Feierens historie

Enhver håndverker som er glad i sitt arbeid og stolt av sitt fag, vil gjerne føle, at han er det foreløpige siste ledd i et interessant historisk forløp. Om skorstensfeierfaget må man imidlertid starte med å konstatere, at det er et av de fag, som det er minst historie og fortelle om. Det henger sammen med at faget kun er godt 300 år gammelt i Danmark. De fleste andre håndverksfag er minst dobbelt så gamle og enkelte mye eldre, for eksempel smed-, baker-, skomaker- og skredderfaget. Skorsteinsfeierne eksisterte altså ikke som et fag i håndværkslaugenes storhetstid i 1600- og 1700-årene. Da lauget endelig blev godkjent i 1778, var utviklingen så smått begynt å løpe fra hele laugssystemet, og myndighetene var varsomme med at utstede nye laugsartikler. Man hadde dog enda ikke noe alternativ til laugene, så de fikk lov til å eksistere i enda 80 år. Det eksisterte heller ikke mange gamle minner og gjenstander, bøker og papirer, såkalt arkivalier, om skorsteinsfeierne, likesom de ikke synes å opptre i forbindelse med andre begivenheter. Enkelte ytre omstendigheter har dog preget faget. De feierne som dukket opp i Norge rundt 1710 var i hovedsak hentet fra Tyskland og Danmark. Det er i samme tidsrom feieren kom til Stavanger. Feieren var den gang underlagt amtmannen i byene. I dag er de fleste feierne ansatt i kommunene underlagt Teknisk etat og arbeider i nær tilknytning til brannvesenet. Feiervesenet i Stavanger regionen er en avd. i Brannvesenet Sør Rogaland IKS og dekker pr i dag 9 kommuner. Fra oldtiden var det åpne ildstedet plassert midt på gulvet, der en stor stein, den så kalte skor – steinen (skor = støte) var underlaget for bålet. Røyken steg opp gjennom et hull i taket, kalt ljorehullet og ut i det fri. Ljoren kunne lukkes med en lem som det hang en lang stang ned fra. For at det skulle bli bedre plass i rommet, ble ildstedet og kokegropa flyttet nærmere ytterveggen, og som beskyttelse mot brann ble det murt opp stein og leire langs ytterveggen. Deretter tok det ikke lang tid før muren ble ført helt opp gjennom taket, og skorsteinen ble til. Skorsteinen kom til det nordlige Europa på 800 – 900 tallet. På 1300 tallet ble det vanlig blant adelen med skorsteiner på husene sine. I begynnelsen av 1500 tallet ser man at de første skorsteinene gikk opp gjennom taket. Noe senere kom kakkelovner og jernovner som var forbundet med pipa gjennom et rør. De som ikke var så velstående fikk skorsteiner noe senere, men på 1800 tallet var det også blitt vanlig på bygdene. 01.10.2011 . Oddbjørn Leikvoll Avd. Feierseksjonen Side 1

De første pipene ble murt opp til toppen av ytterveggen, og til muringen ble det brukt leire som etter hvert tørket og falt av. Dermed hadde flammene fri vei inn mot treverket, og etter lengre tids fyring var det ikke sjelden at veggen tok fyr. Sot å tjære som fester seg på innsiden av skorsteinen forårsaket ofte pipebranner, flammer og gnister kunne slå ut av pipa, og med den tette trehusbebyggelsen utgjorde dette en stor fare. Flere bybranner i Norge og ellers i Europa var forårsaket av pipebranner. Det ble derfor tidlig innsett nødvendigheten av å feie pipene for å forhindre brann. Romerne er de første vi kjenner til som tok i bruk feiing. De hadde bad og bygninger som ble oppvarmet med vedfyring og røykgasskanaler, og det ble brukt slaver til å børste soten ut av røykkanalene ved å krype inni dem. Det er usikkert når tid den første feieren begynte sitt virke i Norge, men det blir antatt rundt 1710, men første gangen det er historisk nedtegnet er under den Dansk/Norske kongen Fredrik 4. i 1562. Og i 1639 ansatte han skorsteinsfeieren Gudmund Olsen, som fikk ansvaret for feiinga av det kongelige slott i Danmark. Men først i 1734 fikk feierfaget full anerkjennelse gjennom kongelig anbefaling. Feiing ble etter hvert lovbestemt i byene. I Brannordningen fra Bergen by av 16. mai 1707 og Christiania 24 februar 1714, står blant annet:

Hos alle innbyggere og borgere i byer som bruker skorsteinen jevnlig, skal det feies minst 4 ganger pr år, og de andre som ikke bruker så ofte, 2 ganger pr år.

