Transcript Oppgave (pdf)

Eyvind Alnæs
Digitale dokumenter
05.03.2014
Tyskernes krigsfanger i Norge etter krigen
Hvordan håndterte den norske stat et stort antall utenlandske krigsfanger og soldater av ikke-tysk
nasjonalitet etter 2. verdenskrig?
Under 2.verdenskrig kom det flere tusen polakker, franskmenn, belgiere og menn fra andre
europeiske land til Norge, enten som krigsfanger, arbeidere eller som soldater. De fleste kjempet for
Hitler, men noen kjempet også imot. De som kjempet for, var enten som frivillige eller tvunget til
tjeneste for Tyskland. Andre var sendt til Norge som arbeidskraft for å reise nazistiske byggverk, eller
som fanger i tyske leirer i Norge. Etter krigen var det store antallet polakker, franskmenn, belgiere og
andre, et problem for norske myndigheter. Hvem av disse hadde kriget for Hitler frivillig, og hvem
hadde kriget under tvang? Hvem kunne sendes trygt hjem, hvem kunne vente seg en straff i
hjemlandet? Slike spørsmål var vanskelig å besvare, både for de utenlandske selv og for norske
myndigheter. Den norske staten løste dette med å plassere disse menneskene i midlertidige leirer,
før deres skjebne ble beseglet.
I 2012 intervjuet jeg min farmor som dessverre ikke lever lenger, om dette temaet.
Hitler utryddet seks millioner jøder, hundretusener sigøynere, homofile og
funksjonshemmede og mennesker av andre ”raser” enn den ariske rase. [1] Prosessen førte til en
utryddelse av til sammen 9-11 millioner mennesker. Nazityskland kapitulerte 8. mai 1945,[ 2] og
Tyskland var ikke lenger en stormakt. De fleste landene som hadde blitt tvunget eller frivillig kriget
for Tyskland hadde nå befolkninger i nød, store materielle ødeleggelser og behov for ressurser som
ikke kunne skaffes på kort sikt. Millioner var hjemløse og det antas at rundt 10 millioner ble
flyktninger. En av de kaldeste vinterne på lenge sto også for døren i 1947, og store befolkningsmasser
var fordrevet. [3] Når det er snakk om andre verdenskrig generelt, er det mye fokus på hva som
skjedde under krigen, og det er det de fleste husker. Veldig mange glemmer hvor forferdelig det var
etter at krigen sluttet, med frykt, fattigdom og sult. Problemet var hva de tvungne og frivillige
soldatene av ikke-tysk nasjonalitet som var igjen i Norge, skulle gjøre etter fredsslutningen, og hvor
de skulle dra. Man kan jo forstå at en så stor gruppe mennesker kunne bli et problem for den norske
stat å håndtere. Det er nærliggende og tro at nordmenn var bekymret for at denne gruppen
mennesker av disse ikke-norsk opprinnelse kunne bli et problem for samfunnet vårt. Folk kunne ikke
vite hvem av disse menneskene som hadde støttet Hitler eller ikke. De som hadde støttet Hitler, var
1
Eyvind Alnæs
Digitale dokumenter
05.03.2014
høyst upopulære blant det norske folk. Dette kunne ført til kaos og bråk, og derfor tok staten grep.
Den norske stat sendte derfor soldatene til hjelpeleire rundt omkring i landet, for å holde dem avskilt
fra borgerne, og for å gi dem et sted å være i mellomtiden. Leirene måtte drives, derfor kontaktet
staten kvalifiserte nordmenn som kunne drifte dem.
Min farmor, Hilde Alnæs er født i 1915. Hun fikk oppleve hele prosessen på nært hold. Som
lærer snakket Hilde flytende tysk, fransk, og godt engelsk. Mannen hennes, Ivar, jobbet i
forsikringsbransjen.
