Transcript KRISTOFER BLINDHEIM GRØNSKAG

Vi bor i sirkler
av Kristofer Blindheim Grønskag
Noen dager tidligere:
Jeg våkner.
Men jeg åpner ikke øynene.
Ligger bare der. I lakenene. Helt stille. Lytter.
Hvordan kan jeg vite om verden rundt meg eksisterer, når alt jeg ser er mørke?
Jeg forsøker å tvinge frem lukten av kaffe og stekt egg.
Ingen skal tro at jeg snakker i bilder. Ikke tro det!
Jeg forsøker å tvinge hver eneste elektriske impuls i hjernen inn i de rette banene. Det burde
gå. Å trykke på de små knappene, dra i de små spakene, bokse til de små hjernelappene som
frigir kjemikaliene som jeg forbinder med en god morgen.
De delene av hjernen som gir illusjonen av liv.
Men det går ikke.
En annen elektrisk impuls tvinger seg frem. En kraftig en denne gangen. Den presser seg frem
og kommer dit den skal med lyden av en elektrisk gnist:
Bzt!
Det er neuronene i huden: Rundt håndledd og ankler er følelsen av kaldt lær stramt mot
huden, sier den.
Her igjen. Jeg bor visst i en sirkel.
Du kan ikke bevege deg.
Du åpner øynene.
Øynene ser et hvitt rom. Hvite klær. Hvitt lys.
Lukten av ingenting.
Noen dager tidligere:
En politimann. Kjekk og stram. Holder hardt i overarmen min.
Hvorfor tok du den? Hva? Ut med språket, sier han som om språket var en ting. Som om
språket er en ting som bare kommer til oss. Som vi ikke velger.
Så jeg åpner munnen min og rekker tungen så langt jeg kan ut mot politimannen. Jeg ser ned,
og der ligger det et ord!
Der ligger ordet unnskyld i små svarte bokstaver.
Jeg plukker det opp og gir det til ham.
Her.
Men han strammer bare grepet.
Jeg har stjålet et byggesett fra en leketøysbutikk. Tenkte jeg skulle bygge et nytt tankesett.
Tenke et byggesett. Sette et tankebygg.
Det går i surr.
Noen dager tidligere:
I hodet mitt er det en hjerne.
Men hjernen er ikke min. Jeg må dele den med noen.
Men jeg vil ikke.
Jeg kjenner hvor det sitter. Helt fremme, ganske langt opp. Der sitter de og hvisker.
Jeg kan skjære det bort jeg. Gjeninnføre lobotomi.
Bare litt.
Eller kanskje blø det ut? Bare risse litt på langs.
Kanskje litt i halsen bare?
Jeg kan bli et halal-lik.
Ren for gud.
Noen dager tidligere:
De tror de er så smarte. Men jeg vet bedre.
Stemmene som lurer seg ut vaskene. Går fra kjelleren og gjennom de små rørene.
Men jeg har skjønt det jeg. Ikke dum jeg.
Det er bare å knytte buksa rundt kranene. Hardt! Så de ikke slipper ut.
Jeg går rundt i leiligheten og hører dem ikke.
Går rundt i bare trusa og ler fordi jeg er så smart!
Noen dager tidligere:
Jeg våkner.
Men åpner ikke øynene.