Transcript Helland/Wærp: kpt. 5 og 6

Kpt. 5 og 6
Dramaets rom (kpt. 5)
• Scenen: dramaets rom - ikke virkelighetens.
Det realistiske illusjonsteateret leker med å
oppheve skillet mellom dramaets rom og
virkelighetens rom.
Den sceniske basissituasjon
• En åpen plass. Et menneske beveger seg over
plassen. Et annet menneske står og ser på.
– Variasjoner over denne grunnsituasjonen har gått
fram og tilbake gjennom teaterhistorien
– Rommets størrelse og avstand til publikum har gitt
store variasjoner i utforming og komposisjon av
dramaet gjennom de forskjellige epokene
Det semantiserte rommet
• Simultanscenen: (middelalderen) et
teaterrom der det foregår mange
enkelthendelser som samtidig går inn i en
større, helhetlig fortelling på allegorisk vis. For
eksempel fyrverkeri som bilde på helvete.
Enkelthendelsene blir tegn, signaler innafor
den større hendelsen: semantisering.
Scene - publikum
• Middelalderens teater: foregikk ofte på åpne
plasser og torg; avstanden mellom publikum
og scene var mindre. Publikum kunne
nærmest bevege seg rundt og delta aktivt i det
sceniske,
Shakespeares «Globe»-teater
innenfor vegger men ikke under tak; nakent;
tilskuerne plassert i halvsirkel rundt scenen,
men likevel med nærhet til scenen. Det
kroppslig mimetiske (kroppsspråket) ble et
sentralt element. Lite kulisser. Teksten har stor
betydning. Omgivelsene rundt det som skjer, blir
lagt fram gjennom skuespillernes replikker.
Den franske klassisismens teater
• Innelukket; kunstig belysning; tidlig form for
titteskapsteater. Skillet mellom scene og
publikum blir stort. Ibsens samtidsdramaer
følger opp denne tradisjonen.
(«Illusjonsdramaet»)
De tre enheter
• Tidens, stedets og handlingens enhet:
– Egentlig normativt for visse epoker (antikken,
klassismen), men likevel med store avvik
– For Ibsen er ikke det å overholde reglene målet,
men prinsippene blir utnyttet semantisk, dvs. de
er en del av dramaets språk, meningsbærende
tegn, litterære virkemidler: Eks. Hedda innesperret
på samme sted = sperret inne i hjemmet
Semantisering av rommet 1
– De tre romaksene:
• Høyre - venstre
• Forgrunn - bakgrunn
• Over - under
Semantisering av rommet 2
– Andre romkoordinater:
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Lys – skygge
Dybde – overflate
Åpen – lukket
Indre – ytre
Rund – firkantet
Sentrert – usentrert
Høy – lav
Farger
Romlig forflytning mellom aktene
Historisk
• Antikken: stilisering; dvs. rommet lå fast og
måtte gestaltes av skuespillerne
• Middelalderen: rommet fikk symbolsk
betydning
• Shakespeare-teateret: dramarommet er først
og fremst et språklig rom
• Det realistiske titteskapsteateret: fornyet
symbolisering av scenerommet
Murskue
• Hva skjer på scenen og hva skjer utenfor?
– Skueplassen – off-stage
• Det som skjer off-stage er en del av dramaets rom
– Murskue: de dramatiske personene forteller om
noe de står og ser på, eller at vi kun får høre hva
som foregår utenfor scenen
• Skaper problemer med hensyn til fortellingens
troverdighet (som i en episk tekst)
Rekvisitter
• «Estetisk markering»: er rekvisittene
avstikkende slik at de åpenbart får en
tilleggsbetydning?
