Transcript Berlinmuren - Aktive Fredsreiser

Berlinmuren
Oppdelingen av Tyskland
I februar 1945 ble det holdt en konferanse på Jalta om hvordan Europa skulle bli etter krigen.
Der var "De tre store" samlet. Det var Storbritannias statsminister Winston Churchill, USAs
president Franklin D. Roosevelt og Sovjetunionens diktator Josef Stalin. På denne
konferansen ble det blant annet bestemt at Tyskland skulle deles opp i fire
okkupasjonssoner. På samme måte som landet ble delt, ble også hovedstaden Berlin delt.
Fem måneder senere i juli ble en ny konferanse holdt. Den fant sted i Potsdam like utenfor
Berlin, også kjent som Potsdam-konferansen. Her møttes de samme nasjonene, men
Roosevelt, som døde bare to måneder etter Jalta- konferansen, var blitt erstattet med Harry
S. Truman og de hadde med seg hver sin utenriksminister. Her ble Tysklands skjebne etter
krigen avgjort. Det ble bestemt at Tyskland skulle nedlegge all militær virksomhet og
Tyskland skulle gradvis utvikles til et land med demokratisk styre.
Berlin-blokaden
I 1948 ville de vestallierte danne en demokratisk regjering for hele Tyskland. Denne planen
ville ikke russerne støtte. Situasjonen toppet seg da det i juni 1948 ble innført en ny tysk
valuta kalt Deutschmark. Valutaen ble bare innført i de vestallierte sonene. Sovjetunionen
svarte med å blokkere alle veier og jernbaner til Berlin fra vest. I Vest-Berlin bodde det 2,5
millioner mennesker som fortsatt bodde i en by som lå i ruiner etter krigen. Siden Berlin
ligger midt i Øst-Tyskland ble befolkningen avskåret fra resten av verden uten tilgang på mat
og brennstoff. De allierte startet da en "luftbro" som skulle forsyne befolkningen i Vest-Berlin
med mat og brennstoff. Totalt ble 2 250 000 tonn forsyninger levert til Berlin, og på det meste
landet det et fly hvert eneste minutt. En av heltene fra Berlin-blokaden er amerikaneren Gail
Halvorsen. Han fikk ideen om å slippe små pakker med tyggegummi, sjokolade og rosiner ut
fra flyet. Dette skulle være en liten oppmuntring til de mange barna som fortsatt levde
kummelig sammen med familiene sine i den bombede byen. Flyene ble på folkemunne kaldt
”rosinbomberne” for de små pakkene kom seilende ned fra himmelen under fallskjermer
laget av lommetørklær. Et år senere innrømmet Sovjetunionen nederlaget og opphevet
blokaden.
Rett etter blokaden opprettet de vestallierte Forbundsrepublikken Tyskland (BRD). Sovjet
opprettet like etter Deutsche Demokratische Republikk (DDR).
Jernteppet
I vest ble det hele tiden utviklet nye maskiner og levevilkårene ble stadig bedre, mens ØstEuropa ble hengende etter. Gamle maskiner, lang arbeidstid og lav lønn gjorde at
mennesker flyktet til Vest-Europa.
For å hindre mennesker å ta seg over fra Sovjet til vesten skapte Sovjet et "Jernteppe"
bestående av piggtråd, minefelt og grensevakter med maskingevær. Grensen gikk helt fra
Østersjøen i nord til Adriaterhavet i sør. "Jernteppet" splittet Europa i to.
Berlin muren
Berlinmuren delte byen Berlin fysisk fra 13. august 1961 til 9. November 1989.
Den skulle hindre Østberlinerne og borgere i Øst-Tyskland fra å flykte til vesten, men muren
klarte ikke helt å stoppe massene med folk fra å flykte.
