Transcript Maria Fongen: Skapelsens og kroppens teologi - foredraget
SKAPELSENS OG KROPPENS TEOLOGI
Innholdsfortegnelse
I DE FØRSTE KAPITLER AV 1 MOSEBOK ER EKTESKAPET ETT OG UOPPLØSELIG .................... 8
BETYDNINGEN AV MENNESKETS OPPRINNELIGE ERFARINGER S. 29 ARK 4 M i oppr uskyld .. 9
1
Innledning
Mine damer og herrer, kjære venner; det er en stor glede å få anledning til å bidra i Forum for Tro og Samtids seminar om ekteskap, familie og barn i en kjønnsnøytral tid. Det er litt risky business å overlate til en som er totalt ufaglært i teologi å holde et slikt foredrag, så jeg vil allerede i utgangspunktet advare om at dette ikke blir en lærd utlegning, men en enkel legkvinnes meget begrensede forståelse av tematikken. Da jeg fikk oppgitt temaet for mitt foredrag - Skapelsens og kroppens teologi - var det i grunnen gitt å ta utgangspunkt i Johannes Paul IIs serier med onsdagsaudienser i årene 1979 -1984, der Johannes Paul II analyserer skriftsteder i Bibelen som refererer til forholdet mellom mann og kvinne og til ekteskapet. Samlet går de under tittelen "Theology of the Body" og han selv gir en meget håndfast grunn til at vi trenger en kroppsteologi: "Guds Ord ble menneske. Kroppen kom inn i teologien gjennom hoveddøren." Ansatsen til denne teologien kom mens Karol Wojtyla ennå var biskop av Kraków, i boken
Love and Responsibility
, der han stiller et personalistisk syn på ekteskapet opp mot det utilitaristiske. I min tilnærming til dette stoffet, har jeg måttet begrense meg kraftig. Det er omfattende, komplisert og konsentrert materie. Johannes Paul II er ikke bare en tenker som går i dybden, analyserer komplekse sammenhenger og avdekker sannheten om mennesket lag for lag, lik en arkeolog. Han er også en ihuga forfatter, en poet, som velger sine ord med presisjon og sans for skjønnhet, og så er han en logiker som ikke sjenerer seg for å bruke lange argumentrekker. Audiensformen fører til at mye plass går med til stadige oppsummeringer, så det har vært krevende å trekke ut stoff uten å bli gjentagende. Jeg har derfor valgt å plukke ut de deler av Johannes Paul IIs kroppsteologi som henger direkte sammen med skapelsesteologien og som kanskje best besvarer temaet jeg fikk oppgitt av Forum for Tro og Samtid. Her i dag vil jeg fortelle fra hans onsdagsaudienser som omtaler menneskets tilstand før syndefallet, konsekvensene av syndefallet og Kristi frelsesgivende svar på denne situasjonen. For meg synes det riktig å la Johannes Paul komme til orde selv i størst mulig grad. Derfor er mitt foredrag i store trekk en ren
gjengivelse
av hans tanker. Jeg vil presisere at jeg kun fremstiller Johannes Paul IIs kroppsteologi ut fra lesning av hans egen tekst, ikke ut fra andre forfatteres kommentarer til hans teologi. Samtidig vil jeg tilføye at mye av JPIIs tenkning om kropp og skaperverk gikk han videre med i senere skriv, men særlig i sin apostoliske formaning
Familiaris Consortio
fra 1981, som sprang ut av bispesynoden om familien i 1980, hans
Brev til familiene
fra 1994 og hans store livsvernsencyklika,
Evangelium Vitae
fra 1995. Vi kan også se en direkte videreføring av JPIIs kroppsteologi i den første delen av Benedikt XVIs encyklika,
Deus Caritas Est
. 2
Helt til slutt vil jeg så forsøke å peke ut noen elementer i Johannes Paul IIs tenkning som vi kan ha nytte av å anvende i vårt kirkelige liv og i diskusjonene om samliv og ekteskap som føres i det offentlige rom. For oss kristne er det viktigere enn noensinne å kjenne det gudgitte rasjonalet bak ekteskapet som institusjon. Vi trenger å forstå det for å kunne leve våre egne liv godt og gi et overbevisende vitnesbyrd overfor våre medmennesker, men vi trenger også å ha kjennskap til det for å vite hvordan vi skal formidle det kristne ekteskapssynet i den pågående debatten om likekjønnede ekteskap. Vi trenger et presist verktøy for å kunne skjelne mellom subjektiv relativisme og objektiv sannhet, mellom ønskedrømmer og objektiv rettferdighet, mellom syndig natur og ånd. Johannes Paul II gir oss rikelig med innsikt å øse av.
ARK 2
OPPBYGNINGEN AV JPIIS Theology of the Body
Før vi dypdykker inn i materien, synes jeg det kan være nyttig å gi dere et riss av hvordan JPIIs onsdagssykluser om kroppens teologi er bygget opp. De er delt inn i to hoveddeler, hhv Kristi ord og Sakramentet. Del 1 består av tre serier med onsdagskatekeser – en viet Første Mosebok, der JPII analyserer betydningen av menneskets opprinnelse i sammenheng med skapelsen. Deretter en serie viet Bergprekenens skriftsted om ekteskapsbrudd, der det særlig er de etiske implikasjonene av menneskehjertets rivning mellom begjær og Ånd som vies oppmerksomhet, og til slutt en katekeseserie av eskatologisk art, om livet etter legemets oppstandelse. Del 2 inneholder først en katekeseserie der JPII analyserer sakraments- og mysteriedimensjonene i ekteskapet slik de fremgår av Paulus' brev til efeserne, samt legemets forløsning i Paulus' brev til romerne. Videre en serie om kroppens språk med
Høysangen
og
Tobits bok
som bakgrunnsteppe, og så en tredje og siste serie om menneskets fruktbarhet og videreføringen av livet i henhold til Paul VIs rundskriv
Humanae vitae
. Her i dag vil jeg holde meg til Del 1, første og andre serie og tenkte å starte med å gi dere en reise gjennom skapelsesberetningene som en demonstrasjon på hvordan Johannes Paul II går til verks.
