Transcript SNØHULETUR TIL LIFJELL Onsdag den 12. mars var møtte jeg opp

SNØHULETUR TIL LIFJELL
Onsdag den 12. mars var møtte jeg opp på parkeringsplassen på Asker videregående, og der
startet turen mot Lifjell. Kl. 06.45 satt jeg meg på bussen til Lifjell. Begge idrettsklassene
skulle på en snøhuletur der vår klasse skulle sove første natt i snøhule, og andre natten på
Hollande seter. Bussen skulle opprinnelig gå 07.00, men på grunn av at enkelte ikke hadde
utstyret sitt i orden og planlagt bra, så gikk ikke bussen før 07.28.
Etter ca. 2 og en halv time var vi fremme ved Lifjellstua parkeringsplass(754 m.o.h). Der satte
mange på ski-fellene sine, fant riktig bekledning, gikk på toalettet og tok litt mat før vi startet
på stigningen innover og oppover i fjellet. Før vi startet hadde vi lagmøte, og tok et lagbilde
av gruppa som var Jens Cato, Iselin og meg. Vi manglet Dina som dessverre måtte melde
forfall på grunn av sykdom. Turen startet innover i fjellet, og opp mot Bokslulnatten (928
m.o.h) Det ble en pangstart i møte med oppoverbakkene, men heldigvis hadde alle på gruppen
min feller, så dette gikk uten problemer. Vi startet bratt oppover. Selv om vi fikk råd om å ta
av klær fordi det ville bli veldig varmt, og vi hadde kledd oss etter dette, stanset vi allikevel
etter svært kort tid. Jeg hadde pakket genialt, og shortsen, som jeg sterkt ble frarådet å bære
på av mor, far og andre elever og noen lærere, ble tatt på. Været var fantastisk, og det var rett
og slett fantastisk å gå innover, selv om vi gikk i harde motbakker. Gruppa gikk også svært
bra og vi sto på og gikk i et bra tempo! Sola fortsatte å skinne.
Vi var en av de første gruppene som kom frem til Bokslulnatten, og Jens og jeg brukte like
gjerne tiden på å sole oss, spise litt nøtter for å samle energi og få i oss mye drikke. Turen
gikk videre, og vi begynte å gå igjen. Neste stoppested skulle være i bunn av bakken før
Skårafjellholmen som ligger på ca. 1100 m.o.h. Vi fortsatte behagelig tempo, ikke så fort at
man ble sliten, men så fort at vi holdt varmen, og gruppen samlet. På veien støtte vi på den
største utfordringen så langt. En nedoverbakke på kanskje 20m. Og siden folk ikke ville ta av
fellene, førte dette til at det lugget ekstremt og vi kunne stå samlet og kose oss og se på alle de
artige fallene som foregikk rett foran oss!
Ved bunnen av bakken hadde vi en kort samling før vi startet den ekstrem bratte stigningen
opp Skårafjellholmen. Det hadde begynt å blåse litt, så Jens og jeg satte på stilongsen under
shortsen, og gruppa tok en stopp for å sette på seg klær for å unngå å fryse. Vi passerte en del
elever som ikke hadde på feller, og valgte å bære skiene oppover bakkene, og gå på bena. Vår
gruppa hadde feller, og vi besteg de bratte bakkene uten problemer. Som første gruppe ankom
vi Skårafjellholmen, selv om vi ikke hadde fortet oss eller gått i et høyt tempo. Vi satte oss
ned i solen, drakk Cola og spiste sjokolade, og koste oss med å se på de morsomme fallene
som forekom i en liten nedoverbakke til pitstoppet på ca. 10m.
Uansett ble nå beskjeden at vi skulle ta turen opp og se på noen snøhuler som var blitt gravd
ferdige. Derfor la vi igjen sekkene, og startet stigningen opp mot hulene. Det tok ikke lange
stunden før vi var fremme, og vi møtte 4 store huler med stor begeistring. Den ene hulen var
gigantisk, og Jens og jeg fikk med en gang for oss at vi skulle lage en slik hule. Senere fikk vi
kjenne at det var et helt urealistisk mål. Denne hulen var utrolig, og selv om den imponerte
stort tok vi til takke med en hule som var lik de andre tre som var gravet. Etter titten på
hulene, tok vi turen ned alle bakkene vi hadde besteget, og ned til der sekkene lå. Så ble vi
delt i tre, og alle fikk hver tildelt et område vi skulle undersøke. Vi tok derfor frem
søkestengene våre og begynte å søke hvor langt det var innover i snø-veggen. En av de andre
gruppene fant et perfekt sted for graving, midt i en slags dal, rett ved møtestedet. Vi tok på oss
sekkene, og bar dem bort mot grave-dalen. Totalt sett gikk vi ca. 2,3-2,4 km dag 1.
