Transcript 30143 Disse øyeblikk

Disse øyeblikk
HERBJØRG WASSMO
Tidligere utgitt:
Vingeslag. Dikt, 1976
Flotid. Dikt, 1977
Huset med den blinde glassveranda. Roman, 1981
Det stumme rommet. Roman, 1983
Juni-vinter. Hørespill, 1983 (Solum)
Veien å gå. Dokumentarroman, 1984
Mellomlanding. Hørespill, 1985 (Solum)
Hudløs himmel. Roman, 1986
Tora (Huset med den blinde glassveranda / Det stumme rommet / Hudløs
himmel) Storbokutgave, 1987
Dinas bok. Roman, 1989
Lite grønt bilde i stor blå ramme. Lyriske tekster, 1991
Vingeslag / Flotid. Dikt 1976–77. Ny utgave, 1992
Lykkens sønn. Roman, 1992
Reiser. Fire fortellinger, 1995
Hemmelig torsdag i treet. Bildebok, ill. av Mariann Hennie Hafseng, 1996
(Damm)
Karnas arv. Roman, 1997
Det sjuende møte. Roman, 2000
Lite grønt bilde i stor blå ramme. Lyriske tekster. Ny utgave, 2002
Flukten fra Frank. Roman, 2003
Et glass melk takk. Roman, 2006
Hundre år. Roman, 2009
Herbjørg Wassmo
Disse øyeblikk
Roman
© Gyldendal Norsk Forlag AS 2013
www.gyldendal.no
Printed in Sweden
Trykk/innbinding: UAB PRINT-IT
Sats: Type-it AS, Trondheim 2013
Papir: 80g Holmen Book Cream 1,6
Boken er satt med Sabon 11/13,5 pkt.
Omslagsdesign: Terese Moe Leiner
ISBN 978-82-05-45686-0
Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.
Se www.gyldendal.no/miljo
Til Wenche Marit – min søster
I
Ung fisker og avtrykk i hud
Hun glir baklengs mot det hun ikke vet.
Kveldsdogg stiger opp av myrene og vannet. Som fremmed pust. Gjør alt uvirkelig. Legger seg i tollegangene når
hun ror. Gnissingen av årene blir fjerne sukk.
Fiskeren har ansiktet mot henne og kan se leia. Løfter
hånden og markerer hvor de skal. Hun justerer retningen
med slake åretak uten å si noe. Ro er noe hun kan.
Han egner krokene. To senete fingre henter sprellende
mark fra molda i blikkboksen. Den har hull i lokket så
de skal få luft til han trenger dem. Arme krek de er. Han
tar dem etter tur. Snøret har mange angler. Marken vrir
seg standhaftig rundt metallet.
Så slipper han snøret ut. Søkket tar dem med ned. Helt
til bunns. Han drar et par favner opp og nykker nå og
da. Som et tidsfordriv. Mens han tenker på noe annet.
Forteller om det han ser. Fjellene. Vannene innenfor. Alt
det som hører til farsarven han skal ha. Han har planer
med gården. Bare han blir eldre og kan overta. Sauer,
turisme og ørretfiske. Bensinpumpe ved riksveien, det blir
en gullgruve.
Alle må ha bensin! sier han og smiler.
De tre fiskene ligger i båten med en sekk over da de går
i land.
10
Skal vi ikkje ta dem med? spør hun.
Seinar, sier han.
Det skal vise seg at det er en slags egenskap. Han gjør
det han egentlig vil i øyeblikket. Alt annet blir senere.
Akkurat nå er han ferdig med realskolen og har sommerferie. Smiler triste smil med lukket munn og snakker lavt
og ivrig.
Hun burde gå til hytta foreldrene leier av faren hans.
Men gjør det ikke. Det er dogg i gresset opp til huset.
Hun går barbeint og kjenner vann sukke mellom tærne.
Gangdøren jamrer. Trappen knirker. Så er de i rommet i
andre etasje. Natten kommer inn gjennom det åpne vinduet, plutselig full av sollys. Hun sitter på sengen og
puster inn kjølig friskhogd furu. Og dette merkelige ved
en annens hud. Et støvete munnspill ligger på nattbordet. De er to. Nær. Han tar fletten hennes i hånden
og ser på den. Veier den liksom. Slipper den igjen og
smiler.
Først er huset helt stille. Hun lytter til stillheten. Så, som
om de begge har ventet på det, kommer den lamme kvinnens rop nedenfra. Begge vet at hun er der. Hun roper på
sønnen sin.
Han har ikke øyne. Hun vet de er blå, men de har falt
inn i hodet hans. Øyenlokkene hans sitrer i nattelyset.
Munnen er rosa. Håret er stort med dype viker. Blondt,
nesten grønt. Nå reiser han seg og setter på platespilleren. Tangomusikk. En mannsstemme synger på tysk. Så
går han ut i gangen og ned trappen.
Da han kommer tilbake, sier han at moren hans vet
at hun er her, men det gjør ingenting. Så skrur han opp
musikken. De danser tett inntil hverandre i det vesle
rommet. Den lamme moren hans danser med under gulv-
11
bjelkene. Men hun roper ikke mer. Svinger bare rundt og
rundt med dem fordi de ikke kan annet enn å la henne
svinge med.
Kvinnen sitter på en krakk ved kjøkkenbenken og har
vanskelig for å snakke. Ansiktet er litt skjevt. Allikevel
snakker hun. Det er bare å bli stående og vente ved døren
etter at hun har sagt frem ærendet. Å kjøpe et spann med
melk.
Sett deg, jente, sier den eldre.
Hun har ikke stedets dialekt, men bryter på et tonefall
langt sørfra. Hun gjør som hun sier. Ensomhet fyller rommet som et ekko. En nysgjerrighet er mellom dem. Små
kvasse klør og varme. Som en kattunge kravlende i fanget. Hun liker moren hans uten å kjenne henne. Ansiktet
har avtrykk av gråt. Men hun gråter ikke. Hun befaler å
skjenke kaffe av kjelen som står på ovnen.
Ta deg ei lefse, sier hun. De står på et fat på bordet.
Fluene er der allerede. Moren hennes ville ha satt et
lokk på. Eller lagt en kopphåndduk over.
Da hun går, tenker hun at hun aldri har hatt et slikt
møte før. At det er enestående. Fluene har hun nesten
glemt.
Hun sitter ved vinduet i hytta og tror at han kommer
forbi. Snart. Hun vet at han går den gamle veien når han
skal fiske i fossen. Men han kommer ikke. Han har annet
fore. Hun vet ikke om han er viktig for henne. Men han
har på en måte satt et avtrykk i huden hennes. Et splitter
nytt øyeblikk. Hun visste ikke at hun kunne kjenne annet
enn avsky for hud.
*
12
Hun har begynt på realskolen. Geiteramsen i bakkene har
blomstret av helt opp til toppen. De får undervisning i en
tyskerbrakke og hun kjenner nesten alle. De sitter tett og
er sammen i fritiden. I alle fall de som ikke må kjøre buss
hjem.
Han er visst sjelden i bygda nå for tiden. Hun ser ham
et par ganger, men på avstand. Man kan jo ikke akkurat
rope etter noen man bare har møtt et par ganger. Han er
eldre enn henne og sklir vel fort av sted. De andre snakker
om ham uten at hun deltar. Egentlig har hun ikke bruk
for ham. Hva skulle det være til?
Hun hører at moren hans er enda sykere. Av og til ser
hun for seg ansiktet hennes og hører henne si at hun skal
ta seg ei lefse.
Det blir fort oktober. På en fest på lokalet ser hun ham
danse og le. Han har flaske på lommen. Jakken henger
tungt ned på den ene siden. Han er en annen enn om sommeren. Det er vel dressen og slipset som gjør det. Han
står i en krets av jenter hele tiden. Er visst veldig populær
og ser henne ikke. Hun kjenner sjenansen som en snøfonn rundt seg. Danser med guttene i klassen. Musikken
er langt borte.
Da hun går hjem, kjenner hun en diger boble vokse
i brystet. Hun prøver å puste lett for at den ikke skal
sprekke. Den kommer opp i halsen og smaker ikke bra.
Høsten vil ha henne tvers gjennom strikkejakken.
Rock
Hun lener seg opp mot en vegg og lar seg ta på. Huden
nupper seg under en annens hender. Den lager ørsmå
skjellaktige hindre og vil verne seg. I hodet er en radio
som sier lytt. Kjenn! Dette er nå. Du skal kjenne hvordan
det er. Ikke heft deg med at det er en måse på taket. Den
klamrer seg til mønet og skriker.
Hun legger hodet bakover og lukker øynene for å
være for seg selv. Det er ikke gutten som skremmer,
men at det kjennes som om hun ikke kan komme unna.
Hun hører ham snakke, men begriper ikke hva han sier.
Han oppdager at hun bare står der. Så lar han hendene
synke.
Det e i orden, sier han og slipper henne.
Måsen skriker. Hun er den samme som før. Står bare
rolig slik at hun kan bli tydelig for seg selv igjen. Ellers
blir hun ikke synlig for de andre.
De andre er de som ler. Hvisker. Står sammen i klynger.
De som vet alt hun ikke vet. For eksempel hvorfor gutten fra i sommer ikke kontakter henne. De som kanskje
har sett at hun skjelver når hun må si frem noe stående
ved pulten. De tyske bøyningene. Preposisjonene. Og ved
tavlen, de lange rekkene av uløste ligninger. De som vet
14
at huden hennes nupper seg, svetter. For så å tørke inn.
Begynne å lukte.
Noen samler bevis. Eksaminerer. Skriver ut vitnemål.
Vandelsattester. Behandler søknader om skoleplass.
Andre sitter bak kjøkkengardinet og vet alt hun ikke har
rukket å tenke igjennom om seg selv. De er glade eller
sinte, men aldri tomme. De har rett til å dømme. Til og
med om det de ikke vet, men tror de aner.
Faren er fremdeles oppe og sitter på kjøkkenet med fliret
sitt. Hun går ikke inn, men lukker døren uten å si noe og
uten å hente brødskiva hun trenger. Drikker bare rett fra
springen over håndvasken på badet. Døren har en solid
jernnøkkel som dikteren en gang vridde om. Det lukter av
vått håndkle og gammel damp. Det rødmalte badekaret
med løveføttene og den irrede koppertanken ser fremmed
ut. Kald aske ligger på brettet under ovnen.
En gang satt dikteren i badekaret, tenker hun. Dikteren hadde også en kropp. Det er en merkelig tanke. Nå
eier kommunen alt sammen. Men dikteren er død. Han
er bare skam og svik mot Fedrelandet. Faren betaler leie
for at de skal bo der. Faren er hvor som helst i rommene.
Også om natten.
Vinteren er våt kald ull. Og latter på den toårige private
realskolen. Hun vet ikke alltid hva hun ler av. Det gjør
ingenting. Det viktigste er å le.
Hun danser rock med en som er eldre enn henne og skal
bli elektriker. Man kan le av det han sier. Han synger og
siterer tekster fra en hun ikke har lest.
De danser på ungdomshusene rundt om i bygdene.
Trekkspill og gitar som prøver å hulke likt det man hører
15
i radio. Foreldrene er ikke der. Hun tenker at hun kanskje ikke har ledd før. Men det må jo være feil. Prøver å
huske hva hun kan ha ledd av før hun begynte å danse
rock. Kommer ikke på noe spesielt, men noe må det jo ha
vært av artighet. Hun savner søskenbarna på det stedet
de har flyttet fra. Greier ikke å huske noe av det, men det
var nok der latteren var.
Er det vanlig å ha glemt livet sitt når man er femten år?
tenker hun, og ønsker at moren, søsteren og hun skal bo
alene. Men det er farens bygd de bor i nå. Hans mor, tante
og bror bor i det okergule huset. Ikke langt fra det store
hvite som dikteren en gang bodde i. Nå leier foreldrene
hennes noen rom i andre etasje.
Elektrikerlærlingen tar henne med på hybelen hos den
gamle damen han leier hos. Det er ikke lov. De lister seg
opp trappen med skoene i hånden. Han steker egg og flesk
på en gammel kokeplate som han har satt en ny bryter på.
Etterpå lufter han grundig ut så ikke matlukten skal sette
seg, for da blir den gamle fortvilet. Hun er helt sikkert
over femti.
De sitter med korslagte legger i sengen og spiser, hutrende foran det åpne vinduet med frostroser mellom
sprossene. Rosene begynner å gråte fra innsiden mens
de sitter der. Det sipler sparsomt. Flesket får kald svor
mens hun spiser. Han sier at hun må spise fortere før
maten blir kald. Han smiler stort. Øynene skinner fra
mørket.
Bare nattlampen er tent. Han har ledninger, støpsler og
verktøy liggende på gulv og bord. Alt knirker. Trappen,
døren, stolen, sengen. Veggene har ører og øyne. Allikevel er de bare måtelig stille i lengden. Han er ikke særlig
16
sjenert. Helt nær lukter han frisk såpe og etterbarberingsvann.
Hun skal ikke danse så hardt og lenge at hun kan falle.
Allikevel danser hun. Hun har ballerinasko og sort taftskjørt med strikkbelte i livet. Har selv sydd det. Én eneste
stor sirkel med et hull til midjen i midten. Det ser artig ut
når hun legger det flatt på gulvet. Underskjørtet er stivt
og vipper når hun beveger seg. Skjørtet beskytter henne.
Verden kan ikke ta henne. Hun kjenner seg levende og
modig.
Kanskje har hun nesten vokst fra å svime av?
I lynraske øyeblikk klamrer hun seg til den utstrakte
elektrikerneven. Så slipper hun den og holder seg selv
svevende i verdensrommet.
Å gå til Sverige på besøk
Hun er ikke redd for faren lenger. Sier det til ham, at hun
har skrevet alt ned, og hender det noe med henne, så er
det en som kan finne det.
Han flakker med blikket, stirrer på henne og renner på
dør. Faren gjør alltid det når han er sint eller fornærmet
for et eller annet. Hun har lenge tenkt at han ikke er noe
menneske. Bare noe man er nødt til å ha der. Etter hvert
forstår hun at hun har et slags overtak. Prøver å la være
å tenke på at han kan avsløre at denne ene som vet hvor
beviset er gjemt, er hun selv.
Hun viser sin falske makt. Dersom søsteren, moren og
hun sitter ved kjøkkenbordet og prater når han kommer
hjem, stopper hun å snakke. Og hun ser ikke på ham. Det
legger seg et seigt lag over fremtoningen i døren. Ugjennomtrengelig gørr som man må unngå å se på. Akkurat
som den gamle gryta i trankokeriet på Øya med stinkende
harsk tran på bunnen.
Hun greier å snu stemningen i rommet ved det hun
tenker om skikkelsen i døren. Moren og søsteren stopper
også opp og blir stille. Som om de også vet. Men det kan
ikke bli sagt.
*
18
Faren har bestemt at de skal gå til søsteren hans i Sverige.
Ingen hun kjenner har gjort noe slikt. Hun ser for seg at
de skal streife over fjellet som sauer i en liten flokk. Bare
det at sauene slipper å bære sekk, kan nappe strå der det
faller seg og krype under en hammer når det blir kveld og
legge seg til å tygge.
Å gå på tur med faren er som å gå med en radio ikke helt
innstilt på rett stasjon. Den sender hele tiden ut ordrer,
klager og historier uten mening. Og raseriutbrudd.
Først skal de reise med buss til det stedet som er nærmest grensen. Så skal de gå med sekk, soveposer og telt
over fjellene. Faren pakker kompass og kart, moren og
hun pakker alt det andre. Hun hjelper moren med å skrive
lister.
De må sove minst to netter i telt underveis, sier han, og
ha mat for minst fire dager i fall de får uvær eller skodde
og blir liggende værfaste. Han er konge mens han forklarer og dirigerer. Farmoren, onkelen og tanten rister på
hodet. De sitter i det okergule huset sitt og rister på hodet.
Men de kritiserer aldri faren så hun hører.
Hun vet ikke om det er fordi hun gruer for turen, men
hun kaster opp nesten hver morgen og svimer av mer enn
hun pleier.
Æ vil ikkje være med! sier hun en morgen til moren.
Tøv! svarer moren og så er det avgjort.
Når den vesle søsteren er positiv, så må hun også være
det. Sannheten er at hun alltid har likt best å betrakte fjell
på avstand. Eller som et nødvendig onde man må over
for å komme frem dit en må. Akkurat som skigåing. Hele
barndommen, mens de bor på Øya, må hun gå på ski om
vinteren for å komme noe sted. På skolen, på utedoen, til
prestegården, biblioteket og butikken. Men hun kjenner
19
seg ufri på de der plankene. Føttene blir slaver og kan ikke
danse slik hun vil.
Hun liker seg best i fjæra, langs strendene. Rennende,
svingende, flyende. Hun gjør det helt selv og har kontroll.
Er slik laget at dersom hun kjenner at hun mister kontroll,
så faller hun.
Det regner på det stedet der de skal gå rett til fjells. De små
forkrøplete bjørkebladene glitrer alle steder. Lyngmoene
er lodne av væte. Over høydene langt der oppe går verden i blå og grå soner. Ugjennomtrengelig og langt borte.
De skal gå i gummistøvler og ha turnsko i sekken for de
har ikke råd til å kjøpe fjellsko.
Da mannen som skal vise dem veien opp til turistløypa
ser hva de har på beina, mener han at de har et problem.
Enten våte av svette i gummistøvler eller våte av fuktig
lyng i tøysko. Han mener at de har dårlig utstyr i det hele
tatt. Tynne soveposer og telt uten bunn. Men det er for
sent nå. Det er bare å gå, mener faren.
Etter at kjentmannen har snudd, blir det morens skyld
at de har så dårlig utstyr. Hun har kjøpt symaskin på
avbetaling uten å tjene en rød øre. Det er jo alltid han som
må betale, sier han. Han skjenner opp fjellsiden så lenge
han har pust. Ingen svarer. Han knytter knuter i endene
på et stort lommetørkle. Det bærer han på hodet som en
sjeik. Av og til tar han det av og vrir svette og regn ut av
det. Etter hvert glemmer han å skjenne, men begynner å
snakke om alt mulig annet. Stort og smått. Hadde man
kunnet skru av lyden på ham, så kunne man fått fred til
å dra inn lukten av småbjørk og våt lyng, man kunne gledet seg over at skylaget splitter opp og at himmelen over
toppene ser ganske klar ut.
20
Da de har kommet opp den første stigningen, prøver
han å være hyggelig med søsteren og gir henne sjokolade.
Han rekker en bit til henne også, men hun tar ikke imot.
Kan ikke spise noe han har tatt i. De drikker av en bekk
og hviler litt. Hadde ikke faren vært og hadde ikke hun
vært så kvalm, så hadde dette vært ganske bra, tenker
hun. Det er lite å gjøre med det annet enn å late som om
han ikke er der.
Om kvelden da de skal sette opp teltet, viser det seg at
halvparten av teltpluggene mangler. Da han ikke blir ferdig med å skjenne på moren fordi hun ikke har kontrollert
at de var der, kjenner hun plutselig at hodet revner. Et
stort brøl kommer ut. En lyd hun aldri har hørt før.
Hun renner bort til ham med teltstaven i begge hender. Så denger hun løs på ryggen hans mens hun brøler
usammenhengende setninger som like godt kunne vært
på kinesisk. Da han snur seg, fortsetter hun å slå uten å
ense hvor hun treffer. Han blir stående med begge armene
foran ansiktet. Hun brøler og brøler, slår og slår. Helt til
hun hører søsterens vettskremte gråt bak seg.
Det er moren som tar fra henne teltstaven og gir en kort
befaling.
Ti still!
Det er moren som etter hvert får opp teltet med de få
pluggene de har. Hun fortøyer det i småkjerr og stein etter
som. Systematisk og uten å si et ord. Faren har for lengst
gått sin vei. Ryggen hans ble borte bak en stor stein.
Hun skammer seg og er samtidig tilfreds over at hun
har fått ham til å fjerne seg. Søsteren og hun sanker ved
til bålet og moren får det til å brenne. Mens de venter på
at suppevannet skal koke, snur moren seg og betrakter
henne nøye.
21
Du skal passe dæ så du ikkje blir som han, du, sier hun
lavt.
Faren plastrer morens store gnagsår og skjenner så smått
fordi hun ikke har sagt fra før. Ingen svarer. Det er heller ikke noe å svare på. Kunne han ha stoppet gnagsåret?
Skulle han ha båret henne? Har noen noen gang vært vitne
til at faren prøver å bære moren for å gjøre livet lettere
for henne? Nå vil han gjøre alt lettere ved å skjenne for
at hun har fått gnagsår.
Han lager streker på kartet med en tømmermannsblyant og bruker kompass. Han er den eneste som kan bruke
kompass. Trolig den eneste i hele verden. Allikevel går de
seg vill.
Etter hvert finner de den merkede turløypa igjen og alt
blir rolig. I alle fall roligere. Den vesle søsteren er en helt.
Hun klager ikke over noe og lar krøllene hoppe og sprette
i sol og vind. Men da de kommer til ei elv som etter kartet
ikke skal være der, nekter hun å gå over. Hun tør ikke at
faren bærer henne over. Tør ikke at moren bærer henne
over. Hun vil at de to søstrene skal gå hjem igjen.
Vi kan gå lenger opp på dennan sida og se om elva er
smalar der, forsøker hun å overtale den vesle.
Og slik blir det. Foreldrene skal vente på andre siden.
Faren bærer over sekken hennes også. Så sliter jentene seg
opp ei li langs elva. Ormegresset er så høyt at hun ikke
ser søsteren foran seg.
De er heldige, over kammen flater landskapet seg ut.
Elva kommer fra et vann som har flommet over breddene.
Men der oppe kan de ta av seg på beina og vasse over uten
fare for å bli tatt av vannfallet. De kommer nedover på
riktig side av elva og blir tatt imot. Hun tørker av selene
22
på sekken sin med en mosedott. Faren har hatt den på
kroppen.
Han holder en lang tale om at det er viktig ikke å gi
opp, men søke løsninger. Det er viktig å holde sammen og
ikke miste motet. Viktig å ta hensyn til det svakeste ledd
og ikke miste humøret, lyder det.
Hun går bak en stein og kaster opp. Moren spør om
hun er dårlig og hun svarer at hun er frisk som en fisk.
For å bevise det ler hun høyt. Fjellet hermer hult etter
henne.
Det skal vise seg at de bruker fem dager på å gå over
fjellkjeden de kaller Kjølen. Det er et helt riktig navn på
en forlist båt. Skodda kommer sigende da de er på det
høyeste. Der er det også kaldest og våtest.
Den siste dagen har de ikke mat, bare litt havregryn og
noen buljongterninger. Teltet er vått. Soveposene er våte,
selv om faren grøfter rundt soveplassen med en liten spade
han har rappet fra Heimevernet.
Den femte dagen steker sola og faren orienterer dem etter
kart og kompass, vinkende og ropende som en hærfører.
Ned lier og oppover bakker. Gjennom kratt og kjerr og
over moer og elver. Han er seierssikker og sier hele tiden
at det bare er tre mil igjen eller så.
Hun kjenner seg helt utkjørt og tenker at det er fordi
hun skulle hatt det månedlige som er stoppet opp. Moren
blør derimot rikelig. Fra underlivet, fra gnagsår og fra
skrubbsår på begge albuer. Søsteren er plastret på begge
knærne. Faren har fått alle myggstikkene. Har hovnet opp
i ansiktet. Da han klager, mumler hun halvhøyt at det kler
ham. Moren hører det og ser advarende på henne.
23
Den vesle søsteren har lært at det ikke nytter å sutre,
men på det våteste og kaldeste prøver hun seg litt. Moren
bærer henne noen skritt, så setter de seg ende ned en lang
stund. Søsteren gråter stille og snyter seg i de kastanjebrune korketrekkerne. Moren holder henne tett, tett. Helt
til hun ikke orker å gråte mer og smetter ut av favntaket.
De har hengt det våte tøyet til tørk utenpå sekkene og
setter en fot foran den andre i det uendelige. Til og med
han har sluttet å snakke. Derimot puster han. Puster og
puster og setter den ene foten tungt foran den andre.
Faren er alltid i veien for verden. Mennesker hun møter.
Hendelser. Faren er en skygge hun alltid prøver å viske
vekk, men det går ikke. Hun vet jo at det ikke går. Han
har makt til å invadere drømmene hennes så hun plutselig står midt ute på gulvet i svarte natten. Han sender
stinkende avsky tvers gjennom alle ting. Om hun så sitter
i kirken, er skyggen hans til stede i alle kroker.
Dersom han faller om nå, død, så er vi nødt til å la ham
ligge. Jeg kan slippe å se ham mer, tenker hun. Så kommer
ravnene og fjellrevene og er glad for å få noe å spise. Så
mus og andre smågnagere. Hele tiden mygg og knott og
spyflue. Hele tiden. Til sist vil beingrinden ligge der hvit
og polert i sollyset. Da vil alt være renset og ute av verden,
tenker hun. Jeg vil også være renset, men i verden.
Og uten at hun rekker å forhindre det, har hun sendt
en tankebønn opp til Vår Herre. Fjern ham! Nå! Vær så
snill.
Idet tanken blir bevisst vet hun hvor ond hun er. Hvor
grenseløst ond hun er. I tillegg er hun ikke i stand til anger.
Hun legger tomlene under selene på sekken for å lindre
gnagsårene, og tvinger seg til å tenke på ondskapens enestående beskaffenhet. At den har makt til å holde henne
24
gående. Uten denne ondskapen ville hun for lenge siden
vært borte.
Da de endelig kommer ned til folk, en liten rød stue med
røyk fra skorsteinen, tror hun ikke at det er virkeligheten,
men bare noe hun innbiller seg. Et lite eventyrhus godt
skjermet mellom høye furuer med nyperoser rundt. Man
kan vente på at heksen kommer ut for å fange dem og ete
dem til kvelds.
Hun tror at hun gir seg etter de andre for å være litt
alene. Men knærne blir borte under henne. Og det siste
hun sanser er den friske lukten av syregress. Så fylles
munnen og alt forsvinner.
Hun våkner til farens historie om hvordan de gikk seg
vill i skodde og han allikevel fant retningen ved hjelp av
kart og kompass. Ordene strømmer ut av kvalmen. Lettelsen ved å være kommet til folk blir øde som blåmyr i
ville fjellet.
Senere erindrer hun lukten av nypesuppe og lyden av
det nordsvenske språket.
Alt kommer for en dag
Hun må få dem til å tro at hun har det moro, så de ikke
oppdager hvordan det er fatt. Hører selv at latteren er
skingrende som en usmurt sykkelbrems i bratta. Men hun
får dem til å le. Høyt.
Moren liker at hun har venner på besøk og er alltid hyggelig. Hun lager mat. De spiser og drikker kakao. Jentene
fra skolen og hun. Danser i den store tomme stuen i første
etasje, for ingen bor der for tiden. De har platespiller med.
Det er tango, vals og rock. Mest rock. Hun greier ikke å
huske hva låtene heter, eller hvem som synger. Med ett
unntak. Elvis. Blue Suede Shoes. Hun er allerede kvalm
før de begynner, og faller av og til. Ikke bare når hun
danser.
Sett deg, sier moren med mild stemme.
Søsteren har lagt seg og de er alene.
Du har lagt jevnt på deg? fortsetter moren. Hun har sett
det. Forstått det. Det var ikke bare rock og dansing med
elektrikerlærlingen.
Så kommer det for en dag, som man sier. Alt kommer
for en dag. Den eneste bebreidelsen moren kommer med
er at hun var så uvettig at hun gikk over fjellene uten å si
noe.
26
Æ vesste det ikkje, trudde det ikkje, kunne ikkje tru det,
påstår hun med pistrete stemme før hun gir seg over.
Først er det stille. Forferdelig stille. Man kan tenke seg
at det går flere dager før moren endelig snakker.
Så, så, det blir nok ei råd, sier hun.
Men hun kan høre at selv moren tviler.
Den store runde ovnen i stuen er kald. Med sine jernborder og figurer når den nesten til taket. Moren har
nettopp svertet den, og vasket hendene. Nå rekker hun
frem håndkleet så hun kan snyte seg. Sverte og kluter
ligger i en pappeske ved koksboksen.
Rødda du opp dettan sølet etter mæ? Så laga æ mat,
sier moren og reiser seg.
Hun har skam i magen. Dersom hun ikke greier å finne
en løsning, så kan hun bare dø. Alt haster, men hun forstår ikke hva hun skal gjøre. Livet er oppdelt i måneder
nå. Bare sju og en halv måned igjen. Hun ler høyt sammen
med hvem som helst og forbereder seg. Av og til går hun
turer ned til den høye brua over strømmen. Dypt nede er
det steiner og mørkt vann. Det tar ikke mange sekundene.
Hun vet jo det.
Elektrikerlærlingen kommer og vil forlove seg med henne.
De står ved gangtrappen og han er plutselig en fremmed
uten at hun vet hvordan det har gått til. Hun må si det
som det er, at hun ikke kan forloves.
Korfor ikkje? vil han vite.
Hun greier ikke å finne noen fornuftig grunn og rister
bare på hodet.
Han tar hånden hennes og sier at det er greit, så går han.
I bakken opp til veien snur han seg en gang og smiler.
27
Dagen etter kommer moren hans og sier at de må gifte
seg. Det er da bare rett og rimelig, sier den vesle vakre
moren hans. Hun har vært på besøk hos henne og spist
lapskaus. Det var regnvær og de satt inne og spilte kort.
Moren hans smilte hele tiden og lot dem vinne. Som om
de skulle være småunger.
Hennes mor står ved benken og knar brøddeigen ferdig selv om de har fått besøk. En brøddeig kan aldri
vente. Det vet besøket også. Moren snur seg og tørker
av hendene på forkleet. Langsomt. Så legger hun en ren
kopphåndduk over deigen i tretrauet.
De e berre to unga ennu. Det e vanskelig nok at de skal
ha dettan banet, om de ikkje også skal bale med å være
gift. De må heller tenk på å få sæ et levebrød så de kan
forsørge ungen og sæ sjøl. Skal de ha kverandre så ordna
de det når de blir meir voksen, sier moren og setter på
kaffe.
Det er en lang tale til moren å være.
Hun ser Jesus ligge i morens armer og smile. Han har
tornekronen på og små lubne armer. Over morens hode
henger fullmånen som en glorie. Jesus trøster moren med
at alt kommer til å gå bra. Han strekker kroppen sin ut
og setter føttene på gulvet.
Så står de der ved siden av hverandre og smiler til
henne. Moren og Jesus. Som om de skulle være søsken.
Hun er der sammen med dem, og hun er der ikke. Moren
stryker Jesus over tornekronen og stikker seg. Jesus drar
et plaster opp fra kjortelen og setter på fingeren hennes.
Det virker som om de har nok med sitt og har glemt
henne.
I skammens vindu
Den første tiden etter at kvalmen har gitt seg spiser hun
grove brødskiver og nyrørt bringebær. Drikker melk som
en kalv så hun blir stinn og rund. Det passer akkurat for
å kamuflere tilstanden.
Allikevel blir hun innkalt til skoleundersøkelse. Som
om hun skulle ha noe farlig smittsomt. Doktoren undersøker og spør en masse som hun glemmer med en gang
hun har svart.
Foreldrene får brev i posten.
Hun slutter på realskolen og leser på egen hånd.
Folk hun møter på veien stirrer tomt på henne uten å
si noe. Som om hun ikke skulle vært der. Hun slår blikket ned eller til siden. Er de flere, så begynner de straks å
hviske når hun har passert.
Så slutter hun å gå ut mens det er lyst.
Faren gråter og sier hun har brakt en fryktelig skam
over familien. Farmoren kommer på besøk med fyrstekake i ei tretine. Sier at hun ikke er den første og ikke
vil være den siste som får en unge uten å være gift. Det
trøster ikke faren. Han omtaler henne som skammen.
Faren går på kontoret før hun har stått opp. Når han
kommer hjem og setter seg i den beste stolen og sukker,
29
er hun alt på rommet som hun deler med søsteren. Slik
håper hun at han ikke skal plage moren.
Da begynner han å snakke i gangene om at den jenta
har skjemt ut hele familien. Moren minner ham om at
skammen er at de andre beboerne hører ham. Morens lave
bydende stemme når henne gjennom veggen.
Da går faren til det okergule huset og familien sin. Der
kan han sikkert både gråte og rope. Og moren får fred til
å gjøre alt slikt som må bli gjort.
Det blir tidlig mørkt nå. Hun har en stor anorakk med
hette. En kveld gjør hun det hun har tenkt på. Klatrer opp.
Rekkverket på brua er iskaldt. Strømmen freser kom. Den
er stri.
Hun kjenner på en skrekk som er nesten like stor som
skammen i magen. Det er ikke godt å vite hva som gjør
henne mest kvalm. Hun venter på at hun skal svime av så
hun slipper å gjøre det selv. Det er visst fryktelig syndig å
gjøre det selv. Men må hun, så må hun. Gud kan ikke nå
henne med straff når hun ikke er mer. Og oppstandelsen
er så allikevel ikke for slike som henne.
Hun har tenkt mye på hvem som vil savne henne. Det
er ikke mange. Den vesle søsteren er kanskje den eneste.
Hun vil jo ikke forstå noe som helst. Mormoren, kanskje,
men hun har så mange. Har mistet folk hele livet og er
vant til det. Farmoren vil gråte. I alle fall med det samme.
Den gamle tanten vil trolig sørge og sukke, men vil hun
savne henne? Familien vil få et stort problem mindre.
Hun vet jo det. Etter begravelsen vil de finne noe annet å
tenke på. Til og med moren. Hun har gjort morens tilværelse nesten ikke til å bære. Har sett ansiktet hennes når
hun kommer fra butikken og har måttet møte folk. Blast.
30
Tomt. Som et avglemt bilde i en fargebok. Vil hun være
lettet?
De kan si at hun hadde så lett for å falle, at de egentlig har ventet på det. Det har jo hendt at hun har ligget
på bakken med kroppen i helspenn og fråde om munnen.
Kanskje er det slik det har skjedd? At hun på en eller
annen måte må ha bøyd seg over rekkverket og fått et
anfall? Så har det bare uforvarende hendt.
Faren vil trekke et lettelsens sukk og gråte når folk ser
på. Han vil fortelle en dramatisk historie til alle som orker
å høre, om noe han ikke var vitne til. Glad som en lerke
om våren. Hun er et stort problem for faren. Han har for
lengst forstått at han ikke kan vite hvor han har henne
eller hva hun kan finne på. Nå sitter hun der og klamrer
seg fast til et iskaldt rekkverk og synes synd på seg selv.
Det har hun nok etter faren, tenker hun.
Dypt der nede holder vannmassene på å snu. Det er
slik det er. Når havet flør, kommer vannmassene gjennom
den smale åpningen og inn i den innestengte bukta. Hun
har hjulpet onkelen flere ganger med å ro båten igjennom
akkurat mellom flo og fjære når strømmen ikke er så stri.
Noen ganger fosser det. Men ikke nå. Strømmen holder
pusten og venter på henne.
To ærfugler dukker opp mellom de store steinene og
glir rundt i virvlene som om ingenting står på. Lyset på
brua blinker i hannens mørke fjær. Hunnen er bare gråbrun. Husene inne på odden har sort omriss som om hun
skulle ha tegnet dem.
Vil hun slå seg i hjel med det samme, før strømmen
fører henne med ut? Hvor lang tid tar det å drukne?
Hvorfor vet hun ikke noe så viktig?
Ydmykende nok så kommer det noen gående. I mør-
31
ket kan hun ikke vite hvem det er. Det er skammelig og
barnslig at hun sitter der til ingen nytte. Så hun klatrer
fort ned.
Da mennesket hilser god kveld med mørk stemme, hilser hun tilbake. Han sier ikke noe om at han har sett
henne. Som om det er det man skal av og til. Sitte på et
rekkverk og se ned i evigheten. Han passerer henne så
lett som ingenting. Som om han bare hadde passert en
hesteskitt. Eller en menneskeskygge.
Trolig er det det som er feilen. At hun egentlig bare er en
skygge av noe. Eller avfall. Noe som en annen har slengt
fra seg. Hun står og lener seg til rekkverket og kjenner
noe underlig i hele kroppen. En slags lammelse. Har kjent
det før. Men ikke så sterkt. Den sier at hun ikke er her
på jordskorpen. Hun bare later som. Får bare fortsette å
late som så lenge det går, tenker hun.
Folk sier tross alt ikke god kveld til hesteskitt.
Hun orker ikke engang å klatre opp på rekkverket
igjen.
Denne fremmedheten.
Revnen i brystet er sydd med piggtråd.
Det finnes folk som er så skammelige at man ikke kan la
dem gå på skole. Hun er en slik. Hun kan ikke bli sett.
Etter hvert som alle vet og hun har sluttet på skolen, blir
det umulig å få ned mat. Tenk om det er så enkelt? Bare
slutte å spise? Men moren gjetter visst hva hun tenker.
Sett deg! sier hun trett. Og så kommer det.
Om du ikkje spis så du beholde helsa så blir alt enda
verre for mæ også, forstår du ikkje det?
Det er første gang hun uttrykker at hun har det ille.
Men hun koker buljong og så drikker de sammen ved
32
kjøkkenbordet. Etterpå spiser hun ei halv brødskive med
rørt bringebær mens moren vokter henne uten å si noe
mer.
Etter det begynner hun å passe på moren for å holde
rede på hvor ille hun har det. Jo blekere og mer sliten
moren ser ut, desto mer prøver hun å spise. Men det
kommer opp igjen.
Skammen vil ikke tvangsfôres.
Et par av lærerne kommer hjem til henne av og til for
å hjelpe henne igjennom pensum. Moren har bedt dem
innstendig. Skolen har ikke eksamensrett, så alle skal ta
eksamen som privatister. Slik er hun ikke den eneste. Hun
leser og løser oppgaver selv om hun vet at hun skal dø før
eksamen. Allerede i januar skal hun dø. Eksamen er ikke
før i mai og juni.
Moren går til den gamle jordmoren som er nærmeste
nabo og ber henne om å se på henne. Kanskje kan hun ta
imot ungen når den tid kommer så hun slipper å ligge på
sykehus langt av gårde blant fremmede, ung som hun er.
Den gamle jordmoren ser på henne og kjenner på
henne. Lover ingenting, men sier ikke nei.
Det er klart at dersom jentungen får blodstyrt eller
banet ligg feil og dør, så blir det jo æ som får skylda,
gamle kroken, sier hun og sukker.
Men hun virker ikke særlig engstelig og avslutter med et
alvorsord. Kvinnfolk som går med ban må spise skikkelig,
ellers går det galt, truer hun.
Magen vokser selv om hun bare lurer brødskiver mellom leppene. Hun har helt sluttet å gå ut. I stedet leser
hun. Leser og leser. Mest pensum. Men det er som om
33
det er hull i hodet, for alt det hun trodde hun kunne om
kvelden er borte når hun våkner. Natten har sluppet det
ut gjennom ørene, nesen og øynene. Hun lekker som en
sil mens magen vokser.
Den vesle søsteren forstår ikke at det er så skammelig at
de venter på en unge. Hun vil lære seg å strikke noe til
det, sier hun. Moren sier at det ikke er noe det, men et
menneske.
De finner noe lysegrønt garn og begynner. Hun fanger
opp maskene som søsteren til stadighet slipper ned. Det
går langsomt. Når søsteren har lagt seg, strikker hun litt
for å hjelpe henne. Det er det minste hun kan gjøre.
Kem trur du at ungen kjem tel å ligne? spør søsteren
blidt.
Hun svarer at hun håper ungen kommer til å ligne
henne, hun er jo også tanten.
Søsteren smaker på ordet tante og spør hvorfor hun
tror det. Fordi du e den peneste ungen æ har sett, svarer
hun alvorlig.
Den vesle nikker energisk og smiler fornøyd.
Moren kommer fra biblioteket med en bok. Om et foster som ligger i magen til en dameskikkelse delt i to uten
en eneste blodflekk. Det er naturligvis bare en tegning.
Man ser alt som er der inne. Noen bilder viser at ungen
kommer ut. Fullstendig unaturlig og ikke til å tro. Hun
vil helst ikke se. Allikevel må hun. Blar i boken og kjenner seg elendig. Nå vet hun hvordan folk har det som er
innesperret i berg. Verre. Hun har et berg som skal ut av
kroppen.
Igjen vet moren hva hun tenker og forteller at både
34
mormor og hun hadde greie fødsler og at hun sannsynligvis slektes på dem. Hun nikker vettskremt.
Æ skal vær der når det skjer, uansett. Og gammeljordmora også, sier moren.
Så blir de sittende en stund uten å ha noe mer å si.
Vi må hus på at det ikkje e ei uløkka, men et menneske
vi bryr oss om, sier moren til sist med blanke øyne.
Det går opp for henne at moren ennå ikke har grått så
hun har sett. De bøyer hodet og gråter litt sammen. Det
er ikke snakk om hulking. Mer som snøft for å vise at de
forstår hverandre. Moren tar vekk boken med den halve
morsskapningen og fosteret i magen så den ikke skal bli
våt. Den er jo bibliotekets, ikke deres.
Den gamle pensjonerte jordmoren har stort hvitt forkle og
snakker rolig mens hun myser alvorlig bak brillene. Pust!
sier hun. Innimellom veene legger hun ut om den forrige
ungen hun tok imot i dette rommet. For mange herrens
år siden.
Det banet e allerede en voksen mann nu. Det va nu
ungen hennes arme Marie, ho va så aleina med alt. Han
sjøl satt og skreiv i paviljongen utfor her og skulle ikkje
forstyrres. Han va ikkje nokka voksent mannfolk, den
karen, uansett kor berømt han va. Saka va nok ikkje at
han skulle skrive, men at han va redd for blod! Mannfolk
e ofte slik, forstår du. Æ veit en bonde på Nordbygda,
men nevne ikkje navn, han klara ikkje å ta imot sine egne
lamunga. Mannfolk … jakta og slakta, kriga og drep,
men frøktelig redd for blod når det bær tel støkke. Forstå det den som kan? Ho bala frøktelig, ho Marie, men vi
fikk nu henta ungen ut, ho og æ i lag. Ei likanes dama!
Han sjøl hadde ikkje godt a å bli så berømt skal æ sei dæ.
35
Trudde at han va anslessen skapt enn anna folk. Det e
det som e feilen for mange a de der karran, de begynne å
tenke at de e opphøya a Vår Herre. Men Vår Herre bryr
sæ ikkje om slikt nokka, det skal æ love dæ, vekja mi. Du
og ungen din e like mykkje verdt som han diktarn!
Hun tenker ikke på hva hun er verdt. Har nok med å bli
slitt i småbiter, revet i filler med beingrind og muskler og
alt som er. Mellom veene tenker hun at dette er verre enn å
hoppe fra ei bru. Hun har ikke engang tid til å være redd.
Bare få det overstått. Det har hele tiden vært meningen
at hun skal dø i sitt eget gørr i morens seng mens jordmoren småsludrer om dikterens soveværelsesmøbler som
var bedre å forløse noen i. Høyere senger, men naturligvis
ikke så moderne.
Eneståanes fin farge på de her møblan, sier jordmoren
fornøyd da moren bærer inn flere rene laken. Ikkje fall
bort nu, hjelpes tel banet mett, hjelpes tel!
I bare nattkjolen i et stort åpent vindu. Himmelen er full
av stikkende stjerner. De hogger etter henne. Under henne
beveger mennesker seg. Noen hytter med nevene og roper
noe hun ikke vil høre. De er uten ansikter. Likevel kan
hun forstå. Forakten deres fyller alle hulrom og begynner å ete av henne. Sliter av henne den svette nattkjolen.
River i senene. Brekker bein for bein. Hoftene rives løs.
Kjevene. Står hun likevel oppreist? Nei, hun henger. Henger med hodet ned. Så sanser hun at dikteren også henger
der. Han har tross alt klær på, vesten er kneppet. Men
han kaver og vil støtte seg til henne. Nattkjolen faller over
henne, over legger og lår. Over magen. Så er hun naken.
Pakket inn i is. Plutselig hører hun dikteren snakke, slik
hun har hørt ham på radio, skurrende, befalende.
36
Vær helt rolig og tenk tankene dine ferdig så går det
over, sier han. Det er lett nok for ham, vil hun svare. Men
greier det ikke. Smerte har sin egen lyd. Men dikteren er
påståelig. Han fortsetter.
De tror de har deg, men du skal vise dem at de tar feil.
Dikterens hustru
Bygda skal feire den store dikterens fødsel for hundre år
siden. Man velger å se bort fra at han havnet på feil side
under krigen. At han til og med har skrevet en nekrolog
over Føreren prøver man å la være å snakke om. Men
selvsagt er det noen som gjør det likevel. Slik er det jo alltid. Noen gjør ting bare for å skape ufred og diskusjon.
Og så nå! Når de skal feire og være glade.
Herredsstyret, eller hvem det nå er, har invitert dikterens gjenlevende hustru for å feire sammen med dem. Da
skal folk te seg som folk. Man skal ikke baktale de døde
og gjøre dem mindre enn de er. Det er tross alt snakk
om en dikter av verdensformat. En som bokstavelig talt
har satt bygda på kartet. Skulle man da drive med trakassering og bakvaskelser? Over en som i sin barndom har
bodd i et lite hus i bygda, og som etter mangfoldige år
kommer tilbake med sin kone for å drive jord. Med sine
egne never på sin egen gård. Står ikke det staselige huset
der ennå? Riktignok noe umalt og forsømt, men der bor
jo folk i rommene. Det er tross alt huset etter en som har
fått Nobelprisen. En ære bare verdige utlendinger får.
Slik snakker og tenker de som står sammen og vil bygda
vel.
*
38
Farmoren henter et par bøker ned fra mørkeloftet og legger dem på skjenken i stuen for å feire. Onkelen snøfter,
men lar dem ligge.
Hun låner dem med seg og leser dem på nytt. Pan og
Victoria heter de. Et ord som hun aldri bruker dukker opp
i hodet mens hun leser om møllerens sønn og Victoria.
Vidunderlig.
Det kan hun ikke si høyt så noen hører. Men tenke kan
hun jo.
Hun var så fryktelig barnslig første gang hun leste dem
i smug med lommelykt på mørkeloftet. Da batteriet var
utbrent, smuglet hun dem med seg dit hun sov. Det var
før de flyttet til bygda, og hun bare var i farmorens hus i
ferien.
Nå er hun voksen. Nesten gammel. Hun har gått til
Sverige med en liten gutt i magen. Ham skal hun snart
forlate hos moren fordi hun skal begynne på gymnaset.
Det er nødvendig å bli til noe og klare seg selv.
Det er moren som ser damen komme ned bakken. De står
på verandaen og rister matter. En staselig skikkelse med
stort hvitt hår og brosje på jakkeslaget. Moren drar matten innenfor gelenderet faderlig fort og sier at hun skal gå
ut og be henne inn på kaffe. Så farer hun inn i huset for
å gjøre i stand. Det er bare å gjøre som moren sier.
Dikterens hustru står under et tre med bortvendt ansikt.
Hun nærmer seg langsomt og kjenner seg vektløs av sjenanse. Et par skritt fra blir hun stående. Den fremmede
snur seg mot henne og et lite smil gjør ansiktet til ei sol.
Hvem er du, barn? spør hun med lav stemme.
Hun svarer at hun bor sammen med foreldrene i andre
etasje og at moren gjerne vil be fruen inn på kaffe.
39
Takk! Og hva heter du? spør kvinnen.
Da hun svarer, hører hun selv at stemmen så vidt
bærer.
Det er snilt av din mor å by på kaffe, men jeg vil helst
være her ute under dette treet … Kanskje sitte på benken
der borte en liten stund, sier dikterens hustru og smiler
igjen.
Æ skal hente kaffen ut, sier hun ivrig og renner i vei
uten å vente på svar.
Da hun kommer ut med kaffe og morens nybakte
wienerbrød, sitter kvinnen på benken og ser utover landskapet. Hun pusser nesen i et hvitt lommetørkle og har
blanke øyne.
Her kunne man se havet, nå har det grodd til …, sier
hun lavt som om hun snakker til seg selv. Men tar imot
brettet. Kaffe på termos, kopp, asjett og kakefat.
Selv blir hun bare stående med hengende armer uten
å vite hva hun skal ta seg til. Dikterens hustru blir nok
sjenert av det.
Takk din mor så meget, jeg setter brettet på trappen når
jeg går, sier hun, og hun vil nok helst være alene. Men
hun bøyer seg frem og takker i hånden. Den er uventet å
kjenne. Hun har en arbeidsneve.
Senere, da dikterens hustru for lengst har satt brettet
på trappen og gått oppover bakken igjen, tenker hun på
samtalen som kunne ha funnet sted. Hun går ut og setter seg på benken i den overgrodde hagen. Innbiller seg at
setet ennå er varmt etter den fremmede. Så spør hun om
alt mulig. Hvordan det var den gangen alt ble holdt i hevd
på gården og hun bodde her sammen med barna. Dikteren selv fartet naturligvis land og strand rundt og skrev
på bøkene sine.
40
Hun spør om han fortalte henne noe om det han skrev
før det ble trykket. Etter hvert synes hun at den andre
svarer henne innenfra, fra hennes eget hode. Stemmen
er tydelig, akkurat som i virkeligheten. Den forteller om
ensomhet, uten å si det direkte. Ikke klagende, mer som
om hun leser opp fra en bok. Om å være annerledes i
folks øyne fordi hun kommer fra en annen kant av landet.
Om å leve med en mann som ingen forstår seg på. Være
den som står mellom bygda og dikteren og må løse alle
praktiske floker. Hvordan det er å komme tilbake til dette
stedet, se dette huset som hun har bodd i og født barn i,
og gården hun drev mye alene sammen med gårdsfolkene.
Det er vemodig. Hun bruker det ordet, vemodig. Det gir
henne blanke øyne. Ikke at hun er lei seg, det er vemodet
som gjør det.
Hun skal for alltid huske dette vakre ordet. Vemod.
Men hun tør ikke spørre hvordan det var å være en
berømt manns hustru. Han som siden kastet skam og
elendighet over familien.
I stedet betror hun seg, forteller at hun har født barn i
samme rom og med samme jordmor som dikterens hustru. Og dikterens hustru slår hendene sammen og sukker,
så den rike barmen hever og senker seg flere ganger.
Og så ung ennå, sier hun. Men du skal ikke skamme
deg. Du er jo ikke nazist. Ikke fortvil, sier dikterens hustru
og vet mye om nazisme. Mye som ingen andre vet.
Frimodig betror hun den fremmede at hun er redd for å
begynne på gymnaset, men lettet over å komme hjemmefra. Spør rett ut om hun er et dårlig menneske som reiser
fra ungen sin akkurat som dikteren gjorde hele tiden.
Nei da, sier den andre. Du er gammel nok til å vite at
det ikke er slikt som gjør deg til et dårlig menneske.
41
Hun forteller at da hun skulle søke på ulike gymnas, så
måtte hun gå til bygdas prest for å få vandelsattest.
Og hvordan gikk det?
Han skreiv at æ hadde skikka mæ godt, og at ved min
etiske og moralske vandel var det intet å tilføye.
Den presten må du bare stole på, for han har nok sett
litt av hvert i sin dont, sier dikterens hustru. Det er en
lettelse at hun sier nøyaktig det hun selv har tenkt.
Og slik blir de sittende rett som det er, i dyp samtale
om alt det hun ikke kan fortelle moren eller noen annen.
Nesten hver dag i hele august måned helt til hun skal reise
på gymnaset sitter de slik.
For at ingen skal tro at hun kaster bort tiden har hun
alltid en bok med. Dersom hun uforvarende kommer til
å si noe høyt eller gestikulere, så kan folk bare tro at hun
prøver å lære noe utenat fra pensum.
Lærdommens pris
Farens ugifte tante passer gutten. Moren og hun tar buss
og ferge til den vesle byen som lukter fisk og har flere
svevende måser enn noen kan tro. Hun må gå alene til
rektors kontor. Men det er bare å få det overstått.
Rektor er en lang mann med bredt overbygg som bikker litt forover, som om han bestemmer seg for at hodet
alltid skal komme før kroppen. Først går han frem og tilbake bak et skrivebord med papirene hennes i hendene. På
sko som knirker øredøvende. Han har lange beinete fingre
og faretruende oppsyn. Hun svetter. Til sist setter han seg
og leser karakterene hennes høyt som om hun ikke skulle
visst noe om hva som sto der. De dårlige kommer tilbake
fra vegger og tak som stygge ekko fra dødsriket.
Veel, veeel, sier han langsomt og ser truende på henne.
Her er jo potensialer, naturligvis. I norsk for eksempel.
Ikke verst, ikke verst … Men noen matematiker blir det
vel ikke av deg. Hva tror du selv? Hun svelger nesten
tunga, som om det er eneste mulighet for å slippe å si
noe.
Hva tror du selv? gjentar han, og smiler plutselig som
om han vil sjokkere henne.
Det blir vel meir å satse på skriving og lesing, mumler
hun andpusten.
43
Fornuftig! Da er du opptatt på skolen, sier han nesten
sint, mens han smiler fra øre til øre.
Hun er redd ham, men trygg til så lenge, på at hun har
et menneske med makt på sin side.
Det begynner så lyst. Lett. Som om hun selv kan tegne seg
inn i verden med pastellkritt. Jenta som vil være venninne
med henne. Alle de små gledene. Pusse de gamle skoene så
blanke at de ser helt nye ut. Skaffe seg skolebøker. Kjøpe
et halvt brød på det duftende bakeriet. Gå inn i klasserommet som lukter kritt, støv og grønnsåpe. Sette seg på
pulten og være en del av noe igjen. Snakke med de andre
i klassen om hva som helst.
Først og fremst å høre at noen ler.
Faren er ikke der.
Men det er ikke gutten hennes heller.
Allerede første gang hun reiser over fjorden etter å ha
vært hos foreldrene, begynner noe å gnage av hjernen.
Det arter seg som blytunge insekter. Hun har en kolossal
sverm der inne. Den surrer. Til og med om natten. Aller
mest da.
Hun har hybel like ved kirkegården. To store vinduer
og rødmalte møbler. Do og vask i et kott på gangen
som hun deler med vertskapet. Badet er i kjelleren, men
hun kan bruke det om hun spør. Hun må huske å fjerne
tannpastarestene fra vasken, ellers blir vertinnen ulykkelig.
Vertinnen har eksem. Hun snakker om det mens hun
klør. Det virker som om noe av vertinnens ensomhet ligger i eksemen. Hun er snill og byr på middag. Mens de
spiser kommer det for en dag at hun viser syklubben hybelen hennes mens hun er ute for at de skal se hvor fint hun
44
har fått det. Skuffene også. Pent undertøy, sier hun. Det
har du selvsagt med dæ hjemmefra, sier vertinnen.
Hun svelger suppen fort og snapper etter pusten. På en
måte blir det hennes feil at damene har vært i skuffen. Så
hun må forklare seg om det de har sett. Hun gir seg til å
fortelle at moren arbeider som agent for et dansk undertøyfirma. Vertinnen slår hendene sammen og spør videre,
som om dette er en nyhet som skulle stått i avisen.
Moren tar mål for skreddersydd dameundertøy, sier
hun. Man finner alt man vil ha av hekter, blonder, spiler og strikk i katalogene. Moren har vært i København
for opplæring. Av og til farter hun rundt og tar mål av
damer som sender bud etter henne. I katalogene hun har
ser damene ut som engler i undertøy, legger hun til, selv
om hun vet at det kan oppfattes som skryt.
Ja, det e ikkje rart at damen i syklubben syntes du
hadde pent undertøy! sier vertinnen og smiler over kjøttsuppen. Hun har grått krøllet hår og pene øyne. Mannen
er også hyggelig, uten å si så mye.
Hvordan kan man be om nøkkel til rommet sitt når
man har så hyggelig vertskap?
Likevel gjør hun det en dag. Det har aldri vært nøkkel
til det rommet, er svaret. Men det skulle ikke gjøre noe
for de låser alltid ytterdøren om natten. Hun har jo fått
nøkkel til ytterdøren, ikke sant? Det har hun. På en måte
er alt rettferdig og rimelig for de låser ikke sine innerdører
heller. Og faren er ikke der.
Hun bærer med seg notatboken sin. Det nytter jo ikke
å tro at den kan ligge trygt under trusene. Men det er det
samme, skolevesken er full av tunge bøker, så hva gjør en
liten notatbok i tillegg?
*
45
Det er ikke mulig å tegne sitt eget liv selv om hun slipper
å se faren. Hun liker seg på skolen, men er en fremmed.
Fra landet. Vet ikke hva som er moderne. I den vesle
byen er det viktig å være moderne. Det er ungdommene
fra de store handelsfamiliene som bestemmer det. Tror
hun.
Det skal være høstball og hun får moren til å klippe
av den hvite konfirmasjonskjolen og farge den knall gul.
Hun prøver den på hybelen og synes den er ganske
fin.
Da hun kommer på ballet og ser de andre, de moderne,
forstår hun at det er en håpløs habitt. Den nye venninnen
ser tvilende på henne uten å si noe. Det er allikevel flere
som danser med henne. Til og med fra andre klasse.
Jaså, det er slik prinsessekjolen din ser ut, sier en.
Du har veldig pent hår, sier en annen.
Det siste gjør henne så rørt at hun må svelge.
En sier at talen hennes til lærerne var kjempegod. Hun
husker med skam da hun stoppet og kom ut av det fordi
hun hadde hoppet over et avsnitt i manuskriptet. Ennå
begriper hun ikke at hun sa ja til den der talen. Hun som
ikke engang kunne lese referat fra elevrådsmøte på realskolen uten å skjelve. I det hele tatt begriper hun ikke
hvorfor hun hele tiden gjør det hun ikke kan, eller tør.
Det må være sykelig.
Hun går lenge før det er slutt.
Mandagen etter tar hun månedens matbudsjett og kjøper
et oransje mohairskjørt og et belte av kopper. Men det er
naturligvis for sent. Uansett hvor smal hun prøver å være
om livet, så er ballet over. Hun spiser brødmat sammen
med de blytunge krypene som gnager i hodet. Prøver å
46
lufte dem ut langs grusveier, i bjørkekratt og på gressletter opp mot fjellknausene. Har pliktskyldigst niste med.
Sitter på en stein og skal liksom nyte naturen. Men alt er
en ekkel sirup av brødmat, snørr og ruglete bilder av øyer,
båter og grått hav.
Aleneheten
Hun er født under tyskernes okkupasjon og skulle være
forberedt. Men de tyske bøyningene er gresk. Alt blir
bøyd i det tyske språket. De som har skylden for krigen
skulle slutte med å gjøre alt så vanskelig, tenker hun. Man
kunne få seg til å tro at alle vanlige tyskere forble analfabeter på grunn av et så horribelt vanskelig språk. Men
nei. De er visst et belest og opplyst folk. Venninnen påstår
at tysk er som matematikk, enkelt og logisk og lett å få
skikk på. Hun kan ikke motsi henne, all den stund hun
ikke er flink i matematikk heller.
Du mestra jo de ekle norskstilan, sier venninnen.
Sant nok. Men av og til kjenner hun seg alvorlig tilbakestående. Det er som om det hun terpet på for å få
realskoleeksamen er rent ut. Borte. Hodet er en grovnettet
sil. I tillegg bekymrer det henne at hun er grunnleggende
umoderne, uten øvelse i å bevege seg i et moderne samfunn. Regner det, så tar hun på seg gummistøvler. Det
har hun alltid gjort. Venninnen sier at hun går som en fisker eller en lapp. Naturligvis har hun rett. Så hun bruker
matpengene på å kjøpe støvletter av lær og et kardigansett. Alle har det. Det er av ren ull og klør, noe som ikke
hjelper på matematikkforståelsen.
*
48
På en måte kjennes det trygt å bo så nær kirkegården. Det
hender at folk går dit og tenner lys på gravene. En kveld
tar hun med et lys og later som om hun kjenner noen
som ligger der. Hun velger en grav med snøhatt på støtten og uleselig innskrift. Slår seg ned og gråter litt. Blir
kald i ansiktet også. Til sist fryser hun så pass at hun innser at folk opp gjennom historien har hatt det verre enn
henne. Hun får i alle fall gå på skole. Ikke alle som er så
utskjemt som hun er, får det. Det er en trøst, det der, å
gå på kirkegården. Veien er kort. Ikke minst når hun skal
tilbake til hybelen igjen. Der er det lunt, selv om vinden
bruker gardinene som seil når det blåser.
Vertinnen har bedt henne skru ned varmeovnen når
hun går på skolen. Først later hun som om hun glemmer det, men så oppdager hun at vertinnen skrur den ned
uansett. Det blir med det som med nøkkelen, det som er
umulig å gjøre noe med, får en bare venne seg til. Det
blir jo ganske fort varmt når hun skrur varmeovnen på
fullt.
De fleste lørdagene etter skoletid tar hun ferga over fjorden til den vesle sønnen sin. I all slags vær. Hun frykter
at han ikke skal kjenne henne igjen. Men hver gang ler
han og rekker frem hendene etter henne. En glødende liten
stein med mørke krøller. Når hun er borte fra ham, er han
en del av ensomheten, men også en trøst.
Fergeturen er både straff og medisin. Særlig returen
søndags kveld. Været blir sjelden bedre fra lørdag til søndag. Snarere tvert om. Hun kjenner kvalmen allerede på
kaia. Men man venner seg til det meste, og tilbake må
hun.
Om mandagene snakker de andre i klassen om det de
49
har gjort i helgen. Festene. Hun lytter. Det er ingen dårlig
egenskap å kunne lytte, tenker hun.
Før juletentamen tenner hun lys på kirkegården om
kvelden, går tilbake til hybelen og fortsetter med skolearbeid om nettene. Da er huset bare hennes. Lydene
fra vertskapet er aldri høye, og om nettene er alt stille.
Arbeidslampen er god. Men det er som om hjernen er
innsatt med tran, eller annet fett. Alt sklir ut igjen.
Hun er begynt å tegne igjen, slik hun gjorde før. Med
tusj og kullstift. Har brukt penger i bokhandelen på skikkelig tegnepapir. Vannfarger og blyanter har hun alltid
hatt. Egentlig har hun ikke tid til den slags, for hun skal
konsentrere seg om skolearbeidet. Man kan si at det viktigste i livet nå er å konsentrere seg. Likevel sitter hun om
kveldene og hører skrapingen mot papiret.
Hun tegner det hun husker fra kirkegården og strendene på Øya der hun vokste opp. De gamle trærne i
prestegårdshagen. En kveld kommer konturene av en port
og et gjerde hun ikke vet hvor hun har sett. Hun fyller ut
resten av landskapet og gjerdet. Kjerret rundt. Hun flytter liksom inn dit og blir sittende lenge og se på det etter
at det er ferdig. Små lyder kommer ut av tegningen. Fuglekvitter, rasling av løv. Vind. Sykkelhjul mot grus. Hun
hører en båt bli dratt opp på en strand uten at hun har
tegnet båten.
En dag tegner hun hybelen sin med vinduskors og tom
blomstervase på bordet. Det er ikke bra nok, men bare en
trøst i melankolien. Hun liker det ordet. Melankoli. Hun
har lest det i en eller annen roman uten at hun kan huske
hvilken. Et annet ord er tristesse. Det høres fransk ut. Alt
som er fransk er for henne mykt og elegant på samme tid.
Til og med et ord med tre s-er og to t-er.
50
Hun prøver seg på å tegne mennesker, men det blir fort
pene damer som ligner Elizabeth Taylor, med liten rett
nese og bølget hår. Eller verre, henne selv med gult hår
og vippende bryst. Hun setter forbud. Ingen dametegning!
Ansikter blir bannlyst, men ikke hender og rygger. Hun
spesialiserer seg på treverk med kvistmønster.
Så dukker mormorens ansikt opp på tegneblokken.
Furete, med markert nese og øyne som ser rett på henne.
Hun blir sittende og stirre. Har hun gjort dette?
Hun prøver også å tegne drømmene sine. Men det får
henne ut av humør. Enten er det for stygt eller for tåpelig.
Minner henne om hvor feig og unnvikende hun er. Det er
som om hun bare venter. Hun vasser rundt i livet sitt og
venter.
Raskolnikov
Vesken tynger over skulderen. Hun skulle tatt sekk. Men
kanskje planla hun ikke å gå på biblioteket etter skoletid.
Hun husker ikke alltid hva som var tanken fra begynnelsen. Hun er liksom splittet opp, som om hun skulle vært
flere mennesker på en gang.
Det lukter kjøttkaker i oppgangen så hun skynder seg
opp på hybelen. Det er ikke verdt å vekke sulten for hun
har bare brødskiver i dag. Nå angrer hun på at hun ikke
kjøpte med en fiskekake.
Hun legger bøkene hun har lånt på skrivebordet. To
av dem hører sammen og er skrevet av en russer, F.M.
Dostojevskij. Hun har hørt om ham, men ikke lest. Rektor snakket om denne forfatteren i norsktimen og brukte
ordet verdenslitteratur.
