Transcript magasinet plot – svartlamon

RaddisAdelen
OPPRØRET SOM FORSVANT
zzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzz
z
Mens forsvarsminister Grete Faremo sitter i møte med LO-nestleder Tor Arne Solbakken, tar LO-leder Roar Flåthen en pust i
T E K S T O G F OTO: Ø YS T E I N L I E
bakken utenfor. Flåthen har drøftet LOs bekymring over forsvarsledelsen i egne kontakter med Statsministerens kontor.
'HRNNXSHUWHHQKHOE\GHORJÀNNORYWLOnERGHU
,GDJEHVWHPPHUHQKnQGIXOOUDGGLVVHURYHUKYHPVRPVNDOInLQQSDVV2PnU
NDQGHWY UHVOXWWSnPRURD
I dag brenner solen. Det føles som en fønvind har
dukket opp fra ingen steder og med den en hete,
og helt på tampen, helt uventet, har den sendt oss
inn i noe som ligner en Indian Summer. Beboerne
på Svartlamon i Trondheim trekker ut av husene
sine, og med ett er klisjeen komplett. Det koker,
det myldrer, bare føtter på støvete grusveier og
glovarm asfalt. Ut av de vindskeive husene kommer
de, med singletter, dreads, rullings i munnvikene
og tatoveringer.
Svartlamon er smørøyet i Trondheim. Like ved,
et kort molotovcocktailkast unna, var det en gang
et skipsverft, som de siste femten årene har gått
igjennom en ekstrem gentrifisering og blitt en
lokal, trøndersk og dermed en lett folkelig variant
av Aker Brygge i Oslo. Men på Svartlamon er det
som om tiden har gått i stå. Her bor rundt to hundre utvalgte innbyggere, store og små, freaks og
intellektuelle, gamle hippier og postpunkere, fordelt på tretti skakkjørte og sjarmerende trehus fra
forgangen tid.
Om vinteren fryser de seg fast til husene sine.
Men så, én gang i året, akkurat når sommeren er
på hell, slår beboerne på stortromma og holder en
gratisfestival for seg selv og resten av byen. Det er
en gedigen bakgårdsfest, laget på dugnad av beboerne, der ingen er invitert, men forbausende mange
dukker opp. Eat the Rich-festivalen er fri for reklamebannere og kommersielle aktører, hvis en ser
bort fra øl fra bryggeriet som ligger kloss ved. Inntektene går direkte tilbake til beboerne selv, som
øremerker pengene til oppussing, et prosjekt som
aldri tar slutt.
Festivalen er for de innvidde, og hipstere spør
aldri om de kan komme. De bare dukker opp. Der-
for er det tett med folk idet festivalens overraskelseskonsert går i gang. Jungeltelegrafen går fort der
alle kjenner alle, og ingen er synlig overrasket når
de ser Bent Sæther og resten av Motorpsycho klyve
ut av et kjøkkenvindu og entre den provisoriske
scenen som er skviset inn i bakgården mellom to
slitte, rødflassete trehusrekker. Bandet legger ut
på sin musikalske ferd med brukne vinger og flyr
av sted i gitarjamret. Musikkstøyen skjærer kniver
i husveggene, som dirrer og fungerer som en enorm
resonanskasse. Etter en drøy time klatrer bandet
atter igjennom kjøkkenvinduet, men andre veien
denne gang, og publikum kan starte forfra igjen.
Eat The Rich-festivalen er solsiden av Svartlamon, det beste bydelen kan oppvise av kreativitet,
mangfold, galskap og ikke minst dugnadsvilje,
fordelt på fem scener, en provisorisk filmklubb og
x antall barer. Bydelen har fostret frem og hatt mer
enn en finger med i spillet i utviklingen til band
som Motorpsycho. Det er muligens å strekke det
litt langt, men en kan også si at DumDum Boys har
en fortid i bydelen. Det var i alle fall på Svartlamon
Kjartan Kristiansen skrev sine elleville og surrealistiske kjærlighetstekster. Det var også på Svartlamon forfatteren Erlend Loe, multikunstneren
Kim Hiorthøy, kunstkritikeren Tommy Olsson,
nyhetsredaktøren Alexandra Beverfjord, historiker og forfatter Magne Njåstad og radissforfatter
Roy Krøvel, for å nevne noen få tilfeldige, kan ha
utviklet sin kunstnersjel og moralske habitat. Om
det skjedde på grunn av bydelens unike karakter
eller den enkeltes iboende vilje er vanskelig å dokumentere, som alt annet.
