Transcript ropet fra øst - Stefanusalliansen

ropet fra øst
MAGASIN FOR NORSK MISJON I ØST
41. ÅRGANG – NR. 7 / desember 2011
EGYPT
Har kopterne noe å lære oss
om trosopplæring?
Side 4-5
india
Han har fortalt nordmenn om
den mørke siden av «verdens
største demokrati».
Side 7
Stefanusalliansen
Nytt år – nytt navn
Side 2-3 og 14-15
NORge
Hvorfor gjør ikke NMØ mer
for trosflyktninger som søker
asyl her?
Side 8
FIRE FAKKELTOG
«Fakkeltog for forfulgte kristne»
både i Bergen, Stavanger, Oslo
og på Stord.
Side 12-13
LEDER
Synspunkter på lederen kan sendes direkte til:
[email protected]
Hvorfor Stefanusalliansen?
En frivillig organisasjon bør ikke skifte navn for ofte. Det
kan fort skape forvirring om hvem som står bak og om formålet er endret. Likevel har vi tatt skrittet. Fra 1. januar
2012 heter vi ikke lenger Norsk Misjon i Øst, men Stefanusalliansen.
Det er grundige overveielser og en langvarig prosess som
ligger bak valget av Stefanusalliansen. Mange vil ennå
huske Misjon bak Jernteppet (MbJ), som organisasjonen
het fra 1967 til 1990. Den gang var det en overraskende verdenshistorisk hendelse som tvang fram et nytt navn; Sovjetunionen gikk i oppløsning og Jernteppet falt. Det politiske
kartet måtte tegnes på nytt, med mange nye og selvstendige stater.
I en slik situasjon ble det helt feil fortsatt å hete Misjon bak
Jernteppet. På en måte var ett av MbJs mål oppnådd; de
kommunistiske diktaturene som drev med grov undertrykkelse av troende, hadde falt som korthus. Folk kunne igjen
puste fritt, og kirkene som hadde vært så hardt presset, fikk
en ny vår. De som sto bak navneskiftet den gang, så to viktige ting: Selv om Jernteppet hadde falt, så lå kirkene nede
med brukket rygg og ville trenge støtte og hjelp i lang tid
framover. Det andre var at det ikke bare var i de gamle østblokklandene at kristne ble forfulgt. Utfordringene sto i kø
i mange land – særlig østover.
Den nye organisasjonen fikk i 1990 navnet Norsk Misjon
i Øst. Øst var den gang naturlig å ha med i navnet, fordi de
største utfordringene for forfulgte kristne var i Midtøsten,
Sentral-Asia og det fjerne Østen. Men i vår tid har også sør
meldt seg tydelig på. På det afrikanske kontinentet opplever kristne i land som Nigeria og Sudan og flere steder
i Nord-Afrika, brutal forfølgelse. I vest er det utfordringer
både i Sør- og Mellom-Amerika som venter. Vi trengte derfor et navn som ikke begrenser oss til en spesiell himmelretning, men som gjør at vi fritt kan engasjere oss der
behovet finnes.
Utgiver Norsk Misjon i Øst
Ansvarlig redaktørBjørn A. Wegge
Redaktør
Gisle Skeie
Redaksjon
Jon-Geir Dittmann,
Elisabeth Engels­viken,
Hilde Skaar Vollebæk
og Geraldine Fagan (Moskva)
At ordet «misjon» nå er ute av navnet, betyr ikke at vi har
sluttet å være en misjonsorganisasjon. Misjon er like viktig
som før, og vi bruker mer ressurser på misjonsprosjekter
enn noen gang tidligere. Men noen steder kan våre partnere få sin sikkerhet truet, dersom det blir kjent at de samarbeider med en misjonsorganisasjon. Med et mer nøytralt
navn, bidrar vi til deres trygghet.
Stefanus er navnet på kirkens første kjente martyr (av
gresk: martyrion = vitne). Da han forkynte at folket måtte ta
imot Kristus, ble tilhørerne så provosert at de steinet ham
til døde (Apostlenes gjerninger 6-7). Stefanus kan stå som
representant for misjonsoppdraget vårt; at evangeliet skal
utbres også der det møter sterk motstand. Vår oppgave er
å stå i allianse med lokale «Stefanuser» som er villige til å
våge dette i dag. Stefanus står også som representant for
alle dem som blir hindret i sin trosutøvelse. Når kristne og
andre trosminoriteter i dag tar i bruk sin rett til trosfrihet,
blir de som Stefanus utsatt for overgrep og vold. Stefanusalliansen uttrykker at vi vil stå i allianse med dem – og med
alle gode krefter, hjemme og ute – som kjemper for ethvert
menneskes rett til å ha en tro, uttrykke sin tro og skifte tro
(artikkel 18 i Menneskerettighetserklæringen).
Vårt håp er at navnet Stefanusalliansen vil vise seg slitesterkt og godt – og gi ny inspirasjon til å stå på for våre forfulgte venner.
Med ønske om en velsignet julehøytid til alle våre lesere og
støttespillere!
Design og trykkKai Hansen Trykkeri
Forside
Se bildetekst side 14-15
Opplag
18 000
Kontor
Trondheimsveien 137
Postadresse
P.b. 6603 Rodeløkka, 0502 Oslo
Telefon
23 40 88 00
Telefaks
23 40 88 01
E-post
[email protected]
Jon-Geir Dittmann
fungerende generalsekretær
Norsk Misjon i Øst
Hjemmeside
www.nmio.no
Styreleder
Reidulf Stige
Repr.skapsleder
Lars Inge Magerøy
Org. nr.
970276432
Bankgiro
3000 14 57922 Gavekonto
Revisor
Inter Revisjon Lillestrøm AS
Hva synes du om Stefanusalliansen
som nytt navn på Norsk Misjon i Øst?
«Navnet Stefanusalliansen rommer både et fokus på mennesker som må lide for sin tro, og en invitasjon til deltagelse i et større fellesskap – en allianse – for å dele denne
troen.»
Torkel Irgens
Rådgiver trosopplæring
Sør-Hålogaland bispedømme
«Det er alltid spennende når en organisasjon velger å bytte
navn. Ut fra min erfaring fra reiser i muslimske og lukkede
land, så tror jeg dette navnebyttet var klokt. Samtidig gir
det en fin bibelsk tilknytning. For dem som ikke kjenner til
Bibelens Stefanus, kan navnet være et fint utgangspunkt
for en samtale. Lykke til i en viktig tjeneste.»
Dag Smemo
Spesialrådgiver i Bibelselskapet og fotojournalist i United Bible Societies
«Treffende navn som setter lidende kristne i vår tid i forbindelse
med den første kristne martyr som er kjent for ettertiden.»