For å dobbeltsjekke hele siden om det var nok snø til å grave, satte alle gruppene i gang med å
sjekke ut gode områder for å kunne grave. Vi fant frem søkestangen igjen, og startet søket.
Stedet vi fant var perfekt, og det var langt nok inn både opp ned innover høyre venstre og i
midten slik vi skulle søke. Jens og jeg satte straks i gang gravingen, og satte alle krefter i gang
for å få en fantastisk snøhule. Det var veldig varmt og tidskrevende å grave en snøhule. Vi
hadde fått sterke anbefalinger om å kjøpe skoposer, men som det stae mennesket jeg er, ville
jeg vise at det gikk helt fint uten skoposer. Jeg hadde på gamasjer og syntes at de gjorde en
utmerket jobb de også. Uansett føltes det som at gravingen ikke førte til noe som helst. Etter
ca. en time forstod vi at dette ville bli en svært lang og hard treningsøkt med graving. Etter ett
par timer til med graving begynte vi virkelig å komme et stykke på vei. Selv om vi var både 1
og 2 færre på gruppa enn de andre, gravde vi i et svært bra tempo, og hadde kommet mye
lengre enn mange av de andre.
Jens og jeg stod inne i hula og slo løs den steinharde snøen og kastet den ut. Vi hadde startet
med hver vår inngang, slik at vi kunne grave dypt inn, deretter grave inn mot hverandre. Vi
fant ut at dette ville være den smarteste løsningen, for da fikk både Jens og jeg brukt kreftene
våre inne i hula, og Iselin kunne hjelpe til med å hive ut løs snø. I tillegg kunne jeg fortsette å
grave rett inn og forme det som skulle bli sengen, og da vi kom langt nok, dekke igjen hullet
jeg hadde stått i og inngangen jeg hadde gravd med snøen vi løsnet fra inne i hulen. Dette fant
vi ut at var den beste taktikken, for da slapp vi å kaste all snøen ut en inngang, som ville vært
svært upraktisk for den som skulle kaste ut snøen.
Vi tok ikke mange eller lange pausene, og sto på for å bli ferdige. Iselin tok ganske mange
pauser, men samtidig lagde hun varm lunsj til oss, og da syns vi at det var greit. Da vi hadde
gravd en stund til, merket vi at det begynte å mørkne ute. Dette var ikke bra for oss, fordi vi
merket at vi ble litt deppa av dette, og hula var ikke på langt nær ferdig. Da vi hadde gravet i 8
timer var vi endelig ferdige med å grave innvendig. Da la vi skiene våre over den nedpekende
inngangen, og plasserte snøblokker som vi tidligere hadde gravd ut og latt ligge for å fryse,
oppå skiene. Deretter dekket vi til med snø, for at inngangen skulle bli tett.
Vi lagde huleinngangen lav for at inngangen skulle være lavere enn brisken/sengekanten for
at kulda ikke skulle være høyere enn kuldegropa. Dette fordi kald luft siger ned mot bakken
mens den varme luften blir oppe ved sengen. Vi tenkte at vi kunne sitte i «fotenden» av
sengen, og sitte der og kle på oss, for så å kunne gå langs gangen og ut. Dersom vi ikke hadde
gangen ville det vært ganske klønete for den innerste å komme seg ut hvis den måtte på do
eller andre ting. I tillegg fant vi ut at det begynte å bli mørkt, og motivasjonen for å fortsette i
mørket var lav. Vi måtte derfor gire opp ett hakk, selv om vi var utrolig slitne, for å bli ferdig
med hula før det ble mørkt, det var noe vi skulle klare.
