Last ned 1/2014
Download
Report
Transcript Last ned 1/2014
TIL MEDLEMMER AV NORSK KIRURGISK FORENING
TEMA
Koloncancer
www.kirurgen.no
NR. 1/2014
FAGMEDISINSKE FORENINGER
FAGNYTT
Lederskifte i NKF
Pancreasutredning
Doktorgrader
Diafragmahernier
A turning point
in vessel sealing
Introducing ENSEAL® G2 Articulating
The first articulating tissue sealer compatible with a 5mm port
• Facilitates a perpendicular approach to vessels through 110°
of articulation with full 360° shaft rotation
• Vessels sealed with a perpendicular approach are more than
28% stronger than vessels sealed at a 45° angle1
• Seals and cuts vessels up to 7mm consistently through high
uniform compression
ENSEAL® seals like no other
To experience ENSEAL® G2 Articulating
Contact your Ethicon Sales Professional
1. ENSEAL® devices tested in a benchtop study on 5-7mm porcine carotid arteries.
With NSLG2C35A devices, median burst pressures were 51% higher for vessels
sealed at a 90° angle compared to vessels sealed at a 45° angle (P=0.0007).
With NSLG2S35A devices, mean burst pressures were 29% higher for vessels
sealed at a 90° angle compared to vessels sealed at a 45° angle (P=0.001).
AD 183 © 2013 Ethicon Endo-Surgery (Europe) GmbH.
innhold
UTGIVER
Norsk Kirurgisk Forening
Postboks 17 Kjelsås
0411 Oslo
ISSN 1504-88 88
REDAKSJON:
Peter Wiel Monrad-Hansen (redaktør)
OUS Ullevål
E-post: [email protected]
[email protected]
Usman Saeed (webredaktør)
OUS Ullevål
E-post: [email protected]
Olaug Villanger (redaksjonsmedlem)
OUS Rikshospitalet
E-post: [email protected]
[email protected]
Håvard Ølstørn (redaksjonsmedlem)
OUS Ullevål
E-post: [email protected]
[email protected]
Anders Debes (redaksjonsmedlem)
Akershus Universitetssykehus
E-post: [email protected]
[email protected]
LAYOUT, PRODUKSJON
OG ANNONSESALG:
DRD DM, reklame og design • Pb 7011
Majorstuen • 0306 Oslo
E-post: [email protected] og
[email protected]
FORSIDEFOTO:
CTK angio: A.mesenterica avgir som første
gren a.colica media som forløper cranialt
og deler seg i høyre og venstre gren.
A.ileocolica avgår deretter og krysser bak
vena mesentericas hovedstamme. A.colica
dxt er ikke tilstede. A.mesenterica inferior
deler seg og avgir a.colica sin, a.rectalis
superior og en stor sigmoidal gren.
Radiologisk avdeling OUS-Ullevål.
Informasjon til forfattere
og annonsører - se side 4 og 5
Gjennom KIRURGEN når du alle som jobber med kirurgi i Norge. Medlemmer og andre
med interesse for faget leser KIRURGEN for å holde seg oppdatert på viktige foreningssaker, politiske vedtak, faglige spørsmål og bladet inneholder informasjon om det viktigste
møtet i norsk kirurgi - HØSTMØTET.
KIRURGEN distribueres i et opplag på 3.000 og leses av alle medlemmer i NKF.
Det distribueres også til læresteder, forskningsmiljøer, sykehus etc.
Vitenskapelige forhandlinger – utgis ifm HØSTMØTET og inneholder komplett program
og samtlige abstrakts, foredrag etc. Publikasjonen er et helt nødvendige hjelpemiddel for
alle deltakere på HØSTMØTET og har lang levetid. Det er et viktig oppslagsverk for alle
kirurger.
Vitenskapelige forhandlinger er i A5 format, har stiv rygg og er på ca. 400 sider.
Har du et budskap som du ønsker å formidle til kirurger i Norge, er en kombinasjon av
KIRURGEN og Vitenskapelige Forhandlinger trolig den rimeligste og mest målrettede kanal
du kan benytte.
Fagmedisinske redaktører
4 Norsk barnekirurgisk forening - Morten Vigen - [email protected]
4 Norsk forening for gastroenterologisk kirurgi - Brynjulf Ystgaard - [email protected]
4 Norsk forening for håndkirurgi - Hebe Kvernmo - [email protected]
4 Norsk karkirurgisk forening - Erik Mulder Pettersen - [email protected]
4 Norsk forening for mamma- og endokrinkirurgi - Turid Aas - [email protected]
4 Norsk forening for maxillofacial kirurgi - Christian Ziegler - [email protected]
4 Norsk nevrokirurgisk forening - Ruby Mahesparan - [email protected]
4 Norsk ortopedisk forening - John Olav Drogset - [email protected]
4 Norsk plastikkirurgisk forening - Elisabeth Valio Sætnan - [email protected]
4 Norsk forening for reumakirurgi *
4 Norsk thoraxkirurgisk forening - Alexander Wahba - [email protected]
4 Norsk urologisk forening - Christian Beisland - [email protected]
* Mangler fagmedisinsk redaktør p.t.
MATERIELLFRIST NR. 2 2014
5. MAI 2014
TEMAER I 2014
NR. 2 2014 RECTUMCANCER
NR. 3 2014 UROLOGI
NR. 4 2014 TRAUMEKIRURGI
Utgivelsesdato
15.06.14
15.10.14
15.12.14
FASTE SPALTER
Redaktørens hjørne
4
Leder
5
TEMA: KOLONCANCER
Innledning ved temaredaktør
7
CT kolografi (CTK) i utredningen av pasienter
med koloncancer
9
Kirurgisk behandling av koloncancer 13
Prognostiske faktorer ved coloncancer
18
Behandling av levermetastaser fra koloncancer
24
Neoadjuvant og adjuvant kjemoterapi ved
resektable levermetastaser fra colorektalcancer
27
Tykktarmskreft og patologi
30
Behandling av akutt venstresidig colonobstruksjon
Stent eller operasjon?
34
FAGMEDISINSKE FORENINGER
Intervju av avtroppende leder for NKF
– Olaug Villanger «Takk for meg!!»
38
Intervju av ny leder for NKF
- Arne-Christian Mohn
39
Pancreaskreft og cystiske pancreaslesjoner
– nye nasjonale retningslinjer for utredning
og behandling
40
Skandinavisk plastikkirurgisk kongress i Tromsø
42
FAGNYTT/DEBATT
Doktorgrad: «Contemporary management
of splenic injury»
44
Improvement of care for patients with pancreatic and
periampullary tumours with particular focus on the
role of Surgery
46
Diafragmahernier hos voksne
48
Dokumentert effekt av laparoskopisk
simulatortrening i Kirkenes
50
Redaktørens hjørne
Multimodal behandling
og ny redaksjon
ling av malign obstruksjon. Vi håper dere
finner dette interessant og kan bruke det
som en nyttig oppdatering i utredning og
behandling av vår vanligste kreftform.
Peter Wiel Monrad-Hansen
Redaktør
[email protected]
[email protected]
Kjære leser!
Kirurgen er stolte av å kunne presentere årets første utgave. Vi har forsøkt å
samle all oppdatert informasjon vedrørende
behandling av koloncancer og moderne
multimodal tilnærming til den individuelle pasient. Dr. Sjo ved OUS-Ullevål har
invitert sentrale artikkelforfattere til en
oppdatering av behandling av colon-cancer.
Vi går igjennom preoperativ utredning,
kirurgisk teknikk, prognostiske faktorer,
kirurgisk behandling av levermetastaser,
krav til colon-preparatet og akutt behand-
Videre får vi en oppdatering fra
Søreide om utredning og behandling
av pancreas-cyster/tumores med link
til nasjonalt handlingsprogram.
Det har i år vært lederskifte i NKF
og Kirurgen presenterer i dette nummeret et intervju med avtroppende
leder Olaug Villanger samt påtroppende leder Arne-Christian Mohn.
I fagdelen gjennomgår både Tom Nordby
og Jorunn Skattum sine doktorgradsavhandlinger til glede for oss lesere.
Kristin Kjellevold gjennomgår tre spennende kasuistikker om en litt mer sjelden
brokktype med illustrerende CT bilder og
litteraturgjennomgang. Prisvinner fra Høstmøtet, Lars Eftang, forteller om alternativer
for øving av laparoskopisk teknikk ved
«mangel» på tilgang til akutt operasjoner.
Kirurgen har i 2014 økt redaksjonen med ett
medlem og det er Usman Saeed fra gastrokirurgisk avdeling, OUS-Ullevål som starter
opp som web-redaktør. I tillegg har Hans
Skari gitt seg etter fire år som redaktør og
ett år som redaksjonsmedlem. Vi vil takke
han for enormt bidrag og fortsatt støtte til
redaksjonen. Håvard Ølstørn fra nevrokirurgisk avdeling OUS erstatter Hans Skari.
Videre har vi gjort en endring i oppsettet
av bladet. Vi ser at fagartiklene og temaartiklene stadig inneholder mer og mer
stoff av mini-invasiv karakter, og derfor
legger vi nå ned MIK delen og vil på sikt
erstatte den med en Norge-Rundt spalte
der vi planlegger å presentere ulike sykehus
i Norge. Vi gleder oss veldig til det og tror
det kan bli en spennende spalte til nytte
for mange. Spesielt tror vi LiS-legene har
glede av dette mtp jobbsøknader, sykehusene for rekruttering og generelt for å
oppdatere det kirurgiske miljøet om ulike
spesialfunksjoner ved landets sykehus.
God lesing!
INFORMASJON TIL FORFATTERE
Kirurgen foreligger i en papirversjon
og en nettversjon www.kirurgen.no
Kirurgen ønsker å motta artikler og innlegg
av følgende typer og omfang:
iTema-innlegg, på oppfordring fra
redaksjonen eller temaredaktør samt
oversiktsartikler fra de kirurgiske
spesialiteter.
• Inntil 2500 ord. Maksimalt 5 illustrasjoner
(bilder/figurer). Inntil 20 referanser.
iFag-/vitenskapelige artikler samt
møtereferater og konferanserapporter.
• Inntil 1250 ord. Maksimalt 2 illustrasjoner (bilder/figurer/tabeller). Inntil 10 referanser
iNytt fra spesialforeningene.
• Inntil 750 ord. Det oppfordres til å legge
ved minst en illustrasjon/bilde.
iDebattinnlegg med replikker.
• Inntil 750 ord.
iForum for Mini-Invasiv Kirurgi
(MIK-spalten).
• Tar i mot innlegg innenfor fagområdene
minimalt invasiv kirurgi med samme
spesifikasjoner som over.
4 Kirurgen nr. 1, 2014
Manuskriptet skrives i uformatert tekst
(Word anbefales) på norsk språk.
TEKST sendes som Word-fil UTEN BILDER.
Bilder sendes som egne rådata-filer (.JPG),
se neste avsnitt. Bildetekst skrives til slutt i
Word dokument. E-post adressen til førsteforfatter føres opp på side 1 og publiseres i
Kirurgen. Redaktøren forbeholder seg retten
til å korte ned innleggene av redaksjonelle
hensyn.
Referanser settes opp på samme måte som i
TDNLF. De 3 første forfatterne nevnes.
Hvis det er flere enn 3 forfattere, settes dette
opp som i eksemplet under:
Weber JC, Bachellier P, Oussoultzoglou E et
al. Simultaneous resection of colorectal
primary tumour and synchronous liver
metastases. Br J Surg 2003; 90: 956-62.
Bilder og figurer sendes som egne filer med
god bildekvalitet, dvs. god oppløselighet (for
eksempel .jpg format for foto). Hvert bilde må
ha høy skarphet og bør som hovedregel være
på minst 1,0 MByte. Bildefilene nummereres
og bildeteksten skrives til slutt i worddokumentet. Bilder som ligger i PowerPoint
og Word filer gir dårligere bildekvalitet
og tekniske problemer og kan derfor ikke
aksepteres.
Krav til bilder/illustrasjoner (digitalt):
1,0 MByte eller mer pr. bilde.
iminimum oppløsning 300 dpi
istørrelse ca 10x15 cm eller større
iformat JPG, EPS eller TIFF
ifargebilder leveres i CMYK eller RGB
Innlegg sendes til redaktøren som e-post: [email protected]
Innlegg til websiden
Kirurgen.no kan sendes
til webredaktør
Usman Saeed på
usman.saeed@
kirurgen.no
Kjære kirurger og
kollegaer, takk for tilliten
Arne-Christian Mohn
Leder, NKF
[email protected]
Min oppgave blir å ta vare på og
bringe videre disse framgangene.
Det er med stor glede jeg tar fatt på
oppgaven som ny leder av Norsk Kirurgisk
Forening. Jeg er svært motivert og gleder
meg til å ta fatt.
Først vil jeg få takke avtroppende leder
Olaug Villanger for det gode arbeidet hun
har gjort de to foregående periodene. Først
og fremst vil jeg trekke fram endringen
i bladet Kirurgen, som har vokst til å bli
et meget lesverdig tidsskrift. Jeg husker
Men det som blir den største utfordringen
videre, slik jeg ser det, er å arbeide opp
mot myndighetene for å få tilbake noe av
innflytelsen vi hadde tidligere. Legeforeningen inviteres ikke lenger til de viktigste
møtene, men i stor grad har vi møter med
Helsedirektoratet i forkant av disse. Det
kan være et produkt av at særinteresser har
ropt for sin syke mor, og foreningen samlet
ikke har arbeidet i samme retning. Jeg tror
at vi er nødt til å snakke sammen først, før
vi fronter sakene, gjerne også med de to
andre store foreningene, Norsk Indremedisinsk Forening og Almenlegeforeningen.
Da kan vår stemme lettere få gjennomslag.
Spesielt har vi endringen av spesialitetsutdanningen og sykehusplanen som skal
arbeides fram i hhv. 2014 og 2015. Slik
styret i dag ser det, kan vi ikke stoppe
endringen fra grenspesialiseringer til hovedspesialiseringer. Derimot kan vi påvirke innholdet utfra de rammene som settes. For å
få oversikt over hva våre kolleger mener om
hva de mulige framtidige endringer betyr,
sender vi ut et spørreskjema til alle legelederne på forskjellige nivåer fra alle sykehus og andre utvalgte kollegaer. De som ikke
får questback-en direkte tilsendt og ønsker
å svare, kan få dette tilsendt ved å henvende seg til Fagavdelingen i Legeforeningen.
Presenter dine produkter for norske kirurger
Norske kirurger er en stor og viktig personellgruppe ved landets kirurgiske avdelinger,
og har stor innflytelse på innkjøp av utstyr, medikamenter og forbruksmateriell.
Du kommer kostnadseffektivt i kontakt med norske kirurger ved å annonsere i
Kirurgen, Vitenskaplige Forhandlinger (VF) og på www.kirurgen.no.
INFORMASJON TIL ANNONSØRER
Annonsepriser og formater 2014:
KIRURGEN
STR.
1/1 side (satsflate)
1/1 side (utfallende)
Bakside
1/2 side (satsflate)
1/2 side (utfallende)
BREDDE 190 mm 210 (+5) mm
210 mm 190 mm 210 (+5) mm
VITENSKAPELIGE FORHANDLINGER
STR.
BREDDE 1/1 side
145 mm HØYDE PRIS 4-FARGER
277 mm
12.000
297 (+5) mm
12.000
250 mm
15.000
138,5 mm
8.000
148,5 (+5) mm
8.000
HØYDE PRIS 4-FARGER
205 mm
12.000
ANNONSEMATERIELL
PDF-filer eller digitale EPS-filer.
Alt materiell leveres på CD eller mail, høyoppløst (300 dpi) CMYK.
UTGIVELSESPLAN 2014
Tema
Bestillingsfrist/
Materiellfrist
Nr. 2 Rectumcancer
5/5
Nr. 3 Urologi
5/9
Nr. 4 Traumekirurgi
5/11
Levering Posten
15/6
15/10
15/12
Ring 22 59 90 07 eller send en e-post til [email protected] for å
bestille annonse
Kirurgen nr. 1, 2014 5
Leder
hvordan det var tidligere, der høstnummeret besto av kun fire sider med generell
informasjon om Høstmøtet. I tillegg loset
hun oss gjennom et jubileum med et
flott symposium og ditto jubileumsfest.
GI Surgery
Don’t risk your surgical success
in GI surgery
Infection rates are reduced by two-thirds in GI surgery with Collatamp®1
Patients with wound infection
1
after elective colorectal surgery21
Percentage of patients
20
1: Rutten and Nijhuis, 1997
Prospective, randomised controlled
study of 221 patients
18.4%
5.6%
p<0.01
0
Systemic
antibiotics only
(n=114)
Collatamp® and
systemic antibiotics
(n=107)
Reduce infection rates, and reduce unplanned readmissions with Collatamp® 2
Patients with deep infection or abscess after
abdominoperineal resection222
2: De Bruin et al. 2008
29%
Retrospective study of 40 patients.
All patients underwent radiotherapy
and abdominoperineal resection.
Percentage of patients
30
5%
p=0.05
0
Systemic
antibiotics only
Collatamp® and
systemic antibiotics
(n=21)
(n=19)
001COL-NO-2014
www.collatamp.no
Swedish Orphan Biovitrum AS
Østensjøveien 18- Bryn
0661 Oslo, Tlf.: 66 82 34 00
www.sobi.com www.collatamp.no
TEMA
Behandling av koloncancer
– hvor står vi?
Ole Helmer Sjo
[email protected]
cancer, eksempelvis ved rutinemessig
diskusjon i tverrfaglige møter diskuteres.
I 2011 var kolorektalcancer tema i dette
tidsskriftet. Radikaliteten av selve kirurgien
er gjenstand for stadige diskusjoner både
her til lands og ute i verden. Det har blant
annet resultert i to dedikerte konferanser
i Bergen (2011 og 2013) hvor flere nasjonale og internasjonale kapasiteter på feltet
deltok. Kvaliteten på kirurgien vedrørende
den mesokoliske disseksjonen og sentral
lymfeknute høsting var hoved-emner. [1]
Vurdering av prognose basert på tradisjonelle kliniske og histopatologiske
faktorer er ikke presis nok. Supplerende
prognostiske markører er nødvendig for
optimal og mer individuell behandling, og
særlig innen området molekylærgenetiske
biomarkører skjer det mye spennende.
Patologens undersøkelse av preparatene
er helt sentral, og mye taler for at det bør
innføres standardiserte beskrivelser for
både makro- og mikroskopisk undersøkelse.
Den preoperative utredningen med mer
vekt på vurdering av lokoregionalt stadium
og karanatomi er viktige forutsetninger
ved vurdering av eventuell neoadjuvant
behandling og detaljplanlegging av den
kirurgiske behandlingen. Krav om kvalitetstiltak på lik linje som for rektum
Det er viktig å identifisere stadium I-II
pasientgrupper med økt risiko for recidiv
etter antatt kurativ reseksjon; de kunne
potensielt ha nytte av adjuvant kjemoterapi.
Omtrent halvparten av stadium III pasienter blir kurert ved kirurgi alene, og det
ville være en stor gevinst om man kunne
Tema
Etter vel tjue år med nasjonalt fokus på kvalitetsforbedring av rektumcancerbehandlingen,
har diskusjoner om tilsvarende tiltak for behandling av koloncancer økt i de siste årene.
identifisere disse pasientene og derved
unngå unødvendig kjemoterapi. Vi venter
også spent på resultatene av randomisert studie av neoadjuvant behandling
ved lokalavansert koloncancer. [2]
Metastaserende koloncancer kan i mange
tilfeller behandles med kurativ intensjon.
Seleksjon av pasienter til metastasekirurgi,
og indikasjoner for perioperativ kjemoterapi, er fortsatt ikke endelig avklart.
Korrekt behandling av venstresidig coloncancer med ileus diskuteres stadig. Er
avlastning med stent farligere enn akutt
operasjon og på vei ut, bør stenting
fortsatt være førstevalg, eller bør denne
behandlingen individualiseres – dette er
viktige spørsmål som trenger avklaring.
I denne artikkelserien ønsker vi å belyse
disse temaene med en oppdatert fremstilling fra forskjellige sentra. Vi håper at
artiklene kan være til nytte i det kliniske
arbeidet, og bidra til videre kvalitetsforbedring av behandlingen for denne meget
vanlige og alvorlige sykdommen.
Ole Helmer Sjo
For redaksjonskomiteen
Referanser
1. Sondenaa, K., et al., The rationale behind complete
mesocolic excision (CME) and a central vascular
ligation for colon cancer in open and laparoscopic
surgery : Proceedings of a consensus conference. Int
J Colorectal Dis, 2014.
2. Reibetanz, J. and C.T. Germer, [Neoadjuvant chemotherapy for locally advanced colon cancer : Initial
results of the FOxTROT study.]. Chirurg, 2013.
Kirurgen nr. 1, 2014 7
CT kolografi (CTK) i utredningen
av pasienter med koloncancer
Koloskopi er førstevalg ved de fleste sykehus for utredning av mulig tykktarmskreft. Diagnosen stilles ved
biopsi. Bildediagnostiske metoder har fått økende betydning både for primærdiagnostikk og preoperativ
kartlegging av erkjent kreft. CT kolografi (CTK) har ved flere institusjoner overtatt som bildediagnostisk
alternativ til koloskopi (1). Formålet med CTK er å kartlegge tumors lokalisasjon, stadium og karanatomi.
Preoperative rutiner for
koloncancerpasienter ved Oslo
Universitetssykehus (OUS)
Pasienter med koloncancer henvises i store trekk til gastrokirurgisk avdeling på bakgrunn av
1.
2.
3.
CTK i regi av primærlege har vist tumor
Koloskopi har påvist tumor
Øyeblikkelig hjelp på grunn av
ileus, perforasjon eller blødning
Tema
Maria Gaard, Anders Drolsum*, Ellen
Viktil*, Victoria Young*
[email protected]
Gastrokirurgisk avdeling, Seksjon for nedre
gastrokirurgi, OUS
*Avdeling for Radiologi og Nukleærmedisin;
Enhet for onkologisk og abdominal radiologi, OUS
teres pasienten i tverrfaglig møte med
lungemedisinere, onkologer og thoraxkirurger, og før lungekirurgi inngår PET-CT
i utredningen. Ellers benyttes PET-CT
sjelden i den preoperative utredningen.
Fra januar 2014 har vi innført ukentlige
tverrfaglige møter med gjennomgang av
alle pasienter som har nyoppdaget koloncancer. Antall pasienter per uke er 2-4.
Pasientene kommer til journalopptak
ved gastrokirurgisk poliklinikk og møtes
der av gastrokirurg og sykepleier. Geriatrisk preoperativ vurdering gjøres av en
selektert gruppe med høy alder, kardiopulmonal komorbiditet og hos de som
bruker mer enn 4 faste medikamenter.
Informasjon om ERAS (Enhanced recoFigur 1. D3 disseksjon.
Med unntak av øyeblikkelig hjelp pasientene, har vi innført som rutine ved OUS
at alle pasienter med kolontumor skal
gjennomgå koloskopi med biopsi av tumor
samt CTK med intravenøs kontrast for
lokalisering av tumor, eventuelle synkrone
lesjoner, samt kartlegging av karanatomien.
Dersom pasientene har utført CTK uten
intravenøs kontrast fra annen institusjon,
gjentas CTK med kontrast i henhold til
våre rutiner. Pasienten trenger ikke gjennomgå full kolontømming. I stedet benyttes
tagging av fecalia; merking av restfecalia
med bariumsulfat og gastrografin som
trenger inn i avføringsrestene og skiller dette fra patologi. Når det rekvireres
CTK som preoperativ undersøkelse ved
OUS, inngår alltid metastaseutredning
med CT thorax og lever/abdomen.
Det presiseres at CTK foreløpig ikke inngår som krav i Nasjonale faglige retningslinjer (1).
Ved mistanke om levermetastaser utføres
supplerende ultralyd lever med kontrast
eller MR lever og vurdering i tverrfaglig møte sammen med HPB-kirurg. Ved
mistanke om lungemetastaser, disku-
a col med
a ileocolica
a col sin
a mes inf
Figur 2. CTK angio som viser a.colica media som her avgår fra a.colica sinistra.
Kirurgen nr. 1, 2014 9
Terminale ileum
regionale
lymfeknuter
Tema
Figur 3. Coecum tumor med lokoregionale glandler i aksial plan.
very after surgery), aktuelle forskningsprosjekter og kvalitetsregistre gis.
CTK- praktisk gjennomføring
CTK gir oss opplysninger om tumors
størrelse og eksakte beliggenhet. Lokalisasjonen blir noen ganger feiltolket ved
koloskopi. Når tumor er stenoserende og
koloskopet ikke kan passere tumor, vil i de
aller fleste tilfellene CO2 gassen passere
og gi informasjon om eventuelle synkrone
tumores. En rekke studier viser sensitivitet på ca. 95 % for deteksjon av polypper
som er større enn 10 mm, og nær 100 %
sensitivitet for cancer. Metoden regnes
som høygradig spesifikk selv om rapportert
sensitivitet varierer mye (2). CTK regnes
som en robust teknikk for deteksjon av
større adenomer og cancere (6). Metoden
er mindre invasiv enn koloskopi og bør
vurderes hos pasienter uten alarmsymptomer. Mange av disse pasientene har ikke
signifikant patologi og trenger ikke invasiv
undersøkelse for biopsi eller terapeutiske
inngrep. Den første etablerte indikasjonen
for CTK var ufullstendig koloskopi pga
slynget kolon eller smertefull instrumentering, eller ved koloskopisk påvist tumor
som ikke lot seg passere med skop.
Kolon blir tømt på forhånd som ved koloskopi, men i tillegg blir det tilsatt kontrastmidler
for merking av det som måtte være igjen
av avføring og væske. Dette sikrer at det er
mulig også å påvise små polypper og holder
antallet falske positive funn på et lavt nivå.
Kolon blir distendert med CO2 og spesiell
programvare for virtuell koloskopi vil gi
tilsvarende bilder som ved optisk koloskopi,
men med den fordelen at blinde områder
bak folder elimineres, slik at 100 % av overflaten kan bli visualisert ved en passasje (7).
Eldre pasienter kan slippe den krevende
utrensingen av kolon, siden det primært er
10 Kirurgen nr. 1, 2014
Figur 4. Tumor i sagittal plan uten obstruksjon.
viktig å utelukke cancer, mens deteksjon av
polypper er i tillegg vesentlig i aldergruppen
< 70 år. CT opptakene utføres i både rygg
og bukleie, for å sikre god utspiling av alle
kolonsegmenter. Stråledosen til pasient
ved CTK er på linje med CT abdomen, men
ved screening vil dosen kunne reduseres
betydelig og de kumulative effekter vil ikke
være bekymringsfulle ved gjentatte screeningsundersøkelser i målgruppen > 50 år.
CTK- Dybdevekst (T-status)
CTK med intravenøs kontrast er ikke nødvendig ved screening for deteksjon, men
for karakteristikk av tumor og vurdering av
andre organer i abdomen, er intravenøs
kontrast obligatorisk. Generelt er funn av
ekstrakolisk patologi ved CTK et potensielt
problem. Siden det vil være stor forekomst
av incidentalomer uten patologisk betydning, så det gjelder for radiologer å vektlegge signifikante og potensielt signifikante
funn. Signifikante ekstrakoliske funn ved
CT kolografi hos symptomatiske pasienter vil forekomme i 4-23 % av tilfellene.
Preoperativ CTK kan skille mellom T1/T2
og T3/T4 med 86 % nøyaktighet (3). For
praktiske formål er det kanskje tilstrekkelig
med en slik grov inndeling. I FOxTROTstudien som er en pågående multisenterstudie med formål å vurdere effekten
av preoperativ kjemoterapi ved avansert
T-stadium, randomiseres pasienter med
T3-tumor med mer enn 5 millimeter ekstramural tumorvekst og T4-tumor til neoadjuvant behandling eller operasjon direkte (4).
Siden 2006 har vi ved OUS Ullevål tilbudt
koloskopi med biopsi og/eller polyppektomi
samme dag til pasienter som har fått påvist
signifikante polypper eller tumor ved CT
kolografi. Den store fordelen for pasientene er at de da slipper en ekstra utrensning
av kolon ved en ny koloskopi i en senere
seanse. Omvendt, pasienter som får påvist
tumor i kolon ved koloskopi, eller store
polypper som ikke egner seg for endoskopisk terapi, har inngått i den motsatte
algoritme med samme-dag CTK for
preoperativ vurdering.
Dette innebærer altså at konvensjonell
utredning med CT thorax har blitt erstattet
av en preoperativ tumorprotokoll med CT
kolografi som inkluderer CT abdomen og
CT thorax.
CTK gir opplysninger om tumors
dybdevekst som graderes etter TNM-systemet slik:
–T1 Innvekst i submucosa
–T2 Innvekst i muskularis propria
–T3 Gjennomvekst av tarmveggen til
subserosa/perikolisk fettvev
–T4a Innvekst i viscerale peritoneum
–T4b Innvekst i naboorgan
CTK-Lymfeknuter (N-status)
TNM-systemet graderer lymfeknutestatus slik:
-N0 Ingen lymfeknutemetastaser
-N1 1-3 lymfeknutemetastase
-N2 >3 lymfeknutemetastaser
CTK er under utredning som metode for
å kunne gi opplysninger om lymfeknutestatus. En eller flere lymfeknuter med
diameter over 1 cm, ansamling av 3 eller
flere lymfeknuter tarmnært eller lymfeknuter med uregelmessig (evt. spikulerende)
kontur, kan være tegn på lymfeknutemetastaser. N-staging på CTK har vist seg
å «overstage» og har foreløpig også lav
sensitivitet på 50-60 % (4). Metoden er
under utvikling og ved å sammenlikne CTK
funn med det histologiske preparatet vil metoden kunne forbedres. CTK er derfor foreløpig ikke til hjelp for å vurdere N-stadium.
CTK Metastaser (M-status)
CTK gir metastase-screening av
lever og lunger, peritoneum, oment, ovarier og skjelett.
I tillegg gir det en screening av samtlige abdominalorganer med de fordeler
og ulemper (falsk positive funn som
krever avklaring) som følger metoden.
CTK angiografi og kartlegging
av kartreet preoperativt
Figur 5a. Optisk koloskopi.
Eksempler fra egen avdeling
1. Pasient med cancer i kolon sigmoideum:
En tumor i denne lokalisasjon forsynes av
arteria mesenterica inferior (IMA) og standard prosedyre er å sette av IMA sentralt
ved aorta (Figur 1). Proksimale kolonavsnitt
vil etter slik reseksjon få sin blodforsyning fra arteria colica media. Hos denne
pasienten viste preoperativ CTK-angio at
arteria colica media avgikk fra IMA (Figur 2).
Dersom IMA ble satt av sentralt ville man
sannsynligvis få ischemi av venstre del av
colon, i hvert fall i den mest anastomosenære delen. IMA ble derfor satt av etter
avgangen av colica media, som ble bevart.
2. Pasient med coecum cancer. Tumor
forsynes av arteria ileocolica. Det ble gjort
en standard laparoskopisk høyresidig hemikolectomi med intracorporal anstomose.
CTK viste tumors beliggenhet i aksialplan
med lokoregionale lymfeknuter (Figur 3) og sagittalplan der tumor ikke gir
obstruksjon av terminale ileum (Figur 4),
sammenligning mellom framstilling av
tumor ved koloskopi og virtuell koloskopi
(Figur 5) og CTK angiografi (Figur 6) med
arteria colica media som avgår fra arteria
ileocolica. Radiologisk stadium ctkT3N1M0,
histologisk vurdering av resektatet viste
T3N1, 3 positive av 16 lymfeknuter.
