser. Det eneste som mangler nå, er en merket rute fra Hjørundfjorden til potetballmiddagen på Reindalseter. Gjerne med to nye hytter underveis. • En pågående debatt om hvor mange medlemmer man egentlig kan få. Har ÅST nådd sitt maksimale medlemstall? Eller er det mulig å rekruttere flere? Ifølge ferske, interne undersøkelser oppgir 38 764 sunnmøringer at de er ÅST-medlemmer i sosiale lag og på sosiale medier. Det faktiske tallet er ca. 6000. You do the math, som de sier i utlandet. • Et eventyrlig ønske om å få et fjell på 2000-meter i Møre og Romsdal fylkeskommune. Skuffelsen over at Pyttegga reiser seg kun 1999 meter over havet – ikke 2000 meter – er nesten ikke til å holde ut. Sosialantropologen ville avslørt at ÅST er i ferd med å spesialbestille en ny satellittoppmåling hos NASAs International Department of Measurement of Mountain Altitudes for å avgjøre Pytteggas høyde én gang for alle. • Et evig spørsmål om hvorfor Torsbu ikke eies av ÅST. Det ligger ei hytte i Tafjordfjella som av en eller annen grunn ikke er ÅSTs eiendom. Den eies av DNT Oslo og omegn. Sosialantropologen observerer at dette temaet diskuteres – hviskende – under enkelte ettermiddagsturer til Sukkertoppen. • Et uforståelig inntak av utgått mat på hyttedugnader. For en sosialantropolog er dugnadsarbeidernes frivillige innsats – helg etter helg, ferie etter ferie – imponerende i seg selv. Når det viser seg at dugnadsarbeiderne frivillig spiser utgått mat fra proviantrommet underveis i dugnadene, blir det ekstra fascinerende. • En evig jakt på førsteutgaven av Kristofer Randers´ guidebok «Søndmøre» i landets antikvariater. «Det fins bare én bok», pleier mange ÅST-medlemmer å si. «Og det er Randersboka.» MEN HVA VILLE vært sosialantropologens hovedfunn? Hvilken hovedtendens ville hun prioritert å skrive om? Jo, sannsynligvis ville hun trukket fram ÅST-medlemmenes inderlige kjærlighet til regionen de bor i. En kjærlighet som strekker seg fra Runde fyr til toppen av Råna, en varme som dirrer i gresset utenfor Tyssenaustet en midtsommerdag, en patriotisme som går som en rød tråd gjennom fellesturene, stimerkingen, hyttesnekringen, årsmøtene, ungdomsgruppa, turgruppa, seniorgruppa, Barnas Turlag og Patchell Fjellsport. Sosialantropologen måtte nødvendigvis forlatt sitt akademiske språk for å beskrive akkurat dette funnet. Hun måtte funnet en annen sjanger for å skildre virkeligheten, for å få fram det gode poenget. Kanskje et dikt. Eller en sang. Eller et jubelrop, høylytt, med påfølgende ekko mellom pinaklene i Molladalen. 11 Snøstorm gjenn Det ligger i vår natur 12 nom Tafjordfjella Av. Arild Eidset Ei gruppe startet fra Grotli. Ei gruppe startet på Brøstet. Begge gruppene skulle innom Pyttbua og Danskehytta, og møtes på Veltdalshytta. Der skulle vi bytte bilnøkler og ta hverandres biler tilbake til «by’n». Slik skulle det ikke gå. 13 Torsdag var veien fra Brøstet til Tunga uten skispor. Teten måtte brøyte spor i tung snø, og været var mildt. I tregrensebeltet møtte vi frisk vind og snøvær. Etter ca. 6 timer kom vi oss inn på Pyttbua akkurat før vi mørknet ute. Nordgående gruppe fikk atskillig mer snø. Allerede fra Grotli Hotell merket man dypsnøen, og den skulle bli stadig dypere. På Viksvatnet målte de ikke mindre enn en meter med nysnø! Løypebrøytinga krevde «sin mann», snøen var både dyp og pakket. Dette gjorde at den 14 km lange turen inn til Danskehytta tok hele 7, 5 timer. Det var godt og mørkt da de kom frem, og «middagen» ble servert på hemsen godt etter midnatt. På Pyttbua opprant fredag med merkbar vind og gløtt av sol. Klokka ti var alle klare med sekken på ryggen og skiene på beina. Uværet slo for alvor inn på turen opp mot skavlen før Radiovatnet. Vi ble bombardert av vindkuler fra alle sider, og flere måtte ta støttesteg for å holde seg på beina. Videre inn over Radiovatnet økte vinden enda mer, og 14 snøføyka hindret all orientering. Noen varder dukket riktignok opp, og forsvant, men i all hovedsak gikk vi på GPS. Kulingen kunne godt være kategori «sterk» som betyr hastighet på 17-20 meter i sekundet. Først på rutas høyeste punkt lettet været noe. Vi fikk et gløtt av Naushornet og Tordsnose, og morgendagens rute over til Danskehytta. Bak buffer, skibriller og hetter dukket smilene ansikter frem. Utenfor Danskehytta blåste det også fælt på fredag. Ruta over til Veltdalshytta er 23 km lang, høydeforskjellen er ca. 500 meter. Snøen var skikkelig dyp og pakket. Vinden var på grensa til storm i kastene. Gruppa hadde hatt en lang tur dagen før. Natta hadde vært i korteste laget. Gruppen valgte å bli værende på Danskehytta. De fordrev tiden med snømåking, fylte opp lagrene med ved, laget seg gode måltider og oppholdt seg utendørs i vinterblåsten. Kvalitetshygge! Utover fredagen speidet gjengen på Veltdalshytta etter nordgående gruppe. Været dro seg ytterligere til etter middagen. Vi skulle jo møte de andre der! Vi skulle bytte bilnøkler slik at vi kunne finne bilene på Grotli. Hvis ikke de andre kom kunne vi jo ikke gjennomføre turen! Hadde de startet fra Danskehytta? Hadde de snudd? Hadde de søkt ly under veis? Hadde de gravd seg inn i en skavl? Hadde de blitt værende på hytta? Trengte de hjelp? Slike spørsmål dukket opp i mellom speidingen, vi var jo avhengig av hverandre! «Intet hørt, alt vel» er telegramstilen fra gammelt av, og vi som ventet på Veltdalshytta slo oss til ro med det. Vi måtte gjøre våre egne valg, basert på egne vurderinger. Begge gruppene hadde med nødpeilesender, og i tilfelle ulykke ville hele redningsapparatet blitt iverksatt. Turlederne på begge gruppene har i tillegg god kompetanse om vinterfjellet. Sørgående gruppe var ikke særlig bekymret. Lørdag morgen var uværet enda et hakk dårligere på Veltdalshytta. Utenfor var det tidvis vanskelig må holde seg oppreist, og man måtte søke med staven foran seg for å se hvordan snøen var. Nordgående gruppe