Tone Stangeland Kaufman
Påtroppende korsveiprest og nybakt dr. theol.
Torkel Irgens
Tone Stangeland Kaufman
(Foto: Marianne Torp/MF)
«Jeg liker godt Stefanusalliansen som nytt navn! Navnet
Stefanus – sammen med allianse – illustrerer godt hvilket
anliggende organisasjonen har. Spennende med nytt navn!»
Elin Oveland
Menighetspedagog i Østenstad menighet
Elin Oveland
Dag Smemo
– Navnet stod klart for meg
Det var Tore Kopperud som foreslo Stefanusalliansen som nytt navn. Hvordan skjedde det?
Tore Kopperud er prost i Søndre Aker i Oslo. Både han og
kona Elisabeth har fulgt arbeidet til Norsk Misjon i Øst i
lang tid. I februar leste han i Ropet fra Øst om det planlagte
navneskiftet, og at leserne ble bedt om å komme med forslag. Tore sier:
– Først lurte jeg litt på om det virkelig var nødvendig å
skifte navn. Men etter å ha lest begrunnelsen, var jeg enig.
Og så satte jeg meg ned, der og da, for å se om jeg kunne
komme opp med et forslag. Da slo dette navnet spontant
ned i meg: Stefanusalliansen. Det stod klart for meg med
en gang, og jeg sendte det inn.
Slitesterkt
Så tenkte ikke Tore stort mer over saken. Men i april ble
Stefanusalliansen utvalgt som det beste av de nesten
300(!) innkomne forslagene. Det innebar slett ikke at avgjørelsen var tatt, men navnet var nå ett av rundt 20 forslag
som skulle vurderes. I de følgende månedene viste Stefanusalliansen seg som et slitesterkt forslag, og i oktober ble det
enstemmig vedtatt som nytt navn.
– Viktig arbeid
I passende drakt – på mer enn én måte: Her er Tore Kopperud kledd i den
liturgiske rødfargen som brukes på Stefanusdagen (2. juledag). I kirkeåret
er rødt fargen for Den hellige ånd, for åndens og kjærlighetens ild og for
martyrenes blod. (Foto: Privat)
– Ordet allianse beskriver en situasjon der mange gode
krefter vil oppnå noe sammen, selv om man kommer fra
ulike steder, sier Tore.
– Det å støtte forfulgte trossøsken er noe alle kristne bør
gjøre, uansett hvilken «leir» vi tilhører. Norsk Misjon i Øst
driver et uhyre viktig arbeid i vår tid, og det kommer til å bli
stadig viktigere. Og det er ikke bare «saken» i seg selv som
er god, men også måten arbeidet blir drevet på.
Ropet fra Øst nr. 7 2011
3
DIN GAVE TELLER
Trosopplæring i Egypt:
Hva kan vi lære av den lidende kirke?
I Egypt er det trosopplæringen som har bevart
kirken gjennom århundrer med press utenfra.
Trosopplæring er Mamma Maggies og biskop
Thomas’ viktigste kall. Hva kan vi i Norge
lære av dem?
arabisk språk og grammatikk. Mange koptere forteller at
lærerne ertet dem på skolen og at de tidlig måtte forsvare troen sin overfor medelever og lærere. I denne
sammenhengen er hele den koptiske kirkens overlevelse
avhengig av at stadig nye generasjoner vet hva og hvem
de tror på.
Trosmusklene må trenes
Tekst: Hilde Skaar Vollebæk
Foto: Haugerud, Vollebæk, Wegge
Den norske trosopplæringsreformen ble vedtatt av Stortinget i 2003. Målet med reformen er å gi alle døpte barn
og unge grunnleggende kunnskap om den kristne tro.
Samtidig anerkjenner reformen at slik kunnskap er et
nødvendig grunnlag for å utvikle egen identitet, i møte
med et økende kulturelt og religiøst mangfold.
Den viktigste oppgaven
I Egypt har ikke staten lansert noen trosopplæringsreform. Men den koptiske kirken har drevet målrettet og
aktiv trosopplæring gjennom hundrevis av år, nettopp for
å være i stand til å bygge opp en kristen identitet i møte
med et muslimsk storsamfunn. Norsk Misjon i Øst sine
partnere i Egypt, Mamma Maggie og biskop Thomas, er
tydelige på at trosopplæring er deres viktigste oppgave og
kall.
I Egypt er det i praksis umulig å bygge kirker. Overfor
elever på alle nivåer er pugging av Koranen brukt som
den viktigste læremetoden for å undervise dem i klassisk
En gang i uken er denne gutten med på å dele ut brød til fattige familier.
4 Ropet fra Øst nr. 7 2011
Det er mye vi i Norge kan la oss inspirere av, i møte med
egyptisk trosopplæring. For selv om hindringene kan
virke overveldende, er mange som har besøkt egyptiske
kirker blitt overrasket over hvor frimodig de bygger opp
sine «trosmuskler».
– Vi må trene våre muskler for å bli sterkere, sier biskop
Thomas.
– Det er søndagsskolebevegelsen som har bevart kirken.
Barn og unge trenger kunnskap og utfordringer, derfor vil
vi at alle skal ha en meningsfull oppgave i forhold til sin
alder.
Biskop Thomas er ikke redd for å utfordre barn og tenåringer til å tenke stort om sine oppgaver.
– Jeg utfordret en gruppe i alderen 12-14 i El-Qussia til
å tenke på hva de kunne gjøre for samfunnet rundt seg.
De fant ut at de ville dele ut brød en gang i uken, til de
aller fattigste familiene.
Brødene får de fra bedrestilte familier, og mange fattige
gleder seg hver uke til de får besøk av barna med brød. På
den måten får også barna se fra innsiden hva fattigdom
er og hvilket ansvar kirken har for å tjene de fattige.
Biskop Thomas inspirerer og utfordrer barn og tenåringer til å tenke
stort om sine oppgaver.
– Barna trenger å få høre Guds fantastiske tanker om hver enkelt. Derfor får bibelvers og bibelfortellinger stor plass i undervisningen, sier Mamma
Maggie.
Jenter – og gutter
Hjemmebesøk
Biskop Thomas utfordret også noen jenter i slutten av tenårene til å tenke ut hvordan de kunne være gode forbilder
for de yngre jentene i kirken. Det har resultert i jentegruppene «Daughters of the King», for jenter fra 12 år og
oppover, og «Axia» («fellesskap») for de eldste tenåringsjentene. Biskopen sier:
Gjennom hjemmebesøk til over 30 000(!) familier gjør
Stefanusbarna sitt aller viktigste trosopplæringsarbeid.