Det er likevel hevet over enhver tvil at Svart-
OKTOBER / NOVEMBER 2011 – MAGASINET PLOT
Støyreise. Motorpsycho er festivalens overraskelse og headliner. Alle band stiller gratis opp, alle jobber frivillig – det er gledens
helg – i en bakgård på Svartlamon.
lamon har vært utklekkingssted for mange, men
nå har en ny tid begynt. Et lovende dansekompani
holder til her, kanskje landets beste lysrigger også,
noen dyktige kunstnere, jøss bevares, men så vidt
vi vet, holder ingen av nasjonal kaliber hus her slik
som i gamle dager. Men alt var vel bedre før – også
på Svartlamon?
Opprøret er over, og tilbake står privilegiene.
Svartlamon er raddisprosjektet som ble tatt
inn i varmen. Husleien i de vindskeive trehusene
er latterlig lav, en leilighet på femti kvadrat koster
byer være helt uaktuelt for den typen folk som
befolker Svartlamon. I nesten en hvilken som helst
annen by ville utbyggingskåte hushaier bydd om
hverandre for de attraktive tomtene, og når de
endelig hadde fått kloa i området på 32 000 kvadratmeter, ville trehusene blitt jevnet med jorden
og erstattet med nye, funksjonelle trekasser i maksimal tillatt høyde, og nye mennesker ville flyttet
inn. Stamstedet ville neppe vært Ramp Pub & Spiseri, oppkalt etter Åge Aleksandersens kanskje
beste plate. Nei, de nye beboerne ville heller ha
spankulert noen hundre meter lenger unna og slått
rundt tre tusen kroner. Da tåler man kanskje at
standarden er så som så. En ulempe er at dusj og
toalett ofte må deles med andre, med alt det innebærer av mindre komfortable opplevelser. Men å
ha husly tett ved der det skjer, i byens indrefilet,
så å si helt fri for biltrafikk, ville i de fleste andre
seg ned sammen med alle andre på Solsiden, det
trondheimske – folkelige – svaret på Aker Brygge,
sett solen gå ned og nippe til hvitvin og spise reker.
De ville ikke ofret raddissene en tanke.
Men raddisene har vunnet den politiske kampen og, merkelig nok, blitt sosialt godtatt i byen og
88
89
zzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzz
tatt inn under kommunens beskyttende vinger. I de ti siste årene har
bydelen hatt status som et byøkologisk
forsøksprosjekt, der formålet er at
beboerne skal leve så snilt og i pakt
med naturen som overhodet mulig. Det
vil si minst mulig pengebruk og mest
mulig gjenbruk.
Nylig inngikk bydelen kontrakt
med kommunen for ti nye år, frem til
våren 2022. Nye ti år med lave leier og
frie tøyler. Kommunen har spyttet inn
penger for å oppgradere området og
sørger for nødvendig brannsikring og
sikkerhet. Byens politikere stiller også
som lånegarantist, fordi den lave husleien gir boligstiftelsen lite økonomisk
handlingsrom.
I tillegg styrer bydelen seg selv. En
gang i måneden er det allmøte der alle
kan si sitt, og hvor maktstrukturen er
flat. I tillegg kan hvert enkelt nabolag
ha møter når det passer. Her fungerer
lokaldemokratiet på mikronivå. Fem
beboere, en fra hvert nabolag som sitter et år hver, bestemmer hvem som
skal få bo på Lamon og nyte godt av
billig husleie og høste av de kreative
fruktene. Ikke rent få av beboerne sitter i trygge og greit betalte jobber. Det
er fint, flott og demokratisk. Men et
spørsmål melder seg: Hvorfor skal 200
håndplukkede radisser få bo i bydelen?
ene siden er han ferdig med å bo på Svartlamon,
på den andre siden sitter han sentralt i Svartlamon
boligstiftelse. Han er uansett glad for å vært med
på opprøret, samtidig er han bekymret for kursen
videre. Han veier ordene når han snakker. Av og
til, når han er ekstra vár, sakker han tempoet litt.
Han kan si:
«Vi som bodde i husene fra slutten av 1980-tallet trodde vi kunne endre verden, men de siste par
årene har jeg gått på tomgang».
Eller:
dre på nervene, er det mulig å bytte leiligheter
innbyrdes. Espen sier at det er en slags felleskapsfølelse på Svartlamon, selv om miljøet er fragmentert – som det alltid har vært, også under tidligere
års samhold mot politi, politikere og bilforhandleren Strandveien Auto. Noen møtes på grunn av
musikkinteresse eller kunst, andre fordi de er politisk eller økologisk engasjerte, mens noen grupperinger har oppstått fordi beboerne rett og slett
liker hverandre.
- Bydelen har sin styrke på kunst og kultur, og
folkene er gode til å organisere seg i små grupper.
Men… Det er et men.