hadde ikke dukket opp i løpet av natten, og siden vi ikke kunne starte tilstrekkelig tidlig fra Veltdalshytta, ble den lange turen til Danskehytta fort uaktuell. Retur til Pyttbua var også tvilsom hvis ikke været lettet. Mot lunsj lettet været noe, og vi la avsted. Rolig og jevn flyt opp bakkene. Matpause før høyeste punktet på ruta. På med buff, skibriller og hetter, for været frisknet til enda en gang. På den positive siden fikk vi vinden i ryggen, og det hjalp godt på farten. Derimot hjalp det lite på muligheten for å kommunisere. På det verste kunne turleder gi kun korte beskjeder. Ned skavlen nord for Radiovatnet var forholdene på sitt verst, og det var mye kreativ stil ned bratta. Snart kom vi oss lavere og i le, og vi kunne nyte de slake hellingene ned til Pyttbua. Samme dagen hadde rastløsheten i den andre gruppa på Danskehytta meldt seg. Etter frokost la de i vei mot Storfjellet, som ligger knappe 9 km nord for hytta. En lang dagstur, og en deltaker lå igjen på hytta med magesjau og feber. Ruten går over Fetegga, og der fikk de for alvor merke vinden. Det var ingen anledning til å fortsette innenfor rimelighetens grenser. Da ble det altså dagstur kun til Fetegga, og en natt til værfast på Danskehytta. Siste dagen gikk begge gruppene tilbake til samme plassen man startet fra. Var turen mislykket av den grunn? Jeg stilte spørsmålet til deltakerne og fikk kontante svar: Ikke på noen måte! Tre av dem hadde allerede uttalt at de ikke ville byttet ut turen i snøstorm med en fineværstur, dette var noe de ikke ville våget å gjøre alene. Det kan ikke på noen måta kalles mislykket å få oppleve vinterfjellet i sterk kuling, kjenne vinden rive i balansenerven, miste all sikt og retningssans, og å kjenne trygghet i hverandres selskap. Velkommen til ny tur på tvers av Tafjordfjella i vinter, følg oss på aast.no 15 Oddbjørn «Obben» Berge Alder: 54 år Yrkesbakgrunn: Snekker, bygg og betong Gift med Torhild, tre barn Medlem av ÅST-styret i 14 år. Styremedlem fra 2002, vara styremedlem fra 2000 Medlem av hyttekomiteen på Patchellhytta i 14 år, hyttesjef fra 2007 16 Profilen: Oddbjørn «Obben» Berge Når man ser på hvor mange timer og dager Oddbjørn bruker for ÅST, og har brukt i ÅST siden 2000 kan man lure på hva han brukte fritiden til før han lot seg velge inn i styrer og stell. Oddbjørn sier han egentlig aldri har sittet stille særlig lenge, og han har vært med på atskillige prosjekter. Sånn sett har det vært og er det lite fritid. Når anledningene byr seg liker han fjellturer sommers og vinterstid, og trives med både jakt og fiske. Av alle oppgavene Oddbjørn har deltatt i er det nesten umulig å nevne enkeltsaker. Men i 2009/10 kom nytt lovverk for bruk av gassbrennere på hyttene. Det var ingen enkelt oppgave å få til for alle våre 14 hytter. Men så kom Oddbjørn på banen og lagde til utmerkede og praktiske løsninger for alle! Han stiller gjerne opp på andre hytter når det trengs hjelp også. Ingen er overrasket om man treffer Oddbjørn på Kaldhusseter hvor det for øyeblikket foregår ombygging. Etter utvidelse av hytta i 2011 meldte det seg behov for større dokapasitet, og krav om sikringshytte. Oddbjørn ledet arbeidet og nå står den nye hytta der, med 15 senger og innendørs utedo. Lørdag 27. september var det høytidelig åpning av sikringsbua, og den skal for all ettertid benevnes som «Bergebu». Vel fortjent! I hans 14-års perioden har Oddbjørn vært på utallige styremøter, landsmøter og fagmøter i regi av ÅST. Patchellhytta har tredoblet overnattingskapasiteten! Den er nå Norges største selvbetjente hytte. Grunnen til at han ble med i ÅST var vel egentlig Patchellhytta. I 2000 hadde den 24 senger. Nå er «hytta» tre hytter, med hele 65 senger. På de tre hyttene er det dessuten store flatsengmuligheter, så der er madrasser og senger til 100 hvis det er nødvendig. Oddbjørn setter stor pris på å delta i utformingen av nye hytter, nye løsninger, nye fasiliteter som har gitt stadig flere gode opplevelser i fjellet: – Eg har vore byggeleder i mange år. Heile tida eg har vore i komiteen på Patchell har det vore byggjing omtrent kontinuerlig. Vanlig dugnadsarbeid har i grunn gått av seg sjølv. Han setter umåtelig stor pris på samholdet i en dugnadsgjeng, og at man får en slags «eigerskap» i hytta man er knytt til, sier Oddbjørn fornøyd. De siste 14 årene har Obben vært mer på Patchellhytta en de aller fleste. Og noen netter har det vært mere fullt enn vanlig. Før både utbyggingen av hovedhytta i 2011 og nye Bergebu, dro Oddbjørn og to søskenbarn + 6 unger på arbeidshelg. Da de kom opp var det hele 29 andre gjester på hytta. Utpå kvelden kom ytterlige 14 damer + en turleder fra Ferder (!) skilag. De lagde seg 3 retters middag og satt på kjøkkenet, og i peisestua oppholdt alle de 17 38 andre seg. Den helga var altså 53 stk på hytta, alle fikk seg soveplass og ingen klaget. Gamlehytta hadde som nevnt 24 senger. Gjestene som finner veien til Patchellhytta er både unge og gamle, kvinner og menn, avslappede vandrere og ekstreme alpinister. Mange går i grupper, noen går alene. Det er tydelig at hyttetilbudet som Obben har vært ledende i utformingen av slår an hos alle typer fjellvandrere. Det er kanskje beste attesten man kan få som hyttesjef. Denne sesongen ser ut til å bli tidenes beste. Patchellhytta har flere besøkende, og flere har overnattet både to og tre netter, viser statistikken. 