Transcript MagaSigno 2012

MagaSigno
Klipper og
limer seg
til trivsel
Vi ønsker å gi deg et magasin
som kan fortelle noen Signo­
historier, enten du møter oss for
første gang eller du kjenner oss
godt. Til deg som jobber i Nav,
skole- eller helse­vesenet, eller
i en av Norges kommuner og vil
anbefale en døv eller hørsels­
hemmet Signos tilbud. Dette vil
være et lurt sted å lese litt om
oss.
SIDE 29-32
Verdens
første
sansekirke
SIDE 22-23 og 48
Signo har et særlig ansvar for å
ivareta den samfunnsoppgaven
det er å utvikle spisskompetan­
sen knyttet til vårt fagfelt. Vi hå­
per at du som politiker også blir
berørt av å lære mer om oss.
Til deg som ansatt er opp­
fordringen: Bruk det når du
trenger noe i hånden for å få litt
oversikt, eller du skal informere
om oss i møte med andre.
Tegnspråk
var forbudt
Signo ble startet i 1898 av Conrad
Svendsen som var Norges første
døveprest. Da het det «Hjemmet
for døve», i 2002 skiftet vi navn
til Signo. I dag består den ideelle
stiftelsen av åtte virksomheter
som gir tilbud om skole, arbeid,
bolig og kompetansesenter til
døve og døvblinde.
SIDE 6-10
MagaSigno 2012
Utgiver: Signo
Redaktør: Inger Helene Venås
Redaksjon: Elisabeth Moe
og Øyvind Woie
Produksjon: Berg Media
Omslagsfoto: Sigmund Rønsen
Aarhaug
Les mer på: www.signo.no
Facebook: Stiftelsen Signo
@StiftelsenSigno på twitter
Tegnspråk er
en berikelse i
mangfoldet
SIDE 16-19
Sammen
skapte de et
nytt språk
SIDE 24-27
3
Kommunikasjon til
hjertet
H
jertet kan nærmest smelte i møte med Signos
mange ulike tjenestemottakere. Det finnes en
livsvilje og glede som noen og enhver kan misunne. Det finnes en tilstedeværelse som skaper kontakt
og fellesskap som er unikt. Tilrettelagt kommunikasjon
er nøkkelordet her. I Signo snakker vi om å «forstå og
bli forstått». For meg er det et privilegium å være
generalsekretær og lede denne organisasjonen.
V
åre verdier er å være kommuniserende, nær,
åpen, nytenkende og leken. Dette er bærende
tekning i alle våre tilbud. Samfunnet, og også så
mange av oss, har en refleks som kan virke begrensende. Signo ønsker å åpne opp, finne den enkeltes potensiale. «Grenseløs tro på menneskets muligheter» er vår
visjon. Vår oppgave er å legge forholdene til rette slik at
alle kan få utvikle og utfolde seg.
S
igno gir et landsdekkende tilbud gjennom åtte
forskjellige virksomheter. I fjor benyttet 830 døve
og døvblinde mennesker seg av våre tjenester. Det
er stor variasjon i tilbudene. De er like forskjellige som
menneskene som bruker dem. Signo gir bo-, omsorgs-,
kultur og fritidstilbud, undervisning i grunnskole,
videregående skole og voksenopplæring. Vi gir også
arbeidstilbud i egne bedrifter og bistand til døve i det
ordinære arbeidsmarkedet. Vi tilbyr dessuten tjenester
som utredning, veiledning, avlastning og kurs.
Tilbudene våre ligger i Oslo, Andebu og Sandefjord,
Bergen og Trondheim.
V
år styrke ligger i samspillet mellom tilbudene og
fagmiljøet vi samlet utgjør.
4
Generalsekretær
Språklig
mangfold
Idunn bruker musikk for
å kommunisere. I Signo er
det mange måter å gjøre
seg forstått på. Her får du
møte noen av de. 
5
Det gikk 30 år før
jeg fikk lære det
forbudte språket
«Hvis du begynner med tegnspråk, vil du miste stemmen,» var
beskjeden hun fikk av legene. Da hørselshemmede Ingrid Bodin
først begynte å snakke dette forbudte språket, var hun over 30 år.
Tekst: Ane Bamle Tjellaug & foto: Joakim S. Enger
– Når jeg sitter her og ser tilbake,
så syns jeg egentlig at det er helt
fantastisk. Å leve opp til du er 30
år før du begynner å skjønne at:
Hallo! Det er noe rart med deg!
Ingrid Bodin (62) ler høyt og
hjertelig.
Legenes beskjed
Det skulle gå 35 år før hun fant
det hun lette etter. Bodin kunne
aldri helt definere hva hun savnet,
6
men gjennom hele oppveksten
søkte hun etter noe.
– Min mor sa alltid til meg:
«Du er en sta dame, men du har
en styrke som gjør at du tar en
utfordring og går videre.» Hun
hadde nok rett. Jeg tror jeg har
hatt en skytsengel som har sørga
for at jeg ikke har bukka under.
I dag kaller hun seg døv, selv
om hun hører ved hjelp av en
såkalt cochleaimplantat, et høre-
apparat som opereres inn i det
indre øret, og som ved hjelp av en
mikrofon og en mikroprosessor
gir døve mulighet til å oppfatte lyd
og tale.
Antakeligvis er hun født sterkt
tunghørt. Gang på gang ga legene
foreldrene hennes beskjed om at
de ikke måtte finne på å la henne
begynne å snakke tegnspråk, for
da ville hun miste den klare og
fine stemmen.

– Alle mine omgivelser hørte
normalt. Så jeg anså meg selv
som tunghørt, selv om jeg praktisk talt var døv, forklarer Bodin.
Hun snakker fremdeles med
klar og tydelig stemme, til tross
for det legene prøvde å innbille
foreldrene.
Hun og mannen Johan har
overlatt familiegården i Spydeberg til den ene av de tre sønnene
og flytta inn i en terrasseblokk.
Tegnspråk var forbudt
Foreldrene ville at Bodin skulle
ha en normal oppvekst, og derfor begynte hun på Bekkelaget
skole, der de eldre søsknene gikk.
Læreren skjønte etter hvert at
hun ikke klarte å følge undervis-
ningen, og Bodin ble derfor flytta
til Ila skole, der hun havnet i én
av fem klasser for døve og tunghørte. Her skulle de døve elevene
lære å snakke.
I 1880 ble det nemlig bestemt at det var forbudt å bruke
tegnspråk i undervisningen av
døve og hørselshemmede barn i
Norge, og slik var det fortsatt da
Bodin gikk på skolen på 50- og
60-tallet.
Gjennom hele skolegangen
øvde hun på å uttale ordene riktig
og å lese på leppene.
– Vi skulle trene på å snakke
rent. Det var viktigere å si Bergen
riktig enn å vite at det var Norges
nest største by, forteller Bodin, og
understreker ved å rulle på r-ene.
– Jeg skal ikke påstå at vi
hadde en time munnavlesning og
en time taletrening hver dag, men
det føltes sånn.
Hun og klassekameratene fikk
spateller stukket inn i munnen
for å lære å si r eller s. Læreren
plasserte en boks foran elevene,
som lyste rødt helt til de klarte å
uttale bokstavene riktig. Da skifta
lyset til grønt.
Tegnspråk var strengt forbudt.
Men i friminuttene var det annerledes. Da brukte Bodin og klassekameratene tegn i smug.
– Men vi hadde aldri noe aktivt
forhold til at det var det vi gjorde,
sier Bodin i dag.
I 1964 skulle Ingrid Bodin vært
ferdig med folkeskolen, men da
7
hun var på avslutningstur i Danmark, døde faren hennes.
– Han hadde hatt et hjerteinfarkt påska året før, men det
hadde gått meg hus forbi. Jeg visste at han var syk, men ikke hvor
syk han var, forteller Bodin.
– Dette henger sammen med
all den informasjonsflyten som
går i en familie, men som den
tunghørte eller døve aldri får med
seg, fordi man bare prater.
Hun løfter hendene og lager
en skravlende munn ved å bevege
tommelen og de øvrige fingrene
fra hverandre.
– Jeg var pappajente til tusen.
Og da jeg kom av båten og fikk
se mamma og søstra mi med
svarte sørgebånd rundt armen,
var det som rullgardina gikk ned
foran øynene på meg.
Hun illustrerer ved å føre armen kjapt ned foran ansiktet.
– Jeg er borte i mer eller mindre to år. Det er to år i mitt liv som
er svart, jeg husker det ikke. Min
mor har fortalt meg hva jeg har
gjort, men jeg husker det ikke.
Tegnspråk totalt forbudt
Derfor gikk hun et år ekstra på Ila
skole, før hun begynte på Bris-
8
– Jeg er borte i mer eller
mindre to år. Det er to år
i mitt liv som er svart,
jeg husker det ikke.
keby realskole og gymnas, som
er en skole for hørselshemmede,
året etter.
– Der var det absolutt forbudt
med tegnspråk, både i undervisningen, men også i friminuttene.
Rektor kom ut hvis hun så at vi
brukte tegn, selv om vi sto utenfor
skolens område. Hun var Norges
største motstander av tegnspråk,
mener Bodin.
Her ble hun invitert til å være
med på skolelaget, selv om en
rasende rektor rev ned alle plakatene som annonserte arrangementet, fordi det skulle bli brukt
tegnspråk der.
– Presten ledet skolelagene
og brukte tegn som støtte til tale,
og det var jeg veldig komfortabel
med. Jeg syns det var behagelig
å kunne avlese med øynene. Men
jeg hadde fortsatt ikke noen relasjon til at dette var det jeg lette
etter. Jeg hadde rett og slett ikke
det valget, sier Bodin.
Briskeby var et økonomisk
gymnas, og da hun var ferdig der,
begynte Bodin å jobbe i bank, som
eneste jente sammen med 17
mannfolk.
– Jeg hadde fått en forsterket
telefon, men ringelyden var så
lys, og jeg var døv på de lyseste tonene. En gang jeg ikke var
helt obs på telefonen, sier en av
arbeidskollegaene mine: «Du,
Ingrid? Hører du så dårlig at du
Briskeby gymnas: Ingrid Bodin husker tilbake til tida på Briskeby gymnas som en fin tid. Bodin er den
bakerste jenta til høyre på bildet øverst til venstre.
ikke hører telefonen?»
Bodin måtte begynne å tenke
seg om.
– «Ja!» sier jeg.
Hun sier det høyt og med et
ettertrykk farget av en plutselig
erkjennelse.
– Da begynner jeg å nøste i
min livshistorie. Hva er det med
meg? Hvorfor er ikke jeg som
alle andre? Hvorfor hører ikke
jeg normalt? Det gjør jo alle
andre rundt meg, forteller
Bodin.
I denne perioden ble hun aktiv
i hørselshemmedes ungdomsklubb og på et av julebordene
traff hun mannen sin, Johan. Han
var odelsgutt til en gård i
Spydeberg, og mens hun gikk
gravid med sin første sønn,
fullførte byjenta Bodin agronomutdanning som eneste tunghørte
sammen med 28 hørende.
Hun og mannen flytta inn i
det nyoppussede bryggerhuset
på gården, og Bodin måka møkk,
klipte tennene på grisene og tok
imot kalver. Hun ble også med
i bondekvinnelaget og prøvde
å forklare de andre damene at
hun helst ville at en og en skulle
snakke av gangen.
- Jeg beit tenna sammen
– Men ti kvinnfolk i et styre og en
og en skal prate av gangen? No
way!
Bodin slår armen ut foran seg.
– Jeg beit tenna sammen og
prøvde så godt jeg kunne, men
jeg skjønte etter hvert at dette går
bare ikke. Så jeg trakk meg nok
litt tilbake. Da får jeg igjen den følelsen: Hva er det som gjør at jeg
ikke klarer å henge med? Hvor
dårlig hører jeg egentlig?
Da hennes tredje sønn ble
født, fikk hun både fødselsdepresjon og et øreproblem.
Bodin hadde i alle år blitt kalt
for hypokonder når hun klaget
på øresmertene hos legen, men
den nye legen hun kom til nå, tok
henne på alvor.
Han kunne fortelle at hun
hadde gått med ørebetennelse
i to år, men at det var for seint å
Tospråklig: I dag er Ingrid Bodin tospråklig, og hun har oppdaga at det
skjer noe inni henne når hun bytter mellom tegn og tale.
gjøre noe med det.
– Da tenkte jeg: Nå er jeg døv.
Etter over 30 år som hørselshemmet, fikk hun tilbud om å
lære seg tegnspråk.
Endelig tegnspråk
Sammen med mann og tre barn
ble hun sendt på kurs på Ål folkehøgskole, som er Norges eneste
folkehøgskole der tegnspråk er
hovedspråket. Og der skjedde det
noe.
