Transcript IKFF i Colombia Menneskelig sikkerhet Ingen fred uten kvinner

fred og frihet
Tidsskrift for Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF) 72. årgang. Nr. 1/2012
IKFF
i Colombia
Menneskelig
sikkerhet
Ingen fred
uten kvinner
Monica Bothner
Josefine Karlsson
Mari H. Ruge
fred og frihet
fred og frihet utgis av
Internasjonal kvinneliga
for fred og frihet (IKFF).
Redaksjonsgruppe
for 1/2012
Gro Eriksen
Eva Fidjestøl
Camilla Hansen
Ingegerd Lorange
Grethe Nielsen
Eli Raa Nilsen
Layout
Camilla Hansen
Forsidebilde
Italiensk terracottaskulptur.
Shutterstock.com
Baksidebilde
Shutterstock.com
Trykk
Bedriftstrykkeriet A/S
Kontakt
IKFF
Postboks 8810
Youngstorget
0028 Oslo
Telefon:
93089644
Fax
23010301
E-post
[email protected]
Hjemmeside
www.ikff.no
INNHOLD
02
Innhold
03Leder:
Nobels fredspris 2011
04 Det afghanske
marerittet
06 Norges militarisering av polarområdene og verdensrommet
09 Ingen fred uten
kvinner
11
En utvidet agenda for resolusjon 1325
12 WILPFs arbeid med resolusjon 1325
13
IKFF i Colombia
16
Fra militær usikkerhet til
menneskelig sikkerhet
18 Kvinner og
militarisering
19
«The Whistleblower»
20
Ikkevoldsmotstand i et
okkupert land
20
En ikkevoldsaksjon for
70 år siden
23 Fredsundervisning i
Pakistan
25
Debatt
26
IKFF Norge rundt
Leder.
DAGMAR K. SØRBØE
Leder, IKFF Norge
Nobels fredspris 2011
Alfred Nobel opprettet en pris «for fredsforkjempere» som
skulle gå til «den eller de som har virket mest eller best for å
fremme forbrødring mellom folkene, samt for avskaffelsen av
stående armeer og utbredelse av fredskongresser». Allerede
i 1946 skrev Kvinneligaen til Stortinget og krevde respekt
for at det var den antimilitaristiske fredsbevegelsens arbeid
for et sivilt internasjonalt rettssamfunn prisen skulle støtte.
Fredsprisen for 2011 er et stort skritt i riktig retning. Kvinnene
spiller en helt sentral rolle i fredsarbeidet i verden og en hel
verden kunne glede seg over at prisen ble utdelt til de tre
sterke kvinnene Leymah Gbowee, Ellen Johnson Sirleaf og
Tawakkol Karman.
Selv om prisen skal fremme en demilitarisering av
internasjonal politikk, ble prisen for 2011 fremhevet vel så
mye som en pris for demokrati og kvinnesak. Prisen er uansett
historisk, ikke kontroversiell i vår del av verden og en enorm
anerkjennelse kvinners fredsarbeid og kamp verden over mot
overgrep og undertrykkelse. Prisen understreker samtidig
viktigheten av å tydeliggjøre, styrke og gjennomføre FNs
Sikkerhetsråds resolusjon 1325.
I sitt Nobelforedrag beskriver Leymah Gbwoee hvordan
kvinnene i Liberia opplevde undertrykkelsen under krigen
og hvordan de selv tok kontroll. «Vi brukte vår smerte,
våre ødelagte kropper og sårede følelser for å konfrontere
urettferdigheten og terroren i vårt land. Vi var klar over at det
bare var gjennom ikkevold at vi kunne få slutt på krigen, for
vi hadde alle sett at voldsbruken skjøv vårt kjære land dypere
og dypere ned i en avgrunn av smerte, død og ødeleggelse.»
Med denne overbevisningen startet hun kvinnenes Mass
Action Campaign, som raskt spredte seg over hele Liberia.
I kampen for sine barns liv, framtid og land, og med fare for
egen sikkerhet, kledde kvinnene seg i hvitt og demonstrerte
mot krigsherrene.
Gbwoee legger vekt på at hun deler prisen med
millioner av kvinner, spesielt i Egypt, Jemen, Tunis, Palestina,
Israel og Afghanistan. Fra Afrika nevner hun kvinnenes
kamp i Zimbabwe, Uganda og ikke minst alle overgrepene
mot kvinnene i Kongo som ennå finner sted. Liberias
kvinneaktivister satte den brutale presidenten Charles Taylor
under press, og borgerkrigen kunne avsluttes i 2003. Det er i
konfliktfylte land som Liberia at resolusjon 1325s betydning
virkelig kan testes.
De liberiske kvinnenes kamp på grasrotplan løftet Ellen
Johnson Sirleaf fram til å bli Afrikas første demokratisk valgte
kvinnelige president. Samtlige av årets fredsprisvinnere har
brukt intensjonene i resolusjon 1325 i sin kamp. For Sirleaf
har resolusjonen en helt spesiell betydning. Som president i
Liberia har hun tatt i bruk resolusjon 1325 ved å gjennomføre
betydelige samfunnsendringer for kvinner og ikke minst
jenter som har fått tilgang til skolegang og utdannelse.
Men Liberia har fortsatt en lang vei å gå, freden er skjør
og korrupsjonen vanskelig å bekjempe. Sirleaf anklages av
enkelte for å være mer opptatt av hva utlandet, spesielt USA,
ønsker, enn hva som til enhver tid gagner folket i Liberia. Hun
var den første presidenten i Afrika som tillot amerikanerne å
etablere sitt militære nettverk, AFRICOM, på afrikansk jord.
Tawakkol Karman fra Jemen mobiliserte kvinner og
ungdom i kampen mot diktaturet til president Ali Abdullah
Sales. Hun startet organisasjonen Kvinnelige journalister uten
lenker i 2005, og spiller en aktiv rolle i den revolusjonen som
nå finner sted i Jemen. Hennes mål er, etter inspirasjon fra
Egypt, å skape en ikkevoldelig protest og å få flere kvinner ut
på gaten for å delta i protestene. De ønsker ytringsfrihet og
demokrati og like rettigheter for kvinner og menn.
Den arabiske våren kom fordi folk skjønte hvor lite
frihet, demokrati og verdighet de hadde. Karman trakk en
sammenligning med Øst-Europa og oppløsningen av Sovjet.
Hun understreket også revolusjonens krav og oppfordret
«den demokratiske verden» til ikke å være likegyldig til det
som skjer, men aktivt å fryse eiendelene til regimets sentrale
aktører og å anmelde enkelte av dem til Den internasjonale
straffedomstolen. Hun oppfordret demokratiene til å støtte og
å hjelpe, uten å vise frykt og forsiktighet.
Men det var nedslående å oppdage at Tawakkol Karman
i sitt følge hadde med seg en amerikansk rådgiver, Robert
Sharp, som åpent skrøt av at det var han som hadde formet
henne, bygd opp hennes nettverk og påvirket henne politisk.
Sharp jobber som spesialist på sikkerhetsstrategi i Center for
Strategic Studies med ansvar for landene Jemen, Libanon og
Afghanistan. De plukker ut potensielle ledere for framtiden,
bygger dem opp og påvirker dem politisk. Dette har jeg hørt
om før, og det bekrefter min engstelse for manipulering av
utviklingen i Midt-Østen.
På bakgrunn av de grusomheter landene i Midt-Østen og
Afrika har måttet tåle gjennom vestlige lands kolonialisering,
er det fortsatt mitt håp at Europa og USA ikke utnytter landenes
sårbarhet under denne historiske omveltningen. Økonomisk
hjelp og moralsk støtte fra våre land er av det gode, men
politisk manipulasjon og særlig militære intervensjoner løser
sjelden indre konflikter, og skaper dessuten ofte nye. La oss
ønske våre søstre til lykke med Nobels fredspris for 2011 på
deres vei mot et bedre og tryggere liv.
fred og frihet 1/2012
3
I ti år, fra desember 2001, har Norge deltatt i en krig i Afghanistan, et tidsrom som er lengre enn første
Det afghanske marerittet
Barbara Gentikow
Prof. emerita i medievitenskap og medlem av IKFF
Bergen.
Krigen så langt har hatt en veldig
høy pris, både i form av økonomiske
ressurser, menneskeliv, skader på helse
og miljø og hindret utvikling.
Og krigføringen skal fortsette, helt
til 2014, uten at vi har fått en eneste
offentlig redegjørelse fra UD eller
regjeringen. Også mediene har vært
skremmende tilbakeholdende i lang tid.
Hevn og drømmer
Men nettopp i år (og i fjor) har det
kommet ut en rekke bøker, tv-serier
og film som tar et oppgjør med denne
krigen. Også avisene, derunder Bergens
Tidende, har publisert viktige analyser
av Afghanistankrigen i det siste. Så godt
som alle disse redegjørelser er kritiske.
Krigen begynte med et hevntokt
etter terrorangrepet mot USA 11. september 2001. Målet var å ødelegge
treningsleire for Taliban og å «ta ut»
Osama bin Laden. Det gikk ikke så
raskt som forventet. Målet ble utvidet
flere ganger, med kvinnefrigjøring og
innføring av demokrati. Dette var åpenbart drømmer. Det er ikke tilfeldig at
Anders Sømme Hammer kaller sin
reportasjebok «Drømmekrigen» (2010).
Med denne tittelen hentyder han til
at krigen var en illusjon om oss som
de gode mot hensynsløse opprørere,
og han konkluderer med at resultatet
«er langt nærmere en fiasko enn en
suksess».
Alle taper
Den nettopp utsendte dokumentarfilmserien «Krigens pris» (TV2) fremlegger et usminket og smertefullt regnskap
av tap, for alleberørte. Også det nyeste
av disse dokumentene, filmen «Det
4
fred og frihet 1/2012 afghanske marerittet»,kan fortolkes som
et kritisk oppgjør med Afghanistankrigen. Jeg så den på engelsk på BIFF.
Filmen er på vei til tv-skjermen i
norsk versjon. Den er laget av NRK, med
Klaus Erik Okstad som regissør og Olav
Njåstad som produsent, på grunnlag av
den tidligere viste NRK-fjernsynsserien
i seks deler, «Norge i krig. Oppdrag
Afghanistan».
Serien følger soldatene
Som tv-serien følger filmen en kontingent norske soldater i de seks
måneder innsatsen varer. Vi får se en
rekke dramatiske hendelser fra Rune
Solberg, sjefen for de norske styrkene
i Camp Maimana, ankommer til han
reiser igjen. I tillegg til mer tradisjonelle
krigsfilmelementer som kamphandlinger, patruljer og sørgeseremonier over
falne norske soldater, dokumenterer
filmen en rekke forsøk på å løse opp-
«Alle parter har tapt i denne
krigen.»
gaver i den nye strategien som skal
dyktiggjøre afghanerne til selv å «ta
ansvar for sikkerheten», dvs. å kjempe
mot Taliban uten vår hjelp.
Forsøkene resulterer mer eller mindre i fiasko alle sammen, til voksende
fortvilelse fra Rune Solberg og soldatene.
Til tross for en stor militær overlegenhet
er de i en posisjon av avmakt.
Frigjøring under kommando
Skoleringen («monitoring») av afghanerne, i form av våpentrening med
moderne utstyr og kampteknikk, vises
som en prosess ovenfra og ned som har
et skjær av både arroganse og absurditet
over seg.
Etter ti års okkupasjon, med en
sterk umyndiggjøring som følge,
skal afghanerne nå frigjøre seg fra
okkupantene, men under okkupantenes
kommando, og med oppgaver som de
ofte ikke har valgt selv. CMI-forsker Astri
Suhrke peker i en fersk rapport på at den
massive internasjonale tilstedeværelsen
har gjort Afghanistan til en klientstat
som det er ytterst vanskelig å stille til
ansvar. Hun stiller seg også meget kritisk
til selve treningsprogrammet, siden
en økt militarisering av det afghanske
samfunnet neppe er bæredyktig og ikke
fører til fred.
Filmens dokumentasjon av skoleringsprosjektet viser dels komiske, dels
tragiske episoder, som da en gruppe
afghanere (som kjenner området bedre
enn de utenlandske «lærere») skal
kurses i kartlesning og da de skal sikre
gjennomføringen av et demokratisk
valg (som de ikke har ønsket selv).
Galskap
Flere scener med sjefen for de norske
styrkene, Rune Solberg, kan gi inntrykk
av at han ikke er ved sine fulle fem.
Han svinger mellom ekstrem høflighet
overfor afghanerne, utålmodighet og
oppgitthet. Hans rolle virker særlig
grotesk når han står overfor gamle
innfødte og deres autoritet,grunnlagt
på erfaring, mens han bare er der for
et halvt år. Men det er ikke han som er
gal. Han gjør bare det som han er satt
til å gjøre, og han gjør det iherdig og i
den beste hensikt. Det er situasjonen
han og soldatene er satt i som er gal.
Situasjonen er perspektivløs for
ikke å si absurd. Befal og soldatene sliter
med arbeidsoppgaver som blir mer og
mer meningsløse. Ifølge TV2s «Krigens
pris» deserterer opp til 25 prosent av de
afghanske soldatene som utenlandske
styrker utdanner, og dagens aviser
melder om overgrep mot både fanger og
sivilbefolkningen fra de nye soldatenes
side.
Afghansk overlevelse
Noe av det beste ved filmen er at
den gir oss bilder av den afghanske
sivilbefolkningen. Et par steder kommer
disse mennesker til og med til orde.
Filmen viser, mer eller mindre direkte, afghanernes vanskelige situasjon
mellom tre «herrer»: Taliban, sentralsty-
enn første og annen verdenskrig til sammen.
Foto: Flickr/Truthout.org
ret i Kabul (som ikke bryr seg om dem)
og de utenlandske okkupantene. Vi får
glimt av deres livsvilkår, i stor fattigdom.
Og vi blir vitne til overlevelsesstrategier som balanserer hårfint mellom å
akseptere situasjonen og kritisere den.
Obstruksjon er en av deres viktigste
metoder, det vil si, de følger ordrer men
umuliggjør at handlingen blir en suksess. De driver gjøn med sine «herrer».
Med dette bevarer de sin verdighet.
Motstand finnes
En annen strategi kommer frem i en
scene som viser en gutt som samler
tomme patronhylser etter en nattlig
kamp. Han finner mange, og metall kan
åpenbart selges til gode priser: En liten
krigsprofitør.
Under en forsamling blir vi også vitne
til åpen motstand: En eldre afghaner sier
med høy røst: «Dere er soldater fra 47
land, veltrent, med moderne utstyr. Defå
talibanerne har praktisk talt ingenting.
Hvordan klarer de å fortsette å slåss
mot styrkene fra 47 land?» Han håner
rett og slett ISAF-representantene.
Ut av marerittet
Når man drømmer, våkner man vanligvis,
og kommer man tilbake til virkeligheten.
Drømmen om å forandre Afghanistan til
et land etter vestlig demokratisk mønster
har feilslått: «Demokratiet har uteblitt»
(Helge Lurås i TV2s «Krigens pris»). Men
i stedet for å våkne fra denne drømmen
og komme tilbake til virkeligheten,
er UD og regjeringen stadig vekk
i drømmene, selv om drømmene i
mellomtiden har slått om til mareritt. I
stedet for å gå inn i tre års mareritt til må
vi våkne, nå, til en smertefull virkelighet:
Afghanistankrigen er tapt.
Alle parter har tapt i denne krigen,
og krigen selv har tapt som middel
for konfliktløsninger. «Det afghanske
marerittet» agiterer ikke for dette,
men filmen dokumenterer en håpløs
situasjon som må slutte.
Kronikken stod første gang på trykk i
Bergens tidende 18. desember 2011.
Filmer om Afghanistan
.
NRK sendte dokumentarserien «Norge i krig. Oppdrag Afghanistan» i seks
deler i vår. Prosjektleder: Olav Njoostad
Hovedprodusent: Klaus Erik Okstad.
«Krigens pris» er TV2s dokumentarserie, første program ble sendt 16. november. Øystein Bogen, Odd Is-ungset
og Fredrik Græsvik laget hver sin episode i dokumentarserien.
«Det afghanske marerittet», 2011, dokumentar. Regi/manus: Klaus Erik Okstad. Produsent: Olav Njoostad/NRK.
Engelsk versjon vist på BIFF, Bergen
internasjonale filmfestival i oktober.
Skal vi ses på NRK.
(Kilde: Bergens Tidende)
fred og frihet 1/2012
5
Norge har de siste tjue årene bygget opp bakkestasjoner for satellitter både på Svalbard og i Antarktis som
å være et ledd i USAs forberedelse på krig i og fra verdensrommet.
Norges militarisering av polarområ
Eva Fidjestøl
Atomfysiker og styremedlem i IKFFs landsstyre
I februar 2003 deltok 130.000 nordmenn
i demonstrasjoner mot USAs plan om
å invadere Irak, og Statsminister Kjell
Magne Bondevik sa bestemt nei da den
amerikanske presidenten ville ha Norge
med. Trass i det, viste det seg i ettertid at
Norge likevel hadde hatt stor betydning
for utviklingen av hele denne invasjonen.