28. september i år hadde hele 1921 personer overnattet på Patchellhytta, mot 1901 i hele 2013. Når vi forsøker å fritte ut om dramatikk i fjellet, lykkes vi ikke helt. Oddbjørn bekrefter at det har vært dramatiske opplevelser. Han ønsker ikke å «skryte» av slikt, og vil rett og slett holde det for seg selv. Likevel smiler han lurt og minner om at det er svært viktig å ta med seg kart og kompass eller GPS. Oddbjørn har gått mil etter mil i Tafjordfjella, både sommer- og vinterstid. Likevel liker han seg best på østsiden av Hjørundfjorden. Knapt noe sted finner man så mange fine topper, som er 18 lett tilgjengelig, som rundt Patchellhytta. Hva synes du om at vi ikke vant kåringa av folkets toppturhytte? Nei, hva skal man si om det? Nordlenningene er flinke i slike kåringer, og all honnør til alt sms-arbeidet de gjorde nordpå. Snytindhytta er ei kjempefin hytte, og har lyst å ta meg en tur dit, men det skal noe til å konkurrere ut Slogen, Smørskredstindane og Brekketindane. Hvilke fremtid ser du for Patchellhytta, tåler den å bli særlig større? Ikke at hytta blir større. Men vi trenger flere vintergjester. En ting som forundrer meg er at på Slogen går ca 12- 14 000 viser toppboka, og «bare» 2000 overnatter på Patchellhytta, det må vi gjøre noe med. Ellers kan vi se på om vi skal få inn et par dusjer, varmt vann. Men vi må nok se et langt stykke etter strømkabel. 12 volt er kjempefint til belysning, og siste på strømfronten er egen stasjon for lading av mobiltelefoner, gjestene trenger bare ta med mobillader til bil. MEDLEMSFORDELER rabatt på friluftsutstyr, -bekledning og -sko på alle G-Sport butikkene på Sunnmøre og i Stryn! R E T K U D O R P S T F U L I ALT AV FR % 5 ÷1 OPPTIL re priser æ n i d r o v *Gjelder a VI HAR DYKTIGE FAGFOLK SOM HJELPER DEG MED RIKTIG UTSTYR! G-SPORT STRANDA G-SPORT HOFSETH G-SPORT MOA G-SPORT VOLDA G-SPORT FORSNAVÅG G-SPORT STRYN G-SPORT ØRSTA TLF: 70 26 00 60 ULSTEINVIK. TLF. 45 47 51 00 TLF.70 17 20 00 TLF. 70 07 73 48 TLF. 70 08 97 55 TLF. 57 87 23 80 TLF. 45 29 38 00 19 Det ligger i vår natur Toppturpåske på Reindalseter Tekst: Åsmund Steen. Foto Martin Hauge Nilsen Reindalseter er utvilsomt kjent som et sommerparadis, og få vet at toppturmulighetene her er svært bra. Helt ny som «skidestinasjon» er den imidlertid ikke. En periode tidlig på nittitallet feiret en god gjeng nyttår her oppe i flere år, og før oppdemmingen av Zakariasvatnet var det en fin påsketur fra Tafjord, over isen på vannene, forbi Jakobgarden og fossen, og opp til Reindalseter. En og annen skiløper finnes det ennå her oppe, men det meste av vinteren er det stille i Reindalen. Påska 2014 la DNT ung Sunnmøre sin etter hvert tradisjonsrike toppturpåske til Reindalseter. I en 20 ellers ganske snøfattig sesong fikk de full valuta for valget av turmål. Turleder Sigbjørn Helland forteller: Starten av påska bød på nysnø på Reindalseter. Oppe i høyden blei snøen vindpakka, slik den ofte blir i høyda, men nede i liene var det fin puddersnø. Det småkuperte terrenget gir mye moro nedover selv om det ikke er spesielt bratt. Daurmålshaugen, på toppen av bakken på stien til Danskehytta, og Skjervløypfjellet mot Muldalen blei våre turmål de tre dagene vi var der. Begge turer er greie å gå med moderne toppturutstyr. Dersom været hadde vært bedre er både Melegga, Illstigfjellet, og Naushornet tilgjengelig. Svartegga er nok den ultimate alpine bestigningen rundt Reindal- seter. Her kan stegjern og isøks være nødvendig opp ryggen. Hva vil du si til andre som vil bruke Reindalseter til toppturer? Ta en dag ekstra. Det går en halv dag til kjøring og anmarsj, og mulighetene er så mange at man bør ha minst tre hele skidager. Selv om anmarsjen er litt kronglete er det definitivt verdt turen. Snøkvaliteten er svært god. Anmarsjen til Reindalseter vil aldri bli noen ultimat skirute, men det går helt fint å gå langs vannet på randosko. Dersom det er nok snø kan traseen langs kraftlina være bedre å følge. Dersom det er mye snø og høy skredfare er anmarsjen skredutsatt, men som alltid i fjellet er det noe man må vurdere selv. Det er ikke ofte Zakariasvatnet fryser til, men skulle isen legge seg må man aldri bevege seg ut på isen her. Til det varierer vannstanden for mye. komme inn til lunken hytte etter noen timer på ski, langt oppe i fjellet. Det er steikeovn og panelovner i hytta, og vedovnen i resepsjonsbygget varmer godt. Vannet er stengt av, så det må fylles i en av bekkene eller elvene i nærheten, på tross av det er trolig Reindalseter fjellheimens mest behagelige selvbetjente hytte å komme inn i etter en dag på ski. Det er utvilsomt flott terreng og mange turer å velge i, så hvis du vil ha en uke med god snø og sette egne spor, så kan vi trygt anbefale Reindalseter. Hvordan er hytta om vinteren? En liten hemmlighet er at det står litt varme på, slik at ikke hytta skal bli så rå. Det hindrer fuktskader, og lønner seg på sikt. Det er en spesiel følelse å 21 Tone Drabløs Alder: 46 Mor til Kasper (12), Fride (10) og Kristin (7). Profilen: Tone Drabløs Tone har enorm arbeidskapasitet og interesse for fjell og natur. Hyttevert på Vakkerstølen i sommer. Kurset som turleder, innen skred, i klatring og i padling. Turleder for ÅST i Barnas Turlag, DNT Ung Sunnmøre, Turgruppa, Patchell Fjellsport og på Yogacampen på Reindalseter. Styremedlem og turleder i Aalesund Skiklub. Fjellgeit med over 20 toppturer i 2014, både sommer og vinterstid. Dyktig naturfotograf. Er det sant at du har fått friluftslivet inn gjennom morsmelka? Ja, må vel kunne si det. Med friluftsinteresserte foreldre og besteforeldre blei vi tidlig tatt med på tur. Et av de første bildene av meg er i pulk på vei mot Drabløsstølen, med rosa solbriller, bamselue 22 og et smil fra øre til øre. Da var jeg knapt ett år gammel. Husker vagt at jeg satt på skuldrene til far min opp skitrekket på Fjellsætra noen år seinere. Da var det ikke snakk om å hoppe av trekket midtveis, så læringskurva blei bratt. Etter hvert tok jeg trekket aleine, men var så lita og lett at jeg hoppa og dansa oppover heistraseen. No er der skilt som sier at slikt er ulovlig, men jeg gjorde det jo ikke akkurat med vilje. Familien har også alltid hatt fuglehunder av det energiske slaget, og da må man jo ut. Hva har familiehytta på Drabløsstølen (Fjellsætra) betydd for ditt friluftsliv? Veldig mye! Den har alltid vært basen, sommer