Transcript Fra dårlig venn til god fiende: narkotikamisbruket før og nå

WILLY
PEDERSEN
Fra dårlig venn til god fiende:
narkotikamisbruket før og nå
Gårsdagens norske narkotikamisbrukere levde i et
dunkelt halvmørke. påfallende er det hvor lite vi
vet om denne gruppa. Forskningen mangler. De
som vil forsøke å skrive deres historie vil heller ikke få noen lett jobb; sporene er få og svake. Selv
har jeg interessert meg for temaet i flere år, og nå
og da kommet over bruddstykker som kan ha interesse. Systematisk forskning ligger altså ikke
bak det jeg her legger fram, snarere inntrykk fra
fagdisipliner som sosiologi, historie og litt medisin, no en eksempler fra skjønnlitteraturen, og
rundt det hele, en ramme av funn fra amerikansk
forskning, som er atskillig mer rikholdig enn vår
egen på dette feltet. 1
"DeiIigere enn alt annet på jorden"
Vi har altså interessert oss for lite for gårsdagens
misbruker. For lite, blant annet fordi slike studier
også ville hjulpet oss til å se dagens misbrukere
bedre. Pussig er det likevel at de her i Norge brått
•
1. Det framgår av teksten i kombinasjon med litteraturlisten
hvilke kilder som er brukt, med to unntak: Sitatene fra det
norske legetidskriftet er alle hentet fra Lilleaas (1987), som også er det viktigste norske arbeidet på feltet. De amerikanske sitatene er hentet fra Courtwright (1982) dersom annet ikke er
angitt.
faktisk kom i sterkt søkelys i 1964, ikke mange månedene før den norsk-amerikanske poeten Noel
Cobb ble arrestert for bruk og besittelse av marijuana. Arrestasjonen av ham dannet opptakt til en
annen historie, den om ungdommers stoffmisbruk i vår egen tid, som vi alle kjenner. Men kort
tid før rettet forfatteren Jens Bjørneboe søkelyset
mot det gamle misbruket, gjennom en skjønnlitterær bok som etter hvert kom i store opplag,
gjennom vår største bokklubb.
Boka var "Drømmen og hjulet" - en biografisk
roman om den kvinnelige norske forfatteren
Ragnhild Jølsen, som gir et innlevende bilde avet
sterkt og kanskje undervurdert forfatterskap. Jølsen skrev rundt århundreskiftet, og var en selvstendig og på mange måter nyskapende dikter, viser Bjørneboe. Hun nærmet seg temaer som av
samtiden ble sett som upassende, ikke minst for
en kvinnelig forfatter. Bjørneboes roman-biografi
ble godt mottatt og vakte interesse hos det lesende publikum, men også aggresjon og raseri. Det
var særlig henne s sambygdinger som reagerte .
For den lille bygda Enebakk - en halvtimes kjøring sørøst av Oslo - hadde Ragnhild Jølsen vært
noe av en stolthet, men i Bjørneboes roman blir et
nøkkelmotiv hennes godt skjulte misbruk av morfin. Det drømmeaktige i forfatterskapet, hangen
mot det mytiske og overnaturlige blir, i Bjørnebo-
Nordisk Alkoholtidskrift Vol. 10, 1993:2
- 93-
es utlegning, forståelig om vi tolker det på bakgrunn av hennes opplevelser under morfinrus.
Det er knapt til å undres at folk reagerte. På begynnelsen av 1960-tallet var dette å trekke fram i
lyset et tema som hadde vært hemmeligholdt og
innhyllet av skam og fortielse.
Bjørneboe hadde selv store alkoholproblemer,
som han etter hvert døde av, og hans eget ambivalente forhold til rusmidler preger nok denne teksten - som andre av hans romaner. Likevel er det
liten tvil om at Ragnhild Jølsen brukte morfin i perioder. Bjørneboe beskriver henne s forhold til giften som kjælent og forelsket: hun opplever at
opiumsvalmuen har en betagende skjønnhet som
kan trekkes ut og samles i morfinampullene.
Gjennom de sterile sprøytespissene kan skjønnheten transformeres til drømmer, fred og hvile.
Han viser også hvordan forelskelsen slår gjennom
i hennes tekster, som når hun skriver: "I opiumsvalmuen finnes noe av solen og noe av underverdenens mørke, og den er deiligere enn alt annet
på jorden!"
Middelaldrende kvinne fra overklassen
Ragnhild Jølsen. Forfatter, del av landets radikale
intelligensia, godseierdatter, bruker av morfin, og
nokså typisk for hvertfall en gruppe blant de narkotikamisbrukere vi hadde her i landet, og som vi
fant ellers i Europa og i USA fram til et godt stykke ut på 1900-tallet. De var oftest kvinner. De var
godt voksne og de kom gjerne fra de øvre sosialklasser. Vi kjenner dem også fra andre skjønnlitterære beskrivelser: Mary Tyrone i Eugene O'Neills
selvbiografiske "Long Days Journey into Night"
har de samme kjennetegnene. Hun har velstående familiebakgrunn, en respektabel fasade, lider i
årevis i et familiesystem som holder på å rakne av
spenninger, og hun er dypt avhengig av morfin.