Dette blir grundig dokumentert i den
nylig utgitte boken Satellittkrigen av
journalisten Bård Wormdal. Han har i en
elleveårs periode bedrevet gravende
journalistikk i mange land. Han har
intervjuet politikere, forskere, dataeksperter, militære og ledere i multinasjonale selskap. Han har benyttet seg
av åpne kilder, som reklame for nye våpen
og teknologi, og forskningsrapporter og
dokumenter fra det militære, der noen
tidligere har vært graderte.
Boka er ikke lett å lese, selv om den
er spennende som en detektivroman.
Den er spekket med konkret informasjon
om kommersielle, halvkommersielle,
militære, halvmilitære, internasjonale
og norske selskaper og datterselskaper. I
tillegg møter vi en jungel av satellittyper,
antenner og datasystemer for nedlastning fra, og styring av satellitter. I
Norge består romfartsmyndighetene
av Norsk Romsenter og Norsk Polarinstitutt. Norsk Romsenter er et offentlig
forvaltningsorgan med særskilte fullmakter direkte underlagt Nærings- og
handelsdepartementet. Norsk Polarinstitutt er et direktorat under Miljøverndepartementet. Kongsberg Satellite
Services, et datterselskap av Kongsberg
Gruppen, Forsvarets Forskningsinstitutt
(FFI), Post- og teletilsynet, Sysselmannen
på Svalbard og Utenriksdepartementet,
er alle viktige aktører.
6
fred og frihet 1/2012 Dette er en viktig bok og jeg håper den
får mange lesere. Men det er et sjokk å
bli konfrontert med den akselererende
utviklingen innen både sivil og militær
teknologi de to siste tiår som fører oss
inn i et risikosamfunn der det synes som
ingen har full oversikt eller kontroll. Det
er også sjokkerende, igjen å bli minnet
om hvordan de militære systemene,
unntatt offentlighet, herjer med kloden
vår. Det synes som det er den tekniske
utviklingen som legger premissene for
all samfunnsutvikling både i krig og fred.
Bård Wormdal konkluderer med at
Norge de siste tjue årene har bygget opp
bakkestasjoner for satellitter på Svalbard
og i Antarktis som brukes i konflikter og
kriger over hele kloden. Dette er brudd
på Svalbardtraktaten som forbyr å bruke
øygruppa i krig, og på Antarktistraktaten
«Vardøradaren er et ledd i
USAs forberedelse på krig i
og fra verdensrommet.»
der det står at kontinentet kun skal
brukes til fredelige formål. Videre
dokumenterer han at den ofte omtalte
radaren i Vardø ikke bare er der for
å overvåke søppel i rommet, slik
politikerne våre hevder, men er en viktig
del av amerikanerne sitt rakettskjold.
Informasjon fra Vardø-radaren kan
brukes til å forsvare egne satellitter
og til å angripe fiendens. Radaren kan
også oppdage og følge oppskytning av
interkontinentale raketter. Vardøradaren
er et ledd i USAs forberedelse på krig
i og fra verdensrommet. Som om
ikke dette var nok, så har Stortinget
enstemmig vedtatt at Norge skal slutte
seg til alle deler av EU sin store satsing
på satellittprogrammet Galileo, også
den militære delen.
Svalsat
Ikke alt dette er helt nytt. Mye har
vært sagt før og har blitt presentert i
avisartikler og i nyhetssendinger og
dokumentarprogram på TV. Den 11.
oktober i 2005 laget Bård Wormdal
sammen med Pål Sommer et program
for Brennpunkt i NRK om Vardø-radaren.
Philip E. Coyle, direktør for testing av
alle nye våpensystem i Pentagon, sier
i dette programmet rett ut at Vardøradaren er en del av det amerikanske
rakettforsvaret. Brennpunkt får bekreftet fra det amerikanske forsvaret at
opplysningene fra Vardø-radaren blir
sendt til 21 Space Wing, som er den eneste
enheten i det amerikanske luftforsvaret
med ansvar for varsling av rakettangrep.
Likevel påstår representantene for
norske myndigheter, som blir intervjuet,
at Vardø-radaren er under norsk kontroll
og opereres av nordmenn. Den 10. mars
2010 var en reportasje av Bård Wormdal,
der han dokumenterer at Svalbard
brukes i krig, en av hovedsakene i
dagsrevyen. Dette ble tilbakevist av
Polarrådgiver Karstein Klepsvik som
hevdet at Svalsat, bakkestasjonen på
Svalbard, bare brukes til å laste ned data
til værmeldinger. Det ble et etterspill,
for det viste seg at SV ikke var fornøyd
med svaret fra Utenriksdepartementet,
og Utenriksminister Jonas Gahr Støre måtte på banen. Han gjentok
at satellittdataene fra Svalbard ble
brukt for å lage værvarsel. Han la til at
sammenhengen mellom de aktuelle
data og den militære bruken av dem var
«fjern og avledet».
Med dekning i pålitelige kilder
opplyser Bård Wormdal at satellitter i
dag brukes i absolutt alle typer militære
operasjoner. De er blitt en selvfølgelig
og nødvendig del av all militær
virksomhet. Det er nå utplassert totalt
994 aktive satellitter, eid av myndigheter
og selskaper i over 100 land. Over 600
satellitter er sivile, men stadig flere av
de sivile satellittene har både sivile og
militære formål. Over 270 satellitter er
rene militære satellitter, og av disse er
104 amerikanske.
Svalsat er etablert som en bakkestasjon med verdens beste beliggenhet
for satellitter i polar bane. Disse satellittene går fra pol til pol og gjør 14
ntarktis som brukes i konflikter og kriger over hele kloden, og den omdiskuterte radaren i Vardø viser seg
mrådene og verdensrommet
omdreininger i døgnet. De forflytter
seg litt øst- eller vestover for hver runde
og dekker dermed hele kloden. Det er
bare Svalbard, i den vestlige verden,
som ligger så nær polpunktet at en
bakkestasjon kan ta ned data fra alle
overflygningene, og som samtidig har
et utbygd samfunn med fast bosetting
og flyplass. Svalsat har i dag avtale om
å laste ned data fra 100 slike satellitter,
og hevder selv å være verdens største
mottakerstasjon for jordobservasjoner,
med kunder over hele verden. Det
er bare Russland som ikke har behov
for å bruke Svalbard, fordi Russland
med bakkestasjoner fra Kolahalvøya
i vest til Kamtsjalkahalvøya i øst kan
kommunisere med polare satellitter
under alle omløp.
Spesielt MODIS-instrumentene på
NASA-satellittene ble tidlig ansett for å
være verdifulle for å varsle sandstormer.
Dataene ble lastet ned på Svalbard
og umiddelbart sendt videre via en
kommunikasjonssatellitt til USA for
bearbeiding og videresending til Irak
og Afghanistan i nær sann tid. At dette
har hatt avgjørende betydning for
krigføringen, får Wormdal bekreftet
fra mange kilder. Flere hevder også
at de er sikre på at dette er et klart
brudd på Svalbardtraktaten. I 2004 ble
fiberkabler som er lagt på havbunnen
mellom Longyearbyen og Harstad
tatt i bruk og Svalsat kunne tilby nye
kunder billigere transport av data og
bli bakkestasjon for neste generasjon
sivile og militære amerikanske miljøog værsatellitter, NPOESS. Disse skal
blant annet bidra med informasjon
for å ta bedre beslutninger i taktiske
militære operasjoner. En tredjedel
av kostnadene til disse kablene, 25
millioner dollar, ble betalt av Pentagon.
Det ble lagt ned to uavhengige kabler
for å gjøre datatrafikken mindre sårbar
mot tekniske feil eller militære angrep.
I Norge er satsing på romvirksomhet
på Svalbard sett på som en viktig del
av regjeringens nordområdepolitikk.
Når russerne kritiserer norsk Svalbardpolitikk blir de fra Regjeringen møtt med
at Svalsat kun driver sivil vitenskapelig
virksomhet, og at verken norske eller
andre lands militære myndigheter
er involvert i virksomheten. Den nye
generasjonen vær- og miljøsatellitter
har skiftet fokus fra å beskrive været,
til å utnytte data om atmosfæren og
romforhold direkte i krigføring. I 2005
fikk Norsk Romsenter tillatelse fra Postog teletilsynet til å laste ned data for
Formosat-2 ved Svalsat. Det er Post- og
teletilsynet sammen med Sysselmannen
på Svalbard som skal sørge for at
satellittvirksomheten ikke er i strid med
Svalbardtraktaten. Disse dataene blir
sendt til kunder over hele verden via den
nye fiberkabelen i løpet av millisekunder.
Det kommersielle europeiske selskapet SPOT markedsfører datene fra Formosat-2 til potensielle militære kunder
over hele verden. COSMO-Sky Med
kan tilby noe av det mest avanserte
innen satellitt-etterretning i verden i
dag. Disse satellittene brukes både mot
Nord-Korea og Iran. Bård Wormdal har
funnet bevis på at de også lager militære
etterretningsdata i samarbeid med det
norske Forsvaret om veier, flyplasser og
annen infrastruktur i Nord-Afghanistan.
Til Stortinget skrev utenriksminister
Jonas Gahr Støre vinteren 2010: «Svalbardtraktaten setter enkelte, særlige
regler for øygruppen. Norske myndigheter har alltid vært opptatt av å sikre
full etterlevelse av traktatens bestemmelser.»
TrollSat
Den nye norske basen, Troll, i Antarktis
ble etablert av Norsk Polarinstitutt i
1990. Basen ble oppgradert til helårig
forskningsstasjon til 100-årsjubileet for
Norge som selvstendig stat i 2005. Kort
tid etter ble det inngått en avtale mellom
Norsk Romsenter og Norsk Polarinstitutt,
støttet av næringsminister Børge Brende,
om at Kongsberg Satellite Services
skulle få bruke Troll som satellittstasjon.
Norsk Romsenter Eiendom AS er
et heleid statlig selskap underlagt
Nærings- og handelsdepartementet.
I 2008 ble TrollSat etablert som en
ny mottaksstasjon for satellittdata i
Antarktis. Samarbeidet mellom Svalsat
og TrollSat førte til at informasjon fra
en satellitt kunne lastes ned to ganger
i løpet av en runde rundt jorden. Det
ble kort tid etter signert kontrakt med
det amerikanske satellittselskapet Orbimage om nedlastning av data og
Globus II-radaren i Vardø. Foto: nrk.no
fred og frihet 1/2012
7
kontroll av satellitten OrbView-5,
som tar oppdrag fra den amerikanske
militære etterretningstjenesten NGA.
Det er bare Norge som har en
satellittstasjon i Antarktis som opererer
på vanlig kommersielle vilkår, og den
internasjonale satellitt-industrien stod i
kø for å komme til. De to EU satellittprosjektene GALILEO og GMES, som
utfører militære og sivile oppgaver
i ett og samme program, har nå
satellittstasjon både ved Svalsat og
TrollSat. I den offisielle åpningen av
Troll sa Statsminister Jens Stoltenberg
at stasjonen er en milepæl for effektiv
miljøovervåkning fra satellitter og viser
Norges enestående posisjon innen
polarforskning, i og med at vi kan hente
inn data både på Svalbard og i Dronning
Mauds Land. Den militære bruken av
stasjonene ble ikke nevnt.
Vardøradaren Globus II
I en forelesning i Deutsche Physikalische
Gesellschaft i Berlin i februar 2008,
fortalte professor Theodore Postol at
Vardøradaren Globus II er den eneste
radaren som vil være i stand til å finne
ut hva som er virkelige våpen og hva
som er lurevåpen i et rakettangrep fra
Iran over Grønland mot vestkysten av
USA. I intervju med Bård Wormdal sa
han videre at Globus II gir dekning av et
viktig strategisk område som tidligere
var uten dekning. Han mener at det må
være åpenbart for norske myndigheter
at radaren har denne rollen, og
befolkningen burde vært informert
om det. Han er også overbevist om at
Russland vet at bare Vardø-radaren,
av alle radaranlegg i Europa, har den
tekniske kapasiteten til å kunne brukes
av amerikanerne for å følge raketter.
I tillegg til å bidra til det amerikanske
rakettforsvaret, er Vardøradaren også
viktig for at USA skal kunne angripe
fiendtlige satellitter i verdensrommet.
Radaren samler data om de rundt 400
geostasjonære satellittene som går i en
bane som følger jordas rotasjon, 36 000
kilometer over ekvator. Vardøradaren
kan se dette satellittbelte over ekvator
for om lag en tredel av omkretsen til
kloden.
Nedskytning av satellitter og droner
11. januar 2007 skjøt Kina ned en av sine
egne satellitter som var klar for utskifting.
Satellitten gikk i samme banehøyde som
amerikanske kommersielle og militære
etterretningssatellitter. Satellitten ble
8
fred og frihet 1/2012 sprengt i fillebiter 854 kilometer over
bakken. Nedskytingen skaket opp politiske ledere i en rekke land med USA i
spissen. Vel ett år senere, 20. februar
2008, skjøt USA ned en av sine satellitter.
I timene etterpå ramlet det brennende
gjenstander i havet rundt skipet hvor
raketten ble skutt utfra. 11. januar
2011 skjøt Kina en rakett opp fra basen
Korla og traff og ødela en kinesisk
langdistanserakett under sin ferd utenfor
atmosfæren. Obama-administrasjonen
sendte en offisiell protest, men en måned
senere gjennomførte et amerikansk
militærfly en vellykket testskytning av
en amerikansk langdistanserakett med
laser. Mange land er i dag avhengige
av dataprogram styrt fra sivile satellitter
til matproduksjon, transport og elektrisitetsforsyning. Det er derfor stor risiko
forbundet med nedskyting av satellitter
også i fredstid.
Ulykker
Militariseringen av verdensrommet har
allerede kostet mange liv. 21. april 1964
kollapset den amerikanske satellitten
SNAP-9A under oppskyting med et
halvt kilogram plutonium-238 om
bord. Nå avdøde professor i medisin
John Gofman sa den gang at denne
hendelsen ville føre til økning i
lungekreft over hele verden. I 1990 ble
romsonden Cassini skutt opp med 5
kilogram plutonium-238. En tid etter
utskytningen ble sonden fra bakken
styrt tilbake mot jorden for at kraften
fra jordens gravitasjonsfelt (Newtons
3. lov sier at kraft er lik motkraft, min
bemerkning) skulle gi sonden økt fart
ut i verdensrommet. Vi som fulgte
med på dette den gangen var redde
for at sonden skulle komme for langt
inn i gravitasjonsfeltet og brenne opp
i jordens atmosfære. I følge Gofman
kunne det ha ført til 950.000 dødsfall.
Hans kollega dr. Ernst Sternglass anslo
dette tallet til mellom 20 og 40 millioner.
Dette sier noe om den risikoen de som
styrer denne forskningen og utviklingen
er villige til å ta.
Det finnes teknologi i verden i dag
for direkte å angripe og skade en satellitt
på fire forskjellige måter: skyte opp en
rakett fra jorda, bruke en satellitt som
legges helt inntil en fiendtlig satellitt,
bruke laser og bruke atomvåpen.
Helt siden 1981 har en resolusjon,
Prevention of an Arms Race in Outer
Space (PAROS) jevnlig vært oppe på FNs
dagsorden. USA har blokkert arbeidet
med denne resolusjonen fordi slike
vedtak må være enstemmige. Og uten
en avtale føler andre land seg tvunget
til å prøve å ta igjen USAs militære
forsprang.
Star Wars
Siden Ronald Reagans berømte tale
i 1985 har USA brukt 150 milliarder
dollar på rakettforsvar. Mange trodde
at Barack Obama ville forandre sikkerhetspolitikken i verdensrommet. I
valgkampen gikk han nemlig imot utvikling av antisatellittvåpen og våpen i
verdensrommet. Men da retningslinjene
for Obamas nye nasjonale rompolitikk
ble offentliggjort i juni 2010, viste de
seg å være helt i trå med det som hadde
vært amerikansk politikk i flere tiår. I dag
utdanner Pentagon flere piloter til å sitte
foran dataskjermen, enn piloter som skal
sitte i fly. Bård Wormdal stiller spørsmålet
om F-35, som Norge har bestilt i USA, blir
siste generasjon bemannede kampfly.
Reaksjon på boken Satellittkrigen
Vi som visste at denne boka skulle
komme ut tenkte at nå blir det bråk. Men
det var naivt tenkt.
Bård Wormdal presenterte boka
si i Dagsnytt 18 i desember 2011. Fra
det politiske Norge, fra media og hele
det sivile samfunnet ble boka etterpå
møtt med taushet. Det snakkes mye
om demokrati og åpenhet, og om
at vi må tørre å ta debatter. Men når
det gjelder Norges militarisering av
polarområdene og verdensrommet er
det helt taust. Dette skal vi ikke snakke
om. Dette er en stor utfordring både
til media og til fredsbevegelsen. La oss
starte med å snakke om det. Vi vet at
det finnes teorier om hvordan diktatorer
kan fjernes ved hjelp av ikke-voldelige
metoder. Spørsmålet er: Finnes det
metoder for å bekjempe diktaturet til
den internasjonale militærindustrien?
Stor takk til Wormdal for at han
har gitt oss denne grundige dokumentasjonen. Det må ha kostet enormt mye å
jobbe med dette stoffet over så lang
tid. Vi må sørge for at det ikke var forgjeves.
