Transcript VANNRESSURSER I VESTMARKA «Kart over

VANNRESSURSER I VESTMARKA
ULVSVANN VANNVERK fra Byminner nr 19
MED ”GAMLE KART GJENNOM SKIENS HISTORIE”
Thor Inge Rødseth og Tor Kjetil Gardåsen 1984
Å skaffe byen, og senere de tettbygde strøk omkring, en tilfredsstillende vannforsyning ble
etter hvert en maktpåliggende oppgave for de kommunale myndigheter. Fra gammelt av
hadde folk i byen tatt sitt vann til vask og husholdning enten i vannkilder på forskjellige
steder i byen, eller i elva. Gårdene i Gjerpen og Solum hadde som regel sine egne brønner.
Likevel var det først og fremst av hensyn til brannvernet i de tettbygde strøk at arbeid med
vannverk ble satt i gang. Det var Ulvsvann som ble valgt ut som kilde for Skiens første
vannverk, og verket ble tatt i bruk i 1861. Vannverket er forøvrig omtalt i forbindelse med
kartet over vannledningene i Skien og Gjerpens Vannverk er omtalt forbindelse med
kartene over Ørnstjern og Tvittingene.
Vannverkskartene er gjerne tatt opp i forbindelse med planleggingen av verkene. De
inneholder en nøyaktig kalegging av vannbassengene, av og til med beregninger over
vannareal og volum ved ulike vannstander. På noen av kartene er ledningsløp
inntegnet. Kartene over vannverks' bassengene er gjerne gode eksempler på nøyaktig
og forseggjort kartleggingsarbeid og uttegning fra tiden omkring århundreskiftet.
Skiens første vannverk:
«Kart over Skiens Vandverksreservoir Ulvsvandet»
«Optaget i Mars 1896 af Hans Vasdal» .
Ulvsvann er dannet i krysset mellom flere forkastninger, noe som formen på vannet
og terrenget rundt bærer tydelig preg av. Ved Ulvsvann lå tidligere
Ulvsvannsplassen, som skal ha vært ryddet i 1700-årene, og dessuten skal en av
Løvenskioldene på 1700-tallet ha hatt en lysthus på en øy ute i Ulvsvann. Ulvsvann
har flere bukter, en av disse er Breigangsbukta som går inn mot Breigangen, en av
Fos— sum jernverks største gruver.
Ved anlegget av Skiens vannverk omkring 1860 ble Ulvsvann demmet opp og bl.a
Ulvsvannsplassen ble liggende under vann.
Hans Vasdals kart over Ulvsvann viser foruten vannet med de nærmeste omgivelser
også vanninntaket ved dammen i den østre delen av vannet i noe større målestokk
med både plan og snitt av dammen med damhusene. Her er innteg— net de to
damhusene som ennå ligger her, det eldste fra 1863 og det yngste fra 1887.
Plan- og snittegningene av de to lukehusene viser de innretninger som disse husene
inneholdt på denne tiden. Først ligger en lukkeventil, deretter en grovsil og et kort
rør som går over i en finsil. Så kommer et rør med sluseventil og omkobling, og
herfra går rør ut på nettet. Ved sluseventilen og omkoblingen kan vannet stenges av,
f.eks. ved reparasjoner.
Under bybrannen i 1886 hadde det kilt seg fast en stor sten i vannrøret oppe ved
Ulvsvann. Av denne grunn kom det heller ikke den vannmengden det skulle gjennom
ledningen til byen, noe som i stor grad forhindret slukkingen. Vannrøret med denne
stenen er i dag utstilt på Brekke Museum som et minne om de vansker man hadde å
stri med under bybrannen i 1886.
ULVSVANDET.
Opptaget mars 1896 af Hans Vasdal
Areal:
Høieste vandstand: 75 moh
203 178 m2
Laveste vandstand: 72 moh
137 700 m2
Største disponible vannmasse: 596 534
Fra Ulvsvannsdammen, Vi ser damhusene, det eldste fra 1863 og det yngste fra 1887,
KART
TVITINGERNE
«Kart over Tvitingerne » «Optaget i mai 1900 af Th. Fossum».
Mens både Skien og Porsgrunn i 1S60-årene hadde opprettet vannverk, vel mer av
hensyn til brannvernet enn til befolkningens øvrige behov, kom Gjerpens
vannforsyning til å trekke i langdrag. Siden vanntilførsel for å forhindre større
brannkatastrofer ikke var så presserende i Gjerpen, ble det lenge betraktet som et
privat anliggende å skaffe vann. De som bodde langs elver og vann forsynte seg der,
og mange hadde brønner.
Spørsmålet om kommunal vannforsyning for Gjerpen, i første rekke for de mer
tettbygde strøk nær byene, fikk imidlertid aktualitet i slutten av 1SS0-årene, og i
1890årene ble det arbeidet med saken. Man forsøkte først å få til en løsning med
Skien kommune, med dette viste seg vanskelig, og herredsstyret anmodet derfor
vannverkskomiteen om å tilveiebringe et overslag over omkostningene med en
vannledning fra Tvittingene sørvest for Ulvsvannet over Gulset gjennom
byggekommunen og videre forbi Gjerpen kirke langs hovedveien forbi Ballestad til
veikrysset ved Buer. Dette ble utarbeidet av ingeniør Bretteville og forelagt
herredsstyret i 1S99. Formannen i vannverkskomiteen, Gunnar Sem, gikk inn for at
man straks tok opp forhandlinger med grunneierne, ervervet kongelig resolusjon for
ekspropriasjonsadgang og forberedte saken. Det er på denne tiden at landmåler Th.
