Transcript Med 8,2 mrd. på konto. Å bli sint på skjebnen er bortkastet

Med 8,2 mrd. på konto. Å bli sint på skjebnen er bortkastet
energi.
Fædrelandsvennen 1. Publisert på trykk 22.10.2011. Profil: Deltagere, National Oilwell Varco AS.
Tekst: Valerie Kubens | Foto: Jon Anders Skau. Side: 26.
Når Grete Strømstad ikke strikker eller lager mat, styrer hun tilblivelsen av oljeutstyr til 8,2
milliarder kroner fra Kristiansand. For henne er det ikke overveldende.
En dag leste Grete Strømstad i avisa om prisen på det nye konsert- og teaterhuset Kilden i
Kristiansand og regnet for moro skyld ut hvor mange slike bygg hun har ansvar for på jobben. Svaret
ble fem.
- Men til daglig tenker jeg ikke på at det er stort, gliser hun.
8,2 milliarder kroner er prislappen på kontrakten for nytt boreutstyr til Brasil som National Oilwell Varco
(NOV) signerte for et par måneder siden. Det er den største kontrakten noe sørlandsfirma har klart å
hale i land gjennom alle tider.
Korsvikfjorden i Kristiansand er på få år blitt Norges sentrum for utvikling av boreutstyr til
oljeindustrien, og så gode at de vinner i konkurransen med bedrifter over hele verden. «Om noen
skulle være i tvil: Vi er verdens beste på boreutstyr - et teknologiområde som krever kompetanse på
nivå med romfarts-, fly- og atomindustri,» skrev Fædrelandsvennens kommentator da NOV fikk 8,2
milliarderskontrakten.
en sånn leveranse trengs det et ryddig hode med god dømmekraft, gode sosiale evner og
gjennomføringsferdigheter. En som ikke lar seg vippe av pinnen når kunder hisser seg opp over
spissfindigheter i hundresiderskontrakten.
Valget falt på Grete Strømstad. Men siden kontrakten var så stor og fristen så kort, deler hun og en
kollega oppdraget mellom seg. Grete har ansvar for leveransen av utstyr til skip nummer en, tre, fem
og sju til en drøy milliard kroner hver, mens kollegaen sørger for skipene to, fire og seks.
skulle bli prosjektansvarlig for kontrakter i milliardklassen sto på ingen måte skrevet i stjernene. Hun
giftet seg 19 år gammel, fikk sin første sønn året etter og deretter enda en. Åtte års ekteskap tok slutt,
og Grete ble alenemor med handelsskole.
- Jeg hadde tre alternativer: Finne meg en mann som kunne forsørge meg, sitte i kassa på Rimi, eller
ta utdanning, forteller hun.
Grete valgte det siste. Moren var sykepleier, faren ingeniør. Grete hadde arvet farens og farfarens
legning for tall. Hun husker så godt som alle tall hun har sett, bilnumre og venners bursdager. Hun
elsker realfag, og bestemte seg for å bli ingeniør. Ved hjelp fra moren og søsteren Inger som passet
barna i lange perioder, pendlet Grete til Grimstad og Oslo og ble etter tre år ingeniør med
spesialisering i data. Få trodde på henne, der hun kom med plastbærepose med bøker på skolen i
møte med statusbevisste gutter med stresskofferter i skinn. Å få innvilget studielån var heller ingen
enkelhet.
Men har Grete bestemt seg for noe, så gjennomfører hun, forteller de som kjenner henne, og kaller
henne «en gjennomfører».
i sin nyoppussede leilighet i Østre Strandgate der absolutt alt ligger på sin tildelte plass, serverer
ingefærte og irriterer seg over høstens bananfluer på kjøkkenet.
- Vet du hva, sier hun og snur seg fra telagingen, jeg har lært et godt knep mot bananfluer. Litt
epleeddik, Zalo og vann i en skål gjør jobben. Eddiken tiltrekker fluene, Zaloen motvirker at det danner
seg en hinne på overflaten, så de detter gjennom og drukner, sier Grete fornøyd.
- Men kan jeg og mitt liv interessere noen da? Spør hun, og forteller videre når vi insisterer.
da Grete sto klar som 30-åring i 1983. Men hun er ikke den som gir seg over eller klager, så hun
bestemte seg for å ta enda mer utdanning, og spedde på med et år økonomi på AID i Grimstad. Sin
første jobb fikk hun etter mange jobbintervjuer som planleggingsingeniør i Asea Per Kure (nå YIT) i
1986, og avanserte raskt til prosjektleder for oljemoduler.
- Folk lurte på hvordan jeg kunne være leder for noe jeg ikke hadde greie på, og jeg spurte sjefen.
«Nettopp derfor», svarte han.
