Transcript Vi sa ja til å tegne moskeer

Arkitektur
Arkitektur
jordiske. Slik passer det når St. Hallvards ytre form er kvadratisk. Den relaterer seg til
den fysiske verden med rektangulære boligblokker. Sirkel skiller ut det hellige sted,
kirken. Ifølge Burckhardt kan kvadratet også stå for det lovmessige, den uforanderlige
norm, og da stemmer det bra at alteret er en kvadratisk blokk.
Artikkelforfatteren er den arkitekten i Norge som har bredest
erfaring med å tegne moskeer. Her skriver han om arbeidet med
Nordens største moské på Grønland i Oslo.
Lund og Slaatto var ikke klar over betydningen av sirkelen og kvadratet da klosteret
ble tegnet, men senere ble de oppmerksom på Carl Gustav Jungs forståelse av disse
grunnsymbolene. Og kanskje var uvitenheten en fordel. Klarheten måtte kjempes
frem og ble derfor aldri opplagt.
Vi sa ja til å tegne moskeer
St. Hallvard tilhører de byggverk som fotografier ikke klarer å formidle på en overbevisende måte. Den må oppleves. Taket som henger ned mot oss. De runde veggene som
omslutter. Det er kraftfulle fysiske realiteter som må oppleves. Og den som beveger
seg i klosteret, Mariakapellet eller menighetssalen, er oppmerksom på kirkerommets
krumme sylinder som det midtpunkt som man alltid refererer seg til. Den krumme
veggflaten gir kirken et fysisk nærvær som ikke er til å unnslippe.
Litteratur
Burckhardt, Titus, Sacred art in East and West: its principles and methods,
Bedfont 1967.
Eliade, Mircea, Det hellige og det profane, Oslo 1969.
Norberg-Schulz, Christian, “Ved kildene” i Byggekunst, 1966 nr 8 (s. 197-199).
Teksten er hentet fra Ulf Grønvolds Lund & Slaatto, Universitetsforlaget 1988,
s. 140-150. Vi takker forfatter og forlag for tillatelse til trykking.
Ulf Grønvold (f. 1947)
• Seniorkurator ved Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.
• Adresse: [email protected]
http://omarkitektur.blogspot.com/
Frithjof Wiese
For 28 år siden ansatte vi en dyktig pakistansk arkitekt ved vårt Oslo-kontor. Gjennom ham fikk vi vårt første innsyn i den islamske tro og lære, noe som ga meg et
engasjement i det å bedre forstå våre nye landsmenn og deres tro.
Noen år etter at vår pakistanske kollega hadde sluttet hos oss, kom han en dag tilbake
og spurte om vi kunne tenke oss å tegne en ny moské for hans islamske trossamfunn
Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat. Det å ikke være muslim – ei heller ha deres kulturelle
bakgrunn – gjorde forespørselen til litt av et hodebry. Å tegne en moské krever innsikt
i den islamske lære og kultur, noe vi følte at vi ikke hadde nok av. Vi ba derfor om å få
noen måneders betenkningstid. Jeg brukte tiden til å prøve å sette meg bedre inn i hva
det innebar, fikk tak i Koranen på norsk og studerte og leste det vi kom over om eksisterende moskeer i muslimske land. En god del moskeer fikk vi også besøkt i utlandet,
og etter hvert fant vi at vi burde kunne greie å utvikle den moskeen de ønsket seg og
sa ja til oppgaven.
Gjennom de siste 10 år med økende innvandring til Norge fra muslimske land, er
denne religionen kommet for å bli, også her i landet. Med den store gruppen disse etter hvert har blitt, tvinger det seg naturlig frem at de må få ha sine egne gudshus, på lik
linje med alle andre livssyn som er i vårt land. Vi kan alle velge å arbeide mot dem eller
med dem. Vi har valgte det siste. Vi tror at vi kan være med i prosessen om integreringen i vårt samfunn, og tilrettelegge deres gudshus slik at det arkitektonisk kan bli et
bygg som etniske nordmenn kan ha som nabo. Samtidig ønsker vi å utvikle et gudshus
som har et preg som muslimene finner igjen i andre bygg de lever med i hverdagen.