Satellittkrigen
Bård Wormdal
Pax forlag
Oslo 2011
192 s.
Ingen fred uten kvinner
Den virkelige testen på hva resolusjon 1325 kan brukes til foregår i land der kvinner lever
under forhold som er preget av krig og konflikt.
Mari Holmboe Ruge
Kontoransvarlig i IKFF
For 12 år siden vedtok FNs sikkerhetsråd
for første gang en resolusjon som løftet
fram kvinners betydning for å skape
fred og sikkerhet i verden. Budskapet
i resolusjonen er blitt konkretisert av
de modige og sterke prisvinnerne
Ellen Johnson Sirleaf, Leymah Gbowee
og Tawakkol Karman. Årets fredspris
forplikter ikke minst norske myndigheter
til å trappe opp gjennomføringen av
resolusjonen. Det er langt fram før
verdens kvinner har fått sin rettmessige
plass som forhandlere og fredsbyggere.
Men Leymah Gbowee fra Liberia og
Tawakkol Karman fra Jemen har vist
verden betydningen av kvinners aktive
deltakelse uten andre våpen enn deres egen styrke. I Liberia sto kvinner
sammen på tvers av trosskiller midt i
borgerkrigen og fikk fredsavtalen fram.
Ved hjelp av de liberiske kvinnenes
kamp på grasrota ble Ellen Johnson
Sirleaf løftet fram til å bli Afrikas første
valgte kvinnelige president.
Nobelkomiteens begrunnelse
I 2011 fikk også FN-resolusjon 1325
Nobels fredspris. Da Thorbjørn Jagland
presenterte de tre prisvinnerne slo han
fast: «Vi kan ikke oppnå demokrati og
varig fred i verden med mindre kvinner
får de samme muligheter som menn
til å påvirke utviklingen på alle plan
i samfunnet. Resolusjon 1325 gjorde
for første gang overgrep mot kvinner
i krig og konflikt til et internasjonalt
sikkerhetsanliggende». Kvinners manglende deltakelse i fredsprosesser blir i
henhold til resolusjonen også sett på
som en trussel mot internasjonal fred og
sikkerhet.
FN-resolusjon 1325
Alle FNs medlemsland er forpliktet av
Sikkerhetsrådets resolusjoner. I resolusjon 1325 blir regjeringene pålagt å øke
kvinnerepresentasjonen i alle konfliktløsningstiltak og fredsforhandlinger. FN
FN skal øke kvinneandelen i sine fredsbevarende styrker og kvinners perspekktiver skal innarbeides i gjenoppbyggingsprogrammer etter krig og konflikt.
Videre anerkjenner resolusjonen betydningen av lokale kvinners fredsinitiativ
herunder kvinner fra urbefolknings-grupper.
Betydningen av resolusjonen
Den virkelige testen om hva resolusjon
1325 kan brukes til foregår i land der
kvinner lever under forhold som er
preget av krig og konflikt. Fred- og
sikkerhetspolitikken er fortsatt mannsdominert på samme måte som krigene
hovedsakelig utkjempes mellom menn.
Mens krigen utkjempes, må kvinner ta
økt ansvar for å holde samfunnet i gang;
skaffe vann og mat til barna mens skoler
ødelegges, økonomien peker nedover
og landsbyer utslettes. Kvinner blir systematisk voldtatt, som et ledd i en bevisst
krigsstrategi. Det spiller liten rolle for
disse kvinnene at det finnes resolusjoner
og handlingsplaner som ivaretar deres
sikkerhet på papiret. Det spiller også
liten rolle når under tre prosent av de
som har signert freds-avtaler siden
1992 er kvinner, og når fredsavtalene
er på menns premisser. For eksempel
er fredsavtaler som ensidig fokuserer
på våpenhvile og grense-trekning, uten
hensyn til å løse underliggende konfliktspørsmål som sikre vannkilder, skoler,
helsetilbud, rehabilitering av ofre for
seksuelle overgrep og troverdige rettsoppgjør, ikke avtaler som tar kvinner på
alvor. Kanskje fredsforhandlinger bør
drives av de som skal stå for gjenreisingen, ikke av krigsherrene selv?
Bakgrunn for resolusjonen
Initiativet til resolusjonen kom nedenfra.
For en sjelden gangs skyld lyktes et
grasrotinitiativ helt ut. Hvorfor lyktes
de? En av initiativtakerne, Felicity Hill
(WILPF-medlem, på den tiden ansatt
i UNIFEM), har pekt på tre forhold: For
det første et godt samarbeid mellom
frivillige organisasjoner, regjeringer og
FN-organer til en «felles erkjennelse om
at krig påvirker kvinner på andre måter
enn menn.» For det andre var tidspunktet
riktig. I 2000 var det en gunstig sammensetning av Sikkerhetsrådet: bl.a.
Bangladesh, Canada, Nederland, Jamaica og Namibia som lydhøre for saken,
en sjelden og interessant kombinasjon.
For det tredje ville den internasjonale
kvinnebevegelsen videre etter de fire
store kvinnekonferansene fra 1975 til
1995. Nå var neste skritt å presse fram
forpliktende tiltak. FN og Sikkerhetsrådet hadde diskutert barn i krig,
sivilbefolkning i krig, håndvåpen og
landminer, konfliktforebygging og nedrustning, men ikke tatt opp kvinners
situasjon spesielt, før «kvinner og fred»
ble tema for FNs markering av 8. mars
2000.
Det ga støtet til et intenst arbeid fra
noen internasjonale organisasjoner:
Internasjonal kvinneliga for fred og frihet, Amnesty International, International Alert, Haag-apellen for fred og
den internasjonale fredsforskningsorganisa- asjonen IPRA laget en
arbeidsgruppe, «Women, Peace and
Security». Gruppen sendte hundrevis
av e-poster og brev til FN-delegater. De
skaffet fram relevant statistikk og annen
viktig informasjon. Med UNIFEMs hjelp
hentet de eksperter fra konfliktområder
til møter og seminarer med FN-delegater.
De laget utkast til en resolusjonstekst
som ble sendt alle delegasjoner. På
FN-dagen 24. oktober 2000 hadde så
Sikkerhetsrådet sin store debatt om
Kvinner, fred og sikkerhet. Norge deltok,
som et av meget få vestlige land. En
uke senere ble resolusjonen enstemmig
vedtatt.
fred og frihet 1/2012
9
Oppfølging av resolusjonen
FN (UNIFEM) engasjerte to eksperter –
den tidligere finske forsvarsministeren
Elisabeth Rehn og Ellen Johnson Sirleaf
fra Liberia – som reiste til konfliktog krigsområder i 14 land. De fikk
førstehånds beskrivelser av hvordan
voldtekt, ydmykelse og tvangsprostitusjon ble brukt som en bevisst strategi
i krigføring og også i forbindelse med
fredsbevarende operasjoner. Rapporten
Women, War, Peace har bidratt til å vise
verden hvilke lidelser og krenkelser som
følger av det noen kynikere lettvint har
kalt «boys will be boys».
I 2001 ble Norge medlem av Sikkerhetsrådet. Likestillingssentret kom
raskt på banen og foreslo blant annet
økt representasjon av kvinner i fredsprosesser med norsk støtte - om
nød-vendig ved kvotering, at norske
midler til fredsbygging gjenspeiler at
kvinner og menn kan ha ulike
perspektiver, samarbeid med frivillig
sektor samt retningslinjer mot sexkjøp for FN-styrker. Kravene er like
aktuelle i dag. Fremdeles er resolusjon
1325 lite kjent her i Norge. I Sverige
har myndighetene klart å involvere
det sivile samfunn og opplæring i
skolene i langt større grad enn i Norge.
IKFFs arbeid med 1325
IKFF fikk i 2002 50.000 kr fra UD til
informasjon om 1325. Litt av pengene
ble brukt til å oversette teksten til norsk,
noe UD ikke syntes var en offentlig
oppgave. Vi har senere hatt gleden av
å forsyne NORAD og UD med kopier
av den norske teksten til bruk i deres
opplæringsvirksomhet. Sommeren 2003
brukte vi resten av midlene til et lanser-
ingsmøte av UNIFEM-rapporten Women,
War Peace med en av forfatterne,
Elisabeth Rehn som gjest og hovedtaler.
Møtet fikk stor oppslutning og pressedekning, og vi fikk for første gang en
dialog med UDs politiske ledelse om
denne saken.
Forum Norge 1325
Etter møtet i 2003 tok IKFF initiativ til å
etablere et fastere samarbeid gjennom
nettverket Forum Norge 1325. Forum
Norge 1325 skal være en pådriver overfor
norske myndigheter for en offensiv
og forpliktende gjennomføring av
resolusjonens bestemmelser. Vi ønsker
også å kunne delta i det internasjonale
«I 2011 fikk også FNs resolusjon 1325 Nobels fredspris. »
arbeidet som vokser fram om 1325.
I dag har nettverket medlemmer
fra mange store organisasjoner, men
har fremdeles ikke klart å skaffe midler
til et fast sekretariat eller vedlikehold av
egen hjemmeside. Arbeidet i nettverket
består av gjensidig informasjon og
av forslag og lobbyvirksomhet overfor myndighetene i 1325-saker. Bl.a.
har nettverket levert innspill til handlingsplanen for 1325 (2006) og til den
strategiske oppfølgingen i 2010.
Forum Norge 1325 har bl.a. foreslått
at det opprettes en bred norsk1325komite, og at Stortinget holder en
årlig offentlig høring om rapporten fra
virksomheten. Vi ønsker bedre kvinne-
representasjon i alle tiltak for å fremme
fred og demokrati, eventuelt ved kvotering. Vi peker på at kjønnsbasert vold er
et hinder for kvinners deltakelse i mange
demokratiske prosesser – i tillegg til de
overgrepene slik vold utgjør. Vi tilrår at
norsk kompetanse innen kvinnerett
tas i bruk til fredsbyggende tiltak for å
sikre kvinners og jenters rettigheter, at
norsk bistand blir «likestillingstestet»
for å se hvordan målsettinger følges
opp i praksis, at norsk personell som
skal delta i internasjonale operasjoner
blir skolert om 1325 og om likestilling
generelt. Vi ber om at det settes av
ressurser til arbeidet med FNs egen
handlingsplan for 1325, og at Norge for
øvrig bidrar tydelig til at 1325 styrkes
på den internasjonale arena. Vi vil også
gjerne arbeide mer praktisk, som vårt
søsterorgan Operation 1325 i Sverige. De
tilbyr egne kursopplegg om 1325 og har
utlyst journaliststipend. Men slikt krever
midler, og det har vi ikke – foreløpig.
Kan vi få studieforbundene med på
dette? Hvem satser for å få 1325 inn i
skoleverket?
Forum Norge 1325 håper at fjorårets
fredspris fungerer som en forpliktende
inspirasjon for norske myndigheter og
det internasjonale samfunnet til å jobbe
hardere og mer systematisk for å støtte
opp om de fredsinitiativene kvinner selv
mobiliserer til. Norske myndigheter har
også et ansvar for å bidra til at FN feier
for egen dør når det gjelder seksuelle
overgrep begått av fredsbevarende
styrker, samt rettssikkerheten til kvinner
under og etter krig.
En kortere versjon av artikkelen (pva FN 1325)
er trykket i Dagsavisen i desember 2011.
Flere FN-resolusjoner om kvinner, fred og sikkerhet
I årene etter 2000 har Sikkerhetsrådet vedtatt flere resolusjoner som supplerer og utdyper bestemmelsene i nr. 1325.
I juni 2008 vedtok FNs Sikkerhetsråd
Resolusjon 1820 som fordømmer seksualisert vold som våpen i krig, og krever
umiddelbar stopp på seksualisert vold
mot kvinner i konfliktsituasjoner. I juli
2009 ble Resolusjon 1888 vedtatt og i
oktober samme året Resolusjon 1889.
Begge tar for seg kvinner i væpnet
konflikt.
Resolusjon1888 bygger videre på
nr 1820, der det etableres spesielle
enheter som jobber direkte mot seksualisert vold som våpen i krig. Nr.
1889 følger opp 1325 når det gjelder
å ivareta kvinners interesser og deltagelse i fredsbyggende prosesser.
Den legger også opp til utvikling av
10
fred og frihet 1/2012 indikatorer som kan måle gjennomføringen av 1325 både innad FNsystemet og i medlemslandene. Resolusjon 1960 fra desember 2010 omhandler også seksualisert vold i krig og
konflikt. Den anerkjenner blant annet
formelt betydningen av økt datainnsamling, analyse og forbedrede rapporteringsrutiner om voldtekt og andre
former for seksuelle overgrep i krig og
konflikt.
De fem resolusjonene handler alle
om kvinner, fred og sikkerhet. De både
de utfyller og forsterker hverandre. Samtidig er det mange kritikere som mener
at de påfølgende resolusjonene etter
1325 i for stor grad fokuserer på kvinner
som ofre for krig og konflikt, og
spesielt som ofre for seksuelle
overgrep. Dermed overskygger dette
offeraspektet arbeidet som gjøres for
å fremme kvinner som aktive deltakere for fred og sikkerhet, inkludert
deltakelse i freds- og gjenoppbyggingsprosesser. Mange mener også
at det verdenssamfunnet nå ikke
nødvendigvis trenger flere resolusjoner, men derimot handling fra
verdenssamfunnet i form av konkrete
tiltak «på bakken».
(Kilde: www.fokuskvinner.no)
Foto: Shutterstock.com
En utvidet agenda for resolusjon 1325
Vi mener at resolusjonen ikke skal brukes som et hjelpemiddel for å bli innlemmet i militæret
og militariseringsprosesser.
WILPFs kongress i 2011 hadde som
hovedtema «FN-resolusjon 1325 - en
utvidet agenda». Nå har WILPFs internasjonale ledelse sendt ut til de nasjonale seksjonene et diskusjonsnotat som
konkretiserer denne tilnærmingen. De
spør: Har 1325 overtatt kvinnenes
sikkerhetspolitiske agenda, og blir resolusjonen brukt på måter vi ikke tenkte på
eller kan støtte? Hovedpunktet er at det
ikke legges nok vekt på nødvendigheten
av å hindre konflikter. Det er for sent når
Sikkerhetsrådet støtter fredsskaping
med vold, slik det har skjedd i mange
tilfeller i den siste tiden.
Mange av oss opplever at 1325
brukes på måter som ikke tar hensyn til
de prinsippene for menneskerettigheter
og ikke-diskriminering som resolusjonen
skal fremme. Vi mener at resolusjonen
ikke skal brukes som et hjelpemiddel
for å bli innlemmet i militæret og
militariseringsprosesser.
Det er viktig å være klar over
forskjellen på å bli innlemmet og å være
deltaker. F.eks. kan flere FN-politikvinner
i Ghana med riktig trening og god
målsetting bety bedre fredsbevaring og
færre overgrep. Men er det dokumentert
at det blir mere trygghet for folk og
bedre oppførsel i de fredsbevarende
styrkene med flere kvinner der? Hvordan
stemmer dette med WILPFs motstand
mot militarisering? «Fredsoppretting»
medfører alltid bruk av makt med
uunngåelige konsekvenser for sivilbefolkningen. Militariseringen fortsetter i
for-søkene på å stabilisere freden, med
langtidsfølger for gjen-reising av sosiale
forhold, særlig for likestillingen, og med
omfattende følger for oppfatningen av
hva sikkerhet er. Vi må ikke tro at kvinner
i det militære uten videre kan eller vil
endre denne institusjonen. Vi må bruke
våre egne tilnærminger for å få reell
sikkerhet inn i 1325.
Kvinner trengs i fredsbevaring, men
vårt perspektiv er bredere. Det handler
om å undersøke hvordan fredsbevaring
foregår, hvordan det bør foregå og for
hvilket formål. Vi mener ikke at kvinner
er fredelige i seg selv og derfor må delta
i alle stadier av fredsbygging. Det store
spørsmålet er «inkludering for hva?»
WILPFs argumenter om de underliggende årsakene til konflikt og krig er
like relevante i dag som tidligere.
Forskning har dokumentert stor avstand mellom ressurser til politiske og
sikkerhetsmessige reformer i forhold til
tiltak som tar opp de grunnleggende
diskriminerende forhold som ofte
startet konflikten. Dette må tas opp i vårt
eget arbeid og i forhold til de nasjonale
handlingsplanene. Oppsummert framhever notatet disse punktene:
Kvinner som ofre, men ikke deltakere
Kvinner må finne veier til fred
Deltakelse og ikke-diskriminering som
nødvendige faktorer i konflikthindring
Grunnleggende konfliktårsaker, særlig
sosiale og økonomiske rettigheter, og
sammenhengen mellom diskriminering, makt og patriarkat
Konsekvenser av militarisering i forhold til seksuell undertrykking og trafficking.
Disse faktorene forutsetter en helt annen tilnærming til konflikthindring og
konfliktløsning enn det som er vanlig i
det internasjonale samfunnet, og medfører også at andre redskaper må tas
i bruk for å oppnå resultater. Notatet
nevner spesielt internasjonal rett og
menneskerettighetene.
WILPF ber seksjonene diskutere
dette notatet og bruke det til å lage en
arbeidsplan for seksjonen, eventuelt i
samarbeid med andre organisasjoner.