En katt sk vetter unna. Espen Hernes, leder i
Svartlamon boligstiftelse, kommer syklende. Det
er fortsatt et par dager igjen til Eat The Rich-festivalen skal arrangeres, og alt flyter, bare hovedscenen er godt påbegynt, men ingen av
svartlamonnittene virker stresset i solsteiken.
Espen tar av seg sykkelhjelmen og setter seg på
en benk. Opprører, han? En mild fyr med smile-
enhver statistikk er det mer farefullt å krysse stuegulv. Burde ikke vi gått med sykkelhjelmer hele
tiden, alle som en? På med sykkelhjelmen i dusjen,
det er jo glatt på flisene, er det ikke? Sykkelhjelm i
sengen. Jo visst. Sykkelhjelm på dass? Hvorfor ikke.
Men på Svartlamon?
Espen sier at han flyttet fra Svartlamon i vår
etter å ha bodd der i en liten mannsalder, og at han
«Det er ingen tvil om at det er billig å bo her.
Jeg vil anta at husleien er under halvparten av markedspris, men leilighetene har lav standard».
Etter at han har lest igjennom alle sitatene, Et tog farer forbi. Betongveggen mellom skinringer han først en gang og endrer teksten litt. Litt negangen og benken vi sitter på, hindrer oss fra å
senere på kvelden ringer han igjen. Så en gang til kjenne dragsuget og bli møre i øregangene. Muren
like etterpå. Forklarer at det er
virker likevel påtrengende og
viktig å få ting balansert rikminner om andre og mindre
Hvorfor skal 200
tig, han vil jo ikke at ting skal
hyggelige murer som er blitt
misoppfattes og komme skjevt håndplukkede raddiser få reist for å skille mennesker fra
ut. Sier at han var frittalende,
bo i bydelen, og hvordan er hverandre.
fordi han snakket med maga- Jeg hadde likevel ønsket at
det mulig?
sinet Plots utsendte og ikke
området skulle være en smelVG. Han lover ikke å ringe og
tedigel med politiske diskusjokorrigere igjen, og han holder ord. Espen er ingen ner og økologisk nyutvikling, og jeg mener at
feiging som trekker sitater i øst og vetst, eller gjør potensialet fremdeles er der.
totalrenovering av språket. Det er nyanser han er
Litt saktere nå:
opptatt av, små ord – og det er ikke sykkelhjelm- Men vi (her er et eksempel på rettelse; i første
forsiktigheten hans det er snakk om. Men om omgang sa han «FlyKo» i stedet for «vi», men Espen
Svartlamon. Det er en kjærlighet her, til stedet og er mer opptatt av at det er beboerne som selv har
menneskene.
gjort bommerten, han selv inkludert – som har sittet i komiteen som velger ut folk, red. anm.) har
Espen forteller at de nye beboerne blir silet gjen- ikke prioritert godt nok når vi har rekruttert folk.
nom formelle søknader. Flytte- og koordinasjons- FlyKo har gått igjennom stabler med søknader, men
gruppen
FlyKo
forholder
seg
til
syv vi har ikke selv gått aktivt ut og forsøkt å få inn
opptakskriterier når de velger sine utvalgte. En folk som bydelen trenger, som brenner for området.
trenger ikke å oppfylle alle kravene, men en kan få Resultatet er blitt et Svartlamon som ikke utviklet
innpass hvis en er ung, trenger et sted å bo, er inn- seg i den retningen jeg ønsket. Det er blitt mer teori
vandrer, er håndverker, kunstner eller ressursper- enn ideologi.
son; kort sagt kriterier som åpner for skjønn. Og
Espen holder blikket. Han virker enten godt
når en først får en fot innom, skal det mye til for forberedt til intervjuet eller dårlig forberedt; begge
rynker rundt øynene, en nøytral men dog mørk
t-skjorte, en høflig konversasjonsform. Og sykkelhjelm? En opprører i sykkelhjem. Er ikke hjelmen
for pyser, for folk som tenker overdrevent mye på
selvomsorg, på at noe forferdelig kan skje, og som
jevnlig klekker ut verst mulige senarier? Ut fra
nå er lettet. Han var, altså inntil nylig, en del av
radissandelen, en av dem som tumler rundt og
leker og steller i stand en heidundrende gratisfestival, mens vi fleste andre er opptatt av å komme
oss gjennom dagen. Men nå er han både med og
ikke med i den privilegerte radissgjengen. På den
at beboeren ikke skal få forlenget treårskontrakten
sin. I praksis, siden dette er en bydel med stor takhøyde, er det opp til den enkelte å bestemme hvor
lenge han eller hun vil bo her.
