Transcript Filipperbrevet

Filipperbrevet
v/ Håkon Helland
Filipperbrevet
Evangeliets tid
Filippi
Byen var en romersk koloni (Ap.16.12) med innbyggere av mange ulike etnisiteter og
yrkesmessig og sosial bakgrunn. De fikk oppleve at evangeliet kom til byen, med Paulus
og hans medarbeidere. Folk ble vitne til dette budskapets forvandlende makt, og
bokstavelig talt frigjørende kraft (Se Ap.16 om hendelsen i det innerste fangehull). De
som tok imot frelsen som evangeliet taler om, startet på et nytt liv, en ny tid. Evangeliets
løfte er borgerskap i himmelen, og at Gud skal lede sitt folk til dit:
Men vi har vårt hjemland (borgerskap) i himlene. Derfra venter vi også Herren
Jesus Kristus som frelser. Han skal forvandle vårt fornedringslegeme og gjøre det
likt med sitt herlighetslegeme, ved den kraft han har til også å legge alle ting
under seg. (3.20-21)
Min Gud skal etter sin rikdom fylle all deres trang i herlighet i Kristus Jesus.
(4.19)
En romersk koloni skulle være en småskala reproduksjon av selve Roma, både i ytre plan
og arkitektur, og med sine seremonier og borgerlige liv. Den stod også under romersk
beskyttelse i tilfelle angrep eller opprør. Paulus spiller på disse forholdene:
•
Se bare til at dere lever et liv som er Kristi evangelium verdig … (1.27)
(mer bokstavelig: Vær borgere som er evangeliet verdig..)
•
..vi har vårt rike/imperium/hjemland/borgerskap i himlene. Derfra venter vi….
han som har kraft til å legge alle ting under seg (3.20-21)
(borgerskap, kfr. Paulus sitt romerske borgerskap som gav han beskyttelse og
rettigheter)
•
Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker
i Kristus Jesus. (4.7)
Guds fred skal bevare våre hjerter og våre tanker i Kristus Jesus. Gud skal stille
med en garnison som skal bevare oss fra ytre angrep, og indre opprør. Igjen
hentydes det sannsynligvis til de romerske kolonier som ble beskyttet av den
romerske hærmakt, både mot ytre fiender og indre opprør. Stadens vanlige
aktiviteter og liv ble sikret av en garnison, en bevarende makt. Roms beskyttelse
skapte trygghet. Bekymringer av ulike slag vil stjele tankene våre, og røve
hjertefreden. Guds fred er en garnison for å bevare hjerte og tanker, stedet som er
beskyttet heter ” i Kristus Jesus”.
(Augustus under Pax Romana gjorde Filippi til romersk koloni).
Filipperbrevet.
Menigheten i Nesttunbrekka 64, mai/juni 2012
Side: 1
Filipperbrevet
v/ Håkon Helland
Evangeliets tid
Evangeliet innevarslet en ny tid, en ny tilværelse for de som tok imot Guds frelse. Det
kan sammenlignes med det nye livet for de som var slaver under Farao i Egypt, og så ble
frigjort fra det og skulle vandre til og innta det landet Herren lovte dem. En ny
tidsregning begynte for dem (2.Mos.12.2).
For det forløste Israel innebar denne vandringen en stadig kamp for å bevare troen på det
løftet Moses forkynte. Herrens store forløsning var et (nært) historisk faktum. Men
likevel var det vanskelig å holde fast på løftet om inngangen i Kanaans land.
Slik også for menigheten i Filippi: Jesu frelsesverk på korset var et (nært i tid) historisk
faktum. Men målet om et evig borgerskap i Guds rike/imperium ble hele tiden utfordret
av mer nærliggende behov og begjæringer. For mange vandrer som «fiender av Kristi
kors». De er opptatt med helt andre ting enn å vente på Kristus fra himlene.
Så brevet til menigheten i Filippi handler om kampen for å bevare evangeliet. Paulus
starter med å takke for dem, og be for dem med glede:
fra første dag og like til nå har dere hatt samfunn med meg i arbeidet for
evangeliet (1.5)
De ikke bare ble frelst ved å ta imot evangeliet, de ble med i et felles arbeid for
evangeliet. Ikke bare Paulus medarbeidere, men Guds og Kristi medarbeidere. Det må et
arbeid til for å bevare og utbre evangeliet. Og det er ikke Guds tanke at noen få av oss
skal sitte med det alene, men vi skal alle være med i et fellesskap med andre for dette.
(Og Paulus ba for dem med glede! Når vi spør om bønneemner er det ofte knyttet til
vanskeligheter og triste situasjoner. Men det er også lov å gjøre bønner med glede, for et
godt fellesskap.)
Evangeliet betyr «det glade budskap». Vårt indre menneske, vårt sinn, påvirkes av det vi
hører. Hvis du får en telefon der noen kommer med en trist nyhet, er det slik at dette
påvirker både ditt indre og ditt ytre uttrykk. Men er det et gledesbudskap i andre enden,
kan du kanskje både smile og juble høylytt, og gjøre bevegelser med armene. Evangeliet
er det glade budskap. Og fordi dette brevet er fullt av evangeliet, er det også fullt av
glede!
Det eneste som frambringer tårer hos Paulus er når han ser de mange som vandrer som
fiender av Kristi kors, slike som ikke bryr seg om Guds løfter, men lever bare for denne
verden. (3.18-19).
Ja han taler også om sorg i forbindelse med sykdom og død blant medarbeidere for
evangeliet, men det gir tårer av en helt annen art. Her stråler evangeliets håp alltid
gjennom. Det er en avgrunn mellom «sorg med håp», og «sorg uten håp» (1.Tess.4)
Å ta imot evangeliet er altså å legge ut på en reise, tilsvarende som for Israel etter at
Herren hadde forløst dem ved Lammets blod og sin dom over Egypt og dets avguder. Og
Paulus forsikrer:
Filipperbrevet.
Menigheten i Nesttunbrekka 64, mai/juni 2012
Side: 2
Filipperbrevet
v/ Håkon Helland
Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i dere,
vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag (1.6)
Reisens mål er Jesu Kristi dag, det vil si hans gjenkomst og åpenbaring av himlenes rike.
Og han begrunner sin forsikring:
Det er jo bare rett at jeg tenker slik om dere alle, fordi jeg bærer dere i mitt
hjerte;
for dere står sammen med meg i nåden, både når jeg er i lenker
og når jeg forsvarer og stadfester evangeliet. (1.7)
Å ta imot evangeliet, er å tre inn i Guds nåde, for å bli stående der for tid og evighet. Å
stå der, sammen med Paulus og de andre apostlene, og sammen med de medtroende. Men
det følger noe med dette.
Bare i disse to versene med «evangeliet» brukes uttrykkene
•
Arbeide
•
Forsvare
•
Stadfeste
Vi leser videre og finner uttrykk som
•
Leve et liv som er verdig Kristi evangelium
•
Stå fast i en Ånd og med én sjel kjempe for troen på evangeliet
•
Tjenesten for evangeliet
•
Kjempet i evangeliet
Vi som har fått evangeliet lever og vandrer i «evangeliets tid» (4.15)
Kampen for evangeliet
Hvorfor skal vi arbeide, forsvare, stadfeste, stå fast, kjempe og tjene, og leve et liv som
avspeiler evangeliet? Jo, det er så mange krefter som vil ta bort troen på evangeliets løfte
om Guds rike, og få oss til å leve kun for tingene i denne verden.
