Transcript Helland/Wærp: Å lese drama

Helland/Wærp: Å lese drama
Kpt. 3 og 4
Kpt. 3
Fremstilling og kommunikasjon
• Postulat 1: «I litteraturen har alt betydning og
relevans» (Roland Barthes)
– Dvs.: alt i teksten bærer signaler, alt kan tolkes, alt
betyr noe
• Postulat 2: En dramatekst er en sammensatt
tekst, en flermedial tekst
– Dvs.: i dramateksten finner vi signaler på mange
nivåer, mange lag og i mange uttrykksmåter
Hovedtekst og sidetekst
• Hovedtekst: den teksten som de dramatiske
personene sier; (replikkene)
• Sidetekst: alle andre tekstlige elementer:
sceneanvisninger, regibemerkninger osv
– Historisk: i eldre teaterformer var det mindre
utbredt med sidetekst. Opplysninger om hvorvidt
personer kom og gikk osv. lå i replikkene. Bruken
av sidetekst blir utbredt med Ibsen og kan i
moderne teater omfatte lange nesten episke
innslag
Sidetekst
• Hvem er sideteksten rettet til? Leseren eller
tilskueren? Kan en tilskuer se sidetekesten?
• Hos Ibsen er sideteksten av svært stor
betydning: For en så fullstendig forståelse som
mulig av et Ibsendrama er det helt nødvendig
å lese teksten. Hvis vi kun ser stykket på
scenen, er vi prisgitt regissørens og
skuespillernes tolkning av sidetekstens
signaler.
Flerstemmighet
• Begrepet bygger på Bahktins teorier om
flerstemmighet i litteraturen (det
«kontrapunktiske»)
– De handlende personene har hver sine forskjellige
stemmer
– En person kan ha flere forskjellige stemmer alt
etter hvilken situasjon han befinner seg i, hvilken
sinnsstemning han er i osv.
– En person kan ikle seg en stemme han ikke
behersker
Flerstemmighet (forts.)
– Sideteksten kan i seg ha en bestemt stemme enten
ved siden av eller i motsetning til personenes
stemmer. Enten:
• Objektiv sidetekst (som vi så i Gengangere)
eller
• Mer subjektivt kvalifiserende sidetekst (eks. fra John Gabriel
Borkman
– Dramatisk ironi: Vi får opplysninger som ikke dramaets
personer vet noe om. Fenomenet ‘dramatisk ironi’ kan
anta mange former fra de helt enkle og åpenbare til
de mer subtile som først kan iakttas når vi foretar
helhetlige tolkninger av dramaet
Spillet i spillet
• Egentlig en form for flerstemmighet
– Enkle former: som i Hamlet: På et bestemt sted i
stykket skal en skuespillertrupp oppføre et
teaterstykke for kongen
– Mer kompliserte former: eks. Noras tarantelladans
i Et Dukkehjem der Thorvald Helmer instruerer
henne
– De mer subtile, og tolkningsavhengige, formene:
eks. Noras livsførsel: er den i sin helhet et spill?
Spillet i spillet (forts.)
• Funksjon:
– Kan fordoble budskapet i dramaet, ha en
allegorisk virkning
• (‘allegori’ = en lengre fortelling, tekst som i sin helhet er
et bilde; i mots. til ‘metafor’ der bare ett ord er et bilde)
– Kan motsi budskapet i dramaet
Spillet i spillet (forts.)
• Spørsmål:
– Kan vi betraktet folkemøtet i En Folkefiende og
Heddas oppførsel overfor tante Julle som ‘spill i
spillet’?
– Spiller alle personene i Ibsens samtidsdramaer
egentlig bare et spill overfor hverandre?
– Har alle Ibsens personer skjulte agendaer?
Metadrama
• En avansert form for ‘spill i spillet’: teksten
kommenterer seg selv (svært mye brukt i moderne
teater)
• Klassiske eksempler:
– 5. akt av Peer Gynt: Den fremmede passasjer: «Man dør ej
midt i femte akt.
• Funksjon: bryter med illusjonsteateret (vi finner det
altså sannsynligvis ikke i Ibsens samtidsdramaer, men
det er et spørsmål om ikke «Når vi døde vågner» kan
leses som et metadrama; dvs. et drama om dramaet
som kunstnerisk sjanger
Kpt. 4
De dramatiske personene
• Dramatiske personer, dramatiske karakterer eller
dramatiske figurer?