Bøkene, Raskolnikov én og to, er eldgamle uten stive
permer og ser ikke ut til å være mye lest. Men de er i
alle fall sprettet. Gulnede og sammenpressede, så hun må
bruke list for å skille sidene. Forsidene er tegnet av en
som heter V. Setoft. Det kunne vært fint å ha tegning og
maling som yrke, tenker hun. Men det kan man nok ikke
leve av. Det er bare drømmerier og barnslighet.
Første bind viser en ung mann med grønngult ansikt
og dystert uttrykk sammen med en fet mann med rødt
52
ansikt. Og ei øks. Andre bind viser den unge mannen,
like dyster, sittende på en seng. Foran ham står en kvinne
med mørkt hår og rødt sjal. Raskolnikov er nok navnet
på mannen.
Hun setter seg ved skrivebordet med rett rygg og begynner å lese. Den er på dansk, ser hun. Skal hun bare bære
den tilbake? Hvorfor har et norsk bibliotek bøker på
dansk? Blikket glir nedover den første siden, og hun oppdager at ingen av ordene er uforståelige for henne. Bare
uvante.
Så begynner det.
Det var i juli, i den allervarmeste tid. Henimod aften forlod en ung mand sit usle logis i S-stræde og gikk tøvende
og ubeslutsom i holdningen ned ad gaden i retning af
K-broen.
Etter hvert kjenner hun at hun ikke har husket å ta på
ullsokker. Men det blir ikke til at hun gjør det. Langt ut
på kvelden kommer hun til seg selv og forstår at hun ikke
har begynt på skolearbeidet.
De står sammen mellom to høye plankegjerder. Den miserable Raskolnikov og hun. Snøfonnene når helt inn i den
hvite himmelen. Hun bøyer seg frem og snakker til ham.
Du berre gjorde det? Du slo ho i hel?
Han klemmer hånden hennes uten å si noe.
Du gjorde det for å bevise at du va sterkar enn alle
andre? At det va du som bestemte? Når ikkje Gud gjorde
nokka, så gjorde du det sjøl?
Han klemmer hånden hennes på nytt.
Og så? vil hun vite.
53
Hånden hans blir slapp og en plutselig sno gjør det
vanskelig å puste.
Æ skulle også ha gjort det. Æ skulle ha drept han! sier
hun.
Men Raskolnikov rister på hodet, ansiktet er blekt og
nakent og øynene lukket. Hodeskallen hans ligner et egg.
Hvitt og skjørt i skallet.
Så sier han navnet. Sonja. Det er slik varme i det.
Du hadde gått i hundan om du ikkje hadde hatt ho
Sonja? spør hun.
Han nikker og hun ser at han egentlig vil ha alt ugjort.
At han har tatt på seg for mye.
Men du torde, mener hun. Du gjorde det! Etterpå må
man nu ha en som ho Sonja for ikkje å gå i hundan, ikkje
sant? spør hun.
Han nikker med det skjøre hodet sitt.
Æ vil at du skal være bror min, Raskolnikov! sier hun
rett ut og kjenner trykket fra den knoklete hånden hans.
Uventet besøk
Han står på stuegulvet hos foreldrene hennes og er på
besøk. Moren går på kjøkkenet og faren er ikke der. Han
sier at kompisen har lånt ham farens Volvo og lurer på
om hun vil være med på tur. De kan ta guttungen med,
sier han. Hun rister på hodet uten å forklare at naboene
ikke må se at hun som er utskjemt fra før kjører bil med
et mannfolk.
Han tar gutten hennes på kneet og drikker kaffe i stedet. Guttungen sitter dørgende stille og kikker ham opp
i ansiktet. Moren setter seg sammen med dem. Snakker
med ham som om hun skulle kjent ham godt. Det e trist
at mor di måtte dø så ung, sier hun. Han blunker et par
ganger, så smiler han og forteller at faren har lagt seg til
med ei ny og fått en guttunge.
Ja, ja, mener moren uten den store forundringen.
Det får nu berre vær som det vil, mener han også.
Da han skal gå og de står alene ved trappegelenderet,
sier han at hun er blitt så mye, mye penere.
Det kler dæ steikanes godt å ha fått en unge, sier han.
Hun kjenner et smil flagre over ansiktet, som et flak av
en sotet avis man har tent opp med. Men har ikke noe til
svar.
*
55
Da hun sitter på ferga den søndagskvelden, tenker hun på
at guttungen ikke gråt da hun dro. Men det gjorde hun.
Alltid er det slik. Passer hun ikke på så blir hun akkurat
som faren. Gråter over egen ulykke uten å bry seg med
andres.
Hun leser litt tyske gloser mens hun sitter på det
klamme skaitrekket. Havbåra har tunge slake bevegelser.
Så lukker hun øynene og tenker på han som bare kom
på besøk uten noe varsel. Og møtet med den lamme mor
hans for lenge siden. Kjenner en merkelig tristhet fordi
hun ikke skal møte henne mer.
Det er maksvær hele overfarten. Horisonten krummer
seg umerkelig og dønningene bryter det flate havet. Lyset
holder seg til langt på kveld. Det er våren.
Han sender henne brev. Lange tettskrevne sider om at
han lengter etter henne. Det virker utrolig for han må jo
ha glemt henne en evig lang stund. Han er i militæret, og
vil gjerne komme på besøk når han får perm. Tror visst
at det bare er å komme på besøk til en som henne. Hun
tøver med å svare.
Samtidig graver aleneheten hull i henne. Denne byen
lukter gudsjammerlig av fisk og hun har vanskeligheter
med å komme seg opp om morgenen. Om natten leser
hun og er i bedre form.
En dag står han bare på døren. Først hører hun vertinnens lyse blide stemme i gangen, så kommer han rett opp.
Han har hærens uniform og en bag i neven. Tror han at
hun kan ha ham der? Hva tenker han? Hun er jo utskjemt
nok som det er. Vertinnen vet at hun har en unge uten å
være forlovet engang. Tror hun at det er barnefaren?
56
Hun blir så febrilsk at hun knapt får frem et ord. Vet
ikke engang om hun er glad for å se ham igjen, eller om
det bare er en brysomhet til her i livet. Har ikke tid til den
slags. Hun skal bli til noe og kan ikke la seg distrahere.
Er blitt voksen. Det er slutt på å tro at hun må la seg ta
på for å bli likt. Hun liker egentlig ikke å bli tatt på. Det
er en vederstyggelighet.
De har knapt hilst før hun spør hvor han bor når han
er i byen. Han smiler og innrømmer at han ikke har noe
sted ennå. Han ser seg rundt på hybelen og sier at hun
har det koselig.
Sjømannsheimen, der kan du kanskje få et rom, sier
hun.
Han nikker, inviterer henne på kino og tar bagen med
seg da de går. Allikevel kjenner hun vertinnens øyne tvers
gjennom vegg og vindu.
Ordets falskhet og trøst
Jaså, herr menig 63377/60. Takk for de brevene!
Jeg skriver til deg fordi jeg har fridag i morgen og fordi
jeg ikke kan reise hjem og fordi jeg ellers ikke har noe å
gjøre, slett ikke fordi jeg tenker på deg. Fy søren! Først
preiker du meg huden full om hytte, sommer og kjærlighet, og så drar du. Jeg leser Dostojevskijs Raskolnikov for
andre gang og får en trang til myrderier. Av og til går samfunnets skrevne og uskrevne lover meg på nervene. Jeg er
visst nokså primitivt anlagt, tror jeg. Ler du? Ble du redd?
Sådde spirer, jeg? skriver du. Følelser? Vel jeg har prøvd
å rive dem opp med rot, men en liten trevl ble vel igjen
etter den sommeren. Nå har den fått Guds nådige sollys
på seg. Resten ser du tydelig, ikke sant? Jeg sitter her og
tilstår at jeg er glad i deg.
I dag har jeg tegnet et lite guttefjes med kløft i haka og
svart hår rundt. Jeg har kjøpt tre hvite tulipaner til meg
selv. Det er slikt en mor på sytten kan finne på når hun
går forbi en blomsterbutikk med følgende skilt i vinduet:
«Glem ikke at det er morsdag!» Eller kanskje fordi jeg
gikk alene og det snødde tett og lett. Det er slike ting man
ikke vet helt sikkert, en bare gjør det.
Jeg skulle ønske at jeg var like pågående og konsekvent
som du. Men jeg er en sørgelig blanding av jeg-vet-ikke-
58
om-jeg-duger og rasende pågangsmot. I dag har jeg det
som om jeg skulle ha møtt en fremmed på gata og denne
smiler. Eller når en kan lukte vår. Jeg er nok slik at jeg
putter lykken i lommen når jeg en gang får tak i den, men
glemmer å ta den opp og se på den. I dag er et unntak
med en gråblå himmel over snø og hvite bakker. Jeg sto
opp klokken ni og gikk en lang tur utover Nyveien. Der
er ikke ett hus. Veien går helt nede ved sjøen, liksom slynger seg rundt fjæresteinene. Brenningene er slett ikke til å
spøke med. Snoen bet meg i ansiktet og jeg følte hvordan
øyenvippene frøs. Hav er det deiligste og farligste jeg vet.
Nei, nå må jeg pugge fransk. Jeg er ikke særlig flink.
Helst ville jeg bare skrive norsk, eller sitte her og tenke.
Det er så mye som ikke lar seg forklare. Lykke og kjærlighet for eksempel. Det virker som noe flyktig som ikke
kan holdes fast, noe som blir ødelagt dersom man ikke
slipper taket. Hat, derimot, og ulykke, det er rene fakta
og oftest enkelt. En går ikke rundt og hater uten grunn.
I alle fall ikke jeg.
Du har forresten glemt Europamesterskapsprogrammet ditt her, så man skulle tro at du kommer labbende
fra hotellet ditt i morgen for å hente det. Reiseradioen
du satte igjen er en velsignelse. Den står dempet på
Luxembourg.
Verden er blåhvit og gatelyktene kaster spredte lyskjegler over snøen og mellom gravene på kirkegården.
Akkurat nå går et par hånd i hånd forbi. Jeg innbiller meg
at jeg hører at de ler. Ser på hverandre og ler.
Boksen har en oransje stripe rundt og en sirlig blikkhempe
til å lukke med. Dessuten har den et lite håndtak på lokket
som gjør den lett å bære med seg. Men det skal hun ikke.
59
Tvert om, den skal stå i skapet der hun har kopp og asjett.
Påskriften, Mowinckels Margarinfabrik Damsgaard PR.
Bergen – gjør den til noe hverdagslig. Hun legger havregrynsposen og rosinene på toppen. Har et solid skille av
kartong mellom notatboken, brevene fra ham og grynposen. På lokket legger hun en bitte liten papirbit, nesten
ikke synlig. Er papirbiten borte, så har noen vært der.
Hun pakker vekk skrivesakene. Alt på sitt faste sted.
Pennen i pennalet. Skriveblokken i skuffen i den vesle
hjemmesnekrede bokhyllen med røde kanter. Hun kjenner seg alltid litt bedre, eller i alle fall litt tryggere, når hun
får ryddet alt på plass der det skal være. Det er viktig at
alt har sin plass. Viktig for hodet.
Hun finner franskboken og setter seg for å lese. Men
gleden er ikke der. Pugging er ikke hennes glede. Bare en
utvendighet og en plikt. Slik var det da hun skulle pugge
salmevers i barneskolen også. Hun måtte synge dem for å
greie å huske dem. Når rytmen var der, kom ordene flommende. Hun danset i fjæresteinene og sang Herre Gud ditt
dyre navn og ære og Nærmere deg min Gud. Uten å sende
Gud en eneste tanke. Om sommeren går det an å danse
barføtt til tross for de skarpe steinene. Vinteren er en
tungvint tid for dans. Støvler og lauparsko er ikke akkurat befordrende. Men det er ikke alltid fottøyets skyld at
rytmen blir traurig.
Hun tenker at dersom hun hadde bodd et sted der hun
kunne snakke fransk over gjerdet med folk, mens hun gestikulerte med armene, så hadde det gått lettere. Eller? Er
det bare noe hun innbiller seg? Ville hun bli helt stum av
uro og sjenanse dersom hun var nødt til å snakke fransk
med folk over gjerdet? Er hun så redd for at noen skal tro
at hun er dum? Ja, tenker hun. Så uforstandig dum er jeg.
60
Hun legger franskboken ned i skolevesken med gloseboken inni som bokmerke. Så tar hun den opp igjen fordi
hun kommer på at hun ødelegger bindingen på boken. Da
får hun ikke solgt den når hun er ferdig med den. Man
må behandle bøkene pent for å få en bra pris. Og får man
en bra pris, kan man kjøpe nye bøker.
Hun er oppdratt til denne tankegangen. Har den fra
begge foreldrene og fra begge bestemødrene. De igjen har
den fra før den første krigen og fra mellomkrigstiden og
gjennom den siste krigen og etterkrigstiden. Denne tavarepå, det kan komme enda dårligere tider. Det er en dom,
en alltid tilstedeværende uro, eller samvittighet.
Vertskapet pusser tennene etter tur inne i kottet der vasken og doen er. De snakker lavt med hverandre og er visst
alltid venner. Det er noe religiøst over det. Å sove i et hus
med to mennesker som snakker lavt med hverandre før
de går til ro. De har fortalt henne at de traff hverandre i
godt voksen alder. Er det normalt for gifte folk å bry seg
så mye om hverandre at man snakker lavt og vennlig og
går til ro samtidig?
Mens hun rer opp på sofaen og legger putene i en haug
i kroken slik hun alltid gjør, tenker hun på at i brevet
later hun som om hun er en annen enn hun er. Det er
nok usselt. Ord er falskere enn ting. De er nesten aldri
det de gir seg ut for å være. Er som drømmer. Upålitelige,
uforståelige, men ikke til å unnvære.
Hun ser ansiktet hans for seg når han leser brevet fra
henne. Tror han på det hun skriver? Og han? Er han til
å stole på, eller vil han forsvinne akkurat som den første
sommeren? Er han en hun i all fremtid kan snakke lavt
med før hun sovner?
Historien fra virkeligheten
En lørdag kommer hun seg ikke over fjorden. Det er full
storm og ferga går ikke. Hun sitter på hybelen og skriver på noe som ikke får plass i en notatbok. En historie
om en som er eldre og aldri har vært henne. Hun skriver
i stilekladdeboken.
Hele lørdagskvelden sitter hun inne med historien om
denne voksne kvinnen. Hun vet ikke hvor hun har den
fra. Den er i rommet uten at hun har sendt bud på den.
Regn og sludd lukker alle vinduer for omverdenen.
Søndag renskriver hun den på linjerte A4-ark før hun
spiser middag hos vertskapet. Da hun har takket for
maten og skal gå, gir vertinnen henne en bunke med gamle
ukeblader som likevel skal kastes. Hun takker pent og går
opp på hybelen.
Det er noe enestående med uvær. Huset rister og likevel vet hun at det kommer til å stå. Hun tar et ullteppe
over seg og setter seg til å bla i et av ukebladene hun fikk.
På en side utlyses en konkurranse for historier fra virkeligheten. Det slår ned i henne at den er der for henne. Og
fristen for innsending har ikke gått ut ennå.
Hun tar frem historien sin og leser igjennom. På en eller
annen måte blir den virkelig for henne. Hun har sympati
for denne kvinnen, og hun er irritert på henne. Hvorfor
62
ordner hun ikke opp i livet sitt? Idet hun tenker på hva
hun selv ville ha gjort, oppstår et trykk i hodet og hun
faller.
Utpå natten kommer hun til seg selv og er elendig.
Orker ikke å pusse tennene engang, drar bare sengebredselet av divanen og kommer seg under dyna.
Neste morgen er hun rask igjen. Etter skoletid kjøper
hun en stor konvolutt i bokhandelen og sender historien
til den utlyste konkurransen. Hun tenker at hun skulle
skrevet en kopi, men hun har jo kladden. Jeg får det nok
i retur, sier hun til seg selv.
Da hun går ut fra posthuset, kjenner hun en merkelig
sjenanse, som om hun skulle ha gjort noe forbudt. Hun
skammer seg for noe hun ikke vet hva er. Skammen har
en veldig trass i seg. Den sitter ikke i magen, men i hodet.
Hun drar pusten dypt inn og presser den ut. Rytmisk, til
alt går av seg selv. På en måte opphører hun å være ei
jente som tusler der i gaten og ikke vil vedkjenne seg å ha
løyet en historie. Hun puster hele veien til hybelen og ser
på alt som kommer forbi. Oppfører seg som om hun er
noe enestående med en trass som er større enn henne.
Etter en stund er det som om det aldri har skjedd. Hun har
andre ting å tenke på. Tentamen. Søndagstomheten når
hun har vært hjemme og må reise fra gutten. Samvittighet
for at hun samtidig er glad for at hun ikke bor hjemme.
Hun kan ikke hvile noen steder. Samvittigheten er overalt.
Dukker opp under tentamen. Midt i strevet med de tyske
bøyningene. Midt mellom x og y. Hvor som helst. Gang
på gang skrumper hun inn og blir ingen. Hun flyter inni
sin egen tomme hjerne uten at noen vet at hun finnes. Av
og til mener hun bestemt at hun har svart på det folk har
63
spurt henne om. Så ser hun på ansiktene at de venter og
skjønner at hun ikke har mælt et ord.
En dag står vertinnen med et brev i hånden og venter på
henne da hun kommer fra skolen. Hun rekker henne brevet og blir stående og vente på at hun skal åpne. Da det
ikke skjer, gjør hun oppmerksom på at det er fra et ukeblad. Peker på logoen utenpå konvolutten, sier navnet på
bladet og smiler forventningsfullt.
Ja, svarer hun bare og går opp trappen med brevet mellom tommel og pekefinger. Skarpt i kanten og passe tungt.
Minner om en lett kniv. Oppe på hybelen legger hun det
på bordet mens hun langsomt setter fra seg skolevesken
og henger opp yttertøyet. Støvlene har hun tatt av nede i
gangen. Hun begynner å dirre.
Brevet? Som en lett kniv. Man tar ikke etter kniver
med dirrende hender. I stedet setter hun seg og ser på det.
Hun har ikke fått historien tilbake. Konvolutten er for
liten.
En stund tenker hun på hva som står der. Tror det er
noe om at de har mottatt historien hennes. Ser det for seg
og venner seg til det. Et høflighetsbrev som alle får som
har sendt dem sin historie.
Så tar hun seg sammen og åpner konvolutten med en
av de to bordknivene hun har. Trekker ut arket. Bokstavene kravler omkring som maur og vil ikke stable seg i
rekker. Til sist går innholdet likevel opp for henne.
Hun har vunnet konkurransen, og de vil trykke historien hennes i bladet under det som heter Fra virkeligheten.
De tror hun har skrevet om seg selv og at hun er like gammel som kvinnen hun har skrevet om. På falske premisser
har hun vunnet en hel liten formue.
64
Hun begynner å gråte over de der velsignede pengene.
Det er mer enn nok til en radio! Hun gråter over at det
blir ensomt ikke å kunne fortelle det til noen, ikke engang
til venninnen eller moren. Kvinnen er jo absolutt ikke fra
virkeligheten, men en løgn. Hvordan kan hun gå inn i en
forretning for å kjøpe en Kurér reiseradio uten at noen
fatter mistanke om at hun har skrevet om en som ikke
finnes. Hun gråter og gråter. Helt til hun forstår at passer
hun ikke på, så blir hun akkurat som faren.
Så kommer hun på at hun kan skrive flere historier.
Kanskje hun får trykket dem. Kanskje kan hun tjene penger nok til å kjøpe en sykkel også. Hun glemmer det
skammelige ved å være en som gir seg ut for å være en
stakkar fra virkeligheten, når hun egentlig bare er en som
skriver i vei om en oppdiktet kvinne.
Utpå kvelden mener hun likevel for sikkert at hun har
møtt dette mennesket hun har skrevet om. At dette mennesket har betrodd henne sine innerste tanker. Ellers ville
de ikke ha trodd på det og latt henne vinne konkurransen.
Hun setter seg rolig ned ved skrivebordet og begynner
på en ny historie. Uten å ha gjort hjemmeleksene først.
Skriver side etter side på den store Flaggpost-blokken. Sier
til seg selv at det finnes en uendelighet av historier. Det
er bare å finne dem. Eller at de finner henne?
Hun kjenner på at det ikke er noen skam. Det er ikke
det som er det verste. Hun vet godt hva som er det verste.
Det er ikke de ordene hun skriver, eller de ordene hun
ikke greier å pugge utenat fra en lærebok. Det verste er
de ordene som aldri kan bli sagt, og derfor aldri skrevet
ned. De er selve ødeleggelsen. Det som aldri går over.
*
65
Faren står over henne med en kniv. Det er den moren
bruker til å filetere fisk med. Skaftet er kraftig. Sort med
blanke nagler igjennom. Stålet er slipt i en bue. Moren
har hatt den kniven siden krigen, har hun fortalt. Hun har
aldri sett faren bruke den. Han bruker ikke kniv. Det er
morens redskap. Det er moren som skjærer kjøtt og fisk.
Alltid. Det er moren som hogger hodet av høner og flår
ryper. Hun ser morens kniv i farens hånd, men blir ikke
redd. Vet at han er for feig til å bruke den. Han vil bare
la henne råtne langsomt. La folk se hvordan hun går til
grunne uten at de vet hvorfor. Hun snur seg brått og tar
kniven fra ham. Det er så lett. Så blir alt rødt.
Han ligger i et oppsamlingskar for blod, slik hun husker det fra slakting i prestegården. Lukten er varm og
kvalm, men trygg. Hun kjenner en jublende glede over å
ha greid det. Latteren i rommet, er den hennes? Hun setter seg opp i sengen. Pusten er den samme, enten hun er
våken eller sover. Pusten, dyp og viljeløs. Det er den som
gjør at hun lever.
Natten har ingen vinduer
Det begynner etter sommerferien. Snikende. En engstelse.
Det er hele tiden noe hun har glemt, noe hun skulle gjort
bedre, eller unngått å kaste bort tiden på. En natt står
hun plutselig ved sengen sin uten å vite hvordan det har
gått til. Hun tar vannglasset med ned på toalettet. Går så
stille hun kan. Spyler ned så stille hun kan. Men det er
ikke i hennes makt å regulere vannfallet fra sisternen. Nå
har hun vel vekket vertinnen? Hun fyller glasset fra krana
over vasken og går tilbake til gutten. Idet hun setter seg
på sengen for å gi ham å drikke, forstår hun at han ikke
er der.
Gutten har vokst og blitt en liten venn. Han står opp
klokken fem om morgenen og vil være sammen med
henne. Klamrer seg til henne når hun reiser. Hun greier
ikke å ta det uten å gråte, selv om hun burde la være for
hans del.
Nå vet hun ikke engang om han er våken.
Venninnen er trofast på en røff måte og prøver å fortelle
henne hva hun skal ha på seg og være med på. Men det
fungerer ikke alltid. De går på fjelltur. Men hun greier liksom ikke å se dagen. Og folk som ikke ser dagen har lite
på fjelltur å gjøre. Hun forstår det på henne, venninnen.
67
Har hun råd, blir hun med på kino. Etterpå husker hun
nesten ingenting. Når venninnen vil diskutere handlingen
etterpå, blir det pinlig. Hun er som en bortkommen sau
gått fast i en kløft.
Utover høsten blir kløften smalere. Når hun snakker
med folk, hører hun selv at det er falskt. Prosjektet hennes er å pynte på øyeblikket for å bli likt. Eller i hvert
fall godtatt. Men hun kan ikke forklare seg om de mest
vanlige ting for noen.
Du ser ut som et lik, kom dæ tel dokter, sier venninnen
bebreidende en dag.
Hun greier å unnskylde seg med en latter, men gjør som
hun sier. Setter seg på et venteværelse etter skoletid, helt
til en dame kommer og spør om hun har time. Det har
hun ikke, men han tar imot henne likevel.
Doktoren ser mistroisk på henne fordi hun ikke har
vondt noen steder. Måler blodtrykk, lytter på brystet og
slår forsiktig på ryggen hennes med fingertuppene, som
om hun kan ramle sammen først som sist. Etter å ha sett
i halsen og vrengt øyenlokkene til siden, kommer han på
at hun har for lav blodprosent.
Mens han skriver navnet på noen jerntabletter hun skal
kjøpe, spør han strengt om det var noe mer. Hun rister på hodet. Men da det blir klart for henne at alt er
opp og avgjort og hun skal på dør, prøver hun å hale ut
tiden.
Æ får ikkje søv om natta, hvisker hun.
Da er det som om mannen våkner, svinger stolen mot
henne og stirrer anklagende.
Jaså, då e det jo ikkje rart at du e bleik. Han vil vite
hvor lenge det har vært slik.
Skammelig nok kan hun ikke gjøre rede for det. Han
68
sier flere setninger som handler om et sunt liv og hun nikker. Så skriver han ut resept på sovetabletter også. Han
vet visst ikke at det koster penger. Hun nevner ikke at hun
pleier å svime av. Det er galt nok som det er.
Da han har reist seg og hun forstår at hun må gå, presterer hun å neie. Hele dagen tenker hun på for et mehe
hun er, voksne mennesket som går på gymnas og enda
neier. Greier ikke å finne noe annet å tenke på.
Hun tar sovetabletter og legger seg klokken ni, våkner
klokken tolv og tror hun må på skolen. Da hun forstår
at det er natt, setter hun seg ved skrivebordet med dyna
rundt seg. Midt i alt ser hun det gule lyset fra vinduene
til dem som heller ikke sover. At det er uendelig vakkert.
Hun kunne ha laget en akvarell eller skrevet om det. Så
blir hun borte for seg selv.
Rektor leser deler av tentamensstilen hennes høyt og gir
ros på en brysk måte. Hun sitter med bøyd hode og husker ikke at hun har skrevet den. Hun kjøper små julegaver
til gutten og søsteren og kommer seg på ferga. I riggen
dingler et hengt juletre i blåsten. Det gneldrer i taljene.
Da hun kommer hjem, overtar hun rengjøring og pussing. Det gjør henne trett om kvelden, men lys våken utpå
natten. Faren ser hun heldigvis ikke så mye til. Han streifer, besøker familien sin i det okergule huset. Moren er
takknemlig for alt hun gjør og roser henne. Selv baker hun
og lager mat. Ingen er så god til å lage mat som henne.
Søsteren er glad hun er hjemme. Gutten har lært mange
ord. Han følger etter henne og snakker ustoppelig.
Hvorfor bruker hun da de få timene hun sover til å
drømme om drapet?
Hun går ikke på dansen på lokalet. Han som skriver
69
brev er nok der. Ettersom hun ikke har svart på det siste
brevet hans, vet hun ikke hva hun skal si. Han tilhører
ikke den verden hun kan tegne selv.
Etter juleferien blir det mer og mer natt. Hun gruer for
morgenen og tidspunktet hun må stå opp og gå på skolen.
Gruer for å møte menneskene og greier ikke å følge med
i samtalene eller undervisningen. Hun tenker at dette går
ikke lenger, men det gjør det. En lang stund.
Ut i januar trenger ei blodrød sol igjennom og gjør
alt grelt og heslig. Det dukker opp av snø og ingenting.
Appelsinskall og sigarettsneiper med filter fra i fjor. Gammelt fiskeslo og brunlig blod under fiskehesjene langs
bergene. Håret hennes vil ikke lenger være fast på hodet,
men finner egne veier og tetter vertskapets håndvask. Hun
må grave etter det. Verden er en scene for alt som er
dødt.
Hun går til legen igjen og får flere sovetabletter. Det er
en trygghet i å ha dem der i skuffen. Spare. Hun har ennå
noen få av de gamle. Sovner som en utslitt hest og våkner
som en livredd hare. Den som faren hadde med seg fra
jakt en gang, tok opp fra sekken og satte på kjøkkengulvet. Skadeskutt i bakfoten. Den blødde ikke så fælt, men
kunne ikke bruke foten. Skled bare hjelpeløst på baken
over det glatte gråmalte gulvet til den fant skygge under
en stol. Faren ba moren spjelke foten. Mente at jentene
kunne leke med den til den ble frisk.
Moren sa ingenting. Men da faren hadde spist og gått
til naboen, tok hun med seg haren ut og ble borte en lang
stund. Hun spurte aldri moren hvor det ble av den.
*
70
Hun prøver å unngå å måtte snakke med noen og vil ikke
at vertinnen skal banke på.
Hun leser Raskolnikov på nytt. Har fått krav fra biblioteket at lånetiden er gått ut. De kommer nok og henter
den. Den åpner seg av seg selv på de verste stedene. Den
er sterkere enn henne.
Forsvinn ut av klasserommet! Meld deg på mitt kontor
når det ringer ut!
Rektors stemme dundrer over henne. Sekundet etter
står hun i giv akt ved pulten uten helt å fatte hva som står
på. Men på gangen går det opp for henne at hun har sovnet i første time mens hun har rektor i norsk. Hun blir
sittende på toalettet til det ringer ut. Stabler seg på føttene og går spissrotgang mellom hordene av elever som
fyller korridorene. Hun tenker at ryktet har gått. Hun har
sovnet i rektors time! Så banker hun på døren til rektors
kontor.
Han ser mysende på henne og går noen runder med de
knirkende blanke skoene.
Sitt! sier han så, uten å se på henne.
Hun setter seg. Hendene og knærne dirrer. Munnen
dirrer. Hun greier ikke å holde styr på noe og må svelge
for ikke å sikle. Nå faller jeg, tenker hun håpefullt. Men
det gjør hun ikke. Hun følger rektor med øynene som om
hun skulle være den utskjelte bikkja han helst vil bli kvitt.
Det eneste hun kan er å følge mannen med øynene frem
og tilbake. Igjen og igjen.
Jaså! Hun driver og rangler om natten så hun ikke
kan følge undervisningen, men sovner, sier han lavt og
truende.
Hun rister på hodet. Rister og rister. Han er en av de
71
store bøffeloksene i cowboyfilmene. Han raser mot henne
med blikket og spruter svovel og ild. Hovene dundrer i
ørene hennes. Om litt tramper han henne i hjel.
Og hva står så på? spør han med et vennlig gravalvor
hun aldri har hørt fra noen før.
Uten at hun får sanset seg begynner hun å gråte.
Hun greier ikke å løfte en hånd for å skjule seg. Det
renner.
Rektor drar svingstolen sin frem fra skrivebordet og
setter seg like foran henne. Han bretter lagerfrakken sin
flere ganger over knærne. Knærne er knoklete og brede.
Frakken glir ned. Men han gir seg ikke. Igjen og igjen legger han frakkeflakene bestemt på plass. Alt før hun får
frem et eneste ord.
Men så kommer det. Som om det skulle være diktat til
en historie hun er i ferd med å skrive ned. Ord hun ikke
har uttalt før. Om at hun tar piller for å få sove, men at
de ikke duger hele natten. Hun sier at hun savner ungen
sin, som rektor ikke med en mine røper at han vet at hun
har. Hun sier at hun ikke greier å få lest så mye, og at det
hun pugget for å få realskoleeksamen nok ikke har festet
seg. Eller kanskje hun er for dum for å gå på hans gymnas,
slutter hun.
Da klasker han den store labben sin på skulderen
hennes og sier Tøv!
Hun sitter der med nedsunket skulder mens han reiser
seg og knirker et par runder rundt i rommet. Så stanser
han foran henne og sier, med den mildeste bøffelstemme
noen har hørt, at hun skal ta fri og reise hjem til ungen
sin. Det er jo allikevel påske snart. Hun skal spise og sove
og komme tilbake frisk og sunn!
Meld deg på mitt kontor den dagen du kommer! befaler
72
han lavt og klasker henne på den andre skulderen også.
For et øyeblikk er alt i vater igjen.
Hun plukker opp skolevesken i det tomme klasserommet. Venter på toalettet til det har ringt inn og alt er stille.
Så går hun veien til hybelen uten å kjøpe en ny flaske
melk. Det trengs ikke.
De knudrete fjellene reiser seg mot himmelen til ingen
nytte. Husene står vakt på begge sider av veien. Men uten
å bry seg. De er bare ting. Akkurat som alt annet.
De hun møter har ikke ansikt. De spør ikke om noe.
De stanser ikke. Hvorfor skulle de det? Ett sted vet hun
at hun kan se havet, dersom hun snur seg. Men hun snur
seg ikke. Hun går rett frem til hybelen. Ikke til fergekaia.
Kan ikke reise. Moren kan ikke bære mer skam.
Det er bare å bestemme seg.
Så sitter hun på divanen med alle putene bak seg. Vannglasset står på det vesle bordet foran henne. Den nye
boksen fra apoteket er ikke så stor. Men stor nok. Hun
vet jo det. Hun tøver med å skru den opp. Den har vel
stått på en hylle så lenge at den har gitt opp å bli åpnet.
Men det går.
Det er nok ettermiddag. Lyset er gjerrig og hun har ikke
tent noen lamper. Det er ikke nødvendig. Da de små pillene triller ut i hånden hennes, er alt rolig. Hun har tegnet
det selv. Trygt.
Faren er ikke der.
En lyd når henne utenfra. Kanskje en brøytebil?
Så er vannglasset tomt. Hun setter det pent fra seg på
bordet. Alt er fredelig tomt. Det er bare å vente.
Senere følger hun haren med blikket mellom trærne.
Den halter ikke, men hopper lett av sted. Gutten og
73
moren rekker hendene ut etter den. Men den hopper bare
videre.
Tid er ikke. Hun aner så vidt at en kropp bikker til
siden. Den er ikke hennes. Rommet flyter der ute sammen
med tingene. Uten lyd. Mykt.
Det er mørkt. Raskolnikov bøyer seg over henne. Hun
lukter sur våt ull og svette. De har kastet opp på hverandre. Hun vender på hodet. Ser ingenting. Men stanken
er der. Surt oppkast. Hun tror at hun ligger på gulvet nå,
men er ikke sikker. Hånden hennes dytter i noe lett, tomt.
Så husker hun. Pilleboksen. Den triller et lite stykke på
sin vei ut i verden. Så vrenger hun seg på nytt. Kan ikke
stoppe selv om det er tomt for lengst. Hun ligger i en
endeløs strøm av stinkende skam.
Sonja mener du må til en korsvej, sier Raskolnikov. Bøj
dig i støvet for menneskene, kys jorden som du har forbrudt dig imod, og sig høit for hele verden: Jeg er en
morder!
Det nytter ikke å tro på skjebnen
– man må gjøre den selv
Hun tar seg sammen. Svarer på brev. Forteller at hun ikke
mestrer livet sitt og at det må være slutt. Unnskylder seg.
Skriver at hun er glad i ham, men at hun ikke har noe å
gi.
Glad i? Med en gang hun har lukket konvolutten undrer hun seg over hvordan hun kan bruke slike ord. Ser
falskheten tvers igjennom den fôrede konvolutten. Undrer seg over at ord som blir skrevet virker sannere enn
dem som sies. Er det slik at det skrevne forlanger å bli
trodd, enten mottakeren vil det eller ikke? Har hun fått et
gen hun ikke kan hjelpe for, det at hun får andre til å tro
at hun vet noe enestående om ordenes betydning? Eller
prøver hun bare å skjule at hun er en forkrøplet person?
Hun kan ikke spørre noen, eller prøve å forklare.
Hvordan skulle det gå til?
Påsken passerer som et klebrig nederlag hjemme hos foreldrene. Hun har jo ikke vært på skolen og gjennomført
påsketentamen. Og hun greier ikke å komme seg tilbake
til rektors kontor selv om han har sagt at plassen er ledig
for henne.
Uker går. Solskinn på fjelltoppene i sør. Folk valfarter
nedetter veiene med ski på skulderen. Moren og søsteren
75
tar med seg gutten ut i snøen. Men de lar henne i fred.
Hun vokter takras og istapper under det gamle mønet.
Innenfra.
Etter påske sklir hun i bakken på en regnfrakk med
gutten i fanget.
Hun har sløst bort sovetablettene til ingen nytte. Men
det er ikke så farlig at hun ikke sover, for hun skal
bare leke med gutten. Hun legger seg når han legger
seg. Står opp når han drar i henne. Nettene er svette og
drømmeløse. Dagene er melkeblå og askegrå.
Nå er det bare den vesle søsteren som henvender seg til
henne. Til gjengjeld spør hun om alt mulig uten å vente
på svar. Foreldrene har forstummet av skuffelse. Til og
med faren. Han skjenner ikke. Snakker overhodet ikke
til henne. Men sukker. Moren sier slikt som må bli sagt,
men samtalene er borte. Venter vel på at hun skal ta til
vett. Hun ser morens tanker i alle buklete vindusruter som
vårlyset speiler seg i.
Hun tegner gutten mens han leker. Bruker kull. Han
har mange og brå bevegelser. Strekene hennes greier ikke
å holde følge. I all forvirringen ser hun allikevel en bevegelse i tegningen. Et slags liv. Men det er ikke godt nok.
Hun greier aldri å gjøre noe som er godt nok.
En morgen kan hun ikke for sitt bare liv stå opp. Hele
kroppen er lammet. Raskolnikov og Sonja gir seg ikke.
Krever botsøvelser for det hun har gjort. Hele natten.
Tvangsarbeid i Sibir.
Søsteren blir sendt inn med en kopp te til henne. Spør
om hun er forkjølet. Det er ikke mulig å få svart. Munnen
er tråklet sammen. Spyttet samler seg i munnviken. Hun
greier ikke å tørke det bort.
76
Moren kommer inn og setter seg på sengekanten. Først
sier hun ingenting, så legger hun hånden på skulderen
hennes. Det er ikke mulig for henne å kjenne morens hånd
enda hun vet at den ligger der. Moren spør om hun har
gitt opp. Om hun ikke forstår at hun ikke kan gi opp.
Det hadde vært fint å kunne svare moren med en liten
latter at hun aldeles ikke har gitt opp, hun bare hviler seg
litt. Men det kommer ikke et ord, bare spyttet i munnviken som sipler ned på puta. Og pusten som piper. Lik
vind gjennom morkne gardiner i et fraflyttet hus.
Moren går ut igjen. Hun hører henne romstere og
snakke med gutten og søsteren. Helt alminnelig. Som om
ingenting står på. Etter en stund kommer hun inn med
skolevesken med tegne- og skrivesakene. Hun tømmer
innholdet utover dyna, men sier ingenting.
Hun vet ikke hva klokken er eller hvor lenge hun har
ligget på den samme siden i den samme sengen, i det
samme rommet. Men til sist får hun satt føttene utenfor
sengen. Hun må simpelthen prøve å spare moren for flere
ydmykelser.
Ta seg sammen. Hun må ta seg sammen.
Så begynner en tid der hun begynner og avslutter alt
med sammenbitte tenner. Hun går bak seg selv og dytter,
foran seg selv og drar. Og for hver dag hun ser moren
lysne litt mer, ser hun en liten seier.
Ta deg sammen!
Brevet om at hun kan møte til prøve ligger på bordet. Det
brenner allerede i kantene. Om et øyeblikk vil det være
borte fra jordskorpen.
Æ kunne jo prøve, ber hun. Mindre enn en flue spør
hun faren om reisepenger. Hører de at det er en bønn?
77
Moren nikker uten å se på henne. Som om hun har visst
det hele tiden.
Tre år på kunstskole! Det at du kan tegne gjør dæ ikkje
tel kunstmalar! Du må jo ha et yrke, et utkomme, sier
faren. Han veiver med armene og er fra seg av fortvilelse.
Farfaren hennes kunne også male bilder, han kunne til og
med spille fiolin, men han hadde jo et skikkelig yrke og
malte i husene til folk. Vegger og møbler. Og hvorfor har
hun ikke fortalt at hun drev med slike uvettige planer?
Hun ser i gulvet uten en liten fis av opprør.
Moren er nok enig med ham selv om hun ikke sier noe
om det. Hun uttaler sjelden uenighet med faren. Slikt blir
det bare enveis munnbruk og ufred av. I stedet spør moren
om hun virkelig orker å være så lenge borte fra gutten.
Den lange veien fra hovedstaden kan hun jo ikke komme
mer enn et par ganger i året.
Faren jamrer. Han sier ikke rett ut at hun har vært syk,
eller lat, eller pillemisbruker eller hva man vil kalle det.
Han jamrer det. Hun har påført dem skam fra ende til
annen, sist ved å slutte på gymnaset før hun har fått endelig eksamen. Han har latt henne bo hjemme sammen med
gutten uten et vondt ord til tross for alt, sier han. Han
mener at hun ikke ser realitetene.
Søsteren kommer fra skolen og blir stående og se på
dem. Moren tar henne med seg ut på kjøkkenet. Hun blir
alene med den jamrende faren. Kjenner skammen som en
skorpe rundt kroppen.
Hun går bort til bordet, griper brevet med begge hender, kaster et fort blikk på logoen før hun putter det i
ovnen. Så tar hun gutten på armen og går ned trappene og
ut i hagen. Hun setter seg på benken der dikterens hustru
satt. I dag er den kald. Hvitmalingen er mer avskallet enn
78
hun husker den. Hadde hun vært som farfaren, så kunne
hun vel ha malt den benken.
Det er klart moren har rett. Den tid hun bare dro over
fjorden trodde gutten på henne, når hun sa at hun kom
tilbake snart. Men han vet allerede at snart er fryktelig
lenge. Et snart som varer nesten et halvt år, er for lenge.
Gutten vil ned på bakken og stabbe rundt, men hun holder ham på fanget og snakker ned i nakken hans. Trenger
ham der.
Æ må skaffe mæ et yrke vi to kan leve av. Skaffe mæ
en utdannelse. Det må ikkje koste de anner nokka, veit
du. Det blir nok ei råd.
Idet hun sier det hører hun at det er morens ord. Det
blir nok ei råd.
Hun skaffer seg skoleplaner og søker seg inn på lærerskole. Som ved et under får hun dispensasjon fra regelen
om at man må være fylt atten, og kan komme til opptaksprøve i byen som ikke ligger altfor langt vekk.
Kommer hun inn, kan hun ta buss til gutten sin en gang
iblant. Faren snakker ustoppelig og begeistret. Moren er
rolig fornøyd. Dette er et gagns yrke som man kan leve
av. Dessuten er det lærermangel og lett å få arbeid. Hun
tenker at hun alltid har trivdes med å gå på skole. I alle
fall før pillene og nederlaget. Men det er likevel noe annet
å være dømt til å gjøre det hele livet.
Begynnelsen
Han sender henne brev igjen. Er ferdig i militæret og vil
også bli lærer. De skal ta opptaksprøve, begge to, sier han.
Hun kjenner det som om han prøver å ta noe fra henne,
eller hindre henne i noe.
Det er urettferdig av henne å tenke slik. Etter noen
dager skriver hun et kort brev om at det skal bli hyggelig
å se ham igjen. Hyggelig?
Han svarer ikke med en gang, så hun tenker at Det var
det. Ser på fotoet han har gitt henne. Det er jo bare et
bilde. Hun kjenner ham egentlig ikke annet enn gjennom
brevene der han mest forteller om alle planene han har.
Han er god til å skrive brev. Men brev er alltid noe annet
enn virkeligheten. Ingen vet det bedre enn henne.
Han står i en flokk med andre som skal ta prøven og snakker med dem som om han skulle ha kjent dem hele livet.
Til henne sier han hei, og smiler på samme måte som man
ville gjort til et søskenbarn som man egentlig ikke har så
mye usnakket med. Det sårer henne selv om hun slett ikke
vet om hun vil at de skal betraktes som et par.
Hun sitter og pugger opptakspensum på det vesle rommet farens slektninger gjestfritt har overlatt til henne.
Hun betaler ingenting for å være der. Mat får hun også.
80
Til sin store forbauselse greier hun seg godt på prøvene. Til og med på intelligenstesten. Den er visstnok
skreddersydd for å teste rekrutter i forsvaret. Det betyr at
hun kanskje også hadde blitt godtatt som rekrutt. Tanken streifer henne. Hva om hun kunne ha lært å behandle
våpen? Men egentlig kan hun det hun behøver. Det er
enkelt. Lade og ta grep. Så! Tett på mens hun ser ham
midt mellom øynene.
Hun kommer inn. Det er en triumf å se navnet på listen som er slått opp i skolefoajeen. Brevvennen kommer
også inn. Noen av dem som ikke har klart det lusker sin
vei uten å si adjø. En gråter. Det kunne vært meg, tenker
hun, og kjenner etter. Lurer på hvorfor hun klarte det.
Hun har lovet å ringe faren på kontoret og fortelle
hvordan det gikk. Men orker ikke stemmen hans. Det vil
skitne til den fine dagen.
Hun får med seg så mye penger hjemmefra at hun kan
klare seg til hun får studielån. Faren må takkes i hånden.
Det er ingen vei utenom. Han prøver å være hyggelig og
sier at det blir fint med en lærer i familien. Hun svarer
ikke på det. Hun er en Judas som tar imot.
Da hun har pakket i to pappkofferter, klemt gutten og
grått, og endelig sitter på bussen, kjennes det som om hun
har fått vinger. Hun lener seg godt tilbake i setet og lar
vingene varme skuldrene og nakken. Dette skal hun klare.
Hun havner i et stort hus med flere hybler. Det er bare
jenter som bor der. På små rene spartanske rom. Som
nonner. De spiser middag i spisestuen hos vertsfolket.
Hun er som vasket og ny. Livet begynner nå. Hun greier
å snakke med folk uten å tenke på hva de egentlig vet om
81
henne. Om de forstår at hun er et utskudd, så bryr de seg
tilsynelatende ikke om det, men behandler henne som om
hun skulle være prima som dem selv.
Hun ler sammen med dem som om det gjaldt livet. Og
fremfor alt mestrer hun skolearbeidet. Det er som om
hun er kommet på rett hylle, som man sier. Hun greier
å sovne og våkner ikke så ofte om natten. Det er en rus.
Eller kanskje er det denne byen?
De har ettermiddagsundervisning i gymnasets lokaler
mens den nye lærerskolen blir bygget. Den som ikke kommer seg opp om morgenen, blir ikke avslørt, og lekser kan
utsettes til neste formiddag. Det gir anledning til å gå på
byen om kvelden. Han vil det. De går i samme klasse og
er alltid sammen med flere andre når de møtes. Det gjør
dem mer til medlemmer i en gruppe enn til et par. Hun
får seg ikke til å spørre hva de egentlig er. Kanskje har
han ikke bestemt seg.
En dag driver han liksom tilfeldig forbi i korridoren og
spør om de skal gå på kino. De ser en cowboyfilm og hun
følger ikke særlig med. Han holder henne i hånden nesten
hele tiden. Etter det tar han det som en selvfølge at det er
de to. Han setter seg sammen med henne i friminuttene.
Hun misliker det ikke, men føler seg keitete og ufri. De
har jo ikke snakket om hvordan det skal være.
I begynnelsen er det greit at de nesten aldri er alene,
for hun vet ikke hva hun skal si. En tomhet oppstår.
Ordene flyter hensiktsløst omkring og virker helt ubrukelige. Flere ganger er hun på nippet til å si at hun ikke vet
om de har følge eller ikke, men greier det ikke. Som om
ett eneste forkjært ord vil ødelegge alt. Hva dette alt er,
vet hun ikke helt. Det var lettere å skrive brev, tenker hun.
82
Der kunne hun bare legge seg på en voksen og selvsikker
tone, uten å behøve å se reaksjonen hans.
Han er sosial. Jo flere som er rundt ham, desto bedre.
Han snakker med alle jentene. Flørter og ler. Det får
henne til å tenke at hun ikke er hans første valg. Bare en
reserve.
Det rare er at det i hennes øyne gjør ham mer attraktiv enn da han skrev brev. Det skaper en slags sult, eller
avhengighet. At han skal snakke til henne. Vise henne
gunst. Hun bruker mye tid på å vente på at han skal
foreslå noe de kan gjøre sammen.
Ventingen isolerer henne og tar så stor plass at alt annet
blir uvesentlig. Uten at hun vet hva som skjer, lar hun seg
isolere. Jo mer populær han er, desto mindre blir hun.
Hun skrumper inn. Og det er ikke hans feil. Han har hvisket til henne at hun er kjæresten hans. Hun vet ikke hva
han legger i det. Men stoltheten er mer verdt enn alt annet.
Hun er ikke en som tigger.
Hun venter. På at han skal komme forbi og ringe på.
Eller kaste en stein på vinduet dersom det er sent og han
ikke vil vekke vertinnen. At han skal spørre om de skal gå
på te-dans. Dersom han ikke spør, kan hun gå dit sammen
med noen andre fra klassen. Men da vil de tro at han ikke
vil vite av henne.
Tiden strekker nok ikke til for ham. Han er med i idrett,
teatergruppe, sangkor, og elevarbeid. Hun forstår ikke
når han leser. Spesielt ikke når han også har sene netter
med kamerater. Ofte blir hun sittende alene om kveldene
når leksene er gjort. Kjenner på denne følelsen som aldri
har plaget henne før. Den blokkerer tanken. Hva gjør han
nå? Har han det morsommere enn når hun er med? Hadde
det vært bedre for henne om hun hadde vært der?
83
Hun innrømmer ikke engang for seg selv at hun er sjalu,
og slett ikke for ham. Kapsler bare alt inn og tar på seg en
overbærende fjernhet. Når hun har det som verst, trekker
hun seg tilbake og går lange turer i den flate merkelige
byen som har reddet livet hennes, tross alt.
Tyskerne bombet den sønder og sammen. Men den har
reist seg igjen. Den er full av noe man kaller svenskehus.
Svenskene syntes de måtte gi noe tilbake fordi de var nøytrale og lot tyske tropper slippe gjennom for å ødelegge
dette landet.
Det blåser alltid. Og havet lurer rundt alle odder. Men
det gjør ingenting. Er det noen som kjenner seg hjemme
i blåsten, så er det hun.
Hun kjøpte ikke radio, men sykkel for premien for løgnhistorien i ukebladet. Så skrev hun en ny løgnhistorie til
et annet ukeblad og fikk penger derfra også. Det gjorde
det mulig å kjøpe en grønn Kurér reiseradio. Disse to tingene er det beste hun eier. Sykkelen er rød. En flat by er
som skapt for sykling. Hun har solid lås på. Det kjennes
bra å sykle rundt uten mål. Av og til ser hun strøk hun
kan tenke seg å bo i.
Ensomhetens hus
Hun hører at det ringer et sted der inne. Først kommer
ingen. Hun trykker knappen inn en gang til. To raske støt.
Det tasser nølende og døren går langsomt opp. Et blåhvitt
lite fjes dukker opp bak en sikkerhetslenke og hun stirrer inn i to fargeløse øyne. En gråpistrete hårtopp holder
på å ramle ned på den ene siden, og en mager kloaktig
hånd holder fast om dørkarmen. Hva gjelder det? lyder
en skjærende uvirkelig stemme.
Hun svelger og forklarer at hun har lest annonsen om
at det er et rom til leie. Først glir døren helt igjen og hun
hører romstering med en lenke. Så blir den åpnet på vidt
gap. Skikkelsen glir til side og spør hvem hun er. Hun sier
navnet sitt mens kvinnen går foran inn i en mørk gang.
Bevegelsene er lydløse, som om hun ikke berører gulvet.
Det smitter. Man bør visst liste seg rundt. Hun blir vist
inn på et stort kaldt kjøkken mens hun prøver å forklare
hvem hun er og hvorfor hun trenger et sted å bo.
Jaså, hun vil bli lærer, det passer nok fruen bra, kommer det fra det fugleaktige hodet. Plutselig kjenner hun
seg som satt inn i en historisk roman med herskap, frue og
tjenere. En grøssende uvirkelighet gjør henne nysgjerrig.
Ka e leia? spør hun forsiktig.
Mennesket snøfter. Det viser seg at hun ikke skal betale
leie, men passe på en gutt på elleve år to kvelder i måne-
85
den og følge med på at han gjør leksene sine tre dager i
uka. Hun kan bruke badet dersom hun må og det er et
vannklosett i første etasje og vask på rommet.
De klatrer opp to trapper mens det stadig blir mørkere.
Huset lukker seg rundt dem. Men så er det jo desember, lav snøhimmel og elendig sykkelføre, tenker hun. Vel
oppe finner den grå damen en bryter. Hvitt lys avslører
en gang, eller tørkeloft, med bøker i rotete hyller på begge
sider. I hver ende er der en dør. Den ene går inn til det
rommet hun skal ha.
Det er stort med et vindu der hun ser like lukt ut i himmelen. Den finnes der, like over snøelingen. Det lukter
støvete kontor eller glemt bibliotek. Foran vinduet står
et mørkt skrivebord med en forhistorisk svingstol foran.
Den har trekk av lær som er revnet i kantene og rundt de
eirete naglene. Hun må bare gjette at mønsteret en gang
har vært gyllent. Det er det ikke lenger. Alle stolene i
rommet har samme stil med snirklede armlener og høye
rygger.
Hun går lenger inn i rommet. Sengen er høy og har
en treramme over som får henne til å tenke på en pyntet
galge. Et skittengult plysjforheng pryder den ene siden.
Den andre er visst glemt. Hun svelger og venter på at
historien skal ta slutt. Gulvteppet er ei myr og kan naturligvis ikke luftes eller gjøres rent. Vasken er enorm med
messingkraner for både kaldt og varmt vann.
Senere skal det vise seg at det varme vannet ikke kommer så langt opp som til tredje etasje. Men da har hun
allerede flyttet inn med pappkoffertene sine. Det ville i
alle fall ikke spilt noen rolle. Hun skulle jo bo der helt
gratis.
*
86
Gutten er mager, fåmælt og skvetten som om han ikke
er vant til folk. Den hvite luggen står rett opp som om
noen kontrollerer den med en magnet ovenfra. Han har
store problemer med å sette bokstaver sammen til ord og
mangler hele tiden noe å snyte seg i. De er venner fra det
øyeblikk hun gir ham hånden.
På en måte blir han i stedet for den gutten hun har
hjemme. De er sammen én time med leksene hans nesten
hver ettermiddag etter at han kommer fra skolen, og før
hun går til sin. Unntaket er når hun har både ettermiddags- og kveldsundervisning. Regningen klarer han godt,
så de konsentrerer seg om lesing og skriving.
Noen ganger kommer han tuslende når han hører at hun
kommer fra skolen om kvelden. Han vil helst at hun skal
lese høyt for ham. For henne er også det lettest. Det får
henne til å kjenne seg som både søsteren og moren hans.
Han har den samme boken om Tarzan som hun hadde da
hun vokste opp. Og Onkel Toms hytte. Den siste er altfor
trist for dem begge. De sitter i den digre galgesengen og snufser. Han bryter på noe som skal vise seg å være nederlandsk.
Etter hvert forteller han at moren hans er nederlandsk
og har flyttet hjem til Amsterdam. Faren er i Afrika og
blir borte et halvt år. Uforsiktig spør hun hvorfor han er
her da. Gutten bøyer hodet og forklarer at faren vil at han
skal bli norsk.
Ja vel. Norsk? I et monster av en gammel villa som har
overlevd krigen. Sammen med en mumie av en husholderske og en lærerstudent, tenker hun, men plager ham ikke
med å spørre noe mer.
Hun svinger beina ut i det mørke rommet og setter dem i
tøflene hun har skaffet seg. En stund går de rundt i mørket
87
sammen. Gutten og hun. Hun kan ikke se ham tydelig,
men kjenner lukten av ham. Fersk svette. Så er han vel
redd. De setter seg ved skrivebordet og lampen tennes
nesten av seg selv. Gutten er tett inntil mens hun skriver.
De er fanget i et digert hus uten at de vet hvem fangevokteren er. Hører ham bare gjennom veggene. Plutselig
åpnes en luke i taket og et digert blikkfat blir heist ned.
Det disser i avkuttede lemmer og røde kjøttstykker.
Vi kan ikkje spis det der, sier hun til gutten og prøver
samtidig å se hva som er i den mørke åpningen der fatet
kom ned. Hun ønsker at de eller den der oppe skal heise
fatet opp igjen, men det skjer ikke.
Gutten er enda reddere enn henne. Det er klart. Han
stoler på at hun kan greie dette. Så hun skriver ned en
befaling til dem. Skriver det rett ned på papiret.
Se til å få svineriet opp igjen!
Noen puster tungt. Så skjer det utrolige, taljene som
heiser brettet begynner å gneldre og fatet forsvinner opp.
Luken er borte som om den aldri har vært der.
Allikevel vet hun at brettet står der oppe i mørket.
Kjøttet vil råtne, sakte, men sikkert. Det vil komme
stank ned gjennom takpanelet. Hvit makk. Den kommer til å formere seg fryktelig fort. Ete seg gjennom hele
huset. Dette kan hun ikke skrive for da blir gutten enda
reddere.
En usynlig radio blir slått på og sender skurrende nyheter med en advarsel om å gå utenom den krittstreken som
er trukket opp på gulvet.
Kor e krittstreken? hvisker hun.
Gutten går rundt for å lete. Hun kjenner teven av ham
når han stryker forbi. Skjønner at han driver og ruller
gulvteppet sammen.
88
Ja, slik er det! skriver hun, krittstreken er under gulvteppet, bare for at vi ikke skal se den!
Gutten tør ikke gå på vannklosettet i første etasje. De
lister seg rundt krittstreken og tisser i håndvasken på rommet. Selv om hun skyller godt ned, er det en ugjerning
som ikke kan unnskyldes.
De skynder seg bort til skrivebordet igjen.
Han ser oss, sier gutten bekymret.
Det gjør ingenting. Æ skriv det ned, alt sammen.
Lyset renner livgivende over papiret, skriver hun under
lampen selv om det ikke har noe med saken å gjøre. Hun
tenker på hvor mørk gangen og trappene opp er. Ser
for seg de afrikanske knivene og sverdet og trommen på
veggen.
Kan vi venne oss til dettan? spør hun.
Gutten svarer ikke, derfor skriver hun et svar til seg
selv.
Det er nok slik at jeg ikke kan unnvære det.
Frem mot jul blir det klart at det er husholdersken som er
fangevokteren og beveger seg lydløst rundt i huset i filttøfler. Hun beskriver den falleferdige grå hårknuten og de
stirrende fargeløse øynene. Prøver å mane frem øyeblikket som skal avgjøre alt. Redde gutten og henne. Men får
ikke helt tak i det.
Etter hvert som hun hjelper gutten med leksene, blir
historien i spiralheftet mer og mer skremmende. Men hun
kan ikke snakke til ham om det. Slett ikke lese det høyt.
Han er redd nok som det er.
En kveld hun kommer fra skolen greier hun ikke å gå
opp støpetrappen, låse opp den tunge døren og gå inn.
Det regner, veiene er glatte og vind pisker inn fra alle kan-
89
ter. Likevel setter hun seg på sykkelen og returnerer til
skolen. Lager seg et lite reir i sofagruppen der de pleier å
oppholde seg i friminuttene.
Skolen er tom, bare vaskerne går omkring med sine
bøtter og kosteskaft. Hun tar opp termosen med resten
av teen og boksen med den halve brødskiva. En halvtime
prøver hun å lese til historieprøven neste dag før vaskedamen kommer og sier at hun skal stenge og gå nå. Et
øyeblikk vurderer hun å gå på besøk til noen i klassen.
Bare ringe på uten grunn. Hun tenker til og med at hun
kan besøke han som en tid lot som om han var kjæresten
hennes. Men hun slår det fra seg. Siden hun flyttet inn i
den store villaen utenfor byen, er han blitt fjern. Hun er
aldri med på byen om kveldene.
Allerede da hun låser sykkelen på utsiden, vet hun at noe
er galt. En tung pust går over i kvalme. Det er varselet.
Hun må komme seg inn og legge seg ned før anfallet kommer. Tar seg sammen og låser seg inn i den øredøvende
stillheten. Det gjør ingenting om jeg faller nå, tenker hun.
Men jeg må ikke kaste opp her. Hun vet ikke om de to
store koffertene som står på gulvet under henne er virkelige. En fremmed lukt av krydder eller parfyme river i
nesen.
Husholdersken kommer mot henne som om hun skulle
ha stått på lur hele tiden. Eller som om hun skulle ha
skrevet henne ut av spiralblokken. Nå slår hun ut med
hendene og bebuder med den skrøpelige stemmen sin at
Mora har hentet ham. Griper henne i armen gjennom
sprinklene på gelenderet. Hun glir ned på begge knær i
trappen.
Mora har vært her og hentet ham! hveser den gamle
90
igjen. Jeg skulle få sendt disse etter, sier hun og peker på
koffertene. Nå blir det krig, pistrer hun videre og stirrer
anklagende rett ut i luften.
Han har det vel best hos mor si, prøver hun, men blir
avbrutt av lynende øyne.
Hun er sinnssyk! Det vet alle! freser husholdersken,
snur på hælen og springer ut på kjøkkenet. Det er noe
uhyggelig, bent frem naturstridig, ved at voktersken fra
spiralblokken til og med kan løpe når hun finner det for
godt.
Å være normal
Hun reiser hjem med en bag full av smågaver og godter til
gutten og søsteren. Julaften er de i det okergule huset. Det
er bra, så blir ikke faren så ødeleggende. Hun kan bare
sette seg et sted hun ikke ser ham. Lyden er det ingenting
å gjøre med.
Gutten har alles oppmerksomhet og er bare blid. Farmoren mener han ligner mer og mer på deres folk. Det er
det ingen som svarer på. Når farmoren sier noe, så er det
ofte ikke noe spørsmål, men slik det er.
Søsteren har øyne tindrende av forventning og sniker i
pakkene under treet. Onkelen har som vanlig laget det av
friske einerkvister dyttet inn i et kosteskaft med hull. Det
lukter annerledes enn treet hos foreldrene. Moren passer på at talglysene ikke skal antenne treet, men sier lite.
Faren sitter i den beste stolen og prater.
Tanten går til og fra og serverer. Kaker og lefser. Tanten er det nærmeste man kan bli en engel i virkeligheten,
tenker hun, uten å si det. Sier hun slikt, kan hun bli forstått som at hun synes synd på henne. Det gjør hun jo,
men det kan man ikke uttrykke.
Hun hjelper henne med oppvasken. De går til og fra
i det grønnmalte kjøkkenet og snakker om helt vanlige
vennlige ting. Tanten spør om livet i byen. Bretter hånd-
92
kleet sammen og sier med liten stemme noe om at hun
også drømte om å komme til byen for å lære.
Men det va ikkje penga tel mæ som va jenta og yngst,
veit du. Og så vart det kuring på sanatorium i stedet,
smiler hun sjenert. Hun fikk tuberkulose da hun var ung.
Tantens smil er alltid skiftende. Nå er det drømmende,
som om hun enda tror at hun kan komme til byen.
Du kan kom og besøk mæ, æ har fått mæ en stor hybel
nær skolen nu. Vi kunne gå på kino og kafé. Det kunne
ha vorre fint, sier hun og er forbauset over seg selv. For
mener hun det?
Ja, det kunne ha vorre artig, svarer tanten vennlig og
stabler bort de blomstrete penkoppene. Så glatter hun
over håret foran speilet over vaskestellet i kroken. Ansiktet har et mildt avtrykk av noe. Sorg? Det er gyllent både
sommer og vinter, med smilegroper ved munnen.
Han er der, den kvelden det er dans på lokalet. Forteller
at han sitter på med en kamerat. Selv om hun ser ham
hver dag i byen, så virker han fremmed. Han byr henne
opp, selv om hun ikke sitter ved veggen og venter slik man
skal. Hun står ved en tomtønne sammen med venninnene
fra realskolen. De er fløyet ut, de også. Er bare hjemme
til jul.
Hun vet jo at han er god til å danse tango. Men ikke
så god til å danse rock som faren til gutten. Hun lar det
fare. Men som om han vet hva hun tenker, viser det seg
fort at han har mange andre han skal danse med. Og når
han danser med henne, har han mange han skal si hei til
og fortelle artigheter.
Da hun går hjem i frosten, har han fremdeles mange
han må danse med. Hun kjenner det som et vepsestikk et
93
sted i brystet. Midt på vinteren. Det knaker sprøtt i snøen
når hun setter foten ned. En isring ligger rundt anklene.
Den nye hybelen ligger nesten vegg i vegg med skolen og
er et under. Allerede da hun sitter på bussen til byen, gleder hun seg til å låse opp døren. Hun flyttet så vidt inn
før hun dro. Et par bokkasser står midt på gulvet. Men
vertinnen har vært oppe og skrudd på varmen for henne.
Der er lunt. Det er på en måte det første hjemmet hennes.
Denne vertinnen er ingen fangevokter. Hun er ikke
plaprende, men lavmælt klar. Reglene er enkle. Lås ytterdøren og pass på åpen ild. Hun har ennå ikke tatt henne
i spionasje eller lytting. Hun er den eneste leieboeren på
loftet. Der er en liten kjøkkenkrok med utslagsvask og
rommet er lyst, med skråtak.
Hun blir dradd inn i byen igjen. Tror at hun blir en annen
ved det. Ja, hun merker at hun oppfører seg annerledes
bare fordi hun har fått et hjem. Hun behøver ikke å sykle
en halv time hver vei i all slags vær for å komme seg til
skolen. Hun kan kjøpe brød, melk og lungemos i Samvirkelaget på hjørnet. Hun kan gå til bussen de helgene hun
reiser til gutten.
