Transcript Artikkelen i pdf

Jostein Lillestøl, 2014
«Guttemusikken» på Sagene
«Sagene skoles guttemusikkorps. Det står glans om navnet. Oslos gode menn og kvinner stanser opp
og fryder seg over guttene når de stramme og kjekke marsjerer gjennom gatene med de blanke
instrumentene sine. Spill, gutter! Roper de. Signalet blir gitt, friskt og vakkert klinger tonene - det er
Sageneguttene som spiller!» Dette skriver den legendariske overlærer ved Sagene skole Anna
Sethne i innledningen til korpsets jubileumsskrift i 1946.
Jeg er gammel Sagenegutt med fartstid i korpset gjennom mestedelen av 1950-tallet. Jeg kan
stadfeste at vi dengang følte stolthet når vi opptrådte for publikum og følte velviljen fra disse. Vi var
nesten det eldste skolekorpset i byen (Møllergata var eldst), nesten det største skolekorpset i byen
(Bjølsen var størst), men selvfølgelig, etter vår oppfatning, var vi det aller beste skolekorpset i byen!
Jeg har vært Bergenser siden 1966, og har i alle år tatt vare på de gode minnene fra oppveksten i
Maridalsveien 64, fra Sagene skole, og fra «Guttemusikken». Jeg blar i gamle fotoalbum, og kjenner
igjen «Kræsj», «Eple», «Krølle», «Totta» og «Buster». Jeg spør meg: Hvor ble de av alle sammen?
Interessen for lokalhistorie har tatt seg opp med årene, og det er skrevet mye om Sagene som i dag
er lett tilgjengelig i bøker og på nettet, men noen samlet framstilling om skolekorpset historie er ikke
tilgjengelig. Det er kjent at et guttekorps på Sagene skole fantes lenge før 1921, ja allerede i 1905,
men at det lå brakk noen år før reorganisering i 1921. Man kan derfor diskutere om korpset ble
stiftet i 1905 eller i 1921. Overnevnte skrift fra 1946 er et 25-års jubileumsskrift på 60 sider med
detaljerte beretninger om korpsets aktiviteter i perioden 1921-1946. 1 Selv har jeg en 35 års
jubileumsmedalje som vi korpsguttene fikk i 1956 med tidsregning fra 1921. Det var selvsagt uheldig
at det ikke fremgikk hvor gamle og tradisjonsrike vi var. Dette ble ryddet opp i før Sagene skole feiret
sitt 100 årsjubileum i 1961, slik at korpset også kunne fremstå med den alder og verdighet det
fortjente. Jubileumsboka «Skolen ved fossen 1861-1961» har et kort kapittel om SSG skrevet av
korpsformann Sven Kristiansen, med noen detaljer om korpsets tidlige historie fra 1905. Disse er
basert på en samtale, der korpsets første dirigent Johannes Hansen (kjent for Valdresmarsjen), en
tidlig korpsgutt Bjarne Hansen og korpsets daværende dirigent Fridtjof Juul Larsen var til stede.
Korpset var dermed på trygg grunn da de feiret 75 års jubileum i 1980. I kapitlet om SSG er det få
detaljer om den senere historien etter krigen fram mot skolejubiléet. Det finnes også et
jubileumsskrift Sagene Skoles Musikkorps 1905-1965, men dette er ikke å oppdrive i tilgjengelige
arkiver. Ved korpsets 75 årsjubileum i 1980 finnes et stevneprogram med sparsomme opplysninger
om perioden 1965-1980. Om ytterligere jubileumsskrifter eksisterer er for meg ukjent. Det slår meg
da: Kanskje kan jeg selv bidra med noe? Både med et utdrag fra ovennevnte kilder og egne
opplevelser fra perioden 1952-1959. Mye har gått i glemmeboken, og etter jeg forlot Oslo har jeg
ikke hatt kontakt med noen av mine medmusikanter som kunne friske opp minnene. Ved et
lykketreff fant jeg på nettet addressen til en noe eldre medmusikant, Jarl Rudy Johansen, som med
stort engasjement har hjulpet meg med opplysninger fra perioden fra 1946-1954, både egne minner
og fra andre Sagene-gutter han har kontaktet etter at han ble innviet i mitt prosjekt. 2
«Guttemusikken» opphørte i 1961, da jentene kom med og korpset skiftet navn til Sagene Skoles
Musikkorps. For meg er det naturlig å stoppe der.
1
Dette 25 års-jubileumsskriftet finnes i Nasjonalbiblioteket og er søkbart og lesbart på nettet (link). Der fins
også to tidligere dokumenter, en 10 årsberetning utgitt i 1931 for perioden 1921-1931 og en 20 årsberetning
utgitt i 1941 for perioden 1921-1941. Disse er innarbeidet i 25 årsskriftet.
2
Han har også velvilligst utlånt jubileumsskriftet fra 1965.
1
Jostein Lillestøl, 2014
Før min tid i korpset
Initiativtaker til et korps ved Sagene Skole ble tatt av lærer Per Kviberg, som senere ble rektor ved
Lilleborg Skole. Sommeren 1905 kontaktet han musikkløytnant Johannes Hansen og musikkhandler
William Johnsen (senere Farre), og disse dannet grunnlaget for stiftelsen av korpset i september
1905. Johnsen skaffet instrumenter på avbetaling og utlån, mens Johannes Hansen ble den første
dirigent. Han sier i nevnte intervju på sine eldre dager at man startet opp med 50-60 musikanter med
kornetter, bassser, fløyter og trommer. Et fotografi, angivelig fra 1905 tatt i skolegården, viser
imidlertid om lag 45 musikkanter med et bredere spekter av messinginstrumenter. Det ble holdt
øvelser 5 dager i uken fra 17-19 med gruppeøvelser og fellesøvelse. Den første opptreden var 17 Mai
1906, der musikantene stilte i hvite klær, med båtlue, og med et rødt skjerf knyttet rundt livet. Et
bilde tatt foran Slottet i denne perioden viser hvite knebukser, mørke strømper, men intet skjerf.
Musikant Bjarne Hansen forteller i nevnte intervju om stolte gutter og om praktiske ting, bl.a. kunne
man sjelden øve hjemme. Første verdenskrig satte tydeligvis en stopper for musikkinteressen og
korpsets virksomhet lå nede. I 1921 ble det blåst nytt liv i korpset takket være sanglærer Oscar
Andersen og skolens legendariske vaktmester Henry Olsen. Sistnevnte startet som instruktør og
dirigent, og hadde ved oppstarten profesjonell hjelp av både brigademusikker og filharmoniker. I
1922 marsjerte korpset på nytt gjennom Kristianias gater med nye uniformer, i helblått med røde
render i buksene og båtlue med dusk. Instrumenter var igjen skaffet til veie av før nevnte
musikkhandler William Johnsen Farre. Alllerede første året hadde korpset sin første utflukt til
Eidsvoll, og året etter til Bergen med konsert i Byparken. Disse turene foregikk sammen med skolens
7. klasser. I 1924 var det Landsstevne i Oslo med konserter på Bislet og St. Hanshaugen, og man
jobber hardt med å øve inn et godt norsk program til neste års tur til København. Nye uniformer var
nødvendig, da de gamle farget av i regn. Nå ble det blå jakker, hvite bukser og blå seilerlue.
