Transcript Det store gjestebudet og Nattens brød

Det store gjestebudet og attens brød
oen refleksjoner, inspirert av et foredrag av Helge ordahl
Preken under Falkbergetmesse på Ratvolden 3. juli 2011.
(3. søndag etter pinse)
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 14. kapittel:
Jesus sa:
«Det var en mann som ville holde et stort gjestebud, og han innbød mange. Da
tiden for gjestebudet kom, sendte han sin tjener av sted for å si til de innbudte:
'Kom, for nå er alt ferdig!' Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den
andre. En sa: 'Jeg har kjøpt et jordstykke og må gå ut og se på det. Vær så
vennlig å ha meg unnskyldt.' En annen sa: 'Jeg har kjøpt fem par okser og skal
ut og prøve dem. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.' Og en tredje sa: 'Jeg har
giftet meg, derfor kan jeg ikke komme.'
Tjeneren kom tilbake og fortalte dette til herren sin. Da ble husets herre harm
og sa til tjeneren: 'Gå straks ut på byens gater og torg og hent inn de fattige og
uføre og blinde og lamme.' Tjeneren kom tilbake og sa: 'Herre, jeg har gjort
som du sa, men det er ennå plass.' Da sa herren til tjeneren: 'Gå ut på veiene og
stiene og nød folk til å komme inn, så huset mitt kan bli fullt. For det sier jeg
dere: Ingen av dem som var innbudt, skal få smake festmåltidet mitt.'
Slik lyder Herrens ord.
I
Vi se en liden Skare gå
med Stav og Krykker frem
til Kongesønnens bord;
de have Bryllupsklædning på!
O, salig alle dem
der hørte Kongens Ord. (II:232)
Slik lyder salmesangen i kirken et sted i Plogjernet, andre bind av attens brød.
Salmen er i et formspråk fra 1500- og 1600-tallet, men det er Falkberget selv
som har diktet den. Salmen siteres like etter skildringen av fjøstausens
gravleggelse, og i denne salmeteksten dukker de opp, disse som Jesus snakker
om i dagens evangelietekst: De vanføre og syke og på ulike måter kultisk eller
sosialt urene som finner veien til kongesønnens bryllup.
O, salig alle dem
der hørte Kongens Ord.
Den lignelsen av Jesus som vi har for oss i dag finnes bevart i to utgaver i Det
nye testamente. Den finnes hos Lukas, som vi har lest den fra i dag, og den
finnes hos Matteus, i kapittel 22. Det er ingen tvil om at det er den samme
lignelsen fra Jesu munn som ligger til grunn for begge de overleverte
versjonene. Samtidig er forskjellene mellom de to utgavene også betydelige.
Matteus og Lukas har etter alt å dømme hentet lignelsen fra samme kilde –
kanskje er det snakk om en samling Jesusord, muntlig eller skriftlig, kanskje er
det snakk om den kilden som i bibelforskningen gjerne bare omtales som Q –
men siden denne kilden ikke er tilgjengelig for oss lenger, er det faktisk et åpent
spørsmål hvem av de to som eventuelt har bearbeidet lignelsen mest.
Vi kan ikke vite. Men vi kan drive det som kalles kvalifisert gjetning.
Dersom vi sammenligner de to versjonene, finner vi at Lukas' utgave av
lignelsen er den korteste og mest fokuserte i formen. En mann inviterer til fest.
De innbudte sier nei. Deres plasser overtas av fattige og uføre og blinde og
lamme, deretter av alle som tilfeldigvis passerer på gata utenfor. Alle som hører
invitasjonen og tar imot den får sitte til bords i Guds rike. For det er det
lignelsen handler om. I Lukas 14 sitter Jesus til bords i huset til en fariseer som
er medlem av rådet, kan vi lese, og det oppstår en diskusjon om festetikette. Så
sier en av de tilstedeværende: Salig er den som får sitte til bords i Guds rike. –
Hvorpå Jesus forteller lignelsen som er dagens evangelietekst.
