EIDSFOS HOVEDGÅRD Hvem var byggherre og når ble den bygget? Eidsfos Hovedgård er gjerne datert til enten tiden rundt 1750-60 eller tiden rundt 1700. Begge forestillingene slik de er gjengitt i tilgjengelig litteratur bunner i gjetninger på et relativt tynt materiale. En vurdering av foreliggende kildemateriale slik det er gjengitt i bygdeboken for Hof indikerer at å legge opprinnelsen til tiden rundt 1700-tallet er diskutabelt, men ikke til å se bort ifra. Dreier det seg om å tilskrive kun selve bygningsskallet denne dateringen, kan den i alle fall være mulig, men alle synlige interiørdetaljer er av senere dato. Eventuelt kunne man tenke seg at første etasje er av så høy alder, og at annen etasje ble bygget på senere rundt midten av 1700-årene. Denne todelte dateringsmodellen kan skyves fremover i tid inntil seneste tids punkt rundt 1780, da kildene dette året er helt definitive på at begge etasjer eksisterer (ref. Auctionsplacaten fra 1783). Da første etasje mangler alt av innvendige detaljer fra denne tiden, med unntak av de profilerte, men nå innelukkede opprinnelig synlige himlingsbjelker og –bord, er det få holde punkter for en stilbasert aldersbedømmelse. Utvendig værer bygningen preg av tiden fra 1770 og noe opp i tid, men det kan jo tenkes et eksteriøret ble fullstendig fornyet, enten på grunn av reparasjoner/modernisering eller fordi man bygget til den såkalte seteri-etasjen. Bygningen kan ha hatt en annen type kledning opprinnelig. For å trekke slutninger om dette, må bygningens panel åpnes på utvalgte steder, noe vi har planer om å gjøre. Tiden rundt 1750/1760 er trukket frem som mulig byggeår på bakgrunn av at det da skrives at Verket har en forvalterbolig og at Hagemann har forsynt den med møbler. I auksjonsplakaten fra 1783 regnes imidlertid opp en toetasjers forvalterbolig i tillegg til den toetasjers Hovedgården, så da kan det ha vært sistnevnte det var tale om i 1761 (”Een 2 Etage Bygning for Forvalteren, bestaaende av 7 indredde Værelser…” – Auksjonsplakaten 1783). Opplysn ingen er i hvert fall usikker som kilde til Hovedgårdens datering. Renessansehavens opprinnelse er et viktig momen i vurderingen av Hovedgårdens alder. Det er rimelig å tenke seg at det avanserte haveanlegget ble skapt til en hovedbygning. Ragnhild Momerak, som for en del år siden gjorde et forskningsarbeide på haveanlegget, opplyser at jordsmonnet var for mye omspadd til at det lot seg gjøre å få frem datering av pollen og jordlag. Hun mener imidlertid at haveanleggets form tilhører tiden rundt 1700 senest. Tidligere gjengitt kildemateriale i form av personopplysninger, takster, inventarier og avbildninger tyder på at Hovedgården ikke ble bygget i den første tredjedelen av 1700-tallet. Skal man tolke opplysningene fra Verkets første tiår, viste ikke Caspar Herman Hausmann noe som kan tydes som uttalt interesse for å bygge et stordimensjonert herregårdsanlegg på Eidsfoss. Det foreliggende materiale kan tolkes som om han så på Verket som et rent for retningsanliggende. Ovnsplaten datert 1698 viser i alle fall ingen bygning som kan tolkes som 27. august 2009 Hanne Schwartz Side 1 av 3

Stiftelsen Eidsfos Hovedgård Hovedgården. Likevel er det naturligvis et åpent spørsmål om Caspar Herman Hausmann og Karen Toller igangsatte byggingen av i det minste hovedbygningens første etasje. Hovedgården har en betydelig størrelse, men det er foreløpig ingen grunn til å slutte definitivt at bygningen i sin helhet er oppført samtidig eller i to etapper. Enkelte kilder har antydet som en mulighet at Hovedgården skal ha vært oppført i to etapper. Denne teorien viser gjerne til at 1/3 av bygningens lengde består av utmurt bindingsverk, og at annen etasje er bygget likeså, i motsetning til laftet i de to ender av første etasje. Det har imidlertid vist seg at nindingsverket i Storstuens vegg er en større reparasjon som erstattet laft, og da svekkes denne teorien, selv om man fortsatt kan hevde at annen etasje tilhører en annen byggeperiode. Det synes i alle fall klart at første etasje er bygget i én vending og planlagt efter et kjent planprinsipp. Tidligere slutninger har i noen grad basert seg på fortolkninger av tidligere verkseieres personlige økonomi og motivasjon for å forklare hvem som kan ha vært byggherre. Det virker mindre sannsynlig at Verkets inntekter alene ville danne grunnlag for en slik storslagen bygning, slik at friske midler utenfra kanskje bør forutsettes. Dette utelukker ikke verksgrunnleggeren Capsar Herman Hausmann, men sønnen Frederik Ferdinand eller moren Karen Toller (eventuelt sammen?) er lettere å tenke seg som mulig byggherre. Opplysningene om privatlivet og livsførselen i Mangelgården i Christiania, samt Frederik Ferdinands betydelige rikdom, kunne være bakgrunn for å føre opp en stor hovedbygning i form av en herregård på Eidsfoss. At Frederik Ferdinand Hausmann sørget for at Mangelgården ble utstyrt med flotte haveanlegg, bestyrker hans kandidatur. Det ville være merkelig om ikke renessansehaven på Eidsfoss skulle være nært knyttet til oppførelsen av den standsmessige Hovedgården. Man