Mrs Henry Lafayette Dubose i Harper Lee's roman "To Kill a Mockingbird" er kanskje den helt
typiske amerikanske misbruker fra århundreskiftet: velstående kristen sydstatskvinne fra Alabama, med eiendom og tjenere, enke gjennom
mange år og morfinmisbruker ennå lenger. Tilvendt av sin lege gjennom rundhåndet utskriving
av morfin som smertelindring under et sykeleie.
Fra nyere samfunnsforskning er denne beskrivelsen velkjent, om en bare snur den på hadet.
Dagens t yngre stoffmisbrukere er oftest menn,
unge, ressurssvake, fra lavere sosialklasser. Det
har altså skjedd en drastisk forandring: fra å være
godt skjulte hemmeligheter i borgerlige familier,
har misbruket flyttet seg ut på gata og kommet i
skarp mediabelysning. Fra å være knyttet til den
medisinske profesjon og slepphendte leger i bekjentskapskretsen - ektefeller, slektninger og
husleger - har omsetningen flyttet seg til det profesjonelle illegale marked, til sentrumsområdene
i storbyene, til de mest forkomne og utslåtte av
ungdommene. Hva vet vi om misbruket fra den
forrige perioden? Hvilket omfang hadde det? Hva
var årsakene?
Omfanget
De fleste norske kilder konkluderer med at misbruket var lite fram til den annen verdenskrig. I
midten av 19S0-årene foretok Helsedirektoratet en
første kartlegging av misbrukere. Konklusjonen
ble at det fantes rundt 300 morfinister og 400
misbrukere av andre legemidler, særlig barbiturater. Tre grupper var utsatt: leger og andre helsearbeidere, personer tilvent gjennom sykdom og
en mindre gruppe med uryd dig livsførsel, som
hadde lært seg å bruke stoffene direkte som rusmidler.
Men disse tallene er for lave. Det var umulig å
foreta en pålitelig opptelling, fordi misbruket var
skjult, tett knyttet tillegeprofesjonen, som under
dekke av taushetsplikten skjermet seg mat innsyn. Også fra andre land er data mangelfulle eller
upålitelige. Sikrest kunnskap har vi nok fra USA,
og ved århundreskiftet varierer anslagene over
amerikanske misbrukere fra 300 000 til rundt en
million, og en antar at godt over 90 % var tilvendt
av sine leger eller selv tilhørte legestanden. Etter
sekelskiftet blir kontrollen mer effektiv, omfanget
faller og misbruket får en ny karakter.
Antakelig var misbruk av morfin med sprøyter
her i Norge avgrenset til få enkeltindivider - dels
misbrukende kvinner som ble tilvendt gjennom
sine leger, dels noen misbrukende leger. I tillegg
finner vi altså et visst misbruk blant folk som
Ragnhild Jølsen - kunstnere og intellektuelle
med kontakt til andre land og kulturer. Arne Garborgs bak "Trætte Mænd" fra 1891 gir en åpenhjertig beskrivelse av identitetskriser og et forvit-
Nordisk Alkoholtidskrift Vol. IO, 1993:2
- 94-
ret verdigrunnlag blant intellektuelle i Kristiania.
Og også her finner vi slepphendte leger og omfattende bruk av legemidler for rusens skyld. Gårsdagens narkotikaproblem var altså nært knyttet til
behandling og helsevesen og var derfor hva vi i
dag kaller iatrogent .
Opiatmisbruket hadde sine røtter i 1700-tallet,
men skjøt fart i enkelte land da injeksjonssprøytene kom i vanlig bruk blant de allmennpraktiserende legene i tiåret fra 1860 til 1870. Det var nok stor
forskjell på legene, og noen benyttet ikke opiater
overhodet. Men andre foreskrev narkotiske stoffer
i voldsomme mengder, vel vitende om at de støttet seg til et anegalleri av medisinske kapasiteter:
Galen, Paracelsus, Thomas Sydenham og en rekke av 1800-tallets ledende medisinere foreslo opiater for de forskjelligste tilstander.
StoHene
Selvom alt tyder på at tyngre injeksjonsbasert
misbruk altså var begrenset hos oss, var det likevel omfattende bruk av stoffer som vi i dag kaller
narkotiske. Et fengslende bilde av bredden i utbudet i den norske handelen før århundreskiftet gir
Ulla-Britt Lilleaas i en hovedoppgave isosiologi.
- En rekke stoffer var i bruk, viser hun, dels under egne navn, dels som bestanddel i såkalte arkana eller patentmedisiner. Opium, morfin, kokain,
cannabis, alkohol, eter, brom og kloral inngikk i
de fleste legers og apotekeres lagre på siste halvdel av 1800-tallet.
Cannabis ble særlig brukt for å forhindre spontanaborter, mot underlivsblødninger hos kvinner,
og en reknet også med at stoffet hadde god effekt
på kreftpasienter og mot stivkrampe. Høydepunktet i bruken lå på 1850- og 1860-tallet, men
helt opp til rundt første verdenskrig var stoffet
tilgjengelig på norske apotek.
Kokain ble brukt i flere bølger, over hele Europa.