Ingrid Bodin viser et tegn. Og
et til. Og et til. Fingrene beveger
seg hurtig og rutinert.
– Jeg tenkte: Dette her har jeg
sett før. Dette har jeg sett før. Hva
er det som skjer egentlig?
Hun måtte begynne å tenke
seg om: Var det tegnspråk de
hadde brukt i smug i friminuttene på folkeskolen?
– Jeg skjønte at dette er det
jeg har leita etter i hele livet,
men som jeg aldri har klart å
definere. Det er dette jeg har
savna, sier Bodin.
– Men å få den erkjennelsen
når du egentlig sitter i en depre-
9
sjon som du skal prøve å bale
deg ut av… Enten så dukker
du under eller så må du gjøre
noe. Jeg tenkte at vi driver en
gård, jeg har ikke tid til sånt
tull. Så der og da bestemte
jeg meg for at jeg skulle lære
meg tegnspråk.
Bodin ville lære tegnspråk. Hun ville snakke ved
hjelp av hendene, fingrene
og mimikk, uten å behøve å
bruke stemmen. En døv trønder som tok henne med på
tegnspråkkurs, hjalp henne
på veien.
– Så da lærte jeg trøndersk tegnspråk, ler Bodin.
Hun begynte å jobbe i
Døveforeningen, parallelt
med at hun tok grunnfag i
tegnspråk på Universitetet i
Oslo. Og hun begynte også å
lære folk rundt seg å snakke
tegnspråk.
Fant seg selv
I dag jobber Ingrid Bodin på
Signo Conrad Svendsen senter, et senter drevet av Signo
for voksne døve og døvblinde
med behov for særlig tilrettelagte tjenester.
– At jeg måtte bli 35 før jeg
kom til en fase der jeg finner
meg sjøl, og der jeg kan slappe av og bruke tegnspråk…
Hun lar det henge i lufta.
– Når jeg ser tilbake, tenker jeg: Går det an å være så
naiv og så uvitende? Jeg må
bare erkjenne at ja, det gjør
faktisk det.
– Hva var det du fant i
tegnspråket?
– Trygghet. Identitet. Kommunikasjonsmuligheter. Meg
sjøl.
Ingrid Bodin tar pause
mellom hvert ord og lar det
synke inn.
– Jeg tror først og fremst
jeg fant en trygghet i at jeg
kunne finne min egen identitet. At jeg kunne senke
skuldrene og slappe av. At jeg
slapp å jakte på noe som jeg
ikke visste hva var. l
10
- Sitt på
hendene
– Da Signo (den gang kalt Hjemmet
for Døve) opprettet en barneavdeling
i Andebu i 1948 ble det oppfattet som
en kraftig protest mot de statlige
døveskolene som ikke tillot døve barn
å lære seg tegnspråk, forteller
Solveig Askjem.
IKT lærling: – Du ser alle disse ledningene her! Jeg fikser og kobler opp ledninger inni serveren. Det er koblinger til blant annet teksttelefon og nettverk.
- Stolt av språket mitt!
Da Jørgen var liten var han livredd for at andre
skulle se at han snakket tegnspråk. I dag er
han tospråklig.
Tekst og foto: Elisabeth Moe
Jørgen César Augusto Angulo
Tadeo Kalvik (18) er adoptert fra
Ecuador og bor i Lier. Han ble døv
som barn. I dag har han CI (cochlea
implantat) på begge ørene. Både
tegnspråk og talespråk er naturlig.
Jørgen jobber som IKT-lærling
i Signo. Han har alltid vært opptatt
av ny teknologi og har som mål å bli
forsker.
– Jeg vil utvikle teknologi som
ennå er helt ukjent for oss, slik at
hverdagen blir lettere for oss.
18-åringen bodde i bokollektiv
for døve elever ved Signo Conrad
Svendsen senter på Nordstrand
mens han gikk på videregående i
hovedstaden. Han er vokst opp med
hørende foreldre i et tospråklig
miljø og bytter lett mellom tegnspråk og norsk tale.
– Jeg lærte tegnspråk av mor
og far i to- tre årsalderen. Ja, da de
fleste andre lærer å prate.
Jørgen fikk den første CI-operasjonen da han var 3 år. Det andre
øret ble operert da han var 12.
– Den første fungerte bra, de
andre fungerte supert.
Det var undervisning på
tegnspråk på skolen.
– Jeg gikk sammen med
tunghørte og vi lærte både
tegnspråk og norsk tale. På
videregående gikk jeg integrert
i en hørende klasse, det gikk
veldig fint fordi de snakket
tydelig. Ikke noe ekskluderende
heller, en fin og samla gjeng.
– Jeg liker tegnspråk og
talespråk like godt. Men jeg
trenger teleslynge og tegnspråk
når jeg er i en stor gruppe.
Jørgen har aldri opplevd
utestengning eller mobbing
fordi han er døv.
– Men jeg har døve venner
som har blitt mobbet og holdt
utenfor av hørende.
Han valgte «tegnspråkkollektivet» i Signo for å holde
språket sitt ved like. I tillegg
til at pendlingen til Oslo ble for
mye hver dag.
Hvorfor ville du bli lærling i
Signo?
– Jeg vokste jo opp i et tospråklig miljø. Så visste jeg at
Signo har et to-språklig arbeidsmiljø. Her på serviceavdelingen jobber jeg sammen med
både hørende og døve. Med
både tale og tegn. Helt perfekt!
Er du stolt av tegnspråket
ditt?
– Ja! Veldig stolt! Da jeg var
liten ville jeg ikke at mamma
skulle vise at vi snakket tegn,
men nå er jeg trygg og stolt av
språket mitt!
… Og på fritiden?
– Svømming, sykling, slalåm, langrenn er kjedelig! Jeg
elsker å reise! l
Kontroversielt
I dag er Askjem pensjonist etter
et langt liv innen utdanning av
døve- og døvblindetolker. Hun
har stor kjennskap til døves
historie.
– Det var temmelig kontroversielt. Debatten om døve
skulle bruke tegnspråk var
knallhard, både i avisene og fagmiljøene. De døve ville ha det, men
døvelærerne følte seg angrepet.
Døveskolene ble drevet av staten.
De ansatte var opplært i munnavlesning og artikulasjon. Det var den
offisielle utdanningspolitikken for
døve.
– Sitt på hendene, var beskjeden
elevene fikk hvis de forsøkte å bruke
tegnspråk.
Døvelærerne var alliert med
barnas foreldre som også var motstandere av tegnspråk.
– De ville ikke at de døve barna
deres skulle ha synlige handikap og
trodde opplæring i munnavlesning
kunne hjelpe.
Tegnspråkets status
Askjem mener Signo har hatt en svært
viktig rolle for tegnspråkets status i
Norge.
– Tegnspråk var noe av Conrad
Svendsens kongstanke. Han ble den
første døvepresten og startet med
konfirmasjonsundervisning av døve på
tegnspråk allerede i 1898.
Svendsen mente at dersom de
skulle forstå dybden i budskapet var
tegnspråk det eneste som dugde.
– For mange var kontakten med
døveprestene i Signo den eneste muligheten de hadde til å snakke ordentlig med hørende. l
11
FA K TA
Det bor 13 mennesker på Signo døvblindesenter. Alle
har hvert sitt språk.
Tekst: Øyvind Woie
Foto: Sigmund Rønsen Aarhaug
Språkmangfoldet i Signo er stort.
Hver beboer har sitt eget språk.
Bli kjent med tre av dem. Magasigno har møtt Idun Lyngar Owe,
Aleksander Brodshaug og Ann
Kristin Opsahl.
Noen bruker norsk tegnspråk,
andre bruker tegn til tale og noen
leser på leppene. Variasjonen
er nesten like stor som antallet
brukere. For Signo er det viktigste
at alle blir hørt og forstått, derfor
må hver enkelt bruker møtes ut
fra sine forutsetninger.
Noen bruker tiår...
På Signo døvblindesenter i
Andebu leter personale og brukere seg frem til måter å kommunisere på. Med tette team i «en til
en- oppfølging» og romslig med
tid, bygges det uttrykk for uttrykk
og ord for ord. Noen bruker tiår,
andre er raskere, men alle skal
få muligheten til å uttrykke sine
meninger og ønsker.
– Å ha et språk gir en helt
annen livsopplevelse. Da kan
du si at du har lyst å dra til IKEA
eller at du tenker på mor og far.
Det gir en bedre hverdag, forteller Anne Kristin Runnerstrøm.
Hun er leder på avdelingen
Erhvervet døvblindhet:
Når det kombinerte sansetapet oppstår etter av
språket er etablert.
Tegn på kjærlighet: Døvblinde Idunn Lyngar Owe har en liten hørsels- og synsrest. Når hun skal fortelle om noe hun har gjort, nynner hun gjerne en melodi.
Tove Mansika har lært seg å nå inn til Idunn med tegn hun forstår.
13 mennesker
13 språk
12
Døvblindhet er en betegnelse på kombinert synsog hørselshemming hvor
sansetapene gjensidig
forsterker hverandre.
Døvblindhet betraktes
som en egen funksjonshemming.
Med døvblind menes
en person som har en så
stor grad av kombinert
syns- og hørselsnedsettelse at det gir betydelige
vanskeligheter i dagliglivet.
Mange døvblinde har
en syns-, hørselsrest
eller begge deler – men
kombinasjonen av sansetap reduserer mulighetene for å utnytte en
syns- eller hørselsrest.
Svært få døvblinde er helt
døve og blinde.
Vi skiller mellom to
grupper døvblinde:
Bjørketun. Her bor det fire døvblinde. I snart 25 år har Runnerstrøm og resten av personalgruppen hjulpet mennesker
å finne sitt språk. Signo døvblindesenter har brukere fra hele
landet. Mange av dem har bodd
her store deler av sitt voksne liv.
Bygge trygge team
– Vi begynner å jobbe sammen
med den døvblinde opp til to år før
de flytter hit. Blir godt kjent, bygger trygge team og samarbeider
med foreldre for å skape en trygg
overgang. Det er et tidkrevende
arbeid men det gir ufattelig mye
tilbake når du ser et menneske
åpner seg og begynner å kommunisere med verden rundt seg
og gir uttrykk for sine ønsker og
meninger, sier Runnerstrøm.
Signo døvblindesenter er
landsdekkende og gir tilbud om
bolig og aktiviteter.
Beboerne kan arbeide ved
Signos dagsenter og gå på Signos
skole. Det er 13 boliger og bebo-
Døvblindfødte: sansetapet er medfødt eller
oppstått før språket er
etablert. Signo gir tilbud
til begge gruppene.
ere på døvblindesentere.
Syngende språk
Døvblinde Idunn Lyngar Owe tar
en liten trall. Sangen hun nynner på er en viktig del av hennes
språk. Med den kan hun fortelle
noe hun har gjort i løpet av dagen.
Vi møter henne i klasserommet
på Signo grunn- og videregående
skole.
Idunn er rød i kinnene og synger «Jeg gikk en tur på stien». En
av de ansatte skjønner straks hva
13
Idunn forsøker å fortelle. Hun har
vært på skogstur!
– Idunn er bevisst på sine
sangvalg, jeg tror hun kan ubegrenset med sanger. Jeg har opplevd at hun synger «Hompetitten»
når vi er på biltur og når hun med
hørselsresten sin registrerer en
fugl triller alle fuglesanger hun
kan ut, forklarer Runnerstrøm.
Kjenne hennes verden
– Vi bruker slike situasjoner til å
lage taktile tegn (tegnspråk som
avleses med hendene Red. anm)
sammen med henne og lære henne mer presise måter å gi uttrykk
for det hun ønsker å si. For dersom du skal forstå hva hun sier i
sangen, må du kunne tekstene for
å tolke innholdet. Den synger ikke
Idunn.
Runnerstrøm understreker
hvor viktig det er at de ansatte
kjenner godt til Idunns verden for
å kunne forstå og hjelpe henne til
å utvikle seg.
– Vi tar utgangspunkt i tegnspråk, men må tilpasse tegnene
til det Idunn faktisk klarer å fremføre, så det blir ofte et helt unikt
språk for den enkelte, sier Anne
Kristin Runnerstrøm.
Leter etter nye ord: Aleksander Brodshaug er veldig flink til å snappe
opp ord. Men han trenger hjelp til å forstå nyansene.
14
Kjenner igjen ordene
Aleksander Brodshaug kommer feiende inn i rullestolen sin i
boligen Bjørketun. Selv om det er
gråvær ute har han et par solbriller på nesa . De er pyntet med en
fargerik regnbue som strekker
seg opp i panna. Dagens butikkrunde sammen med miljøarbeider Tove Mansika er over. Nå skal
det lages fiskeboller til middag.
