Transcript Og hvem er jeg? - Adopsjonsforum

Hvor var jeg? Hvem var jeg?
Og hvem er jeg?
Det var tanker som oppsto i Kathrine Nygård (18) da hun var på tilbakereise i
India i februar. I samme gruppe var Aprajita Vikøren (14), og her forteller begge
jenter om sine inntrykk fra turen
Tekst: Kathrine Nygård og Aprajita Vikøren
adopsjonsforum nr 2 - 2012
Kathrine forteller:
Wow. Etter 18 fantastiske dager i India
er jeg jammen sliten, men på en god
måte. Altfor god. Så god at jeg lengter
tilbake allerede. Den dagen vi ankom
New Delhi var det sol på himmelen og
god stemning i gruppen. Vi ble kjørt til
hotellet og tilbrakte herlige dager der,
med en utflukt til Agra der vi besøkte
blant annet Agra Fort og Taj Mahal. Det
var storslått og mange gigabytes med
kameraplass ble brukt
opp disse dagene.
etterhvert i tre etter hvor barna/
ungdommene kom fra. Åtte sjeler
dro til Gujarat, 13 til Mumbai og 14
til Kolkata. Vi var av dem som dro til
det usedvanlig kaotiske eventyret:
Kolkata. Byen kryr av mennesker, dyr
og ikke minst tuk-tuker. De er overalt.
Og overalt er det mulig å få skyss med
en. Tuk-tuker er små biler på tre hjul
som suser rundt i alle kriker og kroker.
Turen til markedet New Market må
være noe av det mest vanvittige jeg
har vært med på, med selgere rundt
alle hjørner bare fem cm fra hverandre.
Det er Himmel og Helvete på samme
sted. Da vi besøkte barnehjemmet
Nava Jeevan, ble vi mottatt med smil
og glede – som overalt ellers i Kolkata.
Jeg funderte på hvem vi i gruppen
var blitt etter alle disse årene. Jeg må
innrømme at jeg trakk på smilebåndet
Det var så mye som
skjedde hele tiden at
jeg overhodet ikke fikk
tid til å tenke – og det
var for min del en god
ting. Skulle jeg fundert
over alt som skjedde
rundt meg, hadde
det nok ikke blitt tid til
annet. Menneskene,
maten, varmen og
luktene er bare noen
av inntrykkene som
klamret seg fast til en
vestlig norsk-inder
som er vant med
kjøttkaker i brun saus
og ti minusgrader.
Men; jeg fikk raskt
en følelse av å være
hjemme. Selv om
luktene var uvante,
var det likevel noe
som beroliget meg
med dem; noe kjært,
varmt, ekte og finurlig.
Himmel og Helvete
Gruppen delte seg
20
Vi hadde alle så forskjellige tanker om det å være adoptert – og det var ingen som tok feil, mens andre hadde
rett, skriver Kathrine Nygård, her med gruppen hun reiste med i India. Foto: Karstein Nygård.
21
Diskusjon
Da vi kom til Kerala var det tid for
ettertanke og diskusjonene ble flere.
Heldigvis i kontrollerte former. Vi
hadde alle så forskjellige tanker om
det å være adoptert – og det var
ingen som tok feil, mens andre hadde
rett. Det må man bare akseptere.
Noen forguder India og kaller det sitt
hjemland. Andre forguder også India,
men kaller seg turister. Andre tenkte
ikke så mye på disse tingene. Og det
er flott at vi kunne sitte der, mange år
etter at vi ble adoptert, som en eller
annen storfamilie, sammen med andre
adopterte, og snakke om dette; i India.
Aprajita forteller:
Me reiste ein gjeng på 36 personar.
Me møttes på Gardermoen tidleg om
morgonen torsdag 16. februar. Eg var
spent og trøytt på same tid.