Hos Matteus er lignelsen utbygd med noen sidepoeng. Det presiseres at det er en
konge som inviterer til fest, og anledningen er at hans sønn – Kongesønnen –
skal gifte seg. Når invitasjonene avvises – og ikke bare det, tjenerne som går
med invitasjonene blir til og med slått i hjel! – da blir kongen så harm at han
sender ut tropper som raserer og setter fyr på byen hvor de inviterte bor. Først
etter dette inviteres så alle de andre. Når så festsalen endelig er fylt opp av
gjester, kommer kongen inn for å hilse dem. Da får ha se en i salen som ikke har
bryllupsklær på. Denne blir så kastet ut av festlokalet. For, som kongen sier hos
Matteus: Mange er kalt, men få er utvalgt.
Det er en ubehagelig undertone i denne versjonen av lignelsen. Kongen er
streng, og det å avvise hans invitasjon eller å bryte vanlig festkutyme er det
samme som å be om bråk. Mye bråk.
Detaljen om rasering og brenning av byer, hjelper oss å se på hvilken måte
Matteus har bearbeidet lignelsesstoffet. For det kan ikke være noen tvil om at
dette er ment som en henvisning til det som skjedde med Jerusalem i år 70 av
vår tidsregning, da romerne beleiret og til slutt inntok byen og satte fyr på
tempelet og rev ned murene. Klagemuren i dagens Jerusalem står fortsatt som et
vitnesbyrd om den katastrofen som skjedde den gang. Bibelforskere er i det
store og hele enige om at henvisningen til denne hendelsen i Matteus 22 må bety
at Matteusevangeliet er skrevet etter år 70. Matteus' evangelium er ellers det
mest utpreget jødiske av de kanoniske evangeliene; det inneholder drøssevis av
referanser til Det gamle testamente og tegner Jesus som en typisk jødisk lærer,
en rabbi, en ny Moses nærmest. Mye tyder derfor på at evangeliet har blitt til i et
miljø hvor man var mer enn gjennomsnittet opptatt av forholdet mellom det
jødiske folket og den kristne kirke, forholdet mellom Moseloven og Jesu ord,
forholdet mellom den gamle og den nye tid. Matteus har derfor etter alt å
dømme bearbeidet lignelsen slik at det ikke lenger skal være noen tvil om hvem
disse var, de som først ble invitert inn i Guds rike – det er en henvisning til Det
gamle testamentes tid og til det jødiske folkets historie, rett og slett – før fokus
så settes på alle de andre utenfor, de som man tidligere hadde regnet som
uverdige, men som nå får komme inn til Himmelkongens fest likevel. Med andre
ord, lignelsen blir til en allegori om hvordan kirka vant fram blant alle de andre
folkeslagene som holdt til rundt Middelhavet ved vår tidsregnings begynnelse.
Vi se en liden Skare gå
med Stav og Krykker frem
til Kongesønnens bord;
de have Bryllupsklædning på!
O, salig alle dem
der hørte Kongens Ord.
Jeg har nå brukt en del tid på å diskutere lignelsen slik den er gjengitt hos
Matteus. Dette fordi jeg gjerne vil få fram en sak: Siden Matteus sin versjon av
lignelsen så tydelig er preget av den konteksten evangeliet er blitt skrevet i, er
det vanlig å anta at Matteus er den som har bearbeidet lignelsen mest i forhold
til dens opprinnelige form. Hos Lukas finner vi lignelsen i en mer korthogd,
poengtert og fokusert utgave: En mann inviterer til fest. Noen er spesielt invitert,
men sier nei. Derfor inviteres alle og enhver, og alle som vil får komme inn.
Dette, sier Lukas, fortalte Jesus da han satt til bords hos en fariseer, midt iblant
mennesker som var opptatt av å leve rett og av å avstå fra kontakt med en masse
mennesker som ble regnet som urene eller uverdige av andre grunner. Jesu
poeng er derfor enkelt: I Guds rike er det plass til alle, uavhengig av ytre eller
indre verdighetstegn, og våre liv skal speile denne åpenheten og
fordomsfriheten. Den ytre sett vellykkede fariseeren har ingen fortrinn framfor
den syke eller den lamme eller den tilfeldig forbipasserende. I Guds rike er det
bare en ting som betyr noe, og det er holdningen hos den som inviterer. Og hans
ønske er bare ett: At hans hus kan bli fullt.