Han snakker i vei med varm
og stor stemme på et språk
som høres uforståelig ut. Men
Runnerstrøm og Mansika kjenner igjen ordene og sjekker ved
hjelp av taktilt tegnspråk.
– Jeg vil at du skal kjøpe
DVD filmen «Fantorangens jul» i
julegave til meg, oversetter Anne
Kristin Runnerstrøm og forklarer
med et smil at det kan ikke Aleksander bestemme.
Bekrefte ordene
– Han bruker stemmen mye selv
om han er døvblind, men vi må
ofte korrigere og bekrefte ordene
hans. Aleksander er veldig flink
til å snappe opp nye ord, men han
trenger hjelpe til å forstå nyansene i språket slik at han bruker
dem riktig, fortsetter hun.
Anne Kristin og Aleksander
sitter tett sammen, hendene er
nærmest flettet inn i hverandre.
Aleksander avleser tegnspråket
til Anne Kristin ved å kjenne på
hennes hender.
Han har mye på hjertet. Høye
stemmer fyller stua. Det brukes
kraftig volum på for å bekrefte og
vise at de forstår.
– Ofte er det avgjørende å ha
god kjennskap til hvilket tema
Aleksander er opptatt av akkurat
nå, eller hva han har gjort i løpet
av dagen, for å forstå. Det krever
at vi kjenner brukerne våre svært
godt.
Rosa samtalebok
Ann Kristin Opsahl sitter i fellesrommet på Bjørketun med en
ringperm full av ark med små
tegninger på. Under hver av dem
står et ord. Hun blar frem og tilbake, bruker god tid. Så begynner
hun å peke på tegning etter tegning. Miljøarbeider Julie Skaara
Nyhus tar opp ei rosa kladdebok,
det kalles en samtalebok. Så begynner hun å tegne og skrive.
Først dukker det opp en runding med tre streker som stikker rett opp. Det er Ann Kristin
sitt «tegn» og viser at det er hun
som snakker. Julie har et smilefjes med nese.
– Da Ann Kristin begynte på
Skådalen skole for døve og døvblinde, ble det jobbet mye med å
lære henne tegnspråk, men det
fungerte dårlig fordi hun ikke klarer å se bevegelser. Men da lærerne begynte med bilder, løsnet
det. Nå har hun 150 – 200 bilder
og ord som hun setter sammen
til lange setninger. Og vi utvider
ord og bildeforrådet stadig i nye
sammenhenger og opplevelser,
forklarer Anne Kristin Runner-
Snakkebobler: Ei dagbok fylles med små tegninger og ord. Her avtaler
Ann Kristin Opsahl hva hun skal gjøre sammen med miljøarbeider
Julie Skaara Nyhus.
strøm. Gaffel og skje i kryss betyr
spise, ei sky eller tenkeboble betyr tenker, samtalen vokser frem
på papiret.
Julie Skaara Nyhus bruker
både bildet og ordet for å forstå
innholdet. Like viktig er å lese
Ann Kristins kroppsuttrykk.
Sammen med tegnene utgjør det
hennes kommunikasjonsform.
– Skriver vi feil ord under
responderer hun på det, forklarer Nyhus og fører inn det de blir
enige om i ei avtalebok.
– Med et språk kan Ann Kristin
ta egne valg og planlegge selv hva
hun ønsker å gjøre, enten det er å
gå på besøk eller bestemme hva
hun vil ha til middag, forklarer
Runnerstrøm.
Bedre hverdag
– Hvordan hadde det vært for
henne hvis hun ikke var her?
– Her blir hun stimulert og får
jobbe i sitt tempo fordi hun har
personale rundt seg hele tiden.
Når hun får et språk blir hun også
forstått. Det gir trygghet og en
bedre hverdag. l
15
Språk er
identitet
Å ha et språk handler om så mye mer enn å gjøre seg forstått.
Det handler om tilhørighet og identitet.
– Språk er et uttrykk for hvilken
gruppe vi tilhører, eller hvilken vi
ønsker å tilhøre. Det er et vanlig omkved at språk bare er et
kommunikasjonsmiddel, og at det
viktigste er at den andre forstår
hva man ønsker å uttrykke, men
språk er så mye mer enn det, sier
Språkrådets direktør, Arnfinn
Muruvik Vonen.
16
Skaper identitet
– Det språket vi har, knytter oss
sterkt sammen, og skaper identitet. Se bare på norsk, dansk og
svensk - vi forstår hverandre, men
vi har sterke nasjonale identiteter
likevel. Språket vårt er noe av det
næreste vi har, og det gir et nært
uttrykk for hvem vi er - enten det
er et stort språk, som norsk, eller
tegnspråk, fortsetter han.
– Man kan også se hvordan
dialekter og regionale forskjeller
viser identitet. Det knytter oss til
noen og ikke til andre. Språk er et
sansbart bevis på gruppeidentitet.
Mannen, som opprinnelig er
fra Trøndelag, har brukt mer tid
på å pugge gloser enn de fleste.
– Det kommer an på hva du
mener med å kunne et språk, men
jeg klarer meg mer eller mindre
bra på svensk, dansk, engelsk,
tysk, russisk, fransk, samoansk,
FA K TA
Tekst: Gry Hartvigsen, Foto: Sigmund Rønsen Aarhaug
Arnfinn Muruvik Vonen
Direktør i Språkrådet
siden mai 2011
Bakgrunn: Doktor i lingvistik. Institutt for spesialpedagogikk Universitetet i Oslo 1995 – 2011 med
vekt på språk og hørselshemming. Jobbet i Signos
bistandsprosjekt med
tospråklig undervisning
av døve barn i Kina
tokelauisk, nederlandsk og norsk
tegnspråk. Jeg har også studert
litt latin, men jeg er ikke så god,
så da er vi vel oppe i en 8-10
språk.
Anerkjent som eget språk
Vonen forklarer at gruppeidentiteten var viktig da man for
50 år siden fastslo at tegnspråk
var et eget språk. - Døve var ikke
lenger bare enkeltindivider med
en medisinsk diagnose, de ble
anerkjent som en gruppe som
hørte sammen.
En amerikansk forsker var
først ute, og omlag 20 år senere
fulgte Norge etter og anerkjente
tegnspråket. Tidligere anså man
at språk kun var det som uttrykkes fra munnen, forskerne tenkte
ikke at språk kunne overføres
med andre deler av kroppen altså visuelt i stedet for auditivt.
– Vi merker at det ikke er så
lenge siden, innsikten har ikke
helt glidd inn i samfunnet som
selvfølgelig kunnskap. Oftere enn
man liker å tenke på det, anser
noen tegnspråk som en del av
spesialpedagogisk kunnskap, og
ikke noe samfunnet ellers har
utbytte av. Denne måten å snakke
om det på gjenspeiler eldre tiders
uvitenhet, fortsetter han.
Et naturlig språk
Direktøren i Språkrådet snakker om døve som en språklig
minoritet og etterlyser forståelse og innsikt fra storsamfunnet, og at alle har utbytte av at vi
har tegnspråk som en del av vår
kulturelle arv.
– Jo flinkere vi og andre er til å
minne om at dette er et selvstendig språk, jo raskere blir vi kvitt
den gamle tenkemåten. Jeg ser
på dette som et av Språkrådets
viktigste arbeidsområder når
det gjelder tegnspråk - å ivareta
og huske å synligjøre tegnspråk.
17
Klarer seg: Jeg klarer meg
mer eller mindre på tegnspråk, avhengig av hva du
mener med å kunne et språk.
Her med tegnet for «kaffe»
eller «jobbe».
Tegnspråk er en berikelse.
Det hører naturlig hjemme
i det språklige mangfoldet.
Slik alminneliggjør vi det, sier
Vonen.
Han synes det er en selvfølge
at vi har et eget norsk tegnspråk,
og at det har utviklet seg på
nøyaktig samme måte som det
hørbare språket.
– Hadde den historiske bakgrunnen vært annerledes og Norden hatt en felles oppvekstarena
for alle barn, så hadde det muligens vært naturlig med et felles,
nordisk tegnspråk. Men slik er det
ikke. Det norske tegnspråket er
en del av vår historiske arv, og det
er noe vi skal være glade og stolte
over, sier han.
18
Språkåret
Direktøren gleder seg over at
det neste år er 200 år siden Ivar
Aasen ble født, som skapte det
nynorske skriftspråket. Samtidig
er det jubileum for Det Norske
Teatret, altså et dobbeltjubileum,
noe som ga ideen til Språkåret
2013.
– Nynorsk er et eksempel på
det språklige mangfold vi har i
Norge, nemlig to skriftspråk. Vi
har altså to tradisjoner. Det er
også en viktig del av vår kulturelle
identitet. Og dette er en glimrende
anledning til å feire det språklige
mangfoldet vi har, og vise at dette
ikke er et problem, men heller en
berikelse. Her hører tegnspråk
naturlig hjemme, påpeker han.
innblikk i hva det egentlig er. Alle
er velkomne til å bidra med egne
prosjekter. Språkrådet er med
på å planlegge aktiviteter i Døves
Uke i september 2013 sammen
med Norges Døveforbund.
– Det er viktig å ha et språkår.
Det er blitt utbredt i Europa at
man heller ønsker å feire hvert
lands språklige mangfold, enn å
undertrykke det. Veldig mange
land har marginaliserte språkgrupper, som man fra gammelt
av ikke ville anerkjenne fordi
hvert land skulle ha kun ett felles
språk.
Variasjon innen tegnspråk
Han oppfordrer organisasjoner
som Signo til å bruke dette som
en mulighet til å vise variasjonen
innen tegnspråk, og la folk få
Konsekvenser og tidsskiller
- Denne holdningen må vi bort
fra, det handler om å vise toleranse og at alle bidrar på sin måte
til samfunnet. Hvert språk er en
kilde til kulturell rikdom.
Han påpeker at vi i Norge var
veldig heldige siden regjeringen
i 1981, da den første tegnspråkforskningen forelå, kun brukte
fire år på å lage en stortingsmelding der det sto at tegnspråk var
et eget språk, og at dette måtte få
konsekvenser.
En enorm anerkjennelse
– Det betydde veldig mye for tegnspråkbrukerne, at de skjønte at de
hadde et eget, selvstendig språk.
Ikke en nødløsning for de som
ikke hadde tilgang til ordentlig
norsk, som om de ikke kunne
språk. Så det å få vite, først
gjennom forskning og så fra den
sittende regjeringen, at «dere har
et språk», var en enorm anerkjennelse, sier Vonen.
Han siterer den kjente psykiateren Terje Basilier: «Hvis jeg
sier ja til en annen persons språk
- har jeg sagt ja til personen. Hvis
jeg sier nei til et språk - har jeg
sagt nei til personen fordi språket
er en del av oss selv.»
– Dette sa Basilier på 70-tallet, han var en av dem som tidlig
forsto sammenhengen mellom anerkjennelse av språk og
anerkjennelse av mennesker. Han
jobbet for øvrig ved det som i dag
er stiftelsen Signo. Jeg har snakket med mennesker som husker
tiden før dette, hvordan velmenende lærere og andre omsorgspersoner prøvde å lære døve noe
som lignet norsk, og trodde de
ville klare seg bedre da. Det var
en aha-opplevelse for dem å få
et eget språk, og i 1997 fikk man
også rett til opplæring i og på
tegnspråk. Dette var et tidsskille,
sier han.
Et nytt tidsskille kom i 2008,
da Språkmeldinga kom og sa at
norsk tegnspråk er et selvstendig
språk, uavhengig av hvem som
bruker det, og en del av vår kulturarv - et språk med egenverdi.
Språklige rettigheter
– Vi tenker lett på tegnspråk som
de døves språk, men det finnes
mange hørende barn som vokser
opp med tegnspråk som sitt morsmål, og de har også språklige
rettigheter. Det går smått om senn
fremover, men det tar tid. Med
mer kunnskap får vi flere og bedre
læremidler, som igjen fører til at
vi kan spre kunnskapen, som gir
alminneliggjøring, sier Vonen. l
19
Adresser
1807
Kongen bestemmer at døveskolen
i København skal være felles for
Danmark og Norge. To norske elever
går på skolen, en av dem er Anders
Christian Møller.
1815
Anders Christian Møller underviser
fire døve elever i Trondheim.
Dette er den første dokumenterte
kommunikasjonen mellom døve i
Norge. Undervisning på tegnspråk.
1825
Throndhjems Døvstumme Institut
blir Norges første døveskole
1848
Balchens døvstumme-institutt
opprettes i Kristiania. Her lærte
elevene talemetoden og ikke
tegnspråk.
1850
Bergen og Kr.sand får døveskoler, heller ikke de med
tegnspråkundervisning. Likevel
bruker elevene tegnspråk i
friminuttene, på fritida og på
internatene.