SKAPELSENS OG KROPPENS TEOLOGI I HENHOLD TIL JOHANNES PAUL II
Når Johannes Paul II tar oss med inn i Skapelsens og kroppens teologi begynner han med en samtale Jesus hadde med fariseerne, gjengitt i Matteus 19, 3-9. La oss først lese teksten sammen: 3
BIBELARKET ARK 3
Dere ser at jeg har uthevet Jesu svar og gitt enkelte deler av versene litt forskjellig farve. «I begynnelsen» er et nøkkelord til den øvelsen Johannes Paul II tar oss med på nå. Johannes Paul II fremhever at Kristus ikke aksepterer å diskutere med fariseerne på deres nivå - han kan ikke godta retningen de forsøkte å styre diskusjonen, lar seg ikke lokke til å gå inn i en krangel om juridiske årsaksforhold. I stedet trekker han frem Skapelsesberetningenes ord, som han visste fariseerne kunne utenat. Ut av de to eldste tekstene av vår gudsåpenbaring trekker han konklusjonen, merket i grønt, og samtalen med fariseerne er over. Hva er det Jesus gjør helt konkret? Jo, to ganger i sitt svar refererer Jesus til BEGYNNELSEN, og han siterer først summarisk 1 Mos 1, 27, deretter 1 Mos 2, 24. Denne "begynnelsen" refererer altså til hva som gjaldt ifølge Guds vilje på den tiden Første Mosebok forteller om. Ved å sitere disse to versene gir Kristus dem en uttrykkelig normativ betydning, som han bekrefter ved å tilføye: "Så er de ikke lenger to; deres liv er ett. Det Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille." Som Guds Sønn hadde Kristus autoritet til å stadfeste Faderens opprinnelige hensikt med ekteskapet som uoppløselig enhet. Ved to ganger å referere til "begynnelsen", får han sine utspørrere til å reflektere over måten mennesket ble dannet i skapelsens store mysterium, som mann og kvinne. Dette er like gyldig for oss i dag. Vi kan f eks trekke en parallell til debatten om skilsmisse/gjengifte - der vi ofte fristes til å innta nettopp fariseernes posisjon, som tåler uretten.
En analyse av skapelsesberetningene
Vi skal altså helt tilbake til den førhistoriske begynnelsen på menneskets eksistens, tilbake til selve skapelsen for å analysere den virkeligheten Kristus refererer til med BEGYNNELSEN. Kristus henviser til begge to, både den syv dager lange skapelsen av verden, og den som ikke angir annen tidsbetegnelse enn "på den tid Herren Gud skapte jorden og himmelen". I tillegg henviser Jesus underforstått til det tredje kapittelet i Første Mosebok, som omhandler Syndefallet. Fra et bibelkritisk synspunkt er det for ordens skyld nødvendig å nevne at den første beretningen - også kalt den elohistiske (av hebraisk
Elohim
- Gud) - er skrevet nærmere hundre år senere enn den andre beretningen, kalt den jahvistiske (av hebraisk
Yahweh
, den som skaper), som daterer fra ca 950 f.Kr. I Første Moseboks Kapittel 1 skapes mennesket samtidig med resten av den synlige verden. Samtidig forordner Skaperen at mennesket skal legge jorden under seg, derfor får mennesket en særstilling i verden. Mennesket lignes ikke med noe annet skapt vesen, kun med Gud. Johannes Paul II gjør et poeng av at selv om den syv dager lange 4
skapelsesprosessen følger en presist gradert utvikling, synes det som om Skaperen stopper litt opp før han skaper mennesket, han ser utover alt han til da har skapt og ser at det er godt. Det er som om Gud grunner på avgjørelsen inne i seg:
"La oss skape mennesker i vårt bilde, som et avbilde av oss!" 1 Mos 1, 26
Den første skapelsesberetningen har et sterkt teologisk tilsnitt, der mennesket i første rekke defineres ut fra Gud. Den er fri for subjektive bemerkninger, inneholder bare de objektive fakta og den objektive realiteten både hva angår skapelsen av mennesket som mann og kvinne, i Guds bilde, og når den litt senere tilføyer ordene med den første velsignelsen:
"Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere!" 1 Mos 1, 28
Johannes Paul II fremhever at denne første beretningen er fylt av et mektig metafysisk innhold, og har vært en viktig inspirasjonskilde for tenkere som søker å forstå begreper som "væren" og "eksistens". Mennesket defineres helt og holdent ut fra sin væren, sin billedlikhet med Gud, mer metafysisk enn fysisk. Samtidig, med Guds velsignelse av mennesket, introduseres menneskets fruktbare dimensjon, dets evne til å formere seg, som plasserer det i verden og tiden. I denne sammenheng er det helt nødvendig å forstå det godes vesen, det godes verdimessige aspekt. Vi legger merke til at nesten hver dag ser Gud seg tilbake og konstaterer at det han har gjort "er godt". Dette kulminerer når Gud har skapt mennesket:
"Gud så alt Han hadde skapt, og se, det var såre godt." (1 Mos 1, 31)
På dette grunnlaget har den første skapelsesberetningen skapt et solid grunnlag for metafysikk, antropologi og en etikk der
ens et bonum convertuntur
(væren og det gode er konvertible størrelser). Dette har stor betydning for kroppens teologi.
2. Skapelsesberetning
Johannes Paul II gjør oss oppmerksom på hvordan den andre skapelsesberetningen preges av en dyp, subjektiv tone, en nærmest psykologisk innsikt i menneskenaturen. Den utgjør en av de eldste beskrivelser vi kjenner til av menneskelig selvinnsikt, og er det første vitnesbyrd om menneskelig samvittighet. Den mytiske karakteren i beretningen gir oss i kjerneform alle elementer for en analyse av mennesket som moderne filosofisk antropologi er følsom overfor. Også dette blir viktig for kroppens teologi. Det andre som er verdt å merke seg, er at Kristus ved å referere til 1 Mos 2, 24, ikke bare forbinder "begynnelsen" med skapelsesmysteriet, men også leder oss frem til yttergrensen av menneskets uskyldstilstand. Når Kristus henviser fariseerne tilbake til "begynnelsen", befaler han dem om å gå bakom skillelinjen som den jahvistiske teksten trekker opp mellom menneskets første og andre situasjon. Slik gjør Kristus det klart at denne forordningen ikke på noen måte har mistet sin autoritet eller aktualitet, selv om mennesket har mistet sin opprinnelige uskyld. Kristi svar er avgjørende og utvetydig, og gir Guds opprinnelige forordning en normativ autoritet, med essensiell betydning ikke bare for etikken, men særlig for menneskets og kroppens teologi. 5
Betydningen av menneskets opprinnelige ensomhet
Vi leser i
1 Mos 2, 18
at Gud sier:
"Det er ikke godt for mannen å være alene; jeg vil gi ham en hjelper som vil være hans make."
Guds henvisning til mannens ensomhet er en referanse til mennesket som sådan, altså ikke til mannen som kjønn. Det kan virke som om denne ensomheten har to betydninger, en som følger av selve menneskenaturen og en annen som følger av mann-kvinne-forholdet. Den yngste skapelsesberetningen nevner ikke ensomhetsproblemet. Der skapes mennesket til mann og kvinne i én handling. Det faktum at mennesket er alene ser i den eldste teksten ut til å være et grunnleggende antropologisk problem av eksistensiell art, forut for det at mennesket er mann og kvinne. Johannes Paul II viser til at den jahvistiske teksten knytter skapelsen av mennesket til behovet for å
"dyrke jorden" (1 Mos, 2, 5)
. Sammenlignet med den første beretningen, ville dette tilsvare kallet til å legge jorden under seg og herske over den «
Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere!