Når en medarbeider er på hjemmebesøk, brukes tiden til
å gi barna ukens kanskje eneste bad, og de har med seg
rene klær. De gir hjelp til lekser og forteller bibelhistorier.
Ofte strømmer nabobarna til for å høre på mens medarbeideren forteller og ber sammen med barna. Stefanusbarna får ikke lov til å bygge kirker i Egypt.
– Men ingen kan nekte oss å bygge en kirke på innsiden
av hver og en av disse barna, sier Mamma Maggie.
– Nå trenger vi å utfordre unge menn til å være rollemodeller for yngre gutter. De trenger også forbilder. Barn
og unge ser behov og urettferdighet som voksne ofte
overser. Som voksne ledere må vi hjelpe dem å finne
områder hvor de kan finne utløp for sitt engasjement.
Det første barna lærer
På en gårdsplass på Moqattam-fjellet, i Kairos fattige
utkant, er over hundre jenter samlet. Mamma Maggie
snakker til dem fra en liten scene, og hun får alle jentene
til å rope ut:
– Alt makter jeg i han som gjør meg sterk!
Dette verset, fra Filipperbrevet 4, er mottoet til Stefanusbarna og noe av det første barna lærer i barnehagene og
på leirene.
– Selv om de er små, har de allerede hørt utallige ganger
at de ikke er verdt noe og ikke kan noen ting, sier Mamma
Maggie.
– De trenger å bytte ut omverdenens løgner med Guds
fantastiske tanker om hver enkelt av dem. Derfor får
bibelvers og bibelfortellinger stor plass i undervisningen.
Inspirerende
Den store tilstrømningen av barn og unge til kirkene
i Egypt og til Mamma Maggies arbeid, kan nesten gjøre
oss nordmenn litt misunnelige. Der er ikke konkurransen
om de unges tid og oppmerksomhet like stor som
i Norge. Men ser vi på utfordringene som kirken står
overfor i Egypt, har vi lite å være misunnelige på. Halvparten av Egypts rundt ti millioner koptere lever i fattigdom. En fattigdom som avler vold og misbruk, og der
barn og unge ofte er dem som lider mest under presset
fra storsamfunnet.
I møte med den koptiske kirkes ivrige trosopplærere, er
det lett å bli ydmyk. Samtidig kan vi la oss inspirere av
deres utholdenhet i tjenesten, selv i møte med uoverskuelige problemer. Vi deler troen på at det vi sår nå, en dag
skal få slå ut i full blomst.
Ropet fra Øst nr. 7 2011
5
DIN GAVE TELLER
Arbeidet for de forfulgte:
Viktigere enn noen gang!
Denne høsten er vi oftere enn før blitt minnet
om hvor viktig arbeidet for trosfrihet og solidaritet med forfulgte kristne er. Særlig de voldelige angrepene på koptere i Egypt har gjort at
mange i Norge har våknet opp. Vår – og din –
innsats trengs mer enn noen gang.
Tekst: Jon-Geir Dittmann
Foto: Marianne Haugerud
Det gjør noe med oss, når vi på TV-skjermen så klart får
demonstrert den urett som hardt og brutalt rammer en
stor gruppe egyptiske borgere – fordi de er kristne. De har
i generasjoner vært utsatt for systematisk diskriminering,
men etter Mubaraks fall har det skjedd en forverring.
Salafister og andre islamistiske grupper har benyttet lovløsheten til å øve brutal vold mot koptere. Enda mer faretruende, med tanke på fremtiden, er det at også den
egyptiske hæren 9. oktober i år meide ned fredelige koptiske demonstranter. 27 ble drept og over 300 skadet.
Dette gjør oss ekstra vondt, fordi vi kjenner mange koptere
i Egypt. Vi tenker særlig på biskop Thomas og hans trofaste
stab ute på Anafora/Anastasia og i bispedømmet El-Qussia,
og på Mamma Maggie og Stefanusbarna i Kairo. De er mer
enn prosjektpartnere – de er våre venner. Gjennom årene
har mange av våre støttespillere truffet dem og blitt glad
i dem. Derfor lider vi når de lider (1 Kor 12). Og vi gleder oss
med dem, når vi får se – og støtte – det flotte arbeidet de
gjør med å gi trosopplæring til unge koptere (se side 4-5).
Trosopplæring i praksis. De voksne vasker barnas føtter – i en av
Mamma Maggies stefanusbarnehager i Helwan-slummen i Kairo.
Denne høsten har vi merket at mediene er blitt mer interessert i arbeidet vi driver. De kristne avisene har skrevet
mer enn før, og noen sekulære medier har meldt seg på.
Dette skyldes nok også en generelt økende interesse for
trosfrihet. Flyktninger søker asyl her i Norge, fordi de frykter for livet i hjemlandet etter at de ble kristne. De gir
trosfriheten et menneskelig ansikt.
I året som kommer trenger vi å styrke vårt arbeid på flere
fronter. Vi må:
- bli en tydeligere røst i samfunnsdebatten, slik at trosfrihet og forfulgte kristne ikke bare blir et indrekirkelig
anliggende, men et samfunnsansvar.
- bygge ut kontaktnettet vårt i Norge, for å få flere engasjert i arbeidet for de forfulgte.
- starte arbeid i flere land der kristne lider for sin tro,
men der vi ennå ikke har noen samarbeidspartner.
Skal vi klare dette, må vi øke gaveinntektene. Vi har høyt
motiverte medarbeidere og mange frivillige ildsjeler som
står hardt på for de forfulgte. Med flere midler kan vi
gjøre enda mer! Når mange gir, er det mange som får.
Takk for din julegave til arbeidet for de forfulgte!
På koptisk messe i El-Qussia, bispedømmet til biskop Thomas. De antikoptiske voldshandlingene får ikke ødelegge gleden over å samles som
kristne søsken.
6 Ropet fra Øst nr. 7 2011
Bruk giroen vedlagt bladet
eller benytt kontonr. 3000 14 57922
Årets «Søndag for de forfulgte»-gjest:
– Volden er planlagt og systematisk
John Dayal, generalsekretær for All India
Christian Council, har gjort dypt inntrykk på
sine tilhørere i Norge. Med intensitet og nerve
har han gjort mange oppmerksomme på uretten som begås mot kristne i India – og på vårt
felles ansvar for å støtte deres kamp for trosfrihet og rettferdighet.
Tekst: Hilde Skaar Vollebæk
Foto: Ingvar A. Isene
John Dayal (63) har en imponerende bakgrunn. I over 40
år har han jobbet som journalist og redaktør i indisk
presse. Alle som møter ham, blir raskt klar over at han
ikke på noen måte har mistet interessen for å utforske
nye ting.
– Jeg stiller alltid spørsmål, overalt, til alle jeg møter. Det
er vel en yrkesskade, sier han.