Som en generell regel gjelder at
• Art. ileocolica er nesten alltid tilstede
• Art. colica media er nesten alltid
tilstede
• Art. colica dekstra mangler hos en
variabel andel pasienter og oppgis i
forskjellige populasjoner å mangle hos
2-65 %. Den har varierende avgang fra
art. ileocolica, mesenterica superior,
colica media eller høyre gren fra denne
• Kartreet ut fra art. mesenterica inferior
har uttallige variasjoner, bla har art.
colica sinistra variabel avgang (5)
Figur 5b. Virtuell koloskopi.
Tema
Gastrokirurgene har til nå planlagt kolonreseksjonen ut fra tumors beliggenhet.
Siden karanatomien kan variere betydelig har det derfor vært viktig å kartlegge
anatomien peroperativt, særlig dersom
man gjør sentral avsetning av mesenteriet
(D3 disseksjon). Det kan være vanskelig
å avsløre enkelte anomalier peroperativt, og CTK angio har vist seg å gi viktig
informasjon om variasjon i karanatomi.
a col med
a ileocolica
a mes inf
A col sin
Figur 6. CTK angio for preoperativ kartlegging av karanatomi.
CTK angiografi er en lovende, men tidkrevende metode for å kartlegge kartreet og
bidrar til å den laparoskopiske reseksjonen i henhold til pasientens karanatomi.
Gjennomgang av CTK-angio gjøres nå
rutinemessig i det tverrfaglige møtet før
operasjon ved vårt sykehus. Som ledd i
et internt forskningsprosjekt, vil vi også
gjøre CTK angio ved 6 måneders kontroll
og registrere lengden av gjenværende
sentrale kar, og teste ut det som et mål
på inngrepets radikalitet. Vi er i ferd med å
etablere samarbeid med våre patologer om
sammenlikning av pTN og ctkTN status.
Konklusjon
CTK har forbedret den preoperative utredning av pasienter med cancer coli betraktelig. Med ytterligere perfeksjonering av
metoden, vil den sannsynligvis i fremtiden
kunne brukes til å identifisere de pasientene
som vil ha nytte av preoperativ onkologisk
behandling på samme måte som MR i dag
brukes hos pasienter med cancer recti.
Referanser
1. Helsedirektoratet 2010. Nasjonalt handlingsprogram
med retningslinjer for diagnostikk, behandling og
oppfølging av kreft i tykktarm og endetarm
2. Graser A, Stieber P, Nagel D et al. Comparison of
CTK, sigmoidoscopy and fecal occult blood tests for
the detection of advanced adenoma in an average
risk population. Gut 2009; 59 (2) 241-8
3. Dighe et al. Accuracy of radiological staging in
identifying high-risk kolon cancer patients suitable
for neo-adjuvant chemotherapy; a multicenter experience. Clinical radiology 2010
4. Feasibility of preoperative chemotherapy for locally
advanced, operabel kolon cancer: a pilot phase of a
randomised controlled trial (FOxTROT trial; Lancet
Oncol 2012
5. Sakorafas GH. Applied vascular anatomy og the
kolon and rectum. Surgical oncology 2006, (15);
243-255
6. Accuracy of CT Colonography for detection of large
adenomas and cancers. Johnsson CD. NEJM 2008
7. CT Colonography standards. Burling on behalf of the
International Colaboration for CT colonography. Clin
Radiol 2010
Kirurgen nr. 1, 2014 11
Tema
VERDENS FØRSTE FULLINTEGRERTE
BIPOLAR- OG ULTRALYDINSTRUMENT
Rask kutting og pålitelig 7 mm vevforsegling fra et enkelt kirurgisk instrument.
Fordelene med både avansert bipolar- og ultralydenergi for
full fleksibilitet:
NY
·
·
·
·
·
·
Pålitelig 7 mm vevforsegling
Minimal termisk spredning
Hurtigst i klassen for kutting
Redusert dugg
Presis disseksjon
Redusert behov for bytte av instrumenter
For mer informasjon vennligst se www.olympus.no
Kontakt oss på 23 00 50 50 eller [email protected]
Kjelsåsveien 168, Postboks 119, N-0411 Oslo | www.olympus.no
12 Kirurgen nr. 1, 2014
Kirurgisk behandling av koloncancer
Kirurgisk behandling av tykktarmskreft har fått økende oppmerksomhet de siste år. Rektumcancer har
vært i fokus siden introduksjonen av total mesorektal eksisjon (TME) tidlig på 90-tallet, og innføring av
denne teknikken og kvalitetssikring av alle ledd i behandlingen har ført til sterk reduksjon av lokale residiv
og forbedret overlevelse. Det vi har lært av denne prosessen bør nå appliseres for koloncancer med mål om å
oppnå samme forbedring i behandling av denne kreftformen.
Tema
Kristian Eeg Storli1, Ole Helmer Sjo2
[email protected]
1
Gastrokirurgisk avdeling
Haraldsplass Diakonale Sykehus
2
Gastrokirurgisk avdeling
OUS Ullevål
Cancer recti
Prinsippet bak TME er å definere «the holy
plane» og ved skarp disseksjon fjernes hele
den mesorektale fettputen. Man beholder derved integriteten til den viscerale
fascien som omgir mesorektum. I Norge
ble Rektumcancerregisteret etablert i 1993
og kunne dokumentere effektene av den
«nye» kirurgiske teknikken som ble implementert i Norge fra 1994. Senere ble preoperativ MR standard for å vurdere tumors
dybdevekst og avstand til mesorektale
fascie (mrf), og om det foreligger lymfeknutemetastaser eller innvekst i kar. Pasientene blir nå alltid diskutert i tverrfaglige
møter med radiolog, onkolog og gastrokirurg for planlegging av optimal behandling.
Tumor i høyre colon transversum
A colica media
A colica dxt
A.ileocolica
For T3/T4-tumor og/eller lymfeknuter med
kort avstand til mrf, anbefales neoadjuvant
behandling før kirurgi for å «skrumpe»
(«downsize») tumor og sterilisere potensielle lymfeknutemetastaser. 1 2010 fikk
46 % av pasientene preoperativ strålebehandling [1]. Behandlingen av rektumcancer er sentralisert, og færre sykehus
(36) opererer nå rektumcancer, mens 52
sykehus fortsatt opererer koloncancer.
Koloncancer
Når det gjelder koloncancer har det ikke
vært tilsvarende fokus på standardisering
av kirurgisk teknikk verken i Norge eller
internasjonalt. Adjuvant kjemoterapi ble
introdusert i 1997 for pasienter under 75 år
med lymfeknute metastaser. Etter publikasjonen av MOSAIC studien i 2004/2007,
ble oxaliplatin tatt i bruk i tillegg til 5-FU
((fluorouracil)/folinat (Leukovorin)) som
adjuvant behandling av TNM stadium III
pasienter [2]. For TNM stadium II pasienter er det så langt ikke påvist gevinst
ved rutinemessig bruk av adjuvant kjemoterapi, men ved tumornær perforasjon
Figur 1 : Preparatet etter laparoskopisk CME utvidet høyresidig hemikolektomi. Preparatet inneholder mye mesokolisk vev, a colica media avsatt helt sentralt+ vev ved fundus ventrikuli og infrapylore lymfeknuter med i preparatet.
Noe høy BMI på pasienten.
og få påviste lymfeknuter (<9) i preparatet anbefales adjuvant kjemoterapi.
Nasjonalt register for tykk- og endetarmskreft ble etablert i 2007. Den siste rapporten ble offentliggjort i september 2013, og
viser tre års total overlevelse (OS) på 75 %
(stadium I-III); 79 % for stadium II og 65 %
for stadium III. Tre års relativ overlevelse var
87 %. Ved tre norske sykehus hadde 269
pasienter (stadium I-III) operert i år 2000
en tre års totaloverlevelse på 74 % [3].
Kirurgen nr. 1, 2014 13
Historisk tilbakeblikk på radikal
kirurgi for tykktarmskreft
Tema
Det har lenge vært et hovedprinsipp i
kirurgi for tykktarmskreft at tumor skal
fjernes med god margin på tarmen i
begge retninger (kolon avsetning) og at
mesokolon med lymfeknuter skal fjernes
ved at tilhørende blodkar settes av mer
eller mindre sentralt. Jamieson beskrev
allerede i 1909 en detaljert oversikt over
lymfesystemet rundt kolon [4]. Turnbull
introduserte «no-touch» prinsippet for
koloncancer. Det viktigste her var at tumor
ikke ble berørt før sentral karavsetning var
utført [5]. Det er i ettertid ikke påvist sikker
overlevelsesgevinst ved denne metoden.
To andre grupper har publisert resultater
som har vært bedre enn historiske data:
Enker hadde som prinsipp å operere pasienter med vid mesokolisk eksisjon og radikal
lymfeknutehøsting. De publiserte fem års
relativ overlevelse på 80,4 % hos kurable
pasienter (stadium I-III) operert mellom
1966-70 [6].
Bokey ønsket også å forbedre kirurgien
for kolon cancer basert på mobilisering av
kolon langs de anatomiske embryologiske
plan [7]. Her beskrives «fusion fascia» dvs.
sammensmelting av dorsal fascie bak kolon
ascendens/descendens og dorsale peritoneum. Karene ble satt av sentralt både på
høyre og venstre side av kolon. Kjemoterapi ble ikke gitt til noen av pasientene.
Denne teknikken, som kan minne om total
mesokolisk eksisjon (CME), ble introdusert
i 1980. Fem års totaloverlevelse (OS) økte
fra 48 % før 1980 til 64 % etter 1980 hos
stadium I-III pasienter (N=867). Cancer
spesifikk overlevelse økte tilsvarende.
Komplett mesokolisk eksisjon
(CME)
I 2009 publiserte Hohenberger sitt materiale med pasienter operert ved Erlangen Universitetssykehus med komplett
mesokolisk eksisjon (CME) for koloncancer
[8]. De implementerte denne teknikken i
1995, og rapporterte øket fem års cancer
spesifikk overlevelse (CSS) hos stadium
I-III pasienter operert med kurativ intensjon. I perioden 2000-2004 hadde denne
pasientgruppen CSS på 90 %, og den
var 82 % hos stadium III pasienter. Disse
resultatene vakte internasjonal oppmerksomhet og teknikken har etter hvert
blitt mer og mer utbredt i ulike land.
Kirurgiske prinsipper ved CME
Det første hovedprinsipp for CME stammer
fra embryologien. Den såkalte mesokoliske
fascie begrenser mesokolon på baksiden
og kler denne som en konvolutt sammen
med peritoneum på forsiden. Ved CME
skal disseksjonen foregå skarpt ved at den
viscerale, mesocoliske fascie friprepareres
14 Kirurgen nr. 1, 2014
fra det retroperitonale plan, og etter disseksjonen skal den viscerale fascien være
ubrutt. Teorien er at man da unngår spredning av tumorceller i abdomen. Prinsippet
tilsvarer TME kirurgi for rektumcancer. Den
circumferensielle reseksjonsmargin (CRM),
avstanden fra dypeste tumorinfiltrasjon
til reseksjonsflaten er viktig. I kolonkirurgi
betyr CRM avstanden fra tumor til de flater
på mesokolon som ikke er bekledd med
peritoneum, altså den kirurgiske snittflaten på utsiden av den viscerale mesokoliske fascie. Skarp disseksjon langs dette
mesokoliske plan skal sikre intakt visceral
fascie og minske risikoen for tumor i reseksjonsflaten (CRM= 0). Ved dypt voksende
T3 cancer kan svulsten vokse inn til eller
gjennom den viscerale fascien, og ved T4
cancer vil den alltid ha vokst gjennom. I
slike tilfelle må man dissekerer utenfor viscerale fascie for å oppnå fri reseksjonsflate.
Det andre hovedprinsippet ved CME er
sentral avsetning av tarmkrøs med tilførende lymfe- og blodkar. Dersom den mesokoliske disseksjonen utføres korrekt vil den
sentrale avgangen av karene bli eksponert,
og man kan fjerne alle de sentrale (apikale)
lymfeknuter sammen med preparatet.
Det tredje hovedprinsippet er å fjerne en
tilstrekkelig del av tarmrøret og epikoliske
lymfeknuter til sidene for tumor. I tillegg må
gjenværende tarm ha adekvat sirkulasjon
etter sentral ligatur av karene. I prinsipp
utføres segmentale reseksjoner, og hvor
mye av kolon som må fjernes avhenger
da i hovedsak av tumors lokalisasjon.
Ved CME ad modum Hohenberger fjernes
vanligvis større segmenter enn det som
er vanlig i Japan, jmfr nedenfor. Japanske
preparater består av kortere tarmrør
og mindre mesokolon, men er likevel i
stor grad mesokoliske preparater [9].
Det gjøres også et poeng av å spare de
autonome nervene som omgir de sentrale
arteriene som forsyner kolon på høyre og
venstre side. På høyre side dreier dette
seg om nerveplexus ved arteria mesenterica superior. Skade av disse nervene kan
føre til alvorlig diaré. Sentral disseksjon
på arteria mesenterica inferior kan skade
sympatiske nerver i det hypogastriske
nerveplexus og gi vannlatingsforstyrrelser,
retrograd ejakulasjon eller impotens.
CME ved cancer i cøkum
og ascendens
Ved cancer i høyre kolon anbefaler
Hohenberger kockerisering av duodenum,
fripreparing av ventrale del av pankreashodet pluss mesenterial roten inn til
mesenterica superior-karene for å få god
oversikt og tilgang til karene til høyre kolon.
Pasientene blir operert med åpen tilgang
og disseksjonen blir utført fra lateralt til
medialt. Tilheftinger til pankreas og proses-
sus uncinatus av pankreas deles. Karene
og mesokolon settes av inne ved avgangen
fra art. og vena mesenterica inferior og
sentrale lymfeknuter fjernes derved. Tumor
på høyre side kan drenere cancerceller
til epikoliske lymfeknuter opp til 8 cm fra
tumor på hver side [10]. I øvrig litteratur er
det konsensus om at kolon skal avsettes
minimum 10 cm på hver side av tumor.
CME ved cancer i høyre
flexur og transversum
Hohenberger har implementert mange
av prinsippene fra Toyota som i 1995
publiserte en studie på lymfeknutespredning fra tumorer i høyre kolonfleksur [11].
Her fant man at 4 % av pasientene med
fleksurcancer hadde spredning til infrapylore lymfeknuter og til lymfeknuter langs
arteria gastroepiploica ved curvatura major
på ventrikkelen, og 5 % hadde metastaser
i lymfeknuter på pancreas ventrale flate.
Disse lymfeknutestasjonene bør derfor tas
med både ved høyre fleksur- og transversumcancer. For transversumcancer
anbefales det å fridissekere ventrikkelen
10-15 cm på hver side i forhold til tumor slik
at lymfeknuter i dette området tas med.
Hoveddrenasjen fra tumor i kolon transversum går imidlertid til lymfeknuter rundt
arteria colica media, som derfor skal deles
helt sentralt. Fra høyre flexur kan drenasje
gå både til colica media og ileocolica, og
det skal settes av sentralt begge steder.
Det er mange variasjoner i karanatomien til kolon. En studie fra Japan på
215 pasienter med 3D rekonstruksjon
av arterier som forsyner høyre fleksur,
viste at art. colica media avgår som en
felles hovedstamme fra art. mesenterica
sup. hos 64 % av pasientene, og grenen
som forsyner høyre flexur avgår da fra
colica media. Hos 33 % avgår imidlertid
venstre og høyre gren av colica media
direkte fra art. mesenterica superior [12].
Ved tumorer i venstre del av transversum
og venstre fleksur kan spredning gå til
colica media og også nedover i krøskarene
til kolon descendens. Det skal derfor settes
av sentralt på colica media mens art. colica
sinistra settes av etter avgangen fra art.
mesenterica inf. (IMA). Det forekommer
også spredning av cancerceller til lymfeknuter langs nedre kant av pankreas som derfor
skal tas med. Ved suspekte lymfeknuter
over pankreashodet fjernes disse. Tarmen
settes vanligvis av i overgang descendens/
sigmoid ved tumor i disse lokalisasjoner.
CME ved cancer i descendens
og lenger distalt
Ved cancer i øvre kolon descendens gjøres
disseksjon som ved venstre fleksurcancer.
Lymfeknuter sentralt ved IMA dissekeres
ut men IMA spares og det hypogastriske nerveplexus bevares. Disseksjonen
i mesokolisk plan gjøres foran Gerotas
fascie, ureter og testikularis-/ovarial-kar.
For cancere i midtre kolon descendens
og i kolon sigmoideum er mesenterica
inferior og sigmoidalkar unilateral spredningsvei, og IMA settes av ca. 1.5 cm
distalt for avgangen fra aorta for å spare
det hypogastriske nerveplexus. Venen
settes av proksimalt under pankreas. Orale
kolon blir satt av iht tumor lokalisasjon
proksimalt; distale tarmløp skal settes av
øverst på rektum. Ved cancer i flexura
rectosigmoid er det tilstrekkelig med 5
cm distal reseksjonsmargin på tarmen.
Colon
transversum
Tumor
Venstre
colon fleksur
Hohenberger har publisert svært god overlevelse som tidligere nevnt. Alle reseksjoner ble utført med åpen kirurgi. Mediant
lymfeknuteantall var 32. Lokal residivrate
bedret seg fra den tidligste perioden til
den seneste (6,5 % -3,6 %). Morbiditet
etter CME i denne publikasjonen viste
at 4,7 % av pasientene ble reoperert og
anastomoselekkasjeraten var på 2,6 %.
I en ny publikasjon fra samme gruppe
[13] sammenlignet man resultater i fem
tidsperioder (1978-2004) og fant bedre
overlevelse etter implementering av CME.
I den siste kohorten med pasienter operert
mellom 2000-2004 var komplikasjonsfrekvensen økt sammenlignet med de andre
periodene; Anastomoselekkasje oppstod
hos 6,8 %, reoperasjonsraten var 7,9 % og
total morbiditet 27 %. Forfatterne hadde
ingen forklaring på dette, men påpeker at
i perioden 2005-2010 var forekomst av
anastomoselekkasje igjen lavt (1,8 %). Det
ble konkludert med at CME kunne implementeres uten signifikant øket morbiditet.
Bertelsen [14] viste i sin studie med implementering av CME i Danmark en anastomoselekkasjerate på 8 % og mortalitet på 7 %.
I denne studien er ikke overlevelsesresultater beskrevet. Bernhoff [15] har presentert
registerresultater fra Stockholmsområdet
hvor CME er implementert, og studien viste
en signifikant økning i anastomoselekkasjerate og reoperasjonsrate etter oppstart.
På Haraldsplass Diakonale Sykehus har
vi implementert CME fra januar 2007.
Pasientene ble registrert prospektivt, men
studien var ikke randomisert. I alt 251 pasienter med stadium I-III cancer ble operert i
perioden 2007- 2010 med gjennomsnittlig
oppfølging i 48 måneder; 123 pasienter ble
operert åpent og 128 pasienter ble operert
laparoskopisk. Pasientene var 72 år gamle i
gjennomsnitt. Vi kunne ikke påvise signifikante forskjeller i 3 års overlevelse mellom
åpen og laparoskopisk CME. 3 års totaloverlevelse for TNM I-III var 85 % samlet for
begge gruppene. Tre-års cancer spesifikk
overlevelse var på 89 % i åpen og 94 % i
Tema
Resultater etter CME
for koloncancer
A colica media
IMA
Figur 2: Preparat etter laparoskopisk CME utvidet venstresidig hemikolektomi pga ca coli i venstre colon transversum (colon sigmoideum også resisert for å få avsatt arteria mes. inferior (IMA) helt sentralt. A colica media avsatt
sentralt. Disseksjon langs kurvatura major på ventrikkelen for å eksidere lymfeknuter langs a. gastroepiploica.
SPOT markering distalt for tumor for å eksakt lokalisere tumor perioperativt.
laparoskopisk gruppe. Komplikasjonsraten
var signifikant høyere i åpen enn i laparoskopisk gruppe [16]. I en annen publikasjon
fra 2013 med TNM stadium I-II pasienter
operert i 2007-8 sammenlignes pasienter
operert med CME ved vårt sykehus med
pasienter operert ved to andre sykehus
med «konvensjonell» teknikk. Her vises
det signifikant bedre total overlevelse og
sykdoms fri overlevelse i favør av CME [17].
En nylig publisert oversikts-artikkel vedrørende CME basert på et internasjonalt
møte avholdt ved Haraldsplass Diakonale
Sykehus i juni 2013, diskuterer i detalj
de ulike aspekter ved teknikken [18].
Randomiserte studier mangler når det
gjelder endelig bekreftelse av disse lovende
data på overlevelse for koloncancer pasienter operert med CME og dette avventes.
Japansk teknikk ved operasjon
av koloncancer
Den japanske kolorektale foreningen
(JSCCR) ble etablert i 1973 med intensjon
om å øke kvaliteten på kolorektal kirurgi
i Japan. Her har man både standardisert
kirurgi for kolorektal cancer og de har også
laget et eget klassifikasjonssystem for
kolorektal cancer. JSCCR definerer kirurgi
for koloncancer etter potensiell vertikal
lymfeknutespredning fra tumor. Alle lymfeknutestasjoner har fått sitt eget nummer.
Epikoliske lymfeknuter defineres som N1,
disseksjonen av disse tilsvarende D1 nivå.
D2 defineres som disseksjon av intermediære lymfeknuter (N2) og D3 disseksjon defineres som eksisjon av helt sentrale
lymfeknuter (N3 lymfeknuter). JSSCR anbefaler D2 reseksjon for T1 og T2 tumorer
og D3 reseksjon for T3/T4 tumorer [19]. De
Kirurgen nr. 1, 2014 15
anbefaler avsetning av kolon 5 cm til den
ene siden av tumor i forhold til lymfedrenasje og 10 cm til den andre siden fra tumor.
Anbefalinger fra JSSCR er også disseksjon
av kolon langs Toldts plan, med andre ord
langs de embryonale plan. De japanske
preparater er stort sett kortere horisontalt,
men vertikalt inneholder de en lang karstamme med sentrale lymfeknuter. West
har publisert en interessant studie hvor
preparater fra Japan sammenlignes med
preparater fra Erlangen og begge oppnår i
høy grad CME kvalitet på preparatene [9].
Tema
Kanemitsu har publisert svært gode
retrospektive data på cancer spesifikk
overlevelse fra en kohort på 370 pasienter
operert med D3 lymfeknutedisseksjon for
høyresidig kolon cancer: Stadium I - 100
%, stadium II - 95 % og stadium III - 85
%. Gjennomsnittsalderen på pasientene
var 10 år yngre (62 år) enn i Norge (72
år). 3,0 % av pasientene hadde metastaser til N3 lymfeknuter [20]. Andre studier viser tilsvarende gode resultater.
Lymfeknutehøsting og totalt
antall undersøkte lymfeknuter
Totalt antall lymfeknuter etter operasjon
for koloncancer avhenger av tre faktorer:
Kirurgen, patologen og pasient relaterte
faktorer (alder, T stadium, tumorstørrelse,
fettvev i mesokolon etc.). Det er viktig at
nok lymfeknuter må fjernes og undersøkes
for å kunne bestemme riktig TNM stadium
på pasienten. «Under-staging» unngås
sannsynligvis dersom nok lymfeknuter lokaliseres. Baxter mener at stadiemigrasjon
skjer opp til 7 lymfeknuter men ikke over
[21]. Andre grupper, blant annet en norsk
publikasjon [22] diskuterer ulike «cut-off»
verdier for hvor mange lymfeknuter som må
undersøkes for å oppnå korrekt staging [23].
Hvilken TNM-versjon som benyttes er
viktig i forhold til å definere en lymfeknute.
I TNM-6 defineres lymfeknute som en rund
eller oval struktur, ikke en kantet gruppe av
celler. I TNM-5 er det størrelsen på lymfeknuten som er avgjørende (</> 3mm) [24].
I TNM-7 defineres «tumor deposits» (TD)
som N1C, altså en lymfeknutemetastase.
Studier har vist at patologer med spesiell
interesse for kolorektal cancer preparater
oftere finner flere enn 12 lymfeknuter
[25]. Betydningen av totalt lymfeknutetall bør analyseres varsomt dersom man
ikke kjenner den generelle kvalitet på
patologens metoder, vurdering og rapportering av funn [26]. Patologen er således
kanskje den viktigste variabel i forhold til
totalt antall undersøkte lymfeknuter [27]
Når det gjelder hvilken betydning lymfeknuteantallet har for overlevelsen, er dette
omdiskutert. Flere studier har imidlertid vist
bedret overlevelse i både TNM stadium II
og III gruppen med økende antall lymfeknu-
16 Kirurgen nr. 1, 2014
ter i preparatet [8, 28]. En teori bak bedret
overlevelse i TNM stadium II gruppen med
økende lymfeknute antall, er at kirurgen
fjerner eventuelle mikrometastaser slik
at man unngår resterende cancerceller i
lymfeknuter som i neste omgang kan gi
både lokale residiv og være utgangspunkt
for fjernmetastaser. Forutsatt at prosentandelen av pasienter med under 12 lymfeknuter er svært lav i studier, kan ikke en evt.
bedret overlevelse med høyt lymfeknuteantall begrunnes i stadiemigrasjon [29]
Derimot kunne ikke Mathis [30] som
gikk gjennom COST- databasen finne en
signifikant rolle for totalt antall lymfeknuter i forhold til overlevelse. Forfatterne
konkluderer med at standardisert kirurgi
er det viktige, ikke antall lymfeknuter. I
våre egne studier har vi heller ikke funnet noen signifikant assosiasjon mellom
totalt antall lymfeknuter og overlevelse.
Lymfeknuteratio (LNR) har i flere studier
vist seg å være signifikant assosiert med
overlevelse [22, 31] for TNM stadium
III pasienter. Ratio utregnes ved å dele
antall positive lymfeknuter på totalt antall
lymfeknuter i preparatet. LNR differensierer mellom ulike prognostiske grupper i
TNM stadium III gruppen basert på ulike
«cut-off» verdier. LNR ble påvist som
en signifikant variabel for å differensiere overlevelse i større grad enn ved
bruk av N status på pasientene [32].
Laparoskopisk koloncancer
kirurgi – laparoskopisk CME
Laparoskopisk kirurgi for koloncancer er
evaluert i multiple internasjonale randomiserte studier og man finner ingen forskjell
i overlevelse etter åpne og laparoskopiske
reseksjoner. Komplikasjonsraten er også
lik i disse studiene, og konverteringsraten
har vært på opptil 20 % når den beregnes
i henhold til «intention to treat» prinsippet. Konverterte inngrep regnes da som
laparoskopiske inngrep, men komplikasjonsprofilen blir jo som ved åpen kirurgi.
Ved erfarne laparoskopiske sentre kan
man oppnå 5 % konverteringsrate. Vlug
konkluderte med at laparoskopisk reseksjon
i et fast-track program er optimal behandling, mens åpen kirurgi er andre valg [33].
Det er svært viktig å sikre den onkologiske
standarden ved laparoskopiske reseksjoner.
Dersom tumor er stor eller vokser inn i
naboorganer (T4), må den fjernes «en-bloc»
sammen med hele eller deler av naboorgan.
Inngrepet bør da fortrinnsvis gjøres åpent.
Idealet for laparoskopisk reseksjon er mesokolisk disseksjonsteknikk tilsvarende CME.
Laparoskopisk høyresidig hemikolektomi
er teknisk mer krevende enn sigmoidreseksjon, særlig om man utfører sentral
vaskulær avsetning. Dette skyldes spesielt
den komplekse vene-anatomi i høyre kolon.
Flere miljøer har dokumentert at det er
mulig å gjøre laparoskopisk CME [16, 34].
Laparoskopisk reseksjon på cancer i kolon
transversum er kontroversielt. Mange
randomiserte studier har ekskludert tumor
med denne beliggenheten, men i en liten
studie er det publisert gode overlevelsesdata [35]. Flere studier trengs for å
avklare rollen til laparoskopisk kirurgi og evt.
laparoskopisk CME ved tumor i transversum. I vår egen studie ble flere pasienter
med transversumcancer operert både
åpent og laparoskopisk, men tumorlokalisasjon var ikke signifikant for overlevelse i
multivariat analyse. De tekniske utfordringer er mange ved cancer i kolon transversum, hvor lymfovaskulær disseksjon
rundt arteria colica media og ventrikkel/
pankreas/pylorus er nok de mest krevende.
Lærekurven er lang både ved åpen og
laparoskopisk CME, og det er tvilsomt
om alle norske sykehus skal operere
pasienter med denne teknikken, eller om
antall sykehus skal reduseres i tråd med
utviklingen for rektumcancer. Enkelte
tumorlokalisasjoner bør i hvert fall opereres
laparoskopisk kun av dedikerte kirurger
med meget høy kompetanse og erfaring.
Det norske kolorektalcancer registeret vil
gi spennende data om utbredelse av og
resultater etter laparoskopisk kirurgi.
Konklusjon
Koloncancer kirurgi bør standardiseres
i større grad enn i dag. Resultater fra
singel senter studier tyder på at komplett
mesokolisk eksisjon, eller japansk teknikk
med D3 disseksjon, gir bedre resultater
enn «konvensjonell» kirurgi. Pasientene
bør opereres med nøyaktig disseksjon
i det mesokoliske plan og med sentral
vaskulær avsetning, men hvor sentralt
man skal gå i lymfeknutedisseksjonen
(D3 eller D2) er ikke endelig avklart.
Laparoskopisk mesokolisk kirurgi bør være
førstevalg ved cancer i cøkum, ascendens,
sigmoideum og flexura rectosigmoid på
grunn av mer fordelaktige korttids resultater [33]. Laparoskopisk reseksjon av
cancer i mer utfordrende lokalisasjoner,
som transversum med fleksurer, er teknisk
meget krevende og kun høyt kompetente
laparoskopiske kirurger med lang erfaring
bør gjøre slike inngrep. Valg av operativ
tilgang må aldri føre til kompromisser når
det gjelder onkologisk kvalitet av kirurgien
Referanser
1. Nasjonalt kvalitetsregister for tykk- og endetarmskreft (NGICG – CR) Årsrapport 2013 etc.
2. de Gramont, A., et al., Reintroduction of oxaliplatin
is associated with improved survival in advanced
colorectal cancer. J Clin Oncol, 2007. 25(22): p. 3224-9.
3. Storli, K.E., et al., Overall survival after resection
for colon cancer in a national cohort study was
adversely affected by TNM stage, lymph node
ratio, gender, and old age. Int J Colorectal Dis, 2011.
26(10): p. 1299-307.
4. Jamieson, J.K. and J.F. Dobson, The Lymphatics of
the Colon. Proc R Soc Med, 1909. 2(Surg Sect): p.
149-74.
5. Turnbull, R.B., Jr., et al., Cancer of the colon: the influence of the no-touch isolation technic on survival
rates. Ann Surg, 1967. 166(3): p. 420-7.
6. Enker, W.E., U.T. Laffer, and G.E. Block, Enhanced
survival of patients with colon and rectal cancer is
based upon wide anatomic resection. Ann Surg,
1979. 190(3): p. 350-60.
rectal Dis, 2013. 28(2): p. 217-26.
14.Bertelsen, C.A., et al., Can the quality of colonic
surgery be improved by standardization of surgical
technique with complete mesocolic excision? Colorectal Dis, 2011. 13(10): p. 1123-9.
15.Bernhoff, R., et al., Increased lymph node harvest in
patients operated on for right-sided colon cancer: a
population-based study. Colorectal Dis, 2012. 14(6):
p. 691-6.
