Transcript Evakueringen fra Oldervik/Porsa

Krigen
Tyskerne hadde en fangeleir for russere som nærmeste nabo til hjemmet vårt. De kom ganske
godt ut av det med tyskerne rundt seg. En gang hadde Almar kastet stein på en tysk
motorsykkelist så han kjørte utfor veien, da skulle pappa skytes. Heldigvis for han så bodde
kommandanten rett over veien og han kom til og fikk roet gemyttene etter hvert.
Under krigen hadde mange griser og andre husdyr det var nemlig ikke lov å ha dyr, mamma
og pappa hadde høns.
Fire høner og en hane på loftet. Og når man vet at tyskerne hadde fangeleir tjue meter fra
huset så skjønner man at det ikke var så lett å holde det skjult bestandig. I den tiden hanen
galte måtte Peder ta frem trekkspillet å spille en ”slott” for å overdøve den lyden.
Evakueringen fra Oldervik/Porsa
Evakueringen forgikk fra Porsa, butikkeieren hadde forlatt både huset han bodde i og
butikken. Butikken inneholdt ikke så mye varer siden det var krig, men det var da noe igjen.
Barna lekte i butikken og de ”reisende” bodde i huset han hadde.
Fra Oldervik til Porsa ble det sannsynligvis rodd eller seilt i en mindre båt. Det var bestemor
Eva, pappa, mamma og alle oss ungene. Hunden Trofast satt alene igjen på trappa da vi reiste
fra Oldervik. I Porsa bodde vi ca et døgn i butikken til Storvik før vi reiste videre mot
Hammerfest i liten skøyte. I mørket utenfor Hammerfest, som stort sett var i brann hele byen,
ble det tent fyrstikker og annen lys for å påkalle oppmerksomhet til en større båt som kom
østfra (muligens hurtigruta) som sannsynligvis skulle plukke opp evakuerende mennesker.
Underveis til Tromsø stoppet den flere plasser hvor noen var på land og slaktet sauer og
annen kreatur som kunne nyttes som mat. I Tromsø bodde vi i ca en uke i annen etasje
muligens over det som i dag heter Håndtverkeren Kafe.
Fra Porsa gikk reisen videre til Tromsø, Kabelvåg, Vestersand og til Alstad hvor de var til
krigen var slutt. Mamma ble igjen i Tromsø fordi hun var svanger med Arvid som ble født
der. Bestemor Eva og pappa reiste videre med barna. Hun kom etter de andre senere. Juleaften
fikk de fersk fisk, men ingen gaver. I Alstad skaffet de seg ku, ”Fagerlin” Da de skulle til Alta
så var det ikke alle hurtigrutene som ville ha med seg kua. Det ordnet seg til slutt. De hadde
også en kalv senere den het ”Jonatan”
Huset vårt på Thomasbakken var etter hva det blir sagt det siste huset som ble brent i Alta.
Det ble brukt til kontorer av tyskerne på slutten av krigen. Det ble brent i februar 1945.
Da vi reiste videre fra Tromsø ble mamma igjen for å føde. Nå gikk turen med en større
skøyte og den grunnstøtte like utenfor Svolvær (det var kanskje derfor vi havnet i Lofoten) og
vi ble landsatt der. Vårt første bosted ble derfor 2 eller 3 rad på høyre side i Kabelvåg kirke.
Det var mange andre familier som bodde i samme kirke og noen av måltidene ble inntatt i en
brakke i nærheten. Da gikk alle menneskene i følge fra kirka. Det er noe usikkert hvor mange
dager vi var boende i kirka, men det var henimot en uke. Derfra flyttet vi til en rorbue i
Vestersand hvor vi var boende en del av vinteren før vi flyttet til Alstad og til ”Gurinestua”.
Den ble vist nok kalt så etter at den tidligere eieren, en eldre kone ved navn Gurine omkom
nær bekken
Mamma og Arvid kom til Vestersand. Ikke langt fra ”Gurinestua” rant denne såkalte bekken
hvor vi fisket blant annet ål som det var mye av.
Pappa hadde da et 2-raders trekkspill som han spilte på til låvedans. Ellers hadde han vist nok
noen småjobber i nabolaget slik at han tjente til livets opphold.
Fjøs
Kjøkken, stue og soverom
i samme rom
·
Huset familien bodde i fram til 1949 da huset sto ferdig
Etter Krigen:
Da pappa var i Alta og bygget vårt første krypinn overnattet han i stor trekasse.
Senere bygde han ett større sted å bo på, så kom han tilbake og henta de andre.
Slik omtrent så det første huset ut etter krigen. Det var ikke store greiene, men det fungerte.