» (1 Mos 1, 28). Tilbake i den jahvistiske, eldste teksten, blir mennesket plassert i Edens have i en tilstand av opprinnelig lykke, der Gud etablerer sin første pakt med det.
Og Herren Gud gav mannen dette påbud: «Du kan spise av alle trærne i hagen. Men treet som gir kunnskap om godt og ondt, må du ikke spise av; for den dagen du spiser av det, skal du dø.» 1 Mos 2, 16-17
Deretter er det som om Gud stiller det første mennesket på en prøve, både overfor Gud og overfor det selv. Gud former og fører frem for mennesket skapninger av alle slag for å se hva mennesket vil kalle dem.
"Det navnet mannen ga hver levende skapning, det skulle det ha." (1 Mos 2, 19)
Gjennom denne prøven blir mennesket klar over sin overlegenhet i forhold til alle andre levende vesener på jorden. Mennesket står fremfor Gud i en søken etter sin egen identitet, etter en definisjon av seg selv. Testen mennesket gjennomgår viser det alt det "ikke er". Samtidig er denne søken etter en egendefinisjon menneskehetens første uttrykk for egenforståelse, som løper parallelt med skapelsen av alle de synlige ting. Denne bevisstheten viser mennesket som den som eier kognitive egenskaper og er "forskjellig fra" den synlige verden. Mennesket oppdager seg selv som person. Johannes Paul II sier fascinert: Vi ser hvordan disse eldgamle tekstene med få setninger klarer å gi et overraskende godt portrett av mennesket som en person med den subjektivitet som kjennetegner det. Mennesket fremstår som en person som i kraft av sin selvinnsikt også har fått evnen til å ta valg, en person som er i besittelse av en fri vilje og en egen kropp som skiller det fra alle andre levende vesener. I denne urbegynnelsen står mennesket i en enestående, ensom og eksklusiv relasjon med Gud. Johannes Paul II stiller så spørsmålet om mennesket i denne ensomhetstilstanden kunne ha noen forutsetning for å forstå hva Gud har sagt til ham om at han vil dø dersom han spiser av kunnskapens tre. Det er en interessant problemstilling, for dette første 6
mennesket har jo aldri erfart døden i virkeligheten. Treet gjemte i seg en hittil ukjent ensomhet - dødens dimensjon. Valget mellom liv og død utgjør således helt fra starten av en del av vår definisjon som menneske. Johannes Paul II mener mennesket burde ha forstått at kunnskapens tre ikke bare hadde sine røtter i den synlige verden som Edens have representerte, men også i den usynlige virkeligheten inne i mennesket selv.
Det slo meg da jeg leste dette at vi kan undres over denne mangelen på selvinnsikt, som synes å være et handicap som er blitt nedarvet helt til vår tid. Hvordan kunne mennesket i sin opprinnelige tilstand velge så feil?
I denne prehistoriske begynnelsen er kroppslighet og seksualitet ennå ikke fullt ut identifisert. Språket som anvendes i tekstene er et mytisk språk, dog ikke myte i betydningen fabel, men bare som en arkaisk måte å uttrykke en dypere mening på. Disse dypere meningene lar seg oppdage uten store vanskeligheter og det er en vidunderlig opplevelse å erfare hvilke kvaliteter de innehar og hvilken fantastisk kondensering av sannhet de inneholder. I den jahvistiske skapelsesberetningen leser vi nå at Gud lar det komme en dyp søvn over mennesket. «
Da lot Herren Gud en dyp søvn komme over mannen.» 1 Mos, 2, 21
. Johannes Paul II fremholder at denne søvnen kan sees på som en analogi fra å gå fra en tilstand av "væren" tilbake til en tilstand av "ikke-væren", hvor søvnen innehar et element av utslettelse av menneskets bevisste eksistens. Således antyder søvnen en tilbakevending til tiden før skapelsen, og at gjennom Guds skapende intervensjon vil mennesket våkne opp igjen i sitt doble design som mann og kvinne. Det er uansett ingen tvil om at det første mennesket faller i søvn med ønsket om å finne en skapning som ligner ham selv, bemerker JPII. For mannen
«hadde ikke funnet noen hjelper for seg selv som var hans like»
. (Skulle man velge en tolkning av denne søvnen som drøm, kunne man anta at den bibelske arketypen kan tenkes som "et annet jeg".) Kvinnen skapes av et ribben Gud tar fra mannens side. Den arkaiske, metaforiske og figurative måten å uttrykke denne tanken på, gir grunn til å anta at det handler om en homogenitet i begges vesen, en homogenitet som i første rekke angår kroppen, menneskets somatiske struktur. Dette bekreftes for så vidt av mannens første ord til kvinnen:
"Dette er da ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt!" (1 Mos 2, 23)
Menneskets ensomhet brytes nå, idet mennesket våkner opp som mann og kvinne. Mannen gir for første gang uttrykk for glede, nærmest henrykkelse. En glede som er rettet mot kvinnen, mot mannens "andre jeg", og som hjelper oss å få øye på den opprinnelige enheten mann og kvinne utgjorde i sin tilstand av opprinnelig uskyld. Enheten mellom kvinnen og mannen kjennetegnes først og fremst ved gjenkjennelsen av deres felles identitet som menneske. Deres dualistiske natur, som mann og kvinne, uttrykker deres henholdsvis feminine og maskuline sider av det skapte mennesket. At mennesket skapes som særlig verdifullt for Gud, kan leses av den elohistiske beretningen, der Gud etter å ha skapt alt bedømmer det hele som såre godt.
1 Mos 1, 31
7
Johannes Paul II hevder her at skapelsen av mennesket som mann og kvinne overvinner ensomhetens avgrensning samtidig som mennesket ledes over i en
sam-ening
mellom personer,
communio personarum
. Dette er et av kjernebegrepene i hans kroppsteologi, og betyr at to personer lever i enhet med hverandre, og samtidig side om side, som hverandres hjelpere eller maker. De eksisterer FOR hverandre, i et likeverdig gjensidighetsforhold. Den definitive og fullbyrdede skapelsen av mennesket uttrykkes ved det at den gir liv til personfellesskapet/foreningen mannen og kvinnen sammen utgjør. Denne foreningen har en fruktbar dimensjon, der barnet kan unnfanges. Johannes Paul II ser på den andre skapelsesberetningen som en forberedelse til å forstå det trinitariske konsept for Guds billedlikhet, der Guds tre personer gir og mottar seg av hverandre. (Her ligger det vel også en henvisning til Hans Urs von Balthasars tenkning om Treenigheten.) Ut av dette slutter så Johannes Paul II at vi nå befinner oss i selve hjertet av den antropologiske virkeligheten som kalles "kropp". "Ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt." Gjennom dette utsagnet åpenbarer kroppen mennesket, og viser til hva som gjør mennesket til en person, dvs til et vesen som selv i all sin kroppslighet ligner Gud. Kroppens teologi er således helt fra begynnelsen av forbundet med skapelsen av mennesket i Guds bilde. Den utgjør videre en kjønnenes teologi, eller maskulinitetens og femininitetens teologi.