Vårt engasjement for – og lærdom om – moskéarkitektur har medført at vi i dag har
tegnet og bygget to moskeer. Vi arbeider nå med en tredje moské og har tegnet og
vunnet arkitektkonkurransen om verdens tredje største moské som skulle ligge i Algerie. Denne er på ikke mindre en 500.000 kvm (du leste riktig), og med en minaret
som er hele 310 meter høy. Dessverre ser det ikke ut til at den vil bli bygget.
16
RELIGION OG LIVSSYN – 2/2012
RELIGION OG LIVSSYN – 2/2012
17
Arkitektur
De første utfordringene
Jeg vil bruke moskeen til Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat som hovedtema i denne
artikkelen. Jeg tror den best vil belyse hva man må gjennom når man planlegger en
moské fra begynnelsen til ferdigstilt bygg.
Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat er i dag Norges største muslimske samfunn, med i
overkant av 6.000 medlemmer. For å få plass til alle, var det nødvendig å tegne en
moské på minimum 7.500 kvm, det vil si Nordens største. Prosjektet er delt i to
byggetrinn, hvor byggetrinn én skulle inneholde alle hovedfunksjonene.
Bortsett fra i studiene vi gjorde, var det i innledningen viktig å få etablert en arbeidsgruppe. De muslimske menighetene er bygget opp av et styre, en imam som den åndelige leder og et eldreråd. Det var viktig for oss raskest mulig å sette sammen et prosjektstyre, hvor vi fikk åtte medlemmer fra menigheten, hvorav tre måtte forplikte seg
til å sitte i arbeidsgruppen gjennom hele prosjekterings- og byggeperioden. I tillegg
måtte de ha rimelig gode språkkunnskaper, slik at vi var sikret mot misforståelser. De
tre var essensielle for at vi skulle kunne ha en effektiv fremdrift uten å måtte ende opp
i evige diskusjoner med en større gruppe med sterke individuelle meninger. Gruppen meldte så tilbake til eldrerådet og styret om hvordan fremdriften var, og hvilke
temaer som de internt måtte ta opp og ta stilling til. Med jevne mellomrom hadde jeg
oppklaringsmøter med styret og eldrerådet for å utdype bakgrunn for beslutninger vi
hadde tatt som følge av blant annet norske lover og byggeforskrifter.
Den neste utfordringen var økonomi. Det å finansiere en moské er alt annet enn enkelt. Et bygg av denne størrelsen hadde den gang (2006) en kostnadsramme på ca. 40
millioner kroner. Moskeer finansieres i det store og hele av menighetens donasjoner.
Samtidig prøver man å få utenlandske sponsorer, noe man ikke lyktes med i dette tilfellet. Da gjenstod kun lån i bank for å få gjennomført prosjektet. Det står i Koranen
at du ikke skal oppta lån, men samtidig står det også at du skal tilpasse deg de seder og
skikker som gjelder og rår i det landet du lever i. Dette blir derfor et tolkningsspørsmål
for imamen. I dette tilfellet godtok imamen at det ble gjort et låneopptak. Da menigheten ikke hadde noen sterk forbindelse her, ble det vår oppgave å tilrettelegge og
få til dette. Det er ikke vanlig at banker låner ut penger til religionsbygg, så det ble en
lang vei å gå.
Bygget ble delvis omprosjektert for å sikre leieinntekter som kunne betjene lånet.
Bygget ble tegnet med utleiearealer til forretninger i første etasje. Videre ble det laget
offentlig parkering i kjelleren. Begge disse arealene genererte inntekter, og samtidig ga
arealene en mulighet for momsrefusjon, noe som reduserte kostnadene. I tillegg ble
vi pålagt å konstruere bygget på en slik måte at det ville ha flerbruksverdi. Det ville si
at hvis de ikke klarte å overholde sine betalingsforpliktelser, skulle vi med enkle grep
(innenfor to millioner kroner) kunne gjøre bygget om til kontorbygg, kjøpesenter e.l.