Vi kan jo spørre og undre oss over at Gud har arrangert det hele slik. Men det kan synes
som at han er ute etter at vi skal vise vår lojalitet mot hans nåde, at det skal komme til
uttrykk hva som egentlig bor i vårt hjerte. Når Moses ser tilbake på og analyserer 40 års
vandring for Israels folk, sier han i 5. Mosebok 8:
Filipperbrevet.
Menigheten i Nesttunbrekka 64, mai/juni 2012
Side: 3
Filipperbrevet
v/ Håkon Helland
Du skal komme i hu hele den vei Herren din Gud har ført deg i disse førti år i
ørkenen, for å ydmyke deg og prøve deg og for å kjenne hva som var i ditt hjerte,
om du ville holde hans bud eller ikke.
Og vi kan lese i 2. og 4. Mosebok om de mange episoder der troen på evangeliet ble satt
på prøve. Med ord fra brevet til Filippi kan vi si at spørsmålet var:
•
Skal vi
glemme det som ligger bak og strekke oss ut etter det som er foran, og jage mot
målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus?
(kfr 3.14)
Eller skal vi
•
ikke bry oss om Kristi kors (hans forløsningsverk) og ha buken til gud, sette vår
ære i vår skam, og bare trakte etter de jordiske ting? (kfr. 3.18-19)
Kampen i 4. Mosebok stod mellom dem som trodde på evangeliet om landet som Gud
skulle føre dem til, og de som så på det som uvirkelig eller uoppnåelig for dem, og derfor
ville vende tilbake til det «virkelige» livet i Egypt. Det ble hele tiden framstilt med sine
lyse sider, og sannheten ble undertrykt.
Ikke helt ulikt situasjonen i dag: Tro på Jesu gjenkomst, et rike der han regjerer med sine
lover og sine karakteregenskaper? Hvilken fornuft er det i det? Nei la oss nyte verden og
leve etter våre lyster så langt som råd er, mens vi kan!
Så er det et merkelig fenomen som kommer til vår erkjennelse i denne striden. Paulus
framstiller det som et jubeloffer. Den kamp og oppofrelse han frivillig har for evangeliet
er et matoffer, et drikkoffer, et gledesoffer, et jubeloffer, slik disse framstilles i 3.
Mosebok. Syndofferet var det Gud alene som stod for gjennom Jesus. Men disse andre
var et uttrykk for den takknemlighet og glede som ble skapt i oss ved evangeliet: Herren
har tatt bort mine synder, det som skiller meg fra hans fellesskap. Og han vil ha meg inn i
sin nærhet, ta meg inn i sitt råd, la meg lære å kjenne han (likesom han kjenner meg ut og
inn). Jeg kan gripe Kristus både i hans triumferende oppstandelse og hans lidelse,
likesom han har grepet meg.
Det glade budskap
Filipperbrevet er fullt av evangeliet – det glade budskap. Og vi kan fritt ta imot det, og vi
kan arbeide, forsvare, stadfeste, kjempe, stride og tjene for det – med glede. Og fordi
brevet er fullt av evangeliet, er det også fullt av glede. Alt dette er i Kristus!
Se 1.4, 1.18, 1.18, 1.25, 2.2, 2.17, 2.18, 2.28, 2.29, 3.1, 4.1, 4.4, 4.4, 4.10.
Filipperbrevet.
Menigheten i Nesttunbrekka 64, mai/juni 2012
Side: 4
Filipperbrevet
v/ Håkon Helland
•
Be med glede, for fellesskapet i arbeidet for evangeliet
•
Glede oss over evangeliets forkynnelse, hvor det nå forkynnes. Og det vil alltid
bli forkynt, så vi kan alltid glede oss over det!
•
Glede oss over når vi på vår måte får være med å gi andre framgang i troen.
•
Glede oss over fellesskap i evangeliet når omstendighetene er vanskelige
•
Glede oss over at vi kan være med å glede andre med den glede evangeliet har gitt
oss
•
Glede oss over å kunne møtes, se hverandre igjen
•
Gled dere i Herren – alltid.
Omstendighetene endrer seg, Herren er for evig den samme. Gleden er forankret i
Herren, ikke i omstendighetene. Det var ikke omstendighetene som skapte lovsang
i Paulus og Silas hjerte og munn i Filippis innerste fangehull: i lenker, uten lys,
uten menneskelig utsikt til å komme derfra i livet, omgitt av fortvilte og sikkert
rasende mennesker som ytret eder og forbannelser, og luften full av stank.
Midt i brevet taler han om sorg, ja sorg på sorg, i forbindelse med en medtjeners
sykdom og sannsynlige død. Gud miskunnet seg over han den gangen ved at den
syke kom til krefter igjen. En annen gang ikke! Han måtte gjennom sorgen.
Men gleden i Herren kunne ingenting ta fra han.
Vers 4.4-7 gir oss nøkkelen til et slikt liv.
Paulus får anledning til å bla litt i de himmelske protokoller, og finner noen navn skrevet
der i livets bok. Personer som han kjenner og som har vært med på laget og kjempet med
han i evangeliet. Og han fylles med glede og bryter ut:
Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere!
Han levde i bevisstheten av at Herren er nær! Det er bare så kort en tid, så er hans
tilsynekomst her. Hvilket privilegium det er å ha det himmelske borgerskap.
I Paulus samtid var det store fordeler knyttet til det romerske statsborgerskap. I dag følger
det store rettigheter og tjenester med å være norsk statsborger. Men å ha sitt navn skrevet
i livets bok – det ligger på et helt annet plan. Og Herren er nær!
Tjeneste og tjenere
Filipperbrevet.
Menigheten i Nesttunbrekka 64, mai/juni 2012
Side: 5
Filipperbrevet
v/ Håkon Helland
Evangeliet kommer til oss ved tjeneste, at noen tjener. Grunnlaget for det hele er at
Kristus Jesus gav avkall på å være i Guds skikkelse, og tok en tjeners skikkelse på seg
(2.7). Så var det tjenere som brakte ut budskapet om frelsen i Kristus Jesus. Det var
•
Paulus, Kristi Jesu tjener (1.1) (merk rekkefølgen Kristus Jesus, som i kap. 2).
Han gjorde «altertjeneste» (2.17)
•
Timoteus, som en sønn hjelper sin far stod han sammen med Paulus i tjenesten
for evangeliet (2.22). Han søkte ikke sitt eget, men det som hører Kristus Jesus
til.
•
Epafroditus, som satte sitt liv på spill for på kunne utfylle Paulus sitt savn av dem
i tjenesten (2.30). Han oppfylte versene 2.3-4 om å akte andre høyere enn seg
selv, og se på andres beste.
•
Og så var det alle de som stilte på lokalplan. Ingen er overflødige. Det betyr mye
bare at vi møter opp når menigheten samles. Der er en evangeliets første tid
(4.15), kanskje med en veldig entusiasme og med mye liv og røre. Men de i
Filippi var i ferd med å gå inn i en annen fase av evangeliets tid, som krever
trofasthet og utholdenhet. På samme måte som Israels barns vandring til Kanaan
hadde ulike faser med ulike prøvelser, kan evangeliets tid by på ulike
utfordringer for oss. De må møtes med: Trofasthet, utholdenhet, holde fast på
løftet i Kristus Jesus, samles med andre troende og styrke hverandre. Vers 2.21
taler om å søke det som hører Kristus Jesus til, og ikke sitt eget. Blant de ting
som hører Kristus Jesus til, er menigheten. Måtte vi trofast søke den, og ikke vårt
eget!
Tjenersinn
Brevet til menigheten i Filippi handler om tjenersinn, og alt som er knyttet til det. Et
sentralt ord er sinn, se 1.7, 2.2, 2.2, 2.5, (2.20), 3.15, 3.16, 3.19, 4.2, 4.10, 4.10.
