Transcript Nr. 5 2010 - KUNST

Kjell Nupens mange
rom for stillhet
For 25 år siden startet man planleggingen av en kulturkirke på
Geilo. Man trengte både en kirke og et kulturhus. Det skulle ta
mange år før midlene var på plass. I 2004 ble Kjell Nupen kontaktet. Arkitekturen var tegnet ut, og man trengte en kunstnerisk
utsmykning. Menigheten i Geilo hadde sett Nupens Søm kirke i
Kristiansand, og ville ha et lignende konsept med de samme
liturgiske elementene: døpefont, Kristus-figur, alter, lysestake og
glassvindumalerier. I desember vil alt være på plass i Geilo.
KUNST besøkte Nupens atelier mens han la siste hånd på verket.
BSYab;SbbS2gPeORB]`abS\aS\4]b]3dO9gZZO\R
– Nupen kommer snart. Han måtte innom et billakkverksted som
skal hjelpe han med noen malerier, forteller Nupens assistent Trond
Haugland.
– Men vil dere ha kaffe? Eller is? Vi har egen isboks! smiler han.
– Når alt er klart, blir det montert vindusglass utenpå det fargete
glasset, og de 250 kilos vinduene pakkes i trekasser. På Geilo vil det da
være vindusglass mot publikum så ingen skal skjære seg.
– Hvor mange biter består hele utsmykningen egentlig av?
– Hehe, jeg bruker å si at vi har annet å gjøre her enn å telle biter,
ler Nupens glass-skjærer, og legger til at blyglassteknikken i denne
type utsmykning ikke ville fungert.
– Med tre lag glass vil ikke en tradisjonell blyglassramme klare å
holde alt på plass. Glasset blir for tungt. I stedet har vi utviklet denne
teknikken med å lime, som Kjell første gang benyttet i Søm kirke rett
her borte og på et høyhus på Jæren.
Nupen kommer plutselig inn i rommet og hilser rolig med sin ruvende skikkelse. Han møter mange journalister og mennesker, men
kjenner meg tydelig igjen fra sist vi var her for fire år siden. Ole Richard
begynner å vaske de mange fargete bitene. Trond rydder i grafikken og
snekrer rammer. Det er en konsentrert, jevn, rolig arbeidsenergi i rommet. Men også en raushet og åpenhet. På veggen henger en flere meter
lang timeplan, streket opp med linjal for hånd, for de kommende ukene.
Nupen er en populærkunstner, noe alle aviser liker å skrive om.
– Da jeg skulle google deg, kom det kun artikler opp om din økonomiske uavhengighet og altfor lite om selve kunsten, skyter fotografen inn.
– Ja, de liker jo å skrive om det, smiler Nupen og tar opp en glassbit
mellom fingrene.
Vi glir inn i tempoet og rusler rundt og observerer.
– Kan dere ikke ta en tur opp til Søm kirke for å få et inntrykk av
hvordan det hele kommer til å bli på Geilo? Kristus-skulpturen til
Geilo er nemlig på reise til Kina for å bli støpt i bronse, og døpefonten
i granitt er i Sverige.
– Du har ingen modeller eller tegninger av Kristus-figuren her?
– Nei, tegninger bruker vi ikke. Det eneste er et jernstativ som jeg
modellerte på, ler Nupen og peker bort på noen rustne greier som er
slengt i buskaset utenfor den åpne døra til atelieret.
Han tenner seg en røyk og blir stående og lene seg til dørkarmen.
Ole Richard drar på polet for å kjøpe inn vin i anledning besøk av en
gallerist fra New York som er ventet den samme ettermiddagen. Nupen
B`SZOU[SRUZOaa
På fire store lysbord i glassverkstedet, som utgjør halvparten av Nupens
atelier utenfor Kristiansand, ligger noen av delene til de 13 x 2 meter
store glassvinduene som snart skal på plass på Geilo. Flere vinduer står
allerede montert i en kasse. Ole Richard Lauritsen, glassmesteren, viser
oss det tekniske mens vi venter på Nupen.