– Problem hos Ibsen: rekvisittene kan tilsynelatende
se ut til å være umarkerte (dvs. være en naturlig
del av hjemmets utstyr, men likevel ha stor
semantisk kraft; eks. lampeskjermer i Vildanden,
tøflene til Jørgen Tesman)
Dramaets tid 1
• Dramatekstens grunnleggende nåtid:
– dramateksten kommuniserer med tilskuerne i
presens (i mots. til romanen som grunnleggende
forteller om noe som har skjedd; preteritum)
• Dramatekstens konkrete tidsplassering:
– Samtid eller fortid? Å plassere handlingen til andre
tidsepoker enn sin samtid har ofte vært brukt for å
gi en beskrivelse av samtiden
Dramaets tid 2
• Dramaets tids konstitueres gjennom
dramahandlingen, ikke gjennom en forteller:
– Gjennom replikkene
– Gjennom sidetekstene (regiberkninger,
sceneanvisninger)
– Personenes navn, yrke osv.
– Titler og undertitler
Dramaets tid 3
• Framstillingens tid: den tida det tar å oppføre
stykket
• Framstilt tid: den tida teksten gir en illusjon om å
vise
• Retrospektiv teknikk: avdekking av fortiden som
går forut for den dramatiske handlingen
Den framstilte tiden er objektiv, men det som
retrospektivt avdekkes om fortiden kan være filtrert
gjennom de dramatiske personenes fortolkninger
Semantisering av tiden
• Vanlige forekomster:
– Døgnets gang og stemninger
– Årstidenes gang og stemninger
– Er personenes interesser vendt mot fremtiden
eller fortiden?
– Gjentakelser
– Variasjoner
– Temposkifte
Det dramatiske språket (kpt. 6)
• Dramatekstens poetiske språk:
– Rim
– Rytme
– Billedspråk
• Den dramatiske replikkens doble sender:
– Den som utsier replikken
– Den som lar dramapersonen uttale replikken
Språklig karakterisering av de
dramatiske personene
• Hos Ibsen:
– Gjennom dialekt
– Sosiolekt
– Talefeil
– Spesielle ord og uttrykk
Dialoger = «gjennom ord» 1
Monolog: framstiller en persons indre; kan være
rettet til seg selv eller til andre – både andre
dramatiske personer eller til publikum
– Monolog: én person har ordet
– Enetale («soliloquy): brukes når en person faktisk
er alene på scene
– Sidereplikk: når en person vender seg ut av
duologen eller polylogen
Monologer brukes ofte i eksposisjonsøyemed
Dialoger = «gjennom ord» 2
• Andre monologiske virkemidler:
– Prolog
– Fortellerperson (i det brechtske dramaet)
– Budbringer (en som kommer inn og forklarer noe
som har skjedd off-stage
– Bæreren av stykkets moral (for eksempel til slutt i
enkelte Holberg-komedier)
Dialoger = «gjennom ord» 3
– Duolog: brukes ofte for å intensivere de
dramatiske høydepunktene, krisene; eller når de
dramatiske personene gjennomgår en forandring
eller kommer med en bekjennelse
– Polylog: brukes ofte for å vise et spill mellom
personene
Versedramaet
• Fraværet av hverdagsspråk i versdramaet
forsterker den poetiske effekten (Brand).
Tolkningsarbeidet blir langt på vei som å tolke
et dikt, jfr.: «dramatisk dikt»
Bildespråk
• Sanselige bilder og forestillinger laget av ord
• Språkspill: ordenes betydning og relasjon til
andre ord
• Lesning av litterære tekster innebærer en
kontinuerlig pendling mellom ordenes
denotasjoner og deres konnotasjoner
Noen retoriske figurer 1
• Simile (sammenlikning): kjennetegnes ved
eksplisitt bruk av «som» e.likn.
• Personifikasjon: noe ikke-menneskelig eller
abstrakt får menneskelige egenskaper (eks. fra
middelaldermoralitetene)
• Allegori: abstrakte forestillinger kommer til
uttrykk gjennom konkrete bilder (gjerne som
fortellinger). Eks. Peers møte med
Knappestøperen
Noen retoriske figurer 2
• Metaforer: som en simile der
sammenlikningsordet er utelatt. Krever en
eller annen form for fysisk, sansbar likhet
• Antitese: noe stilles opp mot noe annet,
gjerne i motsetningspar som skilles fra
hverandre
• Oxymoron: paradokser som blandes sammen
(eks. løgn – idealer i Vildanden)