Danmarksturen i 1925 var svært vellykket for de 37 musikantene. Alle severdigheter ble besøkt, og
konserten i Zoologisk have fikk flott oppslag i Berlingske Tidende, der det blant annet heter «De
Sagenedrenge blæsede så de lignede Basunengler på forskiellige Alderstrin, men de spillede godt og
med fortræffelig Rytme». I 1926 var det igjen landsstevne, denne gang gikk ferden til Arendal med
båt. Dette var året da de eldste som hadde vært med fra starten fylte 16 år, og ikke lenger kunne
være med i skolekorpset. De stiftet umiddelbart Sagene Ungdomskorps.
Dirigenten Henry Olsen satte høye mål, knyttet til seg dyktige instruktører, og det er sagt at han
hadde en egen evne til behandle de små musikkantene, og få det aller beste ut av dem. Som skolens
vaktmester hadde han et lite verksted i kjelleren i Gamleskolen. der han kunne reparere
instrumenter. Det er også fortalt at han kopierte notene, men hvordan det skjedde før våre dagers
kopieringsteknologi vites ikke.
Det er ikke lett å finne ut noe om korpsets repertoir gjennom årene. Når det gjelder marsjer vet vi at
det i 1935 ble spilt inn en grammofonplate, der de to platesidene var «Gammel jægermarsj» og
«Inntrøndermarsj», og at man på defileringen på Sarpsborg stadion ved landsstevnet i 1937 spilte
«King Cotton» og «Alte Kameraten». Det er krevende saker! Et korpsmedlem fra 1930-årene, Bjørn
Karlsen, forteller om konserter på St. Hanshaugen der de blant annet spilte «An den Schønen Blauen
Donau» av Johann Strauss d.y.
Den første tid var det skolen som hadde regien for aktivitetene, med overlærer Anna Sethne som
korpsets høye beskytter. Etter hvert kom foreldrene mer aktivt med i korpsets drift, ved etablering av
Mødreforeningen i 1926, mens fedrene fikk sin Fedreforening i 1932. Disse foreningene arbeidet i
2
Jostein Lillestøl, 2014
samarbeid med skolen og musikkstyret. Innsamlede midler ved basarer og lignende ble overlatt
musikkstyret, og basarregnskapene revidert av korpsets revisor. Mødre- og Fedreforeningen sto hver
for årvisse miljøskapende arrangementer, Mødreforeningen en julefest og Fedreforeningen et
skirenn med både hopp og langrenn. Dessuten var det som oftest en båttur om sommeren til en øy i
fjorden med bading og lek av sportslig karakter.
Beretningene for korpset forteller om stor aktivitet med stevner, reiser og konserter. 10-årsjubileet i
1931 ble holdt med stor fest i Turnhallen, og i den anledning uttalte William Farre, kalt stifteren av
alle verdens guttemusikkorps, at «Jeg ble meget forbauset da jeg hørte hvor godt de spilte, og de
hadde utviklet en tone som man sjelden finner hos noen guttemusikkorps her i byen. Sagene skoles
guttemusikkorps er sikkert for tiden byens beste guttemusikkorps». Året 1935 er et av de mest
begivenhetsrike for korpset. På nytt gikk turen til Danmark. For å sikre økonomien ble det holdt et
marked med godt resultat. Som takk til Oslo kommune for de årlige bidrag ble det holdt konserter i
fem av byens parker. Grammofonplaten som ble innspilt det året ga kanskje også inntekter.
Københavnturen ble igjen en suksess med konserter som ga oppslag i avisen Politiken. Der heter det
blant annet «...Det var et flinkt Drengeorkester. Det spillede først i Zoologisk Have i går Eftermiddag
og gjorde stor Lykke. I Aftes rykkede de 68 ivrigt spillende ind i Tivoli og gav Koncert fra Dækket af
Fregatten kl. 19. De gjorde ikke mindre Lykke her, de spillede nydeligst, og deres Iver var saare
indtagende. De kan for Alvor rejse Hjem og sige, at de har spillet for Københavnerne og gjort Lykke».
Fregatten lå i et vann midt i Tivolihaven og det må ha vært tett med tilhørere, årsberetningen sier ca.
40 000. Korpset fikk deretter besøke avisen og lære hvordan en storavis ble til, og spilte så fra en
veranda som vendte ut mot Rådhusplassen. Det skapte så stor sammenstimling av folk som stoppet
trafikken at politiet beordret konserten stanset! Flere konserter ble holdt: På en skole i en konsertsal
med plass til samtlige 1200 elever, på et aldershjem og på festningen «De tre kroner», dit de ankom
med båt. Eieren av Det Ungarske Viinhus ble så begeistret at han ville ha besøk av korpset neste dag,
og etter konserten der fikk de severing med wienerbrød, sjokolade og krem. Det er nesten uvirkelig å
lese alt det Sagenemusikantene fikk oppleve på denne turen, som i tillegg til de vanlige
Københavnopplevelsene omfattet besøk på Carlsberg bryggeri og på Lufthavnen med omvisning av
selveste lufthavnsjefen. En kan vel regne med at korte konserter ble holdt også her.
Det er også interessant å få innblikk i hva slag arrangementene korpset var med på i løpet av et år.
Våren 1936 spilte man på Soria Moria for Sporveiens Sangforening, på kretsstevnet for Speidernes
mønstringsdag med marsj fra Tullinløkka til Calmeyergatens misjonshus, hvor korpset holdt konsert,
samt på Speidernes St. Olavs dag og tydeligvis flere oppdrag som ikke er nevnt. Første pinsedag spilte
de i Aulaen, og det ble overført til alle Nordiske land. I flere år hadde man også spilt til inntekt for
Sophies Minde, en institusjon for funksjonshemmede barn, for at disse kunne få en utflukt med bil ut
av byen. Høsten 1938 spilte korpset i Studenterlunden på Nansendagen i oktober, for pikespeiderne i
november og for turnerne i desember.
I 1939 var korpset igjen på utenlandstur, denne gangen til Sverige og Gøteborg. Turen var arrangert i
nær kontakt med turistmyndighetene og var meget vellykket. Nå var mørke skyer begynt å true
Europa og de første måneder av 1940 spilte korpset flere ganger for Røde Kors i forbindelse med
tiltak for finske barn under Vinterkrigen. I april 1940 nådde krigen også Norge, noe som rammet alle,
også korpsaktiviteten. Spilleinntekter forsvant og man manglet driftsmidler, øvingslokaler var
beslaglagt og det var ofte mørklegging. Det gikk fremimot jul før noe aktivitet kom i gang, og
juletrefesten ble holdt først i februar 1941, da det var oppstått en kvegpest og derav følgende
3
Jostein Lillestøl, 2014
møteforbud. I 1941 fikk korpset øvingslokaler i Gamle Foss bryggeri sine lokaler, der deler av Sagene
skole nå holdt til etter av skolen var rekvirert av tyskerne. Her ble det også holdt en verdig 20
årsmarkering i oktober med enkel underholdning og taler, blant annet av skolens nye overlærer fra
1938 av Katrine Arnesen. På grunn av rasjoneringen ble det etter hvert umulig å avholde basarer og
avholde fester eller andre populære tiltak for korpsmedlemmene. På tross av dette bevarte de omlag
75 musikantene motivasjonen, med 98% frammøte og en sammensveiset gjeng som skjønte alvoret.
Mødreforeningen greide å få til en julefest i 1941 og i årsberetningen står det: «...men når man noe
vil, så er saken grei, og så lenge ryggraden – Mødreforeningen – eksisterer, da vil også Sagene skoles
guttemusikkorps bestå». Fra 1942 av ble det noe lettere å få til de vanlige miljøskapende
aktivitetene, unntatt selvfølgelig turer ut av byen, da det var reiseforbud. Kretsstevnet i 1944 ble
holdt 18 Mai, og om morgenen før stevnet serverte Mødreforeningen kaker og brus i
Biermannsgården i Maridalsveien. Baktanken var at dette skulle være en slags 17. Mai feiring, siden
nazistyret hadde forbudt all feiring på selve nasjonaldagen.