Skulle beboeren finne seg en kjæreste og kanskje få barn, eller at noen av beboerne går hveran-
Passende upassende. Inntekten av øl, vin og spritsalg går til oppsussing av
badet til Kristiane Lange (t.h), som er i sitt femte år på Svartlamon. Venninnen Mari Alstad er med på å tiltrekke seg kunder ved hjelp av enkle triks.
OKTOBER / NOVEMBER 2011 – MAGASINET PLOT
tilfeller fører til en sjelden, nesten gjennomborende oppriktighet. Han sier at de siste årene har
kraften dabbet av, og det merkes i det offentlige
rom.
«Det er ikke fokus på bydelen lenger».
«Svartlamon er for opptatt av seg selv».
90
91
zzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzz
Fra kaos til kos. Svartlamon er bydelen som har gått fra okkupasjon, til konsolidasjon til stagnasjon, mener mange.
Han snakker gjerne i overskrifter. Det er så enkelt
når det blir slik; når intervjuobjektet sier ting lett
fra hjertet, men er det hele sannheten hans? Nei,
fordi han snakker like varmt om bydelen sin. Om
hva de brenner for. Om folkene.
Og er det han sier sant?
Ja og nei.
Kampen er over. Ja, det er den. Radissene har
sin bydel. Er ikke det en seier? Ja, langt på vei.
Det er også ikke sant, av den banale årsaken at
OKTOBER / NOVEMBER 2011 – MAGASINET PLOT
lever etter Kants kategoriske imperativ er kanskje
på høy tid? Det er hipsterne på Svartlamon og likesinnede verden over som virker å ha skjønt det. Vi
andre turer frem som før, og det fører oss – om ikke
hvert enkelt menneske, men som art – rett til ingen
steder.
Muligens er det slik at de små forsyningene i
folks liv til det bedre, er det som til slutt fører til
en bedre verden og siden kan bli en altomfattende
bevegelse? Det kan også være slik at det nye opp-
dette er hans versjon – og hans overbevisning er røret ikke er et ytre opprør, men et indre som er
at en alltid må videre. Han sier at Christiania, fri- rettet mot hvordan den enkelte velger å føre sitt
staden i København, er bedre
liv. Kanskje er det slik at radistil å få oppmerksomhet, både
sene på Svartlamon går i det
- Det er ekspander eller
på godt og vondt. Forteller at
stille og lever et liv som blir
en annen bydel i Trondheim,
helt vanlig først om femti år?
dø, slik jeg ser det.
Brøset, nå lanseres som den
At disse hipsterne lever forut
nye miljøvennlige bydelen, selv
for vår tid, og at svartlamonEspen Hernes
om Svartlamon allerede har
nittene er eksponentene for
vært det i ti år.
den nye økologiske, grønne
- Når det meste blir gjort på dugnad, så er det revolusjonen, om den kan kalles det?
Eller er dette bare politisk korrekthet som gulikke alltid alt blir gjort. Grunnen til at jeg sier det
jeg sier, er at jeg er opptatt av å sikre Svartlamon pes opp? Det er folk som sier at det er en lovmesvidere. Det er ekspander eller dø, slik jeg ser det. sighet i å være radikal som ung, men når du er
Hvis en ikke tenker nytt og har et ønske om å voksen, vil du ta til fornuften å bli politisk blå uankomme videre, vil bydelen stagnere. Det er ingen sett. Jakten etter et enklere liv, med mindre penselvfølge at Svartlamon består, selv om det virker gebruk og mer gjenbruk, er så politisk korrekt at
slik i dag. Vi må sette pris på området og ikke ta det kan bli tatt for å være en vits. Det politisk kordet som en selvfølge. For meg personlig har Svart- rekte er blitt en selvfølgelighet, et uttrykk som sies
lamon vært en stor berikelse i livet mitt og døråp- ironisk, nærmest unnskyldende, i hvert fall før 22.
ner på mange områder. Det tror jeg også er tilfellet juli og sikkert også snart igjen, men etter en del
for mange andre på Svartlamon, sier Espen Hernes. lengre samtaler med radissene på Svartlamon, virker det politisk korrekte ikke annet enn det å mene
Elver sakker gradvis farten jo nærmere havet noe godt og ønske så inderlig at ord blir til handde kommer. I et siste desperat forsøk på å renne ling. Hensyn til andre medmennesker, for å si det
videre slynger de seg sakte gjennom landskapet, klamt.
via små omveier og svakheter i terrenget, graver
For det skjer flere gode ting på Svartlamon også
seg videre ved hjelp av jordrotasjonen, før de til i dag, noe Espen, som forsvinner på sykkelen etter
slutt setter sine avleiringer og forsvinner i havet. å ha tatt på seg sykkelhjelm, er enig i.