Vi bestemte oss for å endre taktikken, og med hjelp fra lærer, bestemte vi oss for å fjerne
gangen og «bordet» og heller å satse på å lage sengen ferdig, slik at vi kunne legge oss hvis vi
skulle gi opp gravingen. Vi endte derfor opp med ideen som vi ser på høyre bilde. Da endret
vi bare liggeretningen, og smalnet kuldegropa slik at vi fikk lang nok seng til å kunne både ha
sekkene og ligge i sengen. På denne måten slapp vi nesten 1 m med graving innover, og vi
fikk en bra løsning som passet svært bra for oss. Det endte med at vi hadde ca. 2x1 meter per
person, og det er ganske bra i en snøhule 
En ting vi kunne gjort annerledes var at vi hadde ikke behøvet å grave så høyt under taket.
Hulen ble svært stor fra laveste til høyeste punkt, og det tok da ekstremt lang tid å varme opp
hulen. For oss som var 3 av dette svært vanskelig, og det var kaldt, kanskje spesielt for Jens
som hadde en sovepose som ikke var varm nok. Men det gikk bra, vi endte med å ligge i
utebuksen og jakka i soveposen, og jeg sov strålende på mitt doble liggeunderlag 
Dag 2 skulle vi møte opp utenfor snøhulene kl. 10.00. Vi satte derfor alarmen på 08.30. Da
fikk vi tid til å lage varm frokost, og koke mer vann som vi kunne ha i drikkeflaskene våre.
Mens snøen smeltet begynte vi å pakke sammen madrasser og soveposer. I tillegg måtte vi
pakke sammen alle tingene vi hadde brukt, som søppel, spadene og så videre. Vi brukte litt
lengre tid på alt dette enn vi hadde beregnet og kom litt over tiden til oppmøte. Allikevel stod
vi og ventet på to andre grupper, så totalt sett gikk det ikke utover noen andre, men vi burde
allikevel klart å være i tide. Uansett startet vi skigåingen, og var dessverre litt etter skjema. I
skulle spise lunsj med Skardtjønn(1004 m.o.h)
Det var litt mer vind enn gårsdagen så vi startet med litt varmere klær. Terrenget var svært
variert. Vi møtte på noen bratte motbakker, slakke bortover-strekninger og noen lange
nedoverbakke. Derfor tok det svært lang tid for noen å komme seg fremover, og vi ble stående
lenge der vi skulle vente. Det blåste veldig, og vi satte derfor på varme klær i starten av
pausen. Jeg brukte derfor tiden til å drikke vann, spise nøtter og litt sjokolade. Da vi kom i
gang igjen skulle vi bort en lang slette, og opp en svært bratt bakke. På toppen hadde vi fått
beskjed om at det var lunsj, så Jens, Iselin, jeg og noen flere som var først opp satte oss ned
der. Da lærerne kom opp fikk vi en kontrabeskjed, og vi måtte pakke sammen igjen. Da lød
beskjeden å finne et sted der alle kunne sitte midt i sola der det var vindstille. Tilslutt fant vi
et perfekt sted. Da gravde vi sitteplasser, og siden sola skinte benyttet vi anledningen til å sitte
i bar overkropp og få litt sol på oss. I sola stekte Jens Cato pølser til gruppa, som var helt
fantastisk. Dessverre endret været seg utover i lunsjen, og det ble ordentlig surt og kaldt.
Vinden begynte å komme, og det så ikke så bra ut. Etter lunsj bestemte lærerne at vi skulle ta
en topptur opp på Mjelten(1099 m.o.h), fordi været for morgendagen var meldt til å bli dårlig,
og vi skulle benytte muligheten til å gå på en topp med utsikt hvis det ikke skulle ordnes seg
dagen etter. Veien opp tok ikke lange stunden, omtrent 20 minutter. På toppen blåste det helt
ekstremt, og vi måtte konsentrere oss for ikke å velte over ende. På toppen var det fantastisk
utsikt. Vi kunne blant annet se helt ned til Hollande seter der vi skulle overnatte senere på
kvelden. Før vi startet turen ned, tok vi lagbilde alle sammen.