I intervjuet fortalte farmor meg en del om dette. Da krigen ble slutt, ble de spurt om å drifte
en leir, og administrerte den i to år, helt til alle hadde fått et sted å bo eller var blitt sendt tilbake til
sitt hjemland. Leiren hadde tyskerne bygget og brukt under krigen som arbeidsleir for norske
ungdommer, der ungdommene skulle lære seg å marsjere og bli soldater. De norske ungdommene
hadde marsjert med spader, som erstatning for gevær. Leiren lå i Våler, og bestod av to store
brakker, i tillegg til et vertshus der Hilde og Ivar skulle sove. Det var rundt 200 menn omgangen, og
det var også mange andre hjelpeleirer rundt om kring i landet. Min farfars bror hadde ansvaret for en
tilsvarende leir.
I leiren var det Ivar og Hilde som bestemte, og de hadde mulighet til å bestille det de trengte
for å holde leiren med mat og lignende. Forholdet i leirene var relativt gode. Mennene fikk det de
trengte av mat, helt gratis, og de betalte heller ingen penger for å få bo der. Til tross for alt mennene
hadde vært igjennom på noen få år, var miljøet i leiren bra. Det var veldig sjeldent bråk, og de fleste
var blide og fornøyde for å få et sted å bo mens de ventet på hva som skulle bli deres neste
oppholdssted.
Det første folkeslaget i leiren på Våler, var franskmenn. De var der bare noen måneder, og
det var mye usikkerhet om hva som skulle skje videre i deres liv. Franskmennene var veldig høflige og
blide. De var veldig dyktige til å lage mat, selv om de fikk lite med råvarer. De greide å lage noe godt
ut av det lille de hadde, i tillegg til at de også jaktet i skogene som var rundt leirene, selv om det var
ulovlig.
Mange av dem var soldater som frivillig hadde kjempet for Tyskland, mens det også var
mange som var tvunget til tjeneste for Hitler. I lokalsamfunnene var det naturlig nok mennesker som
hadde meninger om hvem som var tvungne og hvem som faktisk hadde støttet Hitler frivillig. For
hjemlandene til mennene, var det vanskelig å vite, og det ble gjennomført undersøkelser. De som
ville hjem, risikerte å komme hjem til undersøkelser som mer eller mindre tilfeldig kunne medføre at
man ble skyldig eller uskyldig dømt for å ha vært frivillig nazist under krigen. Soldatene fikk også
2
Eyvind Alnæs
Digitale dokumenter
05.03.2014
muligheten til å søke seg til andre land, blant annet Canada. I Canada var det dårlig med arbeidskraft.
Mange valgte å ta ekstreme valg, som å dra til Canada, men også andre land, i frykt for å bli dømt
som nazist i sitt hjemland. Da fikk de kanskje aldri se familien sin igjen.
Alle franskmennene dro etter to måneder, noen til Canada, noen få til andre land og resten
vendte hjem, med blandede følelser. Hilde og Ivar holdt kontakten med noen av franskmennene pr
brev. Måten de reiste på, var i tyske krigsbåter som staten hadde overtatt etter krigen. Det var en
hard reise uten noe særlig mat. Hilde og Ivar fikk også brev om at noen av franskmennene hadde tatt
sine liv.
Av staten fikk Ivar og Hilde låne en lastebil, som Ivar kunne kjøre og hente forsyninger med.
Engelskmennene hadde et depot på Tollbodplassen i Fredrikstad, der de delte ut mat. Så Ivar kjørte
helt til Fredrikstad for å hente forsyninger. Engelskmennene ville vise respekt for nordmennene fordi
de hadde hatt et godt samarbeid under krigen, og de ville ha et godt forhold til Norge. Derfor hadde
engelskmennene flere hjelpeleirer i Norge. De delte blant annet ut en sjokolade til hver i leiren, noe
som var veldig stas.