Fossums kart over Tvittingene er tatt opp. Kartet er i målestokk 1:2000 (her
forminsket) og viser vannet og det nærmeste terrenget omkring. Vannets areal ved
ulike vannstander er utregnet. Ellers er eiendommer, herreds- og eiendomsgrenser
inntegnet, foruten stedsnavn rundt vannet.
Forslaget om Tvittingene som vannverk ble imidlertid ut— satt i herredsstyret, og man
var like etter 1900 begynt å arbeide med et annet prosjekt, nemlig Venstøptjern, som
lå tydelig høyere enn Tvittingene. I mellomtiden dukket Norgaards private vannverk
opp, og av denne grunn ble Gjerpens vannverksplaner skrinlagt for lange tider frem til
man begynte å arbeide med planene for Ørnstjern som Gjerpens vannverk, som vi
senere skal se.
” Situasjonskart over Norgård Vannbassiner med Ledninger og
Nedslagsdistrikt i Gjerpen 1908-1920.”
«Gomsruds Opmaaling» Tracet ½ -1983 av N. Sandsodden.
I 1890-årene og fremover til etter århundreskiftet ble det gjort flere bestrebelser i
Gjerpen for å skaffe vannforsyning, særlig med tanke på de mer tettbebygde
delene av bygda. Det kom imidlertid ikke til noen resultater, og det var i denne
situasjonen at Aasmund Norgaard på søndre Mæla, sønnesønn av den kjente
byggmester fra Vest-Telemark med samme navn, trådte frem med et privat initiativ
for å søke å løse problemet. Aasmund Norgaard var en driftig og iderik mann som
også hadde betydelige kulturelle interesser.
Norgaards første plan gikk ut på et vannverk med vann fra Skyerløken, men etter
nye undersøkelser bestemte han seg for å ta vann fra Alet jern ved Gulset, og i
1906 begynte anleggsarbeidet. To år senere kunne så de første abonnenter i
Mælaområdet få springvann, og flere kom til.
SITUASJONSKART over
NORGÅRDS
VANNBASSINER MED
LEDNINGER OG
NEDSLAGSDISTRIKT I
GJERPEN
ÅLETJERN
m/ sommerledning
fra Nordre Trytetjern
I 1910 ble 42 hus forsynt fra Norgaards vannverk, og i 1920 var antallet steget til
284. Ledningene var da ført frem til Rising og Gjerpen prestegård.
Kartet viser området øst og sørøst for Ålet jern der vannverket hadde sine bassenger,
ledninger og sitt nedslagsdistrikt. Også i dag kan vi finne spor i terrenget etter vannverkets anlegg. Ved Åletjerns søndre og østre armer ble det bygget dammer, og fra
den østre armen gikk vannledningen ut. Her er inntaket for ledningen avmerket. Det
meste av denne dammen ble ødelagt aven gangvei i 1978, og i dag kan vi bare se
rester etter dammen. Damhuset er også borte.
Fra Åletjern ble det lagt sommerledning til Nordre Trytetjern for å sikre tilstrekkelig
vann i tørre somre.
Vannledningen fra Ålet jern til Gulsetbassenget gikk omtrent der hvor gangveien i dag
går. Det gikk jernrørsledningen over Gampedalen frem til Kavlemyr (Buskmyr) og
damanleggene langs Skjoldebekken. I traseen for vannledningen var det nemlig lagt
inn små hjelpedammer som fikk vannet til å stige opp til nødvendig nivå for å komme
over forhøyninger i terrenget. Samtidig ble det flere vannmagasiner. Slike dammer er
tegnet inn vest for Gulsetbassenget, og ved enden av Buskmyr er avmerket en
nedlagt dam. Rester av disse dammene kan vi ennå se i terrenget.
Fra Limitjern i nord kom en annen forgrening. Limitjern tok opp vannet i bekken som
kom fra Langgangstjern ennå lenger nord. Fra Limit jern ble vannet ført på åpne trerenner sydover. Her er lendet relativt flatt, men for å få vannet frem ble det bygget
opp «aquadukter» av torv, stein og jord over de lave strekningene, f.eks. ved
Kreppamyr og over Størrmyr (Tinnkollmyr). Her ser vi også jordvollen avmerket på
kartet. Høydedraget ble overvunnet ved å lede vannet gjennom de nedlagte
langstrakte gruvegangene.
Åletjern var imidlertid utilstrekkelig som vannforsyning for Gjerpens sterkt økende
befolkning, og det kom derfor ikke til samarbeid om videre utbygging av vannverket
mellom Norgaard og Gjerpen kommune. Heller ikke kom det til noen kommunal
overtakelse av vannverket. I årene frem til omkring 1920 ble det arbeidet med
vannverkssaken i Gjerpen, og omsider ble Ørnstjern valgt som hovedvannkilde for
kommunen.
Kommunen informerer nå slik:
Skiens VANNVERK I DAG:
Skien kommune har ett hovedvannverk som leverer vann til 90% av abonnentene. I tillegg
leverer kommunen vann til et mindre antall abonnenter fra borehull.
Hovedvannverket ligger i Steinsvika og tar vann fra Norsjø. Norsjø er en av Norges største
og beste drikkevannskilder. Det første vannverket i Steinsvika ble satt i drift i 1962. På
Meierkollen er det plassert et stort ”vanntårn” knyttet til dette.
Dagens vannbehandling ble satt i drift i 1998. Vannverket stod klar våren 2009 etter
ombygging. Det blei gjennomført for å tilfredstille kravene i drikkevannsforskriften om to
hygieniske barrierer.