Derfor begynte SED, det regjerende kommunistpartiet i Øst-Tyskland, i 1961 å bygge den
kjente Berlinmuren. Det ble et festningsverk, et system av barrierer. I vesten blir ofte grensen
kaldt for ”dødsstripen” fordi mange mennesker ble drept der når de prøve å flykte.
Byggingen av Berlinmuren i august 1961
Etter 2. verdenskrig begynte SED, det regjerende kommunistpartiet, med hjelp av den
sovjetiske okkupasjonsmakten å etablere et diktatur i Øst-Tyskland (DDR). Store deler av
den østtyske befolkningen var ikke enige i den nye politiske og økonomiske systemet.
Derfor begynte det masseimmigrasjon til Vesten på slutten av førtiårene. Det var motivert av
en blanding av politiske, økonomiske og personlige grunner. I august 1961 hadde ØstTyskland mistet en sjettedel av befolkningen.
SED begynte forseglingen av den Øst-Tyske grensen til Vest-Tyskland allerede så tidlig som
1952. Det ble stadig mer farlig å flykte direkte til vesten. Mange valgte å dra nytte av det siste
smutthullet, og nådde Vest-Tyskland ved å krysse sektorgrensen til Vest-Berlin, som fortsatt
var åpen. Mange av de som flyktet var unge og utdannede, leger, rørleggere, elektrikere og
ingeniører. Dette gjorde at Øst-Tyskland ble gradvis tømt for høyt utdannede mennesker.
Natt til 13. august 1961 begynte østtysk politi, grensevakter og soldater å legge ut piggtråd
for å forsegle grensen i hele Berlin. Ved daggry var hele Vest-Berlin avsperret med piggtråd
og væpnede soldater.
Da folk begynte å forstå hva som skjedde, startet de et opprør ved Brandenburger Tor.
Opprøret ble slått tilbake, men hundrevis av mennesker greide å finne en vei gjennom den
uferdige grensen. Litt etter litt ble smutthullene tettet igjen. Bare få dager etter at grensen ble
stengt, begynte man å bygge en permanent mur. De håpet med dette at de ville få slutt på
den store masseimmigrasjonen til vesten en gang for alle. Mens soldater holdt vakt, satt
bygningsarbeidere opp en 2,4 meter høy mur av betongplater med piggtråd på toppen.
Muren som delte Berlin var 46 km lang og muren som gikk rundt Vest-Berlin var 115 km
lang.
Men piggtråd og vegger skulle ikke klare å stoppe alle flyktforsøk. Derfor ble stadig
grensehindrene i Berlin utvidet og forsterket.
Familier splittes
Plutselig var muren der, den delte en by i to. Mange mistet jobbene sine, men verst av alt var
alle familiene som hadde blitt splittet. Titusener av familier og kjærester ble atskilt, uten å
kunne besøke hverandre, til og med telefon og post ble avbrutt og slik var det i to år. Mange
familier hadde latt faren dra i forveien for å ordne hus og jobb, men da muren kom, befant de
seg på hver sin side.
En som vet hvordan livet i Øst-Berlin var, er stifteren av Hvite Busser, og senere stifter av
Aktive Fredsreiser Helga Arntzen. ”Som ung jente flyktet hun faktisk fra Vest-Berlin til
familien sin i Øst-Berlin. Med andre ord, den omvendte flyktning. Helga forteller: Som ung
jente i Øst-Berlin måtte jeg være medlem av organisasjonen Ungpionerene. Der ble vi
regelrett hjernevasket og fortalt hvor elendig menneskene hadde det i Vest-Berlin. Vi strikket
votter og sokker som skulle sendes til "de fattige barna" i Vest-Berlin. Til slutt var vi alle
overbevist om hvor ille de hadde det som bodde Vest-Berlin.
Det var viktig å følge de reglene og de påbuda som gjaldt, ellers kunne du bli arrestert. Og
du viste aldri helt hvem du kunne stole på. Da jeg senere greide å komme over til VestTyskland oppdaget jeg hvilke løgner vi hadde vært utsatt for.”