φρονέω er et verb som visstnok innebærer å tenke/observere, kjenne/føle med innlevelse,
og gjøre/handle. Ordet skal forstås som ”think – feel – do”, sier en jeg har hørt tale om
dette. Et helt praktisk eksempel på dette er gitt i 4.10. De hadde hørt at Paulus var i
fengsel, og tenkte på det. Og de kjente det slik at han hadde behov for støtte, og de
handlet ved å sende han det han trengte. De praktiserte 2.4 om å ikke se hver på sitt eget
beste, men enhver også ha de andres gagn for øye.
Verbet oversettes gjerne med å ha et bestemt sinn. ”La dette sinn være i dere, som var i
Kristus Jesus”. Eller ha et sinn som er festet på målet, seiersprisen som Gud har kalt oss
til ovenfra i Kristus Jesus, og glemme det som er bak. Eller tenke på en annens beste, og
hjelpe når vi har anledning.
Referanser GT
Filipperbrevet.
Menigheten i Nesttunbrekka 64, mai/juni 2012
Side: 6
Filipperbrevet
v/ Håkon Helland
De fleste av Paulus brever har en eller flere henvisninger til GT, som gir en nøkkel til
forståelse av teksten. Jeg har ikke funnet noen direkte henvisning til skriftsteder i GT i
dette brevet. Men det synes imidlertid klart at Israels barns vandring fra Egypt til Kanaan
er i apostelens tanker når brevet formuleres. Uttrykk som «knurr» og «en vrang og
forvent slekt» (en vanartet og vrang slekt, 5.Mos.32.5) kan lede til å tenke på
ørkenvandringen.
Likeens selve situasjonen som beskriver en ferd eller et løp mot et bestemt mål, med
mange hindringer underveis. Å glemme det som er bak, og strekke seg ut etter det som er
foran, jage mot målet, til seiersprisen ovenfra.
Når Moses kommenterer ørkenvandringen i 4. Mos. 33 starter han med å si at de drog ut
av landet Egypt. Og han skrev etter Herrens befaling opp de stedene som de drog ut fra
på sine vandringer. Og han nevner sted etter sted at de drog ut fra eller drog fra. Det
ligger i sakens natur at de la disse stedene bak seg, og vendte ikke tilbake dit. Teksten
sier ikke noe om hvor lenge de var på hvert sted før de drog derfra. Det varierte mye. Og
andre steder antydes at de gikk i ring uten noen virkelig framgang. Men kap. 33 viser en
bevegelse som til slutt ender med at de drar over Jordan og inn i Kanaans land (merk
skifte av preposisjon).
De skulle ta landet i eie og bo der. Noen brukte 40 år, noen 40 måneder, noen 40 uker,
noen 40 dager, noen 40 timer og noen 40 minutter før de gikk over Jordan. Noen ble
kanskje født under selve overgangen.
Paulus formaner bare at vi, så langt som vi er kommet, holder fram i samme spor (3.16)
Striden for evangeliet
Evangeliet handler om han som steg ned til oss, for å føre oss opp.
2.Mos.3.2-8 (og 10):
Der åpenbarte Herrens engel seg for han i en flammende ild, midt ut av en
tornebusk. Han så opp, og se, tornebusken stod i lys lue, men tornebusken brant
ikke opp.
Moses sa: Jeg vil gå bort og se dette underfulle syn, at tornebusken ikke brenner
opp. Da Herren så at han kom bort for å se, ropte Gud til han midt ut av
tornebusken og sa: Moses, Moses! Og han svarte: Ja, her er jeg.
Da sa han: Kom ikke nærmere! Dra dine sko av føttene! For det sted du står på,
er hellig grunn.
Så sa han: Jeg er din Fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud.
Da skjulte Moses sitt ansikt, for han fryktet for å se Gud
(Senere leser vi om han at han talte med Herren ansikt til ansikt, som ikke noe
annet menneske har gjort før Jesus kom.)
Og Herren sa:
Jeg har så visst sett mitt folks nød i Egypt.
Jeg har hørt deres klagerop over slavefogdene,
og jeg vet hva de lider.
Filipperbrevet.
Menigheten i Nesttunbrekka 64, mai/juni 2012
Side: 7
Filipperbrevet
v/ Håkon Helland
Nå er jeg steget ned for å utfri dem fra egypternes hånd. Jeg skal føre dem opp fra
dette landet til et godt og vidstrakt land, et land som flyter med melk og honning.
Gå av sted! Jeg sender deg til Farao. Du skal føre mitt folk, Israels barn, ut av
Egypt.
Dette beskriver «sinnet» i Filipperbrevet: think – feel – do.
Vi opplever at Herren ser oss, hører oss, har innlevelse (empati) med vår situasjon – og
handler!
Filip. 2:
Kristus Jesus fornedret seg selv, han steg i sannhet ned.
Men han ble høyt opphøyet, og dit kaller han oss.
Gud ba Moses om å gå, om å få et sinn av samme art som Herrens sinn. Slik vi ser hos
Paulus i kap.3. Han taler om å
•
Kjenne han
•
Kjenne kraften av hans oppstandelse
•
Kjenne samfunnet med hans lidelser
Og han oppfordrer oss til å søke det samme sinn, hele tiden, så langt vi har kommet, og
holde fram i samme spor. Vi har et forbilde i Paulus, i hans måte å «gripe Kristus Jesus».
Og sier han, med tårer (i dette brevet fullt av glede):
Mange vandrer som fiender av Kristi kors. De ender i fortapelsen. Deres gud er
buken, og de setter sin ære i sin skam. De trakter bare etter jordiske ting.(3.1819)
Kristi kors, som gav oss alt. Det svarer til påskelammet i 2.Mos. Dets blod frelste dem, de
var trygge når de hadde gått inn døren med lammets blod på dørstolpene og det øverste
dørtreet.
Og der inne skulle de ete lammet, med hode føtter og innvoller. Filipperbrevet taler om
Kristi innvoller. Vers 1.8 sier egentlig at han lengter etter dem med Jesu Kristi innvoller,
omsatt hjertelag. Det dreier seg igjen om Krist sinnelag, hele hans indre liv og vesen.
Og «medfølelse» i 2.1 er også «innvoller».
Å ete Lammet med hode, føtter og innvoller har å gjøre med å bli preget av Kristi sinn
(think-feel-do, det involverer både hode, innvoller og føtter).
I Luk.22 sier Jesus:
Jeg har lengtet inderlig etter å ete dette påskemåltidet sammen med dere før jeg
lider.
Filipperbrevet.
Menigheten i Nesttunbrekka 64, mai/juni 2012
Side: 8
Filipperbrevet
v/ Håkon Helland
Og han har et perspektiv som går ut over øyeblikket:
For jeg sier dere: Jeg skal aldri mer ete det før det er blitt fullendt i Guds rike.
Kanskje det er denne fullendelsen Paulus taler om i 3.20-21:
Men vi har vårt hjemland i himmelen. Derfra venter vi også Herren Jesus Kristus
som frelser. Han skal forvandle vårt fornedringslegeme og gjøre det likt med sitt
herlighetslegeme ved den kraft han har til også å legge alle ting under seg.
Han tenker ikke bare på det ytre fysiske Kristi legeme, men hele hans indre liv.
La oss kjempe for dette evangeliet nå, på reisen dit.
Vi må regne med å møte samme art av angrep på evangeliet som det Israels barn erfarte
under vandringen. Angrep både innenfra og utenfra.
Grepet av Kristus. Å gripe han.
