Transcript nen i Narvik ligger en minnestein med en spesiell tekst og histo

Esperanto – «e
24
LØRDAGSPULS
Lørdag 8. desember 2012 Fremover
FAMILIEN ROKKAN: Charlotte og Georg Rokkan. Bak: Ekteparet Elizabeth og Stein Rokkan og Steins søster,
Bjørg. Både Day og Georg Rokkan var medlemmer av Narvik Esperantistoklubb. Foto utlånt av Rolf Fjellberg.
Ved jernbanestasjonen i Narvik ligger en
minnestein med en
spesiell tekst og historie. Hvordan er den
havnet her? Hvilket
språk er dette? Vi må
tilbake til sommeren
1934 i Narvik.
Arne Harald Hansen
[email protected]
Torsdag 16. juli kl. 10.22 ankommer
en tallrik delegasjon med persontoget fra Stockholm. 125 kvinner og
menn fra 14 nasjoner besøker Narvik. I Stockholm har de deltatt på
Verdenskongressen for esperantister
hvor 30 nasjonaliteter var representert og 2300 personer deltok.
På Narvik stasjon blir de 125 besøkende ønsket velkommen på esperanto av lederen for Narvik Esperantoklubb, Georg Rokkan. Han har lagt
ned et stort arbeid for å få dette besøket i stand. De besøkende blir delt i to
grupper for lunsj på Capitol og Hotel
Nobel. Etterpå besøker selskapet Bolaget og kirken før man tar en liten
rundtur på fjorden med D.s.”Barøy”.
Inn Beisfjorden og en sving innom
Herjangen. Det er en strålende sommerdag, og alle er begeistret over det
de ser og opplever. Kl. 16 er selskapet tilbake i byen og så pr. bil til Restaurant Fjellheim hvor det blir servert en ”stilig middag”. Det blir holdt
en rekke taler på esperanto, og først
ut er vertskapets Georg Rokkan. Et
lite orkester bidrar også musikalsk til
den gode stemningen.
Etter middagen har Rokkan en
overraskelse til deltakerne. Bortenfor restauranten er det reist en minnestøtte om besøket. Etter en innledende tale ved Rokkan, avduker organisasjonens verdensleder (president), den franske general Bastien,
minnestøtten. Teksten er: ” ESPERANTO. Ankau en ci tiu mondangulo atingis kaj venkis la helplingvo
inter la popoloj”. Oversatt til norsk:”
Også til dette verdenshjørnet har det
mellomfolkelige hjelpespråket nådd
fram og seiret”. Etter avdukingen er
det nye taler hvor perspektivet er behovet for og verdien av dette globale
hjelpespråket.
Den internasjonale esperantobevegelsen har satt opp minnestøtter
rundt om i alle verdensdeler. Esperanto-steinen i Narvik er verdens
nordligste.
Kl. 19.00 blir de besøkende kjørt
til Narvik stasjon for retur til Sverige.
Det har vært et svært vellykket besøk. Lokalavisene i Narvik (Fremover, Ofotens Tidende og Ofoten
Folkeblad) omtaler neste dag esperanto-dagen i Narvik som interessant
og som en opplevelse. De bemerker
spesielt at 14 forskjellige nasjoner
med hver sine morsmål fungerte utmerket sammen ved hjelp av dette
ene, nye språket.
49 år senere
Bjørn Framnes, Narvik, forteller:
”Etter en tur i Fagernesfjellet i 1983,
kom farsan hjem og fortalte at han
hadde funnet en stein med en noe underlig inskripsjon. Neste ettermiddag
dro han og jeg opp i fjellet for å hente den. Steinplata var sprukket opp i
to deler. Vi bar steinen inn i Kadetten, kjørte den hjem og plasserte den
på et bord i garasjen. Så begynte vi å
koste bort mose og jord. Etter hvert
kom hele teksten fram. Farsan malte bokstavene med rødmaling, tok
MINNE: Esperanto-steinen ved Narvik jernbanestasjon. Foto utlånt av Arne Andreassen, Moegga, Bardu.
RESTAURANT FJELLHEIM åpnet i 1931. Bygningen brant ned etter et granattreff i mai 1
bilde og sendte bildet til Ofotens Tidende og Tromsø Museum for å vite
hva som var skrevet på steinen. Etter
en del spekulasjoner fra naboer og
kjente, fikk vi svar fra Tromsø Museum om at språket som var brukt,
var esperanto”.
Esperanto-steinen ble identifisert
av Rolf Holm fra Tromsø Esperantoklubb. Han hadde vært med på begivenheten i Narvik 16. juli 1934. Den
øverste delen av teksten, ”ESPERANTO” var sprengt bort. Parkavdelingen i Narvik kommune plasserte steinen i skråningen ved Stasjonsveien, like ved Narvik stasjon (Jernbaneparken).