Her til lands var bruken særlig intensiv fra midt
på 1880-tallet til århundreskiftet. I 1885 falt prisene på verdensmarkedet og det ble satt i gang billigsalg fra flere apoteker. Det var også en rekke begeistrede artikler i det norske Lægetidsskriftet på
denne tida, hvor stoffet omtales som "vor tids
bedste terapeutiske middel". Særlig effektivt var
stoffet som middel for å behandle brystvorter som
blir ømme av amming, hevdes det i en artikkel:
Pensling av vortene anbefales hvert 10. minutt
mellom diegivingen, og de bør "ikke afvaskes før
barnet lægges til; den ubetydelige mængde kokain som barnet maaske turde komme til at nedsvælge, maa forudsættes at have en beroligende
virkning".
Opium, langbad, ispose på hodet
Viktigst var likevel opium. Folk flest kj ente det
gjennom patentmedisinen Laudanum, som hadde en selvsagt plass i de fleste hus apotek og fortsatt var i bruk til langt ut på 1960-tallet. Det er
vanskelig å få et godt bilde av omfanget av bruken
av opium i Norge, på grunn av den store, uregulerte privatimporten. Lettere er det å finne kilder
som belyser bruksformene, og de var mange. Alt
fra småplager til alvorlige epidemiske sykdommer
ble behandlet med opium. Mot sjøsyke, menstruasjonssmerter, astma og diffuse smertetilstander
ble stoffet betraktet som probat middel.
Amalie Skram, er en annen av våre sentrale
kvinnelige forfattere, født i 1846, og nylig vakkert
portrettert av Liv Køltzow. Skram ble aldri illegal
misbruker av opiater, så vidt vi veto Men hun var
i flere perioder stor-forbruker likevel; på den måten svært mange andre hospitaliserte, psykiatriske pasienter var det, på siste halvdel av 1800tallet.
Det hele startet vinteren 1877 for Amalie MUller,
som hun da het. Hun bodde utenfor Bergen, og
ble i økende grad plaget av søvnløshet og hallusinasjoner. Selv var hun ambivalent til situasjonen:
hun ble nok redd, men hevdet også å ha gIede av
synene - istedet for å sove, førte hun lange samtaler med Søren Kierkegaard og andre "døde eller
levende interessante personer". - Disse møtene
var så morsomme at hun gjerne kunne unnvære
søvn for deres skyld, påstod hun.
Hun ble i første omgang behandlet av sin allmenpraktiserende lege, dr. Klaus Hanssen. Journalene er tatt var på, og viser at han - som tradisjonen tilsa - forordnet opiumsdråper og kloral
mot søvnløsheten. Periodisk ble hun roligere,
men medikamentene satte både ny fart på synene
og ga henne kvalme og hodepine. Hun blir stadig
mer redd, han øker dosene med opium, og skriver: "Da jeg var nådd opp til 50 dr m syntes jeg
at merke tiltagende hallucinationer & uro med af-
Nordisk Alkoholtidskrift Vol. 70, 1993:2
- 95-
tagende søvn; efter nogle ganges forsøg med at
standse et par dage og så atter begynde på nyt
med opium, viste det sig hver gang større ro og
mindre hallucinationer de dage hun ingen opium
fik". Istedet prøvde han "prolongerede" (langvarige) varme bad, hvor hun i lange perioder skulle
ligge badekaret, til dels med ispose på hodet.
Igjen ble hun urolig og "eksitert'~ forteller journalene. Febrilske forsøk med andre tiltak: å skjerme
henne fra barna. Det hjalp ikke. Lot dem istedet
være sammen med henne, en stund så det ut til
å hjelpe.Det fremgår tydelig at legen bekymret seg
dypt for sin pasient, og han behandlet henne med
respekt og beundring. Men hvor tydelig er det ikke, for oss i dag, at han også føler seg hjelpeløs.
Eksperimenterer seg fram. Dels skimter vi en positivist, med tiltro til naturvitenskapene som jo utviklet seg med stormskritt på denne tida, som foreslår medikamenter og ulike typer bad. Dels en
humanist og sjelesørger, som snakker med sin pasient, trøster, beroliger. Og da han etter en stund
sender henne fra seg og videre, til Gaustad sykehus i Oslo, landets ledende asyl, tror han at prognosen er god.
Her ble hun lagt inn på sykehusets første klasse
(kostnad kr. 3,20 per dag, ved festlige anledninger
stek og rødvin til middag). - Også her morfin og
opium i store mengder. Opium var viktigste medikament ved asylet. Særlig brukt ved søvnløshet
og melankoli, hvor det - på samme måte som
hjemme hos dr. Hanssen - kunne alternere med
ulike typer bad. På Gaustad var ledelsen progressiv, hadde gjort studiereiser utenlands, og lært av
behandlingen på alle kurbadene nedover på kontinentet: vann mot alt - lunken dusj, kjølig dusj
- ved mani: endeløse karbad - for å roe ned pasientene. En dobbel strategi, altså: bad, i fantasifulIe utgaver, og opiater.
Opium var faktisk i flere tiår det viktigste medikamentet ved Gaustad sykehus. Og det var ikke
det eneste stedet det fikk denne plassen. En dr.