De vil ha tilbakemelding i løpet av
høsten 2012, som en forberedelse til det
internasjonale styremøtet i 2013.
Oversatt og redigert av Mari Holmboe Ruge
fred og frihet 1/2012
11
WILPFs arbeid med 1325
Madeleine Rees
Generalsekretær i WILPF
Maria Butler
Programdirektør for PeaceWomen
I 2011 fikk WILPF midler fra det norske
utenriksdepartement til å bygge opp
et 1325-program. Dette programmet
bygger på bidrag fra flere nasjonale
seksjoner som samles i en helhetlig
tilnærming til sikkerhetspolitikk. Strategien bygger på WILPFs erfaring med å
se sammenhengene mellom likestilling,
nedrustning, vold mot kvinner, trafficking, matsikkerhet og bærekraftig
utvikling. Dette brede perspektivet
setter kvinners faktiske erfaringer og
virkelighet i sentrum.
Internasjonal politikk, folkerett og
menneskerettigheter er potensielle redskaper for endring, selv om de også har
sin begrensning. Bl.a. vil vi styrke WILPFs
engasje-ment under junihøringen i FNs
Menneskerettighetsråd 2012 der situasjonen i tre land med WILPF-seksjoner
skal undersøkes: Storbritannia, India og
Pakistan. WILPF vil sørge for at kvinner
fra disse landene får tilgang til høringen
og får legge fram sine synspunkter.
WILPF vil også legge fram en analyse
av forholdet mellom underliggende
konfliktårsaker og internasjonal rett.
Dessuten har WILPF nylig arrangert en
internasjonal ekspertkonferanse for å
diskutere nye strategier og muligheter
innen internasjonal rett for vern og
styrking av menneskerettigheter, nedrustning og kvinners rettigheter. Konferansen identifiserte flere saksområder
og forslag til strategier for videre samarbeid.
Den største 1325-satsingen i 2012
blir en konferanse i juni. Mange har spurt
seg hvordan framtiden for kvinnene blir
etter den «arabiske våren». I samarbeid
med andre organisasjoner er WILPF i
gang med en prosess for å diskutere
kvinner, fred, sikkerhet og politisk deltakelse i MENA-regionen (Midtøsten og
Nordafrika). I juni 2012 møtes deltakere
fra Jordan, Marokko, Irak, Libanon,
Egypt, Jemen, Libya og Tunisia i Geneve
På grunnlag av nasjonale rådslag og
diskusjoner organisert av kvinneorganisasjoner i løpet av våren skal en
konferanse vurdere situasjonen og legge fram vurderingene for FNs menneskerettighetsråd, som møtes samtidig.
Tiltaket har økonomisk støtte fra norske myndigheter, og WILPF er faglig
hovedansvarlig.
I løpet av våren 2012 skal WILPF også
delta i en rekke andre internasjonale
konferanser og seminarer, som bl.a. FNs
kvinnekommisjon (CEDAW) i februar/
mars og FN-konferansen om en våpen-
handelsavtale (ATT) i juli.
På bakgrunn av erfaringer fra Balkan
arbeider WILPF med et program som
fokuserer på hvordan militarisering
og «fredsbevaring» øker risikoen for
trafficking og seksuelle overgrep. Filmen
«The Whistleblower» viser hvor dyster
og komplisert denne problematikken er.
WILPFs program for 2011-2015 er bygd
på tre «søyler»: Utfordring av militarismen, investering i fred, og sterkere
internasjonalisme. Med utgangspunkt
i den første faktoren deltok 17 WILPFseksjoner over hele verden i fjorårets
16-dagers kampanje mot vold mot
kvinner. I vår nye seksjon i Kongo deltok
modige kvinner i arbeidet for å forberede
kvinners deltakelse i parlamentsvalget.
Trass i uroligheter og farlige situasjoner
under valgkampen deltok WILPF-medlemmer, grasrotaktivister og kandidater
til parlamentsvalget i offentlige diskusjoner. Dette arbeidet fortsetter i 2012.
En oppfølging av undersøkelsen om
nasjonale handlingsplaner for gjennomføring av 1325 er at peacewomen.org har
startet en egen «spalte» for informasjon
om slike handlingsplaner. Følg med på
dette og andre 1325-nyheter via www.
peacewomen.org
Oversatt og redigert av Mari Holmboe Ruge
Status etter 10 år med resolusjon 1325
WILPF har analysert oppfølgningen
av FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325
i 16 land. Arbeidet er gjort av WILPFseksjonene i de aktuelle landene
og koordinert av WILPF-prosjektet
peacewomen.org i New York.
Målsettingen var å få en oversikt
over den konkrete oppfølgningen av de
vedtatte forpliktelsene i de 16 landene
mer enn 10 år etter at resolusjonen ble
vedtatt av FNs sikkerhetsråd. Arbeidet
ble startet under WILPFs kongress i
Costa Rica i august 2011 og avsluttet
rundt årsskiftet 2011-2012.
Analysen ble utført av WILPFseksjonene i de 16 landene og viste at
de fleste landenes forpliktelser verken
var så konkrete eller så tidsbestemte
som de frivillige organisasjonene
12
fred og frihet 1/2012 hadde håpet på. I 11 av landene var
forpliktelsene bare delvis oppfylt, og
bare to land hadde betydelig framgang
i implementeringen. De tre øvrige seksjonene meldte om ingen framgang i
det hele tatt.
Den manglende oppfølgningen
skyldtes i de fleste tilfellene manglende
politisk vilje, manglende ressurser, mangelfulle prioriteringer - eller at de
opprinnelige forpliktelsene var urealistiske.
Samtidig viste analysen en del gode
eksempler på at landenes nasjonale
forpliktelser hadde ført til tiltak fra de
frivillige organisasjonene som hadde
fått positive resultater. Analysen førte
også til nye prioriteringer i WILPF for å
styrke den framtidige gjennomføringen
av resolusjonen.
7 av de 16 landene har vedtatt
nasjonale handlingsplaner. WILPF har
understreket at slike handlingsplaner
kan være et effektivt redskap for
implementering av resolusjonen –
forutsatt at de ses på som et verktøy
for videre implementering og ikke
som et mål i seg selv.
Norge er et av de 7 landene som
har en vedtatt handlingsplan, men er
dessverre også blant de 11 landene
som bare delvis har oppfylt sine forpliktelser. De to landene som hadde
mest framgang i implementeringen av
resolusjonen var Holland og Finland.
Liss Schanke
IKFF i Colombia
IKFFs Colombia-prosjekt har fokusert på økt makt og innflytelse for kvinner som er internt
fordrevne flyktninger, og i å bruke disse rettighetene i dagliglivet som en del av bygging av en
fredskultur.
Monica Bothner
Sosialantropolog
Colombiaprosjektet, IKFF
Samarbeidet mellom IKFF og IKFFs
søsterorganisasjon LIMPAL (La Liga
Internasjonal de las Mujeres por la
Paz y la Libertad) startet i 2006 og ble
avsluttet i 2011. Prosjektet i Colombia,
som er støttet av Norad gjennom
FOKUS, fokuserer på økt makt og
innflytelse for kvinner som er internt
fordrevne flyktninger, og i å bruke disse
rettighetene i dagliglivet som en del av
bygging av en fredskultur. Opplæringen
skjer gjennom selvhjelpsgrupper og
nasjonalt og internasjonalt nettverksarbeid og lobbyvirksomhet. Prosjektet
arrangerer aktiviteter i to ulike områder
i Colombia, i hovedstaden Bogotá og
rundt havnebyen Cartagena i regionen
Bolívar.
Prosjektet retter seg dels mot voksne
kvinnelige internflyktninger, og dels
mot unge jenter. Mot de unge er fokuset
på opplæringen kjønn og reproduktiv
helse. Videre er målsettingen å bidra
til at voksne kvinner og unge jenter
ser seg selv som ledere og talskvinner
for fred. Dette gjøres blant annet gjennom å skape en felles plattform for
sosiale bevegelser som kan fremme
endringsbehov for kvinner som er utsatt for overgrep. Ved å etablere en
rekke lokale kvinnegrupper, har LIMPAL
satset på psykologisk rådgivning for
kvinner som er utsatt for vold, samt
bevisstgjøring og kompetansebygging
i kvinners rettigheter. Utvalgte kvinner
får også lederopplæring, som ledd i
en langsiktig strategi for å få kvinner
til å delta i politiske prosesser og beslutningsorganer.
Prosjektets hovedmål har vært å:
Øke tilgangen til juridiske rettigheter
og deltagelse for kvinner som er ofre
for vold
Sørge for psykologisk og juridisk
hjelp og orientering i land i konflikt.
Opplæring og rådgivning i selvhjelpsgrupper for fordrevne kvinner.
Menneskerettighetsopplæring.
- Lederopplæring.
Juridisk assistanse og juridisk representasjon ved vold mot kvinner
(inkludert anmeldelse av vold mot
kvinner i et land i konflikt).
Nasjonalt nettverksarbeid blant organisasjoner innenfor samme felt.
Internasjonal informasjon og nettverksarbeid.
Resultatet av prosjektet er at flere hundre
internt fordrevne kvinner har styrket sin
livskvalitet og mulighet til å kjempe for
sine rettigheter gjennom økt kunnskap
om deres rettigheter som kvinner og
fredsbyggere, og styrket kunnskapen
om lokale og nasjonale rettigheter og
lovverk samt menneskerettigheter. Prosjektet i Colombia er nært knyttet til
FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325 og
1820 - der man ser kvinner som både
ofre og ressurspersoner i forhold til vold
og konflikt. Prosjektet illustrerer denne
doble innfallsvinkelen ved å støtte tiltak
som kan bedre rettighetene for internt
fordrevne kvinner og støtte politisk
opplæring og deltakelse.
LIMPAL er en av flere organisasjoner i
Colombia som fra og med 2011 ble omfattet av det UD-støttede 1325-programmet til Fokus, som bygger på følgende
fire hovedelementer:
Kvinners deltagelse for å fremme og
bygge fred.
Beskytte kvinners rettigheter under
konflikten.
Dokumentere hvordan SCR 1325 og
påfølgende resolusjoner implementeres i Colombia.
Spre kunnskap og engasjement rundt
SCR 1325 gjennom kulturarbeid som
kanal for beslutning, debatter, samtaler, batter og samarbeid.
Den væpnede konflikten i Colombia
Det har vært borgerkrig i Colombia i
over 60 år og det foregår stadige brudd
på menneskerettighetene. Colombias
situasjon preges av en væpnet konflikt
mellom regjering, paramilitære grupper,
geriljaen, hæren og narkotikakarteller,
som alle igjen er innblandet i hverandre
på et komplekst vis. Denne konflikten
handler i stor grad om tilgang til land
for kokaproduksjon eller gunstige
områder å kontrollere med hensyn til
transport av illegale produkter som
kokain og smugling av våpen. Videre er
det en tilstedeværelse av multinasjonale
selskaper som ønsker tilgang til land for
produksjon og utvinning av naturressursene i landet. I Colombia besitter
10 prosent av befolkningen mesteparten
av resurssene.
Colombia er et «demokrati» med
en væpnet konflikt, dette skyldes blant
annet Colombias forhistorie med en topartipolitikk gjennom mange år, mellom
det liberale og det konservative partiet.
Konflikten startet i 1957 da store deler av
befolkningen, de venstreorienterte og
de fattige på landsbygda, ble utestengt
fra den politiske prosessen i landet.
Dette førte til dannelsen av venstreradikale geriljagrupper som kjempet for
en sosialistisk stat. Som en motreaksjon
til dette etablerte regjeringen paramilitære grupper som ble utstyrt med
våpen av staten for å bekjempe geriljagruppene. Utover 1970-tallet økte narkotikatrafikken, og en ny bølge av
kriminalitet og korrupsjon bidro til å
forverre konflikten.
Norge spilte en viktig rolle i fredsforhandlingene i Colombia i 2000-2002.
Jan Egeland var da visegeneralsekretær
i FN, med ansvar for Colombia, og Norge
satt i et utvalg sammen med Frankrike,
Spania, Cuba og Sveits som arbeidet
for å få i gang en skikkelig fredsprosess.
Det er ingen fredsprosess i Colombia i
dag, og hverken en militær eller politisk
løsning synes innen rekkevidde.
Tvungen intern migrasjon
Av en befolkning på 45 millioner regner
man med at det er så mange som 4,5
millioner internt fordrevne flyktning-
fred og frihet 1/2012
13
Limpals ungdomsgruppe i San Juan, i et møte om kjønnsroller og vold i familien. Foto: Monica Bothner.
er, altså 10 prosent av befolkningen.
Flyktninghjelpen mener følgende elementer er bakenforliggende årsaker
til at situasjonen for internflyktninger i
Colombia vanskeliggjøres: En mangeårig
væpnet konflikt samt en negasjon
av konflikten, en svak og gjerrig stat,
korrupsjon, utbredt narkotikahandel
og en motvilje mot menneskerettighetsarbeid.
Det er mange årsaker til fordrivelse, fra rene trefninger mellom
regjeringshær og gerilja til trusler fra
enkeltpersoner, paramilitære grupper,
geriljagrupper og multinasjonale selskaper som er ute etter blant annet
jord til kokaproduksjon, produksjon av
palmeolje til biodiesel, vannkraft eller
gunstige områder å kontrollere med
hensyn til transport av illegale produkter
som kokain og smugling av våpen.
Andre trusler som fører til at mange
velger å flykte er tvangsrekruttering av
barn som barnesoldater til væpnede
styrker, seksualisert vold og tvungen
prostitusjon, og områder med utlagte
landminer.
Seksualisert vold brukes som et
våpen i væpnet konflikt og er en av de
viktigste årsakene til tvungen migrasjon
for kvinner i Colombia. Kvinner, barn
og urfolk er de mest utsatte gruppene
for fordrivelse, vold og overgrep i den
væpnede konflikten i Colombia, hele
80 prosent av de internt fordrevne i
Colombia er kvinner og barn. Deres
14
fred og frihet 1/2012 situasjon har blitt forverret på grunn
av den væpnede konflikten. Overgrep
mot kvinner har over lang tid vært en
bevisst krigsstrategi blant de væpnede
gruppene. Dette har også landets
grunnlovsdomstol anerkjent, men lite
er skjedd i praksis på lokalt nivå for å
beskytte disse gruppene.
Flyktningene mister tilgang til
grunnleggende rettigheter som utdanning, statlige helsetilbud, stemmerett og
mange mangler identifikasjonspapirer.
Dette er noe LIMPAL hjelper kvinnene
med, og gjennom kunnskap om sine
rettigheter har de mulighet til å blant
annet oppsøke de rette instanser for å
få status som intern flyktning, få barna
inn på den lokale skolen og få tilgang til
juridisk og sosial hjelp.
Kvinnene i prosjektet
Cartagena er en populær turistby både
for colombianske og utenlandske turister,
men med et stort fattigdomsproblem.
Regionen Bolívar, som denne kystbyen
ligger i, er en region hvor den sørlige
delen er en av gjennomfartsveiene for
smugling (og militær mobilisering) fra
fjellområdene i øst til kysten i nord(vest).
Dette tvinger mange i sørlig del av
regionen til å flykte. Mange flyktninger
har bosatt seg i Cartagena, andre havner
i mer landlige områder som San Jacinto
som ligger midt i regionen. Mange
flyktninger er bønder, og i landlige
områder har de av og til mulighet til å
videreføre noe jordbruk. Kvinner som
som lever i væpnet konflikt har større
sannsynlighet for å oppleve at partneren
enten er drept eller har forsvunnet, er
involvert i en væpnet gruppe (gerilja
eller paramilitær gruppe), eller sitter i
fengsel. Noen av kvinnene har forlatt
sine menn på grunn av mishandling.
Når kvinner havner i den situasjonen
at de er eneforsørgere for familien er
det desto viktigere at kvinnene har sin
egen inntektskilde. LIMPAL arrangerer
jevnlig workshops hvor de lærer bort
ulike typer håndverk, for eksempel
håndarbeidsteknikker som gjør at
kvinnene kan lage vesker, armbånd og
annet som kan selges på markedene.
Deres hovedbeskjeftigelse har vært
å stelle i huset, lage mat, passe barn,
dyrke jorda og ha dyrehold (som høns
og griser). Mange av dem kommer fra
fattige familier og måtte arbeide for
sine familier fra ung alder. De har fått
minimalt med skolegang og noen er
analfabeter.
Disse kvinnene lever marginalt, og
livsvilkårene er svært vanskelige. Dette
synliggjøres ved at de i liten grad har
inntekt, at de lever i skur eller meget
enkle hus og at de lager mat over åpen ild.
De har ikke har innlagt vann eller gratis
tilgang på rent drikkevann. Drikkevann
må kjøpes og kvinnene forteller at
dette er et stort problem, da de ofte
ikke har penger til å kjøpe vann. Konsekvensen kan være at barna blir syke.
Foto: Monica Bothner
Intern fordreven kvinne med sitt barnebarn i San Jacinto. Foto:
Monica Bothner.
Flukten
Mange av kvinnene har flyktet tomhendte og når de slår seg ned et nytt sted
har noen av dem måttet bygge huset
selv, av blikk og plastduker, andre leier
allerede eksisterende hus. De har flyktet
fra landsbygda på grunn av trusler, vold
og drap; det kan være direkte trusler,
mange av kvinnene har fått den samme
type trussel - de får ett døgn eller to til
å komme seg unna, ellers blir de drept.
