Transcript Sjelesorg. - Fossnes Info

Sjelesorg.
Hva mener vi med sjelesorg? Ved første øyekast kan det se ut som det har noe med sorg og
bedrøvelse å gjøre.
Men deler vi ordet – sjel og sorg – ser vi det dreier seg om sorg for sjelen. Ordet sorg er
gammelt og betyr omsorg. Vi synger i en gammel salme; Sørg o kjære fader du, jeg vil ikke
sørge. Da mener vi ikke at Gud skal sørge, men at han skal sørge for oss.
Sjel er vanskeligere å forklare, for det har flere betydninger.
Det kan bety pust eller livsånde, det som gjør at vi lever. Luk 12, 20.
Men sjel betyr også noe mer, i 1. Tess. 5.23. finner vi en tredeling av mennesket; ånd, sjel og
legeme.
Sjelen danner bindeleddet mellom ånden og legemet.
Her har selvbevisstheten sete, mens legemet formidler kontakten med den verdslige
virkelighet, og ånden med den guddommelige, åndelige virkelighet.
Som sete for menneskets selvbevissthet er sjelen organ for dets intellektuelle virksomhet, dets
forstandsliv. Hva vi tenker mener og er overbevist om. Dette er et viktig område for
sjelesorgen.
Videre er sjelen organ for menneskets rikt varierende følelsesliv, slik det gir seg utrykk i angst
og forferdelse, sorg og uro, fortvilelse og smerte. Mark.14.33-34. Eller i glede, fred, hvile og
trygghet Salme 103.1-2. Dette er også et viktig område for sjelesorgen.
Vi ser altså at sjelen har med det indre menneske å gjøre, og det har med en orden i vårt indre
å gjøre.
Skader vi oss på kroppen, for eksempel vi brekker en arm, da er det viktig at vi kommer til en
lege og får hjelp. Gjør vi det kan armen bli helt god igjen. Gjør vi det ikke, vil den kanskje
plage oss resten av livet.
Får vi skade i vårt indre, på vår sjel, er det enda alvorligere. I Matt. 16.26 taler Jesus om dette.
Sjelens ” gode helse” er når den får leve godt med sin Gud, i den orden som han har satt for
oss mennesker. Kommer det inn noe som bryter, og ødelegger denne orden vil det gå ut over
sjelen. Sjelen tar skade av det. Det som ødelegger kan komme utenfra, men ikke bare det. Det
kommer også innenfra, ja mest derfra, fra vårt eget indre. Det kommer som tanker, meninger,
overbevisning som er gale og onde. Det kommer ved at det onde og ødeleggende får utfolde
seg i livet vårt. Og det kommer fra følelseslivet, når det blir galt. Her er det viktig å få den
rette hjelp – sjelesorg. Får vi det kan vi bli gode igjen, ja vi kan komme styrket ut av det. Men
får vi det ikke, blir vi gående med en sjel som sykner bort. Og Jesus spør; hva kan et
menneske gi til vederlag for sin sjel? Gud spør etter vår sjel, er vår sjel ødelagt, hva skal vi da
gi som erstatning for den. Det finnes ikke, vi blir stående som skyldige for Gud.
Sjelesorg er omsorg for sjelslivet på en slik måte at ånd, sjel og legeme blir i harmoni, fordi
forholdet til Gud blir rett. Det innebærer at også forholdet til meg selv og den jeg er blir rett,
forholdet til verden og mine medmennesker blir rett.
Hvordan blir vi en god sjelesørger? Det skjer bare på en måte, ved at vi selv er i god sjelesorg.
2Kor. 1.3 og 4. Disse versene begynner med en lovprisning av en Gud som er Far,
barmhjertighetens far og all trøsts Gud. Han er den beste sjelesørger. Fordi han trøster oss
med en trøst som bærer oss gjennom all trengsel i denne verden. Han tar oss ikke ut av
trengslen, bort fra det som er vondt, tungt, knugende og pinefullt. Men han gir oss en trøst
som bærer oss gjennom trengslen, trøsten er større enn nøden. Sjelesorg er å få trøst som
leger, som gjør oss friske og sunne.
Det gjør oss ikke til vellykkede kristne som er så inderlig fornøyd med seg selv, og som synes
de har så mye å lære bort. Men som de som vet av egen erfaring hva sjelenød er, hva trengsel,
angst, bedrøvelse, lidelse og prøvelse er, OG som vet hva det er å bli trøstet av Gud i nøden.
Hva består denne trøst i? Det er å se løsningen på min nød, forløsningen, utfrielsen i det som
Gud åpenbarer for meg i sitt ord, i Jesu Kristi evangelium.
I 1 Tess 6, 3 kaller Paulus evangeliet for Jesu Kristi sunne ord. Det betyr ord som er
helsebringende for ånd, sjel og legeme.
Sjelesorgens mål.
Sjelesorgens mål finner vi i 1Pet.1.9. Sjelens evige frelse, det er det evige liv. Mister vi det, da
er alt mislykket, hele livet er forfeilet.
Hvordan når vi fram til det? Paulus skriver i 2Tim. 4.7 og 8. at han har stridd den gode strid,
fullendt løpet og bevart troen. Hva den gode strid er ser vi i 1. Tim.6.12. Det er troens gode
strid.
Det er ikke en strid direkte mot synden og det onde, for den er vi dømt til å tape. Paulus
skriver i 2Kor.10.3 - 5. Vi strider ikke på kjødelig vis. Men det er en strid for noe, for å bli
værende i tro på Jesus. Bli værende i den seier som han har vunnet for oss, og leve der. Hele
livet igjennom. Lever vi med Jesus, da har vi seier over det onde.
Hva tro er.
A. Kunnskap om Gud og Jesus Kristus. 1Pet. 1 – 3. Sjelesorg er å gi rett kunnskap fra
Guds ord.
B. Omvendelse eller bot. Ap.gj. 3.19. Å fatte et annet sinn er å angre sine synder. Å få se
synden slik Gud taler om den i sitt ord, og gi Gud rett og vende om fra synden og til
Gud. Sjelesorg er å hjelpe mennesker til omvendelse ved å tale rett om synden. Det vil
si å tale som Guds ord.
C. Tillit til Gud og hans ord. Denne tillit er noe som bare Den Hellige Ånd kan skape ved
Guds ord. Ånden bruker Ordet. Det er ordet om Jesus som vår frelser og
stedfortreder, og alle Guds løfter og trøsteord som er troens ord. Sjelesorg er å forklare
og vise Jesus slik han er i bibelen. Det er å hjelpe mennesker til å få se Jesus, og få tro
at han har ordnet min sak hos Gud. Alt er fullbrakt. Tro er hjertets rettethet på Kristus.
Ø. Andersen.
Den nøden som særlig anfekter troen har to sider. Det er syndens skyld og syndens makt.
Syndens skyld.
En kristen opplever at jeg er full av synd, tankene og viljen, lyster og begjær. Mange er
selvsikre og likegyldige, da betyr det ingen ting. Men for andre er forholdet til Gud det
viktigste av alt. Så kommer skyldfølelsen, frykten for at Gud ikke vil ha noe med meg å gjøre,
at han ikke vil vite av meg. Kan jeg tro at Gud vil kjennes ved meg og høre min bønn og
hjelpe meg slik som jeg er. Må jeg ikke bli bedre først. Det er ingen annen råd enn at jeg
holder meg borte fra ham inntil jeg er blitt et bedre menneske.
Luther sier: Vil du bli frisk av synden, må du ikke gå bort fra Jesus. Men enda mer løpe
til han, enn om en legemlig nød hadde rammet deg.
I samtale med mennesker som er i angst og fortvilelse på grunn av sin synd har det svært ofte
sin grunn i at de har kommet inn i et blindspor som gjør at de opplever sin situasjon som
stengt og håpløs. De er overbevist om at det er noe som er galt med dem, de tar det for lett
med synden, det er noe de må forandre på hos seg selv. Men de klarer det ikke. Synden er så
sterk og jeg er så likegyldig.
Hva skal vi si til slike? Vårt mål som sjelesørgere er å hjelpe dem slik at de kommer bort fra
seg selv, over på Kristus. For det er bare en ting som kan hjelpe, det er at Ånden gir lys over
hva Ordet sier til et slikt menneske. Ånden bruker Ordet, ikke våre ord, derfor må vi holde
frem det. Det hjelper ikke å trøste med at du er da en god kristen du, du går jo på møte, ber,
leser i bibelen.
Et godt ord til et slikt menneske er Rom 3, 22 – 24.
Ofte kan det være å få peke på det enkle og frigjørende i disse versene som kan bli til hjelp.
Det å få se at jeg får et rett forhold til Gud uten å måtte forbedre meg noe som helt. Alt er i
Jesus, han har gjort alt, og jeg får stå for Gud uten skyld og anklage for hans skyld.
Da kommer et nytt ønske – å om jeg kan slippe å tjene synden og i stedet få leve for Jesus. Å
kjempe imot er som å forsøke å demme opp en elv, det nytter ikke.
Hvorfor er det slik? Fordi vi kjemper på kjødelig vis. Vi regner med oss selv i stedet for det
Jesus har gjort. Her er det mange unge som fortviler.
Hva er det som hjelper her, er det formaninger om å stå imot og ikke gi etter?
Det er ikke bibelens ord, den taler på en helt annen måte.
Rom. 6.3- 5 Begravet med ham. Vi er blitt forent med ham ved en død som er lik hans død,
og vi er forent med ham i en oppstandelse som er lik hans oppstandelse.
Det er kommet noe mellom oss, og synden som lever i oss. Det er et kors en grav og en
oppstandelse. Hva fører det til? At vi er døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus.
v 11. Det betyr ikke at vi er ferdige med synden på den måten at synden er død i oss. Synden
lever fortsatt i en troende, den har ikke forandret seg det minste. Den er der like ond og like
mye som før, men vi er døde for den.
Det betyr at nå skal jeg ikke kjempe mot synden, det kan jeg heller ikke. Prøver jeg på det
taper jeg alltid - hver gang - fordi det å kjempe mot den er dypest sett vantro. Den som
kjemper mot synden forsøker å vinne over den ved loven. Da erfarer vi det som Paulus skriver
om i Rom. 7.21-24.
Vi trenger ikke slåss mot den vi er frikjøpt i fra. Nei, men vi skal isteden fornekte synden,
vende oss i fra den fordi vi ikke har noe mer med den å gjøre. Vi skal regne med det som Gud
sier at Jesus har gitt oss. Vi er døde for synden, det er Jesus vi tilhører og skal tjene med våre
legemer. Se også Rom 8, 12.
Dette er en annen slags kamp som Peter skriver om i 1. Pet. 4. 1 – 2. Væpne dere med en
tanke sier han, den som er død, er ferdig med synden. Vi har ikke noe med den å gjøre. Å
regne med dette når synden begjærer i oss er et våpen som synden og djevelen står maktesløse
overfor.
Sjelesorg er å hjelpe mennesker til å regne med Jesu frelsesverk i kampen mot synden.
Veiledning i etiske spørsmål.
Som sjelesørgere får vi også mange henvendelser som går på etiske spørsmål.
Hva er rett og hva er galt, hva er synd, hva kan jeg gjøre og hva kan jeg ikke gjøre. Her får vi
mange slags spørsmål som vi må forsøke å gi et godt svar på.
Et godt svar, hva er det? Det er når vi kan svare rett ut fra Guds ord. Men her står vi ved et
problem, for mange av de spørsmålene vi får står det ingen ting om i bibelen. Er det da mulig
å gi et godt og rett svar? Ja, i de aller fleste tilfeller er det mulig. Men det betinger at vi går
frem på rette måten.
Dersom vi får en bok og blir spurt om den er god eller dårlig, kan vi ikke slå opp i bibelen og
finne bokens tittel, for så å få vite hva slags bok det er. Men vi må sette oss inn i hva boken
inneholder, og så kan vi bedømme det på Guds ord. Det er mulig, og dermed kan vi si noe om
boken er god eller dårlig.
Dette gjelder på mange områder. Det å ta seg bryet med å sette seg inn i sakene når vi blir
spurt om noe. Og så bedømme den innsikt vi får etter Guds ord, det er en absolutt
nødvendighet for den som skal være sjelesørger.