Belgierne var det neste folkeslaget som kom, etter at franskmennene dro. En dag da Ivar
kjørte for å hente mat, hadde en av belgierne drukket seg døddrukken, og oppførte seg helt ute av
kontroll. Han vandret ute i mørket, oppførte seg veldig truende, og ingen turde å gå ut for å få roet
han ned. Den berusede belgieren banket og skrek utenfor huset der farmor satt, vettskremt. Farmor
ringte legen, fordi hun tenkte han kanskje kunne stikke han med en sprøyte for å roe han ned, men
legen turte heller ikke å gå ut til han. Dramaet endte med at belgieren sovnet utenfor huset til
farmor, og dagen etter angret han voldsomt. Hilde måtte vært streng og statuere et eksempel slik at
dette ikke skulle skje igjen. Dermed sendte hun han til en straffeleir over fjorden i Vestfold. Han ba
og tigget på sine knær, men det hjalp ikke, selv om farmor hadde litt dårlig samvittighet. Slike
hendelser var det ikke mange av i leiren, men det hendte av og til. Hilde og Ivar dro senere over
fjorden for å se hvordan belgieren hadde det, en uke etter hendelsen. Da de traff han, var han
sjeleglad for at dette hadde skjedd, fordi han hadde truffet broren sin, som han ikke hadde sett
under hele krigen! Broren hadde begått en liknende handling. Belgierne ble heller ikke lenge før de
reiste. De var i leiren i bare 1 måned. Belgerne ble de undersøkt da de kom hjem, for å finne ut av
hvilket motiv som hadde ført dem til tyskerne.
Polakkene var det siste folkeslaget som var i leiren. De ble der veldig lenge, bort i mot to år,
helt til leiren ble lagt ned. Mange av polakkene hadde vært arbeidsslaver for tyskerne under krigen. I
Norge ble polske krigsfanger satt til å bygge festningsverk langs kysten. Et eksempel på det er
3
Eyvind Alnæs
Digitale dokumenter
05.03.2014
nordlandsbanen som ble utvidet nord for Grong i 1944. [4] På slutten av krigen var det opptil 20 000
polakker i Norge. De var samlet i leirer i påvente av hjemsendelse til Polen, og andre land, som
Canada og England. Polen hadde forandret seg kraftig siden de forlot landet, og mange fryktet det
kommunistiske regimet. [6]
Tillatelse for en polakk til å gifte seg med en norsk kvinne. Copyright: Archiwum Akt Nowych. [7]
Ivar og Hilde ble veldig gode venner med polakkene. Hilde holdt kurs for dem i norsk, fordi polakkene
veldig gjerne ville lære språket. Polakkene var musikalske, og de ønsket seg instrumenter. Dette
søkte Hilde og Ivar om at de skulle få, noe som de også fikk. De dannet et orkester. En som het
Schubert, spilte piano og var ekstremt dyktig. Etter hvert fikk de tillatelse til å reise rundt om i landet
for å holde konserter. Den tillatelsen kunne Hilde og Ivar gi. Det var klassisk musikk som ble spilt, og
de spilte godt. De ble populære blant nordmenn, og møtte suksess. Det var rundt 6-7 stk i dette
orkesteret, og hele orkesteret endte opp med å bosette seg i Norge, fordi de hadde papirer som
kunne bevise at de var tvungne. De 7 slo seg ned i Mysen. Noen av dem manglet også fingre og
tenner de hadde mistet i krigens dager. Likevel fikk de til å spille godt på instrumentene, og det viser
hvilken vilje de hadde. Da polakkene skulle reise hjem, måtte de ta en båt fra Moss. Polakkene ville
absolutt ikke dra, og det var store avskjedsscener og mye tårer.
