Blogger av en annen verden

H a l d I n t e r n a s j o n a l e S e n t e r

Nr. 2- 2014

Leder

Alle studentene våre er «hjemme» igjen og vi er takknem lige for det. Det er spennende å sende så mange mennesker ut på reise i et halvt år, mye kan skje, og både skole og familie må forholde seg til at studentene selv skal tilpasse seg en ny og annerledes hverdag. Vi føler oss godt velsig net når alle er vel tilbake uten skader og altfor dramatiske hendelser.

For å ha en viss mulighet til å følge med og forstå noe av det studentene opplever mens de er på praksisplass, både i Norge og rundt om i verden, så oppfordrer vi dem til å skrive blogg underveis. Det gir oss en mulighet til å lese om små og store hverdagslige opplevelser. Vi er også overbev ist om at det er godt for våre studenter å kunne dele sine erfaringer, på godt og vondt. Familie, venner, medstudenter og vi som jobber med dem kan ta del i noen av deres reflek sjoner over livet og kulturen i det landet de er i.

Dette bladet viser et utdrag av blogger fra noen av studen tene, både i Norge og i utlandet. Bloggene gjenspeiler livet til studentene med alle dets nivåer og hver blogg avspeiler kun ett enkelt øyeblikk av deres opphold. En enkeltblogg vil ikke kunne fortelle oss hvordan totalopplevelsen av op pholdet har vært, men den gir oss et øyeblikks innsikt i en hverdag som er full av gleder, savn, lengsler, utfordringer, happeninger, store øyeblikk og små øyeblikk.

Så vær så god, du som leser, lev deg inn i en smakebit av den store verden og det den har å by på et lite øyeblikk.

Lykkerus

http://martheandreassen.blogg.no 21.02.2014 - 2 kommentarer Jeg har hatt noen helt fantastiske uker på jobb. Jeg gleder meg hver dag til å se de små barna mine igjen. Ja, for jeg føler det er mine barn. Jeg kan forestille meg hvordan det er å være mor til flere. Jeg ser på den ene lille gutten og tenker at dette må være det vakreste barnet som har blitt skapt noensinne. Så ser jeg videre på neste og kan ikke for stå at noe så perfekt kan være til. De er helt unike og jeg er så himla glad i dem alle sammen. Selvtilliten min er på topp. Selv om lærere og foreldre ser på, stopper det meg ikke i å løpe rundt med en søppelbøtte på hodet og leke med barna. Og det verste er at jeg er helt på nivå med dem. Jeg har blitt bitt, slått og klort til blods de siste dagene, men det gjør meg ingenting. Jeg vet at de ikke mener noe vondt med det. Og når de roper “Madi jie jie” når lærerene setter dem på plass, setter seg på fanget mitt eller nekter å gjøre aktiviteter med noen andre enn meg, kan jeg ikke annet enn å smile i fra øre til øre. Hvordan kan jeg noen gang forlate denne plassen?

Britt-Jorunn Neerland

Marthe Andreassen Connect Kina

Morning birds

Posted on

October 26, 2013

by siljeogcharlotte http://laoliving.wordpress.com/ Hanen galer utenfor vinduet klokka halv fem om morgenen, en halv time for seint til å vekke oss. TV-en står på nede, mens frokosten blir spist i sakte film. Klokka fem kjører vi ut av innkjørselen og nedover mot byen. Munkene går almsrunde og nattens matboder har ikke stengt enda.

Den siste lørdagen i måneden har menighetene i Vientiane felles bønnemøte i ei av kirkene. Siden Nakham kirke brant ned for over ett år siden, møtes vi i Anouk kirke. Frammøtet er imponerende for en nordmann som er vant med å stå opp klokka sju.

Vi går inn bakinngangen, for å ikke bruke samme dør som pastorene, tar av oss skoene og setter oss på to puter bakerst sammen med de andre jen tene. De velkjente tonene til “Amazing Grace” strømmer ut av høytalerne, men teksten kan vi plutselig ikke. Det går i Lao.

Pastorene sitter på en opphevet platå og leser fra Ordspråkene 11, vers 26 31. Noen av sangene begynner vi så vidt å kjenne igjen, og vi stemmer med i Phra Jao, som betyr Gud. Bønnemøtet blir avsluttet med en lang bønn med flere temaer, som passer seg godt i Laos.

Noen minutter over sju er dagens første møte over, og vi vender nesa hje mover, forberedt på en ny dag med utfordringer og nye opplevelser.

