Transcript Hvorfor kantvegetasjon langs vassdrag er viktig i jordbrukslandskapet

Tiltak mot erosjon og næringsavrenning fra jordbruksareal mot
vassdrag
Kantvegetasjon
– reduserer faren for utrasing og erosjon
– fungerer som rensefilter for avrenning
– gir gode betingelser for biologisk mangfold
– kan positivt prege og gi variasjon i landskapet
Stubb
Høstkorn
Grasdekt
buffersone
Pløyd
6m
20 m
Grasdekt vannvei
Stubb
Stubb
Grasdekt buffersone,
flomutsatt
Som det fremgår av illustrasjonen er ikke grasdekt buffersone helt frem
til vannkanten tilstrekkelig – det skal være en sone på minimum 2
meter med areal som ikke jordarbeides. Denne sonen skal være med
variert kantvegetasjon i de tilfeller hvor vannressursloven gjelder (unntak for kantvegetasjon gjelder kun hvor det ikke var etablert kantvegetasjon før 2001).
Meteravstandene som er angitt for stubbareal og grasdekt buffersone
gjelder frem til areal som ikke jordarbeides eller til kantvegetasjon.
Det kan søkes tilskudd for reetablering av kantvegetasjon (SMILmidler) og for etablering av grasdekte soner mot vassdrag (regionale
miljøtilskudd).
Kommunene behandler og avgjør søknader om tilskudd, og kommunene vil også kunne gi utfyllende informasjon omkring bestemmelser
knyttet til kantvegetasjon.
Alle foto: Kim Abel
Hvorfor kantvegetasjon
langs vassdrag er viktig
i jordbrukslandskapet
Biologisk mangfold er ikke bare
til glede for våre sanseopplevelser
– gleden over rik fauna og flora –,
men er også til direkte nytte for
jordbruket. Mangfold er nøkkelen
til å skape en best mulig økologisk
balanse hvor fugler og insekter
bidrar til å holde skadeorganismer
i sjakk. Det er et stort dokumentasjonsmateriale fra ulik forskning
som stadfester betydningen av
biologisk mangfold for å redusere
oppformering av sopp og skadedyr, og derved minske behovet for
kjemiske bekjempningsmidler.
For pollinering er også biologisk
mangfold av stor betydning.
Vegetasjonsbelter er viktige bidrag
i slike sammenhenger.
For vilt, fisk, krepsdyr og insekter
betyr kantvegetasjon næringstilførsel fra planterester, samtidig
som trær og busker skaper skjul
og skygge. Redusert lystilgang vil
bidra til redusert algevekst.
Hva vannressursloven sier
Langs bredden av vassdrag med årssikker vannføring skal det opprettholdes et begrenset naturlig vegetasjonsbelte som motvirker
avrenning og gir levested for planter og dyr. (§ 11)
Vannressursloven har en innretning som klart ivaretar bondens interesser. Det gjelder både ut fra de positive effekter som kantsoner gir i tilknytning til eget jordbruksareal (hindrer erosjon, næringsavrenning,
o.a.), og ved at et vegetasjonsbelte i andre områder langs vassdraget
har betydning for hvordan den enkelte gård langs vassdraget påvirkes
av vannføringen. Dersom det var ”fritt fram” ville jordbruksarealer i
større grad kunne bli belastet med masseforflytninger og forurensninger tilført gjennom vann fra andre områder. Et sammenhengende belte
gir de beste forutsetninger for biologisk mangfold.
Fylkesmannen i
Oslo og Akershus
Fylkesmannen i
Østfold
Tilrettelegging av kantvegetasjon mot vassdrag i jordbrukslandskap
Sammensetning
Bredde
Kantvegetasjon er trær, busker, blomster, urter, gras, sopp,
lav og moser mot vassdrag, mens buffersone er sone
mellom kantvegetasjon og dyrket mark, f.eks. ugjødslet
grasareal.
Utgangspunktet er at bredden på kantsonen skal opprettholde den
økologiske funksjonen. Det vil si å gi en tilstrekkelig renseeffekt,
motvirke avrenning og gi et levested for planter og dyr. I følge
”Forskrift om produksjonstilskudd i jordbruket” skal det mot vassdrag med årssikker vannføring settes igjen en vegetasjonssone på
minst 2 meter som ikke kan jordarbeides. Ved nydyrking skal det
settes igjen en vegetasjonssone på minst 6 meter. Vær oppmerksom
på at kommunen kan fastsette andre minimumsgrenser ved særlige
hensyn. Dette er minimumsgrenser og ikke nødvendigvis den avstand som ivaretar opprettholdelse av den økologiske funksjonen.
I henhold til vannressursloven skal naturlige vegetasjonsbelter
opprettholdes, men det er lovlig å drive skjøtsel dersom de
biologiske verdiene ivaretas.