Alt for mye veiledning blir feil, fordi den blir gitt på sviktende grunnlag, nettopp fordi man
var for rask til å gjøre seg opp en mening om tingene.
Det er lett å gå i det man kan kalle tankefeller, en av dem er overgeneralisering. Man lar det
negative ved en sak toalt overskygge det som faktisk er positivt.
I enhver kristen sammenheng finnes det tradisjoner og sterke meninger om ting som ikke er
grunnet på Guds ord. Det gjelder særlig i synet på hva som er synd og ikke. En sjelesørger må
søke å frigjøre seg fra dette, og be om det rette lys i Guds ord, og i alle ting søke å veilede
mennesker ut fra Ordet alene.
Et eksempel på dette er det som skjedde etter at Jesus hadde helbredet mannen ved Betesta
dam. Joh 5. 1 ff. Jesus sa til ham at han skulle stå opp, ta sin seng og gå. Mannen sto opp på
Jesu ord og tok sin seng og gikk. Men da jødene så det fikk han høre at han syndet fordi han
bar sengen sin. Det var ikke lov ifølge deres lære, men Jesus viser at de tok feil. De hadde
gjort til synd noe som ikke var synd, fordi de tolket skriften helt feil.
Blant de kristne finnes det også i dag mange tradisjoner og fordommer om hva som er synd.
Paulus skriver til sin venn Timoteus om den lære han har overgitt til ham: Ta vare på dette
uten fordom, - 1Tim. 5.21. Uten fordom betyr; uten å gjøre seg opp en mening på forhånd
som en lar gjelde mer enn Guds ord.
Vi skal bedømme alt i lys av Guds ord. Se Fil. 1. 9 og 10.
Eksempler:
1. For damer å klippe håret og gå med bukser. 1 Tim 2, 9 – 10. Slik det sømmer seg, det
vil si slik det passer, stemmer med det som er regnet for akseptabelt i tiden og i
overensstemmelse med evangeliets lære om ydmykhet og beskjedenhet.
2. Forholdet til forskjellige kulturytringer. Film, teater, musikk. Noen kristne vil få
fryktelig dårlig samvittighet ved å gå i for eksempel teater. Nasjonalteateret er for dem
det samme som syndens hule. Hvorfor? Fordi at for dem er det likhetstegn mellom
teater og synd. Hva skal vi si til slike? Vi må lære oss til å skille mellom det som river
ned og det som bygger opp, det som er fra himmelen og det som er fra avgrunnen. Vi
skal bedømme innholdet etter Ordet. Det finnes virkelig godt teater som gir oss
sannheten på en måte som ingen andre kan.
Mer om dette i
C. Fr. Wisløffs bok – Det kristne livet, s 108 ff.
3. Forholdet barn/foreldre. Noen barn opplever når de kommer dit at de må begynne å ta
egne valg i livet, bestemme kursen videre framover. Det kan være valg av yrke,
ektefelle, bosted og annet. Da opplever de at foreldre har sterke meninger om hva de
bør gjøre, meninger som går på tvers av deres egne. De vet hva de selv tror er rett og
Guds vilje, men får store samvittighets kvaler ved tanken på å skuffe foreldrene. Hva
er rett her? Noen mener at selvstendighet fra barnas side i slike spørsmål er opprør og
synd. I Jes 45, 11 sier Herren: Spør meg – det er spørsmål i livet som bare kan
avgjøres mellom oss og Gud. Ingen foreldre har rett til å bestemme over barna når de
er kommet dit at de må ta egne valg. De skal gi råd og veiledning, men ikke frata
barna sine selvstendighet og rett til egne avgjørelser.
4. Prevensjon i ekteskapet.
Utgangspunktet er at barn er en Herrens gave, også mange barn. Barnerike familier er
ofte en stor velsignelse. Men jeg vil nevne to forhold som vi kommer til å møte og
som det er viktig å tenke igjennom. I dag er det slik at stadig flere er under utdannelse
når de treffer den de ønsker å gifte seg med. Begge ønsker å fullføre utdannelsen, men
de ønsker ikke å vente med å gifte seg. Så kommer spørsmålet, kan vi vente med å få
barn? For å svare på et slikt spørsmål må vi spørre: Er det galt av dem å gifte seg,
skulle de ventet? Her svarer Paulus i 1 Kor 7, 9. Det andre spørsmålet blir: Er det galt
å ville fullføre en utdannelse. Tvert i mot vil jeg si. I et slikt tilfelle vil det være riktig
å bruke et befruktningshindrende middel som er sikkert.
Det andre forholdet som jeg vil nevne er hensynet til våre egen og ektefellens helse og
krefter. La oss ta kreftene først for det gjelder både mann og kvinne. Det er ikke alle
som klarer å ta hånd om barn og oppdragelse like godt. Det fører til ustyrlige barn som
tar aldeles mot og krefter fra foreldrene. Det er ikke galt å ta hensyn til egne evner og
krefter når det gjelder det å få barn. Vi skal tenke på at vi skal skape et hjem som er
godt både for barna og oss selv.
Dette gjelder ikke minst i det å ta hensyn til hustruens helse. Det er stor forskjell på
hvordan et svangerskap og en fødsel arter seg. For noen går det veldig greit, for andre
er det en stor påkjenning. Dette gjør at de ikke vil klare så mange fødsler uten å ta
skade av det. I slike tilfeller vil det også være rett å ta hensyn til dette, ja det vil være
galt å ikke gjøre det.
Sjelesorg – sykdom.
I starten sa vi noe om hva sjelesorg er, det vi nå kommer inn på er områder som ikke hører inn
under sjelesorgen. Det er det vi kaller for mentalhygiene og psykoterapi.
Med mentalhygiene forstår vi organisert arbeid for sinnets helse, med psykoterapi behandling
av sykdom i sinnet eller abnormitet ved psykisk påvirkning.
Vi skal nå ta for oss noen av de mest vanlige psykiske lidelser og si litt om dem. Dette fordi
det er nødvendig å ha en viss innsikt i hvordan dette arter seg. Ikke for å kunne gi behandling,
men for å kunne vise forståelse og kanskje gi en dråpe hjelp i stedet for i uvitenhet å legge
steiner til byrden for dem som har det vont.
I Kol 3, 12 – 13 står et viktig ord i denne sammenheng. Dette er ikke noe vi kler på oss
utenpå, men blir kledd innenfra. Barmhjertighet har med hjertelaget å gjøre, det er å være god
– hjertet. Så – det betyr at dette har en bestemt hensikt og formål. Tåler og tilgir. Tåle betyr å
ha overbærenhet, holde ut med andre i kjærlighet, bære de påkjenninger vi utsettes for av
andre. Tilgi er å ettergi uten å få betalt, få noe tilbake.
Når våre medkristne oppfører seg på en måte vi mener de ikke bør, det gir grunn til anklage,
ja vi skjønner ikke at det går an. Hva da? Da skal vi tåle og tilgi. Hvordan? Slik som Kristus.
Hvordan tilgav Jesus? Uten grense, slik at han tok alt på seg. Alle omkostninger, han bar, han
tålte, han led, for oss. Slik skal vi og.
Da kan det være en hjelp å lære forstå sin neste. Hvorfor. Ofte finnes det en forklaring på gal
eller ubehagelig oppførsel. Det å møte et medmenneske med forståelse og barmhjertighet i
stedet for anklage og fordømmelse kan være stor hjelp. Vi skal ta for oss fire typer av
psykiske lidelser: Stress, angst, maniske og depressive lidelser og uttappethet.
Stress.
Ordet kommer fra det engelske språk og betyr spenning trykk og brukes i vanlig språkbruk
om travelhet, påkjenninger og anstrengelser. Det var en kanadisk lege ved navn Selye som
innførte begrepet i 1936 for å forklare de påvirkninger som kunne sette kroppen i
alarmberedskap.
Med stress mener vi den tilstand som et menneske kommer i når ytre og indre påkjenninger
over tid fører til at kroppens tilpasningsevne overskrides. Stress fører til at kroppen kommer
ut av likevekt og balanse, den er kommet i en underskudds tilstand. Dette kan utløses av store
anstrengelser, infeksjoner, skader, angst, kirurgiske inngrep eller andre store påkjenninger.
Stress kan føre til anspente muskler som gir vibrasjoner, hodepine, ”skuldrene oppunder
ørene”, vond nakke og lignende. Det kan også gi leddsmerter, høy puls, høyt blodtrykk og om
det går over lang tid, hjerteinfarkt eller magesår. Som vi forstår er dette i mange tilfeller
selvforskylt, det kommer av at man drar på seg for mye å gjøre og å tenke på, for mange
baller i luften samtidig. Men det kan også være uforskyldt på grunn av sykdom.
For kristne kan det være ekstra belastende å innrømme stress. For vi har gjerne det idealet at
vi skal yte mest mulig, vi skal være oppofrende og ikke spare oss selv i Guds rikes arbeide.
En eldre kristenleder sa det slik: ”Det er godt og vel å slite seg ut i Guds rikes arbeide, men
sørg for å disponere slik at du bruker hele livet på det”.
Utbrenthet.
Utbrent betyr at kreftene er brukt opp, kroppen er tømt for overskudd og energi, det er som å
være utsultet og gjennomsliten, uten å være i stand til å komme seg igjen. Det er blitt noe
permanent. Det hjelper ikke med søvn og mat, det er noe som har satt seg i kroppen, det er
blitt en sykdom.
Noen stikkord om hvordan dette oppleves:
- Hurtig puls, sliten, arbeidet blir et tungt ork, redd for ikke å klare hverdagen.
- Søvnløshet, sliten uten å få sove, stive muskler.
- Dårlig matlyst, nedstemt, oppgitt, kraftløs.
En kristen vil kjenne på.
- Hjelpeløshet i forhold til å lese i bibelen, dårlig kristen.
- Kommer lett i tvil og anfektelse.
- Får et lidende trist drag. Alt blir vanskelig og tungt.
Angst.
Å ha angst er noe mer eller annet enn vanlig redsel. Det er sykdom og arter seg på to måter.
Vi har det som kalles panikkangst. Ofte er det en ting som har ligget i bevisstheten som en
uro, en liten bekymring, men ikke slik at det har vært noe egentlig problem. En mor går
hjemme, mannen er ferdig på jobb og har en halv times kjøring hjem. Hun har alltid en liten
uro her inne, men ikke slik at det betyr noe. Plutselig slår det ned i henne: Nå har det skjedd
en ulykke, nå har han blitt drept. Voldsomt, med en uforklarlig overbevisning er angsten der,
veltende over henne. Alt knyter seg i henne, hun får åndenød, bena svikter, hjertet hamrer vilt,
synet forandrer seg det er som alt rundt henne velter over henne og vil kvele henne. I hode
hamrer en tanke, det har skjedd noe forferdelig. Hun er nødt til å legge seg. Når mannen
kommer hjem skjønner han ingen ting. Kona ligger og skjelver og stirrer stivt fram for seg og
sier: Jeg trodde du var død. Slik er panikkangsten. Det er viktig å vite, det er sykdom, ikke
tull. Hva kan hjelpe? Et vennlig trøstens ord, en kjærlig hånd, det er ikke sånn vennen min!
Så har vi det som kalles skjult angst. Det er mennesker som ser helt friske ut og de fungerer
på mange måter helt normalt. Men de går med en angst inne i seg som på visse områder styrer
dem. Det viser seg i deres forhold til andre mennesker. De er helt avhengige av å ha kontroll
over andre, derfor vil de bare knytte til seg mennesker som ser opp til dem og lar seg styre av
dem. Det går ikke an å overbevise dem til å endre syn på noe, de må ha rett. Mennesker som
er uenig eller ikke tar hensyn til deres meninger blir behandlet som fiender, ofte hardt og
hensynsløst. De er livredde for å miste kontroll over tilværelsen, derfor er de også så pinlig
nøyaktige i alt. De må stå opp til samme tid hver morgen, spise, gå på jobb, gå hjem osv alt til
samme tid. Du kan stille klokka etter dem for de må ha kontroll på alt, en knugende angst
driver dem.