En dag kommer han som hun trodde hadde gitt seg, på
besøk. Oppfører seg som om hun har bedt ham. Slår seg
ned og er over seg for at hun har det så hyggelig. Har med
seg to flasker øl. Drikker begge fordi hun ikke vil ha.
Han vil at de skal ta opp tråden, som han kaller det.
Hun svarer ikke, men prøver i stedet å tenke seg hvordan
han ville ha uttrykt seg i et brev til henne. Det er ikke lett.
Så hun lar ham fortsette å snakke.
94
Han har fått nye moderne briller. Tar dem av og vil at
hun skal prøve dem. Hun synes det er plagsomt og tar
ikke imot. I stedet spør hun om han vil ha ei brødskive.
Det vil han. Følger etter henne til den vesle kjøkkenbenken og spør om hun har skrevet ferdig stilen de skal levere
neste dag. Det har hun.
Ikkje æ, sier han.
Da han har spist brødskivene, drukket de to ølene og
kysset henne fort på kinnet, må han gå. Mens han vikler
skjerfet om halsen begynner han plutselig å snakke om
den vesle halvbroren sin. Om faren sin. Som om han tar
det ut av gangmørket.
Han skulle faen ikkje ha lagt sæ tel med unga, gamle
mannen!
Korfor ikkje? spør hun ut i luften i mangel av noe
klokere.
Han vil jo berre gå på jakt. Verken stå på butikk eller
passe unga.
Nei, nei, sier hun og tenker ikke på faren hans, men på
ham. Hun vil spørre hva han egentlig mener med å ta opp
tråden igjen, om han mener at de skal gå på kino, bare de
to. Men det blir for ullent.
Da han har gått, kjenner hun denne sulten igjen. Men
for sent. Er det dette det står om i bøker og blader, er det
forelskelse? Ikke i brevs form, men i virkeligheten? Hun
vet ikke. Virkeligheten er vanskeligere enn brev.
Han er tre år eldre enn henne. Liker hun ham? Ja. Men
ikke hele ham. Han sklir til og fra og lokker samtidig med
noe hun ikke vet hva er.
Det naturlige er å ha en kjæreste. Det normale. Hun vil
bli oppfattet som normal. En ungdom i utdannelse i en by
må være helt normal.
95
Hvorfor tenkte hun ikke slik da hun satt i den mørke
villaen og var livredd natt og dag?
Gutten kommer smygende opp i sengen hennes. Han er
iskald og hun vet alt uten at han sier det. Han har rømt
fra den gale moren i Amsterdam.
Men du kan ikkje vær her hos mæ, veit du, sier hun.
Han svarer ikke, klemmer bare armene om halsen
hennes. Den iskalde kroppen hans skjelver.
Ta meg med til moren din, ber han.
Nei, nei, ho har nok, forstår du. Ho har evig nok. Ho
har min gutt òg. Og mykkje anna …
Han gir seg visst, men vil at hun skal lese for ham. Ikke
at han klager, men hun vet at han ikke har det godt.
Nei, vi må sove nu, sier hun strengt.
Så prøver hun å sove. Et par ganger hører hun moren
hans skrike utenfor vinduet. Så gir de seg over, begge to,
svever bare sammen over en mørkegrønn skog. Det er hun
som henger etter ham. Og Gud er tullet inn i en diger sky
og styrer ham etter håret med en stor magnet. Hun glir
vektløst ved siden av som en helt naturlig ting og forteller ham historier hun selv aldri har hørt. Om moren hans.
Om at hun gjør sitt beste, men at tingene har gått på
tverke for henne, derfor skriker hun så fælt. Moren hans
har planer for fremtiden deres. Hun trenger bare litt tid.
Hun må bli ferdig med lærerskolen, forstår han det?
Men Gud og gutten har et stort forsprang nå. De hører
ikke hva hun sier.
Kjelden
De må hogge skogen. Hvordan skal det da gå med fuglene og harene? Verre er at de kommer til å grave opp
kjelden der de henter vann. Den gamle tanten og onkelen som bor sammen med farmoren fortviler også. Faren
raser og skjenner til alle som hører. Det er de nærmeste.
Familien. Man kan klage til kommunen, sier moren og
skriver et brev og truer med rettssak. Faren skriver under
med sitt navn. Det tar seg bedre ut.
Kommunen svarer at de vil legge inn vann fra kommunens vannverk. Men farmoren vil ikke ha det offentlige
skittvannet. Det kommer fra et tjern som man bruker
som søppelplass og badestamp, mener hun. Onkelen har
til og med sett at folk har badet naken der. Farmoren vil
ha den naturlige rene kjelden ved huset uansett om det er
tungvint å hente det i bøtter.
Moren synes synd på den gamle, og beundrer hennes
stahet. Hva hun ellers mener holder hun for seg selv. Man
merker det likevel når hun nevner at ingen i bygda er blitt
syke av det offentlige vannet. Det gode er at faren mest
holder til i det okergule huset når hun er hjemme.
Alt tar sin tid. Hun er flere ganger hjemme fra byen uten
at noe har skjedd. Men en dag får hun brev fra moren om
at de har tapt tvisten og at onkelen har sluttet å gå ut blant
97
folk. Moren forteller også at farmoren gråter mye og at
frakkeforkleet hun alltid går med til hverdags er blitt for
stort. Hun kan heller ikke gå i naboens begravelse fordi
den sorte kjolen er blitt som en sekk. Det nytter ikke å
sette brosje i halsen. Dette gråter hun også for, naturligvis.
Hun kan sitte på den hyggelige hybelen sin og kjenne
etter at hun synes inderlig synd på farmoren sin. Men hun
kan jo ingenting gjøre. Dermed forsvinner tanken ut av
synsfeltet som en sommerfugl om høsten.
Så en dag hun kommer til bygda har sagene, øksene og
gravemaskinene vært der. Naturen har falt, og vannrør,
kran og vask kommet inn i farmorens hus. Det rare er at
den gamle tanten har sluttet å snakke om ulykken.
Onkelen har skrevet til et postordrefirma etter et instrument som filtrerer forurenset vann. Han hevder at det
redder livet deres. Ingen sier ham imot.
Tanten har fjernet voksduken fra bislagsbenken og satt
vannbøttene i kjelleren. Det var mest hun som bar vann
med børtre og to bøtter som skvalpet nedover leggene
både i solskinn og frost.
Nå har hun skrapt bislagsbenken og onkelen har malt
den. Ingen kan se at det har vært en benk for vannbøtter.
Den er et møbel nå. Man kan legge vottene og skjerfet der,
eller sette varene fra seg uten at noe blir vått. Det står til
og med en rød pelargonia foran bislagsvinduet.
Men utenfor hagegjerdet er det inferno. Skogen er bare
stubber og gjørme, fuglene er vettskremte, maurtuene
sanert til siste maur og haren borte vekk.
Bygningsarbeiderne er de rene villdyr og maskinene terroriserer ørene tidlig og sent. Moren og hun går på besøk
og blir stående i farmorens hage og gråte sammen med
98
henne. Det nytter ikke å si noe om at det er blitt mer lys
nå som trærne er borte. Bekken og olla finnes ikke mer.
Man grøfter i stedet og legger rør eller hva det nå er.
Moren prøver ikke å trøste med at det kanskje blir
bedre når alt er ferdig. Det blir det jo ikke. En skole med
skrålende unger og skarp ringing to ganger i timen hele
dagen er i seg selv tortur.
Senere skal hun selv inn i skolen og tenke på hvilken
tulling av et menneske som har funnet på at unger skal
ringes inn og ut? Tror man at folk er roboter som reagerer
positivt og lærelystent på høy varsellyd?
Hun sitter på bussen til byen og ser for seg farmorens
ansikt. Onkelens. Den gamle tantens. Hun husker barndommens somre i det okergule huset. De bærer vann
til matlaging og vasking, til hageplanter og potetåker.
De bærer til huden hardner i håndflatene og skuldrene
verker. Hun sitter på bussen og tenker på hvordan menneskenes åk plutselig blir det viktigste man kan forsvare.
Hun ser for seg kjelden der hun fisket mort. De bet på
en bøyd knappenål. Men hun slapp dem ut igjen. Hun ser
for seg prestekragene og blåklokkene rundt den fuktige
kanten på olla. Alle små kryp og historier som lå gjemt
under gress og greiner som brettet seg utover steinene.
I tanken går hun stien til den golde granskogen der
maurtuene er det eneste levende under de mørke greinene.
Alle disse millioner av småkryp som bygger sine byer
og bærer mat og byggematerialer langveisfra til tua. Går
og går, bærer og bærer. Noen av dem er arbeidere eller
simple slaver, og noen er høyt på strå, akkurat som hos
menneskene.
Og hun tenker på at denne miniatyrjungelen rundt far-
99
morens kjelde er hennes første opplæring i hvordan alt
fungerer. Det er her hun overvinner sin mørkeredsel ved
simpelthen å gå alene inn i skogen. Gang etter gang. Det
er her hun forstår uten ennå å kunne sette ord på det. I
stedet for å være redd for mørket og de høye trærne, så
kan man søke ly og gjemme seg. Hun kan krype inn under
de duftende brede granskjørtene og være helt alene. Der,
hos de nifseste historiene, blir lyset silt gjennom sprinkler
av barnåler og kvist, og mose i alle sjatteringer står frem
i skogkanten som en myk trøst når alt er som verst.
II
Jegerens brud
Geiterams i urner. Farmorens margeritter, erteblomster
og liljer er ofret. Hagen er skammelig ribbet. Men det er jo
alt august. Den gamle tanten og moren har pyntet kirken.
Den døde svigermorens heklede sengeteppe ligger under
brudestolene. Bildet er uskarpt. Menneskene er en tåke
fra høyre og venstre som samler seg bak dem mens jegeren og hun går opp midtgangen. Orgelet overfaller dem
for hvert skritt.
Så stillhet. De må visst klare seg selv. Setter seg på de
to stolene. Alle setter seg. Hun hører en hoste. En sukker. Kremter. Puster. Det rasler fra ting som blir flyttet
på. Vesker, salmebøker, føtter. De synger. Han som står
der og skal bli mannen hennes synger også. Har god
stemme. Hun hører det tydelig uten å tore å se på ham.
De reiser seg og setter seg. Orgelet og presten bestemmer. Altertavlen gløder høytidelig i disen. Så blekner
den med hele sin engleskare og legger seg truende rundt
henne.
Etter hvert blir de tvunget til å gjøre det de er her for.
Det finnes ikke noe alternativ til slikt. Hun har jo visst
det hele tiden, men plutselig går det opp for henne.
Det er når det uavvendelige er der at man lengter etter
et gjemmested. Nå. Men stemmen hennes er like klar
104
som hans. De sier ja. Er dette skjebne? Tenker han det
samme?
De flyter ned fra alteret, ned den samme løperen som
mannen i farmorens fortelling fra barndommen. Om han
som går i kirken hver søndag for å se henne han ikke
kan få. Og de er der, alle sammen. Hele familien. Farmoren gråter. Gutten ser på henne med store runde øyne og
moren holder ham nennsomt i hånden.
Hun vet at det ikke tar seg ut, men hun løfter buketten
mot ham, som et tegn. Gutten står der og er den eneste
som er tydelig i tåken.
Han har hatt sommerjobb. Kjørt rundt på bygdene og
solgt konversasjonsleksikon for en bokhandler. Det blir
visst ikke så stor provisjon, men han får kjøre firmabil.
Hun har kjøpt en hvit brudekjole og kort slør. Hvitt. En
som har en unge uten å være gift kan egentlig ikke gå med
hvit kjole og slør i sitt eget bryllup. Ikke der i bygda. Så
det er en trassig bestemmelse som moren er enig i. Kjolen
er nedsatt fordi den er kort. Brudekjoler skal være lange
nå. Men hun kan bevege seg uten å tenke på å snuble.
Da de går ned kirkegulvet sammen, kjenner hun at
armen hans dirrer.
Det gikk jo bra? spør han da de kommer utenfor.
Hun nikker og prøver å smile til ham. Vet ikke helt
hvordan det virker, for han er så alvorlig. Dytter brillene
på plass og ser rett frem.
De skal bli stående på kirketrappen for å bli gratulert.
Det er skikken. Alle brudepar gjør det. Men som om det
gjelder liv eller død, vil hun gå ned trappen nå. Med en
gang. Orgelet tordner ennå der inne. Dørene står på vid
vegg.
105
Æ orka ikkje å bli ståanes her tel de kjem ut, alle i hop,
hvisker hun.
Man skal jo det, sier han overtalende og ser endelig på
henne.
Ikkje vi, svarer hun nesten sint uten å huske at det er
selveste bryllupsdagen.
Nei vel, sier han forundret.
Så vasser de ned trappen og inn i bilen med bjørkeløv
på støtfangeren.
Han har forberedt seg, men finner ikke lappen. Han slår
på glasset, reiser seg og sier at det er like bra at lappen er borte, for det var ikke godt nok det han hadde
forberedt.
Etterpå kan hun ikke huske hva han har sagt. Men folk
ler.
Han har mye moro i bryllupet deres. Sier det lenge
etterpå hver gang det er snakk om det. Han liker selskap.
Alle typer. Hun tror det er bra for henne å være gift med
en som er slik. Han skåler ofte og med alle. Det er heller ikke det som gjør henne usikker. Mer at han blir en
annen. En hun ikke kjenner. Hun går til ro uten for mye
oppbrudd.
Han kommer etter hvert. Famler i tussmørket etter dørhåndtak, vegger, seng og henne. Vinduet står åpent. En
vag liten trekk. Sommeren er snart over.
Han er fornøyd med seg selv fordi han har snekret et soverom til dem på den ledige gangen der hun har hybel. Hun
er også fornøyd. Har sydd rødrutete gardiner og kappe
til å ha rundt sovesofaen som nå er dobbeltseng.
Alle sier at de har det så koselig. Og alle kommer på
106
besøk. Hun har aldri hatt det så folksomt noen steder,
unntatt på Øya, den tiden hun vokste opp sammen med
søskenbarna.
I begynnelsen er det nesten som et annet liv. Etter hvert
begynner hun å savne seg selv. Hun har fått større plass,
men vet ikke hvor hun skal gjøre av seg.
Det blir tid for jakt. Han tar seg fri fra skolen og reiser
til hjembygda. Tar ryggsekken og geværet og reiser hjem
til fjellene.
Hun behøver ikke å vente på at han skal gi henne oppmerksomhet, eller si at han ikke har tid når hun spør om
de skal gjøre noe sammen, bare de to. Det renser hodet
hennes i flere dager. Hun går med studiekameratene på
kino, på te-dans, på kafé. Hun tegner og maler med gjengen på formingsrommet etter skoletid. Hun dekker ham
til og med da klasseforstanderen med rynket panne spør
om noen vet om fraværet skyldes sykdom. Hun nikker.
Hun prøver å forstå hvordan alt kom i stand. Bestemmelsen. Det var den søndags ettermiddagen de satt på
kaikanten ved moloen. Plutselig spør han om hun skal ta
gutten til seg når hun er ferdig med lærerskolen.
Det har alltid vorre meininga, svarer hun fast.
Han kremter og slipper en stein ned i vannet. Den farer
ned i mørket og lager ringer på overflaten.
Då e det best at vi gifta oss før vi søke lærerjobb,
sier han, retter på brillene og ser på henne med nakne
øyne.
Noe skjer. Plutselig blir han en som forstår. En hun kan
stole på. Med snille hender. En som ikke krever at hun
skal være en hun ikke er.
*
107
Dagene går fort. Så er han tilbake fra jakt som en ustoppelig bevegelse i livet hennes. Jeg savner ham mest når
han er her, tenker hun urolig, og vet at det er hun som
må stanse dette uforutsigbare han utsetter henne for. Men
hun vet ikke hvordan. Trolig har det noe med ord å gjøre.
At man må si alt som det er. Men hvordan er det så?
Gutten
De har hvert sitt papir på at de har et yrke, mannen
og hun. Steller de seg bra, kan de med tiden betale staten tilbake studielånet med renter. Hun kan forsørge seg
selv og gutten om det kniper. Det var selve målet. Men
de er tre. Gutten og han og hun. De skal flytte til et
sted så langt nord det går an å komme på fastlandet.
Unge lærere blir premiert for å binde seg der for fire
år.
Ingen av dem har vært der før. Men de vet at de får en
romslig leilighet i en helt ny boligblokk. De har bare et
bitte lite flyttelass, men alt skal nok ordne seg. De trenger
ikke mye.
Gutten og hun sitter i salongen på andre klasse og spiser tørre brødskiver fra en kakeboks. Han drikker melk
og hun vann. Hun er litt kvalm. Båten krenger i tung sjø.
Sitter der og vet at i fire år skal hun være avhengig av å
krysse store hav for å komme seg bort, ut. Det er litt sent
å tenke på det nå. Hun er ikke alene. Hun har en familie.
En mann. Og et barn som trenger henne hver dag. Det
kjennes som om det er kommet i stand over natten, men
det er det jo ikke.
De var enige om å si ja til disse jobbene. Dette stedet.
109
Og allerede før de gifter seg er det klart for ham at hun
skal ha gutten med dit de slår seg ned.
Han prøver ikke å vegre seg. Tvert om. Han er snill
mot gutten. Vennlig. Det at han ikke tar ham på kneet
kommer vel etter hvert, tenker hun. Nå er han på dekk
eller hvor han er? Har truffet en han har vært i militæret
sammen med. Det er hyggelig for ham.
Du skal få ditt ega rom og skal begynne i barnehage,
veit du, sier hun til gutten. Han er liten for alderen og
strever for å rekke opp over bordkanten. Hun har kjøpt
et wienerbrød til ham fordi brødskiva var så tørr.
E det mange blomster i den hagen æ skal vær i. Og tre
med desse i? spør han håpefullt.
Hun vet ikke hva hun skal svare for hun har en mistanke om at naturen ikke er like frodig som han er vant
med. Langs leia er det time for time blitt stadig mer goldt.
Prøver å forklare ham at det heter barnehage fordi barna
liksom selv skal være blomstene.
Men han vil slett ikke være noen blomst, han vil hjem
og gå i den hagen de har der.
Æ vil nu absolutt heim tel ho mor nu! gråter han.
Hun snyter ham med den klissete servietten og sier de
skal gå på dekk og se på havet. Men han vil ikke på dekk,
han vil at mor skal være der han er.
Hun snakker altfor fort og altfor falskt om hvor fint alt
skal bli. Han prøver visst å følge med en stund, en vennlig liten sjel, som om han forstår at hun ikke har det så
greit, hun heller. Så legger han hodet i fanget hennes og
stirrer henne opp i ansiktet mens han drar en liten neve
under nesen.
Men forstår du ikkje, du mamma, at æ e så frøktelig
aleina nu?
110
Slik er det allerede før båten legger til kai. Hun har tatt
gutten fra den han elsker mest.
En spiss gjenstand står like under brystbeinet. Etter
hvert utvider den seg og omfatter hele mellomgulvet.
Dukker opp når som helst når hun ser på gutten. Uttrykket. Kroppsbevegelsen og den bøyde nakken. Det er ikke
det han sier som er verst. Det er når han stilner av og vil
gjemme seg bort. Etter en stund prøver hun å strekke seg,
smile, si noe, og puste denne metallspissen ut. Men hun
skal komme til å kjenne den rett som det er i årevis.
Moren hører på henne, men forbindelsen er ikke så god.
Det skurrer.
Skal æ kom nordover, e det det du ber om? spør hun.
Men det er det jo ikke. Hun vil bare at moren skal
gi henne en løsning via telefonledningen, flere dagsreiser
unna. Det kan hun selvsagt ikke.
Æ veit ikkje nokka anna råd enn at æ må kom og hente
han, sier moren.
Men nei, nei, det er ikke det som er løsningen. Gutten
skal jo leve hos henne, det har vært meningen hele tiden.
Moren mener at det ikke nytter å tenke på hva som har
vært meningen, men at de i alle fall kan komme på besøk.
Hun kan si til gutten at de skal komme til jul. Kanskje det
hjelper.
Det hjelper den dagen hun sier det. Dagen etter har han
blankt blikk, svelger og vil vite hvor mange dager det er til
jul. Hun henter veggkalenderen til ham. Og han tar et rødt
fargekritt og streker over hver bidige dag som går. Blir en
hel kløpper til å telle. Tar kalenderen med i barnehagen
og legger ut om hagen han har der heime.
Et ritual
Om hun ikke visste det før, så har to år på dette stedet lært
henne forskjellen på å være jeger og å være kvinnfolk. Og
det er ikke jegerens feil. Det er blitt slik gjennom generasjoner. Likevel mobiliserer hun noe som kan ligne protest,
eller kanskje det bare er hormoner fordi hun bærer et barn
i magen. Hun kjenner et saktmodig, men innett raseri.
På lærerværelset utfordrer hun mannlige kollegaer ved
å trekke deres soleklare rettigheter i tvil. Sier at det må
da være feil et sted når menn kan ta fri fra jobben for
å dra på jakt, mens kvinner må ta både vikartimene og
passe barna. De ser uforstående på henne med fornærmet
uskyld i blikket.
At mannen har kjøpt sjark sammen med en kamerat
for pengene de skulle ha brukt til vaskemaskin, forteller hun tross alt ikke. Er det noe hun unngår, så er det
ydmykelser.
En vindblåst dag med snødrev får hun et anfall da hun
har inspeksjon i skolegården. Et par av de store guttene
får henne inn på lærerværelset. Hun våkner opp midt i
sigarett- og piperøyken på jegersiden.
Ho der kan ikkje ha inspeksjon! Ho datt berre om i
snyen og blei ligganes som ei lørva, sier en av guttene.
Ingen svarer. Hun merker blikkene deres. Mannen støt-
112
ter henne til hun kommer seg opp i sittende stilling. Han
har sett henne slik før. Noen henter et glass vann. Hun
lener seg bakover og tar imot med dirrende hender. En
spør hvordan det går, men hun er ikke i stand til å svare.
Men et langfriminutt er langt. Hun rekker å reise seg
og ta de siste minuttene med oppstilling og innmarsj. Kollegaene sier at hun er flink. Men hun er bare rasende og
ellers ganske elendig.
Hun er ikke den eneste som er gravid. En kollega venter
seg også. Mennene dyrker en tradisjon. Når kvinnene har
født, kommer venner og bekjente med alle typer drikkevarer og invaderer barnefarens hjem. Skikken er at man
drikker så fort som mulig. Helst skal det skje umiddelbart
etter at barnet er navlet. Dette kalles banfot. Trolig fordi
menn tross alt vet at det siste som naturlig kommer ut er
barnets fot. Eller kanskje fordi de tror at det er føttene
som kommer først?
Bråket fra naboleiligheten har holdt henne våken lenge.
Mannen hennes er også der. Hun står opp, kler på seg
og går over gangen for å be om ro. Der inne møter det
henne avflerrede tapeter, tusjtegninger og skrift over alle
stueveggene. Rommet ligner på et sted for mentalt utilregnelige, ikke for mannlige lærere som feirer en fødsel.
Stemmer og musikk prøver å overgå hverandre i styrke.
Latteren er hvinende, brølende. Barnefaren ligger med
hele overkroppen over salongbordet uten å følge med på
hva som skjer.
En kvinnelig kollega danser solo med skjørtet godt opp
over hoftene. Det er dette mennesket som opprører henne
mest. Mennene er tullinger og dyr, men kvinnen er en
sviker. En kvinne verst. Det hjelper ikke at hun får vite
113
at stuen uansett skal tapetseres til mor og barn kommer
hjem fra sykestuen, og at flere av dyrene skal gjøre det på
dugnad.
Hun står rett opp og ned og hikster. For alles øyne.
Griner og griner. Det blir stille. Noen skrur av musikken.
Mannen kommer over gulvet og vil ha henne med ut. Hun
hamrer løs på brystet hans med knyttnevene.
Hun som danset sier høyt at hun er galen. Øyeblikkelig skammer hun seg for de ordene. Men så kjenner hun
forakten. Forakten for disse skapningene. Hun ser ingen
tegn til intelligens, innlevelse, omsorg. Hun ser dem ralle
rundt i sin egen fylletåke.
Han tar henne om skulderen og sier at han kommer
snart.
Hun betrakter ham som om hun aldri har sett ham før,
kommer seg ut av rommet og tar forakten med seg.
Den dagen vannet går skal han dømme en håndballkamp.
Det er turnering og han er pukka nødt, sier han. Men han
kan be en kompis om å kjøre henne til sykestuen like oppi
bakken.
Hun svarer at det er jo sommerferie og hun er fri til
selv å gå dit hun skal. Han lar seg ikke merke av den slags
utsagn.
Først har hun ikke særlig vondt og tenker at det skal gå
over. Hun har hørt at det kan skje. Men det river i jevne
tak et par timer. Hun går på butikken med handleliste.
Den er ikke lang, men likevel brysom å bære hjem. Hun
må sette seg utenfor døren til leiligheten. Det er stille i
oppgangen. De fleste er reist på ferie. Bra at hun har bagen
ferdig for lenge siden. Kurven. Alle de små klærne.
Hun reiser seg og låser opp, kommer seg innenfor og
114
forstår at hun ikke har så god tid likevel. Men melken må
jo i kjøleskapet. Hun tumler litt rundt på måfå og stønner høyt. Det er ingen som hører likevel. Blomkarsen hun
har drevet frem i vinduskarmen prøver å muntre henne.
Gløder i gult og oransje. Det er jo sommer. Inne.
Hun går bredbeint opp bakkene. Stopper to ganger.
Men der er et gjerde å holde seg i. Sol baner seg vei gjennom skylaget. Hun hører ville rop fra idrettsbanen. Så har
vel en eller annen skåret.
Patriarkens hus
Svigerinnen feirer bryllup med en hyggelig mann de har
truffet flere ganger. Kjørende i egen bruktbil blir de
stående over ei ferge og rekker ikke vielsen. Kommer
rett i middagen. Folk er fornærmet på dem, bruden er
såret.
Du kunne ha passa tida, sier hun til broren med tårer i
øynene.
Han forsvarer seg ikke. Han snakker muntert til folk.
Tantene og onklene. Vennene. Han glir rundt som en ål på
grunt vann. Kommer unna. Det er hun som må forsvare,
forklare. Hva har han henne ellers for? Hun har kjøpt en
aprikosfarget flagrende kjole og kjenner seg i live, tross
alt.
Dagene går. De fyller huset med unger og uro. Svigerfaren blir fort lei av dem. Den nye kvinnen hans også.
Men hun sier det ikke. Hun står på i landhandleriet.
Snakker rolig og høflig til folk. I helgene passer hun
grytene.
Svigerinnen og hun vasker opp. I dette huset er kvinner
født til å vaske opp. Hun koker tåteflasker i en buklete
kjele på det store kjøkkenet. Er redd for at veslejenta skal
få i seg bakterier. Er latterlig og engstelig. Svigerinnen er
116
bare nygift, hun koker ikke flasker. Men er forståelsesfull
og interessert. Svigerfarens kvinne gir henne trette, overbærende blikk. De bebreider henne ikke at hun har mistet
melken. Sier bare at man ikke kan vente annet når man
reiser så langt med en nyfødt unge.
Det er prikkete slitt linoleum på gulvet. Hun henter
varmt vann fra vannkjelen på den sorte komfyren. Bærer
det opp til det store rommet for å vaske ungen og seg selv
og savner den moderne leiligheten der nord. De, det unge
lærerparet, er her på ferie. Der i huset har ingen noensinne
hatt ferie. De er her med to barn. Gutten hennes farter
rundt sammen med svigerfarens nye barnekull. Han trives
best utendørs.
På en solid spiker rett overfor sengen de sover i, henger et maleri av Kristus. Det er et utkast til altertavlen i
kapellet som mannens bestefar har fått bygget. Kunstneren er vel kjent. Men man kan vel ikke ha en altertavle i
stuen?
Hun liker rommet, men er selv en fremmed.
Vi e for mykkje for dem. Korfor e vi her? spør hun
mannen.
Han vil ikke forstå. Dette stedet er hans hjem! Han gjør
noe sjeldent til ham å være, hisser seg opp og blir skarp i
stemmen. Tror hun at han er en dott? En som dilter etter
når hun sier at de skal fare?
Hun blir svar skyldig. Det hjelper ikke å ha utdannelse
og fast arbeid som pedagog. Kvinner protesterer ikke i
patriarkens hus. Det sitter i veggene. Man kan bli fornærmet og gå på loftet og legge seg, men man mæler aldri
imot.
Hun tenker på den døde svigermoren som kom sørfra
117
som et fritt menneske. Utdannet jordmor. Treffer jegeren
og blir, i samme hus som sine svigerforeldre. Etter hvert
blir hun syk.
Men jegeren er like fri, like vakker. Det er ikke hans feil
at han trenger en yngre kvinne. Det skulle bare mangle.
Pur ung sto hun, den nye, bak disken i landhandleriet.
Men ikke om natten. Derfor er det nye barn i huset. Fremdeles med bare kaldt vann og utedo. Og fluer gjennom
åpne dører og vinduer. Etter at butikken er stengt, må mat
lages, barn stelles. Kvinnen er ikke så mye eldre enn henne
selv. Ikke egentlig. Hun bærer sin historie uten å plage
dem med det. De kunne ha snakket sammen. Hvorfor
snakker de ikke sammen?
Svigerfaren behøver ikke å snakke. Han er selve naturen. Friluftslivet. Jegeren. Han er Mannen, uten sosialt
ansvar for annet enn seg selv. Og våpenet.
Stemningen rundt middagsbordet er stivnet bek. Et og
annet ord om naboen. Ord om følelser er utenkelig. Haupine og svullfinger, ja vel. Slurping, klirring, harking er
lov. Lyder som røper liv.
Patriarken har brunbarket, markert ansikt og grånende, mørke krøller. Kroppen er senet som på et dyr som
alltid løper. Men bevegelsene er rolige.
Kvinnen hans med tørkleet på hodet er taus. Vakker
rosa munn som tygger pent. En raus kropp som beveger
seg som en fjær over stolen, bordet. Kan man driste seg
til å snakke til henne om den velsmakende maten?
Maten e god! sier hun og prøver å smile til henne.
Svigerfaren legger øynene på dem etter tur. Nikker
nådig. Tygger. Det er svinekoteletter fra butikken hans.
De kommer med bil fra egen leverandør og lukter kjøtt fra
118
det tidspunkt de ankommer lasterampen utenfor lageret
til de freser i sitt eget fett.
Svigerfaren snakker til henne.
Bra du spis. Du har skrott som en rev.
Hun svarer ikke. I dette huset svarer man ikke. Man
lytter. Hun pirker i maten og håper at jenta i vogna utenfor ikke skal begynne å gråte. Ser ned i tallerkenen og tier
mens hun holder på å eksplodere. Men det gjør man ikke.
Hun begynner å tro at det er ondskap i luften. Men vet
bedre. Hva er det så? Det er bare patriarkens huslyd som
oppfører seg som folk. Ondskapen er hennes egen. Det er
hun som ikke hører til.
Myggen er alle steder. Hun passer på at det er myggnett
i soveværelsesvinduet og over vogna der jenta sover.
Mannen planlegger å bygge hytte ved vannet. Nå snakker han med onkelen som bor i et hus oppe i bakken om
planene. Og han vil låne onkelens båt og dra på havet for
å fiske. Viser tegningene han har laget av hytta, roper på
henne og vil ha henne med for å bestemme. Han er det
mennesket hun har møtt som har flest planer. Og han
er ikke som faren sin, men snakker om dem. Tydeliggjør
dem. Tegner. Tenner pipe og forklarer med mysende øyne
gjennom briller og røyk. Han er ikke redd for ikke å få
det gjort. Eller betalt. Han oppbevarer regninger i hanskerommet på den gamle bilen de har kjøpt. Han er raus
med alle, med alt. Også det som ikke er hans. Venninnen
hennes oppe i nord sier at han er et naturbarn.
Hun kan snakke med svigerinnen. De har gått på lærerskole sammen og kjenner hverandre ganske godt. Men
det er ingen lek i det. Som om stedet og omstendighetene
sluker dem.
119
Svigerinnen sier ikke at hun har rett til å komme hjem.
Hun ble satt bort fordi moren var så syk. Kanskje kjenner
hun seg også som en fremmed. Det slår henne at historiene
ikke bare finnes i bøkene. Mens romaner blir skrevet og
lest, strever alle for å holde sine egne historier skjult.
Å skape seg om
Jenta gråter da hun skal stelles til kvelds. Svigerfar har lav
sint stemme. Det skal være fred.
Hun tar barnet i dyna. Griper tåteflasken, et håndkle
og rene bleier og går ut av huset. Stien over markene. Mot
vannet. Hun vasker ungen i kaldt vann. Barnet mukker
merkelig nok ikke.
Barnefaren er ikke der. Han er gått til fjells for å fiske.
Svigerfaren er sjalu fordi han ikke kan ta fri og gjøre det
samme. Irritert på dem som er der. Hvem skal han ellers
irritere seg over?
Da hun kommer tilbake til huset med det sovende barnet i dyna, står han i gangdøren og skjenner lavt uten å
se henne inn i øynene.
Korfor renne du ut i skodda med en liten unge?
Hun svarer ikke. Slik fører hun sin krig mot patriarken
med hans eget våpen. Han vet at hun hører. Hun møter
blikket hans, men svarer ikke. Tar seg retten til å være
som ham.
Da den vesle sover og han har lagt seg på divanen
for å hvile mens de store ungene leker sisten rundt ham,
sender hun dem på dør så han skal få fred. Han sovner tungt og rolig. Hun legger et ullteppe over ham for å
straffe ham til det ytterste. Vise ham hvem som er ster-
121
kest. Hvem som har folkeskikk. For han må aldri tro at
det er omtanke.
Enda en gang spør hun mannen om de kan fare et annet
sted og være i ferien. Han svarer fraværende. De har ikke
råd, de har ingen steder. Men de kan ta en fjelltur sammen
med ungene, legger han til. Låne hytta ved det øverste
vannet, eller ligge i telt.
Hun ser for seg alt som må pakkes og fraktes, ser for
seg horder av mygg. At hun må koke flasker på bål. Så
snur hun seg og betrakter fjellet på andre siden av vannet.
Hun kjenner stien opp til jakthytta. Har gått der mange
ganger sammen med ham.
Nei, sier hun avgjort. Æ går tel fjells aleina!
Han stirrer vantro på henne. Aleina? Men ungen?
Du e så flink med ho, sier hun rolig med pumpende
hjerte. Du berre passa på at flasken e reingjort og kokt og
melkeblandinga rett.
Trur du at det e alt som skal tel? sier han bebreidende.
Det e alt som skal tel, svarer hun forherdet.
Hun venter til barnet sover før hun går. Vil ikke låne
båten, men går rundt vannet. Kumyra er blålig og uttørket. Multekartene er tørre knapper. Hun trasker gjennom
myra for å finne stien opp bratte lia. Sekken er pakket
skjevt og gnager. Hun har nettopp skapt seg om til jeger,
men mangler naturlighet. Øvelse. Utholdenhet.
Kveldsdis stiger opp som damp over en kokende potetkasserolle. Hun tenker på joikaboksen i sekken. Nok til
to dager.
Så finner hun stien og begynner å klatre. Til å begynne
med altfor fort. Hivende pust. Som om hun er redd for
122
at de skal sende noen etter henne. Prøve å hindre henne.
Lyset gjennomborer røsslyng og grå mosegrodd stein.
Klamrekratt av or, småbjørk og selje. Einer stikker henne
på armene når hun skal finne tak for å heise seg opp. Et
sted står ormegresset henne langt opp på brystet. Hun
vrenger av seg blusen og knytter den fast i ryggsekken.
Kvist og insekter overfaller den nakne huden. Er hun på
rett vei? Var det så bratt? Ja. Akkurat så bratt var det. Og
brattere skal det bli.
På stedet hun tror er siste avsats, setter hun seg på en
flat stein over et stupbratt heng. Dalen langt der nede
kunne ha vært i en annen verden. Lyset ligger i flimrende
lag over dypet, vannet og landskapet. Hun bøyer seg over
det bratte henget og kjenner en svimlende frihet. Egentlig
nok til å falle. Bare la seg vippe lett over kanten. Sekken
er tung, den vil dra henne fort ned mot bakken. Steinur?
Kratt? Det kommer an på hvilken retning hun tar. Den
er skjevt pakket og vil dra til venstre. Men man kan aldri
vite for sikkert. Selene er slakke. Hun er en uerfaren jeger
med slakke seler.
Men hun lar seg ikke vippe. Tvert om lener hun seg
bakover og kjenner joikaboksen gnage mot et ribbein.
Da hun kommer opp den siste kneiken og ser vidda
foran seg, hører hun skriket. Skvetter. Så forstår hun at
det er den ensomme. Fuglen som bor ved fjellvannet der
hytta står. Eller maken dens. Eller en av etterkommerne.
Skrikene kommer stadig nærmere. Så er hun på rett vei.
Da hun ser hyttetaket nede i dumpen, blir det stille.
Fuglen iakttar henne nok og må finne ut hvem hun er.
Venn eller fiende. Hun tenker på om fugler ser forskjell
på jegere med og uten gevær.
Mannen bar denne fjellhytta opp på skuldrene da han
123
var sytten år. Bygget den først nede i dalen, så han ikke
skulle bære mer materialer enn han behøvde. Plukket den
fra hverandre og bar opp plank for plank. Den er ikke
stor. Bare et kott med køyeseng, vinduslem som kan slås
ned og fungere som bord. En ørliten kjøkkenbenk med
spritapparat og primus. Hun låser opp hengelåsen, feller
ned lemmen og får dagslyset inn.
Det lukter harskt av talg og muselort. Det lukter godt
av tørket lyng og mose i pappesken ved den vesle ovnen.
Ovnsrøret står på tvers over hele rommet. Så har ingen
vært her i år. Han tar det alltid ned for vinteren og skalker
hullet i taket. Snøen begraver ofte hele hytta.
Hun haler røret ut døren og prøver å forhindre at det
spyr sot utover. Så klatrer hun opp den hjemmesnekrede
vesle stigen og fjerner pølseboksen som er surret fast over
hullet. Haler ovnsrøret opp på taket og prøver å få det
ned mot ovnen uten å lykkes. Hun klatrer ned og får det
på plass innenfra.
Hender fulle av sot og rust tenner opp med det samme.
En gammel avis fra august året før gjør nytten. Så litt bjørkenever og noen tørre kvister fra pappesken. Først legger
røyken seg mot slimhinnene og får henne til å gråte. Men
døren er åpen og etter hvert siger varmen mot kald hud.
Hun legger innpå mer kvist og hører en frisk knitring
i ovnsrøret. Vrenger av seg alle klærne, danderer dem på
spikerne rundt ovnen, setter føttene i de avklipte støvelbellingene. Finner den tynnslitte håndduken og den vesle
Lux-toalettsåpen fra det stedet de sov da de kjørte sørover. Sørover. Hun låser håret fast oppe på hodet med en
gummistrikk og går mot vannet.
Støvelbellingene blir stående på sanden. Hun har ett
bestemt sted hun pleier å vaske seg. Vannet er like kaldt
124
som det pleier å være. Hun såper seg inn og vasser ut der
alt blir mørkt. Så legger hun seg fremover og lar seg gli
over bunnløsheten.
Da hun kommer opp, er fuglen der. Den skriker stygt og
renner over myra på kavende bein. Flakser lavt med vingene. Vil at hun skal tro at den er skadet og et lett bytte. Så
har den vel rede i nærheten og vil lokke henne bort fra det.
Ungan dine e store nu, du får slutte å tru at non kan ta
de, hører hun seg selv rope. Da blir den stille og forsvinner
ned i lynget.
Hun tørker seg hutrende i kald kveldssol og blir klar
over at hun ikke har tatt med seg klokke. En skarp og
plutselig sno stryker rundt kroppen. Men opp fra hytta
stiger lett grå røyk. Der skal allerede være en liten lunk.
Hun springer over lynget med knott og mygg som en fiendehær rundt seg. Jeg blir her minst tre netter, tenker hun
bestemt. Det gjør godt med en endelig bestemmelse. Hun
ranker seg og slutter å klaske mygg.
Joikaboksen gløder på primusen. Det durer i ovnen.
Natten er perlende hvit gjennom det støvete vinduet med
spindelvevsgardin. Hun spenner et gammelt laken foran
den åpne døren mot myggen og ruller ut soveposen på
brisken. Madrassen er et vatteppe.
Hun jakter på fargene med en hullete fiskehov. Fargene
forvandler seg, blir til ord som hun samler i en joikaboks.
De flyter ut igjen gjennom det halvåpne lokket. Rives i
stykker mot den taggete kanten etter bokseåpneren. Hun
legger hånden over for å holde dem på plass. Ordene. For
tristhet. Ord for uro. Ord for lukt og smak. Men glede?
Nei. Alt slikt får vente.
*
125
Om morgenen prøver hun å notere ned drømmen, men alt
flyter bort. Hun flyter også bort. Da hun kommer til seg
selv på brisken, forstår hun at hun må ut i luften, til himmelen og heiene. Hun reiser seg langsomt, tisser i krattet
bak hytta som om det skulle være noen som kan se henne.
Så tar hun Lux-såpen og blikkjelen og lunter mot vannet.
Sola har som vanlig på denne tiden vært oppe nesten
hele natten. Nå smelter den smøret. Hun skjærer av brødet utenfor hytta. Legger tykt med ost på og eter. Fuglen
er stille. Viddene. Hun vet ikke hva toppene heter, men
hun kjenner dem likevel.
Hun går seg tørst og sulten og trett. Multekartene har
knytt seg i sørhellinga. Nå er det bare å vente. Hvis ikke
frosten tar dem først. For slik kan det også være. Hun
har en teft for biotoper uten å vite hvordan det kan ha
seg. Kanskje er det farmorens gener? Bærsankersken. Som
forteller historier.
Hun streifer i fjellet med farmors gener og ser på multekart og lyng i skiftende skygge og lys. Hun dukker seg i
en fjellkulp og bruker sola som håndkle mens hun nører
bål og får kjelen på kok. Skjærer brødskalk og ost med
tollekniv. Hun fikk den av mannen til jul. Viste hun ham
glede da hun fikk den? Visste han at hun kom til å skape
seg om?
Om ettermiddagen tar hun imot regndråper. De sildrer
mellom brystene og gjør hårfletten tung. Legger seg over
skuldrene og vil henne vel, tross alt. Ensomhet er ikke
farlig. Bare du er alene.
Et fillete garn henger på en spiker under hyttetaket.
Hun knytter tau i begge ender akkurat som sist hun og
han var her. Den ene fester hun i en seljeknort på land, den
126
andre binder hun rundt livet og svømmer til neste bredd.
Fester tauet i en trerot i vannkanten og svømmer tilbake.
Hun ser at ørreten går i. Ser den glinsende kroppen over
sanden. Ser at den kjemper fra seg og blir stille. Hun vil
gjerne hjelpe den ut. Men hun gjør det ikke. Neste morgen har hun tre fete ørreter. Mer enn hun kan spise. Hun
koker den ene og graver de to andre ned i myra, i folie
med salt og sukker i buken. Hun har med litt mel og smør
også. Til stekingen.
En måse er plutselig på pletten da hun skal grave ned
fiskeavfallet. Hun snakker en stund med den. Forklarer
at den ikke har noe som helst på fjellet å gjøre, og at hun
ikke akter å fôre den. Bortskjemte fjellmåser er en uting.
Du sprer orm og utøy fra hav til fjell, roper hun.
Måsen skiter i det og skriker tilbake. Det ender med at
den får fiskesloet. Men hun stoler ikke på den, så hun vender en blikkbalje over fisken i myra, legger en stein oppå
og viser den knyttneven.
Hun sovner med den klagende fuglen i øret og våkner
med sitt eget rop.
Nedstigning
Svigerfaren møter henne i døren.
E du her, endelig? Fysj, du ter dæ som et mannfolk!
sier han lavt med den dype stemmen full av dom. Så er
han vekk. Men hun har sett noe i blikket hans. Var det
ikke henne han så på, hadde hun trodd det var respekt.
Innenfor gråter barnet hennes.
Et sauelam står på kjøkkengulvet. Det breker engstelig og har nettopp gjort fra seg foran benken. Det er ikke
helt unaturlig. Men naturlig kan det jo aldri bli. Lammet har sort hode. Hun tar opp den gråtende jenta fra
vogna. Gråten stilner som om den er skrudd av med en
bryter.
Er gleden mitt ansvar? tenker hun trett. Setter seg
midt på gulvet med jenta i fanget og ler. Gutten kommer farende og er henrykt. Har ennå denne gleden over
uventede ting. Han slår armene om halsen på lammet
og ler med. Mannen kommer også og blir stående midt
på gulvet. Humrer. De ler fordi jeg begynte, tenker hun
forundret. Dersom jeg hadde grått, så hadde stemningen
vært en annen. Det er mitt ansvar at de får le.
Mannen ler fremdeles etter at han har fått lammet ut.
Så feier han opp lorten mens hun sitter på gulvet med
ungene og forteller om fuglen og ørreten.
128
Men ka du gjorde der oppe aleina? vil mannen vite.
Det vanlige, svarer hun lett og kravler opp fra gulvet med
jenta i armene.
Hun hører knitring og smell. Den unge og den eldre jegeren skyter på blink nede ved vannet. Hun lusker stien ned
fra huset og blir stående og se på en stund.
Vil du prøve? spør den unge smilende.
De bruker salongrifle. Hun har prøvd den flere ganger, men tar allikevel imot rettledning. Først bommer hun
stygt og mennene ler. Hun ler med. Så er det som en
overordnet stahet overtar siktet og fingeren på avtrekkeren. Hun tar seg tid. Tar seg god tid. Da hun treffer en
toer, banner de velvillig. Da hun treffer blink, blir det
stille. Da hun treffer blink en gang til, svartner den eldres
blikk.
Det va som fan! sier den yngre. En gang tel!
Nei, sier hun og legger geværet fra seg.
Da hun går opp til huset, hører hun mannen si noe om
begynnerflaks med en latter.
Det der va ikkje flaks, svarer den eldre mørkt.
Det er et enestående sus i furukronene. Hun går barføtt over gresset. Eier luften hun puster inn. Hun kikker
i vogna der jenta sover under myggnettet. Det lukter rent
tøy og nyslått gress. Jeg liker den ungen, liker både stillheten og lyden av den ungen, tenker hun. Gutten har
lenge vært en del av henne. Han leker med svigerfarens
barn i bakkene. De setter utfor på sykkel og huier i svingene. Han er en uforferdet skapning, men slår seg ikke så
ofte.
Jeg skal aldri mer skyte på blink for å bevise noe, tenker
hun.
129
Siden er det akkurat dette mannen bebreider henne.
Du er så absolutt, sier han. Herre Gud, er det nødvendig å være så absolutt? Kan du ikkje ta et skritt tel sida
og gi et kompromiss?
Plutselig sol
Vindusflatene minner om kjempestore akvarievegger.
Alle som går der ute i snøværet kan se dem i det opplyste
rommet. Hun stiller seg ved kateteret og venter. Men et
par av guttene i åttende klasse ståker og tar seg rom på
de andres bekostning.
Fremtidens menn i fri flyt, tenker hun. Holder begge
hendene opp med håndflatene mot dem. Det betyr ro. I
dag hjelper det ikke. Noe er i gjære. Et eller annet som
hun ikke vet.
Hun peker ut den som fører an og ber ham reise seg og
fortelle hva som er galt. Han reiser seg som han er bedt
om, men snur seg og skjeller ut han som sitter bak i stedet
for å forklare. Noe har hendt i friminuttet.
Hei, ti still og se frem! befaler hun.
Unggutten ser rett på henne og slynger ut en ed. Noen
ler.
Som om hun blir utsatt for en personlig krenkelse, eksploderer vindusflatene imot henne. Hun går tett innpå
ham og spør hvem han snakker til. Han påstår at han gir
ville faen i hvem han snakker til, for han skulle ikke vært
sammen med kjerringer og tullinger, men et annet sted.
Tjent penga!
131
Hun tar noen skritt, åpner døren til korridoren og sier
et kort kom! Først blir han forvirret, så lystrer han. Tror
vel at det er rektor neste. Vel ute, lukker hun døren. Han
fortsetter mumlende med et par grove eder.
Hun vet at det ikke er slikt man gjør, allikevel fyker
hånden frem. Hun må strekke seg opp på tå da hun fiker
til ham. Kjakene hans flammer opp, ikke bare den som
fikk øreteven. Men han står bredbeint og støtt. Drar inn
pust og fyller hele den velbrukte strikkegenseren. Løfter
hånden et øyeblikk før han lar den falle. Fellingen på
genserermet har raknet. En grå tråd dingler rundt den
kraftige neven. Øynene hans flommer over.
Hadde du ikkje vorre så lita, så skulle æ ha slått igjen!
Stemmen til et krenket menneske er hes og dirrende. Hun,
best av alle, skulle vite hvordan det er. De stirrer på
hverandre. Begge svelger.
Unnskyld, sier hun rustent.
Han nikker og stryker seg over kjaken.
Ka va det som va galt? vil hun vite.
Han rister på hodet og vil ikke ut med det.
Nokka skammelig? forsøker hun.
Han nikker og ser i veggen. Følger klesknaggene med
blikket hele korridoren ned.
Æ skit vel i ka han sei om mæ, mumler han.
Da de kommer inn i klasserommet igjen, er alt stille.
Frosten har satt seg. Ligger i blålige fonner der ute. Hun
gjør seg en sveip innom den andre bråkmakeren, tar
ham fast i skulderen, bøyer seg ned og får ham til å se
opp.
Det e feigt å gjør det slik at andre må ta heile støyten.
Ikkje la det gjenta sæ! sier hun ganske høyt.
Akkurat da revner vindusflaten i oransje. Årets første
132
solsigd svømmer ut og inn av snøkovet. På et øyeblikk er
alt i klasserommet glemt. Alle stirrer ut mens sola presser
seg gjennom kovet og kan vise seg frem.
Med ett er alt i bevegelse. Hundrevis av føtter. Dører
farer opp med glade smell. Rop.
Solfri! Solfri!
En leende trampende stim gjennom korridorene, ned
trappene, ut gjennom porten og nedover bakken. En
vedvarende frihetsbevegelse.
Hun rydder kateteret og legger bøker i sekken. Vil være
glad, hun også. Det er en fin skikk, denne at skolen tar fri
fra det øyeblikk årets første solskive viser seg etter mørketiden. Hun løfter blikket og ser utover det hun tror er et
tomt klasserom.
Han sitter der ennå. Hun leter etter et ord å si. Men
han kommer henne i forkjøpet.
Har du nokka tel middag? mumler han og steller med
den grå tråden på genserermet.
Hun forstår ikke, og blir svar skyldig.
Æ skal ned på brygga og skjær tunge, om du treng dem,
sier han og reiser seg hurtig. Æ tar de med seinar, når æ
kjem samme veien allikavel.
Takk! Æ skal ha pengan klar, sier hun.
Det e ikkje så farlig, mener han og kremter.
Klart det, protesterer hun, og sier navnet hans. Du må
telgje at æ va så toskat i sta, legger hun til.
Du blei forbanna, unnskylder han henne. Vi va forbanna, begge to.
Ja, men det e forskjell, mener hun og vil ha mer
tilgivelse.
Han trekker på skuldrene og ser ut i luften et øyeblikk.
133
Det e ikkje nokka å snakk om, sier han, slenger sekken
over skulderen og går mot døren.
Hun går hjem til helg alene sammen med ungene. Mannen er reist på håndballturnering med ungdommene han
trener. Da hun skal gå inn, ser hun guttungen sitte på søppeldunken med ei ski i hver neve. Han stirrer tomt fremfor
seg.
Hei, du kompisen min! roper hun.
Han rører seg ikke. En liten bylt i en boblejakke. Hun
går tett inntil og spør hva det er. Han kaster skiene fra
seg og begynner å gråte.
Har du slått dæ? vil hun vite.
Ikkje nokka særlig, mumler han.
Ka e det då? graver hun og setter opp skiene hans for
å være grei.
Alt e så helsikes trist når han der pappa e borte, og du
også, sier han sint.
Kom inn! Æ har kjøpt nokka godt, sier hun overtalende.
Han rister bestemt på hodet. Æ e ikkje sulten.
Kom inn så kan vi skrik litt i lag, du og æ, sier hun og
tørker seg over ansiktet.
Gutten stirrer på henne, så hopper han ned av søppelkassen.
Unggutten fra klassen hennes dukker opp fra brøytekanten og stanser.
Det va ikkje nokka tunge å skjære i dag. Du får dem
en anna dag, sier han.
Alt i orden. Vi koka berre grøt, sier hun og ler mens hun
stryker seg over ansiktet igjen. Unggutten har ikke votter. Nå tøver han med tråden på genserermet igjen. Tøver
med å gå.
134
Skal du vær med inn og få dæ grøt, du òg? spør hun
selv om hun vet at hun må til dagmamma etter jenta først.
Han rister sjenert på hodet.
Guttungen din e galen! Hoppa i den store bakken. Han
kjem tel å slå sæ i hel. Og så på pittersmåe langrennsski!
Jenta sover. Gutten og hun spiller ludo. Hun sier at det er
farlig for ham å hoppe i store bakker før han er stor nok
og har fått seg hoppski.
Æ veit det, svarer han og kaster terningen. Den viser
seks. Gutten smiler og flytter den røde brikken.
Då slutta du med det der, sier hun.
Æ trur ikkje det, svarer han, kaster og får en sekser til.
Men om du brekk nakken så kan du ikkje bli skihoppar, advarer hun.
Æ skal ikkje bli skihoppar, æ skal bli jeger, sier gutten
og ler.
Drøm om et eget rom
Skinn, horn, klauver og mage er riktignok borte. Men
mørkt levret blod har satt mønster overalt. Hun kan følge
det fra ytterdøren og gjennom korridoren, opp trappene
og inn i leiligheten til kjøkkenbordet.
Karene har alt installert seg da hun kommer fra søndagsturen med ungene. Mannen har vært hos samene og
hjulpet til med reinslakting. Han er vant til slikt oppdrag.
En skrott ligger på det nye kjøkkenbordet. Det nytter ikke
engang å tenke på å protestere. De har laget parteringsdram i en glassmugge og rigget seg til, med store glass på
benkekanten. Stemningen er høy. De er i gang med kvasse
kniver.
Mannen hennes er primus motor og snar i vendingen.
Men alle fire snakker som helter. Hilser henne som om
de var utvalgte. Her skal det bli mat i huset. Mat nok til
alle. De trenger plastposer for å fryse ned herlighetene.
Kan hun finne det? Og så må hun koke skav til dem, de
skal ta en kule bridge etterpå.
Hun henger opp yttertøy, plasserer jenta i lekegrinda
og finner plastposer. Så henter hun en bøtte med kaldt
vann for å fjerne blodet. De ler og legger ut om hvordan
den var. Slaktingen. Forteller om dumme menn som ikke
er som dem. Klossete skapninger. En hermer hånlig etter
samer som ikke kan snakke norsk.
136
Det er da han snur seg med den digre kniven i neven.
Mannen hennes. Ber dem om for helvete å holde opp med
skittpraten i hans hus. Han er halvt same og stolt av det!
sier han.
Ansiktene blir lange. Kjakene litt hule.
Ka i faen, det ante de ikkje.
Nei, men nu veit dokker, sier mannen og parterer
videre. Deler hinner, brekker av knoker med øvd hånd til
tross for at det store drammeglasset er tømt.
Hun står i døråpningen og ser. Det er blitt stille. Noe
rører seg i henne. Respekt. Det er slik han er, tenker hun.
Uredd for å være annerledes. Han er seg selv. Det er derfor han har så godt tak på folk. Hun kunne ha lært noe
av ham for egen del om akkurat det.
Men han ville ikke ha likt det. Det ville ha ødelagt for
hans frihet.
Da de mener seg ferdige og har fått kjøttet i den store
fryseboksen de har leid sammen, tar hun resten. Stemningen er høyrøstet i stuen, så hun prøver å holde ungene
unna. Halvfulle menn er ikke det hun ønsker for dem.
Hun føler seg trett og snerpete til tross for alle middagene
som er i hus for vinteren. Jenta skal ha mat og legges.
Gutten må spise brødskiver til søndagsmiddag.
Karene spiller bridge uten de store ambisjonene. Kortene klaskes. Vitsene hagler. Det er noe totalt uskyldig over den grove latteren. Helt uten hemninger. Uten
tanke for morgendagen. Tannpuss, høytlesing, oppvåkning, gråt, frokost, rydding, påkledning, dagmamma,
oppstilling, inspeksjon, uro, glemte bøker, innkjøp, gråt,
blodflekker, oppvask, matlaging.
Nei. De er i øyeblikket. Nå. Hun kunne ha lært mye
der. Men hun strammer kjevene og går på med alt det
137
som skal gjøres. Lar tankene vandre inn og ut i en labyrint
av alle ting som må bli gjort. Senere. I morgen, i alle fall
ikke senere enn i overmorgen. Hun tar stilene som skal
rettes ved det renskurte kjøkkenbordet mens hun koker
reinskav. Hun blir alltid kvalm av lukten, men formaner
seg om ikke å bry seg om det. Hun er da ikke gravid, så
hva sutrer hun etter.
En dag, tenker hun, en dag skal jeg ha et rom som er
mitt. Jeg vil kunne lukke døren. Jeg vil kunne sove i fred
uten at noen kommer eller går. Jeg vil kunne tenke tanker uten å bli avbrutt. Jeg vil kunne skrive dem ned. Både
dag og natt.
Hun sliper knivene og tar en i hver hånd. Hogger seg
gjennom en jungel av reinskrotter. De dingler i motvind
ned fra hjeller. Nakken hennes strammer seg og pusten
blir pipende mens hun herjer frem. Slakt henger tett i tett
etter bakføttene og har hodet på. En hel hær. Øyne stirrer på henne fra flådde kranier. Tigger. Men hun viser
ingen nåde og kutter dem ned. Styrter frem i voldsom
fart, med en kraft utenfor henne selv. Endelig igjennom
ser hun havet reise seg som en vegg foran seg. Høyere og
høyere.
Æ fløtta mæ ikkje! Æ står heller her og drukna! roper
hun mens hun tenker at det bare er i drømmer man er så
modig.
Et veldig skum fosser frem og blir til en hildring.
Så sitter hun høyt oppe i et tre og har alt langt under
seg. I et rom med stort lys og hvite gardiner. Bak et
skrivebord der tingene ordner seg mens hun ser på. Alt
er fremmed og likevel kjent. Hun strekker hånden etter
en penn, men den flytter seg raskt unna. Gjennom vin-
138
duet kan hun se vann, hus. Langt der nede. Men ingen
mennesker. Alt er lydløst.
Mens hun prøver å få tak i pennen, kommer ei grein
med raslende ospeløv inn til henne. Det er den første
lyden.
Hun henger tankene sine på den og ser at de får farger
idet hun slipper dem fri.
Hele regnbuen er med.
Idet hun ser at også det svarte finnes, blir hun varm på
føttene.
En protest
Hun drar jenta i pulk til dagmamma. Jernbeslagene synger sin egen sang. Sibir-neste-stopp-Sibir-neste-stopp.
Eller, Nooordpooolen, Nooordpooolen. Det er bikkjekaldt og vind fra alle kanter. De som eier rognetreet oppe
i bakken har pakket det inn for flere måneder siden. I et
gammelt ullteppe og en kassert presenning. Sydvesten har
prøvd å pakke det ut igjen, men foreløpig uten hell.
Hun tar ungen opp av pulken utenfor dagmammaens
trapp og nærmest slynger henne inn i bislaget for ikke å
skape ishus der inne.
Kjappe beskjeder under rennende nese. Så er hun i
farten til undervisning i svømming i 0-te time.
Cirka tretti minutter effektiv varme i badedrakt for
henne og ungene. Så er det slutt. Det er det samme for
henne at badstuen er kald, hun har ikke tid likevel. Mens
hun renner opp veien til skolen, kjenner hun at fletten har
frosset. Det er ikke første gang. Den dasker henne iskaldt
mot kinnet.
Om kvelden, etter at alt er over, kjenner hun kulden
helt inn til galskap. Alene med de sovende ungene har hun
ennå ikke fått varmen i kroppen. En slags refleks gjør at
hun tar etter fletten. Plutselig, uten å tenke, henter hun
saksen fra skuffen.
140
Stående ved benken, og uten speil, klipper hun av seg
det lange håret og legger det på kjøkkenbordet. En blank
respatexplate med grått marmorert mønster. Flere av de
sorte hårene har funnet vei utenfor hårtullen og vandrer
egne veier over alt det blanke.
Det er ikke godt for matlysten, tenker hun beskt og går
og legger seg uten å rydde opp.
Han vekker henne ved å slå på taklyset. Gir seg til å gå
foran sengen med den avklipte fletten hennes i hånden.
Frem og tilbake. Han gråter. Hun har ikke forutsett det.
Har hun sett ham gråte før? Han må være kjempefull,
tenker hun trett.
For at han ikke skal vekke jenta, står hun opp, slokker
lyset og får ham med seg ut i kjøkkenet. Han holder den
avklipte fletten i begge hender mens tårene og anklagene
hagler.
Hun svarer ikke. Sier ikke engang at fletten er hennes.
Bare tier. Forstummer. Gir på en måte mannen skylden
for at fletten hennes frøs, uten å si noe om det. Han er
ikke der når hun trenger et menneske. Men hos de andre.
De som er mer artige å være sammen med.
Kan jegere elske? spør hun uten ord og uten at han vet det.
Selvfølgelig. Han elsker seg selv i den han møter, tenker
hun. Elsker øyeblikket da byttet er lagt i bakken, tenker
hun. Så tappes blodet og han kan henge skrotten opp til
senere. Eller la den henge og gå sin vei. Tenker hun.
Vinteren slipper taket og hun går turer med jenta i sportsvogn, på den iskalde veien til bygda den ene veien, eller
fra bygda den andre veien. Langs rullesteinsfjæra om kvel-
141
dene. Forbi fyllingsplassen der rottene piler over veien
med naken hale og glødende øyne i mørket. Forbi lysglimt fra båter, onde billykter og brølende motorer. Forbi
naboer og hunder.
Hun vet mange navn, men kjenner ingen. Prøver å
kamuflere seg ved å være vennlig. Av og til tror hun at de
gjennomskuer henne.
Det gjør dagen tom.
Advent
Det er noe feil med lydene i huset. Stillheten. Hun setter
seg opp, lys våken. Lar hånden gli over puta hans. Tomt.
Han har gått på fest hos ungkarene i første etasje. Slik er
det. Vekkerklokken viser fire i mørket. Det er ikke noe
spesielt ved dette.
Scenen er bare noe hun har drømt, tenker hun. Ikke virkelig. Drømmer er bare innbilning. Hvorfor står hun da
opp? Lister seg forbi barnesengen der jenta sover. Åpner
og lukker dører som en tyv.
Hans sko står ikke utenfor døren der festen skulle være.
Der er ingen sko. Stille. Festen er slutt. Døren låst. Blikket
hennes faller på døren ved siden av. Den tomme hybelleiligheten som venter på en ny beboer. Døren glir opp da
hun trykker klinken ned. Hun smetter inn og lukker.
Noen puster. En haug med klær ligger på gulvet. Sko.
Ikke bare hans. Hun tar opp et klesplagg. Et sparsomt
streif fra lyktestolpen der ute smyger seg under rullegardinet og avslører hvem eieren er.
Da hun står ute i den opplyste korridoren med støv i
krokene, er brystet sementert. Det er som om hun kan
høre asfaltbilen kjøre bort, akkurat som da de la veien
utenfor blokka. Hun kjenner stanken, selv om alt bare er
i hennes syke hode.
143
Oppe i leiligheten koker hun kaffe. Tøver med lokket
på kaffeboksen så kaffen blir spilt utover. Det er viktig å
ta seg sammen, tenker hun. Gjøre noe praktisk. Dekke til
to på et brett. Gjøre seg omtanke. Sette adventsstaken på
og tenne alle fire lysene. For kjærlighet og fred.
Prøver å si versene i adventssangen, men kan ikke huske
dem. Det blir livsviktig å huske, allikevel greier hun det
ikke. Pepperkaker og pikekyss som gutten og hun har
bakt, på en skål. Så ranker hun seg, øver seg på å puste
og bærer brettet med seg så stødig hun kan.
De farer opp da hun skrur på lyset i taket. Hun greier ikke
se på dem som hun har tenkt. Tvinger seg bare helt inntil sengen med brettet og setter det foran dem. De lukter
svette, natt, gammel deodorant og sprit.
Adventslysene blafrer litt under pusten deres. Så hører
hun sin egen kalde stemme ut i rommet.
Gledelig jul og velbekomme!
Dommen
Veggene er mørke og heller innover. Dostojevskijs storinkvisitor sitter på den gamle scenen i ungdomshuset fra
hjembygda. Det røde teppet har falt ned og ligger rundt
podiet.