Arbo skriver i en artikkel i det norske Lægetidsskriftet på slutten av 1870-tallet at mildere søvnløshet som oftest kan kureres gjennom oppvarming av sengen og enten alkohol, kloralhydrat,
brom eller opium. I alvorligere tilfeller må en sterkere kur til. I slike tilfeller bør opium, alkohol, kinin og en kraftig diett kombineres.
"Scotch Oats Essenee"
Det mest slående når en betrakter denne perioden
med dagens øyne er likevel det store utbudet av
arkana - patentmedisiner, tinkturer og diffuse
medisiner for egenbehandling. Arkana betyr
egentlig "legerniddel med ukjent sammensetning", og bruken foregikk utenfor legenes kontroll. Vi finner fenomenet i USA, over hele Europa
og også i Norge. Rundt århundreskiftet averterte
tyske, amerikanske og britiske firmaer daglig i
norske aviser med patentmedisiner som skulle
hjelpe mot alle slags plager. Blant de mest brukte
var "Injection Brou" og "Dovers Pulver". Begge inneholdt opium. De ble fremstilt som vidunderkurer i reklamen, og vitner stod fram og fortalte
om fullstendig helbredelse fra alvorlige lidelser.
Også lykke og kjærlighet var oppnåelig på denne
måten: "svake og trætte kvinder stilles i udsigt
sundhetens lys og lykke" het det i en annonse, i
en annen at "overanstrængte mænd kan opnå
ungdommens fyrrige livsskue".
Fordi bruken av arkana had de så stort omfang,
var det sterke økonomiske interesser involvert. En
av de mest kjente arkana i bruk i USA var "Scotch
Oats Essenee". Historien forteller at en ung og ambisiøs mann spurte sin lege om hvordan han skulle lage en salgbar patentrnedisin, og at legen svarte: "Ta en basis av whisky, ha i litt opium, bland
det hele sammen i en bitter tinktur, finn på et
bredt spekter av sykdommer det skal være virksomt mot. Og viktigst - finn et navn som sitter".
Mannen fulgte rådet, og skapte "Scotch Oats Essenee", en uhyre salgbar tonic mot alle nervelidelser.
Disse patentmedisinene ble, i USA, særlig brukt
av bønder og arbeidere og kom aldri til å til å danne grunnlaget for misbruk på nivå med morfinbruken. Viktigst er nok at stoffene var svakere og
mindre vanedannende fordi de ble tatt gjennom
munnen. Men en annen viktig årsak ligger i at det
sjelden var angitt i no en varedeklarasjon at de inneholdt opium. Noe av hovedpoenget var nettopp hemmeligholdelse av oppskriftene. Avhengighet og abstinens inneholder imidlertid et viktig
kognitivt element. Om en opplever abstinens,
uten å vite hva det egentlig er, er det vanskelig
uten videre å forstå at nye doser av stoffet vil lette
ubehaget.
Om bruken ikke dannet grunnlag for avhengig-
Nordisk Alkoholtidskrift Vol. 70, 7993:2
- 96-
het i stort omfang, vevet den seg likevel inn i kjernen av de sosialpolitiske problemene vi, i flere
land, finner i den gryende kapitalismes periode.
I "Das Kapitals" kapittelom produksjonen av den
relative merverdi, viser Karl Marx hvordan kapitalismen fremtrer på sitt mest motbydelige når unge
engelske industriarbeidersker gir spedbarna opium for selv å kunne øke arbeidsdagens lengde,
med "Entfremdung der Mutter gegen ihre Kinder,
absichtlich Aushungerung und Vergiftung" som
resultat.
Hysteri og klitorisamputasjoner
Det var særlig kvinnene som ble rammet av gårsdagens narkotikamisbruk, av to grunner. Viktigst
var at de narkotiske stoffene ble brukt mot kvinnesykdommer som det ellers var dårlige behandlingstilbud for, som underlivs- og urinveisinfeksjoner. "Disse sykdommene leder flere mennesker inn i misbruket enn alle andre sykdommer til
sammen'~ skreven amerikansk kommentator.
Problemene var gjerne knyttet til overgangsalderen, og derfor var det mest vanlig å finne misbruket blant middelaldrende og eldre kvinner.
Den andre grunnen var at stoffene ble brukt i
behandlingen av psykiske lidelser, særlig slike
som kvinner ble rammet av. Den kvinnelige hysterikeren fra Wiens borgerskap var Freuds typiske
pasient, og hysteri var et vanlig sykdomsbilde i
denne perioden. Ser en på listen over de sykdommene opiater, kokain og cannabis ble brukt mot,
finner vi slike som også ble koplet til hysteri. Underiivsblødninger, utflod, betennelser, spontanaborter, vegring mot samleie innen ekteskapet eller seksuelllyst som ble tilfredsstilt utenfor - alt
var typiske kjennetegn ved kvinners hysteri, for
forrige århundres mannlige lege.
