Transcript Velsignet jul og godt nytt år! 30 år siden jordskjelvet i Tangshan

NR. 4 Des. 2006
Utgave 102
Velsignet jul og godt nytt år!
Selv om lite minner om en hvit jul akkurat nå, kan vi være trygge på at Frelserens fødsel betyr ”en glede for alt
folket”, slik juleevangeliet sier. Året ebber også langsomt ut. Kina feirer ikke nyttår før i midten av februar. Da
går hundens år over til grisens år etter tradisjonell reknemåte. Måtte 2007 bli et godt år for hver enkelt!
30 år siden jordskjelvet i Tangshan
28. juli 1976 inntraff århundrets dødeligste jordskjelv. Millionbyen – noen timers kjøring øst for Beijing, som var
kjent for sin kullindustri, mistet i løpet av femten uhyrlige sekunder hver fjerde innbygger, og over 90 % av
bygningsmassen i byen ble jevnet med jorden. I dag er byen gjenoppbygd og har 3 millioner innbyggere.
Men de overlevende har hjerteskjærende minner som de aldri kan glemme.
Beijing Review no.29 2006
Jernbanen fra Qinghai til Tibet er fullført
1. juli 2006 ble den nye jernbanelinjen helt fram til Lhasa åpnet for prøvedrift. Den var ikke lett å bygge. Høyeste
punkt, Tanggula passet, ligger 5.072 m.o.h. På hele strekningen fra Golmud i Qinghai til Lhasa, totalt over 960
km, ligger 80 % av traséen over 4000 m, og har permafrost. Lufta er så tynn at vognene må ha oksygentilførsel.
Jernbanen vil få stor betydning på mange måter. Wikipedia.
Bibelen og kristendommen i Kina får bred omtale
Store forsideoppslag i det offisielle kinesiske organet Beijing Review i sommer (no. 22 2006) og det Hong Kong
baserte Far Eastern Economic Review i høst (des. 2006) har viet stor spalteplass til Bibelens og kristendommens
stilling i Kina, og hvordan kristen påvirkning spres også til byene. Det er interessant at den sterke utbredelsen av
kristendommen vekker oppmerksomhet i store, sekulære media.
Sjeldne nyheter fra isolert distrikt i Hubei
I høst fikk norske turister på tur med Si-Reiser gjennom NLMs gamle misjonsfelt i Hubei hilse på representanter
fra Fangxian-distriktet som er vanskelig tilgjengelig.
Se rapport fra turen på midtsidene, og et foto påtrykt gavegiroen.
Vi vil gjerne understreke at dette nyhetsbladet er gratis, og at giroen bare er ment for dem som ønsker å gi en
frivillig gave til Instituttet vårt. Mange takk til deg som har lyst og anledning til å gi en slik gave, og takk for i år!
Hilsen Frode Steen
Rapport fra Kinatur med Si-Reiser 22.10. – 02.11. 2006
Denne høsten fungerte kinaturen som en jubileumsreise i forbindelse med Noreas 50-års markering. Jakob
Hånes representerte Norea som den ene av reiselederne, mens den andre var undertegnede. Gruppa hadde
totalt 33 deltakere.
I tillegg til typiske turistattraksjoner som den forbudte by og muren m.m. i Beijing, og terracottahæren m.m. i Xian,
bød også denne turen på et besøk til NLMs tidligere misjonsfelt i provinsene Henan og Hubei.
Spenningen var denne gang særlig knyttet til det planlagte besøket i fylket Fangxian i Hubei provinsen, helt vest
på feltet. Tre av turdeltakerne hadde valgt denne turen spesielt fordi et slikt besøk for første gang sto på
programmet, da deres nærmeste familie hadde vært stasjonert der (Alfred og Dagny Lien og Malena Opstad).
Men først kom vi til Nanyang, der virksomheten stadig utvides. I tillegg til den gamle misjonsstasjonen drives nå
en tilleggsforsamling i Wolung-distriktet i byen. Dessuten planlegges byggingen av en tredje større kirke på enda
et sted i byen. Vi registrerte at det er stor aktivitet i menigheten, men vi vet også fra før at det er store spenninger
i synet på hvordan virksomheten bør drives.
I Dengzhou er nylig den eldstevalgte Long blitt innviet til pastor i menigheten. Han fortalte at man gjerne vil
bygge ny kirke på den gamle stasjonstomta, noe som lenge har vært et ønske fra menigheten, men som
myndighetene har problematisert.