II
For ikke så lenge siden fikk jeg lese manuskriptet til et foredrag som professor
Helge Nordahl holdt på Granavolden 7. mai dette år. I dette foredraget viste
professor Nordahl at den lignelsen vi har for oss i dag spiller en viktig rolle som
undertekst i attens brød. Det er ikke bare den ene salmeteksten vi har vært
innom som alluderer til denne lignelsen, noe vi snart skal komme tilbake til.
Nordahl begir seg inn på en diskusjon om hvem som skal fylle rollen som den
ene som til slutt skal kastes utenfor. Han konkluderer, kanskje noe overraskende,
med at blant hovedpersonene i Nattens brød, så er det An-Magritt som er den
som det brenner et blått lys for, som han sier. Men som drømmesynet i hennes
dødsøyeblikk viser både henne og leseren, så kommer Mesteren henne i møte til
slutt og hjelper henne å finne veien inn til festen og gleden, hun også.
Jeg skal ikke gå i noen lang dialog eller diskusjon med Helge Nordahl om denne
tolkningen. Dere kan bare notere dere at jeg for min del ikke er så opptatt av
dette motivet med den ene som ikke har bryllupskledning på og som derfor blir
slengt ut av festsalen. I dag er det Lukas sin versjon av lignelsen vi har for oss,
og i denne versjonen – som etter alt å dømme er den som altså ligger nærmest
Jesu egne ord – spiller ikke dette motivet med utkastelse og uverdighet noen
som helst rolle. Alle dem som har hørt invitasjonen er mer enn velkommen inn.
Ja, verten insisterer til og med på at de skal nødes til å komme inn. ødes – det
er et gammelt og flott ord. Nøden driver til en nødvendig insistering: Kom, bli
med, finn din plass ved bordet, alt er gjort ferdig!
I det følgende skal jeg låne en del observasjoner fra Helge Nordahls manus. Det
vil si, jeg skal bringe videre det han har funnet om hvordan lignelsen om det
store gjestebudet brukes som undertekst hos Falkberget. Det er altså ikke jeg
som har oppdaget alle disse referansene, den æren er det først og fremst
professor Nordahl som skal ha. Til slutt vil jeg knytte noen få egne tanker til
hele denne komplekse veven av bilder og motiver fra attens brød.
III
Først: Herr Jens, soknepresten. I kapittelet ”Guds leilendinger” skildres det
hvordan han sitter i meditasjon over sitt soknekall og sine soknebarn. Nettopp
dette budet vekker ham så til fornyet innsats: Gå ut på veiene og innbyd til
Kongesønnens bryllup. ød dem til at komme. (I:262) Disse ordene står der hos
Falkberget som selve oppsummeringen av det som er kirkas oppdrag: Evangeliet
som kirka forvalter er ikke noe annet enn en invitasjon til den himmelske
bryllupsfest. Alle er invitert, og kirkas oppgave er først og fremst å minne de
enkelte mennesker om deres høye status: De er invitert inn i Guds rike.
Det andre stedet vi skal trekke fram, finner sted i arresten. Filip løpedegn møter
An-Magritts i et drømmesyn en natt hun sitter fengslet, uskyldig anklaget. I dette
synet dukker motiver fra den samme lignelsen opp igjen:
Låer og slåer larmet. Fengselsporten åpnedes.
Her satt og lå kvinner og menn og barn i lenker og halsjern og
fotbolter. I pannen har de Kristi korstegn.
Filip hvisket til An-Magritt: Alle du ser her har fått innbydelse til å
sitter øverst ved bordet i Kongesønnens bryllup.
Hun spurte da: Blir Kiempen med i bryllupet?
O enfoldige! Kiempen er der alt!
o lyg du Filip. Kerr du gørrlyg!
Han så mildt på henne og sa: Gud er mitt vidne!