Det var den ustoppelige iveren etter å forstå og avdekke
sammenhenger i samfunnet som gjorde at han på
1990-tallet begynte å sette lokale overgrep mot kristne i
India inn i en større sammenheng. Dayal sier:
– Vold mot religiøse minoriteter må anerkjennes som
planlagt og systematisk vold, ikke som enkeltstående,
kriminelle handlinger løsrevet fra en større sammenheng.
Kjemper for dalitene
Dayal vokste opp i en katolsk familie, men definerte seg
som marxist og var svært kritisk til kirkens manglende
evne til å ta et oppgjør med kastesystemet, som ofte
gjorde seg gjeldende internt i kirkene. Men samtidig som
han ble klar over omfanget av volden mot kristne, fant
Dayal også tilbake til sin egen tro. I 1999 startet han og
Joseph D’souza, med bakgrunn fra Operation Mobilisation, den økumeniske organisasjonen All India Christian
Council (AICC), og han har vært generalsekretær siden
oppstarten.
Dayal har også vært leder for All India Catholic Union og
har markert seg som en pådriver for at den katolske kirken må løfte fram situasjonen for dalitene, de kasteløse.
Han sier:
– 60 prosent av Indias kristne har dalit-bakgrunn. Kirken
må våge å snakke høyt om den systematiske undertrykkelsen dalitene blir utsatt for, fordi det også gjelder så
mange av våre trossøsken. Samtidig blir kristne prester
og pastorer utsatt for vold nettopp fordi de arbeider for
å gi dalitene et bedre liv.
Et undertrykkende system
– Konvertering til kristen tro er ikke problematisk når det
gjelder enkeltpersoner. Men India har 167 millioner daliter, og det økonomiske systemet er fullstendig avhengig
av at disse finner seg i å gjøre de mest nedverdigende og
urene jobbene, for ekstremt lave lønninger. Dersom hinduismen mister fotfeste blant disse millionene, mister man
den religiøse begrunnelsen for å holde på dette systemet.
– India er en voksende økonomisk stormakt, men fattigdommen og undertrykkelsen av millioner av mennesker
er ikke på den politiske radaren. Her har Norge en viktig
rolle å spille. Dere kan oppfordre indiske politikere og
diplomater til å sikre trosfrihet for kristne og grunnleggende menneskerettigheter for dalitene.
Rettferd for Orissa-ofrene
Et viktig utgangspunkt er å kreve oppreisning og rettferdighet for de kristne ofrene for volden i Orissa. I 2008 ble
56 000 kristne drevet på flukt og over hundre drept i delstaten Orissa. Tre år senere er fortsatt ingen dømt for
disse drapene.
– Vær med i bønn for Indias kristne, og for AICC, avslutter John Dayal.
– Vi trenger forbønn for ikke å miste motet og styrke til
å fortsette å kjempe. Takk for at dere vil være med oss!
Ropet fra Øst nr. 7 2011
7
APPELLtjenesten
Hva skjer med Youcef Nadarkhani?
Presset på Iran for å løslate den dødsdømte
pastoren var massivt. Så ble saken sendt til
topps i det iranske hierarkiet, og siden har det
vært lite nytt. Sannheten er at ingen vet hva
som skjer. Men arbeidet for løslatelse fortsetter.
Tekst: Gisle Skeie
Foto: InContext Ministries
Oktober 2009: Youcef Nadarkhani er pastor i en husmenighet i byen Rasht i Gilan-provinsen nord i Iran. Han blir
fengslet etter å ha satt spørsmålstegn ved islamundervisningen som hans barn må delta i på skolen. Også hans
kone Fatemah sitter flere måneder i fengsel, men blir løslatt. Sammen er de foreldre til to gutter.
September 2010: Domstolen i Gilan-provinsen dømmer
Nadarkhani til døden for apostasi – frafall fra islam. Selv
mener han at han slett ikke hadde noen tro før han ble kristen som 19-åring, og at han derfor aldri har «forlatt» islam.
Skriftlig dom foreligger først i november, og Nadarkhanis
advokat anker dommen i desember.
Januar 2011: NMØ iverksetter en appellaksjon for Youcef
Nadarkhani.
Juni: Ankesaken kommer omsider opp i iransk høyesterett.
Dødsdommen oppheves ikke. Men det erklæres at omstendighetene rundt Nadarkhanis trosbakgrunn må etterforskes grundigere, og saken sendes tilbake til den lokale
domstolen i Gilan. I dommen fra Høyesterett står det at
dødsdommen annulleres dersom Nadarkhani forlater sin
kristne tro og vender «tilbake» til islam, noe han nekter.
September: NMØ iverksetter en ny appellaksjon for Nadarkhani.
25.-28. september: Saken kommer opp i provinsretten
i Gilan, som tidlig slår fast at Youcef Nadarkhani ikke var
praktiserende muslim før han ble kristen. Likevel mener
retten at han har gjort seg skyldig i frafall fra islam, fordi
han er av muslimsk slekt. I løpet av fire intense dager blir
Nadarkhani flere ganger bedt om å frasi seg sin tro, noe
han stadig nekter. Frykten for henrettelse øker sterkt.
I mange land iverksettes det hasteappellaksjoner, og dette
blir NMØs tredje appell i saken.
8 Ropet fra Øst nr. 7 2011
Dødsdømt for sin tro: Youcef Nadarkhani – her sammen med sine to sønner. (Foto: InContext Ministries)
30. september: Viseguvernøren i Gilan påstår plutselig at
Nadarkhani ikke er dømt til døden for sin tro, men fordi
han er «sionist», «voldtektsmann» og har begått «sikkerhetsrelaterte forbrytelser». De absurde påstandene avvises
kontant og er heller ikke nevnt i noen av rettsdokumentene.
10. oktober: Den skriftlige dommen er forsinket. Domstolen melder i stedet at de har sendt saken til ayatollah Khamenei, for å få hans mening. Ayatollahen er Irans øverste
politiske og religiøse leder, og at han blir direkte involvert
i en lokal sak hos en provinsdomstol, betegnes som høyst
uvanlig. Dagen etter uttaler Irans Høyesterett at de kan
være villige til å se på Nadarkhanis sak én gang til, dersom
de blir bedt om det. Også det er uvanlig.
26. oktober: Det blir kjent at sikkerhetsagenter har oppsøkt
Nadarkhani i fengselet. De gav ham islamsk propagandamateriell til å «reflektere over», og sa at de skulle komme
tilbake for å diskutere dette med ham.
28. oktober: Medarbeidere fra NMØ møter i Justisdepartementet for å drøfte om Norge kan ta imot Nadarkhani
utenom vanlige asylprosedyrer. Departementet tror at dette
kan bli prinsipielt vanskelig, noe utenriksminister Støre
bekrefter en måned senere.