Den 8. Mai 1945 kom freden, midt i korpssesongen. Korpset sto da klar til å gjøre en innsats, akkurat
som Heimevernet og «Gutta på skauen». Mange skoler måtte dette året gå uten sitt korps i
barnetoget 17. Mai, fordi de ikke hadde greid å holde det gående hele krigen. Sagene greide det, og
nå fikk guttene noe igjen for at de hadde beholdt interessen.
Vi lister like godt opp aktivitetene ut dette året:
10. Mai: Første offentlige luftetur fra Biermansgården til Torshovparken (Stor jubel)
12. Mai: Spilling utenfor Lilleborg menighetshus
17. Mai: Korallmusikk utenfor Lilleborg kirke kl. 7, avmarsj til barnetog kl. 9. Deretter Ullevål Sykehus.
27. Mai: Kretskonsert St. Hanshaugen
1. Juni: Premieutdeling Effata
3. Juni: Idrettens dag med marsj gjennom byen til Bislet
5. Juni: Dansk frihetsdag: Spilte deres nasjonalsang utenfor Grand hotel (en dags varsel)
7. Juni: Kongens ankomst og deretter folketoget kl. 17
10. Juni: Kretskonsert St. Hanshaugen
19. Juni: Konsert i Studenterlunden (sammen med Rosenhoff og Hersleb)
22. Juni: Spill for fest for avgangsklassene på Bakkehaugen (en årviss tradisjon).
9. Sept: Solvang hagekoloni: Hagefest
22. Sept: Innflytting i Sagene skole igjen etter marsj rundt kvartalet
2. Okt: Spill på brygga ved Amerikabåten Stavangerfjords ankomst
12. Okt: I NRK med opptak av et par melodier
18. Nov: Arrangement av Fedreforeningen i Bøndenes Hus
Korpset hadde dette året en spilleinntekt på kr. 653.50. Dette ble sett på som et meget pent resultat,
og nesten like mye som kommunens bidrag til korpset hvert år.
I 1946 feiret korpset sitt 25 årsjubileum sett fra nystarten i 1921. I den anledning hadde Bjarne
Hansen, før omtalte korpsmusikkant fra 1905, komponert en jubileumsmarsj. I jubileumsåret var det
planlagt en sommertur til Gøteborg, men denne måtte avlyses på grunn av valutavansker. Isteden ble
det tur til Kristiansand i forbindelse med landsstevnet i Larvik.
La oss høre hva overlærer Katrine Arnesen sa ved korpsets 25 års jubileum:
4
Jostein Lillestøl, 2014
«Det er fest i Sagene skole. Borte ved hagemuren samles litt ettet litt Sagene skoles guttemusikkorps
med sin dirigent Henry Olsen. Og så lyder den første fanfare – alle hilser med flaggene og Ja, vi elsker
dette landet toner utover. Store og små føler seg ett med korpset og er stolte av alle de kjekke gutter
i de vakre uniformer. Det vokser noe verdifullt fram hos hver enkelt i slike høytidsstunder, en
samkjensle med skolen, byen og landet vårt slår rot og vokser seg sterkere år for år».
Sommeren 1947 ble det utenlandsstur for korpset. I regi av Oslo krets av gutte- og amatørkorps dro
10 Oslo-korps til København, med konserter på Tivoli og flere andre steder. Det ble en minnerik tur
for musikantene, og samtidig god reklame for guttemusikkbevegelsen. Ved krigens slutt var
initiativet tatt til at korpset skulle få et skikkelig banner, og det ble avduket høsten 1947. Det var
blått med tre hvite fugler som fløy oppover lang 5 notelinjer. Banneret holdt seg til ut på midten av
1950-tallet, men da var det nolså falmet. Man fikk da et nytt banner med samme hovedmotiv som
det gamle, og det samme motivet ses på bannet ved jubiléet i 1980.
Det blir fortalt at mange Sagenegutter har fortsatt med musikk i andre orkestre, de fleste som
amatører, men også noen profesjonelle. Hele tre har funnet veien til Filharmonisk Selskaps orkester.
Henry Olsen virket som hoveddirigent for korpsets i nesten 30 år fram til 1948, da alder og sviktende
helse gjorde at han måtte trappe ned. Han fortsatte imidlertid noen år som instruktør, og kan med
rette sies å være Sagene-korpsets Far, for ikke å si Bestefar. Følgende hyllest kommer til uttrykk i
jubileumsskriftet fra 1946: «Var musikken ei pil, da var Olsen bågan – uten han ville korpset lidt
dauen – Nå stiller jeg alle kun den frågan: - Hvordan hadde det gått med oss på Hauen – om ikke
Olsen var med? – Tja, si det!»
Den nye dirigenten var Odd Sakshaug som fungerte i en overgangsperiode til Fridtjof Juul Larsen
overtok i 1950. Han var politimann og trompetist, og dirigerte også Torshov Ungdomskorps.
Sommeren 1948 reiste korpset med to redningsskøyter nedover langs kysten, og stoppet i havner for
å spille til inntekt for Norsk Selskap til Skipbrudnes Redning (Redningsselskapet). Turen varte i ti
dager, og ni byer fra Drammen til Langesund ble besøkt. I 1949 var det landsstevne i Kristiansand
med over 4000 deltakere, og der korpset var innkvartert på Katedralskolen. Her knyttet man spesielt
god kontakt med Tromøy Guttemusikkorps, og senere på året kom de til Oslo på to-dagers besøk. De
to korps holdt d konsert i Frognerparken. Året etter ble det gjenvisitt til Tromøya. Man stevnet ut
fjorden St. Hansaften med kystruta, men det ble dårlig vær og mange ble sjøsyke. Det hjalp å bli
mottatt med full musikk av Tromøy-guttene på kaia i Arendal. Det fortelles om mange aktiviteter:
felleskonsert,fotballkamp og andre leker. Hjemreisen gikk i fint vær, og denne turen gikk det frasagn
om blant korpsmedlenene i mange år etter.
Den nye dirigenten Fridtjof Juul Larsen var Torshovgutt, født i 1915 i Vogtsgate 34. Han hadde vært
med i Sagenekorpset på 1920-tallet, først på ess-kornett og senere tropet, og kom med driften av
selve korpset som gruppelærer i 1936. Han hadde tatt musikkutdanning på konservatoriet og var en
dyktig musiker med trompet og fiolin. Et fotografi fra 1935 viser han som trompeter i
amatørjazzbandet Yankee Band, og han spilte mer eller mindre profesjonelt i ulike sammenhenger
5
Jostein Lillestøl, 2014
fram til begynneslen av 1950-tallet. 3 Han startet sitt virke som dirigent i Hersleb skoles
guttemusikkorps i 1947 og kom til Sagene i 1950, men fortsatte også med et lite avbrudd i Hersleb
helt til 1961. Med sin nye dirigent reiste korpset i 1951 med Danmarksbåten «Kronprins Olav» til
København, en tur arrangert av Foreningen Norden. Det skulle vise seg at Juul Larsen var et lykkelig
valg. Han brakte korpset opp til nye høyder. Fridtjof Juul Larsen dirigerte Sagene skoles
guttemusikkorps i over 20 år til han døde i 1971, bare 55 år gammel.