4
Eyvind Alnæs
Digitale dokumenter
05.03.2014
Liste over polakker som reise hjem til polen. Litt uklart hva som står. Copyright: Statsarkivet i Gdansk. [ 5]
Alle mennene som kom til leiren i Våler, var ”friskmeldte”, men likevel hadde mange psykiske
problemer, hørselskader og dårlig syn. De med betydelige skader lå på norske sykehus, og hos Røde
Kors. Staten bestemte at det ikke kunne være mennesker av motsatt skjønn i samme leir, derfor var
det egne leirer for hvert skjønn. Broren til Ivar drev en dameleir bare en time unna. Det kom norske
jenter fra hele sør-landet og teltet i skogen 200 meter unna gutteleiren. Jentene snek seg inn i
rommene i leiren om natten, mens Ivar gikk rundt i alle rommene og lyste i køyene med lykt og
kastet dem ut igjen. Det var mange barn som ble født av norske piker etter krigen, men som var halvt
norske. Forskjellsbehandlingen var stor, og det var frykt for å reise hjem uansett, i tilfellet man ble
dømt feil. Polen kom med i Warshavapakten, og ble styrt av Sovjet under kommunisme. Det var
mange polakker som ikke ville reise hjem bare på grunn av det. De visste helt klart ikke hvor de skulle
gjøre av seg, hvor de skulle få jobb, hvor de skulle finne igjen familien sin og om i det hele tatt hadde
familie lenger. I leirene var det få som kjente hverandre fra før. Det var menn i 20 årene og opp mot
40-50 år. I leirene var det ikke meningen at de skulle jobbe for at Norge skulle få arbeidskraft, men
5
Eyvind Alnæs
Digitale dokumenter
05.03.2014
mennene i leirene ville gjerne skaffe seg arbeid og tjene penger selv. Noen fikk arbeid hos bønder,
noe begge parter var veldig glade for.
Jeg valgte å skrive om dette temaet fordi jeg synes det er viktig og interessant å spre denne
unike kunnskapen til andre, og fordi jeg vil ta opp noe som har kommet litt i skyggen av krigen
generelt. Min farmor har hatt et innholdsrikt liv, og har opplevd mye, blant annet krigen 1940 – 45 og
hendelsene i etterkrigstiden. Det jeg nå har fortalt er tatt i utgangspunkt av det min farmor har
fortalt om det hun har sett og opplevd på nært hold.
Kanskje er det slik at denne håndteringen av utlandske soldater, fanger og tvungne arbeidere
for nazistene i Norge også er et kapittel i norsk historie som har både positive og mindre hyggelige
sider. Kanskje er det slik at det haster å granske også forholdene rundt de ulike leirene som Norge
driftet etter krigen, for å finne ut hva som egentlig skjedde her og hva myndighetene egentlig hadde
for planer.
Skal jeg dømme etter min farmors fortellinger fra leieren hun drev sammen med farfar, er
det lite som tyder på at dette er et mørkt kapittel i norsk etterkrigshistorie. Imidlertid hadde mine
besteforeldre ingen ting med selve hjemsendelsene å gjøre, og jeg har lite informasjon om hva som
lå til grunn for de beslutningene norske myndigheter tok i forhold til de enkelte utlendingene som var
i leirene, og hvilke skjebne de norske myndighetene beseglet for dem.
Primærkilde
Min farmor – Hilde Stahrfoss Alnæs – Bodd i Roma, Paris, Berlin, Oslo, Selbak, Ålesund,
Drammen og Fredrikstad.
Sekundærkilder
1.
http://no.wikipedia.org/wiki/Andre_verdenskrig - Tap og krigsforbrytelser, avsnitt to.
2.
http://no.wikipedia.org/wiki/Tysklands_historie_(1933%E2%80%931945) – Tyskland taper
krigen. – Siste avsnitt
3.
http://www.historiekonkurransen.no/eksempler - Tyskland under andre verdenskrig –
flytting i eget land, av Ada Borgwardt, første avsnitt.
4.
http://no.wikipedia.org/wiki/Nordlandsbanen
5.
http://www.opam.no/polen/no/polske-soldater
6
Eyvind Alnæs
Digitale dokumenter
7.
http://www.opam.no/polen/no/etterkrigstiden
6.
http://www.opam.no/polen/no/etterkrigstiden - Første avsnitt
7
05.03.2014