Der står saken. Men vi, og mange andre, fortsetter å følge
nøye med og å arbeide for Youcef Nadarkhanis løslatelse.
En stor takk til alle dere som har sendt appellbrev og bedt
for ham – fortsett med det!
Når asylsøkere ber om hjelp
Norsk Misjon i Øst får jevnlig spørsmål om
å hjelpe personer som søker asyl i Norge, etter
å ha flyktet fra religiøs forfølgelse i hjemlandet.
Hvorfor viser vi dem videre? Gjør vi ikke noe
for dem?
Tekst: Gisle Skeie
Foto: Ellen Lande Gossner
– Nøkkelordet er rettssikkerhet, sier Ed Brown, menneskerettighetsrådgiver i Norsk Misjon i Øst (NMØ).
– I Norge har vi et system som sikrer rettssikkerhet for
enkeltpersoner. Dette systemet består av politivesen, rettsvesen og statlige institusjoner som UDI og UNE. Det er
helt sikkert ting som kunne ha fungert bedre, men grunnleggende sett er dette et system som fungerer godt.
Maktbalanse
– I tillegg har vi et aktivt og fritt sivilsamfunn som overvåker
myndighetsinstansene. Sivilsamfunnet sier ifra når systemet
svikter. Når regler er tolket feil, eller når reglene rett og slett
ikke duger, da blir det kritisert, og det finnes rom for endring.
Ed forklarer at det i Norge finnes kompetente organisasjoner og advokater som arbeider spesielt med å hjelpe asylsøkere. Disse sivile instansene kan arbeide fritt
i samfunnet, uten trusler fra myndighetene. Forholdet mellom statlige avgjørelsesmyndigheter og sivile institusjoner
som overvåker og kritiserer, sørger for en sunn maktbalanse som bidrar til den enkeltes rettssikkerhet. Ed sier:
– Denne grunnleggende rettssikkerheten eksisterer i Norge,
men ikke i landene hvor NMØ har prosjekter. Det er hovedgrunnen til at vi ikke bruker større ressurser på forfulgte
kristne som søker asyl i Norge.
Prinsipiell hjelp
– Når det er sagt, så gjør faktisk NMØ en hel del for
å hjelpe, fortsetter Ed.
– For det første arbeider vi på det prinsipielle nivået. Et
eksempel er den juridiske rapporten «I God Tro», som
NMØ var med på å produsere. Rapporten tok for seg asylmyndighetenes behandling av asylsøkere som flyktet fra
religiøs forfølgelse, og den var kritisk på en rekke punkter.
Ed forteller at rapporten ble tatt godt imot og har vært til
stor hjelp. Det har også kommet positive tilbakemeldinger
fra asylmyndighetene. Ed og andre fra NMØ har også vært
i møter med UDI, UNE og Arbeids- og inkluderingsdepartementet, hvor man har diskutert prinsipielle spørsmål, uten
å gå inn i enkeltsaker.
– Slik kan vi bidra til å utruste saksbehandlerne til å treffe
riktige avgjørelser. Vi er ikke ute etter at alle som hevder at
de er forfulgt for sin tro automatisk skal få asyl i Norge.
Men de som behandler og avgjør slike saker, skal være
kompetente. Der kan vi bidra.
Informasjonshjelp
– For det andre hjelper vi ved å gi informasjon i enkeltsaker.
Eksempelvis har jeg vitnet i rettssaker, og vi har gitt informasjon til advokater og andre, om forholdene for kristne
og religiøse minoriteter i bestemte land. I slike tilfeller tar vi
ikke stilling til asylsøkerens sak, men vi kan gi bakgrunnsinformasjon som bidrar til en rettferdig avgjørelse.
– Vår rolle er da som «eksperter», i den forstand at vi har
kompetanse til å informere om situasjonen for kristne
i enkelte land. Vi har derimot ikke den juridiske ekspertise
som trengs for å ta ansvar for en hel asylprosess.
Viser videre
– Når en asylsøker kontakter NMØ for hjelp, er mitt første
råd alltid: Skaff deg en advokat, en fagperson som kjenner
til regler, søknadsfrister og skjemaer. En god advokat er alfa
og omega. Vi viser ofte videre til NOAS eller SEIF, to oppegående organisasjoner som har lang erfaring med å hjelpe
asylsøkere. Vi opplever dem som både dyktige og rettferdige, avslutter Ed.
Viktig info for asylsøkere:
NOAS (Norsk Organisasjon for Asylsøkere): www.noas.no
SEIF (Selvhjelp for Innvandrere og Flyktninger): www.seif.no
Ropet fra Øst nr. 7 2011
9
Glimt fra verden
ved Elisabeth Engelsviken
EGYPT
Det nytter å appellere
Mange av RFØs lesere var i juni 2010 med på å appellere for to kristne,
egyptiske tenåringsgutter, tvillingparet Mario og Andrew Medhat Ramsis.
De har kjempet en intensiv kamp mot den egyptiske stat siden 2007, for å
få identitetskort som kristne. Da faren skilte seg fra moren og konverterte
til islam, ble guttenes religionstilhørighet på fødselsattestene også endret
til «islam». Dette skjedde uten tvillingenes eller morens samtykke. NMØs
samarbeidspartner Middle East Concern har lenge fulgt deres kamp for
offisielt å bli anerkjent som kristne. Gjentatte ganger ble morens søksmål
om å endre guttenes identitetskort avslått i retten.
Den 3. juli 2011 skjedde imidlertid det gledelige at retten gikk med på at de
skulle få sin religiøse identitet endret til «kristen». Mario og Andrew er nå
utstyrt med nye identitetskort som viser at de er kristne. Mer enn 2 500
kristne var med på denne felles søknaden til Egypts høyesterett om endring av identitetskort. Det er ennå ikke kjent hvor mange av dem som har
fåttI sine identitetspapirer endret.
Kilde: Middle East Concern m.fl.
Koptiske gutter i Kairo. (Illustrasjonsfoto: NMØ)
KIRGISISTAN
Livet på Svetly Put
Fra norske Kristin Seljebakken, som har bodd i Kirgisistan
og arbeidet ved gatebarnsenteret Svetly Put i Bisjkek i en
årrekke, får vi jevnlig rapporter om livet der. Denne gang
forteller hun om oppussing, med blant annet utskifting av
vinduer og hvor viktig dette er når vinterkulden setter inn.
Men nyhetsbrevet handler alltid mest om barna, og nå får vi
høre at tre av dem har deltatt på en folklorefestival i Tyrkia
og ble tatt ut til en gruppe som presenterte kirgisisk kultur.