som vinter, og terrenget der er så variert at der er noe for alle. Hvis jeg sier at jeg skal «på fjellet» så er det dit jeg skal, alle andre fjell spesifiseres med navn. Før i tida gikk de fleste oppover der, det var ikke så mange runder rundt vatna akkurat, og da far min jobba på Raufoss en vinter tidlig på 70-tallet og vi gikk skitur innover i skogene der er jeg blitt fortalt at jeg en gang spurte «Kommer vi aldri opp?». Så jeg var nok tidlig av den oppfatning at turer skulle gå oppover før belønningen kom i form av herlig skikjøring nedover. Hva slags type tur gjør du når du vil være helt alene? Da finner jeg meg ei grotte og stenger heile verden ute, haha. Neida, det gjør jeg ikke. Her er ikke så mange grotter å gå i her omkring, heller. Jeg går samme type turer aleine som sammen med andre, men velger gjerne kjente mål. Men det er ikke så ofte jeg vil være heilt aleine. Det er jo kjekkest å være flere! Noe du er stolt over å ha gjort i naturen på egen hånd? Tja, stolt og stolt.. Jeg er egentlig mest fornøyd med at jeg mestrer et ganske stort spekter av naturen vår, både med tanke på terreng og værforhold. Det gjør meg trygg når jeg er ute, og gjør at jeg kommer meg ut uansett forhold (vel, nesten, da..). Men når det er sagt så husker jeg fortsatt hvor stolt og fornøyd jeg var med meg selv første gangen jeg gikk aleine på ski fra hytta til Furua som 9-åring! Furua var ei stor furu, et landemerke på Fjellsætra, som dessverre blei saga ned av en gjeng pøbler en gang på 80-tallet. Hvilke turer står øverst på din private ønskeliste? Jeg bruker egentlig å si at jeg ikke har noen liste, men går etter innfallsmetoden og det som er kjekt her og no. Men når det er sagt så har jeg veldig lyst til å gå på Stålberghornet av en heilt spesiell grunn, og så har jeg lyst til å gå mer i Sykkylven og Hurrungane og Lofoten, og kanskje til og med reise tilbake til Nepal en gang. Jeg var der i 2011 og det ga virke- lig mersmak. Så «lista» kan gjøres lang, men det letteste å få til i en hverdag med full jobb og barn er det nærmeste – og det vi har rundt oss her er jo en gedigen godtepose! Så det er bare å komme seg ut og nyte! På Facebooksiden din deler du flotte bilder fra turer både høyt og lavt, nært og fjernt. Hva betyr fotograferingen for deg? Det er nesten ikke en skikkelig tur hvis ikke kameraet er med, fordi jeg blir gående å tenke på alle de gode motivene jeg ikke får tatt med meg hjem. Jeg tar bilder av ting i naturen som er morsomme, fine, rare, vakre, som mer formidler øyeblikk, sted og detaljer heller enn turen som sådan. Jeg legger ut bilder på Facebook for å vise hvor fint det er ute, og kanskje å inspirere venner til bruke naturen mer. Det er flere som har sagt at de blir inspirert av å se bildene mine, og det er jo veldig kjekt. Hva synes du er den viktigste forskjellen mellom å gå på tur som privatperson og som turleder? Jeg synes ikke det er så veldig stor forskjell, egentlig. Som turleder passer jeg litt mer på, prøver å se/snakke med så mange av deltakerne som mulig og prøver å fortelle litt om området vi er i. Og så har jeg mer førstehjelpssaker i sekken! De har jeg heldigvis ikke fått bruk for så langt. Men det blir definitivt tatt færre bilder når jeg er turleder enn når jeg går privat. På private turer kan jeg gjerne gå en omvei bare for å se hvordan det er «bak den haugen» og lar meg distrahere av dyrespor og rare steiner. Å følge dyrespor på ski i planta granskog er det kanskje ikke så mange som gjør, men det er faktisk morsomt! Anbefales, men jeg ville nok ikke tatt med ei gruppe på noe slikt… Og så bader jeg nok mer når jeg ikke er turleder. ÅST er overbegeistret over hvor mye du stiller opp og bruker av din fritid til fellesskapets beste. Hva motiverer deg? Det er jo ikke noe offer, akkurat. Det er bare kjekt å være med, og jeg får så mye tilbake i form av nye venner og fine turer. Da jeg begynte på igjen å gå i fjellet etter mange års fravær gikk jeg ofte med ÅST, særlig på turer jeg hadde lyst til å gå, men som virket litt skumle eller lange. Så ballet det på seg og jeg endte opp som turleder selv. Kjekt det, å kunne gi litt tilbake også. 23 Kan du trekke frem noen høydepunkter i turlederkarrieren din så langt? Vanskelig å trekke frem en spesiell tur, de er alltid fine og kjekke, men turen på tvers av Tafjordfjella i mars i år var spesiell. En fantastisk flott tur, selv om været var til tider heftig og vi endte opp med å snu halvveis. Turene med Barnas Turlag er alltid morsomme, og spesielt matlagingsturen på Emblemssanden i fjor, fordi det kom så overveldende mange kjekke barn og foreldre. Har du noen tips til andre foreldre for å få med barn på tur, dine er jo med «over alt»? Tilpasning, turvenner og deilig niste! Tilpass turen til den minst tålmodige. Når flere går sammen kan de gå lengre. Har de i tillegg en hundevenn de kan leie litt på går det fortere og er enda kjekkere. Nistematen er kjempeviktig! Alt som kan lages på primus eller bål er topp, og frysetørka er jo stor stas for de som ikke spiser det så ofte. Og når jr suser ned ei fjellside på slalomski (som mor bar i sekken opp) og mor kommer skjelvende etter på fjellski med snø i hår og sekk og hette, er det kjempeinspirasjon til neste tur! Hvilket friluftsliv ønsker du at barna dine skal overta? Jeg håper de tar med seg gleden det gir å være ute, og lærer seg å se de mulighetene naturen gir for avkobling og trening. I en hverdag som er preget av stillesitting for de fleste av oss, inkludert barna som sitter seg gjennom skoledagen i en alder da de 24 egentlig burde bruke og utfordre kroppen fra morgen til kveld er det så viktig å bruke naturen, bevege seg og bruke sansene på annet vis enn hjemme/ på skolen eller i arbeidet. Gleden over å være ute er det viktigste, så får de velge «sine» aktiviteter etter hvert. Inntil videre får de bli med på mine.. Vi vet du både har