Kapittel 3 i Filipperbrevet er ikke helt lett å forstå. I lys av evangeliets frie nåde, hvordan
skal vi se på for eksempel
Filip. 3.10-11:
så jeg kan så kjenne ham og kraften av hans oppstandelse
og samfunnet med hans lidelser,
idet jeg blir gjort lik med ham i hans død om jeg bare kunne nå fram til oppstandelsen fra de døde!
Dette sier han som i 1.6 var
fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i dere,
vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag.
Er han nå ikke så viss allikevel, ikke engang for egen del?
Kanskje det er tale om to ulike saker, men som likevel har mye med hverandre å gjøre.
Han sier i 3.12 at
jeg selv er grepet av Kristus Jesus
Og han er viss på at Herren skal fullføre sin frelsesgjerning. På samme måte som Moses
hele tiden var viss på at Herren skulle lede Israels barn fram til Kanaan.
Filipperbrevet.
Menigheten i Nesttunbrekka 64, mai/juni 2012
Side: 9
Filipperbrevet
v/ Håkon Helland
Men deres vandring ble preget av hvordan de forholdt seg til den store Guds gjerning
som de så gjennom Lammet, som gav sitt liv for dem.
Det er en annen side, der vi gjør valg og inntar holdninger av betydning for vår vandring
og vårt liv.
3.12-21
Ikke så at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen.
Men jeg jager etter det for å kunne gripe det,
fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus.
Brødre, jeg mener ikke om meg selv at jeg har grepet det.
Men ett gjør jeg:
Jeg glemmer det som ligger bak
og strekker meg ut etter det som er foran,
og jager mot målet,
til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus.
La oss da, så mange som er fullkomne, ha dette sinn.
Om dere skulle være annerledes innstilt (sinnet) i noe,
så skal Gud også åpenbare dere dette.
Det gjelder bare at vi, så langt vi er kommet, holder fram i samme spor.
Brødre, vær mine etterfølgere!
Og akt på dem som vandrer etter det forbilde dere har i oss.
For som jeg ofte har sagt dere, og nå sier igjen med tårer:
Mange vandrer som fiender av Kristi kors.
De ender i fortapelse.
Deres gud er buken, og de setter sin ære i sin skam..
De trakter bare etter jordiske ting.
Men vi har vårt hjemland i himmelen.
Derfra venter vi også Herren Jesus Kristus som frelser.
Han skal forvandle vårt fornedringslegeme
og gjøre det likt med hans herlighetslegeme
ved den kraft han har til også å legge alle ting under seg.
Her er tale om en vandring, et løp. Det er vi alle troende med i. Målet er klart:
•
Jesu Kristi dag
•
Kristi dag
Filipperbrevet.
Menigheten i Nesttunbrekka 64, mai/juni 2012
Side: 10
Filipperbrevet
v/ Håkon Helland
•
Oppstandelsen fra de døde
•
Seiersprisen i Kristus Jesus
•
Herlighetslegeme
•
Hjemlandet, som er i himmelen
- der overfra
Vandringen starter ved Kristi kors, likesom Israel brøt opp fra Gosen den natt de ble frelst
ved Lammets blod, og åt påskelammet i sine hus. Vi må ta imot han som kom til oss som
en tjener (slave), han som fornedret seg selv og ble lydig til døden – ja, døden på korset.
Han gjorde to ting:
•
Forløste oss fra syndens slaveri (ut av trellehuset, 5. Mos.7.8)
•
Tok syndens straff/forbannelse i vårt sted (ut av jernovnen, 5.Mos.4.20)
(Israel var også under dom for å dyrke Egypts motbydelige avguder, Esek.20)
Vi skal se litt i 2.Mos. og 4.Mos. utfra det tjenersinn og den vandring som er omtalt i
Filipperbrevet. Her er det mye tale om å gå / bli dradd opp, og gå/bli dradd ned.
Moses, tjeneren. Ørkenvandringen. Målet.
Vi gjentar først litt om Guds kall til Moses – om å bli hans tjener med samme sinnelag
som Herren selv har.
-----------------------------------MERK:
Det er nyttig om vi leser i 5.Mos. om Moses sine kommentarer til forløsningen og
vandringen.
Første delen av 5.Mos. er et referat fra tidenes mest gigantiske BibelCamp. Hele folket lå
i leir øst for Jordan, i Moabs land. Her talte Moses, den eldgamle mannen, i timesvis. Ord
fra en annen verden. Ord som aldri skal dø! Ord som aldri skal miste sin aktualitet og sin
kraft. Ord som er av den ytterste betydning for din frelse, sjølvom du kanskje aldri har
lest dem. For her finner vi ordene som Jesus brukte i møte med Djevelens trefoldige
fristelse. Ved disse ord seiret han, og Djevelen trakk seg slukøret bort fra han for en tid.
Her er ord fra en mann som står omtalt slik helt til slutt i boken:
Men det sto ikke mer fram noen profet i Israel som Moses,
han som Herren kjente åsyn til åsyn
Filipperbrevet.
Menigheten i Nesttunbrekka 64, mai/juni 2012
Side: 11
Filipperbrevet
v/ Håkon Helland
Prøv å la disse ordene tale til deg du også. Ikke skyv dem til sides som irrelevante eller
ikke-aktuelle for vår moderne og «opplyste» tid. Men les dem, tenk på dem, la deg fylle
med dem, og se om de ikke skal bringe noe inn i ditt liv. Alt makter jeg i han som gjør
meg sterk! Sier Paulus i kap. 4 i brevet vårt.
-----------------------------------Moses møte med Gud
Starten på Moses løp var ikke så storslagent. Vi ser bort fra hans glimrende karriere som
prins i Egypt, opplært i all den visdom denne stormakten hadde å by på. Men det ble ikke
tålt at trodde på den eneste sanne Gud i dette mangfold av guder som de dyrket etter sine
lyster og interesser. Han måtte avskjediges, presses ut av landet. Og etter 40 år som
sauegjeter i et avsidesliggende område, skjer det noe:
2.Mos.3.1-6:
Moses gjette småfeet hos Jetro, sin svigerfar, presten i Midian.
En gang drev han småfeet bortom ørkenen og kom til Guds berg, til Horeb.
Der åpenbarte Herrens engel seg for han i en flammende ild,
midt ut av en tornebusk.
Han så opp, og se, tornebusken stod i lys lue, men tornebusken brant ikke opp.
Moses sa:
Jeg vil gå bort og se dette underfulle syn, at tornebusken ikke brenner opp.
Da Herren så at han kom bort for å se, ropte Gud til han midt ut av tornebusken
og sa: Moses, Moses!
Og han svarte: Ja, her er jeg.
Så sa han: Jeg er din Fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud.
Da skjulte Moses sitt ansikt, for han fryktet for å se Gud.
Han gjette sauene. Ingen stor flokk, ingen kjendis lenger. Han var en fe-hyrde, et yrke og
en levemåte som ble foraktet og sett ned på i Egypt. (1.Mos.46.34).
(Treng du en hyrde? Jeg er hyrden, sier Jesus. Saken er den at dersom ikke han blir din
hyrde, er det kun et spørsmål om tid før du er fortapt! Staten med alle sine ordninger og
bedrevitenhet og pengemakt, kan nemlig aldri ta seg av din sjels frelse.)
Denne fehyrden fikk der et budskap, en gjerning, en tjeneste, fra han som hadde steget
ned fra himlene og bodde i en tornebusk. Tornene er et symbol på forbannelse (1.Mos.3).
Korset er et tegn for det samme.
Men det var der i han som fornedret seg selv at Paulus fikk sitt kall til tjeneste.
Og det var utfra han som hadde steget ned og bodde i tornebusken at Moses fikk sitt kall
til tjeneste. Det var et kall som innebar en forvandling av sinnet, til et sinn som ligner på
hans som steg ned.