Han slår kappen om seg, bare hodet og hendene stikker
frem fra alt det sorte. Øynene hans vokser foran henne
mens hun venter. Plutselig er han ikke bare storinkvisitoren, han er også Gud.
Jeg har nå gått stille og ubemerket gjennom dere mens
kjærlighetens sol har brent i mitt hjerte, sier han. Løfter
den gamle lykten sin opp og gransker henne.
Mannen hennes sitter på første benk med oppløst
ansikt og haglgeværet knekket over knærne. Mormoren
sitter ved siden av og gråter i et krøllet laken. Venninnen
er også der. Bekymret, kledd i drakt. Storinkvisitoren slår
i bordet med klubben sin.
Du har begynt å lese romaner igjen? sier han. Hun kan
ikke nekte, og nikker. Kjenner ikke føttene. De har vel
dovnet.
Du tror at det er livet? Der skjer alt helt etter din
forstand?
Hun forstår ikke hva han mener.
Du skriver på hemmelige lapper selv om du vet at du
145
har viktigere ting å gjøre? For eksempel å være noe for
dem som er rundt deg?
Hun nikker. Veggene heller veldig innover nå. Men det
er visst bare hun som ser det.
Du skriver ikke for å få gode eksamener, ikke for å
sende brev. Du jakter på ordene. I det skjulte. Er det så?
Svaret blir borte.
Tror du at tilværelsen er noe man må igjennom mens
man venter på noe bedre og viktigere? Og at du dermed
kan korte tiden med å lese romaner og skrive tøv?
Hun vet fremdeles ikke hva hun skal svare.
Samtidig unner du ikke mannen din noen adspredelse.
Du skjuler deg mens du jakter på ansikter og historier? Du
har en kjeller i hodet. Der henger du skrotter som du kan
få nytte av. Lar dem dryppe fra seg. Tenker at de gjerne
kan henge der i årevis. Du venter. Venter på tryggheten
uten å gjøre noe for den. Venter på det kjærlige ordet uten
å si noe selv. Venter på han som går, at han skal komme
igjen. Venter på at rastløsheten skal gi seg. Venter på sola.
Våren. Venter på søndagen. Og du bebreider mannen din
at den er så tom.
Hun bøyer hodet.
Du er absolutt i din dom over andre. Mannen din, for
eksempel. Har du tenkt på kompromiss? Er du klar over
at du bør tenke på det? sier inkvisitoren strengt. Han fortalte deg jo at han ikke visste hvordan han var kommet i
den sengen, eller at det var noen der, ikke sant? At alt var
en tåpelig misforståelse fordi han ikke var helt edru.
Hun nikker.
Du har lovet å elske og ære ham i gode og onde dager.
Og denne var en av de onde. En uke før jul.
Hun vil svare at han også har gitt dette løftet om å
146
elske og ære. Men får det ikke til. Du har bestemt deg for
at du er alene i verden og at mannlige jegere er åndelige
dverger, mens du er av et bedre slag. Du planlegger å latterliggjøre dem. Men du kommer ikke til å greie det. Du
mangler mot og kraft for å tenke hevn 24 timer i døgnet
dag ut og dag inn. Du vil mislykkes.
Hun mumler at hun vet det.
Han demper stemmen til en inkvisitorisk hvisken.
Du tror han har gitt deg anledning til en frihet som du
kan bruke. Ikke nå, og kanskje ikke til neste år, men en
gang i fremtiden. Du har fått et mål i livet som du tror du
kan nå? Hevn!
Hun kaver med armene og vil ikke innrømme det.
Kjenner du noen gode mennesker? fortsetter han.
Først vet hun ikke og kan ikke svare, så får hun øye på
venninnen og peker.
Storinkvisitoren nikker, henvender seg til venninnen og
spør om hun har noe å si.
Våre menn er naturbarn, sier venninnen mykt.
Hørte du det? spør han.
Hun nikker motløst.
Og denne kvinnen misunner du? Hennes godhet og ro?
Misunner henne at hun har større overskudd for sine barn
og din gutt enn du selv har. At hun er en bedre mor og
pedagog. En kjærligere hustru.
Hun får frem et ynkelig ja.
Og du overser at mannen din er ett av disse gode menneskene du har møtt. Snill med gutten din som kaller ham
pappa. Det er jo egentlig ikke hans unge, men en annens.
Og det er din feil!
Storinkvisitoren har vide ermer og knoklete hender som
stikker ut av åpningene.
147
Du kunne vist mer kjærlighet, slår han fast og setter
store stirrende øynene i henne. Uten øyenlokk, bare runde
truende kuler. Som kloder.
Kjærlighet e et veldig stort ord, mumler hun som for å
unnskylde seg.
Men det er det du bør føle. Naturligvis ikke slik at du
går rundt og tenker på det hele tiden, men ofte nok til å
ha dårlig samvittighet for det du ikke føler, tordner han.
Hun sender mormoren et bedende blikk for at hun skal
ta henne i forsvar. Det gjør hun ikke. Sitter bare der i
lakenet sitt og følger visst ikke med.
Si meg, er du i det hele tatt i stand til å elske? smiler storinkvisitoren hult. Munnen går liksom rundt hele hodet
og tennene står sylkvasse og hvite.
Æ veit ikkje. Kanskje e det plikt…, hvisker hun.
Det du sier viser at du ikke er normal. Det viktigste er
å ha normale følelser. Et menneske som ikke engang er i
stand til å holde av sin egen far, kan vel ikke elske noen
annen heller, slår han fast.
Hold kjærligheta høgt! Husk å se den når den e der.
Det e ikkje sikkert at den kjem igjen, roper mormoren
plutselig og slår ut med armene.
Du venter på den med alle sanser klare, ikke sant? sier
storinkvisitoren hånlig.
Veggen på høyre side er nå så skjev at hun har den på
skulderen.
Nei, mer, du er en som gjerrig sparer til senere bruk.
Synes du det er et verdig liv? tordner han.
Hun dukker seg.
Æ trudde ikkje kjærligheta va nokka meire enn dettan,
hvisker hun endelig.
Da reiser Gud seg fra dommerstolen i et veldig lys.
148
Veggene reiser seg sammen med ham. Storinkvisitoren ligger igjen på gulvet som et gammelt reinskinn, allikevel
tordner ordene hans.
Jeg dømmer deg. Kjærligheten skal aldri bli noe mer for
deg enn dette!
Det trekker fra den vesle sprekken hun har på vinduet.
En liten snøskavl har dannet seg i karmen. Mannen sover
rolig. Det er noe eget med pust. Slik vet man hva som
lever.
Bare en kopp te
Å være likanes er nesten like viktig som ikke å stjele fra
naboen. Det innebærer at man ikke skiller seg ut og at
man har de samme synspunktene som de fleste. Ellers kan
folk komme til å skule, stikke hodene sammen og snakke.
Gud vet hva de vet som hun ikke vet. Det er et lite sted,
det skal hun huske på. Et par av kvinnene har sendt små
signaler om at de klarer seg uten hennes selskap. Med sin
dårlige musikalitet for intriger forstår hun det ikke først.
En dag møter hun dem ved inngangen til blokka de bor
i. Hilser og gir seg av et øyeblikk. Da blir hun vitne til
at den ene ber den andre på te, mens hun overser henne
fullstendig.
Først blir hun bare paff, nikker og går inn i felleskorridoren som sender ut ekko når døren slår i. Går opp
trappene og låser seg inn i den tomme leiligheten. Skam
skyller over henne mens hun tar av seg yttertøyet.
En av dem er kollega. Den andre er hjemme med barna.
Det var kollegaen som inviterte. Hun prøver å trøste seg
med at sy- og lesevenninnen aldri ville ha utelukket henne
på en slik måte.
Mens hun sitter på do prøver hun gang på gang å gå
igjennom samtalen. Hva har hun sagt? Har hun såret
dem? Har hun prøvd å fremheve seg selv? Har hun prøvd
150
å innynde seg på uærlig vis? Med hvilke ord? Så husker
hun situasjonen.
De sto i dyp samtale da hun kom. Om hva? Om henne?
Vet de det? At mannen hennes har ligget i en fremmed
seng? Vet de hvem det er? Ødela hun samtalen for dem?
Hun begynner å skjelve. Må bare sitte på do til det går
over.
De ser kanskje på henne at hun ikke er den som hun
gir seg ut for. At hun egentlig er søppel som det ikke er
verdt å ta hensyn til. Hun tømmer seg alle veier. Da det
er tomt, kler hun langsomt av seg og går i dusjen.
Dagmammaen får vente i dag. Under den varme vannstrålen kan hun huke seg sammen og være alene.
Øyeblikket er det eneste jeg har, tenker hun. Det er det
som er virkeligheten. Men enser jeg det? Behandler jeg det
som en plage jeg må komme igjennom?
Hun har nok å holde på med. Bevares. Hun trekker seg
bort fra disse to. Passer på å være blid og alltid hilse
selv om hun kjenner seg falsk ved det. Er de på samme
sted, går hun enten før dem eller etter at de har gått. De
er bare to, tenker hun. Det finnes en hærskare av andre
mennesker, bare her på dette stedet.
Likevel kjenner hun et ydmykende mindreverd når hun
ser dem. Noe som igjen avler ussel forakt. For seg selv og
– dem.
Bare fordi hun ikke ble bedt på en kopp te?
Gaven
Hun låner venninnens symaskin av og til. Venninnen er
hjelpsom og regner ikke på noe. Hun låner motejournaler av henne og risser sine egne mønster. I perioder må
romanene vike for venninnens symaskin.
En grå torsdag da hun kommer fra dagmamma med
jenta, har mannen kommet før og har med seg en fremmed i dress. De tar imot henne i døren og er hemmelighetsfulle. Ber henne komme ut på kjøkkenet. Selvfølgelig
skal hun på kjøkkenet, tenker hun irritert, kler av jenta
og setter henne i grinda.
Der står den. Symaskinen!
Kor kjem den der fra, vil hun vite og stirrer. Går rundt
bordet og stirrer på den fra alle kanter.
Selgeren, ja for det er selvsagt en selger, sier at det er
den aller nyeste.
Og kem e den sin, spør hun videre.
Mannen din har kjøpt den til deg, svarer det blide
selgersmilet.
Hun kunne ha glemt at de ikke har råd til noe slikt. Hun
kunne gitt ham gleden av å overraske henne med det han
tror hun ønsker seg aller mest. Men hun gjør ikke det. Hun
ber selgeren pakke sammen sakene sine og komme igjen
om et par–tre år, kanskje. Ler ikke engang når hun sier det.
Da hun får vite at mannen allerede har undertegnet
152
kontrakt, hveser hun at ingen kan skrive under på noe
som helst uten at hun er med på det. Selgeren kremter,
men pakker lydig sammen maskinen.
Mannen går sammen med ham.
Da de er ute, begynner hun å gråte. Det drypper over
hodet på jenta. Drypper over klærne hun henger opp.
Potetene hun setter på. Fiskekakene. Drypper i stekepannen så det freser. Først da hun hører guttens plystring
utenfor kjøkkenvinduet, tar hun seg sammen.
Mannen ser hun ikke før ungene er vel i seng. Han skal
ikke ha mat. Han er nedfor, som det heter.
Det er han som begynner å snakke. Han har satt symaskinen i kjellerboden så lenge, til hun orker å se den. Og
så har han solgt sin del av sjarken og skal få oppgjør i
neste uke. Da begynner hun å gråte igjen. Renner så å si
bort i sitt eget snørr. Til sist sier han at han henter den nå,
så kan de studere bruksanvisningen sammen. Selgeren har
vist ham litt. Og han skal komme tilbake og gi henne kurs.
Hun nikker og gråter, gråter og nikker. Han skjenker
seg ikke engang en dram, går bare etter denne gjenstanden
og rigger den til på kjøkkenbordet.
De går inn i bruksanvisningen sammen. Han forklarer,
hun lar seg forklare. Hun henter flere tøystykker. Han
setter inn noen plater og er teknisk begavet. Stiller inn
sømmen på panelet. Det er et under. Maskinen syr knapphull. Hun tar den splitter nye vesle kniven som følger med
og skjærer opp hullet, så nøyaktig hun kan, og trer en
knapp igjennom. Gang på gang. De ler da knappen triller
på gulvet i iveren.
Han spoler ulike farger mens hun sitter på en krakk
ved siden av og ser på. Maskinen arbeider fargesprakende
border ut i natten foran dem.
153
Klokken to må de gi seg. De snakker sammen om
maskinens vidunderlige egenskaper mens de pusser tennene og gjør seg klare for natten.
Hun tenker på det etter at de har lagt seg. Slike samtaler? Når de går til fjells alene med gutten rennende foran
og jenta i sekken. Om landskapet og rypenes hese kvekking fra krattet. Om hennes evne til å utholde kulden i
fjellvann for å sette ørretgarn eller berge sauer. Om hans
evne til å få tent bål i fallvind og med rå ved. Om solas
gang over himmelen. Om at multene er kommet lenger
enn året før. Om hyttas muligheter til forbedring. Om
vindens plutselige skiftning til sydvest. Om at det står en
skoddevegg i sør og at de må komme seg ned i lia. Eller de
stundene han er hjemme om kvelden og de lytter til hans
gamle Elvis-plater fra platespilleren.
Hun strekker ut hånden og rører ved skulderen hans.
Takk for at du fikk den der maskinen i hus, sier hun ut
i mørket.
Sjøl takk, sier han med glad stemme. Hun kjenner
hånden hans mot låret.
Neste morgen våkner hun grytidlig før de andre. Gjør
seg en runde inn i stuen og ser den stå der i dekselet sitt,
glinsende og splitter ny ved siden av ølkassene de har satt
oppå hverandre som bokhyller. Hun vil risse mønster.
Hun kan til og med kjøpe sitt eget motemagasin. Hun vil
se på stoffprøver og bestille på postordre. Sy klær til hele
familien. Julegaver.
Hun trekker jenta i pulken gjennom snøfokk og februarmørke. Ingen har brøytet veien, gatelyset har gått og
frosten biter i kjakene. Livet har uante muligheter. Hun
skal bare ha en arbeidsdag først.
Verden rykker inn i blokka
Vietnamkrigen er plutselig ikke bare i avisene, men innenfor veggene. Naboen får en slektning og hennes amerikanske kjæreste på besøk. Man hvisker om at denne
kjæresten nesten har desertert. Han kan nemlig ikke reise
hjem for han er innkalt til krigstjeneste. Det eksotiske i
å ha et slikt menneske så nær, er på en måte større enn
det man leser i avisene. Alle beboerne blir delaktige på en
enestående måte. Man kjenner det rett og slett som om
man redder livet til en ung mann ved at man ikke alarmerer etterretningstjenesten i USA om at han bor i samme
oppgang.
Den unge desertøren ansporer henne uten at hun har
særlig kontakt med ham. En tid kjenner hun seg nesten som en samfunnstenker. I små blaff går det opp for
henne at verden er der ute. Den er reell. En virkelighet
større enn hennes hverdag og små bekymringer. Hun lar
seg påvirke. Leser om at USA kanskje reduserer sine styrker i sør til tross for dette farlige kommunistreiret støttet
av Kina og Sovjet. En nordisk statsminister demonstrerer i Stockholm sammen med en østlig ambassadør mens
massakrer blir begått av kommunistene.
En dag setter hun seg på mannens plass ved jegerbordet i
155
lærerværelset. Sitter simpelthen der man røyker og forteller jakt- og fiskeanekdoter fra sine faste mannfolkplasser.
Med godt hørbare stemmer pleier de å gjøre narr av
svakheter. For eksempel hos såkalte tøffelhelter eller kjerringer. Der sitter hun plutselig. Et kvinnfolk som snakker
om Krigen.
Han kommer og markerer at han vil ha plassen sin.
Hun later som om hun ikke ser ham, og han gjør seg
ærende i kopirommet. Men da de går til time, freser han
til henne i korridoren. Ligg unna stolen min! De flira! Så
du ikkje det?
I det øyeblikket ser hun at han sitter fast i sine små maskuline trygghetsrutiner, uten å fatte at verden blør. Og
plutselig vokser hun i egne øyne og får dimensjoner hun
ikke kan tøyle. Hun ranker seg og gir ham et strålende
smil.
Men verden blør fremdeles uten at hun makter å gjøre noe
med det. Det blir bare ord. Kveldene er altfor korte. Ofte
sovner hun over romanen eller avisen før hun har lest en
side.
Men noe har forskjøvet seg i bevisstheten. Det er ikke
bare hennes hverdag som gjør henne deprimert, det er
denne feige krigen. All verdens kriger. Hun skammer seg
over at hun ikke har kjent denne smerten før. Hadde de
bare gått opp i røyk, alle som vil krig.
Storinkvisitoren er uten kappe og ligner en kineser i
pyjamaslignende habitt og med bedrøvede skjeve øyne.
Du tror at du vet alt og ser ned på dem som ikke skryter
så mye av sitt engasjement som du? sier han.
Hun vil ikke la seg skremme, men tier.
156
Du har alltid levd i din egen boble og trodd at verden
var et annet sted. Plutselig snakker du til folk som om det
er du som har oppfunnet den.
Hun vil fremdeles ikke la seg skremme.
Du gjør deg klokere enn du er for at folk skal se hvor
flink du er. Innimellom duller du litt med å lese romaner.
Det hadde vært bedre om du hadde sydd litt mer. Det
er viktig for både samfunnet og familien. Men du tenker
som en religiøs drømmer. Tror at ditt kall ligger latent i
fremtiden. At det vil komme for en dag. Senere. Du tror
på det. Ikke sant?
Hun nikker trassig.
Man kunne forvente at erkjennelsen av å være en
dilettant gjør deg ydmyk. Men nei, du diskuterer pinlig
uvitende og nokså påståelig, og turer videre i din ørkenvandrende hverdagsplikt. Du har utviklet en fobi mot
smuler og skitt, døde fluer og skittent gymtøy. Innbiller
deg at du blir, om ikke et bedre menneske, så i alle fall
et mer misunnelsesverdig menneske ved det. Når tanken
på at noe kan være galt med deg dukker opp, så synes
du så synd på deg selv at du må kompensere det med et
enda mer iherdig pliktløp. Du lever et liv i en sandgrop i
ørkenen. Alt du graver for å skaffe deg et lite hull, nytter
lite. Gropen fylles fortere enn du kan grave.
Plutselig tenker hun at dette er en typisk mann. Han
snakker altfor mye. Han ligner den nordiske statsministeren det er så mye diskusjon om.
Hur kan hon bete sig så där när hon är en lagom
socialdemokrat? sier han fornærmet.
Ordene
Romaner krever lange netter. Derfor leser hun poesi, for
det meste skrevet av kvinner. Tenker at gåten ligger i det
som noen allerede har beskrevet. Men i stjålne øyeblikk
famler hun etter sitt eget. Notatboken. Hjelpeløse forsøk
på å protestere mot den hun holder på å bli.
Venninnen og hun danner en poesiklubb sammen med
noen få kollegaer og en billedkunstner. Han er hjemme
en tid, men bor egentlig i hovedstaden. Hun forstår ikke
hvordan noen frivillig kan gjøre et slikt bytte.
Mannen er barnevakt. Det er liksom hennes bridgekvelder.
De drikker rødvin og leser høyt for hverandre. Ordene
berører, også fordi hun opplever dem sammen med noen.
Følelser hun kjenner seg igjen i, men aldri har satt ord på.
De kvinnelige forfatterne gir seg ikke ut for å være helter
eller genier. Edith Södergran og Karin Boye. Tove Ditlevsen. Inger Hagerup og Magli Elster. Svak og sterk, varm
og uskikkelig.
Disse kveldene er fotballhelter, soldater og jegere fraværende. Menn som frivillig oppholder seg i rom fylt av
kvinner og poesi, blir ikke sett på som menn, av menn.
De får et stempel av foraktelig latterlighet. Hun vet jo det.
Det gjør billedkunstneren modig i hennes øyne, uten at
158
hun sier det. Hvordan skulle slikt sies? Han har en beroligende virkning på henne, selv om hun ser at han er et
usikkert menneske. Som hun selv.
Billedkunstneren og hun har følge til møtet og snakker
lavt sammen om gleden ved å få til en strek. Han vil gjerne
se tegningene hennes. Selv har han noe han kaller tørke.
Men man må jo være optimist, sier han med et lite smil.
Den enkle betroelsen gjør kvelden lun.
Alle har fått som oppgave å lese et selvvalgt dikt. De
andre skal gjette hvem dikteren er. Hun har planlagt å
lese Tove Ditlevsens dikt To stemmer.
Der er to stemmer i mit hjerte.
De strides både nat og dag.
Den ene ler hver gang den anden
har lidt et bittert nederlag.
Jeg frygter begge disse stemmer
og lystrer gerne begge to.
Men da de sjældent vil det samme,
har hjertet næsten aldrig ro.
To viljer strides i mit indre,
den ene ond, den anden god.
De hærger dagligt sind og tanke
og gnaver på mit håb og mod.
Kun når jeg elsker, standser kampen.
Da slår mit hjerte lyst og let.
Da falder begge stemmer sammen
i lykkelig og ren duet.
159
Da det blir hennes tur, er det plutselig noe med det siste
verset som gjør at hun ombestemmer seg. Og idet hun
drar en annen stensil opp av vesken, vet hun hva det der.
Hun tror ikke på at kjærlighet stanser kampen. Ikke et
øyeblikk tror hun på det.
I stedet leser hun den teksten hun ikke tør lese. Utelater
overskriften, renser stemmen og drar inn pust.
Jeg står utenfor
alle øyeblikk
timene er ikke mine
hendelser er uvirkelige
mennesker går forbi
jeg tar sats
banker på
går inn
i en verden der ingen
kjenner noen
De nikker bifallende, men greier ikke å gjette hvem dikteren er. En sjenanse hindrer henne i å si det. Akkurat denne
sjenansen røper henne.
Du har skrevet det selv, hvisker venninnen.
Hun innrømmer fakta uten å se på noen.
De roser diktet enda mer nå. Plutselig er hun som
et barn som får skryt for noe det har prakket på de
voksne.
Billedkunstneren spør om hun har mange dikt. Hun blir
båret på en bølge av velvilje og får mot til å lese tre til.
Tekstene ligger jo i vesken. Alltid. De roser henne. Noe
hun skamløst sutter på resten av kvelden. Billedkunstne-
160
ren synes hun skal sende det til et forlag. Hun bretter
stensilene sammen uten å tore å svare.
De går hjem sammen i mørket for de skal samme vei.
Nordlys bølger over himmelen. Billedkunstneren og hun
stanser opp for å se mens de andre går videre. Havet og
isflakene herjer mellom de digre steinene. Knaker, bryter
og slår, splintrer øret. Nå og da dukker isformasjoner opp
i det sparsomme lyset fra veilyktene.
I kveld e nordlyset også blått, sier han, der han står
under den gule lyskjeglen. Alt e blått!
Ja, i kveld, så, sier hun forundret. Men æ meine at
nordlyset ofte kjem bølganes i grønt.
Kanskje, svarer han tenksomt. Som om de diskuterer
en viktig sak og må bli enige. Ja, som om de går der på
denne veien og kan bestemme fargen i universet seg imellom. Det kommer for henne at hun ønsker at han var
broren hennes.
Korfor e du her når du kunne vorre der sør i byen? spør
hun plutselig og kjenner seg frekk.
Pengan, sier han dystert. Enten må man vær berømt og
bli kjøpt, eller så må man ha penga.
Hun nevner ikke sine barnslige planer om å bli billedkunstner. Det virker så smått. Denne mannen står midt i
striden. Hun har lest at Simone de Beauvoir har sagt at
Man skriver ut fra det man har gjort seg selv til. Er det
slik for alle kunstnere? Strever han med å male den han
har gjort seg selv til? Hun ville gjerne ha spurt ham hva
han tror, men er redd han skal synes at hun gjør seg til.
Hvor er ordene mine når jeg trenger dem for å forklare
noe som er viktig? Hvor er frimodigheten? tenker hun og
bretter opp kåpekragen.
*
161
Han har stått ved vinduet og sett dem komme sammen.
Er svart i øynene og sier hun har gitt seg igjen med denne
karen. De andre er kommet for lenge siden, bebreider han
henne. Han har sett dem fra vinduet, at de pratet og pratet og kom ikke løs. Hun setter seg på krakken mens hun
tar av seg støvlettene. Sitter der uten å svare. Han gjentar det han nettopp har sagt og dytter henne i skulderen.
Han har drukket. Men det har hun også. Hun ser opp på
ham og sier det bare, slik hun skulle ønske at det hadde
foregått.
Ja. Vi snakka om livet. Ka vi gjør med det livet vi har.
Vi så på alt det blåe. Nordlyset. Snakka om kunst. At
kunsten blir slik folk egentlig e.
Han slipper skulderen hennes, åpner munnen. Sukker.
Herregud! Du trur æ e en tulling som ikkje forstår
nokka som helst? sier han.
Og ka forstår du?
At du faen ikkje e den hellige kua du gjer dæ ut for å
være!
Hun vet ikke om det, men hun har reist seg. Hun vet
ikke om det, men hun har løftet hånden. Hun vet ikke når
hun gjorde det, men hun har slått ham midt i ansiktet.
Brillene hans ligger på gulvet. Like til høyre for de veltede
støvlettene. Han står med hengende armer. Et rødt merke
etter steinen i ringen hennes står i pannen hans.
Så våkner hun liksom. Han har rett! For hvem er hun?
Hun ser jo at han er sjalu. Men hjelper hun ham? Nei. Finnes ordene som kan forklare hvem hun er? Er det mulig
å forklare sannheten om det å være menneske?
Bilder av folk hun har møtt i forbifarten glir over veggen foran henne og projiseres over på skikkelsen hans.
En plutselig usikker rykning ved en hånlig munn. Stem-
162
men til en som kommer inn på lærerværelset etter at han
har mistet ansikt overfor kollegaer og elever i skolegården. Bilder flimrer over skuldrene til denne mannen som
vil ha henne isolert fordi det gir ham trygghet. Det flakkende blikket til den tøffeste gutten i klassen. Kan hun
finne ordene som kan berge dem?
Telgje mæ! hvisker hun klosset.
Han tar seg opp til pannen, snur seg og går inn i stuen.
Hun står alene på verandaen og ser vestover havet. Kjenner lukten av saltvann fylle neseborene. En lukt som har
fulgt henne alltid. Horisonten er en gråhvit stripe i dag.
En ullen skodde som må vike.
Evigheten og sorgen, tenker hun. Disse to størrelsene er
hun en bitte liten tilmålt del av. Rart. Ett menneskes sorg
er mindre enn en støvpartikkel i universet. Slik er det. Hun
er en del av det. En fremmed. Har ikke rette instinktet for
å høre til. Vet ikke om hun er lettet eller lei seg for det.
Erkjennelsen åpner et rom i henne.
Et avrevet blad fra mannens idrettskalender ligger på
verandadekket. Vinden har lagt det foran føttene hennes.
Blyanten har hun allerede i hånden.
De lange strendene
skyller våre dagdrømmer
skjødesløst i flomålet
vil alltid være en grense
mellom oss og
dypet
mellom oss og
flukten
Lys og kulde
Den fjerde våren har de skistafett for ungene på torget 17.
mai. Gutten gråter seg til å gå uten boblejakke og jentas
sportsvogn kaster det ene hjulet.
Da mannen kommer forbi og tar jenta på skuldrene, er
hun lettet, men som dyppet i permafrost og uten hansker.
Hun trekker anorakkhetten opp over ørene og går foran
klassen sin og roper hurra.
Om kvelden er de hos venninnen i blokka og mannen
hennes sammen med flere andre. Hun kommer litt sent
etter at ungene har lagt seg. Der er lunt og god stemning.
Hun kommer inn midt i en samtale om den velsignede
lærermangelen. Det er lett å få jobb. Noen har alt sagt ja
til et sted ikke langt fra mannens hjembygd og roper til
henne at det er bestemt at de også skal dit.
Det e ikkje avgjort, sier hun, men blir nedstemt av et
velmenende kor som vil ha mannen hennes med i gjengen.
Æ vil dit det e tidlig vår, sier hun og legger ut om
klima som en meteorolog. Venninnen gir henne et glass i
hånden.
Vi må tenke på at det ikkje e langt fra hytta som vi har
lagt så mykkje penga og arbeid i, sier mannen med trygg
stemme.
Vennene er enige. Som om alt er bestemt her og nå.
164
Vertskapet skal ikke flytte og synes det er tull at andre
gjør det. Samtalen tar en annen retning og hun er reddet. Takker ja til mer vin enn godt er mens sinnet stiger i
henne.
Da venninnen går ut på kjøkkenet, følger hun etter. Det
flyter av glass og tallerkener med aspikrester og majones. Et blått forkle ligger over en stolrygg. Hun knytter
det på seg og begynner å skylle tallerkener. Venninnen
sukker lettet, takker og sier at hun ikke skulle streve så.
Står rett foran henne med blekt ansikt og store vennlige
øyne. Blikket blir utflytende. Hun er sikkert sliten etter
å ha forberedt selskap for så mange. Eller er det hun
selv?
Midt imot er et hvitt vindu. På en hylle står en hjemmelaget påskekylling med fjær bare på den ene siden.
Har du fått til noe dikt i det siste? spør venninnen ut
av ingenting.
Stemmene fra stuen virker fremmede. Kjøkkenet er
bare de to. Venninnen har spurt henne om noe.
Det blir ikkje tid, svarer hun og prøver seg på et smil.
Den andre nikker. Ansiktet virker gjennomsiktig.
Du er yngre enn meg, du får nok tid, sier venninnen
trøstende.
Idet hun strekker seg etter oppvaskkosten og vil svare,
kommer en sprekk i benkeplaten mot henne. Den utvider
seg og kommer helt opp til øyet. Suger seg inn i netthinnen
og vil inn i hjernen.
Trolig er det ikke mer enn dette. Virkeligheten er ikke
større, rekker hun å tenke.
Så er kvalmen der som en vegg.
Hun må hjem. Nå. Straks.
*
165
Han har samlet henne opp, hjulpet henne i seng og gått
igjen. Kan jo allikevel ikke gjøre noe til eller fra. Hun kan
ikke engang snakke. Noen ganger er det slik. Hun har
ikke slått seg. Er bare så forbannet alene.
En kald varmeovn står midt i sengen mellom ham og
henne. Alt er kaldt.
Du kunne like godt ha sagt det du tenkte, sier han. Alle
forsto jo at du ikkje vil fløtte til samme sted som vennan
våres.
Hun flyter rundt ham og er lettet fordi hun ikke greier
å svare. Svetten har en tynn ishinne nå. Som å ligge i
glasskår. Men det vet ikke han.
Du lika egentlig ikkje menneska, du? Du vil helst berre
sett på ei trone og ha en som gjør alt for dæ? sier han sørgmodig, ser såret på henne. Stikker neven i bukselommen
etter et skrujern og drar varmeovnen mellom knærne.
Hun vil si at han ikke skal bry seg om den der gamle
stråleovnen. Men det blir ikke til noe. I stedet prøver hun
å følge med på hvor flink han er. Til ingen nytte.
Han prøver å slå på varmeovnen en gang til. Bryteren
vil ikke.
Den fungere ikkje, sier han oppgitt.
Hun vil be ham bre dyna over dem begge, så alt skal
bli bra, men klarer det ikke.
Det er rart at alt er så kaldt når lyset rundt oss er så
sterkt, tenker hun forundret.
Fergestedet
De kommer midt på sommeren og installerer seg mellom
grønne trær og blomstrende hager. De fleste kjenner til
hverandre og vet når noen reiser eller kommer. Fergekaia
er et treffpunkt. Hytta og mannens hjemsted er mindre
enn et par timer unna.
De kommunale lærerboligene står tett på geledd med
terrasser, havutsikt og plenlapper. De er privilegerte som
enda en gang kan flytte inn i et helt nytt husvære i kraft
av å være lærere. Strendene og fjorden er et prospektkort. Den kvelden de kommer har horisonten aura av
oransje.
Der de kom fra var den visst mest hvit og grå. Blodrød
den dagen sola viste seg etter mørketiden. En sen kveld
var den forresten blå. Jo mer hun tenker på det, desto
blåere var den.
Menneskene her er vennlige, i alle fall dersom man ikke
gir dem grunn til noe annet. Etter hvert skal hun erfare at
de fleste har i alle fall ett vindu mot veien.
Ingenting er til å klage på. Det gjør hun heller ikke. Her
pakker man ikke inn rognetrærne om høsten. Det er bare
slikt hun kommer på mens hun går til skolen. Der oppe
tok man ansvar for at trærne skulle overleve. Hun tenker
på det. Blir rørt. Jo mer hun ser på det frodige nye stedet,
167
desto bedre husker hun de få rognetrærne. De var sjelden
sprunget ut når de dro på sommerferie. Når de kom tilbake, sto de lysende oransje og røde i blåsten. En kort tid
før man pakket dem inn igjen. Hun tenker på det som et
stykke levd poesi.
Foreldrene bor ikke lenger tre dagers sjøreise borte. Det
tar dem bare et par timer med buss, så er de der. Hun
visste jo det før de flyttet. Likevel kommer det bardus.
De kommer og blir i flere dager. Gutten liker det. Mannen er gjestfri og hyggelig. Han lager mat og spøker og
ler. Naboene kommer innom og drikker kaffe. Faren prater ustoppelig. Hun skjønner aldri om hva. Av og til spør
han henne hva hun synes. Vil vel være hyggelig. Synes om
hva, tenker hun uten å svare.
Hun rydder. De har kjøpt en ny sofa og ny seng til gutten. Han har fått sykkel også. Farer så fort at luften lukter
svidd. Av og til stanser hun opp midt på gulvet og tror
hun ser ham i en blodpøl under en bil.
Moren sier at de har fått det fint. Noen ganger ser
moren spørrende på henne uten å spørre om noe.
En lørdag står hun med riksavisen i hendene. Der står
det. Diktet hennes. Liksom innrammet. Og illustrert av
en ordentlig avistegner. Vakkert. Det flimrer. Alt flimrer.
Legger seg til rette på avissiden og flimrer igjen.
Hun henter en saks og klipper det ut. Legger det
nennsomt under rettingsbunken for å vite hvor hun har
det.
Resten av dagen tenker hun på det der utklippet. Fargen på kjøkkenet har en kledelig sjarm. Så sent som i går,
fredag, tenkte hun på den som skittengul.
168
Nå vil hun gjøre alvor av det. Bare sende bunken sin til
et forlag.
De går opp en bratt skrent til et stort hus med mange
vinduer. Billedkunstneren bærer med seg et maleri han
holder på med. Det er pakket inn, så hun kan ikke se motivet. Hele tiden mister han pensler ut av jakkelommen. Til
sist må hun hjelpe ham med å plukke dem opp. De legger dem på steiner langs veien uten å snakke om det. Hun
tenker at de får ta dem med når de går ned igjen. Han
spør om hun har sendt tekstene sine til noe forlag. Hun
peker opp mot huset og svarer at hun er på vei dit nå.
Han nikker og setter seg på en stein.
Kjenne du non der oppe? vil han vite. Hun skal til å si
at det gjør hun, men tar seg i det.
Det e det samme som for mæ. Du kjem dæ ikkje inn,
der e inga dør, berre vindu, sier han trist.
Det gjør henne rasende, som om det er hans feil at hun
heller ikke kan se noe dør. Hun går videre alene uten å se
seg tilbake.
Det maskuline gen
Vinteren har vært merkbart kortere, men lang nok. Det er
blitt vår på det nye stedet. Kollegiet sitter rundt bordet og
har møte i all fordragelighet om neste skoleår. Regnet slår
mot de store rutene. Vinden presser bjørkekrattet oppetter knausene rett imot. Et menneske legger seg forover
i rossene ute på veien.
Plutselig hører hun rektor si navnet hennes i forbindelse
med høstens førsteklasse. Halvt opp fra stolen av forbauselse sier hun at hun allerede har klasse. Det er de to
mennene som ikke lenger har, som skal ta de nye, mener
hun og ser seg spørrende rundt.
Kollegaene ser ned, i veggen eller på hverandre. Ikke
ett ord kommer, så hun fortsetter. Hun vil overhodet
ikke begynne på nytt med å lære små mennesker å knytte
skoene og sitte rolig. Med et overbærende smil argumenterer rektor for at menn ikke har det i genene. Hun slår
fast at han tenker forhistorisk, og nevner årstallet de er i.
Tydelig fornærmet avslutter han diskusjonen.
Hun sier skarpt at hun ikke vil ha ny klasse. En av
mennene sier at hun ter seg som en rødstrømpe.
Noe våkner. Hun snur seg mot ham.
Takk! Så fint at du e orientert om kem æ e.
Alle tier. Problemet er bare hennes. Verden er tydelig
enda yngre enn hennes forstand, tenker hun.
170
Rektor vil gå videre på sakslisten. Punkt fire om idrettsdagen. Da rekker hun opp hånden for å melde seg, melde
seg ordentlig. Rektor nikker oppgitt.
Æ veit ikkje ka dokker andre gjør, men æ fortsett med
den klassen æ har. Æ gjer sjøl foreldran beskjed om det.
Det va berre det.
Hun ruger på sin skammelige protest. Fornemmer stillheten den har lagt rundt henne. Etter arbeidstid snakker hun
til en av de kvinnelige kollegaene under fire øyne. Aner
en lunken sympati idet den andre trekker på skuldrene og
sier mannfolk!
Hun spør ikke hvorfor hun ikke støttet henne på møtet.
Såpass har hun forstått. Man skal ikke kreve åpen lojalitet.
Det har ryktes ned til ungdomsskolens lærerværelse der
mannen er. De sitter ved middagsbordet sammen med
ungene da han tar det opp.
Det prates, sier han. Men han støtter henne, det skulle
bare mangle at hun lot seg behandle som en brikke. Og
æ sa mi meining til de andre på lærerværelset, opplyser
han.
De spiser kjøttsuppe, oppvarmet. Gulrotbitene er lysende oransje. Mailyset er gjennomtrengende. Borer hull
i alt. Nå eksploderer det i suppetallerkenen.
Hun legger skjeen fra seg. Reiser seg og blir stående
med bøyd hode. Etter hvert sanser hun at han også har
reist seg. Ungene stirrer på dem. Han tar rundt henne og
sier lavt at hun ikke må ta seg så nær av det.
Ikkje gråt, det e berre ei tullesak, sier han.
*
171
Hun venter til det er absolutt ro. Det tar sin tid. Små
kropper snor seg som mark. Der er alltid noe som krever
deres oppmerksomhet. Lydene ligger latent mellom veggene. Hun venter, overser dem, venter igjen. Legger vinn
på å være seg selv, hvem nå enn det er. De små på sin side
viser en lojalitet for hennes ringe person som hun aldri har
møtt før. Måten de ser på henne på kan smelte en isbre.
Hun klipper, limer, tegner, forteller, leser høyt, regner,
regner feil, hun skriver på tavlen, to roper at hun skriver
feil, og hun sier – sett slikt, retter og roser dem for at de er
våkne. De har et bord bak i klasserommet med oppslagsverk, kart, billedmateriale og ting hver enkelt har brakt
med seg. Kasser med skjell og merkelige ting som hun har
fått låne av sønnen. Kongler, tørkede insekter og fugleskjelett. De kan selv finne ut hva det er. Hun er bare et
tidsheft for dem, påstår hun. Ungene er enige. De ser og
peker. Forklarer henne detaljer bare de ser.
Leken er en frihet, også for meg, tenker hun og må motvillig innrømme at hun trolig mestrer dette bedre enn de
fleste mannlige lærerne. På den måten får de rett. Det irriterer henne grenseløst, og hun nevner det aldri for noen.
Bestemmer bare at disse små menneskene ikke skal bli tatt
fra henne, selv når de blir så store at en med det mannlige
gen får lyst til å undervise dem. Ikke tale om.
Styrke
Hun leser om modige kvinner som arbeidet hardt og virkelig risikerte noe. Kjempet for stemmerett og likelønn.
Talte mannsbastioner og generaler midt imot. Hun står
bak kateteret og snakker til de eldste elevene. De skal forstå at det nytter å gjøre noe for det man tror på. Men hun
trekker ikke frem dem som i disse dager står på barrikadene for loven om fri abort. Den som har blitt forkastet i
Stortinget. Det kan det bli bråk av over middagsbordet.
I stillhet skammer hun seg over sin egen utilstrekkelighet og sitt bitte lille liv. Gremmer seg over hvor lite hun
får til. For ikke å snakke om alt hun ikke kan.
I dette suget, denne sentrifugen, går tiden. Den smuldrer, smelter, svir, summer og blir borte.
Mannen har laget maten. Sju sorter sild. Til hennes brød.
Det er en lørdag i november og de har bedt naboer,
idrettsvenner og kollegaer. Det er viktig å gjengjelde. De
har altfor dårlig tid til forberedelsene, mener hun, uten å
si det. Han anser seg ferdig, bytter skjorte og tar avisen.
Hun svinser oppkavet forbi ham og dekker bord. Han
ser opp og ber henne ta det med ro, det er bare vanlige
folk som kommer. Det viktigste er å være hyggelig og
likanes.
173
Dette forbannede ordet!
Men i kveld skal det ikke bli slik. Narren i henne sitter ofte mellom skulderbladene. Men i kveld har hun
kontroll. Alt skal bli perfekt.
Hun sitter ytterst ved bordet på en puff og går til og fra.
Passer på at alle har det de trenger. Mannen er munnskjenk, men fyller ikke så ofte til seg selv. Det gjør henne
takknemlig. Hans alkoholinntak er hennes termometer.
Hun responderer, først med ørsmå temperaturforandringer, når hun ennå kan si til seg selv at dette går nok bra.
Det er bare for henne å vise litt toleranse og humør. Men
ofte utarter det til årvåken lytting. Snøvler han? Krampaktig sittende med låste kjever og svette hender. Ofte
ender det med at hun finner en unnskyldning og går sin
vei.
Men i kveld kan hun ikke gå. Derfor gir hun ham en
stjerne i den usynlige boken og er ekstra omtenksom. Som
et underdanig lite mehe. Men alt dette står det ikke i hans
makt å vite noe om. Hun har aldri forklart ham det. Ikke
med rene ord. Og hadde hun gjort det, så hadde han vel
skjenket seg en stor dram.
Utpå kvelden er stemningen fremdeles god. Så da en
av jaktvennene begynner å legge ut om sin utholdenhet
i skodde og regn den gang han nesten falt utfor et stup,
går hun på toalettet. Han har ennå ikke avsluttet heltehistorien da hun setter seg på puffen igjen. Nå har han
fått felt fuglen men er i gang med beskrivelsen av den
utmattelende veien tilbake til folk.
Det er da hun faller ut av vertinnerollen.
Helledussen! sier hun med samme innlevelse som til en
førsteklassing med skrubbsår.
174
Alle ser på henne. Heltefortelleren kremter brydd. Ser
seg litt rundt. Løfter glasset og tier. Alle løfter glasset sitt.
Hun også. Som om de ingenting har hørt eller sett. I den
pinlige pausen begynner en av mennene å snakke om den
nye barnehagen som skal bygges. Han henvender seg til
henne.
Æ høre dokker har danna en komité for å få bygd ny
barnehage, sier han.
Hun svarer bekreftende. Smiler. Vet at alle vet, både
hvem som er med i komiteen og at de er kommet ganske
langt. Det er bare å få kommunen til å garantere for
drift.
Det hasta. Den gamle brakka e jo direkte helsefarlig.
Men vi skal få det til, sier hun.
Flere synes det er storartet. Hun skal akkurat til å være
fornøyd, da en som er hjemmeværende med barna sine,
snur alt.
Det e jo fint med ny barnehage, men det kan då ikkje
vær rett at vi som e heime og sjøl tar ansvar for ungan,
skal betale a våres skattepenga.
Hun kunne ha latt det bli med det. Kunne latt den andre
få stikket. For det var ingen som sa seg enig. I stedet ser
hun den andre utfordrende inn i øynene og spør hvor mye
skatt hun betaler.
Det blir stille. Dørgende stille.
Du veit godt at æ ikkje har nokka jobb, sier den andre
rustent. Tirret.
Ja, æ veit det. Men det behøv ikkje vær slik. Der blir
plass for dine unga òg.
Den andre reiser seg. Hun er høy og flott. Og sint.
Kaster med nakken og setter hendene på hoftene.
Det e ikkje farlig for dæ å snakke! Du som e så heldig
175
å ha fått dæ en gratis utdannelse fra staten! Du overlat
ungan dine tel andre som et anna jævla mannfolk! smeller
damen i.
Mannen hennes vil ha henne til å sette seg. Det greier
han ikke. Hun puffer til hånden hans, som om den er en
lort.
Hun tenker at hun skal nevne noe om studielån som må
betales, men heldigvis gjør hun ikke det. Løfter bare begge
hendene med håndflatene ut, akkurat som hun pleier når
hun vil ha ro i klassen.
Det e greit, sier hun. Det e ikkje nokka å krangle om.
Vi e ikkje enig, men det gjør ingenting.
Dette tirrer den andre enda mer. Hun ser direkte farlig
ut. Alle ser på dem etter tur. Hva nå?
Du trur du e suveren? smeller den andre i og bøyer seg
mot henne. Trur at berre du veit. At andre ikkje har vett
tel sjøl å bestem ka så e best for ungan sine.
Nei, men det må være lov å være uenig, sier hun spakt.
Overlegen skitprat! sier den andre, løfter rødvinsglasset
sitt og slenger innholdet rett i ansiktet på henne, før hun
snur seg på hælen og farer ut.
Mannen hennes spretter opp, roper konas navn og tar
opp en slags forfølgelse. Det slår to ganger i ytterdøren.
Hun finner seg en ekstra papirserviett og sørger for
bedre sikt. Det monner lite for den lyse kjolen. Fang og
bryststykke har vært i krigen.
Kvinnene akker seg og vil hjelpe. Uten å si et vondt ord
om hun som gjorde det, er de velmenende på hennes parti.
Kommer med råd om hvordan man får bort rødvin. Kaldt
vann. Salt. Hvitvin. Med én gang før det får satt seg. Et
flerstemmig damekor.
Hun kjenner seg overfalt av klegg. Er det slik det er?
176
tenker hun. Kan ikke kvinner kommunisere uten å irritere
hverandre?
Hun reiser seg og farer etter de to som har gått. Vrenger kåpen på og hopper i mannens sko. Store og bare til
å lande i. Veien er ikke lang, men hun er andpusten da
hun når mannen igjen.
Gå til de andre, sier hun. Det e mæ ho e rasanes på.
Hun ringer på, men går rett inn da ingen åpner. Finner
henne i full oppløsning i stuen med håndvesken knugende
i fanget og yttertøyet på. Hun ser ikke opp, fortsetter bare
å gråte. Da hun glir ned ved siden av henne, blir hun
hardhendt dyttet unna. Et øyeblikk ser hun for seg at hun
kommer til å få juling. I alle fall en øreteve.
Æ ber dæ innstendig…, begynner hun mens hun legger
kåpeflakene over rødvinsflekkene i fanget. Sitter en stund
uten å si noe mer.
Den andre strever med å skjule seg, hun også. Griner
mer fredsommelig nå.
Du e tøff! Du stoppa kjeften på mæ. Skulle ønske at vi
va på samme parti, muller hun usikkert og er i beredskap
for det som kan komme.
Vi kunne blitt sprengstoff, legger hun til.
Den andre har hele tiden sittet med håndvesken mellom hendene som om hun er på besøk hos seg selv. Nå
roter hun etter noe å snyte seg i. Finner det ikke og slipper vesken ned på gulvet uten å lukke den. Hun bruker
håndbaken under nesen. Over øynene.
Så ser hun endelig på henne. Betrakter henne ovenfra og
ned. Nedenfra og opp. Med rødvinsmatte øyne. Bøyer seg
mot henne, river plutselig opp kåpen hennes og krafser
over henne. Stirrer.
Herregud! Æ har ødelagt kjolen din! roper den andre.
177
Det er ikke noe å svare på. Hun tar det som en slags
forsoning.
Men det er visst for tidlig.
Æ synes du e som ei merr! Det e derfor, sier den andre
sint.
Har du syntes det lenge?
Ja. Litt tel og fra.
Ka e det som gjør det? hvisker hun.
Alt verka så lett for dæ. Så forbanna lett. Veit alt så
mykkje bedre, trur du. Det gjør mæ forbanna. Tengan e
ikkje så lett skal æ sei dæ! Det e berre du som har fått alt
opp i hendern fra du va født! fyrer hun av.
Hun er på nippet til å forsvare seg. Dra et par elendigheter frem i lyset. Men på en eller annen måte fordamper
det. Ingen av dem har bruk for det. Ikke nå.
Kordan veit du det? At det e lett? spør hun.
Du berre går tvers igjønna alt, likså ingenting. Æ ser
det på oppsynet. Du tar dæ plass. Jobb. Reise på møta.
Preika om barnehage. Æ kunne aldri ha…
Den andre stopper brått opp og stirrer rasende på
henne. Sukker. Så reiser hun seg.
Nu går æ og koka kaffe! sier hun og vrenger kåpen over
en stol.
Hun hører henne romstere på kjøkkenet. Hører at hun
endelig får snytt seg. Dette er utrolig, tenker hun. En gave!
Den andre ser henne helt annerledes enn hun ser seg selv.
Men er det slik?
Er det bare å vedkjenne seg sin egen styrke?
Engelsktime
Jenta i sportsvogna har rødrutet regntøy fra topp til tå og
skal leveres i barnehagen. Da hun har klemt henne og vinket over gjerdet, er hun allerede inne i gloseprøven hun
har glemt å velge ord til. I samme sekund ser hun sønnen
drive halsløs sykkelkjøring mellom gående skoleunger
lenger fremme.
Hun bestemmer seg for ikke å rope etter ham. Tenker i
stedet på at hunden som ikke har fått lufteturen sin, bare
gjorde fra seg i all hast før de gikk. Dyret er et prosjekt
hun har latt seg presse til. Myk pels. Rørende stabbing.
To dyreøyne. Tre mot én. Og det finnes grenser for hvor
ufølsom en mor kan være.
Det regner ikke, det renner. Den selvsydde vårfrakken
drypper fra kanten og ned i skoene. Det er juni enda en
gang, og hun har ikke hatt tid, eller vær til å glede seg
over våren. Hun har heller ikke ryddet opp i vintertøyet
og fått det bort. Og på kryss og tvers av disse tankene
dukker selvbebreidelsen opp, at hun for ville pokker aldri
kan ha vett til å leve i nuet, trekke pusten og smile.
Hun forbereder seg mentalt til engelsktime i 6. klasse.
Samler elevene, venter til det blir ro i rekkene og sier
værsågod. Mens hun går foran dem bortover korridoren,
179
bryter ei av jentene ut av rekken, tar henne i armen og
spør om å få gå på toalettet. Hun skal til å svare strengt
at det skulle hun ha tenkt på før, men noe i blikket får
henne til å nikke. Jenta går tett ved siden av henne og
hvisker noe. Bind? Hun trenger et bind.
Plutselig ser hun jenteansiktet og spørsmålet. Hun ber
klassen finne plassene sine og tar jenta med til materialrommet, der hun vet at det finnes bind i en hylle. Har du
hatt mensen før? spør hun. Jenta rister på hodet og er på
gråten. De står der med bindet mellom seg, de to. Helt
plutselig begynner hun også å gråte. Det er utilgivelig.
Hennes forbannede plikt er å avdramatisere, ikke gjøre
vondt verre.
Hun finner en rull papir og deler søsterlig. De tørker
øyne og nese mens hun prøver å si noe om at det er stort
og høytidelig, men ikke farlig. Jenta nikker og de klemmer hverandre sjenert. Bare et øyeblikk. Så går jenta på
toalettet og hun til klassen.
Og hun hører seg selv si at det ikke blir noen gloseprøve
fordi hun har glemt å forberede det, og fordi hun har på
følelsen at dagen er for spennende for gloseprøver. Ansiktene deres sprekker opp som om de ble utsatt for plutselig
sol.
Det er stille. De venter. Jenta kommer fra toalettet
og glir sjenert og litt stivt ned på plassen sin. Ser seg
spørrende omkring og venter, hun også.
Hun begynner å snakke til dem, ikke på engelsk, men
på norsk. Om tanker. Om de merkelige små øyeblikk som
man bare husker, lenge, selv om de kanskje ikke er så storartede. Om det man ikke husker og ikke tør huske. Og
alt det utidige man tror man ikke kan dele med noen.
Hender kommer i været. Først et par av jentene som er
180
modigst på tanker. Så et par av guttene. De kommer med
sine utsagn om ting de ikke tør. Ingenting stort. Bare helt
greit. Det er deres tanker, ikke hennes. Hverdagslige og
praktiske. Allikevel noe spesielt som det ikke er lett å dele
med noen.
En har ei håpløs lue som han en gang ble ertet for, men
allikevel går med. En stammer. Han stammer seg modig
gjennom en liten historie, flere ord, om at han egentlig
ikke tør å snakke fordi han stammer.
Hun ser på ham og holder pusten av beundring. Innser
at hun ikke kan komme med sin voksenhet, hun må lytte
og spørre.
Etter hvert kommer flere og flere med. De blir enige
om at det ikke er så farlig om man sier noe dumt, eller
skiller seg ut, eller er annerledes. Det er tvert om viktig
å være noe spesielt, selv om ingen forstår det, skyter hun
inn. Hun for eksempel, skriver dikt som hun ikke kan
snakke om. Folk vil ikke forstå. De vil tro at hun tror
at hun er noe. Bare fordi hun driver og pitler med disse
diktstrofene.
Men frøken, du sei det jo til oss, er det en som utbryter.
Ja, sett slikt, og æ dødd ikkje a det! utbryter hun.
Alle ler hjertelig. Da det ringer ut, har de ikke uttalt et
eneste engelsk ord.
Ydmyket øgle
Mannen er ferdig med avisen, men sparer på kryssordet,
så han tenner opp i peisen med hennes tidsskrift.
Vet han at han brenner diktet hun har fått trykket? Hun
spør ikke. Markerer bare styrke ved å late som hun ikke
ser. En isbre av stolthet. Hun ser Sirene gå opp i flammer.
Han vet det ikke, for han ser ikke på henne.
Kvelden er en hel trykkoker av protest. Hun lagrer stort
og smått. Til han går ut.
Hun hører det. Sover alltid urolig når han er ute sent. Dersom hun i det hele tatt sover. Der er det igjen. Tydelig.
Bråk i trappegangen ned til underetasjen der soverommene er. Noe dumper og skumper. Så er han full igjen.
Hun må opp og få ham i seng før ungene våkner av
bråket.
Han står på øverste trappetrinn og svaier mens han
forsøker å ta av seg buksene. Skoene ligger på trinnene
nedenfor. Han holder seg fast i trappestolpen og ser olmt
på henne. Det pleier han tross alt ikke. Noe er galt. Han
er sint.
Hun vil hjelpe ham ned trappen. Han føyser henne
unna og banner. Holder på å falle. Får likevel av seg
buksene. Kaster den foran seg og sjangler forbi henne.
182
Idet han passerer, flirer han og mumler noe om kjerringer.
En tåpelig fyllebemerkning som ikke fortjener reaksjon.
Men den tenner et uklokt, for ikke å si lite overveid,
raseri. Hun plukker opp jeansen hans, tuller den sammen til en hard ball og legger all kraft i å sende den ned
trappene mot ham. Treffer.
Mannen sklir ned langs veggen. Blod renner fra et sår
i hodet, like ved tinningen. Beltespennen. Hun har truffet
ham i hodet med beltespennen.
Hun hjelper ham inn på badet. Han klynker da hun vasker av ham blodet. Ingenting blir sagt. Han virker ikke
særlig full lenger. Da hun har plastret ham og fått ham
i seng, mumler han oppgitt noe om krig. Om dette er
krig?
Hun svarer vagt at hun beregnet bare ikke beltespennen. Men hun ber ikke om unnskyldning. Henter to glass
vann og prøver å få i ham det ene. Begge har skjelvende
hender.
Han prøver å le litt før han brått sovner. Hun blir sittende på sengekanten og tenker at det skulle vært sydd.
Men håret kommer vel til å gro over?
Hun henter morgenkåpen og vannglasset og setter seg
i en fluktstol på terrassen utenfor soverommet. Lar døren
stå åpen så hun kan kaste et blikk inn til ham. Luften kjennes kjølig mot den nuppete huden. Hun drikker langsomt
av vannglasset.
Det grønnes rundt husene. Et regnvær har laget seg til
ute i fjorden. Allikevel bryter sola igjennom. En dag skal
jeg ha en hage, tenker hun. En ordentlig hage. Jeg har
tiden foran meg. Alt skal bli bedre, tenker hun.
Etter en stund går hun inn og ser til at han ikke har
183
blødd gjennom den klossete bandasjen. Det er fort gjort
å treffe forkjært. Katastrofalt fort gjort.
De vil jo ikke hverandre noe vondt? Eller?
Kjerring! Han pleier ikke si slikt. Ydmykelsen er en
innestengt øgle i hodet. I kroppen. Mest der. Det virker
som om alt som skjer med henne, kvernes i hodet og lagres
i kroppen.
Hun kan ikke legge seg nå. Natten er over for hennes
del. I speilet på badet to trette, matte øyne med dype søkk
mellom brynene. Munn med markerte streker ved vikene.
Hadde hun bare snart hørt noe fra det der forlaget. Om
så bare et lite kort med beklager, men vi finner ikke plass
for…
To virkeligheter
De er på hytta og går på tur i fjellene. For en gangs skyld
er det bare de fire. Jenta og hun dilter etter og gutten og
hunden er foran. Mannen er mellomtrupp. De fører andpustne vennlige samtaler om praktiske ting. Eller det de
ser i naturen. Raster.
Han gjør opp bål og koker kaffe. Nører vant opp under
fuktig never og får det til å brenne. Nevene er solbrente og
magre. Ungene deler varm sjokolade og niste. Han foreller
historier fra barndommen. Gutten lytter med åpen munn.
Spør og får svar.
Hun kjenner bølger av noe som må være tilfredshet. Sitter på en stein med en sydvest under baken og vet at dette
må hun ta vare på. Huske. Ørsmå øyeblikk av noe merkelig hun ikke kan formulere. En sinnstilstand av varme
og ro.
Lykke? Det vet hun ingenting om.
Hun svømmer ut i det iskalde fjellvannet for å vaske av
seg svetten. Et ansikt bølger i den buklete vannflaten.
Simone de Beauvoir sitter på skjæret og iakttar henne
overbærende. Hun har elegant ullkåpe, snerten liten hatt
og et skjerf løst om halsen.
Du legger pengene i syskrinet under kroklisser og bun-
185
ter med skråbånd fordi du ikke stoler på ham? Har du
ikke et større prosjekt? Vet du ikke at uten drømmer
og ambisjoner klarer ingen å gjøre noe ut av livet. Er
syskrinet det eneste rommet du har?
Æ må ta ut pengan på lønningsdagen for å ha dem resten av måneden. Vi har felles konto og han gløm å betale,
legg berre regningan i dashbordet i bilen, forklarer hun
skamfull.
Det er andre ting hun kunne tenke seg å snakke med
filosofen om enn dette, tenker hun.
Man fødes ikke som kvinne, man blir det.
Livet får mening bare gjennom handling. Og dette er
altså din handling, sier Simone og stemmen hennes bærer
mykt over vannflaten.
Ser du ikkje at æ prøve å holde fast på det positive i
kverdagen? forsvarer hun seg.
Det virker litt halvhjertet, kommer det fra skjæret.
Det er forskjell på å leve her og i Paris. Forskjellig fra
livet i Det annet kjønn også, sier hun og spytter vann.
Ja, men vet du at det er bedre i Paris?
Der e alle muligheter åpen, tusenvis a muligheter, puster hun ut under vann.
Og tristesse. Ikke bare den man skriver om, men også
den som kveler.
Men du har universitetet og kunsten, peser hun med
kraftige fraspark.
Du drømmer om å oppleve. Gjøre det virkelig store?
spør Simone.
Ja, medgir hun. Og for kver gang æ blir klar over kor
langt æ e fra målet, så snik det sæ inn misnøye som
forgifta alt.
Har du tenkt på at du bruker krefter på feil oppgaver?
186
Ja. Men de feile oppgavan må også gjøres. Man må vise
ansvar.
For hva?
Unga og jobb, sier hun og klatrer opp på skjæret. Det
er åleglatt og skarpt.
Du er ditt største ansvar! Du må ta deg plass, sier den
barnløse forfatteren fra Paris.
Sjalusi
Hun retter stadig på denne bunken A4-ark når hun er
alene.
Meldingen fra forlaget var avventende, men de ønsket
henne velkommen tilbake. Hun tolket det som en åpning
for noe.
Han har snekret en to og en halv meter lang sponplate
fast i stueveggen som arbeidsbord. Symaskinen har fast
plass. Gutten gjør leksene sine der. Jenta henger opp tegninger og småting med klesklyper på en snor over bordet.
De har kjøpt en brukt skrivemaskin som bor under en grå
plasthette. Han bruker den mest, fordi han skriver litt for
lokalavisen. Det fører også til at de får telefon. Skriver
man seriøst for avis, så må man ha telefon.
Hun stabler ord med blyant. Dytter og drar i dem.
Ødelegger ofte den første spontane tanken ved å bygge
og rive. Alenekvelder og tidlige netter. I lukten av ugjort
husarbeid og blyant stabler hun ord.
Hun står på talerstolen i sin hvite selvheklede lue utenfor rådhuset og skal holde 17. mai-tale. Som om hun
skulle være en mann av betydning for bygda. Tør det
ikke, men gjør det likevel. Har skrevet ned hvert ord. Kan
det omtrent utenat. Knærne skjelver. Hendene. Men vin-
188
den blafrer med papirene uansett og knærne er skjult bak
talerstolen.
Ingen må se hvor redd hun er. Ser de det, så ser de
alt det andre også, tenker hun. Etterpå er folk høflige og
mener det hun sa var bra. Hun bestemmer seg for å tro
på dem. Det forbauser henne. At hun er i stand til å ta en
slik bestemmelse.
Hun blir tillitsvalgt i Lærerlaget og vet ikke hvordan hun
skal te seg når hun må reise på møter i byen. Later som
om hun har gjort det før og at alt er enkelt. Det rare er
at det virker som om de tror det.
Hun har rett til betalt vikar når hun må reise i møter.
Hun er en som man regner med og lytter til. Hun reiser
alene, bor på hotell og kan selv velge hvilke mennesker
hun vil snakke med. Om lærernes og elevenes kår. Undervisningsplaner. Politisk vilje til å utvikle ungenes fremtid.
Plutselig er det ikke bare mannen som reiser. I hennes
øyne blir de mer jevnbyrdige. Hun ser ikke lenger med
ublide øyne på hans hobbyer og gjøremål.
Han reagerer annerledes. Spør henne ut om når hun
kommer hjem, hvem hun har vært sammen med, hva hun
har gjort, hvorfor hun ikke ringte hjem den kvelden som
han trodde hun ville. Dagene før hun reiser er han mutt,
dersom hun i det hele tatt ser noe til ham. Det blir mer
enn tydelig at han ikke liker det.
Naturligvis blir det mer ansvar for ham, særlig med
jenta som trenger noen der hele tiden. Gutten er stor og
selvstendig. Hun minner ham på at gutten kan passe søsteren om kvelden dersom han vil gå ut. Dessuten kan han
legge av telefonrøret og la den hyggelige damen på telegrafen høre etter om det er gråt i huset. Eller gutten kan
189
ringe ham dersom noe står på. Men da må han vite hvor
faren er. Han trekker på skuldrene av hennes forslag.
Hun tenker på om han er edru når hun er borte. Tenker
på det uten å nevne det for ham. Ringer hun og ungene
tar telefonen fordi han ikke er hjemme, kjenner hun seg
dypt uansvarlig som reiser fra barna sine når hun ikke vet
om de er trygge.
Allikevel gjør hun det.
Hun er nettopp kommet hjem fra et seminar. Han åpner
kofferten hennes og undersøker den på kryss og tvers. Da
hun spør hva han driver med, sier han at pessaret hennes
ikke ligger i skapet der det pleier å ligge. Altså må hun ha
hatt det med?
Overrasket og stum blir hun stående og stirre på ham,
men uten å benekte. Det tar han naturligvis som en
innrømmelse. Idet hun ser at øynene hans langsomt fylles, kjenner hun en ond tilfredsstillelse. Hun trodde hun
hadde glemt. Men nå ser hun for seg den natten like
før jul. Brettet med adventsstaken, kaffen og julekakene.
Kjenner lukten av sprit og svette fra en fremmed seng.
Hun sier ikke at pessaret ligger i etuiet sitt, bak vaskeklutene på hyllen over. Tvert om, hun trekker på skuldrene og begynner å rydde bort skitne håndklær.
Det blir mer enn vanskelig å reise på møter. Hun prøver å overse det, slik han sikkert også har oversett hennes
humørsvingninger når han selv skal av sted. Det vil si,
hun svinger ikke lenger. Hun har sitt eget. I gitte situasjoner tenker hun til og med at han mistror henne uansett
hva hun gjør eller ikke gjør, så det spiller ingen rolle.