– Jeg og Kjell jobber tett hele veien sammen. Han tegner opp mønsteret på glassplatene og viser hvor jeg skal skjære. Og han maler på
flere av bitene underveis. Vinduene til Geilo består av tre lag farget
glass som er satt sammen av flere biter lik et puslespill. Det gir et utrolig lys. Alle bitene vaskes etter at de er skåret ut, og limes sammen med
silikon. Bitene som Nupen har malt på til det midterste laget, brennes.
De ulike glassene får også ulike nyanser etter som temperaturen i
ovnen varierer. Se for eksempel her …
Ole Richard holder opp en oransje bit.
– … denne har blitt brent ved 700 grader og har blitt helt buklete på
overflaten sammenlignet med den røde der borte, som er helt glatt, og
brent ved 600 grader.
I et stativ er kanskje landets største lager av glass stablet, som til
sammen kan dekke 1500 til 1600 kvadratmeter. Verkstedet er også landets største på denne type glasskunst. Ole Richard forteller at det blå
glasset er laget maskinelt, mens det gule og røde blåses for hånd av
munnblåsere.
– De må først blåse det opp som en sylinder, før det igjen varmes
opp og brettes ut til en plate.
Det gule glasset har gull i seg, og kan brennes til flere ulike nyanser
i ovnen hos Nupen.
– Skjærer du deg aldri?
Ole Richard viser et heftig arr som svar, og forteller at det heldigvis
er sjelden at de knuser noe!
A¤[YW`YS
Vi setter oss i bilen til fotografen sammen med Trond.
– Søm kirke har åpent noen timer hver dag. Jeg tror mange vil se
utsmykningene, så dette har nærmest blitt en liten turistattraksjon.
Kirken var et konkurranseprosjekt der arkitekten og kunstneren samarbeidet fra første tegning og sendte inn et felles utkast, forteller Trond
i løpet av de fem minuttene det tar å kjøre til Søm. Vi parkerer på en
parkeringsplass. Foran oss, på en liten kolle, ruver en mursteinsbygning. En nabobarnehage skaper bakgrunnsstøy. Vel inne i kirken er
det helt stille. I taket løper en akse over hodene våre som følger endeveggen nedover og ender ved gulvet bak alteret. Den har Nupens karakteristiske fargefelter og signatur. En Kristus-figur, med en grov
overflate, der anatomien så vidt er antydet i den røffe bronsen, bøyer
hodet mot veggen som i overgivelse eller smerte. I den sorte granitten i
døpefonten speiler glasset fra tak-aksen seg og skaper reflekser i rødt
og blått. I rommet er det ingen søyler. Alle som sitter på de enkle stolene, vil kunne se alt. Slik er rommet inkluderende.
– Folk føler mye her inne. Det er et sted for ettertanke. Eller kontemplasjon, som Nupen beskriver det, sier plutselig kirkeverten, Svein
Johansen, som har kommet bort til oss uten at jeg har merket det. Han
er en av flere ildsjeler som holder hjulene i gang i kirken, så flere kan få
oppleve den, og som sørger for at den virkelig blir en åpen kirke.
– Selv har jeg oppdaget en båtform og en fugl der borte. Mange lar
seg også fascinere av historien om da Kjell var i steinbruddet i Sverige
og skulle hjelpe til med å bryte ut steinen til døpefonten. Den delte seg
plutselig, og Kjell bestemte at delene skulle bli til alteret og døpefonten.
Som en metafor på far og sønn som skilte lag etter å ha vært ett siden
tidenes morgen, forteller Svein engasjert. Han er tydelig stolt av kirken.
– Hvem er denne Kristus-figuren?
– Alle kunstnere har jo gjengitt Kristus på sin måte fra en vakker
Gud til en lidende Kristus. Dette er Nupens type Kristus som løftes
opp av lyset. Håpet vinner over lidelsen.
retter litt på sin rutete, hullete Marlboro Classics-skjorte og drar hånden gjennom det grå håret.