16.Storli, K.E., et al., Outcome after Introduction of
Complete Mesocolic Excision for Colon Cancer Is
Similar for Open and Laparoscopic Surgical Treatments. Dig Surg, 2013. 30(4-6): p. 317-327.
17.Storli, K.E.F., B.; Nesvik, I.; Gudlaugsson,
E.;Bukholm, I.; Eide, G.E. , A preliminary comparison
of attempted complete mesocolic excsion (CME)
resection compared to a standard mesenteric
resection (D2) for colon cancer showed improved
outcome following CME for patients with TNM stage
I-II. Techniques in Coloproctology, 2013.
18.Sondenaa, K., et al., The rationale behind complete
mesocolic excision (CME) and a central vascular
ligation for colon cancer in open and laparoscopic
surgery : Proceedings of a consensus conference. Int
J Colorectal Dis, 2014.
8. Hohenberger, W., et al., Standardized surgery for
colonic cancer: complete mesocolic excision and
central ligation--technical notes and outcome. Colorectal Dis, 2009. 11(4): p. 354-64; discussion 364-5.
19.Watanabe, T., et al., Japanese Society for Cancer of
the Colon and Rectum (JSCCR) guidelines 2010 for
the treatment of colorectal cancer. Int J Clin Oncol,
2012. 17(1): p. 1-29.
9. West, N.P., et al., Understanding Optimal Colonic
Cancer Surgery: Comparison of Japanese D3 Resection and European Complete Mesocolic Excision
With Central Vascular Ligation. Journal of Clinical
Oncology, 2012. 30(15): p. 1763-1769.
20.Kanemitsu, Y., et al., D3 Lymph Node Dissection
in Right Hemicolectomy with a No-touch Isolation
Technique in Patients With Colon Cancer. Dis Colon
Rectum, 2013. 56(7): p. 815-24.
10.Hohenberger, W., S. Merkel, and K. Weber, [Lymphadenectomy with tumors of the lower gastrointestinal tract]. Chirurg, 2007. 78(3): p. 217-25.
21.Baxter, N.N., et al., An evaluation of the relationship
between lymph node number and staging in pT3
colon cancer using population-based data. Dis Colon
Rectum, 2010. 53(1): p. 65-70.
11.Toyota, S., H. Ohta, and S. Anazawa, Rationale for
extent of lymph node dissection for right colon
cancer. Dis Colon Rectum, 1995. 38(7): p. 705-11.
22.Sjo, O.H., et al., Prognostic impact of lymph node
harvest and lymph node ratio in patients with colon
cancer. Dis Colon Rectum, 2012. 55(3): p. 307-15.
12.Tajima, Y., et al., Three-dimensional vascular
anatomy relevant to oncologic resection of right
colon cancer. Int Surg, 2011. 96(4): p. 300-4.
23.Storli, K., et al., Improved lymph node harvest from
resected colon cancer specimens did not cause upstaging from TNM stage II to III. World J Surg, 2011.
35(12): p. 2796-803.
13.Weber, K., et al., Is there a disadvantage to radical
lymph node dissection in colon cancer? Int J Colo-
25.Quirke, P. and E. Morris, Reporting colorectal cancer.
Histopathology, 2007. 50(1): p. 103-12.
26.H ogan, A.M. and D.C. Winter, Complete mesocolic
excision--a marker of surgical quality? J Gastrointest
Surg, 2009. 13(10): p. 1889-91.
27.Storli, K., et al., Lymph node harvest in colon cancer
specimens depends on tumour factors, patients and
doctors, but foremost on specimen handling. Apmis,
2010: p. 1-8.
28.L e Voyer, T.E., et al., Colon cancer survival is associated with increasing number of lymph nodes
analyzed: a secondary survey of intergroup trial
INT-0089. J Clin Oncol, 2003. 21(15): p. 2912-9.
29.H ogan, N.M. and D.C. Winter, A nodal positivity constant: new perspectives in lymph node evaluation
and colorectal cancer. World J Surg, 2013. 37(4): p.
878-82.
30.Mathis, K.L., et al., Surgical quality surrogates do not
predict colon cancer survival in the setting of technical credentialing: a report from the prospective
COST trial. Ann Surg, 2013. 257(1): p. 102-7.
31.Wang, J., et al., Lymph node ratio: role in the staging
of node-positive colon cancer. Ann Surg Oncol,
2008. 15(6): p. 1600-8.
32.Vaccaro, C.A., et al., Lymph node ratio as prognosis
factor for colon cancer treated by colorectal surgeons. Dis Colon Rectum, 2009. 52(7): p. 1244-50.
Tema
7. Bokey, E.L., et al., Surgical technique and survival in
patients having a curative resection for colon cancer.
Dis Colon Rectum, 2003. 46(7): p. 860-6.
24.Quirke, P., et al., The future of the TNM staging system in colorectal cancer: time for a debate? Lancet
Oncol, 2007. 8(7): p. 651-7.
33.V lug, M.S., et al., Laparoscopy in combination with
fast track multimodal management is the best perioperative strategy in patients undergoing colonic
surgery: a randomized clinical trial (LAFA-study).
Ann Surg, 2011. 254(6): p. 868-75.
34.F eng, B., et al., Laparoscopic complete mesocolic
excision (CME) with medial access for right-hemi
colon cancer: feasibility and technical strategies.
Surg Endosc, 2012. 26(12): p. 3669-75.
35.Hahn, K.Y., et al., Laparoscopic resection of transverse colon cancer: long-term oncologic outcomes
in 58 patients. J Laparoendosc Adv Surg Tech A,
2012. 22(6): p. 561-6.
THERE IS A THIN LINE
BETWEEN INFECTION AND
SUCCESFUL SURGERY.
YOU ARE WATCHING IT.
For å redusere faren for sårinfeksjoner har
Ethicon introdusert verdens første antibakterielle
suturer. Ethicons Plus suturer dreper bakterier
og hindrer bakteriell kolonisering av suturen.
Dette er til pasientens beste!
Besøk ethicon.com for mer informasjon om
Ethicons Plus Suturer.
*Wang et al. Systematic review and meta-analysis of
triclosan-coated sutures for the prevention of surgical site
infection. Br J Surg 2013 Mar;100(4):465-73.
Kirurgen nr. 1, 2014 17
Prognostiske faktorer
ved coloncancer
Prognostisk informasjon for langtidsoverlevelse etter kirurgi for coloncancer fås i dag i hovedsak fra
TNM-systemet, klassifisert ut fra tumors dybdevekst (T), lymfeknute status (N) og eventuelt forekomst av
fjernmetastaser (M). TNM systemet er enkelt, kanskje for enkelt. Nye revisjoner av TNM- klassifiseringen
er kontroversielle. Skille mellom prognostiske grupper er også unøyaktig og derfor utforskes en rekke andre
alternative prognose-faktorer hvorav enkelte omtales her.
Tema
Kjetil Søreide
[email protected]
Gastrokirurgisk avdeling
Stavanger universitetssjukehus
Intro
Coloncancer har historisk sett hatt en bedre
prognose enn rektumcancer. Systematisk
endringer i behandlingen for rektumcancer har endret dette, og selv om begge
kreftlokalisasjoner har hatt en bedring i
langtids-overlevelse, så er 5-års relativ
overlevelse nå bedre ved rektumcancer
hos både kvinner og menn1. Strukturelle
endringer i utredning og behandling ligger
til grunn for de store fremskrittene innen
rektumcancer, hvor en i samme tidsperiode
har endret lite når det gjelder coloncancer
utredning, kirurgi og adjuvant behandling. Flere av disse områdene dekkes
imidlertid av andre tema i denne artikkelserien, så følgende vil i hovedsak dreie
seg om faktorer som påvirker prognose
og prediksjon av langtidsoverlevelse.
TNM systemet
Som brukt gjennom flere år er stadieinndelingen sentral for å bestemme om pasienten skal ha adjuvant behandling eller ikke.
Stadium II (uten lymfeknute metastaser;
pN0) gis vanligvis ikke behandling, selv om
en vet at det forekommer tilbakefall i denne
gruppen. Stadium III (pN+) gis adjuvant behandling, men inkluderer nok en undergruppe som er helbredet ved kirurgi alene. TNM
inndelingen fører således til en viss underog overbehandling. Stadige revisjoner av
klassifiseringen (nåværende er den 7nde og
som anbefales i det norske handlingsprogrammet, se tabell) har også skapt en del
frustrasjon i patologi-miljøene2, spesielt
der det har skapt undergrupperinger både i
T- og N-kategorier (som pN1c, som ikke er
lymfeknutemetastase, men satellitt tumor
(tumor deposit); men hvor definisjonene
for tumor deposit og lymfeknutemetas-
18 Kirurgen nr. 1, 2014
tase skaper uenighet i patologi-miljøene).
Subgrupperinger innen stadiene har også
gitt stadium II A, B og C og det samme for
stadium III (A, B og C). Flere miljøer stiller
seg skeptiske til denne sub-grupperingen,
datagrunnlaget og validiteten til denne2.
Enkelte miljøer har sogar valgt å forholde
seg til 5te utgaven av TNM, som de mener
er mindre kontroversiell enn de nyere 6. og
7. revisjonene. Uansett skaper det problem
når man skal sammenligne studier i litteraturen, ikke minst eldre studier mot nyere,
om ikke samme TNM-system er brukt.
Ettersom lymfeknute-status står så sterkt
i graderingen, så foreligger det mange
kontroverser knyttet til pN-status som
prognostisk indikator – både av antall (skal
man høste alle lymfeknutene, eller er det
kun nødvendig å finne de rette?), type
vurdering (vanlig mikroskopi? flere tverrsnitt med immunhistokjemisk vurdering?
eller molekylære undersøkelser med
PCR-teknikk?) og faktorer som påvirker
disse. Detaljer og tematikk er diskutert mer
omfattende i en nylig publisert artikkel3.
Andre histopatologiske
markører for prognose
I et forsøk på å forbedre klassifisering av
svulster etter god/dårlig prognose er andre
morfologiske trekk i svulsten undersøkt
med vanlig lysmikroskopi. Perinevral og/
eller perivaskulær innvekst har dårligere
prognose, og angis av enkelte patologiavdelinger, men brukes ikke rutinemessig i
behandlingsøyemed. Subtyper av adenokarsinom, som mucinøse svulster eller svulster
med signetringcelle differensiering har også
dårligere prognose, men brukes heller ikke
annet enn som tilleggsinformasjon eller til
forskning. De finnes i det hele tatt ganske mange morfologiske trekk som hver
for seg har vist å ha sammenheng med
prognose, men ingen er per i dag brukt som
tilleggsinformasjon i rutine diagnostikk. Tatt
i betraktning at en i utstrakt grad bruker for
eksempel Gleason score i klassifisering/
behandling av prostata cancer, så kan det
synes rart at tilsvarende egenartig tilleggsinformasjon ved hjelp av vekstmønster
ikke brukes i colon cancer. Men noen gode
kandidater er i så måte lovende og kan
være på vei inn som tilleggsinformasjon.
En av disse er «tumor budding», som er
en slags forgrening eller avsed av tumorøyer i svulstens invasive front4, og som
har sammenheng med svulstens biologiske oppførsel og korrelerer med molekylære faktorer som også indikerer dårligere
prognose5. Problemet ligger foreløpig på
enighet om definisjoner og reproduserbarhet. Prognostisk betydning synes særlig å
tilfalle stadium II coloncancer, og en kan
tenke seg at disse ville ha nytte av tilleggsbehandling der hvor aggressiv tumorbiologi
påvises. Hva som er sikkert er at forholdet
mellom tumorvev og omgivelser er av
betydning 6, og at nærmere forståelse av
mekanismene rundt dette kan gi bedre
forståelse av kreftsykdommen og nye behandlingsmuligheter. Blant et bredt panel av
morfologiske og molekylære faktorer innen
dette området, hvor mange er foreslått å
ha uavhengig prognostisk betydning, så
synes immuncellene å stå spesielt sentralt.
Immunoscore
Vurdering av immunsystemet ved å kvantifisere immunresponsen i svulsten er noe
som er velkjent og relatert til prognose i
coloncancer. Flere studier har vist at infiltrasjon av T-celler (subtyper med bl.a. CD3+,
CD8+) i svulsten korrelerer med pasientens
prognose7-9. Sannsynligvis er det slik at et
aktivert immunforsvar angriper svulsten og
kreftcellene, noe som hindrer svulsten fra
i spre seg. Det er lenge kjent at svulster i
høyre colon, som er mikrosatellitt instabile
(MSI) har såkalt Crowns-lignende lymfocyttinfiltrat, noe som kan forklare hvorfor
disse svulstene synes å ha bedre prognose
og sjeldnere ha metastaser til lymfeknuter
og andre organer. En global ekspertgruppe
har nå definert kriterier for å klassifisere en
Tema
Figuren er kun ment som illustrasjon og representerer ikke TNM klassifiseringen.
«immunscore» hos pasientene10, og denne
er tiltenkt å være et supplement til TNM
(foreslått som Tami, for immunscore). Da
scoren er enkel, reproduserbar, billig og lar
seg gjennomføre på de fleste patologilaboratorier, så vil den nok kunne få raskt
gjennombrudd til klinisk praksis. Tilleggsinformasjon for forskningsøyemed vil også tilfalle da forståelse av immunforsvaret er en
kjerneegenskap for å bedre kunne behandle
kreftpasienter, fortrinnsvis ved å la vårt eget
immunforsvar nedkjempe cancercellene.
Tabell 1
Biomarkører i serum
Fortsatt er det kun CEA (carcino-embryonalt antigen) som brukes til monitorering
ved colon cancer, og som anbefales i Handlingsprogrammet for post-operativ oppfølging. Prognostisk så er det gunstig å ha
fallende og helst normaliserte verdier etter
reseksjon om de er forhøyet i forkant11. Da
cirka en tredjedel ikke har forhøyet CEA ved
diagnosetidspunktet, er det en lite pålitelig
markør å bruke som prognostisk verktøy.
I en stor studie (n= 17000) fra USA er
det imidlertid foreslått å inkludere preoperativt CEA nivå som tillegg til TNM, da
med C0 som normal verdi, og C1 som
forhøyet CEA verdi12. I denne studien ble
de vist at C1-status var uavhengig statistisk signifikant og prognostisk ugunstig
på tvers av stadier, og foreslått som tilleggsinformasjon i et «TNM-C» system.
Subklassifisering basert
på celletyper
Stamceller antas å være kimen bak kreftutviklingen og en antar at kloner av disse
ligger i svulsten og er gjenstand for både
invasjon og metastasering. Flere markører
er foreslått for å klassifisere stamceller
(cancer stemcells, CSC) men man kan ikke
være sikker på at disse virkelig er spesifikke. En gruppe13 har sett på et panel av
markørene som er relatert til CSC (bl.a.
CD44, Prominin-1, DPP4, EpCAM, ALCAM,
pT
Coloncancer:
pTx
Tumon, ingen informasjon
pT0
Tumor ikke påvist.
pTis
Carcinoma in situ tilsvarer grov dysplasi i Norge (defineres som intraepitelial
tumor med eller uten infiltrasjon i lamina propria).
pT1
Tumor vokser inn i submucosa.
pT2
Tumor vokser inn i muscularis propria.
pT3
Tumor vokser inn subserosa eller ikke-peritonealisert pericolisk vev.
pT4a
Tumor perforerer viscerale peritoneum.
pT4b
Tumor vokser direkte inn i andre organer eller strukturer.
pN
Regionale lymfeknuter:
pNx
Ingen informasjon.
pN0
Metastaser ikke påvist.
pN1a
Metastase til 1 regional lymfeknute.
pN1b
Metastaser til 2-3 regionale lymfeknuter.
pN1c
Tumorknute(r) (satelitt(er)) i subserosa eller i ikke-peritonealisert
pericolisk bløtvev uten regionale lymfeknutemetastaser.
pN2a
Metastaser til 4-6 regionale lymfeknuter.
pN2b
Metastaser til >7 regionale lymfeknuter.
Isolerte tumorknuter i mesocolon uten sikker lymfeknuteopprinnelse (ujevne eller infiltrative ytre begrensninger)
kan representere diskontinuerlig spredning, venøs invasjon med ekstravaskulær spredning (V1/2) eller en totalt
reorganisert lymfeknute (N1/2). I T1 eller T2 lesjoner defineres disse som N1c. Dersom man er sikker på at det er
en lymfeknute klassifiseres den som dette og antall lymfeknuter beregnes ut fra dette.
Msi-1, ITGB1, CD24, LGR5, og ALDH1A1).
Ved undersøkelse av fullblod fant de at
enkelte polymorfismer i tre av genene
(LGR5, CD44, og ALDH1A1) var relatert til
signifikant kortere residiv-fri overlevelse i
stadium II og III colon cancer. Kunnskap
i feltet om stamceller og konsekvens for
kreftkontroll samt nye behandlingsmetoder
er et aktuelt forskningsområde hvor funn
kan gi potensielt forbedret behandlingstilbud. Enn så lenge er det ikke robuste funn
som umiddelbart lar seg overføre til rutinebruk i klinikken. Flere grupper har imidlertid
sett på tumorutvikling med utgangspunkt
i (stam-) celletyper som en mulighet for
klinisk klassifisering, eller i det minste
forstå tumorbiologien ved CRC bedre.
Genpanel fra svulstvev
Paneler av gener er foreslått som prognostiske indikatorer, og for å bedre den
suboptimale presisjonen som en får fra
TNM systemet. To norske studier har
foreslått slike panel på hhv stadium II colorectal cancer (ColoGuideEx)14 og stadium
III colorectalcancer (ColoGuidePro)15.
Andre har også foreslått tilsvarende panel,
slik som OncoDefender-CRC16, som er
et 5-gen panel som predikerer prognose
Kirurgen nr. 1, 2014 19
Litteratur
1. Nedrebø BS, Søreide K, Eriksen MT, et al. Survival
effect of implementing national treatment strategies
for curatively resected colonic and rectal cancer. The
British journal of surgery. May 2011;98(5):716-723.
2. Nagtegaal ID, Quirke P, Schmoll HJ. Has the new
TNM classification for colorectal cancer improved
care? Nature reviews. Clinical oncology. Feb
2012;9(2):119-123.
3. Veen T, Nedrebø BS, Stormark K, Søreide JA, Kørner
H, Søreide K. Qualitative and Quantitative Issues of
Lymph Nodes as Prognostic Factor in Colon Cancer.
Digestive surgery. Apr 10 2013;30(1):1-11.
Tema
4. Mitrovic B, Schaeffer DF, Riddell RH, Kirsch R. Tumor
budding in colorectal carcinoma: time to take notice.
Modern pathology : an official journal of the United
States and Canadian Academy of Pathology, Inc. Oct
2012;25(10):1315-1325.
for stadium I og II colorectal cancer, i
tillegg til Oncotype Dx og andre panel.
I en studie som sammenlignet fem slike
foreslåtte panel (inkl. det norske ColoGuideEx) var det kun to som hadde prognostisk
verdi17, nemlig Oncotype Dx og MDA114.
Oncotype Dx er imidlertid ikke spesifikt
konstruert for colorectalcancer (brukes
også i brystkreft) og har et genutvalg som
er relatert til tumorproliferasjon. Validiteten
mellom de ulike genpanelene og de ulike
undersøkte kohortene synes således å
være et gjennomgående problem. Noe av
dette kan være basert på pasientutvalg,
men sannsynligvis også på inklusjon av
både rektum- og coloncancer, som har vidt
forskjellig biologisk og molekylær profil som
nå i økende grad erkjennes18. Etter hvert
som teknologien videreutvikles på dette
området er det ikke utenkelig at slike multigen panel kan få bedre prediksjon og validitet og ved kommersialisering også spres
til flere laboratorier for rutinemessig bruk.
Data fra ColoPrint viste nylig signifikant
prediksjonsverdi i stadium II coloncancer19.
«Klassiske» molekylære
prognostiske markører
De best undersøkte molekylære egenskapene i colorektalcancer er de som er
relatert til type genetisk instabilitet som
underliggende mekanisme i kreftsvulsten.
Disse deles grovt sett inn i kromosomalt
instabile (CIN), mikrosatellitt instabile (MSI)
og de som er epigenetisk endret/mutilerte
(CIMP)20,21. Flere har forsøkt å klassifisere
svulstene inn i 3, 4, eller 5 (om man tar med
de hereditære) ulike grupper basert på hvilke genetisk instabilitet som foreligger, og
hvilke tilleggsmutasjoner som en eventuelt
assosierer med denne. MSI er vist å være
prognostisk gunstig i flere studier inkludert
metaanalyser, og det samme gjelder for
CIN som gruppe. Bildet kompliseres ved
at ytterliggere genmutasjoner kan forekomme, noen på tvers av de molekylære
subgruppene, mens andre gjerne holder
seg mer karakteristisk til enkelte subgrup-
20 Kirurgen nr. 1, 2014
per. For eksempel er KRAS og BRAF
mutasjoner prognostisk ugunstige, men
KRAS forekommer i hovedsak i CIN svulster og BRAF både i MSI og CIMP svulster,
men i varierende grad. På hele gruppenivå
er derfor disse markørene mindre betydningsfulle enn de er for de mindre subgruppene. Imidlertid er det jo identifisering av
prognostiske subgrupper av pasienter som
trenger egen og målrettet behandling som
er ønskelig, slik at vi kan komme vekk fra
dagens praksis hvor man grovt deler pasienter inn i store «one-size-fits-all» kategorier
og gir samme behandling til hele grupper.
Med mer raffinert forståelse av tumor biologi vil bedre prognostiske verktøy kunne
frembringes, for bedre behandling og økt
overlevelse for pasienter med coloncancer.
Konklusjon
Dagens TNM system er, tross utbredt
bruk i klinisk rutine, kontroversielt og ikke
godt nok som prognostisk og prediktivt
verktøy. Spesielt i skille mellom stadium II
pasienter med en ugunstig prognose (som
oppfører seg som stadium III) og stadium
III pasienter som har en god prognose
(som oppfører seg som stadie II). Dette
resulterer i betydelig under- og overbehandling i adjuvant setting i dag. Systemet kan
forbedres ved bruk av alternative skåringssystem, eller ved å inkludere disse som
et supplement. Et av de mest lovende er
«immunoscore», foreslått som «TNM-i».
Molekylær klassifisering vil være viktig for
skreddersydd behandling, men forsøk på
subgruppering spriker i litteraturen. Flere
prognostiske genpanel er presentert som
lovende, men svakheter knyttet til validitet samt kostnader hindrer utbredelse i
et videre klinisk perspektiv. Stratifisering
mellom colon- og rektumcancer vil være
viktig for fremtidig forskning på området, da
biologi og behandling skiller seg grunnleggende mellom disse to lokalisasjoner. Enn
så lenge er TNM systemet, tross mangler
og kontroversielle aspekter, det beste
prognoseverktøyet vi har for coloncancer pasienter uten fjernmetastaser.
5. Lugli A, Karamitopoulou E, Zlobec I. Tumour budding: a promising parameter in colorectal cancer.
British journal of cancer. May 22 2012;106(11):17131717.
6. Huijbers A, Tollenaar RA, v Pelt GW, et al. The proportion of tumor-stroma as a strong prognosticator
for stage II and III colon cancer patients: validation in
the VICTOR trial. Annals of oncology : official journal
of the European Society for Medical Oncology /
ESMO. Jan 2013;24(1):179-185.
7. Lee WS, Park S, Lee WY, Yun SH, Chun HK. Clinical impact of tumor-infiltrating lymphocytes for
survival in stage II colon cancer. Cancer. Nov 15
2010;116(22):5188-5199.
8. Sinicrope FA, Rego RL, Ansell SM, Knutson KL, Foster NR, Sargent DJ. Intraepithelial effector (CD3+)/
regulatory (FoxP3+) T-cell ratio predicts a clinical
outcome of human colon carcinoma. Gastroenterology. Oct 2009;137(4):1270-1279.
9. Pages F, Berger A, Camus M, et al. Effector memory
T cells, early metastasis, and survival in colorectal
cancer. The New England journal of medicine. Dec
22 2005;353(25):2654-2666.
10.Galon J, Mlecnik B, Bindea G, et al. Towards the introduction of the 'Immunoscore' in the classification
of malignant tumours. The Journal of pathology. Jan
2014;232(2):199-209.
11.Lee WS, Baek JH, Kim KK, Park YH. The prognostic
significant of percentage drop in serum CEA post
curative resection for colon cancer. Surgical oncology. Mar 2012;21(1):45-51.
12.Thirunavukarasu P, Sukumar S, Sathaiah M, et al.
C-stage in colon cancer: implications of carcinoembryonic antigen biomarker in staging, prognosis,
and management. Journal of the National Cancer
Institute. Apr 20 2011;103(8):689-697.
13.Gerger A, Zhang W, Yang D, et al. Common cancer
stem cell gene variants predict colon cancer recurrence. Clinical cancer research : an official journal of
the American Association for Cancer Research. Nov
1 2011;17(21):6934-6943.
14.Agesen TH, Sveen A, Merok MA, et al. ColoGuideEx:
a robust gene classifier specific for stage II colorectal cancer prognosis. Gut. Nov 2012;61(11):1560-1567.
15.Sveen A, Agesen TH, Nesbakken A, et al. ColoGuidePro: a prognostic 7-gene expression signature for
stage III colorectal cancer patients. Clinical cancer
research : an official journal of the American Association for Cancer Research. Nov 1 2012;18(21):60016010.
16.Lenehan PF, Boardman LA, Riegert-Johnson D, et
al. Generation and external validation of a tumorderived 5-gene prognostic signature for recurrence
of lymph node-negative, invasive colorectal carcinoma. Cancer. Nov 1 2012;118(21):5234-5244.
17.Park YY, Lee SS, Lim JY, et al. Comparison of prognostic genomic predictors in colorectal cancer. PloS
one. 2013;8(4):e60778.
18.Yamauchi M, Morikawa T, Kuchiba A, et al. Assessment of colorectal cancer molecular features along
bowel subsites challenges the conception of distinct
dichotomy of proximal versus distal colorectum.
Gut. Jun 2012;61(6):847-854.
19.Maak M, Simon I, Nitsche U, et al. Independent validation of a prognostic genomic signature (ColoPrint)
for patients with stage II colon cancer. Annals of
surgery. Jun 2013;257(6):1053-1058.
20.Hagland HR, Berg M, Jolma IW, Carlsen A, Søreide
K. Molecular Pathways and Cellular Metabolism
in Colorectal Cancer. Digestive surgery. Apr 10
2013;30(1):12-25.
21.Berg M, Søreide K. Genetic and epigenetic traits as
biomarkers in colorectal cancer. International journal of molecular sciences. 2011;12(12):9426-9439.
Aquamantys® System
Aquamantys® gir følgende kliniske fordeler under ryggkirurgi: •
Reduserer blodtap
•
Forebygger og stopper epidural blødning nær kri�ske strukturer
•
Forbedrer synligheten i det kirurgiske felt
•
Epidural Vein Sealer for behandling av epidural årer.
Aquamantys® er o�e brukt for disse prosedyrene:
Bakre lumbal fusjon (PLIF)
Transforaminal‐lumbal‐interkorporal‐ksasjon (TLIF)
Fremre lumbal fusjon (Alif)
Minimal invasiv TLIF
Skoliose kirurgi
Posterior cervical laminektomi
Laminotomy, disseksjon og dekompresjon
•
•
•
•
•
•
•
www.medtronic.com PEAK PlasmaBlade™
PEAK PlasmaBlade ™ er et ny� system for vevsdisseksjon. •
•
•
•
Presisjon som skalpell
Effek�v hemostase
Minimal termisk skade
Raskere og sterkere sår�lheling
Utviklet for plas�sk og rekonstruk�v kirurgi www.medtronic.com Medis�m Norge AS ▪ Pb 6631 E�erstad ▪ 0607 Oslo
Tlf. 23 03 52 50 ▪ Faks 23 03 52 51 ▪ www.medis�m.no
Antineoplastisk middel.
ATC-nr.: L01X C08
KONSENTRAT TIL INFUSJONSVÆSKE, oppløsning 20 mg/ml: 1 ml inneh.: Panitumumab 20 mg,
natriumklorid, natriumacetattrihydrat, iseddik (til pH-justering), vann til injeksjonsvæsker. Indikasjoner: Indisert for behandling av voksne pasienter med metastatisk kolorektalkreft (mCRC)
med villtype RAS i førstelinjebehandling i kombinasjon med FOLFOX. I andrelinjebehandling i kombinasjon med FOLFIRI for pasienter som har fått førstelinjebehandling med fluoropyrimidin-basert
kjemoterapi (ekskludert irinotekan). Som monoterapi når kjemoterapiregimer med fluoropyrimidin,
oksaliplatin og irinotekan har sviktet. Dosering: Behandlingen bør overvåkes av lege med erfaring
fra behandling av kreft. RAS villtype (KRAS og NRAS) må være bestemt før initiering av behandlingen. Mutasjonsstatus bør fastslås av et erfarent laboratorium, som benytter validert testmetode for
påvisning av KRAS- (ekson 2, 3 og 4) og NRAS-mutasjoner (ekson 2, 3 og 4). Anbefalt dose: 6 mg/
kg kroppsvekt gitt 1 gang annenhver uke. Det kan være nødvendig å endre dosen ved tilfeller av
alvorlige (≥grad 3) dermatologiske reaksjoner. Spesielle pasientgrupper: Nedsatt lever-/nyrefunksjon: Sikkerhet og effekt er ikke undersøkt. Barn: Bruk er ikke relevant. Eldre: Dosejustering er ikke
nødvendig. Tilberedning: Skal fortynnes i 0,9% natriumkloridoppløsning av helsepersonell vha.
aseptisk teknikk. Trekk opp riktig mengde konsentrat for dose á 6 mg/kg. Fortynnes i totalt 100 ml
injeksjonsvæske. Ferdig konsentrasjon skal ikke overstige 10 mg/ml. Doser >1000 mg bør fortynnes
i 150 ml 0,9% natriumkloridoppløsning. Oppløsningen blandes ved forsiktig vending. Må ikke ristes. Ikke administrer Vectibix dersom misfarging observeres. Administrering: Må administreres
som infusjon via infusjonspumpe med lavproteinbindende 0,2 eller 0,22 μm «in-line»-filter gjennom perifer venekanyle eller permanent kateter. Anbefalt infusjonstid ca. 60 minutter. Dersom den
første infusjonen tolereres, kan påfølgende infusjoner administreres i løpet av 30-60 minutter.