Hun kan kjenne en slags tom frihet ved det. Men glede?
Nei.
190
Mens han trolig føler seg som en fange sammen med
ungene i eget hjem når hun er på reise, kan hun kjenne
en slags ro når han er borte. Slik en venner seg til et sår
som ikke verker så lenge ingen river skorpen av. Hva de
enn føler for hverandre så har de noe felles. Sjalusi.
Ferga kommer og går
En dag sender hun fra seg en gråpapirkonvolutt i C4. Går
til undervisning. Er mamma. Fagforeningskvinne. Et slags
fraværende medmenneske. Venter. Det er det internasjonale kvinneåret. Hjernen er en tørr svamp. Egentlig ligger
den i gråpapir på vei til hovedstaden.
Så, endelig kommer det brev fra landets største forlag.
En oppmuntring fra et menneske hun aldri har sett.
Spørsmål fra en som har gått inn i hennes tankeverden og
tar den på alvor. Som om hennes flagrende manuskript
er hans og hun bare skal hjelpe ham til å få det lesbart.
Ensomheten letter som havskodde en het dag.
Hun skriver om. Lar det ligge og modne. Skriver om
igjen. Igjen og igjen. Tør ikke være helt fornøyd, men
sender til sist det hun har.
De to sitter på terrassen. Moren har nettopp tatt sertifikat, og hun roser henne for at hun virkelig gjorde det.
Greide det. Hun har kjøpt en brukt liten folkevogn som
står parkert utenfor. Kjører alene og skal for første gang
med ferga på vei til hytta. Hun kan bare ane hva dette
betyr for henne. Denne plutselige friheten. Kunne kjøre
av sted. Helt siden hun kom har hun snakket om bilen
og den strenge bilsakkyndige som skrøt av kjøreferdighe-
192
tene hennes. Moren har snakket mer på en time enn på
de fem siste årene til sammen. Det er stort. Hun kan ikke
gjøre annet enn å glede seg over at hun er blitt et annet
menneske.
Mens de sitter der og drikker kaffe og ser utover, lurer
hun på om hun skal fortelle om brevet fra forlaget. Det
kom dagen før. Diktene er antatt og skal gis ut til høsten.
Hun har ikke fortalt det til noen ennå. Ikke til mannen
heller. Hun ser på morens glade ansikt og tenker at hun
er den første som skal få vite det. De kan liksom feire at
de har fått noe til, begge to.
Først lytter hun til morens entusiasme over parkering
generelt, men ikke desto mindre uro for å kjøre om bord i
ferga. Moren har roser i kinnene og glitter i øynene. Begge
skuer utover fjorden. Havet er småkrøllet aluminiumsfolie, og de små bjørkekvistene har grønt slør.
Æ fikk brev ifra et forlag i går, begynner hun litt ustøtt.
Moren svarer med et svevende. Å? Forlag? Æ trur været
kjem tel å holde sæ heile helga.
Hun drar inn pust nok for hele setningen.
De vil trøkke diktan mine … Det skal bli bok.
Moren strekker hånden sin over stolryggen og griper
vesken som henger der. Så snur hun seg mot henne og
smiler. Hele ansiktet stråler.
Der kjem endelig ferga. Då må æ kjøre!
Hun følger moren ut på gårdsplassen og sier ha det så
lenge. Hun går inn igjen og rydder kaffekoppene fra terrassen. Hun går på do for å tisse, men får ikke frem en
dråpe. Hun vasker hendene mer enn grundig og går ut på
kjøkkenet til brøddeigen som står og eser.
Velter den utover benken uten å ha mel på først. Den
kleber seg hevngjerrig til hender og underlag. Hun stik-
193
ker de deigete nevene i melposen et øyeblikk, så gir hun
seg til å kna med alt hun har av innbitt tomhet.
Det er slik det er, tenker hun. Jeg er også slik. Mine egne
drømmer fyller dagen uansett om jeg prøver å se ungenes
gleder og sorger.
Jeg har gitt dem ensomheten i fødselsgave.
Han har lest de få diktene som alt er trykket i et par
hovedstadsaviser og et tidsskrift. Har uttrykt at han synes
de er fine. Men han vet ingenting om disse andre. De som
til sammen skal bli en bok.
Hun nevner det en dag han er på vei ut døren. Bruker
stemmen til en som forteller at det kommer til å bli regn.
Lar det liksom være i luften.
Et øyeblikk blir han stående med hånden på klinken. Så
slipper han bagen med treningsklærne, snur seg og griper
henne om livet. En merkelig dans begynner der i gangen.
Han muller en sakte hurrasang i valsetakt etter melodi av
Ja vi elsker. Hun blir hengende etter i trinnene. Han haler
og drar og humper i vei. De snubler over bagen hans og
holder på å falle. Etter en stund stopper han fordi hun
bare hulker.
Stakkars, stakkars jenta mi, sier han ned i håret hennes. Blir stående og rugge henne mens han mumler noe
om at hun kommer til å venne seg til det, alt kommer til
å ordne seg.
Kobberdøren
De har klart det, den ukjente hjelperen og hun! Den er
usprettet og blå, myk som strøken filt. Ser ut som om den
har ligget lenge under vann. Likevel er den tydelig. Navnet hennes ser fremmed ut. Hun har aldri sett navnet sitt
før. Nå står det der for alle som vil, eller kan, se.
Høst. Regnet renner nedover en enorm kobberdør. Hun
skrumper inn. Blåser seg opp og banker på. Ingen åpner.
Hun legger kroppen på og trosser tyngdekraften. Inn porten til en usett hjelper som vet alt. Hjertet flakser. Nesen
produserer dråper uavbrutt. Føttene er kalde. Hun setter
våte avtrykk gjennom katakombene og presenterer seg for
en dame som er vakker som en porselensdukke, artikulerer seg omhyggelig som en oppleser i radioen og spør om
hun har noen avtale?
Hun svarer med fornavnet på redaktøren. Den vakre
retter det til etternavn og tittel og hun nikker beskjemmet.
Damen løfter telefonen til det perleprydede øret sitt og
øyeblikket etter kommer en ikke særlig høy mann farende
gjennom en dør med utbrettede armer og et stort smil.
Han skreller av henne den våte frakken og snakker som
om de skulle vært søskenbarn.
Hun lytter så oppmerksomt hun kan til alt han sier uten
195
å begripe innholdet. Inne på kontoret hans lukker han
døren og geleider henne ned i en stol. Han gnistrer med
ord. Er et bål som flammer opp og roer seg. Hun strekker tankene mot varmen, føttene likeså. Den ydmykende
nesedråpen er snytt ut og glemt.
Plutselig forstår hun alt han sier.
Han har oppfunnet en poet. Poeten har hennes navn.
Hun er i byen som fagforeningsutsending og har tatt en
ekstra fridag. Redaktøren ber henne med på restaurant
med karikaturer av kunstnere på alle vegger. Døde og
levende. Springvann sipler og lampetter heller lys over
bestikk og glass. Kelnere svinser rundt som om hun skulle
være i en film.
Redaktøren snakker om Boken. Kritikerne er blide,
påstår han. Nevner navnet på en kjent poet som også
skriver kritikker. Siterer urealistiske ord hun ikke tør ta
innover seg.
De spiser hjort. Den er blodig på tallerkenen. Hun
bøyer seg blodrød over. Han lover å sende utklipp. Du
må se det selv, sier han. Hun svever over bordet som en
drukken møll.
Også i onde dager
Hun hører et slapt dump, så sleping. Det kommer innenfra huset. Så er han ualminnelig full, tenker hun og ser på
klokken. Tre. Hun drar dyna over hodet.
Jenta står og river i henne. Så må hun ha sovnet likevel.
Mamma, det ligg en død mann på sofaen, klynker jenta.
Hun får henne i seng og brer over henne. Sier at det
ennå er natt og at hun sikkert har drømt det. Lukker
døren til rommet hennes og går opp i stuen.
Han ligger på ryggen i sofaen. Ansiktet er en eneste
blodpøl. Røde spor viser hvor han har prøvd å slå seg ned
før han fant sofaen. Det ene øyet virker helt inntrykt.
Hun kjenner at et anfall er på vei, men vet at hun ikke
må falle. Tvinger seg bort til ham. Noe stritter. Ikke bare
kvalmen, men noe annet. Uvilje. Dyp uvilje. En uhyggelig følelse akkurat nå. Nedverdigende. For dem begge.
Som om ikke alt er galt nok. For det hun kjenner er ikke
empati, det er sinne. Hvorfor driver han med den vettløse
drikkingen?
Hun famler keitet i luften over ham og sier navnet
hans. Blod kommer i skum fra nese og munn. Han støter ut noen underlige lyder. Hun tyder seg frem til at det
handler om brillene. De er ikke der. Han er avhengig av
dem.
197
Kor? spør hun dumt, og mener brillene. Han har ramlet utfor skrenten, på sykkel, får han henne til å forstå.
En iskald redsel slår ned i henne og holder henne oppreist. Den handler ikke om briller. Hun vet ikke hva det
er. Kanskje om at han skal miste vettet eller noe. At hun
skal pleie ham resten av livet. At han skal trenge henne til
det aller minste. Og nå som de driver og bygger hus, tenker hun og skammer seg. Skammer seg så forbannet dypt
at hun synes synd på ham fordi han ikke vet hvordan hun
er. Hvor ond hun er.
Gudskjelov at de har telefon. Hun får kontakt med
doktoren, omsider. Han må jo vekkes.
Jenta er kommet opp. Står i nattkjolen og hikster.
Hun går bort til henne og løfter henne opp. Store jenta.
Bærer henne ned trappen igjen og sier Så, så, alt skal bli
bra.
Hun sitter på med venner for å besøke ham på sykehuset.
Eller hun tar bussen. Det er mange mil og dårlig bussforbindelse. Passer jobben og prøver å administrere dugnad
og håndverkere for å få grunnmuren ferdig.
Hun savner sønnen som er skoletrøtt og har fått seg
arbeid på ei ferge som ikke anløper hjemstedet. En sommerjobb som fortsetter. Han er lei skole og lærere, og vil
ikke på gymnaset. Det nytter ikke å si til ham at han kaster bort de gode evnene sine. Nå må hun ringe og fortelle
hva som har hendt. Hva skal hun si?
Stemmen hans er utydelig. Som fra en annen klode.
Kanskje noe har revnet for ham også? tenker hun, og prøver å spørre. Men det buldrer i maskinen og ferga hans
skal gå fra kai.
*
198
Hun forteller ikke til noen at hun i tankene bebreider
mannen for at han ligger på sykehus med en ballong
innenfor øyet. Det er han selv som sier det, helt uoppfordret. At det hele er selvforskyldt. Bare til pass for
ham. Ligge der med plastrør ut og inn av nesebor og
årer uten å kunne røyke og drikke. De sier det kan ta
måneder før han er frisk, sier han motløst med et slags
flir.
Det er en grense for alt. Også for slike som henne. Hun
finner seg selv i rollen som trøster. Sier at det ikke er så
enkelt, ikke for ham heller. Han må ikke ligge der nedgravet i selvbebreidelser. Det blir han ikke friskere av, sier
hun og prøver å le. Ser på ham at hun er en elendig trøster. Hun klapper ham på armen og gir ham en lett klem
mellom alle drensrørene.
På bussen hjem synes hun synd på dem alle, ikke minst
på seg selv. Hun er forresten en elendig byggherre. Det
går opp for henne hvor lett han ville klart å administrere
folk til dugnad. Han har et uvurderlig talent for praktiske
løsninger.
Et bilde dukker opp fra ingensteds. Jenta var nyfødt og
hun hadde mistet melken. Ungen tålte ikke melkeblandingen og gråt ustoppelig før doktoren fant ut av det. De
måtte utsette feriereisen og alt dreide seg om ungen. Da
gikk han med det vesle nurket i armene natt etter natt så
hun skulle få sove.
Hun sitter på bussen og ser for seg ansiktet hans. Han
har et filter av omsorg under all bandasjen.
Jenta er altfor mye alene når hun pendler til sykehuset
flere ganger i uka. Hun kjøper et miniatyrdukkehus for å
trøste henne. Og nye møbler til huset hver gang hun har
199
vært i byen hos faren hennes. Det er altfor dyrt, men det
er viktig.
Jenta viser glede på en stille og verdig måte. Som om
hun har dårlig samvittighet for å bli glad for et dukkehus
når faren hennes er dårlig.
Et par ganger spør hun om han kommer til å dø. Det
må hun aldri tro, er svaret. Det må hun absolutt aldri tro.
Hun får ha venner inne når hun må være alene, og styrer
seg selv. Begynner å rydde intenst. Legoklosser og puslespill ligger sirlig i kassen eller på hyllen. Sengen er redd
på hennes klossete omstendelige måte. Hun feier uoppfordret gulvet helt ut på trappen, slik hun har sett broren
gjøre.
Hun får ros, men svarer ikke på det. Nikker bare. Jenta
ligner sin mormor, tenker hun forbauset. Hun har ikke
sett det før.
Jenta passer på hunden også. Den flytter inn i sengen
hennes uten at noen har gitt den lov.
En dag stopper nabodamen utenfor og sier at ungen er
altfor mye alene. Som om hun ikke vet det. Som om det
hele er hennes skyld. Hun blir stående foran inngangsdøren høflig lyttende en stund. Så nikker hun flere ganger
og går inn. Naboen vil visst også inn. Men hun later som
om hun ikke forstår.
Det lukter brent fra kjøkkenet. Jenta står på en skammel og steker egg. Hun har et friskt brannsår på håndleddet. Men hun har stekt to egg. Det ene til moren
sin.
Hun finner brannsalve og smører datterens håndledd.
Det ser ikke pent ut. Jenta smiler. Det er dette som får
henne, moren, til å deise ned på en stol og begynne å gråte.
200
Nu må vi spis mens egget e varmt, sier jenta og setter
tallerkenen foran henne.
En natt dør han likevel. Han snekrer kisten sin selv og
prøver å trøste henne. På tomten er alt gjørmete og ikke
til å forstå for henne. Snekkerne har ikke begynt å reise
huset for de påstår at muren er skjev. Hun må søke om tilleggslån, sier mannen og legger til at det ikke er nødvendig
å male kisten. I gamle dager lå alle i umalte kister, påstår
han. Men om hun kan være så snill selv å vaske liket
hans? Han vil nødig at fremmede skal se elendigheten,
sier han. Nå som han er død kan han jo ikke administrere
flere dugnader, men får hun tilleggslån, så klarer hun å
betale arbeidere, mener han. Han har en hette over hodet.
Allikevel renner blodet kvelende rødt nedetter den hvite
skjorten. Det er ikke naturlig at en død mann blør så stygt,
tenker hun.
Alt blir lettar etter begravelsen, sier han.
Det må hun bare gi ham rett i, selv om hun tviler.
Jenta står med vidåpne redde øyne i døren og vil vite hvorfor hun roper så stygt midt på natten. Det kan hun ikke
svare henne på.
Jegeren legger byttet innenfor
døren
Kvelden på hytta er høstmørk, men lummer. Hun har
ventet i flere timer. Sett dagen gli over i mørkt skimmer.
Innrømmer for seg selv at hun ser frem til at han skal
komme. Har ordnet ferdig et måltid. Finnebiff, selvdyrkede mandelpoteter og rikelig med tyttebær. Nyplukkede
og irørt mye sukker.
Jenta sover. Gutten er ute i verden og farter.
De har funnet nytt fellesskap etter at han ble frisk og de
gjorde huset ferdig. Da billyktene kaster sitt insisterende
blikk mellom furuene, kjenner hun glede.
Bildører åpnes og slås i. Ikke bare en? Hun hører stemmer. Hans. Og en kvinnes? Så står de inne i lyssirkelen
fra parafinlampen i taket.
Det er henne! Han har tatt henne med seg. Hit. Har tatt
med seg byttet sitt til henne. En hannkatt som kommer
med mus på hennes trapp som en gave.
Hun blir bare stående. Kjenner at kjevene har låst seg.
Nevene har låst seg. Øynene har trukket seg tilbake, inn
i hodet et sted.
Han legger fra seg byttets bagasje på steinhella ved
peisen og snuser fornøyd over gryta. Henter tallerken
og bestikk til en til og setter på bordet. Kommer med
godlyder. Sett dere! sier han glad. Jeg serverer. Skjenker
hjemmelaget vin i tre glass.
202
Byttet setter seg og sier noe morsomt. Hun har nybørstet gyllent hår og rosa leppestift. Mannen hennes har
nettopp flyttet hjemmefra. Jegeren ler den lune latteren
sin. Selv står hun ennå midt på gulvet.
Så revner noe foran henne. Hun prøver å snu seg bort
fra det, men det nytter ikke. Det revner på andre siden
også. Hun tar vindjakken fra knaggen uten å si noe og
plasserer føttene i støvlene som står ved døren. Setter sin
ære i å lukke døren varsomt etter seg. Det revner ute også.
Hun går på utedoen etter lommelykten hun vet ligger der.
Blir sittende en stund. Håper hun på at han skal rope på
henne? Det gjør han ikke.
Hun går fort på den gamle grusveien rundt vannet. Da
hun er på den andre siden, stirrer et gult vindusøye på
henne fra hytta. Røyken stiger rett opp fra skorsteinen.
Hun ser vannet mellom vidjene og trekker ned dit. Må
legge seg ned en stund. Kjenner lyng og knudrete stein.
Alt går over, tenker hun. Det er bare å sørge for å holde
kroppen lavt.
Jeg har tent lys for dem, tenker hun. Nå sitter de inne
i varmen og spiser maten jeg har laget.
Alt revner. Hun ser ingenting. Så kvalmen. Nytteløst å
komme over, eller forbi, det er bare å være i det til det
går over.
Hun finner seg selv i en forvridd stilling på et svaberg ved
vannkanten. En dump smerte i skulderen. Da hun vender seg over på ryggen, ser hun rett opp i den fiolette
nattehimmelen. Først kjenner hun kulden som en fiende.
Skjelver.
Men langsomt forandrer alt seg. Tiden er ikke. Hun
blir i seg selv og kjenner ingenting. Det er så lett, tenker
203
hun, jeg ligger bare her til alt er over. En gang åpner hun
øynene og ser en vanskapt måne der oppe. En annen gang
registrerer hun at det gule vindusøyet på andre siden av
vannet er blindet. Hun tenker at hun har lommelykt uten
riktig å forstå hva hun skal med den.
Han bærer henne opp i bilen og kjører henne til hytta.
Sola steker. Det er hett. Du har aldeles forbrent fjeset
ditt, sier han bekymret. Hun kjenner det ikke. Han bærer
henne inn i køya og lager te til henne mens han gjentar
en enkel setning.
Du e galen! Du e galen, du.
Byttet er ikke der. Men det lukter ennå kald finnebiff
og en anelse fremmed parfymert hud.
Utpå dagen sier han at de ikke kan ha det slik. Hun vet
ikke hva hun skal svare, for hun vet ikke hva han mener.
Venter på at han skal forklare det. At han skal si at han
ikke kan være jeger på den måten mer. Men han lar det
bli opp til henne å forklare hva han mener. Det kan hun
ikke.
Da hun kommer seg på beina og er på vei til utedoen,
ser hun at jentungen har tatt ned indianerteltet sitt. Det
ligger flatt og gult mellom teltpluggene.
Vil du ikkje ha teltet ditt oppe lenger? spør hun.
Æ skit i det der teltet, sier jentungen sint og løper bort
mellom furuene.
Skal æ lage kakao? roper hun etter henne.
Nei! skriker jenta og er borte.
Han har rett, tenker hun mens hun sitter på doen. Jeg
er galen. Jeg skremmer ungen. Jeg må ta meg sammen og
bli som de andre.
*
204
Hun står på fergedekket. Han har alt kjørt bilen i land
og står på parkeringen og venter. Hun vet at hun må gå i
land nå. Det er det man gjør når man har tatt ferga over
fjorden. Men det er en ørken mellom henne og fergeporten. Hun vet ikke hvor mange skritt. Føttene vet ikke noe
om slikt. Ikke hun heller. Timene hjemover er halshogd.
Hun kan ikke få alt på plass igjen. Menneskene stabber
der ute uten å vite hva de utsetter seg for. Hun kunne ha
advart dem, men gjør det ikke.
Nå flyter de rundt henne som klisne bylter, innpakket
i filler og traser. Uappetittlige å se på, tenker hun. Det
er nok i et mareritt, dette her. Så hun blir bare stående.
Står der da han kommer tilbake og spør hvorfor hun ikke
kommer. Hun vil svare at hun ikke vet det, men det blir
ikke til noe.
Korfor står du her og sipe for ingenting, gjentar han
utålmodig sjokkert. Det kan hun ikke forklare for hun vet
ikke noe om slikt. Da han tar henne om skuldrene og sier
at hun må ta seg sammen, er hun enig med ham uten at
hun greier å si det.
Da de sitter i den vesle gule bilen begynner den å flyte
bort rundt henne. Hun kan ikke se den mer. Ikke føle setet.
Bare de skjelvende knærne. Eller er det hendene? Det er en
merkelig situasjon for hun kan ikke huske at hun har sittet i noen bil med skjelvende knær før. Sola har falt ned
fra himmelen og slått hele frontruten inn. Avpillede hoder
beveger seg usammenhengende over klesbyltene der ute.
Så kommer mørket. Hun rekker å sanse den emne
lukten av oppløsning.
Han sier til henne at han ikke har gjort noe galt. Hun
behøver ikke å tenke på det engang. Han har grå ærlige
205
øyne som lyver like raspende mildt som en hundetunge.
Hun vet han gjør det for å berge henne.
Hun står i klasserommet og snakker om å stå oppreist og
være sterk når man tror på noe. De har hatt gruppearbeid om personer som har betydd noe i nær historie. Idet
hun sier stå oppreist, tenker hun at hun ikke lenger husker
portrettet av Martin Luther King der han står foran folkemassen. Derimot kan fantasien mane frem røyken fra
krematoriene som stiger mot himmelen over konsentrasjonsleirene, herrefolkets offer til menneskeheten. Og hun
ser den vesle napalmskadde jentungen komme løpende
naken mot kateteret i dette øyeblikk. Hun ser bombene
falle over Virginia Woolfs hus, ser henne fylle lommene
med stein og gå ut i elva. Hvorfor gjorde hun det, hun
som hadde så mange uskrevne bøker? Hvorfor lot hun
være å stå oppreist? Var hun ikke sterk nok? Er menneskets egentlig skam å ikke være sterk nok? Er det slik at
heltinnene dør og vi glemmer mens det vanlige menneske
ikke engang greier å stå oppreist?
Frøken, e du dårlig? hører hun like ved seg. Hun rister
på hodet og retter seg opp. Jeg skremmer elevene, jeg må
ta meg sammen, tenker hun og støtter seg på armene bak
kateteret. Så kommer hun på hva hun gjorde da hun lyttet på radio og en stemme meddelte at president John F.
Kennedy var drept.
Med fremmed stemme forteller hun elevene at hun går
på lærerskole. At hun står bøyd over et rødt plastfat på
hybelen sin og vasker håret. Beskriver hvordan hun prøver å skru av krana over utslagsvasken, men at den likevel
fortsetter å renne. At hun i stedet skrur opp volumet på
den grønne reiseradioen. At hun ser for seg det nyhetslese-
206
ren sier. Den døende presidenten i sin kones armer. Hun
legger ikke ut om blodet, nevner bare at hun ser det, og
at hun tenker at nå er Amerika fortapt. Men alle vet jo at
et helt kontinent kan ikke bli fortapt fordi ett menneske
dør, sier hun. Og det er bra, selv om det også er trist, sier
hun.
Det er dørgende stille. Elevene lytter til tristheten.
Man kan lage seg problemer som ikke finnes, sier han
vennlig og kaster sekken over den ene skulderen. Trygg
på at hun har glemt historien så snart han er ute av syne.
Det vil si glemt det som ikke er. Føttene hans står trygt i
jaktstøvlene og bilen er pakket.
Men hun glemmer ikke. Er som en gammel hunnelefant
som samler på krenkelser i hundre år. Eller en kvinnelig
og latterlig hanrei, tenker hun.
Hun tenker mye og intrikat. Hun snakker ikke med et
menneske om sine elefantkrenkelser. Begynner bare langsomt å planlegge. Ikke egentlig for å stå oppreist, men for
å kunne felle et bytte. Ikke med omtanke, som jegeren.
Mer som en patolog. Eller en gribb. Nesten alt kommer
til nytte bare man ser det i stort nok perspektiv. Døden
er svært nyttig. Den rydder så å si plass for fornyelse og
friskhet i systemet.
Hvorfor gjorde du det? spør hun.
Virginia Woolf sitter i lesestolen ved bokhyllen med
hendene knyttet mellom knærne og svarer ikke.
Æ forstår at du va deprimert på grunn a krigen som
kom. Eller kjærlighetssorg? Men du hadde suksess. Va
respektert. Hadde skreve bøker, essay og…
Kan du høre drønnene der ute? spør Virginia. Kano-
207
nene? Maskingeværene? Kan du høre det maskuline gen?
De som ber om sin guds velsignelse mens de dreper.
Nei, hvisker hun.
Da er du heldig. Jeg kan. Jeg går på endeløse strender
og plukker stein. Til sist er lommene fulle. Det er da jeg
går ut på dypet.
Romanen
Et lite rom i det nye huset høyt oppe på knausen. På tegningen står det skibod. Men ikke ei eneste ski finnes der
og den er bare hennes. To ganger en og en halv meter.
Han har snekret hyller og skriveklaff. Har forståelse for at
hun må ha et sted for seg selv. Han skal snekre en platting
med rekkverk utenfor døren når han får tid.
Det haster ikke, sier hun, for hun kan allikevel ikke
gå ut døren når hun har klaffen nede for å skrive. Mesteparten av levetiden er vinter uansett. Hun eier seg selv
ved den nedfellbare skriveklaffen foran vinduet i døren.
Tekoppen ved siden av skrivemaskinen.
I vaskerommet innenfor, mellom boden og resten av
huset, tromler klesvasken rolig rundt og rundt. Nå og da
slår datterens platespiller igjennom. Hun har ikke satt seg
inn i hva hun spiller.
Fingrene har sine vandringer over tastaturet. Langsomt.
Eller fort. I en slags samklang med tanken. Det vil si, tanken må arbeide frem og tilbake. Rette og sortere. Ord har
muligheter man ikke umiddelbart kan forstå. Ikke før de
står der. Hun kan ikke tillate seg å slå feil for ofte. Må
ikke sløse med papiret. Det er dyrt og hellig. Hun kan
rette tjue tegn tilbake på den nye maskinen. Det er et
under.
209
En svarttrost roper fra det knortete rognetreet og vil
ha kontakt. Eplebiten sin. Hun vører den ikke. Sitter i en
vinterisolert bod og skriver på noe som skal bli en roman.
Men det kan man ikke vite for sikkert.
Hun får et vikarstipend fra Forfatterforeningen. Det er
ikke bare drøm, men blodig alvor. Hun har fått kompetente mennesker der ute i verden til å tro at hun er
dikter. Søker to måneders permisjon fra jobben og får
det etter mye om og men. Naturligvis må hun først
tilstå.
Æ skal skrive en roman, sier hun uten autoritet. De vet
at hun har fått utgitt et par diktsamlinger, men de smiler.
Har vel ikke hatt folk på lønningslisten før med slike griller. Men ja vel, det får la seg gjøre, så får man se hvordan
det går? Blir det sagt.
Hun skal bo alene på hytta sammen med hunden i åtte
uker. I helgene skal mann og barn komme på besøk. Det
er avtalen. Han har forståelse for prosjektet og tar det på
alvor. Det virker som om han tror at hun kan greie det.
Men han spør ikke hva hun skriver. Er ikke et menneske
som setter folk under press dersom han ikke vil at de skal
gjøre et arbeidsstykke for ham. Trives med selv å fortelle.
Ikke bare til henne. Han tar ofte med hele klassen på hyttetur. Denne høsten finner han seg i at det ikke lar seg
gjøre.
Multene er plukket og det er i tyttebærenes tid. Røsslyngen har blomstret av og man kan vente nattefrost når
som helst. Det lukter kald røyk og aske hver morgen. Den
blå timen er mer fiolett og varer ikke mer enn et kvarter.
210
Høstmørket og stillheten er først bedøvende. Aleneheten
har ingenting med ensomhet å gjøre.
Hun svømmer i det iskalde vannet hver morgen. Kjenner seg mer levende enn hun kan huske at hun noen gang
har vært. Hunden synes det er for kaldt for svømming og
sitter på berget og venter som en betrodd badevakt. Hun
får nok ikke anfall i vann. Det er noe med pusten. Et flytende vesen faller ikke. Hun har visst et stort talent for å
holde seg flytende. Svømmer hun langt ut, begynner hunden å pistre. Svømmer hun til skjæret og klatrer opp, tar
den til å gjø. Men når hun rekker hånden i været, slutter
den.
Arbeidsdagen begynner med dagslyset. Hun har ikke
behov for å se hva klokken er. Bordet med skrivemaskinen og stolen har hun plassert foran det store vinduet
med utsikt over vannet. Om ettermiddagen tenner hun
parafinlampene og stearinlysene. Etter som dagene blir
kaldere, fyrer hun i peisen.
Timene går fort med spraking fra ilden, klapring fra
tastaturet og hundens gjesping og pust. Hun kjenner det
som om hun har brukt hele fortiden i fengsel og plutselig
er frigitt. Tenker nesten ikke på noe annet enn det hun
skriver fra minutt til minutt. Spiser når hun forstår at hun
må, drikker fra øsen i vannbøtten. Det er jo bare henne
der. Går på utedoen når det ikke er noen vei utenom. Står
fast i teksten og luffer rundt hytta i mannens tresko og
peser mellom tennene.
Hunden tar en runde over bergene og kommer tilbake.
Går hun inn før den, lar hun ytterdøren stå på gløtt.
Kommer den altfor sent, ber hun den om å lukke døren
etter seg. Noe den av gode grunner ikke gjør. Men den
211
oppfatter korreksen, gjesper og legger seg på hella ved
peisen.
Mens hun lager brødskive forteller hun om katten hun
en gang hadde som gjorde fra seg i utslagsvasken og
mjauet når de skulle komme for å spyle ned. Hunden gjesper enda en gang, som om den vil gjøre oppmerksom på
at hun har fortalt det før.
Svigerfaren kommer ned fra gården og er mørk i ansiktet.
Hvem hun er for en som ikke kommer opp til dem, men
bare sitter her nede på hytta dag og natt? De har nok sett
at det er lys her om natten også.
Hun svarer ikke på slikt. Han har jo rett. Hvem i
huleste er hun for en? Jo mindre hun sier, dess fortere gir
han seg. Han er ikke en mann som snakker i utide. Men
hun lover å komme på besøk. En dag, sier hun, men ikke
når.
Hun byr ham på kaffe og kjeks med sjokoladefyll. Han
er en aldrende mann med tre barn. Hun spør om han ser
frem til jakta. Den har alt begynt, retter han. Men legger
til at han får vel ikke så mye tid i år. Det er så dårlig med
hjelp i butikken. Han skulle hatt noen som kunne stå for
ham, sier han og ser strengt på henne.
Hun nikker og lurer på om han egentlig bebreider
henne at hun ikke er ekspeditrise, men lærer i unyttig
permisjon og lediggang.
De sei du skriv på ei bok? spør han.
Hun nikker og bruker hans taktikk. Skal man vite mer,
så får man spørre mer. Det gjør han ikke.
Da han skal gå, snur han seg mot henne og sier ut i luften at hun er et underlig kvinnfolk. Hun sier at hun ikke
kan hjelpe for det.
212
Æ veit det, svarer han kort og lukker døren fast i etter
seg.
Men hun har sett noe i blikket hans. Varme?
Med det vet hun at han ikke er sint lenger.
Hun våkner og hører sine egne hjerteslag. Det er noen ved
døren. Hun hører tydelig at det er noen ved døren. Låste
hun med kniven i sprekken ved karmen? Hun står opp og
tenner lommelykten. Kniven står ikke der!
Så forstår hun.
Hun vet ikke når hun først ble klar over den. Farligheten.
Hunden løfter på et søvnig hode, og det er veldig lenge
siden hun brukte kniv for å låse en dør. Likevel er hodet
fylt av det. Kroppen. Hun raver rundt og støtter seg til
veggene mens hun befinner seg i denne kroppen. Hun holder den fast. Angsten. Den er en stor velsignelse der den
velter over henne.
Tora hørte plutselig steg i trappene. Hun sanset seg lynsnart og satte kniven mellom dørlisten. Det var ikke
sikkert det var noen som skulle til dem. Hun lyttet mens
hun holdt såpestykket tett inntil brystet med begge hender. Det dryppet taktfast og nesten lydløst fra halsen og
nesen og ned på tregolvet. En og annen dråpe havnet på
det vesle brystet og fikk det til å knuppe seg.
Det tok fast i dørklinken til kjøkkendøra. Han!
Etter at hun har fått hamret det meste ned på papir, føler
hun seg så velsignet at hun begynner å grine. Drikker et
glass melk stående ved den kalde peisen før hun legger seg
med morgenkåpen på.
213
Om morgenen vekker hunden henne med fornærmede
bjeff ved døren. Så går de ut på naturens vegne, begge to.
De er eremitter som har en avtale om bare å plage den
andre når de må.
Hun leser igjennom det hun har skrevet og ser at mye
må forbedres. Plutselig synes hun at det meste er rene tøv.
Unntatt avsnittet med kniven. Det er bra. Men hun vet
ikke hvor hun skal gjøre av det. Det er jo ikke det hun
skriver om, men om jenta som er ungen til en tysk soldat.
Hun går tur med hunden og plukker sopp. Steker steinsopp skåret som biff med fløtesaus og tenker på at hun
kan gi opp det hele og begynne på noe annet. Det er jo
ikke slik at hun har lovet noen at boken skal bli ferdig
på to måneder, og stipendet har hun jo fått for å skrive.
Hun har ikke sagt noe om hva. Idet hun tenker på det,
kommer trassen. Hun rydder vekk maten og setter seg til
å arbeide igjen.
Etter en stund går det opp for henne at hun gjør det for
omstendelig levende. Det er noe med selve formen. Det
er sikkert noe galt med formen hele veien i det hun har
gjort, tenker hun. Men det kan ikke rettes opp i dag. Det
får vente. Hun må skrive det nye som dagen byr. Det kan
bli hennes valgspråk, tenker hun.
Jeg skriver det dagen byr.
Og dersom dagen gjemmer det den har, så må hun
grave. Grave dypt.
Han har små runde brilleglass og følsom munn. Står
foran det store vinduet og er vakker på en arrogant måte.
Hånden leker med klokkekjedet i veståpningen.
Du har tatt dæ inn på mine enemerka, sier han på
214
hennes egen dialekt. Det får henne til å skvette. Noe er
galt.
Det e han svigerfar som eie her, unntatt akkurat rundt
hytta, forklarer hun usikkert som en skoleelev tatt på
fersken.
Tullprat! sier han med en tørr latter.
Det er det ikke noe å si på, så hun tier.
Omgivelsan e viktig for å forstå historia, sier han.
Hun setter seg på sengekanten og prøver å huske hvor
hun har sett ham før.
Du må på kjerkegården! sier han bestemt.
Nu? pistrer hun hutrende.
Du hørte stemman nyss, ikkje sant? Du blei redd då du
forsto at det du skreiv på e så stygt?
Folk skal jo les det, medgir hun og drar på seg ullestene
med valne hender.
Ingenting e for grimt tel å bli litteratur, sier han, litt
mildere nå.
Æ kjem aldri til å tore å utgi det. Forstår ikkje at æ
tenkte på det engong. Æ e for feig. Og nu i natt va det
dettan å la han drukne. Ho kan ikkje være ei slik som
berre lar han drukne, ikkje sant.
Det verste i den boka e vel ikkje om han drukna eller
ikkje.
Ikkje det? spør hun rådvill.
Selvsagt ikkje. Det verste har du ikkje skreve så grimt
som du kjenne det. Men det e der allerede. Du trur du skal
frelse alle. Men i litteraturen e det akkurat som i livet, alle
kan ikkje frelses.
Men e jenta slik? Har ho rygg tel å bær det?
Det kan du ikkje spørre non om, det må du sjøl ta
ansvar for. Du må forherdes. Det måtte æ også. Du må
215
skrive det du ikkje tør. Det som folk trur at de ikkje orka
å se.
Kordan? sier hun og tar et par skritt mot ham for å
finne klærne.
Du må fange hinna imella det som skjer.
Meine du det ingen kan se, men allikevel gjenkjenne,
sier hun og lar genseren gli over hodet.
Godt sagt! Du kjem dæ. Nu skal du berre trutnes litt
på kjerkegården. Det måtte æ også i si tid. Du har den jo
like her oppe.
Går du med mæ? spør hun.
Berre et støkke. Ensomhet gjør kostnaden tydelig. Man
kan ikkje leke litteratur. Det e liv og død.
Kostnaden? hvisker hun.
Skam, sorg og angst. Du må gå inn i det. Nu har du
endelig rom for å gjøre det. Gå inn i det du aldri har fått
fortalt.
Men du går med til porten? spør hun.
Ja, til porten.
Ligg her! sier hun til hunden og lukker døren mellom dem.
Idet hun tenner lommelykten og går mellom furutrærne,
er hun ikke sikker på om han er der. Men nå vet hun hvem
han er.
Æ har møtt kona di, sier hun lavt ut i mørket.
Æ veit det. Ho har gått i forbønn for dæ, derfor e æ
her, svarer han like bak henne.
Med en gang hun ser konturene av alle gravstøttene,
hører hun raslingen av benpipene der nede. Alle har sin
historie. De kjemper for at hun skal se dem. Hun hører
dem kravle, åpne stumme munner med ivrig lysende tennene, vri seg og strekke knokkelhender opp mot henne.
216
Lag etter lag står de på hverandres knokler og vil vise
henne historien sin.
Hun finner svigermorens grav og lar seg gli ned mellom de visne blomstene. Så slokker hun lykten og lener
seg tilbake. Støtten er kald og hard.
Kor e du nu? spør hun.
Hos de som vil ha mæ, svarer dikteren.
Redaktøren
Hun står med brevet i hånden. Det har forlagets logo og
er tykkere enn at det kan inneholde et ferdigtrykket kort
med dessverre. Men det er ikke manuskriptet i retur. Hun
åpner det med en bordkniv for ikke å rive konvolutten i
stykker.
Brevet er ikke fra redaktøren, men en hun ikke kjenner.
Kort og vennlig, men nokså forretningsmessig. Dessverre
er redaktøren hennes syk på ubestemt tid, men de har
allikevel besluttet å anta romanen hennes.
Hun setter seg ved spisebordet. Synsnerven trer ut av
funksjon. Den blå skomakerlampen over bordet forsvinner i en diffus glorie. Hun lukker øynene. Sitter. Ingenting
er vesentlig. Heller ikke at hun kanskje savner et par ord
om hva de liker, eller ikke liker. Språket er høflig uten
kruseduller av noe slag. Det er vel slik det er, tenker hun.
Redaktøren roper på henne. Med stemmen til en gutt
som trenger kameraten sin. Hun kan ikke få øye på ham
og prøver å gå etter lyden. Men ropene blir bare fjernere. Han vil visst snakke med henne om romanen. Hun
går til hyllene. Men boken er ikke der. Den er ikke i
virkeligheten.
Hun står alene og holder en tom ringperm i hendene.
218
Øyeblikket etter sitter hun i en karusell som bare har én
stol. Noen setter i gang maskineriet og hun må snurre
med. Fortere og fortere. Kjenner at hun ikke holder det
ut.
Jeg må slutte å drømme om umulige ting, tenker hun.
Hun tror mer på den ropende redaktøren enn på romanen. Tar mot til seg og ringer for å spørre etter ham. Blir
satt over til en hun ikke kjenner. Damestemmen er avmålt
høflig. Hun kan ikke opplyse om redaktørens helse.
Men blir han lenge borte? Æ skulle ha diskutert med
ham det som skal rettes, sier hun.
Du skal bare sende rettingene hit så ordner vi det. Du
skal selvsagt også få korrekturen for gjennomlesing før
det trykkes, svarer stemmen vennlig.
Men når tid blir han fresk? vil hun vite.
Det kan ikke stemmen svare på.
Hun tenker på samtalene med redaktøren. Om diktene.
Livet. Og kunstnernes Høstutstilling de begge har sett.
Har han lest? Hvorfor vil ikke stemmen fortelle henne hva
som feiler ham?
Sønnen tar utdannelse i samme by som hun gikk på lærerskole. Pendler hjem i helgene i en gammel bil. Natt til
mandag ligger hun våken og venter på telefon om at han
har kjørt av veien et sted mellom de tre fergene han må
nå. Han tar alltid siste ferge. Det er hans lov som hun ikke
har noen rett til å forandre. Han er en ung mann som til
og med har avtjent verneplikt for fedrelandet.
Hun ligger og venter på katastrofen. Står opp fordi
hun helt tydelig hører at telefonen ringer. Hun tenker på
redaktøren også. Som om det er en logisk konsekvens å
219
trekke sammen to katastrofer i én. Selv om han ikke har
noe der å gjøre.
Nå kan hun angre. Angre på de gangene hun forsømte
gutten mens han vokste opp. De gangene hun sviktet ham
fordi hun hadde annet fore. Kjæreste, arbeid, utdannelse.
Gutten i villaen. Den gale moren som hentet ham. Når
tenkte hun forresten sist på den gutten? Det var i den
samme byen.
Hun ser for seg den gangen gutten hennes satt på trappen og gråt fordi hun nektet ham å sparke fotball før han
var ferdig med jobben han hadde fått ukelønn for.
Hun legger seg igjen og stirrer på konturen av mannens
sovende rygg. Episoder dukker opp. Ganger hun ikke tok
guttens parti. Eller verre, den gangen hun fiket til ham
fordi han ikke ville ta på en tykk vadmelsbukse da han
skulle i skiløypa. Det brenner henne. Brenner hele natten
mens hun ligger og venter på katastrofen.
Take This Waltz
Moren kommer på besøk uten at faren er med. Det gjør
alt annerledes. Hun skal tilberede ryper, det er hennes
glansnummer. De er i godt humør og ler.
Moren plukker ikke rypene, men flår dem halvtinte.
Vasker og tørker. Svir dem lett i gryta for å danne hinne
rundt. Legger dem lunt. Hakker einebær og krydder og
braser alt i gryte en stund. Siler fra krås og hjerter. Det
vil si hun sparer på hjertene. Så lar hun skrogene surre i
den foreløpige sausen til de er møre.
Moren kunne lært henne mye mer om mat. Men enten
har hun ikke hatt tid, eller hun har ikke villet lære. Hvorfor har hun denne motviljen i seg, uten at det kommer noe
skikkelig ut av det? tenker hun.
De snakker om at datteren er reist på håndballtur og
ikke får smake. Det dufter himmelsk. Da ringer telefonen
fra gangen. Det er han, mannen.
Æ reis bort i helga, sier han. Det passa jo godt når du
har besøk av mor di.
Korfor så brått? E det håndballen?
Nja…, han drar på det.
Men rypen! sier hun. Hånden rundt telefonrøret blir
fremmed og svett.
Dokker kan spare det som blir igjen, mener han.
221
Dersom du e misfornøyd for at vi har besøk så kunne
du ha sagt det før, sier hun lavt.
Han er absolutt ikke misfornøyd, han trenger bare å
komme seg bort en tur.
Men kor? spør hun i plutselig nød, som om hun tror
det kan ha noen betydning.
Ikkje bry dæ om det, svarer han kort.
Men du må jo komme heim for å pakke! peser hun.
Æ har alt i bilen. Ha det, sier han og legger på.
Han har planlagt det lenge, tenker hun. Planlagt det
uten å si noe. Hun har vel tenkt det. At noe var på gang
igjen. Naboen hadde vært i byen og i forbifarten sett en
dame i bilen hans.
Æ trudde det va du, men nu ser æ jo at du e heime, sa
han uskyldig.
Hun hadde tatt det stående der og da. Uten å prøve på
noen forklaring.
Hun greier ikke å være der for moren, greier ikke å spise
rypene han har skutt. Moren har alltid likt ham og gitt
uttrykk for det. Nå har hun tilberedt rypene hans. Det er
et komplott. På en måte blir moren skyldig. Også fordi
hun godtar forklaringen om at han så plutselig måtte reise
bort og se til en venn som er blitt syk.
Hvorfor lyve? Hvorfor sier jeg det ikke som det er?
Skammer jeg meg fordi jeg har en mann som ikke er her
når moren min kommer og lager rypene hans? Har det
ikke egentlig alltid vært slik? At hun ikke forteller moren
om sine sorger? Er hun redd for at moren skal se hvem
hun i virkeligheten er?
Og ettersom hun husker som en elefant, så ser hun
tydelig den solskinnsdagen moren kom på besøk kjørende
222
med sitt nye sertifikat. De sitter på terrassen og hun forteller at hun har fått antatt diktsamlingen som skal komme
på det største forlaget til høsten. Hun husker at moren
har ansiktet vendt mot sør, strekker hals og speider utover
det skimrende havet. Hun husker den rutete blusen moren
hadde på. Og minnet om denne blusen, ja bare tanken på
denne blusen, slår en rusten spiker fast et sted. Som om
hun vil fordele skyld mellom moren og mannen, husker
hun det beleilig nå.
At hun vet at moren ikke kan vite at hun husker episoden og derfor absolutt ikke kan ta på seg noen skyld for
det hun ikke vet, hjelper ikke. Ingenting hjelper for hennes
elefantminne.
Matbordet har en hinne av sorg, skam, bebreidelse,
avmakt. Hun pirker i maten og tier, og moren spør om
det er noe galt. Hun rister på hodet. Til sist spør moren
om hun ikke er velkommen. Hun svarer ikke på det, sier
bare at hun tror ferga kommer.
Moren stirrer forbauset på henne, ser ut vinduet og
forstår ikke hennes kryptiske ondskap. Men tier, hun
også. Øyeblikket etter reiser hun seg og begynner å rydde
av bordet. Situasjonen har aldri vært slik mellom dem.
Iskald.
Moren pakker sakene sine og kjører. Huset er tomt.
Det fylles med ekko av tankene hennes. Etter alt det hun
skulle ha sagt til moren før hun dro. Det gode. Og det groteske. Faren. Alt. Når tingene allikevel var så på tverke,
så hadde det passet. Hun kunne bare sagt det med få ord.
Spurt henne rett ut. Kjenner du egentlig den du har valgt
til far for meg? Vet du hva han er i stand til?
Hadde moren da kommet henne i møte? Hadde hun
hatt noe å innrømme? Bortsett fra at hun trolig ikke valgte
223
denne mannen, men giftet seg med ham av pur nød. Slik
man gjorde på den tiden. Hva om hun hadde tatt denne
samtalen på en dag som denne og blitt ferdig med det.
Hun har jo så allikevel knust moren for lang tid.
Hun ringer opplysningen for å få nummeret til ulike overnattingssteder det kan tenkes at han har tatt inn på. Så
ringer hun rundt til alle hoteller i kjøreavstand og ber om
å få snakke med gjesten med hans navn. Men ingen har
en gjest med et slikt navn.
Hun ser seg selv som en liten forlatt pike. Først blir
hun rørt til tårer av det, så innser hun at hun bare er en
idiotisk figur uten selvrespekt.
Hun kaster ryperestene med saus og det hele i søppelet
og går ut med det. Allikevel kjenner hun lukten over hele
huset. Hun legger seg og prøver å gråte seg i søvn slik alle
små piker av og til må, mens hun sverger hevn.
Det er midnatt. Hun står opp og setter på en plate med
Leonard Cohen. Polet er en polferd unna så hun spretter
en flaske hjemmelaget vin. Tar av seg nattkjolen og børster håret som har grodd rikelig ut igjen siden den gang
hun sto ved kjøkkenbordet og kuttet fletten.
Hvor mange år har det tatt? Hvor lang tid tar det før
håret vokser seg så langt at man kan bruke det til seil?
Hvor langt har hun seilt? To diktsamlinger og en roman
uten permer pluss noen småting uten betydning.
Hun danser i den nattblå stuen.
Ain’t no cure for love.
Nei, selvsagt ikke, tenker hun.
Everybody knows.
Først tenker hun ganske beiskt at alle vet at han har
224
en annen som han drasser rundt med. Nå vet hun det
også.
Men etter andre eller tredje glasset blir hun stående
bom stille og svaie uten sinne eller motstand.
Kjærlighet? Eller bare ekkel sjalusi? tenker hun.
Er det det som er feilen? Drømmer hun om noe som
ikke finnes? Eller verre, torde hun ikke være alene i verden den gangen med barnet sitt? Akkurat som moren ikke
torde å være alene i krigen med henne. Uten en mann.
Og lik kvinner til alle tider velger hun et menneske som
hun tror kan stå hos, uten å lodde dybden av hva det
innebærer? Har de gitt seg sammen på en løgn?
Vet mannen i dette øyeblikk noe som hun ikke vet? Om
kjærlighet. Har hun trodd at han kunne høre tankene hennes? Se drømmene hennes? Når de bare fikk tid. Nå har
kanskje han tatt seg tid.
If you need a lover… I’m your man.
Hun drikker hele flasken og den er ikke av det beste
slaget.
Take this waltz, muller hun og faller. Hun faller og faller og faller, steinhardt og bløtt. Steinhardt og bløtt. Et
siklende kadaver i restene av Leonards befaling.
First we take Manhattan, then we take Berlin.
Svik og karneval
Han ser sport på TV. Den står i gangen med to stoler
foran. En er tom. Det er bare de to i huset. Hun leser i en
biografi om Katarina den store av Russland som fortsetter å være hersker etter at mannen hennes er drept. Leser
om elskerne hennes. Det påstås at hun brukte 92 800 000
rubler på elskerne sine. Det må på alle måter ha vært en
brysom syssel, tenker hun, ikke uten interesse. Hun kan
gjøre som Katarina. Problemet er bare at da må hun ha
midlene. Hun må være enke med tilgang til menn, tid og
penger.
Er all slags fråtsing bare en form for tomhet?
Hun kunne ha spurt ham. Stilt seg foran TV og spurt
ham.
Er hun, den hittil siste, dyr i drift?
Gjorde turen deg glad, eller er du bare tom?
Men hun er for stolt. Eller for feig. Han kommer til å be
henne flytte seg fra TV-skjermen så han kan se hvem som
går over målstreken. Da har hun ydmyket seg dobbelt.
I stedet går hun inn i skiboden. Der skriver hun ham et
kort brev på maskin om sine fremtidsplaner. Brevet legger hun i gymbagen hans over dommerdrakten. Den står
bak stolen hans. Hun går bokstavelig talt bak ryggen hans
med dette brevet.
226
Jeg har kommet inn på Universitetet og har søkt studiepermisjon. Har bestemt meg for å studere litteratur.
Sønnen er for lengst flyttet hjemmefra, men datteren er
bare en tenåring. Hun går noen runder med seg selv. For
andre gang forlater hun et barn for å lære noe mer enn
avmakt, som hun kan fra før.
Alt er bare svik, tenker hun. Vi er foreldre som svikter
ungene og hverandre. Det skal straffe seg, tenker hun. Alt
straffer seg. Allikevel gjør hun det.
Han tar emigrasjonen hennes pent. Da han finner brevet, setter han opp en saktmodig mine og sier at hun
kunne vel bare ha sagt det. Tydelig fornærmet. Litt for
tydelig til å virke ekte.
Hun skammer seg. Raseriet er borte. Hun analyserer uvillig hvorfor hun stikker av. Er det lærelyst eller
krenkelse?
Han sier at hun er modig. Hva slags mot han sikter til
er ikke godt å vite. Hun spør ikke. De skal nok greie seg,
sier han. Men når en av kollegaene hennes antyder at det
ikke er bra at hun reiser fra datteren, tier han og lar henne
sitte der med skammen.
Han har noe annet fore den helgen hun skal dra, men
ungene stiller opp for henne. Datteren hjelper til med å
pakke det siste hun kommer på at hun trenger for å bo
på hybel. Sønnen kjører og datteren blir med.
De ler og forteller hverandre historier på turen. Det er
sjelden det er de tre sammen. Altfor sjelden, tenker hun.
De spiser kjøttkaker på kafé. De unge sover på flatseng
på den hyggelige hybelen hennes.
Neste dag reiser de hjem og hun er alene. Rydder bøker
227
og ting opp av pappesker og finner en plass for det. Tenker at hun faktisk har kjente i denne byen. Vet at det
finnes en skrivende jentegjeng. Flere kjenner hun gjennom
møter i Forfatterlaget.
Samtaler, tenker hun. Hun er på et sted der hun kan
finne noen som forstår når hun nevner at hun skriver.
Hun motiverer seg til å føle seg fri, og lurer samtidig på
hvor langt ungene er kommet på hjemveien. Om de kjører
pent. Det var det siste hun sa til dem, kjør pent.
Da hun har lagt seg, tenker hun på at hun skulle ha
benyttet anledningen til å snakke med dem om alt som i
lang tid ikke har vært som det skulle. Kulden i veggene
hjemme. At det muligens er hennes feil. At de kanskje ikke
har de foreldrene de fortjener.
Men nå har hun altså ikke gjort det. Ikke denne gangen
heller. Hun ligger og former spørsmål og svar mellom seg
og ungene. Det fører ikke til noe. Annet enn søvnløshet.
Rommet er ganske hyggelig, til og med om natten. Det
er en annen ro over hybelens søvnløshet enn den hjemme.
Her lytter hun ikke etter kneppet i ytterdøren og hvilken
forfatning han er i når han kommer inn i rommet.
Likevel plager hun seg med å analysere hva hun kunne
ha gjort annerledes. Det er ennå ikke for sent?
Han er ensom fordi hun ikke bor hjemme, skriver han.
Sier det til og med i telefonen. Hun står i vertskapets entré
med åpen dør inn til stuen deres. Men han nevner ikke
brysomme episoder og beskylder henne ikke for å se spøkelser på høylys dag. Samtalen lyder helt normal mellom
gifte folk.
Han kommer på besøk og sover på madrassen. Bebrei-
228
der henne ikke med ett ord at hun har reist fra tenåringen.
Det er det hun selv som gjør. Han forstår godt at hun vil
ha dette studiet, sier han. Har jo selv reist til byen for å
studere. To somre riktignok. Som om det å være borte
fra ungene om sommeren er mer tilgivelig enn å reise fra
dem vinterstid.
Han insisterer på å møte vennene hennes, som nesten
uten unntak er kvinner som skriver. Ofte støtter de hverandre. Ler sammen. Snakker om det usigbare. Avmakt.
Dette å skrive. Skrive godt nok.
Men ikke nå som han er der. De møtes ute på kafé
sammen med makene sine. Svik og sorger finnes ikke. De
ler. Er hverandres hyggelige narrer.
Da de går hjemover, nevner hun ikke hans bevegelser
utenom det hun faktisk har sett denne kvelden. At han
var imøtekommende og sjarmerende. Og holdt seg fra å
drikke for mye. Selvsagt sier hun det ikke slik, men mer
hverdagslig. Kameratslig.
De likte dæ, sier hun.
Likanes folk, svarer han.
De kommer sent hjem og lister seg opp trappen sammen
for ikke å vekke vertskapet.
Hun kjenner ingen. Det er karneval. Nakne kropper snor
seg tett om hverandre som om de er innestengt. Hodene
har maske. Hun danser tett med en mann hun tror hun
kjenner, men som er ukjent likevel.
Han er erigert og hun skammer seg på hans vegne. Må
absolutt gjøre noe med det før noen merker noe. Hun
haler ham med seg til en myk madrass under et høyt
spisebord. Setter seg på ham.
En tung fløyelsduk henger ned på alle kanter og skju-
229
ler dem. Mørket sluker dem. Likevel tar hun ikke masken
av. Den stikker ubehagelig. Så beveger hun seg over
ham. Helt fritt. Tenker at hun like godt kan nyte det.
Ingen kan bebreide henne, det er jo en helt nødvendig
bevegelse.
Brev i oktober
Kjære jenta mi,
Mamma har bakt på hybelen i dag. En måte å gjøre seg
hjemme hos seg selv. Grove rundstykker i gryta på plata.
Nå ligger de på risten og dufter.
Faget Allmenn litteraturkunnskap innebærer nok litt
mer enn det et såkalt allment menneske setter seg inn i,
tror jeg. Det er masse å lese. Når jeg sier masse, så mener
jeg flerfoldige tusen sider. Det meste er heldigvis skjønnlitteratur. Jeg som før snek meg til å finne tid til å lese, kan
bruke hele dagen på det om jeg vil. Tekstanalyse liker jeg
derimot ikke så godt. Pluss litteraturhistorie. Noe av det
er kjedelig skrevet, selv om stoffet kan være spennende
nok.
Sitter på lesesalen fra ni om morgenen, dersom vi ikke
har undervisning tidlig. Slik har jeg en skikkelig arbeidsdag. Kommer hjem til hybelen ved firetiden og lager meg
mat. Så fortsetter jeg å lese.
Akkurat nå er det Iliaden av Homer. Eldgammel gresk
tekst. Svært dramatisk med masse krig og kjærlighet og
nydelige naturskildringer. Ligner litt på Snorres kongesagaer, men er så mye vakrere, mer poetisk. Gudene på
Olympen setter menneskene opp mot hverandre, steller
231
i stand kjærlighetssorg og krangel. Det er nesten som i
vårt samfunn i dag. Krangel om rett eller galt i kirka
og i politikken. Det virker som om menneskene ikke
har lært stort. Homer skrev jo dette flere hundre år før
Kristus.
Jeg synes jeg har det som plommen i egget, men jeg
savner dere. Tør ikke si så mye i telefonen om hvor
mye jeg savner deg, for jeg er redd for å begynne å
grine.
Du driver vel med lekser og håndball. Artig at dere
hadde jenter med dere på hytta. Du blir sikkert selvstendig og flink når du må administrere og ordne.
Du kan tro jeg har gjort meg noen tanker når jeg
har fulgt enkelte forelesere. For hva må ikke dere elever
utholde av rare lærere. Også her er det nok en og annen
som skulle ha funnet noe annet å ta seg til. Noen er
rotete, uforberedte og rare, og lyder som om de snakker
bak ei julenissemaske. Noen, særlig mannfolkene, skulle
nok lært seg å snakke med stein på tunga, akkurat som
taleren fra oldtiden. Damene som underviser her er ofte
bedre enn mennene. Jeg tar meg i å være stolt av dem, og
heier litt på dem når jeg kan.
De stakkars grå cellene oppe i hauet er ellers ofte
forvirret.
Jeg prater alvorlig med dem og sier at jeg er avhengig av at de fungerer. Men de flyr ut av vinduet på
lesesalen, eller gir seg til å analysere medstudenter og
lærere i stedet for å gjøre rent bord med diktanalyser,
dogmer og strukturalisme, og hva det nå kan være, alt
sammen.
Noen ganger glemmer jeg at det er pensum jeg leser.
Jeg tror jeg kommer til å bli pugghest, jeg også. Du
232
nevnte i telefonen at du trodde du var det. Hatten av for
pugghester.
Hilsen mamma
Som føler seg stadig mindre som Lille My, men mer
som en Snusmumrik som har reist fra hatten og pipa si.
Hva en selvgjort roman kan
avstedkomme
Romanen hun har fått antatt kommer ut. Hun er ikke lenger bare en som har utgitt to små diktsamlinger, hun har
utgitt en roman. Den blir veldig synlig blant lærerne på
universitetet og hos studentene. Det er vel ikke debutanter
på universitetet hvert år.
Verten hennes er litteraturviter og kritiker, men sier
at han ikke vil skrive om hennes bok fordi de kjenner
hverandre for godt.
Nei, det skulle bare mangle, mener hun.
Men han kommer til å lese den, forsikrer han.
Så fint, sier hun sjenert.
En dag passer han henne opp da hun kommer fra
forelesning.
Du, æ må skriv om boka di likevel. Den e veldig, veldig
bra! sier han med et vantro smil.
Hun svelger hardt og går opp trappen uten å tore å
spørre noe mer. Sier til seg selv at hun hele tiden har visst
at hun bor hos en vennlig mann.
En dag sitter hun i redaksjonen til distriktets avis og skal
intervjues. Journalisten kjenner hun litt fra før. Han hører
til det vesle skrivende miljøet som hun har fått innpass i.
De er ofte uenige i diskusjoner. Er det noe som er nyttig,
så er det folk som åpent gir motstand.
234
Nå vil han gjøre et portrett på henne. Lærerinnen fra
det vesle stedet som gir ut en poetisk roman med udelikat
innhold mens hun studerer litteratur i byen hans.
Han er entusiastisk og ivrig, men tar ikke fem øre for
å korrigere svarene hennes, der og da. Merkelig nok gir
det henne selvtillit. Han korrigerer så grovt at man skulle
tro at han var broren hennes. Det trigger ærligheten. Men
han vil ikke ha ærlighet, han vil ha en god historie. Historien bak. Det diskuterer de seg imellom, uten at hun gir
ham noe som helst.
Plutselig kommer kollegaen hans inn og vil ha kontakt,
men journalisten viser ham bryskt ut med et Ikkje forstyrr. Mannen forsvinner riktignok, men er straks tilbake
med en innkommet telefax.
Hun benytter bruddet til å ta av seg skoene og dra
føttene oppunder seg i stolen.
Så løfter journalisten blikket og stirrer olmt på henne
med åpen munn. Utstøter en langtrukken ed, åpner
øverste skjorteknapp og fortsetter i samme dur.
Boka di e for ville helvete innstilt til Nordisk Råds
litteraturpris!
Hun ler. Forstår han ikke at noen driver med dem?
Han klasker neven i bordet og spør hvor dum hun kan
være. Tror hun at noen sender en telefax bare for å drive
ap med ei lærerinne som har skrevet en roman?
Han rekker henne papirlappen. Riktignok er linjene
ganske dradd, og sverten flyter, men navnet hennes står
der, tydelig. Og altså innstillingen fra Nordisk Råd.
Hun faller sammen og griper i farten tak i anklene på
de krysslagte beina. Holder seg fast.
En eller annen åpner en flaske rødvin. Pappbeger finnes også. Først griner de sammen, journalisten og hun. Så
235
ler de og drikker. Intervjuet er kansellert. Hun gir ham
fullmakt til å skrive noe som han synes passer.
Sent på ettermiddagen går hun opp bakken til hybelen.
Dagen passer for å koke sild. Fet, blinkende sild med poteter og smør til. Hun legger romanen i vindusposten og ser
på den mens hun spiser. Det er ikke verdt å søle på den.
Myke permer og bilde av en trist jentunge. Hun overser
at den ligner på en glemt historie. Det er den ikke. Tvert
om, den har aldeles vokst henne over hodet.
Ansiktet hennes finnes i avisene. Hun forstår at mannen blir forvirret. Begges virkelighet er forandret. Alle på
det vesle stedet vet. Og mer, alle på det vesle stedet tror
at de kjenner henne, bedre enn han gjør. De leser seg til
det i avisen.
Hun prøver å snakke til ham om det, i telefonen. Han
sier med merkelig stemme at han unner henne alt hun kan
få.
Redaktøren flykter i tykk skodde. Hun roper navnet hans.
Hvem skal hun ellers påkalle? Der står et vaklevorent stillas oppover en bergvegg. Hun vet at han er der oppe et
sted og begynner å klatre. Halvveis oppe begynner hun å
tvile på om hun er på rett vei. Der er ikke noe sted å stå.
Bare luft. Rundt henne blåser det kaldt. Plutselig forstår
hun at hun er uten klær. Hun må holde seg med begge
hender og kan ikke beskytte seg. Kjenner ingen sjenanse
for egen del, men tenker på mannen og ungene. De store
ungene. At de skammer seg.
En heisekran kommer opp ved siden av henne, og en
skikkelse gir seg til å rope noe om at redaktøren må få
fred for han er syk. Hun roper tilbake. Sier at hun ikke har
noen andre. Skikkelsen ler og sier at boken ikke er viktig
236
selv om noen har innstilt den til den store prisen. Ser hun
ikke at de har laget den som en billigbok, uten skikkelig
innbinding?
Han lar heisekranen svinge forbi henne, utover havet.
En tykk papirbunke strømmer ut fra førerhuset. Det er
ikke skrift på arkene, men foto av den nakne kroppen
hennes. Bildene vokser sammen til en kjempeplakat, som
blir stående og dirre over en stor folkemengde. Hodet
revner fra bildekroppen, slynges ut og blir hengende opp
ned.
Folkemengden roper henrykt der nede i dypet. Hun forstår ikke ordene, men strekker seg ut for å fange hodet
sitt. Grepet om stillaset glipper. Hun krafser fortvilet
uten å finne feste. Så forstår hun at hun svever. Strekker
armene ut og flyter, som om luft skulle vært vann. Styrer
seg lett bort til det avrevne hodet. Tar et godt grep om
håret og får det på plass på sin egen svevende kropp.