Men vi får også høre triste historier, blant annet om den
lille jenta som har kommet til senteret som følge av de
etniske urolighetene sør i landet for en tid tilbake. Hun er
en av tre søsken som har kommet dit sammen med
moren, og nå får familien hjelp til å etablere seg. Det er
ukjent hvor faren befinner seg. Gjennom oppsøkende virksomhet har senteret også fått kontakt med et søskenpar
på fire og seks år. Moren er syk og faren fraværende, og de
to jentene har livnært seg av tigging. Nå får de hjelp på Svetly
Put, som støttes økonomisk av NMØ. Bildet viser barn ved
senteret som synger for gjester fra Norge. (Foto: NMØ)
PAKISTAN
Asia Bibi slått av fangevokter
Den kristne kvinnen Asia Bibi (egentlig navn Asia Noreen)
sitter fengslet i Pakistan, dømt til døden for blasfemi.
Dommen falt i oktober 2010, etter en krangel mellom
noen kvinner i landsbyen Ittanwali i nærheten av Lahore.
Kvinnene anmeldte Asia Bibi til politiet med falske anklager om at hun hadde fornærmet profeten Muhammed.
Den 5. oktober ble Asia Bibi angrepet og slått av en kvin10 Ropet fra Øst nr. 7 2011
nelig fengselsbetjent, angivelig fordi hun er kristen. Andre
fengselsansatte så på mishandlingen uten å gripe inn.
Skadene skal ikke være alvorlige. Betjentens oppgave var
å sørge for Asia Bibis sikkerhet i fengslet. Hun har nemlig
flere ganger mottatt dødstrusler. Fengselsledelsen prøvde
å legge lokk på hendelsen, men høyere myndigheter har
sørget for at den nå blir etterforsket.
Kilde: Compass Direct
NIGERIA
Volden øker
Det rapporteres om stadig økende vold i sammenstøt
mellom kristne og muslimer i Nigeria. Den 20. oktober
ble en kristen fembarnsmor skutt og drept av tre muslimske soldater som trengte seg inn i den kristne familiens
hjem i Yelwa, et område av byen Bauchi. Drapet skjedde
etter at soldater var tilkalt for å gjenopprette ro og orden
etter opptøyer mellom kristne og muslimske skoleungdommer. En kristen gutt ble også skutt, men her er informasjonen mer uklar.
I løpet av to uker i august og september ble minst 50
mennesker drept i Nigeria i sammenstøt mellom kristne
og muslimer. Søndag 4. september ble en kristen familie
på åtte, foreldre og seks barn, brutalt drept, mens deres
syvende barn overlevde angrepet. Dette skjedde i Hejpang, nær byen Jos, hovedstaden i den urolige Plateaudelstaten. Muslimske ungdommer i området mistenkes
for å ha stått bak drapene. Byen Jos har vært åsted for stadige voldsbølger siden 2001. Kilde: Compass Direct
INDIA
Menneskerettighetsrådgiver Ed Brown forteller at han
brakte med seg to gjenstander hjem fra sitt siste besøk
i India. Han sier: «Disse to gjenstandene hjelper meg til
I
å huske
dem som sliter mest i samfunnet der, nemlig
dalitene – eller de uberørbare, som de også kalles.»
Armbånd
«Den første gjenstanden er et armbånd som er et symbol
på undertrykkelse av unge kvinner. Noen steder i India er
det fortsatt et problem med tempelprostitusjon. Fattige,
fortrinnsvis daliter eller andre fra lavere kaster, ser seg
nødt til å selge sine døtre til templer hvor de blir viet til en
av gudene, og i det inngår det at de blir brukt som prostituerte. I innvielsesseremonien får jentene et halskjede av
svarte steiner, som symbol på at de er «guddommelig
gift» og har tjeneste som prostituerte. En av våre partnere
i India, Dalit Freedom Netwok, arbeider med å hjelpe jentene ut av dette slaveriet. De gir dem yrkesopplæring,
blant annet ved å lage og selge armbånd. De svarte steinene
og knutene symboliserer at de var bundet som slaver, en
stor stein i midten symboliserer den tunge byrden de bærer
– og noen lyse steiner innimellom symboliserer frihet.»
Leirkopper
«Den andre gjenstanden er en enkel kopp av leire,» fortsetter Ed. «Den ligner de koppene som dalitene har måttet drikke av på offentlige steder. Dalitene er sett på som
urene, og derfor må de ha egne kopper som ødelegges
etter bruk, for å unngå at mennesker fra høyere kaster
kommer i kontakt med dem. Dalit Freedom Network lager
kopier av disse engangskoppene for å belyse situasjonen
for dalitene i dag.»
Hilsen fra Christ’s Disciples Fellowship (CDF)
Prasanta Dey, lengst til høyre, er leder for CDF. Her er han sammen
med sin bror Arabinda (tidligere CDF-leder). I midten står Jan Gossner,
som besøkte CDFs årlige misjonskonferanse i januar. Gossner er rektor
ved Høgskolen i Staffeldtsgate og medlem av NMØs representantskap.
(Foto: NMØ)
Vår venn og samarbeidspartner i India, Prasanta Dey
(leder for CDF), sender oss trofast rapport hver måned fra
tjenesten blant fattige i Vest-Bengal. Han sier i sitt siste
brev at Gud taler, men at det er få som lytter: «Vær med
å be om at vi må kunne fullføre vårt oppdrag før Herren
vender tilbake. Våre medarbeidere er ute fem dager i uken
med bøker og besøk. I hjemmene formidler de evangeliet
og ber for syke. Mange blir helbredet, men likevel er det få
som kommer til kirken. Nå er alle våre medarbeidere her
på senteret i Vest-Bengal og rapporterer om de store ting
Herren gjør, til tross for mange hindringer. En kvinne ved
navn Jomba Mandi fra landsbyen Tasharbani ble bitt av en
svært giftig slange. Hun ble brakt til kirken, og Gud helbredet henne.» Prasanta hilser hjertelig til alle venner og
forbedere i Norge.
Ropet fra Øst nr. 7 2011
11
Fire fakkeltog for de forfulgte
Fakkeltogene for forfulgte kristne blir flere for hvert år.
I Oslo ble fakkeltoget den 27. oktober arrangert for femte
gang, i Bergen for andre gang – og i år var det fakkeltog
også på Stord og i Stavanger (10. november).
Årets tema var Bibelen, og slagordet lød: «Slipp ordet
løs!» I Stavanger var det 270 deltagere, på Stord 150,
i Bergen 200 og i Oslo 300-400.
Fakkeltogene arrangeres som et økumenisk samarbeid
mellom flere organisasjoner og menigheter.
Takk til alle som deltok!