Den engelske legen Baker-Brown hadde sine
synspunkter på årsaken til kvinnelig hysteri, og
hans tanker ble formidlet til hans norske kolleger
av legen Theodor Roll. I det norske Lægetidsskriftet forteller Roll at hysteri gjerne har sitt utspring
i kjønnsorganene, oftest finner en ondets rot i den
ytre del av clitoris: "Clitoris findes, ved exploration forstørret, stram, ru, slimhinden i vulva er
hudlignende, musklerne hypertrofiske eller fibrøst degenererende", forteller Roll. Men hvorfor
oppstår disse anomaliene? Jo, på grunn av en "p e-
riferisk irritasjon". Hva skyldes så denne irritasjonen? Som oftest masturbasjon, kan Roll fortelle.
Opium eller morfin var et egnet middel til å roe
hysterikeren, men for å helbrede den periferiske
irritasjonen, måtte en ty til "avføringsmilder, kolde siddebad, klyster eller kolde vaskinger av genitalia med kamfer, bromalium eller lupulin". I andre tilfeller måtte alvorligere behandling til, nemlig klitorisamputasjon. Etter amputasjonen var
kokain egnet bedøvelse. Igjen mangler data for å
vurdere omfanget, men en rekke artikler i legetidsskrifter gjennom siste del av århundret tyder
på at dette var en akseptert behandlingsmetode
både her hjemme og i andre land. I USA er slike
inngrep beskrevet helt fram til 1937 som behandling mot nymfomani, onani og hysteri. Det kom
innvendinger, men de ble møtt med at problemets
alvor fordret så skarpe mottiltak.
Gårsdagens misbruk var altså gjerne iatrogent,
det var oftest påført folk av legene, men det må
også sies at mange leger kunne bli presset sterkt
av sine pasienter til å foreskrive dem. Avstander,
dårlige kommunikasjoner og liten legedekning
gjorde at det mange steder var vanskelig å følge
opp pasientene og desto lettere å la det være opiater igjen hjemme hos dem. Stoffene ga smertelindring, rus og også pasientens familie og omgangskrets ro og hvile. En amerikansk gynekolog
i et landdistrikt beskreven av sine pasienter slik:
"Most impatiently did she await the injection, always exclaiming as I entered - 'Oh doctor, shoot
me quick!"
Den ensomme legen
"Det skjulte samfunn" ble et sentralt tema i sosiologien på 1960-tallet. I Norge presenterte Vilhelm
Aubert fascinerende analyser av søvn, turisme og
kjærlighet, temaer det ikke had de vært vanlig å se
på med sosiolog-øyne. I USA var det særlig
Howard Becker som lanserte forskningsfeltet
gjennom bøkene Outsiders og The Other Side.
Den siste er en antologi hvor ett av bidragene har
tittelen "Physician Narcotic Addicts" og er skrevet
av sosiologen Charles VVinick. Han supplerer det
bildet vi her har tegnet av misbrukerne. Det var
nok en overvekt av kvinnelige misbrukere fra de
høyere sosialklasser, men også den mannlige legen som ga henne stoffene var en utsatt person,
Nordisk Alkoholtidskrift Vol. 10, 1993:2
- 97-
helt fra midt på forrige århundre og fram til i dag,
viser Winick.
Winicks skrev sitt bidrag tidlig på 1960-tallet, og
han viser at legers misbruk virkelig har vært ett av
de skjulte og hemmeligholdte sidene av samfunnslivet. Sånn sett passer temaet usedvanlig
godt i antologien, påpeker han. - Mange har
nok, både her hjemme og i andre vestlige land,
hatt en mistanke om at deres leger har misbrukt
de stoffene de var satt til å forvalte, men lite ble
skrevet om temaet før Winick brukte interessen
for det skjulte samfunn til å kaste søkelys på denne gruppa. Hvilke leger blir misbrukere? Hvorfor?
Hvordan lever de?, spør Winick, og svarer slik, på
bakgrunn av intervjuer med en rekke av de legene
som, av amerikanske myndigheter, var registrert
som misbrukere: Den typiske misbrukende lege
er rundt femti år. Han driver en god allmennpraksis i en småby. Han har gode karakterer fra universitetet, tjener bra, har ofte tilknytning til prestisjefulle sykehus gjennom bistillinger. Han reknes
som en dyktig kollega, tar på seg mye, jobber
hardt, og har godt omdømme i lokalsamfunnet.
Og han bruker meget store mengder morfin.
Misbruket starter gjerne i perioder med hardt
arbeid. "Tar jeg Dilaudid, kan jeg under hardt
press gjennomføre åtte perfekte operasjoner i stedet for td~ fortalte en av legene. I andre sammenhenger har det hele startet med at legen skulle
helbrede seg selv for smertefulle sykdommer,
særlig magesår. Men også uvanlige høye aspirasjoner, depresjon og samlivsvansker er faktorer
som ofte vever seg inn i misbruket, og får det til
å skyte fart. Lenge klarer han å hemmeligholde
misbruket, og dette er grunnen til at temaet faller
så godt inn i genren "det skjulte samfunn": det er
et ensomt misbruk det dreier seg om. Det mest typiske ved misbrukeren er at han ikke stikker seg
ut på noen måte. Han er respektert, arbeidsom,
gjør en god karriere, og han skaffer seg selv stoffene. Han røper seg ikke, men får derfor heller aldri
emosjonell støtte. Han forfalsker resepter, opererer med fiktive pasienter, stjeler fra sykehusets
lagre, i en stadig villere runddans etter som toleransen gjør at han trenger større doser. Hele tiden
går han med både redsel for og et hemmelig ønske om å bli oppdaget. Når det endelig skjer, blir
han lettet, forteller Winick.