Det er bra at håret rakk å vokse ut så hun har noe å
holde i, tenker hun, og lar seg vektløst flyte gjennom den
tykke skodda.
Jeg er spion for en fremmed makt
Da hun kommer hjem til jul, skjønner hun at han er på
jakt igjen. Julaften går han for å trøste henne, som han
sier er blitt alene. Han er bedt om være nisse for ungene
hennes, sier han.
Vet han at han ydmyker oss? tenker hun. Forstår han
at ungene våre ikke er unger lenger? At de forstår. Er det
egentlig derfor han gjør det? Eller fordi jeg har skrevet en
roman som det står om i avisene? Er alt sammen egentlig
min feil?
Han kommer ikke tilbake. De spiser og åpner pakkene. Hun later som ingenting. Nevner ham ikke. De store
ungene plager henne ikke med hva de tenker. De må jo
feire jul.
Om natten kler hun på seg og går en lang tur i frosten.
Gjør seg ærend forbi huset til hun som er blitt alene. Står
på trappen et øyeblikk, så ringer hun på. Et vindu går
opp. Et hode stikker ut og sier herregud.
Hun mener å høre hviskende stemmer der inne. Etter
en evighet blir døren åpnet og den blonde kommer ut i
morgenkåpe. Samtidig mener hun å høre et lite knepp i
døren til kjellernedgangen.
Dette er for idiotisk, tenker hun. Allikevel gjennomfø-
238
rer hun. Forstår at hun må ha planlagt det noen timer. Det
er slikt man kan finne på i anledning frelserens fødselsdag.
Hun vrenger av seg yttertøyet og spør om hun får overnatte. Det er jo julaften, ikke sant? Prøver seg på et lite
smil og sier at hun er litt alene for tiden.
Den andre stirrer perpleks på henne med smale søvnige
øyne. Unnskylder seg med at hun ikke orker å re opp med
rent sengetøy. Men ellers spør hun ikke om noe. Som om
det egentlig ikke er noe unormalt i situasjonen. Hun forsikrer den blonde om at det med rent sengetøy ikke spiller
noen rolle. De er jo på en måte samme familie, sier hun
og kryper ned i den lunkne dobbeltsengen.
Hun sovner øyeblikkelig. Det gjør nok ikke den andre.
Utpå natten merker hun at både dyna og hun er borte. Så
sovner hun igjen i lukten av både fremmed og kjent.
Da hun går grytidlig om morgenen, ser hun henne ved
kjøkkenbenken. Smuler og en åpnet boks med makrell
i tomat under hårmanken som henger i traser. Ungene
tumler rundt.
Takk for losji, sier hun og prøver å få øyekontakt. Det
mislykkes.
Det er godt å kunne gå sin vei. Godt å kunne se frem
til en varm dusj i sitt eget hus. Horisonten har en skarp
sort stripe der hav og himmel møtes. Et skip har kurs mot
nord. Der ute står et menneske til rors grytidlig første juledag og sender en aura av flyktig gult lys mot universet,
tenker hun. Ute i verden står det alltid en eller annen som
gjør det som er nødvendig.
Plutselig ser hun moren ta aske ut av ovnen med den
sorte spaden og fylle askebøtten. Ser henne sette lokket
varsomt på så ingenting skal virvles opp og støve til. Så
239
bærer hun elendigheten ut til haugen bak fjøset. Setter
spannet opp ned, drar lokket unna og lar bøtten stå slik
til alt har roet seg.
På land lyser papir- og plaststjerner i folks vinduer.
Oppe på knausen ser hun sin egen også. Har selv hengt
den opp etter en tynn streng skjult under gardinet. Mens
hun går forvandles tankene til en julesalme. En nedrimet
stolpe sender ut glitrende signaler idet hun passerer.
Hun er i den vesle kirken på øya der hun vokste opp.
Klatrer opp i tårnet og finner det tykke tauet. Tar tak
og gjør et hopp opp i luften. Malmklokken kommer i
bevegelse over henne og sprenger stillheten. Hun har ikke
hørsel mer, og ikke tyngde nok for å stoppe den. Dingler
bare etter armene mellom gulvplankene og den enorme
klokken. Det er bare å holde fast.
Alt er stille. Mannen sover. Datteren og sønnen sover.
Det er ennå tidlig. Hun lager seg frokost med kaffe og
ristet brød med lammerull og rødbeter. Sitter ved kjøkkenbordet og ser utover det beksorte havet. Horisonten
sprekker opp i en fiolett stripe i sør.
Hun tygger grundig og tenker på ungene sine. De har
ikke bedt om å få være familien hennes. Hun tygger livet
sitt og svelger. Studietiden har gjort henne optimistisk.
Til og med sporadisk glad. Ungene ser ikke det, for de er
ikke der hun er. Men nå er de det. Hun mobiliserer glede.
Befaler den å holde dagen ut.
Og han? Hater jeg ham? tenker hun. Og svarer seg selv i
samme øyeblikk. Nei. De er bundet til hverandre. Kanskje
er det det som er feilen. Den falske bindingen. Kanskje er
det bare krenket eiendomsrett.
Hun ser for seg den blonde med de små ungene rundt
beina. Er det egentlig noe hun misunner henne? Nei.
240
Horisonten er blitt gråblå. Mørketiden har et lys som
bare de som våker ser.
Noen strofer av Tove Ditlevsen maler i hodet.
Jeg er spion for en fremmed magt,
jeg ikke kender.
Jeg selger dagligt og skrupelløst
mine bedste venner.
Skjult i mit hjerte og sind er der små,
grå mikrofoner,
der opfanger andre hjerter og sinds
sårbare toner.
Jeg er utlænding her. Og
alle er fjender.
Min kode går dagligt ud
fra en hemmelig sender.
Lønnen jeg får er den udstødtes
bitre glæde
ved at gå hen over grænser kun jeg
tør betræde.
En efter en skal I undrende
vakle og falde.
Jeg blev forrådt engang.
Nu forråder jeg alle.
Ja, tenker hun, slik er jeg blitt.
Brev i februar
Kjære mannen min,
Jeg klarer ikke å forholde meg til fremtiden.
Gang på gang har jeg sett meg selv ydmyket uten å forstå hvorfor jeg skulle være den som du ikke har tid til.
Ikke engang julaften.
Jeg skulle sagt det til deg ansikt til ansikt før jeg reiste.
Jeg er nødt til å la deg vite at jeg ikke kan gå videre, late
som ingenting. Det er umulig. Jeg angrer at jeg lovet å
prøve. For jeg tror ikke på det du sier. Tror ikke på dine
forsikringer om forandring. Tror ikke at du bryr deg,
egentlig.
Vi bare lurer oss selv til å tro det, nå mens vi er fra
hverandre. Aller verst er det å tenke på at det kan nøre
opp under det helt store hatet mellom oss. Jeg er redd.
Og vil ikke ned i den grøfta som jeg havnet i etter jul.
Lengter etter å ha fred fra meg selv og deg, og bare lese
til eksamen. Uansett hvor betydningsløst du sier dette er,
så tærer disse nedverdigende gjentakelsene på livsgnist og
arbeidsglede. Jeg er ikke sjenerøs nok for en som deg.
Fortiden vår, slik jeg ser det, var kaotisk, artig, trist,
vakker, grusom, øm, ensom. For min del, først og fremst,
ensom. Nå ser jeg på fremtiden med deg som en kvelende,
242
sentimental film om ensomhet. Jeg greier ikke tanken på
å være to for offentligheten, samfunnet, borgerligheten,
mens jeg egentlig er alene. Slikt skinnfellesskap er blitt like
utålelig for meg som utroskap.
Du snakket pent om kjærligheten før jeg dro, det skal
du ha. Men vi vet begge at den samme kjærligheten ikke
løser noen problem, tvert om. Den skaper lengsel etter
ekte fellesskap.
Jeg gir faen i kjærligheten! Jeg vil ha god tosomhet og
tid til samtaler om det som betyr noe.
FORSTÅR DU DETTE?
Å forholde seg til det som kommer
Moren snakker ikke mye om romanen da hun kommer
på hybelbesøk. Men hun forteller om at folk snakker om
den. Ligger på divanen hennes som gjør nytte som seng.
Selv tar hun madrassen.
De drikker vin og moren vil diskutere politikk, noe
som gjør henne til en hun ikke har møtt før. Moren
er ikke fornøyd med statsministeren. Den første damen
noensinne her til lands, men verre enn mannfolkene, sier
hun.
De er uenige. Nesten som i et teaterstykke. Sitter på gulvet med krysslagte bein. Drikker vin med ost til. Plukker
bit for bit og er moderne. Moren blir mer og mer påståelig. Hun har ikke sett henne slik før. Mamma tillater seg
å bli politisk irritert! Hun tar seg i å savne alle de gangene
de kunne ha sittet slik dersom de hadde møttes oftere uten
farens skygge.
Men boken snakker de ikke mye om.
En gang nevner moren at faren er stolt av at hun
har skrevet en roman. Men hun sier ikke hva hun selv
synes. Kanskje er hun bare sjenert, tenker hun, og spør
heller ikke om de har lest. Vender bare tilbake til statsministeren. Sier at hun synes det er stort at hun snakker
mannfolkene midt imot og får det som hun vil.
244
Ho e altfor påståelig. Fleire a mannfolkan ho krangla
med veit jo mykkje meir om å styre landet, påstår moren.
Men mamma, hadde ho ikkje vorre ei dame, så hadde
du ikkje syntes det va uklokt å være påståelig. Innrøm det.
Men moren innrømmer ikke noe som helst, hun fnyser.
Hun nyter tydelig å sitte på gulvet og drikke vin og fnyse
så mye hun bare vil. Og hva mer er, hun skiter loddrett i
at det går ut over statsministeren. Datteren får vær så god
ta på seg skylden for at statsministeren er en dame som
er hardere enn noen mann.
Moren er ustyrtelig fri, i tale og mening. Hun oppfører
seg som en slags antiradikal student. Det gjør dem på en
måte til svirende venner.
Men mamma, ho e jo nødt tel å markere sæ, forstår du
ikkje det? sier hun.
Moren blåser foraktelig gjennom nesen og skjenker seg
mer vin. Så, plutselig er det som om hun mykner. Sukker
og ser seg rundt i rommet.
Man skulle ha hatt sæ en slik hybel å være i. Heilt for
sæ sjøl, sier hun tenksomt.
Det er da hun for en gangs skyld følger opp og sier det
hun tenker.
Korfor skill du dæ ikkje, mamma?
Moren ser ut som om hun har slått henne. De dype
nyvene mellom brynene blir til grøfter og hun tømmer
glasset til bunns. Så reiser hun seg møysommelig og retter
på skjørtet.
Man blir støl i kroppen a å sett på golvet, sier hun.
Neste dag er hun borte. Men midt på gulvet står merket etter glasset hennes. Hun bryr seg ikke om å fjerne
det.
*
245
Hun går på kafé med studievenner. Eller møter de andre
som skriver bøker og bor i byen.
En dag dukker en mann opp som en ny skapning enda
hun har møtt ham flere ganger før. Han har vakre øyne,
tenker hun, som om hun ser på et maleri. Han har en
velbygget kropp og smidige hofter, tenker hun, som om
hun skulle sett en gaupe. Han har humor, tenker hun, som
om hun aldri skulle ha truffet noen som får henne til å
le.
Han snakker om boken hennes som han synes er forbannet god. Han forstår at hun vet mye om det å være
menneske, sier han og tar et fast tak i midjen hennes da
de går bortover gaten i mørket.
Da de går fra hverandre i dagslys, har han et usynlig
merke i pannen. Hun forstår at dette ikke er noen lek i frihet. Allikevel møtes de. Hun tenker mens de er sammen.
Tenker hardt på at hun ikke vil ha flere problemer. Spør
hun hvordan han har det? Nei.
Men han er voksen, han må passe på seg selv.
Hva driver hun med? Hevner hun seg på mannen sin?
Ja, vel. Jeg kan vel bruke det jeg liker, tenker hun
forherdet.
Så blir hun mer opptatt av ondskapen i en betent visdomstann som hun må operere ut. Hodet hevner seg vel.
Hun får resept på sterke tabletter mot smerte og betennelse. En slags aksept for å flyte ut i behagelig lammeull.
Men det utløser også anfallene. Hyppigere enn hun kan
telle.
En formiddag blir hun klar over at hun sitter på en
steintrapp i sentrum uten å ha vært på forelesning. Uten å
246
huske hvordan hun havnet der. Får likevel tak i en drosje
og berger seg. På hybelen bikker hun seg bare over på
divanen med skoene på.
Det er fullt dagslys. Dikteren og hun ligger andføttes,
begge med skoene på. Han snorker høyt og er like ruset
som hun selv. Men han har ikke tatt piller for betent tann.
Tvert om. Han har nettopp mottatt Nobelprisen.
Hun dytter i ham og vil ha ham til å snu seg. Det vil
han ikke. Drar bare pusten gjennom nese og munn og
sender den ut igjen som et langtrukkent trompetstøt. Han
får meg til å miste respekten for litteraturen, tenker hun
irritert og dytter hardere.
Han spretter opp og famler etter brillene sine uten å
finne dem.
Kem e du for en? freser han og holder seg rundt
hodet.
Vi møttes på kjerkegården, svarer hun og gir ham
brillene.
Han lar bøylene gli over først det ene øret så det andre.
Betrakter henne nøye med blikket til en som ser noe
merkelig i lynget.
Kjerkegården ja, slår han fast som om det var i går.
Holder visst ikke helt rede på tiden, akkurat som diktere
flest.
Kordan gikk det? spør han.
Med boka? Til slutt gikk det godt, medgir hun.
Ingen veit kordan det går tel slutt, retter han.
Så får han øye på skoene sine. De er ikke helt rene.
Man har ikkje funne det for godt å befri en pristager
for fottøyet før man hjalp ham til sengs, humrer han.
Peker så på føttene hennes.
247
Ei dame tel sengs med sko på e allikevel en større
raritet, slår han fast. Skyldes det en pris?
Pris og pris, mumler hun. Æ fikk ikkje den store Nordiske som æ va nominert tel, men Kritikerprisen, sier hun
og prøver å være beskjeden. Dikteren tar ikke anstøt av
skryt. Virker vant med den slags.
Berre pass dæ for dem som sei du skal ta hatten a, formaner han uventet. De tar alt. Tanka, ære og diktning.
Liv. Før du veit det e du på kjerkegården uten at non
sørga.
En dag ligger et anonymt brev og venter på henne da hun
kommer fra forelesning. Det er fra en som tydelig føler seg
truet. Bokstavene er klippet ut av aviser og blad og limt
sammen på et nøytralt ark. Avsenderen gjør henne oppmerksom på at han kjenner til hennes familie og at ting
kan skje dersom hun ikke stopper sine løgnhistorier.
Hun står med det i hånden og kjenner på om hun er
redd. Nei. Det hun kjenner på er forakt. Samme følelsen
som når faren er i samme rom.
I ukene som kommer får hun to brev til. De skremmer
henne ikke et øyeblikk. Dette er signaler fra en livredd
mann som bruker mye tid og fantasi på å skremme henne.
De er poststemplet ulike steder.
Hun sender brevene til lensmannen i hjemkommunen.
Etter en tid får hun dem i retur. De kan ingenting gjøre.
Det hadde hun heller ikke ventet.
Men hun forteller historien om brevene til så mange
som mulig. Også til journalister som kommer i hennes vei
eller intervjuer henne. Hun forteller at hun har anmeldt
det. At hun vet hvem avsenderen er. En feiging som har
fått det for seg at hun kan være farlig. Hun sier at hun
248
når som helst kan bli så irritert at hun røper navnet
hans. Ja, hun inviterer ham til å møte henne ansikt til
ansikt.
Hun nyter å være farlig.
Det kommer ikke flere brev.
Da hun får noen penger fra forlaget, kjøper hun Verdens
Litteraturhistorie i flere bind enn fanden kan holde rede
på. Kjenner seg nesten formuende. Bøkene får ikke plass i
bokhyllen så hun stabler dem langs veggen. Streker under
og gjør notater. Bygger seg opp til eksamen.
Ofte sovner hun mens hun sitter og leser.
Når hun sitter er hun trygg.
Flere av medstudentene har lagt opp romanen hennes. Det
gjør henne stolt og vettskremt. Hun møter dem i kollokvium og prøver å svare på det de spør om. Kjenner seg
falsk.
Selv kan hun naturligvis ikke skrive om sin egen bok.
Hun har lagt opp Dostojevskij som særemne, Forbrytelse
og straff. Raskolnikov, hennes bibel den tiden hun prøvde
å få artium.
Hun, som har øvd seg på å snakke ut en hel avhandling
om mordets psykologi og omvendte moral, greier ikke å si
et ord da hun får akkurat det til muntlig. Heldigvis kommer den etter hvert. Stemmen. Ordene flyter. Det er ikke
hun som tar eksamen, men Raskolnikov. Han var der da
alt skjedde.
Hun har utført det. Endelig. En befriende visshet om at
hun har greid det. Alt er fjernet og borte. Der finnes ikke
blod eller lik. Hun har et telefonrør i hånden.
249
Dokker kan komme og hente mæ, æ e ferdig nu, sier
hun med en blid liten jentestemme. Men ingen svarer.
Gardinet står innover i rommet. Vindushaspen gneldrer.
Det har blåst opp om natten. Hutrende lukker hun og går
på toalettet.
Urtehagen
Han har sagt i telefonen at han ikke forstår hennes absolutte måte å skrive brev på. På flyet hjem etter avsluttet
semester bestemmer hun seg for å rense luften. Enten må
hun gjøre revolusjon eller så må hun gi seg, tenker hun.
Men hvordan?
De kan ikke kaste hverandre ut.
Han henter henne på flyplassen. Huset er gullende rent
og han lager festmåltid. Tenner lys og snakker om at de
må ta en ferietur. Viser både datteren og henne varm
oppmerksomhet. Drikker vin, men lar spriten stå.
Da datteren går ut med venner, blir de sittende og prate
ved spisebordet. Det blir kveld. Han gjør ikke mine til å
ha ærend noen steder. Har tenkt å spa opp et urtebed til
henne på hytta. Ja, han har allerede begynt. Han planlegger å få til en anordning for å pumpe opp vann, både til
hytta og bedene. Henter en bok han har kjøpt om å dyrke
sine egne urter, og sier ordet urtehage.
Hunden har lagt hodet sitt på føttene hennes under
bordet.
Det er altfor lyst om natten nå. Tente stearinlys er i
meste laget. En solbrent fjord står og glor inn gjennom
vinduet. Til sist slokker de stearinlysene og går til sengs
uten å gå på badet først.
*
251
De lever i fred på en måte. Nesten harmonisk. Han holder ord, spar opp urtebed på hytta, og snekrer benker hun
kan så i. De bruker gamle vinduer som drivbenk. Hun
står på kne over frø og priklinger. Det kommer snøelinger, ja, vel, men hun skal klare det. Det skal gro. Studerer
hagebøker og bestemmer seg. Alt skal bli bra. Hun spør
aldri hvor han har vært eller hvem han er sammen med.
Slik hun spør datteren.
Han er på en måte det eldste barnet hennes. Så pass
voksen at han skal ha sitt liv i fred, akkurat som sønnen.
En helg datteren er på idrettstur erklærer han at han vil
på hytta.
Fint, sier hun. Så kan hun se til urtehagen, den trenger
henne.
Men han kan da vanne den, mener han.
Hun kjenner det fysisk. Bajonett rett inn i tarmene.
Er det mulig? tenker hun. Kan han ennå ramme meg?
Skal ei anna fare med? spør hun rett ut.
Nei, han vil bare være alene, for å tenke.
Hun gir ham en syrlig replikk om at han ikke er et
menneske som søker ensomhet for å tenke.
Mens de står slik, kjenner hun den gamle trettheten.
Ta hunden med, sier hun og snur seg fra ham. Hører
at han henter lenke og hundemat. Så er han borte.
Hun tar buss og ferge til hytta. Går nedover stien og stålsetter seg for det som kan komme. Men bilen står ikke
der. Gardinene er trukket for. Urtehagen er tørr. Noen
tynne spirer er å se her og der. Hun åpner de gamle vinduslemmene og vanner. Bærer flere bøtter opp fra vannet.
252
Setter seg på berget med den vanlige vamle sjalusien. Den
har ingen fremtid. Hun vet jo det.
Så inspiserer hun maurtua bak utedoen. Krabber selv
rundt som en maur, utenfor tua si. Til sist låser hun seg
inn i hytta. Finner den akkurat slik hun forlot den for en
uke siden.
Om natten begynner det å blåse. Hun våkner av at det
knaker i de gamle furuene. Den store vekkerklokken på
krakken viser tre. Hun står opp og går naken ut i blåsten for å legge glasset ordentlig over benkene. Lyset er
påståelig, som nyslipt stål. Her og der ligger ennå glaserte
snøfonner. Våren har angret. Men det lukter myr og våt
furu.
Hun går de få skrittene til stranden og videre ut i vannet
mellom isflakene, til hun flyter opp av seg selv. En kvinndomsprøve hun liker. Sjokket presser luften ut av henne
et øyeblikk. Så tar hun kontroll. Måseparet ute på skjæret markerer revir og skriker stygt. De har vel egg. Hun
gneldrer litt tilbake, uten at det gjør inntrykk på dem. Det
er ikke dags for svømmetur helt dit ut.
I stillongs, en gammel boblejakke og med digre ulladder på beina nører hun et kraftig bål i kveldens glør. Så
skjenker hun et stort glass av hans sprit uten etikett, skjærer et digert stykke av osten hun har med, legger den på
et knekkebrød og rigger seg til foran varmen.
Etter en stund gløder huden under boblejakken, og
tærne kjennes som om hun har gått i varm sand.
Hun åpner jakken og begynner en kraftløs pesende
gråt.
Brudd
Han er allerede hjemme da hun kommer fra møtet. Døren
til soveværelset står åpen og en halvpakket bag står i
gangen. Så skal han vel et eller annet sted.
Æ får ikkje permisjonen æ søkt om. Det var flere av
mannfolkan som sto for tur, sier hun.
Han himler med øynene og gir fra seg en ed. Er på hennes side og mener at det er gjerrig gjort av dem. Hun skal
jo ikke være noe utlegg for kommunen, men bare ha en
jobb å komme tilbake til. Men det er noe mer i stemmen,
en dirrende uro? Vet han noe som ikke hun vet?
De har kommet igjennom en vinter og en vår. Han
med sitt og hun med skriving og reiser, opplesing og
møter. Både sønn og datter har vært hjemmefra, på skole
i ukedagene.
Ka gjør du då? Skal du ta over samme klassen du
hadde?
Æ sa opp, sier hun fort for å få det overstått.
Du sa opp, gjentar han, men sier ikke mer. Allerede da
vet hun at noe er i gjære.
Hun varmer fiskegrateng i stekeovnen og koker poteter og gulrøtter. Hun pleier å glede seg over fargene.
De gylne, hvite og oransje. Hun liker lukten av gratinert
overflate. Men ikke i dag.
254
Hvorfor snakker vi ikke om det? tenker hun. Hvorfor
sier han ikke noe mer? Og jeg? Hva kan jeg si?
Ho sa i telefonen at ho gledde sæ tel språkreisa tel
sommarn, sier hun, og mener datteren.
Først svarer han ikke, så sier han bryskt at det ikke kan
bli noe av.
Vi har lova ho det! sier hun og finner et bein i gratengen. Ganske stort. Hvordan har hun latt det passere da
hun renset fisken?
Kem skal betale? sier han enda argere. For så vidt et
sjeldent tema mellom dem. Penger.
Det e for seint å avlyse, dessuten hjerterått! Vi har lova
det, gjentar hun.
Du har lova! snerrer han og svelger en stor munnfull
rett ned.
Hun har aldri tenkt på at han spiser stygt. Man kan
kritisere ham for mye, men han spiser ikke stygt.
Det er godt jenta ikke er hjemme, tenker hun uten å si
det. Intuitivt forstår hun at dette er snakk om diplomati.
Æ tar a de pengan æ får for salget av romanen i år, sier
hun og avslutter måltidet for sin del.
Han spiser og spiser.
Vi har jo snakka om det, gjentar hun. Du hjalp ho jo
med papiran.
Hun begynner å rydde bordet på sin side. Bærer ikke
av, men setter det lagelig til side.
Han reiser seg, men gjør ikke mine til å gå ut, på trening, besøk eller bridge. Da hun kommer ut i gangen, ser
hun at han har fjernet bagen.
Hun prøver å lese, men kjenner det som om hun venter
på storm. Lytter. Uling ute i fjorden?
Han ser sport på TV i gangen. Så, plutselig slår han av
255
og begynner å gå foran henne. En rastløs dans med glass
i hånden. Begynner å snakke. Litt snøvlete, for han har
nok tømt glasset flere ganger. Ansiktet er mørkt.
Han bebreider henne. Hun skulle ikke ha sagt opp. Nå
er han den eneste som har ansvaret for økonomien. De
har jo nettopp bygget nytt hus. Det skal betales.
Det er noe som ikke stemmer. Hun får inntekter av
romanen som selger, også i utlandet. De er jo enige om at
hun skal satse på skrivingen dette året, ikke sant?
Å klare seg ett år e nokka heilt anna enn å sei opp
jobben, men dersom det e slik du vil ha det så! sier han
hardt.
Hun kjenner en sponplate gestalte seg i mellomgulvet.
Skal til å si at han ikke behøver å bekymre seg, hun har
aldeles ikke tenkt å ligge ham til byrde, men finner ikke
ordene.
Det begynner å bli sent. Han skjenker seg et stort glass
til, for han er oppriktig bekymret. Luften er vanskelig å
puste i. Hun kan ikke argumentere med en beruset mann.
Det er det hun vet om den saken.
Så kommer det. Han vil flytte hjemmefra. Det er slutt.
Og hva skal hun leve av da? spør han.
En hærskare av små og store følelser klatrer nedetter bokhyllen foran henne. De eksploderer i farger og
fasonger som man bare kan drømme om. Som å kikke
i barndommens stjernekikkert av papp og vindusglass.
Men hun klarer ikke å sortere figurene. Kan ikke nyttiggjøre seg dem. Hun smaker på kaoset og sier til seg selv
at dette, denne følelsen, kan hun en gang skrive om.
Han har tatt en avgjørelse for dem.
Hun har ikke ventet det. Tross alt ikke.
En gang skal hun kunne distansere seg fra følelsen av
256
totalt kaos, men likevel huske. Beskrive at hun lik en
kirurg skjærer ut et hjerte og legger det bort, suger blod ut
av hulrommet, legger dren alle veier, får på plass et nytt
hjerte fra en ukjent donor. Tillatelse er gitt.
Alt perfekt. Han vil flytte ut.
Er det ikke det hun har tenkt som det beste? Hun kan
koble alle årer og muskler til sitt nye hjerte og sy igjen. Det
vil fungere. Visst faen vil det fungere. Akkurat som urtehagen han har spadd opp. Frø gror uansett, bare de får
vann. Men hun må kvitte seg med narkosen. Det er bedøvelsen som er problemet, tenker hun og snur seg bort.
Snur seg mot vinduet og fokuserer på utsikten. Fjorden.
Holmene. Horisonten. Brottene. Båtene som stamper og
stamper. En måse står stille i luften, like utenfor vinduet.
Nå løfter den vingene enda litt og gjør en sving. Så seiler
den sørover med vinden.
Hun tvinger seg til å se på ham. Han ser sliten ut, blek
over skjegget. Øynene sitter langt der inne, bak brilleglassene. Blasse av rus og mangel på søvn. Hun har ikke sett så
mye til ham de siste dagene. Men har skjønt at det svever
en dame over den tilforlatelige overflaten.
Ennå står han stødig og ruver over henne. Håndflatene
er åpne, armene utstrakte. Som en beklagelse uten ord.
Han benekter det da hun spør om det er på grunn av en
annen. Han tenker på å studere som hun har gjort. Gjøre
noe annet.
Hun reiser seg og begynner å gå, hun også. De er jevnbyrdige, oppreiste. Bokhyllene er kun bokhyller. Fjorden
er bare en våt kjeft i universet. Hun tenker på om hun
skal si noe om kjærlighet. Så kommer hun på at hun har
skrevet det til ham, at hun gir faen i kjærligheten.
Som om han gjetter hva hun tenker, sier han at hun har
257
lansert bruddet selv for lenge siden. Han tar bare konsekvensen av det, mener han og stryker håndbaken under
nesen.
Hun nikker og forstår. Tilbyr ham å bli boende hjemme
til han får studieplass. At de tar ting på sikt. Hvorfor gjør
hun seg så bitte liten? tenker hun og forakter seg selv.
Han rister på hodet.
Det viser seg at han alt har to ferdigpakkede bager i
klesskapet og vil dra med det samme. Hun minner ham
om at han har drukket og ikke kan kjøre. Han bare pakker nå, sier han, og kan hente bilen neste dag. Hun spør
ikke hvor han skal sove.
Da han bærer dyna si ut i bilen, begynner hun å le. Ha,
ha. Dyne under armen. Hunden kommer pistrende fra
plassen sin på vaskerommet. Sirkler rundt dem og prøver
å megle. Da han gjør mine til å gå uten hunden, sier hun
at han må ta den med. Han protesterer ikke, henter bare
lenken og nikker til hunden.
Døren slår i og hun står der, leende, eller hva man skal
kalle det. En gnist av sinne får henne til å åpne ytterdøren
for å kreve at han gir fra seg nøkkelen til huset. Da hører
hun at han starter bilen og kjører. I panikk tenker hun at
hun må stoppe ham. Latteren har definitivt stilnet, men
hun ringer ikke lensmannen.
Dersom han kjører utfor veien eller kolliderer, så er
det hennes feil. En times tid ser hun for seg en serie med
ulike blodige alternativer for hvordan kjøreturen hans vil
ende. Ser for seg ikke bare hans, men flere andre blodige
lemlestede kropper. Men hun ringer ikke.
Å demontere en seng
Hun drikker rødvin uten å tenke på anfall. Holder bare
kroppen så lavt at hun ikke kan slå seg. Det er storartet
trøst i rødvin.
Hun demonterer ektesengen for å slepe den ned i kjelleren. Den ble kjøpt på avbetaling der oppe i nord for
de første lønningene deres, og har stått mer eller mindre
stødig til nå. Hun prøver å multiplisere dager i året med
antall år. Men husker ikke hvor mange år det egentlig er.
Hun har alltid tullet med år. Nå er det slutt.
Det forsmedelige er at ingen ser denne tapre kvinnen.
Denne heltegjerningen tvers igjennom smerte og ydmykelse. Hun banner høyt for seg selv når skruene ikke
vil løsne. Hun heller symaskinolje på. Det røde teppet
på soverommet får ekle brune flekker. Men skruene må
gi seg. En gang glir skrujernet. En negl løsner, hun blør
litt og må hente plaster. Men det gjør ikke så vondt
som man skulle tro. Ingenting gjør i grunnen så vondt
som man skulle tro, unntatt å føde barn, sier hun til seg
selv.
Så står sengen i sine enkelte faktorer i kjelleren. Mellom sykler, bildekk, kasser med gammelt skrot, ørretgarn, utrangerte sportsbager med avglemt svett gymtøy,
malingspøser, en gammel fin høvelbenk og en stålampe
259
fra 1960. Hun setter seg på en kasse og planlegger å spise
et eller annet. Snart.
Denne forbannede kjelleren er en del av det gamle
livet mitt, tenker hun teatralsk. Før hun i kaldt raseri
bestemmer at det er hans liv. Det er hans rot, hans etterlatenskaper, hans elendighet. Han må bare hente det, alt
sammen. Hun skal jammen si til ham at han får hente
skrotet sitt!
Da alt er gjort, er hun svett, men ganske fornøyd og
tålelig edru. Vurderer til og med å jogge en tur langs
veiene bare for å vise dem. Hvem disse dem er, har hun
ingen klar formening om. Men slår det i alle fall fra seg.
Hun er tross alt ikke helt i form. Imens har hun mistet
matlysten og kommer på at det tragiske ofte kan ha noe
for seg.
Etter som hun kommer litt ned i en nyåpnet flaske, forstår hun at hun ikke bare er i bakrus, men at hun har
begynt på nytt. Og ethvert menneske som er full eller i
bakrus, har bare seg selv å takke. Det har hun alltid ment.
Hun straffer seg selv ved å bestemme at hun skal sove
på den madrassen som datteren har i beredskap for venninner. Da hun har reid opp i stuen på et vis, greier hun
plutselig ikke å drikke mer. Vil bare legge seg og ha det
fredelig og godt. Om det er natt eller dag spiller ingen
rolle. Kanskje kan hun lese litt før hun sovner?
Hun havner i bokhyllen for å finne en bok som hun
ikke helt husker tittelen på, men som hun mener handler
om å miste sin elskede i en flystyrt.
Å miste sin elskede i en flystyrt er tross alt noe helt
annet og mer alvorlig enn at folk bare tar dyna si og kjører
sin vei. Det siste er og blir latterlig. Særlig etter så mange
begredelige år.
260
Og romantikken, tenker hun, hvor faen var romantikken? Hun kan overhodet ikke huske en romantisk
scene. Derimot mener hun å huske at flystyrten foregår
i Afrika, men greier ikke å finne den skuffen i hodet der
kartotekkortet ligger. Langt mindre boken.
I stedet ramler hun så lang hun er over salongbordet.
Da hun kommer til seg selv, forstår hun at hun gråter.
Men det er ingen virkelig kraft i det, mer som en sutring.
Mens hun bruker tid over toalettet, husker hun. Og utpå
dagen er hun i stand til å finne den. Karen Blixen Den
afrikanske farm. Riktignok i billigutgave fra studietiden.
I farten kommer hun også over en bok om roser. En
gang skal jeg bosette meg et sted der jeg kan dyrke roser,
tenker hun. Synker ned i sofaen og blar i roseboken. Tar
på de glansede sidene til hun kjenner duften. Slik skal hun
ha det. Vindstille, solrikt og skyggefullt. Hun vil kunne
gå opp på en skrent og nyte vinden om hun vil. Slik skal
det være.
Hun lukker øynene og ser for seg alle rosene som flommer utover i alle farger. Fra skråninger og veranda, fra
utspring og over pergolaer. Og midt inne i dette skal hun
sitte aldeles uforstyrret og skrive tykke romaner som folk
skal elske å lese. Må bli edru og begynne nå.
Hun kan prøve å plante roser her i sørveggen. Få en
snekker til å sette opp en leskjerm. For mannen skal ikke
snekre mer hos henne. Hun sitter og siper og innser at han
er god til å snekre.
Men, legger hun lynsnart til, han blir jo aldri helt ferdig
med det han begynner på.
Hytta, forresten? Hvordan blir det med den? Hun har
sådd frø i en urtehage hun ikke disponerer og som sikkert
kommer til å tørke bort. For kan hun ha noen rett til å
261
være på den hytta når de nå har skilt lag? Hva i huleste
hjelper det en forlatt kvinne å så i de drivbenkene han har
snekret?
Vil han savne at hun er der og rydder opp etter ham
og hans jaktkamerater? Vel, nå kan han ha det så godt.
Virkelig! Hun skal nok få det til et annet sted. Roser og
urter. Ikke i morgen, men snart. Hun lar roseboken ligge
oppslått på gulvet foran madrassen og går inn i plutselig
dvale.
Den tredje dagen begynner hun å skrive. Langt utpå
dagen. Stirrer rett ned en skrent. Kråkene har fått et eller
annet hos naboen. De invaderer taket hennes og skriker at hun må være like godhjertet. Hun snakker til dem
som brysomme venner. De svarer henne hånlig at det hun
skriver ikke akkurat er litteratur, bare skitt og kanel for
skuffen.
Jeg skal vise dere! skjenner hun og drar det forbannede arket ut fra valsen. Krøller det sammen til en ball
og stikker det i munnen. Tygger det uten appetitt. Åpner
døren med vindu i og spytter det ut. Så drar hun på seg
treningstøy og løper en times tid på den gruslagte veien.
Det er tidlig sommer, men mørket er der selv om det er
dag. Mørket er i henne, tenker hun mens hun løper. Hun
må orientere ungene. Hva skal hun si?
Far dokkers har tatt dyna med sæ og fløtta?
Kanskje jakter han på ei dame, kanskje ikke. I alle fall
vil han ikkje betale.
Nei, hun kan ikke blande inn de dumme pengene. Det
er for ynkelig. Smålig. Jenta får dårlig samvittighet for
reisen og gutten vil si med forakt at han klarer seg selv.
Jeg kan ikke bo på dette stedet, jeg må bort. Jeg har
262
ikke råd til å bo her lenger. Han kan bare overta gjeld
og innbo med hele det forbannede slitne ekteskapet på
kjøpet, tenker hun.
Etter noen kilometer ser hun for seg elgen hun møtte
her en vinterkveld. Den kikket på henne fra brøytekanten
uten å gjøre henne noe. Jeg må bare se det slik, tenker hun.
En elg i brøytekanten er et fenomen man husker når man
blir minnet på det. En mann kan man også legge bort når
han ikke er der lenger.
Forskjellen på før og nå er at nå vet hun at han ikke
dukker opp og krever hennes tid og omsorg. Hun behøver ikke å bruke energi på det, bare løpe videre. Det er
vel ikke mer traumatisk enn hun gjør det til egentlig. Hun
kan jo bare spørre om han kan vanne urtebedet, så hun
kan høste det utpå sommeren?
Hun snur og løper tilbake mens hun for alvor innbiller seg at livet er såre enkelt med forhenværende elger og
urtebed som steller seg selv. Det vil gro. Alt gror. Med
tid og stunder. Det begynner å regne. Velsignet hardt og
befriende. Hele veien hjem lar hun snørr og regn flomme.
Hun skreller av seg klærne i vindfanget, tar en dusj,
fletter håret i to våte fletter. Det er blitt opphold og hun
trer ei lue over hodet og går i butikken for å kjøpe mat.
Det er ikke stort jeg trenger når jeg er alene, triumferer
hun for seg selv. Tar fiskepanetter, melk og brunost med
til disken og betaler.
Stedet er lite som en teboks med lokk. De forteller at mannen hennes bor både her og der. Noen mener å ha hørt at
hun har kastet ham ut. Hun svarer ikke på slikt. Så trist!
mener de. Og vi som trodde dere var slikt et stabilt par,
er det en som ytrer fornærmet.
263
Kona til en kollega sier rett ut at det er slik det går når
kjerringa reiser fra mann og unger for å studere og realisere seg selv. Det er jo ikke noe hun direkte kan benekte,
så hun biter det i seg med et glis rett ut i luften. Den
andre gliser også. Hun har triumferende rovdyrtenner og
glitrende engleøyne. Men vingene bak henne har ikke foldet seg ut. De er like brune som hesteskitten som går i
oppløsning i søledammen. Tenker hun.
Hunden og nøklene
Den vil over veien til henne da de møtes. Han har den
ikke i bånd, så den kommer byksende og stikker snuten i
hånden hennes. Han kremter og spør hvordan det går.
Fint! sier hun.
Du e blitt tynn, sier han. Hun svarer ikke på slikt. Hun
er da ikke så tynnkledd at han kan se det. Det har stått
en iskald sno fra nord i ukevis nå. Fornuftige folk skyr
denne utposten i havet. Dette forbannede fergestedet.
Han forteller at han har fått leie et fast sted. Endelig.
Hun pludrer at det høres fint ut. Han trenger en del ting
å ha der, om han kan komme opp i huset og hente dem,
bare det nødvendigste.
Selvsagt, svarer hun. Snakker videre som om hun er en
forretningsforbindelse, og anbefaler at de skal sette opp
alt på papir og undertegne avtaler. De må jo også søke
separasjon, ikke sant?
Han ser ut som om hun har slått ham.
Torsdag? spør hun.
Torsdag kan han ikke, men…
Han må sette bånd på hunden for å få den med seg.
Da den begynner å pistre, snur hun ryggen til og går i en
retning hun ikke har noe som helst ærend.
*
265
Han har vært og hentet noen få møbler og ting. Da hun
vil overtale ham til å ta mer, avslår han. Det kan være til
senere. Dette senere høres ut som en trussel. Derfor er hun
forberedt da han ringer og ber henne ta vare på hunden
fordi han skal på bridgeturnering. Hun er høflig som et
gevær med en finger på avtrekkeren. Dessverre. På hans
Korfor ikkje, svarer hun ikke. Sier bare at han kan hente
resten av tingene sine i kjelleren som er åpen, hun har
pakket dem for ham. Han ber henne ta det litt rolig.
Legg nøkkelen igjen under matta når du går, formaner
hun.
Den e min, æ har sjøl bygd det her huset, svarer han
sint.
Ja, du e flink, men æ har bruk for den, æ må få non tel
å se tel plantan når æ reise på seminar, sier hun rolig.
Det kan han gjøre, sier han.
Nei, takk! svarer hun og legger på.
Selvfølgelig låser han seg inn i huset og har hunden
med. Den er vill av glede. De blir stående rett overfor
hverandre.
Du kan ikkje berre låse dæ inn på denne måten, sier
hun.
Æ kan vel bo her mens du er borte, mener han.
Æ kan ikkje ha fremmede rennanes inn og ut, sier hun.
Hun hører ham snappe etter pusten.
Du e iskald, så forbanna absolutt, sier han oppriktig
såret.
Det e mulig du e et varmar slag, men det er du som …,
vil hun svare. Men hun gjør det ikke. Trolig fordi det er
spilt energi. Å krangle med denne mannen har alltid vært
spilt energi. Hun kan ikke gi seg til med det nå.
266
Muligens ser hun likevel ut som om hun har sagt det.
Øynene hans blir buklete, oversvømte. Som myntene i
Trevifontenen hun husker fra den gangen hun var i Roma.
På en måte synes hun synd på ham. Egentlig synes hun
synd på dem begge to. Han ville ikke reise til Roma sammen med henne. Påsto at de ikke hadde råd, selv om
hun hadde fått et reisestipend. Men hun vet at han hadde
annet fore.
Hører seg selv spørre hva han egentlig vil, hvorfor han
vil ha en nøkkel til et sted han ikke bor. Han vet ikke hva
han vil, mumler han. Han må bare ha litt armslag.
Vel, nu får du armslag, og då kan du vel unne mæ litt
fred, mener hun.
Igjen det buklete blikket hans. En skimring. En rykning
ved munnen. Bevegelse.
En av dem tar et skritt frem. Kanskje begge. Kjenner
hun en tev av et bytte? Er det hun som er jegeren? Eller
han? Kan man jakte på velkjente kropper?
Det blir ikke noen stor forflytning. Den teppelagte gangen gjør nytten. Angrep fra begge. Raseri eller fortvilelse.
Lyst?
Hvor lang tid? Ti minutter? Tre? Hunden ligger foran
døren og later som den sover.
Etterpå fikler han sjenert med klærne som om han har
gitt seg av med nabokona i ren villskap. Så nikker han til
hunden at de skal gå.
Hun vakler inn på badet. Ytterdøren slår i. Hun kjenner verken lettelse eller sorg. Bare denne påtrengende
tomheten. Ingenting er så lammende og befriende som
tomhet, tenker hun.
Senere ser hun at han har lagt nøkkelen på hyllen i
gangen.
Den brennende busken
Overflaten er glitrende sort og stille. I lyset fra en åpen dør
ser hun svake ringer rundt sivene som stikker opp langs
vannkanten. Himmelen er lysere enn sjøen. Bleke stjerner
strever for å holde seg fast.
På land er latter og glade stemmer. Forfattere fra hele
Norden. Kveldene er god mat, mye vin. Samtaler og latter. Badstue og bading. Hun er dratt inn i en annerledes
virkelighet. Noen er mer sjenert enn henne. Er vel ikke
vant til å bade naken sammen med fremmede. Det er i
grunnen ikke hun heller. De sjenerte sitter påkledd rundt
ildstedet med glass i hånden.
Hun har lagt et håndkle i beredskap på en stein der hun
gikk ned i mørket. Kroppen gløder etter badstuen. Vannet er et helbredende sjokk. Hun lar seg gli av sted og er
ett med seg selv. Det lukter brakkvann og jord, ikke salt.
Hun får ikke nok av det. Lar det gli inn i munnen og siler
det ut igjen. Som en hvalross. En spinnvill liten hvalross.
En plutselig intens glede. Hun vil være i øyeblikket. Være
nå. Lenge, lenge.
En skikkelse skyter fart gjennom vannet og kommer
opp på siden. En svensk mannsstemme spør henne om
noe. Krever oppmerksomhet, eller vil være hyggelig. Hun
kjenner stemmen igjen. Han henvendte seg til henne i
268
pausen. Iakttok henne i forelesningssalen. Kanskje er hun
smigret.
Hun legger ansikt og hode under vann og glir fremover
uten å svare. Han skyter fart med en voldsom bevegelse
og markerer styrke. Legger sivet flatt under seg og passerer henne. Hun lar ham holde på. Flyter. Han vet ikke
hva som er hennes styrke. Holde seg flytende.
Men øyeblikket, gleden ved vannet, har han brutt.
Etterpå, da hun ser ham i kretsen, kjenner hun lettelse. Han kunne kanskje ha vært en trussel. Men han
røpet seg. En mann som demonstrerer makt og styrke
uten først å vise at han har en hjerne, er bare et dyr i
innhegningen.
Dikter Sara holder foredrag om å skrive. Foredrar om
Camus. De hadde i lekse å lese Den fremmede før de kom
til kurset. Noe hun pliktskyldigst har gjort. Vært igjennom en prosess. Men føler seg ikke litterær nok til å være
der. Det virker som om andre er fra seg av begeistring.
I diskusjonen etterpå sier hun ingenting, lytter bare til
ovasjoner fra de mest frelste.
Ikke alle har like god formuleringsevne. Menn snakker ofte lett om ingenting, tenker hun. Som en uredigert
kladd av en stil som muligens kan bli god. Muligens ikke.
Uferdige påstander og selvfølgeligheter.
Og kvinnene? Kanskje tenker de like substansløst, men
de sier det ikke, tenker hun.
Hvor henter menn sin selvtillit fra?
I pausen tar hun mot til seg og plager dikter Sara med
sitt djerve synspunkt, sier at herr Camus’ historie er noe
stillestående.
Sara kaster det hvite kortklipte hodet bakover og ler.
269
Øyeblikkelig skammer hun seg over det hun har sagt.
Blir hun ikke tatt på alvor? Burde hun opptre litt mer
ydmykt? I alle fall overfor en som dikter Sara. Og hun
gir seg til å unnskylde seg med at kanskje er det fordi
romanen kom ut for så lenge siden, det året hun ble født,
faktisk.
Sara smiler og påstår at tiden egentlig ikke spiller noen
rolle når det gjelder sann litteratur. Men du er jo ung i
forhold til meg, barnet mitt, legger hun til. Så innrømmer
hun ganske bramfritt at hun måtte lese Den fremmede
flere ganger for å få den til å leve, særlig nå som hun
skulle snakke om den. Hun har stor respekt for Camus’
forfatterskap.
Respekt? På grunn av Nobelprisen?
Ja, og han er jo en av våre tragisk unge døde, mener
Sara. Og ikke bare det, mer at han viser oss absurditeten
i det menneskelige. I samfunnet. Dette at evigheten finnes
i øyeblikket, sier hun tenksomt.
Det er noe med måten hun legger hodet på skakke på
når hun har sagt det man tror er det siste ordet. Dette
spørrende uttrykket. Og det hun avsluttet forelesningen
med.
Mina kära! Glöm allt vad jag har sagt! Glöm. Tänk!
Lev! Skriv!
Hvilken mann ville sagt noe så klokt?
Ingen hun kjenner.
Hun prøver å mildne sitt første utbrudd med enda en
unnskyldning. At alt butter fordi hun ikke forstår hvordan denne mannen i boken, Mersault, tenker, hvem han
er. Alt er tilfeldig. Morens død, som ikke går innpå ham.
Jenta han treffer, men ikke bryr seg særlig om, araberen han tilfeldig dreper. Det eneste hun forstår er at han
270
dømmes til døden fordi man mener at hans oppførsel er
umenneskelig.
Men la oss sette oss og prate, kjære venn, fortsetter
Sara.
De setter seg på en mur, en benk, eller en brennende
busk. Hva vet hun? For da de har satt seg, tar Sara hånden
hennes og bøyer seg mot henne. Denne gesten kommer
som et sjokk. Hun er nær ved å begynne å grine. Dikteren
av kjøtt og blod tar henne i hånden!
Som om de skulle være nære venner begynner dikter
Sara å snakke. Om absurditeten. Om konfrontasjonen
som oppstår mellom mennesket som krever en mening,
og verden som ingen mening har.
Mersaults drap på araberen? sier Sara. Du fant ingen
mening. Det er nettopp det meningsløse vi må godta. Husker du hva han ønsket for sin henrettelse etter dommen?
Ja. Han ville at mange skulle komme for å se ham dø, og
ta imot ham med hatefulle rop. Slik ville alt bli fullbyrdet.
Han sa det til fengselspresten.
Var det det du syntes var kjedelig?
Kanskje æ heller blei litt urolig. Forstår du det?
Det er slik med god litteratur, sier Sara. Og i neste
øyeblikk kommer hun med setningen sin.
Huff hvor jeg prater! Glem alt hva jeg har sagt! Tenk
selv!
Moses har nettopp fyrt opp busken de sitter i. Rundt er
det blomstrende kaktusørken. De sitter tett sammen og
ser inn i en TV som viser Kains broderdrap på Abel.
Den blodige stokken står i luften av seg selv. Kain gråter
utrøstelig.
Brått skifter bildet. Abraham løfter kniven, klar for å
271
hogge den inn i sønnens hjerte for å utføre Guds ordre.
I det samme tordner Guds stemme over dem og stopper
henrettelsen. Isak skal få leve.
Trur du Gud berre leka med oss? At det absurde e
hannes lek? spør hun.
Da er vi i så fall satt her for å stoppe Guds absurde lek
der vi kan, svarer Sara. Ingen skulle sende sine sønner for
å dø i en krigslek, eller drepe barn fordi Gud vil leke helt,
legger hun til og nikker til Moses at han skal komme med
mer ved.
Han er skinnkledd og lusker rundt uten ansikt. Men de
vet begge at det må være Moses.
En levende busk brenner så dårlig, bemerker Sara.
Va det ikkje Gud som tente opp? spør hun.
Nei, det var nok han der, svarer hun alvorlig og peker
på Moses idet hun reiser seg og går.
Ikkje gå! roper hun.
Sara smiler lunt og svarer vennlig.
Jeg er her hele tiden. Jeg følger deg i alle dine øyeblikk
med døden.
Ekkoet sender ordene hennes alle steds fra.
Hevnens bumerang
En ørkesløs tankeprosess begynner med en gang hun har
tørket spyet ut av munnvikene. Egentlig før toalettskåla
må ta alt. Dette ekle, overflødige, det hun ikke vil ha. For
det er ikke noe anfall. Hun pusser tennene og drikker fra
krana. Det smaker bly.
Det var den kvelden med hunden og nøkkelen. Men vil
han tro det? Hun, som har vært på reise? Som har vært
i badstue og svømt og drukket med menn. Uten klær på.
Vil han godta at en ekteskapelig krampetrekning, en siste
utløsning på hjemmebane, fullstendig uten hjerne, kan
avstedkomme en graviditet? Og hun? Skjedde det fordi
hun ville distrahere ham? At hun så å si ville måle styrke
med denne andre. Vise hvem som er sterkest. Hvem han
kommer tilbake til? Forføre sin egen mann, kanskje til
og med beregnende. Nei, tenker hun matt. Frokosten kan
hun bare glemme. I stedet henger hun mellom sofaputene
og forbanner naturen.
Lyst er en sammensatt følelse, bokstavelig talt. Den sitter latent i hjernen og venter på det rette øyeblikk. En
med hennes bakgrunn skulle være takknemlig for at hun
i det hele tatt kan kjenne lyst. Kanskje bestemte lystsenteret seg for å spille dem begge et puss i det øyeblikk han
låste seg inn? Så hun ham plutselig? Etter alle disse årene?
273
Eller tente de bare samtidig, med samme øyeblikkelige
mål?
Eller var det han? Hans hevn? Over at hun greide seg
så bra? Romanen? Litteraturstudiet? Oppmerksomheten
i media? Låste han seg inn for bokstavelig talt å hevne
seg? Nei, tenker hun. Det er mulig jeg er slik, men han er
et godt menneske.
Uansett er dette straffen. Og den rammer henne. Hun
som nettopp har fått frihet til å begynne på et nytt og
spennende liv.
Hun faller ned i straffehullet. Der selvforakten har sitt
slimete bol. Blir der i flere dager uten å gå ut eller ta
telefonen. Begynner dagen med å spy og degger med katastrofen så godt hun kan. For kan hun overhodet huske at
hun noen gang har våknet uten denne følelsen av at alt er
forgjeves? Nei da.
Hennes liv har alltid vært fiasko og smerte. Er det ikke
slik hun er konstruert? En som ødelegger alle sjanser hun
kunne hatt ved å tenke og handle destruktivt? Er det ikke
det han bebreidet henne? At hun er så jævla seriøs, så inn
i helvete problemorientert, så å si alltid ventende på neste
katastrofe. Helt til den skjer. Eller på den annen side, en
som uten å tenke på konsekvensene gir seg til med øvelser som krever prevensjon, bare for å hevne seg. Har hun
ikke alltid vært en hevner? Med kropp og mot som en firfisle, men med evne til å gjemme på ydmykelser, urett og
rift i skinnet like tålmodig som en elefant. Er hun ikke en
slik en som kan vente et helt liv, bare for endelig en dag
å få hevn? En som ikke kan reise seg, ikke se fremover,
ikke holde på det positive, ikke engang kan våkne opp om
morgenen uten depresjon nok til å drepe den tanken som
274
kunne vært en glede. Hun innser at hun helt selvforskyldt
er gravid, og ettertrykkelig straffet.
Etter noen dager våkner hun på en måte. Det er dette med
det praktiske. Pusse tenner. Økonomi. Planlegge. Skaffe
seg rede på hvor mye penger hun har til gode i forlaget.
Hun er jo uten fast arbeid. Jenta må bo i en annen kommune for å gå på skole. Huset er belånt til over pipa. Skal
hun selge? I så fall skal mannen ha sin del og vel så det.
Hun må mestre situasjonen.
Og det nye mennesket i magen, skal det vokse opp uten
hjem? Uten far? Hun prøver ut scenen der hun forteller
ham at hun er gravid. Ser blikket hans og setter seg raskt
inn i hans tanke da han spør om hun er sikker på at det
er han som er faren. Orker hun det?
På den annen side, barnet må jo ha en far! Skal hun
ydmyke seg og ringe? Be om en samtale, som om det hele
skulle være en del av skilsmisseoppgjøret?
Nei. Ikke i dag. Hun utsetter det. Akkurat som hun
utsetter å gå til lege. Det fine med å utsette er at man ennå
ikke har gjort noe man angrer på. Det negative er at det
fyller opp hodet.
Tanken på abort er ikke fjern. Tvert om. Det går opp
for henne at loven om selvbestemt abort er der. Den ble
etter første avslag endelig vedtatt. Hun var med i diskusjoner og hadde sterke meninger den gang. Siden har
hun tenkt lite på det. Vet ikke om det fremdeles finnes
en komité som skal være Vår Herre og få henne til å
ombestemme seg.
Det kan hun selvsagt finne ut. Hun kan ringe mer eller
mindre anonymt til et eller annet helsested. Med fare for
å bli gjenkjent allikevel? Orker hun å gå igjennom alt det?
275
Bare for å få beskjed om å gå til sin lokale lege og få slått
fast hvor mange uker hun er på vei.
Er det noe her i verden hun ikke tåler, så er det ydmykelser. Hun blir sittende i skiboden uten å sette ark i
maskinen. Der blir hun klar over at hennes mot er uten
realitetsoppfatning. Hun er mer redd for den lokale legens
ydmykelser enn hun er for å bære frem og ta vare på et
barn. Det er slik samfunnet har kneblet oss, kvinnene,
tenker hun. Gjennom ydmykelse.
Men øyeblikket etter: Det er faen ikke samfunnets feil
at hun er gravid!
Hun ringer den lokale banksjefen og ber om en samtale,
et lån. Hun tror hun kan betale det tilbake innen et par
år. Forlaget tror på boken hennes, ikke minst i utlandet,
skryter hun. Hun nevner et beløp som ikke er for stort.
Bare førstehjelp, noen måneder. Men hun forteller ikke
om mennesket i magen.
Banksjefen inviterer henne ikke til banken for en samtale, slik hun forventer. Dette er bygda der alle vet alt.
Også hvem som flytter fra kona si. Han sier vennlig at
han ikke vet hvordan det skal gå an å gi henne lån når
hun er alene. Hvem skal skrive under på papirene når hun
verken har mann eller jobb?
Hun glemmer å føle på ydmykelsen. Blir så fryktelig
sint. Hun stirrer på spirrevippen av en mann tvers gjennom telefonrøret, for hun vet jo akkurat hvordan han ser
ut. Han har så å si vært naboen hennes. Hun moser ham
med blikket inn i lampetten på veggen og svarer noe hun
glemmer med en gang og derfor ikke kan gjengi. Så legger
hun på mens han er halvveis i en setning.
*
276
Hun har ennå noen penger igjen av det hun har fått for
boken. Det holder til faste utgifter et par måneder. Så
får hun se det an. Panikk er ikke noen god løsning. Med
hjerte til ei skolejente ringer hun forlaget og ber dem om
å sende det hun eventuelt skulle ha til gode. Hun trenger
det så, uten jobb, mens hun skriver.
Få dager etter kommer et stort beløp for opptjent
royalty. Hun tror det nesten ikke. Et under.
Hun tar kontakt med en bank i nærmeste by, reiser dit
og legger frem saken sin for en rådgiver. Han skal gjøre
alt som må til for overføring av kontoen hennes til sin
bank og inviterer henne på lunsj.
Da hun sitter på bussen hjem, har hun en hærførers
mot og styrke og gir blanke blaffen i om noen ser det på
henne.
Få dager etter blir hun kalt inn på teppet per telefon av
den lokale bankmannen fordi hun har bedt en konkurrerende bank om å flagge henne ut. Han belærer henne om
at man ikke ber en annen bank om å stryke kontoen, sånn
uten videre.
Hun ler ikke av ham. Forteller bare hvordan det var. At
hun skrev under på et fullmaktspapir. Det var ingen sak,
sier hun, selv om hun verken har mann eller fast jobb. Så
takker hun iskaldt for seg.
En reisende
Det er ikke heldig for morgenkvalmen, likevel reiser hun
rundt og forteller om det hun har skrevet. Leser opp. Prøver å gi seg ut for å være et menneske uten bekymringer.
Salen er ganske stor. Mange mennesker. Flest kvinner.
Det er vel derfor hun legger merke til ham. Noe får henne
til å tro at han er lærer. Hun har truffet mange ulike typer
gjennom fagforeningen de siste årene. Han sitter ganske
langt bak. Likevel oppfatter hun en aksept i blikket som
gir henne selvtillit.
Han står ikke i kretsen som venter da hun er ferdig.
Det er mest kvinner som er positive, til og med begeistret.
Ofte med bok i hånden for å få signatur.
Men han står ved utgangen da hun skal gå. Rekker frem
hånden og presenterer seg, nevner at de har møtt hverandre en gang under heller spesielle omstendigheter. På
et hotell. De var på hver sitt fagseminar, om hun husker
det? Legger fort til at han forstår det om hun ikke husker,
for situasjonen var litt uklar, for å si det slik.
Hun husker, ja selvfølgelig, sier hun. Men det gjør hun
ikke, og blir så sjenert at hun ikke spør etter flere referanser. Han byr på vin, eller kaffe. Hva hun vil ha. Kanskje
et måltid?
Det oppstår alltid en viss tomhet etter slike bokmøter
278
når hun ikke har noen å være sammen med. Så hvorfor
ikke? Ansiktet hans forandrer seg da hun takker ja. Han
smiler. Kantete og sårbart. Han er ganske høy, noe eldre
enn henne. Sporty, men pent kledd. Smårutete skjorte og
cordfløyelsjakke med skinnlapper på albuene. Det skal
visst være slik nå.
Da han kommer nærmere, lukter han svakt av såpe,
verken tobakk eller etterbarberingsvann. Det passer godt
for hennes tilstand. Hun venter at han skal nevne hvordan
hun var på scenen. Boken. At han har lest boken. Det gjør
han ikke. Det skaper en slags trassig nysgjerrighet. Han er
ikke interessert i boken hennes, nei vel, han er interessert
i henne. Ingenting er bedre enn det, tenker hun.
Det er fullt på restauranten, men han kjenner hovmesteren og får allikevel et bord. Det er behagelig å gå ut med
en mann som har valgt henne. Ja, som sannsynligvis kom
til bokmøtet for å ha et påskudd til å møte henne igjen.
Hun tenker på at hun er lett å smigre.
Han snakker en del, men det er greit. Hun har jo snakket i en hel time før på kvelden. Han forteller at han bor
alene, at han reiser mye og liker kunst og kultur. Det viser
seg at han leser mest krim. Det er ingen grunn til at hun
skal bli skuffet over det.
Det er musikken som står meg nærmest, sier han og løfter glasset. Bach, særlig. Men han får ikke tid til så mye
annet enn arbeidet. Og det er greit. Uten mye arbeid kan
man jo henfalle til grublerier.
Du lika ikkje grublerier? spør hun ertende.
Nei! kommer det kontant.
Han er pen, tenker hun usaklig. Vokslyset mellom dem
renner litt. Hun løfter hånden og retter på det. Varm
stearin setter seg på pekefingeren.
279
Du har litt bedre puls i kveld enn forrige gang vi møttes, sier han plutselig. Jeg håper du kom deg vel hjem og at
kollegaene dine tok vare på deg? Jeg måtte jo reise tidlig
neste morgen…
Da husker hun plutselig. Hun er på organisasjonsmøte,
får et anfall og faller over lunsjbuffeen. Tilfeldigvis er det
møte for leger der også. Kollegaene forteller etterpå at
et koppel av unge leger bar henne opp til rommet. Og
de la ut om at et fat med dyrebar stek hadde gått i gulvet, likeså remuladen og potetsalaten. Hun som delte rom
med henne fortalte med en latter at de tok puls og blodtrykk og kikket henne bak vrengte øyenlokk. Hun hadde
tredd en koldtbordsgaffel i kinnet og de renset og plastret
såret.
Nå sitter hun der og husker at hun stinket kvinnfolktiss da hun kom til seg selv. Han var altså der! Hun
kjenner at hun blir blodrød. Svelger, aldeles svett. Resten
av smørbrødet vokser på tallerkenen. De rosa avpillede
små rekelikene flyter i ekkel majones. Sitronskiva virker
plutselig eldgammel.
Jeg håper at du ikke tar det ille opp at jeg nevner det på
denne måten? sier han. Hun ser opp og forstår at han er
like sjenert som henne, prøver å smile og mumler at hun
ikke husker så mye, annet enn at det var ganske pinlig.
Det synes han ikke det er noen grunn til.
Jeg går ut fra at du er epileptiker, sier han og ser henne
inn i øynene, som om hun er noe enestående som har en
slik defekt. Han vil vite om hun tar medisin, om hun går
til oppfølging.
Æ synes det e kjedelig å snakk om det, sier hun kort.
Godt! sier han bare og begynner litt febrilsk å snakke
om å lage mat. Han liker å lage mat.
280
Hun vet ikke om det er dette som gjør det, eller om det
er noe annet, men hun faller i alle fall til ro. Han beveger
leppene og hendene liksom synkront mens han snakker.
Som om de arbeider sammen i en slags dans. Det er så
fascinerende at hun får lyst til å kjenne varmen fra huden
hans. Trolig gjennomskuer han henne, for han ber henne
på middag hjemme hos seg neste dag. Om hun kan? Vil,
tør? Jeg bor alene…
E du farlig? spør hun.
Det er jeg ikke den rette til å bedømme, men har ikke
fått noen klager, ler han.
Då satse vi på at maten e god, avgjør hun.
Leiligheten er stor og ligger i en bydel det sikkert koster å
bo i. Designmøbler og hvite, nesten tomme vegger. Ingen
bokhyller. Men to store trykk på veggen. Et forestiller
kamphelikoptre som svirrer rundt som sommerfugler. Det
andre er et trykk i sort/hvitt som rommer skygger av mennesker. Smerte, tenker hun og snur seg bort. Hun ønsker
at hun visste mer om kunst, men sier det ikke høyt. Hun
beundrer og kommenterer leiligheten mens han lager mat.
Han opplyser nøkternt at han er heldig, har arvet og tjener
brukbart.
Men jeg har ikke hell i kjærlighet, påstår han.
Slikt følger hun ikke opp. Hva skulle hun si? Kjærlighet?
Denne leiligheten er ikke ferdig innredet, og blir det nok
aldri, mener han.
Korfor ikkje? spør hun uforsiktig.