Disse mennesker kan ofte virke avvisende, harde og fiendtlige. Det kommer av angsten, de er
ikke i stand til å stole på andre enn dem de føler de har under kontroll. De kan være din beste
venn over mange år, oppdager de at du er uenig med dem i noe er du plutselig deres fiende.
Det er vont å oppleve, men kan forstås og tåles på bakgrunn av at det er en sykdom.
Depresjon.
Depresjon er en sykdom i sinnet, vår psyke. Det er en uhyre farlig sykdom. På slutten av 90
tallet var det flere som døde pga depresjon enn i trafikkulykker i Norge. Den angriper selve
sentrum, hjernen som styrer alt i et menneske. Derfor vil den også påvirke hele mennesket, alt
i legemet. Tanker, følelser, krefter, matlyst, alle legemets funksjoner.
Symptomer ved depresjon, minst fem av disse må være tilstede for at vi kan tale om
depresjon:
1. Tap av interesse for eller manglende glede ved alle eller de fleste aktiviteter. Slapp og
tung, alle bevegelser kjennes som et ork. Har et sterkt behov for å ligge og sitte. Alt
stopper liksom opp. Blir veldig glemsom.
2. Konstante smerter i hode, kan våkne med intense hodesmerter.
3. Depresjon er en sykdom i tanken. Alt synes håpløst, meningsløst og trist. Tankene
kretser ustanselig om det håpløse, umulige og fortvilte i tilværelsen. I samtale er et
alltid dette som kommer fram, logikken er sylskarp, men det stemmer ikke med
virkeligheten.
4. Overdreven eller urimelig skyldfølelse. Selvnedvurdering, er ikke verd noe, skulle
aldri ha levd.
5. Manglende følelsesmessig reaksjon på hendelser som vanligvis gir glede. Vil helst
være for seg selv, andre mennesker, selv de nærmeste oppleves som en pine, det er et
ork å snakke.
6. Depresjonen er ofte tyngst om morgenen.
7. Våkner tidlig om morgenen, minst to timer før det vanlige.
8. Nedsatt bevegelse eller rastløs uro, dvs. motoriske symptomer, som merkes av
omgivelsene.
Sykdommen kan også arte seg som manisk depressiv sinnslidelse. Mani er det motsatte av
depresjon. Det fører til en overaktiv hyper tilstand.
Symptomer ved mani.
1. Økt aktivitet, enten sosialt, i arbeid eller andre forhold i livet. Adferden blir mer og
mer impulsstyrt. Setter i gang prosjekter, handler ting han ikke trenger eller har råd til.
2. Den ene ideen etter den andre kommer, eller det oppleves at tankene raser av sted.
3. Mer pratsom enn vanlig. Utrolig god til å argumentere, umulig å overbevise om at han
tar feil, at det er noe galt fatt.
4. Sterkt øket selvfølelse som kan anta form av vrangforestilling.
5. Nedsatt søvnbehov.
6. Lett for å bli distrahert.
7. Overdreven opptatthet av aktiviteter som innebærer en stor risiko for ubehagelige
følger som pasienten ikke innser.
Som å kjøre en 12V motor på 24V det går unna, men det går ikke bra.
En pasient med mani kan også oppleve manien som en ekstatisk tilstand. Han føler en enorm
indre lykkerus ledsaget av en indre spenning. Han opplever også å ha et overskudd av krefter
og energi.
Schizofreni.




Opplevelser av tankepåvirkning
o Tanketyveri
o Tankepåføring
o At andre kan lese tankene
Opplevelser av ekstern styring
o Påførte handlinger
o Påførte følelser
Endrete sanseopplevelser
o Hørselshallusinasjoner
 Kommenterende stemmer
 Diskuterende stemmer
 Andre lyder
o Synshallusinasjoner
o Andre sansehallusinasjoner
Vrangforestillinger
Temperamentene
All skapning avspeiler Guds storhet og skaperherlighet. Den levende mer enn den livløse.
Mennesket mest av alt.
Til dette hører også det at hvert menneske har sitt individuelle preg. Ingen er kopier. Den
største kilde til dette individuelle preg ligger i menneskets sjelsliv i personligheten.
Det vi nå skal ta for oss, nemlig temperamentet er en av de faktorene i sjelslivet som i så høy
grad frembringer individuelle forskjeller.
Temperamentsforskjellene er av sjelelig art, men innvirker på det legemlige. På form og
bevegelse. Det synes utenpå oss, særlig på ansiktstrekk og ansiktsutrykk.
Dette er medfødt, det er der før vi ble født, som fingeravtrykket og øyets utrykk og bilde.
Temperamentet hører hjemme i den del av vårt sjelsliv som vi kaller det ubevisste eller
underbevisstheten. Det vil si den del av vårt indre liv som vi ikke kan gjennomlyse med vår
tenkning og som vår vilje bare i meget begrenset grad har kontroll over.
Som ingen normale mennesker fødes uten kjønn, så fødes ingen av oss uten temperament. Det
er en ubevisst kraft som gir vårt sjelsliv farge. Som mer eller mindre tydelig følger det fra
livets første stund til den siste.
Temperamentet har med vårt sjelslivs funksjon å gjøre. Det anslår den toneart vårt sjelsliv,
vårt sinn kommer til å bevege seg i. Det angir det tempo som blir det naturlige for vårt sjellige
og legemlige liv. Denne toneart og tempo bestemmes av den måte hvorpå temperamentet vårt
kombinerer de forskjellige sider ved vårt sjelsliv.
Disse forskjellige sider er følelse – forstand – vilje.
Hos noen er følelsen det dominerende, mens forstand og vilje er mindre fremme. Hos andre er
det viljen som dominerer mens de andre sidene gjør seg mindre gjeldende.
Dette er temperamentet, hvordan dette forholder seg hos oss. Hvordan vi er i dette har med
skapelse og arv å gjøre. Salm.139. 13 – 16.
Ordet temperament kommer av latinske temperamentum som betyr; den rette blanding. Det
tenkes da på de tre grunnkrefter som nevnt ovenfor.
Men det er ikke disses innbyrdes forhold, kjemien det dreier seg om. Men hvordan vi reagerer
overfor de inntrykk vi mottar.
Reagere betyr tilbake – virke. Det handler altså om den tilbakemelding, respons som vi gir på
våre omgivelser. Den sier noe om vårt temperament.
Vi taler om fire forskjellige temperament: Sangviniker, melankoliker, koleriker og
flegmatiker.
Ingen har et rendyrket temperament, vi er alle en komposisjon av de forskjellige temperament.
Sangvinikeren.
Ordet kommer fra det latinske ordet sangvis, som betyr blod. Oldtidens medisinske
oppfatning var at blod var den varme væske i kroppen. Derfor er dette brukt om det varme og
lette temperament.
Grunnstemningen er mottaklighet, åpenhet for alle slags inntrykk. Dette er fordi det er
følelsen som er det mest framtredende. Følelsene settes først og sterkest i sving. Ikke
overveielse, refleksjon eller grubleri. En slik person er ureflektert, naiv og spontan.
Derfor har vi å gjøre med en urolig og rastløs person, fordi han er så mottaklig for inntrykk.
De strømmer inn i hans åpne sinn, gjør ham beveget og skaper stemninger som gjør at sinnet
blir urolig.
Disse inntykk fører ikke til overveielser eller beslutninger, nei det er stemningen ved det
opplevde som er det viktigste. Derfor har man med rette kalt dette – det nytende temperament.
Sangvinikeren verken tenker eller handler så mye ved det han opplever, han nyter det. Det har
han særlige evner til. Hans stemning er lett å vekke, en solstråle, en blomst er nok til å gjøre
ham munter og glad. Da han er åpen for mange og mange slags inntrykk derfor avløser
stemningene hverandre i rask rekkefølge. Han lever derfor et rikt og beveget liv, hvor det ene
inntrykk fordriver det andre, den ene stemning klinger uavlatelig over i en neste.
Sangvinikeren er ureflektert og naiv. Han er som et stort barn. Som andre barn tenker han
høyt. Ordene kommer raskt og lett fordi han plages ikke av overdreven refleksjon,
planlegging og beslutning. Han har lett for å få venner fordi han oppleves morsom, frisk og
levende.
Sangvinikeren har varme følelser, derfor kan han lett bli sint, sprutende sint, men aldri
langsint.
Sangvinikerens styrke.
1. Deres evne til å leve i nuet, være tilstede i øyeblikket, i det som skjer.
2. På grunn av denne evnen har de lett for å sette seg inn i andres følelser og vise
medfølelse. Som følge av dette har sangvinikeren naturgitte evner til å pleie syke. Om
de da i tilegg tilegner seg karakterens fasthet, så finnes det ingen som overgår dem
som sykepleier. De unngår nemlig lettere enn noen andre den hardhet og ufølsomhet
som så lett leger seg over den rutinerte sykepleieren.
Det samme gjør seg gjeldende når det gjelder å omgåes barn.
3. Sangvinikeren har særlige forutsetninger for å leve et rikt liv fordi han har åpne sanser.
Han hører, ser, sanser, føler og fornemmer mer enn noen annen. Deres sjelsliv fylles
av mange inntrykk, mangeartede og rikt vekslende. De har øye for natur og kunst, for
former og farger.
Sangvinikerens svakhet.
1. Han er flyktig og overfladisk. Det har sin grunn i at han er øyeblikkets barn. Han lever
i nuet på en slik måte at sammenhengen i livet hans går tapt. Derfor oppleves han ofte
som flakkende i vennskap, vinglete i interesser, ustabil i arbeide.
2. Han er upålitelig. Dermed mener vi ikke at han er falsk eller hyklersk. Men uten å
ville det glemmer han både løfter og forpliktelser. Man kan ikke riktig stole på det han
sier. Man vet aldri når han holder sitt løfte.
Melankolikeren.
Dette ordet – melankoliker – kommer fra det greske melaina chole, som betyr sort galde. Det
brukes som navn på det mørke, det tunge og triste temperament.
Også her er følelsen det fremtredende trekk i sjelslivet. Det vil si at inntrykkene utenfra gir de
sterkeste virkninger i følelseslivet. Det melankolikeren opplever setter særlig hans følelser i
bevegelse.
Det har han altså felles med sangvinikeren. Men mens sangvinikeren er åpen og mottagelig
for de stadig skiftende inntrykk, altså utadvendt, så er melankolikeren innadvent.
Han slipper ikke så mange inntrykk inn til seg, men til gjengjeld bearbeider han dem grundig.
Han formlig ruger over dem, for hos ham settes refleksjon, overveielse og tenkning i
bevegelse sammen med følelsene.
Hans tenkning er nøye knyttet til følelsene, men det foregår mindre instinktbundet. Med sin
vilje og bevissthet avgjør melankolikeren hvilke inntrykk han slipper inn i sitt følsomme sinn
for deretter å ta dem frem igjen til en grundig gjennomtenkning.
Dette gjør at det er en del inntrykk som går hus forbi hos ham. Men til gjengjeld er det noen
inntrykk som han fanger inn med en utrolig skarphet, og gir god plass i sitt følelses og
forestillingsliv. Det er fremfor alt de inntrykk som han på en eller annen måte setter i
forbindelse med seg selv.
Siden han er tung og mørk av sinn, er det helst de inntrykk utenfra som berører ham selv på
en pinlig eller smertelig måte som han tar inn i seg. Disse inntrykk opptar han til grundig
bearbeidelse, og han gjemmer dem til vemodig erindring.
Er det noe å være så opptatt av, vil mange si om melankolikeren.
Det melankolske temperament er det lidende.
Mens sangvinikeren suger til deg de stadig skiftende inntrykk og nyter dem mens de
strømmer gjennom hans sjel. Så blir melankolikeren så opptatt med et eller annet inntrykk,
helst et smertelig, at han lite eller ingen ting fanger inn av alt det fine og lyse og
oppmuntrende som foregår rundt ham.
Hans sjelsverden blir derfor ikke bare mørk, men også trang.
Melankolikeren bedømmer alt det han opplever opp mot den bakgrunn han har i seg selv.
Måler og veier det alt etter en målestokk han har i seg selv. Han bedømmer alt etter det ideal
han bærer i sitt bryst.