I DE FØRSTE KAPITLER AV 1 MOSEBOK ER EKTESKAPET ETT OG UOPPLØSELIG
Utsagnet "ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt" gir oss å forstå at menneskets egeninnsikt går via maskulinitet og femininitet. De er to inkarnasjoner av den samme metafysiske ensomhet fremfor Gud og verden, to måter å være kropp og menneske på, i to utfyllende dimensjoner for selvbevissthet og egenforståelse. Og nå er vi kommet til selve kjernen i Skapelsesberetningen hva angår ekteskapet, nemlig verset
" Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett." (1 Mos 2, 24)
Uten tvil er ordene "være ett" en kondensert referanse til ekteskapsakten. Men Johannes Paul II viser til at den rommer så mye mer og er eviggyldig. I det de forenes med hverandre og blir "ett kjød", kan mann og kvinne hver gang og på en helt spesiell måte gjenoppdage skapelsens mysterium, kalle hverandre ved navn, kjenne og gjenkjenne hverandre. Johannes Paul II poengterer imidlertid at seksualiteten alltid uttrykker et nytt sprang over begrensningen i menneskets innebygde ensomhet, og er derfor forbundet med et valg som kan leses ut av
1 Mos 2, 24
.
"Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru."
Foreningen mellom ektefellene forutsetter helt fra begynnelsen av en forening som har sin rot i et reelt valg. Dersom mannen av natur tilhører sin far og sin mor, i kraft av 8
forplantningen, så holder han seg til sin hustru i kraft av et bevisst valg. Det samme gjelder naturligvis kvinnen i forhold til mannen. 1 Mos 2, 24 definerer ekteskapsbåndets kjennetegn i forhold til den første mann og den første kvinne. Samtidig gjør den det i hele menneskehetens fremtidsperspektiv. Den første mannen og den første kvinnen utgjør modellen for den forening som finner sted mellom alle menn og kvinner som til enhver tid blir ett kjød.
1 Mos 1, 24 er en fremtidsrettet tekst, som viser at i hvert samleie mellom mann og kvinne kan den samme opprinnelige bevisstheten av den forenende betydningen av kroppen i sin mannlighet og kvinnelighet bli gjenoppdaget.
Den er samtidig uløselig forbundet med det å gi liv til nye mennesker. Formeringen har sitt utspring i skapelsen, den første "formgivning" av mennesket, og nærmest gjengir skapelsens mysterium. Betydningen av dette er likevel på et så dypt ontologisk nivå at mennesket ikke forstår det i sitt hverdagsliv, fastslår Johannes Paul II.
Og her mener jeg han setter fingeren på det vi som kristenhet stadig opplever: Verdens mennesker får ikke øye på den vidunderlige sannheten om kjærligheten mellom mann og kvinne, om den uforlignelige forbindelsen med Guds skapergjerning. Vår kanskje største utfordring i dag er å klare å formidle dette!
BETYDNINGEN AV MENNESKETS OPPRINNELIGE ERFARINGER S. 29 ARK 4 M i oppr uskyld
Vi kommer nå til nok et vers i Skapelsesberetningene som er helt sentralt for kroppsteologien:
"De var nakne, både mannen og hans hustru, men de skammet seg ikke." (1 Mos 2, 25)
Johannes Paul II skriver: Ved første øyekast kunne denne detaljen virket sekundær og kanskje upassende eller malplassert. Man kunne være fristet til å tenke at dette verset ikke kan sammenlignes med noe av det vi er blitt fortalt i de foregående versene. Men 1 Mos 2, 25 gir oss et av nøkkelelementene i Skapelsesberetningene og et særskilt bidrag til kroppens teologi, som ikke må overses. Vi er her vitne til en kommunikasjon mellom mann og kvinne som er langt dypere i sin betydning enn den som fremstilles i massemediene, nemlig en kommunikasjon som er direkte forbundet med subjekter, der kroppen uttrykker det personlige, menneskelige "jeg"/"selv". Det handler ikke om en naturalistisk betydning av kommunikasjon, men om en personalistisk betydning, der mann og kvinne kommuniserer med hverandre i samsvar med den personforeningen Skaperen hadde bestemt for dem. 1 Mos 2, 25 taler helt tydelig om noe helt usedvanlig, noe som foregår utenfor skammens domene slik vi kjenner det fra menneskelig erfaring. Mannen og kvinnen ser hverandre i Skapelsens mysterium, før de vet at de er nakne, ikke bare i en ytre forståelse av verden, men i en indre dimensjon der de tar del i Skaperens egen visjon, slik den elohistiske teksten nevner flere ganger:
Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt. 1 Mos 1, 31
9
Nakenheten betyr her det opprinnelige gode i Guds syn. Den betyr hele enkelheten og fylden i dette synet hvorigjennom den "rene" verdien av menneskeheten som mann og kvinne, den "rene" verdien av kropp og kjønn, fremstår. Denne tilstanden kjenner ikke til noe indre brudd eller noen motsetning mellom det åndelige og det sanselige. Den kjenner ikke til noe brudd eller noen motsetning mellom det som utgjør personen menneskelig sett og det som i mennesket bestemmes av kjønn - det mannlige og kvinnelige. Mannen og kvinnen ser hverandre klarere enn gjennom kroppens øyne. De ser og kjenner hverandre med det indre blikkets fulle fred, som nettopp skaper fylden i personenes intimitet. Den opprinnelige betydningen av nakenhet vitner om det Johannes Paul II kaller kroppens bryllupsbetydning («nuptial meaning of the body»).
Setningen "de var nakne, men skammet seg ikke" beskriver uten tvil mannens og kvinnens bevissthetstilstand i deres gjensidige erfaring av kroppen
mens de ennå befinner seg i sin opprinnelige uskyld.