Overganger
I starten hadde muren 81 overganger, men det ble senere senket til 7. Disse overgangene
var eneste mulighet for å besøke sine kjære, men det var kun de fra vest som kunne besøke
de i øst. For å kunne besøke noen i øst måtte man kjøpe en-dags visum ved en av
overgangene. De måtte bare huske på å være tilbake i Vest-Berlin innen midnatt. Og skulle
man ha et visum måtte man gjennom en lang venteliste pluss at en-dags visumene ikke var
billige. Den mest kjente overgangen er Checkpoint Charlie hvor alle utlendinger passerte, og
det var også her amerikanske og sovjetiske tanks sto ovenfor hverandre i oktober 1961.
Desperate fluktforsøk
Alle grensevakter hadde fått ordre om å skyte på alle som prøvde å
ta seg over muren. Det første kjente offeret ble Günter Liftin. Han ble
skutt den 24. august da han prøvde å svømme over Teltowkanalen,
som i begynnelsen utgjorde grensen. I Bernauerstrasse var det
husene som lagde grensene. Når man gikk ut av døren, gikk man fra
øst til vest. Husene ble tømt og dører og vinduer ble murt igjen, men
de øverste vinduene forble åpne. De første ukene var det mange
som hoppet fra husene og ned i brannseil i vest. Dette ble etter hvert
stoppet ved at alle vinduene ble murt igjen.
Utvidelse av Berlinmuren, 1961 - 1989
Selv etter at Berlinmuren var bygget, var kommunistpartiets lederskap ikke helt i stand til å
stoppe immigrasjonen vestover. Tvert imot, fordi muren skilte venner og slektninger i Berlin,
ble presset på Østberlinerne og folk som bodde i utkanten av Berlin til å flykte enda større.
Ettersom flere prøvde å flykte over muren, ble muren forsterket og grensen ble utvidet med
flere grensevakter og muren ble videreutviklet.
Det begynte som en enkel vegg, men utvidet seg til en flerlags grense som skulle forhindre
folk å rømme.
I begynnelsen, etter hver vellykket flukt, bygget de på muren og utvidet grensen. Det ble
etablert et grenseområde bak muren, og store området ble sperret av med gjerde. På midten
av sekstitallet rev de ned hus og bygninger for å gi bedre plass for en enhetlig grense, som
ville gi grensesoldatene en mer uhindret utsikt.
Muren forbedres
I løpet av 1960 årene ble muren forbedret og forsterket flere ganger. I 1970 ble den 2,4
meter høye muren erstattet av en enda høyere mur. Bak muren lå det en "dødsone" som var
flombelyst hele natten, patruljert av hunder og bevoktet fra tårn. På østsiden av dødssonen
stod det i tillegg et elektrisk gjerde. På 70 tallet ble også den andre ”Bakmuren” bygget.
Ringing av den gamle muren i Bernauer Strasse, 1980.
Berlin muren på 80 tallet
Berlinmuren ble stadig utviklet og forbedret. På begynnelsen av åttitallet var det den indre
muren på den Østtyske siden det første hinderet flyktningene måtte over.
Så måtte de flykte over et signalgjerde, som ved berøring aktiverte en alarm i
observasjonstårnene hvor soldatene var stasjonert.
Et teppe av stålspikere lå ofte ved foten av gjerde, med de skarpe endene pekende oppover.
Enten for å skade eller for å avskrekke flyktingene. Offisielt ble de omtalt som ”overflate
hindringer”, men grensevaktene kalte dem også ”asparges-seng”. I Vesten ble de ofte kalt
”Stalins plen”. Etter at en flyktning hadde krysset patruljeveien og sikkerhets-stripen måtte
han forbi et område med piggtråd. Dette var et hinder for folk som rømte til fots. Ytterst ble
det laget en grøft. Til slutt kom den 3,6 meter høye muren som var det siste hinderet som en
rømling måtte komme over før de var i Vesten.