Huset ble bygget av såkalte ”flyplank” som ble brutt opp fra flyplassen i Alta. Allerede før
krigen var det nemlig etablert en enkel rullebane i Alta, men tyskerne trengte en flyplass som
kunne benyttes av jagerfly og derfor ”rasserte” de nærmest all skog i Alta til bygging av nytt
dekke. Den meste planken var 3” x 6”-8” og ca 1,80 m lange og det var flere huller i dem da
de hadde vært sammenføyd med plugger for å unngå punktering. Disse plankene var en
velsignelse for alle de som returnerte til Alta før noe salgsapparat var etabler t.
Pappa tok en hvit gardin å malte de norske fargene på og brukte som flagg da de feira
frigjøringa fra tyskeren. Han hadde kjøpt seg ny frakk, og fôret i frakken syntes mamma var
så fint at ho ville sy seg kåpe av det. Det ønsket gikk i oppfyllelse etter en brann. Frakken ble
ødelagt, men ikke fôret. Barna fikk klær av fallskjermer som mamma sydde. Jakke og bukse,
som blant annet var farget i te.
Til Sverige
Vi gikk om bord i ”Renø” i Bukta og hadde da gått hele veien til fots fra Thomasbakken.
Vel ombord ble Hedvig som jo var eldst, svært overasket da hun oppdaget at også mamma og
Arvid skulle være med på båten. Det var vist nok ikke meningen fra børjan. De var to mødre
(voksne) med far Alta. Den andre var fru Midrid Thomassen, mor til Marion, Viggo og
tvillingene Edel og Olga.
Før båten ankom Narvik ble vi alle avluset. Det vil si at de sprøytet et anti-insekt middel i
håret og ellers overalt på kroppene våre og før togreisen fikk vi en merkelapp rundt halsen
med navn alder osv. Først kom vi til Skellefteå for videre å bli sendt (muligens med buss) til
Kusfors. I Kusfors ble vi boende i noen hytter som var døpt med norske eventyrnavn og vi ble
tildelt klær slik at vi alle ble likt oppdresset. Senere ble i muligens sendt tilbake til Skellefteå
hvor vi ble møtt av våre fosterfamilier. Det var vist nok svært tilfeldig hvor hver enkelt
havnet. Jeg ble i hvert fall fortalt at jeg løp fram og grep Eva Johannsson i handa, så der skulle
jeg være. Familien som Hedvig havnet hos hadde ønsket seg ei jente på ca 4 år (de hadde ei
jente fra før på omtrent de alderen), men måtte som sagt ta til takke med hva de fikk.
Hedvig, Almar og jeg havnet alle i Bureå, ikke så langt fra hverandre mens Ellinor havnet noe
lengre borte. Nemlig på Ånäset i Umeå hos Stina Svennsson. Den eneste gangen vi andre traff
henne var i Hedvigs 12-års dag 23.februar 1946.
Mamma ble igjen i Kusfors med Arvid og de flyttet senere til vertsfamilien Lundgren i
Norsjö. Hun jobbet vist nok som syerske en eller annen plass mens hun bodde der.
Etter det jeg har hørt var Arvid syk da vi alle måtte forlate Sverige og derfor måtte han
etterlates, men det var alltid meningen at hun skulle returnere å hente ham senere. Hun hadde
ordnet med pass osv (den gang måtte vi ha pass for å reise til Sverige), men hun ble syk og
reisa ville ha kostet mange penger som de sikkert ikke hadde. Resten tror jeg du kjenner til
like godt som jeg.
Div hendelser
Bestemor Eva var ute i Oldervika og kikket etter evakueringa. Der fant hun igjen hunden
Trofast som hun måtte forlate før de reiste. Hun fikk ikke den med seg da og skulle hente den
senere, men da var den ikke å se.
Onkel Helmer kom hjem en gang fra sjøen og så at moren Eva hadde anskaffet seg schæfer
hund og det var noe han alltid hadde ønska seg. Den gikk til angrep på han og rev i stykker
dressen han hadde på seg.
Bestemor Eva hadde også to hunder en ble påkjørt, sjåføren ville betale for skaden og da sa
pappa det er du som skal ha betaling for å ha kjørt på bikkja. Den ordlyden hørte Eva og ble
mektig forbannet på pappa.
Onkel Helmer drev skomakerverksted i den første bygningen som ble satt opp etter krigen. De
bodde senere i ei såkalt ”bårstue”. Den ble satt opp mens barna var i Sverige.
Gris hadde de etter krigen, og det hendte at den rømte og at Hedvig måtte helt ned til
Bossekop for hente den.
Boligen i Oldervik hadde stue og kjøkken nede med trapp fra kjøkkenet opp i andre etasjen.
Huset var malt med en trist farge. Sauefjøset var en gammelignende bygning med torv rundt
det meste. Bestefar Einar jobba enten med gruvedrift eller ved elektrisitetsverket i Porsa.