Kampen om kontrol!
Legenes ukritiske foreskriving av opiumsdråper
og morfin var nok den viktigste årsaken til at de
selv og pasientene ble tilvent stoffene. Men det
var også andre grupper som bidro til å opprettholde et misbruk som allerede var etablert. Før første
verdenskrig var det så å si ingen kontroll med omsetningen av disse stoffene, og apotekerne hadde
sterke økonomiske interesser av opiatsalg. "Opium and morphine is my bread and butter", uttalte
en eier avet apotek i New York. Misbrukeren hadde derfor ingen problemer med å opprettholde et
høyt misbruk, for relativt lave kostnader. Hvor
stor del av hele det medisinske apparat som var
knyttet til foreskriving og distribusjon av opiater
kan en danne seg et inntrykk av ved å se på de reseptene som ble ekspedert av apotekene: I Boston
i 1888 var 14.5 prosent av alle reseptene skrevet ut
for opiater. I New Orleans var tallet det samme
året hele 24.5 prosent.
For USAs del kom motoffensiven for fullt ved
starten av århundreskiftet. Dette resulterte i at
den avgjørende Harrison Aet etter flere forsøk ble
lirket gjennom i 1914. Med preg av kompromis s
mellom de mektige legemiddelfabrikantene, apoteker-interessene og den restriktive fløyen, var det
likevel denne loven som fikk kursen til å legges
om. I løpet av få år synker det offisielle og registrerte forbruket av opiater dramatisk. Mange av
misbrukerne tvinges inn i de illegale kanalene,
men raten av iatrogent nytilvendte synker dramatisk.
Men fortsatt slet en rekke kvinner - fram til annen verdenskrig og helt opp i 1950- og 60-årene i hemmelighet med heroin- og morfinampuller, til
stadig høyere priser og med stadig dårligere og
mer oppblandet stoff. For mens gårsdagens misbruker hadde til disposisjon farmasøytisk framstilte stoffer med høy renhetsgrad, kom det nå
istedet stoffer som gikk gjennom en rekke illegale
ledd og var oppblandet to, tre, fire, fem og ti ganger før de kom inn på markedet. Og det er disse
stoffene vi fortsatt finner. Den gatenarkomane i
New York eller Oslo har i dag til sitt bruk stoffer
som Eugene O'Neills Mary Tyrone ville opplevd
som utvannede og nær virkningsløse.
Også her til lands er det bare mulig å forstå utviklingslinjene mot en bakgrunn av profesjonsstridigheter og ulike gruppers kamp for monopol
Nordisk Alkoholtid!;krift Vol. 10, 1993:2
- 98-
på innførsel, distribusjon og salg av narkotiske
stoffer. Den Norske Lægeforeningen ble stiftet i
1886. En høyt prioritert oppgave var på den ene siden å gå til angrep på det den oppfattet som
kvakksalvere og den private import av opium og
morfin, på den annen side å markere revir mot
konkurrerende profesjoner, særlig apotekerne. Å
forhindre opprettelsen av nye apoteker var faktisk
ett av legenes viktige krav i den første perioden.
Legene hadde - gjennom apoteklovgivingen av
1672 - hatt rett til å skrive ut legemidler på resept, og selv mente de at de også hadde hevd på
å lage og selge dem, med god fortjeneste. Apotekerne var uenige, av økonomiske grunner. Kampen om kontrollen over narkotiske stoffer ble en
nøkkeIsak i legenes profesjonalisering. I flere tiår
drev Lægeforeningen systematisk arbeid og inngikk vekslende allianser for å få full kontroll. Men
det var en vanskelig balansegang. I befolkningen
var det stor tillit til de såkalte kvakksalvere. De var
gjerne av folket, virket i nabolagene, og de hadde
til disposisjon både gammel folkemedisin og nyere arkana, som flere av dem importerte selv, fra
utenlandske legemiddelfabrikanter. De snakket
gjerne i et språk folk forstod, og deres tjenester
var billigere enn de legene leverte.
Apotekerne og legene kjemper altså lenge om
kontrollen over stoffene, men blir gradvis oppmerksom på sine felles interesser mot privatimportører og kvakksalvere, og danner derfor en
allianse som etter hvert får politisk tyngde. I 1904
blir det - som resultat av denne alliansen - vedtatt en lov om innførsel av apotekervarer. Bare
"autoriserte personer" skulle ha denne retten,
men kompromisset mellom de to profesjonene innebar at apotekerne fikk slik autorisasjon. Likevel
er det liten tvil om at det var legene som kom sterkest ut av stridighetene, og stadig tydeligere ser vi
hvordan deres grep om de narkotiske stoffene
styrkes, opp gjennom resten av vårt århundre.