I noen områder var det vakthunder som varsler soldatene, og dette avskrekker også den
som prøver å flykte.
Om natten var grensen opplyst av en linje med lamper, slik at soldatene kunne se grensen
godt, og kunne se flyktingene selv om det var mørkt. Muren ble malt hvit på innsiden, slik at
den flyktende personen var lett å se og gjenkjenne.
Vakttårnene sto ca 250 meter fra hverandre. De var plassert slik at vaktene lett kunne
overvåke grenseområdet mellom de to tårnene. Vaktene fulgte med på området, klar til å
gjenkjenne flyktninger og forhindre at de flyktet.
På slutten av 70 tallet ble murområdet igjen endret. I håp om å oppnå internasjonal
anerkjennelse, ville ikke kommunistpartiet at den Østtyske hovedstadens offentlige bilde
skulle domineres av truende grenser med metall rister, bunkers og kjøretøy-hindringer.
Derfor ble disse type barrierer fjernet fra grensen i 1983. Dette var mulig å gjøre fordi
Berlinmuren hadde blitt mye mer forsterket og større overvåkning av området. I tillegg var
den bakre muren og området sterkt forbedret.
Ordre om å skyte
Muren og grensefestningsverket var ikke nok til å hindre at folk prøvde å flykte. Det var
mange bevæpnede soldater som hadde ordre om å skyte på flyktninger hvis de ikke klarte å
stoppe dem på andre måter. Bruk av våpen på den vestlige grensen til Øst-Tyskland ble
regulert av interne direktiver og kommandoer. En offisiell lov, en DDR lov, ble ikke vedtatt før
1982. Men på grunn av den endrede situasjonen i 1952 ble det muntlig kommando gitt til
grensesoldatene at de skulle skyte på flyktningene hvis de ikke klarte å stoppe dem på andre
måter.
Bruken av våpen forårsaket at mange mennesker mistet live ved grensen til Øst-Tyskland. I
Berlin alene mistet 136 personer livet. De fleste av dem forsøkte å flykte, men ble skutt og
drept av østtyske grensesoldater mellom 1961 og 1989. Ordren om å skyte ble ikke
opphevet før i april 1989, og i november, da grensen åpnet, mistet den sin betydning helt.
Oppfinnsomme fluktforsøk
Den nye muren var for de fleste et hinder som ikke lot seg passere, men det var mange som
fortsatt forsøkte å komme forbi muren. Og når noen greide det ble andre oppmuntret til å
prøve og mange forskjellige metoder ble benyttet. Den beste måten var å grave en tunnel
under muren. En tunnel som startet i en kirkegård ble fluktrute for 150 personer. Gjennom en
annen tunnel flyktet 57 personer. Det var også mange som prøvde å svømme over kanalen
Teltow. Andre prøvde å snike seg på et tog eller henge på under en buss. Andre måter:
hjemmelagde fly, hangglidere og helikoptre. Mange i Vest-Berlin lagde hemmelige rom i
bilene sine, dro til øst og smuglet personer til vest. De hemmelige rommene var under
passasjersetene eller i bagasjerommet. Alle de som prøvde å flykte viste at det var stor
sjanse for at de ble oppdaget. Og ble man oppdaget ble man skutt. Forsøkene ble etter hvert
færre, men muren hadde bevist en ting, Det kommunistiske Øst-Tyskland kunne bare
overleve ved å gjøre sine borgere til fanger.
Dødsfall ved Berlinmuren, 1961 - 1989
Minst 136 mennesker ble drept eller døde i forbindelse med muren mellom 1961 og 1989.
98 østtyske flyktninger som ble drept, døde ved uhell eller begikk selvmord mens de prøvde
å flykte gjennom grensen.
30 personer fra øst og vest, som ikke hadde til hensikt å flykte, ble skutt eller omkom i en
ulykke.