1880
På døvelærerkon-gressen i Milano
demonstrerer elevene til den
berømte døvelæreren Guilio Tarra
hvor flinke de er til å snakke og
munnavlese. Kongressen kommer
fram til at ordet er tegnet overlegent.
1881
Stortinget vedtar Abnormskoleloven
som gir døve barn rett og plikt til å
gå på skole. Loven sier at skolene må
velge én undervisningsform: Enten
tegn eller tale. Alle skolene velger
talemetoden.
1907
Den første nordiske døvekongress
arrangeres i København. Her ble det
diskutert om man skulle opprette et
felles nordisk tegnspråk.
1920
Første ordinære landsmøte i Norske
Døves Landsforbund. De forkaster
forslaget om å få tegnspråk inn i
skolene igjen.
1924
20
Det blir nedsatt et tegnspråkutvalg
som skal arbeide for et felles
tegnspråk i hele landet.
Ragnhild Tollefsdatter Kåta (1873–1947) var den første døvblinde i
Norge som fikk ordentlig skolegang. Til tross for at hun var døvblind
lærte hun seg å snakke. Her sammen men sin lærer Elias Hofgaard.Han
mente at et døvt og blindt barn ville ha mest nytte av å lære å snakke.
Tegnspråkets
historie
1942
Yrkesskolen for døve opprettes i
Bergen. Dette er den første skolen
som fikk bruke tegn som støtte til
tale.
1947
Nordisk tegnspråkkomité blir enige
om 2000 felles nordiske tegn. Disse
tegnene blir trykt i nordiske døveblad
etter tur.
1948
Døveprestene sender et brev
til Kirke- og undervisningsdepartementet der de ber om at
tegnspråk kunne bli eget fag i
døveskolen
1951
Loven om spesialskoler gir døve og
hørselshemmede krav på videre
skolegang og yrkesopplæring.
Flere nye yrkesskoler for døve blir
opprettet i årene som følger.
1956
1962
Det blir satt i gang tegnspråkkurs i
Oslo.
1974
Ål folkehøgskole opprettes. Samme
år vedtar Norges Døveforbund å
støtte total kommunikasjon, det
vil si at man bruker tegn, ord,
stemme, skrift og bilder når man
kommuniserer. En ny læreplan for
grunnskolen åpner for undervisning
i et modifisert tegnspråk kalt norsk
tegn-til-tale.
1979
Arbeidet med å normere tegnspråket
starter.
1985
Det blir vedtatt at døve skal være
tospråklige.
1997
Den nye grunnskoleloven gir døve
barn rett til opplæring i tegnspråk.
For første gang lages en fagplan for
tegnspråk i grunnskolen.
2000
Døve elever kommer opp i eksamen i
tegnspråk for første gang, på lik linje
som hørende elever kommer opp i
norsk.
2001
Det lages lærerplaner for tegnspråk
som førstespråk i vid. skole.
2009
I Oslo starter en handelsskole for
tunghørte, verdens første skole som
underviste hørselshemmede kun ved
hjelp av munnavlesning.
Stortinget anerkjenner tegnspråk
som et offisielt språk (St.meld
35/2007-2008: Språkmeldinga)
1960
Forslag til ny språk lov legges fram.
Tegnspråk kommer trolig inn som
fullverdig språk.
Skolene begynner gradvis å bruke
tegn som støtte til talen.
2013
Vi jobber med:
Signo skole- og kompetansesenter
l Grunnskole, videregående og
voksenopplæring heltid og deltid.
Internattilbud,
l Kompetansesenter med veiledning/bistand overfor det offentlige
og brukere, kursvirksomhet for
foreldre og fagpersonell.
Signo døvblindesenter
l Botilbud for døvblindfødte i et
livsløpsperspektiv inkludert alm.
helse- og sosial­tjenester
l Kompetansesenter for døvblinde.
Veiledning/bistand overfor det
offentlige og brukere
Signo Vivo
l Botilbud for døvblindblitte,
døvblindfødte, og døve.
l Korttids- og avlastningsopphold.
l Kultur- og fritidstilbud
Signo Grantoppen AS
l Service og vedlikehold.
l Vevkroken: Gavebutikk i Andebu.
l Gården: Besøksfjøs, vedproduksjon.
l Jobbfrukt til bedrifter.
l Snekkerverksted: Norgesgrinda,
fuglehus, Andebubenken.
l Tolk på arbeidsplass for døve
ansatte.
l Aktivitetsbase med keramikk,
toving, ulik sansestimulering.
l Arbeid med bistand: Veiledningsarbeid for døve i arbeid.
Signo Rycon AS
l Kantinedrift.
l Kopiering, montering for eksterne
bedrifter.
l Tolk på arbeidsplass: Yrkesrelatert tolking.
l Jobbfrukt og pakking av skolefrukt
l Arbeid med bistand: Veiledningsarbeid for døve i arbeid.
Signo Conrad Svendsen senter
l Bo- og omsorgstilbud for døve og
døvblinde.
l Spesialisthelsetjenester: Veiledning/bistand overfor det offentlige
og brukere.
l Utredningsavdeling
l Arbeidsvirksomhet: Dag/arbeidstilbud.
l Opplæringsavdeling: kurs for
egne ansatte og samarbeidspartnere.
Signo Konows senter
l Sykehjem
l Botilbud for døve funksjonshemmede.
l Vaktmestertjenester
Signo Dokken AS
l Naturbakeriet: Tilrettelagte
arbeidsplasser.
l Digidup: Kopierer dvd/cd/video,
omslag.
l Gofrukt: Pakking og utlevering til
bedrifter.
l Tolk på arbeidsplass: Yrkesrelatert tolking
l Botilbud: Sosial­pedagogisk
botilbud til døve elever i videregående skole
Signo Conrad Svendsen senter i
Midt-Norge
l Botilbud: Sosialpedagogisk
botilbud til døve elever i videregående skole
l Tolk på arbeidsplass: Yrkesrelatert tolking
l Botilbud: Miljøterapeutisk tilbud
til hørselshemmede og døvblinde
(20 - 45 år)
Signos hovedkontor
Hovedkontoret ligger i Oslo og er
delt i fire avdelinger:
l Forvaltning: Konsernregnskap,
forsikring og IKT. Forvaltning av
bygningsmasse og kapital.
l Fag: Faglig utviklingsarbeid og
samspill virksomhetene i mellom.
Utdeling av stimuleringsmidler.
l Informasjon: Internt og eksternt
informasjonsarbeid. Utarbeidelse
av brosjyrer/trykksaker. Strategisk
informasjonsarbeid.
l Internasjonal: Bistandssamarbeid, med prosjekter i Kina,
Uganda, Malawi og i de nordiske
land. Konsulenttjenester til de
palestinske områder.
Stiftelsen Signo, hovedkontoret
Postboks 100, Nordstrand,1112 Oslo
Besøksadresse: Solveien 119 E, 1170 Oslo
Tel: 23 17 75 50/994 00 367
E-post: [email protected]
Signo Conrad Svendsen senter
Postboks 160, Nordstrand, 1112 Oslo
Besøksadresse: Solveien 119A, 1170 Oslo
Tel: 23 16 75 00
Teksttelefon: 23 16 75 01
E-post: [email protected]
Signo Conrad Svendsen senter i MidtNorge
Besøksadresse: Klostergata 60, 7030
Trondheim
Tel: 917 83 356
E-post: [email protected]
Signo Dokken AS
Postboks 2649, Møhlenpris, 5836 Bergen
Besøksadresse: O.J. Brochsgt. 16 A, 5836
Bergen
Tel: 55 33 40 40
E-post: [email protected]
Signo døvblindesenter
Molandveien 44, 3158 Andebu
Tel: 33 43 87 00
E-post: [email protected]
Signo Grantoppen AS
Postboks 140, 3162 Andebu
Besøksadresse: Askjemveien 1, 3158 Andebu
Tel: 33 43 88 50
e-post: [email protected]
Signo skole- og kompetansesenter
Molandveien 36, 3158 Andebu
Tel: 33 43 86 00
Teksttelefon: 33 43 86 04
Faks: 33 43 87 47
E-post: [email protected]
Kontortid: 08.00 - 15.30 (07.30 - 15.00
sommertid)
Signo Konows senter
Kalfarveien 81 a–b, 5018 Bergen
Tel: 55 20 81 00
E-post: [email protected]
Signo Rycon AS
Postboks 118, Manglerud, 0612 Oslo
Besøksadresse: Ryensvingen 11 b, 0680 Oslo
Tel: 23 24 45 20
E-post: [email protected]
Signo Vivo
Postboks 100, 3162 Andebu
Besøksadresse: Sentrum 23, 3158 Andebu
Tel: 33 43 88 00
Teksttelefon: 33 43 88 05
Faks: 33 43 88 08
E-post: [email protected]
21
FA K TA
Guds hus: Tomaskirken er plassert sentralt på Sukke i Andebu. Der har Signo fire virksomheter.
På parketten: Schirin Zorriassateiny svever over vibrasjonsgulvet i Tomaskirken under vigslingen 9. desember 2012.
Bassbygg: Under tykke Glava-matter er høyttalerne
montert i rammeverket på ni store trekasser. Ole Kristian
Kjærås har bygget sitt første og største vibrasjonsgulv.
Tomaskirkefakta
l Verden første sansekirke ligger
på Signos eiendom Sukke i Andebu,
Vestfold
l Skal brukes til kirkelige handlinger,
konserter og samlinger for Signos
brukere, ansatte og befolkningen i
Andebu
l Bygget i tre med «staver» av tre
til tak. Byggmester er Ole Kristian
Kjærås fra Andebu
l Budsjett 6 millioner, finansieres ved
hjelp av gaver.
l Utsmykninger laget av Rigmor Bove.
l Kirkelig Kulturverksted har vært
konsulenter.
Kirke som gir gode
vibrasjoner
I verdens første sansekirke kan du høre med hele kroppen.
Gud snakker til alle sanser i Tomaskirken.
Tekst Øyvind Woie. Foto: Sigmund Rønsen Aarhauga
22
Tenk deg at du er døv og blind, og
går til gudstjeneste. Du skimter
kanskje litt lys, men hørselen er
helt vekk. Hvordan skal du få med
deg prestens preken og bønner
eller vite når du skal begynne å
synge? Hvordan kan du vite om
menigheten reiser eller setter
seg?
Tomaskirken i Andebu,
Vestfold, er den første av sitt
slag i verden. Kirken realiserer
en drøm om å gi et kirkelig tilbud
tilpasset døve og døvblinde men-
nesker. Verdens første sansekirke er ikke som andre kirker.
Den er oppkalt etter disippelen
Tomas som måtte bruke hendene
og kjenne etter om det virkelig
var ham.
Her er det elektriske dør-
Hjelpeprest: Marco Kanehl samarbeider med Signos brukere om
å utvikle gudstjenestene i Signo.
Tegner: Det bærende språket i
Tomaskirken er tegnspråk.
Fillerye: Alterteppet er vevet av
døve og døvblinde brukere etter en
ide av kunstneren Rigmor Bovè.
åpnere på alle dører. En bred
kjørevei langs veggen gjør det er
lett å komme frem med små og
store rullestoler. I gulvet er det
støpt ned ledelys som viser vei for
den som har dårlig syn.
Men det mest imponerende
legger du ikke merke til før du tar
plass i kirkebenkene. Når musikken setter i gang vil du oppleve at
tonene gå rett inn i kroppen din.
Under et tilsynelatende normalt
eikeparkettgulv tar lydbølgene fatt
i treverket slik at det begynner å
bevege seg.
54 store basshøyttalere
koblet til 27 kraftige forsterkere
sørger gode vibrasjoner for hele
menigheten. Tomaskirken har
verdens største vibrasjonsgulv.
Teknologien er den samme som
brukes av hjemmekinoentusiaster
for å forsterke film og lydopplevelse, forskjellen er bare at de
vanligvis har et par kvadratmeter
- Tomaskirken har over 50.
Kirkeorgelet er byttet ut med
lysorgel. Det skal blinke i takt med
gulvet.
Utenfor kirken ligger en sansehage. Her slynger «kirkeveien»
seg forbi duftende urter og minner
om Gud som skaper. Innenfor pirrer røkelse neseborene. I våpenhuset og på den ene kirkeveggen
innbyr et fargerikt glassmaleri og
en vannskulptur til utforskning.
Utsmykningen er taktil – denne
kirken er til å ta og føle på. l
23
Eget språk: Sammen har de utviklet en
kommunikasjonsform som gjør det mulig
for døvblinde å få tak i mer informasjon.
Berørt: – Den desidert beste måten å snakke sammen på. Det forandret livet mitt, sier Russ Palmer.