Filip – Hald Internasjonale Senter – Focus – Kenya December 21, 2013

Det er en merkelig verden når… … jeg sitter på en motorsykkel med to Afrikanere på en humpete vei midt inni en kaffeplantasje.

… jeg kjøper en banan for 35 øre.

… jeg passerer to mennesker som roper ut i tunger.

… jeg finner en skorpion i gangen utenfor soverommet mitt.

… jeg går inn på badet og der er en dam på gulvet fordi det regner.

… barn løper etter meg på gaten og roper: «Kineser, Kineser!!» … jeg ser på ei geit som spiser grass og samtidig hører noen sier: «Det er den geita vi skal ha til lunsj i morgen.»

http://filiprasmussen.wordpress.com/

Charlotte Okabe Solberg og Silje Asserson, Connect Laos

http://thailife.blogg.no/

Hun har gjort jobben sin!

27.02.2014 kl.04:40 i HIS Ingen kommentarer ‘’Lus i barnehagen er en helt dagligdags greie her på Lovangshjemmet, men for en ung Haldstudent så er det likevel ikke så veldig kjekt når håret sjekkes og mange lus har tatt bolig der. Men egentlig sier det bare en ting om personen- hun har gjort jobben sin! For det å kose og vise omsorg for barna er det viktigste en Haldstudent kan bidra med, uansett om barna har lus eller ikke.’’ - Drømmen om en fremtid, Facebook-side. At det finnes lus i barnehagen er ingen hemme av barna har det. Når klokken blir 15:00 sitter vi uten lighet. Barnehagen ligger jo midt i slummen og flere for og venter på at barna skal bli hentet. Da hender det at de ansatte finner frem lusekam og ark for å få vekk lusene fra barna. Jeg har ofte sittet og sett på og tenkt ‘’snart er det min tur...’’ Nå er det bare 5 uker igjen så jeg tenkte kanskje jeg hadde sluppet billig unna? Men nei.. I går sa jeg til Sao at jeg klød de i hodet og jeg mistenkte at det kanskje kunne være lus. Og jeg hadde dessverre helt rett. En av de ansatte hjalp meg med å kamme en del av lusene ut. Vi hadde i tillegg blitt advart på forhånd av tidligere Hald studenter så jeg hadde med meg lusekur til Bangkok. Hvorfor deler hun dette? Det er jo bare ekkelt og slike ting kan man gjerne holde for seg selv og få vekk lusene uten å poste om det på bloggen? Men denne bloggen handler om min hverdag. Jeg had de lus på barneskolen og trodde at det var min siste gang. Men å jobbe i slummen så tett oppi barna medfører en veldig stor sannsynlighet for at man får lus. Jeg skriver om det som skjer i hverdagen min, og denne gangen fikk jeg lus.

I n g r i d B e r g e s e n Stavanger

Jeg heter Ingrid Bergesen og er 20 år. I år har jeg fått den fantastiske muligheten til å reise til Bangkok og jobbe i slummen. Her på bloggen vil jeg prøve å dele min opplevelse av et år av en annen verden!

S i s t e i n n l e g g

Siste dagene i home of praise Etter brannen søte Thailand Hun har gjort jobben sin!

The Truth of Bangkok Shutdown 6 uker av 6 måneder Phuket!

http://eivindopedal.wordpress.com/

Posted on

March 11, 2014 To artige hendelser: På vei til flyplassen ble jeg og min

taxi-sjåfør stoppet av politiet. De prøvde å presse penger ut av meg, og truet med å ta meg med til stasjonen. Jeg, som hater korrupsjon, stirret inn i øynene hans og sa: «Jeg kommer ikke til å gi deg penger. Du vet du gjør noe ulov lig?» Heldigvis slapp jeg unna uberørt… Den andre histo rien var når jeg reiste til Chuka her om dagen. Jeg satt ved en mor med en unge. Plutselig stoppet matatuen, hun ga meg ungen og gikk ut av matatuen. Der satt jeg, med en kenyansk unge i armene, og så litt forundret rundt meg. Etter hvert våknet ungen, og begynte å stirre på meg. Hun hadde tydeligvis ikke sett mange hvite før. Jeg hadde ak kurat begynt å få mistanker om at ungen hadde blitt gitt til meg og at jeg måtte planlegge hvordan jeg skulle oppdra denne ungen, når mora endelig kom tilbake. Pjuh, alen efar som 20 åring, det skulle tatt seg ut.