Nære familiemedlemmer har blitt
drept og det har ikke vært trygt å bli
værende. Noen av kvinnene har opplevd
å bli fordrevet flere ganger eller over to
generasjoner, de ble fordrevet som barn,
og som voksne og med egen familie har
de blitt fordrevet på nytt.
Dagens politiske situasjon
President Juan Manuel Santos ble
innsatt som president i 2010 og er
som sin forgjenger, avgåtte President
Álvaro Uribe som satt i to perioder,
konservativ. Den forrige regjeringen var
preget av en rekke skandaler, 35 prosent
av kongressmedlemmene ble enten
arrestert eller siktet for forbindelser til
paramilitære grupper. President Santos
har en mer retorisk linje enn Uribe og
har større fokus mot nabolandene
og resten av Latin-Amerika og ikke
bare mot USA slik Uribe hadde som
strategi, og har hatt fredssamtaler med
Venezuelas president Hugo Chávez,
hvor det tidligere var en ordkrig. Santos
Foto: Monica Bothner
Over: To barn utenfor hjemmet sitt i Villavicencio. Under: Villa Alegría,
San Jacinto, der noen av kvinnene i prosjektet bor.
gir inntrykk av å være opptatt av sosiale
forhold i Colombia, men det gjenstår å se
om dette bare er retorikk eller er planer
som virkelig gjennomføres, som den nye
loven om reparasjon for krigens ofre og
tilbakelevering av jord (Ley de Victimas)
hvor jordeiendommer skal fordeles og
tilbakeføres til fordrevne bønder. FN
var til stede i Colombia da avtalen ble
undertegnet i 2011.
Frivillige organisasjoner som jobber
for å bedre rettighetene og livsvilkårene
for undertrykte grupper i Colombia,
deriblant internt fordrevne, mottar
drapstrusler og det forekommer stadig
«Overgrep mot kvinner har
i lang tid vært en krigsstrategi blant de »
politisk motiverte drap. Paramilitære
grupper går aktivt ut og dreper
menneskerettighetsaktivister, fagforeningsledere, lærere og journalister.
I tillegg til paramilitære grupper som
ble «demobilisert» i 2006, dannes stadig
nye grupper under samlebetegnelsen
BACRIM (bandas criminales), kriminelle
bander som tjener store penger på
blant annet våpen og narkotikahandel.
Geriljagruppen FARC (Colombias revolusjonære væpnede styrker) har fått stor
oppmerksomhet for sine systematiske
kidnappinger i Colombia.
Alle parter i konflikten har stått for
systematiske menneskerettighetsbrudd
og brudd på internasjonal humanitær
rett. Høyreorienterte paramilitære har
vært ansvarlig for flest drap og massakre
på sivile, «forsvinninger» og tortur, mens
venstregeriljaene har vært ansvarlig for
flest politisk motiverte kidnappinger.
Fordi narkotikahandel er så inntektsbringende og korrupsjon så utbredt, så
er det i manges interesse at konflikten
opprettholdes. Mange som jobber for
fred i landet mener at fredsarbeidet må
være ledsaget av en form for legalisering
av narkotika, samt en bedre fordeling av
resurssene for å kunne lykkes med en
fredsprosess i Colombia.
FOKUS’ 1325-prosjekter
FOKUS har engasjert i flere prosjekter
som jobber for å realisere prinsippene
i 1325. To av de største foregår i Colombia og Sri Lanka, med finansiering
fra Utenriksdepartementet. Erfaringer
fra IKFF/LIMPALs Colombia-prosjekt
inngår der. FOKUS vil styrke programarbeidet både i forhold til 1325 i
Colombia og på Sri Lanka, og har fått
midler fra UD til videre satsing i hvertfall ut 2013.
(Kilde: Strategi for FOKUS 2012-2016 og
informasjon fra FOKUS)
fred og frihet 1/2012
15
Konvensjonell sikkerhetspolitikk basert på forsvar av stater, først og fremst med militære midler, har vist se
Fra militær usikkerhet til me
Josefine Karlsson
Generalsekretær, IKFF Sverige
I denne artikkelen argumenterer jeg
for at konfliktløsning og fredsbygging
må bygge på «menneskelig sikkerhet»
både som prinsipp og som praksis. I
følge FN handler menneskelig sikkerhet
om at folk skal kunne leve uten nød og
uten frykt og få sine grunnleggende
behov dekket. Begrepet menneskelig
sikkerhet er i seg selv et stort framskritt,
og ideen om å skrifte fokus fra stater
til mennesker gir løfter om en sikrere
verden. Konvensjonell sikkerhetspolitikk
basert på forsvar av stater, først og
fremst med militære midler, har vist seg
å være utilstrekkelig overfor dagens
trusselbilde. Militærbaserte sikkerhetstiltak er uegnet som grunnlag for å
bygge varige fredsløsninger i samfunn
med konflikt. Det finnes mange områder
der det internasjonale samfunn må
endre både analyser og praksis.
Definisjoner av krig og fred
Måten vi oppfatter sikkerhet på bygger
på vår forståelse av hva «fred» og «krig»
innebærer. Enten vi ser på forskning,
politikk eller praksis, er våre definisjoner
av kjernebegreper helt avgjørende for å
holde oss på riktig spor. FN-rapporten
Human Security Report 2010 definerer
krig og fred på en svært snever måte for
å etablere akademisk troverdighet og
pålitelige resultater. I følge rapporten
har antall høy-intensive kriger gått ned
med 77 prosent. Samtidig som det er
behov for anerkjente definisjoner, må
fredsbevegelsen utfordre etablerte oppfatninger og diskutere deres relevans for
dagens sikkerhetsanalyser. Sikkerhetsbegrepet må utvides.
Verden er fremdeles ekstremt
militarisert og derfor usikker for svært
mange mennesker. Hvert minutt blir en
person drept av et skytevåpen. Og de
siste 50 årene har flere kvinner og jenter
blitt drept – bare fordi de er kvinnekjønn
– enn det totale antall menn som døde
som resultat av konflikter og kriger i hele
16
fred og frihet 1/2012 det 20. århundret. Det sentrale spørsmålet er om folk føler seg mere sikre
fordi antallet tradisjonelle kriger er
gått tilbake. Svaret kan ikke bare være
et enkelt »ja». Når vi diskuterer fred og
sikkerhet må vi hele tiden stille spørsmål
ved konvensjonelle begreper og den
praksis de fører med seg. Dette må
gjøres på basis av et kjønnsperspektiv.
Human Security Report er et godt
ek-sempel fordi den har et temmelig
tradisjonelt konfliktsyn - med stater som
enhet. Dødelighetsstatistikkene viser
ikke de utbredte og systematiske drap
på kvinner og jentebarn spesielt. Krig og
konflikt fører med seg enorme lidelser
for hele befolkningen, men virkningene
av vold rammer menn og kvinner ulikt.
Når ektemenn, brødre og andre
menn blir borte fra familiene i krigstid,
blir kvinner eneforsørgere og må bære
tunge byrder. I tillegg risikerer de å bli
angrepet av fiendens soldater. Angrep
på kvinnene i fiendens samfunn blir
ofte ansett som en strategi for å angripe
samfunnets grunnleggende stabilitet og
funksjoner. Statistikk viser at seksuelle
overgrep øker når et samfunn blir kastet
ut i et mer voldelig og usikkert klima.
Vold mot kvinner, som voldtekt, seksuell
tortur, tvangssterilisering, tvangsaborter
og kjønnslemlestelse, foregår også i
fredstid. Dette må erkjennes, og det
sier mye om et underliggende problem:
diskriminerende forhold mellom kjønnene over hele kloden.
Menn og guttebarn blir også
systematisk utsatt for vold som direkte
resultat av kjønnsoppfatninger og relasjoner mellom kjønnene. Den farligste
opp-fatningen av maskulinitet er den
som definerer menn som «beskyttere»,
fordi den får ubevæpnede menn og
gutter til å framstå som potensielle
trusler mot en fiende. De har derfor
en mye høyere risiko for å bli drept
på slagmarken. Gutter risikerer å bli
rekruttert som barnesoldater, en av de
verste grusomhetene i vår tid.
Det tradisjonelle synet på sikkerhet
har ikke tatt hensyn til at konflikter
påvirker menn, kvinner, gutter og
jentebarn på ulike måter. I dag blir en
uforholdsmessig andel av jenter og
kvinner voldsofre, særlig når det handler
om kjønnsbasert vold. Rapporter fra
Kongo (DRC) dokumenterer utstrakt
seksuell vold, og viser hvordan voldtekt
og seksuell tortur brukes som strategiske
våpen mot kvinner. Det er anslått at over
200.000 kvinner og barn er voldtatt i
løpet av et tiår med konflikt i DRC (Kilde:
Outcome Document WPS). Derfor er det
nødvendig å ta opp virkningene av krig
på kvinner, fordi tradisjonelle analyser
ofte unnlater å ta deres lidelser på alvor.
Når vi utfordrer de snevre definisjonene
av krig og fred oppdager vi også et
bredere og mer omfattende omfang
av lidelse og død. Bredere definisjoner
vil være et første skritt i retning av en
sikkerhetspolitikk som tar hensyn til alle
menneskers behov.
Militarisering er ikke svaret
Mange reelle sikkerhetstrusler kan ikke
løses med militære midler. 1.2 milliarder
mennesker lever i ekstrem fattigdom,
dvs på mindre enn 1 US dollar pr dag. 70
prosent av de fattige er kvinner. Kvinner
tjener mindre enn menn, og bærer de
tyngste fattigdomsbyrdene. Milliarder
av barn går ikke på skole, de fleste er
jenter. Hovedkonklusjonene i Human
Security Report 2010 er at økonomisk
utvikling er en vesentlig langsiktig strategi for å unngå konflikter - og dette
går begge veier. Hvis folk ikke har
sikkerhet får vi ikke noen bærekraftig
utvikling. Konflikter hindrer at samfunn
kommer ut av fattigdommen, det er en
av hovedårsakene til at konfliktområder
ofte er blant de fattigste i verden. Andre
land og utenlandske selskaper unngår å
investere i ustabile områder. Inntekter
fra turisme stanser, og mangel på midler
gjør det vanskelig å gjenreise ødelagt
infrastruktur. Dette har ulike virkninger
for kvinner og menn. Økonomiske
vanskeligheter i konfliktområder rammer kvinner spesielt hardt, fordi de
som familieforsørgere får problemer
med å finne ressurser. Dette fører ofte
til ytterligere problemer som rammer
kvinner spesielt: prostitusjon, sex-slaveri
og trafficking.
Militære utgifter tar opp enorme
andeler av statsbudsjettene, og andre viktige samfunnsområder som
investering i bærekraftig utvikling, konflikthindring og helsevesen blir liggende etter. Ifølge SIPRI (Stockholm
r, har vist seg å være utilstrekkelig overfor dagens trusselbilde.
menneskelig sikkerhet
International Peace Research Institute)
var verdens totale militære utgifter i
2009 anslått til 1.531 milliarder US
�������
dollar. Dette var en økning på 6 prosent fra
2008, og 49 prosent fra år 2000. Verdens
årlige militære utgifter utgjør 800 ganger FNs årsbudsjett. Mens tusener av milliarder dollar brukes til militærutgifter,
er det anslått at det vil koste (bare) 88
milliarder i tillegg til nåværende budsjetter å bekjempe dødelighet blant
kvinner ved barsel og svangerskap, en
av de største sikkerhetsutfordringene
i vår tid. Mødre-dødelighet er et kjempeproblem som årlig tar 6 millioner
kvinners, nyfødtes og fostres liv. Likevel
viser estimater fra Verdensbanken at
det internasjonale samfunn bare vil ha
20 millioner US dollar til rådighet for å
bekjempe mødredødelighet de neste
årene. I klartekst: Vi bruker ikke pengene
våre på den beste måten.
ved konvensjonell våpenhvile. Derfor
er det det generelt vanskelig å slå fast
når en konflikt starter og slutter, sett
fra kvinners og jenters perspektiv. Med
tanke på diskusjonen om definisjon
av kjernebegreper om sikkerhet må
vi spørre om et samfunn kan kalles
fredelig når den utstrakte volden mot
kvinner fortsetter. Fra et menneskelig
sikkerhetsperspektiv er et slikt samfunn
verken sikkert eller fredelig.
Det er svært vanskelig å overvåke
hvor håndvåpen og lette våpen ender
til slutt, og hvem de blir rettet mot.
Derfor er det helt nødvendig at det
internasjonale samfunn vedtar en sterk
våpenhandelsavtale (ATT) i FN i juli i år.
En slik avtale må ta hensyn til at våpen
særlig rammer kvinner, og sikre at
kvinner deltar i alle videre forhandlinger
om regulering av våpenhandel.
Behov for nedrustning
Hver dag møter kvinner og menn
omfattende vold på slagmarken og i
hjemmene, i freds- og krigstid. Håndvåpen og andre lette våpen (SALW)
utgjør en av de største sikkerhetstruslene
i dagens verden. De er ansvarlige for at en
person dør i gjennomsnitt hvert minutt.
Det eksisterer 800 millioner slike våpen
i verden i dag. 75 prosent finner veien
til sivilpersoner. De fleste slike våpen
selges, eies og avfyres av menn, men
de rammer kvinner uforholdsmessig
hardt fordi de brukes i skyteepisoder
i hjemmene. Kvinnelige ofre for vold
med håndvåpen blir som regel skutt av
en de kjenner. Dette er ikke tilfellet for
mannlige ofre.
Håndvåpen og lette våpen er den
vanligste kategorien våpen som brukes i
konflikter. Barnesoldater blir ofte utstyrt
med slike våpen som er billige, lette
å bære og lette å få tak i, og som ofte
brukes gjentatte ganger i ulike konflikter.
Dessuten finnes som regel slike våpen
allerede i området når en konflikt bryter
ut. Samtidig øker vold i hjemmene i takt
med en generell økning i voldsnivået,
og vi får flere væpnede voldtekter og
drap. Kvinners sårbarhet øker under
konflikter, og dette fortsetter også etter
at formelle fredsavtaler er inngått.
Kjønnsbasert vold forsvinner ikke
«Økt makt til kvinner har
vist seg å være en av de
mest effektive måter å utvikle et samfunn på»
Fredsarbeid forutsetter sikkerhet
Fredsbevegelsens hovedprioritering må
være å få erstattet militær usikkerhet
med menneskelig sikkerhet. Folk flest
må mobiliseres for å endre og påvirke
den politiske viljen på lokalt, nasjonalt og
internasjonalt nivå. Kjønnsperspektivet
må alltid brukes i analyser, informasjon
og lobbyvirksomhet.
FNs resolusjon 1325 var et gjennombrudd og avgjørende skritt mot en
erkjennelse av hvordan kvinner, fred og
sikkerhet henger sammen. Resolusjon
1325 er det første formelle og juridisk
bindende dokument som krever at
krigførende parter skal respektere
kvinners menneskerettigheter. Resolusjonen krev-er også at kvinner skal delta
på alle nivåer i samfunnet, og spesielt i
fredsforhandlinger og gjenreising etter
krig og konflikt. Kort sagt har denne
resolusjonen og de fire som er kommet
senere endelig anerkjent kvinners
sikkerhet og politiske deltakelse som
nødvendige faktorer i internasjonalt
freds- og sikkerhetsarbeid.
De som skal bruke resolusjonens
bestemmelser må finne en balanse
mellom det å erkjenne at jenter og
kvinner er spesielt sårbare i konflikt og
post-konfliktsituasjoner, og samtidig
jobbe aktivt for å fremme kvinner som
aktører for endring i konfliktløsning
og fredsbygging. Disse oppgavene
henger nøye sammen. Grunnleggende
rettigheter må realiseres for at kvinner
skal kunne delta i politiske prosesser
og praktisk arbeid for å oppnå
menneskelig sikkerhet. Hvis du selv
ikke kan bestemme om du skal bære
fram et barn, forlate ditt hjem, eller
føle deg sikker i din egen familie er det
vanskelig å kreve dine rettigheter eller
å delta i politisk arbeid. Det er helt
avgjørende at kvinners rett til å delta
blir realisert. Bærekraftig fred får vi ikke
hvis fredsforhandlinger bare foregår
på grunnlag av halve befolkningens
erfaringer, ressurser og kunnskap. I land
som er i post-konfliktsituasjoner utgjør
fredsavtaler en enestående mulighet
til å endre samfunnets institusjoner,
strukturer og relasjoner. De gir også
mulighet til å sikre likestilling for kvinner
gjennom reform av grunnlover, lovverk
og valgordninger. Økt makt til kvinner
har vist seg å være en av de mest
effektive måter å utvikle et samfunn.
Dette viser at kvinners deltakelse er
nødvendig i alle prosesser og nivåer av
utviklingen.
Kort sagt: Vi må fokusere på
konkrete strategier som stiller spørsmål
ved etablerte oppfatninger av sikkerhet,
som fremmer omlegging av ressurser
fra militær usikkerhet til menneskelig
sikkerhet, og som fremmer inkludering
av alle samfunnets medlemmer. Den
eneste måten menneskelig sikkerhet
kan økes på er å gjennomføre bindende
nedrustningsforpliktelser, bedre bruk
av våre felles økonomiske midler med
konstant oppmerksomhet på kjønn
som en nødvendig faktor i alt arbeid for
sikkerhet og fredsbygging.