Berørt av
informasjon
Når Ritta Lahtinen
trykker fingrene lett inn
i ryggen til døvblinde
Russ Palmer sørger
hun for at han får viktig
informasjon. Det foregår
på et språk de har
skapt sammen.
24
Tekst: Gry Hartvigsen
Foto: Sigmund Rønsen Aarhaug
«I’ve got the deafblind blues»
synger Russ Palmer mens han
spiller gitar sammen med bandet sitt.
Scenen er hentet fra den
døvblinde musikkterapuetens
nye dvd hvor man ser innspillingen av platen «Warm Summer
Day». I salen sitter fagfolk og
ekspertise på døve og døvblinde
fra Signo. Nå skal de lære en
helt ny måte å kommunisere på,
ved å berøre hverandre.
Paret er internasjonale
pionerer innen sosial-haptisk
kommunikasjon. Det var nettopp
setningen «warm summer day»
som var gjennombruddet da de
etter mange år i samlivet stadig
måtte prøve ut nye kommunikasjonsformer siden Palmers
tilstand endret seg.
Han har Usher-syndrom,
en sjelden arvelig sykdom som
betyr medfødt hørselstap og
synsproblemer som gir blindhet
i løpet av ungdomsårene,
Bølgeberøring
– Russ gikk på et kurs for å
lære seg musikkterapi. En del
av opplegget var at man skulle
ligge på en scene i mørket og
visualisere ting som læreren sa.
Jeg lå ved siden av ham og prøvde
å formidle det hun sa ved å berøre
ham, forteller Lahtinen.
Det startet med «Det er en
varm sommerdag, du er på en
sandstrand og hører bølgene slå
inn mot stranden». Hvordan beskrive en varm sommerdag bare
ved å bruke berøring. Og bølger
som slår mot stranden?
– Jeg prøvde meg fram og
startet på det som er grunnleggende haptiske bevegelser i dag,
og Russ klarte å gjenfortelle his-
torien etterpå, forteller hun.
Etterpå tok hun kontakt med
sin professor ved Universitetet
i Helsinki og sa at hun ønsket å
skrive en doktorgrad på den nye
kommunikasjonsformen.
– Siden det ikke var forsket
eller skrevet noe om dette allerede anslo han at det ville ta meg
20 år å bli ferdig. Det tok meg 18
år, sier Riitta Lahtinen
Viktig informasjon
Målet med haptisk kommunikasjon er å gi døvblinde tilgang på
visuell og hørbar informasjon som
de går glipp av fordi de mangler
sansene for ta i mot dette. Det
kan dreie seg om alt fra ansiktsuttrykk, hvem som beveger seg i
et rom, farger, stemninger og til
hendelser som skjer. Mennesker
som er seende og hørende tenker
ofte ikke over hvor viktig slik informasjon er for å unngå misforståelser og oversikt.
Kommunikasjonsformens
første nivå er felles for alle,
og den kan utføres på såkalte
nøytrale områder på kroppen
til den døvblinde: rygg, skuldre,
arm - og noen beskjeder kan gis
25
Signo satser
sosial-haptisk
på utsiden av låret om man sitter
ved siden av hverandre eller de
andre kroppsdelene er vanskelig
tilgjengelig.
Sosial-haptisk kommunikasjon kombinerer det taktile,
kinestetisk og gravitasjon - man
bruker fingrene og styrke på
trykk og rytme for å uttrykke
det du vil si mottakeren.
Delte sin dype krise
Da Riitta møtte Russ for første
gang, på en workshop for døvblinde i Sverige, var hun allerede
utdannet lærer med spesialfelt
innen døvblindhet. Hun hadde
jobbet med døvblinde i ti år. Russ
Palmer var der for å fortelle
om sine erfaringer med Ushersyndrom.
På den tiden hadde han vært
igjennom en dyp krise, etter tap
av både jobb og ektefelle, og ønsket å være ærlig om hva denne
livsendringen gjorde med ham.
Siden da har paret vært sammen.
De har to bosteder, ett i
Finland og ett i Storbritannia. Men hele Europa er deres
tumleplass, de reiser mye og har
workshops og kurs i mange land
og treffer mange, nye mennesker.
26
Bak ryggen: Døvblinde får begrenset informasjon ved bare å bruke
tegnspråk. Haptisk kommunikasjon kan overføres via ryggen og fortelle om farger, bevegelser eller sinnstemninger i rommet.
Signo har invitert dem til Norge fordi de ønsker å satse mer på
sosial-haptisk kommunikasjon i
møte med døvblinde.
Utfordringer
– Selvfølgelig er det noen utfordringer vi har måttet forsere opp
igjennom, og vi har lært oss noen
måter å gjøre livet lettere på.
Hjemmene våre er veldig ryddige,
alt har sin plass, og det er ingen
unødvendige gjenstander der. Vi
har også plassert matvarer likt i
begge kjøleskapene der, og når vi
skal prate sammen sitter vi tett
uten noen form for støy, forteller
Riitta Lahtinen.
Russ har operert inn cochlear
implantater, og hører derfor mye
bedre og kan følge med på en
tomannssamtale. Men synet har
blitt vesentlig dårligere, og han
ser kun skygger.
Mye informasjon samtidig
I større forsamlinger. Når han
leder en workshop har han med
seg en egen tolk i sosial-haptisk
kommunikasjon. Hun bruker
ryggen hans til formidle informasjon han ikke kan sanse; om noen
f.eks. gjesper, ler eller smiler.
Riitta kan også vise tegn med
hånden samtidig.
Det gjør det mulig for Russ å
ta inn mye informasjon på samme
tid gjennom de sansene han kan
bruke.
– I arbeidet med å finne en
bedre måte å snakke sammen
på er dette den desidert aller
beste. Det forandret livet mitt, og
jeg kan mer effektivt fange opp
sinnstemninger og følelser fra
personen jeg snakker med. Men
det tok lang tid å lære det, og basistegn, som folk lærer i løpet av
seks timer på workshop, tok meg
år å huske, forteller Russ.
Med Riittas bakgrunn og ikke
minst høye energinivå har de
to jobbet jevnt og trutt gjennom
årene for å skape både en måte
å kommunisere på som fungerer
for dem, men også å formidle
dette til andre.
– Det hender jeg glemmer at
Russ er døvblind, jeg blir først
minnet på det når noe skjærer
seg, smiler Riitta. l
FA K TA
Stemninger
– Dette er en helhetlig dialog,
hvor man bruker flere sanser og
organer i kommunikasjonen enn
ved tegnspråk. Det er en toveisprosess, når man tar på det mennesket man skal kommunisere
med, så kjenner man seg selv
samtidig gjennom fingrene og
håndflaten på personens kropp.
Dette gjør det lettere å formidle
sinnsstemning og følelser, og gjør
dermed hverdagslivet enklere.
Man mister ikke dette underveis,
forklarer Riitta Lahtinen.
Kommunikasjonsformen
er bygd opp av såkalt haptisk
grammatikk. Med håndens form,
bevegelse, fart, trykk, retning og
lokasjon kan man uttrykke følelser som kjærlighet, glad, sint og
trøtt. Det er viktig å øve på trykk
og utførelse for å få frem den
riktige informasjonen.
– Mange av de som mottar tjenester av Signo vil
ha nytte av sosial-haptisk
kommunikasjon. Derfor
innleder vi et samarbeid
med Russ Palmer og
Riitta Lahtinen, sier
Tine Brager Hynne
som leder Signos
fagavdeling ved
hovedkontoret.
Haptiske ord
Haptisk kommer fra haptikos
(gresk) som har med beøringssansen å gjøre
Haptisk kommunikasjon: å gi
signaler gjennom berøring
Sosial-haptisk kommunikasjon:
å gi informasjon om omgivelser,
fager, bevegelser m.m. gjennom
berøring til den døvblinde.
Taktilt tegnspråk: mennesker
som ikke ser bruker hendene
til å avlese tegnspråket ved å
la sine hender ligge oppå den
andres.
Cochlear implantat (CI): et
avansert høreapparat som
opereres inn i øret.
Et tillegg
– Sosial-haptisk
kommunikasjon er
et tillegg til tegn,
tale eller andre
kommunikasjonsformer og kan gi den
døvblinde ytterligere
informasjon som for oss
som ser er en selvfølge.
Det kan være avstand,
høyde, hvordan folk
reagerer, om de er blide
eller lei seg. Det kan også
være en beskrivelse av
hvordan et rom ser ut.
Dette kan ikke døvblinde
få med seg uten å gå
rundt og kjenne på alle
vegger, og ting i et rom.
Nå kan de med haptiske
signaler få tegnet et kart
over rommet. Dette er en
rask måte å få et inntrykk
av hvordan rommet kan
se ut. Eller når man er
ute og går, kan ledsager
eller personale beskrive
hvordan veien ser ut med
haptiske signaler, forklare
Brager Hynne.
Flere kurs
Signo er hele tiden på
leting etter nye måter å
kommunisere på. Samarbeidet med Palmer og
Lahtinen vil blant annet
føre til at det arrangeres
flere kurs og utvikles
undervisningsmateriale
på norsk. l
27
Har laget IKEA-katalogen i
Kjøp dronningens
barnebenk
papp & lim
Snekkerverkstedet på Signo Grantoppen AS i Andebu lager benker og
bord i miniatyr. I sommer var kongeparet på besøk til Signo i Andebu,
der fikk de de små benkene i gave.
– Dette må vi ha på hytta på
Mågerø til barnebarna, utbrøt dronningen begeistret.
Ønsker du også et slikt sett til
dine barn eller noen du kjenner? De
kan bestilles på Signo Grantoppen
AS i Andebu.
Sushi
på veien
Redder gamle
minner
Med base på Fokserød
utenfor Sandefjord sørger
Signo Grantoppen AS for
at vestfoldingene får sushi
levert rett på døra. Bak
står Sushi of Norway og
kokkeverdensmester Geir
Skeie. Signos døve og
hørselshemmede sjåfører sørger for at maten
kommer trygt frem til rett
sted.
Mobilt
tegnspråk
28
Alle kan lære tegnspråk og nå
kan du lære det overalt. Møller
kompetansesenter i Trøndelag
har laget en tegnspråk-app til
iPhone og iPad. Norsk tegnordbok inneholder 1000 tegn kan
lastes ned gratis fra iTunes. For
hvert ord dukker det opp en liten
video som viser tegnet. Programmet kan også brukes på pc.
Mange har skuffer og skap fulle
av videokassetter med filmer av
livets store og små høytideligheter. Men hvis videospilleren er
byttet ut med dvd eller blueray er
det ikke lett å oppleve gode minner på skjermen. Arbeidsmarkedsbedriftene Signo Dokken AS
i Bergen og Signo Rycon AS kan
hjelpe. Her får du spilt over alle
slags gamle kassetter til fil eller
dvd-format. Ta kontakt.
På kjøkkenbordet til Hans
Christian Edvardsdal Holmaas
er det møbler nok til å fylle
opp en middels enebolig.
Da han skulle flytte hjemmefra
ønsket han seg en leilighet
med 10 hvite skap.
Imponerende pakkemaskin
I Bergen finnes en hypereffektiv
plastpakker. Den kan pakke alt
du måtte ønske. Hver uke leverer
Signo Dokken AS mer enn 1000
fruktkurver til ulike arbeidsplasser. Pakkemaskinen sørger for
at frukten holder seg frisk og ser
lekker ut. Bittesmå hull i plas-
ten gjør at frukten vår får puste
om den skulle stå en natt før vi
kjører den ut. – Den pakker både
pent og fort, så om du ønsker å
pakke skjorta di sammen med en
profileringsgave, så er det bare å
ringe, sier arbeidsleder på jobbfrukt, Frode Holgersen.
29
Armatursamling: Lamper og lysarmaturer fascinerer Hans Christian. Når han har sett et nytt må det
festes til papiret.
30
I kottet bak kjøkkenet bugner
det, og i byggmesterens lange
skaprekke står stabler med hundrevis av møblementer. Alt klippet
ut av papp og limt sammen med
limbånd. De fleste etter modell
fra IKEAs møbelkataloger.
– Er det pappkartong i nærheten av Hans Kristian kan du være
sikker på at han får den med seg
hjem, forteller avdelingsleder Rita
Hansen.
Hun leder bofellesskapet
Monte Verde hos Signo Vivo. Her
bor det to personer. Til sammen
gir Signo Vivo botilbud til 60 beboere i 11 ulike avdelinger. De får
også arbeids-, voksenopplæringsog fritidstilbud.
Hans Christian Edvardsdal
Holmaas flyttet over fjellet fra
Lindås kommune nord for Bergen
til Andebu i Vestfold våren 2012.
Holmaas er 100 prosent døv og
har autisme. Han bruker tegnspråk for å gi uttrykk for det han
har på hjertet.