Torgallmenningen i Bergen. (Foto: Frithjof Nikolai Wilborn)
BLI MED
– SAMMEN FOR DE FORFULGTE!
BE!
forbønnsvenn
forbønnsvenn
forbønnsvenn
Be for mennesker, kirker, land og prosjekter.
Du kan få aktuelle bønneemner på e-post
(ukentlig), i Ropet fra Øst eller på sms
(ukentlig – send sms: FRI BE til 2377).
Ved domkirken i Oslo. (Foto: NMØ/Skeie)
GI!
- -fast
fastgivertjeneste
givertjeneste
- fast givertjeneste
Forkjemper er navnet på NMØs faste
givertjeneste. Faste gaver gir økt forutsigbarhet
og lave administrasjonskostnader.
Les mer: www.forkjemper.no
PROTESTÉR!
appellvenn
appellvenn
appellvenn
ropet fra øst
MAGASIN FOR NORSK
MISJON I ØST
41. ÅRGANG – NR. 1
/ FEBRUAR 2011
Bli en av NMØs 6000 appellvenner! Én aksjon
i måneden. Du kan få aksjonene tilsendt som
e-post, brevpost eller sms (send sms: ROP til
2377).
Leirvik torg på Stord. (Foto: Tormod Fjeldstad)
LES!
Ropet fra Øst gir god informasjon. Syv utgaver
i året. Abonnementet er gratis.
Du kan også få nyhetsbrev på e-post hver
tredje uke.
Kirken blør i Egypt
Side 2, 4-5, 10 og 16
Påmelding/mer info:
www.nmio.no • [email protected] • Tlf.: 23 40 88 00
Ved domkirken i Stavanger. (Foto: Vårt Land/Astrid D. Norheim)
12 Ropet fra Øst nr. 7 2011
Flott konsert på
«Søndag for de
forfulgte»
Sondre Bratland
David André Østby
Marianne Juvik Sæbø
Rune Larsen
En rekke menigheter og forsamlinger over
hele landet markerte «Søndag for de forfulgte» i november. Selve dagen, den 13.
november, ble i Oslo avrundet med en flott
konsertopplevelse i Majorstuen kirke. Der
opptrådte David André Østby, Rune Larsen,
Marianne Juvik Sæbø, Sondre Bratland og en
trio med bakgrunn fra Bibelskolen i Grimstad.
Konferansier var Rune Larsen. Det var appeller ved stortingsrepresentant Peter S. Gitmark
(Høyre), ildsjel Eli Minde, KrF-leder Knut Arild
Hareide og John Dayal fra NMØs samarbeidspartner i India. Kirken var så godt som fullsatt,
og det kom inn over 30 000 kroner i kollekt.
(Foto: NMØ/Skeie)
Mange med til Tyrkia
Det er stor interesse for Tyrkia blant våre støttespillere.
Hele 31 personer, fra Kristiansand i sør til Gravdal i nord,
var i oktober med på studiereisen til Tyrkia med tittelen:
«Fra Paulus til Atatürk. Et møte med kristenhetens historiske røtter og med kirkene i Tyrkia i dag.» Reiseledere var
Jon-Geir Dittmann og Randi Jørgensen.
Vi startet i storbyen Istanbul med besøk til Hagia Sofia,
Den blå moské, Yerebatan-cisternen og båttur på
Bosporosstredet. Vi delte oss i grupper og deltok på tre
ulike gudstjenester. Vi reiste videre til dagens Izmir, som
het Smyrna da evangelisten Johannes skrev brev dit. Med
buss reiste vi videre til sendebrevsmenighetene Efesos og
Laodikea, og vi fikk med oss de utrolige kalksteinsformasjonene i Pamukkale. I Antalya deltok vi på gudstjenester
i St. Paul kirkesenter, en menighet Norsk Misjon i Øst
samarbeider tett med. Det ble også tid til en dagstur til
Sjømannskirken i Alanya, der sjømannsprest Jon Ådnøy
tok imot oss, og til den majestetiske borgen med svimlende utsikt.
Tyrkia har mye flott å by på av både gammelt og nytt, men
det de fleste satte mest pris på, var møtene med tyrkiske
kristne som fortalte levende om sin vei fram til kristen
tro, og om hvordan det er å leve som kristen for en etnisk
tyrker i det moderne Tyrkia.
Bildet viser gruppen i det gamle romerske teateret i Efesos. Her fikk vi også testet akustikken, da vi sang Amazing Grace. Da vi var ferdige, svarte en gruppe med
koreanske kristne med å stemme i den samme sangen på
sitt språk. En unik opplevelse!
(Foto: NMØ/Dittmann)
Ropet fra Øst nr. 7 2011
13
Hvem er Stefanus?
Første januar skifter Norsk Misjon i Øst navn
til Stefanusalliansen. I tiden fremover vil vi
utdype og belyse det nye navnet. I Ropet fra
Øst begynner vi med utgangspunktet: Bibelens beretning om Stefanus.
Stefanus taler videre om Moses som slår i hjel en egyptisk vokter,
flykter og hører Guds stemme ved den brennende tornebusken.
Av plasshensyn har vi kuttet noe i Stefanus’ tale. Vi
begynner i Apostlenes gjerninger 6,8 – like etter at
Stefanus er blitt vigslet til diakon i Jerusalem.
Denne Moses, som de forkastet da de sa: ‘Hvem har satt
deg til leder og dommer?’ – nettopp ham sendte Gud
som leder og redningsmann, og til hjelp skulle han ha
engelen som viste seg for ham i tornebusken. Den
samme Moses førte dem ut og gjorde under og tegn i
Egypt, ved Rødehavet og førti år i ørkenen. (…) Men
fedrene våre ville ikke adlyde ham. De avviste ham, og i
sitt hjerte vendte de tilbake til Egypt.
Falske anklager
Stefanus taler videre om gullkalven, og fortsetter med Josva
og David.
Stefanus var full av nåde og kraft og gjorde store under
og tegn blant folket. Da sto det fram noen fra den synagogen som ble kalt «Synagoge for frigitte og for kyreneere
og aleksandrinere». Sammen med jøder fra Kilikia og
Asia begynte de å diskutere med Stefanus. Men de kunne
ikke stå seg mot den visdom og ånd som han talte med.
Da fikk de i hemmelighet forledet noen til å påstå: «Vi har
hørt ham si spottende ord mot Moses og mot Gud.» Slik
hisset de opp folket og de eldste og de skriftlærde. Og de
gikk mot ham, grep ham og dro ham fram for Rådet. Der
førte de fram falske vitner som sa: «Denne mannen holder ikke opp med å tale mot dette hellige sted og mot
loven. Vi har hørt ham si at denne Jesus fra Nasaret skal
rive ned helligdommen og forandre de skikkene som vi
har fått overlevert fra Moses.» Alle som var til stede i
Rådet, stirret på ham og så at ansiktet hans var som
ansiktet til en engel.