Det sier hennes nåværende sjef, Tor Henning Ramfjord, også.
- En person som er opptatt av det tekniske, engasjerer seg gjerne for mye i detaljer og glemmer å
være leder. Vi trenger ledere som er flinke til å drive selve prosjektet og tenker helhet, sier Ramfjord.
ble hos IPEC Instrumentering, med ansvar for en boligmodul for Norsk Hydro til Bragefeltet. På den
tiden var det «in» med såkalt QA, kvalitetssikring. Grete tok kurs og jobbet med ISO-sertifisering i
Norfass til hun i 1998 søkte seg tilbake til prosjektledelse, denne gangen hos Hydralift, hvor hun
fortsatt jobber under nytt firmanavn og med tittel «senior prosjektleder».
Grete elsker jobben; stråler når hun snakker om den og om kollegene. Å jobbe i NOV er en livsstil, der
jobb og privatliv glir over i hverandre, sier hun. Særlig knyttet til kollegene er hun nå, etter å ha
opplevd sitt livs katastrofe den 11. juli i fjor.
Grete forteller nøkternt uten tårer. Det var en grå og vindfull sommersøndag. Seilbåten sto på land til
reparasjon, så hun og mannen Knut Høibakk la ut på biltur. De var på vei opp Trybakken i Søgne. Et
voldsomt smell treffer bilen, Grete skjønner hva som har skjedd og sier til Knut: «Du må stoppe bilen.
Vi har fått en stein i taket». Han svarer ikke. Hjernen hennes reagerer på egen hånd mens Grete er i
sjokk: Farten må ned. Knappen for håndbrekket kan hun ikke nå på Knuts venstre side. Ta tak i rattet.
Få bilen opp på murkanten. Få stoppet bilen.
Folk strømmet til. De tok ansvar. Var omsorgsfulle. Hjalp. Men det var ingen ting å gjøre for Knut.
Grete hadde mistet ham. En fem kilos stein fra 60 meters høyde satte et brutalt punktum.
på hånden med gifteringen.
- Jeg har tenkt flere ganger på om jeg skal flytte den til en annen finger, sier hun. To fingre har
diamanter kjøpt på hennes mange utenlandsreiser for jobben. Neglene er lange med mørkebrun lakk.
Håret er nystelt og kroppen sylslank etter daglig trening på kjøkkenet klokka 5.30 om morgenen. Det
har tatt Grete et år å komme til hektene igjen. Nå regner sjefen hennes Grete som så sterk igjen at
hun er rustet til å lede milliardprosjektet trygt i havn.
Når vi spør Grete om bilde av henne og Knut, reiser hun seg motstrebende og henter det hun har ved
siden av sengen. Stryker fingrene over glasset. Vet ikke om hun vil gi det fra seg. Om hun orker å dele
det med verden. Det er fra bryllupsreisen med seilbåt i 1998. Regnet fosser ned, Grete har
blomsterkrans om håret og en stråleglans av lykke. Hun rekker oss bildet og sier hun skal tenke på
det. Etter et par dager kommer det mail om at jo, vi kan få trykke det i avisen. Hun tåler det.
Til begravelsen kom de mannsterke fra jobben.
- De var så fjonge i dress, smiler Grete.
og mailet henne fra NOV over hele verden. Kunder har sendt sin medfølelse. Grete har følt seg
omsluttet i sin tragedie. Det var aldri tvil om hun skulle tilbake på jobb. Bare om når hun var sterk nok.
Hun begynte som «bisitter» og vokste gradvis av seg nummenheten. Til familie og venner klaget hun
aldri, og sa bare at hvis hun ikke tok telefonen, hadde hun en dårlig dag og måtte være for seg selv.
Grete hadde vært alene med sønnene i 15 år da hun traff Knut, mannen i hennes liv. Da han
fikksteinen i hodet ulykkesdagen, hadde de hatt 15 år sammen.
- Vi hadde ingen ting usagt, og hadde det veldig godt. Jeg er glad for det når jeg ikke fikk sagt adjø og
tatt avskjed, sier hun.
- Jeg har selvfølgelig tenkt at det var urettferdig. Men det er som det er, og jeg har bevisst gjort ting for
å komme videre. Å bli sint på skjebnen er bortkastet energi, sier hun.
på å få et godt liv. På jobb. Som farmor, som søster og som venninne over et vinglass. Som det
strukturerte mennesket Grete er, har hun nøye planer for sine dager, og får mye ut av dem. Etter
treningen på kjøkkengulvet før andre mennesker har gnidd søvnen av øynene, møter Grete på jobb på
Dvergsnes klokka sju, og drar hjem rundt 15.30 med telefonen i standbymodus for samtale med
kontakter over hele verden. Dem tar hun mellom klesvask og avislesning.