Begeistring for skap
– Han vil at dere skal være med
å se på skapene hans, oversetter
Hansen mens Hans Kristian nikker ivrig. Bak hvite dører er det
plass til både papp og Lego, og
på veggene henger kattepuser og
søte dyr som Hans Christian har
brodert.
Begeistringen for skap startet da han var barn. Dermed var
det helt naturlig for 22- åringen
å få oppfylt sin skapdrøm når
han skulle flytte ut. I tillegg har
Holmaas stor interesse og glede
av lysarmatur i ulike mønstre som
han kopierer ned på papir i form
av sirlige, fargerike tegninger.
– Hans Kristian har alltid vært
fascinert av skapdører og dørhåndtak, alt som åpner og lukker
seg, forklarer faren Lars Kåre
Holmaas på telefon hjemme fra
Lindås i Hordaland.
Skapinteressen åpnet døra
til IKEA-katalogenes verden, og
dermed var møbelproduksjonen
i gang.
– Han er veldig finmotorisk og
har utviklet sin egen teknikk. Det
har blitt mange tusen møbler i
årenes løp, forteller pappa.
Klippe, klippe: Hans Christian klipper bare en gang på hver side og vips er IKEA-hyller og skap
ferdig. Hyller og skap bugner av minimøblementer.
Ved kjøkkenbordet i leiligheten på denne siden av fjellet vokser en perfekt bokhylle
frem mellom fingrene til Hans
Christian. Det er et av mange
tegn på at hordalendingen trives
som vestfolding. Et klipp og alle
dimensjoner og mål er på plass.
Trygghet
Veien fra Lindås til Andebu startet
da bostedskommunen fant ut at
de ville komme til kort med å gi
Hans Christian Edvardsdal Holmaas et tegnspråklig tilbud i et
større nettverk.
– Det viktigste for oss var å
sikre Hans Christian er godt og
variert tilbud der han er trygg.
Det kunne vi vanskelig få til her
i Lindås, forteller Morgan Taule.
Han er enhetsleder for tilbudet til
funksjonshemmede i Lindås kommune og var en pådriver i prosessen med å etablere et tilbud til
Holmaas i Andebu.
Hans Christian hadde avlastningstilbud hjemme i Lindås.
Etter videregående prøvde han
seg ved arbeidsmarkedsbedriften
Signo Dokken AS i Bergen. Men
fruktpakking ble for lite variert
for den unge arbeidstakeren.
Hos Signo i Andebu på Østlandet
var det tilbud om et større miljø
og flere variasjonsmuligheter i
arbeidsoppgavene.
– Var det ikke en fallitt for
kommunen å kaste inn håndkleet
og innse at dere ikke kunne gi et
godt tilbud til en av innbyggerne
deres i hjemkommunen hans?
– Nei, det blir å snu det helt på
hodet. Vi kunne prøve å etablere
noe som vi visst ikke ville bli godt
nok, det ville være for stor risiko
knyttet til det. Vårt ansvar er å
sikre Hans Kristian og familien
hans et godt tilbud, understreker
Taule.
Stilte krav
Hans Christian Edvardsdal Holmaas satte krav om skap. Lindås
kommune krevde medleverturnus. Signo Vivo svarte ja til begge
deler.
– Vi var tydelige på at dette
måtte på plass for at Hans Kristian skulle få et godt liv. Hvis ikke
31
ville vi nok ikke kjøpt plass hos
Signo Vivo, forteller Taule.
Den utfordringen tok Signo
Vivo på strak arm. Personalavdelingen og fagavdelingen gikk
sammen for å finne en løsning,
for en slik arbeidstidsordning
fantes ikke.
– Vi kunne sagt nei, men vi
fant ut at det ofte finnes flere
muligheter enn vi har tenkt, sier
personalsjef Morten Borge.
Det tar tid å etablere et botilbud i Signo Vivo. Mer enn to
år gikk det fra kommunen tok
kontakt, til den nye beboeren var
på plass. Rita Hansen og Anne
Grete Midtbø dro til Lindås for å
bli bedre kjent med Hans Christian og det tilbudet Lindås (Kommunen) hadde bygget opp.
Familien Holmaas og Hans
Christian besøkte Andebu flere
ganger underveis.
– Det kan være helt avgjørende å bli kjent med brukeren
og lære seg å lese hans signaler.
Her samarbeidet Signo Vivo godt
med Lindås kommune. Oppstartsperioden har vært veldig viktig i
denne saken, forklarer Borge.
32
Medlevere
Personalsjefen så for seg problemer med arbeidsmiljøloven. Men
sammen med de ansatte sydde
han sammen en medleverordning
for Signo Vivo. Den innebærer at
Hans Christian har færre ansatte
å forholde seg til, og at de er
sammen med ham i lengre perioder enn ved en vanlig vaktturnus.
– Jeg tror de fikk opp øynene
for at man kanskje kunne gjøre
det på en annen måte, forteller
Morgan Taule som roser Borge
og hans medarbeidere for å ha
kjørt en god og ryddig prosess for
å få dette på plass.
– De kastet seg ikke ut i dette
kun for å få et oppdrag. Signo Vivo
er seriøse og har kompetanse
på de tingene som skal til for at
Hans Christian skal få et godt liv.
De har tjenester vi ikke kan tilby
selv, er seriøse og har tingene på
stell, sier Taule.
– Det koster å ha tilpassede
tjenester, uansett om vi gjør det
Det viktigste for meg som
forelder er at jeg kan sitte
her og være trygg på at
sønnen min har et godt liv.
Hjem kjære hjem: Huset heter Monteverde og i leiligheten er det ti
skap. Her trives Hans Christian etter at han flyttet hjemmefra.
selv eller om Signo Vivo utfører
dem. Mennesker som Hans
Christian skal ha et dag- og
døgntilbud inkludert arbeid og
fritid. Men det vi får ut av ressursene når vi velger Signo, gir
et bedre tilbud til Hans Christian,
sier Taule.
Pappa Lars Kristian Holmaas
er takknemlig for kommunens
engasjement og vilje til å finne
gode løsninger. Som far syntes
han Andebu var langt borte.
– Men det var viktig at Hans
Christian fikk noe fornuftig og
interessant å holde på med. I
Andebu var det flere muligheter,
mye å velge i og et større miljø.
Det blir et mer interessant liv enn
bare å bli oppbevart et sted.
Han understreker hvor viktig
det er for foresatte å oppleve at
de spiller på samme lag som
kommunen.
Honnør til Lindås
– Det blir fort en for tøff kamp
dersom du i tillegg til å ha et
funksjonshemmet barn, blir
motarbeidet av kommunen og de
Morgan Taule: - Signo har
tjenester vi ikke kan tilby selv.
som skal hjelp deg. All honnør til
Lindås for det motsatte i denne
saken.
Far og sønn snakker stadig
på tegnspråk via Skype.
– Det virker som om han
trives, han smiler og er blid.
Hadde det vært motsatt, hadde
han ikke gått med på dette uten
kraftige protester og diskusjon.
Lars Kristian Holmaas forteller at de ansatte tar kontakt hvis
noe er galt.
– Det viktigste for meg som
forelder er at jeg kan sitte her og
være trygg på at sønnen min har
et godt liv. l
Våkner
opp til
nytt liv

33
FA K TA
Taktilt tegnspråk er
nødvendig når synet ikke
er tilstrekkelig til å avlese
tegnspråk, i stedet må
man føle språket.
Tegnene blir da oppfattet ved at den døvblinde
holder sine hender over
den som «tegner».
Det finnes ervervet
døvblindhet og medfødt
døvblindhet.
Bildeserie til venstre:
Håndbak: – Vi kan gjerne ta en
kamp, men det er jo du som vinner, Valborg. Daglig leder Kjell
Frydenlund-Moldestad tar seg tid
til en kosestund med beboerne.
Til venstre:
Hørehjelp: Janet Sævik Solsvik
synger gjennom et høreapparat
koblet til Valborgs hodetelefoner.
Under:
Spiller: Flere av de ansatte kan
tilfeldigvis traktere både piano og
gitar. Slikt blir det hygge av!
Når syn og hørsel svikter er veien kort til isolasjon for eldre.
Heldigvis finnes det noen som kan hjelpe til å finne veien tilbake.
Tekst: Elisabeth Moe, Foto: Sigmund Rønsen Aarhaug
På sykehjemmet på Signo Konows
senter i Bergen er det 20 plasser
for døve og døvblinde. De fleste av
dem har et aldersrelatert sansetap og behersker ikke tegnspråk.
Derfor er det viktig å finne alternative måter å kommunisere på.
Virksomhetsleder ved Signo
Konows senter, Kjell FrydenlundMoldestad kan fortelle om en
slags oppvåkning etter at beboerne har flytter inn hos dem.
– Vi erfarer stadig at eldre
med ervervet døvblindhet blir
satt i stand til å kommunisere
med omverdenen via ulike tilrettelagte hjelpemidler. Dette
takket være arbeidet pleierne
våre gjør. Kommunikasjonen er
34
tilpasset den enkeltes «restsanser» og ofte får det vi kaller
en oppvåkning. Fra en stille og
innesluttet tilværelse, blomstrer de opp og kan gjenopprette
kontakt med oss, familien sin og
med gammelt nettverk.
Sangglede
I 2.etage finner vi Valborg Skjelfjord. Hun blir 96 i februar og
har alltid hørt og sett, men nå er
hun registret døvblind. En liten
hørsels- og synsrest brukes for
alt det er verdt. Hun sitter i en
stol inntil veggen i fellesstuen
med høretelefoner på hode og
en mikrofon i fanget. Det er faste
sangstunder her.
– Ja, nå kan vi godt ta en sang,
selv om stemmen min er rusten i
dag. Huff denne forkjølelsen! Valborg synger av full hals. Rynkene
mellom øynene strammer seg til,
konsentrasjonen er på topp.
«Kostervalsen» blir akkompagnert av Gina Sævig Frantzen
på piano. Sykepleier Janet Sævig
Solsvik har satt seg på en krakk
ved siden av og holder mikrofonen tett inntil munnen og følger
Valborg. Det er 95-åringen fra
Laksevåg som husker teksten
best. Hun holder den siste tonen
lenger enn alle.
– Men hva med «Napoleon
med sin hær»? Den har jeg laget
et værs på selv, forteller Valborg:
«Og alle hadde skiver med ekte
geitost på.»
Flere av de ansatte kan tilfeldigvis spille både på piano og
gitar. Det slår alltid an.
– Vi ser at sangen gir en
glød og begeistring hos beboerne våre, forteller Solsvik.
Ingen grunn til å klage
Nå har Valborg kommet i siget
og skillingsvisa ”Han Ola dro
til by`n” synges i et forrykende
tempo. Janet med mikrofonen
klarer så vidt å holde følge.
Den gamle visa lærte Valborg
av far som liten jente.
– Han var sjømann og mye
borte, men når han var hjemme
var det alltid sang, minnes hun.
Det er en hyggelig atmosfære i stua, det sitter tre
beboere i hver sin stol langs
veggen. Mangelen på syn og
hørsel gjør det vanskelig å
35
36
Godt med ei hånd: Når en «yndlingshånd» kommer på besøk, er det
vanskelig å slippe.
som et aldersfenomen. Da blir fokuset tatt bort fra det faktum at det er
mulig å gjøre noe med vanskene.
Alvorlig, kombinert sansetap er
en funksjonshemming som delvis
kan avhjelpes med hjelpemidler og
tilretteleggelse av omgivelsene.»
Denne tilretteleggingen finner vi på spesialsykehjemmet til
Signo i Kalfarveien.
I tillegg til hørselsforsterking
Døvblind bølge
med hodetelefoner og mikrofoner til hver enkelt pasient, er de
opptatt av belysning. Det er viktig
at svaksynte får ekstra lys. Og så
er kontraster viktig.
Fiskeboller på sorte tallerkner
– Vi serverer fiskebollene på sorte
tallerkener, forteller Solsvik.
– Vi har også kunnskap om
ulike øyensykdommer. Ta f.eks.
I følge tall fra døvblindeorganisasjonen Sense i England tror man
at antallet eldre som mister syn og hørsel vil øke kraftig som en
følge av eldrebølgen. Sense regner med mer enn en fordobling
innen 2030, fra 220.000 til 570.000. Trolig vil Norge oppleve den
samme tendensen fordi folk lever lengre enn noen gang. (Signo)
Macula degenerasjon. Der er
sidesynet intakt, men ikke sentersynet. De vender man ofte ansiktet vekk fra den som snakker, det
er lett å misforstå og tro at man
blir avvist.
– Vi opplever ofte at beboerne
våre kommer fra miljøer hvor
sansetapene deres ikke er på
alvor. Da blir man ikke bare isolert, man kan også bli engstelig,
redd og usikker. Det gir dårlig
livskvalitet.
