Transcript Få kontakt med din feminine intelligens

Få kontakt med
din feminine intelligens!
Lisbeth Lind vil hjelpe deg til å
finne din indre skjønnhet!
Mange kvinner kommer i krise når de er 40-50 år.
De føler en stor grad av tomhet – uten å skjønne hvorfor.
For de har jo gjort alt ”riktig”: Skaffet seg en utdanning og en god jobb,
fått mann og barn, økonomien er i orden.
Så hva mangler?
Av Nina Kraft
Lisbeth Lind
* En av Norges første
”alternative” terapeuter.
* Alder 60, gift med
Øivinn Øi, ingen barn,
bor på Hamar.
* Studerte opprinnelig
sosialantropologi.
* Jobber i dag som
livsveileder med både
private kunder og fra
offentlig helsevesen.
* Har sammen med sin
mann utviklet InnerLifekonseptet, for å hjelpe
andre til å finne frem til
sitt genuine jeg.
* ArunA-Akademiet, som
Lisbeth og Øyvinn driver,
eies av en studieforening,
for å unngå private eiere
som tjener på andres
personlige utvikling.
* Hvert år tar Lind og
kunstmaler Torun
Katarina Linge med seg en
gruppe kvinner til et
kloster i Italia, hvor
deltakerne tar i bruk
meditasjon, maling og
annen kreativitet for å
åpne for sin indre reise
hvor man får utforske sin
kvinnelige intelligens i
dybden.
* ArunA er et keltisk ord
og betyr ”indre skjønnhet
søker ytre skjønnhet”.
ArunA-Akademiet tilbyr
utdanning i InnerLife Coaching og Terapi, samt
selvutviklingsgrupper og
parkurs.
- Få kontakt med
din feminine intelligens!
Mange kvinner kommer i krise når de er 40-50 år. De føler en
stor grad av tomhet – uten å skjønne hvorfor. For de har jo gjort
alt ”riktig”: Skaffet seg en utdanning og en god jobb, fått mann
og barn. Økonomien er i orden. Så hva mangler?
Av Nina Kraft
Svaret fra Lisbeth Lind er ganske enkelt: Deg selv. Den du
egentlig er. Ikke det andre vil at du skal være, ikke det som
moren din ønsker, eller venninnene dine liker, eller partneren
din ser i deg.
- Det viktigste i livet er å leve sitt eget liv. At du lever ut ditt
potensielle livsmønster i stedet for å være redd for å skille deg
ut, sier Lisbeth Lind. Hun mener at arv og miljø ikke er alt. Vi
”er” noe mer. Hun snakker om ”sjelelige livskrefter”. Hver og en
av oss har et unikt potensial, som vi altfor ofte holder tilbake
eller ikke er klar over.
Lisbeth opplever at mye av det vi sliter med, kommer av at de
fleste av oss er programmert fra vi er små til å tilfredsstille
andres forventninger. Foreldre vil oss gjerne så godt, men gjør
oss ofte vondt - uten å vite det selv. De har ideer om hvem vi
skal være, og de preger ofte sitt barns selvbilde langt opp i
voksen alder.
- Vi lever stort sett her i Vesten etter respons fra andre. ”Ser jeg
godt ut nå?”, tenker vi når vi går inn i et rom og møter andre
mennesker. Eller ”Vil jeg gli inn? Blir jeg akseptert?”
Etter Lisbeths mening har kvinner lettere enn menn tilgang til de
”innerste rommene” i oss hvor vi kan finne vårt unike ”jeg”. Hun
deler bevisstheten i to, en mer kvinnelig og en mer mannlig.
Begge kjønn har litt av hvert, men ulikt fordelt. Mens den
feminine intelligens ligger nærmest kvinnen og enkelte homofile
menn, vil den maskuline intelligens oppleves mest naturlig for
de fleste menn.
- Den maskuline intelligens er rettet ut mot verden - mot mål og
mening i det fysiske livet. Det er veldig viktig for oss alle. Men
bevisstheten består også av en feminin side, som intuitivt
oppfatter hvordan liv blir til, og hvordan vi kan forme og bevare
livskvalitet, sier hun.