Begrepet sinn innebærer å observere/tenke, føle med,og handle (Som før nevnt: En
engelsk lærd mann sa at det det greske ordet betyr think-feel-do. Norsk Bibel sin Innsikt
sier om dette ordet: Å tenke, bruke forstanden, noe som innebærer at man ikke bare
tenker, men også berøres i følelser, vilje eller moralsk beslutning).
Filipperbrevet.
Menigheten i Nesttunbrekka 64, mai/juni 2012
Side: 12
Filipperbrevet
v/ Håkon Helland
Guds sinn beskrives slik:
2.Mos.3.7-9:
Jeg har så visst sett mitt folks nød i Egypt.
Jeg har hørt deres klagerop over slavefogdene,
og jeg vet hva de lider. (empati på moderne språk)
Nå er jeg steget ned for å utfri dem fra egypternes hånd.
Jeg skal føre dem opp fra dette landet til et godt og vidstrakt land,
et land som flyter med melk og honning.
Og han ville bruke Moses til å forkynne og lede an i denne store frelse, som Gud selv
skulle syte for.
Israels barns skrik har nå nådd opp til meg.
Jeg har også sett hvordan egypterne mishandler dem.
Gå av sted! Jeg sender deg til Farao.
Du skal føre mitt folk, Israels barn, ut av Egypt.
Det er som om han sier til Moses: La det sinn som er i meg, bli i deg!
Moses, samværet med meg skal forvandle ditt sinn så det blir av samme slag som mitt.
Og Moses skulle føre ikke en liten saueflokk, men et helt folk til møte med den Gud som
han møtte ved Guds berg, i tornebusken!
Motforestillinger
Nå begynte jo Moses (nokså likt oss) å krangle med Herren om denne saken. Denne store
sak var ikke realistisk for han. Det var altfor mangelfulle ressurser i han til en slik stor
gjerning.
Men slutt å tenke slik. Tenk på en annen måte, slik også Moses etter hvert gjorde. Tenk
mer slik Paulus uttrykker det:
Ikke så at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen. Men jeg jager etter
det for å kunne gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus.
Merk rekkefølgen Kristus Jesus, som gjerne brukes i forbindelse med det at han steg ned.
Kristus (Messias) er kongen, den salvede, mens Jesus er navnet han fikk da han ble et
menneske i mors liv, det er frelsernavnet. Se 2.5 osv. Det er tale om å gripe dette sinn, så
det kommer inn og blir i oss, og får utvikle seg i oss.
Brødre, jeg mener ikke om meg selv at jeg har grepet det.
Men ett gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak
Filipperbrevet.
Menigheten i Nesttunbrekka 64, mai/juni 2012
Side: 13
Filipperbrevet
v/ Håkon Helland
og strekker meg ut etter det som er foran,
og jager mot målet, til den seiersprisen som Gud har kalt oss til der ovenfra
i Kristus Jesus.
Vi er her vitne til et driv basert på at Kristus døde for oss, med det mål å ta oss inn i sitt
himmelske rike. Vi må hele tiden ha både Jesu død og hans oppstandelse i tanke. Hans
død er min død fra verden og dens liv og lyster. Hans oppstandelse er garantien for min
oppstandelse, hans liv er det liv jeg nå ønsker å leve.
Han skal forvandle ……….ved den kraft han har til å legge alle ting under seg.
I det siste verset tenker ikke Paulus bare på det fysiske legemet, kroppen. Men på hele
den livsutfoldelse som knyttes til våre kropper. Hva slags livsinnhold og utfoldelse har et
menneske i verden? Jo, det ender ufravikelig i død!
Men Jesus levde et helt annet liv, med en annen livsutfoldelse og livsverdier. Det ville
verden ha bort, for det forstyrret deres liv og makt. Så korsfestet de han, og uttrykte på
den måte hva de syntes om han. Men Jesus har i sin oppstandelse vist en kraft sterkere
enn døden, og at hans liv er noe helt annet enn verdens liv. Og han sier:
Den som mister sitt liv for min skyld, skal vinne det.
Regnskapets time
Det er på en måte det Paulus gjør her i kap.3. I den første delen lister han opp sine ting,
det han kunne bokføre som vinning i sin sammenheng, kreditpostene i sitt regnskap.
Problemet er bare at når den høyeste autoriserte revisor kommer på besøk, ramler
regnskapet sammen. Han plasserer kredit eller vinnings-postene på debet eller taps-siden!
Og Paulus må gi den store revisor rett, her og nå! Han skjønner at Jesus uansett vil få rett
på oppgjørets dag, så det eneste fornuftige er å gi han rett nå, i dag!
Men det som var en vinning for meg,
det har jeg for Kristi skyld aktet som tap.
Ja, jeg akter i sannhet alt for tap,
fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verd.
For hans skyld har jeg tapt alt,
jeg akter det for skrap (møkk),
for at jeg kan vinne Kristus ……
Helt nye begreper for tap og vinning føres inn.
I vers 9 går han inn i Kristus på jakt etter verdier. Der finner han seg selv, i Kristi
rettferdighet. Der lærer han å kjenne han, kunnskapen om Kristus Jesus. Der lærer han
om kraften i Kristi oppstandelse, og tar med seg denne overveldende kraft: Han skal også
reise meg opp fra de døde. Der grunner han på Jesu død, holder en stadig påskehøytid
Filipperbrevet.
Menigheten i Nesttunbrekka 64, mai/juni 2012
Side: 14
Filipperbrevet
v/ Håkon Helland
med Herren. (Det er all grunn til å opprettholde regelmessige / ofte sammenkomster om
Herrens død, dvs. nattverd eller brødsbrytelse).
Moses hadde alle slags innvendinger før han startet på løpet, og lærte Gud å kjenne.
Han mente han ikke ville virke troverdig på folket. Han manglet frimodighet. Hadde for
lite kunnskap om den sanne Gud. Dårlig med talegaver. Lite sjølvtillit. I det hele tatt: Han
hadde ingen tro på at han kunne overbevise noen, bety noe for noen i Egypt.
Men Gud visste om alt dette, og ber han gå. Moses, du har så smått begynt å kjenne meg,
fortsett i dette sporet. Likesom Paulus oppfordrer oss:
Det gjelder bare at vi, så langt vi er kommet, holder fram i samme spor
Så gikk Moses … (2.Mos. 4.18)
Tenk for en ufattelig vinning de ble for han, og for et helt folk, og for oss. Han valgte
heller å lide ondt sammen med Guds folk, enn å ha en kortvarig nytelse av synden. Han
aktet Kristi vanære for en større rikdom enn Egypts skatter, for han så fram mot lønnen.
Han gjorde som Paulus, lot den høyeste revisor bestemme tap og vinning.
Eller rettere, han lærte av Kristus, på samme måte som Paulus gjorde det.
Et valg som Jesus selv også gjorde: Han som for den glede han hadde i vente, holdt ut på
korset uten å bry seg om skammen (vanæren), og nå ….. har han satt seg på høgre side
av Guds trone. (Heb.12.2)
For et gigantisk tap for Moses om han ikke hadde gått. For et tap for oss om vi sier nei til
å gå inn i «evangeliets tid».
Vandringen. Tålmodighet. Utholdenhet.
Han gikk, grepet av Gud, for selv å gripe Gud. Ingen har som han levd i betydningen av
Herrens navn JHV:
Han som er
Ved mitt navn Herren (JHV) var jeg ikke kjent av dem. (2.Mos.6.3)
Men Moses skulle lære å kjenne Herren etter hans navn. Det ser vi når vi følger hans
vandring og hans bønnekamper for folket.