Eivind Opedal Focus Kenya

Kristine Marie i Øst-Afrika

For et par uker siden var det brann i en slum kalt, Ngara. Dette er et av områdene der Fahari holder på, og åtte Fahari-jenter ble rammet av brannen. Det var et stort område som brant, og jentene mistet så og si alt de eide. Mye fortvilelse og usikkerhet preget hverdagen til jentene og resten av menneskene i området. Hva gjør du når du har mistet alt du eier? Ikke har du penger til

å kjøpe nytt heller, for de fleste har bare sparepengene liggende

i husene sine og ikke i en konto i en bank. Fremtiden er usik ker…

Etter brannen ble alle lederne i Fahari samlet for å finne ut hva

som kunne gjøres. I går kom dagen – vi reiste av gårde til Ngara med et lasteplan fylt med madrasser, myggnett, sengetøy, tep per, klær, såper og mat – alt til de åtte fahari-jentene. Det var

stor glede da jentene fikk se lastebilen og alle tingene. Tingene de fikk ble satt stor pris på, både hos dem og foreldrene.

Man kan ikke hjelpe alle, men man kan hjelpe noen. Og takket

være Fahari fikk disse åtte jentene god og viktig hjelp.

http://livetikamerun.tk/

onsdag 22. januar 2014

Rainbow Happy Children er navnet på barnehjemmet vi jobber på hver mandag og fredag. Det går under jobb, men det føles virkelig ikke som det. Det er her vi finner våre beste kamerunske venner. Det er 22 barn, elleve av hvert kjønn. Det er en spred ning fra minste jente på 6 til eldste gutt på 18. Til tross for aldersforskjeller, og at de bor tett på hverandre virker det som de har det bra. Området består av 3 hovedhus, to sovesteder og et mathus med en sal. De sover hver for seg i en sal, med senger og køyesenger dekket med myggnetting. Det drives av Koreansk misjon, og hvert enkelt av barna har en egen sponsor som dekker kostnader for dem. Alle går på skole, får klær og nok mat, det er herlig å se. Jo bedre man blir kjent med hvert enkelt barn, jo gladere blir man for å være der. Man forstår litt hva man skal gjøre med hver en kelt for at de skal ha det gøy. De lyser opp hverdagen vår, og vi ser alltid veldig frem til neste gang vi skal dit. Det virker som de liker at vi kommer, og det er bra. Vi gir dem omsorg og oppmerksomhet, og bryr oss virkelig om hver eneste en. Jeg håper vi kan sette litt spor i deres liv, at de skal huske oss som to gutter med stort hjerte for dem, og et stort hjerte for lek og moro. De setter spor i meg, og er en herlig gjeng som har fått en helt spesiell plass i hjertet mitt.

Erlend Mongstad og Jakob L. Ekre, Connect Kamerun

http://kristinemarieiafrika.wordpress.com/

Kristine Marie Fonneløp Act Now

I dag og på fredag har vi vært på hjemmebesøk i slummen.

Vi har vært inne i husene som barna i barnehagen bor i, og snakket med foreldrene.

Dette gjør barnehagen for å få et inntrykk av familiesituasjonen hjemme, hvordan barna blir behandlet og hvilken oppfølging de får av familien. På denne måten kan også barnehagen finne ut hvordan de kan være til stede for det individuelle barnet på en god måte.

Det er mange grusomme og fryktelig urettferdige ting som skjer i verden. Å gjøre en innsats for å hjelpe og motkjempe dette, er jobben til de i barnehagen Home of Prays/Nådehjemmet. De er der for at barn skal få noen timer av dagen der de kan være trygge, ha det godt, få tilsyn, kjærlighet og mat. For mange barn kan dette være et avgjørende avbrekk fra vold, alkohol og narkotika. Dette er virkelig et viktig prosjekt, som mange fantastiske nordmenn er med på å støtte, gjennom NMS.

Ingeborg Nesse Alvsvåg, Connect Thailand http://thaiing.blogg.no/

Rita i Brasil

Karoline ser meg inn i jobb, så jeg må klare kom tårene.