kan heller ikke se bort fra at Karen Toller skal ha medvirket til eller vært opphav til oppførelsen. Vi vet jo ikke om byggingen ble gjort i to ulike trinn, og dette åpner for flere bidragsytere. Mangelen på opprinnelige dører i første etasje, gjør det vanskelig å mene noe, og vi mangler sammeligningsgrunnlag mellom første og annen etasje. Men de innelukkede umalte opprin nelige bjelkehimlingene i første etasje gir et alderdommelig drag av barokk interiør. Ofte tilskrives hovedbygningen etterkommeren Hagemann på bakgrunn av at han i 1740 årene oppførte Gausen gård i Holmestrand og førte et storslagent liv der. Da han overtok Eidsfos Jernverk i 1753, var det imidlertid begynt å gå nedover med forretningene hans, hans omdømme var sterkt svekket på grunn av underslag og det kan stilles spørsmål om han i en slik presset situasjon ville bekostet oppføring av hovedbygningen på Eidsfos bare en kort reise fra storslagne Gausen gård. Han kan imidlertid ikke fraskrives muligheten for å ha vært byggherre, men mulighetene er flere enn dette. Det er lite tenkelig at Herman Løvenskiol skulle igangsatt byggingen, da han eide Verket kun i ett år før han døde i 1759. Frantz Seherstedt kunne vel tenkes, men han eide på det meste en tredjepart og solgte denne til kaptein Rasch, som da ble eneeier frem til 1783. I generalkrigskommisaær Bartholomæus Raschs eiertid var det oppgangstider, og Rasch fortsatte forgjengerens moderniseringer og utvidelser, selv om kullmangel og transport vanskeligheter dempet produksjonen. Derfor står Rasch vel så mye frem som en plausible byggherre på bakgrunn av tiden, økonomien og investeringslysten. Han lånte riktignok penger   27. august 2009 Hanne Schwartz Side 2 av 3

  Stiftelsen Eidsfos Hovedgård til utvidelsene, men det var muligens i optimistisk utviklingsiver og sannsynligvis tro på fremtiden. Det er nettopp i 1770-årene seteritaket opplever en relativt smal motebølge i Norge. Løvenskiold på Fossum er blant Raschs slekt gjennom ekteskap (kusinen ElseMarie Løvenskiold), og det er rimelig å slutte at Rasch må ha vært godt orientert i Porsgrunn, hvor Niels Aall i 1760-årene bygget Kammerherregården med seteritak. Rasch var medeier i Fossum Jernverk fra 1740-64. Det er først i Raschs tid Hovedgården beskrives utførlig og hvor det ikke er tvil om hvilken bygning det dreier seg om. Hans sønner bodde på stedet (formodentlig Hovedgården) og drev Verket derfra. Det personlige engasjementet i stedet Eidsfoss må med andre ord ha vært sterkt. Flere bygningstekniske og stilhistoriske detaljer kan bidra til å underbygge at Rasch er byggherren. Rasch ønsket i 1783 å avhende Verket, og gjennom en auksjonskunngjøring fra 1783 vet vi at Eidsfoss Hovedgård stod der i to etasjer med 15 værelser, hvorav 4 var lerretstrukket. Skulle Hovedgården være oppført i to etapper, fremstår i hvert fall Rasch som en svært plausibel byggherre for seterietasjen. I så fall må bygningen ha fått sin nåværende form fra Bartholomæus Rasch. De senere eiere er derfor kun interessante ut fra betraktninger om inn redning og endring av hovedbygningen. Justisråd og rådmann i København, Jørgen Thulstrup, var eier fra 1783 til 1794 på bakgrunn av panteforholdet til Rasch. Det er lite trolig at han skulle valgt å bruke midler på opp gradering og endring av Hovedgården. Derimot er Peder von Cappelen en plausibel byggherre i forbindelse med reparasjoner og forbedringer av Hovedgården. Også von Cappelen kunne vise til slekt i Porsgrunnsområdet, han holdt hus i Drammen, bygget mye i årene efter 1800 og bodde i en lengre periode på Hovedgården rundt 1800. Efter 1808 bodde han i vinterhalvåret på Austad i Drammen og om sommeren på Hovedgården. Det er rimelig å tilskrive ham hovedtrappen med søylene. Det er mulig innvendige skyggepaneler og en skillevegg i det tidligere galleriet i annen etasje kan tilskrives von Cappelen, men skyggepanelene kan også være innført senere. Egentlig ser det ikke ut til at von Cappelen nødvendigvis må ha gjennomført store arbeider på Hovedgården. Peder von Cappelens Enke, Omsted og Bredesen, samt Det Norske Trækuljernkompani representerer en periode fra 1837 til 1873. Det er åpenbart at det må ha vært utført forbedringer og reparasjoner innvendig i bygningen i løpet av denne perioden. Flere detaljer kan tilskrives tiden rundt midten av 1800-årene, uten at de kan tidfestes så nøyaktig at de sikkert kan festes til én av disse eiergruppene. Empiredørene i første etasje, rester av tapetet i Storstuen og en skillevegg i det opprinnelige galleriet kan plausibelt dateres til tiden rundt 1840-1850. Endringer fra siste kvartal av 1800 årene er stort sett fjernet på 1900-tallet. Det dreier seg om høye sveitserbrystninger og ditto interiørdetaljer. Endringer utført på 1900-tallet er stort sett beskrevet ganske utførlig og datert i et notat fra Johan Jørgen Schwartz. Mange gjennomgripende endringer ble utført i tiden fra 1926 og frem til 1960-tallet og var dessverre neppe i tråd med fredningsklausulen av 1923. Kilde: Bjerknes/Kristensen – Yttersø Restaurering 27. august 2009 Hanne Schwartz Side 3 av 3