Vi fikk en forsinkelse på åtte måneder i forbindelse med dette.
18
RELIGION OG LIVSSYN – 2/2012
Arkitektur
Planetatens saksbehandling
Fra plan- og bygningsetaten fikk vi en rekke strenge retningslinjer når det gjaldt utformingen og utnyttelsen av tomten. Bygget skulle tilpasses den allerede eksisterende
boligarkitekturen i området. Dette medførte at vårt skisseprosjekt av det planlagte
«signalbygget» mot Urtetorvet, som er en åpen plass, måtte skrinlegges, og et nytt og
mer anonymt prosjekt måtte utarbeides. Vi måtte begrense oss til andre byggs høyder
i kvartalet, og fikk ikke bygge like høyt som nabobygget, som er fire etasjer høyere. Vi
måtte bruke samme form på vinduene som de eksisterende boligblokkene rundt, og
samtidig gi fasaden et nøytralt preg med sterk begrensing på utsmykning og kalligrafi.
Den lave gesimshøyden medførte at moskéens sakrale (hellige) rom fikk en altfor lav
takhøyde for et slikt rom.
Plantegning med mennenes hovedsal i midten.
MEKKA
Tomten som menigheten eide på Urtetorvet i Oslo, var allerede ferdig regulert til bruk
for religionsutøvelse og kulturhus før vi fikk oppdraget. Likevel gikk det nesten åtte
år fra vi sa ja til oppgaven til første byggetrinn sto ferdig. En av årsakene lå i stigmaet
rundt byggingen av en moské. For mange nordmenn er en moské et bygg man ikke
ønsker i sin nærhet.
Som alle religionshus har også en moské sine særegenheter både utvendig og innvendig, noe som var svært viktig å ta hensyn til i planleggingen. En moskés fasader skal i
utgangspunktet ha et utropstårn (minaret); et høyt og slankt tårn over hovedbygget,
for at man skal kunne kalle inn og nå flest mulig til bønnestundene. Samtidig er det
RELIGION OG LIVSSYN – 2/2012
19
Arkitektur
en veiviser som markerer hvor moskeen ligger. En moské blir utformet avhengig av
hvor i verden den er og til hvilken gren av den islamske lære den tilhører. De fleste har
flere mindre minareter og en hovedminaret. Her i landet får vi som regel kun tillatelse
til å ha én minaret. Denne skal ha et spir med en halvmåne øverst, halvmånen viser
retningen til Mekka. Det var stor motstand mot en minaret i vårt prosjekt. Til slutt fikk
vi godkjent en minaret på 17 meters høyde i rent glass. Glasset gjorde at den ble så
transparent at den ikke ble monumental. Et annet meget viktig arkitektonisk element
er en kuppel over det sakrale rommet. Denne er med på å gi høyde, luft og ikke minst
lys. I kuppelen monteres ofte en gedigen lysekrone for å forsterke dette elementet.
Arkitektur
Moskeens inngangspartier
Å planlegge en moské krever som tidligere nevnt mye forarbeid, fra hvordan en moské
blir brukt til hvordan man gjennom Koranen forstår de mange elementer som må
inkorporeres i bygget. Inngangspartiet er like viktig i en moské som i en kirke. Det
skal uttrykke at her er vi på vei inn i et sakralt rom. Moskeen skal ha to innganger: én
hovedinngang for menn og én like mye utsmykket inngang for kvinner. Menn og kvinner er alltid adskilt i alle moskeer. Alle moskeer har det vi kaller en «skitten» sone rett
innenfor hoveddøren. Her må det tilrettelegges for skohyller til alle besøkende. Man
har ikke anledning til å gå inn i den «rene» sonen med sko på.