Huseiere kunne bli bøtelagt med 4 riksdaler hvis de ikke lot sine skorsteiner bli feiet, eller fra 10 til 20 riksdaler hvis det ble skorsteinsbrann. I England på begynnelsen av 1700-tallet var det kjent at barn helt ned til 4-7 års alderen ble satt til å feie trange røykkanaler. Disse såkalte klatreguttene kom fra fattige kår, og hadde ikke noe verdig liv, de stod nederst på rangstigen, og ble sjeldent gamle. Ofte måtte de jobbe nakne for å komme til i de trange røykkanalene, som en følge av dette fikk de kuttskader og sår som det ofte satte seg verk i, og de grodde sakte. Også i Norge på 1800 tallet var det vanlig at feierinspektørene henvendte seg på fattighuset eller andre institusjoner for å ansette lærlinger. Det var heller ikke her uvanlig at det ble ansatt gutter helt ned til 10 års alderen. 01.10.2011 . Oddbjørn Leikvoll Avd. Feierseksjonen Side 2

Feierne døde ofte i ung alder, og i 1755 offentliggjorde den britiske legen Percival Pott en rapport om skorsteinskreft. Han beviste i denne første yrkeskreft-rapporten at det var sammenheng mellom feierfaget og pungkreft. Generelt er det kjent at feierne hadde en høy ulykkesrisiko sammenlignet med gjennomsnittet av den yrkesaktive befolkningen, fall fra tak, luftkvalitet i mange fyrhus, sot, støv og asbestfibre. I 70 årene ble verneutstyr innført, og etter dette har HMS arbeid hatt høy prioritet. Fortidas arbeidsmåter uten sikring er utenkelig i dag, og dette gjenspeiles også i ulykkesstatistikken for feiere. I gamle eventyr og historier ble feierne omtalt som vandringsmenn som tilbød seg å feie skorsteinene. Feieren hadde en hard jobb, ikke sjelden var pipene krokete, mens andre var så trange at det ikke lot seg gjøre å komme opp i dem. Mange feiere fant på de utroligste ting for å komme ordentlig til på de leie stedene. Oppfinnsomheten var i det hele stor hos disse vandringsmenn, som i mange bygder sto fram som rene eventyrskikkelser. Feieren var jo et syn i seg selv, helt svart bortsett fra øyene og munnen som hadde annen farge. Samtidig var feieren en person som vekket oppmerksomhet der han jobbet, det var nok ikke bare fordi feieren gjorde en bra og nødvendig jobb at han ble så rikelig bevertet, mange av feierne var typiske omstreifere som kunne mange røverhistorier på rams. Han kunne jo også fortelle litt fra hva som beveget seg rundt om i bygdene, hans jobb var jo å feie i bygd etter bygd og dermed visste han det meste av det som skjedde rundt omkring. Sjelden fikk man høre så mye bygdenytt på en gang som når feieren kom på besøk. I og med at feieren var et populært innslag i hverdagen, kunne det vanke både mat og drikke når feieren kom på besøk, drikkevarer var det også flust med ved juletider. Feierne ble etterhvert en viktig og synlig yrkesgruppe i byene, og det oppstod flere folkelige forestillinger og tradisjoner knyttet til dem.

Man ble etter hvert klar over at feiing var nødvendig, og at man kunne tjene penger. Dette bidro til at yrket fikk en høyere status. Det var vanlig at feiinga før i tiden ble utført ved klatring inne i skorstein ved hjelp av albuer og knær, kalt «stige» pipa. Feieren klatret opp fra grua og skrapte da to sider. Da han kom til toppen gikk han ofte ut av skorsteinen og satte seg over mønet for en pause, og ofte benyttet han anledningen til å synge en sang mens han skuet utover. Disse sangene var som regel av en slik karakter at mødrene ville verne barna fra å høre dem. Etter pausen på taket, var det bare å klatre ned igjen skorstein å skrape to nye sider. Klatring inne i skorsteiner utføres ikke lenger. Arbeidslovene som regulerer arbeidet vårt, begrenser også muligheten for klatrefeiing. 01.10.2011 . Oddbjørn Leikvoll Avd. Feierseksjonen Side 3