I to år har jeg vært så ekstatisk lettet over å ha fått
orden på livet mitt at jeg ikke orker å sette en spiker i
veggen, innrømmer han.
281
Vel, det e jo ikkje lite, det å ha fått orden på livet, sier
hun tørt, uten å innvie ham i egne fadeser.
Han er bedre til å kommunisere på overflaten enn meg,
tenker hun. Han prater mens han dekker bordet. Har
glemt å kjøpe servietter, klager han.
Pådekningen og serviset står ikke i stil til de dyre møblene, og det er nesten en lettelse. Han snakker om naboene
i samme oppgang. Ordene hans har vidd uten å være
ondskapsfulle.
Mens de spiser indrefilet foredrar han om musikk. Han
spiller Bach i bakgrunnen. Men ikke så høyt at han ikke
kan snakke samtidig.
Etter hvert spør hun om arbeidet hans. Svevende og
uinteressert svarer han at han for det meste skjærer i
folk.
Og syr dem sammen igjen? spør hun.
Nei, det er det andre som gjør, sier han kort.
Hun trodde menn alltid ville snakke om jobben sin.
Men altså ikke denne. Kanskje han gjennomskuer at hun
ikke er så interessert.
Etter hvert lytter hun bare.
Han legger ut om ulike måter å tilberede indrefilet på.
Av og til stopper han opp og ser spørrende på henne. Men
hun har ingen klok formulering å komme med. Sitter mye
og betrakter håndleddene hans som arbeider med bestikk
og gestikulerer. Og munnen. Han spiser pent. Skuldrene
luter litt over bordet. Som om de er tynget av noe hun
ikke ser. Det er vel slik det er, tenker hun og kjenner seg
plutselig alene.
Som jeg plaprer i vei, utbryter han plutselig og tørker
seg rundt munnen med håndbaken.
*
282
Lenge etter, etter at de har ryddet av bordet sammen og
han har spurt om hun vil ha konjakk, og hun har takket
nei, og etter at han har glemt å sette på flere plater, men
på en eller annen måte har fått det slik til at de begge sitter
i sofaen, og etter at han har tent to nye lys og åpnet en ny
flaske, og allikevel setter på noe ubestemmelig musikk de
kan danse etter, og etter at også det er over og hun sier at
hun må komme seg til hotellet, etter alt dette er han bare
pust.
Det virker lett. En svak matlukt ligger mellom dem.
Sengen står midt på gulvet i et stort ryddig rom. Gardinene er fortrukket. Hun tar seg i å tenke på om han alltid
har det så ryddig. Det er ikke bra. At hun tenker på slikt.
Som ei øks
Hun står og pusser tennene. Han ville at hun skulle overnatte, men hun takket nei. Det var ikke bare fordi hun
ikke hadde med seg tannbørste. Nå kjenner hun på tomheten. Den blander seg med tannpastaen. Flyter rundt i
vasken og renner ned. Gjennom rørene. Ned i kloakken
under byen. Sammen med alt annet svineri denne byen
spytter ned i mørket. Men det blir ikke slutt. Hun spytter
stadig mer.
Hun flyter og flyter.
Plutselig og uten varsel hogger det til. Som ei øks. Hun
siger ned på toalettlokket og venter på at det skal gå over.
Det gjør det etter en stund, i alle fall så det blir levelig. Så
kjenner hun blodet. Ser det dryppe ned på de hvite flisene.
Lukten. Kvalmen trykker henne flat, vrenger henne. Hun
lar seg gli ned på gulvet for sikkerhets skyld. Behøver ikke
å slå seg helseløs også.
Hun kan ikke ha vært lenge borte, for alt er så tydelig.
Nesten virkelig. Og det er det jo. Hun vet at blødninger
under graviditet kan føre til fosterskade. Et barn er opplagt en livsoppgave, et skadet barn enda mer, farer det
gjennom hodet hennes. Det renner rikelig nå.
Hun setter seg på toalettet for å spare rommet for mer
søl. Men glir ned. Etter en stund forstår hun at hun har
284
svimt av igjen. Hun må be om hjelp før hun seiler helt
bort i sin egen sjø. Heldigvis er det telefon på badet. Hun
tror han forstår hva hun sier, nattevakten, at hun trolig
holder på å abortere.
Røret dingler en stund etter ledningen, som på en kriminalfilm der noen akkurat har likvidert offeret i en
telefonboks. Hun er en sløv betrakter. Lyden av plastpendel mot vegg. Øks i magen. Etter hvert hører hun
nattevakten rope der oppe i luften. Så blir tilværelsen stille
og mørk.
Da hun våkner, er alt over og hun er på et sted hun aldri
har vært.
Dessverre gikk det slik denne gangen, sier den hvitkledde. De vil ikke slippe henne før hun kan greie seg selv
og de har fått svar på alle spørsmål.
Hun later som hun ikke orker å snakke.
Så forstår hun at det er slik det er. Hun kan ikke snakke
med noen. Vet bare at hun har fått det som hun innerst
inne ville. Hun har fordrevet sitt eget barn. Har knullet
en tilfeldig så hardt at fosteret har valgt å forlate henne.
Hun får en taxisjåfør til å hjelpe seg, henter kofferten,
gjør opp rommet. Glemmer ikke å takke i resepsjonen for
at de tok vare på henne. Ute i drosjen forstår hun at hun
ikke kan greie flyreisen hjem.
Hun lar seg kjøre til et annet hotell der ingen vet noe.
Bestiller roomservice. Et stort glass melk, te med honning
og brød med brunost.
Noen timer kjenner hun på en stor takknemlighet for
å være alene. Etter hvert går hun på apotek og kjøper
jernpreparater nok til å bygge et helt fengsel, og bind.
285
På hotellrommet faller hun sammen som en klut. Flyter i
sørpe. Det er noe feil med lyset ved sengen. Ondt, hvitt.
Jentungen graver med ei treause i frossen jord. Isklumper
i alle størrelser og fasonger er til hinder. I en skog av gamle
kors og støtter, av jern og granitt og avskallet tre. Hun har
tatt vottene av. Etter hvert graver hun med begge hender.
Kjenner at neglene knekker. Helt inntil roten. Selvfølgelig
knekker de. En etter en. Hun legger seg på kne og kjenner lukten av mose og jord. Jentungen holder en skoeske
varsomt over hullet. Bevegelsen viser at innholdet er lett,
men det er ikke sko. Hun legger esken i hullet og graver
forsiktig over. Det begynner å snø. Store, rene filler.
Fremmed i verden
Hadde hun vært en mann kunne hun ha skrytt av sine
bragder. Ikke minst blodet. En mann har helteblod uansett hvordan det tyter ut. Men hun er en kvinnelig barnemorderske, og sorterer ikke innunder regler for helteblod.
Langt ut i neste årtusen skal hun få kjenne denne
merkelappen. Kvinnelig. Kvinnelig statsminister, kvinnelig prest, kvinnelig bokser, kvinnelig innsatt, kvinnelig
rekrutt, kvinnelig jeger og kvinnelig forfatter. Kvinnelitteratur. For ikke å snakke om det totalt unaturlige ved et
kvinnelig geni.
Hadde hun ikke lenge før øksa hogg til ønsket det? Vel,
så gikk det slik.
Bestemmelsen om at ingen skal vite står ved lag. Venner
har hun. I alle fall noen få. Men ikke for all slags sørpe.
Hun har ennå mye å lære. Det er bare å sortere fortløpende. Legge bak seg det ingen kan hjelpe henne med.
Lytte mer enn å klage.
En dag får hun et muntert lite brev fra den Bach-elskende
hjelperen. Det er en kald dag og hun har fyrt i peisen.
Han vil gjerne ha kontakt, og har to telefonnummer,
skriver han. Et til kontoret og et privat, hun kan bruke
287
dem begge. Hun prøver å se ansiktet hans for seg mens
hun leser. Men han er skjult bak et rødt filter av skam.
Langsomt river hun det hvite arket i stykker og kaster
det i peisen. Et lite sekund flammer det opp. Det er alt.
Hun er jentungen som hun skriver om, og hun er det samtidig ikke. Det er viktig for manuskriptet, at hun ikke er
det. Jentungen har ingen selvtillit, hun er så ung. Selv vet
hun litt mer, men er en fremmed, hun også.
Erkjennelsen får alt til å haste. Hun burer seg inne og
skriver som om det er av betydning. Uten å forstå hva hun
skriver på. Hun flyter rundt i huset, eller sitter ved klaffen i skiboden. Tar ikke telefonen, og går ut først etter at
det er mørkt. Heldigvis for henne er det stort sett mørkt.
Hun tar jernpreparater, sover og skriver lister. Den ene
listen, et A4-ark, har en loddrett midtstrek. Til høyre
noterer hun det som er positivt ved å være i verden. Til
venstre det som er negativt.
Men hun jukser. Det er alltid flere positive enn negative punkter før hun legger seg. Problemet er at hun
ikke tror på det. Det er bare lærerinneformaning. Hult
og uten mening. Punktene til venstre er på sin side bare
sentimental klaging.
Æ veit ikkje ka æ skal gjør med dennan ungen, Sara? Ho
følge etter mæ heile tida.
Dikter Sara dirigerer heisekranen på kaia og har nok
med det. Jentungen peker ned i sjøen på en mann som
kaver og synker. Han kan nok ikke svømme. Det brenner
i bryggene.
Det e han som har tent på, roper jentungen.
Men kordan har han havna i vatnet? spør hun.
288
Skal vi la han drukne? spør jenta engstelig.
Vi får få han opp. Sara! Skal vi heise han opp? roper
hun.
Dikteren snur på det hvite hodet, betrakter henne
mysende mens hun låser heisekranen.
Kjære, det der er du ferdig med. Det var i forrige bok.
Gå videre!
Hun griper ungen i hånden. Havet er mørkt som olje.
Så er det bare dikteren og hun der. Det blåser. Morkne
kaiplanker, avskallede brygger. Tomt. Tomt!
Sara, æ tvile på alt, klager hun. Æ trur ikkje æ greie
det. Alt e fordømt og øde her. Trur du æ skriv berre for
å døyve ensomheta?
Dikteren har gått bak en stor stabel med fiskekasser.
Hun romsterer. Da hun kommer frem igjen, har hun med
seg to papirvinger, spent på en sykkel.
Ta på deg disse og fly! sier hun.
Æ kan ikkje fly med de der, det e nok at det kjem et
par regndråpa, så dett æ ned, sier hun oppgitt.
Du skal ikke bry deg om virkeligheten, den er allikevel
falsk, smiler Sara og setter seg på sykkelen. Hun ligner moren. Den samme bevegelsen. En lattermild sorg i
balansen. Så tar de av. Sykkelkjedet gneldrer rolig. Papiret
blafrer.
Dikteren og hun flyr tandem ut fjorden. Det begynner
å snø. Våte filler mot ansiktet. Kjærtegn fra universet. De
svever over fyret som sender ut sine blasse blink gjennom
snøkovet. Alt er blågrått som skummet melk.
Nisene ruller der nede i kavet. Sorte sirkelsager skjærer
igjennom vannet og viser taktfast ryggtaggen frem. De flyr
over ferga som stamper, der alle bilene har klosser under
hjulene i dag, og folk har liten matlyst i salongene. De flyr
289
over måsen som bakser og underkaster seg alle vindretninger fordi den er klok av skade, gjennom tusen år.
Men ikke dikteren og hun.
De flyr over en sjark med en enslig mann i overlevingsdrakt på dekk. Vinden herjer med den gule sydvesten og
nevene hans har frostsprekker. De flyr over en holme med
knudrete furuer og mosegrodde steiner.
Papirvingene har sluttet å gi lyd fra seg. Så har hun vel
glemt å tenke på det, at de er våte, for de flyr like godt.
Hun ser at fiskeren og dikter Sara er den samme. De
sender anglene ned i dypet.
Uten ensomhet, ingen litteratur, kjære, sier dikteren og
slipper taket. Universet har sluttet å puste. Hun må puste
selv.
Flyte over store dyp
uten å tenke på bunnen
eller la seg distrahere
av en tilfeldig katastrofe
eller dødens meningsløse ømhet
Uten age for kuldens stadige triumf
og tankens avhengighet
av et varmt blodomløp
Som et barn
bare fly
gjennom elementene
som om ingenting annet er mulig
enn å flyte med
Som om hud og vann beskytter og binder
holder og herder
former flyter fanger
og gir fri
Et varsko
Nølende tar hun telefonen da den ringer. Moren har rolig,
men liten stemme. Spør om hun kan få komme innom.
Det vanlige er at hun bare kjører inntil trappen og er der
uten å ha ringt på forhånd.
Æ kjem aleina, sier hun.
Selvfølgelig må du kom. Det e kjempehyggelig at du
kjem. Men e det nokka som står på? Hun må bare spørre.
Nei, ingenting står på, æ skal berre på sykehus og
undersøke magen. Tenkte at bilen kun stå hos dæ, så tar
æ bussen videre …
Det har alltid vært noe galt med morens mage. Magesår. Kronisk, i barndommen noen ganger dramatisk, blødende med innleggelse. Sykebåre og legeskyss. Hun husker redselen for at moren skulle bli så syk at hun måtte på
sykehus. Da måtte hun være alene med faren. Om vinteren var det vanskelig å ligge under en heller fordi man ikke
kunne sove inne. Dessuten kunne moren dø. Det var selvsagt verst for moren dersom hun måtte dø, likevel kjente
hun mest på skrekken for egen del.
Det har hun tilgitt seg selv.
Hun har alltid tenkt at morens magesår er på grunn av
faren. Ethvert menneske som lever sammen med en slik
må få varige mén.
*
291
Der er en kul. Begge tenker kreft, men sier det ikke. Ikke
først. Som vanlig snakker ikke moren noe særlig om sine
plager. Sier bare at hun håper at det ikke blir langvarig,
for hun har gledet seg så til våren i det nye huset sitt med
den usjenerte hageflekken.
Hun prøver å trøste med at det sikkert bare er noe ufarlig som i verste fall kan opereres ut. Moren svarer ikke
på det, betrakter henne bare inngående som om hun ikke
har sett henne på lenge. Det stemmer for så vidt.
Moren kommenterer aldri folks utseende. Hun skryter
av maten og spør om hun fremdeles reiser like mye og om
hun trives med ikke å undervise. Det er på en måte noe
nytt. Hun kan ikke huske sist moren spurte om slikt. Men
hun spør ikke om hvordan hun har det med å bo alene.
Viser ingen interesse for å få vite hva som til slutt gikk
galt mellom dem. Det er som om det aldri har vært noen
svigersønn i dette huset.
Det slår henne at moren og hun, som er så nær, egentlig
ikke kjenner hverandre. Likevel føler hun blikket hennes, som om hun skulle sagt, du ser ikke særlig friskere
ut enn meg. Noe sier henne også at moren egentlig stopper hos henne, ikke fordi hun skal parkere bilen sin, men
fordi hun gjerne vil at hun skal tilby seg å reise med til
sykehuset. Være hos.
Men hun spør ikke. Hele tiden venter hun på at moren
skal spørre. Men hun spør ikke.
Skal hun fortelle moren om aborten? Nei. For hva skal
hun si? Er det mulig å fortelle om den slags uten å sette
folk i forlegenhet? Moren har evig nok med seg selv, hun
er sikkert mer engstelig for kulen enn hun viser.
Da hun følger henne til bussen, sier moren at dersom
hun hadde hatt lappen så kunne hun ha lånt bilen. For-
292
bauset og litt støtt over utsagnet svarer hun ikke. Men
det irriterer henne så pass at hun fortrenger den dårlige
samvittigheten for at hun ikke tilbyr seg å reise med.
Utpå ettermiddagen innser hun at hun er en dritt og en
egoist. Om kvelden ringer hun sykehuset bare for å få vite
at moren ikke er innlagt ennå. Det slår henne at hun ikke
vet hvor moren sover. Hva slags datter er hun egentlig?
Da telefonen ringer sent på kvelden, tar hun den i fall
det er moren. Men det er faren. Han skjeller henne ut
fordi han trodde at hun skulle reise med til sykehuset. For
en gangs skyld har han rett. Hun sier ikke at det er han
som burde være så pass til kar at han fulgte henne. Vil på
en måte ikke besudle moren med å være en kasteball, en
bebreidelse, mellom dem.
Hun lytter en stund, så melder en lammende tretthet
seg. Hun sier kort og godt at hun legger på, og gjør det.
Å sortere liv
Han kommer en onsdag etter jobben. De skal undertegne
papirer og sende dem fra seg. Hun stålsetter seg. Pålegger seg selv å tro at hun er noen, en selvstendig person.
Merkelig nok kjenner hun seg allikevel sviktet.
Det er unødvendig, for ingen har noen gang lovet henne
noe. Bortsett fra dette at han lovet henne troskap inntil
døden. Men de er skuls for lenge siden. Hvor skuls de er,
vet han ikke. Det er ingenting å diskutere. Dessuten har
hun alltid visst at han er av disse som ikke er skyldig.
Lenge før løftet i kirken visste hun det. Hun ville bare ikke
innse det.
De har avslått å gå til mekling. Det vil si, hun har avslått
og han er enig. Offentligheten skal ikke mer inn under
deres laken enn strengt nødvendig. Nå sitter de ved kjøkkenbordet som farfaren hennes har laget. Under den blå
skomakerlampen. Det er en annen lukt i huset nå som
hun bor alene, en annen atmosfære. Kan han også merke
det? Kan man lukte et roms lettelse over at menneskene
rydder i eget liv?
Papirene er ordnet. Han har til og med lovet at han
skal være med og støtte datterens opphold som utvekslingsstudent i USA neste år og at de sammen skal støtte
sønnen når han trenger det. Men som vanlig tror hun
294
ikke helt på det han sier. Og det er for så vidt hennes
greie.
Hun overtar det nye huset som Husbanken i prinsippet eier, og hun lover at han skal få forkjøpsrett dersom
hun blir nødt til å selge. Noen offentlig takst, eller skifte,
kommer ikke på tale, sier han. Han overtar det som alltid
har vært hans. Hytte med innbo og utstyr, og bil. Møbler
og gjenstander han har et forhold til. Jazzplatene og alle
krimbøkene. Han har alt hentet det. Separasjonen kan nå
gå sin gang.
Det er det mest ryddige de har gjort sammen, tenker
hun og spør om han skal ha mer kaffe. Idet han sier
ja takk, angrer hun. En falsk høflighet fra hennes side.
Egentlig er det best at han går. Kanskje føler han seg forpliktet til å drikke en siste kopp kaffe. Skal de gjennom
dette også? En sorti med høflig falskhet.
Hun leter etter noe å si. Må hun si noe? Da spør
han hvordan moren hennes har det. Hun er jo operert?
Takk bra, men man veit jo aldri om alt e fjerna, sier
hun fort. Litt for fort.
Hunden har lagt seg på føttene hennes, som før i tiden.
Den har et hardt beinet hode. Han drikker kaffe i små
slurker og ser på henne gjennom de tykke brilleglassene.
Ansiktet er solbrent. Han har visst vært på leirskole med
elevene sine. Men under det brente er huden tynn og sårbar. Stemmen er dempet, nølende. Som om han leter etter
ord.
Æ har i det siste tenkt på…, æ har tenkt på at ho
mamma ikkje hadde så mange den siste tida ho va sjuk.
Nei, ho hadde vel ikkje det. Men ho hadde jo dæ, svarer
hun.
295
Æ veit ikkje, det vart nu mest praktisk med mæ. At æ
hjalp ho med forskjellig…
Hun må se på ham. Kanskje glemmer hun å lukke munnen og sitter der og koper. Hun kunne ha spurt ham om
det var en innrømmelse om forholdet til moren. Eller til
henne. Men hun gjør ikke det. Det kunne ligne for mye på
en fortsettelse. Er det noe hun ikke vil, så er det en fortsettelse. Det går opp for henne for en umåtelig tjeneste han
gjorde dem begge den kvelden, ved bare å ta dyna si og gå.
Unnskyld! Mor di skal naturligvis ikkje dø, sier han og
kikker på hendene sine.
Æ håpa ikkje det, svarer hun fort. Igjen altfor fort.
Han kremter og ser seg urolig om.
Det va mykkje arbeid med å skjære tel det der panelet,
sier han.
Ja, du e flink, sanner hun og vet ikke hva han vil frem
til.
Du fekk et hardt anfall og svimt a då du holdt på med
den der livsfarlige lakken, hus du? sier han med et lite
smil.
Det minnes æ ikkje, mumler hun.
Pausen som oppstår eser ut og blir en ugjennomtrengelig masse.
Nei, æ må vel kom mæ i vei, sier han, setter koppen
pent på tefatet og reiser seg. Han er på besøk, liksom. Det
kommer for henne at det må være rart for ham.
Hunden later som den ikke forstår at de skal gå. Han
må bøye seg og si kom for å få den med.
Hun skal snakke til en stor forsamling og er nervøs. Vet
at det må hun ikke være for da kan alt gå galt. Det verste
som kan hende er at hun besvimer på talerstolen og tisser
296
på seg mens hun ligger i en kveil på gulvet. Det gode med
å tro på katastrofen er at hun alltid passer på å gå på do
før hun går ut til tilhørerne. Hun står og kjenner på den
tomme blæra mens de siste etternølerne kommer seg på
plass.
Da blir en stor, avlang eske brakt inn på bordet og satt
foran henne. I en forvirret tilstand av nysgjerrighet åpner
hun lokket og ser en seng av silkepapir og mørkerøde,
langstilkede roser. En følelse av uvirkelighet. Hun kjenner
ingen som vil finne på å gi henne en slik form for oppmerksomhet. Før en vill tanke slår ned. Kan det være den
fraseparerte som vil markere at det er bryllupsdagen deres
i dag? Har han gått fullstendig fra vettet? Og hvordan vet
han at hun er her?
Hun kan ikke åpne kortet foran alle menneskene hun
skal snakke til. De på fremste rad har sett hva som er i
esken og smiler. Fort legger hun lokket på og setter den
på gulvet.
Så lener hun seg over bordet og begynner å snakke.
Merker at hun ikke behøver notatene og stikkordene.
Ordene kommer av seg selv. Nå og da forstår hun at hun
smiler. Og da hun er ferdig og skal svare på spørsmål,
drikker hun hele vannglasset tomt uten å tenke på hva det
kan avstedkomme.
De vil vite om hun kjenner til hovedpersonen, i levende
live. Hun forklarer at hun kjenner til mennesker med
lignende opplevelser, men at historien er fiktiv. Den er
funnet på. De vil vite om hun føler med, identifiserer
seg med personene sine. Det gjør hun definitivt, svarer
hun, kanskje mer enn normalt er. Ingen spør hva som er
normalt. Og det er bra, for det kan hun ikke svare på.
Da hun er ferdig, blir hun stående i en flokk med inter-
297
esserte som skal ha signatur i boken sin eller har flere
spørsmål. To damer tilbyr å kjøre henne til hotellet. Hun
takker ja. De snakker i ett. De spør og hun prøver å svare,
men vet ikke om det er relevant for det de spør om.
Hun flyter på en følelse av å ha gitt dem noe. Flyr, på
en måte. En slags lettelse eller glede. Over å ha mestret
noe. Samtidig kjenner hun på noe etsende, hjemløst.
På rommet tvinger hun seg til å sette rosene i vase før hun
åpner kortet.
Jeg er her i byen, jeg, kan vi møtes etterpå?
Signaturen sier henne først ingenting, bortsett fra at den
ikke er mannens. Så går det opp for henne. Det er den
Bach-elskende.
Idet hun flytter vasen stikker hun seg på en grov torn.
En rød liten dråpe pipler fra tommelfingeren. Liten sak
med solid overflatehinne. Hun putter fingeren i munnen
og blir stående og stirre på rosene. Det rødeste hun noen
gang har sett. I det samme ringer hotelltelefonen. Hun tar
av røret og sier ja med flere spørsmålstegn bak.
Du var glimrende i kveld, begynner han. Og fortsetter
med at han har bord for to i restauranten om hun er ledig
og har lyst.
Hun kommer ikke unna. Vet ikke om hun vil komme
unna. Tar tommelen ut av munnen og prøver å svare ham
så ordentlig hun kan.
Han venter på henne i lobbyen, reiser seg galant og gir
henne en klem. Like slentrende elegant som sist. Skjorten
skal ikke være strøket og buksene skal ikke ha press.
Takk for de fantastiske rosan! husker hun å si.
Han ler. Hun ler.
Restauranten er nesten tom. Han bestiller sjampanje
298
mens de venter på maten. Det bobler muntert i glasset.
Hun sitter i en amerikansk film og lar seg feire. De smiler
til hverandre. Da spør han plutselig om hun kom seg vel
hjem til hotellet den kvelden.
Hun nikker perpleks. Ansiktet foran henne forandrer
seg. En venns ansikt? Denne replikken burde vært klippet ut av filmen, tenker hun. Men det er denne replikken
som i løpet av kvelden flere ganger frister henne til å
betro seg. Men hun gjør det ikke. For gjør hun ham til en
medsammensvoren, da vil han for all fremtid ha krav på
henne.
De spiser noe ubestemmelig fisk kunstferdig dandert på
et digert fat, liggende på en haug av grønske. Hun overveier å si at hans mat var bedre, men da kunne han tro at
hun klager på denne.
Fikk du noen gang brevet mitt? spør han.
Ja, takk skal du ha! svarer hun og lurer på hva mer
hun bør si. Beklage at hun ikke har svart? Nei, det er for
dumt.
Jeg har tenkt mye på deg, sier han alvorlig, litt sjenert.
Hun ser spørrende på ham uten å spørre.
Da jeg fikk vite at du skulle snakke her, benyttet jeg
anledningen. Du forstår kanskje det…
Hyggelig, sier hun og smiler fort.
Han betrakter henne. Noe går i stå. Men han fortsetter.
Du nevnte noe om separasjon? At du lever alene? sier
han.
Hun kunne ha sagt til ham at hun beklager at de
begynte i feil ende, sist, og havnet i sengen, men det gjør
hun ikke. De var to om det. Men noe må hun gi ham, så
hun forteller at de voksne barna ikke bor hjemme og at
ja, hun er separert.
299
Liker du å bo alene? spør han.
Ja, sier hun. Hun kan reise, arbeide, sove. Ingen krever
noe av henne. Hører selv hvor lett det høres. Eller kynisk.
Mødre skal nok ikke innrømme slikt. Han påstår at han
forstår det, selv om han ikke har barn. Hun lurer på om
det er selvvalgt, men spør ikke. Da vil hun invitere ham
innenfor. Og hun? Hvorfor sitter hun her?
Som sagt, jeg ville møte deg igjen, gjentar han og legger
hånden sin over hennes på bordet. Den er varm, senet og
behagelig, akkurat som sist.
Hun lar øynene gli over håndleddet med mørke hår
rundt klokkereimen, det salt- og pepperfargede jakkeermet, flanellsskjortebrystet uten slips, den øverste åpne
knappen, den brune halsgropen, den kraftige haken og
den velskapte munnen. Til sist øyekontakt. Blått direkte
blikk.
Hun analyserer forandringen mellom dem siden sist de
møttes. Den er hennes. Hun er blitt en hun selv ennå ikke
kjenner. En som har tatt på en ironisk kappe som skjold.
En som ikke er så smigret over at noen ser henne.
Det går opp for henne at han venter på at hun skal si
noe, så hun forklarer ham at hun setter pris på at han ville
møte henne, takker for andre gang for de skjønne rosene
og vet ikke mer å si.
Mannens ord om at hun alltid er så kald ringer i hodet.
Ei rusten kubjelle. Hun smiler og spør hvor han satt i
salen, siden hun ikke så ham. Han medgir at han satt bak
en søyle for ikke å distrahere henne.
Mannen har selvtillit, tenker hun. Han tror at han
kan distrahere henne, noe han altså ikke vil. Men sender
allikevel roser foran et par hundre mennesker eller mer.
Etter måltidet inviterer han henne på rommet sitt for
300
en drink. Hun sier som sant er at hun heller vil i baren.
Han tar det pent. Kvelden slutter tilsynelatende ledig og
hyggelig. Han har lagt lokk over sine forventninger og
tatt regningen. Hun ler overgitt flere ganger over det han
forteller.
Da hun reiser seg og sier god natt, følger han med til
heisen. Mens de venter spør han om han kan få et telefonnummer så han kan ringe henne. Det får han. De skilles
uten at hun vet hva han tenker. Det slår henne at han
er flink til å snakke, men allikevel vet hun ikke hva han
tenker.
Men han vet heller ikke hva hun tenker. Hvorfor merket hun ikke det sist? Var det fordi møtet var så forbannet
fysisk? At hun var så smigret over å bli sett? Bekreftelse.
At en mann valgte henne, ville være sammen med bare
henne. At det var så ualminnelig givende at hun mistet
evne til å motsi ham eller komme med spørsmål.
III
Tiden er rennende vann
Hun pakker i og ut av kofferten. Flyr av gårde til neste
møte i neste by. En morgen våkner hun og vet ikke
hvor hun er. Hvilket hotell, hvilken litteraturfestival eller
opplesning. Hvem hun traff i går.
Hun åpner øynene. Dagslys sipler mellom gardinene.
En lydløs vind. Lyset forsvinner, men kommer igjen.
Forsvinner og kommer igjen.
Slik er det, tenker hun idet hun våkner. Alt går så fort
at hun ikke vet hva slags liv hun lever, eller hvilken retning hun har. Forherder hun seg? Nei. Hun moraliserer
verken over seg selv eller andre. Har ikke noen drøm om
å være ren. Hvilken utopi skulle det være?
Jakta. Den er for øyeblikket. Det viktigste er at de
tar signaler. Husker hun øynene? Nei, ikke i dag. Hun
tømmer dem ikke for blod. Henger dem sjelden opp for
eventuelt senere bruk. Men hun betaler ikke for å bli kvitt
dem som Katarina den store i sin tid måtte.
Kanskje med et par små unntak.
Imens går tiden. Umerkelig. Som en utett propp slipper
vann ut av håndvasken.
Hun husker ikke hva hun har drømt. Kjenner bare lettelse. Her er ingen mennesker. Hun er i sengen i huset
på knausen. Lyset mellom gardinene er hennes. Vinden.
Hennes. Forsvinner. Og kommer igjen.
304
Så er hun i en konkylie. Sitter midt i og lytter. Stillheten befolker skiboden. Tekoppen sender opp damp. Duft.
Jenta snakker til henne. Jenta har ingen andre enn henne.
Da kimer telefonen. Stopper ikke etter tre ring, fortsetter bare sitt angrep. Så er ikke svareren på. Det er mange
som ringer. Noen har lest de to bøkene om jenta fra øya,
og tror at forfatteren kan hjelpe dem. De fleste er anonyme. Noen gråter. Hun kan lytte, men ikke trøste. Vet
at det ikke finnes noen trøst.
Ringingen skremmer bort jenta. Hun kan like gjerne ta
den.
Hallo!
Det er stemmen til en forfatter hun kjenner. Han snakker med vind i telefonrøret. Inviterer henne ut til seg i
havgapet.
Æ vil vise dæ øya mi! sier han triumferende.
Æ skriv, svarer hun.
Ta skrivinga med, mener han.
Æ kan ikkje dra på en heil skrivemaskin, dessuten må
æ ha fred, ler hun.
Kom uten då, mener han.
Berre oss to? Det kan bli for krevanes.
Det svarer han ikke på, men nevner at en venn bor hos
ham for tiden. Hun lytter en stund til begeistringen i andre
enden. Ler og avslutter.
Skiboden er kald. Hun glemte å lukke verandadøren
før hun tok telefonen. Konkylien og jenta er borte. Her er
ikke så pass frisk vår at man kan fukte et frimerke, tenker hun surt. Bare kaldt støv, eldgamle fluelik, en tørket
geranium som hun ikke har hatt hjerte til å kaste, pluss
en anklagende skrivemaskin.
*
305
De farer ut i åpen plastbåt på flatt hav. Måsen og øymannen er ustoppelige i sine foredrag. Motoren er også høyrøstet, til dels illsint. Han ruser den i takt med intensiteten
i det han forteller. Hun og vennen hans finner ingen grunn
til innsigelser. Det er en traust, lun kar som er vant med
litt av hvert.
De fisker. Like før de kommer til øya. Mellom holmer
og berg som går rett ned og har hvit skjellsand i fonner
og småtare som dekorative rosetter. Hun får det for seg at
hun vil stikke flyndre. Kan se bunnen rett ned på fem–seks
meter.
Det blir fangst. To små prikkete flatinger og en litt
større. Vakre vanskapninger, med begge øyne på samme
side.
Det e slik vi blir, sier hun, når vi ligg på samme sida
heile tida og glor mot det vi ikkje kan unngå.
Øyboeren ler, kameraten skryter av fiskelykken hennes.
Ingen tar det personlig.
Huset er eldgammelt og i nokså dårlig forfatning. Dørstokken er morken. Hengslene skriker. Men han har
nennsomt tatt vare på en masse gamle redskaper og
møbler uten å plage dem synderlig med rengjøring. Kjøkkenet må være slik det var for 100 år siden. Han har
mange planer, akkurat som mannen som har flyttet fra
henne.
Kompisen og øyboeren tilbereder fisken de skal spise.
De drikker vin og sprit. Nattesola flommer etter hvert
over matbordet. Over fiskebein og skinn. Fettflekker på
dårlig vaskede glass. Bestikk som har sett bedre dager.
Bord som skulle vært skurt. Matt og likevel skimrende.
Mennenes ansikt mot henne. Skjeggstubb, ujevne ten-
306
ner og milde øyne hos den ene. Rosa friskhet og forte
snerrende smil under lynskarpe øyne hos den andre.
Maskulin stafett.
Gjennom det støvete vinduet vinker våren. Men hun
vet den er kald. Krattet på knausen har lagt seg flatt med
alle museørene sine klemt mot jorda.
Mannfolkene blir etter hvert mer beruset enn sjarmerende. Men hun berger seg og går nattetur på øya.
Vinden har hisset seg opp og prøver å kle av henne
vindjakken. En grønn solid type med hette. Hun åpner
munnen og prøver å drikke vinden. Den er som knappenåler mot ansiktet. Måsen er mer gal enn mannfolkene.
Hun følger øymannens råd og holder en regnfrakk over
hodet til skjold for nebb og klør. De tror hun vil ha eggene
deres. Hun roper for å få dem til fornuft. Den som prøver
å snakke fornuft til en hekkende måse, vet ikke mye om
fornuft. Hun ler høyt i stedet. Det virker bare delvis. Det
er som en krig under en blomstrende himmel. Den speiler
alt i regnbuens farger. Den prøver å fange skjær og sky,
sjømerker og horisont. Alt i sitt eget skimmer.
Sola baker iskaldt og sydvesten synger.
Jeg drar hjem i morgen, tenker hun.
Men hun blir lenger enn vennen. Øyboeren er sjalu på
samtalene hun har med kompisen hans og sender ham av
gårde etter først å ha satt i gang en maskulin krangel hun
er forskånet fra å forstå noe av. Kompisen responderer
ikke på utfordringen, pakker bare sekken. Da hun hører
at vennen starter motoren i egen båt og legger av gårde,
tenker hun at nå er hun alene med en øymann. Men i
verste fall kan hun fyre motoren på båten hans alene.
307
Han forteller uavbrutt og begeistret om det han skriver
på. Egentlig visste hun før hun kom at mannen er en sosial
eksplosjon. Etter hvert sier hun fra at han ikke må snakke
hele tiden for hun må tenke.
Det gjør ham til en fornærmet skapning. Han tar
motorsagen med og hevner seg på rekveden langs den ville
fjæra. I flere timer driver han med sagen.
Hun lager middag og roper utover det golde, gulbrune
og steinete landskapet.
Han kommer labbende som en liten sterk gutt med
motorsag. Ruser den på trammen for å skremme henne.
Hun blir ikke skremt. Hun er en antropolog som iakttar
en innfødt i hans kultur.
Han liker plukkfisken på restene fra i går. Mye karri
og hakket løk. Han forteller om moren sin, som de siste
årene bare spiste flatbrød.
Korfor det? spør hun.
Æ trur ho ville dø, svarer han alvorlig.
Æ kan begripe det, sier hun.
Han ser forundret på henne.
De går over øya og han sanker egg i det gjennomtrengende
kveldslyset. Han beordrer måsen vekk når de prøver å
bruke henne som landingsplass.
Kom dokker heim! roper han og forventer at de skal
lystre. Forbauset ser hun at det virker. Han plukker ett
egg her og ett egg der uten at de hakker etter ham. Er en
fuglekonge i eget rike. Eier fuglene, eggene og hele øya.
Ler høyt og glad.
Plutselig ser hun ham på en ny måte. En lang, senet
kropp og vakre skuldrer. Huden er værbitt og glatt med få
og dype furer. Bevegelsene er rastløse og kraftfulle. Han
308
er mye eldre enn henne, men har ikke rukket å bli voksen. Kanskje er det ikke nødvendig heller, tenker hun. I
alle fall ikke for ham.
Egentlig kjenner hun ham bare gjennom media og
omtale, og de få gangene hun har møtt ham. Og nå, det
han har fortalt i en strøm av merkelig informasjon.
Hun hopper etter ham fra lyngtue til stein, fra stokk til
stein. Han foredrar i en rivende strøm om alt mulig. En
skybanke revner over horisonten. Striper av sølv angriper
havet og sola sender pastell over. Skyen er en rytter med
brennende hjelm.
Hun stopper opp og gir seg etter i forundring.
Er det mulig for noe menneske å pøse ut så mange ord
under en slik himmel?
De koker måseegg og drikker akevitt. Hun mest vann.
Han har fylt vannbøtten og hun har en hel vannøse
stående ved siden av seg. Han skjenner fordi hun bare klarer ett måseegg, uten at hun lar det gå synderlig inn på
seg.
Han har mye annet også å meddele. Foredrar hele Norges nære krigshistorie, med navn og årstall. Vet hvem som
er de virkelige heltene og hvem som er feildekorert. Han
nevner navn og hendelser, dem han skal skrive om og dem
han har skrevet om, med et engasjement hun bare kan
drømme om når det gjelder egen evne til formidling.
Det er slik det er, tenker hun. Menn taler. Kvinner lytter og tenker. Hun observerer at han ikke tåler all spriten.
Det er det vel ingen som gjør. Hun er vant til menn som
drikker, og denne er hun ikke gift med. Ser at han skifter
karakter på en annen måte enn han som har forlatt henne.
Denne blir opphisset, nesten aggressiv over noe han selv
309
forteller. Ordene legger seg som skum i munnvikene. Særlig er han opptatt av sviket fra politikerne etter krigen.
Sier ordet partisan, som om det skulle være en religiøs formel. Gjentar ordet skammelig gang på gang. Innimellom
stirrer han på henne som om hun skulle være en politisk
motstander. Ja, som om han har invitert henne til øya i
den hensikt å fortelle henne hvordan hun og hennes pappenheimere har sveket de norske krigsheltene i så stor
grad at hun skulle vært likvidert.
Foredraget er fylt til randen av kunnskap om det han
snakker om, kunnskap om krig, om helter som ikke får
den æren de burde ha fått, om kvinner som blir krenket
og ikke tatt vare på, om lidelse og utholdenhet, tapperhet
og redsel.
Hadde han ikke vært så sint, kunne hun rolig ha lyttet. Kanskje kommet med en og annen bemerkning. Men
han er ikke mottakelig for noe annet enn sine egne ord.
Mange og kraftfulle ord. Det virker som om han prøver
å skremme henne og blir veldig såret når hun ikke blir
redd.
En gang han trekker pusten, prøver hun å få blikkontakt og skyter inn et spørsmål om hvordan han kan være
så skråsikker i sin sak.
Han får et desperat uttrykk og legger begge de store
håndflatene rundt hodet et øyeblikk. Så reiser han seg så
brått at stolen faller. Prustende som en vill tyr blir han
stående med bøyd hode over henne.
Hun skyver stolen fra så hun får plass til å dra ham ned
på fanget. Han krøller seg sammen og blir stille, som om
han er i sjokk. Men han er beinet og tung i lengden. Som
et maskulint fange med rekved.
Helvete! Du er så liten, sier han som om han plutselig
310
kom på at hun har krenket ham. Så spretter han opp og
løfter henne som om hun skulle være en gryteklut. Deretter bærer han henne inn i kammerset sitt med hud og
hår.
Du e mi nu! sier han om morgenen.
Nei! Æ har bestemt mæ for å være min egen! svarer
hun og møter blikket hans.
Men hun merker at han ikke tar det innover seg. Han
er i strålende humør.
Å fravike prinsipper
Hun har lovet seg selv at hun ikke skal ta dem med seg
hjem. Likevel har mannen fra øya vært i huset hennes
i to dager da telefonen ringer. En i forlaget forteller at
manuskriptet hennes har vunnet i konkurransen om beste
dokumentarroman. Overrasket og glad begynner hun å
le. Du store verden!
Det er fortellingen om familien som måtte rømme over
fjellet til Sverige under krigen. Hun ser for seg ansiktene
deres mens hun intervjuet dem. Tårer. Sinne. Avmakt. Der
var ingen helter. Bare tapere.
Det er ikke det at hun ikke har villet fortelle mannen
fra øya at hun har sendt inn manuskriptet, men anledningen har ikke vært der og han har ikke spurt. Har ikke
vist interesse for det hun skriver. Hun tror ikke han leser
annet enn politisk litteratur og aviser.
Det va fra forlaget, begynner hun.
Han spør ikke hva de ville, men fortsetter å fortelle om
noe han har lest i avisen. Hun på sin side greier ikke å
følge med i historien han er så opprørt over. Etter noen
minutter sier hun at hun har vunnet konkurransen om
beste dokumentarroman.
Den friske ansiktsfargen hans blir grå.
Du skriv ikkje slike historie! sier han.
312
Hun svarer ikke. Hva slags svar skulle det vært.
Etter at han har snakket svært høyt og oppbrakt en
stund om at han, en erfaren forfatter som vet, har levert
et unikt materiale til den konkurransen, sier hun at hun
ikke tviler på det og går på kjøkkenet. Han følger etter
og fortsetter.
Plutselig er det faren hennes som skriker. Og hun er
moren, sier ingenting og tar ikke igjen. I stedet tar hun av
bordet, finner en klut og tørker av, lar det skure til uværet
går over.
Slik var det, husker hun.
Et plutselig, ustyrlig raseri får alt rundt henne til å gå
i svart. Hun går mot den svære mannen og klasker den
våte kluten i brystet hans. Renser stemmen og støter ut en
tirade der hun ber ham reise og ryke og minner ham om
at hun ikke sitter i juryen. Hun er forferdet over sin egen
opptreden, og ganske imponert.
Men han klasker kluten videre i kjøkkenbenken og fortsetter sin ordstrøm som om han ikke hører. Ord, ord, ord.
Viser et innett raseri over hennes tilstedeværelse i verden
og hennes ufine måte å vinne konkurranser på. Skjortebrystet hans er vått, men han vører det ikke, det skal han
ha. Han er en tirret veps, verken mer eller mindre.
Hun senker stemmen til hvisking og sier så tydelig hun
kan at han må reise. Det vil han aldeles ikke. Stabber
fornærmet omkring og veiver med armene som om hun
skulle ha stjålet tinnsoldatene hans. Og det har hun jo på
en måte.
Hun finner bussruten i skuffen.
Bussen går snart, sier hun kaldt.
Men han skal absolutt ikke dra. Han mener at de ikke
har diskutert ferdig hennes svik. Hun nekter ikke for at
313
hun er en sviker, men hun vil ikke diskutere noe som helst.
Et par ganger prøver hun å le. Det låter ikke helt bra.
Han hører det, han også, og tror vel et øyeblikk at han
har overtaket. Da forlater hun arenaen og går for å pakke
sakene hans. Han følger etter henne og utdyper med fråde
om munnen hvilken ydmykende rolle hun har satt ham i.
Innimellom kan hun se at han har rett i enkelte ting,
men hun kommer heldigvis ikke til orde. Så ringer hun
etter en drosje, tar ytterjakken hans fra hengeren og holder den opp for ham. Han lar seg kle på mens han hele
tiden snakker og gestikulerer. På en eller annen måte får
hun ham på yttersiden av døren, og låser.
To timer senere ringer han fra en telefonkiosk og sier
at han kommer tilbake for det går ikke noe fly. Hun svarer at han ikke kan komme tilbake. Da en drosje stanser
utenfor og det ringer på, åpner hun ikke. Hun ligger i sengen med gardinene trukket for og kjenner seg noenlunde
trygg. Selvsagt er han i stand til å slå inn et vindu eller
to, men noe sier henne at han ikke er voldelig. Hun hører
ham romstere på trappen og gå rundt huset. Da det er like
før hun synes synd på ham, koster hun på seg å forakte
seg selv for den følelsen.
Så blir alt stille. Vidunderlig stille.
Hun steker et egg og spiser det med tomat på selvbakt
brød og drikker et glass melk. Mens hun tygger bestemmer hun at hun vil dele prispengene med personene hun
intervjuet. De har gitt henne av sitt liv og sin tid. Om de
har tapt på det, vet hun ikke. Hun vet heller ikke om de
er glad fordi hun har vunnet.
Gleden er en hjemløs fant, tenker hun.
Byen i verden
Hun står på noe som kan kalles en trafikkøy og forsøker
å praie en drosje. Ved føttene står en snerten liten koffert.
Hvit. Navn og adresse til hotellet har hun tilgjengelig i
lommen, skrevet med blokkbokstaver på et halvt A4-ark.
Det er september og likevel sommervarmt. Hun svetter.
Drosjene paraderer forbi uten å stanse. De tuter, svinger, kjører forbi hverandre, blokkerer. Byen er aggressiv
larm og støv på bakkeplan, og perlemorskimrende ro tre
meter opp. En hvit stripe er avfall fra et fly på vei opp
til Gud. Trær legger fra seg de store bladene sine på fortauet. Hadde det vært stille, kunne hun hørt raslingen.
Akkurat nå. Oransje, rødt, brunt. Store hauger. Taggete,
ovale, runde, flikete, friske og støvete om hverandre.
Hun kunne vært en busk, eller en lyktestolpe. Ingen
enser henne. Hun står der med den hvite kofferten sin og
forstår at hun er bitte liten. Forsøker å tenke konstruktivt, uten panikk. Erindring om en pakketur til Roma er
som i et annet liv. Ikke til noen hjelp nå.
Ikke engang tanken på den gang hun sto på en utsiktsrampe i Vest-Berlin sammen med oversetteren sin og så
piggtråden og ingenmannslandet mellom øst og vest, er
til noen hjelp nå. Alt hun har erfart om det å være i by er
borte. Hun kan ingenting og har ingenting lært. Prøver å
315
se for seg bykartet hun har pugget. Men det er og blir et
stykke papir.
Dette er virkeligheten. Simone de Beauvoirs by. Kunstnernes by. Den flørter ikke med henne slik hun hadde
forestilt seg det.
Hun står der i minst et kvarter. Kjenner det som hun
får kilevinker og øretever mens trafikken driter på den
hvite kofferten og den snertne frakken hennes. Hva mer
er, byen er full av drosjesjåfører som kjører vilt rundt uten
mål og ikke vil henne vel.
Fri? Nei, redd! Det er det hun er. Som alltid når hun er
redd, blir hun forbannet. Jenta fra det vesle stedet oppunder Nordpolen må ta inn over seg at denne byen gir
blanke i at hun er forbannet, eller redd, og at hun ikke
kan stå hvor som helst og praie drosje. Til sist tar hun et
fast grep om kofferthåndtaket for å komme seg over gaten
med livet i behold.
Da! Med ett svinger en drosje opp noen centimeter
fra henne, en ung mann spretter ut, veiver med armene,
langer inn kofferten hennes, tar imot arket med hotelladressen og får henne inn i bilen.
Vinduene er rullet ned. De kjører inn i den rosa perlemoren. En varm påståelig vind bringer med seg ny lukt
for hvert kvartal. Fuktig eim fra enorme trekroner, løv i
rennesteinen, åpen grill på fortauet, duft fra kafébordene.
Hun prøver å lese skilt. Gatenavn. Men alt går fort. Så
gir hun opp denne manien med å være flink. Forstå det
hun ser. Beherske bevegelse. Kontrollere. Hun lener seg
tilbake i et klamt gammelt skinnsete og lar øynene vandre,
som om hun blar i en glanset bok med bilder av en by i
Verden.
Et sted, der de stopper for rødt lys, dufter det tungt
316
fra en blomsterbod. Märthaliljer? Mens lav sol prøver å
male en skitten murvegg. Så kjører de over elva. Vannet
strømmer ikke, det ligger stille og ser henne like lukt inn i
synet. Under enorme smijernslykter passerer små flokker
av spaserende. En turistbåt glir under dem og blir borte i
motlys.
Uten noen som helst grunn begynner hun å gråte.
Hotellet er loslitt. Resepsjonen er et bøttekott som lukter
kål. Resepsjonisten er klippet ut av en spionfilm og bruker nok syltevoks for å få håret til å ligge på begge sider
av en kort skill. Han farer over henne med mørke øyne
og tar seg tid.
Hun kan få frokost opp på rommet fra klokken sju, det
er bare å ringe ned, og hun må betale for den første natten
med en gang, sier han på et slags stakkato engelsk, mens
han påtatt uinteressert betrakter henne inngående. Så tar
han kofferten og går foran henne opp en smal trapp. I
morgen kommer jeg nok til å synes han er sjarmerende,
tenker hun.
Rommet er overraskende stort og overfylt av støvete
gamle møbler. Som fra et dødsbo. Men sengetøy og håndklær ser rent ut. Hun inspiserer de irrete stripene i vasken
og doen med avleiringer fra tidenes morgen.
Da hun er kvitt resepsjonisten, låser hun døren, kattevasker seg og finner noe lettere å ha på. Så henger hun
skuldervesken med penger og pass tvers over kroppen og
går ut i verden.
Hun har alt laget seg en spaserrute, før hun reiste hjemmefra. Alt hun skal se. Oppleve. Har streket opp gatene
hun skal gå. Med blyant i fall hun ombestemmer seg
317
og går andre veier og derfor må sette nye streker. Har
planlagt å orientere seg sør–nord og etter elva. Hun har
også tenkt at hun kan se Eiffeltårnet hvor hun enn befinner seg selv om det er mørkt, fordi det helt sikkert er
opplyst.
Men denne første kvelden skal hun bare legge armen
over skuldervesken og tenke seg fri og trygg ut fra det
hun har planlagt. Hun befinner seg i kunstnernes Latinerkvarter. Så hun velger en kafé med rødt slitt plysjtrekk på
stoler og sofaer. Finner bord i et hjørne.
En sliten dame med plastblomst i håret kommer til
bordet og snakker fransk til henne. Hun prøver å svare
på engelsk, noe damen overhører og stikker til henne en
meny. Hun greier å bestille hvitvin på fransk og noe fra
menyen som hun ikke aner hva er. Så er hun i gang med
sin første aften.
Maten viser seg å være snegler i hett hvitløksmør. Til
sin forbauselse oppdager hun at det stiller sult. Sammen
med det duftende, varme brødet. Det er bare å få den
første ekle klumpen ned. Resten går av seg selv, uten at
hun aner at denne retten skal bli hennes favoritt i flere år.
Vinen er selve måltidet. En religiøs oppgave. Sikkert en
billig landvin fra en middelmådig leverandør, tenker hun
ertende med adresse til Simone de Beauvoir.
Etter hvert er restauranten full. Noen ser ut til å ha
sine faste plasser og er av voksen årgang. De snakker med
hverandre på tvers av bordene. Hun tar ikke opp turistguiden sin, det vil røpe henne. Men hun blar i notatboken
og setter ned noen stikkord. Det er blitt blått utenfor vinduet. Skumring. Hun tenker at hun ikke skal prøve å finne
elva denne første kvelden.
Da hun reiser seg for å gå på toalettet, kommer den.
318
Uroen. Hun famler seg frem bak et plysjforheng og prøver å tenke beroligende. Går igjennom ruten til hotellet.
Kjenner etter at hun har det hun skal ha i skuldervesken.
Pass, lommebok, kart. Finner frem en pengeseddel og stikker den i lommen for å betale regningen. Lurer på om det
er noen som er irritert på henne fordi hun er for lenge der
inne.
Men utenfor døren er der ingen. Bare dette røde forhenget.
Hun setter seg og gjør tegn til at hun vil betale.
Alt går godt. Damen tar seddelen og gir vekslepenger.
Hun legger igjen et par mynter, damen griper ivrig fatet
og forsvinner inn i veggen et sted.
Ute er det mørkeblått nå. Med gule øyne fra lyktestolper og vinduer. En rosa stripe nederst på det hun ser av
himmelen mellom husene. Mennesker flyter rundt. Få er
alene. De fleste er sammen med noen, og går gåsegang
når de pratende og gestikulerende passerer på det smale
fortauet.
Hodet kjennes innskrumpet. Som en gammel nøtt.
Samtidig en myk gelé i brystet. Velkjent, men uventet.
Denne skammen over ikke å være. Ikke på ordentlig. Hun
fungerer ikke. Ikke alene. Har ingen kontroll. Hun er den
fremmede. Usynlige. Man kan gå igjennom henne uten å
merke det.
Hun går forbi baren hun passerte da hun skulle spise.
Der hadde hun planlagt å ta et glass. En skygge dukker
opp bak henne. Hun snur seg ikke. Gjør bare ruten så kort
hun kan. Da hun ser skiltet over døren til hotellet sitt, er
hun på gråten. Hun oppfører seg som om hun er tolv år
og aldri har vært i en by før.
Hvorfor her?
319
Hvorfor ikke i Roma, Berlin, Stockholm eller København?
Eller da en plutselig vind sendte manuskriptet hennes ut
over stranden i Syden? Og alle menneskene sprang etter
de flygende arkene for å hjelpe henne. Hun fikk omtrent
halvparten tilbake og hadde ingen kopi.
Men nå? Har hun noe som helst å miste?
Hvor kommer dette kortpustede kreket fra?
Hvem i huleste er hun, som ikke kan gi seg over og bare
være fri?
Resepsjonsvakten ser søvnig på henne og gir henne
nøkkelen. Sier noe på fransk og nikker da hun sier god
natt.
Hun har låst døren fra innsiden. Da hun snur seg, får hun
øye på en dør hun ikke la merke til før hun gikk ut. Like
ved klesskapet. Hjertet blir til et aggregat. Arbeider som
om det skal forsyne hele verdensbyen med strøm. Munnen
er tørr.
Hun tvinger seg bort til døren og trykker klinken ned.
Den åpner seg. Et rom dobbelt så stort som hennes åpenbarer seg i skinnet fra gatelyset. Først tenker hun at hun
skremmer vettet av dem som bor der, så ser hun at sengen er tom. Døren til det mørklagte badet er åpen. Der er
tomt. Ingen koffert eller spor av at noen bor der. Heller
ingen nøkkel i døren mellom rommene. Hun drister seg
inn og kjenner på døren til korridoren. Den er låst.
Hun prøver å tenke. Fort.
Det er ingen garanti for at det ikke kommer noen til
rommet i løpet av natten. Hun kan ringe ned til resepsjonen. Men mannen vil ikke forstå hva hun sier.
Tilbake i sitt eget rom ser hun det gamle klesskapet like
320
ved døren. Betrakter det et øyeblikk, tar frakken av og
henger den inn før hun legger kroppstyngde på og skyver.
Et lite stykke av gangen. Puster på og tar et stykke til. Et
nattlig flyttelass som akkurat dekker døren.
Varm og utkjørt kjenner hun tydelig en eim av hvitløksbakte snegler.
Før hun slokker lyset, går hun igjennom neste dags
gjøremål på kartet. Orientering i nærområdet. Elva. Eiffeltårnet.
En lyd? En tung skrapende lyd. Knirking. Hun skimter så
vidt ting i rommet i skjæret fra lyset utenfra. Møblene.
Lyden er virkelig, tenker hun. Ja.
Skapet! Øyeblikkelig ser hun for seg at døren bak slår
inn i det andre rommet. De kan åpne og komme seg inn
til henne gjennom skapet. Hvorfor la hun ikke merke til
om det hadde fast bakvegg da hun hengte frakken der?
Hun venter. Glir den ikke opp? Døren? Umerkelig.
Lyder beviser at noe foregår. Noen holder på med noe.
I skapet hennes? Hun stålsetter seg. Kommer seg opp av
sengen. Tar tak i en stol med begge nevene. Holder den
foran seg og går mot skapet. Nøler før hun setter den ned
og åpner.
Frakken henger foran en grissen bordvegg som slipper
inn striper av lys fra naborommet. Stemmer. Like nært
som om de skulle være i rommet hennes. Altså er døren
åpnet. En stund står hun der og kjenner etter om dette er
et mareritt. Så bestemmer hun seg.
Med tre knakk markerer hun tilstedeværelse. Et halvkvalt hyl utstøtes der inne. Like etterpå ser hun skinnet
av et øye i en sprekk. Døren slås igjen. Alt blir mørkt.
Stemmene blir til fjern opphisset hvisking en stund. Så
321
hører hun at noen drar noe tungt over gulvet og foran
døren.
Hun går til sengs med skuldervesken gnagende i halsgropen.
Sist hun ser på klokken er den tre. Det er for lengst
stille.
Men hun vet jo at det verste kan skje i stillhet.
To bestemmelser er gjort for morgendagen. En, bestille
frokost på fransk etter reiseparlør. Friskpresset appelsin,
kaffe og det de ellers har å by på. To, mannen som kommer med brettet skal tvinges til å finne noen som kan låse
døren mellom rommene.
Hun trasker etter blyantstreken på kartet, langs elva.
Gateselgerne har stilt opp sine titteskap fulle med prospektkort, gamle bøker, miniatyrfigurer av Eiffeltårnet og
Triumfbuen, blikkskrammel, mynter, karikaturer og opptrykk av gamle plakater. De falbyr ingenting. Tvert om.
Virker nesten arrogante.
Broene har en ting til felles. Binde breddene sammen.
Gjøre det mulig å ferdes uten båt. Ellers har de sin
egen personlighet, ligger i sin egen fargedis, har sin egen
arkitektur. På avstand er de miniatyrer med bitte små
dukkemennesker myldrende begge veier. Når hun skal
krysse dem, kommer alt for en dag i naturlig størrelse.
Fettet papir, tyggegummiklyser, glemte skjerf, en ensom
sandal med gylne remmer. Og alle disse ansiktene! I alle
farger og fasonger, overrasket av solskinn og sorg. Som
det eneste levende over innpakkede kropper og marionettaktige lemmer. Skranglende sykler og klakkende
hæler.
Hun lener seg til et solid rekkverk og lar brisen herje
322
med hattebremmen. Leker verdensdame og liker det
intenst. I morgen kommer hun nok til å være modigere.
Hun går i solskinnet for å finne restaurant Lipp. Bestille
bord nede, som hun har lest at man skal. Der vil hun spise
den andre aftenen. Hun tenker på ordet. Aften. Etter middag vil hun spasere til hotellet i trygg forvissning om at
døren mellom rommene er avlåst når hun kommer frem.
Hun har vært fem dager alene i Paris da hun flytter til et
annet hotell og blir en del av litteraturfestivalen hun er
invitert til. Forfattere fra hele Europa. Hun ser frem til å
møte dem.
Men de blir overlatt til seg selv. Spredt på hoteller over
hele byen. Riktignok blir de kjørt til og fra stedet de skal
opptre, men ellers er det opp til hver enkelt å finne seg til
rette.
Hvorfor er jeg her? tenker hun og lengter til det snuskete hotellet i Latinerkvarteret. På fem dager ble det helt
hjemlig. Hun var mindre ensom der i sitt eget selskap enn
nå, når hun forventer å møte mange andre i samme ærend.
Er det fordi hun er mentalt forberedt på fellesskap?
En kveld støter hun på en annen forfatter i resepsjonen
etter at de har lest opp på hver sin kant. Kanskje kjenner
han det på samme måte. I alle fall kommer de i prat og
beslutter å spise sammen. De drikker vin. Etter måltidet
går de på en kneipe og drikker mer. En hyggelig kar med
et varmt smil.
De snakker om litteratur. Om at festivalen skulle ha
samlet forfatterne på samme sted. At de skulle hatt tolk
for å møte publikum. De snakker om å skrive. For henne
et sjeldent emne. Han virker ikke særlig kjepphøy eller
dominerende, holder ikke foredrag. Praten går utvungent.
323
Da de ganske sent går til hotellet, legger han armen
omkring henne. Hun tar det som vennlig omtanke. De
kommer først til hennes dør og han blir stående. Hun låser
opp og sier god natt. Det skjer noe med ham. En hektisk
bevegelse. Og øynene. De går i kryss. I løpet av ett sekund
er han omskapt. Krafsende vil han innta ansiktet hennes
med åpen munn.
Hun prøver å rettlede ham med tilbaketrukket kropp.
Må avverge noe pinlig og redde dem begge. Men han
kommer etter, tett inntil. Setter en fot i døråpningen
med en selvtillit hun ikke har invitert til. Situasjonen er
mer enn tydelig. Hun setter hånden mot brystet hans for
å holde ham på avstand. Da kjenner hun nevene hans.
Sterke. Han presser dem begge inn i rommet og bort til
sengen.
Kollegial høflighet er fordampet. Det er ikke engang
pinlighet igjen.
Ikkje oppfør dæ som en idiot! appellerer hun.
Det er ikke så farlig, vi er i Paris, snøvler han, ler fåret
og holder henne fast.
Hodet hennes eksploderer.
Hun brøler. Er en rå styrke hun ikke kjenner.
Først da døren er låst, og hun er alene, kjenner hun
angsten.
Hun går på den gressgrodde veien. Faren er kommet fra
jakt og har satt ryggsekken og geværet fra seg for å tenne
en røyk. Tobakksesken ligger i gresset med åpent lokk.
Han har sett henne komme over bakketoppen. Vinker.
Venter. Da hun må passere, er neven hans plutselig der.
Armen hennes er låst. Hun bøyer seg, snor seg, peser.
Han ler hvesende mildt.
324
Kom! sier han og nikker mot krattet.
Så sitter tennene hennes fast i hånden hans. Skjærer
igjennom. Smaken av blodet hans er ikke til å unngå.
Han skriker og slipper.
Hun er en røyskatt og hun er seg selv. Øyeblikket etter
er hun ved geværet. Griper det med begge hender.
Så freser mold og stein opp mellom dem.
Han stirrer. To svarte hull.
Det lukter krutt.
Skjelvende står hun der.
Tobakksesken har bunnen i været og svart jord ligger
over alt. En blå tistel har fått roten opp i lyset. Ellers er
alt vanlig.
Først da hører hun smellet.
Dikter Simone har ikke hatt, men skjerf rundt hodet. Hun
drikker noe av et høyt glass med sitrusskall på kanten.
Selv sitter hun med et glass hvitvin og kjenner seg laber.
Det var på tide du kom, sier den franske og strekker
ut silkelegger i ettermiddagssol. De sitter utenfor Café de
Flore og betrakter alle som glir forbi.
Du viser en merkelig evne til å dumpe borti tåpelige
menn, sier dikteren.
Og ka skal æ gjøre med det? spør hun og prøver å skjule
at episoden ennå blokkerer tanken.
Du må overse dem. De er ikke dine. La dem ikke få
noen anledning til å tro at kjønnsorgan og never er nok.
Skal æ mistro alle menn? La vær å snakke med dem?
Nei, men du må fra første øyeblikk vise dem hvem du
er, slår Simone fast.
Hun kunne ha svart at hun ikke alltid er sikker på hvem
hun er, men det blir for tåpelig.
325
Meine du at det va mi ega skyld? Skulle æ ha holdt mæ
unna fyren fra første stund? spør hun i stedet.
Simone nipper til glasset, litt fraværende. Som om hun
ikke helt forstår.
Skulle æ? gjentar hun.
Skyld er et tvers igjennom upålitelig ord. Men du
blottla ensomhet, og glede over å treffe en å snakke med.
Du pratet vel i vei, sier Simone.
E det nok til å mistolke?
Ja. Dersom de er tilstrekkelig dumme.
Han e jo en anerkjent forfatter. Har vel et slags intellekt, mener hun.
Simone legger hodet bakover og ler.
Hør! Du kom alene. Greide å finne trygghet i deg selv
her. Det var målet. Et kort øyeblikk måtte du sette kneet i
lysken på en skapning. Det er det hele. En bagatell. Det er
over. Ennå har du hele denne dagen i Paris. Og du kommer tilbake. Da skal jeg vise deg barene. Der kan man
dikte sitt liv. Der finnes ikke ensomhet dersom man ikke
vil ha den for melankoliens skyld, sier Simone.
Du skal selv grave deg frem i lyset
Hun lar seg snø inne sammen med jentungen. De må
gjemme seg for Gud. Grunnen er den vesle i skoesken nede
i jorda. De har forstøtt en skapning og Gud har sett at de
ikke har rygg til å bære det.
Æ har møsta vottan og non kan finn dem og forstå alt,
pistrer jentungen, og rekker frem de røde oppsvulmede
hendene sine.
Det e ikkje farlig, ingen veit at det e dine votta.