I den islamske tro er det meget viktig at man er ren når man skal tilbe Allah. Den
rituelle renselsen går ut på at man skal vaske munnen, hodet, ansiktet, nakken, underarmene, hendene og føttene før man går inn i det sakrale rom. Bortsett fra føttene, skal
man vaske de øvrige stedene tre ganger. Dette betyr at det i vaskerommet må tilrettelegges for en rekke vasker i forskjellige høyder. Høydeforskjellen på vaskene er for at
man ikke skal vaske munn og ansikt i samme vask som føttene. For å vaske føttene er
det nødvendig å sitte ned, derfor er det fastmonterte sitteklosser ved fotvaskene.
I toalettsonen monteres det ikke urinaler, kun toaletter. Som regel brukes både vestlige
toaletter og det vi kaller ståtoaletter. Alle toalettene må ha håndspylere, da mange ikke
benytter seg av papir, men temperert vann. Meget viktig er det at man planlegger toalettene slik at de står 90 grader på Qibla (retningen til Mekka). Man kan verken la
baken eller fronten være utildekket mot Mekka.
Etter den rituelle renselsen går man så barbent eller i sokkelesten inn i det sakrale rom.
I Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat har inngangen for kvinner en utvidet plass på bakkeplan for å få plass til alle barnevognene. Mange i menigheten har barnerike familier.
Fra denne plassen fører en separat trapp direkte opp til gallerietasjen, hvor de har sine
egne vaskerom og gjennomfører de samme ritualene som mennene.
Fasadetegning av moské og minaret.
Til tross for begrensninger som bygningsetaten gir, er oppgaven å få reist et bygg med
funksjon og uttrykk som menigheten kan identifisere seg med og bli stolte brukere av.
Vi må huske på at menigheten har samlet inn en stor del av pengene, og at hver enkelt
bør bli hørt. Når en menighet skal bygge en moské fra grunnen av, så har det vesentlig
mer betydning innen den islamske lære enn en ombygning av en eksisterende bygning. Et nybygg gir anerkjennelse fra Allah, det gir ikke en ombygning. Dette gjør givergleden betraktelig større når det bygges nytt.
20
RELIGION OG LIVSSYN – 2/2012
De sakrale rom
De fleste moskeer prøver å få plass til et lite sakralt rom som brukes som hverdagsmoské. Dette rommet skal, hvis mulig, utsmykkes som hovedsalen. Central Jamaat-e
Ahl-e Sunnat hadde fått en mihrab (nisje) i mosaikk i gave. Annen utsmykning ble
det dessverre ikke plass til som følge av den lave takhøyden. Den store salen blir brukt
under fredagsbønnen og ved større anledninger som Id (en muslimsk høytid som
markerer slutten på fastemåneden ramadan). I denne salen tegnet vi en mihrab med
tre nisjer, som fylte den store gavlveggen. Denne fikk vi så produsert i stein i Aleppo
i Syria og er blitt et vakkert element. Gavlveggen med mihraben må stå 90 grader på
retningen til Mekka, og kan ikke ha større avvik enn +/- 3 grader. Dette er en utfordring, da norsk byplanlegning ikke tar hensyn til Mekka, så gavlveggen må ofte vris
innvendig i bygget for at det skal bli riktig.
RELIGION OG LIVSSYN – 2/2012
21
Arkitektur
Når imamen leder bønnen, benytter han ofte en minbar. Dette er en trapp med et
repos satt opp på høyre side av mihraben, en slags prekestol. Ved hjelp av denne kommer han høyt nok til at alle kan se ham. I de fleste moskéer er det også en dikka, en
plattform som er satt opp mot bakveggen. Herfra kan lekfolk, når det er anledning til
det, lede en gudstjeneste. I våre norske prosjekter har vi ikke hatt takhøyde nok til å
konstruere en dikka.