Artikkelen er oversatt fra engelsk av Mari
Holmboe Ruge.
fred og frihet 1/2012
17
Kvinner slutter seg til militæret ut fra ren økonomisk nødvendighet. Dette er verken et uttrykk
for demokrati, ekte fremgang eller feminisme.
Kvinner og militarisering
Bhanumathi Natarajan
Etnobotaniker og medlem
av IKFF Bergen
De siste ti årene har vi sett en økning
i antall kriger, økt våpensalg og at
samfunnet blir mer og mer militarisert.
Med globaliseringen blir også militæret
globalisert. Som en konsekvens av dette
har mennesker, særlig kvinner, blitt
dominert og utnyttet, og naturressurser
utplyndret. Økofeministen Claudia von
Wehrlof argumenterer for at dette viser at
vi fortsatt lever i et patriarkalsk samfunn.
Nøkkelen til å forstå patriarkatet er å se
på hvordan patriarkalsk politikk i dag
påvirker kvinner, natur og samfunn over
hele verden.
Krig har blitt en kulturell metafor. I
dag snakker vi om å føre krig mot AIDS,
mot fattigdom, mot kvinneundertrykkelse og mot terrorisme. Slik språkbruk
er villedende, og det er også intensjonen.
Krig rettferdiggjør og normaliserer hemmeligholdelse, overvåking og drap.
Dette igjen påvirker borgernes daglige
liv.
USA har de mest avanserte våpen
i hele verden, og samfunnet er dypt
militarisert. Amerikanske ledere respekterer ikke internasjonale lover mot
tortur eller avtaler om beskyttelse av
miljøet. I 1997 stod USA for 43 prosent
av verdens våpenhandel. Våpen
ble solgt til 140 land i 1995. Hele
90 prosent av disse landene hadde ikke
demokratiske valg eller var land som
brøt menneskerettighetene.
Militariseringen har ført til en kultur
der man oppfordres til å angripe først og
til ensidig maktbruk. For de som jobber i
militæret, både i og utenfor slagmarken,
er hierarki, autoritet, overvåking og det
å rette seg etter makthaverne en del av
hverdagen. Men det siste tiårets krig mot
terror påvirker også vanlige borgeres
hverdagsliv og har ført til at sosiale
18
fred og frihet 1/2012 relasjoner disiplineres og reguleres etter
militaristiske prinsipper. Et eksempel på
dette er USAs departement for nasjonal
sikkerhets bruk av det fargekodede
systemet for varsling om terrorangrep.
Det generelle beredskapsnivået har
siden 2004 stått på gult for «betydelig
fare for terrorangrep», til tross for at
USA ikke har blitt angrepet siden 2001.
Militariseringen av det amerikanske
samfunnet preget også presidentvalget
i 2004, som kom til å handle om hvilken
kandidat som hadde vært den største
militære helten under Vietnamkrigen.
I tråd med denne militariseringen
framstilles kvinnerollen i militæret som
frigjørende. Men det nye moderne
militæret blir ikke mer demokratisk
eller egalitært med kvinners deltakelse.
Kvinner slutter seg til militæret ut fra
ren økonomisk nødvendighet; militæret
representerer en mulighet for kvinner til
å skaffe seg jobb, bolig, helsetilbud og
utdannelse.
«Ofte er det ingen klar grense mellom det sivile og milire liv; også hverdagslivet
antar militariserte former»
I USA utgjør kvinner i dag 18 prosent
av den nye militære arbeidskraften.
50 prosent av disse kommer fra
etniske minoriteter. I Sovjetunionen
utgjorde kvinnene 1 prosent av de som
tjenestegjorde i militæret, men etter
kommunismens fall har andelen økt til
12 prosent. Trenden i mange andre land,
som i Kroatia, Mexico, Jordan og Sør
Korea, er den samme.
Militariseringen av kvinners liv er
kompleks. Allerede under andre verdenskrig meldte japansk-amerikanske
kvinner seg til tjeneste for å skaffe seg
utdannelse og for å oppnå økt status.
Det gjorde også afroamerikanske
kvinner, men de var svært sårbare og
ble utsatt for ekstrem diskriminering.
Bl.a. ble de segregert i svarte tropper og
holdt atskilt fra hvite amerikanere. Selv
om de var profesjonelle og godt kvalifi-
serte, ble de gitt tjenestejentearbeid. I
dag er 200.000 kvinner i militærtjeneste
i USA. Også disse kvinnene er i
militærtjeneste på grunn av økonomiske
og sosiale behov. Dette er verken et
uttrykk for demokrati, ekte fremgang
eller feminisme.
I krigsherjede land blir kvinner også
tvangsforflyttet, og mange lever som
flyktninger i eget land. Veldig ofte er det
ingen klar grense mellom det sivile og
militære liv; også det sivile hverdagslivet
antar militariserte former. Kvinnene
og jentene ved «hjemmefronten» som
lager mat til soldatene og gir dem
seksuelle tjenester, er i samme situasjon
som kvinnene på slagmarken.
Kan kvinners rettigheter virkelig
oppnås gjennom krig eller ved militære
midler? Gjennom feministisk analyse
av hva maskulinitet og femininitet
innebærer, kan vi ta i bruk ideer og
handlinger som går på tvers av rase og
klasse, og dermed identifisere årsaker til
krig og finne ut hvem som er ansvarlige
og hva som er deres motiver.
Litteratur
Rily, R.L. et al: Feminism and war:
confronting U.S. imperialism, Zed Books,
London and New York, 2008
Mies, M og Shiva, V.: Ecofeminism, Zed
Books, London, 1993
von Werlhof, C.: Losing faith in progress:
Capitalist patriarchy as an ‘Alchemical
system‘, Zed Books, London, 2001
Frist for innlevering av stoff til fred og
frihet nr. 2/2012 er 20. april. Tema for
2/2012 er atomkraft.
Vi trenger epostadressen din!
Kontingentvarsler med brevpost
er dyrt og arbeidskrevende, og vil
bruke epost til flest mulig. Send oss
adressen som mail til [email protected].
Takk!
«The Whistleblower»
«The Whistleblower» er en sann historie,
et drama basert på erfaringene til
politikvinnen Kathryn Bolkovac fra
Nebraska som tjenestegjorde i etterkrigstidens Bosnia. Kathryn arbeidet
i et privat militært selskap med
opplæring av det lokale politiet. I dette
krigsherjete landet ser Kathryn etter
hvert skremmende tegn på en grusom
undergrunnsindustri som styres av
makthaverene innenfor hennes eget
selskap.
I filmen er dette selskapet kaldt
Democra Securities. I det virkelige liv
heter selskapet Dynacorp International.
Deres motto er «We serve today for
a better tomorrow». Dynacorp tilbyr
tjenester for regjeringer globalt, og er
en støttespiller for det amerikanske
utenriksdepartementet, for amerikansk
sikkerhetspolitikk og for USA og deres
allierte i kamp og i fredsbevarende og
humanitære operasjoner verden over.
Dynacorp har kontrakter verdt enorme
summer og er i øyeblikket engasjert, som
det amerikanske utenriksdepartementspartner, i å opprettholde regional sta
bilitet ved å trene, utstyre og støtte
fredsstyrkene i den Afrikanske union.
Selskapet er engasjert i fredsbevarende
arbeid i Somalia, dypt involvert i
Midtøsten, og har taktiske fly over hele
kloden, blant mye annet.
«The Whistleblower» er blitt kalt
«den sanne historien som avslørte en
av de største skandaler i FNs historie».
Filmen kom ut i 2010, men har ikke fått
den oppmerksomhet den fortjener.
I Bosnia blir Kathryn forfremmet og
får en jobb på FNs likestillingskontor. Hun
kommer i kontakt med en kvinne som
har rømt fra en menneskesmugler som
selger slaver til sexindustrien i området.
Mens hun samler inn bevis for å bringe
sannheten frem i lyset, oppdager hun
det store omfanget av denne industrien
i Bosnia etter krigen. Hun oppdager
også det hun minst hadde forventet: At
personell innen både diplomati, FN, så
vel som i hennes eget firma er direkte og
indirekte involvert.
Det er skremmende å se hvor
mange som visste eller ante at dette
foregikk, men som valgte å tie. Det
måtte en politikvinne med mot,
integritet og empati til for å avsløre det
skitne spillet. Kathryn mistet jobben
etter avsløringene og har aldri fått den
tilbake.
WILPFs nåværende generalsekretær,
Madeleine Rees, var den gang, som leder
av FNs menneskerettighetskommisjon,
Kathryns sjef. Filmen viser hvordan hun
støttet og veiledet Kathryn i hennes
arbeid for å avsløre traffickingen.
«The Whistleblower» viser en brutal
og fordekt virkelighet og avdekker
alvorlige forbrytelser og reiser viktige
spørsmål. Filmen gir oss et nakent og
ærlig bilde av det som skjedde uten
å ty til ytterligere dramatisering eller
forskjønnelse. Den gjør et sterkt og dypt
inntrykk i en voksende industri og viser
at dette ikke bare dreier seg om lokal
kriminalitet, men om et globalt problem
og et globalt ansvar.
Ingegerd Lorange
IKFFs kontaktgruppe for resolusjon 1325
FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325
«Kvinner, fred og sikkerhet» har vært
en prioritert sak for IKFF i Norge i
mange år, med et bredt og solid
arbeid på mange arenaer og gjennom
mange kanaler. Vår organisasjon har
en særlig forpliktelse når det gjelder
denne resolusjonen, siden WILPF var
en av de organisasjonene som bidro
til at resolusjonen ble utarbeidet og
vedtatt i FNs sikkerhetsråd for mer enn
ti år siden. Norge er også et av relativt
få land som har vedtatt en egen
handlingsplan for 1325.
WILPFs internasjonale kongress i
Costa Rica i august i fjor satte søkelyset
på arbeidet for resolusjonen i WILPFseksjonene og understreket behovet
for bedre koordinering av dette viktige
arbeidet. Nobelprisen til de tre kvinne-
ne i 2011 hadde stor betydning, og
innebærer en mulighet for økt interesse
for 1325. Prisen har gjort det enklere
å synliggjøre resolusjonens dobbelte
fokus; på kvinner både som ofre for krig
og søm nødvendige ressurser i arbeidet
for varig fred.
IKFF har satt ned en kontaktgruppe
for 1325. Den er åpen for alle som har
lyst til å være med å gjøre en innsats
på dette konkrete feltet. Målsettingen
er å prøve å bli enige om konkrete
arbeidsoppgaver, og fordele dem
mellom oss. Disse arbeidsoppgavene
inkluderer bl.a.:
Å delta på nettverksmøtene i Forum
Norge 1325.
Å følge med på FOKUS’ 1325-arbeid,
inkludert arbeidet i Colombia.
Å følge med på peacewomen.org.
Å følge med på 1325-arbeidet på
WILPFs hovedkontor i Geneve.
Å holde kontakt med andre nordiske seksjoner om samarbeid.
Å skrive artikler i media, inkludert
i fred og frihet.
Å følge opp arbeidet med ofre for
sexovergrep fra militære.
Å følge opp undervisning i skolen
og offentlig informasjon om 1325.
Foreløpig består gruppen av følgende
personer: Anne Margrete Halvorsen,
Betsy Kawamura, Elin Christiansen,
Ingegerd Lorange, Liss Schanke, Margrethe Tingstad, Mari Holmboe Ruge
og Monica Bothner.
Liss Schanke
fred og frihet 1/2012
19
Lærerfronten i 1942:
Ikkevoldsmotstand i et okku
Mari Holmboe Ruge
Styremedlem i WILPF og
kontoransvarlig i IKFF
For 70 år siden foregikk en avgjørende
holdningskamp i det okkuperte Norge.
Samfunnet skulle nazifiseres, og skolen sto som det sentrale redskapet
for dette, sammen med Kirken og
idrettsbevegelsen. Sammen med de
andre store organisasjonene ble også
lærerorganisasjonene forbudt av myndighetene høsten 1941. 6. februar 1942
ble Norges Lærersamband opprettet
ved lov, med tvungent medlemskap
for alle lærere. Den hemmelige koordineringskomiteen for de forbudteyrkesorganisasjonene ved-tok å starte
organisert motstand mot nazifiseringskampanjen, og at lærerne skulle være
de første. 12. februar utformet ledelsen
for de forbudte lærerorganisasjonene
teksten til en erklæring som skulle spres
til alle lærere.
Min far Haakon Holmboe var lektor
på Hamar katedralskole og kontaktmann
for den hemmelige ledelsen i Oslo. Han
har beskrevet dette slik: «En kamerat
ringte meg opp en ettermiddag. Han ba
meg møte seg ved jernbanestasjonen.
Der ga han meg en fyrstikkeske. Fyrstikkesken inneholdt erklæringen. Min jobb
var å la den sirkulere mellom lærerne
i mitt distrikt.» Det ble satt i gang en
storstilt virksomhet med avskrifter og
mange gjennomslag på skrivemaskinene. Han skulle velge ut pålitelige kontaktpersoner i sitt distrikt, som så spredte erklæringen videre. Erklæringen lød:
«Jeg erklærer at jeg ikke kan delta i
undervisningen av Norges ungdom
etter de linjene Nasjonal Samling har
satt opp for sin «ungdomstjeneste». Det
vil være mot min overbevisning å være
med på det. I samsvar med uttalelser fra
lederne i den nye lærer-organisasjonene,
vil medlemskap i denne organisasjonen
bety at jeg forplikter meg til å støtte opp
om en slik utdanning. Det vil også tvinge
meg til å utføre andre handlinger som er
i strid med min yrkesmessige ære. Jeg
finner det riktig å erklære at jeg ikke ser
på meg selv som medlem av den nye
lærerorganisasjonen.»
Hele forberedelsen måtte selvsagt
foregå i hemmelighet, det kunne ikke
holdes diskusjonsmøter og en måtte
være svært forsiktig med telefonkontakt.
Hver enkelt måtte vurdere hva
hun eller han skulle gjøre og være
forberedt på konsekvensene av sitt
standpunkt. Norske lærere forsto og
aksepterte alvoret og betydningen
av denne kampanjen. Av til sammen
ca. 12.000 lærere i Norge underskrev
mellom 8.000 og 10.000 på en og
samme dag, 20. februar, erklæringen
fra fyrstikkeskene, og sendte den til
undervisningsdepartementet i Oslo.
Aksjonen kom som en overraskelse
på myndighetene. De slo tilbake 23.
februar med en «tolkning» av loven
om Lærersambandet: «Utmeldelse
av Norges Lærersamband vil bli
betraktet som en avskjedsansøkning.
De lærere som måtte ha innsendt sin
avskjedsansøkning (dvs. erklæringen
av 20. februar) må meddele dette til
Norges Lærersamband innen 1. mars
1942. De som blir avskjediget vil få
avskjed uten lønn og uten pensjon og
må være forberedt på å bli innkalt til
samfundsmessig arbeid i Nord-Norge
eller andre steder.» To dager senere ble
lønnen for februar stoppet.
Ingen lærere trakk erklæringen tilbake. De viste dermed et stort personlig
Foreldreaksjonen: En ikkevoldsaksjon f
I februar 1942 var Quisling blitt
«ministerpresident» i Norge og begynte for alvor å omforme samfunnet i nazistisk retning. Barn og
ungdom var en sentral målgruppe, og
skolene skulle være hovedredskapet.
Lærerne skulle tvangsinnmeldes i en
NS-fagorganisasjon, Norsk Lærersamband. Dette førte til store protester,
og Læreraksjonen ble av de mest
kjente holdningsaksjoner under okkupasjonen.
Mindre kjent, men ikke mindre
viktig var «Foreldreaksjonen», organisert og ledet av kvinner. Inspirert
av prestenes motstand mot NSmyndighetene tok søstrene Helga og
Åsta Stene initiativet til en aksjon for
å få foreldre til å protestere mot planene om en obligatorisk NS-tjeneste for
20
fred og frihet 1/2012 ungdom. De tok kontakt med Sigrid
Helliesen Lund, kveker og IKFF-medlem,
som bl.a. hadde hentet jødiske barn
fra Tsjekkoslovakia til Norge i 1939.
Sammen satte de opp et skriv som skulle
spres til hjemmene. Gjennom kvinnenes
kontaktnett gikk kampanjen som en
bølge over landet. Alt måtte foregå i det
skjulte.
Planene om en obligatorisk ungdomstjeneste ble lekket av sekretæren
hos statsråd Axel Stang, som hadde
ansvaret for dette. Karen Lise Elstrand
(senere Brænden) var plassert i sekretærstillingen på oppdrag av Hjemmefrontens ledelse, og hadde tilgang
til informasjonen, men var også i en
meget utsatt posisjon. Aksjonen ble
koordinert av ledere i de forbudte
kvinneorganisasjonene som fortsatte
samarbeidet illegalt for å hindre at
norsk ungdom skulle registreres i NSungdomstjenesten. Gjennom et utrolig
effektivt hemmelig nettverk lyktes det
å spre brevet til kontakter over hele
landet. Over 200.000 foreldre sendte
dette protestbrevet til departementet 6.
og 7. mars: «Jeg ønsker ikke at mine barn
skal delta i NSUFs ungdomstjeneste, da
de retningslinjer som er trukket for dette
arbeide strider mot min samvittighet.»