Trur du ikkje?
Æ lova dæ at de ikkje veit.
Kan du love slikt? spør jentungen tvilende. Munnen er
helt blå i det hvite vesle fjeset.
Ja. Det e æ som bestemme kem som veit.
Men du bestemme ikkje over Gud?
Her bestemme æ alt, også over Gud, slår hun fast og
griper jentungen i hånden for å få henne bort fra den åpne
graven.
Det trur æ ikkje, sier jenta motløs.
Tru ka du vil, men nu har vi gjort det vi måtte gjøre.
Sekken våres e tom, bortsett fra ausa vi brukte for å grave.
Det e ikkje ulovlig å gå med ei treause i en sekk mens man
frys på hendern.
En stund går det bra. Det er bare lyden av tekoppen
327
fra og til skåla og klapringen på tastaturet. Så begynner
jenta igjen. Maser om en stige. At de har glemt å dra stigen opp av graven. Folk kan forstå alt når de ser at der
står en stige, hvisker jenta.
Alle kjerkegårda har en gravar, veit du. Han dreg stigen
opp og sett den på plass for oss, forklarer hun.
Men han kjem tel å fortell det tel alle. At stigen ikkje e
kommen dit a sæ sjøl, hvisker jenta.
Ta det med ro, alle veit jo at gravarn trur på skrømt,
at det berre e nokka han har funne på når han påstår at
en stige kan gå ned i ei oppspadd grav a sæ sjøl. De trur
at det e han som har glømt å dra den opp etter sæ.
Noe som ligner lettelse rører seg i jentefjeset.
Det e fint å ha en gravar når man treng han, sier hun.
Skrivingen blir avbrutt av avtaler gjort for flere måneder
siden. Opplesninger. Møter. Hun sier til seg selv at hun
må være takknemlig for at verden tar imot henne. Vet
ikke helt hvor hun har dette takknemlighetstøvet fra. Trolig lærer jenter slike meningsløse ting så ettertrykkelig at
de ikke husker hvor eller hvorfor.
Hun sitter på buss og i fly og på flyplasser og lurer
på hvordan jenta hun skriver om har det. Hvordan hun
greier seg akkurat nå. Prøver å notere tanker som kan
være relevante. Men det er ikke nok. Hun må ha henne
hos seg. Nært. Tett. Fingertupp på tastatur.
Når hun kommer hjem, har jenta gjemt seg. Det kan gå
dager og netter uten at hun finner henne. Det skaper en
fortvilelse som ikke er til å bære fordi den ikke har noen
praktisk løsning. Den er inne i henne selv.
Likevel skriver hun.
Skitt og kanel skriver hun.
328
Sitter i skiboden og skriver ting som får jenta til å
rømme. Gang etter gang.
Det er sommer uten at hun har merket det. En dag får
hun en bok i posten. Dikter Sara sender henne romanen
Vredens barn med dedikasjon.
Älskade syster jag tänker på dig!
Det var den hun fikk den nordiske prisen for. Den hun
snakket om på seminaret da de traff hverandre. Boken
begynner slik:
Anna-Stava var så fin!
Men Didrik var også født på en søndag.
Hun setter seg på terrassen med boken i begge hender.
Varme damper som nesten usynlige spiraler over bergene
og måsen har slått seg til ro med avkommet sitt. Venninnene er på ferie og stedet er luntende rolig. Nå og da
registrerer hun en lastebil som dumper noe. Den kjører
bort og kommer igjen. Det vedrører ikke henne. Er bare
en uforpliktende støy.
Hun leser.
Glemmer at hun skal inn i skiboden igjen for å skrive.
Legger boken i fanget og ser utover fjorden uten egentlig å se den. Så leser hun igjen.
Da hun må inn for å hente et glass vann, kommer hun
på at hun vil se på notatene fra Saras forelesning den gangen på seminaret. Leter gjennom gamle papirer en stund
før hun husker at hun noterte bak i en annen bok som
hun hadde med for å få signert.
Saras stemme er et lunt lydfilter over hennes egen
håndskrift.
Stol på urbildene! Gå på. In medias res. (Men det har
329
aldri jeg gjort.) Begynn der det brenner. Min idé om å
dra jernbanen til ødemarken er bra! Men romanen har
altfor mange opplysninger. Moses skulle fått større plass.
Og oppdemmingen. Slavearbeidet. Vannkraften. Klasseskillet. I stedet for å lese kontrakten om diket, så skulle
man sett folk slite i diket. Forbildet var en australsk jeger
som ser sitt folk dø. Med gru, stolthet, medynk, grimhet.
Jeg prøvde å se ham og skrev det jeg så. Slik var det. Gå
inn i menneskene! Se hva som rører seg. Deres fantasi.
Følg frøet via gresset og dyret til ulla og kledet på karen
og kvinna. Lær av skuespillerne. De går inn i menneskene
og er i deres kropp. La teksten legge deg ned. Helt ned.
Ordene er en hemmelighet mellom leser og tekst, og forfatteren skal holde seg vekk. En god tekst er bedre enn
sin forfatter. Husk dette! Formidle stoffet uten å forråde.
Vis ikke fiendene svakhetene til dine personer, ikke uten
å gi innlevelse. Lag ikke titteskap av dine landskap. La
leseren selv gå inn i det.
Tre emner er verdt å skrive om.
Kjærlighet. Død. Fattigdom.
Er det noe som er for vanskelig, så avskyelig, voldsomt, så fortell noe annet, noe som kan speile uten avsky.
Ingen grusomme detaljer må drepe alvoret i det som skjer
og gjøre at leserens innlevelse blokkeres. Stol på leserens
fantasi.
Og til sist:
Gjør det du må gjøre.
Gløm alt hva jeg har sagt!
Hun har alt hun trenger og skal ingen steder på flere uker.
Hun tenker ikke, og hun tenker på alt på en gang. Drar
ut telefonkontakten.
330
Så begynner hun igjen å skrive om jenta, dette unge
mennesket som har martret henne i månedsvis uten at
hun har funnet noen løsning. Hvordan skal hun greie å
berge hennes forstand? Tidvis går hun rundt i huset og
sier replikker hun aldri har hørt.
Går inn i skiboden og skriver i rasende fart uten å ha
særlig bruk for å rette de tjue tegnene bakover, slik hennes
venn skrivemaskinen kan.
Vekselvis ser hun opp fra arket på valsen og kjenner
etter en klang som ikke kommer inn øret. Men kroppen.
Den vibrerer. En merkelig tone som ikke har noe med det
hun skriver å gjøre. Den omfatter hele henne, skrivingen,
hele livet hennes.
Det forekommer henne at hun er satt til verden for å
formidle akkurat denne tonen. For å suge til seg,
omforme, forskjønne, gjøre heslig en sorg hun er for feig
til å ta inn over seg for egen del. Men hun bruker den for
alt den er verdt. Knar og drar i den. Som melet og deigen
på bakstefjøla.
Og midt i det hele kan hun oppdage at svarttrosten
sitter i det stusslige vesle rognetreet og stirrer på henne.
Stemmen
Hun hører den gjennom den åpne døren. Stemmen fra
telefonmøtet som hun var med på for en tid siden.
Så kommer han inn i rommet. Stiller seg ved skranken.
Hun sitter bøyd på en stol og snører opp støvlene. Er
nok ganske nedsnødd. Hun ser at skosnutene hans peker
mot henne. De er altfor tynne for årstiden og ganske
upussede. Det er synd, for de er nok laget i Italia.
Plutselig inne i en film som er satt på slow, svelger hun
og klatrer blikket opp de lange jeansleggene. En romslig åpen tweedjakke som går i grønt og kakiskjorte som
mangler to knapper. Hun prøver å oppfatte ansiktet, men
det går ikke.
Han ser ikke på henne, men stirrer tvers igjennom iris
og pupill, kranium og hjernemasse. Gjennomlyser. Synsnerven hennes smuldrer opp, hun kan ikke fokusere. Det
må være slik å ha grå stær. Eller grønn, for alt det hun
vet.
Hun trodde hun var forberedt på dette møtet, men forstår at hun ikke har sett ham før. Bare et kort øyeblikk
bakfra på gaten i sommer, og foto i lokalavisen. Da var
han nettopp ansatt.
Synet av sjefer bringer henne aldri ned på kne, allikevel får en lammende sjenanse henne til å se i gulvet.
332
Årets første snø ligger rundt føttene. Fuktig, friskt og
truende. Hvor lang tid tar dette? Ett sekund? Lyden av
skritt sier henne at hun må se opp, kanskje reise seg og
hilse.
God dag, vi har visst snakket i telefonen, sier han.
Ja, sier hun, og sparker støvelen av. Med den andre
enda på foten reiser hun seg og gir ham hånden. Idet hun
setter sokkelesten ned, forstår hun at hun har tråkket i sin
egen dam.
Bak øret hans klamrer snøen seg til vinduet.
Tolvte oktober og altfor tidlig for snø, mumler hun. At
hun kommer på noe å si gir en slags selvtillit.
Det kan snø her i mai også, har jeg hørt, sier han.
Det høres som en sangstrofe, og hun blir klar over at
hun har gått med stemmen hans i hodet siden telefonmøtet. Vet ikke hvorfor det irriterer henne, men det gjør
det.
Han er mager og bruker briller. Vakker på en rå måte
selv om han har lokket hår som en guttunge. Øynene er
klart glass og nesen skjev. Det kan skyldes en hard fødsel
eller en lyktestolpe. Mange måneder senere skal han tilstå
at det var en sjalu mann.
Nå ser han smilende utfordrende på henne. Det er noe
med amorbuen. Hun greier ikke se på den. På en eller
annen måte føler hun seg tåpelig, og må gjøre noe med
det. Til slutt sier hun navnet sitt.
Jeg vet det, svarer han og hjelper henne av med den
hvite dunjakken. Han har en føflekk der halsen begynner,
der den øverste skjorteknappen ikke er. Flekken kommer
mot henne på en ensom måte.
Nei, æ må vel ta av mæ den andre skoen også, sier hun
og setter seg.
333
Han står og ser på henne mens hun gjør det. Så napper han plutselig den hvite skinnlua av hodet hennes og
henger den på stumtjeneren.
Kjører du selv i snøværet? spør han.
Nei, aldri! Æ tar buss, taxi eller fly, sier hun.
Jeg liker godt å kjøre bil, opplyser han.
Fint! svarer hun.
Da hun reiser seg, greier hun å gjøre seg våt på den
andre foten også.
Skal du gå i sokkelestene? spør han.
Det blir vel ikkje anna råd, svarer hun.
Han veksler et par ord med medarbeideren bak skranken om at det ikke finnes tøfler. De to ler uten at hun
deltar.
Så går de inn til møtet.
Rommet er ikke stort. Hun kjenner de som er der fra før.
Sakene er mange. Stemmene ivrige. Det har vært vanlig
med vitser og kommentarer på disse møtene. Latter. Et
par av karene er så å si spesialister på vitser.
Den nye sjefen legger listen annerledes og er tydeligvis
ikke plaget av det som måtte være sedvane. Han holder en
kort innledning og takker for tilliten. Mener denne jobben
er skapt for ham. Nå er det bare å gå i gang og planlegge
neste års festival.
Han leder møtet på en lyttende måte, men nokså kontant. Har visst ikke behov for bisetninger. Stiller mange
spørsmål. Nå og da protesterer han på de svarene han
får.
Et par blir urolige og veksler blikk, en blir fornærmet
og argumenterer.
Han forstår ikke landsdelens stolthet over å være seg
334
selv nok, kulturelt. Sier det ikke direkte, men det er
åpenbart.
Ka meine du e feil, då? spør hun.
Vi må ha mer originalitet. Få landsdelen ut av klisjeen om fisken og støa. Hente inn de kunstnerne som er
fremtiden, ikke bare være nostalgisk, sier han ivrig.
Én forteller den nye sjefen at det er noe som heter
budsjett. Et par andre ler.
Og så? Uten at vi tøyer strikken får vi heller ikke det
budsjettet vi fortjener, svarer han. Han betviler gammel
struktur, har konkrete forslag. Har navn på spennende
kunstnere. Billedkunstnernes turnusordning når det gjelder utstillinger kan de ikke ta hensyn til, mener han.
Noen minner ham på hvor viktig det er å spille på lag
med organisasjonene. En av deres valgte talerør sier at
han ikke må tro at han kan gjøre hva han vil, det er derfor
de har programråd.
Hun forstår stemningen slik at det er like før han blir
stemplet som arrogant søring. Det skal mindre til enn
dette. Husker sitt eget utbrudd da hun fikk vite at styret
hadde ansatt ham.
Vi kan ikkje ha en sjef som ikkje har vorre nord for
Trondheim, hadde hun sagt.
Har noen fortalt ham om hennes usaklige utbrudd?
I så fall bryr han seg ikke. Ikke om dagens protest
heller.
Han vil forandring, men uten fasit, sier han.
Han vil ha verden til den vesle byen. Han vil ha
internasjonale kunstnere i samarbeid med kunstnere fra
landsdelen.
Verden til småbyen, det koster penger, sier en og smiler av hans stormannsgalskap. Men hun merker at de lar
335
seg forføre av selve tanken, slik hun selv gjør. Ja, mer, de
tror at de kanskje har tenkt det samme.
Etter møte og felles måltid går de andre hver til sitt. De
som bor i byen skal hjem, de tilreisende har avtaler. De
to blir sittende alene ved kafébordet. Han flytter seg rett
overfor henne.
Pufh! Det var det! sier han, som om hun skulle være en
medsammensvoren.
Det va et fint møte. Det gikk fint! sier hun som den
lærerinnen hun er.
Synes du? Han har en sårbar fure på hver side av
munnen.
Ja, e du på styr, det e klart æ synes! Men du kjørte
kanskje litt hardt ut?
Hun skal til å tilføye at det var tilløp til kulturkollisjon i begynnelsen, og leter etter ordene da en skjeggete
mann plutselig står ved bordet og spør om hun er forfatteren.
Hun nikker. Hva skal hun ellers gjøre?
Han kommer til å seile forbi der hun bor om et par
dager, og lurer på om han kan ringe henne, for han vil
gjerne ha en samtale, sier han.
Om litteratur? spør hun.
Om litteratur, svarer han og rekker henne et ark og
en tørrpenn. Hun rabler telefonnummeret sitt ned og han
bukker høflig og går.
Blir du ofte tilsnakket av menn som seiler forbi? vil han
vite.
Ikkje plagsomt, ler hun.
Og hva vil du gjøre dersom fyren ringer?
Det kan hun ikke svare på for hun vet det ikke.
336
Han får en nyve mellom brynene. Det liker hun intenst.
Ja, det gjør henne i latterlig god stemning.
De snakker om programplaner en stund, så spør han
om hun er en slik som drar rett på hotellrommet og sover
når hun har vært på møter, eller om hun går på bar.
I kveld går æ på bar, svarer hun alvorlig.
Mannen
De går i den våte grå snøen. Hun sier at hun skulle hatt
med seg innesko. Han spør hvorfor.
Æ lika ikkje å sett inne i våte sko.
Du har omsorg for føttene dine, sier han. Noe som ikke
kan benektes.
Det e ikkje sikkert du kjem inn uten slips, sier hun for
å hevne seg.
Der jeg kommer fra behøver man ikke slips, opplyser
han.
Hun nevner ett sted i hovedstaden man ikke kommer
inn uten.
Men denne byen har jo ikke den standarden, sier han.
Hun advarer ham mot å la folk høre den slags ting.
Dennan byen har iallfall hurtigruteanløp, det har dokker ikkje der sør! ler hun.
Ok, innrømmer han. Så vil han vite hvor godt hun kjenner byen hans, hva slags møter hun var på, hvilke hoteller
hun bodde på, hva hun opplevde.
Hun trenger tid for å svare. Mens hun tenker foreslår
han irriterende nok stedsnavn og barer hun aldri har hørt
om. Hun nevner et par steder rundt byens paradegate og
Slottet. Særlig ett der hun er blitt god venn med dørvakten
og alltid kommer inn foran køen.
338
Han lar seg imponere.
Jøss! Men du er sikkert aldri full når du prøver deg,
erter han.
Nei, det må hun medgi. Bare sulten på mat, vin og folk
som hun har avtalt å treffe der, forklarer hun saklig.
Og menn som seiler forbi? parerer han.
Hun kunne ha rødmet. Men det er mørkt. De trasker i
vei og han snakker som en gutt som prøver å være best.
Hoverer usjenert med at han er født i hovedstaden, og
kjenner den byen bedre enn han kjenner seg selv.
Det e ikkje alle som kjenne sæ sjøl altfor godt, sier hun.
Han tar ikke hintet, og hun tenker at han muligens ikke
forstår dialekt.
De går gjennom et tomt sentrum. Butikkene har lukket for lengst og folk henger ikke ute i utrengsmål. Han
kommenterer det.
Fryktelig stille by! Hvor er alle menneskene?
Hjemme, mener hun og ser plutselig alt med hans øyne.
Øde.
Lysan fra båtan i havna vis iallfall at non e ute på
arbeid, og de andre e bakom gardinan, mener hun.
Pittoresk, sier han overbærende.
Hun betrakter ham fra siden.
Da de kommer til det ene av de to hotellene, det de ikke
bor på, viser det seg at han kommer inn i baren uten slips
og uten å stå i kø. Flere vet hvem den nye festivalsjefen
er, og noen roper animerte hei!
Unnskyld, men kjenner jeg deg? sier han til en som
holder ham tilbake og vil prate. Men han er smilende
imponert over sin nye status som lokal kjendis.
Det har jo stått bilde a dæ i lokalavisen og alt mulig
uten at du veit det, opplyser hun.
339
Det er klart jeg vet det. Jeg må jo følge med i den
lokale pressen når jeg har fått en slik jobb, sier han
belærende.
Han bør nok jekke seg ned litt, tenker hun. Som om det
spiller noen rolle for henne hvordan han blir likt.
Lokalet er summende og halvmørkt, i motsetning til ute.
Han røyker hele tiden og spør om byen, folkene i utvalget, alt som foregår. Hun merker at han ikke synes hun
svarer godt nok. Hun er våt på beina og musikken er altfor høy. I et hjørne danses det etter en sentimental poplåt.
Hun ser dit bort.
Vil du danse? spør han.
Hun nikker. Han stumper røyken, reiser seg og bukker
som om det skulle vært gammeldags fest på lokalet. Det
rører henne på en måte.
Hendene hans er urolige, men faste. Han kobler ut
spørsmålene. En merkelig stillhet oppstår midt i alt bråket. Hun lener hodet mot ham uten å vurdere hvor klokt
det er.
Han lukter sigarettrøyk og noe annet. Ikke deodorant.
Bare simpelthen varm hud. Som mormor hadde. Han er
en Langbein og altfor nær. Munnen høyt der oppe. Det er
bra. Hvordan skulle hun ellers ha greid seg uten å lukke
øynene?
Det kommer for en dag at han har tre flasker rødvin
på rommet. Enten er han rødvinsavhengig eller notorisk
jeger, eller begge deler. Han inviterer henne til å sitte i
sengen, så kan hun varme de sensible føttene sine, mener
han.
Rommet har bare én stol. Den sitter han på. Hun tar
340
til takke selv om hun blir mer og mer klar over at situasjonen kan bli utfordrende. Ikke minst for samarbeidet i
utvalget. De skal jo møtes jevnlig.
Hun sparker av seg skoene og legger beina i kryss som
en annen indianer. Han tar av seg jakke og sko og begynner igjen å spørre henne ut mens de drikker av hotellets
romslige tannglass.
Først prøver han seg på en kulturell gjettekonkurranse
som om de skulle vært i et juleselskap. Da hun protesterer, minner han henne om at hun skal hjelpe ham med å
få denne kulturfestivalen til å by på det beste, så da må
han kartlegge hva hun vet om kultur.
Hun trekker følehornene til seg og venter. Han begynner med malere, og fortsetter med teater. Hun blir svar
skyldig mer enn hun liker. Kjenner at hun nører opp for
en surhet. Utfordrer ham ved å spørre om litteratur.
Ka veit du om Camilla Collett? spør hun.
Hun var forelsket i Welhaven! sier han ivrig.
Ærlig talt, snøfter hun og spør om det ville vært grunn
nok for å invitere henne til festival om hun hadde levd.
Selvsagt ikke, svarer han overlegent og nevner Amtmannens døtre. Det er jo ren plankekjøring, mener hun
og vil vite mer. Endelig har hun overtaket.
Har du lest Simone de Beauvoir? Det annet kjønn?
Nei, men jeg har lest Sartre! Det var han som var
tenkeren av de to, slår han fast.
Hun vet at hun har drukket for mye vin og at det er
tåpelig å bli sint. Men det er det hun blir. Forbannet.
La han berre være kem farsken du vil. Men det e ho
som har betydd nokka for menneska som mæ!
Ja vel, og hvorfor det? spør han.
Hun legger litt usammenhengende ut om Simones
341
betydning for den moderne kvinnen i vår tid, og hennes
enestående eksempel for dem som skriver.
Han lytter. Åpner etter hvert munnen for å si et eller
annet, men hun er i siget nå og fortsetter.
Kan vi ikkje invitere Sara Lidman? Ho e i levanes live,
foreslår hun.
Skriver hun bra?
Ho e en a de beste. Dessuten foredrar ho som ei
gudinne!
Har du hørt henne?
Ja. Æ kjenne ho, skryter hun.
Så sitter han der, da, og måper kledelig.
Du kjenner henne?
Ja litt, sier hun og tømmer glasset.
Bra! Da setter vi deg på saken, avgjør han som om
han gir seg. Men det gjør han ikke, han turer i vei med
komponister.
Hun svarer ikke. Har aldri før sittet i en hotellseng
og hatt gjettekonkurranse med tilløp til krangel. Nå er
tidspunktet modent til å si at hun ikke liker konkurranser.
Han svarer at han har merket det, skjenker mer vin og
påstår at hun er redd for å tape. Hun innrømmer glatt at
slik er det. Lener seg tilbake i sengen, helt opp mot veggen,
og gjør seg bekvem for riktig å understreke hvor enkelt
det er å innrømme.
Da fortsetter han å spørre. Om livet hennes. Stiller
spørsmål som bare hun kan vite svaret på. Hun går på
limpinnen og svarer ganske ærlig på en del nokså nærgående spørsmål. Han får vite at hun er separert. Det
holder han også på med, sier han, og innrømmer samtidig
at det er andre gang.
Akkurat! Det er nok sånn han er, tenker hun.
342
Korfor gifte sæ når det går så fort over? spør hun
hånlig.
Han påpeker at det har gått noen år imellom, som om
det hele skulle være en naturlig syklus.
Ja, du e jo fra hovedstaden, der går alt så fort, sier hun.
Han vil vite hva hun vet om det. Det svarer hun ikke
på.
Har du alltid med tre flaske vin for en hotellkveld? spør
hun.
Nei, men jeg visste at du var her, svarer han, så overbevisende at man kunne tro at det var grunnen.
Så undersøker han den tomme flasken. Holder den opp
mot lampetten og ser kritisk på den. Reiser seg og fomler
ned i en polpose etter en ny. Åpner den med ryggen til.
Skjorten har glidd opp av bukselinningen på den ene
siden. Beltet holder likevel alt på plass. Det er noe med linjene fra nakkegropen, langs ryggraden og til beltet. Hun
holder ikke ut å se på dem. Svelger.
Noen går forbi i korridoren og snakker ganske høyt.
Nevner en hun kjenner. Denne byen er liten. Den flyter
av folk som hun på en eller annen måte vet navnet på.
Slik er det ikke for ham. Da han har fylt glassene opp og
satt seg, spør hun hvorfor han gir seg til i en liten by her
oppe.
Jeg har vel rømt, sier han.
Fra kem?
Kvinner, svarer han.
Flere enn én?
Kommer an på i hvilket perspektiv du ser det.
Ja, vel. Og her? Kjenne du non?
Jeg kjenner jo deg, har sett deg på TV og snakket med
deg i telefonen, sier han.
343
E det nok?
Nei, men en veldig god begynnelse.
Til ka? spør hun.
Et smil begynner å dirre i munnvikene hans. Som en
pågående usikkerhet. Et spørsmål. Ser du meg? Blikket
hans kommer mot henne. Det har ikke noe annet vern, så
hun tar imot det. Igjen denne gjennomlysningen.
Har hun ventet på det?
Noen tapper vann i et badekar et sted der oppe.
Hun aker seg ut av sengen, den er smal. Rommet er lite.
Veldig lite. Hun glir over på den ene stolen, der fanget
hans er.
En vegg blir borte
De sitter sammen og fortærer høye smørbrød. Det er siste
kvelden på turné. En hel gjeng forfattere har presentert
bøkene sine for bokhandlere. De er helt ulike, akkurat
som bøkene deres er det. Noen har evne til å rose andre
for opptreden, lesing, innhold. Andre er mest opptatt av
sitt eget, eller av å fortelle anekdoter fra et liv i rampelyset.
Salgssjefen blir kalt til en telefon. En av forfatterne
benytter anledningen og bestiller mer vin, på forlagets regning. Alle humrer bifallende. Også forlagsfolkene. Stemningen er lett.
Servitøren står akkurat og spretter en flaske da salgssjefen kommer inn igjen. Han går litt ustøtt frem på gulvet
og blir stående med desperat blikk. Som om han står på
en scene og har glemt replikken.
Har han drukket så mye? tenker hun.
Så begynner han å snakke. En rusten usikker stemme
med mye pust. Først fatter hun ikke hva han sier, men ser
på ansiktene rundt at det er alvorlig. Han sier navnet på
redaktøren hennes.
Sier det en gang til.
Han er blitt borte! Har gått ut i kulden og blitt borte.
Ingen vet hvor. De har lett i timer. De leter. Går manngard
og leter. Alle tenkelige og utenkelige steder, sier han.
345
Herregud! utbryter en fra forlaget. Jeg visste det! Har
ventet på det. Han har vært der før, men ikke så ille som
i det siste.
Det viser seg at flere har fryktet dette. Det er i alle fall
det de hvisker til hverandre over bordet.
Hvorfor har ikke hun?
Kelneren spør om han skal åpne alle flaskene. Ingen
svarer.
Han legger opptrekkeren på bordet og går ut en svingdør som blir stående og slå. Den har et rundt koøye som
glor på henne. Slår og slår. Glor og glor.
På den hvite bordduken går røde ringer etter glass i ett,
som ormer, under nedbrente lys.
Hun kjenner kvalmen og vet at hun må gjøre noe. Kommer seg til rommet og ut på badet, uten å låse. Vet at hun
ikke må låse.
Da kan ingen nå henne.
Hun ser ham sitte under et tre i den sorte frakken han
hadde sist hun traff ham. Han har lue og skjerf også.
Ansiktet er kritthvitt og skikkelsen urørlig. Han har gjort
det! Han har virkelig gjort det.
Hvordan greier jeg dette? tenker hun. På en eller annen
måte må hun få ham tilbake. Oppmuntre ham til å
ombestemme seg. Gjøre alt ugjort. Må begynne med noe
gledelig, ufarlig. Vil gå helt bort til ham og sette seg ved
siden av ham. Gi ham litt varme. Så merker hun denne
fjernheten.
Æ skulle ha takka dæ ordentlig for festen, begynner
hun.
Han reagerer ikke. Har nok glemt den i alt slitet.
Då æ fikk pris for den andre romanen, og du ba oss
346
heim tel dæ, hus du? Og du ba mor mi med. Det va stort
for ho, den der festen. Menneskan, maten. Alt det artige
vi snakka om. Du betyr mykkje for oss. Har æ sagt dæ
kor mykkje du betyr?
Hun stopper opp og tror hun ser en bevegelse. En
ørliten forandring i måten han holder hodet på.
Æ trur ho mamma va stolt. Hadde æ ikkje kjent ho så
godt, så hadde æ kanskje ikkje lagt merke til kor glad ho
va. Kjenne ho bedre enn æ kjenne dæ, veit du. Æ skulle
ha sett dæ òg. Ka du bala med.
Han vil ikke se på henne. Sitter bare fremoverlutet og
stille. Hva skal hun si for å få ham til å ombestemme seg?
Kan hun love ham arbeidsfred? Eller medisin? Nei. Glede?
Skal hun fortelle ham noe virkelig gledelig. Vet hun noe
som kan få alt ugjort? Få ham til å reise seg, slå ut med
armene og le. Si at det hele bare er en makaber spøk. Få
ham til å la begeistringen gnistre gjennom den råtne grå
snøen?
Han vet jo at de har sviktet. Alle han prøvde å hjelpe
har sviktet. Hun også. For hva gjorde hun da hun leste
oppslag om konflikter i forlaget, om maktspill. Hun har
jo lenge visst at han fra tid til annen var syk. Av og til
svært syk. Men hun har unnskyldt seg med at det er langt
fra hovedstaden og til hennes forstand.
Hus du at æ ringte dæ? hvisker hun. Æ ringte dæ mens
æ holdt på med siste boka. Enda æ vesst at det ikkje va
du som skulle ha ansvaret. Æ skulle ha spurt kordan du
hadde det. Men æ snakka om mitt eget.
Endelig ser han på henne. Øynene hans blir vidåpne.
Ansiktsuttrykket besluttsomt.
Det gikk jo godt, du vant, ikke sant? sier han.
Ja, med mæ så, hvisker hun.
347
Du klarte det uten meg. Fikk du riktig medisin?
Nei, arbeidsfred, svarer hun.
Øynene hans lukker seg. Haken faller ned på brystet.
Kor e du nu? spør hun desperat.
Så lukker stillheten seg om dem.
Besøk før middag
Den fraseparerte mannen skal komme hjem til henne og
tilberede ryper. Han ble tydelig glad da hun spurte. Det
er ikke ofte de ser hverandre, men når de gjør det, er det
i fredelige former.
Sønnen har vært hjemme og skal tilbake til oppdrag i
Midtøsten. Han har uniform med himmelblå alpelue og
er ikke lik seg selv. Mer insisterende. Hardere i replikken.
Hun innser at hun ikke kjenner ham lenger.
Nettopp derfor er det viktig at de samles, tror hun. Datteren er utvekslingsstudent i USA. Men foreldrene er der
og skal bli til neste dag. Hun får tåle faren så pass lenge,
tenker hun.
Hunden har funnet seg til rette under salongbordet og
samtalen går uten at hun behøver å gjøre noe.
Telefonen ringer i gangen og hun tar den.
Stemmen! Det er ham.
Kan jeg komme på besøk? sier han uten innledning.
Ka tid? spør hun urolig.
Nå! Jeg er akkurat kommet med ferga.
Hun lar blikket gli mot stuedøren og vet ikke sin arme
råd.
Er du der? spør han.
Da bestemmer hun seg.
349
Ja, hvis du vil komme rett inn i storfamilien, så e du
velkommen.
Storfamilie? Hvem? spør han nølende.
Hun ramser opp sønn, foreldre, eksmann og hund.
Det blir stille.
Da passer det vel ikke? sier han.
Korfor ikkje? vil hun vite. Mor mi e veldig ok. Du e vel
ikkje feig?
Han setter seg i sofaen, mellom den fraseparerte og
moren. Faren kaster seg inn i rollen som vert og snakker i
vei. Eksmannen har aldri hatt problemer med å få kontakt
med fremmede, det har han ikke nå heller.
Sønnen går litt frem og tilbake og samler ting i en bag.
Han skal jo reise neste dag. Men av og til ser han skrått
på dem rundt salongbordet. Særlig gjesten.
Moren har vært preget av at det er påvist en ny kul
i magen. Men i kveld smiler hun. Bøyer seg inn under
bordet og klapper hunden. Kommenterer at den har lagt
hodet sitt på gjestens føtter.
Du må spis i lag med oss, sier moren bestemt.
Ja! istemmer eksmannen, han har alltid vært gjestfri.
Men gjesten skal ikke bli til middag, han må se til å få
flyttelasset sitt i hus.
Fløttelass? utbryter moren nysgjerrig.
Så får de vite om alle sakene som en faktisk kan få plass
til i en liten stasjonsvogn. Plater og bøker og en italiensk
presskanne, klær og bilder i ramme, og naturligvis uten
også. Og en potteplante som han kaller bregne.
Moren er ikke imponert og spør om det er nok til å
begynne det nye livet med. Det har han ikke tenkt på, sier
han, men det kan vel suppleres.
350
Eksmannen vet mye om hva man må gjøre for å supplere når man skal skifte bopel. Han snakker av erfaring.
Men kaffe? Ja kaffe vil han ha, akkurat som et vanlig besøk på de kanter, vil han ha kaffe. Det skulle
bare mangle. Eksmannen håndterer kaffekannen med
øvet hånd.
Hun tar frivillig kjøkkentjeneste og ser til rypene som
putrer i viltsausen. Eksmannen har glemt at det er han
som har ansvaret for maten. Hun hører at han inviterer
gjesten med på jakt. Ivrig. Om han går på jakt? Det går
opp for henne at heller ikke hun vet om denne mannen
jakter småvilt, rein og elg. Hun kjenner seg svett, og er
det. Det renner mellom brystene.
Nei, jeg er veldig dårlig med våpen, innrømmer gjesten.
Plutselig står hun over grytene og klukkler.
Eksmannen gir seg ikke og vil gjerne lære ham å skyte
og vise ham naturens herligheter.
Det e et utrulig fritt liv! forsikrer han.
Gjesten tviler ikke på det, og sier at han kunne bli med
for turen. Kanskje…
Hun står ved komfyren og hører hvert ord. Henter
rypebrystene opp fra bunnen for at de ikke skal bli brent.
Nennsomt. Skrur ned varmen under gryta.
Han kommer ut på kjøkkenet før han skal gå.
Lydløst begynner de å le. To hemmelig allierte. Han
plasserer et kyss midt på munnen hennes uten å ta i henne.
Som om det er slik det skal være.
Hun vet ikke om familien ser det. Men de sier ingenting.
Ikke om det, men om alt mulig annet.
Hun følger ham ut. Helt ut på trappen og lukker døren
til entreen. Det tar bare et øyeblikk. På gjensyn! sier han
og gjentar sin kjøkkenavskjed midt på munnen.
351
På gjensyn! svarer hun og løfter hånden. En fiolett dis
ligger over bergene og fjellene. I kveld kommer ikke lyset
fra himmelen, men fra havet.
Hvorfor henter jeg ikke tannbørsten og rømmer med?
tenker hun under den gjerrige utelampen. Følger ham med
blikket ned bakkene og inn i østhimmelen. Mellom to skybanker stamper små pitlete stjerner, og månen er ikke til
å stole på.
Nietzsches forsvarer
Hun har tatt buss til byen uten at det er møte. Han har
invitert henne på helgebesøk i leiligheten sin. Møter henne
på busstasjonen og akker seg over all snøen.
Jeg har brukt to timer på å grave ut bilen! sier han
sjokkert.
Det blir nok ikkje siste gong, sier hun.
Mens de kjører legger han ut om hvor enestående
leiligheten er.
Den er egentlig treroms, sier han.
Hun er ikke innforstått med den slags hovedstadsterminologi, og spør etter kvadratmeter. Det vet han ikke.
Allerede inne i entreen forstår hun at hun er hos en
ekte hippie. Askebegeret har haug. Småmynter, knapper
og pins fyller skåler og kopper på entrébordet. Sigarettpakker ligger lett tilgjengelig. Foto står på bord og hyller,
eller er satt fast med tegnestift i veggen. Noe som ligner
en afrikansk tromme står i et hjørne med knusktørt trommeskinn og etniske dusker. Bøker, LP-plater og drops,
gensere, sko og jakker ligger ikke slengt, men nokså
tilforlatelig. Møblene er tydelig arvet.
Her kom jeg tomhendt, og se nå! Jeg spurte bare jentene på kontoret om de visste noen som hadde noe å avse,
og se! Alle hadde noe! sier han begeistret.
353
TV-stolen har ikke bein. Den gamle 60-tallshjørnesofaen er delt i seksjoner som glir fra hverandre når man
setter seg. Komfyren har overledning og sender ut livsfare
når man kommer for nær. Men det gjør ingenting, påstår
han og bruker presskanne til kaffen. Han viser henne
soverommet.
Dobbeltseng! Selv om madrassen er litt kort på den ene
siden, sier han triumferende.
Hun setter seg på den. Madrassen kjennes som kassebord. Hun prøver den andre siden som er litt bedre. Setter
seg godt til rette og begynner å le.
Han står lent mot dørkarmen, tenner en sigarett og
tar noen dype drag, som om han har gjort et skikkelig
arbeidsstykke. Hoster og ler.
Telefonen ringer og han tar den. Stemmen hans blir
annerledes. Vennlig distansert. Det er nok en han kjenner
godt, tenker hun. Han skulle egentlig vært alene nå.
Hun går inn i stuen som ligger lengst fra telefonen.
Han har kunst på veggene. Hun kan finne noe å betrakte
imens.
Det som gjør mest inntrykk er en kulltegning av en
kunstner som hun ikke kjenner til. Streker, kontrollert følsomhet, aggressiv ro i sort, på en hvit flate. Harde knuter
og myke buer. Den både provoserer og gjør henne rolig.
Alt på en gang. Trigger tanken. Ingen hun kjenner har
et slikt bilde på veggen. Det forestiller ikke noe hun kan
gjenkjenne. Det er ikke der for å vise henne noe, men få
henne til å tenke noe hun ikke har tenkt før.
I flere år har hun gått på utstillinger. Men det er den
gamle ærverdige kunsten som har gjort inntrykk. Når hun
har festet seg ved det nye, så har det vært som et flyktig
møte. Uten forpliktelser.
354
Hun har ikke tatt det inn over seg, bare latt det flyte
forbi.
Han har foto liggende eller oppstilt, på skrivebord,
kommode og i vinduspost. Av mennesker han trolig bryr
seg om. Flere er nok av datteren. En lyshåret jentunge med
våkne, sinte øyne.
Han har avsluttet telefonsamtalen, står ved siden av
henne og ser plaget ut.
Jenta ligna på dæ? sier hun og peker.
Ja, ikke sant, svarer han som om det skulle være det
aller beste for datteren hans å ligne ham. Eller fordi han
tenker på det som ble sagt i telefonen.
Hun spør ikke hvem han snakket med. Det er det han
som gjør.
Du spør ikke hvem jeg snakket med?
Nei, skulle æ det? sier hun.
Du er vel nysgjerrig? fortsetter han.
Ja, vel, sier hun kryptisk.
Han betrakter henne et øyeblikk, så spør han om hun
kan gjette hva han sa til ekskona si da de satt sammen
og så henne i et litteraturprogram på TV. Det kan hun
naturligvis ikke.
Jeg sa at hun der er en som ikke gir ved dørene, sier
han ertende.
Og her e vi? fyrer hun av og spør ikke om ekskona var
enig med ham. Ikke faen!
Blikket faller på et åpent futteral med en fløyte i.
Kan du spelle fløyte? spør hun overrasket.
Ja, men jeg øver for lite. Er ikke så god lenger.
Får æ høre?
Hvorfor ikke? sier han og griper fløyten over skulderen
hennes. Ser nøye på den. Pusser den med en langt fra ren
355
flanellsklut. Stiller seg opp midt på stuegulvet og legger
den mot leppene.
Hun står i mannens jakthytte på fjellet og maler en fløytespillende Pan med nærmest grønt hår. Regnet øser ned
foran den åpne døren. Penselen er en avkuttet sisalstump
surret til en kvist. For det finnes bare brede pensler for
bruk på røff bordkledning. Hun ser at hennes Pan er flat
på en vegg, ufullkommen naivistisk. Det får være slik det
er, tenker hun. Gjør busten på sisalstumpen så smal hun
kan og legger noen furer i ansiktet hans.
Regnet plasker på dørhella. En eim av fuktig ro omgir
dem. Hun blir stående en stund med hodet på skakke.
Betrakter karen på veggen, og må le, selv om hun er
alene.
Han stiller seg opp og legger fløyten mot leppene. Ikke
naivistisk. Men levende. Mager, men ganske fullkommen.
Har hun sett dette øyeblikket?
Han har en måte å bruke hoftene på. Rytmisk. Sidelengs. Påståelig kroppslig. Hendene på instrumentet. Fingertuppgrep. Mykt og sterkt. Hun kjenner tonene, men
husker ikke hva det er. Musklene i munnvikene, den
mysende konsentrasjonen. Venstrehånds fingertupper.
Rytmisk urolige mot den høyre rolige, trygge. Mannen
er todelt i refleks og pust. Musikken roterer rundt disse
hoftene, og fyller luften rundt henne med sult.
De går ut og spiser middag, Han er den unge mannen sørfra som fikk den attraktive jobben, og som ikke er redd
for å vise seg på byen. Folk sender dem blikk og hilser.
Han blir tilsnakket av flere og veksler ord. Men har tyde-
356
lig ikke noe problem med å avslutte. Det gjør han raskere
enn det er vanlig der i byen.
De spiser på kafeen der han på kort tid er blitt stamgjest. Han er familiær med damen bak disken. De spiser
pizza med en haug av reker og ost. Snakker om det som
skjer på kontoret. Planlegging av festivalen. Ingenting privat. Hun er ikke helt sikker på om det er hun som unngår
det, eller begge.
Tilbake i leiligheten røper han en manisk beundring for
Nietzsche. Etter en flaske rødvin i stolen uten bein og
kroppsstilling i 90 graders vinkel, kjenner hun sterkt for
å høre om noe annet, og sier det.
Da setter han i gang en hel tirade om menneskets frie
valg. Sveiper over Rudolf Steiner og forstår ikke at hun
ikke vil diskutere hans teser. Går deretter i gang med Dionysos og Apollon, og lander overbevisende på kunstens
grensesprengende muligheter for mennesket.
Han kunne vært predikant, tenker hun. Hele fremtoningen drypper av utagerende sjarm. Det halvlange håret
vipper rundt hodet når han snakker. Særlig når han vil
overbevise om at han har rett. Øynene ser direkte på
henne og slipper ikke før hun i det minste har nikket litt.
Han krever bifall.
Religionen er en trøst for mennesker som ikke har mot
til å stå til ansvar for sine valg, preker han.
Hun sier seg enig, men påpeker at det er kvinnene som
har levd under dette åket, ikke å kunne bestemme sitt liv.
På en eller annen måte begår hun visst en alvorlig krenkelse av hans venn Nietzsche eller ham selv ved et slikt
utsagn. Han forstår ikke hva hun mener, for han snakker
om mennesket! sier han og åpner en flaske til.
357
Hun hevder at det er stor forskjell på kvinners og menns
anledning til å gjøre frie valg. Han pukker videre på at han
snakker om mennesket, og at dette mennesket gjerne kan
være en hermafroditt for hans del. Tenner en røyk med
den som er slutt og fortsetter ordstrømmen ut på kjøkkenet. Hun hører ham prate og skjære brød, hører ham
bruke den livsfarlige kokeplaten til å steke egg. Hun går
på kjøkkenet for tross alt å kunne høre hva han sier.
Hun er ennå mett av pizzaen, men spiser likevel. Uten
å fortelle ham at det er et valg hun tar for hans del, fordi
han har gjort seg umaken med å fôre henne.
Men ka med de store valgan, de som gjør at livet tar
ei anna retning? De som kosta, og som har vorre en
umulighet for kvinnfolk opp gjønna historia, sier hun.
Da kaster han seg ut i noe som for henne er et sidespor,
en dosering om hvilke begrensninger mennesket lever
under. At man kan streve for å motsette seg skjebnen, men
de viktigste hendelser kontrollerer vi ikke.
Hun tygger på ordet skjebne og sønderbrent bacon
mens han holder en slags akademisk forelesning om menneskets håpløse dumskap og Nietzsches suverene klarsyn.
Videre legger han ut om filosofens biografi, og om søsteren hans som var en heks.
Æ trur ikkje søstra var meir heks enn herr Nietzsche va
en galning, erklærer hun.
Da ser han på henne med overbærende maskulin skuffelse og erklærer at hun må lese Nietzsche.
Har du noen gang hatt følelsen av at sjelen din ikke vil
være med inn i et forhold? spør han og strekker den
lange skrotten på den miserable sengen. Fører hånden mot
askebegeret og stumper sigaretten.
358
Sjel? Hun smaker på ordet som om hun ikke skulle ha
hørt det før. Men er mest lettet over at hun slipper å be
ham om ikke å røyke.
Æ trur ikkje at æ har nokka sjel, svarer hun.
Merker at han betrakter henne med blikket til en tviler.
Jeg har i alle fall sjel, sier han etter en stund.
Foran dem henger falmede 60-tallsgardiner med ubestemmelige blomster som for lengst har gått i høst. Er nok
arvet fra forrige beboer.
Og jeg skulle ønske at du også kunne tørre å ha en,
legger han til. Dette tørre, irriterer henne. Som om han
skulle se ned på henne fordi hun ikke har sjel. Eller verre,
at han skulle ligge der og synes synd på henne fordi hun
har betrodd ham at hun ikke tør å ha sjel.
En taushet oppstår. Hun ser ikke på ham.
Du tror altså ikke at mennesket er noe mer enn kroppen
og det den utfører?
Hun blir svar skyldig, trolig fordi hun mange ganger
har tenkt på akkurat dette. Hun vil ikke ha det.
Det e mest føleri og religiøst tøv, sier hun endelig
og legger til at hun er utmeldt av statskirken på grunn
av dens middelalderske syn på seksualitet og kvinnelige
prester.
Ja vel, det er jeg også. Men er det likevel slik at mennesket har en større dimensjon enn det som er knyttet til
lyst og behov? Og at denne ekstra dimensjonen ikke vil
være med i et kjæresteforhold, fortsetter han stedig.
Hva er det han prøver å advare meg mot, tenker hun.
Prøv du å fortelle at sjela di ikkje vil være i lag med
mæ? spør hun med en slags latter.
Nei, jeg prøver å snakke om hvordan jeg har opplevd
situasjoner, før jeg traff deg. Har du aldri vært i forhold
359
der du vet med deg selv at dette er riv ruskende galt? spør
han.
Jo, dessverre, innrømmer hun og er redd for at han skal
kreve at hun skal fortelle noe om det.
Det gjør han ikke. I stedet forteller han om en episode
i sitt eget liv. Forteller enkelt og nokså selvutleverende.
Så modig han er, tenker hun, men sier det ikke. Hun har
aldri vært i nærheten av slike samtaler før.
Kordan følte du dæ da, i den situasjonen? intervjuer
hun.
Feig! Som om jeg sviktet oss begge, svarer han.
Og plutselig står hun foran alteret og har nettopp lovet
resten av livet til en hun egentlig ikke kjenner, annet enn
gjennom brev. Ser seg selv med hele familien bak, stå på
den døde svigermorens hekleteppe og love ting hun ikke
aner rekkevidden av.
Det er sjelen som har evne til kjærlighet, sier han.
Hun har nettopp avgjort at hun ikke vil lenger inn i
denne materien da han snur hele fronten mot henne i én
kraftig bevegelse og rører ved håret hennes.
Du tror på kjærligheten? insisterer han.
Hun svarer med å fortelle om mormoren.
Ho elska han morfar heile livet sjøl om han dødde ifra
ho og ho gifta sæ igjen, sier hun.
Det høres ut som en skikkelig kjærlighetshistorie. Det
hadde vært fint å oppleve.
Hånden hans ligger halvåpen mot brystet hennes.
Robust utside med sterk gyllen hud. Innsiden er lys og
sårbar med tusener av blåhvite furer. Pekefingeren har et
tydelig gult merke etter sigaretten.
Og du? Tror du på kjærligheten, gjentar han.
Hun tenker på formuleringen. Det tar tid. Det er for-
360
skjellen på å skrive og å leve. Når hun skriver, vil hun
utforske det hun ikke forstår ved livet, i livet lar hun seg
forvirre og glemmer alle referanser til virkeligheten.
Kjærlighet e vel lengsel etter det uoppnåelige fellesskapet. Lengsel etter det spesielle mennesket, mumler hun.
Kanskje e det berre kjemi for å sikre forplantning, legger
hun til med en slags latter.
Hun stopper der. Forstår på en måte hva hun sier. Og
at hun ligger i hans seng og sier det. Det blir stille. Helt
stille.
Han kommer ikke ut av stillheten. Reiser seg bare opp
og strekker seg etter en ny sigarett. Tenner den omhyggelig uten å se på henne.
Skal du ha flere barn? spør han brått.
Nei! svarer hun avgjort.
Da må det være en annen og dypere mening med dette,
sier han og møter blikket hennes. Inhalerer og blåser ut
mens han hele tiden ser påståelig på henne.
Jeg skulle ønske du var forelsket i meg, sier han da han
følger henne til bussen.
Hun svarer ikke. Greier verken å komme ham i møte,
eller avfeie. Er simpelthen ikke vant til at folk røper slike
ønsker. Hun er vant til at man venter og forstår ved selvsyn. Hadde hun vært forberedt eller kjapp, så kunne hun
ha spurt om han var forelsket, i henne. Men en sjenanse,
eller redsel, for å få et svar hun ikke kan ta, stopper alt.
I et blink forstår hun at hun ikke er vant til å uttrykke
følelser med ord. Med mindre det skal bli litteratur. Og
da har det ingenting med henne å gjøre. I livet har hun
ingen frimodighet. Er for redd for å bli avvist.
*
361
Men spørsmålet hans ligger i luften hun puster inn da hun
sitter på bussen. Nedsnødd landskap farer forbi. Hustak
og gjerdestolper med pyramider av snø på. Vindusviskerne kjemper. Billykter sikter på henne, bestemmer seg
for å ta henne, før de lynraskt bøyer av og farer forbi.
Hun puster ordene hans inn, og puster dem ut. Blir ikke
kvitt dem. Vil ikke bli kvitt den. Hun er en autist som har
fått et signal fra utenverdenen, uten å greie og ta det inn
over seg.
Nei! sier hun til seg selv, jeg vil ikke inn i det der. Da
har jeg tapt. Jeg bor i et hus som er mitt og som jeg har
råd til å betale. Jeg har tid nok til å skrive. Jeg kan reise
når og hvor lenge jeg vil. Ingen bestemmer over mitt liv.
Jeg er fri. Hun lener seg tilbake og lukker øynene. Da hun
legger armen på vesken hun har satt i setet, kjenner hun
boken han har lånt henne. Tragediens Fødsel.
Å sørge over en hund
En dag kommer han på døren, ser begredelig ut og spør
om å få komme inn. Et vilt øyeblikk tror hun at han
angrer hele skilsmissen og vil tilbake.
Men nei. Han har avlivet hunden. Den hadde fått
kreft, sier han og tusler med henne inn i stuen. Hun prøver å ta det inn over seg, men greier det ikke. Dyret
hadde visst gjort seg udødelig for henne. Virkeligheten
blir uforståelig.
Da han har satt seg, begynner han å gråte. Tar av seg
brillene og tørker seg med håndbaken.
Du sørga? spør hun etter hvert og setter seg, hun også.
Et tåpelig spørsmål. Hun hører det selv.
Det e ikkje fritt, svarer han grumset.
Hun henter tørkepapir og rekker ham, uten å si noe
mer. Koker kaffe og smører brødskive. Gjør seg flid med
agurkskiver på servelaten. Det er svært enkelt for henne
og skulle bare mangle.
Når så jeg denne mannen gråte? tenker hun. Hun må
jo ha sett det? Hun kunne ha spurt ham om han gråt da
moren hans døde. Men det ville vært råttent. Så kommer
hun på at han gråt da hun hadde klippet av seg håret. Og
han gråt da hun hadde svømt ut i fjellvannet og fikk ber-
363
get et sauelam fra å gå ned med den våte ulla si. Begge
gangene var det bare hun som så det.
Hun husker hele scenen. Grått. Kaldt. Hun hutrende
etter det ufrivillige badet tar på seg klærne med valne hender. Det skletter. Han nører opp ild. Et veldig bål. Denne
mannen kan nøre ild. Så gnir han lammet tørt ved bålet
mens gråten langsomt avtar.
Hun husker ikke hva som ble sagt. Om det i det hele
tatt ble sagt noe. Men den dagen var hun helten. Det skal
han ha. Senere forteller han historien til alle. Men nevner
ikke gråten. Det gjør ikke hun heller. Kanskje er det derfor han er her nå? Han vet at hun kan tåle det meste uten
å betro seg til noen.
Han gråt ikke da han så den nyfødte datteren heller.
Ville han ha grått dersom han hadde visst at hun har
knullet i hjel fosteret deres med en fremmed. Neppe.
Kordan? Hos dyrlege? spør hun da han har spist.
Han rister på hodet, pusser brillene med genserermet
og setter dem på. Men de dogger øyeblikkelig igjen.
En stund sitter han med hendene på lårene uten å si
noe.
Hun ser ham beordre hunden til å sitte. Ser ham gi den
en godbit og snakke rolig til den. Ser blikket mellom hund
og mann. Ser ham ta geværet rolig ned fra skulderen. Ser
hundens usikkerhet. Godbit eller jakt? Idet hunden hører
grepet og vender hodet bort, mot den usynlige fuglen,
smeller det.
Hun ser ham knele ved det varme dyret og kontrollere at alt er ordentlig gjort. Ser ham legge ansiktet tett
inntil og pese ned i den blanke pelsen. Ser ham ta en gammel seilduk opp av sekken og surre rundt skuddstedet.
Ser ham løfte opp det ennå varme dyret for å bære det
364
til bilen. Skjerfet ligger igjen og han har blodflekker på
anorakkermet.
Da han går, er hun er lettet.
Takk skal du ha! sier han.
Sjøl takk, svarer hun.
Mens hun rydder av bordet tenker hun på hunden. Den
hadde en tegning over ryggen. Som en silhuett av Mikke
Mus. Den har fulgt ungenes oppvekst. Hun har så å si
skrevet den første romanen sin sammen med den. En gang
la den en full bekjent i gulvet. Fyren tok seg inn den ulåste
ytterdøren da hun var alene. En forbausende reaksjon fra
et fredelig dyr.
Den hunden skulle hun hatt allerede i barndommen,
tenker hun forundret.
Moren ringer henne om kvelden. Stemmen er liten. Først
tror hun at hun vet at hunden er død. Men det er ikke det.
Hun har vært litt dårlig en tid. Nå har de funnet ut at hun
skal legges inn igjen, sier hun. Som om det hele beror på
legenes vilje til å plage henne med den slags.
Det e skitt, men det e meir som må ut. Meir å ta. Men
det går nok fint, æ blir så godt som fresk, sier hun. Det e
berre å bli ferdig med det. Æ skal ut og grave i jorda og
så frø når det blir litt varmar …
Hun tar seg sammen og ler litt sammen med moren.
Av felles interesser. I en bisetning sier hun seg enig med
henne. Det er bare å få det ut. Bli ferdig med det.
Æ drømte i natt at det ennu va vinter og brøytekanta
langs veian, forteller hun moren. Det ler de mer av.
Ka ti skal du legges inn?
Om torsdagen, svarer moren.
365
Det er i overmorgen, tenker hun. Tenker fort. Men hun
nevner ikke hunden.
Æ reis med dæ, sier hun bestemt.
Livets arkivar
Øyeblikket før hun våkner går hun mot havet. Slik hun
har gjort mange ganger før.
En forstenet gjentakelse.
Hun er alene. Erkjenner at det er slik det er.
Drømmen er livets arkivar, tenker hun. Den arkiverer uten at hun merker det. Utrettelig flyter den stadig
videre.
Innimellom har dagen rotet det til så alt må sorteres
på nytt, for å forberede henne på noe hun ikke vet, men
antar er døden. Hun har sjelden innrømmet den noen
plass. Det er nok ikke klokt, all den stund det er tryggest
å være forberedt. Skjønt trygt? Man kan vel ikke bruke
et slikt ord når det gjelder død? Eller kanskje nettopp
det?
Trygt.
I drømmen er utryggheten det andre mennesket. Skikkelsen som snur seg og går. Det forårsaker denne tomheten. Noen ganger vet hun hvem det andre mennesket
er, men ikke alltid. Oftest er det bare en som er tapt. En
som skal et sted hun ikke skal følge med. En som vender
ryggen til og går.
I drømmen blir hun stående et øyeblikk før hun går
i motsatt retning. Helt frivillig. Uten opprør. Sier til seg
367
selv at ingen kan bli stående i all evighet i et veikryss bare
fordi noen gikk.
Den forlatte er sin egen tomhet.
Hun går fra livet i husene, over markene, fra den
siplende bekken og engsoleiene, og ned mot havet. Det
lukter salt og råtten tang. Hun går. Vet ikke hvor, bare
at det er der hun også skal dø.
Like før hun våkner plukker hun opp en flat stein og
kaster den utover vannet. Ikke for å ramme noe, bare for
å gjøre en bevegelse utover seg selv. Stein i svev beviser at
hun er.
En kraft.
Hun våkner med et rykk med morens hånd i sin. Hvordan
kunne hun ha sovnet? Striden er ennå ikke over. Søsteren
og hun har vært der vekselvis. Uker har gått. Reisen er
lang for dem begge. Men ikke så lang og smertefull som
for moren.
Natt i pinefull stillhet. Hun vet ikke hva moren oppfatter, men smerte herjer i ansiktet. Morfinen hjelper ikke
lenger. Allikevel må hun ha sovnet på morgenen. Med
hodet mot sengekanten. Slik er det bare. Sterkere er hun
ikke.
Hun legger den andre hånden også rundt morens. Som
en skål. Umerkelig. Vet at selv den minste berøring kan
påføre smerte. En liten puls kjemper ennå. Men morens
ansikt virker avklaret. Huden glatt. Furene rundt munn
og nesevingene nesten utvisket. Øynene lukket.
Plutselig gjør lungene en siste kraftanstrengelse så brystet reiser seg. Morens øyne stirrer rett inn i hennes, før
de glir igjen. Langsomt bretter den magre hånden seg ut
i hennes.
368
Da har moren allerede gått.
Så er hun helt alene.
Døren til korridoren går opp. Faren bringer med en kald
trekk. Han farer rundt sykesengen i panikk og skjenner
fordi der ikke er noen lege. Hun løfter hånden for å få
ham til å være stille. Da løper han ropende ut døren. To
hvitkledde kommer inn og vet hva som skal gjøres.
Faren later som om han aldri har forstått at noen skal
dø. Aller minst moren som har vært dødssyk flere måneder. Han skjenner på legen som allerede er gått til andre
gjøremål. Sykepleierne ser brydde ut.
Hun tar i jakkeermet hans, men han rister henne av.
Vender seg mot henne, og sier at hun ikke passet godt nok
på. Legen kom for sent. Hun vil forklare ham at ingen
kunne gjøre noe mer. At det er lenge siden noen kunne
gjøre noe. Men hun greier ikke. Kjenner bare avskyen.
Den ødelegger verdigheten og stillheten. Samtidig forstår
hun hans infantile utfall, hans angst for det han ikke tør
se.
Hadde han vært en annen, en unge, så kunne hun ha
tatt omkring ham. Men man omfavner ikke sin avsky.
Ingen i hele verden kan forlange at hun skal trøste det hun
avskyr mest.
Han farer rundt i korridorene.
Hun prøver å finne ro ved sengen før de skal trille
moren bort.
Men roen kommer ikke.
Bare avmakt.
Over at hun ikke er i stand til å stoppe lyden av ham.
Slite tunga hans ut med et kraftig rykk.
Ett eneste kraftig rykk.
369
Dette er sinne, ikke sorg, tenker hun. Moren ville ha
sagt at det er fordi hun ligner faren.
Han følger etter henne, hakk i hæl. De står ute på en
trapp. Plutselig ser hun at han har en Maria-fly-fly på
jakkeslaget. Hun peker på den, uten å si noe.
Æsj, sier han og gjør en brå bevegelse med hånden.
Maria-fly-fly flyr sin vei.
Lys spidder trekronene.
Hun lengter etter at faren skal forsvinne.
For all fremtid.
Lengter etter gråten.
Den brenner under brystbeinet.
Hun står på fergedekket på vei til begravelsen. Kjenner
ikke vinden noe særlig. Men ser på den hvite skumfråden
at den er der. Havet arbeider tungt, rolig, uavvendelig.
Hun står ved rekka og er ennå der. I øyeblikket, like før
hjertet stopper. Tåren. Den fløt fra det venstre øyet. Som
om moren syntes synd på henne, som ikke kunne bli med.
Hele morens liv var kamp, tenker hun.
En optimistisk kamp. Blant annet for henne. For sønnen hennes. Kamp for et verdig liv. Å mestre. Være
respektert. I jobb uten å ha noen utdannelse. Ørsmå gleder bare hun visste om. Moren hadde utbrudd som Nu
har vi det godt, uten videre kommentar. Hun kan ikke
huske at moren noen gang beklaget sitt liv, eller la på
andre at hun ikke hadde fått det ut av livet som hun
drømte om. Hadde noen antydet at hun ikke hadde et
fullverdig liv, så ville hun tatt det som en fornærmelse.
Nå har hun gått. Gått foran.
*
370
Mannen hun hele tiden tenker på står på dekk sammen
med henne.
De har kjent hverandre et år nå. Han sier ingenting.
Spør ikke hvorfor hun ikke snakker.
Bilen hans står under dekk og venter. Han har vasket den. Eller fått den vasket. De skal kjøre sammen i
begravelsen. Han har lang sort frakk og er kledd for
anledningen.
I salongen møter de morens søster som først tror han
er presten.
Du har så fin lang frakk, sier tanten og flørter med
ham. Oppfører seg som om ingen er død. For å gjøre det
litt lettere. Nå skal de bare over denne fjorden og kjøre
et stykke. Så er de fremme, tenker hun.
I kirken er de der alle sammen. Hun ser på søsteren fra
siden. Innbiller seg at hun ser på seg selv. Grått ansikt.
Diskré siplende.
Det er noe merkelig med sorg i flokk. Uttrykket blir
smittsomt unisont. Inni hver enkelt vet hun at sorgen er
forskjellig.
Søsterens er nok mer en utmattelse nå. Hun husker
faren og hans nære familie. Hvordan sønnen har det kan
hun bare gjette, knyttet til mormoren som han var. Ansiktet er en ensom maske. Datterens er nakent, forsvarsløst
og blekt.
Hun tenker på at hun må si noe trøstende til ungene
sine, og søsteren. Ikke tomme ord. Noe som kan være
ærlig. Men senere. Man sitter ikke i kirken og trøster noen
med prat. Det er ikke slik. I begravelser skal ting være slik
folk forventer. Med verdighet. Alt er galt nok som det er.
Hun har planlagt å si noen ord. Forberedt presten på
371
det. Dersom hun har en sjel, så er den eldst i kirken i dag.
Som om ingen noen gang kommer til å bli så gammel som
det hun er nå.
Så det må bli henne. Moren skal ha noen ord. Ellers
mister hun respekten for seg selv. Har skrevet det ned for
ikke å si for mye, eller for lite. Et slags dikt. Kort. Holde
seg til saken. Ikke la seg friste til å falle ut av rollen. Ikke
røpe noe av det som er stygt eller vanskelig.
Kan jo ikke spørre moren om noe lenger. Om hun
visste. Ikke så alle hører det. Ingen er kommet for å høre
på at hun spør den døde moren om hun visste. Det gjør
man ikke. Ville ikke fått svar, uansett. Hun kan ikke
vanære noen i morens begravelse, ikke engang faren kan
vanæres i morens begravelse. Han sitter der, men hun ser
ikke på ham. Hører ikke gråten.
Scener fra barndommen flyr mellom kisten og alterringen. Familien lukket inne med hverandre. Fortielsen
blir selve ondskapen. Den gror i henne. År for år. Gror
seg større og mer uhåndterlig for hver engel tatt frem til
jul. Falskere og mer ond for hvert hurra 17. mai. Disse
utvendige feiringene uten bunn, uten trøst.
Nå har moren stilnet helt. Slik er det.
Moren har gitt henne fri. Til å bryte fortielsen. Ikke i
dag, men så fort det lar seg gjøre. Og idet hun forstår
at moren ved å dø har gitt fri, går det opp for henne at
fortielsen har krevd alt.
Oktober og bitterlig kaldt. De står rundt den åpne graven. Plutselig kan hun ikke huske om hun sa de ordene
hun har skrevet ned. Hodet er frosset.
Men hun må vel ha gjort det? Klart det. Hun holdt jo
tale for den gamle tanten og farmoren. Egentlig er hun
372
den fødte begravelsestaler. Innbiller hun seg at hun skrev
en tale til moren uten å holde den? Har hun mistet vettet?
De vil nok snakke til henne om den, tenker hun. Hun
behøver ikke å spørre. Allerede før kvelden vil de snakke
til henne om talen. At det var fint at hun sa noe. Søsteren,
slektningene, ungene.
Og han som hun hele tiden tenker på?
Plutselig vet hun at han vil fortelle henne om hun holdt
den talen, eller ikke. For han er utenfor fortielsen.
Etterpå. Etter at alt som må gjøres er gjort, presenterer hun ham. Mannen som satt alene bakerst i kapellet og
egentlig ikke hører til familien.
Det er en fin ting, tenker hun da han rører ved hånden
hennes.
Han går et sted han egentlig ikke vil være bare for å
være hos henne.