Under bombingen av Narvik i mai
1940 ble også Restaurant Fjellheim
og området rundt truffet. Restaurant
Fjellheim, tidligere et populært samlingssted og festlokale i Narvik, ble
aldri gjenoppbygd. Esperanto-steinen ble tilfeldig funnet av Fredrik
Framnes i terrenget 49 år etter at den
var satt opp. Restaurant Fjellheim lå
i 1934 et godt stykke ovenfor byen.
Men i våre dager er bebyggelsen
kommet til dette området. Olaf
Schaug – Pettersen, Narvik kommune, beskriver beliggenheten slik:
- Det gikk en sidevei fra Fjellveien
bort til restauranten. Fjellheimrestauranten lå der Magnetittveien 6 nå
ligger. Terrenget her er jo endret veldig mye med veibygginga og utfylling for boligtomter. Tenker vi oss
imidlertid nåværende veg lagt inn i
det opprinnelige terrenget så ville
nok adressen kunne blitt Fjellheim
22.
Esperanto i Narvik
”I 1904 blei den første esperantoklubben i Kristiania (nå Oslo) grunnlagt. I åra som fulgte blei nye klubber
grunnlagt i resten av landet: I Trondhjem (1907), Narvik (1907), Bergen
(1909) og Stavanger (1910)”. (Kilde: Wikipedia). Dessverre finnes det
ikke noe arkiv fra klubbvirksomheten i Narvik fra denne tiden. Men
oversikter fra 1930-og 1950-årene
viser at det var en betydelig interesse
i Narvik for dette hjelpespråket både
blant unge og godt voksne. Mange
likte også ideologien knyttet til esperanto om fred og brorskap mellom
alle folkeslag. Bli en del av et verdenssamfunn, bli en verdensborger.
Noen ganger deltok flere i en familie i opplæringen sammen med andre. Av familier ser vi for eksempel
familien Taraldsvik med Helmer, Jonette, Norma og Ragnhild, familien
Westrheim med Ernst, Edel, Lulli,
Simon og Svanhild, og familien
Brendeløkken med Klara, Ingvald og
Lilly som deltakere.
En sentral person i esperantomiljøet i Narvik gjennom mange år var
Georg Rokkan. I våre dager husker vi
ham kanskje spesielt som far til den
verdenskjente samfunnsforskeren
Stein Rokkan. Georg Rokkan var i
sitt yrkesaktive liv innom mange yr-
en som håper»
Fremover lørdag 8. desember 2012
25
LØRDAGSPULS
1940. Esperanto-minnestøtten ble avduket 16. juli 1934 i nærheten av restauranten.
ker, bl.a. var han midlertidig redaktør
i Fremover i årene 1917-18. Han var
internasjonal i legning og dyrket sin
interesse for esperanto både ut fra
språkinteresse og ideologi. Datteren
Bjørg, gift Frøhlich, har fortalt at det
kom folk helt fra Java for å konsultere ham i esperanto.
Karstein Hansen, Narvik, forteller
at fire i hans familie deltok i en studiering sammen med noen andre interesserte på slutten av 1930-tallet. Karstein var selv skoleelev den gangen
og deltok sammen med sin far, bolagsarbeider Kristian Hansen, og
søsknene Kristine og Erling. Det hele
kom i gang ved at esperantoklubben
hadde invitert interesserte til et felles
informasjonsmøte. Her ble de påmeldte delt opp i grupper og fikk studiemateriell. Karstein forteller at studiekveldene i hans gruppe gikk på
omgang i hverandres boliger. –
Gjennom arbeidet i studieringen lærte vi å snakke, lese og skrive esperanto. Men så kom krigen, og det ble
slutt på denne språkvirksomheten.
Henry Norvik, Narvik, forteller at
en kamerat, Odd Pettersen,
tok initiativet til at de to før krigen
ble med i en studiering. I denne studieringen var det stor
aldersspredning blant deltakerne.
– Det var interessant, og vi lærte oss
esperanto, både muntlig og skriftlig.
Krigen satte en stopper for videre arbeid med dette språket.
Knut Ivar Simonsen, Narvik, for-
teller: - I 1952 deltok jeg på et esperantokurs i Narvik, bl.a. sammen
med familien Liebeck, og lærte meg
etter hvert esperanto. Da jeg senere
studerte ved Norges tekniske høgskole i Trondheim, fikk jeg ved en
anledning tatt inn Ibsens sang ”Vi
vandrer med freidig mot”, oversatt
til esperanto av Georg Rokkan, i høgskolens sangbok. Siste gang jeg fikk
praktisere esperanto var for øvrig for
5 år siden i forbindelse med en reise i
utlandet.
Esperanto har 125 års
jubileum i år
”Esperanto estas lingvo” = Esperanto er et språk
”La suno brilas” = Sola skinner.
”Mi amas vin” = Jeg elsker deg.
For 125 år siden - I 1887 - ble det
utgitt et hefte med navnet Lingvo
Internacia (Internasjonalt språk).