øynene og gir meg en god klem. «Dette klarer du, bare ring meg om det er noe». Maria lærte meg hvordan jeg skal låse huset. jernporter, en hengelås pluss en vanlig husdør i nabolaget. Jeg har aldri ensom utlending, men i Aracaju og virkelig før følt meg så alene Dette skrev jeg i dagboken min første kvelden Følelsene jeg hadde da gjelder ikke lenger. Jeg føler meg ikke lenger som en oppleve hverdagen i mitt nye midlertidige Det er virkelig et privilegie hjem. til brasilianerne fra innsiden. Jeg kom ikke her for å være på ferie, kultur. Brasilianerne men for å få kunnskap og forståelse men de er likevel et folk fylt av ener gi, glede og gjestfrihet.

fra en annen http://ritaibrasil.wordpress.com/ Rita Haugsvær, Fokus Brasil

Passe inn i en ny kultur

En ny kultur er mer som et eventyr, fullstendig nye erfaringer som må tas med et steg om gangen. Det kan oppleves som et sjokk, men det kan også oppleves som et øyeblikk fullt av lykke. Så i min bestrebelse for å finne en plass i den norsk kulturen måtte jeg bli som et barn igjen. Noen av tingene jeg måtte ta del i høres enkle ut, men det tar både energi og mot. Og jeg er takknemlig for alle som gjorde det mulig for meg. Her er eksempler på noen av dem:

Språket

: Det er sagt at språket er nøkkelen til alle kulturer. Så jeg snakker litt norsk nå. Men jeg har notert meg at å tilnærme seg et språk krever mye øving og målrettethet. Det er unektelig vanskelig, spesielt når det gjelder å uttale bokstaver som ikke finnes på engelsk!

Møte nye mennesker:

Det har vært en uforglemmelig reise å møte nye mennesker. Da gjelder det å være kreativ, og det har som regel endt opp med en invitasjon til en kopp kaffe, te eller kakao. Og nordmenn liker også disse enkle tegnene på omsorg.

Hytteturer

: Jeg har prøvd ut hytteturer og jeg elsker det! Det er en norsk favoritt. Det gir oss en mulighet til å omgås på en god måte og til å se hverandres styrker. Jeg elsker at hyt tene er langt inni skogen og helst uten noen form for moderne hjelpemidler. Å bli vant til min sovepose er også ganske forfriskende!

Spille spill:

De fleste studenter liker spill, både innendørs og utendørs, og for å være en del av student-kulturen må man prøve ut noen av disse spillene. Så jeg har hatt et sterkt og varig forsøk på å lære ulike spill som kort, ligretto, sjakk, Ticket to ride, fotball, volleyball og freesbee. Og det har ikke bare gitt meg en følelse av å bli sprek, det har faktisk gjort meg sprekere!

Det er ganske klart en fryd å leve i en ny kultur og det er en kontinuerlig reise. Og min fasinasjon fortsetter… Simiyu Machani, Focus Kenya, praksis

What about the Thai girls in Norway

I dag hadde vi ansvar for å sjekke billetter under en konsert i IMI-kirken. Vi lærte masse av å være med på konserten.

Vi lærte: … at gospel er en god måte å kommunisere evangeliet på tvers av kulturer.

… at de synger, preker og deler vitnesbyrd fra livet.

… at det var gode vitnesbyrd og det fikk oss til å reflektere over livet med Jesus og hvordan vi skal vandre med Ham.

… at det fikk oss til å tenke på hvordan vi skal vise kjærlighet til andre for å gjenspeile Guds kjærlighet til oss mennesker.

… mange erfaringer som vi vil dele og bringe videre til vår organisasjon i Thailand.

… at selv om vi våknet og følte oss langt nede på morgenen før konserten så gjorde den at vi ble løftet i ånden.

… at vi kan legge alt framfor Gud og stole på Ham.

… at vår kontaktperson jobber hardt for å spre gode måter å jobbe for evangeliet også til Thailand, Kambodsja og Laos.

Malee og Nanuemon , Connect i Stavanger http://kungandmalee.wordpress.com/ http://ruphinraharimalala.wordpress.com/

Welcome to Norway with Ruphin

I dag gråt jeg. Det betyr ikke at jeg er svak eller jentete. Det betyr noe annet enn det. Jeg har vært i praksis i Kristiansand med mennesker som jeg aldri før hadde møtt eller hørt om. Jeg dro dit uten å kjenne noen andre enn min fantastiske team-mate, Jacob. Jeg dro dit for å lære og for å dele min erfaring med menneskene rundt meg. Jeg trodde jeg skulle føle meg alene hele praksisperioden på 6 måneder, men «du» bare kom og fylte tomheten i mitt liv. Jeg har lært masse, mye mer enn du har lært av meg. Det viktigste er å elske hverandre og bli elsket. Nå skal jeg flytte fra dere som er mine venner og dere som er min «nye familie på den andre siden av kloden», men jeg vil alltid ha dere i hjertet mitt. Dere har akseptert meg som jeg er. Dere har gjort så mange gode ting som jeg ikke engang kan beskrive, dere er alle viktige, og deres nærvær i mitt liv har vært meningsfylt og vil alltid være det for meg. Alle ordene som dere har fortalt meg vil være som om de er skrevet i stein, og ikke regn eller brann kan fjerne dem fra hjertet mitt. De vil være der for alltid!