Doser >1000 mg skal administreres i løpet av ca. 90 minutter. Infusjonsslangen skylles med natriumkloridoppløsning før og etter administrering for å forhindre at infusjonsvæsken blander seg med
andre legemidler eller i.v. oppløsninger. Det kan være nødvendig å redusere infusjonshastigheten
av Vectibix ved tilfeller av infusjonsrelaterte reaksjoner. Skal ikke administreres som i.v. støtdose
eller bolus. Kontraindikasjoner: Tidligere alvorlig eller livstruende overfølsomhet for noen av innholdsstoffene. Interstitiell pneumonitt eller pulmonal fibrose. Kombinasjon med kjemoterapi som
inneholder oksaliplatin, er kontraindisert hos pasienter med mutert RAS mCRC eller med en ukjent
RAS mCRC-status. Forsiktighetsregler: Ved dermatologiske reaksjoner grad 3 (alvorlig eller
livstruende, CTCAE v. 4.0), eller svært smertefulle reaksjoner, anbefales endring av dosen. Ved alvorlige dermatologiske reaksjoner, bløtvevstoksisitet eller reaksjoner som forverres, bør pasienten
overvåkes for inflammatoriske eller infeksiøse sekveler (inkl. cellulitt og nekrotiserende fasciitt), og
passende behandling bør initieres umiddelbart. Livstruende og dødelige infeksiøse komplikasjoner,
inkl. nekrotiserende fasciitt og sepsis, er observert. Hold tilbake eller seponer ved dermatologisk
toksisitet eller bløtvevstoksisitet assosiert med alvorlige eller livstruende inflammatoriske eller infeksiøse komplikasjoner. Behandling av dermatologiske reaksjoner bør baseres på alvorlighetsgraden, og kan omfatte fuktighetskrem, solkrem (solfaktor >15 UVA og UVB) og topisk steroidkrem
(ikke sterkere enn 1% hydrokortison) som smøres inn på de affiserte områder, og/eller peroralt antibiotikum. Forebyggende behandling med bl.a. fuktighetskrem, solkrem, topisk steroidkrem og et
peroralt antibiotikum, kan være nyttig for behandling av dermatologiske reaksjoner. Pasienter anbefales å smøre inn fuktighets- og solkrem på ansiktet, hendene, føttene, nakken, ryggen og brystkassen hver morgen under behandlingen, og å smøre inn den topiske steroidkremen på ansiktet,
hendene, føttene, nakken, ryggen og brystkassen hver natt under behandlingen. Ved utslett/dermatologisk toksisitet anbefales begrenset eksponering for sol vha. solkrem og hatt. Tilfeller av interstitiell lungesykdom er observert, både fatale og ikke-fatale, hovedsakelig i den japanske populasjonen. Behandlingen skal avbrytes og symptomene undersøkes så raskt som mulig dersom pulmonale
symptomer enten oppstår plutselig eller forverres. Ved diagnose interstitiell lungesykdom, skal behandlingen seponeres permanent og egnet behandling initieres. Hos pasienter som har interstitiell
pneumonitt eller pulmonal fibrose i anamnesen, må fordelene med panitumumabbehandling nøye
veies opp mot faren for pulmonale komplikasjoner. Progressivt synkende serummagnesiumnivåer
som fører til alvorlig hypomagnesemi (grad 4), er observert hos noen pasienter. Pasientene bør
overvåkes regelmessig for hypomagnesemi og medfølgende hypokalsemi før behandlingen med
Vectibix startes. Deretter bør de overvåkes regelmessig frem til 8 uker etter avsluttet behandling.
Magnesiumtilskudd anbefales ved behov. Andre elektrolyttforstyrrelser, inkl. hypokalemi, er også
observert. Overvåking samt tilskudd av disse elektrolyttene etter behov, anbefales også. Infusjonsrelaterte reaksjoner (som oppsto innen 24 timer etter infusjon) ble rapportert hos 4% av de Vectibix-behandlede pasientene. Av disse var <1% alvorlige (NCI-CTC grad 3 og 4). Etter markedsføring
er alvorlige infusjonsrelaterte reaksjoner, inkl. sjeldne rapporter om dødelig utfall, samt alvorlig
keratitt og ulcerøs keratitt rapportert. Hvis en alvorlig eller livstruende reaksjon oppstår under eller
etter infusjon (f.eks. forekomst av bronkospasme, angioødem, hypotensjon, behov for parenteral
behandling eller anafylakse), må preparatet seponeres permanent. Ved milde eller moderate infusjonsrelaterte reaksjoner (CTCAE v. 4.0 grad 1 og 2) reduseres infusjonshastigheten gjennom resten av infusjonen. Det anbefales å opprettholde denne lavere infusjonshastigheten ved alle påfølgende infusjoner. Overfølsomhetsreaksjoner som oppsto mer enn 24 timer etter infusjon, inkl. ett
dødelig tilfelle av angioødem er rapportert. Pasienten bør informeres om muligheten for senreaksjon
og bes om å kontakte lege ved symptomer på overfølsomhetsreaksjon. Det er observert akutt nyresvikt hos pasienter som utvikler alvorlig diaré og dehydrering. Pasienter som får kraftig diaré, må
oppfordres til straks å søke lege. Legemidlet inneholder 0,15 mmol natrium/ml konsentrat (tilsv.
3,45 mg natrium). Pasienter på kontrollert natriumdiett må ta dette i betraktning. Administrering i
kombinasjon med IFL (bolus 5-fluorouracil (500 mg/m2), leukovorin (20 mg/m2) og irinotekan (125
mg/m2)) eller kjemoterapikombinasjoner med bevacizumab, bør unngås. Alvorlig keratitt og ulcerøs
keratitt er rapportert. Pasienter som viser tegn og symptomer som kan tyde på keratitt, som akutt
eller forverret øyeinflammasjon, lakrimasjon, lysfølsomhet, uskarpt syn, øyesmerter og/eller røde
øyne, bør straks henvises til øyelege. Dersom ulcerøs keratitt bekreftes, bør behandlingen avbrytes
eller seponeres. Dersom keratitt blir diagnostisert, bør man nøye vurdere fordelene og farene ved
fortsatt behandling. Bør brukes med forsiktighet hos pasienter som tidligere har hatt keratitt, ulcerøs keratitt eller svært tørre øyne. Kontaktlinsebruk er også en risikofaktor for keratitt og ulcerasjon. For pasienter med ECOG 2-status, anbefales det at man vurderer farene opp mot fordelene før
man begynner å behandle mCRC med Vectibix i kombinasjon med kjemoterapi. En positiv vurdering
av fordelene opp mot farene er ikke blitt dokumentert hos pasienter med ECOG 2-status. Økning i
antall tilfeller med bivirkninger hos eldre pasienter behandlet med Vectibix i kombinasjon med
FOLFIRI- eller FOLFOX-kjemoterapi, sammenlignet med behandling med kjemoterapi alene er sett.
Interaksjoner: Interaksjonsstudie fra Vectibix og irinotekan hos mCRC-pasienter viste at farmakokinetikken til irinotekan og dens aktive metabolitt, SN-38, ikke endres ved samtidig administre-
ring av legemidlene. Resultatene viser at irinotekanregimer (IFL eller FOLFIRI) ikke har noen effekt
på farmakokinetikken. Preparatet bør ikke administreres sammen med IFL-kjemoterapi eller
kjemoterapi med bevacizumab. Det er sett en høy forekomst av alvorlig diaré ved samtidig administrering med IFL, og økt toksisitet og dødsfall ved samtidig administrering med bevacizumab og
kjemoterapi. Vectibix i kombinasjon med kjemoterapi som inneholder oksaliplatin, er kontraindisert
hos pasienter med mutert RAS, mCRC eller med en ukjent RAS-mCRC-status. En forkortet, progresjonsfri overlevelse og generell overlevelsestid ble observert ved en klinisk studie hos pasienter med
muterte RAS-tumorer som fikk panitumumab og FOLFOX (5-fluorouracil, leukovorin og oksaliplatin).
Graviditet, amming og fertilitet: Kvinner som blir gravide eller som ammer under behandling, oppfordres til å melde seg inn i Amgens program for hhv. graviditetsovervåkning og ammeovervåkning. Kontaktinformasjon finnes i pakningsvedlegget. Graviditet: Utilstrekkelige data fra
bruk til gravide. Dyrestudier har vist reproduksjonstoksiske effekter. Potensiell risiko hos menneske
er ukjent. EGFR er implisert i kontroll av prenatal utvikling og kan være vesentlig for normal organogenese, proliferasjon og differensiering i det utviklende embryoet. Panitumumab har derfor potensiale til å forårsake fosterskade. Humant IgG krysser placentabarrieren, og panitumumab kan
derfor overføres fra moren til fosteret. Fertile kvinner må benytte egnet prevensjon under og i 2
måneder etter avsluttet behandling. Pasienter som er eller blir gravide under behandling skal informeres om potensiell risiko for spontanabort og potensiell fare for fosteret. Amming: Overgang i
morsmelk er ukjent. Humant IgG utskilles i morsmelk, og det er også mulig at panitumumab utskilles. Potensialet for absorpsjon og skade på barnet etter inntak er ukjent. Amming frarådes under
behandlingen og i 2 måneder etter siste dose Vectibix. Fertilitet: Dyrestudier har vist reversible effekter på menstruasjonssyklusen og redusert fertilitet hos hunnaper. Panitumumab kan påvirke
kvinners mulighet til å bli gravid. Bivirkninger: Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Anemi. Gastrointestinale: Abdominal smerte, forstoppelse, kvalme, oppkast, stomatitt, diaré (hovedsakelig mild
eller moderat). Alvorlig diaré hos 2%. Det er rapportert akutt nyresvikt hos pasienter som utvikler
diaré og dehydrering. Hud: Acneiform dermatitt, akne, alopesi, erytem, hudfissurer, pruritus, tørr
hud, utslett. Utslett omfatter vanlige former for hudtoksisitet, hudeksfoliering, eksfoliativt utslett,
papulært utslett, pruritisk utslett, erytematøst utslett, alminnelig utslett, makulært utslett, makulopapulært utslett, hudsår. Utslett forekommer som oftest i ansikt, øvre brystregion og på ryggen,
men kan også omfatte ekstremitetene. Ved alvorlige hud- og underhudsreaksjoner (inkl. stomatitt)
er det rapportert om infeksiøse komplikasjoner inkl. sepsis, som i sjeldne tilfeller har ført til død, og
lokale abscesser som har krevd incisjon og drenering. Mediantid til de første symptomene på dermatologiske reaksjoner er 10 dager, og mediantid til symptomfrihet etter siste dose er 28 dager.
Etter markedsføring har det vært rapportert om tilfeller av hudnekrose. Infeksiøse: Paronyki. Luftveier: Dyspné, hoste. Muskel-skjelettsystemet: Ryggsmerter. Psykiske: Insomni. Stoffskifte/ernæring: Anoreksi, hypokalemi, hypomagnesemi. Undersøkelser: Vekttap. Øvrige: Asteni, inflammasjon i slimhinnene, perifert ødem, pyreksi, tretthet. Øye: Konjunktivitt. Vanlige (≥1/100 til <1/10):
Blod/lymfe: Leukopeni. Gastrointestinale: Aftøs stomatitt, dyspepsi, gastroøsofageal refluks, keilitt,
rektal blødning, tørr munn. Hjerte/kar: Dyp venetrombose, hypertensjon, hypotensjon, rødme, takykardi. Hud: Hudulcerasjon, hypertrikose, neglelidelse, onychoclasis, palmar-plantar erytrodysestesisyndrom, skorpedannelse. Immunsystemet: Overfølsomhet. Infeksiøse: Cellulitt, follikulitt, lokal
infeksjon, pustulært utslett. Muskel-skjelettsystemet: Smerter i ekstremitetene. Luftveier: Epistaksis, lungeemboli. Nevrologiske: Hodepine, svimmelhet. Psykiske: Angst. Stoffskifte/ernæring: Dehydrering, hyperglykemi, hypofosfatemi, hypokalsemi. Undersøkelser: Hypomagnesemi. Øye: Blefaritt,
okulær hyperemi, pruritus i øynene, tørre øyne, vekst av øyevipper, økt lakrimasjon, øyeirritasjon.
Øvrige: Frysninger, brystsmerter, smerte. Det er rapportert ett tilfelle av dødelig angioødem hos en
pasient med tilbakevendende og metastatisk plateepitelkreft i hode og hals. Døden inntraff etter
reeksponering etter en tidligere episode av angioødem. Begge episodene oppsto >24 timer etter
administrering. Utslett forekom som oftest i ansikt, øvre brystregion og på ryggen, men kunne også
omfatte ekstremitetene. I etterkant av utviklingen av alvorlige hud- og underhudsreaksjoner ble det
rapportert om infeksiøse komplikasjoner inkl. sepsis, som i sjeldne tilfeller førte til død, cellulitt og
lokale abscesser som krevde incisjon og drenering. Mediantid til de første symptomene på dermatologiske reaksjoner var 10 dager, og mediantid til symptomfrihet etter siste dose med Vectibix var
28 dager. Paronyki var forbundet med hevelser i neglefalsen på tær og fingre. Mindre vanlige
(≥1/1000 til <1/100): Hjerte/kar: Cyanose. Hud: Angioødem, hirsutisme, inngrodd negl, onykolyse.
Gastrointestinale: Sprukne lepper. Infeksiøse: Øyeinfeksjon, øyelokksinfeksjon. Luftveier: Bronkospasme, tørre neseganger. Øye: Keratitt, øyelokksbetennelse. Øvrige: Infusjonsrelaterte reaksjoner.
Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Hud: Hudnekrose. Immunsystemet: Anafylaktisk reaksjon. Øye:
Ulcerøs keratitt. Ujent frekvens: Luftveier: Interstitiell lungesykdom. Overdosering/Forgiftning:
Doser opptil 9 mg/kg er gitt i kliniske undersøkelser. Overdose er rapportert ved doser på inntil 2
ganger anbefalt terapeutisk dose (12 mg/kg). Observerte symptomer inkluderer hudtoksisitet, diaré, dehydrering og tretthet, og er i overensstemmelse med sikkerhetsprofilen ved anbefalt dose. Se
Giftinformasjonens anbefalinger L01X C08. Oppbevaring og holdbarhet: Oppbevares i kjøleskap
(2-8°C). Skal ikke fryses. Oppbevar i originalpakningen for å beskytte mot lys. Fortynnet oppløsning
er kjemisk og fysisk stabil i 24 timer ved 25°C. Inneholder ikke antimikrobielle konserveringsmidler
eller bakteriostatiske midler. Preparatet skal brukes umiddelbart etter fortynning. Hvis ikke brukt
umiddelbart, er oppbevaringstid og -betingelser brukerens ansvar, normalt ikke >24 timer ved
2-8°C, med mindre fortynning har funnet sted i kontrollerte og validerte aseptiske forhold. Fortynnet
oppløsning må ikke fryses. Andre opplysninger: Preparatet er en fargeløs væske som kan inneholde
gjennomsiktige til hvite, synlige proteinholdige partikler av amorft panitumumab. Avfall og legemiddel som ikke brukes bør destrueres i overensstemmelse med lokale krav.
Sist endret: 27.08.2013
Vectibix, KONSENTRAT TIL INFUSJONSVÆSKE, oppløsning:
Styrke
Pakning
Varenr
20 mg/ml
5 ml (hettegl.)
119031
20 ml (hettegl.)
119053
Pris1
kr 3924,30
kr 15592,00
Generell refusjon2
-
Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse
for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.
Det kan søkes om Individuell refusjon for pakninger som ikke kan skrives direkte på blå resept
(Generell refusjon).
1
2
Oppdatert pris finnes på www.felleskatalogen.no
Munkedamsveien 45F, Postboks 1532 Vika, 0117 Oslo • Tlf.: 23 30 80 00
•
www.amgen.no
PMO-NOR-AMG-026-2014-February-P
C Vectibix Amgen
Betydelig effekt etter kun 8 ukers behandling
59 % fikk ≥30 % tumorreduksjon med Vectibix®
+ FOLFOX vs 37 % med FOLFOX alene¹
¹PRIME studie RAS analyse- tumourreduksjon i
forhold til baseline symptomstatus1
≥30% shrinkage at week 8 (%)
100
Panitumumab + FOLFOX4
FOLFOX4
90
80
70
Population = Asymptomatic
P = 0.0003
66
60
50
40
Population = Symptomatic
P = 0.0102
52
• Uavhengig av behandlingsregime, tilstedeværelsen
av tumorrelaterte symptomer ved baseline indikerer
dårlig prognose hos pasienter med WT RAS mCRC¹
• Hos pasienter med WT RAS mCRC, ble en høyere
rate av tumorreduksjon i uke 8 observert for panitumumab + FOLFOX vs FOLFOX, uavhengig av
tumorsymptomstatus¹
42
33
30
20
• Panitumumab + FOLFOX i 1.linje gir mulighet for
rask tumorreduksjon både hos symptomatiske og
asymptomatiske pasienter med mCRC¹
10
0
n = 119 n = 110
n = 99
n = 103
‘Tumour shrinkage is an important therapeutic goal as it maximises the
opportunity for resection and can potentially improve quality of life
by alleviating tumour-related symptoms’¹
Vectibix er indisert for behandling av voksne pasienter med
metastatisk kolorektalkreft (mCRC) med villtype RAS:
- i andrelinjebehandling i kombinasjon med FOLFIRI for
pasienter som har fått førstelinjebehandling med
fluoropyrimidin-basert kjemoterapi (ekskludert irinotekan)²
- som monoterapi når kjemoterapiregimer med fluoropyrimidin,
oksaliplatin og irinotekan har sviktet²
Ref.:
¹Douillard Jean-Yves Annals of Oncology 24 (4): 2013
²Vectibix SPC Juli 2013
Personalised medicine can improve survival
PMO-NOR-AMG-026-2014-February-P
- i førstelinjebehandling i kombinasjon med FOLFOX²
Bruk av 3D modell ved parenkymsparende leverkirurgi.
Foto Rahul Kumar, Intervensjonssenteret, Rikshospitalet
Tema
Behandling av levermetastaser
fra koloncancer (LM)
Hvert år får ca. 3500 mennesker kolorektalkreft i Norge. Sykdommen er nummer to på listen over årsak til
kreftdød i Europa. 20-25 % får påvist levermetastaser «samtidig» med primærtumor, og kalles da synkron
spredning. Ytterligere 25-40 % utvikler metastaser seinere i forløpet, metakron spredning. Vanligste
definisjon er at metastaser påvist innenfor seks måneder etter påvist primærtumor betraktes som synkrone.
Levermetastaser er vanligste dødsårsak ved kolorektal kreft. Reseksjon av metastaser er eneste kurative
behandlingsalternativ. Ved R0 reseksjon er det rapportert opp til 50 % fem års overlevelse, men vanligvis
ikke mer enn 25-30 % sykdomsfri overlevelse (1,2).
Bjørn Atle Bjørnbeth
[email protected]
Gastrokirurgisk avdeling,
OUS-Rikshospitalet
24 Kirurgen nr. 1, 2014
Reseksjonsraten for LM har vært økende
de siste årene. Fra å ligge på 5-10 % er
tallet nå trolig nærmere 20 %. Hovedårsakene er neoadjuvant kjemoterapi, leversparende kirurgi og systematisk oppfølging av pasienter med kolorektalkreft.
I Norge opereres det mellom 400 og 450
pasienter hvert år for LM. Tallet har de siste
årene vært økende.
Tverrfaglige møter
LM skal i utgangspunktet vurderes for
operasjon. Denne virksomheten er sen-
Tema
Laparoskopisk leverreseksjon.
Foto Intervensjonssenteret RH.
Peroperativ ultralyd. Foto Intervensjonssenteret RH.
Leverkirurgi
tralisert til fem sykehus i Norge (regions-/
universitetssykehus). Alle pasienter bør
vurderes på et tverrfaglig behandlingsmøte. Deltakere her er radiolog, onkolog
og kirurg med erfaring fra leverkirurgi. Ved
synkrone metastaser er det i tillegg behov
for koordinering av behandling med kolorektalkirurg for fjerning av primærtumor.
Onkologisk vurdering av kjemoterapibehandling er også viktige behandlingselementer som skal koordineres.
(For kjemoterapi, se egen artikkel av Dueland)
Utredning av LM er krevende ressursmessig. Høyest sensitivitet har MR med leverspesifikt kontrastmiddel. Det er fortsatt
slik at de fleste utredninger for LM gjøres
med CT på norske sykehus, men mye tyder
på at MR vil bli viktigere framover, og helt
nødvendig for å kunne ta stilling til operabilitet (3). Ultralyd med kontrast er svært
avhengig av undersøker, men spiller en
viktig rolle hvor det er tvil om diagnose eller
man planlegger lokal ablasjonsbehandling.
Leversparende reseksjoner er gullstandarden, og innebærer at det gjøres forholdsvis få formelle, men et høyt antall lokale
reseksjoner. Svært mange lokale reseksjoner kan utføres med laparoskopisk teknikk,
og også større, formelle reseksjoner
utføres nå laparoskopisk ved sykehus hvor
dette er et satsingsområde. Robotkirurgi
er så langt lite utbredt innen leverkirurgi.
Hos primært inoperable pasienter benyttes kjemoterapi for å oppnå tilbakegang av
metastaseutbredelsen, såkalt neoadjuvant
behandling for å oppnå «down-sizing».
Denne pasientgruppen har ofte mange,
store eller vanskelig plasserte metastaser.
Det er vanskelig å definere denne pasientgruppen presist, og det er derfor ulik
praksis internasjonalt og nasjonalt hvem
som tilbys neoadjuvant behandling.
Metoder for å øke leverens volum. Hos
noen pasienter vil en radikal reseksjon
medføre tap av for mye levervolum. Etter
operasjon bør pasienten ha minimum 30
% av sin lever igjen som fremtidig leverrest (FLR) for å unngå leversvikt. Ved en
høyresidig leverreseksjon fjernes vanligvis
mellom 60 og 65 % av leverens totalvolum. Ved større reseksjoner gjennomføres
beregning av FLR på oppdatert CT preoperativt. Ved FLR under 30 % vil man forsøke
portveneembolisering. Denne metoden
baserer seg på å ligere, eller radiologisk
embolisere portvenesirkulasjonen til den
delen av leveren man planlegger å resesere. Etter fire uker gjøres ny volumetri.
Inntil 40 % økning av FLR kan forventes i
gunstige tilfeller, og reseksjon kan gjennomføres (4). Ikke alle levre hypertroferer
(tilstrekkelig), og i litteraturen angis suksessraten ved denne metoden til ca. 70 %.
To-seanses kirurgi
Metoden baserer seg på at man renser
høyre eller venstre leverlapp for metastaser
i første operasjon. Man utfører så embolisering av gjenværende syk side for å oppnå
hypertrofi av FLR. Syk side fjernes så etter
oppnådd hypertrofi, vanligvis etter 4 uker.
En ny metode, såkalt ALPPS (Associating
Liver Partition and Portal vein Ligation for
Staged hepatectomy) baserer seg på det
samme prinsippet som portveneemboli-
Kirurgen nr. 1, 2014 25
sering, men her utføres i tillegg til deling
av portvenesirkulasjonen også transeksjon av levervevet. Fordelen ved denne
metoden er at FLR hypertrofierer raskere
enn ved tradisjonell embolisering, trolig
også kraftigere. Dette er imidlertid ikke
vist i studier. Et skandinavisk samarbeid
hvor OUS er med starter i løpet av våren 2014 en studie som sammenligner
portveneembolisering med ALPPS og
som skal besvare dette spørsmålet. Inklusjon her vil være pasienter som trenger
å øke levervolumet (FLR) før reseksjon.
Rereseksjon
Tema
Pasienter operert for levermetastaser er
svært utsatt for residiv. Ca. 50 % får et
residiv i lever. Det er vist gode langtidsresultater ved rereseksjon av levermetastaser (5). Derfor er det viktig med
systematisk kontroll av denne gruppen.
Fremtidige studier på risikofaktorer for
tidlig residiv er viktige og vil på sikt
endre behandlingsstrategien for denne
pasientgruppen.
Lokale ablasjonsteknikker
Mest utbredt er radiofrekvensablasjon
(RFA) som baserer seg på termisk
ablasjon av metastaser.
Denne metoden benyttes alene for små
metastaser sentralt plassert i lever for å
unngå tap av stort levervolum ved reseksjon. Den benyttes også i kombinasjon med
reseksjoner, for eksempel formell reseksjon
og ablasjon av metastase i gjenværende
leverlapp.Det er viktig med grundig vurdering av metastasens beliggenhet i forhold til
intrahepatiske kar. Disse virker kjølende og
fører til redusert varmeeffekt. Metoden har
høyere forekomst av lokale residiver enn
reseksjon. Overflatisk beliggende metastaser skal ikke abladeres men reseseres.
Andre lokale ablasjonsteknikker er mikrobølge og nanokniv. Nanokniv er et interessant behandlingsalternativ da metoden kan
benyttes nær inntil sentrale karstrukturer.
Karrekonstruksjon og
transplantasjon
Hos selekterte pasienter kan karrekonstruksjon utføres hvis det er eneste
mulighet for å utføre R0 reseksjon.
Dette vil være yngre pasienter med god
effekt av neoadjuvant kjemoterapi.
Det er ved Oslo universitetssykehus
(OUS) utført en spennende studie
(SECA) med transplantasjon av svært
selekterte pasienter med LM. Resultatene er oppsiktsvekkende gode (6).
Det er startet en ny studie (SECA II) som
blant annet skal sammenligne transplantasjon og reseksjon for selekterte
pasienter. Hvilken plass transplantasjon
av lever skal ha for LM er ikke avklart,
og dette utføres i dag kun som del
av studie etter protokoll ved OUS.
26 Kirurgen nr. 1, 2014
Tumorpreparat fra laparoskopisk leverreseksjon. Foto Intervensjonssenteret RH.
Komplikasjoner til
leverreseksjon
Leverreseksjoner har utviklet seg fra å være
et risikabelt inngrep med mange komplikasjoner til å være et inngrep med forholdsvis
lav morbiditet og mortalitet. Det er selvsagt
stor forskjell på lokale reseksjoner og
større reseksjoner som inbefatter deler
av leverhilus. I tillegg til vanlige kirurgiske
komplikasjoner som blødning, infeksjoner
og sårproblemer, er gallelekkasje den
hyppigste komplikasjon. Frekvensen ligger mellom 5 og 15 % i ulike serier (7).
Laparoskopi har trolig de samme fordeler
innenfor leverkirurgi som vi ser innenfor
annen kirurgi, med mindre smerter og
kortere sykehusopphold for pasienter.
Dette undersøkes for tiden i en randomisert studie ved OUS (COMET).
Ved større reseksjoner er leversvikt en
fryktet komplikasjon. Det er krevende å
behandle og har betydelig mortalitet.
Det er imidlertid viktig å være klar over at
leverkirurgi generelt har lavere morbiditet
og mortalitet enn kolorektalkirurgi. Dette
er en viktig faktor i planlegging av behandlingen for pasienter med synkrone krlm.
Framtidsvyer
LM vil bli subklassifisert på bakgrunn
av genetiske og molekylærbiologiske
karakteristika. Dette vil danne utgangspunkt for en mer differensiert behandlingsstrategi for denne sykdommen.
Den optimismen vi så for fem år siden
knyttet til nye kjemoterapiregimer og
antistoffer har dessverre kjølnet noe. Ikke
desto mindre tyder alt på at det neste
skrittet for å oppnå bedre behandlingsresultater vil ligge innenfor onkologisk
behandling og persontilpasset medisin.
Det har de siste 20 årene vært mange små,
men til sammen viktige framskritt innenfor
kirurgisk metode ved leverkirurgi. Dette vil
trolig fortsette på samme måte framover.
En viktig utfordring for behandlingsmiljøene
blir å utvikle enda bedre samarbeid slik at
pasientene opplever en rask og ikke minst
kompetent behandling for sin sykdom.
Referanser
1. Schmoll HJ, Van CE, Stein A, et al.: ESMO Consensus
Guidelines for management of patients with colon
and rectal cancer. a personalized approach to clinical
decision making. Ann Oncol 23:2479-2516, 2012
2. Kanas GP, Taylor A, Primrose JN, et al.: Survival
after liver resection in metastatic colorectal cancer:
review and meta-analysis of prognostic factors. Clin
Epidemiol 4:283-301, 2012
3. Knowles B, Welsh FKS, Rees M, et al.: Detailed liverspecific imaging prior to pre-operative chemotherapy for colorectal liver metastases reduces
intra-hepatic recurrence and the need for a repeat
hepatectomy. HPB 5/2012, 14(5): 298-309
4. Wicherts DA, de Haas RJ, Adam R: Bringing unresectable liver disease to resection with curative
intent. Eur J Surg Oncol 33 Suppl 2:S42-S51, 2007
5. Nordlinger B, Vaillant JC, Guiguet M, et al.: Survival
benefit of repeat liver resections for recurrent colorectal metastases: 143 cases. Association Francaise
de Chirurgie. J Clin Oncol 12:1491-1496, 1994
6. Hagness M, Foss A, Line PD, Dueland S, et al.: Liver
Transplantation for Nonresectable Liver Metastases
From Colorectal Cancer. Annals of Surgery:
May 2013 - Volume 257 - Issue 5 - p 800–806
7. Complications of Elective Liver Resections in a Center
With Low MortalityA Simple Score to Predict Morbidity Andres A,;Toso M,Mentha G et al.
Arch Surg. 2011;146(11):1246-1252. doi:10.1001/archsurg.2011.175.
Neoadjuvant og adjuvant
kjemoterapi ved resektable levermetastaser
fra colorektalcancer
Svein Dueland
[email protected]
Onkologisk avdeling
OUS-Rikshospitalet
Adjuvant behandling
Det foreligger to randomiserte studier med
adjuvant 5-FU/leukovorin etter gjennomført R0 reseksjon. Pasientene skulle ikke
ha tegn til ekstrahepatisk sykdom. Den
første studien (Portier 2006) inkluderte
171 pasienter med median oppfølging 87
mnd. Bare pasienter med ECOG grad 0-1
ble inkludert. Pasienter med lokalt tilbakefall av CRC ble ekskludert fra studien.
Det samme var tilfelle for pasienter som
hadde fått kjemoterapi siste året og
pasienter som av en eller annen grunn
ikke startet kjemoterapi 10-35 dager etter
operasjonen. I denne studien hadde 69
% av pasienten én (1) levermetastase,
og 71 % hadde metakron sykdom med
påvist levermetastaser mer enn 12 mnd
fra primærdiagnose. De fleste var ECOG
grad 0 og 33 % hadde normal CEA. Fem
års sykdomsfri overlevelse (DFS) var 33,5
% hos de pasientene som fikk kjemoterapi
etter operasjonen og 26,7 % hos de som
bare fikk kirurgi (HR=0,66; p=0,028). Fem
års totaloverlevelse (OS) var henholdsvis
51,1 % og 41,1 % (HR=0,73; p=0,13).
Det har vært vanskelig å gjennomføre
studier vedrørende effekten av adjuvant
kjemoterapi, og flere studier er avsluttet
på grunn av manglende rekruttering før det
planlagte antall pasienter er blitt inkludert.
Mitry (2008) slo derfor sammen resultatene fra studien rapportert av Portier og en
tilsvarende studie, slik at en totalt fikk 278
pasienter. Alle pasientene i denne studien
hadde fire eller færre levermetastaser, 67
av pasientene hadde kun én lesjon. Median
DFS var 27,9 mnd hos de som fikk adjuvant
kjemoterapi mot 18,8 mnd hos de som fikk
bare kirurgi (p=0,058). Median OS var 62,2
og 47,3 mnd i de to gruppene (p=0,095).
Nytten av å legge til Irinotecan til 5-FU/leucovorin i adjuvant behandling ble undersøkt
av Ychou (2009). Også i denne studien
var det pasienter i god allmenntilstand
og med lite sykdom som ble inkludert.
I studien som inkluderte 306 pasienter
hadde 64 % av pasientene singel levermetastase og 66 % av pasientene var
ECOG grad 0. Tillegg av Irinotecan bedret
ikke DFS som var henholdsvis 21,6 mndr
og 24,7 mndr (p= 0,44). Det var heller
ikke økt OS, men det var økte bivirkninger relatert til Irinotecan-behandlingen.