Det siste viktige elementet i det sakrale rom er en kursi. Dette er en mobil lesepult
hvor Koranen blir lest fra, plassert på venstre side av mihraben. Alle disse viktige elementene er som oftest rikt utsmykket. Det er de også i våre moskeer, hvor de blir
forsterket gjennom vår ellers så stringente arkitektur.
Det er viktig at den store salen ikke skal virke for stor og tom når det i hverdagen er
begrenset besøk. Det er derfor vanlig at den deles inn med foldevegger på sidene, slik
at den blir mer intim. Samtidig gjør dette at de adskilte rommene kan brukes til andre
aktiviteter. I hovedsalen legges et teppe med striper med 130 cm mellomrom. Denne
ferdigsatte avstanden gjør at man optimaliserer plassen til de som er i bønn. Stripene
går på tvers av retningen til Mekka. I sidefløyene legges samme teppekvalitet og farge,
men uten stripene som følge av at disse er flerbruksrom.
Arkitektur
Til slutt
Når vi planlegger en moské, må vi ha fokus på sikkerhet og vandalisme. Det er dessverre mange krefter som, ofte uten å være særlig opplyst og belest i den islamske lære,
gjør hva de kan for å motarbeide våre nye landsmenn. Under vårt arbeid med moskeen fikk jeg flere anonyme telefoner med trusler og spørsmål om hvor mye jeg skulle
ha for å stoppe arbeidet. Enda verre; vi fikk bombetrusler. Heldigvis har ingenting
skjedd. I den islamske lære er det mange forskjellige grupperinger og tolkninger av
Koranen. Noen av disse er radikale, men det er et fåtall, så vi må vokte oss for skjære
alle over en kam.
Som med kirkebygg, har Plan- og Bygningskontrollen regulert hvor og hvor mange
moskeer de vil tillate oppført. Jeg tror ikke det er noen fare for at vi vil se en moské på
hvert kvartal, ei heller at vi får utrop fem ganger i døgnet fra minaretene. Det er ikke
tillatt i Norge.
Fritjof Wiese (f. 1947)
• Arkitekt, Omega Smartbuild AS.
• Adresse: [email protected]
Galleriet og andre etasje
Galleriet i hovedsalen er bygget slik at kvinnene ikke kan se direkte på imamen når
han taler. Det visuelle skillet bygges gjerne med en melkehvit glasskjerm på toppen
av galleriets brystning. Kvinnene får bønnen overført via TV-skjermer på galleriet.
På dager som Id har ikke kvinner adgang. Moskeen og galleriet blir da fylt helt opp av
menn. Galleri-etasjen inneholder ellers ofte kvinnenes vaskerom, møterom og kjøkken. Kjøkkenet skal tilrettelegges for å kunne takle store festdager som bryllup m.m.
Kjøkkenet lager også kveldsmat i Ramadanmåneden. Maten serveres menigheten
hver kveld etter kl. 19.00 i denne perioden. Galleriet benyttes også til Koranskolen,
hvor de unge kommer for å lære Koranen hver ettermiddag. Imamen skal ha eget kontor, og det skal tilrettelegges for et styrerom. Moskeen fungerer også som menighetshus og kulturhus og har et aktivt engasjement utad. Aktivitetene dreier seg om alt fra
skole, språkkurs for integreringen, samarbeid mellom Røde halvmåne og Røde Kors
til samlingspunkt for de eldre. Moskeen har sitt eget bibliotek for de som vil lære mer
om skriften og kulturen. Den skal også helst ha en leilighet som benyttes av gjesteimamer og andre med tilknytning til moskeen. Likeså er det viktig at de får sitt eget
likrom, hvor de kan vaske og stelle sine døde før begravelsesritualet. Man må passe på
at dette rommet (helst med kjøling) bygges slik at båren blir plassert med hodeenden
vendt mot Mekka under prosedyren.
22
RELIGION OG LIVSSYN – 2/2012
RELIGION OG LIVSSYN – 2/2012
23