Johannes Paul II spør: Betyr det at de til å begynne med ikke visste at de var nakne eller at de ikke så nakenheten i hverandres kropp? Han fortsetter: En komparativ analyse av 1 Mos 2, 25 og 1 Mos 3, 7, der menneskene har spist av treet og merket at de var nakne, leder nødvendigvis til konklusjonen at dette ikke er et spørsmål om å gå over fra ikke å vite til å vite, men om et radikalt skifte i
betydningen
av mannens og kvinnens opprinnelige nakenhet overfor hverandre. Dette skiftet trer tydelig frem i samvittigheten deres når Gud spør dem:
"Hvem har fortalt deg at du var naken? Har du spist av treet jeg forbød dere å spise av?» 1 Mos 3, 11
SKAM
Hva er skam og hvordan kan vi forklare fraværet av skam i den opprinnelige uskyldstilstanden? JPII fastslår at skam er en kompleks erfaring som fører til en spesifikk innskrenkning av hvordan kroppens øyne ser. Den personlige intimiteten blir forstyrret og nesten truet av dette synet. Skammen holder nærmest et menneske bort fra et annet, samtidig som den søker å trekke begge personlig nærmere hverandre, ved å finne en passende plattform å nærme seg på. Av samme grunn har skam en grunnleggende betydning for dannelsen av
den etiske bevisstheten
i det menneskelige samfunn, særlig i mann-kvinne forholdet. Nå vender JPII tilbake til ordene "skapt" og "Skaperen" i Mt 19, 3-9 De introduserer nemlig en ny dimensjon, et nytt kriterium for forståelse og tolkning som JPII kaller "gavens hermeneutikk". På Kristi lepper inneholder ordet "skapt" den samme sannhet som vi finner i Skapelsesberetningene. Gud åpenbarer seg fremfor alt som Skaper. Kristus henviser til denne grunnleggende åpenbaringen i Første Mosebok. Skaperen er han som skaper noe fra intet og som oppretter verden og mennesket i verden fordi han "er kjærlighet" (kfr. 1 Jn 4, 8) Skapelsesberetningene nevner ikke kjærlighet eksplisitt, men gjentar en rekke ganger at Gud ser at det han har skapt er godt. Vi ledes til å skimte at motivet for skapelsen er kjærlighet. 10
Kun kjærlighet kan gi en begynnelse til det som er godt og glede seg over det gode (kfr. 1 Kor 13)
Den menneskelige person blir en gave i kjærlighetens frihet
Åpenbaringen av kroppens bryllupsbetydning går ut på dette: Den fremstiller mennesket, mann og kvinne, i deres kroppers og kjønns fulle virkelighet og sannhet (de var nakne) og samtidig i en fullkommen frihet fra enhver begrensning i kropp eller kjønn. Man kan si at de, som skapt av Kjærligheten selv, og begavet med sin mannlighet og sin kvinnelighet, begge "er nakne" fordi de er fri med gavens frihet, dvs, fri til å uttrykke seg i en kjærlighet der de som personer blir til gave for hverandre. Her begynner Johannes Paul II å berøre sakramentsforståelsen av ekteskapet, men går ikke videre med den før i Del 2. Intet annet sted i Bibelen vil vi finne et lignende utsagn om at mannen og kvinnen er gjensidig fri fra skam. Tvert om vil vi kunne finne mange tekster der nakenhet er knyttet til skam eller vanære. Det er derfor særlig grunn til å oppdage i 1 Mos 2, 25 et helt spesielt spor av mysteriet med opprinnelig uskyld. Denne uskylden er Guds nådegave gitt menneskets hjerte. Den gjør både mann og kvinne i stand til å eksistere fra begynnelsen av i et gjensidig forhold som uselvisk gave til hverandre. Denne uskylden synes altså å være forbundet med menneskehjertets indre tilstand, med menneskets vilje. Indirekte antyder den oppdagelsen av menneskelig moralsk bevissthet, av hele samvittighetens dimensjon.
Vi forstår at 1 Mos 2, 25 uttrykker det faktum at sammen med mennesket kom helligheten inn i den synlige verden, skapt for mennesket og gitt av den guddommelige kilden til hellighet, som er Gud selv. Opprinnelig uskyld er den samme hellighet som gjør mennesket i stand til dypt å uttrykke seg vha sin kropp gjennom å gi seg selv oppriktig.
ARK 5- Kunnskapens tre
Grensen mellom opprinnelig uskyld og forløsning
Vi nærmer oss nå brytningspunktet i skapelsesberetningen. Kunnskapens tre markerer grenselinje mellom de to diametralt forskjellige situasjonene "opprinnelig uskyld" og "syndighet" - hel og fallen natur. Disse situasjonene har en helt spesifikk dimensjon i mennesket, forankret i dets indre, i dets kunnskap, samvittighet, valg og avgjørelser. Syndens tilstand utgjør en del av det historiske menneske, til enhver tid. Menneskets syndighet (sjelelig og kroppslig) viser gjennom hele historien tilbake til en tilstand av tapt nåde, derfor viser den nettopp tilbake til den opprinnelige uskylds nådestand. Slik peker Kristi henvisning til "begynnelsen" ikke bare tilbake til den opprinnelige uskylds tapte horisont, men også til hele skjønnheten i forløsningens mysterium. Allerede i den jahvistiske teksten blir vi vitne til at mannen og kvinnen etter å ha brutt den opprinnelige pakten med Skaperen, mottar det første løftet om frelse som Kristus selv en 11
dag kommer til å fullbyrde: Herren Gud erklærer:
"Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom ditt avkom og hennes ætt. Den skal knuse ditt hode, men du skal hogge den i hælen.» 1 Mos 3, 15
Vi står her overfor det som kalles Proto-evangeliet, den første profeti om frelse for menneskeheten. Dersom den begynnelsen Kristus refererte til bare hadde vist til skapelsen av mennesket som mann og kvinne, dersom den bare hadde bragt fariseerne over grensen for menneskets syndighet til opprinnelig uskyld, uten samtidig å åpne perspektivet om en "kroppens forløsning", ville Kristi svar ikke blitt riktig forstått. Nettopp forventningen om forløsning av kroppen sørger for kontinuiteten og enheten mellom menneskets tilstand av arvesynd og dets opprinnelige uskyld. Apostelen Paulus uttrykker dette forløsningsperspektivet som det historiske menneske lever i når han skriver:
"Og ikke bare det, men også vi som har fått Ånden, den første frukt av den kommende høst, vi sukker med oss selv og lengter etter den dag da vårt legeme blir fridd ut, og vi blir Guds barn helt og fullt." (Rom 8, 23)
OPPSUMMERING
I denne første serien i JPIIs onsdagsaudienser, som i hovedsak beskjeftiger seg med menneskets liv i «Begynnelsen», får vi gjennom Kristi svar til fariseerne et glimt av strukturen i menneskets identitet innenfor skapelsesmysteriet. Samtidig får vi et glimt inn i forløsningens fremtidsperspektiv. Ut fra dette er det vi henter et fullt ut kristent syn på ekteskap og familie. Kristus har i sitt svar til fariseerne gitt oss innfallsporten til et totalbilde av mennesket. Han befaler mennesket å stille seg på skillelinjen mellom opprinnelig uskyld og glede, og arven etter syndefallet. Johannes Paul II spør: Vil han ikke med dette si oss at veien til kroppens forløsning må gå ut på å gjenvinne verdigheten vi opprinnelig hadde? Han påpeker at fordi vi er barn av en tid der utviklingen innenfor mange disipliner har vært rivende, blir dette totalbildet av mennesket ofte avvist og erstattet av en rekke deloppfatninger. Disse gjør mennesket mer til et objekt for teknologi og teknikk istedenfor å være et ansvarlig subjekt for sine handlinger. Vi kan vel alle underskrive på at det er nettopp det vi er vitne til i disse dager i forhold til ekteskap, foreldreskap og biologi.