Neoadjuvant pluss adjuvant
behandling (perioperativ
behandling)
EORTC- studien med 364 pasienter randomiserte pasientene mellom 3 mndr Oxaliplatin samt 5-FU/leukovorin (FLOX) behandling før og etter operasjon mot kirurgi alene
(Nordlinger 2008). Pasienter som ble inkludert skulle være primært operable og ha én
- fire levermetastaser uten ekstrahepatisk
sykdom. Pasientene hadde god allmenntilstand, og de fleste var i funksjonsklasse
ECOG 0. Median antall lesjoner var én og
bare 7 % hadde fire lesjoner. 58 % hadde
ikke fått kjemoterapi tidligere og ingen hadde fått adjuvant oxaliplatinbehandling etter
reseksjon av primærtumor. Av pasientene
hadde 65 % metakrone og 35 % synkrone
levermetastaser; 37 % av pasientene hadde
normal CEA. Bare 47 % av pasienten klarte
å fullføre planlagt kjemoterapi, de øvrige
måtte avbryte pga. alvorlige kjemoterapirelaterte bivirkninger (grad 3 og 4). Det var
også signifikant økning i komplikasjoner
etter den kirurgiske behandlingen (25 % vs.
16 %, p=0,04). Tre-års DFS var henholdsvis
36,2 % og 28,1 % (HR=0,77; p=0,041) i
favør av perioperativ kjemoterapi. Median
OS var 61,3 mndr vs. 54,3 mndr, og fem års
OS 51,2 % vs. 47,8 % (HR 0,88 p=0,34).
Tema
Det foreligger få randomiserte studier om effekten av adjuvant og perioperativ (neoadjuvant + adjuvant)
kjemoterapi hos pasienter med primært resektable levermetastaser fra colorectalcancer (CRC). De forskjellige sentra internasjonalt har derfor ulik praksis. Dette er en presentasjon av den evidens som finnes.
Sørbye og medforfattere (2012) har
vist at de som har nytte av kjemoterapi
var en undergruppe av pasienter med
ECOG grad 0, forhøyet CEA og BMI
under 30. Pasienter med største lesjon
over tre cm så også ut til å ha nytte av
kjemoterapi (HR=0,58, p=0,0016).
Basert på registerdata for pasienter med
solitær metakron levermetastase angir
Adam (2010) at preoperativ kjemoterapi
ikke øker overlevelsen, men postoperative komplikasjoner (37,2 % vs. 23 %,
p=0,006). Postoperativ kjemoterapi øker
fem års OS fra 55 % til 65 % (p=0,01).
Betydningen av tidligere
kjemoterapi
Andreou (2012) viser at pasienter som har
fått adjuvant kjemoterapi etter reseksjon av
primærtumor har dårligere OS etter leverreseksjon for metakrone levermetastaser
enn pasienter som ikke har fått adjuvant
behandling. Pasienter som har fått adjuvant
kjemoterapi som inneholdt Oxaliplatin har
dårligere prognose etter leverreseksjon enn
pasienter som bare har fått adjuvant 5-FU/
Leukovorin etter operasjon av primærtumor.
Konklusjon
De fleste pasienter som i dag vurderes for
enten adjuvant eller perioperativ kjemoterapi har blitt behandlet med Oxaliplatin
etter operasjon av primærtumor, og mange
har også flere enn tre - fire levermetastaser. Dokumentasjonen for hvordan en
bør behandle disse pasientene er svært
mangelfull da de ovenfor refererte randomiserte studiene ikke omfattet slike pasienter.
Kirurgen nr. 1, 2014 27
Tykktarmskreft og patologi
Funn ved preoperative undersøkelser, kirurgens funn under operasjonen og patologens undersøkelse
av preparatet, danner grunnlaget for videre behandling og kontroll av pasienter med tarmkreft.
I tillegg til rapport om tumors omfang og lymfeknutestatus, har undersøkelse av biomarkører med
tanke på individrettet behandling blitt stadig viktigere.
Tema
Sonja E. Steigen
[email protected]
Patologisk avdeling
Universitetssykehuset Nord-Norge
Kirurgens ansvar
Preparatet bør være klippet opp frem til,
men ikke gjennom, tumorområdet og
vaskes godt før det legges i en fikseringsvæske (1). Deretter sendes det til patologisk avdeling, og en informativ remisse
bør foreligge. Kirurgens beskrivelse av
det native preparatet er viktig ettersom
fiksering kan medføre skrumpning og
vridning av preparatet som kan gjøre det
vanskelig å gi en god beskrivelse i ettertid.
Det synes ikke nødvendig å spenne opp
preparatene slik som det noen ganger
gjøres med polypper som undersøkes med
tanke på vurdering av reseksjonsrender.
Patologirapport
Det er laget retningslinjer for histopatologiske besvarelser av kreftprøver i mange land,
og besvarelsene synes å bli mest komplette
når man benytter sjekklister eller maler
(2-5). Den Norske Patologforening har utarbeidet retningslinjer for slike besvarelser
(6), og har sammen med NGICG/Kolorektalcancerregisteret laget en standardisert
elektronisk mal for tarmkreft (CRC). En studie viste at patologiavdelinger som benyttet
sistnevnte mal hadde en signifikant økning i
besvarelsen av 11 hovedpunkter (7). Det er
imidlertid et fåtall av landets patologiavdelinger som benytter seg av denne, mest på
grunn av vanskeligheter med å implementere den i patologisystemene lokalt. Flere
av avdelingene har imidlertid gode lokale
maler som brukes og som fungerer godt.
Arbeidet med oppdatering og tilrettelegging
av elektroniske maler pågår stadig (8), uten
at man har noen tidsplan for dette. I Nasjonalt handlingsprogram finnes også forslag
til mal for besvarelse (9). Noe av årsaken
til variasjon av besvarelse er basert på
tradisjon ved den enkelte patologiavdeling,
men manglende bruk av den standardiserte
elektroniske malen er også basert på øko-
30 Kirurgen nr. 1, 2014
nomiske forhold ettersom man må betale
for å få lagt disse inn i patologisystemene.
TNM-klassifikasjonen
«International Union against cancer» (UICC)
har utarbeidet en TNM-klassifikasjon som
baserer seg på dybdevekst av primærtumor
(T), om det er metastaser i regionale lymfeknuter (N) og om det er fjernmetastaser
(M). I tillegg finner man en del deskriptive
symboler hvor for eksempel p viser at
klassifikasjonen er basert på patologisk
vurdering. De fleste bruker 7. utgave som
er den nyeste og kom ut i 2009 (10). På
bakgrunn av TNM-klassifiseringen foretas
en stadieinndeling, og sykdomsstadium er
den sterkeste prognostiske faktor ved CRC.
Endringen fra 6. til 7. utgave gikk mest på
klassifisering av lymfeknuter (LK), men det
ble også foretatt mindre endringer i tumorklassifiseringen. Isolerte tumorøyer (deposits) har kommet inn i klassifiseringen (N1c)
og defineres som tumorøyer i subserosa
eller mesokolon uten sikker lymfeknuteopprinnelse (ujevne eller infiltrative ytre
begrensninger). Disse kan representere diskontinuerlig spredning, venøs invasjon eller
en totalt reorganisert lymfeknute (Tabell 1).
Lymfeknuter
Deteksjon av lymfeknuter er viktige med
tanke på spredning og målet er funn av
minst 12 lymfeknuter fra hvert resektat.
Dette er i henhold til WHO sine anbefalinger for å kunne gi korrekt TNM-klassifisering (11). Det kan være vanskelig å finne
tilstrekkelig med lymfeknuter, og man har
derfor prøvd ut flere metoder for å gjøre
det lettere. En fikseringsvæske bestående
av konsentrert eddiksyre, etanol, destillert
vann og formaldehyd (GEWF) gir bedre
fremstilling av lymfeknuter da disse blir
hvite i forhold til det omliggende mer gulige
fettvevet (12). Studier har vist at denne
fikseringsmetoden øker antall undersøkte
lymfeknuter (13), og noen sykehus i Norge
har innført metoden. Andre har vist samme
gevinst dersom man injiserer metylenblått intra-arterielt i ferskt preparat (14).
Flere faktorer er avgjørende for antall lymfeknuter i et resektat, blant annet kvaliteten
på kirurgens disseksjon (komplett mesokolisk eksisjon), lengden på preparatet og
anatomisk lokalisasjon med sannsynlighet
for å finne flest lymfeknuter ved høyresidig cancer (15, 16). Dersom det er funnet
færre enn 12 lymfeknuter, bør det føre til
regranskning av preparatet for å finne flere.
Dersom færre enn 9 lymfeknuter er undersøkt hos pasient uten lymfeknute metastaser (TNM stadium II / Dukes’ B), skal pasienten tilbys adjuvant kjemoterapi, siden det
er en reell risiko for at sykdomsstadiet er
underklassifisert og flere studier viser dårligere prognose hos denne pasientgruppen.
Reseksjonskanter
I Kolorektalcancerregisteret registreres avstand til nærmeste og fjerneste
ende-reseksjonsrand i millimeter, mens
avstand til cirkumferente reseksjonsrand
(crm) ikke registreres. Ved noen patologilaboratorier er crm likevel tatt med i
patologi-malen for kolon, på samme måte
som det registreres ved rektumcancer.
Kvaliteten av kirurgens disseksjon kan
vurderes makroskopisk på uttatt preparat. Dette har vært gjort i flere studier av
rektumcancer, og man klassifiserer da som
komplett, delvis komplett og ikke komplett mesorektal eksisjon. Tilsvarende er
foreslått brukt også ved koloncancer (17).
En annen gradering er foreslått: «Dårlig»
– disseksjon inn i mesokolon med reseksjonskant inn til muscularis propria (mp).
«Moderat» – med disseksjon inn i mesokolon, men ikke helt inn til mp. «God» – intakt
mesokolon med glatt peritonealkledt overflate. I det siste tilfellet vil den kirurgiske
(cirkumferente) reseksjonskant være den
ikke-peritonealkledte kanten. Det er lettere
å dissekere med intakt mesokolon på venstre side enn på høyre side, og vanskeligst
i tverrkolon og fleksurer (17). For pasienter
med stadium III-sykdom har man vist at
god kvalitet på cirkumferensiell disseksjon
er assosiert med lengre overlevelse (17).
Tema
Figur 1. Forenklet figur av EGFR/RAS/BRAF.
Tykktarmskreft som er fjernet med intakt
mesokolon og fjernelse av alle regionale
lymfeknuter omtales som komplett mesokolisk eksisjon (CME) (18). Vurdering av kvalitet på mesokolisk disseksjon og avstand til
cirkumferente reseksjonskant bør vurderes
innført som rutine ved coloncancer.
Andre histopatologiske faktorer
Grad av differensiering rapporteres stort
sett alltid, men noen varianter bør nevnes
spesielt. Differensiering av adenokarsinomer gjøres generelt på bakgrunn av grad av
bevarte kjertelformasjoner (19). Ved medullære karsinomer har tumorvevet er lite differensiert preg, men med rikelig infiltrasjon
av lymfocytter. Denne type karsinomer er
sjeldne, med en beregnet insidens på om
lag 3,5 tilfeller per 10 millioner mennesker
(5-8 pr 10 000 koloncancere), og de synes
å ha en gunstigere prognose enn den mer
vanlige, lite differensierte varianten (20, 21).
Koloncancer med mikropapillær komponent
(>5 % av tumor totalt) i et adenokarsinom
forekommer i om lag 10 % av alle tilfellene,
og synes i motsetning til den medullære
varianten å være mer aggressiv med høy
forekomst av lymfeknutemetastaser (22).
Rikelig med lymfocyttære infiltrater i
forbindelse med tarmkreft er assosiert
med generell signifikant økt overlevelse.
Typer inflammatorisk aktivitet kan deles inn
i Crohn-liknende, peritumoral eller intratumoral og synes også hver for seg å ha en
positiv prognostisk verdi (23). Alle er tegn
på økt immunrespons (24). Det er ingen
systematisk rapportering av økt lymfocyttær infiltrasjon fra patologen, men det beskrives noen ganger i en mikrobeskrivelse.
Perineural infiltrasjon er tumorvev som
ligger i tilslutning til nerver, i det perineurale
rom. Man finner dette i en del resektater, men det rapporteres sjelden. Det er
vist at perineural infiltrasjon kan være en
viktig prognostisk faktor og assosiert med
høyere forekomst av metastatisk sykdom,
residiv og kortere overlevelse (25).
Tumorinvasjon i blod- eller lymfekar er også
en prognostisk markør som gir økt risiko
for lymfeknuter og fjernmetastaser (26).
Man skiller mellom intra- og ekstramural
vaskulær invasjon hvor intramural indikerer invasjon i kar i submucosa/mp, mens
ekstramural invasjon (EMVI) er innvekst i
kar utenfor muscularis propria. EMVI beskrives ikke rutinemessig fra alle patologer,
men bør rapporteres siden det er en sterk
negativ prognostisk faktor som kan være
viktig ved vurdering av tilleggsbehandling.
I tillegg til disse faktorene finnes det en
rekke andre histopatologiske faktorer
som har vært studert (27). Tumor budding
er isolerte enkeltceller/små grupper av
kreftceller (< 5 celler) som man kan finne
i stroma like foran tumor og sees på som
en invasiv hendelse. Dette kan være et
uttrykk for aggressiviteten til en tumor og
noe om dens kapasitet til å metastasere
(28). En ny studie hvor man har undersøkt
på tilsvarende små tumorgrupper uten
kjertelformasjoner med flere enn 5 celler
(«poorly differentiated clusters», PDC) har
vist at overlevelse er assosiert med antall
PDC og dette kan kanskje benyttes som
en ny variabel innen gradering av tarmkreft
(29). Evnen til å danne nye kar (angiogenese) er også assosiert med aggressiv
tumorvekst, og høy tetthet av nydannede
små kar predikerer dårligere overlevelse
hos pasienter med tarmkreft (30). Ingen av
disse faktorene rapporteres i daglig rutine
og vurderes mer i forskningssammenheng.
Molekylære markører
Immunhistokjemisk farging er en utbredt
metode som benyttes ved alle patologilaboratoriene i Norge. Man benytter en
kombinasjon av immunologi og histokjemi
for å visualisere spesifikke antistoffer som
har bundet seg til spesifikke antigener på
snitt av tumorvev. Vurdering av binding
Kirurgen nr. 1, 2014 31
Tabell 1: Sammenlikning av hovedendringene mellom de to
siste utgavene av TNM-klassifikasjonene.
T
6. utgave (2002)
7. utgave (2009)
T4a: Invaderer andre organer eller
strukturer direkte
T4a: Perforerer viscerale peritoneum
T4b: Invaderer viscerale peritoneum
N
N1: 1-3 LKmed metastaser
N2: 4 eller flere LK med metastaser
T4b: Invaderer andre organer eller strukturer direkte
N1: 1-3 LK med metastaser
-N1a: 1 LK med metastase
-N1b: 2-3 LK med metastaser
-N1c: ITC uten regionale LK med metastaser
Tema
N2: ≥4 LK med metastaser
-N2a: 4-6 LK med metastaser
-N2b: ≥7 LK med metastaser
av antistoff gjøres i lysmikroskop og er
en del av den daglige rutine for patologer. På denne måten kan man i de fleste
tilfeller påvise sannsynlig utgangspunkt
for cancer med ukjent origo, og påvise
forskjellige egenskaper ved tumor, blant
annet proliferasjonsindeks. Metoden er
generelt robust, rask og relativt rimelig.
Undersøkelse av mutasjoner i arvematerialet kan gjøres indirekte på protein-nivå eller
mer direkte på gen-nivå. Dersom mutasjon
gir et defekt protein, slik som man ofte kan
se ved Lynch syndrom, kan man indirekte
påvise genfeilen ved manglende eller
endret proteinuttrykk ved hjelp av immunhistokjemi. I mange tilfeller, slik som ved
undersøkelse på KRAS, er mutasjonsanalyse ved sekvensering av DNA fra tumorvev
nødvendig. Dette kan gjøres ved hjelp av
flere forskjellige metoder, men felles er at
de er tidkrevende og oftest ganske kostbare. Godt innkjørte metoder er imidlertid
oftest svært pålitelige og til god hjelp for
videre diagnostikk eller pasientbehandling.
Arvelig tykktarmskreft
- Lynch syndrom
Lynch syndrom er en av flere former for
arvelig tykk- og endetarmskreft og forekommer hos 2-5 % av de som får CRC. Det
skyldes mutasjon i mismatch reparasjonsgener (MMR-gener). Dette kan undersøkes
indirekte immunhistokjemisk ved å se etter
manglende uttrykk av proteinene som de
koder for (i tumorvev). Man kan også undersøke på mikrosatellitt instabilitet (MSI)
ved hjelp av molekylærpatologiske metoder
hvor man ser etter endringer i baserekkefølgen (instabilitet) i visse områder av DNA.
Om lag 15 % av alle CRC har MSI, hvor
hovedmekanismene er enten mutasjon i
DNA (Lynch syndrom) eller hypermetylering
av DNA (sporadisk CRC). Begge resulterer i
manglende funksjon av mismatch repara-
32 Kirurgen nr. 1, 2014
sjonsproteinene. Mange patologiavdelinger
utfører disse undersøkelsene. Dersom
man finner indikasjon for dette kan DNA
sekvenseres for å undersøke direkte på
genfeil (kun enkelte laboratorier). I henhold
til Nasjonalt handlingsprogram bør svulster
fra alle pasienter under 60 år undersøkes
på MMR/MSI (9). Dette gjøres automatisk
ved noen avdelinger, mens det andre steder
gjøres kun etter rekvisisjon fra kliniker eller
medisinsk genetiker. Standard-utredning
bør være slik det er anbefalt i handlingsprogrammet med automatisk undersøkelse
av tumor hos alle pasienter <60 år med
immunhistokjemisk undersøkelse med
henblikk de 4 vanligste reparasjonsproteinene. Dersom man finner manglende
uttrykk kan man gjøre videre undersøkelse
med tanke på MSI, og eventuell sekvensering av DNA. Diagnostisering av pasienter
med Lynch syndrom er viktig med tanke
på oppfølging av familiemedlemmer.
Ved stadium II sykdom er MSI er en positiv
prognostisk faktor. MSI er hyppigst i høyresidige svulster og forekommer hos om lag
30 % (31). Foreløpig brukes ikke MSI status
rutinemessig for vurdering av prognose og
tilpassing av adjuvant behandling. Immunhistokjemiske undersøkelser kan gjøres på
små biopsier, men for MSI-undersøkelse er
det ofte nødvendig med noe mer materiale
som derfor helst gjøres på resektater.
RAS
Behandling med EGFR antistoff (Cetuximab/Panitumumab) kan være aktuelt som
3. linjes behandling hos pasienter med
inoperable metastaser fra CRC. Antistoffet
binder seg til EGFR-reseptoren på celleoverflaten og i signaloverføringsveien inn
mot cellekjernen er RAS en viktig komponent (Figur 1). Flere gener koder for
RAS-proteinet og KRAS er en av disse.
Pasienter med KRAS -villtype (uten muta-
sjon) tumor responderer på behandling med
EGFR antistoff, hvilket fører til signifikant
bedre overlevelse, mens de med KRAS
mutasjon (vanligst i ekson 2) ikke responderer (32). Pasienter med RAS-mutasjon
ser faktisk ut til å ha dårligere overlevelse
dersom de får antistoff mot EGFR enn de
som ikke behandles med dette antistoffet (33). KRAS er derfor en viktig prediktiv
biomarkør. Omlag 40 % av pasienter med
CRC har KRAS mutasjon, og undersøkelsen på dette gjøres ved flere patologiske
avdelinger etter rekvisisjon fra kliniker.
Undersøkelser på genene som koder for
RAS gjøres ved hjelp av ulike teknikker.
Noen laboratorier har laget egne oppsett
hvor aktuelle deler av RAS genene sekvenseres (direkte sekvensering), mens andre
bruker kommersielle prober som spesifikt
påviser relevante mutasjoner (realtime
PCR). Eksoner er den aktive protein-kodende del av genet, og kodonet er en DNA
sekvens på 3 baser som er «kodeord» for
en bestemt aminosyre. Til nå har man som
regel bare testet på mutasjoner i KRAS ekson 2, kodon 12 og 13, men man bør sannsynligvis utvide testingen til ekson 3 og 4
på KRAS. Dersom man har mutasjon i KRAS
er det ikke nødvendig å teste for mutasjoner i NRAS ettersom den ene utelukker den
andre. Dersom man ikke finner mutasjon
i KRAS, bør man teste på tilsvarende mutasjoner på NRAS, som finnes hos omlag
10 % av CRC. Det er kapasitetskrevende
å skulle undersøke så vidt mange gener i
så mange eksoner, og mange laboratorier
er ennå ikke helt klare med rutinemessig
utvidet KRAS eller NRAS undersøkelser.
Behandling med EGFR antistoff kan
sannsynligvis være aktuelt for flere enn 3.
linje-pasienter og det vil øke behovet for
molekylære analyser. Anbefalinger i handlingsprogrammet som skal revideres inneværende år, vil måtte ta hensyn til dette.
Referanser
1. Quirke P, Dixon MF. The prediction of local recurrence in rectal adenocarcinoma by histopathological examination. International journal of colorectal
disease. 1988;3(2):127-31.
2. Cross SS, Feeley KM, Angel CA. The effect of four
interventions on the informational content of histopathology reports of resected colorectal carcinomas.
Journal of clinical pathology. 1998;51(6):481-2.
4. Ellis DW. Surgical pathology reporting at the
crossroads: beyond synoptic reporting. Pathology.
2011;43(5):404-9.
BRAF
5. Casati B, Bjugn R. Structured electronic template for
histopathology reporting on colorectal carcinoma
resections: five-year follow-up shows sustainable
long-term quality improvement. Archives of pathology & laboratory medicine. 2012;136(6):652-6.
BRAF mutasjoner forekommer ikke hos
pasienter som har RAS -mutasjoner. Det
er usikkerhet om frekvensen av slike
mutasjoner, men et estimat er 10 % av
alle CRC. Disse pasientene har en dårligere prognose enn andre pasienter med
CRC (34), og de responderer muligens
også dårligere på behandling med EGFR
antistoff (33, 35). Derfor er det av interesse
å undersøke med henblikk på en tettere
oppfølging og mer aggressiv behandling.
6. Veileder i biopsibesvarelser av malinge svulster. 2
ed. Bergen: Den Norske Patologforening; 2012.
Undersøkelse på BRAF gjøres oftest ved
hjelp av molekylærpatologiske metoder,
men man har nå utviklet et godt antistoff
som kan gjenkjenne det proteinet som er
dannet på bakgrunn av den mest vanlige
mutasjonen i BRAF (36). Dette vil kunne
gjøre det raskere og rimeligere å undersøke med tanke på denne mutasjonen.
I en overgangsfase vil man måtte validere metodene opp mot hverandre.
Ved enkelte laboratorier gjøres undersøkelse på BRAF mutasjoner rutinemessig, men det vanligste er at kliniker
rekvirer i hvert enkelt tilfelle.
12.Newell KJ, Sawka BW, Rudrick BF, Driman DK. GEWF
solution. ArchPatholLab Med. 2001;125(5):642-5.
Konklusjon
Det er viktig med godt samarbeid mellom
klinikere og patologer, og kirurgene kan
påvirke rapportene fra patologiavdelingene.
En standardisert, mal-basert besvarelse
gir bedre rapporteringen fra patologen.
Sammenlignet med fritekst er den lettere å lese og tolke for klinikeren. Ny viten
innen molekylærpatologi vil sannsynligvis
føre til at stadig flere molekylærgenetiske
undersøkelser inngår i rutinediagnostikken
som ledd i en mer personlig tilpasset (neo-)
adjuvant og palliativ behandling. Tverrfaglige møter hvor klinikere og patologer
møtes er viktig for god kommunikasjon,
og gir de beste mulighetene for optimal
behandling av den enkelte pasient.
7. Haugland HK, Casati B, Dorum LM, Bjugn R.
Template reporting matters--a nationwide study on
histopathology reporting on colorectal carcinoma
resections. Human pathology. 2011;42(1):36-40.
8. Barstad GMJ, Bjugn R, Haugland HK, Holmstrøm L.
Elektroniske patologimaler ved kreft. Rapport fra
prosjektgruppe. Oslo: 2013.
9. Friess H, Cantero D, Graber H, Tang WH, Guo X,
Kashiwagi M, et al. Enhanced urokinase plasminogen
activation in chronic pancreatitis suggests a role in
its pathogenesis. Gastroenterology. 1997;113(3):904-13.
10.Sobin LH, Gospodarowicz MK, Wittekind C. TNM
Classification of Malignant Tumours, 7th Edition.
2009. 2012.
11.Greene FL. Ajcc cancer staging handbook: from the
AJCC cancer staging manual. New York: Springer; 2002.
13.Iversen LH, Laurberg S, Hagemann-Madsen R,
Dybdahl H. Increased lymph node harvest from
colorectal cancer resections using GEWF solution: a
randomised study. JClinPathol. 2008;61(11):1203-8.
14.Markl B, Schaller T, Krammer I, Cacchi C, Arnholdt
HM, Schenkirsch G, et al. Methylene blue-assisted
lymph node dissection technique is not associated with an increased detection of lymph node
metastases in colorectal cancer. Modern pathology :
an official journal of the United States and Canadian
Academy of Pathology, Inc. 2013;26(9):1246-54.
15.West NP, Kobayashi H, Takahashi K, Perrakis A, Weber K, Hohenberger W, et al. Understanding optimal
colonic cancer surgery: comparison of Japanese
D3 resection and European complete mesocolic
excision with central vascular ligation. J Clin Oncol.
2012;30(15):1763-9.
16.Shen SS, Haupt BX, Ro JY, Zhu J, Bailey HR,
Schwartz MR. Number of lymph nodes examined
and associated clinicopathologic factors in colorectal
carcinoma. Archives of pathology & laboratory medicine. 2009;133(5):781-6.
17.West NP, Morris EJ, Rotimi O, Cairns A, Finan PJ,
Quirke P. Pathology grading of colon cancer surgical
resection and its association with survival: a retrospective observational study. The lancet oncology.
2008;9(9):857-65.
18.Hohenberger W, Weber K, Matzel K, Papadopoulos
T, Merkel S. Standardized surgery for colonic cancer:
complete mesocolic excision and central ligation-technical notes and outcome. Colorectal disease :
the official journal of the Association of Coloproctology of Great Britain and Ireland. 2009;11(4):354-64;
discussion 64-5.
19.WHO Classification of Tumours of the Digistive
System. Bosman FT, Carneiro F, Hruman RH, Theise
ND, editors. Lyon: International Agency for Research
on Cancer; 2010.
20.Winn B, Tavares R, Fanion J, Noble L, Gao J, Sabo E,
et al. Differentiating the undifferentiated: immunohistochemical profile of medullary carcinoma of the
colon with an emphasis on intestinal differentiation.
Human pathology. 2009;40(3):398-404.
21.Thirunavukarasu P, Sathaiah M, Singla S, Sukumar S,
Karunamurthy A, Pragatheeshwar KD, et al. Medul-
22.Lee HJ, Eom DW, Kang GH, Han SH, Cheon GJ, Oh
HS, et al. Colorectal micropapillary carcinomas are
associated with poor prognosis and enriched in
markers of stem cells. Modern pathology : an official
journal of the United States and Canadian Academy
of Pathology, Inc. 2013;26(8):1123-31.
23.O gino S, Nosho K, Irahara N, Meyerhardt JA, Baba
Y, Shima K, et al. Lymphocytic reaction to colorectal
cancer is associated with longer survival, independent of lymph node count, microsatellite instability,
and CpG island methylator phenotype. Clinical
cancer research : an official journal of the American
Association for Cancer Research. 2009;15(20):6412-20.
Tema
3. Bjugn R, Casati B, Norstein J. Structured electronic
template for histopathology reports on colorectal
carcinomas: a joint project by the Cancer Registry of
Norway and the Norwegian Society for Pathology.
Human pathology. 2008;39(3):359-67.
lary carcinoma of the large intestine: a population
based analysis. International journal of oncology.
2010;37(4):901-7.
24.Phillips SM, Banerjea A, Feakins R, Li SR, Bustin
SA, Dorudi S. Tumour-infiltrating lymphocytes in
colorectal cancer with microsatellite instability
are activated and cytotoxic. The British journal of
surgery. 2004;91(4):469-75.
25.Bentzen SM, Balslev I, Pedersen M, Teglbjaerg PS,
Hanberg-Sorensen F, Bone J, et al. Time to locoregional recurrence after resection of Dukes' B and
C colorectal cancer with or without adjuvant postoperative radiotherapy. A multivariate regression
analysis. British journal of cancer. 1992;65(1):102-7.
26.B etge J, Pollheimer MJ, Lindtner RA, Kornprat
P, Schlemmer A, Rehak P, et al. Intramural and
extramural vascular invasion in colorectal cancer:
prognostic significance and quality of pathology
reporting. Cancer. 2012;118(3):628-38.
27.Marzouk O, Schofield J. Review of histopathological and molecular prognostic features in colorectal
cancer. Cancers. 2011;3(2):2767-810.
28.Prall F. Tumour budding in colorectal carcinoma.
Histopathology. 2007;50(1):151-62.
29.Ueno H, Hase K, Hashiguchi Y, Shimazaki H, Tanaka
M, Miyake O, et al. Site-specific Tumor Grading
System in Colorectal Cancer: Multicenter Pathologic
Review of the Value of Quantifying Poorly Differentiated Clusters. The American journal of surgical
pathology. 2014;38(2):197-204.
30.D es Guetz G, Uzzan B, Nicolas P, Cucherat M, Morere
JF, Benamouzig R, et al. Microvessel density and
VEGF expression are prognostic factors in colorectal
cancer. Meta-analysis of the literature. British journal of cancer. 2006;94(12):1823-32.
31.Merok MA, Ahlquist T, Royrvik EC, Tufteland KF, Hektoen M, Sjo OH, et al. Microsatellite instability has
a positive prognostic impact on stage II colorectal
cancer after complete resection: results from a large,
consecutive Norwegian series. Annals of oncology :
official journal of the European Society for Medical
Oncology / ESMO. 2013;24(5):1274-82.
32.Van Cutsem E, Peeters M, Siena S, Humblet Y, Hendlisz A, Neyns B, et al. Open-label phase III trial of
panitumumab plus best supportive care compared
with best supportive care alone in patients with
chemotherapy-refractory metastatic colorectal
cancer. J Clin Oncol. 2007;25(13):1658-64.
33.D ouillard JY, Oliner KS, Siena S, Tabernero J, Burkes
R, Barugel M, et al. Panitumumab-FOLFOX4 treatment and RAS mutations in colorectal cancer. The
New England journal of medicine. 2013;369(11):102334.
34.Phipps AI, Buchanan DD, Makar KW, Burnett-Hartman AN, Coghill AE, Passarelli MN, et al. BRAF mutation status and survival after colorectal cancer diagnosis according to patient and tumor characteristics.
Cancer epidemiology, biomarkers & prevention : a
publication of the American Association for Cancer
Research, cosponsored by the American Society of
Preventive Oncology. 2012;21(10):1792-8.
35.Van Cutsem E, Kohne CH, Lang I, Folprecht G,
Nowacki MP, Cascinu S, et al. Cetuximab plus
irinotecan, fluorouracil, and leucovorin as first-line
treatment for metastatic colorectal cancer: updated
analysis of overall survival according to tumor
KRAS and BRAF mutation status. Journal of clinical
oncology : official journal of the American Society of
Clinical Oncology. 2011;29(15):2011-9.
36.Mesteri I, Bayer G, Meyer J, Capper D, Schoppmann
SF, von Deimling A, et al. Improved molecular
classification of serrated lesions of the colon by
immunohistochemical detection of BRAF V600E.
Modern pathology : an official journal of the United
States and Canadian Academy of Pathology, Inc.
2014;27(1):135-44.
Kirurgen nr. 1, 2014 33
Behandling av akutt venstresidig colonobstruksjon
Stent eller operasjon?