– Drøfter de tre begrepene
• ‘Karakter’: snevrer inn begrepet og ‘karakter’ er brukt om en
spesiell undersjanger (‘karakterkomedie’)
• ‘Figur’: gir assosisjoner til f. eks. sjakkbrikker
• ‘person’ betyr opprinnelig ‘maske’
– boka faller ned på begrepet «dramatiske personer»
– Definisjon: det er i realiteten fiktive størrelser selv om
de likner på mennesker; språklige konstruksjoner
Måter å karakterisere de dramatiske
personene på
• De tre hovedkategoriene:
– Individualisering
– Typifisering
– Personifisering
Oversikten går fra den mest nyanserte til den
mest endimensjonale kategorien, men det er
gradvise overganger mellom disse tre
kategoriene.
Måter å karakterisere de dramatiske
personene på (forts.)
• Stilisering og nyansering:
– Flate og runde dramatiske personer
• Flate: har bare ett eller få stabile trekk
• Runde: har mange trekk og forandrer seg
– Statiske og dynamiske dramatiske personer
• Statiske: personer som ikke forandrer seg
• Dynamiske: personer som endrer seg
– Åpne og lukkede dramatiske personer
• Åpne: personer som er gåtefulle; kan tolkes forskjellig
• Lukkede: personer som er forklarte; ferdig tolket av teksten
Typifiserte dramatiske personer
(synonym: ‘karakteren’)
• Universelle menneskelige trekk
• Ett dominerende særtrekk
• Mindre flerdimensjonal og dynamisk enn den
individualiserte personen (gradsforskjell)
• Sentralt element i komediediktningen (eks.: Holbergs
‘karakterkomedier’)
• Karakterkomedier har ofte tittel etter hovedpersonens
dominerende særtrekk («Den Gjerrige», «Den
Stundesløse» osv.)
• Spørsmål: er det mulig å se karaktertrekk hos
personene i et Ibsen-skuespill? Gregers Werle? Doktor
Stockmann? Eller de andre personene i En Folkefiende?
Individualiserte dramatiske personer
•
•
•
•
Flerdimensjonale
Har mange ulike, differensierte, karaktertrekk
Komplekst sammensatte
Sammensetningen av karaktertrekk er unik for
denne personen
• Dynamiske personer
Personifiserte dramatiske personer
Personifiseringsbegrepet: sml. Lyrikken: ikkemenneskelige ting, gjenstander, begreper får
menneskelige egenskaper
• Endimensjonal
• Statisk
Kjennes særlig fra middelalderens moraliteter,
men utgjør også et vesentlig element i Peer
Gynt.
Måter å karakterisere på
• Scene- og regianvisningene i sideteksten
• Replikkene i hovedteksten
• Teksten som helhet
Måter å karakterisere på (forts.)
Gjennom sideteksten:
• Førstegangsbeskrivelsen
– Ibsens lange, innledende scenebeskrivelser (de
blir gjennomgående lengre og lengre i løpet av
forfatterskapet, til slutt blir de nesten som
portretter)
• Etterfølgende regibeskrivelser:
– Det kan ligge mye implisitt karakteristikk i
regianvisninger som angir hvordan personer
beveger seg, oppfører seg, bruker stemmen osv.
Måter å karakterisere på (forts.)
Gjennom hovedteksten
• Eksplisitt karakteristikk
– Personene kan bli karakterisert av selv
(‘selvkarakterisering’) eller av andre. Her vil vi i
begge tilfeller stå overfor
troverdighetsproblemet.
• Implisitt karakteristikk
– Karakterisering gjennom det personene sier og
gjør; krever tolkingsaktivitet av leseren/tilskueren
Måter å karakterisere på (forts.)
«Gjennom dramaet som helhet» – krever
tolkingsaktivitet av leseren/tilskueren. Tolkningen
må ta hensyn til:
• Bildespråk
• Enkeltpersonenes status i det samlede
persongalleriet
• Komposisjon
• Temaer og motiver
• Verdi- og normsystem
Måter å karakterisere på (forts.)
«Gjennom dramaet som helhet»
De dramatiske personenes status:
• Hvordan en person står i forhold til en annen
person (venn, fiende, elsker osv.)
• Karakteriserende navnebruk
– Markert og umarkert: ytterpunktene
– Mange mellomformer: personene har navn som
ser normale ut, men som likevel være bærere av
symbolikk
Dramatisk person, rolle og skuespiller
• Teaterets dobbelthet:
– Den dramatiske personen blir fremstilt av en
skuespiller og virker dermed mer virkelig enn for
eksempel en romanperson
– Skal skuespilleren vise innlevelse eller avstand til
rollen?
– Paravbase-begrepet: når skuespilleren trer ut av
rollen og henvender seg til publikum