På samme vis er det med opprør. Det stivner til
Det aller beste med Svartlamon er kanskje
etter hvert.
beliggenheten. Hadde det ikke vært for mastodonMen på en annen side; vi stiger aldri ned i ten Dora 1, satt opp som ubåtbunker under krigen,
samme elv. Det som gjaldt på 1980- og 1990-tallet,
gjelder ikke nå. Selv om den ytre fienden ikke lenger er kommunen, er det nok å ta tak i. Fortsetter
menneskeheten som i dag, med samme forbruksmønster og de samme reisevanene, vil vi trenge
fem jordkloder, hevder mange. At noen fører an og
ville utsikten utover sjøen og Munkholmen vært
upåklagelig. Det Svartlamon mangler av utsyn,
forsøker bydelens beboere å ta igjen i kreativitet,
galskap og frisinn. Som på de fleste alternative
steder labber katter og hunder ubestemt rundt,
dreadlocksene går aldri av moten, og det er noe
92
93
konsertlokale. Rett ved holder en gratisbutikk til, hvor det bare er å gå inn
og forsyne seg. Bydelen kan også
skilte med eget Samvirkelag, basert
på et samvirkes prinsipper og tilpasset den nye tiden med økologiske matvarer og rettferdig handel. Men
medlemmene tar ikke ut kjøpeutbytte
og er forpliktet til å jobbe gratis i
butikken. Tilbake får de handle til
reduserte priser. Lokale bedrifter har
fått fotfeste i bydelen, og Verkstedshallen har jevnlig teaterforestillinger
og konserter. For folk med grønne
fingre er det mulig å fordype seg i
økohagen. Bydelen har til og med eget
kor, Svartlamon Hardkor.
Punkarven viser seg ofte om nettene: En armada av hettekledde aktivister slår til i bakgården til butikker.
Med hver sin hodelykt dykker de ned
i containere for å finne mat som
butikkene har kastet. Maten lages på
Ivar Matlaus bokkafe, og de som vil,
kan spise gratis.
På Svartlamon får folk stort sett
gjøre hva de vil, bare de er snille. En
av mange som romsterer med sitt, er
Hilde Barstad, som bor i Biskop DarGjenoppvåkningens nå. Louie (8) sørger for at rekrutteringen til punken ikke
res gate ½ 5. Hilde tasser rundt i baker helt død.
gården mens hun nynner lavt for seg
selv. Hun går inn en dør, kommer ut
med attityden hos de som bor her. Det er ikke så en annen og ankommer drassende på et elektronisk
nøye, det skal nok gå bra. Tempoet er satt ned et skateboard for så å bli borte igjen, for å vise tegpar hakk og av og til, gjerne om vinteren, ligner ninger hun har laget – et bilde av Bob Marley er så
stedet en spøkelsesplass. Men skinnet bedrar. Fasi- stort at det fraktes på en trillebår – men så labber
liteten og infrastrukturen i området er på god vei hun like fort vekk igjen, inn i en overfylt bod og
til å falle på plass. Radissene har skapt sin egen dukker så opp der du minst venter det. Hun er visst
drømmebydel midt i byen. Gjennom okkupasjon, på jakt etter noen ledninger viser det seg, men ikke
ruteknusing og politisk kløkt har de greid å lage sjelden sveiper hun innom et langbord fylt av det
sin Kardemommeby.
de fleste vil kalle skrot. Her limer hun plastglass
sammen, som med tiden skal bli en lampe. Hilde
Det er ikke lite radissadelen har fått til: Lokalene
som huset hatobjekt nummer én under okkupasjonstiden på 1980- og 1990-tallet – bilforretningen Strandveien Auto som ofte måtte skifte ruter
på mandager – er blitt transformert til barnehage,
senter for kreativt gjenbruk, kunstnerverksted og
har ikke mye penger, men det driter hun i, så lenge
hun kan gjøre verden litt vakrere.
- Jeg er enig med Dorthe Skappel i én ting: Det
kan ikke bli nok glam i verden, sier hun.