De hardest fengslede – som lå korsfestet til golvet – sang:
--- nu luk, o Sjæl, dit Øye i,
din Trængsels Tid er snart forbi. (II:118)
Her finner vi en viktig tanke som går igjen i svært mye av det Falkberget
skriver: Det er gjerne blant de som etter vanlig målestokk må regnes blant de
fattige og elendige at Guds gjerninger i Jesus Kristus blir tydeligst. Kiempen var
nevnt, den rømte straffangen, den folkesky outsideren: Det er han som lærer AnMagritt katekismen og Davidssalmene og som først forsøker å vise henne de
mulighetene som bor i godheten og tilgivelsen og overbærenheten. Og hvorfor
ikke nevne Pistolen, eller Pedro som han etter hvert blir kjent som, han som først
sitter i den mørke kroken med brødet i handa, bortgjemt og redd, men som etter
hvert viser seg å være et geni i språk og teologi og som med årene blir lærer for
både menighet og prest. Og Pedros sang og leste ord har det med å åpne hjertene
til både den ene og den andre, slik at de oppdager sin status blant de inviterte,
som den gangen da Pedro leser lignelsen om den fortapte sønn for Hestejelkeren
mens denne ligger på sitt dødsleie:
Den gamle voldsmann – den forlorne sønn – vendte ene kinnet mot
strådynen. Innskrumpet i klærne. I sitt lange liv hadde han aldri gått i et
nytt plagg. I latinprentene han stjal til Pistolen sto det tydelig – han mente
å minnes det – at en lappet kofte ville bli lovgyldig bryllupskledning i
Kongesønnens bryllup. Han hørte til de innbudne. Høgre arm lå langs
knapperaden i koften.
På veggen utenfor skinte sol. Det var enda en dag. En stråle kom
gjennom et utboret kvisthol inn på mesters arm og sprikende fingrer.
Døden maner fram ulike andre bilder enn livet. De får glans fra en
annen verden. (III:149)
Motivet fra den samme lignelsen dukker også opp et annet sted, en kveld da
Johannes sammenligner seg selv med Kiempen, han som pleide å gå rundt å
velsigne alt det skapte, selv de store steiner:
Hjulmakeren saumfor seg selv og kom til et ynkelig resultat. Han var
ikke kaldet til stor dåd. Kurfyrster og kronede hoder red i purpur forbi der
han sto. Vismenn i lange kleder banket aldri på døren hans. Han attrået
ikke å gå i deres følge. Gud sendte ham i et annet og viktigere ærend: Å
velsigne en sten! for at verden kunne bli litt bedre og lysere å leve i for
malmkjørere og førselsbønder og leilendinger og bøxelsittere. I de evige
boliger ville han bli blant de aller siste innbudne til Kongesønnens bryllup.
Han kom vel først når dørene holdt på å bli lukket. (III:235-236)
Men inn skulle han, altså! De siste skal som kjent bli de første. Kanskje skulle
han der endelig få hvile i den virkeligheten som skildres i den teksten som bare
er kjent som Kiempens kveldssalme:
u kommer Jesus Kristus stille til din Dør
og bier der til atten Endereise gjør;
nu luk, O Sjæl, dit Øie i,
thi Dagens Møie er forbi!
O, sæle Sjelebod for hvert et Mødig Sind
at høre den Opstandnes Skrit fra Veien ind,
du er Guds Gjæst i ødens Hus en stakket Stund
- selv det skal engang stå på Zions Klippe-Grund;
nu luk, O Sjæl, dit Øie i,
din Trængsels Tid er snart forbi. (II:116)
Eksemplene kunne vært mange flere. Men poenget tør være tydelig: Nettopp
blant disse hverdagssliterne, det fattigslige og ytre sett på så mange måter nokså
elendige persongalleriet i attens brød, nettopp blant disse virker Jesus Kristus
med sin trøst og sine stadige påminnelser om den evige festen som de alle skal
få ta del i. Han dukker opp på de mest uventede steder og i de mest uventede
skikkelser: I Hedströms ord og formaninger, i fjøstausens fortvilelse og AnMagritts omsorg den siste natten i arresten, i Pedros sang, i Kiempens eksempel.