Fra midten av 1990-tallet skjedde en markert endring i behandlingen av obstruksjon på grunn av tumor i
venstre side av colon. Tidligere ble disse pasientene operert akutt, enten med avlastende stomi eller reseksjon
av tumorbærende tarmsegment uten anastomose (Hartmann’s operasjon), unntaksvis med reseksjon og
anastomose. Dette ble nå i økende grad erstattet med umiddelbar stenting for dekompresjon av tarm oralt
for stenosen, fulgt av operasjon med reseksjon og anastomose etter 1-2 uker (stent as bridge-to-surgery, SBTS).
Tema
Arild Nesbakken
[email protected]
Gastrokirurgisk avdeling, OUS-Ullevål.
Metoden ble populær mange steder, og
en rekke publikasjoner fra enkeltsykehus
rapporterte gode resultater. I senere tid
er det publisert resultater som kan tyde
på at stenting medfører komplikasjoner
som kan tenkes å gi dårlig onkologisk
resultat, og metoden er nå kontroversiell,
også i Norge (1). I denne artikkelen skal
jeg forsøke å oppsummere kunnskapsgrunnlaget og komme med anbefalinger.
Forekomst
Om lag 15 % av alle pasienter med
coloncancer blir innlagt akutt med tegn
på obstruksjon. Det er omtrent lik andel
som får obstruksjon på høyre og venstre
side (2). Høyresidig obstruksjon skyldes
vanligvis tumor ved ileocøkalstedet, mens
venstresidig obstruksjon er vanligst i
sigmoideum og overgangen til rektum.
Færre enn 5 % av pasientene med rektumcancer innlegges med obstruksjon.
Diagnostikk
Colonileus utvikler seg nokså langsomt,
og vanligvis har pasienten i flere dager
hatt magesmerter og gradvis økende
distensjon av buken. Ved undersøkelse
er abdomen utspilt med tympanitisk
perkusjonslyd og normale eller klingende
tarmlyder. Palpasjonsømhet varierer, men
det er spesielt viktig å vurdere ømhet
og eventuelt slippømhet over cøkum,
som alltid er mest dilatert og mest truet
av perforasjon ved distal obstruksjon.
Tidligere var det vanlig å starte med røntgen oversikt abdomen, men funnene ble
ofte feiltolket som tynntarmileus, og man
supplerte med oral kontrast for nivåbestemmelse, hvilket er farlig ved colonileus (Figur
1 og 2). Diagnosen blir ofte forsinket inntil
ett døgn mens man venter på at kontrast
skal passere, og det medfører perforasjonsrisiko og at pasienten blir mer derangert.
Figur 1. Rtg bilde, colonileus feilaktig tolket som tynntarmsileus.
34 Kirurgen nr. 1, 2014
Røntgenbildene er vanskelig å tolke hos
pasienter som har åpentstående valvula
Bauhini (Figur 3 og 4). Hos disse pasientene utvikler symptomene seg langsomt
og både tynntarm og colon blir dilatert, og
på røntgenbildene kan dilaterte tynntarmslynger dominere, derfor feiltolkningen.
Hos de pasienter som har patent valvula
Bauhini er colon mer dilatert, tynntarmen
er sammenfalt og røntgendiagnosen
vanligvis lett. Korrekt diagnose kan enkelt
bekreftes ved å gjøre en akutt røntgen
colon, og i løpet av minutter får man da
verifisert at det foreligger passasjehinder og hvor dette sitter. Vi har derfor i
mange år dosert at ved minste mistanke
om colon-ileus, skal det gjøres umiddelbar undersøkelse med rektal kontrast.
Nå gjøres vanligvis umiddelbar CT abdomen
(Figur 5) som har høyere treffsikkerhet,
men fortsatt ser vi at det kan være vanskelig å skille tynntarm- og colonileus. Supplerende CT med rektal kontrast vil da alltid
avklare situasjonen. CT er også fordelaktig
fordi den gir informasjon om metastaser
Figur 2. Rtg bilde, colonileus feilaktig tolket som tynntarmsileus.
– ca 30 % av pasientene som blir innlagt
akutt med coloncancer har fjernmetastaser.
Hvor mye haster det?
Flere faktorer skal tas med i vurderingen
av perforasjonsrisiko. Dersom pasienten
allerede har klare kliniske eller radiologiske tegn på perforasjon, må naturligvis
operasjon foretas umiddelbart. Dersom det
ikke er tegn til perforasjon, er ømhet over
cøkum den viktigste kliniske parameter
sammen med pasientens allmenntilstand.
Hvor raskt kolondilatasjon utvikler seg
avhenger som nevnt av om ileocøkalklaffen tillater at luft går oppover i tynntarm
eller ikke. Cøkums diameter kan måles
på røntgenbildene. Lærebokforfattere
(Maingot's Abdominal Operations, Phillips
& Clarke Colorectal surgery) sier at risiko for
perforasjon er stor hvis cøkums diameter
måles til mer enn 12 cm på røntgenbildene,
spesielt hvis det ikke er tegn til dilatasjon av
tynntarmen. Som en generell regel mener
jeg at man har tid til å vente (dersom det er
nødvendig eller fordelaktig) hos en pasient i
god almenntilstand, uten særlig ømhet over
cøkum og der cøkums diameter er mindre
enn 10 cm uten tynntarmdilatasjon og
mindre enn 12 cm ved tynntarmdilatasjon.
Tema
Som nevnt utvikler den proksimale tarmdilatasjon seg over flere dager ved colonileus, og selv om pasientene drøyer med å
søke lege og blir innlagt sent, har man ofte
en del timer på seg før dekompresjon er
nødvendig. Dette er viktig i forbindelse med
valg av rutiner for behandling. Behandling
av colonileus er forbundet med stor risiko
for komplikasjoner og har høy dødelighet,
enten man velger akutt operasjon eller akutt
stenting. Det er derfor viktig at pasientene
behandles av de mest erfarne kirurger og
endoskopører, og i tillegg er det viktig at
behandlende sykehus har god intensivberedskap. Dersom ikke perforasjonsrisikoen vurderes som høy, kan man tillate
seg å utsette behandlingen noen timer,
hvilket innebærer at pasienten kan transporteres til sykehus med høyere kompetanse
og bedre beredskap enn man har ved de
mindre sykehus, alternativt at behandling
kan utsettes til tidspunkt på døgnet da
mer kompetente behandlere er på plass.
Figur 3. Colonileus med åpen ileocøkalklaff.
Behandling
Alternativene er akutt operasjon eller
stenting. Operasjon kan gjennomføres
som en-, to- eller tre-trinns prosedyre.
Det er en stor fordel å vite om pasienten
har potensielt kurabel sykdom eller om
man er i en palliativ situasjon, og da må
man ha gjennomført CT undersøkelse.
Akutt operasjon er forbundet med høy
mortalitet, i populasjonsbaserte (uselekterte) europeiske materialer 10-21
%: Aker, Norge 10 % (2), Danmark
21 % (3), Storbritannia 15 % (4).
Figur 4. Colonileus med lukket ileocøkalklaff.
Kirurgen nr. 1, 2014 35
Figur 6. Endoskopibilde.
Tema
Figur 5. CT samme pas, colonileus først feiltolket som tynntarmsileus.
Vellykket stenting med dekompresjon
av orale tarmløp gir tid for optimal korrigering av dehydrering, elektrolyttforstyrrelser, underernæring og eventuell
ledsagende sykdommer. Man har også tid
til utredning med hensyn til lokoregionalt
stadium, fjernmetastaser og synkrone
lesjoner. Man kan deretter foreta elektiv operasjon som har langt lavere risiko
for komplikasjoner (Figur 6, 7 og 8).
Etter introduksjon av stenting ble det
publisert mange små serier fra enkeltsykehus som tydet på at metoden var
effektiv (høy suksessrate) og trygg (få
komplikasjoner), og at tidlig mortalitet var
lavere enn ved akutt operasjon. Dette gode
inntrykket bestod etter flere review artikler
publisert utover 2000 tallet, se for eksempel Tilney (5). Flere norske sentre hadde
god erfaring med metoden (6). Nasjonale
retningslinjer både i Norge og andre land
anbefalte derfor stent som primærbehandling dersom det ble ansett mulig å
legge stent. Behovet for større og randomiserte studier ble imidlertid presisert.
Senere er det publisert syv randomiserte
studier av god kvalitet der man har sammenlignet SBTS med akutt operasjon.
Resultatene har variert mye. Tre av disse
studiene ble avsluttet før alle planlagte
pasienter var inkludert: En studie (7) med
randomisering mellom SBTS og akutt
reseksjon med anastomose ble avsluttet
etter at 28 pasienter var inkludert (planlagt
42) på grunn av høy forekomst av anastomoselekkasje (30 %) etter akutt operasjon.
Forfatterne konkluderte med at stenting
var tryggere og at studien måtte avsluttes.
En fransk multisenterstudie (8) ble stoppet etter at 70 av planlagt 80 pasienter
var inkludert. Seksti pasienter kunne
36 Kirurgen nr. 1, 2014
Figur 7. Endoskopi
- stent på plass.
evalueres. Stenting var teknisk vellykket hos bare 47 % og dekompresjon ble
oppnådd hos 40 %. Stenting ble foretatt
av radiologer (n=13) eller endoskopører
(n=17). Det var ingen signifikant forskjell i
stomirate, mortalitet eller komplikasjoner.
Prosedyrerelatert perforasjon oppstod
hos 2 (7 %) stentpasienter. Forfatterne
konkluderte med at stent ikke var bedre enn
akutt kirurgi som i denne studien bestod
av både en- (47 %), to- eller tre-seanse
operasjon etter kirurgens preferanse.
Fra Nederland publiserte Van Hoft (9)
en multisenter studie fra 25 sykehus,
og det ble randomisert mellom stent og
akutt operasjon med metode i henhold
til kirurgens preferanse. Det var planlagt
inklusjon av 120 pasienter, men studien ble
stoppet etter inklusjon av 98. Teknisk og
klinisk suksess ved stenting var 70 %. Det
var ingen forskjell i 30 dagers mortalitet,
morbiditet eller andeler som fikk permanent
stomi. Det var 13 % perforasjonsrate etter
stenting hvilket førte til bekymring i forhold
til langtids onkologisk resultat. Man konkluderte med at stenting ikke hadde noen klare
kliniske fortrinn framfor akutt kirurgi, og
at det bør reserveres for visse undergrupper, som foreløpig ikke kunne defineres.
Fire andre randomiserte studier ble gjennomført som planlagt og i alle disse studiene konkluderte forfatterne med at stenting
som bridge to surgery var bedre enn akutt
operasjon. I to studier (10,11) med 48 og
39 pasienter sammenlignet man med akutt
operasjon i henhold til kirurgens preferanse.
I den tredje studien (12) med 49 pasienter
ble 20 operert akutt, 15 fikk stent og ble
operert etter tre dager og 14 fikk stent
og ble operert etter 10 dager. Forfatterne
konkluderte med at stent og kirurgi etter 10
dager ga best resultat. Den siste studien
Figur 8. Stentbilde etter opr - vellykket stenting.
(13) med 60 pasienter sammenlignet stent
med akutt colectomi og primær anastomose og konkluderte med at stenting var best.
Det ble høsten 2013 publisert en metaanalyse basert på de 7 randomiserte studiene
som er nevnt ovenfor (14). Dette var de
eneste studiene av tilstrekkelig kvalitet for
inklusjon i metaanalysen basert på Cochrane metodologi. Totalt var 382 pasienter
inkludert. Stenting var teknisk vellykket
hos 75 %. Stentgruppen hadde færre som
endte opp med permanent stomi, og flere
som fikk anlagt primær anastomose. Det
var færre sårinfeksjoner og færre komplikasjoner totalt i stentgruppen. Det var ingen
forskjell i forekomst av anastomoselekkasje,
intraabdominal abscess eller 30 dagers
mortalitet. Forfatterne konkluderte med at
stenting er sikkert og effektivt ved venstresidig akutt obstruksjon, men de påpeker
at større, vel gjennomførte randomiserte
studier er nødvendig for sikker konklusjon.
En annen metaanalyse (15) som i tillegg til 5 randomiserte studier også
inkluderte 3 prospektive og 6 retrospektive studier, totalt 876 pasienter,
kom til de samme konklusjoner.
Prosedyrerelatert perforasjonsrate oppgis ikke i alle studier, men synes å være
i størrelsesorden 7-13 %. Det er også
rapportert noen tilfelle av perforasjon
uten symptomer, men dette synes å være
mest vanlig ved langtidsstenting hos palliative pasienter, i noen tilfelle relatert til
bruk av bevacizumab. Tarmperforasjon
ved stenting må antas å redusere det
onkologiske resultat på samme måte som
spontan perforasjon, og selv uten perforasjon har mange vært bekymret for en
ugunstig effekt av manipulasjon og press
i tumorområdet hos de som blir stentet.
Sabbagh rapporterte også at stentede pasienter hadde høyere forekomst av ulcerasjon
i tumor, perinevral infiltrasjon og lymfeknutemetastaser enn en matchet gruppe
(matchet for T-stadium) med akutt opererte
pasienter. Det var ingen forskjell i forekomst
av perforasjon eller mikroperforasjon i tumor.
Det er vanskelig å komme med entydige
og klare konklusjoner basert på den viten
som er presentert her. Vi kan holde fast
ved at akutt kirurgi har høy mortalitet og
morbiditet, selv om den er lavere i flere av
de refererte studiene enn i populasjonsbaserte oversikter. Perforasjon er en reell
risiko ved stenting og må antas å medføre
meget høy risiko for recidiv. Suksessraten
varierer betydelig, sannsynligvis blant annet
på grunn av ulik pasientseleksjon og ulik
kvalitet på endoskopitjenestene, og i studier
med lav teknisk suksessrate er resultatene
dårligst. Stentbehandling må derfor bare
gjøres ved sentra med høy ekspertise i
endoskopiske prosedyrer, som har godt
utstyr og god organisering av virksomheten,
helst med døgnbasert tjeneste. Pasientene
må kontinuerlig følges av kirurg og stenting
fungerer sannsynligvis best ved sykehus
der det er et tett og godt samarbeid mellom kirurger og gastroenterologer. Erfaring
tilsier at samarbeidet fungerer best der
også kirurgene deltar i skopivirksomheten.
Man må på forhånd vurdere ut fra stenosens lokalisasjon, lengde og diameter om
stentprosedyren med stor sannsynlighet vil
kunne lykkes, og i en kurativ situasjon bør
man helst unngå forsøk på stenting dersom
det ser ut til å bli vanskelig. Selve prosedyren må foregå med største forsiktighet:
Man må i størst mulig grad unngå insufflering av gass, unngå enhver forsert manipulasjon ved innføring av guidewire og stent
og avbryte i tide dersom det er vanskelig.
Dilatasjon av stenosen er ikke tillatt. Unngå
ryggleie og sedasjon (obs aspirasjonsrisiko).
Det synes i øyeblikket mest korrekt å ha
ulik strategi for ulike pasientkategorier ved
akutt colonobstruksjon. Det er publisert en
beslutningsanalyse basert på Markov chain
Monte Carlo metode (21) med endepunkter
mortalitet, andel pasienter med stomi, kvalitetsjustert levetid og kostnader. Analysen
konkluderte med at stenting var mest effektiv (9.2 måneder gevinst i kvalitetsjustert
levetid) og mindre kostbar enn akutt kirurgi.
Årsaken var lavere akutt mortalitet og lavere
stomirate. Men resultatet var avhengig av
forekomst av stentkomplikasjoner (perforasjon, mislykket plassering av stent og stentmigrasjon) og pasientens risiko for kirurgisk
mortalitet – fordelene med stenting var
høyest hos de med høy mortalitetsrisiko.
Mine anbefalinger pr i dag
vil være følgende:
Dersom man har litt tid - transporter
ved behov pasienten til sykehus med
høy endoskopisk og kirurgisk ekspertise og god intensivberedskap. Stenting bør kun gjøres av leger med stor
erfaring i endoskopiske prosedyrer.
Kurativ intensjon:
• Pasient i god allmenntilstand kan
gjerne behandles med akutt operasjon.
Mistanke om vanskelig stentprosedyre
vil styrke indikasjon for operasjon.
• Pasient i tydelig redusert allmenntilstand og med øket operasjonsrisiko og
med stenose som synes rimelig grei å
stente: Forsøk stenting. Hvis skånsomt
forsøk mislykkes – akutt operasjon
Men - det er fortsatt behov for store,
vel gjennomførte randomiserte studier
for å avklare dette.
Palliativ situasjon
Dette er ikke tema for denne artikkelen, men det kan kort oppsummeres:
Vanligvis vil stenting være førstevalg.
Dersom pasienten er kandidat for
palliativ kjemoterapi, styrker det indikasjonen for stent heller enn akutt
kirurgi, fordi man da kommer raskere
i gang med onkologisk behandling.
Etter stenting bør avføringen mykgjøres. Dersom stenten ligger riktig, men
likevel fungerer dårlig, bør man overveie reseksjon av tumor hos pasient i
god almenntilstand. Vent helst til det
er gitt flere runder med kjemoterapi.
Vær obs på risiko for sen perforasjon.
Hvis pasienten har få eller ingen
symptomer på stenose, bør det ikke
foretas operasjon eller stenting.
Referanser
1. Wasmuth HH, Dragvold I, Rekstad LC. Stenting av
malign obstruksjon i tykktarm ved norske sjukehus
ved ett av dem. Abstrakt no 151, Vitenskapelige
forhandlinger. Norsk kirurgisk forenings høstmøte
2013.
2. Sjo OH, Larsen S, Lunde OC, Nesbakken A. Short
term outcome after emergency and elective surgery
for colon cancer. Colorectal Dis. 2009;11 :733-9
3. Iversen LH, Bülow S, Christensen IJ et al. Postoperative medical complications are the main cause of
early death after emergency surgery for colonic
cancer. Br Journal Surg 2008; 95: 1012–1019
4. Morris EJ, Taylor EF, Thomas JD et al. Thirty-day
postoperative mortality after colorectal cancer
surgery in England. Gut. 2011; 60:806-13.
5. Tilney HS, Lovegrove RE, Purkayastha S et al.
Comparison of colonic stenting and open surgery
for malignant large bowel obstruction Surg Endosc.
2007; 21: 225-33.
6. Alcántara M, Serra-Aracil X, Falcó J et al. Prospective, controlled, randomized study of intraoperative
colonic lavage versus stent placement in obstructive
left-sided colonic cancer. World J Surg. 2011; 35:
1904-10.
Tema
Det finnes ingen randomiserte studier
som sammenligner langtidsoverlevelse
etter SBTS med akutt operasjon. I Saidas
(16) retrospektive studie (n= 84) og Kims
(17) konsekutive, ikke randomiserte studie
(n= 95) fant man ingen forskjell i langtidsoverlevelse, mens man i Gianottis (18)
prospektive, ikke randomiserte studie (n=
100) fant bedre tre års overlevelse i stentgruppen, og i Sabbaghs (19) retrospektive
studie (n= 89) konkluderte med dårligere
5 års overlevelse i stentgruppen. Gorissen (20) fant høyere forekomst av lokalt
residiv i stentgruppen (32 %) enn i akutt
kirurgigruppen (8 %) i en ikke randomisert,
prospektiv serie med 105 pasienter.
7. Pirlet IA, Slim K, Kwiatkowski F et al. Emergency
preoperative stenting versus surgery for acute leftsided malignant colonic obstruction: a multicenter
randomized controlled trial. Surg Endosc. 2011; 25:
1814-21
8. van Hooft JE, Bemelman WA, Oldenburg B et al.
Colonic stenting versus emergency surgery for acute
left-sided malignant colonic obstruction: a multicentre randomised trial. Lancet Oncol. 2011; 12: 344-52.
9. Cheung HY, Chung CC, Tsang WW et al. Endolaparoscopic approach vs conventional open surgery in
the treatment of obstructing left-sided colon cancer:
a randomized controlled trial. Arch Surg. 2009; 144:
1127-32.
10.Ho KS, Quah HM, Lim JF et al. Endoscopic stenting
and elective surgery versus emergency surgery for
left-sided malignant colonic obstruction: a prospective randomized trial. Int J Colorectal Dis. 2012; 27:
355-62
11.Cui J, Zhang JL, Wang S et al. A preliminary study
of stenting followed by laparoscopic surgery for
obstructing left-sided colon cancer. Zhonghua Wei
Chang Wai Ke Za Zhi. 2011; 14: 40-3.
12.Ghazal AH, El-Shazly WG, Bessa et al. Colonic
endolumenal stenting devices and elective surgery
versus emergency subtotal/total colectomy in the
management of malignant obstructed left colon
carcinoma. J Gastrointest Surg. 2013; 17: 1123-9.
13.Huang X, Lv B, Zhang S et al. Preoperative Colonic
Stents Versus Emergency Surgery for Acute LeftSided Malignant Colonic Obstruction: A Meta-analysis. J Gastrointest Surg. 2013 Oct 30. [Epub ahead of
print]
14.De Ceglie A, Filiberti R, Baron TH et al. A metaanalysis of endoscopic stenting as bridge to surgery
versus emergency surgery for left-sided colorectal
cancer obstruction. Critical Reviews in Oncology/
Hematology (2013; 88: 387–403
15.Saida Y, Sumiyama Y, Nagao J et al. Long-term prognosis of preoperative "bridge to surgery" expandable
metallic stent insertion for obstructive colorectal
cancer: comparison with emergency operation. Dis
Colon Rectum. 2003; 46: S44-9
16.Kim HJ, Choi GS, Park JS et al. Higher rate of
perineural invasion in stent-laparoscopic approach
in comparison to emergent open resection for
obstructing left-sided colon cancer. Int J Colorectal
Dis. 2013; 28: 407-14
17.Gianotti L, Tamini N, Nespoli L et al. A prospective
evaluation of short-term and long-term results from
colonic stenting for palliation or as a bridge to elective operation versus immediate surgery for largebowel obstruction. Surg Endosc. 2013; 27: 832-42
18.Sabbagh C, Browet F, Diouf M et al Is stenting as "a
bridge to surgery" an oncologically safe strategy
for the management of acute, left-sided, malignant,
colonic obstruction? A comparative study with a propensity score analysis. Ann Surg. 2013; 258: 107-15.
19.Gorissen KJ, Tuynman JB, Fryer E et al. Local recurrence after stenting for obstructing left-sided colonic
cancer. Br J Surg. 2013; 100:1805-9.
20.Sabbagh C, Chatelain D, Trouillet N et al. Does use of
a metallic colon stent as a bridge to surgery modify
the pathology data in patients with colonic obstruction? A case-matched study. Surg Endosc. 2013; 27:
3622-31
21.Govindarajan A, Naimark D, Coburn NG et al. Use
of colonic stents in emergent malignant left colonic
obstruction: a Markov chain Monte Carlo decision
analysis. Dis Colon Rectum. 2007; 50: 1811-24
Kirurgen nr. 1, 2014 37
Intervju av avtroppende leder for NKF – Olaug Villanger
«Takk for meg!!»
Peter Wiel Monrad-Hansen
[email protected]
Fagmedisinske foreninger
Hvordan har det vært å lede
NKF de siste 4 år?
– Det har vært av avgjørende betydning at
NKF i denne perioden har fremstått som en
samlet forening. Det har gjort det lettere å
fremme viktige saker og få større gjennomslagskraft i det kirurgiske miljø. NKF
er blitt en fagmedisinsk forening som blir
involvert og lyttet til i Legeforeningen og
andre helsepolitiske instanser når spørsmål knyttet til kirurgi skal diskuteres.
NKF har i løpet av min styreperiode vokst
seg større og sterkere, og er nå landets
fjerde største fagmedisinske forening.
På tross av dette har jeg erfart at engasjementet blant medlemmene er svært
variabelt og det har vært ganske arbeidskrevende å være leder. Men jeg håper
at jeg har fremstått tilgjengelig og som
en entusiastisk og inkluderende leder.
Det opplevdes også svært givende å lede
NKF under 100 års jubileet. Det tok nesten
100 år før NKF fikk sin første kvinnelige
leder, og det var perfekt timing at det
skjedde like før et høytidelig jubileum.
I mine to styreperioder definerte vi
flere fokusområder og oppdaterte aktuell status til disse områdene med
jevne mellomrom, noe som førte til
større kontinuitet i styrearbeidet.
Hva har vært de viktigste oppgavene i
NKF i denne perioden og hvilke oppgaver er det viktig å jobbe videre med?
– De viktigste oppgavene har jeg informert
medlemmene om kontinuerlig gjennom
mine lederartikler i Kirurgen. En rask
gjennomgang av disse NKF lederne viser
at det spesielt er de sakene som har en
generell kirurgisk interesse, og som går
på tverrfaglig samarbeid, som har vært
viktig for NKF. Noen av temaene som har
vært gjennomgående i hele perioden, har
vært ny spesialitetsstruktur og utdanningsspørsmål, organisering av akutt kirurgi,
nye spesialistregler i generell kirurgi og
oppfølging av dette og rekruttering og
kjønnsbalanse i spesialitetene. Andre
tema av mer generell karakter og helsepolitisk interesse som NKF har engasjert
38 Kirurgen nr. 1, 2014
seg i, har vært endring av turnustjeneste,
etterutdanning, fast ansettelse av leger i
spesialisering, legers arbeidsvilkår, nasjonal
sykehusplan og prioritering i helsevesenet.
Styret har videre hatt et stort fokus på å
videreutvikle NKF sitt medlemsblad, og
Kirurgen fremstår i dag som et kvalitetsblad med mange interessante tema og
artikler. Vi ønsker fortsatt faglig utvikling
av Kirurgen og fra 2014 er redaksjonskomiteen blitt utvidet med en nettansvarlig.
Organisering og gjennomføring av kirurgisk Høstmøte er en kjernevirksomhet i
foreningen, og det er gjennomtenkt at det
foreløpig ikke er innført deltagerkontingent.
Styret har arrangert både Jubileumssymposium og symposium om fremtidens
spesialistutdanning og etterutdanning
med foredragsholdere fra Helsedirektoratet, Universitetet, Legeforeningen og det
fagmedisinske miljø. Høstmøtet samler de
fleste spesialiteter, bortsett fra ortopedi og
nevrokirurgi som har egne arrangement på
andre lokalisasjoner i høstmøteuka. Nytt
av fjoråret var Kirurgmiddagen i endret
innpakning og i en mer uformell atmosfære.
Styret har hatt et ønske om å reetablere
kirurgmiddagen til et av høydepunktene
i høstmøteuken og har derfor nedsatt en
festkomité som vil stå for kontinuiteten.
NKF har på oppdrag fra Traumeutvalget
levert et Traumekirurgisk kompetanseprogram til Sentralstyret med forespørsel om
opprettelsen av eget kompetanseområde.
NKF samarbeider med Royal College of
Surgeons i England, og traumeinteresserte i foreningen har gjennomført flere
kurs i Basal kirurgisk teknikk (BSS) og har
utvidet tilbudet til flere sentra i landet. Det
er noen utfordringer knyttet til organisering
av kursene, og det trengs mer støttepersonell. Det er Spesialitetskomiteen i
generell kirurgi som har ansvar for utforming og godkjenning av kurs, og NKF har
anbefalt at BSS-kurset blir obligatorisk.
I løpet av siste styreperiode har samarbeid i Nordisk kirurgisk forening, den
eldste kirurgiske foreningen i Norden, blitt
gjenopptatt. Nordisk kirurgisk forenings
styre vil fra 2014 bestå av lederne i de
nasjonale kirurgiske foreningene i Norden. Det vil med ny organisering være
en mulighet for lederne i de nasjonale
nordiske foreningene til å ha et samarbeidsforum for å fremme felles interesser.
Den største enkelthendelsen i min styreperiode har vært NKF sitt 100 års jubileum.
NKF ble dannet i 1911 pga misnøye med
lønn og arbeidsforhold. Det var behov
for å ha en nasjonal forening som kunne
representere kirurgene. Denne milepælen
ble vellykket feiret mange dager til ende
med utgivelse av NKF sin historie, Jubileumssymposium og en Jubileumsfest.
Den viktigste pågående enkeltsaken er
fremtidig spesialitetsstruktur. NKF ved
leder har vært representert i Helsedirektoratets og Legeforeningens prosjektgrupper
om spesialitetsstruktur. Helsedirektoratet
leverte i juni 2013 på oppdrag fra HOD
en utredning med forslag til ny spesialitetsstruktur og – innhold, forbedring av
spesialiseringsløpet og en tydeligere rolleog ansvarsfordeling av spesialistutdanning. Departementet bad så direktoratet
gjennomføre en konsekvensutredning av de
foreslåtte endringene. Denne er nå satt på
vent fordi ny regjering med en annen helsepolitisk plattform i første omgang har fokus
på kompetanse i akuttmottak og innføring
av evt. en ny spesialitet i akuttmedisin.
De viktigste temaene å jobbe med
fremover for NKF er uten tvil fremtidens
legespesialister og ny spesialitetsstruktur,
deriblant den videre skjebne til generell
kirurgi. Å få til et godt samarbeid med
nyvalgt Spesialitetskomite i generell kirurgi
og oppgradere kurspakken til spesialiteten. Kirurgisk Høstmøte er et kjerneområde for NKF. Det er også svært viktig å
videreutvikle medlemsbladet Kirurgen
med blant annet en mer levende webside
og evt. være tilknyttet sosiale medier.
I det daglige er jeg Seksjonsleder for
spesialistutdanning i generell- og gastroenterologisk kirurgi og overlege på Seksjon for
lever- og pancreaskirurgi i OUS. Foreningsarbeid tar mye tid og jeg gleder meg til å
kunne fokusere mer på fagutvikling innen
lever- og pancreaskirurgi. Likeledes er
det svært viktig at våre fremtidige spesialistkandidater og kolleger får en optimal
utdannelse og har et mål om å kunne
bidra konstruktivt i denne lederjobben.
Hvordan ser du for deg generellkirurgien i fremtiden?
– På sikt vil vi få en ny spesialiststruktur der
grenspesialiteter blir gjort om til hovedspesialiteter med eller uten generell kirurgi. Jeg
har stor tro på at vi kan få omgjort generell
kirurgi til å bli en basisutdanning med fokus
på akuttkirurgi innen de grenspesialitetene
vi har. Ny regjering med en annen helsepolitisk plattform har satt fokus på kompetanse i akuttmottak og innføring av evt.
en ny spesialitet i akuttmedisin. Vi trenger
spisskompetanse, men geografiske hensyn
tilsier at det også er behov for generell
kirurgisk kompetanse. Norge importerer
også spesialister som for en stor del er
generelle kirurger, og deres spesialitet
må kunne konverteres til norske forhold.
Hvilke råd vil du gi Mohn som ny leder?
– Enhver leder må finne sin stil og utøve
lederrollen på sin måte. Jeg vil nok råde
ham til å engasjere styremedlemmene
og fordele arbeidsoppgaver i styret slik at
lederne av de fagmedisinske foreningene/
underforeningene blir mest mulig inkludert
og ansvarliggjort i styrearbeidet. Dernest
strukturere styrearbeidet godt blant annet
med egen høringsansvarlig. I pågående
fagmedisinske saker av kirurgisk karakter,
for eksempel fremtidens spesialiststruktur,
og samarbeidspartnere også får tilsendt
Kirurgen. Jeg har også god erfaring
med å bruke Min side i Legeforeningens
medlemsportal til å nå alle medlemmer
raskt og effektivt med mail eller sms.
Jeg vil ønske ny leder Arne- Christian
Mohn lykke til i et viktig arbeid!
Intervju av ny leder for NKF
- Arne-Christian Mohn
Hvordan vil du gripe an din nye
oppgave som leder av NKF?