Kvelden begynner å sige på. Himmelen er mørkeblå, typisk for en høstdag som denne. Ikke langt
OKTOBER / NOVEMBER 2011 – MAGASINET PLOT
Hilde Barstad har bodd her mer eller mindre siden 1990. – Noen dager har en lyst til å gå en annen vei for å unngå å treffe på bestemte mennesker, men stort sett er det fint her, sier hun.
zzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzz
unna bringer dunkle lyder frem en påminnelse om At det var en sterk følelse, en så sterk følelse at hun
at vi befinner oss i en by av en viss størrelse. En måtte bli. Hun satt i mørket sammen med sine en
ubestemt brumming kan høres et stykke unna, en høstdag. Det var festival, og bålene var tent.
lyd som bare kan ignoreres hvis en har bodd her
Jo, hun måtte bo her.
lenge nok. Lydbildet blir jevnHjem er jo hvor hjertet er.
lig brutt av en hund som gjør. - Har du lyst til å tegne på - I hvor mange nabolag kan du
Av og til kan en høre et bildekk
holde på slik jeg gjør?
gata, så gjør du det.
skrense i svingen et par hundre
- Har du lyst til å tegne på gata,
meter unna, og der suser toget
så gjør du det. Og ellers tager
Hilde Barstad
forbi. Likevel kan det være så
man hva man haver, sier hun
stille at suset fra løvtrærne
og peker opp mot ei stor og
kan overdøve larmen utenfra, som nå.
hengslete bjørk som ruver i bakgården.
Her er Hildes og resten av radissenes himmelPlastikkblomster, utstillingsdukker, globuser
rike, et sted Hilde har bodd mer eller mindre sam- – et helårs juletre.
menhengende siden 1990. I fire år forsøkte hun å
- Det er gull alt som glimrer, sier hun.
klore seg fast i både Bergen og Tromsø, men hun
Å si eller innrømme at hun er kunstner, er kanvendte tilbake til det ombygde hønsehuset med den skje å trekke det for langt i borgelig retning.
merkelige gateadressen. Hun tenkte at det å
- Jeg kaller meg for en sabotøse. Jeg driver bare
komme tilbake til Svartlamon var å komme hjem, og pynter, jeg. Jeg pynter til du spyr, sier hun.
enda mer hjem enn der hun egentlig kommer fra.
- Hans Jæger sa at man måtte skrive sitt liv. Jeg
94
95
zzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzz
sier «Tagg ditt liv». Og du vet at det er lettere å få
tilgivelse enn tillatelse. Hvis du ønsker å bli nektet
noe, så tar du det opp i et møte. Det er en landsby
dette her, skjønner du. Det har sine gode sider, og
det har sine dårlige sider, sier hun uten å ville
utdype.
Så blir hun borte igjen.
- Et f løyelsopprør, sier Harald August Nissen,
som på mange vis er Mr. Svartlamon. Foruten å
være aktivist er Nissen politiker og doktorgradsstipendiat i middelalderhistorie ved NTNU. I vår
pakket kan kofferten etter å ha vanket på Svartlamon i 24 år, med kurs for Oslo og for å drive valgkamp for De Grønne, et parti som har satt
trønderen øverst på listen.
Han er ingen prototype på punkete opprører,
men kanskje var det nettopp hans politiske kløkt
som reddet bydelen. For Svartlamon skulle egentlig ikke vært til.
Bydelen som lå like ved sjøen, på nedsiden av
jernbanelinjen, var lenge et sted for de utstøtte.
Her holdt en god porsjon fordrukne sjøuhyrer til
og dannet naturlige buffere mot resten av byens
befolkning. Den tidligere arbeiderbydelen var klar
til å falle sammen, og industrien. I Lamonkretser,
sagnomsuste og forhatte Strandveien Auto, skulle
ta over. I mellomtiden skulle de sosiale kasusene
ha husly, mens de ved hjelp av tidenes ubønnhørlige
kvern ville forsvinne under jorden.
I begynnelsen av 1970-tallet, i løpet av femseks år, ble rundt 70 hus revet. De neste årene var
takten noe tregere, men ingenting så ut til å hindre
kommunen i å gjennomføre planene sine. Ut, bort
og vekk med det gamle. Men i Tyskland, England
og Danmark feide husokkupantbølgen over de
større byene, trigget av arbeidsledighet, sosial nød,
atomtrussel og punkens død. Etter hvert nådde
bølgen også den norske kystbyen Trondheim.
Nissen var en av de første som flyttet inn, eller
riktigere; okkuperte en nedslitt leilighet i Strandveien en vårdag i 1987.
Da kommunen skjønte hva som var i ferd med
å skje, fikk okkupantene lovlige kontrakter. Det var
bedre med litt penger enn ingen penger, tenkte vel
politikerne. Husrivingen stoppet opp, så godt som.
Svartlamon var likevel ikke et attraktivt område;
det var rett og slett en saneringsbydel. Folk ville
Gratis vekkerklokke. Stort sett hver morgen er det ferske egg til den som våkner først.
egentlig ikke bor der, og kriminaliteten var høy.
- Det var Texas de første årene, minnes Nissen.