Lisbeth synes vi har vi gått oss litt vill på veien mot et likestilt
samfunn. Vi er blitt flinke til å orientere oss utover mot verden,
men er ikke flinke til å kommunisere innover i oss selv.
- I vår tid er både kvinner og menn oppsatt på å være veldig synlige i den ytre verden. Vi løper etter
et mål som vi aldri helt når frem til. Samtidig har vi ikke tid til å kjenne etter hva som foregår inni
oss. Det taper vi ikke bare på som enkeltmennesker, samfunnet taper også. Indre verdier
kompenseres med materielle ting. Det er en av grunnene til at samfunnet vårt er blitt så grådig, så
materialistisk, mener hun.
- Det naturlige er å bli kjent med sin motsatte pol ved å ta etter det motsatte kjønn. Men slik er det
ikke i dag. Fortsatt er det kvinnene som tar etter mannen for å lære å mestre det fysiske livet.
Menn har derimot ikke noe reelt forbilde i oss kvinner, fordi vi kvinner fornekter vår feminine side.
Det har vi lært gjennom 2 – 3000 års historie, og det holder vi fortsatt på med. Det merkelige er at
de fleste kvinner ikke innser hvordan de til daglig går på akkord med sin kropp og intuisjon!
Samtidig, påpeker Lisbeth, roper kvinner etter et mer empatisk samfunn. Men vi lykkes ikke, for vi
kvinner praktiserer ikke empati i vår egen hverdag.
- Vi løper som menn etter status og ytre tilfredsstillelse. Vi leter ikke etter de nære livsbetingelsene,
som kun finnes i vårt eget indre.
- Lisbeth mener fremtidens form for feminisme vil handle om at begge kjønn gir avkall på en
identitet hvor livet først og fremst handler om å oppnå ytre suksess. Begge kjønn har nå lært seg å
mestre den fysiske verden, dvs. mannens banehalvdel. Kvinner har lært seg hvordan man skaper
seg en jobb, en karriere. Og vi har fått en stemme i det ytre samfunnet, blant annet ved å delta i
politikk. Nå står kampen om vårt indre.
- Fremtidens utfordring er at vi får balanse mellom det ytre og det indre. Først når vi har bygget bro
mellom vår indre og ytre virkelighet, vil vi oppdage en dypere mening med livet og bli i stand til å
ivareta jorden og folkemassene rundt oss. Det er vårt tids feminisme, sier hun.
Når Lisbeth beskriver hvordan kvinner kan gjennomføre sin indre reise mot større forståelse av
eget livsmønster, bruker hun bilder fra kvinnekroppen.
Reisen fra å være ytrestyrt til å realisere ditt indre livsmønster begynner med ovariene –
eggstokkene. Lisbeth beskriver dem som et stille sted hvor eggcellene venter på at de en vakker
dag skal bli brukt. Mens eggene venter, blir de næret i et trygt og varmt venterom.
- Eggstokkenes ber deg om å være tilstede i ditt eget liv, i din egen kropp. Det er gjennom
tilstedeværelsen at vi modnes, at det som kommer til oss utenifra kan bli filtrert gjennom individet
og får verdi. Uten at du er til stede i din kropp og tar i mot tankene og stemningene som kommer
innefra, blir livet lett en vane. Gradvis befinner du deg i en stillstand.
Den indres stillstanden kompenseres ved ytre mas og kjas.
- Jeg opplever at folk løper så fælt. De er kun i tankene sine, ofte langt utenfor seg selv, i en tenkt
situasjon, i fremtiden, i fortiden. De tar så lite vare på sin egen energi. Vi i Vesten vil stadig
fremover, kjøpe nytt, forbruke, vi er ikke vant til å vente og gi næring til det vi allerede har
tilgjengelig, forklarer hun.
Lisbeth mener at vi er så lite til stede at vi ikke opplever ordentlig det som skjer. Hun ser
journalisten rett inn i øynene:
- Når jeg ser på deg og tar deg inn, da først har jeg virkelig møtt deg. Ofte ”møter” vi mennesker i
den travle hverdagen vår, men etterpå kan vi ikke engang beskrive dem. ”Hun hadde visst på seg
noe blått,” viser vi kanskje. Da var vi ikke til stede, vi aner ikke hvem vi møtte. Eller hvis vi har vært
ute og reist og tatt en masse fotografier, men ikke husker stedene vi besøkte uten å se på bildene.
