Transcript De sukker og ser på meg når de går gjennom kjøkkenet, og til mor sier de: «Stakkars fru Løve! Og så.

De sukker og ser på meg når de går gjennom kjøkkenet,
og til mor sier de: «Stakkars fru Løve! Og så akkurat
Jonatan som var så enestående!» Vi bor i huset ved
siden av det gamle huset vårt nå. I akkurat samme slags
leilighet, men denne ligger i første etasje. Vi har fått litt
brukte møbler fra noen, og damene mor syr for har gitt
oss litt. Jeg ligger i en nesten maken sofabenk på
kjøkkenet. Alt er nesten som før.
Og alt, ja alle ting er annerledes enn før! For det fins
ingen Jonatan mer. Ingen sitter og forteller for meg om
kveldene, jeg er alene så det verker i brystet, og jeg kan
bare ligge og hviske til meg selv de ordene som Jonatan
sa like før han døde. Da, mens vi lå på bakken etter at vi
hadde hoppet. Han lå nesegrus først, men det var noen
som snudde på ham, og jeg så ansiktet hans. Det rant litt
blod fra den ene munnviken, og han kunne nesten ikke
snakke. Men det var likevel som om han prøvde å smile,
og han fikk til et par ord. «Gråt ikke, Kavring, vi ses i
Nangijala!» Bare det sa han og ikke mer. Så lukket han
øynene, og folk kom og bar ham bort, og jeg så ham aldri
igjen. Den første tiden etterpå vil jeg ikke huske. Men det
er uråd å glemme noe så vondt og fælt. Jeg lå her i
benken og tenkte på Jonatan til jeg trodde hodet skulle
sprenges, og verre enn jeg lengtet etter ham,
kan ingen lengte. Jeg var redd også. Det kom for meg at
tenk om det ikke var sant, det der med Nangijala! Tenk
om det bare var noe slikt morsomt som Jonatan pleide å
finne på rett som det var! Jeg gråt mye, det gjorde jeg.
Men så kom Jonatan og trøstet meg, ja, han kom, å, så
godt det var! Alt ble nesten godt igjen. Han skjønte nok
der i Nangijala åssen jeg hadde det uten ham, og han
syntes vel at han måtte trøste meg. Derfor kom han til
meg, og nå er jeg ikke så lei meg mer, nå bare venter jeg.
Det var en kveld for litt siden han kom. Jeg var alene
hjemme, og jeg lå og gråt etter ham og var redd og
ulykkelig og syk og elendig, verre enn jeg kan fortelle om.
Kjøkkenvinduet stod åpent, for det er sånne varme, fine
vårkvelder nå. Jeg hørte duene kurre der ute. Det er
mange av dem her i bakgården, og de kurrer og kurrer
støtt nå om våren. Da hendte det.
Best som jeg ligger der og gråter med ansiktet ned i puta,
hører jeg en kurring like ved, og jeg ser opp, og der sitter
det en due utenfor vinduet og ser på meg med snille
øyne. En snøhvit due, legg merke til det, ikke sånn en grå
en som duene på gårdsplassen. En snøhvit due, ingen
kan skjønne som jeg kjente det då jeg fikk se den. For det
var jo akkurat som i sangen — Og det var som om jeg på
nytt hørte Jonatan synge, men nå var det han som var
kommet til meg i stedet. Jeg ville si noe, men jeg kunne
ikke. Jeg bare lå der og hørte duene kurre, og bak
kurringen eller midt i kurringen eller åssen jeg skal si det,
hørte jeg stemmen til Jonatan. Men den var ikke som
ellers. Det var bare som en slags hvisking i hele
kjøkkenet. Det låter vel nesten som en spøkelseshistorie,
og kanskje jeg skulle blitt redd, men det ble jeg ikke.
Jeg ble så glad at jeg kunne hoppet i taket.
For det var så herlig alt det som jeg fikk høre. Jo da, jo
visst var det sant det der med Nangijala! Jonatan ville at
jeg skulle skynde meg å komme dit, for der var det godt
på alle vis, sa han. Tenk bare, det stod et hus og ventet
på ham da han kom, han har fått sitt eget hus der i
Nangijala. Det er et gammelt hus, sa han, det blir kalt
Ryttergården, og det ligger i Kirsebærdalen, det er vel
fint? Og tenk, det første han så da han kom til
Ryttergården, var et lite grønt skilt på grinda, og på
skiltet stod det: Brødrene Løvehjerte. «Og det betyr at vi
skal bo der begge to,» sa Jonatan. Brødrene Løvehjerte
Ryttergården Kirsebærdalen Nangijala. I to måneder har
Jonatan bodd der alene nå. To lange, forferdelige
måneder har jeg måttet være uten ham. Men nå
kommer jeg også snart til Nangijala. Snart, snart skal jeg
fly dit. Kanskje i natt. Det kjennes som om det kunne bli
i natt. Jeg skal skrive en lapp og legge på kjøkkenbordet,
så mor finner den når hun våkner i morgen tidlig. På
lappen skal det stå: ”Gråt ikke mamma! Vi sees i
Nangijala. ” Tenk på det da, jeg får hete Løvehjerte, jeg
også, når jeg kommer til Nangijala. Det er jeg glad for, jeg
vil jo helst hete det samme som Jonatan, selv om jeg ikke
er like modig som ham. «Bare kom, så fort du kan,» sa
han. «Finner du meg ikke hjemme ved Ryttergården,
sitter jeg nede ved elva og fisker.» Så ble det stille, og
duen fløy sin vei. Rett over hustakene. Tilbake til
Nangijala. Og jeg ligger her på benken min og venter
bare på å få fly etter. Jeg håper det ikke er for vanskelig å
finne veien. Men Jonatan sa at det slett ikke var
vanskelig. Jeg har skrevet opp adressen for sikkerhets
skyld: Ryttergården, Kirsebærdalen, Nangijala. Så hendte
det. Og noe underligere har jeg aldri vært med på. Rett
som det var, stod jeg bare foran grinda og leste det
grønne skiltet: Brødrene Løvehjerte. Åssen var jeg
kommet dit? Når fløy jeg? Åssen kunne jeg vite veien
uten å spørre noen? Det vet jeg ikke. Det eneste jeg vet
er at med ett stod jeg der og så navnet på grinda. Jeg
ropte på Jonatan. Flere ganger ropte jeg, men han svarte
ikke. Og da husket jeg på det — han satt naturligvis nede
ved elva og fisket. Jeg begynte å løpe. Den smale stien
ned mot elva. Jeg løp og løp — og der nede