Vi finner han i H. Ibsens „Villanden” Der har vi en Gregers Wærle som går rundt med den
ideale fordring i lomma.
Og så er resultatet temmelig opplagt, han føler seg skuffet. Vi kan si at denne medfødte ideal
trang blir hans livs lidelse.
Men ikke bare det, denne hans ideelle higen gjør ham mer og mer uvillig og fjern overfor alt
det han opplever. Hele det daglige liv, med dets skuffelser og disharmoni. Følgene av det blir
at nuet interesserer ham mindre og mindre. Den nærværende virkelighet blir for tung og
trykkende for ham. Så flykter han mest mulig fra den. Inn i tankenes og drømmenes verden.
Snart i fortiden, snart i fremtiden hvor han konstruerer det ideelle luftslott.
Vi kan summere med å si; han har det ikke bare greit melankolikeren, verken med seg selv
eller sine omgivelser.
Melankolikerens styrke.
1. Han har et fint og rikt følelsesliv. Det som mangler i bredde tar han igjen i dybde.
Derfor er mange av de største kunstnere melankolikere.
2. Han er dyp og grundig i alt. Det han gjør liker han å gjøre grundig og nøyaktig, han
ønsker å trenge til bunns i de saker han beskjeftiger seg med. Han er en skapende
natur.
3. Han har selvbegrensningens gave. Han har aldri mange interesser, men til gjengjeld
går han opp i dem han har.
4. Hans troskap. Han er trofast i vennskap selv om han ofte er ubehjelpelig i omgang
med andre. Han eier alltid mer enn det han sier og viser.
5. Hans pålitelighet. Han glemmer ikke så lett sine løfter og forpliktelser. Ett brutt løfte
vil pine ham i lange tider. Han er omhyggelig i sitt arbeide, hjemme og borte. Han er
en ordensmann, systematisk og nøye.
Melankolikerens svakhet.
1. Han er ulykkelig opptatt med seg selv. Han fristes til den selvspeiling og
selvbeskuelse som lammer et menneskes vilje og handlekraft. Alltid dissekerer han
seg selv, sitt eget indre. Grubler over det han har sagt og gjort. Lever opp igjen
situasjoner, hva han skulle ha gjort og sagt.
2. Han er meget ømskinnet. Dermed har han lett for å føle seg såret og fornermet. Han
er meget nærtagende.
3. Hans uforsonlighet. Det er visst ingen son har så vanskelig for å glemme en
fornemmelse eller krenkelse. Det henger sammen med at de mottatte inntrykk alltid
går i dybden hos melankolikeren. I tillegg kommer også det at han i sin rike og dype
tankeverden er vant med å konstruere opp ting, slik blir bagateller etter hvert til store
fjell i hans tankeverden. En følge av dette er også at han har vanskelig for å tilgi.
4. Han er vanskelig å omgåes. Han er innesluttet, ordknapp, mørk og trist.
5. Han er den fødte pessimist, han ser det vrange og skakke ved alt.
6. Han er hovmodig. Det skarpe blikk for andres feil, gjør at han lett ser ned på andre,
mens han har vanskeligere enn andre for å oppdage sine egne.
7. I tillegg til dette er han også ofte passiv, upraktisk og ubesluttsom.
Kolerikeren.
Utrykket kommer fra det greske: chole, som betyr gul galle. Det var hva man i oldtiden anså
for å være den hete væsken i menneskets legeme.
Derfor betegner man med dette utrykket det hete og heftige temperament.
Her er viljen det mest fremtredende moment i sjelslivet.
Det betyr at her er det viljen som først og sterkest settes i bevegelse ved inntrykkene utenfra.
Det kolerikeren opplever egger hans vilje. Det blir hos ham straks en beslutning. Og hans
beslutning fører raskt til handling.
Vi har sett at sangvinikeren har det nytende temperament, melankolikeren det lidende.
Kolerikeren har det handlende, det praktiske temperament. Her har vi det nøkterne, effektive
menneske.
For ham står sangvinikerens friske og livfulle følelser rett og slett som sentimentalt føleri. Og
melankolikerens refleksjon og grundige overveielser anser han som bortkastede grublerier.
For ham er det å leve noe ganske annet enn å fange inn livets stemninger eller å gruble over
livets gåter. Å leve er for ham å gripe inn, å handle.
Kolerikerens styrke.
1. Viljekraften. Ingen har slike naturgitte betingelser for å bli en sterk og fast karakter
som han. Det passive, som er melankolikerens fare, og også sangvinikeren, dette å la
seg påvirke av noe utenfor seg, å bli trukket med av omgivelsene, det er noe ganske
fremmed for kolerikeren. Han er aktiv, praktisk rettet helt fra bunnen, like fra
underbevissthetens dyp.
Det som driver han er trangen til selvbestemmelse. Og det er jo den bevisste viljes
egentlige kjennetegn. Derfor reagerer han imot å bli styrt og bestemt av andre. Han
ønsker for det første å bestemme alt som angår ham selv. Men deretter ønsker han
også å bestemme mest mulig av det som angår andre også. En med et slikt
temperament har problemer med å være passasjer i bil, han vil hele tiden ønske å
overstyre sjåføren.
Kolerikerens aktivitet er av viljesmessig karakter. Den er målbevisst, resultatorientert.
Den utgår av viljens bevisste overveielse og plan, skjønt grundig overveielse er det
ikke alltid, fordi reaksjonene ofte er så effektive at det går ut over grundigheten
2. Besluttsomhet og handlekraft. Mens melankolikeren reflekterer og drøfter og veier
alle hensyn for og i mot, og har vanskelig for å ta en beslutning, ser kolerikeren straks
hva som skal gjøres. Dette skarpe blikk beror sikkert mer på intuisjon enn på
refleksjon. Det er som hele hans vesen instinktivt føler seg frem til det som skal gjøres
i den øyeblikklige situasjon. Det er handlingsmomentet han er innstilt på og derfor
griper så raskt og lett. Han kan både beslutte og handle. Her har han et lykkelig
fortinn, en stor livs dyktighet.
3. Han er praktisk. Han har evnen til å være målrettet, og han har lett for å se de rette
midler for å nå målet. Han trenger ikke mye tid til spekulasjoner, nei han handler fordi
han ser straks hva som skal gjøres her og nå. Han lever i nuet og vet å utnytte nuet for
sin plan. Dette er en stor styrke der hvor det kreves raske beslutninger og handling, så
som i hjemmet med oppdragelse av barn.
4. Han er skarpsindig. Hans energiske vilje driver ham til skarp og klok tenkning. Den
må imidlertid ikke forveksles med dyp og grundig tenkning, det har han ikke tid til.
Hans tenkning er praktisk. Han tilegner seg etter hvert en skarp menneskekunnskap,
som er orientert ut fra deres brukbarhet for ham.
5. Han er snarrådig og modig. Han er med andre ord en som er herre over de fleste
situasjoner. Han lar seg ikke lett skremme, snarere lar han seg egge av motgang og
vanskeligheter.
6. Han lar seg ikke skremme eller kue av motgang. Her har vi noe av det største ved ham,
hans enestående livsdyktighet. Mens sangvinikeren og melankolikeren ofte gir opp
ved motgang og vanskeligheter, skremmer det aldri kolerikeren. Det egger ham heller.
Det er som hindringene fordobler hans skarpsindighet og hans energi.
Kolerikerens svakhet.
1. Han er hard. Fordi følelseslivet er det som er minst utviklet, har han liten evne til å
føle seg inn i andres tilstand og stilling. Derfor har han lite medlidenhet med dem som
lider og har vanskeligheter. Det er noe følelsesløst ved ham i alle situasjoner.
2. Han er heftig og voldsom. Derfor kalles dette temperament for det hete. Han har lett
for å tenne på alle pluggene, og han har vanskelig for å styre seg når han blir sint,
derfor kan han lett gjøre og si ting i sinne som fører til mye ondt. Han har heller ikke
lett for å erkjenne feil og be om tilgivelse.
3. Han har stor selvtillit. Han er vant til å bli hørt og få sin vilje igjennom, ikke fordi
hans vilje alltid er den beste. Men fordi han er så rask og målrettet at de andre gir etter.
Selv er han overbevist om at han ser skarpere og klarere på forholdene enn de andre,
samtidig som han eier evnen til å sette ting i verk. Dette gir ham en stor selvtillit.
4. Han er hovmodig og herskesyk. Trangen til å handle driver ham instinktivt til å få
andre til å ville som ham. Og da han sjelden har tid til å overbevise dem, så tvinger
han dem. Det gjør han uten problemer fordi han ser ned på dem og deres dyktighet.
Han mener det er en fordel for dem at de blir nødt til å gjøre det fornuftige, det som
han foreslår.
5. I tilegg til dette er han hevngjerrig, han glemmer ikke så lett, men hevner.
Flegmatikeren.
Utrykket skriver seg fra det greske ordet – flegma. Det betyr slim, og brukes derfor som
betegnelse for det seige, det trege og det kalde temperament.
Vi har sagt at sangvinikeren har det nytende, melankolikeren det lidende og kolerikeren det
handlende temperament. Om flegmatikeren kan vi si at han har det hvilende, likevektens
temperament.
Med det mener vi for det første at inntrykkene fra omverden virker ganske annerledes, på ham
enn på de andre. De virker harmonisk, det er altså ikke noen enkelt side ved sjelslivet som
settes i ensidig bevegelse hos ham, slik det er tilfelle hos de andre. Hos kolerikeren var det
viljen, hos sangvinikeren følelsen og hos melankolikeren følelsen og forstanden som
inntrykkene utenfra særlig virket på.
Flegmatikeren er ved sin natur på en lykkelig måte forsonet med livet og tilværelsen. Den
påvirker ham ikke, eller i alléfall svært lite. Mens de andre, på hver sin måte, beherskes av
omverdenen, står flegmatikeren som den overlegene, med stor kontroll over de mange
inntrykkene.
Inntrykkene utenfra virker så likt på de forskjellige sider av hans sjelsliv at han praktisk talt
alltid og under alle livets forhold bevarer den indre likevekt. Han står som den rolige og klare
tilskuer til alt det som møter ham.
Han eier en stoisk ro, som ikke rokkes av noen inntrykk utenfra. Aldri blir han overrumplet,
ikke en gang forundret over det som skjer. Heller ikke blir han egget og spent under
vanskeligheter og farer. Idealene plager ham ikke, dem slår han rolig av på inntil de lar seg
gjennomføre.
Ja heller ikke motgangen går synderlig inn på ham. „Sin skjebne får man finne seg i ” sier han
rolig og tørt.
Flegmatikerens styrke.
1. Han er snill og lett å omgås. Her kommer det lidenskapspløse ham til hjelp. Endog
midt i det daglige liv står han som den rolige tilskuer. Der hvor følelser og vilje løper
av med de andre, bevarer han roen og balansen. Han er fremfor alt fredsommelig. Det
ligger i hans natur. Han ønsker minst mulig spetakkel, og kan ikke begripe hvorfor
menneskene vil virvle opp så mye støv som de vanligvis gjør. Derfor er han både rolig
og behagelig i sin omgang med andre. Som følge av dette virker han dempende og
forsonende på andre. Det er noe muntert og fornøyd over ham. På grunn av sitt rolige
gemytt er han i stand til å betrakte folk og forhold på en skarpere måte enn alle andre
og har et godt øye for det komiske i de forskjellige situasjoner. Ingen kan være så
morsom som han.
2. Han er rolig og pålitelig. I fare er han den som bevarer roen og er i stand til å tenke
klart og fornuftig og handle på beste og sikreste måte. Hans ro gir ham også en stor
fordel i det daglige liv. Han gir seg tid til å tenke i gjennom tingene før han handler.
Det han gjør blir derfor solid og ordentlig gjort. Han er til å stole på i alle forhold. I
vennskap er han trofast, om han mangler det overstrømmende og hjertelige.
3. Han har en praktisk forstand. Fordi han er så lidenskapssløs får hans tenkning en
stor frihet til å utfolde seg rikt og fruktbart. Han er ikke så utsatt for ønsketenkning
som de andre. Han har derfor gode evner til vitenskaplig arbeide. Han har fremragende
evner til å gjøre seg gjeldende og utrette noe i livet. Han har en særlig evne som
rådgiver.