Og dette var også drivkraften i Moses sin vandring med folket. Å holde fast på Herrens
løfte. Å bevare klarsynet av Herrens store frelse, at Lammets blod beskyttet dem mot
dommen, og de kunne sitte rundt bordet og ha samfunn med eller ete lammet, med hode,
føtter og innvoller (kfr. det sinn som var i Kristus Jesus. Og Paulus som lengtet etter dem
med Jesu Kristi «innvoller»).
Filipperbrevet.
Menigheten i Nesttunbrekka 64, mai/juni 2012
Side: 15
Filipperbrevet
v/ Håkon Helland
Og der rundt bordet sang de lovsanger til sin frelser. (Jes.30.29, Mark.14.26).
Løpet fullendt. Troen bevart.
Og om Moses leser vi i forbindelse med hans bortgang :
Men det stod ikke mer fram noen profet i Israel som Moses,
han som kjente Herren åsyn til åsyn (5.Mos.34.10)
Det startet med Herrens åpenbaring som ild i en tornebusk. Det startet med at Moses tok
av sine sko, og skjulte sitt ansikt i frykt for å se Gud. Ingen frimodighet, ingen talegaver,
ingen tro på at han kunne bety noe. Men les hans siste taler i 5.Mos, og se om det
mangler noe av dette.
Han velsigner Josefs stamme med
Nåde fra ham som bodde i tornebusken (5. Mos. 33.16)
Det er tydelig at han må ha talt mye til folket om han som tok bolig i forbannelsens
symbol. Guds nåde går ut derfra. Det svarer til Kristi kors (forbannelsens symbol). Et
tema i alle brevene, ikke minst hos Paulus. Guds nåde fulgte han hele tiden etter hans
omvendelse. Det gjorde han sterk, som han også sier til Timoteus: Så bli da du min sønn
sterk ved nåden i Kristus Jesus. Og det må ha fulgt Moses, ettersom han taler slik til
folket i sin avskjedstale. De har nok hørt budskapet om nåden fra han som bodde i
tornebusken mange ganger opp gjennom alle disse 40 årene.
Om han som skjulte sitt ansikt av frykt for å se Herren, leser vi:
Men Moses var en meget saktmodig mann,
mer enn alle menneskene på jorden.
Og han (Herren) sa: Hør nå hva jeg har å si dere (Aron og Mirjam):
Når det gjelder en profet som dere, så gir jeg, Herren, meg til kjenne for ham i
syner, og taler med ham i drømmer.
Men slik er det ikke med min tjener Moses: Han er tro i hele mitt hus.
Munn til munn taler jeg med han, klart og ikke i gåter.
Og han skuer Herrens skikkelse! (4.Mos.12)
Heb.3 refererer til dette og sier:
Vel var Moses tro som tjener i hele hans hus,
for å vitne om det som skulle forkynnes (Heb.3.5)
Det gjelder å holde fast ved frimodigheten og det håp vi roser oss av. I Heb. er
frimodigheten knyttet til dette å stige fram for nådens trone (4.16), i kraft av Jesu blod å
gå inn i helligdommen (10.19). Og vi formanes til å ikke kaste bort denne frimodigheten,
men benytte oss av den, for den har stor lønn. Det vil si det er en stor vinning knyttet til å
Filipperbrevet.
Menigheten i Nesttunbrekka 64, mai/juni 2012
Side: 16
Filipperbrevet
v/ Håkon Helland
bevege seg i Herrens helligdommer, i hans nærhet. Og la vårt liv bli praktisk påvirket av
det. Og holde fast ved håpet.
For ennå er det bare en ganske liten stund igjen,
så kommer han som komme skal,
og han skal ikke dryge. (Heb. 10.37)
Og Moses stod løpet ut, som en tro tjener til å vitne om det som skulle sies. Han kunne si
som Paulus: Jeg har fullendt løpet, bevart troen.
-----------------------------------------------------------Etter utgangen fra trellelivet i Egypt stod de der i en ørken. De hadde et løfte om et land
langt der borte. Skulle de tro på det?
Vantroens tankegang
Vel, Gud hadde jo vist sin storhet og styrke i oppgjøret med Farao og hele hans velde.
Men det var jo historie nå. Hva med det der framme, som Gud hadde lovet. Det virket litt
fjernt og uvirkelig.
Ved nøyere ettertanke her og nå, hva hadde forløsningen ved Lammets blod egentlig gitt
dem. Det hadde tatt fra dem livet i Egypt, som tross alt hadde mange lyse sider. Og nå var
de overgitt til en ørkentilværelse med et løfte om et land som var så urimelig langt borte.
Og var det bare Moses som skulle styre og bestemme hva som var rett og galt?
Slik tenkte mange.
Kampen for troen på evangeliet
2.Mos og 4.Mos har flere fortellinger om tider med knurr, opprør, frafall, opposisjon. Det
ble en troskamp for den enkelte: Skal jeg akte på Herrens ord ved Moses, eller høre på
argumentasjonen og logikken i alt som fornekter hans ord, eller forvrenger det?
Men midt i alt dette ble Herrens folk som trodde på ham ført fram, tross mye rart både
rundt dem og iblant dem.
Moses vitner på slutten:
Dårlig handlet de (folket) mot ham (den trofaste Gud)
de er ikke-sønner av ham, en fordervet og vrang slekt. (5.Mos.32.5)
Filipperbrevet.
Menigheten i Nesttunbrekka 64, mai/juni 2012
Side: 17
Filipperbrevet
v/ Håkon Helland
Moses var hele tiden en tro tjener i Herrens hus, blant hans folk. På tross av knurr og
motstand. Og vi oppfordres til å være lys i dag:
Gjør alt uten knurr og tvil,
så dere kan være uklanderlige og rene, Guds ulastelige barn,
midt iblandt en vrang og forvendt slekt. (kfr. 5.Mos.32.5)
Dere skinner blant dem som lys i verden,
i det dere holder fram livets ord. (Filip.2.14-16)
I 4.Mos.33 ramses det opp steder for vandringen, men det sies lite om hva som skjedde
på de ulike stedene. Det er som vårt liv i det dagligdagse. Kanskje ikke så mye å fortelle.
Vi vandrer mot vårt mål, gjennom de ulike faser i livet.
Men det er skildret noen hendelser. Flere av dem viser menneskets svakheter, og Guds
storhet og behandling. Paulus refererer til dem i 1.Kor.10. Han formaner oss til å lese
dem, og lære. Slik at vi ikke skulle ha lyst til det onde, likesom dem.
Hovedproblemet hele tiden er om de skal tro på at det Gud vitterlig gjorde i Egypt skal
føre dem til det gode land, som han har beskrevet. Skal de tro det? Er det egentlig noe
slikt land. Det var jo riktignok noen som ble sendt dit og kom tilbake for å fortelle om
det. Men var det troverdig, eller var de bare overspente personer, med visjonære
bortrykkelser.
Og i Egypt, der hadde de det egentlig bra, uten verken Gud eller frelse. Livet kunne være
strevsomt, et meningsløst slit. Men de hadde sin mat og slapp å tenke på noe etter dette
livet. Alderdom og død ble skjøvet bort fra bevisstheten.
Farao brukte en taktikk som virker også i dag: Bli så opptatt med andre ting, arbeid og
underholdning, at du ikke har tid til å tenke på evigheten og Gud.
Legg tungt arbeid på mennene, så de har nok å gjøre og ikke får tid til løgnaktig
snakk. (2.Mos.5.9 – Faraos reaksjon på budskapet fra Herren v/ Moses og Aron)
Herren kjenner oss, og vet hvor lett det er å glemme hans velgjerninger. Derfor satte han i
verk tiltak for at deres minne og tanke skulle være opptatt med de rette ting. De skulle
holde påske, til minne om utgangen ved Lammets blod.