2. SERIE ARK 6 Syndefallets konsekvenser
Nå har vi sett hvordan Johannes Paul systematisk arbeider seg gjennom bibeltekstene for å avdekke Guds dypeste mening med mennesket. Jeg vil nå gå litt mer summarisk gjennom hans analyse av selve syndefallet, for å komplettere bildet med tanke på at mennesket i dag lever i stor kontrast til sin førhistoriske tid, før jeg ser på relevansen av hans lære for vår tid. Johannes Paul II tar oss med inn i selve øyeblikket syndefallet skjer. I det menneskene spiser av kunnskapens tre, gjør de et skjellsettende valg: De handler i strid med Skaperens vilje og godtar motivasjonen fristeren foreslår
: «Dere kommer slett ikke til å dø! Men Gud vet at den dagen dere spiser av frukten, vil deres øyne bli åpnet; dere vil bli som Gud og kjenne
12
godt og ondt.» 1 Mos 3, 4-5.
I dette øyeblikk trekker mennesket i tvil hele gaven og kjærligheten i skaperverket. Mennesket stiller spørsmål ved gavens dypeste mening, nemlig kjærlighet som særskilt motiv for skaperverket og Guds pakt med menneskene. Og så snur mennesket ryggen til Gud-Kjærlighet, kaster ham ut av sitt hjerte, kutter nesten over sin forbindelse med «det som er av Faderen». Da har det igjen i sitt indre «det som er av verden
»./Det slår meg hvor ofte vi mennesker tenker og handler slik. Vi velger bort Guds retningslinjer fordi vi av våre omgivelser blir overbevist om at det han etterspør er for krevende, begrensende. Det kan være fristelsen til et sidesprang, det kan være å velge det komfortable liv fremfor tid og rom for egne barn…/
I samme øyeblikk
åpnes øynene på mannen og kvinnen og de merker at de er nakne, fletter sammen fikenblad og binder dem om livet. (Kfr. 1Mos 3, 7)
Johannes Paul II hevder at man her kan ane den første antydningen til begjær i menneskets hjerter. Skammen er eksplisitt knyttet til synden – ulydigheten – menneskene begår, et første tegn i begge på «det som ikke er av Faderen, men av verden». Menneskene gjemmer seg i hagen i frykt for Herren Gud, men forsøker å dekke over den virkelige skammen:
"Da ble jeg redd fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg." (1 Mos 3, 10)
Mannen oppgir
effekten
av skammen for ikke å nevne
årsaken
til ulydigheten med rene ord. Selvfølgelig gjennomskuer Gud ham og utbryter:
«Hvem har sagt deg at du er naken? Har du spist av treet jeg forbød deg å spise av?» (1 Mos 3, 11)
Presisjonen i denne dialogen er overveldende, påpeker Johannes Paul II. Det er åpenbart at nakenheten menneskene oppgir som grunn ikke bare har en bokstavelig mening knyttet til kroppen, derimot er det mennesket som er fratatt sin delaktighet i skaperverkets gave som blottstilles, mennesket som er atskilt fra kjærlighetskilden til den opprinnelige gaven. Ifølge formuleringene i Kirkens lære er dette mennesket fratatt sine overnaturlige og preternaturlige evner som var en del av dets medgift før det syndet. I tillegg har mennesket tapt sin menneskelighet i gudsbildets opprinnelige fylde. Mennesket taper til en viss grad retten til å ta del i den guddommelige visjon det før hadde kunnet oppfatte verden med. På samme tid synes det som om også den materielle verdens aksept av mennesket blir rokket ved. Gud Herren advarer om hvordan naturen herefter vil yte mennesket motstand og om hvordan døden blir enden på menneskets jordiske strev. Mennesket erfarer for første gang at dets kropp ikke lenger er i like stor besittelse av åndskraften som hevet det til gudsbildets nivå. Denne rammende kognitive erfaringen forårsaker en uro i hele skaperverket. Enkelheten som eksisterte i «begynnelsen» blir borte! Skammen mennesket nå føler forårsaker en radikal endring i forholdet mellom mann og kvinne. Deres gjensidige forening forstyrres. Den direkte kommunikasjonen forsvinner. Det blir nesten uoverkommelig å gi seg ubetinget til hverandre. Skammen har tatt den absolutte tillitens plass. I dette negative lyset forstår vi kanskje bedre den opprinnelige verdien av kroppens forenende betydning! Gud gir nå mannen og kvinnen et riss av de negative konsekvensene av å ha brutt pakten med ham. Ikke bare skal hun føde i smerte, men også 13
forholdet til mannen vil heretter bli skjevt:
«Din lyst skal stå til din mann, og han skal råde over deg.» 1 Mos 3, 16
Kvinnen vil merke et savn etter den totale foreningen med mannen. Den opprinnelige velsignende ekteskapelige forening mellom personene vil bli fordreid i menneskehjertene av begjæret. Guds ord er riktignok rettet til kvinnen, men angår begge. Mann og kvinne står nå mer splittet, til og med i opposisjon til hverandre på grunn av sin mannlighet og kvinnelighet. Likevel mener JPII at det går an å lese inn i kap3, vers 16 en antydning om at det ofte er kvinnen det går utover.
/Jeg er sikker på at vi alle i større eller mindre grad har erfart syndefallseffektene selv: Hvordan ord mellom ektefeller kan bli misforstått og lede til en vond og trist følelse av at man ikke deler samme ståsted./
Oppsummert sier Johannes Paul II at i lys av bibelfortellingen er seksuell skam knyttet til svikten mennesket erfarer i å oppfylle ønsket om å virkeliggjøre i samleiet den gjensidige personforeningen. Forklaringen på denne skammen kan ikke søkes i kroppen som sådan, men går tilbake til de dypere endringer menneskets ånd ble gjenstand for i syndefallet. Hjertet blir en slagmark mellom kjærlighet og begjær, og jo mer begjæret råder over hjertet, jo mindre klarer hjertet å erfare kroppens bryllupsbetydning og blir mindre følsomt for personens gave, for gjensidigheten i mann-kvinne-forholdet.
Når vi nå har sett hvordan Johannes Paul II tegner opp kontrasten mellom menneskets tilværelse slik Gud hadde tenkt den og hvordan vi faktisk lever i verden, begynner vi å ane nytten av hans kroppsteologi. Hans nøkkelbegreper, kroppens bryllupsbetydning, personfellesskapet, fri og ubetinget selvhengivelse, gavens hermeneutikk, fortoner seg som kjærkomne alternativer til livet i dag. Hva om vi hadde kunnet leve slik, i en tilstand uten mistillit mellom kjønnene, uten svik, i fullkommen forening, i kjærlighet som aldri tok slutt, i harmoniske relasjoner, i sann kommunikasjon, også i forhold til vår fruktbarhet? Vi må uvegerlig spørre oss: Hva slags medisin trenger vi for å oppnå disse godene?