8 østtyske grensesoldater som ble drept av desertører, kamerater, en flyktning, flukt hjelper
eller Vest-Berlin politimann ved et uhell eller med vilje mens de var på vakt.
Minst 251 reisende døde, dette var mest eldre mennesker som døde under eller etter at de
hadde gått igjennom sjekkpunkter på en av Berlins grenseoverganger. De døde ofte av
hjerteinfarkt. Et ukjent antall mennesker led og døde av nød og fortvilelse i deres personlige
liv, som en konsekvens av at Berlinmuren ble bygget.
Stikkord og fakta om muren
1. En betongvegg, med eller uten rør på toppen
2. Metallduk
3. Kontroll vei
4. Flomlys
5. Anti kjøretøy grøft
6. Ytterst bemannet grense område
7. Grensepatrulje vei
8. Ståltråd til hundepatrulje
9. Signal enhet
10. Observasjonstårn
11. Elektrisk signal gjerde
Tall
Den ytre muren var mot Vest-Berlin på 3,60 meters høyde. Utenfor byens grenser, kunne
muren av og til bare bestå av et stålnettinggjerde.
Totale lengden på grensen til Vest-Berlin 155 km
By grensen mellom Øst- og Vest-Berlin 43 km
Grensen mellom Vest- Berlin og DDR (”ytre ring”) 112 km
Grenseoverganger mellom Øst og Vest-Berlin (veier / jernbaner ) 8
Grenseoverganger mellom DDR og Vest-Berlin (veier / jernbaner) 6
Observasjonstårn 302
Bunkers 20
Hundeløpere 259
Anti-kjøretøy skyttergraver 105,5 km
Kontakt eller signal gjerder 127,5 km
Grensepatrulje veier 124,3 km
Historien til Bernauer Strasse
Bernauer Strasse var en gate på grensen mellom de to Berlin distriktene Wedding og Mitte,
samtidig et samlingspunkt i tysk etterkrigshistorie.
Byggingen av Berlinmuren og konsekvensene for innbyggerne i den delte byen var spesielt
dramatisk her.
Historien til denne gaten illustrerer hvilken betydning Berlinmuren hadde for Berlin, hvordan
det ødela mange liv, og skilte familier og venner. Den dokumenterer fluktforsøk fra diktaturet,
ved å flykte til Vesten. Og innsatsen til mange mennesker til å nekte staten sin krav til makt,
ved å gi hjelp til de som ønsket å flykte. Bare to dager etter de første barrierene var reist,
flyktet grensesoldaten Conrad Schumann til vesten ved å hoppe over piggtrådgjerde.
Grensesoldaten Conrad Schumann flykter ved Ruppiner
Strasse/Bernauer Strasse, 16. august 1961
I Bernauer Strasse gikk grensen rett foran bygningene som ligger på Øst siden av gaten.
Etter at muren ble reist, var det mange av beboerne som bodde i husene langs grensen som
bestemte seg for å flykte. Noen gled ned tau fra leilighetene deres eller hoppet i redningsnett
som Vest-Berlins brannvesen holdt klar. Noen mennesker ble alvorlig skadet når de gjorde
dette.
Det første dødsfallet i forbindelse med muren skjedde i gaten her. Bygningene ble etter hvert
revet når muren ble reist. De resterende innbyggerne ble tvunget til å bosette seg andre
steder og vinduer og dører på bygningene ble murt igjen.
77 år gamle Frieda Schulze rømmer ut av hennes vindu I 1. etasje fra et
grensehus, 25. september 1961.
Befolkningen gjorde opprør og protesterte mot muren. Den mest berømte og suksessrike
flukt tunellen ble gravd her. Riving av forsoningskirken, som hadde stått utilgjengelig på
dødsstripen helt siden muren ble bygget, lå også i Bernauer Strasse.
Muren rundt Forsoningskirken i Bernauer Strasse, som sto på grensen.