– Vi informerer mye om hva
som skjer rundt dem. For eksempel: «Nå har jeg satt kaffekoppen
din her til høyre over tallerkenen
din». Eller «glasset ditt er fullt nå,
det står rett foran deg». «Nå kom
Aud inn og satte seg til bordet».
– Alle disse små tingene gir
trygghet og dermed økt livskvalitet. Når man ikke ser hva man
spiser, mister man matlysten, sier
Solsvik.
Fra mørke til lys
Før Valborg Skjelfjord på 95 kom
Signo Konows senter, var hun
redusert til en dement dame som
det nærmest var umulig å kommunisere med.
Hun har glemt mye av livet
sitt, men sangen husker hun.
Når alle versene av «Ola dro
til by`n» triller ut, er det som
en liten munter reise tilbake til
barndommen. Før mørket og
isolasjonen. l
FA K TA
Flere eldre døvblinde enn antatt
Det blir stadig flere eldre og flere
med kombinerte sansetap. En
kartlegging ved forskningsinstituttet NOVA i 2001 viste at fire
prosent av brukerne av pleie- og
omsorgstjenester har et så alvorlig, kombinert sansetap at det kan
defineres som døvblindhet. Tallet
er enda høyere for de som bor på
institusjon: nærmere ti prosent.
Forsker Else Marie Svingen
var en av de som stod bak rapporten. Hun forteller at de lagde
en sjekkliste og metode for registrering av kombinerte sansetap
på oppdrag fra helsedirektoratet.
Den finnes på NOVA sine hjemmesider.
– Dette er til bruk for kommunene. Nå kommer snart eldrebølgen og det er veldig viktig at slike
sjekklister blir brukt, sier Svingen. Grunnen til slike sansetap er
øyesykdommer kombinert med
aldersrelatert hørselstap. Særlig
hos de over 80 år.
– I rapporten fra NOVA kan vi
lese at «Sannsynligheten for å få
syns- og hørselsvansker øker sterkt
med alderen. Det er likevel viktig at
sansetapene ikke bare blir sett på
Tilrettelegging:
l Ved måltider: Ikke for
mye støy rundt bordet. All
støy blir oppfattet av høreapparatene.
l Kontraster: F.eks. mellom middag og tallerken.
Fiskeboller på mørk tallerken.
l Spise egg fra kopp. Enklere enn fra eggeglass når
en ikke ser godt.
l Suppe fra kopp.
l Ikke for mye syltetøy på
skiven, lett å søle.
l Ved grønn stær, mangler
man ofte en del sidesyn.
Tenke på det ved f.eks. plassering av kopp eller tallerken på bordet. Også viktig i
forhold til hvor man stiller
seg ved bruk av tegnspråk.
l Tingene har sin faste
plass: Ikke flytt for mye på
de forskjellige tingene. For
de som steller seg litt selv.
FA K TA
snakke sammen, men pleierne er
alltid nære og sørger for det lille
ekstra.
– Det er ingenting å klage
på her på Signo Konows senter.
Jeg får alt jeg har lyst på, forteller sangfugl Valborg. Hun har
nettopp har fått et rødt saftglass,
fordi hun klagde på det gule.
I den lyse dagligstuen sitter tre
beboere i hver sin stol og Valborg
har tatt pause.
– Ja, der var du! Det var på
tide du kom!
Valborg skimter så vidt en
mann borte ved døra. Frydenlund-Moldestad får all hennes
oppmerksomhet når han nærmer
seg. 95-åringen har ikke glemt
hvordan hun sjarmerer mannfolk. De prater om løst og fast,
«hvordan går det med barna?
Er de friske?» «Det er så lenge
siden jeg har sett deg». Så er det
håndbak. Den unge må gi tapt, de
gamle er eldst.
Hjelpemidler til eldre med
kombinert sansetap:
l Filterbriller: De filtrerer
lys og gir bedre syn. Mange
med bl.a. grå stær er veldig
lysømfintlig, også overfor
stearinlys.
l Lese-TV: Forstørrer skriften mye.
l iPad: Forstørrer skriften.
Bra for de som har litt synsrest, men ikke kan høre og
ikke bruker tegnspråk.
l Blinkende lys: Varsler
f.eks. når noen kommer inn i
et rom eller telefonen ringer.
Også med lyd og eller vibrering.
l Talende ur: Armbåndsur
som sier hvor mye klokken
er. For de som ikke ser, men
hører litt.
l Høreapparat: Mange forskjellige typer.
l IR anlegg: Forsterker lyd
bl.a. fra TV.
l Luper: Ulike luper med lys.
37
Lek og læring på
hjemmebane
Besøker Kirsten: To-tre ganger i året reiser Anni Lise Ellefsen og Kirsti Grøtting til Lillehammer, der de
møter Kirsten og nettverket rundt henne.
Med språkråd og veiledning i kofferten reiser
Signo rundt til landets kommuner. Magasigno
fikk bli med på besøk til sjuåringen Kirsten
Jøranli Sundgaard på Søre Ål skole
i Lillehammer.
Tekst og foto: Bjørn Tore Brøske
Kirsten stortrives sammen med
vennene sine på Søre Ål skole.
I dag kommer Signo skole- og
kompetansesenter på besøk.
Den smilende sjuåringen
deltar ivrig i lek og læring, og
skolekameratene svarer like ivrig
med tegnspråk når Kirsten leder
an med artige påfunn.
Den aktive andreklassingen
har cerebral parese og epilepsi og
har brukt hørselshjelpemiddelet
cochleaimplantat (CI) siden hun
var ett år.
På barneskolen, der undervisningen foregår i landskap og elevene er organisert i storgrupper, er
Kirsten så absolutt en av gjengen.
Det er gjort fysiske tilpasninger i
byggene og skolen har vært flink
til å løfte opp tegnspråk og gjøre
det attraktivt.
Kom Nina!: Spesialpedagog Nina
Thommesen på Søre Ål skole finner
tonen med Kirsten, konstaterer Anni
Lise Ellefsen og Kirsti Grøtting.
38
Nyttig veiledning
– Signos veiledning har vært
veldig nyttig for oss, for eksempel
i forhold til hvordan og hvor det
skal brukes tegn.
Det sier Marie Evensen, kontaktlærer for andreklassegruppen
som Kirsten går i.
– Skoledagen starter med
egen samlingsstund for de yngste, men andreklassingene har
også fast samling med de største
elevene en til to ganger gang i
uken. Da er det naturlig med tegn
for Kirsten, og i gruppene velger
vi aktivitet ut fra hva hun kan
være med på. Klassen hennes
har lært de vanligste ordene og
uttrykkene på tegnspråk, og på
mandagssamlingene lærer de et
«ukas tegn», forteller Evensen.
Møter dem hjemme
To-tre ganger i året reiser rådgiverne og spesialpedagogene Anni
Lise Ellefsen og Kirsti Grøtting fra
Signo skole- og kompetansesenter i Andebu til Lillehammer, der
de har hatt kontakt med Kirsten i
fire-fem år nå.
– Sentralt for fagavdelingen
er å kunne gi individuell hjelp i
nærmiljøene der det er mulig. Vi
reiser mye, men det er et privilegium å få så mange spennende
møter. Det å bli kjent med ungene
er som en skattejakt, sier Anni
Lise Ellefsen, som har jobbet på
kompetansesenteret siden 1995.
Nært forhold
– Vi møter ungene i hjemmemiljøet deres, der vi kan være med
på å se potensialet hos den enkelte. Slik kan vi hjelpe til med å
bevisstgjøre de ulike aktørene og
arenaene rundt personen, forteller Kirsti Grøtting, som har vært
i fagavdelingen i fem år. Signo
39
FA K TA
I sentrum: Kirsten er sosial og alle involveres i leken på Søre Ål skole.
Kan tegn: Kirstens storesøster Sigrid (grønn genser), klassekameratene hennes og Kirstens faddergruppe
synes det er artig å bruke tegnspråk: Foran fra venstre Kirsti Grøtting fra Signo kompetansesenter, Tina,
Mina, Martin Helge, Ingrid og Philip. Bakerst fra venstre: Louise, Signe, Ylva, Kirsten, Sigrid, Jenny, Jenny,
Emma, Sara, Anni Lise Ellefsen fra Signo kompetansesenter og Erle.
skole- og kompetansesenters
målgrupper er hørselshemmede
med ulike funksjonshemninger,
hørselshemmede med særskilte
behov og døvblinde.
Rådgiverne fra Andebu tar
med seg lang erfaring og kunnskap når de jobber på henvisning
fra kommunene.
Samarbeidsperiode
– Først kartlegger vi behovene.
Det kan dreie seg om alt fra
samtaler og kurs om grunnleggende forutsetninger for kommunikasjon, til ulike former for
strakstiltak. Det blir avtalt samarbeidsperiode, som vanligvis er
to år om gangen. Særlig viktig er
det å sikre barnets overgang fra
barnehage til skole, sier Ellefsen.
Hun legger til:
– Vi får jo et nært forhold til
barna. «Våre» barn er sjeldne,
så det er naturlig at vi bidrar.
Ved å reise rundt i landet får vi
40
dessuten viktig erfaring i arbeidet vårt.
På Søre Ål skole lyser Kirsten
opp i et stort smil når Anni Lise
og Kirsti kommer. Akkurat denne
dagen, har Kirsten bursdag og får
en fin pakke fra dem.
Vernepleier Nina Bergmann og
spesialpedagog Nina Thommesen
er også med, og bursdagsbarnet
er fullt av bevegelse og lekelyst,
og lar seg ikke stoppe av en liten
forkjølelse.
Faddergruppen hennes, søster
Sigrid og andre skolevenner kommer også inn for å gjøre stas på
Kirsten, som straks går i gang
med å organisere en lek der alle
er med. Latteren sitter løst.
Tenker helhet
– Det har vært et tjenestetilbud
rundt Kirsten siden hun var ett år.
Både foreldre, søsken og besteforeldre har vært på tegnspråkkurs, og skolen er veldig interes-
sert i og innstilt på å gjøre en
god jobb. Vi prøver å tenke helhet
rundt «ungen vår». Når vi reiser
til Lillehammer, er vi der vanligvis
i to dager. Da får vi tid til samtaler,
observasjoner, eventuelle kurs
og en titt innom den flotte avlastningsboligen. Kirsten har hatt CI
siden hun var ett år. Nå gir hun
respons på lyder, så det er også
en viktig del av jobben, forteller
Anni Lise Ellefsen og Kirsti Grøtting.
I fjor høst lærte Kirsten seg å
gå. Med litt hjelp innimellom og
av og til med et godt grep rundt
trillevognen, fyker hun rundt på
gulvet.
Venninnene plasserer
Kirsten på «bursdagsstolen», før
bursdagsbarnet selv overtar og
nærmest stabler de andre jentene
oppå hverandre på stolen. Slikt
blir det mye latter og fnising av,
for dette er gjengen der alle er
med! l
Stol-lek: “Stabling” av vennene fører til mye latter.
Full fart: Kirsten har egen vogn, men lar like gjerne lekegrisen få sitte
oppi. Kirsti Grøtting (t.h.) og Anni Lise Ellefsen er med på leken
Signo
Kompetansesenter
l Senteret har
betydelig erfaring
og kompetanse på
området hørselshemning og autisme,
og har av Utdanningsdirektoratet fått
et spesielt ansvar på
dette området.
l Gir tegnspråkopplæring til foreldre, fagpersoner og
andre.
l Driver kompetanseutvikling og
kunnskapsspredning i form av prosjektarbeid, skriftlig
dokumentasjon og
forelesninger.
l Fagavdelingen har
siden 2006 bistått
fagpersoner og øvrig
nettverk over hele
landet.
l Avdelingen
jobber tverrfaglig og
er sammensatt av
spesialpedagogikk,
medisin/psykiatri,
psykologi og sosialog helsefag.
l Driver oppdragsbasert tjenesteyting
til brukeres nettverk
i deres hjemkommune.
l Tjenestene består i
utredning, rådgivning
og individtilpassede
kurs. Rådgivningstjenestene baserer
seg på en
systematisk tilnærming, med fokus på
den sammenheng
personen er en del
av. Det innebærer
kontakt om samarbeid med mange
aktører og arenaer
rundt personen.
41
humør
Lizzie - en dame med
Lizzie Axelsen (46) bor og jobber i Signo. Møt en dame fra Oslo som
fikk det som hun ville da hun flyttet til Signo Conrad Svendsen senter.
Tekst Elisabeth Moe, Foto: Sigmund Rønsen Aarhaug
Hun danser litt for seg selv på
bussen, står og vrikker som om
hun hører på en iPod – en riktig
fornøyd morgenfugl. Lizzie er
på den røde 73-bussen og neste
stopp er Sandstuveien. Holdeplassen nærmest jobben.