Ruphin Raharimalala, Connect Kristiansand

kristinsollien

“ET ÅR AV EN ANNEN VERDEN” http://www.agandikabale.wordpress.com

• TAkk for muligheten jeg har til å være i Serbia!

• TAkk for at jeg fikk dra hit sammen med den fantastiske personen Emma!

• TAkk for FINE Ljubica som kan hjelpe hjelpeløse nord menn med serbisk hjemmelekse!

• TAkk for alle de utrolige personene jeg har fått møte her!

• TAkk for alle de BRA(!!) vennene jeg har fått!

• TAkk for at jeg er frisk!

• TAkk for at jeg har ALT jeg trenger!

• TAkk for post!

• TAkk for brunost! (takk TIL Emmas og mine foreldre):D • TAkk for skype!

• TAkk for varmt herlig vær! (14 grader C i dag B) ) • TAkk for at Gud skapte meg* unikt i hans bilde, og at jeg* derfor er utrolig verdifull!

• TAkk for at jeg* er elsket ubetinget av Gud og at han hele tiden venter på at jeg* skal bruke tid med Ham!

• TAkk for at Gud sendte Jesus for å vise meg dette!

*gjelder forsåvidt for alle :D Sender varme tanker og julehilsener til all familie og ven ner! Kristin Sollien, Fokus Serbia http://kristinsollien.wordpress.com/

I dag har vi sett…

Posted on February 3, 2014 by annabelogkaroline … En dame med en koffert på hodet og en høne under armen (som sikkert levde lykkelig de siste timene av sitt liv, uvitende om at den skulle bli kveldens middag.) … Tre menn og en madrass på en motorsykkel.

… En mann som gikk og bar på et geitehode.

… Mange sikkerhetsvakter med gevær.

… Kuer som spaserte alene rundt i byen.

Dette er noe av det man ser en helt vanlig dag i Kabale. Vi tenkte det var på tide å skrive det ned, for vi begynner virkelig å bli integrert. Nå avløser vi trøtte armer med å plassere bære posene på hodet. Lov å ikke le av oss når vi kommer hjem, dette er en stil som er kommet for å bli. For noen dager siden var vi en av dem som gikk hjem fra markedet med en lev ende høne i bæreposen. Det gikk veldig fint helt til den kom seg ut av posen på supermarkedet… Karoline Bråten og Annabel Garred, Act Now Uganda

mine forever

Denne sommeren har jeg funnet "mitt pros jekt". Jeg så denne jenta. Hun var langt nede, stille og beskjeden, så jeg spurte presidenten på ACJP om han visste noe om hvorfor hun oppførte seg på denne måten. Han fortalte meg at onkelen hennes var syk. Men, jeg trodde ikke på at dette var det egentlige prob lemet, så jeg bestemte meg for å snakke med henne.

Hun åpnet seg skikkelig. Jeg trodde jeg bare skulle snakke med henne om selvtillit, men slik ble det ikke. Når en 13 år gammel jente virkelig åpner opp om hennes vanskelige for tid, hennes fæle opplevelser og konsekven sene av hennes mangel på selvtillit.... Det var veldig vanskelig for meg. Så, spørsmålet er, hvordan kan en 19 år gammel jente med en problemfri fortid, hjelpe en 13 år gammel jente som i bunn og grunn trenger å snakke med en profesjonell? Jeg bare spurte henne spørsmål, hørte og gav noen råd og bad og tenkte mye på henne. Jeg så en forandring i hennes væremåte 5 uker senere kom hun til meg og vi hadde en veldig rørende samtale. Jeg satt og slappet av, mens jeg så guttende drive med sjongler ing da hun kom bort til meg. Så gav hun meg en god kroppsklem. Deretter sa hun: "Ini, jeg føler meg mye bedre takket være deg. Nå har jeg et bedre forhold med mam man min fordi jeg forstår at det hjelper å åpne seg. Jeg har det bedre med meg selv, og jeg vet nå noen ting jeg kan gjøre veldig bra, og jeg koser meg mye mer på ACJP!" Jeg har mange "barn" på ACJP og på CIJAC. Barn jeg har et hjerte for. Den søte jenta, den smilende og sjenerte ungen, den rampete som egentlig er et fantastisk menneske, den hjelpsomme og de som virkelig åpner seg og deler når livet er brutalt.