Forsoningskirken ble sprengt og revet av grensevakter i 1985
Område A – Muren og dødsstripen
Område A viser hvordan Berlinmuren fungerte som et sentralt element for kommunistpartiet
(SED)/diktaturet for å sikre sin makt. Den viser også den levende brutaliteten til
grenseregimet og viser rollen det hadde til å hindre rømninger og begrenset
bevegelsesfriheten. Den belyser også hvordan byen og menneskene som bor i øst og vest
ble påvirket av disse endringene.
Man kan også se her hvordan grensen ble endret og utviklet over tid. Man ser reaksjoner fra
mennesker i Øst og Vest, og utfallet av et par flukt forsøk.
Arkeologiske vinduer ved den lille gaten Bergstrasse, en gate som i stor grad ble tatt vare på
under grensen, viser gamle lag av grensenfestningsverket som ble satt opp i gaten. Og
detaljer av grensesystemet kan man også se her. I tillegg til de arkeologiske funnene som er
gjort synlige, er opplysningene gitt av temastasjonen ”Blocking Off Bergstrasse”.
Grensen gikk igjennom kirkegården – Sophien prestegjeld. Etter 1961 utvidet de grensen
med en nesten over 40 meter bred stripe. Dette gjorde at kirkgården ble ubrukelig område.
Se temastasjonen ”The Wall at the Sophien Parish Cemetery”, den beskriver hvordan det
endret seg over tid. Den dokumenterer hvordan gravene måtte flyttes for å utvide grensen og
hvordan dette påvirket slektninger av folk som var gravlagt her.
Temastasjonen ”Window of Remembrance” er også integrert i dette området. Ofre for
Berlinmuren er her beæret med navn og bilde.
Område B - Ødeleggelsene av byen
I område B er det historier om mennesker, historier som har gjort Bernauer Strasse kjent.
Det er historien om innbyggerne i husene som lå ved muren. Der de slapp seg ned med tau,
hoppet ut av vinduer eller hoppet i tepper som Vest-Berlins brannvesen holdt ut for dem.
En av disse temastasjonene viser en kjeller til et av husene som lå på grensen. Her er det
dokumentert hvordan husene og deres innbyggere hadde det ved å bo ved muren. Livet ved
grensen før muren kom opp, rømming, tvangsflytting etter 1961 og riving av bygningene på
midten av sektstitallet.
Omrisset av grensen der husene sto kan man se i bakken, og med husnummerne, slik at
besøkende kan finne de individuelle historiene til bygningene som forsvant. I tillegg er de
underjordiske tunellene i området også merket i bakken.
En temastasjon er viet til temaene ”Sperring av Ackerstrasse”. Dette stedet er et av de første
stedene hvor muren ble satt opp i 1961, og det var også her de først rev muren i juni 1990.
Da de startet den systematiske nedbyggingen av Berlinmuren.
Den andre temastasjonen er historien om Forsoningskirken, som ble forlatt i 1961 og ble
sprengt i 1985. Her kan man se grunnrisset av den gamle kirken, og i et arkeologisk vindu
kan man se gamle deler fra kirken.
Den siste temastasjonen, ved siden av de tredimensjonale spor etter et vakttårn, der ser
dere de forskjellige flukt rutene. Viser fluktruter gjennom og under Berlinmuren.
Område C - Byggingen av Berlin muren
I område C har utstillingen to forskjellige emner. Den første temastasjonene har tema
Berlinmuren. Den viser prosessen som startet i august 1961 og endte i november 1989.
Grensen ble jo bygget om på og forsterket flere ganger, fordi flyktningene alltid fant nye
måter og muligheter til å forlate DDR til Vesten. Det er tre mekanismer for dette:
1.
2.
3.
Utvidelsen siden midten av sekstitallet
Systematisk planlagt og dermed analyseres hver flukt som førte til ytterligere
utvidelser
Den lokale grenseoffiser ble holdt ansvarlig og det ble også satt inn små dører i
muren.