Styreformenn i guttekorpset etter krigen har vært Smith (1946-47), Arve Haug (1947-49), Gunnar
Caspersen (1949-51), J. Lundberg (1951-52), Sigurd Sæther (1952-58), Sven Kristiansen (1958-63).
Korpsmedlem Jarl Johansen husker de fleste marsjene som ble spilt i årene omkring 1950.
«Anchors Aweigh» var populær på den tiden. Marsjer av R.B. Hall var det flere av: «S.I.B.A» og
«W.M.B» og «New Colonial March». Andre er «San Lorenzo» av Silva, «Albrecht-marsjen» av Karl
Komzak, «Alte Kameraten» av Teike, «Slaidburn» av William Rimmer og «Pack up your troubles in an
old kit bag» av Felix Powell. En marsj «Kong Carl» var også på repertoiret. De fleste gamle marsjer
har militær tilknytning. Det er grunn til å merke seg at også tyske marsjer var «stuerene» så kort tid
etter krigen. En god marsj, er en god marsj!
Jarl husker også godt det første stykket han spilte i korpset i 1948. Det var et marsjpotpurri med
«Conscritmarsjen» (Rekrutten), «Marsj av Möller» , «Under dobbeltørnen», samt en sangmarsj der
bare et fåtall av guttene spilte mens resten sang:
"I våre skoleår - vi her i rekken går.
Lærdommen finner vi alltid glede i.
Når vi en gang blir stor´, mins vi nok disse ord
fra skoledagene: Vi er stolt´av gamle Sagene!"
3
Som en kuriositet kan nevnes at Trygve Bratteli i 1938 kritiserte dette bandets musikk i bladet Arbeider-Ungdommen i
kraftige ordelag, bl.a. at den virker til «viljeløshet» og «avsporer evnen til å tenke og reflektere og fører ungdommen til
sosial rotløshet». Alle var ikke enige med vår senere statsminister. En innsender påpekte at nettopp jazzen burde være
arbeiderbevegelsens musikk, ettersom den i utgangspunktet var et uttrykk for et undertrykt folks frihetslengsler.
6
Jostein Lillestøl, 2014
Minner fra min tid i korpset 1952-1959
Min interesse for hornmusikk startet antakelig i 4-5 årsalderen, da et musikkorps marsjerte oppover
Maridalsveien forbi nr. 64 der vi bodde. Jeg fulgte etter, og forsvant ut av syne til stor forskrekkelse
for mine jevnaldrende. En av disse (Randi E) varslet min mor og fortalte at jeg var forsvunnet langt
opp på Grepsen (sic). Vel, jeg snudde før Vøyenbrua, og returnerte med den faste overbevisng at
hornmusikk var noe for meg, og erklærte etter sigende: «Når jeg blir stor skal jeg begynne i
hvitemusikken og ha blankt horn!» Og slik ble det! Jeg velger å tro at det var Sagene Skoles
Guttemusikkorps som vakte begeistringen, da de på den tiden hadde uniformer med hvite bukser og
hvit skyggelue, selv om de hadde blå jakker.
Da jeg begynte som aspirant i 1952 var Henry Olsen fremdeles instruktør for messingblåserene. Han
hadde en ruvende skikkelse og det var ikke uten en viss frykt en måtte fremføre leksen i påhør av
andre som ventet på tur. Ofte var beskjeden at vi måtte øve mer. Når en bodde i en boligblokk burde
det skje rett etter skolen, før arbeidsfolk kom hjem. Som nybegynner lurte vi på om øvingen
forstyrret naboen over. Svaret var: «Nei, det var greit nå når de visste hva det var. I begynnelsen
trodde vi at dere hadde anskaffet ku nede hos dere!»
Etter minst et års aspiranttid ble en opptatt i korpset og fikk uniform. Korpset ble fotografert i 1953
med sine helt nye mørkeblå unifomer, og på det bildet er jeg med midt i første rekke (se fotografi til
slutt) . Vi hadde øvelser to kvelder i uken, fellesøvelsen og gruppeøvelser for trompeter/kornetter og
«grovmessingen» hver for seg, begge holdt av dirigent Juul Larsen. De andre, treblåserene og
trommene, hadde sine gruppeøvelser med sine egne instruktører. Øvelsene foregikk i musikksalen på
«Loftet» i Gamleskolen. Det er utrolig at hele korpset kunne få plass der med stoler, notestativer og
det hele, så vi satt tett på dirigenten Juul Larsen. Han var en ruvende skikkelse i bredden. Som regel
var han jovial og blid, men han kunne bli «rød i toppen» og eksplodere når vi ikke lystret ordre eller
levde opp til hans musikalske forventninger. Juul Larsen var en meget dyktig dirigent som lokket fram
det beste i oss, slik at vi holdt oss som et av de beste skolekorpsene i byen den tid jeg var med. Han
var dirigent for korpset i over 20 år fra 1950 til 1971, da han døde altfor ung, bare 55 år gammel. De
siste 10 årene hadde han også vært dirigent for Årvoll skolekorps, og til sammen var nok dette et
altfor anstrengende liv, hans korpus tatt i betraktning, ved siden av vanlig jobb som selger i et
engrosfirma. 4
Det var en naturlig rangorden mellom guttene, som dels gikk på alder og dels på om du spilte første
eller annen stemme. Det kunne gå 2-3 år før en rykket opp fra annen til første stemme. Vi kunne
fortsette i skolekorpset et par år etter man var gått ut av folkeskolen, dvs. til man var 16 år, og en
nybegynner møtte derfor andre som var opptil 6-7 år eldre. Det var positivt på mange måter. Vi var
avhengig av hverandre og skapte noe sammen. En nybegynner møtte kanskje typer og
omgangsformer som en ikke var vant til, men mobbing av alvorlig karakter registrerte jeg ikke. De
eldre var natuligvis forbilder musikalsk sett, og jeg som spilte kornett lot meg storlig imponere av de
to veteranene (Arve A og Bjarne R) som med stor briljans fremførte «De to trompeter», en polka som
krevde såkalt trippeltunge (tu-tu-ku). Da jeg begynte i 1952 hadde alle instrumenter på utlån fra
korpset, og alle messinginstrumentene hadde dreieventiler (tysk type). Dette fortsatte noen år, men
etterhvert hadde alle nye instrumenter pumpeventil (engelsk type). Overgangen startet vel ved at
4
Juul Larsen var ansatt i firmaet Sverre Young som hadde agenturet for Bergans Meis og Ryggsekk, der han
begynte som 15-åring. For sin lange tjeneste der ble han i 1955 hedret med Kongens fortjenestemedalje i sølv.
7
Jostein Lillestøl, 2014
flere av kornettistene kjøpte trompeter for egen regning, noe som var uaktuelt for de med større
instrumenter.
En gang i året gjennom flere år dukket en tilhører uanmeldt opp på fellesøvelsen. Det var Bjarne
Ormestad, som var musikkaptein og dirigent for Divisjonsmusikken. Da gjaldt det å vise oss fra en god
side, men ofte hadde han stått der lenge uten at vi var oppmerksomme på han. Over året besøkte
han visst de fleste korpsene i indre Oslo, og det er egentlig nokså oppsiktsvekkende at en slik «høy
person» kunne ta seg tid til det. Om det var ren interesse eller om han ble brukt som rådgiver for
dirigentene for skolekorpsene vet jeg ikke.
Guttemusikkens viktigste opptreden var selvfølgelig på Nasjonaldagen 17 Mai. Det vil si vi startet
allerede dagen før med barnetog for småklassene, der vi marsjerte en runde i strøket rundt skolen.