Nå nevnte en representant for myndighetene at man gjerne kunne tenke seg noen trekk fra norsk byggestil med i
kirkebygningen, og det arbeides med at vi kan skaffe fram noe slikt materiale, som kan sendes til menigheten.
I Dengzhou møtte vi igjen gode gamle lærer Wang. Han smilte og sa at siden forslaget om norsk byggestil kom
fra myndighetene og ikke fra menigheten, burde vi anse det som en anerkjennelse av NLMs tidligere arbeid.
Turen gikk så videre til Laohekou. Der var vi samlet med representanter for den kristne menigheten i et uformelt
møte. De er glad for kontakten med Norge, og vil gjerne fortsatt ha besøk. De drømmer også om et nytt
kirkebygg som kan erstatte det midlertidige og overfylte lokalet de bruker nå.
Vi fikk også se at skoleheimen er pusset opp, selv om vi ikke kom helt borttil. Huset benyttes nå som kontorer for
byregjeringen, og vi måtte nøye oss med å se det fra taket på sykehuset i nærheten (som for øvrig har røtter
tilbake til sykehuset Dr. Frøylands Minne).
Neste dag startet med besøk i Shihuajie (Shihuagai) stasjon. Det er alltid trivelig å komme dit. Vi ble godt og
hjertelig mottatt, ikke minst Hjørdis Sørbø, som var født der i området. Myndighetene fortalte at selv om det også
her på misjonstomta er planer om nybygg, skal den gamle kirkebygningen ikke rives, men bli stående som et
minne om gamle dager.
Fra Shihuagai gikk så turen videre til Xieshan (Haishan) – feriefjellet for kinamisjonærene våre. Det var nydelig
vær med kjempeflott utsikt mot fjellene i nærheten – virkelig et sted hvor nordmenn bare må trives.
På vegen opp til fjellet møtte vi 2 damer - søstre med nesten 20 års aldersforskjell. De kom fra Fangxian, hvor vi
egentlig skulle ha reist for å møte dem. Men allerede på forhånd hadde vi hørt at turen vår dit gikk i vasken.
Gruppa vår fikk avslag på besøket. Begrunnelsen var at andre utlendinger angivelig hadde misbrukt sin frihet
under sine besøk til Fangxian nylig. Fangxian har nemlig mange restriksjoner forbundet med at fylket er definert
som militært område. Her på Haishan fikk vi være litt sammen med disse søstrene fra Fangxian, høre deres
rapport om virksomheten der samtidig som vi spiste lunsj og gikk på fjelltur ilag.
Vi fikk vite følgende:
Hovedbygningen på den gamle stasjonstomta er i dag i bruk som hospital. Tomta er ikke frigitt til menigheten.
Det lokalet som menigheten bruker nå, er en tidligere utstasjon som NLM hadde nær byen. Den er grei nok, men
for liten. De kristne ønsker og ber om bedre plass; de skulle gjerne hatt tilbake hovedtomta om mulig.
Ca. 150 kristne samles regelmessig i byen. Dessuten samles noen få mindre flokker regelmessig ute i distriktet
under tilsyn av menigheten i byen.
Den yngste søsteren, (Yu mushi), har pastoransvar. (Hennes mann går på seminaret i Wuhan), mens søsteren,
(Xu jiaoshi), er bibelkvinne/evangelist.
Disse søstrene er i slekt med kristne som var på stedet før misjonærene reiste hjem. Den gang var flere av de
aktive kristne i Fangxian tilflyttere fra steder i nærheten, som Laohekou. Etter revolusjonen valgte flere av disse å
flytte tilbake dit de kom fra.
Det at Fangxian er militært område gjør stedet spesielt avsondret og lukket. Folk kan ikke reise ut fritt, men må
søke tillatelse. Det pleier å gå greitt, men er allikevel tungvindt. Men vanskeligere er det for folk utenfra å komme
inn. Det fikk jo også gruppa vår erfare. De to søstrene fortalte at vi var de første utlendingene de hadde sett i
hele sitt liv (utenom TV). Folketallet har ikke steget svært mye siden misjonærtiden, og heller
Ikke har antallet kristne økt like mye som andre steder.
Konklusjon:
Dette er et viktig signal til oss om at ikke alle steder i Kina er like. Vi må være innstilt på at hvert enkelt sted kan
ha sitt særpreg som gjør det unikt i forhold til alle andre steder.