– Det var jo arbeidet i Søm kirke som førte til at jeg ble spurt om å
gjøre utsmykningen i Geilo. Det handler jo om to svært ulike rom og
funksjoner, dette her. Men i begge rommene og kirkene er de samme liturgiske elementene til stede, forteller Nupen på Kristiansand-dialekt.
– Men publikummet som skal oppleve kunsten og rommene, er kanskje ulike på Geilo og i Søm? Rommene har jo på en måte ulik grad av
hellighet? En kulturkirke vil kanskje besøkes av flere ikke-kristelige?
Nupen tar et trekk av røyken.
– Jeg forholder meg først og fremst til rommet, og er ydmyk i forhold til rommet. Jeg går inn i det sakrale rommet med ærbødighet, og
vil holde kunsten så åpen som mulig. Folk skal bruke rommet i Geilo
kulturkirke til vidt forskjellige ting; undring, glede, sorg og kulturopplevelser. Kunsten må spille på alle disse strengene. Derfor må jeg ikke
bli for tydelig. Dette er ikke min kirke og min tolkning av det kristne
budskapet. Alle må få legge sitt i det.
– Så du forholder deg ikke til tradisjonell kirkeutsmykning med bruk
av symboler og figurative scener og fortellinger fra Bibelen?
– Folk er så vant til at alt er tydelig i kirken, med det klare budskapet man ofte benyttet fra middelalderen og opplysningstiden. Men
Kristus-figurene i Søm og Geilo mangler for eksempel et kors. Korset
ligger jo i oss alle, i hodene over. Jeg ville vise den oppstandne Kristus
som henger høyt oppe på veggen, med hodet litt bøyd i en vinkel fra
veggen. En lyskaster på gulvet skaper en skygge oppover bak skulpturen, og jeg tenker på en Kristus som reiser fra mørket MOT lyset.
Døpefonten er i råstein, der gropen til vannet er polert ut, lik en jettegryte. Men dra opp til Søm kirke nå, så får dere et inntrykk av hva jeg
mener. Så prater vi mer over en lunsj etterpå.
– Blir du med? spør Trond.
– Jeg er så sjenert, så jeg blir her, det kommer alltid så mange bort,
smiler Nupen lurt og går inn på atelieret igjen.
Søm kirke med en løpende glassmosaikk av Nupen.
Ansgar-kapellet i Kristiansand tegnet og smykket ut av Kjell Nupen.
#
#
7\dSabS`W\Ua]PXSYbSb
7 \dS abS ` W\U a]P XS YbS b
Kjell Nupens glassverksted er det største i landet.
– Jeg forholder meg først og fremst til rommet, og er ydmyk i forhold til rommet.
Jeg går inn i det sakrale rommet med ærbødighet, og vil holde kunsten så åpen som mulig.
Smale sprekker smykket med Kjells glasskunst bryter opp den
massive mursteinsveggen rundt oss.
– Det er små, geniale detaljer hele veien i rommet. Se bare på hvordan arkitekten har vendt noen av mursteinene feil vei i den tette veggen
så hullene kommer ut. Det skaper små forandringer.
Trond forteller om en tegning som de fikk fra en barnehage som
hadde besøkt denne kirken – og lurt på om Tingeling kom ned gjennom lyset i taket. Svein nikker og bekrefter at mennesker i alle aldre og
med ulikt forhold til tro finner noe i Nupens utsmykning.
– Ja, og når sola står lavt på vinteren, forandrer rommet seg totalt,
legger han til.
Før vi skal gå, forteller også kirkeverten om hvordan folk reagerte
så sterkt på uttalelsene til Nupen i et TV-program NRK laget om
utsmykningen.
– Han fortalte om hvordan han under utsmykningsprosessen også
måtte gjennom en egen prosess, der han hadde stengt en rekke dører i
hjertet sitt, og at disse måtte åpnes.
ten blir blendet under høymessen i 11- eller 12-tiden ut ifra om det er
sommer- eller vintertid. Og det er ikke pent om presten får en ubehagelig grønnfarge i ansiktet under prekenen. Det hele blir som å male
med lyset, men man må ta hensyn til flere ytre faktorer. Jeg husker en
prest som var veldig skeptisk til utsmykningene i Søm, men da måtte
jeg si rett ut at prester kommer i mange størrelser, men kirken skal
være evig, ler Nupen og fortsetter:
– Noen ganger tror man at man går for mørkt i glasset, men det er
kolossalt mye lys som slipper gjennom likevel.