Selve dagen startet allerede i 7 tiden med frammøte til spilling av koraller i skolegården.
Mødreforeningen serverte så frokost med rundstykker. Klokken 8 var det flaggheising og
fedrelandssang og deretter et program med tale for dagen og opptredener av korps, kor og elever.
Samlingspunktet var Hagemuren, en opphøyd plen som fungerte godt som scene, der korpset og
andre opptredende var godt synlig for alle. Vi spilte til sanger (som «Fagert er landet») og hadde
egne musikale numre (som «Det lysnet i skogen»). Dette var også anledningen for heder til
musikantene i form av 3 års og 5 årsmedaljer.
Så stilte vi opp for avmarsj ned til byen for barnetoget, Guttemusikken først og deretter klasse for
klasse baketter. Marsjruten var lang: Sandakerveien-Toftesgate-Øvre Foss-Markveien-Ankerbrua til
Ankertorget, som var vårt oppsamlingssted sammen med en rekke andre skoler. Ved oppstart fulgte
toget Torggata til Karl Johans gate, og skoler fra andre oppsamlingssteder sluttet seg til underveis. Vi
dreide så til høyre opp Karl Johan forbi Stortinget og videre opp forbi Slottet og ned igjen, og deretter
bort til Wergelandsveien der toget ble oppløst. Gateløpet nedover Markveien med sine høye hus på
begge sider ga en akustikk som inspirerte alle til å blåse og tromme ekstra hardt, og dette ga en
overveldende opplevelse for oss musikanter, og de bakeste skoleklassene hørte oss (eller ekkoet)
antakelig like godt som de foran. Det var med stor stolthet vi «brettet oss ut» øverst på Karl Johan,
og spesielt var det året da vi med sitrende fryd smelte i vei med «St. Louis Blues» i marsjtakt foran
Slottet. Noe så vågalt ga selvfølgelig oppslag i avisen dagen etter.
Etter etter lang marsjering og kraftig spill var vi alle, og spesielt de minste, slitne i bein og armer, og
mange med såre lepper. Etter barnetoget hadde vi fri noen timer, men vi måtte møte opp igjen i
skolegården på ettermiddagen for marsjering gjennom Sagene/Torshov området med stopp i store
borettslag som Maridalsveien 64 og Myrahagan nær Bentsebrua, der korpset hadde mange
musikanter. Dette fungerte også som matstasjoner med is, pølser og brus.
I mai var det også andre viktige spilledager. 1. mai frontet vi alltid en eller flere fagforeninger i
demonstrasjonstoget. Vi møtte opp på Rådhusplassen og marsjerte til Youngstorget. Hvert år var det
kretsstevner i regi av Oslo Krets av Gutte- og Amatørmusikkorps, som oftest på St. Hanshaugen. Når
man hadde deltatt på tre slike kretsstevner fikk en medalje. Det var også noe som het Sangens og
Musikkens Dag (noen år Uke), med arrangementer der vi deltok. Om høsten var det mindre
spilledager, men det var tiden da vi skulle bygge oss opp til neste sesong. Nye medlemmer ferdig
med sin aspiranttid kom til, og disse kunne ikke få det altfor vanskelig i starten. Julesanger var bra for
å få de med. Korstet spilte typisk ved skoleavslutninger innunder jul, i gymsalen og ved
skolegudstjeneste i Lilleborg Kirke, som den gang lå vegg i vegg med skolen. Tradisjonen med å spille
8
Jostein Lillestøl, 2014
for barna ved institusjonen Sophies Minde fortsatte på 1950-tallet, og der måtte vi noen ganger dele
oppmerksomheten med andre, en gang med skuespilleren Per Aabel, som leste eventyr for barna, og
en gang med den fantastiske trommeslageren Peter Brown, som til og med trommet på tennene,
godt hjulpet av et godt forsterkeranlegg.
Korpset var også med på å fronte ulike arrangementer, enten hele korpset eller mindre grupper. Jeg
husker spesielt at jeg var med i et nisseorkester som spilte på en juletrefest i Rådhuset. En gang i
året spilte vi for de ansatte på Ringnes Bryggeri, som lå i kvartalet nedenfor skolen. Etter konserten i
deres spisepause fikk vi servering med snitter som de færreste hadde sett maken til. Vi fikk brus og
de voksne fikk øl, og gjett om styret stilte fulltallig! En gang hadde det havnet øl på et av bordene til
oss musikantene, og det tok en tid før det ble oppdaget. Da var en del konsumert, og en del havnet i
en tuba og tatt med hjem ble det sagt.
Hva var det vi spilte? Marsjer var det mange av, som de klassiske «With sword and lance», «The
march of the herald»,«Repasz Band» og Kenneth Alford marsjene «Colonel Bogey» og «The great
little army». Vi hadde også en bra norsk marsj «Tempo Mascot» skrevet av Thoralf Engebretsen. Til
bruk for Danmarkstur øvde vi inn «Københavner-Marsj». Dirigenten fulgte med tiden, og han laget et
arrangement på «Kokosnøtta», en slager som var mektig populær og mye spilt i Ønskekonserten på
radio. («Far, jag får inte hål på min kokosnøt!»). I 1952 ble den til og med spilt foran Slottet 17. Mai!
For å appellere til ungdommen hadde vi en «Dixieland-marsj». Da rocken gjorde sitt inntog midt på
1950-tallet, fikk vi «Rock around the clock» i marsjtakt. Av konsertnumre husker jeg «Svensk Rapsodi
nr.1» og Roslagsvår av Hugo Alfvén og «Luxembourg Polka». Polkaer var det jo en viss fart i! Jeg
husker også det mer melodiske «Det lysnet i skogen» av Islandsmoen. Innunder jul spilte vi
selvfølgelig alle de kjente og kjære julesangene, samt «Heinzelmännchens Wachtparade» dvs.
Nissenes vaktparade. En gang i blant inngikk klokkespillet i vår konsert. Stykket som ble spilt var
«Aftenklokker», en gammel komposisjon fra 1913, som var en mektig populær slager på 1950-tallet,
da den nå hadde fått norsk tekst. Melodien sitter i hodet fremndeles, 60 år etter. Klokkespillet var av
typen rørklokker, dvs rør av forskjellig lengde som var opphengt i et stativ på hjul. Rørene ble slått på
med køller og ga en lyd som lignet kirkeklokker. Vi hadde også en Slagerparade som var satt sammen
av før nevnte Bjarne Hansen 5. Jarl Johansen har fortalt at han og Bjørn Holm Johansen, to av
korpsets barytonister, kontaktet Hansen og spurte mest for spøk om han ikke kunne legge inn mest
mulig for baryton. Han tok det på alvor, og de to fikk gleden av å spille en innlagt barytonduett, noe
de greide med briljans.
Jarl Johansen har også fortalt følgende episode fra sitt siste år som korpsmedlem: «I tilknytning til en
av våre onsdags samspillsøvelser tok Fridtjof Juul Larsen meg til side for demonstrere/lære meg
hvordan han "slo" 2/4-, 4/4- og 3/4-delstakt. Deretter fikk jeg prøve å dirigere korpset i en marsj. Jeg
tror nok jeg fulgte korpsets naturlige tempo mer enn det fulgte meg. Men moro var det!»