Den dagen skal du fortelle sønnen din:
Dette er til minne om det Herren gjorde for meg da jeg dro ut av Egypt.
Du skal ha dette som et tegn på hånden og et minnetegn på pannen,
så Herrens lov kan være på leppene dine. (2.Mos.13.8-9)
Det skulle minnes underveis, ja også når de kom inn i Kanaan. Vers 11 sier:
Når Herren har ført deg inn i Kanaan, slik han lovet ….
Filipperbrevet.
Menigheten i Nesttunbrekka 64, mai/juni 2012
Side: 18
Filipperbrevet
v/ Håkon Helland
Gud holder det han lover. Men også der skulle de minnes den store gjerning som var
grunnlaget for at de kom inn i Kanaan. Frelsens storhet skulle ikke glemmes i løftets
land. Men «feires», tales om, og minnes.
Det er å minnes dette, få det rette perspektivet, som blir folkets problem underveis. Deres
vurderinger og oppfatninger blir fordreid, og det får store konsekvenser for dem. Paulus
ber oss (1.Kor.10) å lære av dem, så vi unngår de samme feiltrinn.
Noen av hendelsene:
Rødehavet
2.Mos.14.10-12
Da Farao nærmet seg, så Israels barn opp, og de fikk øye på egypterne som kom
etter dem. Da ble Israels barn grepet av stor redsel, og de ropte til Herren.
Og de sa til Moses: Fantes det ikke graver i Egypt siden du har ført oss hit for at
vi skal dø i ørkenen? Hvorfor har du gjort dette mot oss og ført oss ut av Egypt?
Var det ikke dette vi sa til deg i Egypt: La oss være i fred! Vi vil tjene egypterne.
Det er bedre for oss å tjene egypterne enn å dø i ørkenen.
Vi ser her at de «lyse» minner fra slaveriet dominerer alt. Herrens storhet som han viste i
alle tegn er visket ut av deres minne. Det samme gjelder løftet om Kanaan med all dets
frihet og herlighet.
Her er lite av tro på at han er trofast som gav løftet, at han er mektig til å frelse dem hjem
til løftets land. Men midt i det hele ser vi Herrens suverene gjerninger, på tross av vår
svake tro.
Vannmangel
2.Mos.15.22-24
De gikk uten å finne vann. Og igjen, Herrens frelse og løfte om å føre dem opp til
Kanaan er som blåst bort fra deres minne.
Folket knurret mot Moses og sa; Hva skal vi drikke?
Sult
2-Mos.16.2-3
Filipperbrevet.
Menigheten i Nesttunbrekka 64, mai/juni 2012
Side: 19
Filipperbrevet
v/ Håkon Helland
Og hele Israels barns menighet knurret mot Moses og Aron i ørkenen.
Israels barn sa til dem:
Å, om vi bare hadde fått dø for Herrens hånd i landet Egypt da vi satt ved
kjøttgrytene, og da vi åt brød til vi var mette!
Nå har dere ført oss ut i ørkenen for at hele folkemengden skal dø av sult.
Det samme skjer igjen. Det tegnes et idyllisk bilde av tilværelsen i Egypt. Herrens
gjerninger er helt ute av deres tanke. Enda de nå har fått erfare mer av hans nådefulle
omsorg for dem.
Tørst
2.Mos.17.1-3
På ny kom de til et sted uten vann. Og på ny var det klagesang, og samme
henvisning til Egypt:
Men folket tørstet etter vann, de knurret mot Moses og sa:
Hvorfor har du ført oss opp fra Egypt for å la oss og våre barn og vår buskap dø
av tørst?
Moses vitnesbyrd
Moses, mannen som helt til sin død eide det klare syn og en enorm dømmekraft
(5.Mos.34.7) vitner for sin svigerfar:
2.Mos.18.8
Moses fortalte sin svigerfar om alt det Herren hadde gjort med Farao og
egypterne for Israels skyld,
og om all den møyen de hadde hatt på veien,
og hvordan Herren hadde hjulpet dem
Her er en helt annen erfaring og forståelse av den samme vandring.
En menneskeskapt gud
Det blir verre. De vil ha en gud etter egyptisk modell til å gå foran seg. Moses som Gud
sendte som deres leder har steget opp på et fjell, og blir litt for «fjern».
2.Mos.32.1
Men da folket så at Moses drygde (kfr. Heb.10) med å komme ned fra fjellet,
samlet folket seg om Aron og sa til ham:
Filipperbrevet.
Menigheten i Nesttunbrekka 64, mai/juni 2012
Side: 20
Filipperbrevet
v/ Håkon Helland
Kom, lag en gud for oss, en som kan dra foran oss! For denne Moses, han som
førte oss opp fra landet Egypt – vi vet ikke hva det er blitt av ham.
Det er vanskelig å forholde seg til en usynlig, en som er steget opp. Og å tro at han vil
føre oss fram til løftets land og rike.
Kjøttmangel
4.Mos. 11.5-6 (se også vers 1):
Å om vi hadde kjøtt å ete.
Vi minnes fisken som vi åt i Egypt, og som vi fikk for ingenting,
og gresskarene og melonene og purren og rødløken og hvitløken!
Men nå vansmekter vår sjel, for her er ingenting!
Vi ser ikke annet for våre øyne enn mannaen.
Trellelivet uten mål og mening er glemt. De minnes fisken de fikk for ingenting, men
ikke slavearbeidet, ikke Lammet som gav dem utfrielse og liv. Og løftets land er ikke
tilstede i deres tanke, og Guds omsorg for dem betegnes som «ingenting»
Vantro
4.Mos.13 og 14 taler om speiderne som ble sendt inn i Kanaan, og kom tilbake med sitt
vitnesbyrd. Men 10 av dem mente at løfteslandet var en uoppnåelig sak.
Vi makter ikke å dra opp mot dette folket, for det er sterkere enn vi.
Og de talte ille blant Israels barn om landet de hadde utspeidet og sa:
Det landet vi drog gjennom for å utspeide, er et land som fortærer sine
innbyggere.
Den Gud og frelser som hadde tatt et oppgjør med Egypt og på underfull vis hadde ledet
dem til i dag, han skulle altså ikke klare å føre dem inn i landet han hadde lovet dem! Og
de fortsatte:
Hvorfor fører Herren oss inn i dette landet så vi må falle for sverdet. …
Var det ikke bedre for oss å vende tilbake til Egypt?
Og de sa til hverandre: La oss velge oss en høvding og vende tilbake til Egypt!
Et eksempel på vantro kalles dette i Hebreerbrevet.
Lærestrid
Filipperbrevet.
Menigheten i Nesttunbrekka 64, mai/juni 2012
Side: 21
Filipperbrevet
v/ Håkon Helland
Vi ser videre mange problemer som oppstår. I kap.16 kalles Moses vranglærer. De mener
han er altfor snever i sin forståelse av hvem som kan gå inn for Herrens ansikt. Samtidig
fornekter de læren om et land der framme. Guds rike er ikke noe som skal åpenbares i all
sin herlighet en gang i framtiden. Det er det som er nå. De sier:
Er det ikke nok at du har ført oss opp fra et land som flyter med melk og honning,
for å la oss dø i ørkenen, siden du til og med vil gjøre deg til hersker over oss.
Du har slett ikke ført oss inn i et land som flyter med melk og honning, eller gitt
oss åkrer og vingårder i eie. Tenker du at du kan synkverve dette folket?