– Ser du lyset som hellig og religiøst ladet? I middelalderen snakket
man jo om det guddommelige lyset gjennom kirkevinduene …
Nupen legger fra seg bagetten med reker, tenner en røyk og tar en
slurk kaffe.
– Ja, jeg tenker på lyset som noe som går fra mørket MOT lyset i
Søm kirke. Det starter bak alteret og går opp i et nullpunkt i taket;
himmelen. Deretter trekker jeg lyset tilbake gjennom tak-aksen og
rundt i rommet. Så lyset har definitivt en metaforisk betydning for
meg. I Ansgar-kapellet her i Kristiansand, som jeg nylig tegnet og laget
glasset til, tenkte jeg motsatt. Der hentet jeg lyset ned fra himmelen ved
å benytte en slags omvendt trekant som samlet lyset og førte det ned i
rommet ved hjelp av spissen på trekanten. De som sitter i kapellet, blir
liksom bestrålt med lys.
Han stopper litt opp.
6d]`T]`UX¤`[O\S\cba[gY\W\UVi er tilbake i atelieret. Galleristen fra New York er forsinket. Nupen byr
på bagetter og hvitvin mens han utdyper kirkevertens beskrivelse av
Søm kirke.
– Når man jobber med lyset, glass og et kirkerom, må man forske
og undersøke alle fallgruver. Man må for eksempel unngå at menighe#
7\dSabS`W\Ua]PXSYbSb
– Selve motivet, altså alle bitene i glassutsmykningene, er tenkt
som et livets tre som strekker seg oppover og brer seg utover med tråder og linjer. Men igjen er det dette vi snakket om tidligere, med åpenhet og det å ikke være for tydelig. Kanskje får du som ser på dette, øye
på en båtform eller et naivt hjerte. Men du vil ikke finne de vanlige
kristne symbolene i mine utsmykninger. Derfor opplever jeg så mange
flotte tolkninger; alt fra barnehagebarn til pensjonister. Alle kan jo
dikte fritt.
– Hvordan er ditt forhold til det hellige i rommet?
– Menigheten i Søm kirke ropte muligens ikke akkurat hurra da
jeg fikk oppdraget. Men for meg handler dette om å gå inn med ydmykhet, ikke som en bulldoser. Jeg måtte leve meg inn i og forstå budskapet jeg skulle formidle. Bjørn Eidsvåg ble en viktig samtalepartner.
Men jeg har slåss for innholdet, og det jeg har ment, har vært viktig for
rommet. De som frekventerer bygget hver dag, har kanskje et mer
praktisk fokus. For meg handlet dette faktisk om tro! Det er klart en
slik prosess gjør noe med deg som kunstner.
Nupen understreker igjen ydmykheten han føler som kunstner ved
å tre inn i det offentlige rom med sin kunst.
– Man må tenke på hvorfor man går inn i det offentlige rom. Har
du utført et slikt oppdrag, er ikke dette en signatur med Kjell Nupen i
navnetrekket, men en utsmykning og kunst dedikert til rommet.
– Språket du benytter som kunstner, er jo tilgjengelig for mange i
utgangspunktet?
– Ja, og det er kanskje derfor jeg har fått de oppdragene jeg har fått.
Språket mitt har en åpenhet som tillater meg å jobbe videre fra maleriene til glass og keramikk.
– Da vi var her sist, snakket du om stillheten som du jobbet med i
bildene dine. Men rommene rundt utsmykningene dine, som i høyhuset
på Jæren og kontorbygget på Alnabru, er noe helt annet enn et kirkerom.
Kan det bli stille der?
– Stillhet kan jo være noe av det mest støyende, svarer Nupen kjapt
med et smil som om han koser seg i samtalen. Han røper at det aldri er
stille i hodet hans, til tross for at han vil skape stille rom.