Korpsets gamle dirigent Henry Olsen fra perioden 1921-1948 døde i 1956. Jeg husker at en gruppe
Sagenemusikanter var tilstede i Nye Krematorium for å vise han den siste ære. Ti musikanter, fem fra
guttekorpset og fem fra ungdomskorpset, spilte «Belmonthymnen» og 14 andre sto espalier i to
rekker langs midtgangen.
På begynnelsen av 1950-tallet var det ikke noe naturlige ungdomsmiljøer for populærmusikk. Rocken
var enda ikke kommet, og dermed var gitaren ikke aktuelt instrument for ungdommen.
5
Bjarne Hansen kjent som medlem av Den Norske Saxofonkvartetten, som ofte var å høre i radio.
9
Jostein Lillestøl, 2014
Instrumentalmusikk hadde forrang for vokalmusikk, og jazzen hadde et visst grep på ungdommen. I
1952 holdt Louis Armstrongs konsert på Coloseum i Oslo og skapte feberaktive tilstander.
Korpsmusikk var derfor den naturlige inngangsport for musikkinteressert ungdom. Mange fikk et
godt musikalsk grunnlag som de kunne bruke i andre sammenhenger. Noen startet band. Selv hadde
vi et lite band i klassen bestående av trompet, piano og trommer. Vi opptrådte bare på interne
tilstelninger. Utenom korpsøvelsene var trommesettet innelåst i på musikksalen. Dette var ikke noe
problem for oss, siden døren til skapet var lett å dirke opp. Trommene skulle jo bare til teatersalen
rett ved siden av, og ville være tilbake på plass før noen ville oppdage noe. Vår lærer var i god tro
(tror jeg), så litt spennende var det. En gang ble vi spurt om å spille i Barnetimen i NRK. Jeg nektet
plent, til en viss ærgrelse fra lærer og de andre. Jeg visste at jeg ikke var god nok, og at det bare ville
medføre nedlatende kommentarer fra medmusikanter i korpset. Dessuten måtte vi da innrømme vår
hemmelighet overfor læreren.
Et av høydepunktene for korpsguttene var den årlige pølsefesten. Den ble holdt på høsten (tror jeg) i
musikksalen på loftet i Gamleskolen under øredøvende leven. Da fikk vi lov å spise så mange pølser vi
ville, og det gikk sport i å spise så mange som mulig. Noen greide langt mer enn andre, spesielt
«Krølle». En gang ble det sagt at han hadde spist 17 pølser! Om det virkelig var tilfelle er vel tvilsomt.
Han bløffet ikke selv om dette, men det var ikke så lett for «tellekorpset» å holde tellingen heller. Et
fast innslag på pøsefestene var visning av tegnefilmer, «Skipper´n», «Tom & Jerry», «Hakke
Hakkespett» og Disney-filmer «Donald Duck» og «Mikke Mus». Dette var før TV sin tid, og derfor
umåte populært. Innunder jul var det også juletrefest med underholdning. I flere år underholdt
tryllekunstneren Ben-Hur, som også kunne fungere som julenisse 6. Han tryllet fram penger og andre
ting, deriblant en rotte, fra lommene til tilskuerne. Han avsluttet med å trylle fram utav intet ei lang
tilsynelatende solid flaggstang med et stort norsk flagg på. Dette skapte stor forundring og
begeistring, selv blant de som hadde sett det før. En gang opptrådte Herman Hermani (eg.
Hermansen), som også hadde tilhørighet i Torshovstrøket. Han var en kjent populærkomponist og
tekstforfatter, og spilte også fiolin. Til underholdning spilte han med fela bak på ryggen og med buen
under strengene.7
Det var krevende å drifte et skolekorps den gang som nå. Instrumenter var dyre og uniformer og
notemateriell krevde også sitt. Jeg husker basarer og papirinnsamlinger. Jeg husker et større lotteri i
1952 med lodder til en krone, der møbler til samlet verdi av 10 000 kroner ble loddet ut. Det var mye
den gangen, og mange var skeptiske. Dette kunne ikke gå bra! Men det gikk det. Overskuddet var
12 000 kroner, som dannet grunnlaget for anskaffelsen av de nye uniformene. Slike lotteri ble
gjentatt i årene etterpå, med elektriske artikler som gevinster. Etter noen år var slike lotteri ikke
lenger så populære. Jeg husker såkalte «Show i Skolegården», en gang med den tids største
radiokjendis Rolf Kirkvaag (far til komiker Trond Kirkvaag) som underholdt med sin utrolig populære
radioquiz «Det spørs» («Går De videre? Ti til Dem og Fem tilbake til meg!»). En mulig inntektskilde
var såkalte matinéer i Soria Moria kino. Man laget da et sammensatt program med ulike innslag av
sang, musikk og sketsjer, med en konferansier og et par kjendiser. Dette skjedde på søndager kl.
13.00, etter kirketid og før man måtte gjøre kinosalen klar for «5 er’n». Før TV sin tid var dette noe
som kunne samle mye folk, selv på en søndag. Ved en anledning opptrådte Kari Diesen og Botten
6
Ben Hur sitt virkelige navn var Benjamin Hurwitz. Hans yrke var herrefrisør, og jobbet for frisør Bråland i
Sandakerveien ved Torshovgata. På 1950-tallet var han formann i tryllekunstnernes egen forening.
7
Herman Hermani komponerte over 300 sanger, hvorav omtrent halvparten ble innspilt på grammofonplate.
Mange av tekstene handlet om blomster (blåveis, syrin etc.), slik at han ble kalt «Norges blomsterkomponist».
10
Jostein Lillestøl, 2014
Soot, som var populære revyskuespillere den gang. De som så dem bak scenen kunne fortelle at de
aldri hadde sett så nervøse damer. Styremedlem Arthur M. visste råd og skjenket de hvert sitt
kjøkkenglass med konjakk. Da roet de seg og leverte en forestilling til stor applaus. Alltid beredt!
Året 1956 var et 35-årsjubileum for korpset sett fra nystarten i 1921. En stor jubileumskonsert ble
holdt i Samfunnshuset i mars, for fullt hus. Det var et ambisiøst program og vi fikk stor heder. Et av
numrene vi spilte, og som spesielt ble lagt merke til, var ouvertyren til operaen «Kaliffen av Bagdad»
av Boieldieu. Musikantene fikk også heder i form av en 35-års jubileumsmedalje. Året etter i 1957
startet med et familiearrangement i gymnastikksalen på skolen. Til dette var invitert korpsets stifter,
overlærer Kviberg, korpsets første dirigent musikkløytnant Johannes Hansen, samt flere av
korpmedlemene fra 1905. Slike familiekonserter ble også holdt de kommende år, enten som
julekonsert eller som start på det nye korpsåret. Disse konsertene ble holdt i Marienlyst skoles aula,
som på den tid var ny og brukt til større konserter, også av NRK. Her medvirket også andre av skolens
sang- og musikkrefter, pikekor og strykeorkester, og gjerne også et gjestekorps. Allsang var det også!
Det var som regel fullt hus på disse arrangementene. Denne anledningen ble også benyttet til å kalle
frem de som nettopp hadde trådt ut av korpset, som fikk hver sin minnepokal. I 1958 var et travelt år
for korpset, og som takk for innsatsen ble det innkalt til pølse, lompe og cola rett før jul på «Loftet».
Denne gangen skulle vi stille i unform. Etter maten gikk ferden til Chat Noir, der vi fikk oppleve Jens
Book Jensens revy. Guttene var samstemmige: «Alle tiders arrangement!».