Arkeologiske rester av det ødelagte vinduet viser kjøretøy-barrierer fra 1983
Den andre temastasjonen er overvåkningen av ”Grenzvorfeldes”, som er plassert rett foran
muren i Øst-Berlin området. For dette formålet, på den ene siden, er overvåkningen av
beboerne i grenseområdet. På den annen side, deltakelse av mange på grensen. Enten i en
aksjon for sivil administrasjon, som en informant for Stasi eller nasjonen som frivillig politi og
grensepoliti.
Det er klart at Østtyskland og deres regime, ikke bare drev med undertrykkelse, men også
tvang befolkningen til å delta. Dette hadde en integrerende effekt på samfunnet.
Område D – Det skjedde ved muren
Dette området er under opparbeiding, og vil være ferdig i løpet av 2012.
Historier om barn som omkom på grunn av
delingen av muren
Cetin Mert (utales Tschetin Mert)
Født 11. mai 1970, druknet 11. mai 1975 (dvs. 5 år gammel)
Cetin bodde sammen med sine tyrkiske foreldre og hans to brødre i Vest-Berlin, i Kreuzberg
distriktet. 11. mai 1975, på hans femårs bursdag, en solfylt dag, ville foreldrene ta med barna
på piknik på landsbygda.
Før det skjer, spiller Cetin fotball med nabolagets barn på fotballøkka. Ballen begynner å
rulle ned i vollen ved elva Spree og bursdagsbarnet løper etter. Han prøver først å fiske
ballen ut av vannet med en pinne, men så faller gutten selv i elven Spree. På dette
tidspunktet hørte elven i helhet med til Øst-Berlin.
Et par minutter senere, rundt kl. 12:30, kom politi fra Vest-Berlin og brannmenn til stedet.
Brannmannskapet prøver å få tak i Cetin med en lang stang fra land.
Samtidig prøver brannsjefen ved grenseovergangen Oberbaumbrücke forgjeves om å få
tillatelse for bruk av krisepersonell. Ingen i Vest-Berlin turte å gå ut i det tett bevoktede
farvannet. Etter 40 minutter kom en DDR grensesikkerhetsbåt frem, dykkere fant kroppen til
Cetin knapt 5 meter fra Vestbredden.
I de følgende dagene kommer det stadig folk til stedet, og det blir voldsomme protester mot
det Østtyske regime. Cetin er det fjerde barnet som drukner mens de spiller nær elven
Spree.
For å hindre flere ulykker på Kreuzberg balløkke, ble det bestemt i senatet i Vest-Berlin om å
sikre områdene bedre. Det ble laget en kant og også et slags gjerde. I tillegg ble det satt opp
store varselskilt på både tysk og tyrkisk språk.
I oktober 1975 ble det signert en avtale mellom Øst og Vest Berlin om redingsaksjoner i
Berlins grensefarvann.
Når begravelsen til Cetin ble holdt, var det også igjen store massedemonstrasjoner mot SED
regimet, spesielt i det Tyrkiske samfunnet i Berlin.
Cetin Mert ble begravet i Duzce i Tyrkia, der hjemmet til hans foreldre hadde vært.
Giuseppe Savoca (uttales Dschuseppe Savoka)
Født 22. april 1968 – druknet 15. juni 1974
Giuseppe Savoca bor sammen med sine foreldre. De er innvandrere fra Italia, og han har to
yngre søstre. De bor i Vest-Berlin i bydelen Kreuzberg.
15. juni 1974 er den 6 årige Giuseppe å spiller med en venn på fotballplassen rett ved Spree.
Kort tid etter kl. 10 så klatrer Giuseppe under rekkverket ved vannet, og fisker med en pinne i
vannet. Med en utstrakt arm lener han seg lengre og lengre fremover til han mister balansen
og faller i vannet. Desperat veiver han med armene, mens hans lekekamerat løper av sted
for å få hjelp.