Forfatteren, Ludwik Lejzer Zamenhof, brukte psevdonymet Doktoro
Esperanto (doktor Håpefull). Senere
ble esperanto navnet på selve språket. Esperanto betyr ”en som håper”.
Intensjonen var ikke å erstatte noen
språk, men å utvikle et felles hjelpespråk som alle kunne lære seg ved siden av sitt morsmål. Esperanto skulle fungere som et felles språk på tvers
av forskjeller i språk, religion og kultur. Dette skulle bidra til kommunikasjon og samarbeid mellom mennesker – også under kriger og konflikter. Heftet ble spredt til språkinte-
(Foto: Narvik komm. fotosamling)
resserte og idealister i en rekke land.
På relativt få år utviklet esperanto seg
til å bli et levende internasjonalt
språk. Det finnes en uforanderlig
kjerne i språket som har en stabiliserende innflytelse på språkutviklingen. Språkets utvikling overvåkes av
Akademio de Esperanto.
Det er verdt å merke seg at en lang
rekke Nobelpris-vinnere har støttet,
studert eller brukt esperanto, for eksempel Fredspris-vinnerne Fridtjof
Nansen (1922) og Willy Brandt
(1971).
William Auld (1924 – 2006),
skotsk poet og forfatter som skrev på
esperanto, har blitt nominert til Nobels litteraturpris.
Esperanto er det minste av verdensspråkene. Det er et planspråk og
klassifisert som et internasjonalt
hjelpespråk. Ordforrådet bygger i
hovedsak på de romanske språk med
visse germanske og slaviske innslag.
Språket er konstruert for å være lett å
lære med enkle regler og mangel på
unntak. Esperanto har også tatt opp
noen norske ord som for eksempel
skio (ski) og fjordo (fjord). Alle substantiv har endelsen o.
Esperanto hadde sin glanstid i
1930-årene. Ifølge Wikipedia ble esperanto for eksempel brukt som
vennskapsspråk i Kirkenes på 1930tallet mellom mennesker med norsk,
samisk, finsk og russisk bakgrunn.
Både 1. og 2. verdenskrig førte til
tilbakeslag for esperantobevegelsen.
Nazi-Tyskland forbød bruken av esperanto. Etter 2. verdenskrig har
interessen for esperanto gått tilbake i
flere vestlige land, bl.a. Norge. Utviklingen av engelsk har også svekket esperanto. Likevel er esperanto
fortsatt et språk som globalt brukes
av relativt mange. Det finnes også
noen som har esperanto som morsmål fordi begge foreldrene snakker
språket. Men esperanto er ikke et offisielt språk i noe land. (Et spesielt
unntak var den kortlevde mikronasjonen Insulo de la Rozoj (Rose Island) i 1968). Derimot er det det offisielle språket for flere ideelle organisasjoner, særlig esperanto-organisasjoner. Det internasjonale esperantoforbund (UEA) har en konsulentrolle i FN og UNESCO. UEA har medlemmer i 117 land.
Rundt om i alle verdensdeler brukes esperanto hver eneste dag i ulike
sammenhenger. Grunnleggende er
bruken av språket som et hjelpespråk
- ei bru - mellom mennesker med forskjellige morsmål. Noen bruker også
esperanto i forbindelse med reiser,
kulturopplevelser og vennskap i andre land. Hvert år arrangeres ulike
esperanto-arrangement rundt om i
verden. Gjennom nettverket Pasporta Servo kan en bo gratis hos gjestfrie
esperantotalende i mer enn 90 land.
Kombinasjonen Internett og esperanto gir grunnlag for enkel og rask
kommunikasjon mellom mennesker
over landegrensene ved at fysisk og
språklig avstand er borte. Internett er
også blitt stadig viktigere i informasjons- og opplæringssammenheng.
Nå kan vi lære oss esperanto på egen
hånd gjennom kurs på Internett (for
eks.lernu.net).
Det finnes sanger, filmer, poesi,
romaner, noveller, tidsskrifter, teater, kabareter, viser, rock, rapping
o.s.v. på esperanto. En kan uttrykke
tanker og følelser som på andre
språk. Av norsk litteratur som er
oversatt til esperanto, kan nevnes
verker av Bjørnson, Ibsen og Hamsun.
Esperanto-klubbene i Norge er tilsluttet Norsk Esperanto-Forbund
som igjen er tilknyttet internasjonale
esperanto-organisasjoner. Forbundet
har også en ungdomsorganisasjon.
Esperantoklubben i Narvik er nedlagt. Nærmeste aktive klubb er
Tromsø Esperantoklubb.
Kilder:
Fremover,
Ofotens Tidende, Ofoten Folkeblad 17.07.1934
Bjørn Framnes,
Olaf Schaug-Pettersen,
Karstein Hansen,
Henry Norvik,
Knut Ivar Simonsen, Narvik
Norsk Esperantoforbund
Wikipedia
og Store norske leksikon