I min tid utgikk Styret i korpset fra foreldregruppen, og skolen som sådan hadde bare indirekte med
korpset å gjøre. Av ledere for Styret husker jeg Sigurd Sæther og Sven Kristiansen. Som kasserer en
rekke år husker jeg Arthur Magnussen, som klistret små «frimerker» inn i kontingentboken som
kvittering for betalt kontingent. Mødreforeningen var sentral for å skaffe midler og planlegge og
gjennomføre arrangementer, turer og andre sosiale tiltak. På deres møter hver 14. dag var det kaffe
og kaker og selvsagt utlodning. Av og til var det innslag av mer underholdende karakter. Mange
mødre fortsatte i foreningen etter at deres barn var sluttet, og det er sagt at noen mødre hadde mer
enn 35 års medlemsskap. Fedreforeningen var også viktig, selv om denne bare samlet et fåtall av
fedrene. Et av deres tiltak for å skaffe penger var papirinnsamlinger, der man satte oppslag om
innsamling ved større bolibyggelag i området etter tur. En periode foregikk det en kveld i uken, og
eldre korpsmedlemmer hjalp til. Fedrene skaffet biler, og kjørte rundt til oppsamlingsstedene og
hentet buntede pakker med papir, mest aviser. Det ble sagt at på møtene i Fedreforeningen drakk
man øl og skjøt med luftgevær, men det gikk neppe på bekostning av innsatsen for korpset. Kanske
var det nettopp det som måtte til for å dra en far opp av sofaen etter en lang arbeidsdag?
En viktig del av motivasjonen for å fortsette i skolekorpset var nok musikkturene. Min første tur var
til landsstevnet på Gjøvik i 1953 (se foto). Vi reiste med tog, og for mange var nok dette den første
turen ut av byen. Det var 7000 musikanter og ekstremt varmt. Men det jeg husker aller best var at
antallet klasserom vi var tildelt for overnatting var altfor lite, selv om vi lå som «sardin i boks». Alle
rom på skolen var fulle av musikanter og flere timer etter sengetid var det fremdeles ikke funnet nok
sengeplass og fortvilelsen var stor. Da gikk noen kreative foreldre ut på byen og fant et
innflytningsklart kontorlokale og hentet 10-15 oss som okkuperte det, og beskjed til arrangør og
kommune om å ordne opp med eieren. Det ble gjort og resten av oppholdet ble riktig trivelig.
Året etter i 1954 gikk turen til Sverige, og for de fleste av de 62 musikantene som var med var dette
første turen utenlands. Ferden gikk med tog, først til Gøteborg i to dager med besøk på
fornøyelsesparken Liseberg, og det var populært for noe lignende var ikke i Norge på den tiden. Vi
11
Jostein Lillestøl, 2014
besøkte også den Norske Sjømannskirken og spilte der. Her husker jeg spesielt at det var såkalt
åresalg, det vil si lodd i form av nummererte trepinner. En av gevinstene var en stor bananstokk, og
det var rigget til slik at en i musikken skulle vinne den, og at vi da skulle ha en banan hver på toget
videre. På jernbanestasjonen i Gøteborg ble imidlertid bananstokken stjålet, til stor skuffelse for alle
musikantene som knapt hadde smakt bananer før. Turen gikk videre til Stockholm, der høydepunktet
var konserten på Skansen. Her spilte vi blant annet den før nevnte «Slagerparaden». Solonumrene
«De to trompeter» og «Skogtrollet» for baryton, begge komponert av dansken Hans Peter Nielsen,
var også med. Et militærorkester som skulle spille etter oss var begeistret, og kvittterte med
«Solveig’s sang» og «Landkjenning» av Edvard Grieg som honnør til oss. Turen fra Stockholm tilbake
til Oslo gikk med tog over Magnor og Kongsvinger. Da vi gikk av toget på Østbanestasjonen spilte vi
en feiende marsj på perrongen før vi ble dimmitert og dro hver til oss.
Det neste landsstevnet var i Skien i 1956. Her var det over 11 000 deltakere, ny rekord! På forhånd
skulle alle deltakende korps ha øvd inn et par fellesnumre. Et av disse var en norsk marsj som het
«Sol og Vår». Dette syntes vi var nokså treigt: Marsjer kunne ikke hete det! Vi var vant til «Semper
Fidelis» og «Colonel Bogey» og amdre flotte navn! På stevnedagen var det oppmarsj til et
fotballstadion (Odd sitt kanskje). Det var mange korps, en hoveddirigent på et podium langt borte og
flere underdirgenter spredt utover som skulle følge han. Det gikk skeis fordi noen korps likevel blåste
i vei i sitt eget tempo. Det må ha vært en merkelig opplevelse for tilhørerene på tribunen!
Vi hadde nok regnet med at neste år skulle det bli utenlandstur igjen. Skulle det bli Danmark eller
enda lenger? Men nei, økonomien tillot ingen tur. Året etter i 1958 var imidlertid alt klappet og klart
for en tur til Øst-Tyskland (DDR), men heller ikke det ble noe av. På den tiden var DDR en ung stat
som forsøkte å gjøre seg «lekker», blant annet ved invitasjoner til besøk med alle oppholdsutgifter
dekket. Mange mente at dette var ren propaganda, mens flere organisasjoner innen idrett og kultur
hadde vært med på dette og var positive, blant annet vårt nabokorps på Grunerløkka. Det ble holdt
foreldremøte der opplegget ble presentert, og det var nesten enstemmig tilslutning til å takke ja til
invitasjonen. Kort tid før vi skulle reise ble det uro i landet, og det gikk rykter om hardhendte
represalier mot demonstranter. Dette første til følgende oppslag i Verdens Gang (VG): «Henrettelser
på løpende bånd. Sagene Skoles Guttemusikkorps spiller i pausen». På nytt ble det holdt
foreldremøte, og det var fortsatt et knapt flertall for å reise. Stilt overfor et stort mindretall fremmet
Styret forslag om å avlyse turen. Det ble vedtatt, og godt var det. Den gang føltes dette imidlertid
svært bittert, fordi mange hadde vært av gårde før oss uten at avisen hadde laget noe oppstyr om
det. Landsstevnet gikk i Trondheim det året, men det var for sent «å snu på hælen».
Men i 1959 ble det utenlandstur igjen, og det til gangs. Tre reisemål over 15 dager, først til Bergen for
å delta i Dragefjellet Guttemusikkorps sitt 50 års jubileumsstevne, så til København for mange
opplevelser, og sist til Give, en liten by på Jylland, som trengte et korps til sitt byjubileum. Ferden
gikk med tre busser, med 73 musikanter, dirigent og 6 ledere. Oppholdet i Bergen ble på alle måter
vellykket, slev for de som hadde vært der på skoletur uken før. Vi hadde konsert i Nygårdsparken og
oppmarsj til felleskonsert på Krohnsminde stadion (se foto). Vi bodde på Møhlenpris skole, og en
episode i skolegården der har brent seg inn i minnet. Et annet korps fra Østlandet praktiserte såkalt
«buksevann» som avstraffelse for ureglementert opptreden. Ved oppstilling om morgene måtte
de(n) skyldige tre fram, gå opp på hendene, hvoretter en medmusikant helte iskalt vann innmed
kanten av kortbuksen. Dette å påsyn medmusikanter, korpsets ledere (med armene i kors) og vi
andre som så på med forferdelse. Et par Sagene-gutter reagerte spontant og da nestemann sto for
12
Jostein Lillestøl, 2014
tur, løp de til og rev bøtten fra «bøddelen» under stort bifall fra de andre tilskuerene. Dette avverget
flere slike ydmykende seanser.