Når vi ikke tar inn en opplevelse slik at det berører oss på godt eller vondt, sovner vi gradvis inn i
våre egne liv. For mennesker er sjelelige, ikke bare fysiske vesener. Vi må berøres, men til det
kreves tilstedeværelse. Tilstedeværelse gir energi og er helsebringende.
For å trene frem denne evnen, anbefaler Lisbeth f. eks. metoder som ”mindfulness”, yoga og
pusteøvelsene kalt qi gong.
Det neste stedet i kvinnekroppen er eggcellene. De representerer lengselen etter vårt
livspotensiale.
- Symbolsk sett kan vi si at eggets natur er lengsel etter at sædcellen skal komme og befrukte det.
Eggcellen lengter etter sin motpol. Egget representerer lengselen i oss etter forandring - det nye i
livet, det neste steget på veien.
- Menneskets lengsel er veldig viktig - vi må la den få utfolde seg, sier Lisbeth
Hun mener at vi har alle et potensial inni oss, et psykisk livsmønster som er unikt for hver og en. Det
er ikke det samme som skjebne, livsmønsteret er ikke forutbestemt. Vi kan selv velge å følge sitt
indre eller ikke. Ofte gjør vi det ikke. I våre vestlige samfunn er det så mye støy som forstyrrer, så
mange krav fra samfunnet rundt oss.
- Individualitet er forvrengt og blitt friheten til å etterligne alle andre. Bare se på hvordan vi bruker
moten. Vi lengter etter suksess, men har ikke lært å finne den innenifra oss selv. Ytre suksess uten
at det indre er med skaper bare tomhet. Din egentlige suksess er bare din. Det er bare din kropp og
sjel som vet hva som er riktig for deg, sier Lisbeth.
Hun beskriver hvordan hun ofte møter kvinner fra 40-års-alderen og oppover. De lengter etter noe
mer. Men de ”aborterer” lengselen, når de forklarer meg, at det er slett ikke er mulig å følge den.
I stedet for å bevare lengselen inni seg, være tilstede med den i et trygt og varmt hjerterom inntil
ting begynner å skje, stenger de av.
- Som en lege sa til meg: ”Jeg tror du har lukket igjen egglederne dine – derfor blir du heller ikke
gravid”. Det var veldig presist sagt. Jeg vet ikke om det går an å lukke de igjen rent fysisk, men
psykisk sett var jeg i en tilstand hvor jeg hadde lukket av for lengselen i meg, forteller hun.
Egglederne og oppholdet i livmoren er for Lisbeth det neste stadiet vi trenger å bli kjent med for å
utvikle vår feminine intelligens. Egglederne bringer det befruktede egget ut av den rolige
tilværelsen i ovariet og inn i livmoren, hvor modning og utvikling skal få skje. Nå skal fosteret vokse
og godgjøre seg i ni måneder, sier hun.
Lisbeth er fullstendig klar over at denne bevegelsen fra stillstand og venting til fornyelse og vekst
oppleves som truende for mange kvinner. Vi er så redde for å skille oss ut at vi knebler oss selv.
Vesten er veldig individualistisk, men bare på det ytre planet. Indre ulikhet aksepteres i mye
mindre grad. ”Du er nok redd for Lyset i deg”, kan jeg gjerne si til en klient. Da snakker jeg om
åndskraften vår, som jeg mener at hvert menneske har inni seg.
Det er også ubehagelig, fortsetter Lisbeth, når forandring utfordrer ditt gamle selvbilde og du er
ikke så ”flink” lenger. For når du virkelig lytter til deg selv, kanskje for første gang, kan du komme til
å dumme deg ut. Du gjør ting på en ny måte, tar de første skrittene, slik et lite barn gjør det. Du
kan falle. Du kan feile.