randostøvler, fjellstøvler, steg-jern, langrennsstøvler, og neoprensokker på beina ute i naturen. Hvilken friluftsaktivitet har du til gode å forsøke? Og når skal du sette i gang med det? Jeg har aldri forsøkt å dykke, og det tror jeg heller ikke jeg kommer til å gjøre, selv om det sikkert er morsomt. Litt for mye utstyr som kreves, og jeg liker ikke «styr». Foretrekker det enkle. Eller enklere, i alle fall. Aktiviteter som innebærer at beina forlater bakken noe særlig lenger enn de øyeblikkene det tar å hoppe fra stein til stein er også uaktuelle. Jeg feiger ut selv på hoppene ungene bygger i skibakken. Ellers er jeg egentlig fornøyd med de aktivitetene jeg driver med i dag. Synes de gir meg et godt og variert friluftsliv, så noe umiddelbart behov for å utvide repertoaret har jeg ikke. Men kanskje terrengsykling – men da trenger jeg ny sykkel, og det er jo litt styr… og så må jeg spare noe til 50-årskrisa også, hehe! ÅST takker for innsatsen så langt og håper vi kan støtte oss på Tone sine kvaliteter i mange år fremover. Ubetjent hyttetilbud i Reindalen Alle forstår at det koster en del penger å frakte mat til hyttene og lønne ansatte. Derfor koster det noen kroner å bo på hyttene våre, og litt ekstra på Reindalseter. Når man tar driftskostnadene i betraktning, og innsatsen til alle de frivillige som holder hyttene i stand, hevder vi at det er svært prisgunstig å bo på hyttene våre. Både de selvbetjente og de med fullpensjon som på Reindalseter. Mange foretrekker å gå i fjellet med lavt budsjett. Mange velger å bruke teltplassen sør for Reindalseter, men ikke alle liker å sove på liggeunderlag, eller bære den ekstra vekten. Derfor er vi glade for å kunne tilby Jakobselet som en ubetjent hytte i Reindalen. Den passer for eksempel utmerket for ungdommer og studenter som vil ha med egen mat i sekken. Den passer også for familier og grupper som ønsker å være litt for seg selv. For deg som vil kjenne på tradisjonene i ei flere hundrede år gammel hytte, og oppleve gammeldags hytteliv med utedo og vannbæring med bør-tre. Den ærverdige hytta ligger på neset mellom elva og Langevatnet i Reindalen ca. 250 m fra Reindalseter. Den tilhørte den neddemmede Jakobgarden. I følge historiker Gudmund Relling i Norddal kan selet ha blitt satt opp allerede på midten av 1800-tallet. Selet var den første overnattingsmuligheten for vandrere i Reindalen. Den ble brukt av fjellfolk fra 1920-tallet fram til ÅST bygde Reindalseter i 1936. Samarbeidet fortsatte så godt at ÅST fikk kjøpe Jakobgarden i 1946. Jakobselet har 7 senger, et oppholdsrom med stue og vedovn, kjøkkenkrok med gassbluss. Her finnes ikke elektrisitet og vannet henter man i elva rett ved siden av. Den ligger på et fantastisk flott til på nordsiden av Reindalsåa, der hvor elva renner ut i Langvatnet. Hytta er låst med DNT standardnøkkel. Det betyr at som på alle ubetjente og selvbetjente hytter deler man hytta med andre. Aller først fører man seg inn i protokoll, bruker hytta som sin egen, fyller ut engangsfullmakt med antall døgn og etv. uttak av mat, og vasker seg ut ved avreise. Forlat hytta slik du ønsker å finne den. ÅST sine ubetjente hytter: Fieldfarehytta, Jakobselet, Tjønnebu, Tyssenaustet, Standalhytta og Velleseter. 25 Toppturhelg på Det ligger i vår natur 26 å Standalhytta Av Arild Eidset Ingen følte for å snakke høyt på toppen. Solen, utsikten, pulsen, utmattelsen, gleden – alt dette og mer til gjorde stemningen høytidelig. Men våget vi å kjøre ned på skiene? Sammen med Aalesund Skiklub tilbød vi turføring til indrefileten av Sunnmørske topper fra Standalhytta. 27 31 deltakerne ble delt opp i tre grupper og hver gruppe hadde to turledere. Risikomomentene ble gjennomgått slik at hver enkelt deltaker visste hva som ventet. Vi er pålagt dette gjennom produktkontroll-loven, og vi ønsker å gjøre det for å redusere sjansen for skader. Denne drillen gjør vi alltid før starten av hver tur, sammen med orientering om ruta vi skal gå. Oppover gjennom Kvanndalen gjorde hver gruppe sine egne stopp, men alle samlet seg på Appelsinhaugen. Turmålet for alle var nemlig Kolåstinden. Ei lita gruppe snudde etter lunsjen, men de fleste gikk hele veien til toppen. Været var kaldt og lyset var flatt. Brefallet var iset og full av steinsva, så den ruten ned var uaktuell. Selv om returen gikk gjennom Stretet var smilene likevel brede da hovedgruppen kom ned. Middagscrew’et serverte de nydeligste smaker, og de tre stuene på Standalhytta 28 ble brukt til hygge. Nesten alle var innom badstua også! Andre turdagen delte vi opp i tre turlag. Den lette turen gikk til foten av Fingeren, mediumturen gikk Nordre Sætretinden via Insterenna med skikjøring ned Fladalen, den tunge turen gikk Randers Topp med tur/retur Inste Årsnesdalen. På turen opp mot Randers Topp fikk vi bære skiene på sekken en liten time før vi kunne spenne støvlene i bindingene på den velkjente «haugen». Til stor kontrast fra gårsdagen bød værgudene på tindrende sol og kun milde vindpust mens vi spiste lunsjen på flata under breen. Et gispende WOW fortalte om et skikkelig magasug ute på kanten mot Molladalen. Vi forsøkte å gå på ski helt opp til toppen, men flesteparten ga opp halvveis. På selve toppen følte ingen for å snakke høyt. Solen, utsikten, pulsen, utmattelsen, gleden – alt dette og mer til gjorde stemningen høytidelig. Norskehavet i vest og Briksdalsbreen i syd, og alt det andre midt i mellom, utsikten fra Randers Topp er min desiderte favoritt. Men våget vi å kjøre ned på skiene? Nei, vi bestemte at alle fikk bære skiene ned, noe de aller fleste synes var greit. Så fant vi fantastisk snø i falllinjen ned fra Bladet og knallskare videre nedover til skiene igjen ble festet på sekken. Siste turdagen kjørte vi til Kvistaddalen, og Skårasalen var toppmålet. Nydelig vær og lang rekke opp langs veien. Samling ved fellesbruket. En rask gruppe gikk i forveien, hovedgruppa strakte seg ut i lang rekke oppover ruten. Bare 150 høydemeter under flata før toppen var det nok for elleve av deltakerne. De ble tatt hånd om og ledet nedover i samlet gruppe. Raskeste gruppa kjørte seg inn under Skårasalens sydside og fant urørt snø hele veien ned. Hovedgruppa sluttet seg til resten og sammen satte vi kursen til bilene. Avslutningsmiddagen på Sagafjord Hotell ble et høydepunkt helt på linje med alle andre opplevelsene de siste dagene. Vi takker Aask for samarbeidet, og vi ser frem til flere fine arrangementer mot vinteren. 