Flegmatikerens svakheter.
1. Han er treg. Det henger sammen med hans grunnstemning overfor omverdenen.
Ingen ting overrumpler ham, intet beveger ham, intet forundrer ham og intet begeistrer
ham. Han er den rolige tilskuer. Og ikke nok med det, man vil ofte møte en mot
reaksjon hos ham. Kommer sangvinikeren inn varm som en glo, da blir flegmatikeren
kald som is. Kommer melankolikeren pessimistisk og jamrende over verdens
dårlighet, så blir han mer optimistisk enn noen sinne, til ergrelse for den andre.
Kommer kolerikeren fylt til randen av sine planer og foretak, så er det en utsøkt
fornøyelse for flegmatikeren å slå en bøtte kalt vann over hans iver. Dette er han
meget dyktig til fordi han har roen og innsikten som skal til for å se svakhetene i de
andres disposisjoner. Følger flegmatikeren sine dårlige tilbøyeligheter blir han en
irriterende ertekrok.
2. Hans lathet. Han er sikkert latere enn noen annen. Ingen har derfor lettere for å
stagnere, og det skjønt han av naturen er mer allsidig rustet enn noen. Men
makeligheten ligger ham snublende nær.
3. Hans mangel på fasthet. Han har en uvilje mot besvær og en forkjærlighet for det
bekvemme som gjør at han er svak for fristelsen til å slå av på idealene.
4. Hans likegyldighet for andre. Han er ikke hard og brutal, men han er kald. En passiv
natur som gjerne lever sitt eget makelige liv i egoistisk ubekymrethet om de andres
sorg og nød.
5. Hans blaserthet. Med det mener vi den tilstand av overlegen interesseløshet. Hans
temperament er jo det likevektige. Han står nettopp som den uinteresserte tilskuer til
alt som omgir ham. Og jo mer han med sitt rolige og skarpe blikk ser av menneskenes
dumheter, narraktighet, forfengelighet og egoisme, jo lettere har han for å forakte dem.
Mer skal det ikke til for at hans medfødte uinteresserthet skal gå over til den
overlegene interesseløshet. Han blir den kalde verdenskloke tilskuer, som studerer
menneskene mer enn han interesserer seg for dem.
Vink for sjelesorgen.
Temperamentet er en side ved vårt naturlige liv. Dette skal som alt vårt naturlige liv
underlegges vårt åndsliv, det vil si vårt liv med Jesus.
Det er mange som ikke er klar over dette. De ser på sine medfødte anlegg som noe som bare
må være slik det er. Er man av naturen hissig og bråsint, så er det ikke noe å gjøre med det.
Man må bare etterpå opptre mest mulig kristelig ved å be om forlatelse og ellers gjøre godt
igjen det man måtte gjøre ille i sin vrede.
Men denne oppfatning av temperamentene er bunn falsk. Visstnok inneholder temperamentet
noe som aldri kan eller skal viskes ut, det vil prege oss hele livet. Det gir vårt sjelsliv et
egenartet preg, men temperamentet skal allikevel bearbeides av vår bevissthet og vilje.
Vi vet at legemet skal ikke herske over oss med sine iboende drifter og krefter. Vi kan følge
disse drifter så lenge de ikke driver oss til synd. Alt som er av syndige lyster og begjær skal vi
fornekte og døde, de har ikke livets rett. Nøyaktig slik er det med vårt forhold til vårt
temperament også.
Som legemet skal helliges, dvs. tas i tjeneste for Gud, slik skal også vårt temperament
helliges.
Det skal tuktes, så det blir et tjenlig middel får åndens liv i Gud. Derfor skal alt det ved vårt
temperament som hindrer vårt gudsliv skjæres vekk, mens det som er av det gode skal
fremelskes.
Her vil det være forskjell fra de enkelte temperamentene hvor skoen trykker mest, derfor vil
vi som eksempler trekke frem noen av de ting som i denne sammenheng vil være særlig
aktuelt for de forskjellige temperamentene.
Sangvinikeren.
På grunn av sitt følsomme og lett påvirkelige sinn ligger det nær for ham å bli overfladisk og
upålitelig. Ustadigheten, det impulsive er det verste for ham. Ingen har så lett for å bli en
møtekristen. Når han kommer på møte rives han straks med, særlig av alt det som rører ved
følelseslivet. Sang og musikk, et varmt vitnesbyrd, en rørende fortelling, og straks triller
tårene fra ham. Han er med av hele sin sjel, og deltar gjerne aktivt i møte.
Men hjemme i det daglige liv har han sin største vanskelighet. Den daglige trofasthet og
utholdenhet er tyngre for sangvinikeren enn for noen andre. Han er av natur så flyktig og
flagrende, blir lett distrahert av alt rundt seg, og har derfor vanskelig for å gjennomføre den
daglige bønn, bibellesning og kristenliv.
De gode beslutninger han tar på møtene, smuldrer lett bort i det daglige liv.
Det samme gjelder på alle områder i hans liv, i arbeid og i vennskap.
Mangel på fasthet er hans stadige vanskelighet og svakhet.
Det er ingen som trenger selvprøvelse mer enn sangvinikeren. Det å bli klar over og innse
sine dårlige sider og hvor han er særlig svak. Ikke først og fremst for at han skal begynne en
kamp mot seg selv, men at dette skal komme med i den daglige omvendelse og tilflukt til
Jesus. Da blir dette det som på en særlig måte kommer til å gjøre ham avhengig av Jesus. Da
kan han også begynne å legge av de dårlige sidene.
Da vil temperamentet bli beskåret for de dårlige skudd og samtidig få utfolde seg i sin rette
fargerikdom. Som kristen blir han den kristne optimist. Sine sterkeste inntrykk mottar han fra
den lyse siden av kristendommen. Nåden og frigjørelsen, korset og blodet, håpet og himmelen
er det som fanger hans følsomme sinn. Det er kristendommens herlighet han har for øye.
Det var vel grunnen til at sangvinikeren Peter ble håpets apostel.
Melankolikeren.
På grunn av sin innadvendte og reflekterende natur havner han lett opp i religiøse grublerier.
Dermed vil han lettere enn noen andre kaste seg over de vanskelige steder i Bibelen. Dette vil
lett vende hans oppmerksomhet bort fra det sentrale og grunnleggende som samfunnet med
Jesus i omvendelse og tro.
Han vil også lett føres inn i grublerier over seg selv, sin synd, sitt harde og gjenstridige hjerte,
sin udugelighet, kort sagt, alt det mørke og håpløse.
Det er det triste og tunge som hans øye først og fremst oppdager, derfor blir det lett noe
klynkende og klagende over ham.
Han synder mest i sitt dype og rike sjelsliv, det vil si i begjær, fantasi og tanke. Det er de
hemmelige synder han er særlig utsatt for, og da særlig utukt, æresyke, hat og hevn.
Det er altså det selvbeskuende, det innadvendte, det selvmedlidende, selvopptatte som er det
svakeste punkt i hans sjelsliv.
Så er det dette han først og fremst trenger å få se og få en rett erkjennelse av.
Men samtidig trenger han fremfor noe annet å få sitt blikk vendt bort fra seg selv over på
Kristus. Å komme fri fra seg selv ved å kjempe mot seg selv er helt umulig, det fører bare til
enda mer selvopptatthet. Men å få se inn i hva vi eier i Kristus det er „ å skue inn i frihetens
fullkommene lov” Jak. 1. 24.
Får han leve i dette, og slik lære å fornekte sine dårlige sider ved å være opptatt med Kristus,
blir han et verdifullt medlem av de helliges samfunn. Frisk og smittende som sangvinikeren
blir han aldri. Men til gjengjeld har han det grundige, det dype og det verdifulle. Hans tanker
og ord er vel overveide og grundig gjennomtenkt, og de er ofte også selvstendige og dype
tanker. De tilfører en rikdom i dybde og innsyn. Johannes er melankolikeren blant apostl.
Kolerikeren.
Det som er kolerikerens svake punkt er det harde og kalde, heftige og hensynsløse i hans
medfødte vesen. Så har han jo også en sterk trang til å bestemme over andre og få sin vilje
igjennom. Hans effektivitet og trang til å handle går ofte ut over både kvaliteten på det som
gjøres og andre mennesker.
I tillegg til dette kommer også hans anlegg for å være utadvendt og overfladisk i sitt
kristenliv. Ingen har så lett for å slå seg til ro med aktivitet og utenpåkristendom og miste
omsorgen for det indre liv med Gud.
Får han se dette og leve i erkjennelse av dette, vil det være det som særlig gjør ham avhengig
av Jesus. Det vil gjøre ham liten og redd for seg selv, avhengig av å få se inn i evangeliets
frigjørende makt til å leve for Jesus. Da blir han fri til å begynne å jobbe for å legge av de
dårlige sidene, og styrke de gode.
Da kan Jesus få bruke ham i sitt arbeide, slik han gjorde med Paulus.
Som kristen har han særlige forutsetninger for å bli en kristelig karakter. Det avgjørende for
karakterdannelsen er jo viljens energi, den målbevisste handling etter en bestemt plan, og ikke
etter innfall eller plutselige innskytelser. Han har også den seige utholdenhet som ikke gir seg
for hindringer og motstand.
Dette gjør at vi hos slike også finner spesielle forutsetninger for å bli en aktiv kristen.
Kolerikeren drives alltid til handling, han må arbeide, hvor han så er. Derfor blir han en
hverdagskristen. For ham er kristendommen liv og handling.
Han blir som regel snart en meget verdifull medarbeider. Med sitt praktiske skjønn bedømmer
han både forhold og personer sundt og nøkternt. Og særlig forstår han hva som skal gjøres.
Han ser også hvordan det skal gjøres.
Flegmatikeren.
Hos dem er det makeligheten som er den store fristelsen. Ingen har så lett som disse til å
bevare det kristelige skinn, selv om det åndelige livet og livssamfunnet med Jesus mangler.
De strør rundt seg med tillære kristelige ord og væremåter. Det gjør at det er hykleriet som er
den største faren. Og forsømmelses synder de synder som på en særlig måte vil gjøre dem
avhengig av Jesus for å bevare det åndelige liv levende og friskt.
Men lever de med Jesus har de noen naturgitte evner til å leve et harmonisk kristenliv. De har
også gode forutsetninger for å bli gode samlende ledere. Deres rolige vesen og gode oversikt
gir dem et stort fortrinn her. Stille og klok settes de andre kristne i virksomhet akkurat der
hvor de med sitt gode overblikk ser at det trengs.
Temperamentenes vanskelighet.
Livet er komplisert. Så også her. Forskjellen i temperament har ikke bare noe tiltrekkende ved
seg, som vi nå har sett. Den medfører også en vanskelighet og fare for omgangen mellom de
forskjellige temperamenter.
Vi har jo i det hele tatt lett for å misforstå hverandre, mistolke den andres vesen, oppførsel,
ord og handlinger. Og grunnen er den at vi bedømmer den annen for mye ut fra våre egne
forutsetninger, og ikke ut fra hans. Vi setter oss ikke tilstrekkelig inn i de motiver som drev
ham til å gjøre det han gjorde.
Og nå er det innlysende at forskjellen i temperament i høy grad vil friste til en slik
mistolkning. Bedømmer melankolikeren de andre temperamenter ut fra seg selv, så vil han for
det første ikke begripe dem, men han vil også lett underlegge dem motiver som de ikke har.
Sangvinikerens merkelige svingninger og plutselige overganger vil han bedømme som
karakterløshet, for han sier til seg selv: Hvis jeg oppfører meg slik vil jeg mangle karakter.
Og sangvinikeren vil lett bedømme melankolikeren som furten og fornermet, fordi han ikke
snakker. For sangvinikeren sier til seg selv: Tier jeg stille så lenge om gangen er det fordi jeg
er furten på en eller annen.
Først når vi lærer å forstå menneskenes temperament vil vi kunne være rettferdige mot dem.
Det vil få stor betydning for oss og gjøre våre tanker og dommer om dem mildere og vår
omgang med dem lettere.
Med det mener vi selvfølgelig ikke at vi skal overse og bortforklare det onde hos menneskene.