Det ble en tur med mange minner: Bryggen, Fløybanen og Trollhaugen i Bergen, Låtefossen, stavkirke
i Røldal, vikingegraver ved Lindholm Høje, H.C. Andersens hus i Odense, domkirken i Odense,
sykkelrace på velodromen i Ordrup. Vi var også på landskamp i fotball Danmark-Norge i
Idrætsparken, som Norge tapte. Alle var enige om at vi spilte best, altså Sagene. Tuborg Bryggeri fikk
også besøk av oss. Dirigenten Juul Larsen hadde symbolsk fått nøkkelen til det aller helligste rommet
i kjelleren med det beste øllet, og han kom tilbake sittende på toppen av en tralle med ølkasser (og
bruskasser) til stor begeistring. De voksne fikk gulleksport, mens brusen var til oss musikantene.
Frikveldene i København ble selvsagt brukt til gjentate besøk i Tivoli. Alle anledninger ble benyttet til
å spille for de som ville høre underveis på denne turen: På fergen over Hardangerfjorden, ved
overnatting i Røldal, på Christiansholm i Kristiansand, i en park i Aalborg, på Klampenborg og på
gaten utenfor ABC kafeteriaen der vi spiste i København. Jeg minnes spesielt at vi skiftet til uniformer
i et et skogholt et sted før innkjøringen til Kristiansand for å være klar til konserten der før vi skulle
ombord i Danmarksbåten.
Etter oppholdet i København reiste vi til Give på Jylland nær Vejle, der vi var tre dager og bodde
privat. På jubileumsdagen ledet vi an i paraden og holdt konsert i parken. Invitasjonen fra Give kom
fra borgermesteren Kjær Nielsen, som eide hotellet Borggården. Siste kvelden fikk hele korpsets
middag i hotellets festsal, med etterfølgende samvær med «pleieforeldrene». Så bar det hjem til Oslo
over Fredrikshavn. Det var på alle måter en vellykket tur, med en fin balanse mellom alle typer
opplevelser, forlystelser, sport, musikk og annen kultur.
Med denne turen var min tid med Sagene Skoles Guttemusikkorps over. Jeg fortsatte et par år i
Sagene ungdomskorps, det senere Sagene janitsjarkorps, inntil jeg flyttet fra Oslo og mistet
kontakten med mine medmusikkanter. Jeg spurte innledningsvis: «Hvor ble det av dem?» Jeg vet ikke
mer enn at noen i dag (2014) spiller i Veterankorps og samtidig er med i flere andre grupper. Juul
rakk å lære opp noen korpsgutter til å bli instruktør og dirigent. Terje Ulsrud var blant dem, og gjorde
en innsats for Sagene-korpset og flere andre korps på 1960-tallet. Blant mine medmusikanter på
trompet var Freddy Juul Larsen, sønn av dirigenten. Han fortsatte også i korpsmiljøet, blant annet
som dirigent for Rødtvets skoles musikkorps i over 20 år fra 1965 til 1986. Etter hva jeg har hørt er
den musikalske arv også tatt opp av Juul Larsens barnebarn. Her skal det skytes inn at et Henry
Olsens barnebarn Jon Berghøi var dirigent for Sagene i syv år på 1970-tallet. Selv har jeg trompeten
hengende i en krok på veggen, og tar den ned av og til for å spille en trudelutt for et av barnebarna.
Men om hornmusikk appellerer til dem er et annet spørsmål......
I min tid var vi hele tiden et rent guttekorps, med unntak av tamburmajor og drillpike Sissel
Martinsen. På tross av at Norges Musikkkorps Forbund hadde åpnet for jenter i 1956, hadde det ikke
kommet jenter med da jeg sluttet i 1959. Ved skolejubiléet i 1961 nevnes heller ingen jenter, og
korpset bar fremdeles sitt gamle navn Sagene Skoles Guttemusikkorps. Rekrutteringen av jenter må
imidlertid ha begynt, for neste år i 1962 opptrer korpset i Danmark under navnet Sagene Skoles
Musikkorps med 71 gutter og 10 jenter. Dermed var en ny æra i korpsets historie begynt.......
13
Jostein Lillestøl, 2014
La oss avslutte med følgende:
«Sagene Skoles Musikkorps har på musikkens område betydd like mye for Sagene som Oskar Braaten
har betydd på litteraturens område og Anna Sethne for skolen».
Dette uttalte daværende rektor ved Sagene skole Ragnhild M. Knutsen i stevneprogrammet til
korpsets 75 årsjubileum i 1980. Her finnes noen sparsomme opplysninger om korpset videre drift,
utover de tidligere jubileumsskrifter. Søk etter ytterligere opplysninger har ikke ført fram. Kanskje
ligger materialet et sted og venter på at noen skal kaste seg over det og gi en samlet fremstilling av
korpsets historie?
14
Jostein Lillestøl, 2014
Kilder
Festskrift ved Sagene Skoles Guttemusikkorps 25 års jubileum, 1921-1946..
Skolen ved Fossen 1861-1961 – Utgitt av Sagene skole, Oslo 1961.
Sagene Skoles Musikkorps 1905-1965.
Takk: Korpsgutt Jarl Rudy Johansen har bidratt med mange opplysninger,
og han har også formidlet opplysninger fra følgende korpsgutter:
Bjørn Karlsen, Jan Fr. Andresen, Arne Krogvold, Freddy Juul Larsen, Yngvar Tuft, Terje Ulsrud.
15
Jostein Lillestøl, 2014
SAGENE SKOLES GUTTEMUSIKKORPS 1953
Rekke 4: Bjørn Johansen, Gunnar Nygård, Erik Smedheim. Arne Flo, Henning Berntsen, Arne Stokvin, Knut Kersten, Jan Kalvik, xx2, Arve
Almstrøm, Øyvind Astrup Lund, Tore Dahl, Jan Fr. Andresen, Svein Pettersen, Jan Andreassen
Rekke 3: kasserer Arthur Magnussen, styremedlem Stokvin, Kjell Gaustad, Åge Østlie, Jan Wellin, xx5, Dag Gjersøe, xx Risberg, Rolf
Smedheim, Willy Wilhelmsen, drillpike Sissel Martinsen, xx7, Ole Løvlid, Jarl Johansen, Bjørn Holm Johansen, Tor Lund, Knut Pettersen,
styremedlem Rytterager, styremedlem Ragna Lillestøl.
Rekke 2: Jan Kristoffersen, Ivar Sæther, xx8, Walter Aamodt, Kjell Erik Johnsen, xx9, Arne Krogvold, dirigent Fridtjof Juul Larsen, formann
Sigurd Sæther, Roger Lindstrand, Egil Schau, Bjarne Rytterager, Jan Erik Lundberg, Åge Bjartås, Jan Erik Rambøl, Svein Magnussen, Ingar
Jensen, Tor Kristiansen (stortromme)
Rekke 1: Svein Schumann, Dag Belsnes, Tor Kristoffersen, Rolf Bagle, Jan Knutsen, Jostein Lillestøl, Terje Sørensen, Tore Wellin, Tor Sund,
Freddy Juul Larsen (sønn av dirigenten), Terje Peikli, Jan Pettersen
Henry Olsen
Fridtjof Juul Larsen
16
Jostein Lillestøl, 2014
FRA LANDSSTEVNET PÅ GJØVIK 1953
SAGENE SKOLES GUTTEMUSIKKORPS 1954 eller 1955
17
Jostein Lillestøl, 2014
SAGENE SKOLES GUTTEMUSIKKORPS 1959
GUTTEKORPSET I BERGEN 1959
18