29 Ida har levert rekordsommer Aldri tidligere har så mange overnattet på Reindalseter i Betjent sesong. I gjennomsnitt har kjøkkenet laget mat til om lag 40 personer hver dag. Maten har blitt servert gjestene, senger blitt redd opp, sengetøy blitt tatt av og vasket, hengt opp og tørket. Utedoen er vasket, gjester har fått råd og veiledning, eller bare et vennlig smil. Husene og uteområdet på Reindalseter har vært ryddig og fint. Aldri har behovet for god ledelse vært større. Da er det godt at ÅST har hatt Ida Grindland som bestyrer. Noen artige episoder du husker spesielt godt? - Jeg husker godt den gangen da vi gikk tom for sukker og måtte ned i Tafjord og kjøpe med oss 30kg sukker og da vaktmesteren (Remy) insiterte på å bære med seg alt på en tur. Da sekken bare rommet 10 kg sukker ble det på ren og skjer vilje bæret med 20kg sukker i bæreposer, en i hver hånd. Det å få oppleve en steikende nordlending oppover lia, som inni mellom løftene klarte å prestere og laget lyriske dikt om byrden han bar på var en opplevelse jeg kommer til å huske lenge. Du kom til Reindalseter sommeren 2012. Hva var førsteinntrykket ditt, og ble første sommeren som du forventet? – Jeg husker godt mitt første inntrykk av Reindalseter i 2012 da jeg bikket Haugene og fikk utsikt innover i vakre Reindalen. Dette inntrykket og fasinasjonen har jeg opplevd hver gang jeg er på dette utsiktspunktet, for det er et særdeles vakkert skue! Vidar Roald var også en betydningsfull og god støtte for meg det første året mitt som bestyrer. Takk Vidar! Forholdene i fjellet skifter fort, noen dramatiske opplevelser de siste tre sesongene? – Vi har flere ganger ventet i spenning på anmeldte gjester som skulle vært her til middag kl 18.00 men som ikke rakk fram før mørket. Det er alltid utforende å finne balansen for når man skal uroe seg til behov for leteaksjon. Når man arbeider på en hytte i fjellet må man være på vakt med tanke på at folk kan skade seg. Selv har jeg etter tre år erfart at om man bare har en dose is i magen ordner det meste seg og folk kommer til rette etter forsvarlighetens grenser. Hvordan har disse tre årene vært, du har vel merket en utvikling fra du startet? – Ja, jeg har merket en utvikling. Fra å ha Olsok som det eneste arrangementet, til nå å kunne tilby alt i fra yogacamp, massasje til gourmet og vinsmakningskurs har vært en utrolig givende utvikling. Dette har igjen gjenspeilt seg i økende antall gjester noe som igjen har skapt behov for flere antall ansatte. Det har vært spennende å få være en del av denne utviklingen og jeg gleder meg til å følge med på fortsettelsen framover. 30 Hvordan vil du beskrive den typiske gjesten på Reindalseter? Er personen alene, sammen med andre, på vei videre, ung, gammel, eller? – På Reindalseter har vi ingen typiske gjester. Her er det variasjonen som beskriver gjestene beste. Vi opplever besøk av barn, pensjonister, familier, folk som vandrer alene, dagsbesøkende og andre som er ute og vandrer i flere måneder. Siden hytten har så mange ulike innfallsporter ligger hytten slik til at den er et oppnåelig turmål for alle aldersgrup- per. Det er dette som gjør det så kjekt å jobbe her oppe, at folk kommer har ulike mål og ønsker med besøket. Vi har en følelse av at fjellfolket har hatt litt bedre tid i sommer, synes du at det stemmer? – Etter at vi begynte med selvsteking av vafler i år, er det en ting jeg har minnet utålmodige gjester på. Når man utålmodig står og venter på at jernet skal bli varmt sier jeg gjerne at hvis det er en ting vi har her opp på fjellet, så er det tid. Jeg tror folk har blitt litt mer bevisste på det å nyte naturen og det å være uten telefonforbindelse og at de dermed verdsetter det å være i fjellet enda mer. Jeg ser at både barn og voksne har en tilstedeværelse sammen med hverandre her opp som er spesiell i forhold til det man opplever i byen. Som bestyrer har du kunnet gå egne turer i Tafjordfjella. Hvilke husker du best? – Det må ha vært nå i juli i år da jeg sto alene på Torsnose i snaut nok en shorts. Det var en deilig sommerdag og alt jeg så rundt meg 360 grader var fjell, blå himmel og sol. Jeg nyter også utsikten mot Nausthornet fra seteren hver kveld. Dette har jeg gjort alle tre årene og jeg kan ikke få nok av å se hvordan lystet, farene og skyene leker med fjellet og gjør hver eneste kveld helt unik. Hva synes du skiller Tafjordfjella fra andre fjellområder du har opplevd? – Det er som om Tafjordfjella på en måte representerer hele Norge i miniatyr. Området byr på stor variasjon med; frodige daler, isbreer, topper, goldt landskap, flotte fjellmassiver, kraftige fosser og rolige vann. Dette gjør at området skiller seg fra andre fjellområder jeg har vært på tur i, og det er ikke få. Det inneholder alt hva norsk natur har å by på. Hvilken bakgrunn, eller egentlig egenskaper har du hatt bruk for i ledelsen av Reindalseter? – Min hovedmotivasjon har vært folkehelsedelen av arbeidet DNT driver. Det å kunne bidra til at fjellfolket får en god opplevelse når de bor på hytten med et imøtekommende vertskap har vært noe av drivkraften. Ettersom jeg har vært begavet med flotte og dyktige medarbeidere alle tre årene har dette vært mulig å oppnå. Jeg tenker at et godt vertskap gir grunnlag for gode opplevelser for gjes31 tene som igjen kan bidra til at folk