Den norske sosiologen Brit Bergersen Lind har
beskrevet denne utviklingen i doktoravhandlingen "Narkotikakonflikten". To faser er det rimelig å
inndele perioden i, etter henne s mening: beredskapsfasen fra 1913 til 1928 og den helsedominerte
fase fra 1928 til 1965. Begge innledes av nye lover
som regulerer innførsel og forskriving av opium.
Loven av 1913 tar sikte på å bygge opp en barriere
av kontrolltiltak mellom befolkningen og stoffene.
Loven av 1928 retter seg mer eksplisitt mot helse-
personellets og annet iatrogent misbruk, og avspeiler også bekymringen for at den farmasøytiske industri skal utvikle nye, mer potente og syntetiske produkter.
Bildet endrer seg
I sin innstilling fra 19S0-tallet peker Helsedirektoratet på at det også fantes en liten gruppe norske
misbrukere som ikke var tilvendt gjennom helsevesenet. Det dreide seg om mennesker som hadde lært seg å bruke stoffene som rusmidler,
mange med en nokså marginal posisjon i samfunnslivet. I USA ser en denne utviklingen både
tidligere og sterkere.
Etter Harrison Act i 1914 endrer det amerikanske bildet seg raskt. Den hvite overklassekvinnen var ikke lenger alene om misbruket. Fram
kom den små-kriminelle gatemisbrukeren. Mens
O'Neills Mary Tyrone er det mest kjente litterære
eksempel på den gamle tids misbruker, er Frankie
Machine - "down-and-out hustIer and pokerdealing junkie" - i Nelson Algrens "Man With
the Golden Arm", prototypen på den amerikanske misbrukeren i de første tiårene av vårt århundre. Misbruket ble raskt del av en kriminell
subkultur, det flyttet seg til spillebulene, nattklubbene, ble en del av jazzen og bluesen og i økende
grad frikoplet fra medisinen og de legale legemiddelkanalene. Slik tok det form og erstattet gradvis
det gamle misbruksbildet gjennom 1930- og 40årene. Og det var denne gruppa som fikk et nytt
mytologiserende litterært fundament i "the beat
generation" med Jack Kerouac og William Burroughs på 50-tallet.
Langt på vei er nok dette et særamerikansk fenomen, selvom vi også finner spor av det i europeiske storbyer, og, i en nokså annen utforming,
i enkelte asiatiske land. I Norge var det lite av dette misbruket. Midt på 1960-tallet skjedde imidlertid, som vi alle vet, den siste store endringen, og
nå ble alle landene i den vestlige verden rammet:
vi fikk et nytt narkotikaproblem knyttet til ungdomsopprør, Vietnam-protest og hippiekultur.
Det startet i ressurssterke grupper ved de høyere
lærestedene som bruk av cannabis og LSD. I USA
tok Neil Cassady, Kerouacks inspirasjonskilde og
forbilde, en stund del også i dette miljøet. Halvgammel og sliten kjørte han en periode den psy-
Nordisk Alkoholtidskrift Vol. 70, 1993:2
- 99-
kedeliske bussen som turnerte i California under
ledelse av Timothy Leary, professor fra Harvard
og LSD-profet par excellence.
Ungdomsopprørets misbruk var i starten kultisk
og knyttet til små miljøer. Men det bredte seg
snart til større ungdomsgrupper og kom etter
hvert også til å omfatte opiater som morfin og heroin. I dag er det dette misbruksbildet vi kjenner
og kanskje bekymrer oss over. De dunkle røttene
til dette misbruket finner vi altså ved inngangen
til vårt århundre. Da var det et usynlig misbruk.
De misbrukende var kvinner. De var omgitt av
stillhet og hemmeligholdelse. Og de var prisgitt
mannlige leger.
Nye metaforer
Det er interessant å se hvordan den potensielle
målgruppa avspeiles i de av gårsdagens tekster
som behandlet problemet: det var enkeltmenneskers sykdom det dreide seg om. De som ble rammet var godt etabierte og stod gjerne høyt på samfunnets rangstige. Kjernegruppa var legene og deres hustruer.
Blant nordiske skjønnlitterære forfattere er det
Tove Ditlevsen som i romanen "Gift" fra 1971
mest nakent skildrer sin avhengighet, og også
hun var i den optimalt sårbare gruppa: tilvent etter en underlivsutskrapning foretatt av den mannen som antakelig var fosterets far, og som kom til
å bli henne s ektemann. Som var lege, og som så
- i årevis - sprøytet i henne det hun ønsket. Slik
beskriver hun sitt første møte med opiumsderivatet Petidin:
Du har gode vener, siger han. Så stikker han, og efterhånden
som væsken i sprøjten forsvinder inn i min arm, breder der sig
en aldrig før oplevet saIighet genem hele min krop. Rummet
utvider sig til en strålende sal, og jeg føler mig helt slap, doven
og lykkelig som aldrig før. Jeg ruller mig om på siden og lukker
øjnene.
Det iatrogene misbruket ble nok sett som en utfordring for myndighetene og helsevesenet, og en
viss bekymring bredde seg altså i Norge på
1950-tallet. Men det ble ikke betraktet som noe
stort samfunnsmessig problem. Det var individuelle sykdomstilstander en hadde med å gjøre, og
enkeltindividers sykdom skal behandles, ikke fordømmes. Helsemyndighetene var den sentrale in-
stans, ikke justissektoren. Hos oss tok vår mektige
og dyktige helsedirektør Karl Evang selv stort ansvar for å utforme et egnet behandlingstilbud og
Norge ble et foregangsland ved opprettelsen av
Statens Klinikk for narkomane på Hov i Land på
begynnelsen av 1960-tallet.