Det eksakte tallet på protester er aldri
blitt fastslått, men en som arbeidet i
departementet husket alle kleskurvene
med protestbrev som ble båret inn i
Dette var en modig handling fra hver
enkelt som underskrev brevet. Norge
var på den tiden en politistat med reell
risiko for fengsling og hard behandling
for den som ytret seg kritisk offentlig.
kkupert land
Gene Sharp. Foto: www.wagingnonviolence.org.
mot, og la samtidig grunnlaget for at
Quisling tapte kampen om norsk ungdoms «sjel». Samtidig var dette den
første åpne felles motstandsaksjonen,
som sendte signaler til alle deler av samfunnet. «Lærerfronten» ble et begrep.
Myndighetene la også press på foreldrene: «Vi appellerer til foreldrene at de
viser ro og verdighet i disse vanskelige
tider. Hvis lærerne virkelig skulde fortsette med å trosse lov og rett, og barna
av den grunn få mangelfull undervis-
ning en kort tid, så skal de vite at myndighetene gjør alt de kan for å rette på
forholdene.» Foreldrene organiserte sin
egen protestaksjon.
Den amerikanske fredsforskeren og
Gandhi-spesialisten Gene Sharp var på
studieopphold i Norge i 1959, og ville vite
mer om denne aksjonen som eksempel
på en ikkevoldelig motstandsform under
fremmed okkupasjon. Han intervjuet
mine foreldre om aksjonen. Intervjuet
er senere oversatt av Magne Kvalbein i
Folkereisning mot krig, og publisert
i heftet med den dramatiske tittelen
«Tyranniet kunne ikkje knusa dei! - Om
den norske ikkjevaldelege læreraksjonen
under 2. verdskrigen». På spørsmål fra
Sharp oppsummerte Holmboe aksjonen
slik: «Quislings plan om et korporativt
statssystem i Norge ble stanset. ... Etter
krigens slutt ble vi fort klar over at
motstanden vi viste, ikke kunne ha blitt
det den ble hvis vi ikke hadde visst at
det også var mange andre som kjempet
den samme kampen mot Quisling. De
tyske anti-nazistiske lærernes situasjon
illustrerer dette klart. De hadde store
vansker med å yte motstand mot
nazifiseringen i Tyskland. Det var nemlig
ingen utenfra som støttet dem. - Dersom
vi hadde vært i samme situasjon, f.eks.
i en nasjonal borgerkrig, og vi skulle
protestere mot Quisling-regimet uten
støtte utenfra, ville vi aldri ha vunnet
fram.»
Sharp var særlig interessert i aksjonen
som eksempel på ikkevoldskamp, og ba
Haakon gi sin vurdering av det aspektet
spesielt, i tillegg til å fortelle om hva som
foregikk. «Holmboe var ikkje pasifist,
men han hadde lese litt om Gandhi
og hadde høyrt foredrag om Gandhi.
Kjennskapet til at Gandhi og det
sjon for 70 år siden
Hjemmefrontens ledelse var skeptisk til
denne aksjonen som - i motsetning
til læreraksjonen - ikke var forhåndsgodkjent. I første omgang forsøkte de å
stoppe den fordi de var redde for at den
kunne komme ut av kontroll, men den
var allerede i gang med tusenvis av brev.
Etter hvert kom støtten fra ledelsen
Helt til våre dager har okkupasjonshistorikere omtalt foreldreaksjonen som
«utilstrekkelig forberedt» og «tilfeldig».
Helga Stene kommenterte det slik:
«Dette henger vel sammen med at
forberedelsene og meget av distribusjonen, særlig i første etappe, gikk
andre veier enn det stort sett maskuline
hjemmefrontapparat, veier som de
ikke tenkte på. En flokk Oslo-fruer tok
en oversikt over sine frisørdamer og
melkebutikker; der kjente innehaveren
sine kunder og kunne velge et beleilig
øyeblikk. Solide middelaldrende damer
reiste ut fra Oslo med uskyldig bagasje
- men noen hundre stensilerte ark under
hofteholderen. ... Appellen gikk ikke bare
til tusenvis av enkeltkvinner, men også
i høy grad til sentralt plasserte aktive
kvinner i mange bygder: prestefruer og
misjonsforeningsmedlemmer, legefruer
og sanitetsforeningsmedlemmer, sykepleiere, jordmødre og lærerinner, som
ofte kjente håndskriften eller gjettet
seg til hvem avsenderen var og dermed
følte seg trygge. Mange kvinner samlet
en gruppe, orienterte dem, og så gikk
de fra hus til hus.» («Da mødrene gjorde
opprør», Aftenposten 20.3. 1967).
I 2011 kom en bok som beskriver både
denne aksjonen og søstrene Åsta og
Helga Stenes omfattende motstandskamp for øvrig. (Kristin Hatledal,
Kvinnekamp. Historia om norske motstandskvinner. Samlaget 2011.)
Helga Stene (1904-83) var pedagog,
feminist og pasifist. Hun var i mange
år et sentralt og aktivt medlem av
IKFF. Mange av hennes medarbeidere
under foreldreaksjonen var også IKFFmedlemmer. IKFF kan være stolt av at
våre formødre hadde mot og kraft til
å gjennomføre denne bragden av en
ikkevoldsaksjon i en okkupert politistat.
- Mari Holmboe Ruge
fred og frihet 1/2012
21
indiske folket var i stand til å
oppretthalda ei ikkjevaldelege motstandsform utan våpen, ga han stor
inspirasjon.» Men dette fikk ikke
direkte virkning for strategien for
motstandskampen eller lærerfronten,
ifølge Holmboe: «Ingen steder i løpet
av alle disse diskusjonene ble ideen om
ikkevoldelig motstand nevnt. I stedet
utviklet arbeidsformen seg i ikkevoldelig
retning. Jeg tror ikke vi noen gang
snakket om ikkevold som teoretisk tema.
Vi følte bare at det vi kunne gjøre, det
måtte gjøres på den måten.» For ham og
de aller fleste andre lærerne var ikkevold
den eneste aktuelle aksjonsformen
under de forholdene som hersket. «Men
faktum var at både jeg og mange andre
av lærerne var aktive i arbeidet med å
organisere illegale militære grupper når
vi hadde mulighet til det.»
Sitt forhold til vold formulerte
Holmboe slik: «I en aktiv organisert
motstand er det svært viktig å engasjere
folk personlig. For folk flest kjenner
en trang til å få utført noe konkret.
Dessverre finner denne trangen oftest
uttrykk i vold. Og det er derfor historien
har gitt voldelig kamp betegnelsen
«helteaktiv kamp». Det er et faktum
at voldelige handlinger appellerer
mer til det personlige; hvis folk skal bli
engasjert, må vi må derfor gjøre ikkevold
like personlig.»
Sharp spurte Holmboe «dersom
han var statsminister i Noreg i dag, om
han ville støtta landets forsvarspolitikk
med utgangspunkt i ein moderne krigs
realitetar og hans eigne erfaringer med
ikkjevaldelege kampformer». Han svarte
«Jeg tror det er nytteløst å organisere
forsvaret av Norge slik de forsøker i dag.
Det er langt fra nok bare å forberede seg
til en situasjon som hører fortiden til. For
22
fred og frihet 1/2012 eksempel bygger vi i dag tilfluktsrom
i alle nye skolebygninger, men hvem
tror at vi kan overleve en moderne krig
i framtida bare ved å gjemme seg for
bombene?» Han mente at det var viktig at
folk forberedte seg på motstandsformer
under okkupasjon også i en eventuell
krig i framtiden. «En av de beste måtene
å forberede seg på motstand under
okkupasjon, er å engasjere folk til å
føle ansvar i samfunnet. Slik blir de selv
forberedt på å ta initiativ i krisetider.»
20. mars 1942 ble ca. 1000 lærere og
lektorer fra hele landet arrestert. Haakon
var blant dem. Hans navn sto på en
«jøssingliste» satt opp av NS-elever på
Hamar katedralskole, etter oppfordring
fra departementet. Alle på lista ble
arrestert. Arrestasjonen ble foretatt av
en vanlig norsk politimann, ikke medlem
av NS. Politimannen som kom hjem til
Holmboe var «svært høflig og venta ein
heil time på Holmboe som gjorde seg
klår til å bli med.»
Etter ca. 10 dager ble de arresterte
lærerne fra Østlandet samlet i
Jørstadmoen leir ved Lillehammer, der
de ble utsatt for hard straffeeksersis
og trusler for å melde seg inn i
Lærersambandet. Haakon ble som
tysklærer plukket ut av tyskerne til å
være tolk, og fangene valgte ham til sin
talsmann. Han fikk dermed en meget
sentral, men også vanskelig posisjon
som bindeledd begge veier. Ytterst få
bøyde seg for den harde behandlingen
for å slippe fri. Som tolk var Holmboe til
stede sammen med de tyske vokterne
da hver enkelt måtte svare på om de
ville underskrive lojalitetserklæringen til
myndighetene. Han hadde «pålegg om
å spørre hver enkelt: Har du tenkt godt
over hva det vil si for deg og din familie
om du nekter å skrive under?» Han
beskrev dem som utmagrede, trette,
våte, forfrosne og forskremte. «(Men)
de aller fleste hadde svaret ferdig.» Han
innrømmet også «(at det) hendte nok
også at tolken husket formuleringen
feil og sa: «Har du tenkt over hva som
vil hende hvis du går med på å skrive
under?» Det ga ... «den støtten noen
trengte for å se klart hva som var det
rette.» Det viste seg at flere av dem som
ga seg, angret til dels bittert senere,
ikke minst på grunn av den avvisende
holdningen mange av dem møtte da de
kom hjem.
En del av den tyske terroren på
Jørstadmoen for å få lærerne til å gi
seg, var trusler om henrettelser, og
å ta familiemedlemmer som gisler.
Ryktene nådde også familiene. En av
«lærerkonene» på Hamar kom seg til
Jørstadmoen med pakker fra familiene.
Hun beskrev senere episoden slik:
«(Vaktene) ser på hverandre og på den
hjelpeløse stakkaren som står der. Så
senker de geværene og slipper meg inn.
Hun får treffe tolken og skriver en hilsen
til mannen sin. Hilsenen slutter med
ordene «Hold ut!» Dermed får hun sagt
at også de hjemme forstår hva kampen
gjelder og vil kjempe med.» Holmboe:
«Vi som var arrestert, hadde ikke vurdert
handlingene våre så høyt som tydeligvis
omgivelsene våre gjorde. - Men jeg er
glad det ikke var mitt valg.»
Over 600 lærere og lektorer ble
sendt til Kirkenes på straffarbeid med
innkvartering i papptelt og vanskelige
forhold. I november 1942 ble de siste
løslatt før den verste vinteren og
mørketiden satte inn. Lærersambandet
ble aldri noen realitet.
Fredsundervisning i Pakistan
Etter å ha tilbrakt det meste av november og desember 2010 ved universitetet i Gujrat
for å undervise i fredsbygging, fredskultur og konflikthåndtering for studenter i
statsvitenskap, sosiologi og media, ønsker jeg å dele noen av mine erfaringer.
Ingeborg Breines
Co-president,
International Peace Bureau
Universitet ligger på det fruktbare
flatlandet i Punjab, mellom store elver
og midt mellom byene Islamabad og
Lahore. Gujrat er også det området
de fleste norsk-pakistanere kommer
fra. Universitetet ønsker derfor faglig
kontakt med Norge, og med Norden
og Europa forøvrig. Det er planer om
et norsk/nordisk senter, ikke minst
inspirert av arbeidet til Atle Hetland og
hans norsk-pakistanske forening, PANA,
med sete i Islamabad.
En av grunnene til at jeg ble
invitert til å undervise her er mitt
tidligere arbeid i Pakistan som direktør
for UNESCOs kontor i Islamabad fra
2001 til 2004. Arbeidet med å styrke
samfunnsvitenskap og humaniora sto i
fokus, selv om UNESCOs topp-prioritet
var styrking av grunnutdanning og
alfabetisering. Dette er fortsatt uhyre
viktig, nærmest en forutsetning, for
utvikling i et land hvor godt over
halvparten av befolkningen på ca. 180
millioner er analfabeter.
Da den vidsynte rektor på det
nye statlige universitetet i Gujrat, Dr.
Nizamuddin, med lang fartstid fra FN,
ønsket å gjøre noe innenfor et så viktig
tema som fred og fredskultur, takket jeg
ja til engasjementet. Universitetet hadde
akkurat startet opp et fredsstudium, så
mitt intensivopplegg kunne gå inn i et
eksamensrettet kurs.
Allerede pr. telefon ble jeg sjarmert
av det faktum at rektor har klart, i et
ganske konservativt område, å få 70
prosent kvinnelige studenter. 35 busser
går hver dag ut fra universitetets campus
for å hente og bringe studenter som
ellers neppe ville fått verken anledning
eller tillatelse til å studere. Så er det å
håpe at de unge kvinnene etter endt
studium vil få muligheter til å bruke
sin kompetanse. Det er få pakistanske
kvinner i det betalte arbeidsliv. Det
er nok også å frykte at noen foreldre
ser universitetet, som er det eneste
undervisningsnivå med kjønnsblandede
klasser i Pakistan, som et godt
ekteskapsmarked for sine døtre. For å
motvirke en slik mulig negative tendens,
vil yrkesveiledning og profesjonell
oppmuntring av ulik art være til stor
hjelp for disse unge kvinnene som har få
rollemodeller og som heller ikke er blitt
oppdratt til å stå på egne ben.
Noen ganger kan studinenes klesdrakt vise hvilken bakgrunn de har. På
universitetet er det noen få som er helt
sortkledde, mens det store flertall er i
fargerike gevanter (shalwar kamise) –
vide bukser og lang skjorte. De er vakre
og elegante. Noen få har fullstendig
tildekket ansikt, noen har skjult all
hårprakt, mens de fleste har en dupatta
(skjerf ) mer eller mindre lett slengt over
hodet og noen få går med bart hode.
For meg, som godt voksen utenlandsk
dame, er det først og fremst viktig å
være tekkelig kledd. Jeg dekker ikke til
hodet. Noen er fornøyd når jeg kommer
i pakistanske klær, andre liker at jeg er
annerledes og moderne som de sier.
Som eneste utlending på et universitet
med over 15.000 studenter, er jeg nok
en kuriositet. Og de første spørsmålene
som kommer er ikke av faglig art, men
om jeg er gift, har barn, hvordan er det
å være uten dem så lenge, om jeg liker
Pakistan osv, osv. Familien er veldig
viktig i Pakistan.
At universitetet i Gujrat også har tatt
mål av seg til å være et sted for dialog og
menings- utveksling er heller ikke noe
drawback i et samfunn som i økende
grad ser ut til å være preget av strenge
sekteriske strømninger. Media melder
om skjending av graver og brenning
av moskeer til ahmadinene (en religiøs
gruppe som selv anser seg for å være
muslimer, men som i 1974 ble erklært
som ikke-muslimer fordi de ikke mener
at Muhammed var den siste profet).
Ministeren for minoriteter og den
vidsynte forrige guvernøren av Punjab
(som ønsket å endre den strenge
blasfemiloven) ble begge myrdet
relativt nylig og flere fundamentalistiske
grupper ønsker at Pakistan skal bli et
«rent» muslimsk land, dvs. uten det
mange kaller «the infidels». Dette er
i motsetning til hva Jinnah, Pakistans
«far», ønsket. Han ville ha et land for
muslimer, ikke et muslimsk land. Det
grønne muslimske flagget fikk derfor
et hvitt parti for å vise at det skulle
være rom for minoriteter, det være seg
hinduer, kristne eller andre.
De fundamentalistiske gruppene
har gjennom sine madrassaher
(koranskoler), og sin økonomiske støtte
fra rike arabiske land, et veldig sterkt
grep på ungdom som ikke har noe annet
opplæringstilbud. De utøver både «gate
makt» og terror. La det imidlertid også
være sagt at mange av koranskolene
ikke er fundamentalistiske og gir tilbud
til de aller fattigste barna. Skiftende
regjerninger har imidlertid ikke klart å
gjennomføre den bebudede reform av
koranskolene. Gode, muslimske venner
av meg i Pakistan er meget bekymret for
den økende ekstremismen.
Det sies at de fundamentalistiske
gruppene sågar har fått tak på en del
av universitetene. En høyt utdannet
fundamentalist kan gjøre mye mer
ugang enn en villedet analfabet. På
universitetet i Gujrat har det derimot i
løpet av denne perioden vært seminarer
både om vold mot kvinner og om
tvangsgiftemål. Temaer som ellers
ikke er daglig kost i det offentlige rom.
Tvangsekteskap ble helt nylig ytterligere
kriminalisert idet senatet vedtok en
detaljert lov mot tvangsekteskap. Loven
inkluderer bl.a. forbud mot å gifte bort
kvinner til Koranen. Det har vært «en
sport» som spesielt de store landeierne
eller føydalherrene har bedrevet og
fortsatt bedriver for at kvinnelige
familiemedlemmer ikke skal være
arveberettigede.