Slik kan man altså snu sannheten totalt på hode. Og vi kan legge merke til at det ikke var
hvem som helst som gjorde det. Det var høvdinger i menigheten, utvalgt til ledere,
aktede menn.
Tankegangen er den samme: Vi tror ikke på noe der framme, vi vil ha vårt liv her!
Kompetansestrid
Kap.17 og 18 beskriver en «kompetansestrid». Er det bare en frelser, fører det ikke
mange veier til Guds herlighet? Gud gjør det klinkende klart at det kun er en utvalgt. Det
hele er et bilde på at det bare er Krist kors som kan frelse, bare han eier oppstandelsens
kraft! (Arons stav, som blomstret der de andre fortsatt lå døde).
Frafallet intensiveres med tiden
I kap. 20 er det et nytt tilfelle med vannmangel, og samme leksen med klaging over at
Gud har ført dem til et sted, ja et ondt sted. Opp fra det gode Egypt. Og for en gangs
skyld klarer de å provosere Gudsmannen Moses, slik at han tar saken litt i egne hender,
og synder, og mister opplevelsen av å følge folket over Jordan og inn i landet.
(Han kom jo inn i landet, vi ser han jo der i evangeliene på fjellet sammen med Jesus og
Elias. Men han mistet opplevelsen av overgangen sammen med folket.)
Stride / Ikke stride
De må lære å ikke stride der de ikke skal stride, og stride der de skal stride.
Kap. 20 og 21
Fristelser. Forførelser.
Filipperbrevet.
Menigheten i Nesttunbrekka 64, mai/juni 2012
Side: 22
Filipperbrevet
v/ Håkon Helland
Og de må møte diverse fristelser og forførende krefter (kap. 25). Og de mister både folk
og kraft når de neglisjerer Guds forskrifter og går etter sine egne lyster.
Vi ser til slutt litt på en hendelse, som kanskje står i en viss forbindelse med
Filipperbrevet kap.3.
Kobberslangen
4.Mos. 21.4-9:
Men på veien ble folket utålmodig.
De talte mot Gud og mot Moses og sa:
Hvorfor har dere ført oss opp fra Egypt,
så vi må dø her i ørkenen?
For her er verken brød eller vann,
og vi er inderlig lei av denne usle maten!
Da sendte Herren serafslanger inn blant folket.
De bet folket, og mye folk av Israel døde.
Så kom folket til Moses og sa:
Vi har syndet, fordi vi har talt mot Herren og mot deg.
Be til Herren at han vil ta slangene bort fra oss!
Og Moses ba for folket. Da sa Herren til Moses:
Lag deg en serafslange og sett den på en stang.
Så skal hver den som er bitt og ser på den, få leve.
Så laget Moses en kobberslange og satte den på en stang.
Og når en slange hadde bitt noen, og han så på kobberslangen,
ble han i live.
Paulus formaner de i Filippi til å bli hans etterfølgere, å vandre etter hans forbilde. For
det er mange som vandrer som fiender av Kristi kors. De var fiender av han som steg ned
for å frelse dem, som ble lydig til døden, ja døden på korset. De ville ikke ete
påskelammet, minnes Herrens store frelsesgjerning. Det ble for ussel kost for dem, slik
mannaen ble det for folket i ørkenen. Vi ser i Joh.6 at mannaen er et bilde på det sanne
Guds brød som kom ned fra himmelen. Det taler om han som gav seg selv for å gi oss
livet. Vi må ete han, ete det sanne påskelammet, for å eie livet.
Men Paulus sier at disse fiender av Kristi kors har buken til gud, de trakter bare etter
jordiske ting. Slik de gjorde i 4.Mos.21. Og de ender i fortapelsen. Slik de gjorde
nærmest bokstavelig i ørkenen.
Filipperbrevet.
Menigheten i Nesttunbrekka 64, mai/juni 2012
Side: 23
Filipperbrevet
v/ Håkon Helland
Det kom serafslanger inn blant dem. Med brennende gift. Slangen fikk jo den dom at han
skulle krype på buken, og ete jordens støv. Og de som ble bitt av en slange, havnet selv
nede på jorden, for å dø. Det var i samsvar med den gud de trodde på. Så låg de der, og
kunne på en måte se sin gud og skjebne, serafslangen inn i øynene. De var kommet på
samme plan. De traktet bare etter jordiske ting, og havnet der ifølge det de traktet etter.
En forferdelig situasjon. Er der en frelse fra dette?
Ja, de innså og innrømmet at de hadde syndet. Og sier at Moses måtte be om at slangene
ble tatt bort. Gud bønnhørte dem, men ikke etter deres frelsesmønster. Han hadde langt
høyere tanker for dem som trodde enn de selv hadde.
Lag en kobberslange, og sett den opp på en stang. Og så skjer det underlige at en som blir
bitt, og ligger der, når han vender seg fra slangen som bet han og til den opphøyede
slange, så kan han reise seg og stå opp igjen!
Serafslangene bærer i seg noe som drar mennesket ned til jorden, til døden. Og de biter.
Men den opphøyede slange (laget av kobber, synd/brennofferalterets materiale) har noe i
seg som drar den som tror på han og vender seg til han opp fra jordens støv og døden, til
liv. Jesus utlegger dette for oss i sin samtale med Nikodemus i Joh.3. Igjen hører vi om
han som er steget ned for å frelse, for å føre oss opp. Menneskesønnen har steget opp til
himmelen, ja er i himmelen. Et menneske har gått inn i himmelen, ja i selve himmelen!
Men han steg først ned. Og han ble her i verden opphøyet på et kors, for at hver den som
tror skal ha evig liv.
Tenk å vandre som en fiende av Kristi kors. Å bli bitt av serafslanger, men nekte å se opp
på kobberslangen. Og slik dø, tape det evige liv.
Det står ingenting om at Herren tok bort disse slangene. Kanskje de i alle fall for en
periode måtte leve med dem, og var avhengig av kobberslangen hvis de ble bitt av en
serafslange.
I en av sine siste taler til sine apostler og disipler sier han om de troende at de skal (blant
annet) ta slanger i hendene uten at det skader dem. Mener han dette bokstavelig? Det kan
sikkert være så i spesielle situasjoner.
Det er jo også egne forsamlinger der man nærmest må bevise sin tro ved å holde giftige
slanger. Nyss døde en pastor (Mack Wolford, 44 år gammel) av slangebitt. Hans far døde
på samme vis da sønnen var 15 år gammel. Det har vært adskillige slike dødsfall.
Jeg tror Jesu ord her må ha en åndelig betydning. Vi går gjennom en verden full av
slanger og slangegift, som møter oss i våre dager ikke minst gjennom media og den
alminnelige økonomiske velstand. Vi blir antagelig bitt av slanger hver dag. Det er bare
en ting som kan holde oss oppe, at alt dette ikke skader oss: Den stadige kontakt med
Kristi kors!
La oss stadig feste blikket på Jesus, troens opphavsmann og fullender. Han som for den
glede som ventet han led tålmodig uten å akte vanæren, og nå…har satt seg på høgre side
av Guds trone.
Filipperbrevet.
Menigheten i Nesttunbrekka 64, mai/juni 2012
Side: 24
Filipperbrevet
v/ Håkon Helland
Moses taler i ørkenen før de går over:
5. Mos.12.7
Der skal dere holde måltid for Herrens, deres Guds åsyn
og glede dere med deres husfolk over alt det dere har vunnet ved deres arbeid,
alt det Herren din Gud har velsignet deg med.
La oss glede oss i hans løfter, nå!
Gled dere i Herren alltid.
Atter vil jeg si: Gled dere!
Filipperbrevet.
Menigheten i Nesttunbrekka 64, mai/juni 2012
Side: 25