Transcript Veøy i Kulturarven - Opplysningsvesenets fond

KULTURARVEN
TEMA OPPLEVingar
opplEVINGAR
Veøy prestegård med borgstua og kirken bak.
Foto: Ovf
Prestegården med kirkegården i forgrunnen.
Foto: Sigrunn Berdal
Veøya er liten, men gjemmer på en storslått historie; kirkested fra tidligste tider og kjøpstad
i høymiddelalderen. Lett å bli bergtatt av historier fra dette stedet, som i mer enn hundre år
har ligget i tornerosesøvn.
Veøy
– en sagaøy i
Romsdalsfjorden
Av Sigrunn Berdal
Bakgrunnsfoto: Judy Velle Hafredal
Kulturhistoriker som har
skrevet flere lokalhistoriske
bøker og artikler. Tilknyttet
Opplysningsvesenets
fond hvor hun arbeider
med informasjon, arkiv og
historiske kilder.
En kjentmann satte oss over til denne
stille øya, som rommer både kirke og
prestegård – men som ikke lenger har
prest. Den siste takket for seg før 1900.
Det ble for isolert, og ny prestebolig ble
skaffet på fastlandet, bekostet av Opplysningsvesenets fond. Fondet under
Kirkedepartementet hadde gjennom
to hundre år eid arealet på rundt tusen
dekar og skjøttet om Veøys prestegård,
hus og uthus, så godt det lot seg gjøre.
Men årene gikk, og da prestegården og
øya i Romsdalsfjorden ikke lenger var
knutepunkt for båttrafikken, ble det
naturlig å selge.
Vi går under asketrærne sammen med
Mads Langnes og Signy Haraldsen fra
Romsdalsmuseet, som eier prestegården
med borgstua og låven. De er en av tre
28
eiere. Molde kommune eier den gamle
Peterskirken, oppført rundt 1200-tallet
som fylkeskirke, og Opplysningsvesenets fond forvalter rundt 820 dekar skog
og utmark på Sørøya. En skog i verneprosess, med kulturminner i marka. Det
er det enda flere av rundt prestegården
og kirken nord på øya, hvor området
fikk landskapsvern i 1970. Gressletter
er slått så fint at man ikke skulle tro at
prestens tjenerskap hadde dratt. Her ser
det nesten ut som om kirkegården med
gamle gravstøtter nærmest har grodd
innover prestegårdens hage. - Det er
kulturlag og spor etter fortidas mennesker over hele den lille øya, kan Mads
Langnes fortelle. En stor, arkeologisk
utgravning fra 1989–1991 avdekket
brygger i nord- og sørvågen, røyser og
kullgroper på Sørøya der prestegårds-
KULTURARVEN 62 desember 2012
skogen står, og ikke minst kjøpstad med
bygninger hvor vollene fortsatt står. I
brytningstiden mellom hedendom og
kristendom på 900-tallet kan øya allerede ha hatt to kirker. Med sine gode havner kan stedet ha vært et økonomisk,
administrativt og religiøst sentrum
under oppblomstring. Vi vet at landets
adelsslekter spilte en rolle her ute fram
til 1400-tallet. Så ble det også funnet en
gullring med granat og inskripsjon ved
en av steinvollene. Det ga inspirasjon til
Edvard Hoem som skrev et teaterstykke
for Veøya i 1992. Sagalitteraturen
forteller om avtaler som ble skrevet og
høvedsmenn som møttes til kamp på
Veøy. Sigrid Undset ble inspirert av det
man visste før utgravningene, og hentet
stoff herfra til Kristin Lavransdatter.
KULTURARVEN
Bislag og kjøkkenutgang.
Foto: Sigrunn Berdal, Ovf
Romsdalsmuseet og Opplysningsvesenets fond samWilliamsborg © Romsdalsmuseet
arbeider i et prestegårdsprosjekt, der Veøy er inkludert.
Fra v. Terje Skaug (Ovf), Mads Langnes (Romsdalsmuseet),
Torun Reinsnos (Ovf) og Signy Haraldsen (Romsdalsmumed båt, fortøye i en lun havn der leiseet). Foto: Sigrunn Berdal, som også er med i prosjektet.
og takrytter. Dermed fikk den sammensatte bygningen «Williamsborg»
et tydeligere herregårdspreg, og gjestfriheten som kjennetegnet Coucheron,
tiltok.
William Coucheron-Aamot
1868-1948
Williamsborg
Men hvem tok tak i greipet i fjøset,
melket kuene, passet grisene og hesten
da presten flyttet? En forpakter tok over
gårdsbruket fra 1896. Men i 1905 ble
det bestemt fra øverste hold at prestegården med hus og uthus, som trengte
rehabilitering, skulle selges. Da hadde
prestegården ikke innlagt vann, men
fire brønner – ikke strøm, men telefon.