- Men én ting vet jeg sikkert gjennom 30 års erfaring med menneskers egenutvikling: Den som
lærer å lytte til sitt indre, slik den gravide kvinnen lytter til sitt foster, er den som til slutt finner den
dypere meningen med sitt liv og får et stort overskudd som kan gis videre til andre, sier Lisbeth.
Neste stopp i vår reise for å finne vårt livsmønster er livmoren. Den feminine intelligens har, slik
Lisbeth ser det, behov for tid. Vi er ”gravide” – på vei – med vår nye selvinnsikt uten at så mye skjer
på det synlige plan i første omgang. Men i løpet av denne tiden åpner vi sansene våre.
- Vi må trene på å se, lytte, smake, høre og berøre. Legge merke til alle nye detaljer, slik mor stryker
over til magen sin og lytter til sitt ennå ufødte barn. Og vi må bruke den siste sansen vår,
intuisjonen, som forteller oss hva ”fosteret”- dvs. du selv trenger for å utvikle deg – vikle deg selv
ut. Hvis tre venninner vil ha deg med på tre helt forskjellige happenings en fredag kveld, lytt til din
kropp og kjenn etter hva du trenger akkurat nå. Ikke bry deg om den ene som kan bli fornærmet
eller den andre ikke vil ringe tilbake. For nå er du i ferd med å ta dine helt egne valg på smått og
stort. La deg ikke bli distrahert!
Lisbeth synes ofte synd på kvinner som farer forbi sitt eget liv mens de strever etter at alt bør være
perfekt. Svært mange kvinner er redde for å ta tiden til hjelp. Så feiler de likevel, for det går for
fort. Hastighet er ikke kvinnekroppens natur, selv om det er mulig å tvinge den til det, sier hun.
De siste stadiene på reisen er fødselen og amming. I Lisbeths Linds poetiske språk er fødselen ”
jubelen i smertens forløsning”. Nå er ”barnet” endelig der. Men du kom ikke dit uten å ha vært
igjennom smerten.
Lisbeth sammenligner fødselsveene med motkrefter som finnes overalt i livene våre. Mange tror at
livet burde gå på skinner. Og går ting på tverke, tror vi at vi har gjort feil. Du har endelig begynt på
noe nytt, men så blir plutselig økonomien for trang, partneren din blir syk, barnet ditt får
problemer på skolen. ”Hvorfor skjer det akkurat nå”, sier du, ”nå som jeg er på vei ut i mitt eget
liv?”
- Når du møter motkreftene, er det viktig å tro på prosjektet ditt, slik du verner om ditt nyfødte
barn. Se ikke på motstand som et bevis på at det du gjorde var feil. Vær åpen, lytt, ta tiden til hjelp
og la deg modnes sakte, men sikkert. Vanskeligheter signaliserer ikke at du skal gi opp. De vil gjøre
deg sterkere i ettertid, mener Lisbeth. Hun understreker:
- Feminin intelligens er rettet mot selve modningsprosessen og alle de vidunderlige, små nye
tingene som skjer underveis, mer enn selve målet. Se på toåringen din, du er da ikke opptatt av hva
han skal komme til å gjøre når han er førti, når han så vidt har begynt å snakke.
Her kommer også brystene inn, den aller siste etappen på Lisbeths reise gjennom kvinnekroppen.
Brystene er vi kvinner utstyrt med for å amme barn. Alt nytt liv trenger næring. I lang tid fremover
skal du holde fokus og nære det nye som har begynt å ta bolig i ditt sinn eller det nye som du har
våget å gå for i livet ditt, sier Lisbeth.
Nå er du også kommet dit at du kan slippe andre mennesker til - men bare de som gir støtte til at
ditt egentlig jeg får utfolde seg. Som Lisbeth uttrykker det: Du tar lettere i mot hjelp, for du trenger
ikke å klare alt på egenhånd. Du setter mer pris på mangfoldet i ditt og andres liv. Og nærer deg
selv ved å la deg berøre av andre. Du tar det ganske enkelt mer med ro, for du har forstått at veien
blir til mens du går. Veien er blitt viktigere enn målet. Som Frans av Assisi sa: ”Arbeid som gjøres
fra hjertet, gror sakte.”
Nina Kraft for bladet Tara, Oslo 25.03.12