Heldigvis går Johannes Paul II videre med det store arbeidet med å hente frem Guds frelsesbringende ord. I de neste seriene med onsdagsaudienser demonstrerer han hvordan Kristus staker ut et nytt etisk grunnlag for mennesket, hvordan det i Bibelens skrifter ligger et skattkammer av oppskrifter til å gjenfinne vårt menneskeverd. Han gir seg i kast med det som står i Det gamle Testamente, i evangeliene og i brevene som har relevans til kjærligheten mellom mann og kvinne, og fremlegger et grundig restitueringsprogram.
ARK 7 KROPPENS FORLØSNING
La meg ta et siste eksempel. Når Jesus i Bergprekenen sier
"Dere har hørt det er sagt: Du skal ikke bryte ekteskapet. Men jeg sier dere: Den som ser på en kvinne med begjær etter henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte" (Mt 5, 28),
er det Guds sjette bud han har i tankene. Jesus vet også at til tross for at en rekke profeter opp gjennom historien hadde forsøkt å vise til rette folkets atferd i forhold til dette budet - har både 14
polygami, samliv med slaver og ekteskapsbrudd vært praksis, selv blant de fremste lederne. Ekteskapsbrudd ble forstått som en krenkelse av mannens rett til å eie en eller flere lovlige koner, ikke som et brudd på det monogamiet Skaperen i begynnelsen hadde fastsatt. Jesus så tydelig hvilken selvmotsigelse som lå i Det gamle testamentes ekteskapslovgivning, med sin aksept av konkubinat, polygami og samkvem med slaver. Selv om denne lovgivningen på den ene siden regulerte og bekjempet synd, så beskyttet den samtidig den sosiale syndsdimensjonen, ved å legalisere den.
Personlig oppfatter jeg dette som en slående parallell til vår tids lovgivning, som har tillatt skilsmisse, samboerskap og nå likekjønnet ekteskap.
Vi står i akkurat samme situasjon! Lovgiverne legaliserer uretten.
Kristus ønsker imidlertid ikke å legitimere våre feilgrep, men fri oss fra dem. Han ønsker å restaurere i folkets bevissthet den etiske betydningen av det sjette budet, rette opp deres misoppfatning av hva ekteskap og ekteskapsbrudd dreier seg om. Slik distanserer han seg fra de lovkyndige som driver med juridisk akrobatikk, men opprettholder forbindelsen til profetene, Guds sendebud, som ofte hadde fremstilt ekteskapet som et bilde på Guds trofaste kjærlighet til menneskene, og ekteskapsbrudd som den diametrale motsetning til det forholdet Gud ønsket å ha til Israel, nemlig som forholdet mellom brudgom og brud. I Bergprekenen løfter Kristus hele ekteskapsbruddbegrepet opp fra kroppens nivå til å angå hjertet - sinnelaget. Å se med begjær på noen antyder en erfaring som gir verdi til kroppen uten å inkludere bryllupsdimensjonen. Begjæret forsøker mer eller mindre eksplisitt å atskille denne dimensjonen fra kroppens betydning, redusere kvinnelighetens fantastiske personlige rikdommer til en rent kjønnslig verdi. Tilsvarende for mannens person. Mens kroppens bryllupsdimensjon forutsetter en personlig og gjensidig delende kommunikasjon - "sharing" - forårsaker begjæret at mann og kvinne reduseres til objekter for en rent kjødelig tilfredsstillelse. Det Kristus ønsker er å åpne menneskets øye for kroppens åndelige dimensjon. For manikeismen utgjorde kropp og seksualitet anti-verdier som helst skulle undertrykkes. Vi har sett lignende strømninger opp gjennom tidene. Johannes Paul II påpeker at for kristenheten utgjør de derimot en verdi som aldri vil kunne oppskattes nok. Kristus ønsker at vi skal gjenoppdage det sant menneskelige, ved at vi lar oss lede av hjertets indre blikk, til å leve i fullkommen rettferd, ved å ta kontroll over våre innskytelser og ønsker, ved å søke hjertets renhet:
"Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud." (Mt 5, 8).
Kristi ord i bergprekenen, hele hans evangelium, inneholder sanne ord som er gyldige for ethvert menneske. Og de er realistiske. De forsøker ikke å få menneskehjertet til å vende tilbake til den opprinnelige uskyldstilstanden som det forlot i det øyeblikket det syndet første gang. Tvert om, Kristi ord i Bergprekenen viser mennesket veien til en hjertets renhet som er mulig og tilgjengelig selv i en tilstand av arvesynd, gjennom en pedagogikk som maner mennesket til
å oppdra seg selv
gjennom å fremelske sitt menneskeverd og leve ekteskapet som et enestående tegn, som en forening mellom en mann og en kvinne som gir seg sant og fritt til hverandre. 15
MEDISINEN
Medisinen som vi har vært på jakt etter for å oppnå kroppens forløsning finnes i det Johannes Paul II kaller rettferdiggjørelsen i troen på Kristus, dvs i kraften Kristus selv utretter i mennesket gjennom Den Hellige Ånd. For å oppnå den personlige enheten mellom ånd og kropp må mennesket leve i frihet fra enhver form for synd og skyld. Og nå trekker JPII frem apostelen Paulus’ fullstendige program for å leve i Ånden, en antropologi for å bli gjenfødt i Ånden, som nærmest toner ut som en symfoni:
Dere er kalt til frihet, brødre. La bare ikke friheten bli et påskudd for den syndige natur, men tjen hverandre i kjærlighet. Gal 5, 13 Jeg sier dere: Lev et liv i Ånden! Da følger dere ikke begjæret i vår syndige natur. For vår onde natur står med sitt begjær Ånden imot, og Ånden står imot vår onde natur. De to ligger i strid, slik at dere ikke er i stand til å gjøre det dere vil.
Gal 5, 16-17
Paulus har et enormt arsenal av gode råd, og Johannes Paul II øser generøst opp av denne kilden med en innfallsvinkel som treffer moderne mennesker. Medisinen er altså å etterstrebe renhet og hellighet, øve seg opp til selvmestring gjennom å praktisere måtehold på området for alle sansenes ønsker, særlig på det seksuelle området, tjene hverandre i kjærlighet, leve i fromhet og bønn, etterleve Efeserbrevets sammenligning av ektefellenes kjærlighet med forholdet mellom Kristus og Kirken – altså være villige til å gi livet for hverandre!. Paulus insisterer på at vi er kalt til hellighet, og minner oss om at vi er kjøpt og prisen betalt. Kristus har selv innprentet i menneskekroppen - i enhver kropp - en ny verdighet, siden menneskekroppen i ham selv er gitt adgang, sammen med sjelen, til forening med Sønnens - Ordets - Person. Det faktum at vi er kjøpt og betalt, ved Kristi forløsning, forplikter oss til å øve kontroll over våre kropper i hellighet og ære. Paulus formaner:
"Bruk da legemet til Guds ære!" 1 Kor 6, 19
Alt dette er visdom vi mennesker kan hente styrke i for å leve bedre liv.