igjen oppsøker fjellet og på denne måten bedres vår fysisk og psykisk helse. Alle har sin egen lederstil, og på Reindalseter har du hatt ca. 7-8 medarbeidere. Hvordan vil du oppsummere din måte å lede på? – Fleksibel, kreativ og løsningsorientert. Rammebetingelsene med å arbeide langt til fjells er annerledes enn når bedriften ligger ved vei. Hva er viktig å ta stilling til når man tenker seg å arbeide på Reindalseter? – Det viktigste tenker jeg er at man må trives i fjellet, liker å omgås folk, er serviceinnstilt og er klar for en tidkrevende, fantastisk flott og annerledes sommerjobb. Kjenner du at det frister eller at det nykker litt i opplevelseslysten din, da vil jeg oppfordre deg til å søke! Å være bestyrer her oppe er en unik og enestående opplevelse som jeg virkelig kan anbefale. Hvilke erfaringer som bestyrer kommer du til å få bruk for i hverdagen? – Det å ha personalansvar har for meg vært svært nyttig erfaring. Videre har jeg fått brynt meg på det å la kreativiteten spire for å løse ulike utforinger ettersom tilgjengeligheten og forutsetningen for drifte her oppe stiller andre krav enn andre plasser. Noe du allerede vet du kommer til å savne når du nå begynner i jobben som helse- og omsorgsleder i Solund Kommune? – Løpeturene til Hulderkoppene. Er det noe spesielt du har satt ekstra pris på med jobben? – Det gode samholdet med hver og en ansatt i løpet av alle tre årene- fantastisk innsats, samarbeidet med administrasjonen, praten med vardekomiteen, hjelpen fra hyttekomiteen, positive gjester, imponerende frivillige som stadig stiller opp og ikke minst tilliten og samarbeidet med Linda Flem alle tre årene. Takk for meg. Takk for tre flotte år Ida, du er hjertelig velkommen tilbake når som helst, enten du vil nyte fritiden i området vårt, eller være på jobb. La Nordea hjelpe deg å nå dine mål Vi gjør det mulig for privatpersoner og bedrifter å nå sine mål ved å tilby et bredt spekter av produkter og tjenester innenfor bank, kapitalforvaltning og pensjon. Via våre rådgivere får du tilgang til bred kompetanse fra hele vårt nettverk. Langsiktig, forutsigbar og solid Ring oss på 06001 – åpent alle dager hele døgnet, eller besøk nordea.no Velkommen til oss! Gjør det mulig Tlf.: 06001 nordea.no 32 Vakkerstøylen – utbygging Mange besøkende på ÅST-hytta Vakkerstøylen har nok savnet muligheten til, etter en svett tur i terrenget, å kunne vaske seg i tilrettelagt rom. Ordentlig tørkeplass for våte klær og større lagringsplass for ved, har også vært et ønske. Økende forventninger til komfort er grunnene til oppgradering av tørke- og vaskerom. I 2009 lanserte hyttekomiteen, sammen med gode hjelpere, en skisse til utbygging- og forbedring. Flere forhold gjorde at prosessen fram mot handling ble nokså langsom. At hytta er innenfor Reinheimen nasjonalparks grenser, førte til at planene måtte tilpasses nasjonalparkens regelverk. Utbyggingsprogrammet for andre ÅST-hytter tilsa også venting med å realisere planene. Bygge-/utbedringstillatelse er nå gitt, og 2014 er året da noe begynner å skje med Vakkerstøylen slik vi kjenner hytta. Grøfting og graving av tomt mot øst er foretatt av flittige dugnadshender og hyttevakter, et ikke helt lett arbeid pga store steiner i grunnen. Vi har støpt mange armerte støtte- påler (etterhvert 22 stk) for jernbjelker i gulv, og det gamle vedskjulet ble revet i september. Vi snakker om et påbygg med møne- og torvtak der vedskjulet har vært til nå. Den 33 nye delen skal inneholde to vaskerom, tørkerom med vedovn, lagerplass for ved og maskin-/verktøyrom. Inngangspartiet endres også noe. I tillegg skal samtlige vindu, med unntak av vestvegg, skiftes. Alt utvendig skal stå i stil med slik vi ser hytta i dag. Her er gitt føringer/pålegg fra vernemyndigheter og Rauma kommune på det. Byggestart er beregnet til vår/ sommer 2015, og hytta blir forsøkt driftet tilnærmet normalt under det pågående arbeidet. Veden er nå stablet i bislaget. Vi har snekret opp ei provisorisk «vorte» på sydsiden av stueveggen, og der ligger en kubikk med ved. I tillegg er det mer enn 3 Kursprogrammet i 2015 Noe av det viktigste vi holder på med er opplæring i sikker ferdsel, og derfor har ÅST de siste årene satset mye på dette. Samtidig er det viktig at kursene også holder god kvalitet, og vi har brukt mye tid og penger på utdanning av kursledere, og på innleide kursholdere. Skredkurs Årets første kurs er «Grunnkurs Skred» på Fonnbu på Strynefjellet 8.-11. januar. Ingen steder er bedre for et slikt kurs enn NGIs skredforskningsstasjon i Grasdalen. Her oppe er også sjansen stor for gode snøforhold så tidlig i sesongen. 5.-8. februar er det tilsvarende kurs på Standalhytta. I fjor hadde vi 32 deltakere på dette kurset, og det tar vi selvsagt sikte på i år også. Terrenget rundt Standalhytta er kjent for mange, og det vil bli mange gode råd om sikker ferdsel i området. Orientering- og GPS kurs Torsdag 7. mai holder vi et kveldskurs i bruk av kart. Det viktigste verktøyet når du er på tur utenom nærområdet. Man blir selvsagt ikke god på oriente34 Av Åsmund Steen ring i løpet av 3-4 timer, men her får man gode tips å ta med seg. Kurset vil bli holdt på Emblemsfjellet. Vi holder også to kveldskurs i bruk av GPS. Det blir et på vinteren den 3. februar, og et før sommersesongen den 2. juni. Merkekurs Det er mange entusiaster som bidrar med merking og rydding av stier i nærområdet, og disse gjør en fryktelig viktig jobb. Alle de store friluftsorganisasjonene i landet har gått sammen om Merkehåndboka, der det går fram hvordan dette arbeidet bør gjøres for et best mulig resultat. Alle som vil bidra med merking for ÅST er hjertelig velkommen til dette kurset. Kurset vil bli holdt på en av etappene på Hjørundfjorden Rundt. Turlederkurs 22.