– Og så har vi jo pinlig stillhet … Stillhet kan jo også være spektakulært. Men jeg føler at det også oppstår en stillhet i den 900 kvadratmeter
store utsmykningen i det hektiske bygget på Alnabru. Her er kunsten
nemlig på gulvet. Man står på eller går over den, så det fungerer som en
slags forankring i alt det andre som syder av energi i bygget.
– Men har du en fortelling i hodet ditt når du går i gang med utsmykningen – selv om den kommer nærmest abstrakt ut?
– Det må være en overordnet idé for å holde fokuset over så lang tid
som det tar å lage en utsmykning. Et mål der sekvens etter sekvens blir
ferdigstilt.
Nupen viser oss tegninger og en modell til den neste utsmykningskonkurransen han er med på sammen med Henning Larsens arkitekter om et bygg i Danmark.
– Jeg vil skape en følelse der man liksom ikke skal vite hvor lyset
kommer fra i rommet. Glassutsmykningen skal ikke oppdages eller
oppleves som prangende, men være til stede hele tiden; smyge seg inn.
– Men det er noen utfordringer her som vi ikke har løst, som hvordan få til luftekanaler gjennom glasset på taket, innskyter Ole Richard.
is, og at han strengt ber dem ikke ta på noe, da pigmentene i malingen han
benytter, kan være temmelig sterke og setter merker på alt.
På veggene henger de siste maleriene han har skapt, med elementer
av billakk, ment for neste utstilling i Galleri Brandstrup våren 2011.
– Ja, det var derfor jeg kom for sent i formiddag. Det er en jente som
er norgesmester i billakk som hjelper meg. Selv om hun er billakkerer og
jeg maler, fant jeg ut at vi snakket samme språk. Det er viktig å være
ydmyk overfor andre håndverkere. Jeg kunne aldri fullført alle mine
prosjekter uten alle rundt meg. Og viser ikke jeg dem respekt, kan jeg
heller ikke forvente at de respekterer det jeg gjør. Jeg jobbet selv som assistent for andre kunstnere som ung, så jeg vet hvordan det funker. Jeg
sier alltid at vi har laget en utsmykning, selv om den er signert Nupen.
Jeg har skjønt at jeg alltid vil bli en halvgod håndverker. Da er det bedre
å lære seg nok til å stille de beste spørsmålene, og få det beste resultatet.
Man kan ikke stille seg ovenifra, si gjør slik og sånn, og så sette seg på
flyet hjem. Jeg vil at jernbinderen skal kunne si til sine barnebarn foran
monumentet i parken at vi har smykket ut i Kristiansand, at denne parken laget vi. Vi er et lite kollegium som må dra i samme retning.
– Men som maler er du best?
Nupen smiler.
– Ja, det vil alltid være mitt hovedfokus. Men jeg skal si deg at selvtilliten min faktisk forfaller med årene som maler. Du vet, dette med
ydmykhet igjen.
2`SdSbOd\gaUXS``WUVSb
Vi vandrer rundt i Nupens verksted og atelier. Nupen forteller hvordan
han her på Hånestangen kan holde flyten med og vekselvis jobbe med
glass og maleriet. Det er bare å gå inn i maleratelieret mens Ole Richard
limer og gjør etterarbeidet, før de igjen jobber sammen om neste vindu
i glassverkstedet. Da Nupen gjorde alt glassarbeidet i Danmark, mistet
han mye av kontrollen, og det ble mye reising.
– Det er nysgjerrigheten som driver meg, og det ene befrukter det
andre. Maleriene er langsomme. I glasset må jeg male for å destruere
og ødelegge det nesten pornografisk glansete og vakre glasset.
Nupen viser oss malingslageret, og forskjellen på en tube med cadiumpigment som veier to kilo, mot en farge med lettere pigment på 200 gram.
Han tenner en røyk til og forteller om barna som kommer på besøk for å få
#!
7 \dS abS ` W\U a]P XS YbS b