Historien
Lizzie kom til Signo Conrad
Svendsen senter første gang i
1991. Det var et kort opphold.
Flyttemeldingen ble sendt ti år
senere, i 2001.
Hun er født i Oslo i 1965 og
vokst opp på Grønland.
– Mor kunne ikke ta vare på
meg, skjønner du, så jeg flyttet
til Korsvoll i 1974. Barnevernsinstitusjonen lå rett ved Sognsvann
i Nordmarka, og ble bygget i 1968.
– Jeg er født hørende, men
fikk hjernehinnebetennelse i
førskolealder. Da mistet jeg
hørselen.
Mange ulike skoler ble testet
og gjennom årene har Lizzie alltid
vært i mindretall som døv.
– Derfor lærte jeg meg tidlig å snakke norsk talespråk på
skolen. Det var greit synes jeg. Da
jeg ble 20 flyttet jeg ut fra barnehjemmet.
42
Liker jobben: Lizzie
kaster de tørre skjortene
- de skal videre til bretting.
Vant til å vente: Bussen er heldigvis i rute denne morgenen.
I dag
Lizzie bor sammen med fem
andre i Solveien på Nordstrand.
– Det praktiske klarer jeg
selv. Jeg handler, lager meg mat,
43
FA K TA
Konsentrasjon: Jeg tar bare av meg høreapparatet, så
får jeg lese avisa i fred her i kantina.
går på jobb og alt det der. Men jeg
trenger litt hjelp til å huske på alt,
holde litt orden. Jeg hadde veldig
lyst til å flytte til Solveien og søkte
bydelen min.
– Jeg har min egen leilighet
her, og så bytter vi på å lage middag i felleskjøkkenet. Jeg liker å
lage mat. De ansatte hjelper til
av og til. Når vi spiser sammen er
det koselig.
44
Jobb er topp
Fra leiligheten sin i Solveien 114
følger vi henne opp den bratte
bakken til Sæter på Nordstrand
hvor bussene stopper hvert kvarter. Lizzie tar denne bussen tre
dager i uka - bytter rutinemessig
over til neste som tar henne til
Abildsø. Det bringer henne til en
annen Signovirksomhet, nemlig
Signo Rycon AS.
Grønne skjorter: - Jeg har lært meg å stryke
selv.
Tre kvarter senere og vel
fremme på jobb er morgenmøtet
nettopp slutt. Folk er på vei ut av
kantina, og noen sitter igjen og
prater i det store rommet i
Ryensvingen. Lizzie tar seg tid til
en liten kaffekopp og en rask titt
på dagens nyheter.
– Jeg tar bare av meg høreapparatet, da får jeg fred til å lese
avisa!
– Nei, nå er det arbeid!
Hun velger trappa én etasje.
Orden og system
Det lukter rent når vi kommer inn
på vaskeriet. Vi passerer døra
forbi vaskemaskinene og tørketromlene. Lizzie lar hånden gli
over tørkestativet fra i går - er det
tørt? Før hun setter strykejernet
i støpselet og begynner på de
grønne pikéskjortene.
Dette er rengjøringsavdelingens hovedkvarter. Et skrivebord
med posthyller til de ansatte står
i en krok.
Alle beskjeder og instruksjoner finnes her. I hylla til Helge
Benjaminsen finner man to
Bamsemums…
– Se! Her er yndlingsbamsen
min - Elise.
Lizzie viser oss et bilde av en
hvit liten teddybjørn med rosa
klær.
– Den forrige mistet jeg - det
var trist!
– Av og til er Elise med på jobb,
eller til kantina på Signo Conrad
Svendsen senter når jeg kjøper
meg lunsj på fridager. Da sitter
hun på en stol ved siden av meg
og ser på, men i dag ligger hun
hjemme og hviler, Lizzie smiler
lurt.
Bidrar: Når Helge Benjaminsen først er innom
kan han like godt gi Lizzie en hjelpene hånd.
– Før vasket jeg gulv og toaletter her på Signo Rycon, men det
har jeg sluttet med.
Lizzie prater mens hun stryker, tørker svetten og drikker
vann.
Selvlært
– Nå har jeg ansvaret for at alle
skjortene er vasket og strøket. De
grønne her brukes av fruktpakkerne nede på jobbfrukt. De sorte
er til rengjøring, de røde er til
kjøkkenet og kantina. Hun peker
på klesstativet mens hun forklarer.
– Jeg har lært meg å stryke
og brette selv, smiler hun
fornøyd. – Dette er mitt ansvar
mandag, tirsdag og torsdag.
– Når det er lite å gjøre på
vaskeriet hjelper jeg til andre
steder. Av og til ser jeg at noen er
Varig tilrettelagt arbeid (VTA)
l Signo driver ulike arbeidsmarkedstiltak på
oppdrag fra Nav. Tiltakene er Varig tilrettelagt
arbeid (VTA) basert på uførepensjon. I tillegg
har vi andre tiltak basert på arbeidsavklaringspenger. AB (Arbeid med bistand) og APS
(arbeidspraksis i skjermet virksomhet).
l Arbeidsdirektoratet ba oss om å opprette
varig tilrettelagt tilbud til denne forsømte
målgruppen som hadde falt utenfor HVPUreformen i 1994. Tilbudene skulle etableres i
Andebu, Oslo og Bergen og være landsdekkende. Et arbeidstilbud til tegnspråkbrukere
fra hele landet er det bare Signo som gir.
l Vi driver tilbudene i tre fylker. I Oslo ved
Signo Rycon AS. I Vestfold ved Signo Grantoppen AS.I Hordaland ved Signo Dokken AS
Holder tellinga: - Ser du denne lista? Det er jeg som
holder tellinga med alle skjortene. Nå er vi oppe i 2400.
alene i kantina, da kan jeg vaske
både bord og gulv der. Eller nede
på skolefrukten, der legger jeg av
og til kiwiskjeer oppi porsjonene
som skal ut til Osloskolene. Vi kan
både tulle og erte hverandre her.
Det er en koselig arbeidsplass!
Jeg kunne i grunnen godt tenke
meg å jobbe på kjøkkenet.
2400 skjorter
Helge Benjaminsen jobber også
på Signo Rycon. Han vil gjerne
sjekke om alt går riktig for seg
inne på tørke og strykerommet.
Han har ansvaret for tøyet
de dagene Lizzie ikke er her. I
dag skulle han egentlig jobbe på
skolefruktavdelingen, men det er
høstferie neste uke, så der er det
lite å gjøre.
– Ser du denne lista? Det er
jeg som holder tellinga med alle
skjortene. Nå er vi oppe i 2400
skjorter. Men jeg teller bare de
grønne altså!
Når han først er her, kan han
godt gi Lizzie en hjelpende hånd
med brettingen.
– Jeg er snart 60 år. Og når jeg
blir pensjonist flytter jeg kanskje
til Spania, forteller Helge ivrig.
– Det har søsteren min gjort.
Jeg har vært der mange ganger.
Bedre her...
Lizzie og Helge kjenner hverandre
fra før.
– Ja, du husker da vi jobba på
AS Varbas, sier Helge. (En attføringsbedrift eid av Oslo kommune.
Red.anm.)
– Der var det ikke så mange
døve. Det er bedre her på Signo
Rycon hvor alle snakker tegnspråk! l
45
Synnes
beste dag
Sola strålte da kong Harald og dronning
Sonja besøkte Signo. Det gjorde Synne også.
Tekst: Øyvind Woie Foto: Sigmund Rønsen Aarhaug
Norges kongepar var på rundreise i Vestfold sommeren 2012.
Da de skulle til Andebu bestemte
kommunen at de måtte besøke
Signo på Sukke gård. Signo er
den største private arbeidsgiveren i Andebu og har vært i
den lille bygda siden 1931.
Synne Heimseth har øvd i
mange uker. Den døve jenta med
Downs syndrom vet akkurat hva
hun skal gjøre når kong Harald
og dronning Sonja stiger ut av
kongebilen. Hun skal neie pent
og gi den aller fineste blomsterbuketten hun noen gang har sett,
til Norges konge.
Hun er så spent at hun helst
har lyst til å kile noen, eller å gi
en klem. Det er det Synne pleier å
gjøre når hun gleder seg så veldig
som akkurat nå. Kanskje skal hun
kile kongen? Mamma og bestemor har sagt hun ikke må gjøre
det. De er på plass sammen med
Synnes tre søsken.
46
Kongelige havemøbler
Venner, brukere og ansatte i
Signo har forberedt seg i lang
tid til kongebesøket. Det er laget
kongestoler, pyntet med flagg,
ryddet og vasket. Døve beboere
har snekret kongelig havemøblement for prinser og prinsesser,
andre har laget avis, øvd på sanger og sceneshow på tegnspråk.
Noen har plukket blomster
og satt sammen buketter til
kongeparet. Farge og form har
vokst frem i samarbeid med gode
hjelpere. Den ene buketten skal
Synne gi til kongen. Den inneholder peoner, nelliker, roser og
orkide’. I tillegg er den overstrødd
av kongeblå kuler av tovet ull.
Favorittbunaden
Synne vet ikke hvor hun skal gjøre
av seg. Kommer ikke kongen og
dronningen snart? Hun tråkker
frem og tilbake i hallingstakken sin. Det er favorittbunaden
hennes, hun har to, men det var
denne hun ville ha når kongen
skulle komme.
Så er de der, Norges konge
og dronning, rett foran henne.
Synne blir alvorlig og høytidsstemt. Borte er all uro. Synne går
med bestemte skritt bort til kong
Harald og gir ham buketten.
– Så fint du har pyntet deg. Du
er veldig, veldig fin i bunad, sier
dronning Sonja til Synne, smiler
og hilser.
Synne smiler tilbake og tvinner tommeltotter på ryggen. Det
er sommer, hun er ferdig med
siste året Signos videregående
skole, og nå står hun her og
snakker med ei ekte dronning.
Når kongeparet går videre for
en kongelig leksjon i tegnspråk
og høre sangen «Vår beste dag»,
må blomsterpiken sette seg rett
ned på nærmeste benk. Dette
øyeblikket vil hun ta vare på.
Ventetid: Kanskje kommer kongen? Synne Heimseth venter på
kongeparet.
Synne smiler. Dette ble hennes
beste dag, hun vet at hun kommer
til å smile hver gang hun tenker
på det.
Kongen imponert
Senere på dagen holder kongen
tale i Andebu sentrum.
– Vi er imponert over det
arbeidet som gjøres for å gi døve
og døvblinde et bo-, arbeids- og
skoletilbud her i Andebu. Vi er
imponert over hvordan dere tar
utgangspunkt i menneskeverdet, det unike og ukrenkelige
individet – og at dere ikke gir
dere før dere har funnet den
enkeltes potensial. Når alt dere
i Signo gjør er preget av humor,
livs-glede og lekenhet, ja da blir
vi også i godt humør, sier
kongen. l
Endelig!: Så fint du har pyntet deg, sier dronning Sonja. Synne Heimseth neier og gir en smilende kong
Harald den flotte buketten.
47
Lizzie Axelsen elsker
å stryke skjorter
Returadresse:
STIFTELSEN SIGNO
POSTBOKS 100, NORDSTRAND
1112 OSLO
Side 42-45
- En berikelse for kirken
– Signo har bygget en usedvanlig kirke for et enestående
fellesskap. Her tas alle sanser
i bruk i tilbedelse og formidling. I Tomaskirken utvides
kirkens rom, og det er en
glede å få være med i fellesskapet, sier biskop Ole Christian Kvarme om sansekirken i
Andebu.
En ti år gammel kirkedrøm
ble oppfylt da Tomaskirken
åpnet i desember 2012. Biskop
Kvarme er øverste tilsyns-
48
mann for Døvekirken i Norge
og deltok i vigslingen.
– Hva betyr det for Den norske kirke å få en sansekirke?
– Denne kirken kan bryte
ned mange vrangforestillinger om døve, døvblinde og
andre grupper i vårt samfunn
som ikke er akkurat sånn som
de fleste av oss andre. For
meg som biskop er det utrolig rørende, inspirerende og
fornyende å få oppleve hvordan
disse menneskene lever ut sitt
trosliv i Tomaskirken.
Biskopen er sikker på at
Tomaskirken vil være en berikelse for Den norske kirke.
– Her brukes bevegelse
og kroppsspråk på en måte
som gjør at det er godt for den
som får være med på det. Jeg
tror Tomaskirken kan berike,
inspirere og gi kreative ideer til
gudstjenestelivet rent allment i
norske kirker.
Les mer om Tomaskirken
på www.tomaskirken.no
Vekkes opp
fra mørket
Side 33-37
Fant sitt
eget språk
Side 6-20
MagaSigno
49