Men denne klinikken var knapt innviet før
problemet altså endret karakter. Fra å være en
hemmeligholdt last, men med et erkjent behov
for medisinsk hjelp, for den lille gruppa vi har beskrevet, kom problemet brått på løssalgsavisenes
forsider gjennom arrestasjonen av Noel Cobb i
1965. Samtidig ble Slottsparken i Oslo arnested
for en ny, og for mange truende, ungdomstype:
langhåret, uvørent kledd, en viss intellektuelI evne, språk med slang og fremmedartede uttrykk,
liten interesse for skole og karriere og hasj og LSD
som foretrukne rusmidler.
Brått skiftet også problemet karakter i offentligheten. Nye metaforer kom i bruk, og løsningsforslag som ville være utenkelige for de "gamle"
misbrukerne blir foreslått. Problemet blir nå betegnet som en pest, som en livsfarlig epidemi som
kan komme til å rive med seg store deler av våre
ungdomskulI. "Hver misbruker kan skape to nye",
het det. Som med kjedebrevet ville det ikke gå
lang tid før titusener av nye ungdommer var rekruttert. Ikke mer enn rimelig da, at det ble satt
fram krav om at epidemien skulle bekjempes
"gjennom krigføring" og ved at "de narkomane
burde fjernes". Flere krevde dødsstraff for narkotikaforbrytelser, og i løpet av tjue år ble strafferammen mer enn tidoblet i Norge, til det strengeste
lovverket hjemler her i landet - 21 års fengsel. De
som allerede var viklet inn i misbruk ble det, i fullt
alvor, foreslått å sende til Spitsbergen for hardt arbeid og avvenning.
Det foregikk altså et brått og dramatisk skifte i
perspektiv på narkotikaproblemet i løpet av noen
få korte år, på 1960-tallet. Den amerikanske litteraturviteren Susan Son tag har skrevet to fine, små
bøker hvor hun skisserer et perspektiv som burde
være godt egnet for å se nærmere på dette skiftet.
Den første boka kom til da hun ble rammet av
kreft, og slått av hvordan fordommene rundt sykdommen skremte henne like mye som sykdommen selv. Hun opplevde å bli møtt avet språk, av
vendinger og utsagn som ga et skremmende og
farlig misvisende bilde av lidelsen. Det samme·
gjelder andre sykdommer: Tuberkulose var, viser
Nordisk Alkoholtidskrift Vol. 10, 1993:2
-
100-
hun, romantisk, betagende og endog en cNc sykdom så lenge den rammet mennesker som Shelley, Keats og Chopin. I dag rammer sykdommen
i fattige slumstrøk og metaforene er andre. Gjennom å gå inn i bildene og metaforene vi bruker for
å tenke om ulike sykdommer, tydeliggjør altså Susan Sontag hvordan våre fordammer og vårt ubevisste tankegods formes. I en seinere bak har hun
skrevet om AIDS, og igjen med vekt på hva sykdommens metaforer gjør med oss.
Narkotikaproblemet ville, etter mitt skjønn, være et case in point for en analyse som den Sontag
har foretatt: Det har flyttet seg fra byens velstående vest til det fattigslige øst. Nå er det forhutlede
og utslåtte ungdomsgrupper som rammes, mer
sHgmatiserte enn noen gang gjennom at mange
bærer det "snikende" HIV-viruset. Og metaforene
som brukes er fremdeles "krigføring" mat "syndikater" for å ''knuse'' en "epidemi" som rammer
"blindt". Det er langt tilbake til de metaforene som
ble brukt for å beskrive Ragnhild Jølsen, Mary Tyrone og Tove Ditlefsen.
LITTERATUR
Bergersen Lind, B.: Narkotikakonflikten. Gyldendal, Oslo
1974
Berridge, V. & Edwards, G.: Opium and the People. Yale
University Press, New Haven 1981
Bjørneboe, J.: Drømmen og hjulet. Gyldendal, Oslo 1964
Courtwright, D.T.: Dark Paradise. Opiate Addiction in America before 1940. Harvard University Press, Cambridge, Mass.
1982
Ditlevsen, T.: Gift. Gyldendal, København 1971
Køltzow, 1.: Den unge Amalie Skram. Gyldendal, Oslo 1992
Lilleaas, U.-B.: Stoff som ressurs. Om legeprofesjonens bruk
av narkotika stoffer i forrige århundre. Universitetet i Oslo,
Institutt for Sosiologi 1987
Marx, K.: Das Kapital: Dietz Verlag, Berlin 1975
Musto, D.F.: American Disease. Yale University Press, New
Haven 1973
Winiek, c.: Physician nareotie addicts. I: Becker, H.(ed.):
The other side. Perspective on devianee. The Free Press of
Gleneoe, New York 1964.
Nordisk Alkoholtidskrift Vol. 10, 1993:2
-
101 -