Tenk å reise på tilbakereise til det
landet du er fødd i! For meg var det
både ferie og ei stor oppleving. Me tok
fly frå Gardermoen til Frankfurt, og frå
Frankfurt til New Delhi. Ein kjempelang
tur. Familien min og eg har vore i India
på tilbakereise to gonger før, i 2002 og
2008. Flyet tok 8 timer 45 minuttar frå
Frankfurt til New Delhi.
Då me kom til New Delhi var det varmt,
og me kjende masse nye lukter. Sjølv
om me har vore der før, vart det sterke
intrykk når me gjekk ut av bussen. Me
besøkte Taj Mahal og Agra Fort som
ligg i Agra. Eg har besøkt Taj Mahal to
gonger før, men det vart likevel ei stor
oppleving. Me reiste til Kolkata etter
fire dagar i New Delhi. Der besøkte me
barneheimen eg var på då eg var liten
baby.
Barn tigga etter mat
Me fekk sterke intrykk både på
barneheimen og ute på gata. Det er
sterkt å sjå eit lite barn komma bort
til deg og tigga etter mat, når barnet
ikkje har sko og knapt klede. Om me
adopsjonsforum nr 2 - 2012
da jeg hørte de indiske navnene til flere
av de adopterte ble ropt opp av ansatte
ved barnehjemmet ved lunsjtider.
De ropte på oss som om det var den
vanligste sak i verden. Innimellom
gjøremålene var det flere i gruppen
som hadde møter med ansatte de
hadde hatt tilknytning til da de var i
India som småbarn. Jeg møtte blant
annet damen som passet på meg da
jeg var på Nava Jeevan i 1993/1994;
Chabby. Hun var en liten, sjenert og
velkledd kvinne som smilte som sola
og hilste på meg med et forsiktig
«Namasté» («hei» på sanskrit).
India er eit kjempe fint land. Fin kultur og god mat. Men det er så masse fattigdom der,
skriver Aprajita Vikøren. Foto: Kathrine Kanta Nygård
gir pengar til barna, er me på ein måte
med å bidra til tigginga, men det er
vanskeleg for ein 14-åring som meg
ikkje å gi pengar til eit lite barn. Berre
du går ut av bussen blir du tatt imot av
masse tiggarar. Eg trur det vart sagt at
barn i India nesten aldri er 100 prosent
aleine. Dei har alltid nokon vaksne
eller andre som passer på, rett rundt
hjørnet.
Me besøkte Gandhi sin «grav». Og Mor
Theresas. Når folk spør meg kvar eg
kjem frå, seier eg at eg kjem frå Norge
men at eg er adoptert frå India, eller
at eg opphavleg er frå India. Eg synes
India er eit kjempe fint land. Fin kultur
og god mat. Men det er så masse
fattigdom der. I India er du enten rik
eller fattig.
Nytt håp
Det var sterkt å koma tilbake på
barneheimen og sjå korleis det var der,
sjølv om eg har vore der før. Når me
var på barneheimen i 2008, besøkte
me ein anna barneheim også som
heiter Nava Diganta (Nytt håp). Eg
såg korleis barna hadde det der, og
bestemte meg for at eg ville gjera noko
for barna. På om lag eitt år samla eg
inn over 35 000 kroner, i indiske pengar
vart det 245 000 rupi. Det var kjekt å
koma tilbake til barneheimen. Eg leikte
med dei kjempesøte små ungane. Alle
kjende meg att. Det var ei dame på
flyplassen som sa til meg: «Aprajita?
Aprajita? Are you Aprajita?»
Mesteparten av pengane gav eg til
prosjektet mitt: Nava Diganta.
Barneheimen ville bruke pengane på å
få inn psykologar og sjukepleiarar.
Eg lagar mi eiga avis og sit nede på
butikken der eg bur, og sel aviser,
bollar, strikkeluer og strikka vottar.
Om du vil kjøpe ei avis eller støtte
prosjektet mitt, kan du ringje meg på
telefon 958 71 486 eller setje pengar
inn på kontonummer 3800.15.46845.
Dette er ei god sak!