Men det ble Salomo som bygde et hus for Gud. Likevel
bor ikke Den høyeste i noe som er bygd av menneskehånd. For slik taler profeten:
Himmelen er min trone,
og jorden er min fotskammel.
Hva slags hus kan dere bygge for meg, sier Herren,
eller hvor er stedet der jeg kan hvile?
Har ikke min hånd skapt alt dette?
Øverstepresten spurte: «Er dette sant?» Og Stefanus svarte:
Stefanus’ tale
«Brødre og fedre, hør på meg! Herlighetens Gud viste
seg for vår far Abraham mens han bodde i Mesopotamia,
før han slo seg ned i Harran. Gud sa til ham: ‘Dra bort fra
landet ditt og fra slekten din til det landet som jeg skal
vise deg!’
Stefanus taler videre om Isak, Jakob, de tolv stamfedrene –
og om Josef i Egypt.
Tiden nærmet seg da Gud skulle innfri det løftet han
hadde gitt Abraham. Folket hadde vokst og var blitt tallrikt i Egypt. Det sto fram en ny konge i Egypt, en som ikke
visste om Josef. Han brukte list mot folket vårt, mishandlet fedrene våre og tvang dem til å sette ut spedbarna
sine, så de ikke skulle leve opp. På den tiden ble Moses
født. Han var et vakkert barn i Guds øyne. (…) Så ble han
satt ut, men faraos datter fant ham og oppdro ham som
sin egen sønn.
14 Ropet fra Øst nr. 76 2011
2011
Tresnitt av den tyske renessansekunstneren Hans Baldung Grien (ca.
1484-1545). Han gikk i lære hos Albrecht Dürer, og de ble begge sentrale
kunstnere under reformasjonen i Tyskland.
Glassmaleri av steiningen av Stefanus. Finnes i den lutherske St. Stephen Church i Florida, USA. Stefanus strekker armene ut, som Jesus på korset, og
hele hans kroppsholdning uttrykker en bønn om nåde og tilgivelse for dem som steiner ham. Glassmaleriet er laget av «The Willet Stained Glass
Studios» i Philadelphia, USA.
Stivnakket er dere, uomskåret både på hjerte og ører! Alltid står dere Den hellige ånd imot, som deres fedre, så
også dere. Har det noen gang vært en profet som fedrene
deres ikke forfulgte? De drepte dem som på forhånd forkynte at Den rettferdige skulle komme. Og nå har dere
forrådt og myrdet ham, dere som mottok loven på befaling fra engler, men ikke holdt den.»
Stefanus blir steinet
Da de hørte dette, ble de så rasende at de skar tenner
mot ham. Men Stefanus var fylt av Den hellige ånd og rettet blikket mot himmelen, og der så han Guds herlighet
og Jesus stå ved Guds høyre hånd. Da sa han: «Jeg ser
himmelen åpen og Menneskesønnen stå ved Guds høyre
hånd.» Men da skrek de høyt og holdt seg for ørene, og
alle som en stormet de mot ham. De drev ham foran seg
og steinet ham utenfor byen. Vitnene la av seg kappene
sine ved føttene til en ung mann som het Saulus. Mens
de steinet Stefanus, ba han og sa: «Herre Jesus, ta imot
min ånd.» Så falt han på kne og ropte høyt: «Herre, tilregn dem ikke denne synden!» Med disse ordene sovnet
han inn.
Saulus var enig i drapet på Stefanus.
Forfølgelse
Samme dag brøt det løs en kraftig forfølgelse mot menigheten i Jerusalem. Alle unntatt apostlene ble spredt
omkring i Judea og Samaria. Noen fromme menn
begravde Stefanus og holdt en stor dødsklage over ham.
Men Saulus fór hardt fram mot menigheten. Han trengte
seg inn i hjemmene og slepte ut både menn og kvinner
og fikk dem kastet i fengsel.
Apostlenes gjerninger 6,1-8,3
Bibelselskapets nye oversettelse av 2011
Stefanusdagen
I de vestlige kirkesamfunn minnes man Stefanus den
26. desember og i de ortodokse den 27. desember.
I Den norske kirke har 2. juledag lenge hatt tilnavnet
Stefanusdagen. På våre nettsider finner du materiell
som kan hjelpe deg å markere denne dagen:
www.nmio.no
Ropet fra Øst nr. 76 2011
2011
15
15
www.kai-hansen.no
Jul, påske og hellig olje
Det var fullsatt kirke og god stemning da
musikkfortellingen om «Den hellige oljen» ble
urfremført i Spjelkavik kirke.
«Den hellige oljen» bygger på en koptisk legende. Kort fortalt handler legenden om to landeveisrøvere, Demas og
Gestas. De overfaller Maria, Josef og det lille Jesusbarnet,
som er på flukt fra Herodes’ soldater og på vei til Egypt.
Forskrekket opplever røverne at det lille barnet gir dem en
krukke med kostbar salve. Røverne forsvinner inn i natten
igjen, mens den hellige familien begir seg til Egypt.
Mange år senere dukker salven opp igjen i Jerusalem, når
Jesus salves, før han dør på korset. På Golgata blir også to
røvere korsfestet. Dette er, ifølge legenden, Demas og
Gestas. Slik knyttes jul til påske – gjennom en kostbar
salve, to røvere og Jesus selv.
Legenden er nå blitt en flott forestilling med både tekst,
musikk og bilder. Eyvind Skeie har skrevet tekstene, en
egyptisk komponist har skrevet musikken, og kunstnere
ved det koptiske ikoninstituttet i Kairo har laget ni flotte
ikoner spesielt til prosjektet.
Prosjektet er et samarbeid mellom Ung Kirkesang og Norsk
Misjon i Øst. «Den hellige oljen» ble urfremført i Spjelkavik
kirke den 30. oktober. I tillegg til opphavspersonene, har
ikke minst kantor Ola Eide og Nils Hidle, fra Ung Kirkesang, vært sentrale personer i oppsetningen.
Etter Jesu fødsel må Maria, Josef og det lille barnet flykte fra Herodes’ soldater. Ikonet viser Maria, Josef og Jesus under flukten til Egypt. Ikonet er
malt ved det koptiske ikoninstituttet i Kairo.
Det arbeides nå med å klargjøre verket for utgivelse – med
både noter, fortelling og ikoner. Håpet er at «Den hellige
oljen» etter hvert kan bli fremført i mange menigheter.
Unge kirkesangere gjorde en flott musikalsk innsats under urfremførelsen i Spjelkavik.