Var det flere feiere i nærheten, kunne de kommunisere på sitt eget feierspråk, Knoparmoj. feierlatin. Dette språket ble sannsynligvis innført av utenlandske feiere og har visse likheter med romani. Det ble vanligvis brukt for at feierne skulle kunne prate uforstyrret foran huseierne, samtidig medvirket språket til å styrke felleskapet innen yrket. Skorsteinsfeieren har lange sterke tradisjoner, både med hensyn til bekledning, utstyr og språk. Høy svart hatt var opprinnelig farende svenners symbol og tegn på at man var fri og uavhengig person. Det er derfor ikke tillatt å gå med høy hatt før man er utlært og frigiven fra sin læremester og svenn. Det samme gjelder andre verdighetstegn som blanke knapper og beltespenne. Historie fra England forteller at feierens sorte klær kom fra ”leftovers” i fra begravelsesagenter. Den gammeldagse kosten først og fremst feierkosten, (kreisen) og håndkosten (håndlima) var laget av friskt bjørkeris. Bjørkeriset er et eldgammelt hedensk symbol på fruktbarhet. Ved feiinga om vinteren kunne det bare bjørkeriset begynne å spire på grunn av varmen fra skorsteinen. Dette ble lagt spesielt merke til, dette spirende grønne i alt det svarte og ble et symbol på fruktbarhet og lykke. Soten som satte seg på kosten symboliserte ild og varme, og soten som feieren fikk på seg trodde man kom fra den livgivende aren som hjemmet ikke kunne være foruten. Uten arbeidet som feieren gjorde, trodde man ikke at ilden ville varme som den skulle, og dermed ble feieren et symbol på lykke. Om de nygifte kunne skue en feier fra kirketrappa etter at de kom ut av kirken etter vielsen, var det et sikkert tegn på et godt og lykkelig ekteskap. Derfor ble et stykke av et sotet bjørkeris til en lykkeamulett uten sammenligning. På grunn av disse ting, ble feieren sett på som lykkebringende, især hvis han tilfeldig kommer gående imot. I følge folketroen er det som skjer tilfeldig, alltid av en større betydning, enn hvis en selv prøver å få det til å skje. Særlig viktig var det å møte en feier hvis man er i en overgangssituasjon, det vil si på et tidspunkt hvor man står ovenfor noe nytt som skal skje, f. eks når man gifter seg. Men også ved nyttårstid var feieren aktuell, det var derfor en fordel å komme med årsavgiften ved nyttår. Regninger er normalt ikke populære, men i dette tilfelle ble det en annen sak, og feieren fikk ofte en gave til nyttår. Alle disse tradisjonene som kom fra Tyskland, fulgte feieren rundt i Norden. Det er for øvrig karakteristisk at alle utøvere av fag som på en eller annen måte jobbet med ild, f eks også smeden, i følge overtroen ble tillagt overnaturlige evner, fordi de kan beherske naturelementet, ilden. 01.10.2011 . Oddbjørn Leikvoll Avd. Feierseksjonen Side 4

Det var på 17-1800 tallet man laget kreiser av bjørk og grankvister. På begynnelsen av 1900 tallet begynte man å gå over til kreiser av splittet rotting som var vanlig til slutten av 1940 åra, da gikk man over til stålris som benyttes den dag i dag. Feierskrapa er det verktøy som alle skorsteinsfeiere bærer på venstre skulder. Den er smidd av stål, og som regel nøye tilpasset skulderen for at den skal sitte godt, ved all slags arbeide. Skulderskrape, oppstøter og linekoster har i prinsippet ikke endret seg vesentlig de siste 300 år. Å lage sine egne feierredskaper inngår fortsatt i feierens opplæring. Feierfaget har utviklet seg og tilpasset seg tidens krav. I 1946 ble det startet fagskole for feiere på hovedbrannstasjonen i Oslo, i dag er Norges brannskole i Tjeldsund, mellom Harstad og Narvik I de senere årene er fagets betydning for bedre helse og miljø kommet mer i forgrunnen. Som feier foretar man rengjøring av blant annet ventilasjonsanlegg og bidrar dermed til et bedre innemiljø. Feierne er også viktige ved at de hindrer unødvendige og forurensende utslipp fra fyringsanlegg. De bidrar dermed i kampen mot forurensningen. Andre oppgaver feieren, har er å justere, vedlikeholde og kontrollere fyringsanlegg. Norge har ligget høyt på brannstatistikken. Informasjon og forebyggende brannvern er derfor viktige elementer i feierfaget. I 1998 ble behovsprøvd feiing innført, som en følge av at brannskader i 90 årene økte, og at det viste seg at branner i tilknytning til piper og ildsteder skyltes i hovedsak feil montering eller feil bruk, endret tjenesten seg til også å omfatte tilsyn med fyringsanlegg, gi råd og veiledning om fyringsteknikk og riktig bruk av ildsted. I tillegg til tilsyn med fyringsanlegg, gis også råd om generelle brannforebyggende tiltak, informasjon om røykvarslere, brannslukkingsmidler og rømningsveier. Forskrift om forebyggende tiltak og tilsyn fra 2002 setter krav til at alle røykkanaler i fyringsanlegg for oppvarming av rom og bygning blir feiet etter behov og minst en gang hvert 4 år. Forkriftens hovedprinsipp er at det skal feies så ofte som nødvendig for å hindre brann. Henrik på Høle som har egen skog og brenner 4 favner i året, kan ha behov for feiing hvert år, mens Konrad Knask fra vestre platå med fyr på peisen julekvelden og greier seg med 1 sekk ved i året kjøpt på «Essoen», klarer seg med feiing hver 4 år. Det er feierens faglige vurderinger som avgjør om det er behov for oftere feieintervall. De personlige forutsetninger for å være feier, er at man er nøyaktig og selvstendig. Som feier har man daglig kontakt med mennesker, og det er derfor viktig at man kan representere faget på korrekt måte . 01.10.2011 . Oddbjørn Leikvoll Avd. Feierseksjonen Side 5