Mandag og onsdag legger hun ut på sin kilometer i svømmehallen. Tirsdag er fast dag for middag med
søster Inger og svogeren. Torsdag spiser Grete middag med venninner, og fredag drar hun på hytta
på Gautestad eller har sosialt samvær.
- Så man får noen rutiner, smiler hun.
og mannen får invitasjon til hyttetur, vet de hva som er i gjære. Da skal hytta beises eller fikses.
Belønningen er treretters gourmetmiddag med vin, tilberedt av Grete. Sist gang serverte hun
avocadosuppe, andebryst og is med «sinte» kirsebær (brukt til å lage kirsebærlikør). Grete elsker å
lage gjærbakst også, og et år hun bodde hos sin søster hadde de følgende arbeidsdeling: Svogeren
laget middag, søsteren gjorde rent og Grete holdt familien med varm gjærbakst. Søsteren savner
fortsatt godlukta, og setter voldsomt pris på de mange bæreposene med avlagte klær hun får som
følge av at Grete har vært på shopping i et eller annet utland og ikke har plass i skapet.
- Klær er gøy, flirer Grete. På jobb går hun såkalt «casualt» kledd, men er mer formell når hun skal
treffe kunder eller dra på forretningsreise utenlands. På flyturene tar hun med strikketøy med
bambuspinner og lager det ene plagget flottere enn det andre. I en krok hjemme ligger to kunstverk
som skal bli julegaver til svigerdøtrene. De bor i Oslo og Trondheim, så farmor får ikke vært så mye
sammen med barnebarna sine. Men når hun ser dem, får de flotte gaver fra India, USA, Korea eller
Brasil, som er målet for neste reise om en uke. Da skal Grete møte kunden Estaleiro Atlantico Sul.
- Har du høy puls, da?
- Nei, langt ifra, ler hun.
er det ingen som har hørt Grete verken heve røsten eller bli irritert.
- Hun har en slags aura, forteller en av Gretes underordnede.
- Hun får alle i teamet til å føle at de tilhører. Hun lytter. Hun gjør alt på en høflig måte uten verken å
heve stemmen eller høylytte diskusjoner. Hun er veldig konsis og evner å være på topp av
begivenhetene til enhver tid. Hun vet nøyaktig hva hun vil og uttrykker det klart. Og hun er veldig godt
respektert av kundene, forteller han.
Jobben til Grete går i korthet ut på å sørge for alt som må til for å få gjennomført prosjektet;
utferdigelse av kontrakter, få laget nødvendige dokumenter, opprette plan for utvikling av utstyr med
underprosjekter og bestilling fra underleverandører, og ha månedlig kontakt med kunder om
fremdriften og kontraktsforståelse. Hun oppretter et team rundt seg på knappe 10 mennesker, som
under seg igjen har masse delprosjekt.
Utstyrspakkene inneholder alt riggene trenger for å bore etter olje på 3000 meters dyp - som boretårn,
kraner, borebu, boremaskin, rørhåndteringsutstyr, boreslampumper, sikkerhetsventil på havbunnen og
utstyr for å kompensere for bølgenes påvirkning på skipene. Og alt dette skal koordineres av
avansertestyringssystemer.
Når 8,2 milliardprosjektet er ferdig i 2019, vil det ha avstedkommet 10.000-15.000 dokumenter med
hundrevis av mennesker involvert i flere land. Selve utstyret tegnes av fagfolk i NOV, blant annet i
Kristiansand. Dette er det Gretes jobb å administrere.
- Grete er faglig sterk på økonomi og forretningsforhold. Hun har en behagelig måte å være autoritær
på, og lar seg ikke stresse, sier en kollega.
sjefen Tor Henning Ramfjord Gretes styrke:
- Hun er en veldig flink relasjonsbygger, og det er usedvanlig viktig i vårt fag. Mye av jobben består i å
ta beslutninger, lytte til argumenter, holde styr på pengene og bestemme. Og Grete har veldig god
dømmekraft. Hun er strukturert med god orden med en veldig systematisk måte å jobbe på. Ikke minst
er hun god på å bygge team og få alle til å drive i samme retning, sier han.
- Jeg tenker ikke på at dette er så veldig stort, og ser på det som mange små biter satt sammen til en
større. Men det hender jeg får ærefrykt når jeg ser utstyr ferdig montert. Jeg blir stolt da, sier
seniorprosjektleder Grete Strømstad. Til å lede Men at Grete Strømstad Hun tar imot oss Ingen jobb
var å få Gretes andre jobb Hun ser ned De har ringt Den vil hun bruke Når søsteren Inger På jobb Og
slik forklarer
© Fædrelandsvennen