Men kjennskap til temperamentene skal hjelpe oss til å forstå hva det er hos de andre som
kommer fra en ond vilje og hva som bare er utslag av temperament, som er forskjellig fra vårt.
Samtidig vil det også hjelpe oss til å bedømme det virkelige onde hos den andre mildere, idet
vi blir oppmerksom på at han på det punktet har fristelser som vi lite kjenner til.
Flegmatikeren vil på denne måten oppdage at når sangvinikeren og kolerikeren så lett blir
sinte, så er det fordi de har en medfødt tibøyelighet for det, som han ikke har. Og
sangvinikeren og kolerikeren vil oppdage at når melankolikeren er så utsatt for
mistenksomhet og furtenhet, så er det fordi han har en medfødt tilbøyelighet til dette, som de
ikke har.
Temperamentenes fordeling på kjønn.
Vi finner alle fire temperamenter hos begge kjønn. Der finnes sangvinske menn og
flegmatiske kvinner. Men den store regelen er vel at kvinnen enten er sangviniker eller
melankoliker, og helst en blanding av begge. Det henger sammen med at det typisk
”kvinnelige” gjerne er det følsomme og myke. Mens det typisk ”mannlige” er det sterke,
aktive og modige.
Våre oppfatninger av hva som er det mest vanlige og ”normale” når det gjelder temperament
og kjønn fører ofte til at vi misforstår. En kolerisk kvinne kan virke både hard, ufølsom og
ukvinnelig. Hun vil være handligsrettet og effektiv og derfor bli oppfattet som en som tar
styringen fra mannen. Særlig dersom hun er gift med en melankoliker. Men det behøver slett
ikke å bety at hun er stri og egenrådig, de forskjellige temperamentene utfyller hverandre slik
at resultatet for hjemmet blir godt.
Temperament og alder.
Temperamentet er noe vedvarende som følger oss fra vugge til grav. Men samtidig kan vi se
at temperamentet til en viss grad skifter farge etter den alder vi befinner oss i. Barnealder er
den sangvinske, ungdomsalder den melankolske, manndomsalder den koleriske, og
alderdommen den flegmatiske.
Sjelesørgeren.
Sjelesorgen hører med til det alminnelige prestedømme, det betyr at det er ikke bare for
spesielt innviede. Det betyr også at både kvinner og menn kan være sjelesørgere. Hvem det er
som av Gud er tiltenkt en slik gjerning, forstår vi ved å gi akt på hvem Gud har utrustet med
sjelesorgens eller samtalens nådegave. I praksis ytrer det seg slik at man får syn og forståelse
for denne oppgaves betydning, og nød for dem som skal hjelpes.
I Guds ledelse av en kristen er det som regel et fint samspill mellom erfaringer, naturlig
menneskelig utrustning og nådegave. Det er ofte egne erfaringer av det å være i nød og få se
Jesus som virkelig hjelp som skaper nøden og trangen til å hjelpe andre.
Når vi nå skal se litt nærmere på de forutsetninger som nødvendigvis må være tilstede hos en
sjelesørger, hvis Gud skal bruke ham. Så er vi oss samtidig bevisst at en sjelesørger er et
redskap for Guds gjerning, som dypest sett ikke beror på ham, men på Gud. Nettopp derfor
kan man heller ikke lage ferdige skjemaer for hvordan alt skal være. Gud går ofte sine egne
veier som slett ikke alltid passer med våre skjemaer.
Vi kan ikke gi noen guddommelig liv, men vi får allikevel være redskap for Jesus, for hans
midler og gjerninger. Derfor er det viktig at en sjelesørger er godt kjent med ”kristenlivets
lover”. Det er også viktig med innsikt i menneskelivets grunnleggende forhold.
Vi vil nå se litt på sjelesørgerens personlige forutsetninger for denne viktige tjenesten, og vi
gjør det ut fra en tredobbel synsvinkel.
Sjelesørgerens forhold til Gud.
Den som skal være sjelesørger må selv leve med Jesus. Når vi skal veilede andre til Kristus,
må vi selv kjenne ham. Det sjelesørgeriske ansvar betror Jesus til dem som tror på ham og
ikke kan leve uten ham. Han sier også at en blind kan ikke lede en blind. Matt 15, 14. Et
menneske er åndelig blind for de ting som hører Guds rike til, så lenge det ikke er født på ny.
Joh 3, 3.
Det betyr ikke at Gud ikke kan bruke ikke – kristne, for det er der underlige eksempler på.
Men slike unntak er på ingen måte utrykk for at ikke – kristne er skikket til å være
sjelesørgere.
Å være kristen betyr ikke at man alltid føler seg ovenpå i sitt gudsforhold. Tvert i mot vil et
sant Guds barn ofte lide under at han er så lite åndsfyldt og dugelig til å brukes av Gud.
Sjelesørgeren vil ofte føle at han ikke strekker til slik han gjerne ville, og kommer til kort og
er fattig og hjelpeløs i mange situasjoner. Får Gud lov til å ta seg av denne nøden hos
sjelesørgeren, utgjør den ingen hindring for at Gud kan bruke ham. Det skyldes uten tvil at
deres hjelpeløshet og fattigdom driver dem inn til Gud og gjør dem avhengige av Jesus. De
stoler ikke på seg selv og alt det store de skal utrette for ham. Nei, de stoler på Herren og
stiller seg til hans disposisjon. På en forunderlig måte gjør han sine gjerninger gjennom dem.
Sjelesørgerens egen nød og fattigdom – som altså ikke fortrenges – men avhjelpes hos Gud,
skaper også forståelse for andres nød og fattigdom, og gjør at han vet hvordan den kan
avhjelpes.
Rosenius sier: En sjelesørger har et åndelig eksperiment felt i sitt eget indre. Det betyr at Gud
lar en sjelesørger selv gjennomleve de kriser han senere skal hjelpe andre i. Da kan han senere
trøste andre med den trøst han selv er blitt trøstet med. 2 Kor 1, 4. Da blir det ikke bare
tillærte fraser og teorier, men virkelig opplevd og erfart hjelp.
Et eksempel: Vi tenker oss en sjelesørger som ikke har noen erfaring i hva det er å ”dø under
loven” Rom 7, 7 – 13. Han møter nå et annet menneske som har sagt ja til Jesus, og som vet at
et ja til Jesus er et nei til synden. Han tar så kampen opp, først mot gamle syndevaner av ytre
ting. Så som banning, nasking og lignende, så mot synder i tankelivet og også mot misunnelse
og hovmod i sinnet. Han kommer fullstendig til kort. Han vet godt hva som er galt, men det er
som om hans kamp mot synden bare blåser nytt liv i den. Han leser mer, ber mer i et desperat
behov for hjelp til å seire, men syndelysten blir bare mye sterkere og fallene oftere og dypere.
Alt blir mye verre enn det var før han ble kristen. Han kommer helt til kort og havner til sist i
en tilstand av likegyldighet og maktesløshet og føler seg kald og hard, død og tom. Han sier i
sin nød: Det er djevelen jeg tilhører, ikke Jesus.
Den uerfarne sjelesørger står hjelpeløs her. Men den som selv har vært i gjennom dette og i
sin nød har møtt evangeliet, det som alene kan frigjøre. Han vet at en gutt og ei jente i denne
håpløsheten passer godt sammen med Jesus, det var nettopp for slike han døde. Av Guds eget
ord, lærer vi faktisk at denne smertelige prosess som vi kaller å dø under loven, er nødvendig
for at et menneske skal løses fra sin religiøsitet og bli en sann kristen. Å miste troen på seg
selv i sitt gudsforhold er en nødvendig forutsetning for å komme til tro på Jesus.
Sjelesørgerens forhold til seg selv.
Her skal vi gå litt nærmere inn på sjelesørgerens personlighet. En sjelesørger må ha orden i
sitt eget hus – i forholdet til seg selv.
Sjelesørgeren selverkjennelse har stor betydning for hans forståelse av andre mennesker.
Sunnheten i selverkjennelsen er avgjørende for om han er i stand til å etablere og bevare en
kontakt til andre mennesker. En sjelesørger er jo ikke et fullkomment eller feilfritt menneske.
Han har sine mangler, svakheter synder og nederlag som andre.
Hva gjør en sjelesørger med dem, ja det er det viktige spørsmålet. Gjør han det som er så
nærliggende for så mange, nemlig at han forsøker å glemme, unnskylde og fortrenge det
ubehagelige og vonde. Da vil han nok for en tid kunne fremvise en pen fasade. Men han lever
med uløste problemer. En dag vil han kunne møte seg selv i døra, ved at han blir oppsøkt av et
menneske med de samme problemer som han prøver å fortrenge. Han blir usikker og redd,
den han skal hjelpe blir en trussel. Et slikt menneske kan ikke hjelpe andre.
Hvor ligger hjelpen til å eie et godt sjelsliv. Den ligger først og fremst i det som skriften kaller
å vandre i lyset. Bibelsk sjelesorg kjennetegnes av oppgjør, ikke av flukt. Unnskyldninger og
bortforklaringer er dødens vei. Det er bare en løsning som er god og som gir et sunt og godt
kristenliv. Det er å vende seg til Jesus og bekjenne alt og få tilgivelse og visshet om at alt er
vel for Jesu skyld. Det gir en sann trygghet å være en benådet synder for Jesu skyld. Da vet vi
også hvordan vi skal hjelpe våre medmennesker.
Sunn selverkjennelse hører nøye sammen med bruken av Guds ord. Her blir vi opplyst slik at
vi får en sann selvforståelse. 1 Tim 4, 16. Tenk bare på hva det betyr å vite at vi er skapt av
Gud. Vår kropp og dens funksjoner, herunder våre drifter og følelsesliv er ikke syndig i seg
selv. Det er ikke jeg selv, men synden, som er min fiende. Det gjør at jeg har lov til å være
meg selv, nettopp slik jeg er. Det gjør at vi har lov til å være menneske med alle sanser og
evner. Vi har lov til å glede oss over livet og alt som er skjønt og sant og godt.
Sjelesørgerens forhold til den som trenger hjelp.
Den som trenger hjelp er et medmenneske. Blir vedkommende et objekt for vår hjelp eller et
interessant tilfelle vil atmosfæren raskt bli kald. Den sjelesørger som selv lever i Guds ords
lys og kjenner sin egen fattigdom, og har sin trøst i Jesus. Har ved dette en stor hjelp til ikke å
behandle den som trenger hjelp ovenfra og ned, men å møte ham som en venn og en bror med
medfølelse og ekte omsorg.
Kjærligheten må styre enhver samtale. Vi behøver Kristi kjærlighet og må være under hans
kjærlighets tvang. 2 Kor 5, 14. Ikke vår kjærlighet til Kristus, den er intet verd, men hans
kjærlighet til oss. Den som drev ham i døden for oss alle. Den kjærlighet som vi får leve av
hos ham er tiltenkt alle! Vi skal gi den munn og ben og armer. Kristi sinn og kjærlighet er
ikke noe vi skal prester eller manne oss opp til. Den er utgytt i hvert troende menneskes hjerte
ved Den Hellige Ånd. Derfor har vi lov til å stille oss til rådeighet for den. Det er
hemmeligheten.
Denne kjærlighet spør aldri om den andre er verd å elskes, eller fortjener å bli elsket. Den
elsker, derfor elsker den – også de som ikke er verd å elske.
Virkelig kjærlighet inneholder også fasthet. Kjærligheten kan irettesette, refse og være streng
når det er nødvendig. Den som bare skal være snill og ettergiven elsker bare seg selv, ikke
sine medmennesker. En sjelesørger må være sannheten tro i kjærlighet – Efes 4, 15. Det betyr
å holde frem sannheten når noe er galt og må påtales. Han skal veilede, rettlede, trøste og gi
hjelp gjennom evangeliet.
Den sjelesørgeriske samtalen.
Samtalen er sentralt plassert i kristen sjelesorg, og den stiller store krav til sjelesørgeren.
I en god sjelesørgerisk samtale er det et samspill mellom tre viktige faktorer. Først forståelsen
av det menneske som skal hjelpes, dernest forståelsen av oss selv og vår oppgave der og da,
og som det siste og aller viktigste, den rette anvendelse av Guds ord inn i den aktuelle
situasjon.