– Motivasjonen for å stille meg til disposisjon for Legeforeningen, var troen på at
det fortsatt er mulig å påvirke myndighetene med gode, faglige argumenter.
Imidlertid tror jeg det bare er mulig om
vi greier å tale med en stemme. Vi lever
i en medisinsk verden, der utviklingen
går svært raskt. Dette krever at fagene
spesialiseres mer og mer. For mange
betyr dette at vi ikke lenger har noe
felles å bidra med. Der er jeg uenig. Vår
oppgave er å gi pasientene et totaltilbud,
dvs. summen av våre spesialiteter skal
gi et bedre tilbud enn før, innenfor hele
mennesket. Hver spesialitet må finne
sitt optimale arbeidsfelt, og så finner vi
felles ut fordelingen av det som evt. faller
utenom. Dermed må vi arbeide sammen
for å nå dette målet. Dette er krevende,
men slett ikke umulig. Etter første styremøte i januar, er jeg styrket i den troen.
Kan du fortelle litt om deg selv,
bakgrunn og fagtilhørighet.
– Jeg er 54 år, gift og har tre barn som
er voksne. Min kone er revmatolog og
indremedisiner. Vi bor i en vakker liten
by som heter Haugesund, i landets
vugge, Norwegen. Selv har jeg arbeidet i tillegg til Haugesund, i Odda,
Tromsø, Harstad og Bergen (Haukeland). Fagbakgrunnen min er gastrokirurgi, selv om jeg i Tromsø hovedsakelig arbeidet med hjerte/kar-kirurgi.
I perioder har jeg hospitert utenlands,
9 mnd i Barcelona (Spania), 2 mnd i
Buenos Aires (Argentina) og én mnd i
UK i Stor-London. Noe klinisk forskning
har det blitt ved siden av arbeidet. Jeg
har vært tillitsvalgt i YLF, hovedtillitsvalgt i
Haugesund og Tromsø. I de senere årene
har jeg sittet i styret i NFGK og NGF.
I NGF sitter jeg fortsatt i styret. I
Haugesund har jeg vært leder
av seksjon for gastroenterologi og urologi i 10 år.
Siden 2011 har jeg vært frikjøpt to dager
i uken som lokalpolitiker. I fylket sitter
jeg i partistyret. Jeg valgte derfor å tre til
siden som leder på sykehuset i 2013.
Hva blir de viktigste satsningsområdene for NKF i din lederperiode?
– Slik det ser ut i dag, blir de to viktigste sakene; spesialistutdanningen til
kirurgene og nasjonal sykehusplan. To
saker som henger sammen, da regjeringen har sagt i bestillingen at de vil
bruke rapporten om spesialiseringen
som bakgrunn for sykehusplanen.
Imidlertid vil det parallellt være et
overordnet mål å arbeide for at arbeidssituasjonen skal bli bedre for alle kirurger,
dvs. at faget skal være styrende i større
grad enn det er i dag på sykehusene.
Fagmedisinske foreninger
Hva er dine planer nå som du har
overgitt stafettpinnen til Mohn?
– Jeg er valgt inn som leder av valgkomiteen i NKF og som Landstyrerepresentant
for Fagmedisinsk forening (Fame), og vil
i den forbindelse fortsatt ha sterk tilknytning til den fagmedisinske foreningsakse.
Jeg har sagt meg villig til å fortsette som
redaksjonsmedlem i Kirurgen og vil prøve
å dra i gang en «Norge Rundt» spalte, hvor
vi inviterer ulike sykehus til å fortelle litt
om seg selv: geografi, størrelse, spesialfagområder, satsningsområder, utdanning
av spesialister, LIS erfaring/rekruttering
etc. Jeg er også medlem av referansegruppen for Legeforeningens nye Lederutdanningsprogram, og er blitt spurt om
å være deltager i flere råd og utvalg etc.
er det viktig å ha nær kontakt med både
grasrota, men også med nivået der avgjørelsene taes. Det er også lurt å bruke NKF
lederartikkelen i Kirurgen konstruktivt som
et vindu mot medlemsmassen og diskutere og informere om aktuelle tema. Jeg
har i løpet av disse fire årene fått mange
tilbakemeldinger fra kolleger basert på
mine ledere, i tillegg til at viktige instanser
Hvordan ser du for deg generellkirurgien i fremtiden?
– Svaret på dette spørsmålet skal styret
komme fram til i fellesskap. Vi har som
mål å ha klar en felles uttalelse i løpet av
mars mnd. Kanskje jeg
kan få svare på
dette i lederen i
neste nummer
av Kirurgen?
Kirurgen nr. 1, 2014
39
Pancreaskreft og cystiske
pancreaslesjoner – nye nasjonale retningslinjer for utredning og behandling
Fagmedisinske foreninger
Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for diagnostikk, behandling og oppfølging av pasienter
med pancreaskreft er helt nytt, og ble publisert på Heldirektoratets hjemmesider i januar 2014
(http://helsedirektoratet.no/publikasjoner/). Dette dokumentet omfatter også utredning og behandling av
cystiske pancreaslesjoner.
Jon Arne Søreide
[email protected]
Avd. for gastroenterologisk kirurgi,
Stavanger universitetssjukehus
PANCREASKREFT
Forekomst
Årlig blir over 600 nye pasienter diagnostisert med pancreaskreft i Norge, som
tilsvarer en samlet insidens på 14/100 000/
år. Forekomsten er tilnærmet lik for begge
kjønn, og øker betydelig med alder over
60 år. Ved diagnosetidspunktet har mange
pasienter enten metastatisk eller lokalavansert sykdom, og noen har tilleggssykdommer som gjør at operativ behandling ikke
er mulig. Dermed kan kun 15-20 prosent av
pasientene bli tilbudt operativ behandling
med kurativ intensjon. Selv hos de som blir
«radikalt» operert er 5-års-overlevelsen lav.
Diagnostikk
Tidlig diagnostikk er viktig, men ofte
vanskelig. Kliniske symptomer er vage og
uspesifikke. Ikterus og ufrivillig vekttap,
eventuelt i kombinasjon med smerter, er
alarmtegn. Nyoppdaget diabetes mellitus
40 Kirurgen nr. 1, 2014
hos en pasient uten kjente risikofaktorer bør også lede til videre utredning.
Adekvat bildediagnostikk, ofte med computer diagnostikk (CT) i portovenøs fase,
bør rekvireres ved mistanke om alvorlig
abdominal sykdom. For spesifikk tumordiagnostikk i pancreas, gjøres CT-pancreas
protokoll, som inkluderer 2 fase kontrast
undersøkelse, der man også tar med
abdomen/bekken og thorax. Vurdering
av resektabilitet baserer seg på adekvat
bildediagnostikk, og endelig utredning/
vurdering bør utføres der hvor pasienten
eventuelt skal opereres (Figur 1). Både MR
og endoskopisk ultralyd (EUS) kan være
supplerende modaliteter i enkelte tilfeller.
ERCP har liten plass i diagnostisk sammenheng, men er aktuell prosedyre ved
for eksempel galleavlastning. Det er svært
viktig at optimal bildediagnostikk blir utført
før man avlaster galleveier med stent.
Tumormarkører (forhøyet CA 19-9 ved
ductalt adenocarcinom eller kolangiocarcinom eller forhøyet CgA ved nevroendokrin
tumor) kan gi en viss støtte i tumorutredningen, på samme måte som forhøyet IgG4
kan gi en viss diagnostisk støtte ved klinisk
mistanke om autoimmun fokal pancreatitt.
En best mulig utredning basert på adekvat bildediagnostikk og noen ganger
supplert med for eksempel EUS er
viktig for adekvat utredning av både
solide og cystiske pancreaslesjoner.
Behandling
Kirurgi er den aller viktigste terapeutiske
modalitet hos pasienter som vurderes for
behandling med kurativ intensjon. Pasienter
med tumor lokalisert til caput pancreas/
periampullært blir vurdert for pancreatoduodenectomi (gjerne kalt «Whipple´s
operasjon»), ofte i en pylorusbevarende
modifikasjon (Figur 2). Distale reseksjoner
med splenektomi blir gjort om tumor er
lokalisert i cauda, eller i corpus pancreatis.
Hvis det er liten mistanke om at pancreaslesjonen er malign, vil man gjerne tilstrebe
en miltbevarende distal reseksjon. Total
pancreatectomi utføres svært sjelden,
og da gjerne hos pasienter som har fått
påvist intraductal papillær mucinøs neoplasi
(IPMN) med påvist, eller mistanke om,
affeksjon av hele hovedgangen i pancreas.
Pancreasreseksjoner er krevende operasjoner. Denne type kirurgi blir nå i all hovedsak
utført ved 5 universitetssykehus (OUS-Oslo, SUS-Stavanger, HUS-Bergen, St.OlavTrondheim, og UNN-Tromsø). Likeså viktig
som selve den kirurgiske kompetansen,
er en døgnkontinuerlige kompetanse og
kapasitet hos andre involverte avdelinger:
anestesi-/intensiv avdeling, radiologisk
avdeling med invasive prosedyrer, endoskopi laboratorium. Avdeling for patologi
og onkologisk avdeling er avgjørende for
det samlede behandlingstilbudet.
Adjuvant kjemoterapi er nå et standard
tilbud til alle (< 75 år) som er operert for
adenocarcinom i pancreas, uavhengig av
lymfeknutemetastaser eller ikke. Enten
5-FU/leucoverin eller Gemcitabin-basert
adjuvant behandling bør påbegynnes
innen 8 uker fra operasjonstidspunktet, og behandlingen varer i 6 mnd.
Oppfølging etter kurativ
behandling
Postoperativ kontroll hos kirurg 4-6 uker
etter operasjonen er viktig for å formidle
ny informasjon (inkludert endelig histologibeskrivelse), og for å imøtekomme
det informasjonsbehovet pasienten og
pårørende måtte ha. Dessuten er det viktig
å vurdere pasientens allmenn- og ernæringstilstand, ikke minst med tanke på å
kunne starte med adjuvant kjemoterapi.
Under pågående kjemoterapi blir
pasienten fulgt av onkolog.
Etter avsluttet primærbehandling vil pasienten som en hovedregel bli fulgt videre av
Figur 2.
sin fastlege. Det er ikke vitenskapelig støtte
for å si at tett oppfølgning ved sykehuspoliklinikk, og/eller standardisert rutinemessig bildediagnostikk bedrer prognosen for
denne pasientgruppen. Om nye kliniske
problemstillinger dukker opp i forløpet, må
fastlegen henvise pasienten til relevant
bildediagnostikk og/eller til utredning og
vurdering ved aktuell spesialistpoliklinikk.
lindre smerter (adekvat smertebehandling
medikamentelt, men i tillegg for eksempel
CT- eller EUS veiledet coelicusblokade).
Generelle palliative tiltak og nyttig informasjon er godt beskrevet i eget Handlingprogram for palliasjon i kreftomsorgen
(se Helsedirektoratets hjemmeside).
Palliativ behandling av
inoperabel tumor eller
metastaserende kreftsykdom
Utredning og behandling av cystiske
pancreaslesjoner er en voksende del av
virksomheten innen gastroenterologien.
Disse lesjonene er ofte et tilfeldig funn ved
utredning av symptomer eller tilstander
som ikke er relatert til pancreas. Økende
bruk av bildediagnostikk, ikke minst i
primærhelsetjenesten, avdekker lesjoner
som i neste omgang henvises til spesialistpoliklinikk for videre avklaring, og eventuelt
behandling eller råd om oppfølgning.
De fleste pasienter med pankreas kreft har
allerede ved diagnosetidpunktet avansert
sykdom som ikke er tilgjengelig for kurativ
behandling. Selv hos de som blir operert
med kurativ intensjon vil svært mange
få sykdomstilbakefall. Vanligst er metastaser til lunge, lever, lymfeknuter eller
peritoneum, med eller uten lokalt residiv.
Hos pasienter med lokalavansert sykdom
(uten metastaser) er median overlevelse mellom 9-12 måneder, den mediane
overlevelsen er redusert til mellom 3-6
måneder om det er påvist metastaser.
Om pasienten har adekvat funksjonsstatus (ECOG≤1-2) kan systemisk palliativ
kjemoterapi vurderes. Behandling med
Gemcitabine i.v. har gitt økt overlevelse
sammenlignet med 5-FU basert behandling. Nyere data tyder på at FOLFIRINOX
kan bedre overlevelsen ytterligere, men
med en noe høyere bivirkningsprofil. Andre medikamenter og regimer
er på vei inn i klinisk anvendelse.
Denne pasientgruppe vil ofte ha behov for
palliative tiltak både for å avlaste obstruksjoner (endoskopisk avlastning av f eks.
galleveier eller duodenum med SEMS,
eller ventrikkelen med en PEG), men også
CYSTISKE
PANCREASLESJONER
I hovedsak kan vi dele de cystiske
lesjonene i to hovedgrupper:
1.Lesjoner uten malignitetspotensiale
a.Pseudocyste (pancreatitt i sykehistorien – avventende
til invasiv behandling)
b.Serøse cystadenomer («serøs cystisk
neoplasi») (vanligvis hos kvinner>60-70
år, «aldri» maligne, oftest multicystiske
bikubemønster, sentralt arr med kalk
– sjelden indikasjon for operasjon)
2.Lesjoner med malignitetspotensiale
a.Mucinøse adnomer («musinøs
cystisk neoplasi»). (Nesten alltid
lokalisert til cauda/corpus, oftest
kvinner ≈ 40-50 års alder. Ingen
kommunikasjon med pancreasgangsystemet. Indikasjon for kirurgi)
b.Intraductal mucinøs cystisk
neoplasi (IPMN)
i. Hovedgang IPMN (Høy risiko for
malignitet hvis diameter ≥ 10mm
og kontrastoppladende murale
knuter. I operasjonsmaterialer er
inntil 2/3 maligne, og vel 40 %
invasive. Indikasjon for kirurgi)
ii.Sidegang IPMN definert som pancreascyster >5mm som kommuniserer med pancreas hovedgangen.
Malignitetsrisiko vurderes bl.a.
relatert til diameter på lesjon, men
individuell vurdering er nødvendig
c.Solid pseudopapillær neoplasi (SSPN)
i. Også kalt «Franz-tumor»;
yngre kvinner omkring 20-30 år,
langsomtvoksende
ii.Ofte stor tumor ved diagnose –
radikal operasjon gir god prognose
Fagmedisinske foreninger
Figur 1.
I handlingsprogrammet gis noen retningslinjer for hvilke pasienter som bør følges opp,
og på hvilken måte. Disse er veiledende,
og bør tilpasses individuelt. Vurdering av
hver enkel pasient (alder, komorbiditet,
lesjonens størrelsen og karakteristika,
vekst over tid – og ikke minst pasientens
ønske om behandling, eller evne/vilje til
å leve med en liten diagnostisk usikkerhet) er nødvendig der det ikke er åpenbar
indikasjon for operativ behandling.
Følgende har deltatt i gruppen som
har laget handlingsprogrammet:
Anders Drolsum, Svein Dueland, Tor
Jacob Eide, Ivar P. Gladhaug, Jon Erik
Grønbech, Marianne Klemp, Kristoffer
Lassen, Marit Olstad, Åse Skår, Rune
Småland, Jon Arne Søreide (leder).
Kirurgen nr. 1, 2014
41
The 35th Congress of the Scandinavian
Association of Plastic Surgeons
The 7th Nordic Congress
of Nurses in Plastic Surgery
Fagmedisinske foreninger
42 Kirurgen nr. 1, 2014
Welcome to Tromsø
and the Midnight Sun!
Thomas Sjøberg
Leder
Skandinavisk plastikkirurgisk forening
Den 12.-14. juni i år arrangeres den 35.
skandinaviske plastikkirurgiske konferansen
og den syvende skandinaviske kongressen
for plastikkirurgiske sykepleiere. Dette er
en Inter-Nordisk konferanse som samler
kirurger og sykepleiere innen plastikkirurg
fra alle nordiske land. Kongressen holdes
annethvert år og er den største innen
plastikkirurgi i Norden. Over 300 leger
og sykepleiere har besøkt konferansen de
seneste gangene.
Norsk plastikkirurgisk forening er vertskap i år og kongressen arrangeres på
et helt nytt hotell; The Edge, i sentrum
av Tromsø. Hotellet vil tilby det aller
seneste innen teknologi og moderne
design. Et stort antall utstillere er invitert
for å presentere nye spennende produkter innen plastikkirurgisk behandling.
Vi arrangerer vitenskapelige sesjoner,
både i form av kortere frie foredrag og
lenger presentasjoner av spesielt inviterte
gjesteforelesere. Kongressen har både
et rekonstruktiv og et estetisk fokus,
med to parallelle sesjoner hver dag. Alle
presentasjoner vil være på engelsk.
Vi ønsker spesielt å invitere sykepleiere med plastikkirurgisk interesse for å
delta med presentasjoner av ny viten
innen plastikkirurgisk behandling!
Kongressen starter torsdag den 12. juni
med Milomir Ninkovic som vil presentere
fremtiden innen rekonstruktiv plastikkirurgi.
Deretter Bohdan Pomahac, som er årets
Tord Skoog foreleser og spesielt invitert
fra Akademisk sjukhuset i Uppsala. Etter
et antall frie sesjoner avsluttes dagen
med ”get-together” på Polaria i Tromsø.
Her vil en få mulighet å bli bedre kjent
med sub-arktisk fauna og kokkekunst!
På fredag formiddag Julian Pribaz, som
snakker om estetiske aspekter av rekonstruktiv kirurgi og Christina Lindholm,
som tar for seg utredning og behandling av
kroniske sår. Fredagen avsluttes med en
kongressmiddag av nord-norsk karakter ute
på Sommarøy, like ved ”storhavet”. Vi regner med midnattssol og flotte muligheter til
bading for den som ikke skyr en dukkert i
12 °C! Lørdagen starter med Mads Gilbert,
som vil gi oss et tilbakeblikk på en litt annerledes hverdag i Gaza. Patrick Tonnard
vil presentere det nyeste innen estetisk
ansiktskirurgi. Etter et antall frie foredrag
avsluttes kongressen ved lunsjtid lørdag.
Programmet er ikke endelig ferdig og
tilføyelser vil kunne komme etter hvert. Vi
har booket flere rom på konferansehotellet, men det er også muligheter for å bo på
andre hotell i sentrum. Tromsø sentrum er
så lite at man uansett hotell vil klare seg
med en kort spasertur til kongressen.
Forelesere:
Milomir Ninkovic, MD, PhD, er professor og klinikksjef ved plastikk- og
håndkirurgisk avdeling på Klinikum Bogenhausen i München.
Fagmedisinske foreninger
Skandinavisk plastikkirurgisk
kongress i Tromsø
Bohdan Pomahac, MD, er sjef for plastikkirurgisk transplantasjon og brannskadebehandling vid Brigham and Women´s Hospital, Harvard Medical School, Boston, USA
Julin Pribaz, MD, er professor og nestleder (associate director) for plastikkirurgi,
Brigham and Women´s Hospital, Harvard Medical School, Boston, USA.
Christina Lindholm, Dr Med, er professor vid Sophiahemmet högskola og
Karolinska sjuhuset i Stockholm.
Mads Gilbert, MD, PhD, er professor og
leder for akuttmedisinsk avdeling, Universitetssykehuset Nord-Norge, Tromsø
Patrick Tonnard, MD, PhD, er plastikkirurg vid Coupure Centrum og Esthetisch
Medisch Centrum 2 i Sint-MartensLatem, Beligia. Han har et professorat
2 ved universitetssykehuset i Ghent.
Velkommen til Tromsø!
Vi ser frem til å møte så mange
som mulig av dere i eviglangt solskinn i Tromsø, i beste fall …
Mer informasjon om påmelding, priser,
program osv. finner dere på hjemmesiden:
www.scandplast2014.no
Kirurgen nr. 1, 2014
43
Doktorgrad
En kort presentasjon av avhandlingen
«Contemporary management
of splenic injury»
Bakgrunn: På 1950-tallet erkjente man at milten har immunologisk betydning og at splenektomi øker
risikoen for potensielt dødelig postsplenektomi infeksjon (OPSI).1 Kunnskapen medførte endring i
behandlingen av miltskader, fra obligat splenektomi til miltsparende kirurgi og senere til ikke-operativ
behandling (NOM) av hemodynamisk stabile pasienter.2, 3
moderat blødning og/eller tegn til forsinket blødning hos både voksne og barn.
Jorunn Skattum
[email protected]
OUS-Ullevål
Avd. for traumatologi
Studier
Av 1500 - 1600 traumepasienter som
legges inn og registreres årlig ved
OUS – Ullevål, har 10 % abdominalskade.4 Miltskader forekommer hyppig, ca 50 – 60 skader per år.4
Fagnytt • Debatt
Angioembolisering (AE) ble i 2002 tatt i
bruk som del av ikke-operativ behandlingsprotokoll for miltskader. Dette resulterte i
signifikant færre splenektomerte og betydelig økt suksessrate for NOM over toårs
perioden 2002 – 2004 sammenliknet med
historiske kontroller fra perioden 2000 2002.5 Studien indikerte ved ettersyn av
ikke publiserte data, at Organ Injury Scale
(OIS) grad 3 miltskader sannsynligvis ikke
var i behov av forebyggende AE for å oppnå
vellykket NOM, og protokollen ble derfor
endret i samsvar med disse funnene i 2008.
Forebyggende AE var fra oktober 2008 reservert til OIS grad 4 og 5 skader samt ved
funn av kontrastekstravasering (EV) og/eller
pseudoaneurysme (PSA) på innkomst- eller
kontroll-CT hos voksne. AE har gjennom
hele studieperioden forøvrig vært brukt
ved persisterende PSA hos barn og ved
Vi ønsket å gjennomgå resultatene av miltskadebehandlingen for voksne og barn på
OUS-Ullevål i perioden 2002 til 2010 med
fokus på nytten av AE og hvorvidt endret
behandlingsstrategi for OIS grad 3 var
vellykket ved sammenlikning av behandlingsperiodene med (2002-2008) og uten
(2008-2010) forebyggende AE. En retrospektiv gjennomgang av journaler og røntgenbilder ble gjennomført etter identifisering av pasientene via Traumeregisteret og
medisinske koderegistere ved OUS-Ullevål.
etter initial observasjon med eller uten AE.
Forsinket blødning og assosierte bukskader utløste hhv. seks og to senlaparotomier. AE ble utført hos 116 pasienter (39
%). Forsinket blødning forekom hos syv
AE-behandlede pasienter hvorav fire ble
operert og tre ble re-embolisert. Av 116
emboliserte pasienter måtte fem pasienter
(4 %) opereres (96 % vellykket NOM).
Studien sannsynliggjør at hemodynamisk
stabile pasienter med alvorlig miltskade
trygt kan behandles konservativt ved
bruk av AE, tabell 1. Sammenlikning av
behandlingsresultatene for pasienter
I tillegg ønsket vi å undersøke om miltfunksjonen var bevart etter AE for miltskade grunnet sparsom eksisterende
dokumentasjon på dette området.6-9
Det ble utført case-control-studier
av henholdsvis voksne og barn.
Resultater
Studie 1: «Refining the role of
splenic angiographic embolization
in high grade splenic injuries”.10
NOM ble forsøkt hos 207 (70 %) av 296
voksne behandlet for miltskade på OUS –
Ullevål i studieperioden. Hos kun åtte lyktes
ikke NOM (4 %), definert ved laparotomi
Figur 1. CT snitt Miltskade OIS grad 5 med ekstravasering.
Tabell 1. Pasientkarakteristika inndelt etter OIS miltskadegrad.
OIS
n
ISS
NOM
n (%)
EV
n (%)
AE
n (% of NOM)
FB
n (%)
Feilslagere
n (%)
SAG
n (%)
K
n (%)
M
n (%)
1
23
31 (11)
17 (74)
1 (4)
1 (4)
1 (4)
1 (6)
7 (30)
10 (43)
3 (13)
2
66
32 (15)
39 (59)
3 (5)
2 (3)
0
0
29 (44)
29 (44)
14 (21)
3
116
29 (13)
87 (75)
15 (13)
50 (43)
6 (5)
4 (5)
31 (27)
48 (41)
12 (10)
4
74
33 (14)
56 (76)
24 (32)
55 (74)
2 (3)
1 (4)
20 (27)
37 (50)
6 (8)
5
17
46 (10)
8 (47)
3 (18)
8 (47)
2 (12)
2 (25)
10 (59)
9 (53)
3 (18)
Total
296
32 (14)
207 (70)
46 (16)
116 (39)
11 (4)
8 (4)
97 (33)
133 (45)
38 (13)
OIS, Organ Injury Scale (miltskadegrad); n, antall; ISS, Injury Severity Score; NOM, ikke operativ behandling; EV, kontrast ekstravasering
på innkomst CT; AE, angioembolisering; FB, Forsinket blødning; Feilslagere, NOM feilslagere; SAG, Sagman erythrocytter; K,
komplikasjoner; M, mortalitet.
44 Kirurgen nr. 1, 2014
med OIS skadegrad 3 henholdsvis med
(n=81) og uten (n=35) obligat AE, indikerer at AE ikke er nødvendig for vellykket
NOM i denne miltskadepopulasjonen.
miltcyster som ble laparoskopisk fenestrert
og én pasient døde 6 år gammel av OPSI.
AE ble benyttet hos 22 NOM pasienter
(yngste 6 år) på indikasjonene PSA (n=2),
forsinket blødning (n=8), EV (voksen
protokoll n=2), høygradig skade (voksen
protokoll n=8) og profylaktisk grunnet underliggende patologi (n=2). Hos
en pasient mislyktes NOM etter AE. I
populasjonen 14 år eller yngre predikerte
EV forsinket blødning og behov for AE.
Studie 2: «Preserved splenic
function after angioembolisation
of high grade injury».11
Totalt 15 AE-pasienter og 14 splenektomerte ble rekruttert til miltfunksjonsstudien av voksne. Blodgivere
ble rekruttert som kontroller.
Ultralyd med kontrast ble utført på AEpasientene (AE minimum 12 måneder før
undersøkelsen) for vurdering av miltstørrelse og sirkulasjon. Helserelaterte hendelser,
innleggelser og infeksjonsepisoder ble
registrert hos pasientene og blodprøveanalyser av IgA/IgG/IgM-titere, pneumokokk-spesifikke immunglobuliner, generell
hematologi, Howell-Jolly legemer og T og B
celle-subpopulasjoner av lymfocyttene ble
registrert hos alle inkluderte. Trombocytter
og leukocytter var lett forhøyede hos AEpasientene sammenliknet med kontrollene,
men resultatene indikerer at infeksjonsforebyggende tiltak ikke er nødvendig etter
gjennomgått AE av miltskade hos voksne.
Studien bekrefter at de fleste barn og
ungdommer med miltskade kan behandles uten operasjon og indikerer videre at
AE bidrar til vellykket NOM også blant
barn og ungdom med miltskade.
Studie 4: «Preserved function
after angioembolisation of splenic
injury in children and adolescents:
a case control study».13
Totalt 11 pasienter med miltskade behandlet med AE før fylte 17 år samtykket til undersøkelse av miltfunksjon mer
enn ett år etter behandlingen. Friske
alders- og kjønnsmatchede kontroller ble
rekruttert blant bekjentes barn. Antallet
gjenlevende splenektomerte fra samme
periode var for lavt til å utgjøre en kontrollgruppe og ble derfor ikke inkludert.
Alle pasienter og kontrollpersoner ble
undersøkt med ultralyd av milten i tillegg til blodprøveanalyser av IgA/IgG/
IgM-titere, pneumokokk-spesifikke
immunglobuliner, generell hematologi,
Howell-Jolly legemer og T og B cellesubpopulasjoner av lymfocyttene. Helserelaterte hendelser ble registert.
Vi fant ingen forskjeller mellom pasienter
og kontroller, og miltfunksjonen synes
derav upåvirket av AE hos barn og ungdom.
Konklusjon
AE bidrar til miltpreservasjon både hos
voksne og barn, selv ved alvorlig miltskade.
Tabell 2. NOM - pasientenes karakteristika.
Observasjon (n=44)
AE (n=22)
p
Alder, år (SD)
9.8 (4.2)
14.6 (2.9)
<0.001
Hb, g/dL (SD)
11.4 (1.6)
12.0 (2.0)
0.3
Puls, slag/min (SD)
103 (23)
89 (23)
0.005
sBT, mmHg (SD)
116 (18)
121 (25)
0.2
ISS (SD)
19 (10)
37 (16)
0.3
3.5 (0.8)
3.7 (0.6)
0.3
EV (n)
3
7
0.002
Transfundert (n)
10
8
0.3
NOM feilslagere (n)
0
1
0.3
Komplikasjoner (n)
6
11
0.003
Døde (n)
0
2
0.1
OIS grad (SD)
AE, angioembolisert; n, antall; SD, standard avvik; Hb, hemoglobin verdi ved innleggelse; Puls, pulsfrekvens ved innleggelse; sBT, systolisk blodtrykk ved innleggelse;
ISS, injury severity score; OIS, organ injury scale (miltskadegrad); EV, ekstravasering.
Figur 2. Coronalt angiografi bilde av samme miltskade
med pågående blødning/ekstravasering.
Referanser
1. King H and Shumacker HB Jr. Splenic studies 1: susceptibility to infection after splenectomy performed
in infancy. Ann Surg. 1952; 136: 239 - 242
2. Upadhyaya P. Conservative management of splenic
trauma: history and current trends. Pediatr Surg Int.
2003; 19: 617 – 627
3. Peitzman AB and Richardson JD. Surgical treatment
of injuries to the solid abdominal organs: A 50-Year
Perspective From the Journal of Trauma. J Trauma
2010; 69: 1011 - 1021
4. Traumeregisteret OUS-Ullevål
5. Gaarder C, Dormagen JB, Eken T, Skaga NO, Klow NE,
Pillgram-Larsen J, Buanes T, Naess PA. Nonoperative
management of splenic injuries: improved results
with angioembolization. J Trauma 2006; 61: 192 - 198
6. Nakae H, Shimazu T, Miyauchi H, Morozumi J, Ohta
S, Yamaguchi Y, Kishikawa M, Ueyama M, Kitano M,
Ikeuchi H, et al. Does splenic preservation treatment (embolization, splenorrhaphy, and partial splenectomy) improve immunologic function and long-term
prognosis after splenic injury? J Trauma 2009; 67:
557 - 564
Fagnytt • Debatt
Studie 3: «Splenic artery embolisation
in children and adolescents – An 8 year
experience».12
I alt ble 66 av 72 barn og ungdommer (<
17 år) forsøkt ikke-operativt behandlet for
miltskade i perioden 2002-2010 (92 %),
tabell 2. Bare en av 66 ble laparotomert
etter initial observasjon tilsvarende en
NOM suksessrate på 98 %. Gjennomsnittlig total skadegrad (ISS) var 20 og 93 % av
pasientene hadde OIS miltskadegrad 3 eller
høyere. Det ble registrert 25 komplikasjoner, hvorav to var relatert til AE-prosedyren,
og 7 pasienter døde av assosierte skader.
Senkomplikasjoner ble registert hos tre
pasienter; to utviklet symptomgivende
Andre nylig publiserte studier støtter disse
funnene.14, 15 Angioembolisering synes ikke
å svekke miltens immunologiske funksjon
vesentlig og komplikasjonsfrekvensen av
behandlingen er lav. AE anbefales derfor
benyttet i behandlingen av hemodynamisk stabile pasienter med miltskade.