"Jo bredere og høyere, desto bedre". En god fungerende kantvegetasjon for å skape gode levesteder for plante- og dyreliv, er gjerne i
overkant av 6 meter. Betraktet ut fra hva som er det optimale for
biologisk mangfold, snakkes det gjerne om kantsone med undervegetasjon, busker og trær med bredde på 15-25 meter. Her kommer
imidlertid avveiningen mellom betydningen av kantvegetasjon og
produktivt jordbruksareal inn.
Tynning skal ikke endre sammensetning av plantearter, og tynning
skal ikke være kraftigere enn at vegetasjonsbeltet fortsatt fremstår
som en skjerm.
TA I BETRAKTNING
ANBEFALT
Variasjon er stikkord for en optimal kantsone; dvs. ulike
treslag med ulik alder og høyde, og gjerne med et stort
innslag av ulike lauvtrær, samt busker og grønt plantedekke med gras, urter o.a. i bunnen. Et visst innslag med
døde og døende løvtrær bidrar positivt.
I kantsoner er gråor egnet for stabilisering av elvebredden,
og sammen med innslag av selje og lignende treslag blir det
et godt erosjonsvern. Bjørk og osp kan brukes litt lenger fra
vannkanten. Hegg og lavere busker bidrar til variasjon. Av
hensyn til skjul bør det også være et lite innslag av bartrær.
Utgangspunktet bør imidlertid være en sammensetning
basert på mest mulig naturlige arter for området.
Bredde alene er ikke det eneste utslagsgivende for effekten, og
bredden må ses i sammenheng med vannføring, erosjonsfare,
variert vegetasjon og øvrig jordbruksdrift.
I den grad det er mulig bør det av hensyn til et rikt insektsog dyreliv være relativt store innslag av busker med mye
blomstring og frukt. F. eks. er fuglebestanden tre ganger
høyere i variert kantvegetasjon enn i skog.
Sammensetningen vil også ha betydning for hvordan kantvegetasjon fungerer som tilholdssted for vilt (rev, rådyr o.a.).
Deler av kantsonen kan i noen tilfeller også tilrettelegges
som ugjødslet beite.
Selv om vegetasjonsbeltet skal være en skjerm, bør den ikke
fremstå som et skjold med få og ensartede planteslag.
UNNGÅ
Unngå gran i erosjonsutsatte elveskråninger.
Selv om mangfold er viktig, må det også tas hensyn til at
det ikke blir en sammensetning som krever uforholdsmessig
mye tynning og stell.
Skjøtsel
Vær oppmerksom på at det kan være spesielle bestemmelser som
gjelder for de ulike områder.
Trær nærmest vannkanten bør fjernes hvis det er fare for rotvelt.
Nedraste trær, kvist, avfall og annet som kan føre til oppdemming bør
fjernes, men kan ellers ligge igjen av hensyn til biologisk mangfold.
I noen tilfeller vil nedraste trær også ha en positiv effekt ved at de
bremser vannhastighet og derved reduserer erosjonsfaren lenger ned
i vassdraget.
Dersom det produksjonsmessig ligger til rette for det, er en buffersone
med grasareal mellom kantvegetasjon og dyrket mark et godt tiltak.
En slik buffersone vil ha god effekt mot erosjon og som rensefilter.
Grashøsting kan være aktuelt, og eventuelt kan buffersonen også
brukes til beitedyr. Her må tråkksterk mark, behov for inngjerding,
avrenning fra gjødsel o.a., vurderes. En buffersone vil bare delvis
kompensere for smalere kantvegetasjon. Den vil ha god effekt når det
gjelder næringsavrenning, men i mindre grad når det gjelder biologisk
mangfold.
Et vegetasjonsbelte med rikt biologisk mangfold kan også være en
kilde til mer forståelse og kunnskap omkring økosystemer og samspillet mellom jord, planter, dyr og mennesker. Kjennskap til naturens
samspill, for eksempel hvilke blomsterrike planter som er gunstige for
humler, sommerfugler, villbier og rovinsekter, styrker også de agronomiske forutsetninger.
Et vegetasjonsbelte med biologisk mangfold gir så mange positive
effekter når det gjelder erosjon, næringsavrenning, etc., at kantvegetasjonen må ses som en viktig bidragsyter til landbruksdriften.
Kantvegetasjonen må derfor ikke betraktes som ”et nødvendig onde”
som beslaglegger jordbruksareal.
Snauhogst av allerede etablerte vegetasjonssoner er ikke tillatt, jf.
vannressursloven. Kjemiske plantevernmidler er normalt ikke tillatt,
med unntak av begrenset bruk av glyfosat som stubbebehandling. Det
bør imidlertid være et siktemål at skjøtsel som skal ivareta biologisk
mangfold skal kunne skje uten bruk av kjemiske midler.
Brudd på bestemmelser i vannressursloven vil kunne få konsekvenser
for den enkelte grunneier.