En fargerik offiser med franske aner,
William Coucheron-Aamot, fikk tilslaget for 8 000 kroner. Han telegraferte til
sin kone: «Jeg har kjøpt en gård på en ø, i
Romsdalsfjorden, vi flytter om en måned».
Sammen med kone og fem barn overtok
han en gård på 350 mål og innførte
fra Danmark harer, rådyr, fasaner og
kaniner – som skulle leve fritt omkring.
Dyrekjær som han var, spiste han nødig
«sine venner» – kaninene formerte seg,
og til slutt måtte alle skytes. Rådyrstammen i dag er nok oppblandet med ville
rådyr, og på Sørøya er det fellingstillatelse på to rådyr årlig og hytte for utleie,
kan Opplysningsvesenets fond opplyse.
Coucheron-Aamot satte sitt preg på
prestegårdens interiør, mer enn landbruket, som han etter hvert forstod å
sette over på andre hender. Våningshuset hadde ikke det storslåtte preg som
kledde den godseieren han ønsket å
være, og i 1933 kom et tilbygg med tårn
”
Prestegården
Opprinnelig ble våningshuset bygd av
sogneprest Erik Røring i 1752–53. Han
oppførte en bygningsdel av gangen
uten gjennomgang mellom øst og vest,
slik at presteboligen hadde sin egen inngang, og herrestue og ammestue hadde
sin. Herrestuen var representasjonslokale for prest og biskop. Sammen med
ammestuen var dette allmuens vedlikeholdsansvar. Siden ammestuen ble revet
av Coucheron, fremstår bygningen fire
meter kortere i dag. Fasaden mot sørvågen er hvitmalt, og baksiden er i oker.
Slik har det vært siden 1853.
Romsdalsmuseet
Store vedlikeholdsoppgaver stod for
tur da prestegården med uthus i 1990
ble testamentert til Romsdalsmuseet.
For det første skulle man restaurere
borgstue og bygge opp låven i sin
fulle lengde, en bygning for publikum
som møte- og matsal til utleieformål.
Romsdalsmuseet forteller at det er blitt
arrangert bryllupsfest i låven etter vielse i Peterskirken. Ellers får vi vite at
det hver første pinsedag er pinsestevne
på Veøya med gudstjeneste, foredrag
og omvisning. Ellers er det julidager,
hvor museet annonserer omvisninger,
og en sommerdag med båtskyss helt fra
Molde. Historien blir også levendegjort
når Molde videregående skole og Vågsetra skole tar turen ut.
Veøya er langt fra så tilgjengelig som
den en gang var. Øya er stemningsskapende, og har en mystikk som fanger.
Derfor er det stort når man kan komme
dangskip lå på rekke, og gå opp sporene
etter Håkon Herdebrei og andre menn
som søkte dekning eller skrev avtaler
her.
Paa øen bor ingen uden Præsten
og hans Familie, saa denne Bolig om Vinteren, da Stormen og
uvær raser her skrækkelig, maa
være både ensom og melankolsk.
(Professor Fredrik Sneedorfs ord under en reise i
Romsdal i juni 1790)
FAKTA
Navnet «Ve-er» er trolig fra førkristen tid
og betyr hellig – den hellige øya. Første gang
Veøy er nevnt i skriftlige kilder, er i Snorre
Sturlassons Kongesagaer (Magnus Erlingssons
Saga). Våren 1162 hadde den unge kongen
Håkon Herdebrei på 15 år og hans menn oppholdt seg noen netter i kjøpstedet på Veøy,
for å samle folk og skip for å seile sørvest. Da
de drev med våpenlek i en uthavn i Romsdalsfjorden, fikk de illevarslende bud om at Erling
Skakkes menn, i tyve skip, var ventende. Alle
sprang i skipene sine, og Snorre forteller at
Håkon, som ventet seg mye hjelp av bymennene i kjøpstaden, fikk sitt banesår i «Slaget
ved Sekken», øya ved siden av Veøy.
I det 12. århundre kom Romsdal under
Frostating i Trøndelag. Dette begrenset likevel ikke makten til fylkestinget på Veøy. Det
var fast fylkesting på øya til 1632. Kaupangen
måtte alt da ha hatt en omfattende størrelse.
Vi kjenner ikke hvor mange mennesker som
befolket Veøy, men det kan ha vært omkring
350–400 personer. Etter hvert gikk kaupangen på Veøy tilbake. Svartedauden herjet i
årene 1349–50. På 1500- og 1600-tallet fikk
fiskeriene et oppsving. Mye av handelen ble
derfor trolig flyttet ut til fiskeværene. Veøy
kirke fungerte som sognekirke fram til 1907.
KULTURARVEN 62 desember 2012
29