IV
Falkberget stiller seg med disse personskildringene i en teologisk tradisjon som
kun var i sin spede begynnelse på den tiden da han skrev sine verker. Jeg
snakker om det som i dag er kjent som frigjøringsteologi, en bibellesning og et
tekst- og virkelighetstolkningssystem som vokste fram blant venstreradikale
teologer i Sør-Amerika, et system som konsekvent setter den fattige og
undertrykte og dennes erfaringer i sentrum for evangelieforkynnelsen. Jesus var
fattig, og han døde som en utstøtt forbryter, som et offer for en diktatorisk
militærmakt og et undertrykkende religiøst system. Men han ble reist opp igjen,
og i dette ligger selve håpet: At Guds hjerte er tapt nettopp til de fattige og
undertrykte, at Gud alltid er på deres side, og at de, mer enn noen andre, er
invitert til gjestebudet i Guds evige saler.
Dere la vel kanskje merke til det, dere også, at det var først da alle de fattige og
uføre og blinde og lamme var kommet innenfor at invitasjonen gikk videre til
andre tilfeldig forbipasserende. De fattige og uføre og blinde og lamme, de
undertrykte og smittebærerne og hvem det nå er, de som i frigjøringsteologien
kalles for de korsfestede, de har rett og slett et fortrinn hos Gud. På veien mot
Guds rike skal kampen for jordisk rettferdighet føres med utgangspunkt i
nettopp de korsfestedes perspektiv. De undertrykte er et tegn for oss alle. For
dette er perspektiver som angår oss alle, like sikkert som at Gud vil at hans hus
skal bli fullt. Og var det ikke slik at i Jesu Fars hus, der var det mange rom?
Det var og er i alle fall i høyeste grad plass for all verdens An-Magritter også,
slik Falkberget gjør det klart mot slutten av det store firebindsverket, når han
skildrer An-Magritts møte med den tynnkledde veifarende på Årvsjøen:
Vil du ha skyss? sa hun. Du ser trøtt og svultin ut. Du skal få en
brødlev av kjørenisten min. Jeg stekte den i hui og hast i natt før vi spente
for og dro av sted.
Han steg inn i karmen bak henne. I natt! Og den brødleven vil du gi
meg?
Han var mer sjående enn noe jordisk menneske.
Annet brød har jeg it i ferdalaupen min – sa hun forlegen.
Han bøyde seg ned over henne.
It skal du gi meg den brødleven fåfengt – sa han. Vet du kerr det står
prentet i evangelium? Den som gir en tørstig et beger kaldt vann å drikke
skal it miste si lønn!
Hun vendte ansiktet glad og lykkelig mot ham og smilte.
Da så hun naglegapene i hendene hans – det var Ham. (IV:461-462)
Her dukker selve hovedmetaforen i Falkbergets storverk opp: Brødet. attens
brød heter jo verket. Falkberget selv snakket om tittelen som en enigma, en gåte,
vanskelig å tyde. Bildet om å gi noen stener for brød er definitivt en del av
bildet: Tiden som skildres er en mørk tid, og det som tilbys tidens mennesker er
mangelfullt både fysisk og åndelig. Men samtidig er det vanskelig å komme
utenom at også et annet natt-måltid klinger med her. Den siste natt Jesus var
sammen med sine disipler før sin død tok han et brød, takket, brøt det, gav
disiplene og sa: Ta dette og et det. Dette er mitt legeme som gis for dere…
Slik tok han sin egen hovedmetafor for Guds rike, måltidsfellesskapet, ned på
jorda, så å si, og bakte sin egen livsfortelling inn i brødet. Når An-Magritt rekker
sin brødleiv til Den oppstandne der på Årvsjøen, da er det nettopp en refleks av
det himmelske måltidsfellesskapet vi ser. Og vi kan høre det, vi også, de ordene
Jesus la i munnen til tjeneren i dagens lignelse, de ordene som siden har funnet
veien inn i kirkas nattverdsliturgi, der de gjentas hver eneste gang det inviteres
til bords: Kom, for alt er gjort ferdig!
Sammen med Falkbergets kan vi be den bønnen som Pistolen har lært oss:
Fader – moder, søster – broder!
Hør Herrens ord ved livets bord:
Æd dit brød i Jesu navn!
Ham til ære – os til gavn!
Og vi sier:
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var og er og blir én sann
Gud fra evighet og til evighet. Amen.