Ingvild Misund, Act Now Peru http://misundiperu.blogg.no/

http://tupperpaatur.wordpress.com/

Tupper på tur

The adventures of two norwegian girls

Mitt opphold i Bolivia

Posted on April 15, 2014 by Linn and Karen Act Now Peru Nå er det bare 2 uker til vi reiser fra Bolivia, og jeg sit ter igjen med masse tanker som jeg gjerne ville dele: De siste 6 månedene har jeg jobbet med 14 jenter fra alderen 10- 15 år, på Aldeas Alalay. Det har vært mange vanskelige stunder, men det har også vært mange gode stunder. Jeg har aldri opplevd et sted med så mange regler, men også med så mye kjærlighet.

Av en eller annen grunn angret jeg aldri på at jeg reiste hit, selv om jeg savnet Norge så utrolig mye, og bare mislikte å være borte fra alle kjente og kjære. For innerst inne visste jeg at dette var noe jeg kom til å lære masse av. Jeg hadde nå også fått smaken på det å stå på bar bakke. Det å sitte i et fremmed land, med et språk man nesten ikke forstår noe av, det å sitte og savne venner og familie som er i mitt hjemland, mens jeg sitter her, og ikke har noen. Jeg fikk smaken på det å bli sett på som ”an nerledes”, og det å bli sett på en som er dum og ikke for står noen ting. Dette var ikke bare noe jeg følte i helgene, eller bare på jobben, men det var noe jeg følte hver dag.

Det å tørre å snakke til fremmede folk har fått meg til å bli kjent med så mange mennesker, og det har lært meg så mye. I tillegg hjalp det meg på jobben min også. Nå har jeg det så bra på jobben. Jeg vet hva jeg skal gjøre, og jeg kan snakke masse med jentene mine. Dette er noe jeg håper jeg kan ta meg med videre i livet, for det har gjort ting så mye enklere. Det å ikke kunne snakke til fremmede folk i Norge var noe jeg ikke tenkte så mye over før, for jeg var så vant med det. Etter oppholdet her har jeg bare begynt å tenke: Hvorfor er vi nordmenn ge nerelt så redde for å snakke med folk vi ikke kjenner?

Borte bra men hjemme best?

Om mindre enn to uker er Afrikaeventyret over - for denne gang. Men det er betyr ikke at dette er slutten. Selv om jeg skal hjem til Norge, vil ikke Kenya slutte å føles som et hjem. Selv om jeg skal hjem-hjem, så vil også Nairobi – med alle de fine menneskene og alle de bråkete matatuene – være et hjem. Et fint andre-hjem. Hald Internasjonale Senter Halseveien 37, 4517 Mandal www.hald.no

Tlf.: 38 26 01 00 Fax: 38 26 01 01 E-mail: [email protected] Gavekonto: 3075.10.99114

Redaktør: Britt Jorunn Neerland Layout: Øystein Ruud Hald Internasjonale Senter eies av Focus, Connect og Act Now er utvekslingsprogrammer innenfor Fredskorpset-ung. Fredskorpset bistår i utvikling av programmene, kvalitets sikrer og finansierer deler av utvekslingen.

f r e d s k o r p s e t

(C) Hald Internasjonale Senter Halseveien 37, 4517 Mandal www.hald.no

Ansatte på Hald Internasjonale Senter: Inger Johanne Aa Shealy Daglig leder [email protected]

Øystein Ruud Leder for Focus [email protected]

Britt Jorunn Neerland Kontorsekretær [email protected]

Siri Telstø Skeie Programmedarbeider Focus [email protected]

Agnar Aasland Leder for Connect [email protected]

Monica Kragholm Programmedarbeider Connect [email protected]

Harald Eikeland Leder for Act Now [email protected]

Nine Justvik Programmedarbeider Act Now [email protected]

Ettåringer: Ingeborg Gunnersen Daiana Carla Luiz EVS-voluntører: Louisa Lambrecht, Tyskland Indrè Slickutè, Litauen