En Østtysk grensevakt observerer det hele igjennom kikkerten sin. Han står ved
Oberbaumbrücke ca 60 meter unna.
Han ser hvordan barnet faller i vannet, i Spree, som her i sin helhet hører til Øst-Berlin. Og
han varsler en vaktbåt. Uavhengig av dette kommer det litt senere en patruljebåt fra østtyske
grensetropper direkte til ulykkesstedet. En av Gisueppes lekekamerater roper til dem i båten
og forteller hva som er skjedd.
Men de setter like etterpå bare opp farten og forsvinner av gårde. Senere forklarer båtføreren
at han ikke hadde lov til å krysse linjen i vannet uten beskjed, og kunne derfor ikke hjelpe til.
Samtidig har en rekke Vestberlinere samlet seg ved bredden. Ti minutter senere ankommer
Vestberlinsk politi og brannvesen. Som i tidligere ulykker med barn på grensen nekter
redningsmannskapene å hjelpe. Først rundt kl. 1045, da dykkere fra Øst-Berlin kom til, kunne
de starte redningsarbeidet.
Så 1 time etter ulykken, kunne den seks år gamle gutten bli reddet og brakt til Øst-Berlin.
Foreldrene til den lille gutten kunne om kvelden reise til Øst-Berlin, og måtte her dra til
sykehuset og identifisere gutten sin.
Noen dager senere ble han frigitt av Østtyske aktoratet og tas med til Vest-Berlin og
begraves.
Berlinmurens fall
På CSCE (Kommisjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, også kalt Helsingfors
kommisjonen) konferansen i Helsingfors i 1975, gikk den østtyske ledelsen i prinsippet med
på, uten selv å innrømme det, med på å gjøre det enklere for folk å bevege seg fritt og frihet
til å reise.
Etterpå sendte flere og flere østtyske borgere søknader om å emigrere permanent til VestTyskland. En motstands bevegelse hadde også utviklet seg i Øst-Tyskland i 1980, som
uttrykte stadig fundamental kritikk av de politiske og sosiale forhold. Miljøskader og
økonomisk stagnasjon provoserte også allmennheten, det førte til at mange vendte seg bort
fra den østtyske staten. Lignende utvikling skjedde også i andre Østblokk land, for eksempel
i Polen, der den uavhengige fagforeningen Solidaritet ble etablert og strevde med å oppnå
nasjonal anerkjennelse i november 1980.
Etter at Mikhail Gorbatsjov ble generalsekretær i kommunistpartiet i Sovjetunionen i 1985,
begynte den politiske situasjonen i Østblokken sakte å endre seg. Gorbatsjov prøvde først å
løse de alvorlige økonomiske og sosiale problemene ved hjelp av interne politiske reformer. I
1988 ga han opp Bresjnevs Lære, et politisk prinsipp sentralt til Sovjets utenrikspolitikk som
krevde begrenset suverenitet av Warszawapaktens nasjoner. Denne endringen gjordet at
Østblokk landene kunne bestemme sin egen nasjonale politikk. Ungarns dreining mot Vesten
førte til den første ødeleggelsen av grensen 2. mai 1989. Det første hullet ble gjort i
”Jernteppet”.
SED var ikke interessert i å vedta reformen for Øst-Tyskland. Men protestbevegelser vokste
frem innenfor den østtyske befolkningen på slutten av 1980 tallet, og den økende
migrasjonen av østtyskere til Vest brakte diktaturet til en slutt i 1989. SED fant seg tvunget til
å gjøre innrømmelser, for eksempel til å tillate sine borgere å reise. Når den nye utvandrings
lov ble feilaktig annonsert den 9. november 1989, stormet publikum til grensa og muren falt
under angrep av mennesker. Murens fall førte til det endelige sammenbruddet av den
østtyske staten.
Mennesker på toppen av muren ved Brandenburger Tor 10. november 1989
Kryssing av grensen ved Heine Strasse, 11. november 1989