OPPSUMMERING ARK 8 JPIIs HOVEDPOENG
Oppsummert kan vi si at Johannes Paul IIs hovedanliggende er å vise hvordan mennesket kan finne sannheten om seg selv ved å forstå Guds hensikt med skaperverket fra opprinnelse til forløsning. Menneskenaturen og forholdet mellom mann og kvinne, relasjonene i ekteskap og familie er ikke rene sosiale konstruksjoner, men realiteter skapt av Gud for å ta del i og gjenspeile guddommelig kjærlighet. Overvinnelsen av syndefallet skjer gjennom selvmestring og et liv i Ånden.
16
HVILKE ELEMENTER I JPIIs SKAPELSES- OG KROPPSTEOLOGI HAR RELEVANS FOR VÅR TID? ARK 9
Helt kort vil jeg trekke frem noen sider ved JPIIs skapelses- og kroppsteologi som virker særlig slående i forhold til dagens situasjon. Den første er at den søker sannheten, ikke minst om menneskets seksualitet - både den erfarte og den gudsåpenbarte. Den viser at seksualiteten er noe opphøyet og hellig som vi mennesker må ivareta med den største ærefrykt, fordi den er ment å la mann og kvinne møtes som likeverdige subjekter. Og jeg tror at vi mennesker ofte begår feilen at vi lever på drømmer, ønsker og også begjær istedenfor å forholde oss til livets realiteter. Dette blir særlig iøynefallende når mennesket manipulerer med det biologiske foreldreskap, bruker donorfedre, surrogatmødre og fratar barnet dets iboende rett til å kjenne og bli elsket av sin egen far og mor, når noen bedrar sin ektefelle, når ektefeller nekter unnfangede barn livets rett av egoistiske motiver. JPII sier et sted at det til alle tider har vært slik at menneskeslekten har gått videre gjennom mannens og kvinnens forening:
The fundamental fact of human existence at every stage of its history is that God "created them male and female". He always creates them in this way and they are always such.
Jeg tror dette utsagnet er helt sentralt for oss! Det sier oss at ekteskapet mellom mann og kvinne står i en særstilling i forhold til alle andre relasjoner, uansett hvilke teknologiske hjelpemidler vi måtte ta i bruk for å overvinne biofysiologiske begrensninger. Derfor bør det også hegnes om av samfunnet. Jeg tror det er viktig at vi er tro mot oss selv, også mot hva vår kjønnsidentitet makter eller ikke makter. Slik Johannes Paul II utlegger Guds hensikt med ekteskapet mellom mann og kvinne, som en fullkommen kommunikasjon mellom to bio-fysiologisk og psykologisk utfyllende personer, er det forbeholdt den mann og den kvinne som har et kall til å danne en personforening som ubetinget er åpen for barnet og som tar ansvar for barnets behov og iboende rettigheter. Jeg tror det er mange som ikke kan og heller ikke bør prøve seg på det prosjektet. Det er ingen som må gifte seg. Det er ikke noen skam å forbli singel fordi man ikke har forutsetninger for et så krevende livsprosjekt. Det er ikke feil å avstå fra seksuelle relasjoner fordi man innser at de ikke vil være bærekraftige eller fremme den andres verdighet. Jeg tror vi altfor ofte går inn i forhold som ikke har livets rett, fordi vi kompromitterer vår egen og partnerens forutsetninger - og så blir vi såret, samtidig som vi også sårer den andre. Så mitt neste stikkord er AKSEPT. Aksept av egen situasjon, egen kapasitet, og derefter, TROSKAP mot det kall GUD inngir oss, være tro mot seg selv - i henhold til Guds vilje. Ofte føler vi både avmakt og fortvilelse fordi våre livsdrømmer ikke går i oppfyllelse, og vi bruker enorme krefter på å få dem til å bli virkelighet likevel. I stedet tror jeg vi mange ganger bør lytte oss innover til hva Guds plan med oss er - og så våge sprangene Han utfordrer oss til, 17
som ofte overgår vår forestillingsevne. Da finner vi sann glede, for ingen ting er umulig for Gud! Det mest slående og overraskende i JPIIs kroppsteologi, ut fra mitt beskjedne ståsted som totalt ufaglært i teologi, er koherensen mellom den empiriske og den åndelige virkeligheten. Da jeg begynte å sette meg inn i den, ble jeg overrasket over retningen JPII tar: Han forener forskerens granskende metodikk med karismatikerens liv i Ånden. Appellen til å leve i Ånden harmonerer vår kropp, vår ytre dimensjon med vårt hjerte, vårt indre. Den bringer frelsen inn til kjernen av mann-kvinne-forholdet, gir oss redskaper til å rette opp feiltrinn, verktøy til å forbedre relasjoner. Jeg tror at vi ved å fokusere på nettopp formasjonen av det nye menneske i Kristus, kan hjelpe svært mange til å finne livsveier og kall de selv aldri ville kommet frem til, men som de vil se seg langt mer lykkelige ved å følge. Jeg mener hans oppfordring til selvmestring og et personlig gudsforhold er noe av det viktigste å gjøre kjent ved hans arbeid, noe som bør kommuniseres allerede fra barndommen av til nye generasjoner. Av Johannes Paul IIs kroppsteologi kan vi utlede en siste tanke, som riktignok ikke er eksplisitt nevnt, men som kommer til syne i hans apostoliske formaning
Familiaris Consortio
, nemlig barnets nøkkelrolle for forståelsen av den enestående posisjon ekteskapet mellom mann og kvinne har i menneskehetens samfunnsoppbygning. Det er bare relasjonen mellom mann og kvinne som kan føre slekten videre og som er designet for å ivareta barnets behov. Det å plassere barnet i sentrum for Guds rike, sette barnets behov i sentrum for våre livsprosjekter er veien å gå for å gi folk synlige merkesteiner å følge. Dette er familienes og Kirkens grunnleggende oppgave. For å avslutte med å sitere JPII 1 :
“In the family, which is a community of persons, special attention must be devoted to the children by developing a profound esteem for their personal dignity, and a great respect and generous concern for their rights. This is true for every child, but it becomes all the more urgent the smaller the child is and the more it is in need of everything, when it is sick, suffering or handicapped. By fostering and exercising a tender and strong concern for every child that comes into this world, the Church fulfills a fundamental mission: for she is called upon to reveal and put forward anew in history the example and the commandment of Christ the Lord,
who placed the child at the heart of the Kingdom of God:
"Let the children come to me, and do not hinder them; for to such belongs the kingdom of heaven."
Takk for meg! 1 JPII,
Familiaris Consortio
, 1981, 26. 18