Det er også et viktig signal om at mange steder på landsbygda ikke ennå er åpne for turisme. Vi har trolig ennå
bare møtt de kristne i de relativt sett åpne områdene, mens vi ennå mangler pålitelig informasjon om det tidligere
vestfeltet i Hubei-provinsen, slik som Yunyang, Yunxi, Baihe og Zhuxi. Vi bør ikke gjette oss til forholdene her ut
fra forholdene på de stedene vi hittil har sett. Mye kan være ulikt.
Representantene fra Fangxian ga uttrykk for at de satte stor pris på å møte kristne fra Norge, og de lovet å be for
Norge videre framover. Det trenger vi. La også oss huske på disse lederne, menigheten og det isolerte
samfunnet de bor i når vi ber.
På Haishan 28.10.06: Sjeldent besøk fra Fangxian! Fra h.: Jakob Hånes, Xu Jiaoshi, Ellen Figved, Yu Mushi, Frode Steen Foto:
K. og G. Tangerås
P.S.
For oss turdeltakere var det en stor berikelse å få være sammen med familien til misjonærer som hadde virket i
området. Ikke minst var det interessant å få lest opp utdrag av dagboksmateriale mens vi var så nær at vi så
innholdet for oss.
Hver gang vi besøker området blir vi sterkt minnet om at det som ble sådd av misjonærene, har båret rik frukt, til
Guds ære.
Frode Steen
Allen Yuan (Yuan Xiangchen) 1914-2005
Allen Yuan var kjent som en respektert husmenighetsleder i Beijing. Dit flyttet han som 14-åring fra
Guangdongprovinsen i sør-Kina sammen med foreldrene sine.
I romjulen 1932 fikk han som 18-åring en sterk personlig opplevelse av Jesus som sin frelser. Det skjedde mens
han var alene på rommet om kvelden og gjorde lekser. Han syntes Gud kom nær og ga ham tro til å stole på
Ham. Han knelte, bekjente sine synder og tok imot Jesus som sin personlige frelser. Han skriver selv: ”Jeg ble
veldig, veldig glad!” Fra da av var livet forandret. Han fortalte sine venner om opplevelsen og kjente seg kallet til
å forkynne det glade budskapet.
Selv om foreldrene ble skuffet (Allen var deres eneste barn), ville han gå fire år på Bibelskole hos Oriental
Missionary Society i Beijing. Men han valgte å stå fritt i forhold til organisasjoner/kirker og stole på Herren for sitt
og familiens livsopphold.
I unge år mottok han sterke inntrykk både fra Shandong-vekkelsen (der også Marie Monsen var involvert), og fra
den markante forkynneren Wang Mingdao. Sistnevnte hadde sitt forsamlingslokale – Tabernaklet – i Beijing, og
Allen Yuan fikk nærmest et disippelforhold til ham.
Allens kone, Liang Huizhen, delte sin manns ønske om å tjene Herren, og ble en livslang støtte for ham på alle
måter. De fikk 6 barn.
Da forfølgelsen mot kristne brøt løs for alvor utover på 1950-tallet, ble Allen Yuan dømt til livsvarig fengsel i nordøst Kina. Der var han i over 20 år – vanskelige år for ham, og ikke minst for familien. Kona fikk på grunn av
mannens status ikke arbeid og var alene om ansvaret for de seks barna. Kristne som ønsket å hjelpe henne,
risikerte selv å bli straffet hvis det ble oppdaget. Hadde det ikke vært for Guds særlige omsorg i denne tiden, ville
kona ha blitt bitter, men midt i prøvelsene fikk de oppleve Guds hjelp på mange vis.
Siden ble de gjenforent i Beijing. Der ble hjemmet deres en husmenighet og en åndelig havn for mange kristne
besøkende.
Allen Yuan døde i troen på sin Frelser på et sykehus i Beijing høsten 2005, omgitt av sin kjære kone og sine 6
barn.
Kilder:
China Prayer News Dec.-05/Jan.-06
Norman Cliff: Fierce the Conflict. Joshua Press 2001,
China Instituttet
Retur: Sinsenveien 15, 0572 Oslo
Telefon: 23 23 24 30
E-post: [email protected]
Bankkonto: 8220 021 0549
Faks: 23 23 24 10
Internett: www.fjellhaug.no/china
(Må evt. merkes: #Gave til C.I.”
Frode Steen