Universitetet i Gujrat planlegger
også et seminar om menneskerettig-
fred og frihet 1/2012
23
Foto: Shutterstock.com
heter og fredskultur. Universitetet,
som ligger ca 15 km fra Gujrat by i et
stort parkanlegg, ønsker ikke bare å
være et akademisk lærested, men et
lærested som er relevant for samfunnet
rundt. Prioriteringer som ligner på dem
Tromsøuniversitet vel var de første i
Norge til å vektlegge.
Pakistan er inne i en meget
vanskelig situasjon både økonomisk og
politisk. Det går dårlig med økonomien,
den pakistanske rupien er svak og det
er rasjonering av bensin, strøm og
gass. Dette skaper store vansker for
industri, landbruk, samferdsel og for
enkelthusholdninger. Også i Islamabad,
som ellers for det meste er spart for slike
ubehageligheter, er dette følbart nå og
mange nord i landet har det kaldt på
kveldstid.
NATO/ISAFs angrep på en pakistansk
grensestasjon mot Afghanistan i slutten
av november hvor 24 soldater ble drept,
har ført til et meget sterkt sinne mot USA
og Vesten forøvrig. Grenseoverganger
er sperret for NATOs forsyningskonvoier,
lastebiler hoper seg opp og havnene i
sør har store vansker. USA har måttet
evakuere en flybase som ble brukt bl.a.
til ufyselige droneangrep. Den politiske
retorikk mellom Pakistan og USA er på et
lavmål. Avisene er fulle av spekulasjoner
og konspirasjonsteorier av alle slag.
Hvor er makten for tiden? Hos en ustabil
regjering eller hos det sterke militæret –
og hvem samarbeider med de religiøse
24
fred og frihet 1/2012 grupperingene. De frie mediene som
Musharraf så stolt innførte er også under
press. Alle utenlandske nyhetskanaler
ble sperret etter at BBC sendte en
dokumentar som myndighetene fant
sjikanerende. Heller ikke den eneste
engelsktalende pakistanske TV kanalen
Ekspress 24/7 har sendinger i skrivende
stund.
Det var mot denne bakgrunn at min
undervisning skulle foregå. Allerede
før jeg dro til Pakistan hadde jeg fått
godkjent en foreløpig undervisnings-
«Det var også en
������������
stor oppmuntring at noen av elevene
besluttet å lage en fredsorganisasjon på universitetet.»
plan både av universitetet og Higher
Education Commission: Vektlegging av
FN og FNs arbeid med menneskerettigheter, nedrustning, fredskultur
og likestilling; mer fokus på hva slags
samfunn som er ønskelig enn på
verdens elendighet; mer vektlegging
av konflikt- forebyggende arbeid
og tenkning enn på reparasjon og
heling etterpå; mer fokus på fremtids
visjoner enn på fortid og mer
fokus
på
kreativ,
konstruktiv
konfliktløsning på ulike nivå enn på
feiltrinn, vold og krig, uten derved å
forbigå relevant nåtidsinformasjon om
voldsspiraler og det militærindustrielle
kompleks.
Undervisningsplanen omfattet også
sammenligninger mellom de enorme
summene verden bruker på militære
formål med de små summene som
går til velferd, menneskelig sikkerhet
og fredsarbeid. Jeg hadde med masse
medbrakt stoff, spesielt fra UNESCO og
fra IPB (International Peace Bureau), og
med Johan Galtungs memoarer som
inspirasjon på nattbordet. Studentene
skulle få, i alle fall noe, innsikt i både
internasjonal fredsforskning og internasjonalt fredsarbeid, og de skulle gå i
dybden med fredskulturvisjonen, gjøre
intervjuer og klargjøre egen tenkning,
og dessuten skrive en oppgave om en
selvvalgt Nobels fredsprisvinner.
En ting sto klart for meg; dersom en
slik undervisning skulle bli noe mer enn
kunnskapsformidling, måtte jeg tillate
meg også å være personlig, være ærlig i
min søken etter å forstå og formidle, og
ikke ha bastante meninger eller teorier;
å ikke gi løsninger, men gi «verktøy» for
konflikthåndtering og forhåpentligvis
oppklarende eksempler fra egen
kunnskaps- og erfaringsbakgrunn. Så
skulle studentene oppfordres til å
komme med eksempler fra sin bakgrunn
og forståelse. Slik håpet jeg det ville bli
en skikkelig dialog, forhåpentligvis til
felles inspirasjon, kunnskapsinnhenting
og glede.
Debatt.
Krigen om Afghanistans mineralressurser
Sarah Simpson gir i artikkelen «Afghanistan’s buried riches» i Scientific
American (oktober 2011) en oversikt
over produksjonen og reservene av de
strategiske jordmetallene på verdensbasis. Metallene under betegnelsen
platinagruppen (6 stk.), sjeldne jordarter
(REE) - også kalt lantanider (17 stk.)
samt niob, mangan og indium. Dette er
metaller som alle er uunnværlige ved
fremstilling av moderne produkter som
bl.a. mobiltelefoner og datautstyr, til
både sivilt og militært bruk.
U.S.Geological Survey anser tilgangen på disse metallene som avgjørende
for USAs økonomi og sikkerhet. Det
dramatiske ved forsyningssituasjonenen,
er at Kina råder over bortimot et monopol
(97 prosent) av verdens produksjon,
mens USA er totalt avhengig av import.
Det vil ta 15 år fra gjenåpningen av en
gruve i California som ble nedlagt i 2002,
til man kommer i gang med egen produksjon. Dette burde være noe å tenke
over for alle de «eksperter» som de siste
ti årene har servert oss ulike grunner
for at Norge er med i USAs krigføring i
Afghanistan - en krig som ingen ende
tar.
Straks etter at bombingen tok til
i 2001, ble det sendt en gruppe
amerikanske geologer til landet sammen med den forhenværende sjef for
Afghanistans geologiske oppmåling.
Deres oppgave var under militær
beskyttelse å kartlegge forekomstene
av disse såkalte strategiske mineralene i
landet. Det som er interessant er at store
forekomster av sjeldne jordmetaller ble
funnet akkurat i de områdene der Tali-
ban stod sterkest, i grenseområdet
mellom Afghanistan og Pakistan.
Rapporten «Visjon for 2020», som
ble publisert av US Space Command for
flere år siden, sier tydelig hva som er de
amerikanske militære styrkers oppgave,
nemlig å beskytte USAs interesser og
investeringer over hele kloden.
Det kan derfor være grunn til å stille
spørsmålet om dette kan være en av
årsakene til krigen i Afghanistan.
Edel Havin Beukes,
...Fredsundervisning i Pakistan
Det ble fort klart at min under-visning
var annerledes. Studentene har siden tidlig barndom vært drillet i
utenatlæring og svært mange var
uvant med å tenke «out of the box».
Samfunnsfagsundervisningen i pakistanske skoler er nok veldig svak generelt
sett og selv på høyere utdanningsnivå
ser det ut til at studentene vet veldig
lite om «verden der ute», både i
relasjon til geografi og historie. Det
må dog presiseres at rekrutteringen
til universitetet i Gujrat er fra landlige
skoler og høgskoler, så situasjonen kan
være annerledes i de store byene, som
i hovedstaden Islamabad, i kulturbyen
Lahore og i forretningsmetropolen
Karachi. Mange studenter hadde også
større engelskproblemer enn forventet.
Undervisningsspråket skal være engelsk
på universitetene, men lærere som ser at
studentene ikke forstår, slår gjerne over
på urdu. Studentene snakker dessuten
vanligvis punjabi hjemme. De kvinnelige
studentene var en spesiell utfordring.
De er stort sett veldig tilbakeholdne
og sjenerte for å snakke, spesielt med
mannlige studenter til stede.
Det viste seg at jeg måtte bruke
ganske lang tid på å forklare ord og
konsepter og noen av studentene klarte
jeg nok aldri å nå skikkelig frem til. 60 av
dem besto imidlertid sin deleksamen.
Og for en glede det var når kontoret mitt
stadig var fullt av unge studenter og
også yngre fakultetsmedlemmer, ivrige
og engasjerte, full av spørsmål og iver
etter å tenke i alternativer. Det var også
en stor oppmuntring at noen av elevene
besluttet å lage en fredsorganisasjon på
universitetet. Selv ble jeg tatt med hit og
dit for å møte far og mor og bestemor;
snakke på en skole her og en der. Jeg ble
sågar invitert til å holde «fredsforedrag»
på to høyskoler i det pakistansk-kontrollerte Kashmir.
Hvis jeg skal trekke en slutning etter
oppholdet, må det bli at pakistansk
ungdom lengter etter fred og en positiv
utvikling av landet sitt. De trenger bare
å få nye muligheter. For meg har det
vært en veldig intens og ganske slitsom
periode, men gleden over å ha fått en
slik erfaring og å ha vært litt til nytte, er
stor.
Sidsel Andersen er død
IKFFs æresmedlem Sidsel Andersen
døde fredelig 13. februar 2012.
Hun var nesten 92 år gammel. IKFF
takker henne for mange års innsats
i landsstyret, redaksjonskomiteen
og på kontoret, og lyser fred over
hennes minne.
Islamabad, januar 2011
fred og frihet 1/2012
25
IKFF Norge rundt.
8. mars 8
STAVANGER:
SANDNES:
Åpent møte
Den 14. november 2011
hadde Sandnesavdelingen
av IKFF åpent møte med
nestleder Margrethe Tingstad
som foredragsholder. Temaet
var WILPFs kongress på Costa
Rica. 24 personer var til stede.
Møtet ble som vanlig åpnet
og avsluttet med kulturelle
innslag. Våre medlemmer,
Berit Oldeide, Kari Haugland
og Tone Kielland Schmidt,
bidro med henholdsvis lyrikk,
piano og hardingfele.
MargretheTingstad orienterte om kongressens temaer og understreket at kongressen var opptatt av å få
verdens land og FN til å
omprioritere sine økonomiske resurser fra militarisme
til innsats for å forhindre
vold. Hun oppsummertehovedinnholdet i organisasjonens handlingsplan framimot 100-årsjubileet og neste
kongress i 2015 og oppfordret
oss til å bruke internett og
skaffe oss kunnskap og ideer
til aksjoner på nettsteder
som reachingcriticalwill.org
og peacewomen.org.
Fredskafé
Sandnes IKFF arrangerte to
torsdager i høst fredskafé
i et av Sandnes sine eldste
hus, Nygårdshuset. Her har
to kunstnere galleri og kafé
på fredager og lørdager, og
vi fikk leie to torsdager. Vi fikk
besøk både av medlemmer
og av nye, som fikk stifte
bekjentskap med IKFF. Medlemsbladet og annen informasjon ble delt ut og det ble
solgt vafler og kaffe.
Studiering
Høsten 2011 hadde Sandnesavdelingen studiering om
Gerd Grønvold Saues bok
Fredsfurien. 11 medlemmer,
både fra Stavanger og Sandnes, skaffet seg boka, og tre
medlemsmøter ble brukt til å
samtale om den. Boken er en
roman og er lettlest, men for
nye medlemmer er det en fin
måte å skaffe seg kunnskap
om henne som vi regner som
fredsbevegelsens «mor». Vi
konkluderte med å ønske
oss noe av hennes enorme
pågangsmot i ei tid preget
av militarisme og undertryk-
king av kvinner, og bestemte
oss for å komme oss ut på
gata.
Kunst for fred
I en tid med svært lav rente,
har Rogaland Fredsfond hatt
lite penger å dele ut som
stipend til fredsprosjekter i
Rogaland. For å bøte på
dette har vi hatt utlodning
av et litografisk trykk. Fire
lokale kunstnere gav flere
eksemplarer til Fredsfondet
da dette ble opprettet på
80-tallet. Salget av litografiene var med på å bygge opp
kapitalen som skulle gi renter
til utdeling. Litografiene er
«død kapital», og de kan
selges eller loddes ut. På
det åpne medlemsmøtet i
november ble det loddet
ut en litografi av Turi Olliver
Gramstad, og på medlemsmøtet i desember et maleri
av vårt medlem Marta D.
Sagland. Kapitalen til Rogaland Fredsfond er økt med
mer enn 1000 kr.
Gro Eriksen.
8. marsfeiring
For to år siden ble IKFFmedlemmer invitert med i 8.
marskomiteen i Stavanger.
Vår parole første og andre
året var FNs sikkerhetsråds
resolusjon 1820 «Voldtekt i
krig = krigsforbrytelse».
Nå er det tid for 8. marsarrangement igjen. Komiteen består av medlemmer
fra LO, Fagforbundet, Ottar og
IKFF, men også representanter
fra politiske partier og andre
organisasjoner kan delta på
møtene. Det er enighet om
at fredsprisutdelingen skal
markeres i årets 8. marstog
og hovedparolen blir FNs
sikkerhetsråds resolusjon 1325. Ønsket er å løfte kvinnen
fra offerrollen til en likeverdig
deltager. Liss Schanke vil
bli hovedtaler i Byparken.
Marsjen starter kl. 18 og går
til Folkets hus. Der vil det
bli fest med taler, musikk,
hjemmebakte kaker og kaffe.
IKFFs lokalavdelinger i Sandnes og i Stavanger bevilger hvert år kr. 1000 hver
til arrangementet.
Foto: Flickr.com
26
fred og frihet 1/2012 IKFF
Postboks 8810
Youngstorget
0028 Oslo
Besøksadresse:
Storgata 11, 5. etg.
0155 Oslo
Telefon: 93089644
Fax: 23010301
Kontortid: man-tor
kl. 10 - 15.
Epost:
[email protected]
Hjemmeside:
www.ikff.no
Kontoransvarlige:
Mari Holmboe Ruge
Sidsel Andersen
Camilla Hansen
Kontonr: 0531.50.27057
Landsleder:
Dagmar K. Sørbøe
E-post:
[email protected]
Lokalavdelinger, grupper og kontaktpersoner
Hedmark/Oppland
Grethe Nielsen
Nordahlveien 86
2312 Ottestad
Tlf: 62576227
E-post:
[email protected]
Bergen/Hordaland
Susanne Urban
Strandkaien 6
5013 Bergen
Tlf: 55560096
Fax: 55560093
e-post:
[email protected]
Sandnes
Gro Eriksen
Drengeveien 1
4300 Sandnes
Tlf: 51662370
E-post:
[email protected]
Trollbakken 2
9321 Moen
Tlf: 77831324
Stavanger
Hanne Kjersti Knutsen
Blåfjellveien 1
4019 Stavanger
Tlf: 51543202
E-post:
[email protected]
Vestfold
Bjørg Berg
Mårvn 7
3124 Tønsberg
33326435
E-post:
[email protected]
Sør-Trøndelag
Åse Berg
7372 Glåmos
Tlf: 72414631
E-post:
[email protected]
WILPF
I rue de Varembe Cp 28
CH 1211 Geneve 20
Sveits
Tlf: 004122.919.7080
E-post:
[email protected]
Hjemmeside:
www.wilpfinternational.org
Troms
Hermien Stoop Prestbakmo
Jeg vil bli medlem av Internasjonal kvinneliga for fred og frihet
IKFF
Kontingent A (inkl. fred og frihet) kr. 500
Kontingent B (inkl. fred og frihet) kr. 300
Kontingent C (inkl. fred og frihet) kr. 200
Postboks 8810
Youngstorget
0028 Oslo
Abonnement på fred og frihet kr. 250 Navn:
Adresse:
B
Postabonnement
Returadresse:
IKFF
Pb. 8810
Youngstorget
0028 Oslo
IKFFs LANDSMØTE 21. - 22. april 2012
Lørdag 21. april
Møtested: Høgskolen i Hedmark, Campus Hamar
Søndag 22. april:
Møtested: Åkershagan i Ottestad
Kl. 9.30 – 13.00
Registrering, morgenkaffe
Valg av møteledere, referenter og eventuelle
komiteer
Landsleder: Politisk åpningsinnlegg
Kl. 9.30 – 12.30
Organisatoriske saker
Landsstyrets årsmelding 2011 – 2012
Regnskap 2011
Organisasjon – arbeidsmåter og kommunikasjon
Fred og frihet
IKFFs internasjonale prosjekter – oppsummering av
erfaringer
Lunsjpause
Åpent møte
Kl.13.00- 14.00
Lansering av boka Kvinneblikk på atomkraft v/
forfatterne Eva Fidjestøl og Edel Havin Beukes
Kl.14.30 - 18.00
Film: «The Whistleblower». Kommentar fra bl.a.
generalmajor Robert Mood, etterfulgt av spørsmål og
diskusjon.
Lørdag kveld: Landsmøtedeltagerne samles til
hyggelig måltid på by’n.
Lunsjpause
Kl. 13.30 – 16.30
IKFFs arbeidsprogram 2012 - 13
Uttalelser fra landsmøtet
Valg
Avslutning
Programmet er foreløpig og forandringer kan oppstå.
Frist for innsending av saker til landsmøtet, inkludert forslag til uttalelser er 15. mars.
Frist for påmelding er 9. april. Påmelding sendes til IKFF avd. Hedmark/Oppland v/Eli Hammer Eide, tlf. 62 57 74 42 /
936 45 176, e-post; [email protected]. Landsmøteavgift (for lunsj og dokumenter): 100 kr.