- Du kunne høre pillenarkomane slå kona si
hver kveld, leve vegg i vegg med foreldre med store
alkoholproblemer og oppleve å bli truet av en
desperado med skrujern. Drosjesjåførene nektet å
kjøre til bydelen. Det var røft og tragisk. Her bodde
OKTOBER / NOVEMBER 2011 – MAGASINET PLOT
de som befant seg på samfunnets skyggeside. Nissen flyttet inn i det største rommet. Det var ikke
så aller verst. Trekkfullt riktignok, men det var alle
rommene. En dag oppdaget Nissen at det rant fra
taket og langs veggene. Han gikk opp en etasje og
ringte på. Et alkoholisert par åpnet døren.
- Det viste seg at de brukte naboleiligheten,
som sto tom, som dass. De dreit bokstavelig talt
ned i min leilighet.
I løpet av et par år var blokka fylt opp av okkupanter. Folk begynte å utforske de trekkfulle trehusene i nærheten. Nå var det ikke bare punkerne
som kom flyttende til bydelen. Freakerne, hippiene
og utskuddene dukket også opp. I 1993 begynte
96
97
zzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzz
Sommerfugleffekten. Sommerfuglene er ekstra store på Svartlamon, men det spørs om ringvirkningene er slik en hadde håpet da
bydelen ble okkupert.
Samvirkelaget. – Hvis valget står mellom rettferdig handel og økologiske varer, velger vi rettferdig handel, sier Bjørn Hugo.
Helle tar sin vakt i butikken, og fordelen er ikke kjøpsutbytte, men billigere varer.
politikere for alvor å bli bekymret, og som mottrekk stiftet radissene Svartlamon beboerforening.
- Vi så muligheter i området og tenkte at vi
kanskje kunne gjøre noe unikt her. Skape en alternativ bydel.
Men politikerne hadde jo lovt bilforretningen
Strandveien Auto hele tomten. Frontene begynte
å hardne til, og det er her Nissen og hans medsammensvorne gjør en taktisk vri. Husokkupantene
hadde journalistisk erfaring. En del drev det radikale reportasjemagasinet Folk & Røvere, og senere
kom også folkene i magasinet Giljotin til. Advokater ble koblet på saken, og politikerne ble forsøkt
gjort møre.
- Det ble et fløyelsopprør, sier Nissen.
Ikke alle er helt enige i Nissens karakteristikk. I
en periode singlet det i rutene til Strandveien Auto,
som sto som en utsatt festning midt i stridens
kjerne. Det ble så ille at beboerne selv måtte foreta
seg noe, helst noe veldig lurt. Steinkastingen
begynte å ramme dem selv. Sympatien var på vei
til å tippe over på den andre siden. På et av de
mange allmøtene ble beboerne enige om opprette
en hotline til politiet. Og politiet ville samarbeide.
Men i 1997, det samme året som Trondheim
feiret seg selv og sine tusen år som by, og det var
VM på ski i Trondheim, og Rosenborg spilte kvartfinale i Champions League mot Juventus, vedtok
Høyre og den folkekjære ordføreren Marvin
Wiseth å selge hele tomten til bilforretningen. De
OKTOBER / NOVEMBER 2011 – MAGASINET PLOT
to profilerte Trondheimsmalerne Håkon Bleken og
Håkon Gullvåg engasjerte seg i kampen og malte
sine verdifulle farger og figurer på husene, slik at
de ikke skulle rives. Forfattere og intellektuelle hev
seg på, og det ble en kulturkamp.
Likevel trodde de fleste at kampen om Svartlamon var tapt. Det blåste en blå vind
i bystyret, og Marvin Wiseth var
godklumpen selv. Men så gikk Wiseth
av, og inn kom en ny høyreordfører,
Anne Kathrine Slungård. I det stille
begynte rådmannen å jobbe for å
kjøpe tilbake området til kommunen.
Da Slungård oppdaget det, ble hun
rasende.
- Da saken ble behandlet, skiftet
KrF side, og kommunen kjøpte tilbake området. Så vi kan takke en kirketjener på
Byneset for at vi har Svartlamon i dag, ler Nissen.
 millioner kroner ble området verdsatt til av
kommunen for ti år siden. I dag er det trolig verd
flere hundre millioner kroner.
Kommunaldirektør Einar Aassved Hansen i Trondheim kommune vet ikke hva de kunne fått for
tomta ved et salg til private utbyggere.
- Det er ikke gjort noen ny verdivurdering.
- Hva skjer med Svartlamon når 10 år har gått?
- Da vet vi mye mer om naboområdet, Nyhavna.
I kommunens planprogram legges
det opp til at området som er seks
ganger så stort som Aker Brygge i
Oslo, kan bli transformert til boligog næringsformål. Det er naturlig å
se Svartlamon i sammenheng med
det som skal skje i Nyhavna.