En viktig del av samtalen består derfor i det å kunne lytte. Her gjør mange sjelesørgere uten
tvil den feil at de taler for mye og lytter for lite. Særlig galt blir det dersom en sjelesørger
prater i veg med sine egne tanker, uten å forstå de følelser og reaksjoner som kommer fra den
han skal hjelpe. Det gjør at den som trenger hjelp blir sittende med en sterk følelse av å ikke
bli forstått, og at sjelesørgeren taler forbi hans eller hennes situasjon.
I visse situasjoner møter vi en nød som er så stor at den som er i nød ikke klarer å forme det i
ord. Da er det tale om virkelig nød, og alle vil forstå at her stilles det meget store krav til
sjelesørgeren. Allikevel kan en slik samtale bli god og fruktbar. En samtale behøver slett ikke
være mislykket selv om den som er i nød bare klarer å svare i enstavelsesord, og sjelesørgeren
ikke får gjort så mye mer enn å vise sin medfølelse og at han forstår situasjonen.
Ytre rammer.
Vi tenker her på tid og sted. Det er ikke uten betydning at man kan sitte et sted hvor man kan
føre samtale uten å bli forstyrret. Det er ikke alltid så lett i forbindelse med møter og
sammenkomster hvor plassforholdene ikke er så gode.
Men hvor det er mulighet for det, kan det derfor være greit å avtale en tid for samtale dagen
etter. Det kan være en stor fordel, både for den som trenger hjelp, for da kan vedkommende få
tid til å tenke gjennom tingene, og for predikanten. Han får da ro til forberedelse.
Under normale forhold bør man unngå sene nattlige sjelesørgersamtaler.
Det gjør ikke noe at det er en viss avstand mellom den som trenger hjelp og sjelesørgeren.
Mange har fått stor hjelp fra mennesker, selv om de følte det var stor avstand mellom dem.
Sjelesorg har også skjedd og skjer ved brev, i dag har vi mang hjelpemidler som gjør at vi kan
kommunisere raskt og enkelt gjennom e - post og lignende.
Usunn intimitet utgjør en risiko og bør alltid unngås. Men det kan være situasjoner med sterkt
lidende eller døende mennesker hvor det er naturlig og av stor betydning at vi tar
vedkommende i hånden når vi taler med dem eller ber. Det kan vi trygt gjøre uten å bli
misforstått.
Samtalens form.
Samtaleformen har i de senere år vært gjenstand for mye oppmerksomhet. Forskning omkring
samtalemetoder har spilt en stor rolle innen for psykoterapien. Især er betydningen av en ikke
– dirigerende eller støttende samtaleform blitt sterkt fremhevet av visse psykologiske
skoleretninger. Det er den form som best fremmer en sunn og selvstendig personlighets
utvikling hevdes det. Derfor er alt som smaker av dirigerende og autoritær samtaleform blitt
sterkt kritisert.
I sjelesorgen skal vi ikke avvise berettiget kritikk, men vi skal heller ikke la oss styre av
uberettiget kritikk. Vi skal legge vekt på samtaleformer som er åndelig sunne. En kjærlig,
hensynsfull omsorg kombinert med fasthet vil nok nærme seg idealet. Men det er viktig å
understreke at vi er individuelt forskjellige, både sjelesørgeren og de som søker hjelp.
Vi vil i det følgende påpeke sunne og usunne tendenser i samtaleformen, og gjennom det
forsøke å se farer og avveier så vi kan få hjelp til å finne den form for samtale som er den
riktige i de forskjellige situasjoner.
Sjelesørgeren får lett rollen som ekspert på det åndelige livs område. Han sitter inne med
viktig kunnskap og innsikt. Heri ligger store muligheter, men også visse farer. Sjelesørgeren
kan bli autoritær på en usunn måte, han kan komme til å umyndiggjøre den som søker hjelp.
Ja, sterke autoritære personer kan endog bruke Guds ord til å fremheve og styrke sin egen
dominans over andre. Dette er usundt og må ikke prege kristen sjelesorg.
Vi må gå en helt annen vei. Både sjelesørgeren og den som søker hjelp er ansvarlig overfor
Gud, han og ikke sjelesørgeren, er autoriteten. Paulus skriver om dette i 2 Kor 4, 2. Her ser vi
at det er tale om å legge sannheten i Guds ord åpent fram, ikke med press, men som en
anbefaling fra Gud for menneskenes samvittighet. Da er det ikke sjelesørgeren som er
autoritet, men han sitter der som en som selv er underlagt Guds ord, og som gir dette videre til
et medmenneske. Dette er ikke utrykk for usunn umyndiggjørelse, men er forutsetningen for
sann frigjørelse.
Mange sjelesørgere mener at deres oppgave er å forklare alt slik at den som er i nød forstår sin
situasjon, forstår hvor hjelpen er å finne. Det kan han godt forstå uten dermed å få hjelp. Det
som hjelper er at sjelesørgeren forstår situasjonen slik at han kan gi de rette Guds ord, de som
gir hjelp i den aktuelle situasjonen. For den virkelige hjelp kommer når vi får se den løsning
som Gud har i vår nød. En god sjelesørger hjelper først og fremst med Guds ord.
Det betyr ikke at han ikke også kan være en god hjelp også i praktiske og menneskelige
problemer og spørsmål. Det hører også med å kunne gi råd og hjelp i slike spørsmål.
Kontakten.
Dypest sett har kontakt med tillit å gjøre. Vi kjenner det fra vårt eget liv, vi vil ikke virkelig
åpne oss for en som vi ikke har full tillit til, eller som vi ikke tror kan hjelpe oss. Hva er det så
som skaper tillit? Vi skal nevne noe.
Menneskelig eller personlig omsorg er viktig. Får den søkende følelsen av at samtalen er uten
medfølelse og interesse glipper kontakten hurtig. Annerledes er det når man føler seg
velkommen og merker at nå er det bare meg og min situasjon det ofres oppmerksomhet på.
Omsorg som ikke er påtatt, men ekte, skaper kontakt.
Det er viktig å ta seg god tid. Travelhet, eller rettere signaler på travelhet i form av rastløshet,
gjentatte blikk på klokka blir lett signaler som får den søkende til å tenke, jeg må nok se å bli
ferdig, for sjelesørgeren har det travelt.
Det er en kjensgjerning at ydmykhet fremmer kontakt. Stolthet, menneskelig storhet og
overlegenhetsfølelse virker kontaktsødeleggende. Vi har dette levende illustrert i Jesu samtale
med den samaritanske kvinna. Joh 4, 7. Han ber henne om litt vann å drikke, og gjør seg på
denne måten avhengig av hennes tjeneste. Han taler til henne som til en venn. Derved lar han
henne beholde sin selvfølelse. Han viser ikke forakt for henne ved å tale nedsettende. Dette er
uhyre viktig. Det underlige er at følelsen av egen fattigdom og hjelpeløshet, som sjelesørgeren
våger å vedkjenne seg, ofte er en god forutsetning for kontakt.
Måten vi lytter på er viktig. Interessert eller aktiv lytting er viktig. Her kan små nikk, lyder og
korte spørsmål og kommentarer som vier at vi er levende interessert stimulere og gi den
søkende frimodighet. Den som trenger hjelp forstår at her er det et menneske som ønsker å
forstå meg.
Når kontakten er skapt skal den brukes. Kontakten er kun et middel, den skal tjene til å nå det
egentlige mål, den virkelige hjelp. Vi ser dette tydelig i Jesu sjelesørgeriske samtaler. Han tar
over og styrer samtalen med den samaritanske kvinna og lar henne møte sannheten om sitt liv.
Men ikke før han har den bæredyktige kontakt. Jesu samtaler lærer oss også at den personlige
hjelp gis individuelt, derfor skal vi nå se på en viktig ting.
Diagnosen.
Utrykket kjenner vi fra legens arbeide. Han foretar sine undersøkelser og stiller en diagnose.
Deretter kan behandlingen begynne. Diagnosen går ut på å skaffe seg en inngående kjennskap
til pasientens sykdom, så den riktige hjelpen kan gis. Det kan få dramatiske følger om det
stilles feil diagnose, fordi det fører til feil behandling.
Også i sjelesorgen er diagnose viktig. Vi må få lys over hvordan den søkendes åndelige
situasjon er. Men er det mulig? Og hvordan skal en slik diagnose stilles?
Det finnes samtaler hvor ønsket er å få konkret veiledning i et bestemt spørsmål. Da skal vi,
så langt det er mulig ut fra Guds ord, gi svaret uten å tenke på noen diagnose. Men vi gjør rett
i å være oppmerksomme, for et konkret spørsmål kan godt gjemme en dypere nød, og da blir
diagnosen aktuell.
Diagnosen er jo ikke et mål i seg selv. I de fleste tilfeller skal den slett ikke nevnes for den
som trenger hjelp. Den er til sjelesørgerens eget bruk.
Mange mener at en god måte å stille diagnose på er å spørre den søkende ut om hans eller
hennes gudsforhold. Men det er ingen god fremgangsmåte. Mange vil slett ikke være i stand
til å svare på det. Ærlige sjeler har en tilbøyelighet til å frata seg selv et sant og godt gudsliv,
mens de overfladiske og uærlige sjeler har lett for å bedra seg selv med selvlaget kristendom.
Vi må derfor gå en helt annen vei. Skal vi få lys over hvor et annet menneske står i forhold til
Gud, må vi bruke Guds eget ords målestokk. Et sant nådeliv har sine kjennetegn. Det har et
liv uten Gud også. Begge kjennes på deres forhold til Jesus. Spørsmålet er hva Jesus betyr for
hjertet. Dette forholdet vil alltid avsløre seg på en eller annen måte. Særlig er reaksjonen på
evangeliet meget talende.
For den oppriktige vil evangeliet være et livsbehov, noe som er kjært og uunnværlig. For den
uærlige, som jo i virkeligheten står Gud imot, vil det ofte være selvfølgelig, kjedelig,
intetsigende eller gjenstand for mange slags innvendinger. Ved å oppservere slike ting kan vi
stille en diagnose.
En særlig oppmerksomhet skylder vi den som gjerne vil tro evangeliet, men ikke kan – ikke
tør. Dette møter vi som regel hos mennesker som på en eller annen måte er åndelig bundet.
For en sjelesørger er det da en viktig oppgave å finne frem til det som binder. Det kan være
lovtrelldom, en fortid som er uoppgjort, eller kanskje synd og nederlag som vedkommende
ligger under for. Har sjelesørgeren klarhet over dette, kan hjelpen rekkes.
Taushetsplikt.
For sjelesørgeren er taushetsplikten absolutt. Men hva betyr det? Han er jo ikke den eneste
som er underlagt en slik ordning. Mange i offentlig stilling, som for eksempel leger og
sykepleiere og andre som på grunn av sin stilling får tilgang på fortrolige opplysninger er
underlagt taushetsplikt. Det er allikevel en forskjell. Taushetsplikten her gjelder utad, men er
ikke absolutt, fordi den gir adgang til å drøfte fortrolige ting med kolleger som har adgang til
samme viten.
Dette kan en sjelesørger ikke gjøre. Taushetsplikten er absolutt, fortrolige betroelser kan ikke
drøftes med noen, verken ektefelle eller en nær venn.
Det er viktig at taushetsplikten respekteres fullt ut, det er en soleklar kristenplikt overfor det
medmenneske som gav oss tillit.
Den absolutte taushetsplikt har noen fordeler. Mennesker har et sted hvor de trygt kan betro
seg. Disse fordeler kan for en sjelesørger bli til en stor byrde. Bekjennelser kan være tunge å
stifte bekjentskap med. De kan endog bli en fristelse for sjelesørgeren selv, Gal 6, 1. Da kan
det bli nødvendig å be Gud om å få glemme det som man er blitt betrodd. Det er en god vei å
gå. Når Gud sier at han glemmer synden og ikke kommer den mer i hu, fordi han har kastet
den i tilgivelsens hav, så må en sjelesørger ha lov til å gjøre det samme. Jes 43, 25 og Mika 7,
19.
Fred og frelsesvisshet.