På veien ned byttet jeg ski med Håkon slik at han fikk feller og jeg fikk kjøre ski uten. Det var
vanvittig morsomt, og jeg falt med 20 i stil 3 ganger. Da alle var nede hentet vi de store
sekkene, og beveget oss mot seteren. Etter ett par 100m stoppet vi for å ha litt skredlære og vi
snudde et stort område med snø for å kunne teste teorien ut i praksis senere. Utgangspunktet
for læren var at vi skulle lære hvordan man kan søke etter personer dersom det har skjedd et
skred. Hele gruppa ble delt i to. På den første gruppa ble Martin gravd ned. Der brukte de
ganske lang tid på å finne han. Kommunikasjonen var ikke så god, og noen brukte svært lang
tid på å gjennomsøke kun et bittelite område.
Den andre gruppa var mye mer effektiv, og fant meg, som lå nedgravet, på en mye raskere tid.
Hvert minutt teller når man ligger under der, og da er det viktig med god kommunikasjon og
tempo i arbeidet, så lenge man er grundig. Etter litt aking og lek ned en bratt bakke tok vi på
oss sekkene og gikk videre innover ved foten av Mjelten, fjellet vi var på toppen av tidligere.
Litt lenger inne, på toppen av den siste og bratteste bakken før vi var nede ved Hollande seter,
tok vi en siste stopp. Da fant vi en fantastisk akebakke og vi kunne ikke la muligheten gå fra
oss, vi bare måtte ake ned. Skaren lagde perfekte forhold, og jeg dro på meg hetta og skled på
ryggen med hodet først ned. Fantastisk morsomt og for en fart man fikk!
Som en siste oppgave skulle vi lage en nødbuvak. En nødbuvak er en liten hule som man skal
kunne søke tilflukt i tilfelle det skulle forekomme uvær. Hulen skal kunne inneholde deg og
sekken din, i tilfelle du må bli der lenge. Etter at vi var ferdige dro vi ned siste bakken til
Hollande seter. Bakken var svært bratt og lang, og det skal sies at Maria stod for det absolutt
morsomste fallet på hele turen da hun kjørte ned bakken med feller, og da hun stoppet i
bunnen bare falt hun fremover. Så all ære til henne for det!
Romfordelingen ble «kortspillerne» i ene hytta og resten i den andre. Dette ble delt inn for å
skape best mulig samhold, og at de som ville spille kort kunne sitte så lenge vi ville og spille!
Vi fyrte opp i peisen, hang opp vått tøy og slappet av. Vi sto i tillegg foran peisen og så rett
bort på den andre klassen som stod og gravde ute i kulda! Oppmøte til felles samling og
middag var 18.30. Vi fikk servert lapskaus foran peisen. Det var helt fantastisk. Lapskausen i
seg selv var ikke den beste, men settingen og stemningen klassen skapte gjorde hele greia bra.
Hele klassen var i topphumør etter å skulle sove inne i varmen. Etter middag spilte vi
Hallgeirs quiz, og personlig mener jeg vi var kapable til å vinne. Jens Cato og jeg havnet på 2.
plass i quizen. Senere på kvelden drakk vi cola og spiste sjokolade vi hadde kjøpt i kiosken,
som muligens var en smule dyr, men ingen brydde seg fordi det var så godt. I den øverste
hytten satt vi og koste oss med en DVD også, alle sammen, og fellesskapet var helt på topp.
Siste dag var avreise klokken 10.00. Frokosten stod på bordet klokken 08.30, og da var Simon
og jeg smarte og gikk litt tidligere for å unngå køene. Frokosten bestod av brødmat, og vi fikk
servert godt pålegg før vi skulle ut å gå.
Da vi begynte å gå skulle vi gå i ca 3km før vi skulle møtes. Møtestedet var et veikryss der de
som ville gå den korteste løypa rett hjem kunne gå, mens vi som ville gå lengre gikk der. Vi
skulle til toppen av Øysteinnatten. Her var det lurt å ha feller fordi skaren bestod av is, og var
umulig å bruke ski på. Derfor tok noen av seg skiene og gikk på bena et stykke. Da vi endelig
kom på toppen møtte vi fantastisk utsikt. Dessverre fikk vi ikke hatt så stor glede av den, fordi
vi måtte gå videre fordi bussen ventet.
På veien ned var det så isete at vi ikke hadde annet valg enn å gå på bena. Da vi endelig var
nede i sporet, tok det ikke lange stunden før vi var nede ved bussen på Lifjell parkeringsplass.
Andreas Vedeler, 3IFB