7. Bessoud B, Duchosal MA, Siegrist CA, Schlegel S,
Doenz F, Calmes JM, Qanadli SD, Schnyder P, Denys
A. Proximal splenic artery embolization for blunt
splenic injruy: clinical, immunologic, and ultrasounddoppler follow-up. J Trauma 2007; 62: 1481- 1486
8. Malhotra AK, Carter RF, Lebman DA, Carter DS, Riaz
OJ, Aboutanos MB, Duane TM, Ivatury RR. Preservation of splenic immunocompetence after splenic
artery angioembolization for blunt splenic injury. J
Trauma 2010; 69: 1126 – 1131
9. Tominaga G, Simon FJ, Dandan IS, Schaffer KB, Kraus
JF, Kan M, Carlson SR et al. Immunologic function
after splenic embolization, is there a difference? J
Trauma 2009; 67: 289 - 295
10.Skattum J, Næss PA, Eken T og Gaarder C. Refining
the role of splenic angiographic embolization in high
grade splenic injuries. J Trauma Acute Care Surg
2013; 74: 100 - 104
11.Skattum J, Titze TL, Dormagen JB og medarbeidere.
Preserved splenic function after angioembolisation of
high grade injury. Injury, Int J Care Injured 2012; 43:
62 - 66
12.Skattum J, Gaarder C og Næss PA. Splenic artery
embolisation in children and adolescents – An 8 year
experience. Injury 2014; 45: 160 – 163
13.Skattum J, Løkke RJ, Titze TL og medarbeidere.
Preserved function after angioembolisation of splenic
injury in children and adolescents: a case control
study. Injury 2014; 45: 156 – 159
14.Requart JA, D’Agostino RB and Miller P. Nonoperative
management of adult splenic injury with and without
splenic artery embolotherapy: a meta analysis. J
Trauma 2011; 71: 898 - 903
15.Bhullar IS, Frykberg ER, Tepas JJ 3rd, Siraqusa D,
Loper T and Kerwin AJ. At first blush: absence of
computed tomographic contrast extravasation in
grade IV or V adult splenic trauma should not preclude angioembolization. J Trauma Acute Care Surg
2013; 74: 105 -111
Kirurgen nr. 1, 2014
45
Doktorgrad
Improvement of care for patients with
pancreatic and periampullary tumours with
particular focus on the role of Surgery
Tom Nordby
[email protected]
Sykehuset Østfold, avdeling Moss
og økt overlevelse. Dette kan åpne for økt
behandlingsintensivitet, også i form av
kirurgi. Alle pasienter som er operert for
pancreas cancer bør følges opp med CT
undersøkelse/klinisk kontroll i minst 5 år.
Fagnytt • Debatt
Høsten 2008 startet vi Tematisk Pancreas
Tumor Prosjekt (TPTP), som er tverrfaglig
og sykehusomfattende der vi prospektivt registrerer alle henviste pasienter
med fokus på effekten av utrednings- og
behandlingsintervensjoner. Dette arbeidet
presenterer 330 pasienter, inkludert fram til
31.12.2010, der vi blant annet konkluderer
med at flere pasienter bør opereres med
reseksjon/rekonstruksjon av mesenterialkar,
da et stort antall svulster affiserer disse.
Sammendrag
Pancreas cancer er fremdeles resistent
mot kjemoterapi i betydelig grad. Kirurgi er
derfor den eneste behandling med kurativt
potensiale, men det har rådet restriktive
holdninger både til omfattende primærkirurgi (eksempelvis rekonstruksjon av mesenterialkar), og til kirurgisk behandling av residiv.
Nytteverdien av terapeutiske intervensjoner, målt som levetidsforlengelse, har ikke
vært så stor som man kunne ønske, og
hvordan pasientenes livskvalitet påvirkes
av ulike behandlingsintervensjoner, vet vi
lite om. Årsaken til kunnskapsmangel om
livskvalitet hos pasienter med pancreas
cancer, er dels at gode måleinstrumenter
mangler. Derfor utviklet vi et nytt sykdomsspesifikt instrument (PACADI score), som
etterspør pasientens egne prioriteringer.
Vi har utført en retrospektiv gjennomgang
av 164 pasienter med residiv etter tidligere
pancreaskirurgi der vi har funnet sammenheng mellom asymptomatisk residiv
46 Kirurgen nr. 1, 2014
Pasienter operert med mikroskopisk
ufri reseksjons-margin (R1 reseksjon)
er sammenlignet med pasienter med
lokalavansert sykdom, som ikke har fått
fjernet sin svulst (lokalavansert inoperabel tumor). Selv om R1 reseksjon ikke er
ønskelig (fri margin, R0, er målet for alle
inngrep), fører fjernelse av svulsten med
R1-status til økt overlevelse, sammenlignet
med kjemoterapi uten reseksjon. Opererte pasienter ser også ut til å ha bedre
livskvalitet i sin gjenværende levetid.
Vi konkluderer med at flere pasienter bør
tilbys kirurgisk behandling selv om risikoen for R1 reseksjon derved skulle øke.
Referanser
1. Nordby T, Hugenschmidt H, Fagerland MW, Ikdahl T,
Buanes T, Labori KJ. Follow-up after curative surgery
for pancreatic ductal adenocarcinoma: asymptomatic
recurrence is associated with improved survival. Eur
J Surg Oncol 2013; 39(6): 559-566 [PMID: 23498362
DOI: 10.1016/j.ejso.2013.02.020]
2. Heiberg T, Nordby T, Kvien TK, Buanes T. Development and preliminary validation of the pancreatic
cancer disease impact score. Support Care Cancer
2013; 21(6): 1677-1684 [PMID: 23314652 PMCID:
Pmc3641289 DOI: 10.1007/s00520-012-1713-3]
3. Nordby T, Ikdahl T, Lothe IM, Anonsen K, Hauge T,
Edwin B, Line PD, Labori KJ, Buanes T. Opportunities
of improvement in the management of pancreatic and
periampullary tumors. Scand J Gastroenterol 2013;
48(5): 617-625 [PMID: 23597153 PMCID: Pmc3665210
DOI: 10.3109/00365521.2013.781218]
4. Nordby T, Ikdahl T, Bowitz Lothe IM, Fagerland MW,
Heiberg T, Hauge T, Labori KJ, Buanes T. Improved
survival and quality of life in patients undergoing R1
pancreatic resection compared to patients with locally advanced unresectable pancreatic adenocarcinoma.
Pancreatology: official journal of the International
Association of Pancreatology (IAP) [et al] 2013;
13(2): 180-185 [PMID: 23561977 DOI: 10.1016/j.
pan.2013.01.003]
The monofilament advantage
Complete range of synthetic absorbable monofilament sutures
Why use a monofilament suture?
Monosyn® Quick
z Smooth passage through the tissue (2)
Monosyn®
z Reliable knot and high knot tensile strength
MonoPlus®
Monomax®
z Less infection promoting effect (1,2)
z Degradation profile adapted to the wound
healing process of each tissue
7 days 14 days
28 days
time needed to reach 50 % of initial tensile strength 90 days
More information: www.themonofilamentadvantage.com
1
Mangram AJ, Horan TC, Pearson ML, Silver LC, Jarvis WR.
Guideline for prevention of surgical site infection, 1999.
Hospital Infection Control Practices Advisory Committee.
Infect Control Hosp Epidemiol. 1999 Apr;20(4):250-78.
2
Choi HJ, Chae HD. Comparison of E. coli Infiltration between
New Synthetic Absorbable Sutures. J Korean Surg Soc. 2009;77:1-6.
A-CT14001
B. Braun Surgical SA | Carretera de Terrassa, 121 | 08191 Rubí | Spain
Phone +34 93 5 86 62 00 | Fax +34 93 6 99 63 30 | www.bbraun.com
B. Braun Medical AS I Kjernåsveien 13B I 3142 Vestskogen I Norway
Tel. + 47 33 35 18 00 I Faks + 47 85 23 30 75 I www.bbraun.no
Aesculap – a B. Braun company
Diafragmahernier hos voksne
Medfødt diafragmahernie finnes hos ca 1:3000 levende fødte. De fleste blir påvist i spedbarnsalder
og forekomsten hos voksne er usikker (1).
Kristin Kjellevold
[email protected]
Avdeling for gastrokirurgi, OUS-Ullevål
Vanligvis foreligger en posterolateral
defekt i diafragma uten brokksekk, et
såkalt Bochdalek brokk (1). Dette ble
beskrevet første gang i 1848 hos nyfødte
med respirasjonssvikt. Som regel oppdages disse brokkene i spedbarnsalder
pga. lungesymptomer. I sjeldne tilfeller
er de ikke symptomgivende initialt og
gir symptomer først i voksen alder, da
oftest i form av abdominale plager (1,2).
Fagnytt • Debatt
Morgagni-Larrey hernie er den type medfødt diafragmahernie som oftest opptrer
i voksen alder. Det ble først beskrevet av
Giovanni Batista Morgagni i 1761. Disse
utgjør 3-5 % av alle medfødte diafragmahernier (2) og skyldes en svakhet i
«Larrey space» mellom fremre sternale
og costale diafragmafibre (2,3). Brokket
opptrer sjelden i barnealder til tross for
at defekten er medfødt. En teori er at økt
intraabdominalt trykk med alderen gjør at
defekten utvides og tillater herniering av
abdominalinnhold (2). Morgagni-Larrey
hernier har oftest brokksekk (1,2) som bør
reponeres og ekstirperes under operasjon.
Traumatiske diafragmahernier skal
opereres akutt, men enkelte ganger
oppdages de ikke i forbindelse med
traumet og blir symptomgivende først
senere eller oppdages tilfeldig ved bildeundersøkelses pga andre tilstander.
På OUS Ullevål har vi i perioden juli 2011
til januar 2014 operert 7 ikke akutttraumatiske diafragmahernier hos voksne:
Et Bochdalek hernie, to Morgagni hernier
og fire posttraumatiske diafragmahernier.
Her presenteres tre av dem for å
demonstrere utfordringene ved de ulike
typene diafragmahernier hos voksne:
Kasuistikk 1:
52 år gammel tidligere stort sett frisk
mann, fysisk aktiv og i fullt arbeid, innlagt med 2 døgns sykehistorie med
akutte magesmerter. Han fortalte at han
hadde vært innlagt sykehus et par ganger
i tenårene pga. magesmerter uten at han
fikk noen diagnose, og at han i 20-årene
fikk påvist et diafragmahernie, men ikke
hatt plager fra dette inntil det aktuelle.
48 Kirurgen nr. 1, 2014
Figur 1. Kasuistikk 1 CT forut for operasjon.
CT abdomen viste herniering av ventrikkel og tynntarm til venstre hemithorax
og ventrikkelretensjon. Bukorganer fylte
nærmest hele venstre thorax (figur 1).
Han ble symptomfri etter nedleggelse av
ventrikkelsonde som ble seponert etter ca
2 døgn. Han ble utskrevet med avtale om
kontroll og ble diskutert internt på avdelingen med thoraxkirurgene mtp. kirurgisk
tilgang fra thorax. Man konkluderte med
at så lenge pasienten hadde levd fint
med dette i mange år, kunne man se det
an. Han var selv lite innstilt på kirurgisk
behandling. Noe av tilbakeholdenheten
skyldtes også at bildediagnostikk hadde
vist at diafragma manglet baktil og man var
usikker på hvordan defekten skulle lukkes.
Etter to år ble han innlagt med liknende
symptomer. CT abdomen viste ventrikkel,
tynntarm og colon i venstre hemithorax,
ventrikkelretensjon og tynntarmsileus.
Det var nærmest fullstendig atelektase av
venstre lunge og deviasjon av mediastinum
mot høyre (Figur 2). Det ble gjort avlasting
med ventrikkelsonde med forbigående
effekt på hans ileus symptomer og etter
Figur 2. Kasuistikk 1 Kontroll CT mellom de to innleggelsene. Pasienten er her symtpomfri, i full jobb og
trener spinning.
4 døgn ble han laparotomert via midtlinjesnitt. Brokkporten lå baktil og lateralt
på diafragma og ble karakterisert som et
Bochdalek hernie. Ventrikkel, tynntarm og
colon med oment ble reponert fra venstre
thorax. Det fantes ingen brokksekk og
det var lite adheranser mot thorax-hulen.
Venstre lunge spilte seg langsomt ut under
inngrepet. Brokkporten lot seg ikke trekke
Figur 4. Kasuistikk 2 Preoperativ CT Thorax.
Figur 3. Kasuistikk 1 Rtg Thx 6 uker postoperativt.
Etter reponering av abdominalorganer
lot ikke fascien seg lukke. Initialt ble
det anlagt VAC og etter to dager startet
traksjon av fascien med nett. Buken ble
lukket etter 6 dager. Forløpet ble komplisert av aspirasjonspneumoni, og han ble
utskrevet fra intensivavdelingen etter 27
dager og hadde et totalt sykehus opphold
på 44 dager. Ved utskrivelse til rehabiliteringsinstitusjon hadde han symptomer
på «critical illness neuropathy» men med
utsikter til å gjenoppta normal aktivitet.
Rtg thorax kontroll før utskrivelse viste
jevne diafragmakupler, trukket lenger
ned på høyre side enn venstre, sannsynligvis pga. traksjon fra nettet (Figur 3).
Kasuistikk 2:
33 år gammel mann som var utsatt for
bilulykke da han var 20 år gammel. Det ble
den gang påvist høyresidige costafrakturer
og bekkenfraktur. Han var helt restituert,
fysisk aktiv og i fullt arbeid. De siste par
årene var han plaget med epigastriesmerter, uregelmessig avføring og var utredet
med gastroskopi med negative funn.
I forbindelse med elektiv ortopedisk kirurgi
ble det påvist lav oksygenmetning hvorpå
han ble henvist til rtg thorax og etter hvert
CT thorax som viste et stort høyresidig
diafragmahernie med store deler av colon
og lever beliggende i høyre hemithorax
(figur 4). Han ble laparotomert elektivt
med skråsnitt under høyre costalbue.
Relativt ukomplisert reponering av brokkinnhold: Colon, oment, lever og duodenum.
Brokkporten strakte seg langt medialt, og
HPB-kirurg ble tilkalt for å definere området
mellom høyre levervene/v.cava og bakre
kant av brokkporten for å få lukket denne.
Defekten i diafragma målte ca 10 cm og lot
seg enkelt trekke sammen etter reponering
av brokkinnhold. Den ble lukket med ikkeresorberbar sutur og dekket med et Parietex
Composite nett 10 x 15 cm. Postoperativt
forløp ble komplisert med sårinfeksjon.
Han ble utskrevet etter 12 dager. CT thorax/
abdomen etter 6 mnd. var upåfallende.
ble operert etter to døgn, og man fant et
lett reponibelt hernie som inneholdt colon
transversum. Det var lokalisert fortil medialt
på venstre side forenelig med et MorgagniLarrey hernie. Brokksekken ble ekstirpert
og lukket med fortløpende ikke-resorberbar
sutur før den ble dekket med et 10 x 10
cm stort Permacol nett som ble festet
med suturer og vevslim. Valg av nett var
tilfeldig og det kan diskuteres om det her
var behov for forsterkning utover suturer.
Hun ble utskrevet andre postoperative dag.
Det er usikkert om symptomene hun hadde
ved innleggelse var relatert til brokket.
Kasuistikk 3:
Det går ikke klart frem av litteraturen om
lukkingen av brokkporten bør forsterkes
med nett. Residivraten oppgitt i litteraturen
er generelt lav (1), uavhengig om det er
anlagt nett eller kun lukket med suturer.
53 år gammel kvinne som fikk påvist et diafragmahernie på venstre side i forbindelse
med utredning før hjertekirurgi. Hun hadde
i «alle år» hatt abdominalplager i form av
uregelmessig avføring, men ingen forverring senere tid. CT viste herniering av colon
transversum til venstre hemithorax (figur
5) og det ble funnet indikasjon for elektiv
kirurgi. Kort tid etter vurdering på kirurgisk
poliklinikk ble hun akutt innlagt pga brystsmerter og CRP-stigning. Ny CT ga ikke
mistanke om inkarserering av brokket. Hun
Fagnytt • Debatt
sammen, og diafragma manglet helt baktil
i en lengde på 5-10 cm. Problemet med
lukking ble løst ved at ortoped ble tilkalt
og festet 4 Mitec benankere til costa 12
og et 15 x 10 cm Parietex Composite nett
ble festet til disse og suturert mot diafragma med ikke-resorberbare suturer.
Figur 5. Kasuistikk 3 Preoperativ CT abdomen.
Pga. risiko for inkarserering bør diafragmahernier opereres når de påvises selv om
de ikke er symptomgivende på diagnosetidspunktet (1,3). Et godt eksempel
på dette er kasuistikk 1 som burde vært
operert tidligere for å slippe et forlenget
sykdomsforløp forårsaket av ileus.
Referanser
1. Schumacher L, Gilbert S. Thorac Surg Clin 19(2009)
469-472.
2. Abraham V, Myla Y, Varghese S et al. Indian J Surg
(Sept-Oct 2012)74(5):391-395
3. Percivale A, Stella M, Durante V et al. Journal of
Laparoendoscopic and Advanced Surgical Techniques, Volume 15, Number 3, 2005
Kirurgen nr. 1, 2014
49
Dokumentert effekt av laparoskopisk
simulatortrening i Kirkenes
Lars Eftang
[email protected]
Kirurgisk avdeling
Finnmarkssykehuset, Kirkenes
Laparoskopisk utdanning av yngre kirurger
på et lite, perifert og lav-volum lokalsykehus
kan være utfordrende. Ferske kollegers
første møter med laparoskopisk kirurgi
skjer gjerne ved øyeblikkelig hjelp-kirurgi
for akutt appendisitt hvor den tekniske
vanskeligheten ofte er lav og kritiske komplikasjoner sjelden forekommer. På store
sykehus forekommer denne operasjonen
ofte, og basale koordinasjonsevner og
instrumentføring trenes og kommer mer
avanserte inngrep til gode nokså tidlig.
Fravær av hyppig ø-hjelpslaparoskopi i Kirkenes
Fagnytt • Debatt
20-30 årlige innleggelser for akutt appendisitt gir et lite treningsvolum for 5 leger i
spesialisering. Når det i tillegg er tradisjon
for åpen appendektomi blant bakvaktene
utgjør ø-hjelps-laparoskopien et ubetydelig treningsvolum. Da er spranget opp til
neste trinns inngrep som laparoskopisk
cholecystektomi og brokkirurgi for stort,
og selv om det gjøres svært mange
laparoskopiske lyskebrokk og lap. galler hver uke i Kirkenes på pasienter fra
hele Nord-Norge, var utdanningsutbyttet
for LIS-legene lite, i det inngrepene i all
hovedsak ble utført av overlegene. Hvertfall
inntil dette prosjektet fikk vind i seilet!
De fleste er enige om at 2-dimensjonell
koordinasjonsevnene og instrumentføringsprinsipper kan trenes opp på land,
med både enkle og avanserte hjelpemidler. Det er derimot lite tradisjon
for strukturert tørrtrening i det norske
kirurgiske miljøet, foruten enkelte obligatoriske og anbefalte kurs, og vi så muligheten til å lage vårt eget opplegg selv!
Prosjektet ble planlagt høsten 2012, og ble
satt ut i i live i januar 2013, på et tidspunkt
hvor det var utskifting av fire av fem LISleger på avdelingen og den laparoskopiske
erfaringen blant staben var liten. Fredrik
Halvorsen ved Torakskirurgisk avdeling på
Rikshospitalet fasiliterte et vederlagsfritt
lån av Intervensjonssenterets SimSurgeryplatform, med virituelt laparoskopisk operasjonsmiljø. Selv hadde Kirkenes sykehus en
alminnelig D-box til rådighet. Et trenings-
50 Kirurgen nr. 1, 2014
LIS Elin Agustdottir og turnuslege Magnus Bjørkto er halvveis i sine treningsperioder før fremgangen skal måles
under en reel operasjon.
Kirkenes med sykehuset på Prestøya. I 2016 står helt nytt sykehus klart.
program som besto av både generelle og
spesifikke øvelser rettet mot lap.galle ble
konstruert og ble gjennomført tre ganger i
uken i tre uker. At man blir flink på øvelser
av å trene på de same øvelsene overrasket
ingen, totaltiden på treningsprogrammet
gikk ned fra over to timer til under 40 minutter i løpet av de ni øktene. Det var derimot
et langt større poeng å kunne vise at
treningsregimet forbedret reell operasjons-
Ved å kunne vise til konkrete, målbare
resultater ved laparoskopisk trening
som ga økt pasientsikkerhet, ble det
en takknemlig oppgave å få aksept i
både sykehus- og foretaksledelse for
satsing på kirurgisk tørrtrening.
Vi fikk innvilget midler til egen
SimSurgery-simulator og fikk etablert
fast, ukentlig simulator/boks-trening
på LIS-legenes tjenesteplan på
bekostning av én poliklinisk konsultasjon. Dette viser vilje hos administrasjonen til å satse på utdanning og
ikke bare «produksjon», også på et
lite lokalsykehus. LIS-legene opererer
i dag lap.galler tidligere i tjenestetiden
og kommer tidlig i gang med TEP.
Nyansatte LIS inkluderes selvfølgelig
i prosjektet som pågår på ubestemt
tid, og også ivrige turnusleger med
interesse for laparoskopi deltar.
I løpet av noen få år håper vi å samle
et datamateriale som kan ende opp i
en beskjeden vitenskapelig artikkel:
«Laparoscopic simulator training
among junior surgical residents in a
very rural, low-volume, arctic hospital».
OSATS score: Tydelig kvalitativ forbedring i operasjonsferdigheter. Gjennomsnittlig OSATS-score forbedring på 6,4 poeng (p=0.009).
Fagnytt • Debatt
kvalitet, og ikke minst pasientsikkerhet – som er nøkkelordet! Vi lagde
derfor en standardisert test under
elektiv lap.galle, hvor en erfaren
laparoskopør blottla arteria cystika og
ductus cystikus. Seansen ble derfra
tatt opp på USB-videoopptaker, og
testen startet i det klipsetang ble
innført og avsluttet i det saksen ble
tatt ut av buken etter strukturene var
delt og klipt på standardisert måte
med to gjenværende klips og én klips
på preparatsiden på hver struktur.
Testen ble gjort før- og etter treningsperioden uten annen laparoskopisk
operasjonstid i mellomtiden, slik at
forbedringen i operasjonsteknikk kun
skulle skyldes tørrtrening. Videoopptakene ble deretter analysert med
tidsbruk og OSATS-score (objective
structured analysis of technical skills)
for oppdraget. Tidsbruk representerte
det kvantitative målingsparameteret,
mens OSATS er et 7-punkts kvalitativt måleskjema for trygg og målrettet
kirurgi. I løpet av våren 2013 ble alle
5 LIS inkludert i prosjektet. Resultatoppgjøret viste stor forbedring både
på operasjonstid og OSATS-score.
Tiden for øvelsen gikk ned med 1:43 min (p=0.023).
Faktaboks om OSATS
7 kvalitative parametre graderes 1-5 og summeres
• Respekt for vev
• Tidsbruk og hensiktsmessige bevegelser
•Instrumenthåndtering
• Kjennskap til instrumenter
• Bruk av assistent
• Flyt og planlegging av operasjonen
• Kunnskap til spesifikk prosedyre
Stå/stryk helhetsvurdering
Martin JA, Regehr G, Reznick R, et al. Objective structured assessment of technical skill (OSATS) for surgical
residents. Br J Surg. 1997;84:273–8.
Kirurgen nr. 1, 2014
51
Returadresse:
Den Norske Legeforening
Pb 1152 Sentrum
0107 Oslo
Unik kombinasjon – klar til bruk
Tachosil® – pålitelig hemostase og vevsforsegling på 3-5 minutter.1,2
• Ideell ved behov for rask effektiv hemostase2
• Kan klippes og appliseres rundt anatomiske strukturer2
• Er elastisk og har en sterk limende evne3
• Er kontraindisert til intravaskulær bruk samt ved overfølsomhet for innholdsstoffene2
1) Czerny et al. Collagen patch coated with fibrin glue components. Journ.of Cardiovasc.surg. Vol 41,no 4,553-557 2002,
2) Preparatomtale (SPC),
3) Carbon RT: Evaluation of biodegradable fleece-bound sealing: History, material science, and clinical application.
Tissue engineering and biodegradable eqiavalents. Scientific andclinical applications. Edited by Lewandrowski K-U,
Wise DL, Trantolo DJ, Gressed JD, Yaszemski MJ, Altobelli DE. Marcel Dekker, 2002.
C
TachoSil «Takeda Nycomed»
Lokalt hemostatikum.
T
ATC-nr.: B02B C30
Takeda Nycomed aS
P.B. 205, 1372 Asker
Infotelefon: +47 800 800 30
www.takedanycomed.no
www.tachosil.no
11115/R-14031
MEDISINERT SVAMP: Hver cm2 inneh.: Humant fibrinogen 5,5 mg, humant trombin 2 IE, equint
kollagen, humant albumin, natriumklorid, natriumsitrat, L-argininhydroklorid. Fargestoff: Riboflavin (E 101).
Indikasjoner: TachoSil er indisert hos voksne som støttebehandling ved kirurgiske inngrep for å
bedre hemostasen, fremme vevsforsegling og for suturstøtte ved karkirurgi der standardteknikker
ikke er tilstrekkelige.
Dosering: Skal bare brukes av erfarne kirurger.
Voksne: Antall kollagensvamper som anvendes bør alltid være i samsvar med det underliggende
kliniske behov, relatert til størrelsen på sårflaten og må vurderes individuelt av den behandlende
kirurg. I kliniske studier har valg av dosering vanligvis variert mellom 1-3 svamper (9,5 cm × 4,8
cm), men bruk av opptil 7 er rapportert. For mindre sårflater, f.eks. ved minimal invasiv kirurgi,
anbefales kollagensvamper av mindre størrelse (4,8 cm × 4,8 cm eller 3 cm × 2,5 cm).
Spesielle pasientgrupper: Barn og ungdom <18 år: Anbefales ikke pga. utilstrekkelige sikkerhetsog effektdata.
Tilberedning: For instruksjoner vedrørende håndtering før bruk, se pakningsvedlegg.
Administrering: Kun til epilesjonell og lokalt bruk. Skal ikke brukes intravaskulært. Se pakningsvedlegg for instruksjoner vedrørende administrering. Det er sterkt anbefalt å journalføre navn og
batchnr. hver gang preparatet benyttes.
Kontraindikasjoner: Intravaskulær bruk. Overfølsomhet for noen av innholdsstoffene.
Forsiktighetsregler: Data for anvendelse ved nevrokirurgi eller gastrointestinal anastomose
foreligger ikke. Allergiske hypersensitivitetsreaksjoner kan oppstå. Tegn på hypersensitivitetsreaksjoner er utslett, generell urticaria, tetthetsfølelse i brystet, tungpustethet, hypotensjon og
anafylaksi. Dersom disse symptomer/tegn oppstår, skal administreringen avbrytes umiddelbart.
Hvis sjokktilstand inntrer, skal gjeldende prosedyre for sjokkbehandling følges. Tiltak for å forebygge infeksjoner ved bruk av legemidler fremstilt fra humant blod eller plasma omfatter seleksjon av blodgivere, screening av hver enkelt tapping og plasmapooler for infeksjonsmarkører, og
effektiv inaktivering/fjerning av virus som en del av produksjonsprosessen. Til tross for dette kan
en ikke fullstendig utelukke muligheten for overføring av smittsomme agens. Dette gjelder også
virus eller patogener som hittil er ukjent. Tiltakene anses å være effektive mot kappekledde virus
som hiv, HBV og HCV, og mot det ikke-kappekledde viruset HAV. Tiltakene har begrenset verdi mot
ikke-kappekledde virus som parvovirus B19. Infeksjon med parvovirus B19 kan være alvorlig for
gravide kvinner (fosterinfeksjon) og for personer med immundefekt eller økt erytropoiese (f.eks.
hemolytisk anemi).
Interaksjoner: Preparatet kan denatureres ved kontakt med oppløsninger som inneholder
alkohol, jod eller tungmetaller (f.eks. antiseptiske oppløsninger). Denne type substanser skal
fjernes så godt som mulig før bruk av preparatet.
Vis interaksjoner for B02B C30
Graviditet, amming og fertilitet: Sikkerheten ved bruk under graviditet eller amming er ikke klarlagt. Eksperimentelle dyrestudier er ikke tilstrekkelige til å utrede reproduksjonstoksiske effekter,
og/eller effekter på embryo-/fosterutvikling, svangerskapsforløp, fødsel og/eller postnatal utvikling. Skal ikke administreres til gravide og ammende, hvis ikke strengt nødvendig.
Bivirkninger: Vanlige (≥1/100 til <1/10): Øvrige: Feber. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100):
Immunsystemet: Hypersensitivitet eller allergiske reaksjoner kan oppstå i sjeldne tilfeller hos
pasienter behandlet med fibrin. I enkelte tilfeller har disse reaksjonene utviklet seg til alvorlig
anafylaksi. Slike reaksjoner kan spesielt observeres ved gjentatt bruk av legemidlet eller dersom
det administreres til pasienter med kjent hypersensitivitet for noen av innholdsstoffene. Antistoffer mot innholdsstoffer i fibrinpreparater til sårlukking/hemostatika kan forekomme i sjeldne
tilfeller. Svært sjeldne (<1/10 000): Hjerte/kar: Livstruende tromboemboliske komplikasjoner kan
forekomme dersom legemidlet utilsiktet administreres intravaskulært.
Overdosering/Forgiftning: Det er ingen rapporterte tilfeller av overdosering.
Egenskaper: Klassifisering: Lokalt hemostatikum. Inneholder fibrinogen og trombin som et
tørket belegg på overflaten av en kollagensvamp. Den aktive siden er farget gul. Virkningsmekanisme: Ved kontakt med fysiologiske væsker, f.eks. blod, lymfe eller fysiologisk saltvann,
oppløses innholdsstoffene i belegget og diffunderer delvis inn i såroverflaten. Dette etterfølges
av fibrinogen-trombinreaksjonen som initierer det siste trinnet av den fysiologiske blodkoagulasjonsprosessen. Fibrinogen blir omdannet til fibrinmonomere som spontant polymeriserer
til et fibrinkoagel, og som på denne måten holder kollagensvampen fast til såroverflaten.
Fibrin blir deretter kryssbundet med endogen koagulasjonsfaktor XIII, og danner derved et tett,
mekanisk stabilt nettverk med gode limeegenskaper som bidrar til å lukke såret. Metabolisme:
Fibrinkoagelet metaboliseres på samme måte som endogent fibrin ved fibrinolyse og fagocytose.
Kollagensvampen degraderes ved resorpsjon til vev. Ca. 13 uker etter applikasjon er det kun små
rester tilbake, uten noen tegn til lokal irritasjon. Nedbrytningen ble forbundet med infiltrering av
granulocytter og dannelse av resorptivt granulasjonsvev som kapsler inn de nedbrutte restene
av TachoSil. Ingen bevis for lokal intoleranse er sett i dyrestudier. Fra erfaringen hos mennesker,
har det vært isolerte tilfeller hvor rester ble observert som tilfeldige funn uten tegn på funksjonell
svekkelse. Andre opplysninger: Leveres ferdig til bruk i sterile pakninger. 3 × 2,5 cm: 1 stk: kr
543,80. 5 stk: kr 2579,20. 4,8 × 4,8 cm: 2 stk: kr 2714,80. 9,5 × 4,8 cm: 1 stk: kr 2471,20
Pakninger og priser pr 15.10.2013: 3 × 2,5 cm: 1 stk: kr 543,80. 5 stk: kr 2579,20. 4,8 × 4,8 cm: 2
stk: kr 2714,80. 9,5 × 4,8 cm: 1 stk: kr 2471,20