Mange kristne plages av ufred i sitt gudsforhold, uvissheten ligger stadig i underbevisstheten,
og stadig vekk gjør den seg sterkt gjeldende i tanke og følelsesliv og lammer kristenlivet. Da
forsvinner lysten til Ordet, bønnen og det kristne fellesskapet. Man gir opp alt, og vender seg i
fortvilelse til det verdslige livet. Dette får også følger for hvordan man lever, tidens tankegang
fyller en mer og mer og etter hvert tar man det ikke så nøye med synden heller. Alt er galt
med meg allikevel, så jeg kan likegodt oppgi hele kristendommen.
Når et menneske i en slik situasjon blir vekket opp av ordet, vil det ofte søke sjelesorg. I
samtalen vil det veldig ofte være vanskeligheter og svikt i livet som ulyst til Guds ord og
bønn som trekkes fram, mens det grunnleggende forholdet, ufreden og uvissheten forties. Den
søkende vil oftest være av den oppfatning at uvissheten er en følge av synd og mangel på
disiplin i kristenlivet. Det er meg det er noe galt med, det er jeg som er så ond, så kald, så
likegyldig.
Dette kan også forsterkes ved feil forkynnelse og sjelesorg som fokuserer sterkt på
kristenlivet. At vi må være å gjøre det som er rett. Tankene, viljen, lysten, følelsene må være
kristelig og rett. Vi må ha orden på kristenlivet. Vi får en prestasjonskristendom som går ut på
å dressere kjødet til å bli kristelig og fromt.
Her er det viktig at sjelesørgeren er klar over hvordan tingene henger sammen, så han ikke
fester seg så mye ved symptomene slik at selve problemet blir urørt. Det er nemlig uvissheten
og ufreden med Gud som er problemet. Mens det andre kun er symptomer.
Årsaker til mangel på frelsesvisshet.
Troen som en følelse.
Resultatet av en ensidig apellforkynnelse, hvor evangeliet om nåden i Kristus får svært liten
plass, blir ofte at troen oppfattes som den eneste gjerning vi skal gjøre for å bli frelst. Det
fører til at troen blir en følelses sak, hvor man kun tør tro seg frelst når man har de riktige
følelsene. Når følelsen av Guds nærvær og hjelp forsvinner er det kun en nagende uvisshet
tilbake. En slik følelse av ufred kan også oppstå dersom evangeliet om Jesus ikke lyder klart
og frigjørende, men fører oss inn i selvstrev.
Denne form for ufred og uvisshet kan bare avhjelpes ved ordet om Guds gjerning for oss i
Kristus. Å råde et menneske som er i en slik situasjon til å be mer, lese mer i Bibelen, gå mer
på møter, tenke og gjøre de riktige tingene, vil kun føre det inn i enda større nød. En
sjelesørger må hele tiden ha det klart for seg at det alene er evangeliet som kan skape tro og
frelsesvisshet. Det sentrale punkt i sjelesorgen i slike tilfeller må være en konkret forkynnelse
av hva Gud har gjort til vår frelse, utenfor oss, i Kristus. Troen på troen må avløses av tro på
Jesus.
Du klager så ofte, jeg kan ikke tro.
Og ordet jeg leser det gir ingen ro.
Hvor meget jeg leser og kjemper og ber.
Min frelse i Jesus jeg dog ikke ser.
Men nå skal du høre hvorfor det er så.
At visshet om frelse du ikke kan få.
Det er for du vender det hele opp ned.
Og søker i hjertet å finne din fred.
Din tro vil du føle og tro at du tror.
Og tør ikke stole på løftenes ord.
Du ser på deg selv og på alt som er galt.
Og dermed du glemmer hva Herren har talt.
Å tro det er ikke å tro at du tror.
Men barnlig å klynge deg fast til Guds ord.
Det er i din avmakt å se på Guds lam.
Og kun la deg nøye med ordet om ham.
Da han for deg døde, han sonet for alt.
Ja Ordet forkynner, din synd er betalt.
Derfor er du skyldfri, just slik som du er.
Og Gud har i Kristus deg hjertelig kjær.
Å synde på nåden.
I Judas brev v 4 tales det om noen som ”forvenner vår Guds nåde til skamløshet”. Dette skjer
når et menneske trøster seg med Guds nåde, samtidig med at det ganske ubekymret lever i
synden. Når et slikt menneske blir urolig og kommer i nød over seg selv er det et tegn på at
Gud vil frelse det ut av syndelivet. Her kan vi tale om en god ufred og uro.
Sjelesørgeren må her tale klart om at det ikke er mulig å leve i uoppgjort synd som kristen. Å
forsvare synden og dekke den med nåde fører i fortapelse.
Du kan vride deg og vende her så meget som du vil.
Syndens lyst må ha en ende ellers lukkes himmelen til.
Det vil ofte være behov for å tale meget konkret om synden, men også å vise den søkende at
de ytre synder kun er symptomer på hjertets ondskap mot Gud. Ellers vil det lett føre til at det
hele munner ut i en rekke forbedringsforsøk.
Mest av alt må vi bruke mye tid på å forkynne at det er ikke våre tiltak og forbedringer som er
veien ut av uføre, men Jesus som sier: Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har
ondt. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse. Rom 3, 22 – 24
er et godt avsnitt i bibelen å ta frem for en som er fortvilet over sin synd.
Uoppgjorte forhold, fortrengt skyld.
Mange kristne gjemmer på synder som aldri er blitt gjort opp. De lever i et åpent og tillitsfullt
forhold til Gud med store deler av sitt liv, men så er det noe som holdes borte fra lyset. Det
ligger i menneskets natur at den synd som ikke bekjennes, blir fortrengt. Vi har en meget sterk
tendens til å ”glemme” det ubehagelige nederlaget. Det skubbes bort fra bevisstheten og man
tenker ikke mer på det. Men det betyr ikke at skylden er borte. I stedet ligger det i
underbevisstheten og fortsetter sin nedbrytende gjerning. Det er årsak til uro og ufred i sinnet.
Fortrengt skyld kan forårsake mange symptomer. Davids eksempel i Salme 32, 3 – 5 er et
velkjent eksempel. Her ser vi både sjelelige og legemlige lidelser. Psykiatrien kan fortelle om
hvordan angst, aggresjoner, mindreverdighetsfølelse, nevroser og lignende kan være utslag av
ubeviste forhold, synder som aldri ble erkjent og bekjent som synd. Resultatet blir en
uforklarlig uro og mangel på frelsesvisshet.
Sjelesorgen kan i disse tilfeller være en meget vanskelig og langvarig prosess. Hovedsiktet for
sjelesørgeren må være at de ubevisste fortrengte synder kommer frem i lyset og inn under
Guds tilgivelse. Det forutsetter imidlertid at sjelesørgeren er i stand til å se igjennom de ytre
symptomene og hjelpe den søkende til å få de uoppgjorte forholdene frem i lyset. I noen
tilfeller kan disse forholdene avsløre seg ved at det er ting den søkende unngår eller ikke vil
snakke om. Eller ved at den søkende reagerer uforklarlig aggressivt eller overdrevent positivt,
når samtalen nærmer seg bestemte emner.
I mang tilfeller er det nødvendig med en viss innsikt i psykiatri for å kunne hjelpe, av den
grunn må sjelesørgeren ofte henvise til en annen som har den nødvendige innsikt og tid til
rådighet.
Herlighetsteologi.
Mye ufred og uvisshet kommer av sykdom, ulykke, nød eller lignende, hvor den søkende
stiller spørsmålet: Er det Gud som har forlatt meg? Mange kristne er mer eller mindre bevisst
preget av ”herlighetsteologien”. Den går kort sagt ut på at den som virkelig tror, også blir
befridd fra mange av de ulykker som rammer andre mennesker. ”Det går de gode godt”. Går
det ikke slik, men i stedet slik som Asaf vitner om i Salme 73, da er det noe galt med troen.
Her må en sjelesørger holde fram at bibelen forkynner det motsatte. Nettopp de troende møter
på en særlig måte Guds tukt. Heb 12, 4 – 11. Den som ikke møter lidelse, anfektelse og nød er
uekte barn. Trengselen kommer på en måte som er så utenkelig vond og tung, det går oss slik
som vi trodde det ikke kunne gå med en kristen. Så kommer spørsmålet, er det meg det er noe
galt med? Er jeg en hykler, Er veien stengt for meg til Jesus? Men det er nettopp Guds barn
som er under Guds oppdragelse, det er vingårdsmannen som beskjærer grenen, for at den skal
bære mer frukt.
Samtidig skal vi også lede mennesker inn til Guds fred som overgår all forstand, også midt i
all lidelse og nød. Hvilen er at vi er i Guds omsorg, vi har en Far i himmelen som bærer oss
gjennom nøden og lidelsen. Han har oss og alt som rammer oss i sine hender. Han har makt til
å bevare, til å utfri, til å lindre og til å gjøre at alle ting tjener dem til gode som elsker Gud.
Rom 5, 1. Vi er rettferdiggjort ved troen alene, og med denne rettferdighet har vi fred med
Gud ved vår Herre Jesus Kristus.
I sjelesorg hos Jesus.
Den samaritanske kvinna. Joh 4.
Dette er ei kvinne som lever i synd. Det er en utvikling i samtalen, Jesus styrer samtalen og
fører henne fremover dit hvor han vil ha henne.
1.
2.
3.
4.
Vekker hennes interesse slik at hun åpner seg.
Taler om hennes dypeste behov, skaper en bønn i henne.
Fører henne ut i lyset, til erkjennelse.
Åpenbarer seg som Messias for henne, forer henne til tro.
Han som kom og falt ned for Jesus. Mark 10, 17 – 22.
Dette var en dypt religiøs, moralsk, rettskaffen og gudfryktig mann. Det hadde han vært helt
fra ungdommen.
1. Jesus er ikke imøtekommende, han gjør det tvert imot vanskelig for ham. Hvorfor sier
du dette? Betyr det noe for deg eller er det bare kristelig snakk. Jesus begynner ikke å
forkynne evangeliet om seg selv. Joh 11, 25.
2. Han blir i stedet henvist til budene. Han trodde han hadde gjort det, for han hadde vært
ærlig, tatt loven alvorlig og holdt alt han hadde lært. Det betydde at han hadde øvet en
meget streng selvdisiplin, og det for Guds skyld. Men Jesus var ikke imponert, langt
mindre fornøyd.
3. Jesus så – fikk ham kjær. Det som han sier kommer fra en som virkelig er glad i ham.
Aldri hadde noen talt til ham med en slik kjærlighet før. Du har nådd langt, men ikke
langt nok.
Selg det du eier, verdisaker, hus, eiendom, innbo, klær, bøker, alt du eier. Pengene du
får for dette skal du gi til de fattige. Så ville han stå der aldeles på bar bakke, uten
eiendom, uten penger. Hva skulle han da ha, hva skulle han leve av, hvor skulle han ha
sin sikkerhet i livet. Du skal få en skatt i himmelen sier Jesus. En i stedet for alt, det er
Gud. Han skal bli din skatt, den eneste du har å stole på, den eneste sikkerhet,
trygghet, og fremfor alt glede. Og så når du har gjort alt dette, da skal du komme og
følge meg. Dette er betydningen av det første bud. I møte med en slik mann som tror
at han holder budene må han la han møte den fulle betydningen av budet. Den som
holder seg til loven, må oppfylle den fullkomment.
Han gikk bedrøvet bort. Han innså at dette ville han ikke, så gikk han.
Hva gjorde Peter i en lignende situasjon? Luk 5, 8. Han falt ned for Jesu knær, det var
total overgivelse, kapitulasjon. Peter kunne ikke gå, du får gå du Jesus. Jeg er for ond
til at du kan være nær meg.
Men Jesus sa til Simon: Frykt ikke! Jesus går aldri fra oss fordi vi er syndere. Han er
synderes venn, som er kommet for å søke å frelse det som er fortapt.
Den skriftlærde Mark 12, 28 – 34.
Her møter Jesus en som også holder seg til loven, men her er allikevel en stor
forskjell. Jesus ser hos han en kunnskap om hva loven krever av oss som er sann og
som kan føre ham til sannhets erkjennelse om sin egen synd. Derfor sier Jesus om han
at han er ikke langt borte fra Guds rike.