Han ser ikke bort fra at Svartlamon
forblir på kommunale hender også
etter 2021.
- Det er bra for Trondheim å ha alternative boområder nær sentrum og det er ikke gitt
at Svartlamon blir noe annet i framtiden enn det
er i dag. Vi har et godt samarbeid med Svartlamon
boligstiftelse. Samtidig skinner det gjennom at
kommunen ikke er helt fornøyd med hvordan
Svartlamonittene har forvaltet muligheten de fikk.
98
99
zzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzz
nikasjon i bydelen, idylliske trehus blir overdøvet,
og slik sett snakker melkekartongen mye mer med
den gigantiske murkolossen Dora vis á vis enn
bydelen den egentlig tilhører.
Jan Erik Vold har fortalt at han liker Stockholm
bedre enn Oslo, fordi byen er mer helhetlig. Selv
om byggene i Stockholm har forskjellige farger, har
de gjerne den samme tonen i seg.
De to største byggene på Svartlamon brøler til
hverandre. Det er litt ironisk hvis en setter opp en
Mor Nille-slutning: Dora ble satt opp av tyskerne.
Den nye treblokka er i tospann med okkupantene.
Tyskerne har dratt. Det samme har okkupantene på Svartlamon.
er en belastning. At bydelen kanskje burde vende
tilbake til sitt opprinnelige navn, «Reina». Det
hadde kanskje passet. Svartlamon er blitt stuerent.
Punkerne har begynt å svime rundt og deise i
bakken. En fyr med dreads har flatet ut i gresset.
Han får ligge i fred. Det er tross alt festival, og
himmelen er stjerneklar. Så kan han alltids ligge
til i morgen tidlig. Kanskje våkner han av at toget
nordover til Steinkjer suser forbi, eller så dultes
han ut av drømmene med beskjed om å børste av
seg støvet og ta et ekstra tak.
Natten er lang, og Eat the Rich-festivalen går
mot slutten. En hippie med langt skjegg håndhilser
og sier at det er bra noen skriver om bydelen. Han
peker i mørket og forteller at han flyttet inn huset
over veien en gang på slutten av 1980-tallet. Selv
om ting helt sikkert ikke er som før, er det noe helt
spesielt med denne bydelen og folkene her. Han er
likevel redd for at navnet på bydelen, Svartlamon,
Danse hele natta. Selv om dreadsen er i flertall, dukker det stadig flere punkere opp i løpet av natten.
- Det finnes noen alternative butikker og kulturinstitusjoner der, men jeg skulle ønske at Svartlamon åpnet seg mer mot omverdenen. En mer
levende bydel rett og slett. Jeg synes ikke intensjonene for området er tilstrekkelig oppfylt. Og der
har vi nok et felles ansvar.
Og kanskje har Svartlamonittene blitt så gamle
om 10 år at bydelen, slik den fremstår i dag, fases
ut av seg selv? - Et annet alternativ er å bygge kommunale boliger, studentboliger eller offentlige formålsbygg der, sier kommunaldirektøren.
Utrolig nok greier Svartlamon å stable på bena
en festival i år også. Scener er ferdigbygd, folk stimer til og været holder seg. Bare Egil Band stiller
til og med opp, siden gjengen tross alt er i byen med
et NRK-team på slep. Bydelen har levd i en symbiose med kommunen i ti år, og nye ti år er nylig
garantert. Ingen gidder en juridisk og politisk
utmattende omkamp. Det er ingen debatt om
Svartlamon lenger. Bydelen er blitt en selvfølge, og
det kan være hardt å skyggebokse i det uendelige.
- Ja, hva skal en gjøre når kampen er vunnet?
sier Nissen lakonisk.
- Kampen om Svartlamon er avsluttet. Den nye
treblokken vi fikk opp i Strandveien er både mental og fysisk finger, en Yes we can!, til dem som
trodde at alt ville rase sammen da kampen var vunnet.
- Svartlamon en samfunnet på vranga, på godt
og vondt. Det er ingen som er opptatt av å holde
fasaden, sier Nissen.
Treblokka på Svartlamon er på mange måter
blitt bydelens nye ansikt utad. Det er et signalbygg,
som det sies så ofte i dag. Men det er mer enn det;
bygningen er en femetasjes bygård og vissnok verdens høyeste hus i massivt tre. Blokka er fin og har
høstet skryt og priser.
Men den rager som en fallossymbol over hele
området. Høyblokka sprenger all gammel kommu-
OKTOBER / NOVEMBER 2011 – MAGASINET PLOT
...og det er enda mer spennende på innsiden
www.norskolje.museum.no
100
101