-24. mai holder vi Grunnleggende turlederkurs her på Sunnmøre. Her får du lære det viktigste om DNT, og hvordan du trygt og trivelig tar med andre på tur i regi av DNT. Turlederkursene følger en felles mal for hele landet, men tilpasses litt lokalt etter stedet de holdes. De som tar dette kurset vil kubikk oppstablet ved på sydøstlige tomtegrensa. Skulle det bli tomt i løpet av vinteren kan man spa frem denne også. Vakkerstøylen er åpen som normalt denne vinteren. For hyttekomiteen, Harald Tryggestad Forsikring - med lokal forankring Forsikring - med lokal forankring brukes som turleder av oss på turer seinere i år. Dersom ikke denne passer arrangerer de fleste medlemsforeninger turlederkurs rundt omkring i landet. Følg med på turistforeningen.no/turleder, og finn et kurs der. Denne siden blir stadig oppdatert. Vi vil også tilby neste trinnet på stigen, som er Sommerturlederkurs, over to helger i løpet av året. Helgene er ikke klare ennå. Forsikring Forsikring - med lokal forankring - med lokal forankring [email protected] www.moretrygd.no [email protected] www.moretrygd.no Kajakkurs [email protected] Padlekursene har hatt gode påmeldinger siden vi www.moretrygd.no startet med dem tilbake i 2008, og også i år er det Vi ynskjer å ta vare på verdiane dine! Hus, hytte, innbo, bil, båt, mc, reise, dyr og andre verdiar Eivind Busengdal i Sykkylven Aktiv som vil holde Hus, hytte, innbo, bil, båt, mc, reise, dyr og andre verdiar Hus, hytte, innbo, bil, båt, mc, reise, dem for oss. De som vil låne kajakker med ÅST må lokal skadehandsaming • høg kompetanse ha våttkort, som du får tilsendt etter kurset. erfaring • konkurransedyktige prisar Hus, hytte,lang innbo, bil,• båt, reise, dyr og andre verdiar Datoene er onsdag 20. mai og torsdag 11. juni for lokal 3 skadehandsaming høgmc, kompetanse timers Introduksjonskurs. Sammen med Sykkylvenlang erfaring • konkurransedyktige prisar lokal skadehandsaming • hø Ålesund Volda Fosnavåg Aktiv arrangerer vi også det lengre kurset «Grunnlokal skadehandsaming • høg kompetanse Kongens gate 23 Holmen 7 Holmsildgata lang erfaringlang • konkurransedyktige erfaring • prisar konkurransed kurs Hav» 15.-16. august. Her får du blant annet øvd på redningsteknikker, noe som er sværtÅlesund viktig Volda Fosnavåg for en kajakkpadler. Kongens gate 23 ÅlesundHolmen 7 Volda Holmsildgata Fosnavåg Vi ynskjer Vi å taynskjer vare på verdiane dine!på å ta vare Vi ynskjer å ta vare på verdiane dine! Holmen 7 Ålesund Kongens gate 23 Kongens gate 23 Volda Holmsildgata Holmen 7 35 Runde fyr Av Oddbjørg Remøy I sommar har det vore stor aktivitet på Runde fyr. I tillegg til alle dei som har overnatta, og dei som har vore på dagsturar i fineveret, har 4-6 mann vore i sving med utvendig restaurering av dei gamle steinhusa frå 1826 – bustadhuset, kollageret og uthuset. Runde fyr vart freda i 2001. Det er såleis strenge reglar for kva arbeid som kan utførast på bygga, korleis det kan gjerast – og kven som kan gjere det. Det vart firma Bioconsult AS frå Trondheim som fekk oppdraget. Kystverket opplyser at kostnadane vert på om lag 3 mill. kroner. Arbeidarane kjem frå Litauen, og dei kan tydelegvis handverket sitt! Vergudane har vore på deira side, strålande sol og vindstille mest kvar einaste dag. Det har gjort både arbeidet og transport av materiale og utstyr med båt, enklare. Dersom det vert løyvd midlar, og gitt løyve frå fredingsmyndigheitene, er planen å ta dei andre bygga, hovudhuset, naustet og smia, til neste sommar. Samstundes som arbeidet har gått føre seg og arbeidarane har hatt opphald der, har turisthytta vore open som vanleg. Det har gått godt, både ÅST sine gjestar og arbeidarane har tilpassa seg kvarandre på ein fin måte. 36 Foto: Kristin Støylen HISTORIEN ® OM DEVOLD ® Devold har produsert ullplagg siden 1853. Våre første kunder var fiskere og arbeidere som var utsatt for det tøffe klimaet langs norskekysten. Ullplaggene ble i løpet av kort tid svært populære. Ullplaggene ble brukt av berømte oppdagere som Nansen, Amundsen og Ellsworth og blir fortsatt foretrukket på dagens ekspedisjoner. WORN BY NORWEGIANS SINCE 1853 www.devold.com Minneord Stein Viddal døde den 8. oktober 2014, 88 år gammel. Han var en av grunnpilarene i Ålesund og Sunnmøre Turistforening. Stein begynte å vandre i Tafjordfjella allerede i 1940 åra og var en kar som det fort ble lagt merke til, og ÅST var snar å kleppe han som støttespiller. Han satt 7 år i styret og var også med i flere komiteer. Hjertebarna hans var Pyttbua og Vakkerstøylen. Særlig på Pyttbua var han aktiv. Sammen med sin gode venn og turkamerat Bjørn Vestnes, drev de Pyttbua på en utmerket måte og i denne perioden var driftsresultatet her på topp blant Turistforeningens hytter. Stein var også med å bygge Kaldhusseter Turisthytte, og da det skulle bygges nytt uthus på Fokhaugstova i Stordalen var han selvskreven som byggeleder. I det hele tatt hadde han en finger med på et eller annet vis på de fleste hyttene, når noe skulle gjøres. 38 I 1969 ble han hedret med ÅST`s Vardenål i sølv. Ved tildelingen hadde daværende formann Jac. Jacobsen laget denne devise til Stein: Du gikk over stein og vidde, Og måtte gi tål, før det ble nål, Vi drøyet før vi innfridde, Hva høvel, øks og sag, Utrettet for vår sak! Vi hilser fra hytta nær Døverhølen, Og ikke minst fra Vakkerstøylen! Senere ble han også hedret med ÅST`s gullmerke, en utmerkelse som henger svært høyt. Vi hans venner minnes Stein i takknemlighet for godt turfølge, godt kameratskap og muntert samvær. Fred over Steins minne. Arve Starheim. iStock Foto: Scanpix STOLT SPONSOR AV LOKAL IDRETT OG KULTUR PÅ SUNNMØRE tafjord.no 39 Foto: Gunnar Wangen Vi hører til her Det er mye inspirasjon å hente i naturen rundt oss og gleden av å være underveis er ofte like givende som å nå selve målet. For Sparebanken Møre er det viktig å støtte verdifulle aktiviteter som skaper trivsel og velvære. Jo bedre folk i Møre og Romsdal har det, jo bedre har vi det. Med engasjert hilsen, Sparebanken Møre